YOUNG ROYALS (S3E6/serieslutt) – En slags recap

DENNE SAKEN INNEHOLDER SPOILERE FRA SISTE EPISODE AV YOUNG ROYALS

YOUNG ROYALS ER HISTORIE! Mandag ble den siste episoden av Young Royals sluppet, og vi fikk endelig svaret på hvordan det gikk med kronprins Wilhelm og Simon. Ble det Wille og Simon, eller vant plikten og monarkiets tradisjoner?

SERIEOMTALE:
YOUNG ROYALS
– Episode 6, sesong 3

Drama, Sverige, 2024
Serieskapere: Lisa Ambjörn, Lars Beckung, Camilla Holter
Manus: Lisa Ambjörn, Sofie Forsman, Tove Forsman
Skuespillere: Edvin Ryding (Wilhelm/Wille), Omar Rudberg (Simon), Pernilla August (Dronningen),
Malte Gårdinger (August), Frida Argento (Sara), Nikita Uggla (Felice), med flere

Dette er ingen episodeanmeldelse i ordets rette forstand, ei heller er det en skikkelig recap av episoden, det er noe rotete og sikkert usammenhengende her og der, men det er en gjennomgang med synspunkter på den siste episoden av denne strålende ungdomsserien fra Netflix. Young Royals fortjener toppkarakterer, og etter denne terningkast 6-sesongen, legger serien seg helt oppe i det edleste selskap av dramaserier.

Les også Filmhjertes tidligere anmeldelse av Young Royals sesong 3, episode 1-5

Gjennom tre sesonger har de to unge turtelduene gått gjennom et aldri så lite følelsesmessig helvete der de har måttet kjempe for kjærligheten sin, de har måttet holde seg i skjul og de har møtt motstand, barrierer, hets og problemer.

Ettersom det forutsettes at dere som nå leser dette har sett episoden, så vet vi nå at det endte med jubel og lykke!

I den siste episoden som varer nesten en time er det likevel publikum som må gjennom en følelsesmessig berg og dalbanetur, innen vi får den forløsende slutten.

Før den tid har vi vært vitne til en episode full av vidunderlig forsoning og et mantra om at alle fortjener en ny sjanse. Og en episode der det lenge ser ut til å ende med at de to går hver sin vei. Oppbyggingen av den siste episoden er virkelig et mesterverk, for flere ganger i løpet av finaleepisoden er det slik at i det ene øyeblikket aner man at dette går skeis, mens man i det neste tvert om begynner å tro at joda det kommer til å ende godt, så er man sikker på at nå er det over, før man igjen tror det går bra. Og selv når man ser som mørkest på seriens kommende ultimate avslutning har man begynt å akseptere at slik blir det, fordi det virker som om de har innfunnet seg med at slik blir det.

Wille og August slutter fred, i en scene som faktisk presser frem noe i øyekroken, for det er ikke så ofte i serier og filmer vi ser tenåringsgutter i disse type scener, men det er en av seriens varmeste øyeblikk når Wille på den siste festen ved skolen trekker seg litt tilbake for å klarne tankene sine og tilfeldigvis sitter August inne i rommet han går inn i. Wille sier til August at han er lei seg for at August måtte oppleve det fornedrende innvielsesritualet der broren hans, Erik, som da var kronprins, var sentral, og at det ikke er greit med slikt, og en tydelig berørt August svarer med å si til Wille at han vet at Erik elsket Wille over alt annet, og at han ville gjort det fortsatt uavhengig av om han hadde sett videoen av Wille og Simon, før han nok en gang sier unnskyld for alt han har gjort mot Wille. Man ser at August angrer, og det har vi sett gjennom hele sesongen egentlig. August har vært en sleip figur, men han har vokst og han har vist anger og vært en glimrende rollefigur i Young Royals.

Scenen med samtalen mellom Sara og Simon der Sara finner bilen faren deres har gitt til henne er en viktig scene i avslutningsepisoden. Selv om Sara innser at faren kanskje ikke kommer til å forandre seg, vil hun fortsatt ha kontakt med han og hun snakker om at Simon jo har snakket om det å gi folk en ny sjanse og så videre. Dermed forsones de to søsknene på sett og vis litt med deres forhold til faren, som de nok sikkert kommer til å omgås litt med i fremtiden.

Forsoning blir det også mellom Felice og Sara, i nok en nydelig scene fra festen, der de minnes gamle hendelser og hvorfor de i utgangspunktet ble venner. Felice dropper til og med New York-tur med gjengen for å heller dra på roadtrip sammen med Sara. Et par skikkelig nydelige øyeblikk der også, fra to strålende rollefigurer og skuespillere.

Nils, som vi i samtaler mellom han og Wille har fått vite at også er homofil, i skjul for alle andre ved skolen, forteller til gjengen på festen de er på, at han har ligget med gutter, og håper at ingen skal le av han. Det gjør de ikke, han får akkurat den støtten han håpet på fra tøffingen Vincent og de andre.

Episoden er ikke bare lykkelig, for Hillerska-skolen får nemlig den tunge beskjeden om at det er besluttet at skolen skal legges ned på grunn av skandalene som har funnet sted der. Hvilket betyr at alle elevene må ta farvel med vennene sine og flytte fra skolen. Trist såklart. Om skolen består videre får vi likevel intet helt endelig svar på ettersom skoleledelsen beslutter seg for å anke avgjørelsen.

Forsoningen mellom Wille og moren er selvsagt et øyeblikk man trykker til hjertet. Dronningen sier unnskyld for at hun ikke har vært der for sønnen sin, og Wille tilgir henne. Slike scener er alltid fine.

Før dette har vi sett den allerede nevnte store siste festen ved skolen, etter at nedleggingsvarselet kom. Der også Wille og Simon treffes, og hvor det egentlig blir slutt mellom dem. Simon sier til Wille at han aldri gav opp Wille, men at han gav opp kongehuset. Han kan ikke være en del av det. De skilles som venner ihvertfall til slutt på skoleavslutningen, mens hjertene brister hos seerne idet wille sier “Ha det, Simon”, Simon svarer “Ha det”, selvsagt akkompagnert av bakgrunnsmusikken med hjertebankende lyder.

Men så er det selvsagt ikke over likevel. Skoleavslutningen. Wille har truffet foreldrene igjen, og alle er på vei til å forlate skolen, når Wille sittende i bilen sammen med foreldrene tar den livsendrende avgjørelsen. Han sier til sin mor, dronningen, at han alltid har hatt problem med rollen, at man ikke har et valg, og at han ikke vil bli konge. Dronningen aksepterer det, med tungt hjerte selvsagt, men hun aksepterer det, at Wilhelm ikke vil og at monarkiet ikke er noe for han, endelig har hun sett ham som sønn og seg selv som mamma, ikke som en hun er sjef over, så når Wille åpner døren og forlater bilen sier dronningen til sikkerhetsvaktene at de skal la ham gå. Allerede da er selvsagt gleden så stor hos seriens fans at tårene nok renner.

