Allerede tidlig morgen fra klokka 08.45 var det fulle saler på noen visninger, og da ettermiddag såvidt bikket tidlig kveld gikk åpningsseremonien av stabelen utendørs på Stortorget.
Full sal klokka 09.15 på Fokus på «Decision to Leave».
Astrid Aure fra TIFFs Film fra nord innledet årets første kortfilmprogram, Shorts 3. Den svenske «Mother 2.0» («Mamma II») om en far som vil fortelle sin sønn noe er rørende, fin og veldig morsom, og Tromsø/Tromsdalen-innspilte «Avstand» om et par på tur, er også veldig fin. De bør sees og får en varm anbefaling.
Premiere for animasjonsfilm fra Tromsø (!), «Hjemmekontor», av Endre Lund Eriksen (t.h.) som får en blomsterkvast fra Kalle Løchen fra Nordnorsk filmsenter. På scenen var også de flinke jentene som lånte ut stemmene sine i animasjonsfilmen.
Animasjonsfilmen svarte ikke helt til Filmhjertes forventninger, men er Ok. Grafikken/animasjonen er ikke den helt store og figurene ikke særlig bra, men svært kult med Myreng-blokkene, og med sin korte spilletid og en bra historie om et barn som prøver å skjule morens drikking, er det likevel morsomt å få denne med seg.
Hvor mange oppmøtte det var på torget er usikkert, men filmhjerte anslår at rundt 1000 publikummere var tilstede i det kalde men flotte været.
På scenen var det blant annet sang og joik fra Mari Boine, kulturminister Annette Trettebergstuen holdt festtale om TIFF, Tromsø-ordfører Gunnar Wilhelmsen og «La Elva Leve»-regissør Ole Giæver avslørte en ikke klokkeren engelsk 😉
Norges kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (AP) åpnet TIFF.
Samisk sang og magisk joik av Mari Boine.
Mari Boine på scenen i Tromsø
Filmens hovedrolleinnehaver Ella Marie Hætta Isaksen var også på scenen, før samtlige saler på Fokus, samt Kulturhuset, ble fyllt med publikum som skulle se den offisielle åpningsfilmen «La elva leve». Utekinoen er selvsagt også på plass og da undertegnede passerte der litt før klokka 09 hadde de første ungene allerede tatt plass.
“Hallooo Bergen, kan dere høre meg?” 😉 Kulturministeren var visst på TV2 mandag aften.
Inntrykket av den mye omtalte filmen fra regissør Ole Giæver er bra.
«LA ELVA LEVE» som forteller historien om Alta-aksjonen og kampen mot utbyggingen av Altavassdraget på tidlig 80-tall er godt fortalt, filmen viser ihvertfall viktige deler av de historiske hendelsene som utspant seg i forbindelse med demonstrasjonene og aksjonen, og filmen lar oss oppleve en god del av den smertefulle trakasseringen samer i Norge har måttet leve med.
Stort sett er det gode skuespillerprestasjoner. Særlig Ella Marie Hætta Isaksen i hovedrollen er glimrende. Undertegnede slet derimot litt med å ta Finn Arve Sørbøe på alvor i en seriøs rolle. Jeg liker absolutt Sørbøe, bare så det er sagt.
Noe mangler vel, men jeg har ikke gode kunnskaper om de faktiske forholdene. Filmen er i alle fall helt klart verdt å se.
Filmhjerte.blogg.no mener det holder til å bikke over på terningkast fem.
Dag 1 av TIFF 2023 er historie. 6 igjen;) Vinterens vakreste eventyr er igang!😀
Følg gjerne Filmhjertes side på Facebook for småsnacks fra TIFF, eller @LarsJG på Twitter og @larsgronli på Instagram.
Hyl ut i kommentarfeltet om du føler for det. Chattes!
FILMBLOGGEN GJØR COMEBACK! DET ER KLART FOR ÅRETS TROMSØ INTERNATIONAL FILM FESTIVAL SOM STARTER 16. JANUAR. HER ER NOEN HOTTE FLOTTE FILMTIPS TIL FESTIVALEN.
Selv ikke årets “nyttårsgave” fra politikerne, bompengeringen i Tromsø, kan forhindre det: Det blir yrende folkeliv på byens kinoer og visningssteder, i gater og serveringssteder når bikkjekalde januardager fylles med varme festivalopplevelser – og selvsagt egen utekino på torget. TIFF er tilbake!
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no larsgronli(@)yahoo(.)com
Alle foto: TIFF.NO
16. januar starter den 33. utgaven av TIFF, Tromsø internasjonale filmfestival, og endelig etter to pandemirammede festivaler er TIFF i år tilbake i fullskala festival!
Filmhjerte.blogg.no er selvsagt på plass igjen på TIFF. I løpet av uka vil det bli noen filmomtaler her på filmbloggen, og du kan også følge undertegnedes kontoer på twitter (@LarsJG) og Instagram (larsgronli) for korte tips og festivalstemning. Det er ikke bare film på twitter og insta, men under TIFF er det bare film der 😉 Følg også gjerne Filmhjerte på Facebook.
Allerede er en del av filmvisningene den kommende uken utsolgte (muligheter for såkalte rush tickets, der ubenyttede plasser selges like før filmstart), men med filmvisninger fra grytidlig mandag morgen og helt fram til sent søndag kveld, er det fortsatt mange billetter tilgjengelig.
Regissør Ole Giæver, fra Tromsø, har fått æren av å levere åpningsfilmen til TIFF 2023.
«LA ELVA LEVE» tar for seg Alta-aksjonen tidlig på 80-tallet, og skildrer historien om hvordan samene har blitt behandlet i Norge og et urfolks kamp for tilværelsen.
Les mer om filmene på tiff.no
6 av årets filmer på TIFF som Filmhjerte har store forhåpninger til, og vil trekke fram:
«A LETTER FROM HELGA». Film fra Island er alltid populært på TIFF, og årets uslepne islandske juvel er allerede utsolgt for ordinære billetter, men for den som er tidlig ute i restbillettkøen før filmstart er det kanskje mulig å få med seg det islandske dramaet satt til 1940-tallet. En forbudt lidenskapelig kjærlighetsaffære utspilles mellom den unge bonden Bjarni, og naboen Helga, en vordende poet, i en avsidesliggende fjord på sagaøya. Se opp for pustfrarøvende islandsk natur, i et drama med brusende begjær, hemmeligheter, kjønnsroller og samfunnsendringer. Filmen ligger allerede an til å bli en publikumsvinner, her er det bare å benke seg. Regissøren og den mannlige hovedrolleinnehaveren er selv tilstede på TIFF for å snakke om filmen.
«FOREVER» («RESTEN AV LIVET»). Familiedrama fra Danmark, der sorg, håp og familiedynamikk står i sentrum, i en historie hvor en harmonisk familie i en liten by i Sønderjylland brått får livene sine endret etter en tragisk hendelse som driver familiemedlemmene lengre og lengre fra hverandre. Dette er trolig en lavmælt og særs realistisk film, fra regissøren av «Onkel» fra 2019. Har du sett «Onkel» husker du kanskje den særegne dialekten, de fine og nære personskildringene og det sjarmerende og fredfulle landskapet, som vi her trolig får smake mer på. Neppe dansk dynamitt, men ganske sikkert både rørende, trist og melankolsk?
En av de filmene i årets program Filmhjerte er mest spent på.
«THE WHALE»
Film fra USA. En av årets allerede mest omtalte filmer er klar for TIFF. Etter mange år utenfor rampelyset er Brendan Fraser tilbake med et brak, i en rolle mange holder han som favoritt til å bli Oscarnominert – og vinne – for som beste mannlige skuespiller. Fraser, som vi husker fra suksessene, tullefilmen «George of the jungle», og blockbusteren «Mumien» er her nesten ugjenkjennelig i et portrett av en ekstremt overvektig mann som har stengt omverdenen ute.
Regissør Darren Aronofsky står bak fantastiske filmer som «The Wrestler», «Requiem For a Dream» og «Black Swan», og elsker å gi publikum samfunnets outsidere, slik «The Whale» sin hovedkarakter Charlie garantert er. I en håpløs tilstand av selvødeleggelse og i en spiral av destruktiv livsstil har den overvektige engelsklæreren Charlie trukket seg unna omverdenen, og undervisningen tas over video med kameraet av. Det loves et gripende manus og glitrende skuespill, hvor publikum ikke har annet valg enn å ta Charlie på alvor som menneske, mens vi følger hans kompromissløse reise mot en mulig velsignelse?
