Belfast – en by der det å være i politiets frontlinjer er forbundet med sterkt press og livsfarer!

En av årets påskekrim-serier jeg ikke rakk gjennom i løpet av påsken var «Blue Lights», men den britiske serien fra Nord-Irland kan heldigvis fortsatt nytes hos NRK TV – for den er så absolutt verdt å bruke tid på. Nok en høykvalitetskrim fra BBC.

Da den heller ikke er noe tradisjonell “påskekrim” fungerer den alldeles utmerket nå etter påske, ja kanskje enda bedre nå faktisk. Serien er allerede skamrost av diverse norske anmeldere, og får en porsjon sterke anbefalinger med seg på veien også fra Filmhjerte.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

✅️ SERIEANMELDELSE:
✅️ BLUE LIGHTS (sesong 1)
✅️ Storbritannia (Nord-Irland), 2023, krimdrama/politiserie
✅️ 6 episoder, spilletid ca 57-59 min per ep.
✅️ Med: Sian Brooke, Katherine Devlin, Nathan Braniff, Richard Dormer, m.fl.
✅️ Hvor: NRK TV (NRKs nettspiller)
✅️ Produsert av BBC

✅️ Vurdering: 9/10⭐️ Terningkast: 5

Sesong 1 ligger altså hos NRKs nett-tv; NRK TV. Sesong 2 er også like rundt hjørnet i Storbritannia, der den nye sesongen har premiere 15. april, men når sesong 2 blir tilgjengelig for seere i Norge er usikkert.

Tre svært ulike politirekrutter kastes ut i Belfasts trøblete gater. De er under enormt press i møte med gjengkriminalitet, sosiale problemer og tragedie. Mørkt, troverdig og nyansert politidrama.

«Blue Lights» er utvilsomt spennende krim, men også en kruttsterk miljøskildring fra dagens Nord-Irland. Som kjent er Belfast en by som gjennom årenes løp har vært preget av mye uro, og fortsatt nok er det, noe vi blant annet bevitner i denne krimserien, som vel egentlig mer enn ren krim er politidrama, som kan sammenlignes med den svenske suksessen «Den tynne blå linjen» som den har mange likhetstrekk med. Syns du «Den tynne blå linjen» var midt i blinken vil trolig også «Blue Lights» lukte på en innertier.

«Blue Lights» sesong 1 følger gjennom 6 omlag timeslange episoder politiet ved en (fiktiv) avdeling i Belfast sin kamp mot tøff og brutal dagligdags kriminalitet, noe som vanskeliggjøres ved at befolkningen verken har spesielt mye av verken tillit eller respekt for lovens lange arm.

De garvede politifolkene som mer enn bare gjerne snur ryggen til og lukker øynene for småkriminelle, ubekvemme situasjoner, gjenger og gangsterkonger står dessuten ofte i kontrast til de tre aspirantene, hvor i sær den ene av de involverer seg sterkere i sakene enn hun burde, i følge politihusets topper ihvertfall. I løpet av de seks episodene blir det familietragedier, vold og voldstrusler, dop, våpen, rasisme og andre lyssky aktiviteter, samt på sedvanlig vis interne stridigheter, gnisninger – og forhold (big sjokk!) – innad i politistyrken. Og drap.

Seriens største trumfkort ligger i de gode og ofte realistiske miljøskildringene, samt bunnsolide skuespillerprestasjoner og sterkt manus. Dessuten er det krydret med tilfredsstillende mengder humoristiske betraktninger, kommentarer og små lystige påfunn som bidrar til at stemningen i serien er gjennomgående mer ekte enn det ville føltes med et bekmørkt univers. Vi vet alle at hverdagen kan være både oppløftende og grå samtidig.

I sentrum for handlingen står tre politiaspiranter som er i prøveperioden sin, og deres tre veiledere. De tre rekruttene er den 41-årige alenemoren og tidligere sosialarbeideren Grace (Sian Brooke), samt de mye yngre Annie (Katherine Devlin) og Tommy (Nathan Braniff).

Spesielt Grace har en helt annen tilnærming til arbeidet enn de rutinerte politibetjentene er vant til, og bruker aktivt bakgrunnen sin som sosialarbeider for å nærme seg folk og situasjoner. Hadde det vært flere av henne i politiets rekker ville verden vært et litt bedre sted?

På hjemmebane har hun Cal (Matt Carver), hennes 17 år gamle kjekke men lettere opprørske sønn. Carvers birolle er ikke av de største, men derimot ganske viktig som en del av å kaste lys både på Graces’ privatliv, nord-irsk politi og miljø. Cal sliter nemlig med det mange gjerne omtaler som hverdagsrasisme, men også mer åpenlyst, som fra politiet. Et par av scenene med han er blant seriens mest provoserende og emosjonelle.