Wille løper etter bilen som Simon sitter i. Simon kommer ut, Wille forteller hva han har gjort, at han har sagt til dronningen at han verken vil være kronprins eller konge, at hun har akseptert det, at han har gjort det for seg selv og de forenes som et par. Simon, i lykkerus, innser at Wille har valgt han, og en like lykkelig Wille vet at han er fri.
Det er Wilmon forever! Seriens siste bilder er av de to bak i Saras bil, smilende, leende, hånd i hånd, og Wille med hodet halvveis ut vinduet med vind i håret. Det er selvsagt avslutningen alle fans av serien har foldet sine hender og bedt om, og skulle noen lure på hvilken betydning serien har hatt for den mest fanatiske fansen eller reaksjonene på avslutningen kan man jo ta turen innom X og gjøre noen søk på serien…

Hvordan det går videre med det svenske kongehus og monarkiet får vi selvsagt ikke et svar på, men før han går ut av bilen ser Wille bort mot August og sier til moren at “Hvis du fortsatt tror på monarkiet, så er det din arvtager”.

Kong August altså, hvis monarkiet overlever? August har iallefall i løpet av de siste episodene endret karakter betraktelig, og myknet vesentlig opp. For han ble det inget lykkelig utkomme med Sara, hun gjør det slutt med han på festen, og en gråtkvalt – og litt full – August må akseptere det. “Det går over”, sier Sara etter å ha kysset han. August kommer nok ikke til å være komfortabel i sin nye rolle med alle sine personlige problemer, men jeg er sikker på at han faktisk, om monarkiet skulle leve videre, en dag faktisk skulle kunne være verdig som arvtager, med hjelp, rådgivning og støtte, på veien dit. Om det virkelig for alltid er over mellom August og Sara vet vi nok heller ikke helt…

Wille blir i alle fall aldri konge. Det store spørsmålet serien igjennom har vært om det er mulig å kombinere rollen som kongelig med å kunne følge kjærligheten når det dreier seg om skeiv kjærlighet, når en arvtager til tronen er homofil. I Young Royals konkluderes det med at nei, det er ikke mulig. Noe en av seriens tekstforfattere også selv sier, i bakgrunnsdokumentaren “Young Royals Forever”. Wille har innsett det han også, derfor gir han fra seg kronprinstittelen, og en fremtidig rolle som konge. Han velger kjærligheten, han velger å kunne leve fritt, som den han er, sammen med den han vil. Egen lykke og følelser istedet for folkets forventninger.

Det er naturligvis en fantastisk og fabelaktig slutt for Young Royals, som ikke kunne endt på en bedre måte.

Eller kunne den det, endt på en bedre måte? Seriens fans vil nok unisont synge Nei, og jeg er enig, slutten er strålende og fyller hjertet med varme. Likevel, for å være litt kranglete, er det jo litt synd at rollene som en del av monarkiet og kongehuset ikke kunne kombineres med det å leve i et likekjønnet forhold. Men det er vel i dette tilfellet det realistiske. Monarkiet er ikke klart for en slik omveltning – heller ikke i en serie som har som ønske å oppleves autentisk og reell, selv om vi alle vet at det er fiksjon.

Man lurer kanskje på om noen tenker at det kanskje er synd at Simon fant ut at han ikke kunne være sammen med Wille dersom Wille fortsatt skulle være en del av kongehuset? Nå har riktignok Wille gjennom serien mildt sagt ikke vært spesielt positiv til rollen sin verken som kronprins eller tanken på å bli konge, men det har jo vært stunder der han har virket å tenke på at han en dag skal bli konge og ta over tronen, og ikke har sett bare negative sider ved monarkiet. Innerst inne og ofte også utad til familien har dog Wille aldri hatt noe ønske om å bli verken konge eller være kronprins. Han gjorde til slutt det ultimate offer for kjærligheten. Simon forsøkte å ofre mye han også, det må man i rettferdighetens navn aldri glemme heller, han forsøkte å tilpasse seg, men hatytringene mot han fra omverden ble nok for mye. Dessuten, hadde Wille blitt konge samtidig som han var sammen med Simon ville det alltid vært en mur rundt han, en fasade å opprettholde og usynlige vegger som hadde lagt hindringer for ham, og for dem, så nei det ville ikke vært en bedre slutt på serien om han fortsatt skulle være framtidens konge.

Akkurat disse mulige ankepunktene bryr nok seriens fans seg heldigvis fint lite om, og det skal man heller ikke. For når våre to helter Wilhelm og Simon med sommer og sol i bakgrunnen kyssende rir sammen inn i solnedgangen, sittende i baksetet på en litt eldre Volvo – hva er vel mer folkelig enn det eller hur – har man fått det man gjennom 18 episoder, tre sesonger og tre år, har håpet på; “Wilmon” forever!

Og helt til slutt, for et bokstavlig talt øyeblikk det er når Wilhelm for en siste gang bryter den fjerde veggen (heter det det på norsk? Anyway…”breaking the 4th wall”, når en skuespiller med sin rollefigur henvender seg til publikum ved å for eksempel se rett inn i kamera). Når Wille i seriens absolutt siste scene ser rakt inn i kamera, og for første gang med blikket i kamera smiler, er det fordi han er fri. Da er det bare å si tusen takk Young Royals, det har vært en fryd å følge dere.

Les også Filmhjertes tidligere anmeldelse av sesong 3, episode 1-5

Kommentarfeltet er åpent for alle kommentarer du måtte ha om Young Royals, kjør på! 😉

Kommer på Netflix – Jo Nesbøs Harry Hole

Gledelige nyheter for oss som elsker norsk krim. Jo Nesbøs krimhelt Harry Hole får nytt liv på skjermen når Netflix satser stort på en ny TV-serie basert på boken «Marekors», skriver VG. Men vi må nok smøre oss med tålmodighet, seriens premiere er antatt å bli først i 2026. I denne bloggposten synses det om den kommende Harry Hole-krimmen og spekuleres i valg av skuespiller for rollen.

Helt nytt er dog ikke nyheten, for det var i november 2023 at det ble kjent at et britisk produksjonsselskap har søkt om økonomisk støtte til en ny norsk Harry Hole-serie på TV, og i januar ble det meldt at de hadde fått innvilget det. Nå er det altså klart at det er på Netflix serien kommer.