Årets absolutte må-se-film på TIFF, ut fra all forhåndsomtale. Filmhjerte fråtser i forventning.
En annen film som ganske sikkert er verdt å bruke tid på er mesterregissør Steven Spielbergs delvis selvbiografiske oppvekstfilm« THE FABELMANS», som fremstår som et skikkelig realt Oscar-agn med fortryllende filmmagi, storslått foto og musikk.
Det blir også verdenspremiere på den norske grøsseren «MARERITTET«, med Eili Harboe og Herman Tømmeraas i hovedrollene som et plaget par i en eldre leilighet. Filmen tar utgangspunkt i hjelpesløsheten man føler under søvnparalyse. Det loves frarøvet nattesøvn, så er dere advart 😉
Harboe og Tømmeraas er forøvrig på plass i Tromsø på premieren sammen med regissør Kjersti Helen Rasmussen. Dette er Rasmussens regidebut på langfilm, men hun har tidligere skrevet manus for bl.a. «Villmark 2» og «Tunnelen».
Eili Harboe har tidligere briljert i «Thelma», og “Skam-Herman Tømmeraas” gjorde en skremmende god figur i grøsserserien «Ragnarok».
Det marokkanske kammerdramaet «THE BLUE CAFTAN» har fått mye positiv omtale og er med i Oscar-racet for beste internasjonale film. En skaphomofil skredder, hans kone, og en ung lærling havner i et uventet trekantdrama. Her er miljø og varme personskildringer, konfrontasjoner og aksept sentrale stikkord.
Den blå kaftan (som er et plagg hvis noen skulle lure på hva i granskauen en kaftan er…) virker lovende og det snakkes om mektige skuespillerprestasjoner.
Noen flere filmer som ganske sikkert er verdt å plukke blant:
«THE BANSHEES OF INISHERIN»
Et vaklende vennskap og “bromance” på ei irsk øy på 1920-tallet i en kølsvart tragikomedie, med en Colin Farrell det går gjetord om i en av rollene.
«JOYLAND» Pakistan. Antagelig en av TIFFS viktigste filmer med en alltid dagsaktuell tematikk lagt til nokså upløyd mark, om forhånsomtalene medfører riktighet. «Joyland» tar opp brennhete og følsomme temaer som kvinnesyn, patriarkalske menn og deres regler, homofobi og transfobi. Dette er Pakistans kandidat til Oscar 2023.
«LIVING» Storbritannia. En trolig sterk film om å leve mens du kan. En byråkrat i Londons 50-tall som alltid har levd etter strenge regler og satt korrekthet over alt annet blir diagnostisert med en alvorlig sykdom, og får et nytt syn på livet. En film som virker meget interessant. Fra regissøren av den ganske severdige «Moffie».
«EMPIRE OF LIGHT» Storbritannia. Med regi av Sam Mendes lukter det kvalitet. En film om kinoens magi i en liten engelsk kystby på 80-tallet, med vidunderlige Olivia Colman og Colin Firth i sentrale roller. Dette omtales som et kjærlighetsbrev til film og kino. Denne er forlokkende!
«FUNNY PAGES» USA. Vi befinner oss i undergrundsmiljøet av tegneserieforfattere, der nerdene ikke alltid får sin hevn. Amr. indie-komedie inspirert av 90-tallets lignende filmer. Dette kan være ganske humoristisk.
«DECISION TO LEAVE» Sør-Korea, mordmysterium og romantisk tragedie når en politietterforskers begjær får fatale konsekvenser. Film fra Sør-Korea er dessuten i vinden som aldri før, og filmen har mottatt mye hyllest.
«THE GRAVITY» Frankrike. Science-fiction møter sosialrealisme, og realisme blandes med surreakisme i denne franske 85-minutteren hvor to brødre livnærer seg ved å selge narkotika i en ghetto utenfor Paris. Samtidig skjer det noe der ute i verdensrommet. Planeter flytter på seg, jordas tyngdekraft påvirkes og balansen forstyrres. En mulig småfinurlig røverhistorie? Filmens regissør Cèdric Ido gjester TIFF for å fortelle om sitt verk.
«CHARCOAL» Argentina/Brasil, en narko-konge trenger et nytt skjulested. Sør-amerikansk film må man få med seg på TIFF! Særlig argentinske filmer har jeg ofte hatt stor glede av, og denne tittelen trigger spenningsfølelsen. Skal også vistnok ha humoristiske betraktninger.
«MINSK» Russisk film er kanskje ikke det som er mest in for tida, men “Minsk”, med sin uredde russiske regissør Boris Guts, sies å være en usedvanlig intens skildring av protestene som fant sted etter det belarussiske (hviterussiske) presidentvalget i 2020. Et sivilt ektepar havner midt i opptøyene og kaoset, i denne filmen som er skutt i èn sammenhengende ca 82 minutter lang tagning. Dette kan fort være en suggerende og provoserende historie med krutt.
kortfilmprogrammet FFN SHORTS 3 – Blant annet to kortfilmer med handling i Tromsø, hvorav den ene, «Hjemmekontor» (bildet over) er animasjonsfilm med handling fra Myreng-blokkene! Animasjonskortfilm fra Tromsø må selvsagt med.
Til slutt, er du glad i gladvold (?) og blodsprut i prangende rødfarge? Hva med en morderisk gårdsjente med Hollywood-ambisjoner i Texas anno 1918? Hadde det ikke bare vært så mange som står i hennes vei… Spinnvill og bekmørk slasher meldes det, se «PEARL».
OK, helt til slutt, festivalens aller særeste, men muligens aller morsomste og sprøeste, filmopplevelse er en spesialvisning på studenthuset Driv på fredag. Der vises trashklassikeren «POLYESTER» fra 1981.
De amerikanske kjerneverdier og stereotypier endevendes, filleristes, perverteres og latterliggjøres med humor, glimt i øyet og overraskende eksentriske innslag. Men som med all god satire siger sannhetens stank frem. Dene filmen kan du nemlig ikke bare se. Du kan faktisk også lukte den! Jepp. «Polyester» vises nemlig, vistnok som på kinoene den gang i 1981, med dertilhørende odorama-luktekort! Publikum får altså utdelt luktekort, som følger filmens handling. Sjukt. Og muligens rasende festlig?!
Filmhjerte satser/håper på å få sett en del (alle???) av de omtalte filmene i dagens bloggpost. I tillegg dukker det alltid opp hyggelige overraskende og skjulte filmskatter underveis. Det er mange flere som kunne nevnes, som f. eks. «BROTHER» (UK/Can, bildet under) den kan absolutt overraske), «BRØDRENE JOHANSEN» (Nordnorsk dokumentar), «ROBE OF JEMS» (Mex), «NOISE» (Japan) og så videre……
Sitter du med meninger om TIFF, filmer og festival? Fyr løs i kommentarfeltet hvis du vil.
KRIGSSEILEREN er årets norske må-se-film! Den seiler også inn på lista som en av tidenes aller beste norske krigsfilmer. Kanskje den beste?
KRIGSSEILEREN
Norge, 2022, Krigsdrama, 2t 32m
Med: Kristoffer Joner, Pål Sverre Hagen, Ine Marie Wilmann, Arthur Hakalahti, Leon Tobias Slettbakk, m.fl
Regi: Gunnar Vikene
Foto: Mer Film
″KRIGSSEILEREN” er i alle fall et eksepsjonelt godt, rått og usminket filmepos om en del av krigshistorien som har blitt glemt og ikke før trukket frem i lyset. De norske sjøfolkene, som seilte på sivile handelsskip under krigen, og familiene deres, som havnet midt i krigens lidelse og grufullhet fortjener heder, ære og hyllest, som de aldri fikk av staten og samfunnet.