Annie er en litt rufsete ung voksen kvinne som ikke helt passer inn hun heller hele tiden i det satte vante hos politiet, likevel er hun både modig, tøff og med stor vilje, mens Tommy er den mer forsiktige og tydelig usikre av trekløveret. En veldig sympatisk ung mann som ønsker å gjøre det riktige, det er umulig å ikke like ham, men som sliter med å innfri kravene for å få fortsette i jobben.

Deres veiledere er også ganske så ulike på flere områder, men også noen av de har sider ved seg de ikke viser for alle. Rutinerte Stevie (Martin McCann) har alltid en småvittig kommentar, er en god grovarbeider, som han på sett og vis ser på seg selv som, og forstår ikke at Grace engasjerer seg så mye. Jen (Hannah McClean) vil helst ha skrivebordstjeneste og er tydelig ubekvem utenfor kontorets trygge vegger, men er ikke bare feig skal vi se, mens den veldig rutinerte Gerard, eller “Gerry” (Richard Dormer), er tøff, men har også et hjerte for å hjelpe. Også han en rollekarakter man raskt liker.

Avdelingens nestleder Helen (Joanne Crawford) styrer troppene med øye for rettferdighet men stiller klare krav, må gjøre harde prioriteringer og er ikke alltid i dus med de over henne i systemet. Deriblant førstebetjent David Johnston (Jonathan Harden), responsteamets leder, som selv er under konstant press. For i Belfast er det områder og folk som fra øverste hold har fått klistrelappen forbudt sone for politiet, noe vårt aspirant-trekløver ikke klarer å forholde seg til. Selvsagt gjør de ikke det!

Den store stygge ulven, sjefsskurken som drar i trådene, som er en rød tråd serien igjennom, er gjenglederen James McIntyre (John Lynch), en “Eric Cantona”-lignende type.

Særlig Sian Brooke – som blant annet også er å se i serien «Guilt» – briljerer i rollen som den godhjertede Grace, som så gjerne vil redde alle, med sin håndtering av situasjonene hun havner i. Desverre for Grace får hennes pågåendehet henne i trøbbel med folk på begge sider av loven, både jobbmessig og privat, og hun begynner å stille spørsmål ved om hun har gjort et riktig karrierevalg.

De to andre jeg liker aller best og som begge spiller utmerket er Martin McCann som Stevie, og Matt Carver som Cal. Jeg liker forøvrig spesielt godt bredden og diversiteten på rollefigurene blant særlig politifolkene, men også ellers i serien.

Skal man sett med norske øyne finne noe å trekke for er det at nord-irsk politi og miljø noen ganger er noe utfordrende å relatere seg til eller føle kjennskap til, spesielt dersom man ikke har en del kunnskaper om Belfast og Nord-Irland fra før når det gjelder landets historie og lovverk, for eksempel angående politikk og religion, selv om det ikke er direkte tematikk i serien. Det føles ihvertfall ved noen tilfeller som om man som seer ikke riktig har alle brikkene på rett plass. Imidlertid er ikke dette noe som rokker ved at denne serien er både engasjerende og spennende.

🚔B L U E  L I G H T S🚔

Det er ikke til å stikke under en stol at serien skildrer mye voldsbruk med nerve og intensitet, er rå og brutal. Særlig slutten på episode 5 er vond, dog er det ingen scener som verken kjennes unødvendige, overflødige eller kunstig opphetet, og dialogen sitter som ei kule.

Man har riktignok av dramaturgiske årsaker spisset historien og noen rollefigurers egenskaper ettersom det er fiksjon, men dette er et sjeldent vellykket politidrama som mestrer å menneskeliggjøre livene til de hardt prøvede politibetjentene i Nord-Irland uten sentimentalitet og med svært få klisjèer.

Riktignok snuser siste halvdel av den femte episoden litt på klisjèboksen og går i forutsigbarhetsfellen, for når et bestemt ord sies like etter at det er gjort et poeng av å ikke bruke det, er det et omen for hva vi har i vente… Serien byr neppe på de store sjokkene eller noe vi aldri har sett tidligere, imidlertid er den likevel et veldig frisk pust i sjangeren krim, spenning og politidrama med Belfast som et dunkelt pulserende bakteppe. Det er lett å følge handlingen og takket være et tight manus er serien engasjerende. Viktig er det også at hovedpersonene er interessante og levendegjort på et vis som gjør at vi blir trukket inn i livene deres og føler oss engasjert i hva som skjer med de.

«Blue Lights» utstråler solid påfyll spenning og underholdning. Et briljant politidrama som absolutt anbefales.

Legg gjerne igjen synspunter om serien i kommentarfeltet. Snakkes! 😉