Serien som etter planen skal starte innspillingen før sommeren, har ifølge VG enkelt og greit fått arbeidstittelen «Harry Hole». I søknadene til Norsk Filminstitutt har den gått under tittelen «The Devil`s Star», som er tittelen på den engelske utgaven av boka «Marekors». I følge det VG melder har serien fått 93 millioner kroner i støtte allerede, noe som betyr at dette blir en veldig stor produksjon, ettersom insentivordningen hos Norsk Filminstitutt fungerer slik at man ikke kan søke om mer enn 25 prosent av de totale produksjonskonstnadene.

Serien om Harry Hole blir en skandinavisk dramaserie med handling lagt til Oslo og omegn, og VG har også tidligere skrevet at det blir norskspråklig. Jo Nesbø har også selv bekreftet at det blir en norsk produksjon, med en skandinavisk cast.

Norske krimserier tar ihvertfall Filmhjerte absolutt imot med åpne armer og stor spenning, men la oss håpe den planlagte Harry Hole-serien blir bedre enn den britiske spillefilmen med Harry Hole som kom i 2017. Filmen «Snømannen» som også var basert på en Jo Nesbø-bok med Harry Hole fikk nær unison slakt både av kritikere og publikum.

Til forskjell fra den gang da filmen var en britisk produksjon, manus skrevet av andre og full av ikke-skandinaviske skuespillere, samt en Nesbø som uttalte at Snømannen på film ikke er hans historie, er det denne gangen Jo Nesbø selv som har skrevet manus til serien, og det blir trolig en norsk, eller ihvertfall skandinavisk, Harry Hole.

Nesbø omtales som seriens “showrunner”, hvilket innebærer at det er han som har det øverste kreative ansvaret. Iallefall, med Nesbø sjøl bak manus lukter det vel kvalitet skulle man tro, ihvertfall basert på bøkene hans sin popularitet og mottagelse. Regi skal Øystein Karlsen stå for, noe som høres lovende ut. Karlsen har tidligere gjort suksess med den ville NRK-serien «Exit».

Et spenningsmoment er hvem som skal spille rollen som Harry Hole. Nesbø har selv uttalt at han har en formening om hvem han vil ha i rollen, men noe navn er ikke kjent.

Hvilke norske skuespillere kan passe i rollen som en forfyllet, rufsete, livslei men likevel smart, iherdig og hardtarbeidende Harry Hole? Kristofer Hivju? Jacob Oftebro? Tobias Santelmann? Stig Henrik Hoff? Hvor gammel skal Harry være i serien for eksempel? I en av bøkene, fra 2000, skal det vistnok ha stått at Hole var født i 1965, og om man skal følge den linjen vil Hole i Marekors være omlag 38 år. Siden vi nå er i 2024 kan det da tenkes at Harry Hole er 59? Jeg tviler på at de gjør han så gammel, men et sted i 40-årene kanskje?

VG hadde faktisk i 2015 en sak der avisas tegner hadde laget en tegning av hvordan han så for seg at Harry Hole ser ut – og om man skal se på likheten der fremsto iallefall Michael Fassbender som spilte Harry i Snømannen som et godt valg den gang. Kunne Øystein Røger gjort Harry Hole? Problemet er at han er 60, og er for gammel. Trond Espen Seim kan det med å spille smårufsete, men for folk er han Varg Veum. Harry Hole bør kanskje ikke være spilt av en skuespiller man først og fremst forbinder med en annen “krimhelt”? Det blir nok ingen av de nevnte, men det blir spennende å se hvem valget faller på, og det trenger vi ikke vente så lenge på å få vite, vil jeg tro 😉

 

«Marekors» som ble utgitt i 2003 er den femte boka i Jo Nesbøs serie om Harry Hole. Handlingen utspiller seg i et ferietomt Oslo som er rammet av en hetebølge. Samtidig som en Harry helt på bunn ligger hjemme forfyllet, alene og oppsagt, blir en myrdet kvinne funnet med en avskåret pekefinger. På åstedet er et marekors innrisset, og flere kvinner blir drept på samme vis i løpet av historien. Harry blir tildelt et siste oppdrag, og må samarbeide med partneren Tom Waaler, som han har mislykkes i å koble til mordet på en kollega. Jakten på en mulig seriemorder er i gang.

Dette høres veldig spennende ut, så det er bare å glede seg til norsk krim på Netflix!

Har du lest Marekors? Liker du Jo Nesbøs Harry Hole? Kommentarfeltet er åpent for alt av innspill 😉

Foto/bilder av bokomslag: Ascehoug.no

PS: for de som syns det er lenge å vente til 2026, så blir det ny norsk krim allerede neste uke. Da slippes en ny sesong med Wisting, basert på Jørn Lier Horst sine krimbøker, med Sven Nordin fortsatt som etterforskeren William Wisting. Det skjer hos kriserammede Viaplay.

PÅ KINO NÅ: “SCRAPPER” – BRITISK HJERTEVARMER MED MYE HUMANISME

SCRAPPER ER EN HJERTEVARM, KOMISK OG HUMAN FAR-DATTER-FILM

FILMANMELDELSE: SCRAPPER
Storbritannia, Komedie/drama, 2023, 1time 24min
Regi: Charlotte Regan
Med: Lola Campbell, Harris Dickinson m.fl.
Filmen ble sett på kino på Tromsø International Film festival i januar
Norsk ordinær kinopremiere Fredag 15. mars

Foto: filmweb.no

«Scrapper» er en liten men skjønn, litt sår, fantasirik oppvekstskildring og vittig sosialrealisme med komiske og drømmende virkemidler om familie, savn og tilhørighet. Det er en ungdommelig fortelling med mye glede og humor.

«Scrapper» er den sjarmerende historien om den 12 år gamle hardbarka jenta Georgie som bor alene i Essex utenfor London etter morens død. Hun livnærer seg ved sykkeltjyverier sammen med en kamerat, og rømmer inn i sin egen lille drømmeverden for å håndtere savnet av moren. Når plutselig den lite savnede faren som ikke har vist snurten av seg på 12 år dukker opp på døra for å ta seg av henne snus Georgies hverdag.

Å se det vaklende forholdet mellom far og datter utvikle seg byr på både komikk og lun humor, men også noen rørende øyeblikk. Filmen byr også på en del små morsomme detaljer her og der. Filmatisk kan man vel putte denne filmen i samme gate som for eksempel «The Florida Project», men «Scrapper» har ganske mye mere tempo i seg. «Billy Elliot» er en annen sammenlignbar film, og paraleller kan trekkes til «Paris Texas». Kall det gjerne litt britisk sosialrealisme, men filmstilen bryter nok for mye til at det er realisme, men underholdende er det absolutt.