Sjømannen Alfred (“Freddy”) er gift med Cecilia og nybakt trebarnsfar fra Bergen. Når andre verdenskrig bryter ut er han og bestekameraten Sigbjørn på jobb på et handelsskip langt ute i Atlanterhavet. De tvinges til å seile videre i fronten av krigen, i sivil og uten våpen. Hjemme i Bergen strever Cecilia med å ta vare på barna i et okkupert Norge. Krigsseilernes eneste mål er å overleve – for å komme hjem.
Foto: Roxana Reiss, Mer Film
Filmen som er en krigsfilm er likevel ganske annerledes i stilen. Den er dempet og fokuserer på mennesker mer enn ødeleggelsene, selv om den også byr på kraftige smertefulle scener og hjerteskjærende skjebner man ikke kan være uberørt av.
Både Kristoffer Joner og Pål Sverre Hagen i de mannlige hovedrollene gjør sitt hittil karrierebeste. Når man trodde man hadde sett Kristoffer Joner nok som sliten og herjet, slår han til med denne maktdemonstrasjonen sammen med Pål Sverre Hagen.
Foto: Mer Film
Glimrende biroller og kvinnelig hovedrolle også, med Ine Marie Wilmann i spissen, bunnsolide barne- og ungdomsroller og en absolutt fantastisk prestasjon av nykommer Leon Tobias Slettbakk som med sin skildring av den 14 år gamle sjøfareren Aksel svir seg fast på netthinnene.
“Krigsseileren” forteller om en side ved andre verdenskrig som mange har glemt eller vet lite om fra før, men fakta er at disse glemte sjøfarernes innsats spilte en avgjørende rolle for krigens utfall. Filmen beretter om noen av disses oppofringer og lidelser, og gir et dyptpløyende bilde av hvordan krigens handlinger satte sitt preg på dem både under krigen og i årene etter.
Filmens siste del etter de store klimaksene kunne muligens vært noe strammet inn, uten at det blir trekk av den grunn. Forøvrig er alt det tekniske ved filmen upåklagelig, selv om det er litt rart å måtte ha norske undertekster på norsk tale…
“Krigsseileren” er ikke klokkeklar toppkarakter, men småpirk forhindrer ikke at terningen bikker over på 6.
Onsdag slapp familien til Bruce Willis nyhetene om at Willis pensjonerer seg som skuespiller på grunn av sykdom. “Die Hard”-stjernen er rammet av afasi, en sykdom som påvirker de kognitive evnene og svekker taleferdigheter og språkforståelse.
Det var datteren Rumer som kom med nyheten på Instagram, i et innlegg signert henne selv, Willis sin nåværende kone Emma (gift i 2009), Willis sin første kone, Demi Moore, og hans fire øvrige barn. Willis og Moore var gift fra 1987 til 2000, og sammen fikk de tre barn.
For Filmhjerte er dette en trist dag, selv om det er fint å se familien stille opp for ham. For Bruce Willis er utvilsomt en av de aller største filmstjernene, ihvertfall i undertegnedes univers, til tross for at han har spilt i mye ræl de siste to tiår. Die Hard i 1988 gjorde Willis til superstjerne med et brak, en stjernestatus han har beholdt. I løpet av 90-tallet kom den ene blockbusteren etter den andre med Willis på plakaten, og selv om det etter millenniumskiftet har vært mye av ymse og svært variabel kvalitet i filmografien hans, rokker ikke det ved oppfatningen av Bruce Willis som en entertainer.
Han har nok neppe noen gang vært en het kandidat for Oscar, men hans evne til å mange ganger ha gjort en ellers falleferdig film severdig bare ved sin tilstedeværelse er en stor egenskap ikke mange kan vise til. Willis har imidlertid fått prestisjefulle priser, som to Emmy og en Golden Globe, for roller i TV-serier.
Willis sin legendariske rolle som John McClain i “Die Hard”-filmene fra 1988, 1990, 1995, 2007 og 2013 er alene nok til evig stjernestatus. Særlig de tre første er for min del tidenes actionfilmer.
Die Hard er selvsagt Filmhjertes udiskutable favoritt med Bruce Willis.
Her er Filmhjertes topp 10 (egentlig topp 13) filmer med Bruce Willis – pluss litt til:
1. DIE HARD (1988), DIE HARD 2 (1990) og DIE HARD 3 (1995)
– Det blir delt førsteplass på de tre første Die Hard. Kinovisningen i 1995 av “Die Hard i New York”, som “Die Hard With a Vengeance” (også kjent som Die Hard 3) så komisk heter på norsk, er et enormt kinominne for min del. De to første var jeg derimot for ung til å få sett på kino 😉
4. THE JACKAL (Sjakalen, 1997)
5. ARMAGEDDON (1998)
6. THE LAST BOY SCOUT (Den siste speider, 1991)
7. CATCH .44 (2011)
8. RED (2010) og RED 2 (2013)
10. HUDSON HAWK (1991)
11. MERCURY RISING (1998)
12. PULP FICTION (1994, birolle)
13. 12 MONKEYS (1995)
Noen flere jeg likte/syns er ok, i urangert rekkefølge:
* Striking Distance (1993)
* The Sixth Sense (1999)
* Lucky Number Slevin (2006)
* Once Upon a Time in Venice (2017)
* Døden kler henne (1992)
* Unbreakable (2000)
Samt flere, som Color of Night (1994), Last Man Standing (1996), Bandits (2001), Perfect Stranger (2007)
** Gjesterollen i 3 episoder av “Friends” i 2000 var også fantastisk morsomt. Belønnet med Emmy-pris, som er prisutdelingen for Tv-serier/serier.
** Rollen i TV-serien “Moonlighting” (“Bøllen og blondinen”, 1985-89, som var gjennombruddet hans før “Die Hard” har jeg kun sett bruddstykker av. Belønnet med Emmy-pris, og Golden Globe.
Regissør Sean Baker («The Florida Project») er tilbake med en ny film om en av samfunnets outsidere i «Red Rocket» hvor en falmet pornostjerne vender hjem.
Film: RED ROCKET
USA, 2021, Komedie/drama
2t 10m
Regi: Sean Baker
Med: Simon Rex, Suzanna Son m.fl.
Norsk kinopremiere 11. mars
Mikey Saber (Simon Rex) er en dritt, la oss slå det fast først som sist. Han er også en pornoskuespiller i 40-årene hvis karriere er på hell og vel så det, som vender tilbake til den lille skitne og slitne hjembyen i Texas. Alt han eier og har er det han står og går i, ei fillete bukse og en skitten t-skjorte. Planen hans er å innynde seg hos hos ex-kona og moren hennes, to slitne kvinner for å si det pent. Planen har bare et stort problem, det er ingen som ønsker drittsekken Mikey tilbake. Mikeys sterke sider er få, men effektive; hans manipulative evner og sjarm er alt han har igjen.
Den selvopptatte og sosioptatiske Mikey har dog et håp om å begynne med blanke ark, ta strøjobber og hjelpe til i huset, som han sier. Det viser seg imidlertid å ikke være så enkelt for den gamle pornhub-profilen, det er nemlig ingen arbeidsgivere heller som vil ta i han med ildtang engang.
En dag på den lokale donut-sjappa smiler likevel lykken til han når han treffer en pur ung sjarmerende jente som kaller seg Strawberry (Suzanna Son), og en kynisk Mikey øyner store muligheter for seg og Strawberry….
Regissør Sean Baker har flere ganger tidligere servert publikum ekle, uspiselige outsidere i samfunnet, hvor han gradvis bygger rollekarakterenes menneskelighet på godt og vondt, og deres forsøk på forsoning.
I «Red Rocket»er det altså en utrangert pornostjerne vi skal få jobbe med å like, for Mikey Sober er en seig fyr, perfekt bragt til liv av SimonRex. Sammen med nykommer Suzanna Son, som Baker plukka opp utenfor en kino (!), bærer de filmen. Rex gjør en glimrende rolletolkning som falmet pornostjerne, han ser så herjet ut som han må, samtidig som han har tiltrekningskraft fortsatt. Både i fakter, fære, bevegelser og mimikk leverer Rex en rollefigur å tro på. Mikeys evne til forandring, eller manglende evne, bedøm selv, er og av den troverdige sorten.
Like troverdig er dog ikke alltid det gryende forholdet eller luftslottet av en fremtidsutsikt som oppstår mellom Mikey og den 17-årige jenta. Her baker Sean Baker (haha, ordspill!) inn for mange ingredienser i forholdet, og det blir en smule overforklarende, mens rollekarakteren Strawberry blir både underfortalt og mangler dybde og substans, selv om Suzanna Son gjør en sjarmerende figur.
Stilmessig minner «Red Rocket» på flere måter om Bakers forrige spillefilm, den stemningsfulle «The Florida Project» fra 2017. Nå er vi dog i noe mindre idylliske omgivelser, i en sliten Texas-småby, men der sykler “vår helt” tilsynelatende bekymringsløst rundt uten egentlig noe mål eller retning, nærmest som en metafor for filmen, som egentlig verken har noen klar retning eller handlingsløp.
Den beveger seg på langt nær med rakettfart fremover, tempoet er vekselsvis litt pumpet opp, tilbakelent og bedagelig – men også overraskende behagelig.
«Red Rocket» er likevel på noen områder overplottet, overestetisert, underkarakterisert og underobservert.Baker har liten interesse for stedene og personene i historien. Postkort-kinomateografien sminker omgivelsene, filmens foto er flott altså, det må sies, mens innslag av realisme som lokale uttrykk og tilholdssteder bare har funksjon som overfladisk pynt og støttebjelker. Men filmens evne til å underholde med blant annet småfreidig dialog og hendelser, ofte i grenseland mellom realisme, drama og komikk, er såpass sterk at filmens hull ikke føles påtagende plagsomt.
Simon Rex bærer filmen, noe som muligens er den store overraskelsen. Rex, som er 47, har nemlig ingen lang merittliste bak seg. Han har tidligere jobbet som “MTV v.j.”, som solopornostjerne (ja faktisk!), hatt biroller i TV-serier og spilt i “Scary Movie”-serien.Han hadde gjort lite skuespill på nesten ti år før denne filmen.
Baker, som klekket ut «Red Rocket» for mange år siden, har bemerkelsesverdig nok vistnok alltid sett for seg Rex i hovedrollen, som en omflakkende pornostjerne som returnerer til hjembyen.
Bakers teft var innertier. For til tross for at Rex har manglende erfaring i mer seriøse prosjekter er prestasjonen hans høydepunktet i «Red Rocket», der han er en av flere i et usannsynlig galleri av skuespillere.
«Red Rocket» er på den sterke siden både smart, vittig, sjarmerende og en småklein komedie som har et dypere, humanistisk lag. Handlingen er lagt til sommeren 2016, like før Trump tok over makten, noe som tydelig klargjøres uten å utdypes.
Det er sommer, sola steiker og stemningen er stort sett lys? Den skitne småbyen virker faktisk skittenfascinerende. Handlingen byr ikke på store overraskelser, men filmen i seg selv vil kanskje overraske som underholdende, og en smule tankevekkende?
Filmhjerte har sett en rekke av filmene på årets TIFF, filmfestivalen i Tromsø, og drar her kort frem et knippe av filmene du bør få med deg på kino når de settes opp
– eller på andre plattformer der film kan strømmes!
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli
Årets TIFF er ved veis ende, etter en uke med filmfestival på Tromsøs kinoskjermer, og det er på tide å gi noen anbefalinger til noen av filmene som ble vist på festivalen. Av alle filmene som ble vist på festivalen er det kun et mindretall som settes opp på ordinær kino i Norge. Blant filmene omtalt i denne bloggposten kommer noen på ordinær norsk kino, andre trolig ikke. Dagens anbefalte filmer vil nok likevel være mulig å se via nett før eller senere, eller kanskje noen av landets cinemateker og filmklubber viser noe. Hold øynene åpne 😉
Her er 9 anbefalte filmer sett på TIFF denne uka – i sånn cirka rangert rekkefølge. Informasjonen om norsk kinolanseringer og premieredatoer er hentet hos Filmweb.no og odeon.no.
1
BETWEEN TWO WORLDS
(Original tittel: Oiustreham)
Frankrike, 1t47m
Engasjerende drama basert på en roman, om en forfatter som går undercover som vaskedame for å se hvordan de behandles av samfunnet og for å dokumentere den økende ulikheten i det franske samfunnet.
Vi kommer nært på livet til en gjeng lavtlønnede men hardt arbeidende rengjørere. Den ene er derimot ikke rengjører, men en forfatter som skal skrive bok. Hva skjer når hennes nye kollegaer og venner oppdager sannheten?
Her er mye man kan relatere seg til og kjenne seg igjen i fra arbeidslivet, i alt fra vennskap og bånd som knyttes mellom kollegaer, sosial status, håpløse diskusjoner med en rigid arbeidsformidling, til ubrukelige og urettferdige ledere som snakker nedsettende og frekt.
Absolutt verdt å se og kan såklart anbefales. Sterke rollefigurer og spill, selv om plottet er velkjent. Filmen føles realistisk i sin skildring av mennesker, livssituasjon og miljø.
I fokus står tematikk som sosiale ulikheter, vanskelig jobbmarked, lavtlønnsyrker, lavstatusjobber, firkantede arbeidsformidlere og arbeidsgivere som behandler sine ansatte dårlig og klasseskille. Filmen viser også på en fin måte vennskap mellom kollegaer og viktigheten av de valgene man tar med tanke på å være ærlig og oppriktig.
I hovedrollen en strålende Juliette Binoche. Varme anbefalinger.
Usikkert angående norsk kinolansering. Filmen hadde premiere i hjemlandet i januar i år.
2
RED ROCKET
USA, 2t10m
Mikey Sober er en falmet pornostjerne som vender hjem til den slitne lille hjembyen sin i Texas, med en plan om å innynde seg hos ekskona og moren hennes, samt tjene penger ved å starte med blanke ark. Problemet er bare at ingen vil ha drittsekken Mikey Sober tilbake. Så en dag smiler lykken til Mikey når han treffer en søt og sjarmerende pur ung jente som kaller seg Strawberry, og den gamle pornostjernen ser store muligheter.
Likte du «The Florida Project» av regissør Sean Baker, vil du trolig like hans nyeste verk, «Red Rocket», med en god Simon Rex i hovedrollen. Rex sin skuespillerkarriere er ikke stor, men han gjør en veldig god jobb som avdanket pornostjerne, og ellers har filmen flere mer eller mindre amatørskuespillere/nykommere, bl.a. Suzanna Son som spiller Strawberry. Baker skal vistnok ha funnet Son utenfor en kino (!) og tilbudt henne en rolle, som senere har ført til at det unge stjerneskuddet ser ut til å peile seg inn en karriere innen film.
Tidvis ganske underholdene om en av samfunnets outsidere.
«Red Rocket» har norsk kinopremiere 11. mars.
3
ZERO FUCKS GIVEN
(Original tittel: Rien à Fuetre)
Frankrike/Belgia, 1t55m
Engelskspråklig drama der vi følger den unge flyvertinnen Cassandra, som jobber for et lavprisselskap, som ikke behandler sine ansatte spesielt godt. Hun drømmer om å jobbe for et bedre selskap som betaler mer, men hennes utsvevende livsstil vanskeliggjør drømmene hennes.
En film som både oppleves som et low-key drama som samtidig har tilmålte doser humor og fart. Filmens to regissører fortalte etter en av visningene i Tromsø at noe av målet med filmen er å vise at mange viktige ting i livet skjer mens man er på farten. De avslørte også at flere av scenene er filmet med virkelige omgivelser. Noen ganger får man nesten en følelse av å se en dokumentar. Adèle Exarchopoulos, kjent fra «Blå er den varmeste fargen» er sensasjonell i hovedrollen. En absolutt filmanbefaling!
Finner ikke info om norsk kinolansering, men vil sikkert være tilgjengelig andre steder etterhvert.
4
COP SECRET
(Original tittel: Leynilögga)
Island, 1t38m
Crazykomikk i denne islandske parodien på sjangeren politiaction/krim, der vi treffer Bussi, Islands tøffeste purk, som forresten er skaphomofil. Sammen med sin nye partner må de stoppe en gærning som truer med å sprenge en fullsatt stadion. Filmen dundrer avgårde i en eksplosiv fart, med garanterte latterkuler, og utallige parodier hvor man vrir på kjønnsroller og situasjoner.