Foto: Filmweb.no

«Scrapper» er en ganske morsom historie skrevet og filmet på en nokså original måte og utført med en leken stil ofte sett fra et barns ståsted. Det er en rørende far-datter-fortelling, om å føle seg utenfor, forsoning og aksept. Det er i bunn og grunn en litt sår historie, men likevel både varm, vittig og ganske moro, samtidig som den har masse humanisme i seg.

Purunge Lola Campbell gjør en gnistrende debut i rollen som den egenrådige og rappkjefta Georgie, mens en strålende Harris Dickinson fort gjør en av karrierens beste roller til nå som den shabby faren. Spillefilmdebut er det også for regissør Charlotte Regan. En vellykket debut sådan, og med en spilletid på bare i underkant av halvannen time er dette en aldri så liten britisk godbit som får varme anbefalinger.

Norsk kinopremiere 15. mars.

Bruk gjerne kommentarfeltet om du har meninger om filmen, syns anmeldelsen er bra eller stinker 😉 Chattes!

YOUNG ROYALS SESONG 3 (ep.1-5) – DRAMATISK UNG KJÆRLIGHET

 

ENDELIG ER DEN HER, DEN ETTERLENGTEDE SESONG 3 AV DEN FABELAKTIGE OG HERLIGE NETFLIX-SUKSESSEN «YOUNG ROYALS»  – MEN BLIR DET EN LYKKELIG SLUTT?


SERIEOMTALE/ANMELDELSE:
YOUNG ROYALS (Sesong 3, seriens avsluttende sesong)
Drama, Sverige, 2024, 6 episoder på ca 45 min hver
Serieskapere: Lisa Ambjörn, Lars Beckung, Camilla Holter

Manus: Lisa Ambjörn, Sofie Forsman, Tove Forsman
Skuespillere: Edvin Ryding, Omar Rudberg, Pernilla August, Malte Gårdinger, Frida Argento, Nikita Uggla, m.fl.
Sesong 3 er nylig sluppet på Netflix. Seriens avsluttende episode (ep. 6) publiseres 18. mars
Denne omtalen baserer seg på episode 1-5 av sesong 3. Episode 6 er ikke sluppet og således ikke sett ennå.
Oppdatert 18. 03. 2024, 21:55, terningkast oppdatert til 6.


OBS: INNEHOLDER VISSE SPOILERE OM EPISODE 5

Skrevet av Filmhjerte.blogg.no. Alle fotos: Netflix og Nexico AB

Desverre er det som kjent også den siste sesongen, hvilket betyr at vi etter de seks nye episodene tar farvel med royale, kongelige, blått blod, Bjärstad, og alle elevene ved den prestisjefulle privatskolen Hillerska. I den tredje sesongen følger vi den spennende utviklingen i det romantiske forholdet mellom de to 16-årige kronsprins Wilhelm, eller bare Wille, og flerkulturelle Simon. I en dramatisk sesong debatteres blant mange temaer monarkiets rolle i et moderne samfunn.

Tilbake på skjermen er fantastiske Edvin Ryding som den trøblete og opprørske kronprins Wilhelm, og like fantastiske Omar Rudberg som Simon, en helt vanlig tenåring fra den lille byen privatskolen ligger i utkanten av. Ryding og Rudberg som med sine roller har fått sitt store nasjonale og internasjonale gjennombrudd, har gjennom de 12 episodene i de to første sesongene med sjarm, karisma, innlevelse og bunnnsolide prestasjoner sjarmert seerne i senk, og er selvsagt en knallsterk årsak til seriens enorme popularitet.

Den store spenningen før sesong 3 har selvsagt naturligvis vært knyttet til veien videre etter at kronprinsen i avslutningsepisoden av sesong to i skolens jubileumstale foran hele skolen, kongehus og presse, innrømmet at den som var med i den “intime” videoen, fra sesong 1, som ble lekket, var han, og Simon, og at han tidligere hadde løyet da han sa det ikke var han, for å beskytte seg selv. Og ikke minst har det vært knyttet spenning til det anstrengte forholdet mellom Wille og hans litt eldre slektning August, som forrige sesong av kongehuset ble utpekt som kronprinsens reserve.

I sesong 3 hvor nå 5 av 6 episoder er sluppet på Netflix følger vi Wilhelm og Simon videre nå som katta er ute av sekken angående kjærlighetsforholdet deres. De har bestemt seg for å nyte forholdet sitt, men skolens tradisjonsbundne restriksjoner og slottets rigide politikk legger selvsagt hindringer i veien, skjær i sjøen og sur malurt i begeret – i bakgrunnen lurer dessuten August, fortsatt like sleipsjarmerende brakt til live av Malte Gårdinger. Simons introverte søster Sara – nydelig spilt av Frida Argento – er også med og har en god del skjermtid med fokus på hennes skam og personlige problemer. Med er selvsagt også den glimrende Nikita Uggla i rollen som den godhjertede klassekameraten Felice.

De er der alle sammen, internatelevene Vincent (Nils Wetterholm), Henry (Fabian Penje), Stella (Felicia Truedsson), Fredrika (Mimmi Cyon), Nils (Samuel Astor), Madison (Nathalie Varli), Simons mor (Carmen Perez), Simons venner Ayub (Inti Z. Sobrado) og Rosh (Beri Gerwise), Simons far Micke (Leonard Terfeldt), hoffsjef Jan-Olof (Magnus Ehrner), Willes far (Magnus Roosmann), og dronningen sjøl (Pernilla August), for å nevne de mest fremtredende av de øvrige birollene.

Alle, og spesielt de unge skuespillerne, leverer utmerkede prestasjoner, men en av seriens eldste er en jeg også syns fortjener massevis av ros, både skuespilleren og rollefiguren. Jeg tenker på Claes Hartelius (født 1959) i den lille men viktige rollen som den særdeles tillitvekkende, empatiske og kunnskapsrike skoleterapeuten Boris.

Imidlertid er det ikke bare skolen og hoffet som skaper problemer, snarerer er deres innblandinger et resultat av problemer skapt av pressen og media, som har begynt å grave i den unge kronprinsens fortid, og i ting som har foregått på skolen. Skandaleoppslag om elevenes festkultur og innvielsesritualer der homofobi har foregått når forsidene, og fører til stramme tøyler fra skolen, som grunnet oppslagene frykter nedlegging.

Sesong 3 endrer karakter fra de to foregående sesongene ved å implisere aspekter som sterk homofobi, nett-troll og hat, ved å skildre noen av Simons opplevelser etter at forholdet til kronprinsen ble kjent.