«Cop Secret» er ikke bare en parodi på machomiljøene i diverse action og krimfilmer, men vel også en parodi på parodiene, som navnet som jo har visse likheter med “Top Secret” ;p
Dette var den filmen under TIFF som moret undertegnede aller mest, og den anbefales selvsagt for den som er ute etter en fartsfull komedie stappfull av tullete action!
.
Filmen har ingen planlagt norsk kinolansering såvidt Filmhjerte vet, men vil vel være mulig å spore opp på annet vis etterhvert.
5
BLOODY ORANGES
(Original tittel: Oranges Sanguines)
Frankrike, 1t40m
Bekmørk katartisk humor! En soleklar anbefaling til deg som digger gladvold, hevnvold og slikt, på film! Et eldre ektepar risikerer å måtte tvangsselge huset, men har et par mulige utveier, blant annet en rock`n roll dansekonkurranse der de kan vinne en premie. En advokat savner motivasjon. En finansminister med penger på bok i utlandet frykter pressen. En ung jente gruer seg til den seksuelle debuten sin, og en psykopat med en kjæledyrgris har sine interesser. Veier krysses, og ingen står uberørte tilbake.
.
Inneholder noen av de grafisk villeste scenene undertegnede har sett på film, og uten å spoile for mye, jada, tittelen har en viss hentydning. Dette er en sylskarp og bitende komedie, som dog ikke er hysterisk moro hele tiden, men som har noen scener hvor man virkelig tar den helt ut!
Man vet ikke helt om man skal gapskratte, le litt usikkert eller vri seg litt – men dette er veldig tilfredsstillende galskap om et subvertilt samfunn hvor grensene for å ta loven i egne hender viskes ut, og er en tragikomisk kommentar og stikk til sprekkene i det franske samfunnet, storpolitikeres hykleri, eldres vanskeligheter, sexpresset og hverdagslig aggresjon!
Ingen info om norsk kinolansering, men dukker vel opp andre steder… Dette er dog ikke filmen du kjører igang til tacokvelden!
6
DRIVE MY CAR
Japan, 2t 59m
Denne mye omtalte og sterkt applauderte japanske dramafilmen varer i så mye som 3 timer, men er for det meste verdt tiden. Oddsfavoritt til å vinne Oscar for beste internasjonale (ikke-engelskspråklige) film.
«Drive My Car» kan kanskje kalles en japansk roadmovie, men den beveger seg sakte og stillferdig fremover, og krever et tålmodig publikum. Veldig stemningsfull film der vi kommer under huden på rollefigurene. Det er en dvelende film hvor dialogen er den drivende kraften.
Et uventet vennskap utvikler seg etter at en teaterregissør som nylig har mistet kona blir nødt til å la en ung kvinnelig sjåfør kjøre bilen hans på grunn av regler fra hans nye arbeidsgiver. Når regissøren skal sette opp et stort teaterstykke vanskeliggjør han arbeidet sitt når han ansetter en skuespiller kona hans hadde et forhold til.
Norsk kinopremiere 4. februar.
7
LAMB
(Original tittel: Dýrið)
Island, 1t46m
En blanding mellom stille drama om sorg, islandsk overtro og grøsser. På en avsidesliggende bondegård mellom fjellene bor et par. Når en mild sagt uvanlig lammefødsel finner sted forandres livene deres for alltid!
Med storslått islandsk natur som et fascinerende bakteppe får vi være med på et etterhvert bisart eventyr, der paret som er i sorg over en tidligere hendelse tar til seg det nyfødte vesenet som om det var deres eget. De ser på den nyfødte som en ny begynnelse og et lys i hverdagen, men stadig mørkere hendelser begynner å skje på gården.
Dette vesenet kan ikke beskrives uten å spoile, det må oppleves! Det er forbløffende og originalt, hos undertegnede ble det nesten som om man ble måpende når man gradvis får se dette “lammet”. Du har imidlertid neppe sett et slikt før på film… Filmen er både sjarmerende, morsom, skitten-fascinerende, bisarr – og dypt tragisk. Absolutt verdt å se om man digger film fra sagaøya.
«Lamb» kommer på norske kinoer fra 28. januar.
8
THE BOX
(Original tittel: La Caja)
Mexico, 1t32m
En ung tenåringsgutt har kommet til et avsides sted i det golde nordmeksikanske ørkenlandskapet for å hente levingene etter sin far, som stakk av da han var liten. På bussen hjem får gutten øye på en mann han er sikker på er faren sin. Han begynner å følge etter mannen og blir kjent med han. En film der familiebånd, en ung gutts savn etter omsorg, og moral står sentralt, med store kontraster.
.
Flott foto med storslåtte endeløse landskaper i bakgrunnen rammer inn en mørk og i bunn sørgelig historie, som får gode anbefalinger fra Filmhjerte.
.
Ingen info om norsk kinolansering.
9
SPENCER
Storbritannia/Tyskland, 1t51m
En suveren hovedrolle-tolkning som alene gjør «Spencer» verdt å se, men filmens foto er også utsøkt og den ser estetisk sett veldig innbydende ut. Handlingen ellers er kanskje ikke så minneverdig, men undertegnede tror mange vil like denne filmen hvor Kristin Stewart gjør en Oscarverdig rolle som en ensom og desillusjonert prinsesse Diana med handling lagt til jula 1991, hvor Diana etter planen skal feire julen sammen med hele kongefamilien på det fasjonable godset Sandringham House.
«Spencer» åpner med en tekstplakat som sier at dette er en fabel om en sann tragedie. Tragedien er hvordan det – etter alt å dømme – arrangerte ekteskapet mellom prins Charles og prinsesse Diana (født Spencer) gikk i oppløsning på starten av 1990-tallet (nrk.no).
Dagene utvikler seg imidlertid som et mareritt for prinsessen. Kristin Stewart glitrer mer enn perlene rundt prinsessens hals i rollen som lady Di, hun fyller rollefiguren med liv og varme, samtidig som Dianas håpløshet øker. Stewarts tolkning av prinsessen gir oss stor sympati for Diana Spencer, som hun het. Filmen er ren fiksjon, og er ikke basert på virkelige hendelser, men er en troverdig gjetning på hva som sannsynligvis kan ha skjedd bak fasaden i det britiske kongehuset.
Lanseres på norsk kino 4. februar.
Verdt å se er også BERGMAN ISLAND, hvor vi tas med til Fårø utenfor Gotland, der et filmpar har flyttet inn i Ingmar Bergmans gamle trakter for å jobbe med filmmanuser, men hvor den ene både sliter med manuset sitt og fraværende partner. Det er muligens en fordel å kjenne til den ikoniske regissør Bergmans filmografi og virke, men man kan ha glede også av å se filmen som en sommerflørt og parforholdsfilm. Norsk kinopremiere 28. januar.
Takk for i år, TIFF. Sees i 2023, med null begrensninger og fulle saler forhåpentligvis 🙂
Har du meninger om noen av disse filmene, hyl gjerne ut i kommentarfeltet! Chattes!
Skuespiller Anders Danielsen Lie er i Tromsø på filmfestivalen, og snakket varmt om den helt nye tidvis delikate «Bergman Island» – og suksessen «Verdens Verste Menneske»
Filmhjerte på TIFF: Skrevet av og foto: Lars Jørgen Grønli
950-23-181, filmhjerte ætt 1337 dått no
Han har spilt rollen som gal terrorist, spilt i filmer og serier som «Oslo, 31. august», «Reprise», «Nobel», «Koselig med peis» og ikke minst i fjorårets norske suksess «Verdens verste menneske», samt den helt nye engelskspråklige fransk-regisserte filmen «Bergman Island», innspilt på og med handling lagt til den sagnomsuste Ingmar Bergman-øya Fårö, nordøst for Gotland.
De to sistnevnte filmene ble vist på TIFF tirsdag, og Danielsen Lie innledet begge filmene tirsdag ettermiddag og kveld, med mellom ca 10-15 minutters samtale om filmene.
Anders Danielsen Lie er absolutt en av undertegnedes favoritter blant norske skuespillere, så at nettopp han gjestet Tromsø og TIFF er veldig hyggelig og morsomt. Kudos, som det vistnok heter når man skal si noe positivt om noen, til TIFF for disse sekvensene med innledning før utvalgte filmer, og en runde med samtale, spørsmål og svar etter filmslutt. Dette er nesten alltid svært interessant.
Etter visningen av «Bergman Island» på Fokus 1 var han også med på en omlag 20 minutter lang sekvens med Q&A, spørsmål og svar på godt norsk, der han snakket om filmen, om regissør Mia Hansen-Løve, og egne roller, blant annet.
Anders Danielsen Lie i samtale med TIFFs Sveinung Wålengen på Fokus etter visningen av «Bergman Island». Foto: Lars Jørgen Grønli
Danielsen Lie var i det spøkefulle hjørnet, “nå blir det stand up her”, sa han muntert da han entret gulvet der mikrofonstativet stod 😉 Den norske og etterhvert internasjonale stjernen svarte både grundig og langt på spørsmålene fra ordstyrer Sveinung Wålengen og fra salen.
Han har ikke hovedrollene i de to filmene, men betydelige biroller, og kunne fortelle de to utsolgte salene mye interessant og spennende om filmene og arbeidet rundt de.
«Bergman Island» som er inspirert av regissør-giganten Ingmar Bergman er regissert av franske Mia Hansen-Løve, og tar for seg forholdet mellom et filmpar som i en periode bosetter seg på Fårø, i Bergmans gamle bygninger og miljø.
Forutenom Danielsen Lie som de fleste vel kjenner, har filmen velkjente Tim Roth i den mannlige hovedrollen, og luxembourgske Vicky Krieps (kjent fra bl.a. Oscarbelønnede «Phantom Thread») i den sjarmerende kvinnelige hovedrollen.
TIFF.no beskriver filmen slik:
I Bergman Island er det solfylte landskapet på Fårö like mye i sentrum som filmens hovedpersoner. Chris og Tony er et par filmskapere som bor på øya ettersom Tony, en kjent filmskaper, har blitt invitert til å vise noen av filmene sine. I mellomtiden sliter Chris med å skrive et manus som også er satt på Fårö. Mens Tony er borte, møter Chris en filmstudent, Hampus, og funderer på muligheten for å forene kunsten og livet hennes som kvinne og som kone. Eksemplet satt av Ingmar Bergman – en fraværende far og ektemann – får henne til å stille spørsmål ved forholdet til Tony mens hun prøver å få hans hjelp til å fullføre manuset sitt.
Bergman Island er en delikat film som fletter sammen to fortellinger: den om Chris og Tony, og den til Amy og Joseph, hovedpersonene i Chris sitt manus, som gjenoppliver romantikken deres mens de deltar i et bryllup på Fårö. Mellom hjertesorg og lidenskap, kreativ kamp og inspirasjon, tar karakterene i Mia Hansen-Løves nye film oss på en følelsesladet reise i grensen mellom fiksjon og virkelighet.
Anders Danielsen Lie mottar applaus fra publikum på Hålogaland Teater før «Verdens Verste Menneske». Her på scenen sammen med Anne Gjelsvik fra filmnettstedet Montages. Foto: Lars Jørgen Grønli
Anders fortalte publikum at Bergman Island fint kan sees selv om man ikke har kjennskap til og kunnskap om Ingmar Bergman sine filmer, selv om den bergmanske ånd lever gjennom filmen. Man kan se filmen som en slags sommerflørt og parforholdsfilm.
På et spørsmål undertegnede fikk lurt inn om hvor krevende rollene hans i de to filmene er, avslørte Danielsen Lie, med glimt i øyet, at rollen i Bergman Island var kos og bading, men forklarte videre at rollefiguren han spiller i Verdens verste menneskevar litt krevende, med tanke på rollefigurens skjebne mot slutten av filmen hvor han måtte tenke en del gjennom hvilken type karakter rollen innebar og skulle representere.
På et annet spørsmål han fikk om hvor mye personlig han tar med seg inn i rolletolkningene, var det godt å se og høre han si, som han også før har slått fast, at han for eksempel “har spilt en terrorist hvor jeg har absolutt ingenting ved meg selv å trekke inn” (han hintet da til Netflix-filmen «22 July» hvor han spilte terroristen). For de som husker «Nobel» var det vel der han spilte krigsveteran med amputasjoner, men det er ikke først og fremst den type skuespiller han vil være virket det som, hvor man bruker datagenererte spesialeffekter altså.
TIFF sin festivalsjef Lisa Hoen benyttet sjansen til å stå i rampelyset sammen med Danielsen Lie før filmstart på Fokus. Strålende fornøyd festivalsjef som vi ser, dog ikke 100% flytende i engelsk 😉 Forøvrig tok Sveinung Wålengen Q&A-sekvensen etter filmen på norsk. Foto: Lars Jørgen Grønli
Ellers fremstod Danielsen Lie svært reflektert og seriøst rundt livet som skuespiller, hvor han fortalte at ethvert nytt prosjekt gås inn i med blanke ark, åpent sinn og vilje til å lære. “ – Jeg vil ikke være en skuespiller som kommer inn og tror jeg kan alt (…) jeg kan ingenting (er en bedre holdning)”, sa han.
Er du ikke en av de over 220 000 her til lands som har sett filmen allerede anbefales Verdens Verste Menneske selvsagt. Danielsen Lie er faktisk den undertegnede syns var aller best i filmen som har blitt hyllet både her hjemme og utenlands. Faktisk er han imponerende sterk i VVM.
Det var ingen Q&A etter den filmen, men før filmstart på Hålogaland Teater i en nær 15 minutter lang samtale på scenen med Anne Gjelsvik fra film-nettmagasinet Montages utdypet og fortalte han en del om Joachim Triers jobb med Verdens Verste Menneske. Blant annet snakket han om filmens suksess, hvor han blant annet mente filmen hadde vært svært heldig med lanseringen i fjor høst som kom akkurat da landet var gjenåpnet en kort periode. Han var og full av ros til hoverolleinnehaver Renate Reinsve, vel fortjent må Filmhjerte legge til.
Bergman Island er også en varm film som kan anbefales. Selv om filmen er litt krevende om man ikke har Ingmar Bergman-kjennskap så er det, som Lie korrekt sier, en film man godt kan se uansett. Filmteknisk har nemlig Bergman Island mye godt håndtverk å by på, et delikat og forførende foto (altså filmingen) for eksempel, som på nydelig vis rammer inn handlingen på idylliske Fårö, like utenfor Gotland, og filmen som vistnok også er filmet analogt bidrar og til at den fremstår i varme lyse farger og føles mer nær.
Danielsen Lie hyllet selv analog filming, i en verden der man er blitt mer og mer vant til digitalt hvor hver minste pore i ansiktet blir veldig fokusert på.
Dag 2 på TIFF var forøvrig en dag med MYE vær utendørs! Filmhjertes utskremte kom “god og blaut” ramlende inn på HT etter å ha kjempet seg langs et is-, sørpe-, vann- og surt regnbefengt lite hverdagshel**** på vei de knapt 500 meterene fra bussen 😉
Imidlertid ble det jo trivelig til slutt når man fikk instalert seg i gode stoler på HT og Fokus – og hva kveldens hovedperson i og på fokus angår, så fikk`n både blomster og lue, og alle kunne gå fornøyde hjem til kvelds 😉
Kommentarfeltet er ditt! Hyl ut om du vil. Chattes!
Her er 5 publikumstyper til glede (?) og irritasjon (?) du med sannsynlighet ser i kinosalene under TIFF *ironivarsel*
Et spedt forsøk på litt humor fra filmhjerte, eller er det et snev av sannhet også? Hm…
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no Arkivfoto: Lars Jørgen Grønli
TIFFs første dag bød på mindre publikum enn normalt, i det unormale 2022 der halvfullt er utsolgt, imidlertid er det like mange mer eller mindre særegne festivalgjengere. Vi kjenner til den rødvinsmarinerte TIFF-publikummer, den øldampende, den ukledelig forsinkede og den nedsnødde som har løpt fra HT til Verdensteatret. Her er 5 andre velkjente publikumstyper Filmhjerte har vederfartes.