Klarer Wilhelm å tilpasse seg etter familiens og folkets forventninger til han? Like essensielt er spørsmålet om Simon er i stand til å tilpasse seg den nye hverdagen? Simon får stadige stygge hatmeldinger, stygge blikk og kommentarer på nett, klarer han å forstå hvordan hans rolle må være?

At paret nå slipper å smyge seg rundt og holde kjærligheten skjult er ikke bare en velsignelse for de. Presset og forventningene rundt hvordan man som en del av et kongehus må oppføre seg, hvilke meninger man kan ha og hvordan dette påvirker forholdet dem imellom blir nemlig sterkt utfordret. Forskjellene mellom de to blir veldig synlige i sesong 3.

Man håper såklart på en lykkelig slutt, og det kan på den ene siden virke opplagt at serien skal slutte lykkelig, for la oss være ærlige og si at mye av poenget for seriens fans er jo å se en ung kongelig prins forelske seg i en vanlig arbeiderklassegutt. Når kun siste episode av serien gjennstår kan det likevel ikke bare være slutten på «Young Royals», men også slutten for “Wilmon” – Wilhelm og Simons forhold.

Serien har vært veldig opptatt av kongelige privilegier, noe Simon ikke er tilhenger av. Legg til at de fleste ungdomsromanser ikke varer inn i voksen alder, pluss at serien har vært opptatte av å skape et univers som føles autentisk, derfor er det godt mulig at utfallet blir å splitte paret. Om denne historien kommer til å ende med et godt eller trist resultat for de to – og seriens store fanbase – vet vi ikke før i seriefinalen som slippes 18. mars.

«Young Royals» har i alle tilfeller vært fin å følge, med elementer og sider ved seg som treffer i hjerterota. På samme måte som i «Skam», som man i «Young Royals» ser klare likhetstrekk med og inspirasjoner fra, har serien vært banebrytende, og brutt ned barrierer. «Young Royals» har vært og er “en ektefølt kjærlighetshistorie i konflikt med en verden der det å opprettholde fasaden betyr alt” (siste setning lånt fra NRK Filmpolitiets omtale).

Selv for mange som ikke liker verken kongehus, slott eller monarki, har serien vært både fascinerende og underholdende. Serien har selvsagt utfordret monarkiets rolle den dagen det viser seg at tronarvingen er homofil og ikke heterofil. Hvordan vil monarkiet og omgivelsene reagere?

Gjennom de tre sesongene har vi delvis fått svar på hvordan det kunne utfoldet seg, og naturligvis har vi i denne type coming-of-age-serier, oppvekst- og ungdomsdrama, fått masse påfyll av forventede temaer som vennskap, lojalitet, krangler, intimitet, forsoning, kjærlighet og dramatikk på skolen og elevene seg imellom. Ikke bare kronprinsens forhold til familie og Simon, men historien har også skildret kompliserte forhold for Sara, August, Felice og flere, på en varm måte.

«Young Royals» er en strålende ungdomsserie med flere temaer, men noen spesiell god reklame for monarkiet er den kanskje ikke. Hvor mange ganger i løpet av serien man lar seg irritere over dronningen av Sverige (veldig troverdig spilt av Pernilla August) og hennes hoff har jeg mistet tellingen på  – men nettopp det er også en av seriens styrker, å skulle balansere og holde nyanser ved like i forholdet mellom kongehus, monarki og personlig frihet til å leve livet som man ønsker. Man kan derfor forstå, med tanke på medienes rolle, at dronningen og hoffet har monarkiet å tenke på.

Det rettes tidlig et fokus på at Wilhelms åpenhet nå kan bidra til å modernisere monarkiet og være en døråpner for et tolerant Sverige med en generasjon av nye monarkister som tenker annerledes. Når Wilhelm ser Simon i øynene og sier at “jag har fortalt slottet at jag vil vara både kronprins och din pojkvänn”, er det et nært og varmt øyeblikk, men er det også et frempek på at tronen nærmer seg for den unge kronprinsen?

For tronen “truer” kanskje nærmere i horisonten enn han aner når vi ser en sliten dronning si til sin sønn at han om ett år når han fyller 18 må være istand til å overta om han må. Dronningens helse er svekket. Man kan se på dronningen, som slett ikke er noen spesielt gammel kvinne, at den siste tids hendelser med tapet av sin eldste sønn, Erik, og Wilhelms opprør har tæret på henne.

Den store vesentlige forskjellen i forhold til mange andre lignende dramaer er at det i «Young Royals» dreier seg om landets kronprins, tronarvingen til å en gang i fremtiden ta over som konge, etter sin mor, den svenske dronningen  – og alle forventninger knyttet til det, og de problemene det medfører for Wilhelm, som aldri har hatt noe ønske om å ta over tronen.

«Skam»-likhetene er allerede nevnt. De er innimellom slående, både i valg av scener og tematikk, og som i «Skam» er det også her at åpenhet rundt et likekjønnet forhold står sentralt. Likhetene er flere, som at musikken pumpes opp, i lysbruk og farger, det glitrende samspillet mellom hovedrollekarakterene, og de nære små intime øyeblikkene.

«Young Royals» har absolutt også sin egenart og særegenhet i mange av disse situasjonene, som gjør det til en serie lett å trykke til hjertet. Den melankolske stemningen som av og til både føles øm og sorgtynget er for eksempel veldig fin – og ikke minst når Wilhelm ved noen få tilfeller i serien ser rett i kamera mens grafikken lyser og musikken pumpes opp er et visuelt sjakktrekk som virkelig fungerer.

Den stemningssettende musikken er et annet sterkt kort ved serien som fortjener å trekkes frem.

Sesong 3 holder samme høye kvalitet og intensitet som de to første, og bedømmingen får stå som en karakter på hele serien, frem til den avsluttende episoden som i skrivende stund ikke er publisert ennå. Netflix har virkelig klart å være “ondskapsfulle” mot seriens fans, som må vente en uke på avslutningen… Ender dette bra, er det en sekser på terningen både for sesong 3 og for YOUNG ROYALS totalt sett også.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

SESONGFINALEN SLIPPES PÅ NETFLIX MANDAG 18. MARS KLOKKEN 18.

Har du kommentarer om Young Royals? Slå deg løs i kommentarfeltet! 😀 

PS: Forøvrig er denne bloggposten et jubileumsinnlegg for Filmhjerte, dette er nemlig innlegg nummer 500 her på filmhjerte.blogg.no, weeeeee! 😉

OSCAR FOR BESTE DOKUMENTAR: “20 DAGER I MARIUPOL” – 20 DAGER I HELVETE (NRK TV)

Den sjokkerende dokumentaren 20 Dager i Mariupol som fikk Oscar for beste dokumentar kunne like gjerne hett 20 dager i helvete!

Russlands grufulle invasjon i Ukraina er nemlig så umenneskelig og barbarisk, og i denne dokumentaren som igjen er blitt aktuell etter Oscarhederen får vi skildret et sant helvete på nært hold. Et sant helvete orkestrert av despoten Putin og Russland. Dokumentaren «20 dager i Mariupol» etterlater uforglemmelige innntrykk som vil fortsette å kverne i hode og underbevisthet lenge etter filmens slutt.

DOKUMENTARFILM: «20 DAGER I MARIUPOL» (20 Days In Mariupol)
Dokumentar, Ukraina, 2023, 1t 34m, 15 års aldersgrense
Årets Oscarvinner for beste dokumentarfilm

Tilgjengelig gratis hos NRK TV

Uten tvil kan jeg si at dette er en av de aller mest grusomme, brutale og tyngste filmer jeg noensinne har sett. Da Russland for to år siden startet sin barbariske invasjon av Ukraina bestemte et ukrainsk team bestående av tre videojournalister fra det internasjonale nyhetsbyrået Associated Press (AP) seg for å dokumentere angrepet på storbyen Mariupol. Resultatet er en skildring så hjerteskjærende, brutal og opprivende at det er smertefullt å se på.

Arbeidet deres med å filme og dokumentere de massive ødeleggelsene satte dem selv i livsfare flere ganger, og er i så måte en kraftig hyllest verdig for deres uselviske oppofrende mot og sterke vilje for å gi verden informasjon. Da angrepet brøt ut for fullt var nemlig regissøren og hans to kollegaer de eneste internasjonale journalistene som var tilstede i byen, og fikk i løpet av tiden der sendt ut korte videoklipp fra mobil med rapporter som ble kringkastet verden rundt.

Sjelden eller aldri før har en advarsel om sterke bilder vært mer relevant. Forsyningslinjer stopper opp. Strømmen forsvinner. Mangelen på mat, vann og medisiner er forbi kritisk. Informasjonstilgangen blir borte. Befolkningen plyndrer sine egne, og setter spørsmål ved hvem som angriper dem. Desperasjonen, redselen, frykten og det totalt knusende sjokket oppstår etterhvert som angrepene og tragedien eskalerer.

For i krig finns ingen regler. Dette er grufulle krigshandlinger mot sivile. Barn dør og lemlestes. Hjem bombes og gruses til pinneved. Sivile blir drept, skadet, hjemløse og i beste fall drevet på flukt. Sykehus og fødeklinikker bombes og skytes i grus. Luftangrep, missiler og raketter truer døgnet rundt, og de russiske styrkene nærmer seg dag for dag gjennom filmen.

Ja visst har man gjennom de to siste årene sett nyhetsinnslag fra de utbombede kraterene som en gang utgjorde den sikkert stolte byen Mariupol, og man har sett utallige krigsfilmer. Men dette er virkeligheten, med en nærhet, autentitet og tilstedeværelse gjennom omlag 90 minutter som gir en helt annen dybde enn gjennom nyhetsinnslag. Det er en råhet som ufiltrert vises frem.

Det er umulig å ikke bli rystet, sjokkert og sterkt berørt av bildene og hendelsene vi blir vitne til, selv om man naturligvis egentlig allerede fra før vet godt hvor brutalt krigshandlinger kan være, så er det noe med at når man får det så nært servert som her forsterkes inntrykkene. Midt i dette infernoet er det likevel et snev av håp – et av filmens mest emosjonelt sterkeste øyeblikk, jeg vil egentlig si det sterkeste, er en nyfødt baby, født inn i en verden omgitt av død og elendighet.

Til tross for filmens dystre skildringer, er det nemlig også noen elementer av håp og tro på lysere tider å spore, filmen er sånnsett ikke totalt helsvart.

Selv om bildene skjærer seg gjennom marg og bein er det nesten uvirkelig, og vanskelig å fullt ut ta inn over seg de lidelsene befolkningen i Mariupol og Ukraina gikk gjennom disse første ukene av russernes invasjon, og gjennom de siste to årene. Riktignok har det siste året vært mer “stille”, nettopp derfor er denne dokumentaren så viktig.

Det er en uhyggelig stemning, sterkt underbygget av regissørens svært lavmælte, uerfarne og muligens bevisst følelseskalde voiceover (med engelsk tale) på sitt eget bildemateriale filmen igjennom, som nærmest står som et tegn på oppgittheten og fortvilelsen som råder i den beleirede byen.

Å se barn som dør, å se og høre foreldre oppløst i hysterisk sorg, redde barn som gråtende roper etter mamma eller pappa, en liten jente med tårer rennende formidle sin frykt inn i kamera, rådville og hjelpesløse gråtende voksne i alle aldre, å se frykten i øynene på innbyggerne, leger og helsepersonell som gråter, å se de døde kroppene lempes i massegraver, er opprivende og gjør vondt, ord blir fattige.

Og å se russiske kjøtere, umenneskelige myndighetsbeist og propagandamaskineri benekte virkeligheten og deres påstander om fake news og iscenesettelse, hvor det hevdes at skuespillere har blitt hentet inn for å spille angrepet blant annet på en fødeklinikk, er selvsagt så hjerneblåst og provoserende på samme tid at det nesten ikke er til å tro.

Det finnes åpenbart flere etiske aspekter man kunne grepet tak i ved filmen, som jeg ikke skal gå særlig inn på. Dog kan det kort anmerkes diverse eksponering som er i grenseland eller ikke alltid er helt innafor, for eksempel med tanke på hva mennesker i desperasjon og i overlevelsesinstinkt kan gjøre. Måten regissøren, som fører kamera og samtale, opptrer på føles dessuten ved noen tilfeller for pågående (jeg tenker her ikke på at grufullhetene vises grafisk ufiltrert, men å presse frem følelser og svar fra folk føles ikke rett). Heller ikke riktig all språkbruken fra enkelte føles bra, noe forøvrig filmen ikke kan klandres for, akkurat det dreier seg i så måte om enkelte ukraineres holdninger (?).

Da regissør og journalist Mstyslav Chernov mottok Oscar-prisen for Beste dokumentarfilm for 20 Days In Mariupol, fremførte han en gripende takketale der han sa at han var den første prisvinnende regissøren som skulle ønske at han aldri hadde lagd filmen sin (Min bemerkning; fordi i en fredelig verden hadde det selvsagt aldri blitt nødvendig eller aktuelt med en slik film). Jeg skulle selv nesten ønske jeg ikke hadde sett filmen, samtidig som jeg er glad for å ha sett den. Viktigheten av denne dokumentasjonen av Russlands angrep på fullstendig uskyldige sivile ukrainere er nemlig av monumental verdi.