1. LUNCHEREN
Publikummeren som ser så mange filmer at vedkommende ikke har tid til mat mellom filmene. Da inntas lunchen eller aftenmaten i kinosetet. Joda, er nok denne publikummeren selv noen ganger 😉 – For uten mat og drikke duger filmhjertet ikke. Luktfri mat er forresten JA-mat. Burger King-mat derimot…
2. TELEFONISTEN
Faktisk er ingenting mer irriterende på kino enn når du får øye på en lysende mobil i synsfeltet mens filmen ruller! IKKE. LYS. MED. MOBILEN. Vanligvis forbeholdt den yngre garde og unge voksne, de som er så viktige at de ikke klarer seg en halvtime uten mobilen, men når selv voksne fruer som har passert middagshøyden sitter og lyser opp med sitt tekniske vidunder, ja da har teknologien gått for langt `ass!
3. SNORKEREN
Videre beskrivelse unødvendig! Men buldrer det brått bak deg, bli ikke skremt, det er bare en som har zzzzzz nok film…
4. VANDREREN
Du vet publikummeren som må forbi deg fordi han skal ut av salen mens filmen går, og gjerne et par ganger. Minst.
5. MASKEFJES
Ja, det er jo in for tiden, den nye moten, disse munnbleiene som hun kalte de, hun med et ikke like klokt hode som mange som bruker munnbind har 😉 Jada, flere publikummere beholder munnbindet på hele filmen gjennom, og det er bare å berømme, selv om det er et herk!
Tromsø Internasjonale filmfestival er igang! Filmhjerte startet uken på best mulig måte, med to filmer på kino tidlig mandag 😀 Islandsk lammefødsel og sterk Binoche i fransk drama.
Her er kort om dagens to første utvalgte, som begge anbefales. Men først et par bilder ;p
På TIFF/Skrevet av: Lars Jørgen Grønli
Foto: Lars Jørgen Grønli, filmfoto fra tiff.no
Stemningsrapport fra Verdensteatret en mandags formiddag
Stemningsrapport fra Verdensteatret en mandags formiddag
BETWEEN TWO WORLDS
Franske “Between two worlds” (Ouistreham) på et “utsolgt” Verdensteatret, dvs annethvert sete tomt grunnet smittevernsreglene. Med en som alltid glimrende Juliette Binoche, denne gang som forfatter undercover som vaskedame. Tankevekkende og ganske fin om lavtlønnede og lavstatusjobber.
Vi kommer nært på livet til en gjeng lavtlønnede men hardt arbeidende rengjørere. Den ene er derimot ikke rengjører, men en forfatter som skal skrive bok. Kan hun holde det hemmelig for sine nye arbeidskamerater?
Her er mye man kan relatere seg til og kjenne seg igjen i fra arbeidslivet, i alt fra vennskap og bånd som knyttes mellom kollegaer, sosial status, håpløse diskusjoner med en rigid arbeidsformidling, til ubrukelige og urettferdige ledere som snakker nedsettende og frekt.
Absolutt verdt å se og kan såklart anbefales. Sterke rollefigurer og spill, selv om plottet er velkjent. Filmen føles realistisk i sin skildring av mennesker, livssituasjon og miljø.
Terningkast 5 høres ikke feil ut.
LAMB
Island+TIFF slår aldri feil, og først ut fra sagaøya kom et skikkelig mørkt eventyrdrama, basert på gammel islandsk overtro.
“Lamb” (Dýrið). Et mystisk lam ser dagens lys på en avsides bondegård, og mens paret som bor der tar skapningen til seg, lurer mørket et sted der ute. Bisarr, men munter, svært sjarmerende men skitten, og dypt tragisk!
En film som fascinerer og hvor idyll blandes med stille sorg og tragedie. Dog merkelig.
Et par som bor på en idyllisk avsidesliggende bondegård mellom fjellene opplever noe mirakeløst når et lam fødes. Paret som sørger over en tidligere hendelse, ser fødselen som en ny sjanse og et lyspunkt. Men merkelige og grufulle ting begynner å skje, alt omgitt av et dramatisk og nakent islandsk landskap med et vidt spenn som rammer inn handlingen på en nær naturpornografisk måte, det er dystert, det er lys, tjukk tåke, sorg og håp, mye moro men farer truer…
Det er noe med islandsk film som virkelig fascinerer, og naturen er – naturligvis – et fantastisk bakteppe, men på ingen måte i nærheten av overdrevet. Lamb har selvsagt et nokså bisarr premiss, og filmen er av den grunn plassert i programkategorien “Overdrive”. Selv om noen vil kalle dette skrekk/horror, er det en humanitet over historien som er både rørende og varm, samtidig som det uomtvistelig også er både skittent og la oss si, bisarr.
De to hovedrolleinnehaverne, Noomi Rapace fra Sverige (“Menn som hater kvinner”) og Hilmir Snær Guðnason gjør sine roller meget godt, og Björn Hlynur Haraldsson som er et velkjent fjes i islandsk film er god i sin birolle.
Årets utgave av Tromsø Internasjonale filmfestival (TIFF) arrangeres fra 17. – 23. januar, i en redusert utgave.
Det blir filmfestival med kinovisninger i Tromsø, men med store restriksjoner.
Tekst: Lars Jørgen Grønli
Festivalledelsen planlegger en trygg festival med over 250 filmvisninger spredt på hele 11 kinosaler, og som vil bli gjennomført i tråd med gjeldende råd og regler for smittevern, det vil si maks 200 personer tilstede på hver visning innendørs, etter at regjeringen torsdag hevet antallet fra 50.
En rekke andre arrangementer “off screen” er derimot avlyste, og hvordan utelivet og folkelivet ellers vil bli er høyst usikkert.
TIFF hadde planlagt for max 50 billetter til hver film, og gleden er naturligvis stor over at man nå får øke antallet til 200, som man hadde et håp om.
Den store festivalstemningen vil nok likevel ikke oppnåes. Folkelivet på kinoene, i gatene, på kafeene og pubene, og den sydende forventningen som ligger i en smekkfull sal minuttene før filmstart.
Uansett blir det iallefall fysisk filmfestival i Tromsø den kommende uka, fra mandag til søndag, med filmer på kino fra rundt 9-tida på morgenkvisten og helt frem til over midnatt, fordelt på Verdensteatret, Kulturhuset, Fokus kino (flere saler), Hålogaland teater, Driv, Alfheim svømmehall (!), samt utekinoen på torget. Det er ihvertfall veldig mye bedre enn i fjor, da kun et utvalg filmer ble gjort tilgjengelige for å se på nett.
Filmhjerte/undertegnede håper å få sett noen filmer i løpet av festivaluka, men restriksjonene gjør det usikkert. Går det som Filmhjerte håper på blir det imidlertid flere bloggposter med filmomtaler fra TIFF i løpet av uka.
(i urangert rekkefølge. Kilde programomtale i kursiv skrift: tiff.no)
BLOODY ORANGES
Frankrike, 2021
Gode forventninger til denne franske mørke komedien hvor flere skjebner veves sammen i en film som omtales som både morsom, skarp, eksentrisk, sarkastisk og tidvis ekstrem! Dessuten – siden vi befinner oss i Overdrive-programseksjonen – må jo filmtittelen gi noen hint?
“Ved siden av moroa og elendigheten, er Bloody Oranges i sin kjerne en skarp sosial kommentar som avslører sprekkene i det franske samfunnet, hykleriet til den politiske klassen og vanskelighetene som kan ramme eldre mennesker. Den er tidvis ekstrem og inneholder ubehagelige scener som ikke er for de med sarte hjerter. Både morsom og opprørende om hverandre, det er den typen film som er umulig å være likegyldig til. Den er tidvis ekstrem og inneholder flere ubehagelige og voldelige scener som ikke passer for alle”.
Ai ai, denne har jeg troen på! Foto: tiff.no
THE BOX
Mexico/USA, 2021
“The Box er en film med mange kontraster. Lyse farger på sommerdager og snødekte fjell når vinteren kommer. Store, endeløse landskaper som gjør menneskene små. Lengselen etter omsorg og tilknytning hos en gutt på terskelen til voksenlivet. Men først og fremst en rørende og hjerteskjærende historie om familiebånd, der grusomheten til produksjonsindustrien i Mexico utforskes”.