En kraftanstrengelse av en dokumentar som gang på gang setter knyttneven i magen. Selvfølgelig en klokkeklar anbefaling, imidlertid er den overhodet ikke for seere som ikke tåler ekstreme inntrykk og forferdelige bilder.

Slava ukraini!

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –

OSCAR 2024 OPPSUMMERT: OPPENHEIMER SOPET INN 7 OSCAR

Oppenheimer ble årets store Oscar-vinner med 7 priser, da årets Oscar-utdeling gikk av stabelen natt til mandag. Her er Filmhjertes oppsummering og synspunkter om årets Oscar-show.

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no

Christopher Nolans episke atombombedrama Oppenheimer ble årets klart mestvinnende film, med hele 7 Oscars, av sine 13 nominasjoner. Den eksplosive filmen hans ble belønnet med blant annet beste film, beste regi, beste kinematografi (beste foto) og beste mannlige hovedrolle og birolle.

Nærmest kom Poor Things som hanket inn 4 priser, og The Zone of Interest som fikk 2. Sistnevnte ble beste internasjonale film, som henger høyt. De tre filmene var de eneste som fikk mer enn èn Oscar. Gledelig nok ble det iallefall èn Oscar-statuett til både The Holdovers og Anatomy Of a Fall. Barbie som hadde hele 8 nominasjoner, måtte nøye seg med kun en statuett, for beste sang. Killers of The Flower Moon hadde hele 10 nominasjoner, men måtte gå tomhendt hjem.

Om man skal lete etter overraskelser må det sies å være litt overraskende at American Fiction fikk Oscaren for beste adapterte manus, foran Oppenheimer og Barbie. En hyggelig overraskelse var det og at Gutten og Hegren vant prisen for beste animasjonsfilm, istedet for Spider-Man, og i kategorien beste kvinnelige hovedrolle ble iallefall Emma Stone showets mest “sjokkerte” prismottager, da hun gråtkvalt og hes fremførte takketalen sin.

Hva takketaler angår var regissør Mstyslav Chernov av den ukrainske dokumentaren 20 Days In Mariupol sin takketale den kanskje sterkeste. I den gripende takketalen sa han – forståelig nok – at han er den første prisvinneren som egentlig skulle ønske han aldri hadde lagd filmen, som omhandler Russlands grufulle invasjon av Ukraina, før han avsluttet med å si slaviukraini.

Rørende og svært sympatisk var også den tårevåte takketalen fra fantastiske Da`Vine Joy Randolph, som fikk prisen for beste kvinnelige birolle for The Holdovers. I studio hos danske TV2 berømmet også panelet henne, og fremhevet at det faktum at hun er så stor kroppslig også har vært en seier for henne, og en utfordring, som gjør henne til et forbilde. For min del var ihvertfall hennes pris kveldens aller hyggeligste, for hun var veldig god i en strålende film.

Den dårligste prispresentatøren var vel Al Pacino som virket halvsøvnig og snøvlete da han delte ut beste film, og den mest komiske takketalen kom nok fra den særdeles lite engelsktalende japanske delegasjonen som vant beste visuelle effekter for Godzilla Minus One.

Jimmy Kimmel ledet Oscar-utdelingen, og serverte diverse morsomheter og stikk underveis. Nattens morsomste kommentar som jeg lo godt av var da han etter at Emma Stone hadde gått av scenen etter sin pris, rett før utdelingen av beste film, sa “Riv den konvulutten i stykker så vi ikke får en mixup på beste film”! Dette var selvsagt hint til episoden i 2017, da Stone hadde vunnet pris da også rett før beste film skulle utdeles, og presentatørene for beste film fikk feil konvolutt, og feilaktig utropte La La Land til vinner, ettersom det stod “Emma Stone – La La Land” på arket.

Showet ellers var underholdende nok, og gjennomført uten noen større “skandaler” 😉 Nærmest var kanskje Schwartzeneggers humoristiske “son of a bitch”-kommentar, da han delte ut pris sammen med Danny de Vito (morsomste duo på scenen! og ingen ble vel krenket av det vel..), en naken, men tildekt, wrestler i et småhumoristisk innslag, og Kimmels småfrekke fleipete stikk til flere av stjernene (men det var selvsagt åpenlyst fleip).

Kimmel fikk også helt til slutt sendt avgårde et velfortjent svar til en viss tidligere president, som vistnok i løpet av sendingen hadde postet noen sure betraktninger til sine følgere på sin sosiale medierplattform, denne gang om Kimmel og Oscar. Kimmel avsluttet med å lese opp innlegget, og takket med ironi og glimt i øyet; – “Takk, president Trump. Takk for at du så på, er det ikke forbi din fengselstid?” XD

Ellers er det verdt å bemerke seg at Wes Anderson som vant beste kortfilm ikke hadde tatt seg bryet med å være tilstede, noe både Kimmel og studio hos danskene vitset med, og kritiserte.

Arnold Schwartzenegger (76) og Danny DeVito (79) på scenen. Skjermfoto

En påkledd vert, Jimmy Kimmel, og en som ikke vant beste antrekk-prisen… Skjermfoto

Filmhjertes Oscar-vinner-tipping gikk ganske bra. 18 av 23 tips ble fulltreffere. Det ble bom på kun adapterte manus, animasjonsfilm, lyd, sminke og kortdokumentar, men i alle de fem ble vinneren den jeg trakk frem som mulig utfordrer – og på lyd var det ekstremt hyggelig at The Zone of Interest vant, ettersom lyden i filmen utgjør en så enorm stor del av filmen.