Jeg liker mye søramerikansk, deriblant særlig meksikansk, og denne filmen høres absolutt pirrende ut. Foto: tiff.no
BRIGHTON 4TH
Georgia/Russl/Bulg, 2021
Ikke mitt førstevalg, men denne filmen hvis tittel gir assosiasjoner mot britisk beinhard sosialrealisme, men som slett ikke er britisk, handler om en far på reise over kontinentet fra østeuropa til USA (til Brighton Beach i NY) for å hjelpe sønnen som har havnet i trøbbel.
“Brighton 4th er en følsomt gjengitt fortelling om overlevelse, fylt med både lystige georgiske drikkesanger og hjerteskjærende ensomhet. Familie og samhold virker å være et nødvendig sikkerhetsnett for karakterene i filmen som havner på feil kjør. På gripende vis kjemper Kakhi for at sønnen skal få en ny sjanse, selv om det setter hans eget liv i fare”.
THE CLIMB
USA, 2019
Omtalt som en nådeløs komedie, om vennskapet mellom to menn på sykkel. Et vennskap som stadig settes på prøver, og som livet selv er full av opp- og nedturer.
Høres ut som en humoristisk og en anelse bitende buddy-dramakomedie som kan underholde.
COP SECRET
Island, 2021
Islandsk drama, krim og spenning har jeg et nært forhold til, islandsk crazykomikk er derimot nok så upløyd jord. Cop Secret, som er en actionkomedie om den røffe og tøffe actionglade politimannen Bussi, som forresten er skaphomofil, høres rett og slett festlig ut.
“Denne politifilmparodien er en lattermild komedie med mange absurde situasjoner, eksplosive øyeblikk og tullete kampscener. Regissør Hannes Þór Halldórsson bruker alle tropene for hypermaskulinitet og machofilmer og snur dem på hodet, og skaper morsomme scener som leker med sjangeren. Skurken Rikki Ferrari er også en permanent kilde til humor, med sin besettelse av dyremetaforer og amerikansk-engelsk. Så fest setebeltet og gjør deg klar for denne actionfylte komedien!”. Foto: tiff.no
Filmhjerte gleder seg!
DRIVE MY CAR
Japan, 2021
En av toppfilmene på årets TIFF og som garantert (?) får kinovisninger senere i år er den mye omtalte japanske filmen Drive My Car, som bl.a. vant pris for beste manus på Cannes-festivalen.
“Skuespilleren Kafuku elsker to ting: Kona hans, som er utro, og å kjøre rundt i bilen sin. På hans siste jobb blir en sjåfør tildelt ham, og han godtar motvillig at han fra nå av kun er passasjer. Men bilturene gir ham bedre tid til å reflektere over sin tilværelse, og bli bedre kjent med både seg selv og de rundt ham, ikke minst sjåføren, en ung kvinne.
Filmen handler om dette, og veldig mye mer. Med sin spilletid på nesten tre timer, er Drive My Car innom et bredt spekter av temaer, følelser og karakterer, og den er verdt hvert eneste minutt”, skriver tiff.no i programomtalen.
Foto: tiff.no
En må-se-film!
THE GOOD BOSS
Spania, 2021
Spansk mørk komedie om klasseskille på arbeidsplassen, med selveste Javier Bardem som The good boss.
“En fabrikk som produserer industrielle vekter venter besøk av en komité som potensielt kan gi dem en høythengende hederspris. Samtidig havner flere av de ansatte i trøbbel, og sjefen forsøker å kamuflere den ene katastrofen etter den andre”.
Dette virker lovende, og en film jeg må få med meg. Foto: tiff.no
LAMB
Island, 2021
Film fra Island slår aldri feil på TIFF! I programkategorien overdrive dukker denne omtalt som surrealistiske filmen opp. Filmen har allerede fått mye oppmerksomhet, og som fan av islandsk film er denne selvskreven, jeg tror det er en småbisarr skittendyster filmopplevelse i vente.
“Lamb er en surrealistisk film, som tar oss med på en reise inn i stillferdige og grufulle islandske omgivelser.
Handlingen i den nye horror-filmen Lamb er inspirert av gammel islandsk folklore. María (Noomi Rapace) og Ingvar (Hilmir Snær Guðnason), som nylig mistet sin lille datter, får besøk av en merkelig ånd i fjøset deres som skremmer dyrene: en søye blir gravid med en bisarr hybrid mellom dyr og menneske, og i sin store sorg danner Maria en kjærlig tilknytning til den merkelige skapningen som blir deres erstatningsbarn. På gården utspilles det ene grufulle mysteriet etter det andre.
Lamb er en forbløffende skrekkkomedie om ensomhet og sorg. Både makabert og rørende med sitt bisarre premiss, en surrealistisk nytelse for den tålmodige filmseer, filmet i vakre og dystre omgivelser på Island. I Cannes brakte filmens absurde form for horror suksess, og vant Un Certain Regard’s Prize of Originality”. Foto: tiff.no
LICORICE PIZZA
USA, 2021
Ny film fra Paul Thomas Anderson, mannen bak store filmer som Magnolia, den fantastiske There Will Be Blood, og Phantom Thread.
“Andersons morsomste og mest avslappede film hittil er en romantisk kjærlighetshistorie satt til 1973 om en tenåringsgutt som beiler en eldre kvinne.
Denne hypnotisk nydelige, morsomme, romantiske filmen raser avgårde fra scene til scene, fra karakter til karakter, og gjennom kulisser på en mesterlig måte. Du flyter og kruser rundt den som på en vannseng. Men hver replikk, kyss, biltur, oppsett og spøk er en fryd. Det er en så deilig film: skjær deg selv et stykke”.
Denne filmen har jeg også ganske gode forventninger til. Foto: tiff.no
OWLS
Island, 2021
Nok en annerledes film fra Island! Virker som et spennende parforholdsdrama.
“Regissør Teitur Magnusson spillefilmdebuter med denne underfundige fortellingen om et uventet vennskap. Filmen er kompleks med flere scener som blander både humor og alvor. De naturskjønne omgivelsene som bare Island kan by på, er dyktig fotografert som filmens vakre bakteppe.
Helt siden kona og datteren til Páll gikk bort, har han levd alene og isolert fra samfunnet. Verden hans blir uventet snudd på hodet når han blir venn med Elísabet, et offer for vold i hjemmet som søker tilflukt i huset hans. Men når den voldelige kjæresten hennes dukker opp, ser Páll seg nødt til å møte sin egen fortid mens han går mellom dem”.
♦ ♦ ♦
BERGMAN ISLAND
Frankrike, 2021, Regi Mia Hansen-Løve.
Kan være en poetisk perle, innspilt på vakre Fårö i Sverige, med en Ingmar Bergman-inspirert historie. Det var på Fårö den ikoniske regissøren i sin tid hadde mye av sitt virke. Flere av Hansen-Løves tidligere filmer vises på TIFF, bl.a. Eden fra 2014, og regissøren er selv tilstede i Tromsø på TIFF.
Til Tromsø kommer også vår egen velkjente skuespiller Anders Danielsen Lie, som er å se i nevnte Bergman Island, samt i spesialvisningen av den hyllede VERDENS VERSTE MENNESKE.
Erik Poppe sin nye storfilm UTVANDRERNE – om den skandinaviske utvandringen til Amerika på 1800-tallet – skulle være åpningsfilmen, ha verdenspremiere, og få massiv omtale, med planlagt ordinær premiere senere i januar. Men pga pandemien er kinolanseringen av filmen utsatt til høsten, og dermed valgte TIFF å bytte åpningsfilm. Utvandrerne vil nå på TIFF kun bli vist to ganger, og uten pressevisning.
HIT THE ROAD, en fersk roadmovie fra Iran (!), virker også spenstig. Gode vibber også for ZERO FUCKS GIVEN (et lavmælt (mørkt?) skarpt drama om en flyvertinne sin grå hverdag?), og VORTEX (Ny film fra den kontroversielle regissøren Gaspar Noè, som er kjent for sine volds-, sex- og dopsjokkfilmer. Her får vi derimot en helt annen type historie, hvor demens og tanker om døden står i fokus).
Som vanlig vil det nok dukke opp flere og uventede skatter, men de nevnte filmene er de undertegnede har størst forventninger til.