Her er alle vinnerene, i den rekkefølgen de ble utdelt:

BESTE KVINNNELIGE BIROLLE: DA`VINE JOY RANDOLPH, THE HOLDOVERS

BESTE ANIMERTE KORTFILM: WAR IS OVER – INSPIRED BY THE MUSIC OF JOHN & YOKO

BESTE ANIMASJONSFILM: GUTTEN OG HEGREN (The Boy And The Heron)

BESTE ORIGINALE MANUS: ANATOMY OF A FALL (Fritt fall)

BESTE ADAPTERTE MANUS: AMERICAN FICTION

 

BESTE SMINKE OG HÅR: POOR THINGS

BESTE PRODUKSJONSDESIGN: POOR THINGS

BESTE KOSTYMEDESIGN: POOR THINGS

BESTE INTERNASJONALE FILM: THE ZONE OF INTEREST

BESTE MANNLIGE BIROLLE: ROBERT DOWNEY JR, OPPENHEIMER

 

BESTE VISUELLE EFFEKTER: GODZILLA MINUS ONE

BESTE FILMREDIGERING/KLIPP: OPPENHEIMER

BESTE KORTDOKUMENTAR: THE LAST REPAIR SHOP

BESTE DOKUMENTAR: 20 DAYS IN MARIUPOL

BESTE KINEMATOGRAFI/FOTO: HOYTE VAN HOYTEMA, FOR OPPENHEIMER

 

BESTE LIVE-ACTION KORTFILM: THE WONDERFUL STORY OF HENRY SUGAR

BESTE LYD: THE ZONE OF INTEREST

BESTE ORIGINALE FILMMUSIKK: OPPENHEIMER

BESTE ORIGINALE SANG: WHAT WAS I MADE FOR (av BILLIE EILISH OG FINNEAS), FRA BARBIE

 

BESTE MANNLIGE HOVEDROLLE: CILLIAN MURPHY, OPPENHEIMER

BESTE REGI: CHRISTOPHER NOLAN, OPPENHEIMER

BESTE KVINNELIGE HOVEDROLLE: EMMA STONE, POOR THINGS

BESTE FILM: OPPENHEIMER

 

Har du kommentarer, rop ut i kommentarfeltet! 😉

OSCAR 2024 NATT TIL MANDAG – HER ER VINNERTIPSENE

Endelig er det klart for The 96th Academy Awards – Oscar! Natt til mandag norsk tid går årets Oscar-utdeling av stabelen i Dolby Theatre i Hollywood. Her er alle vinnertipsene, med utfyllende kommentarer.

Skrevet av Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no
Oscar-natt på X (jadda, twitter da), følg @larsgronli

Jeg skal glatt innrømme at jeg på langt nær ikke har sett alle de nominerte filmene, men sitter likevel med en viss følelse av hvilke filmer som kommer til å vinne priser, blant annet basert på “award season”, altså diverse prisutdelinger som allerede har vært, samt popularitet, og litt selvsagt av hva jeg tross alt vet om filmene, jeg har lest en del om de aller fleste 😉

Årets Oscar er den 96. Oscar-utdelingen, og nok en gang er det morroklumpen Jimmy Kimmel som er vert for utdelingen, noe som bør borge for morsomme ordspill, litt humor, småfrekke og tørrvittige morsomheter. Jeg vil nok aldri glemme da Kimmel ledet showet i 2017 der feil vinner ble utropt for beste film, og han på humoristisk vis “tok på seg skylden” og sa han visste han kom til å ødelegge showet og lovet at han aldri ville returnere. Det har han heldigvis gjort to ganger siden, i 2018 og ifjor, og er nå vert for fjerde gang.

Årets store Oscar-favoritt er Christopher Nolans eksplosive atombombe-drama Oppenheimer, med hele 13 nominasjoner. I følge mine tips vil Oppenheimer hanke inn imponerende 9 Oscar-priser!

Oscar-showet sendes som vanlig ikke på “norsk” TV, men jeg anbefaler å følge sendingen på TV 2 Danmark, som mange norske kunder har tilgang til på nett-TV gjennom for eksempel Riks-TV. Dansk TV2 varter som flere tidligere år opp med studio i Danmark med to flinke programledere, gjester, filmeksperter, glitter og glamour underveis, samt “utegående reporter” på plass på den røde løper, før utdelingen starter rundt midnatt norsk tid natt til mandag. Blant annet er den glimrende danske skuespilleren Birgitte Hjort Sørensen gjest på kanalens Oscar-natt. Sendingen starter 22:05 i kveld, søndag, og varer utover natten til i rundt halv tre-fire-tiden.

TV2 Danmark sin sending ledes av programlederne Michèle Bellaiche og Jesper Steinmetz. Reporter i Hollywood er Abdel Aziz Mahmoud. Filmekspertene i studio er Sarah Iben Almbjerg og Birgitte Hjort Sørensen. (I tillegg kommer moteekspertene Julia Lahme, Uffe Buchard og Emili Sindlev som kommenterer stjernernes kjoler, styling og glamour på den røde løperen før utdelingen starter, for de som er interessert i slikt). Sendeskjemaet: 22:05 Oscar 2024: Og de nominerede er – direkte, 23:30 Oscar 2024: Den røde løber – direkte, 00:00 Oscar 2024, 03:30 Oscar 2024: Vinderne er… (fra etterfesten med intervjuer med stjernene).

Disney + viser også Oscar for seere i Norge, for de som foretrekker det.

Her er Filmhjerte.blogg.no sin Oscar-tipping for Oscars 2024:

BESTE FILM: OPPENHEIMER
– Den store favoritten vinner nok garantert for beste film etter å ha sopt inn diverse priser allerede – og det vil være en fortjent seier. Selv om det er tre timer med nær uavbrutt dialog, var dette en kolossal opplevelse å se på kino. Men en dark hourse kan være “Poor Things”, og personlig vil jeg juble aller høyest om den herlige “The Holdovers” vinner. Jeg liker også veldig godt “The Zone of Interest”, men den vinner ikke her.

Nominerte:

  • American Fiction
  • Anatomy of a Fall
  • Barbie
  • The Holdovers
  • Killers of the Flower Moon
  • Maestro
  • Oppenheimer
  • Past Lives
  • Poor Things
  • The Zone of Interest

BESTE REGI: CHRISTOPHER NOLAN, OPPENHEIMER
– Jeg ser ingen reell konkurrent for Nolan her, men såklart, om de som stemmer har stemt frem “Poor Things” til beste film kan jo Yorgos Lanthimos kanskje overraske her.

Nominerte:

  • Justine Triet — Anatomy of a Fall
  • Martin Scorsese — Killers of the Flower Moon
  • Christopher Nolan — Oppenheimer
  • Yorgos Lanthimos — Poor Things
  • Jonathan Glazer — The Zone of Interest

BESTE MANNLIGE HOVEDROLLE: CILLIAN MURPHY, OPPENHEIMER
– Murphy er nok klar favoritt, og vinner en fortjent pris isåfall. Personlig liker jeg bedre Paul Giamatti, men forskjellen i dybden til rollekarakterene til de to er jo himmmelvide. Men Giamatti er trolig eneste reelle utfordrer, og om stemmegiverne har følt for en mer lystig film som vinner…

Nominerte:

  • Bradley Cooper — Maestro
  • Colman Domingo — Rustin
  • Paul Giamatti — The Holdovers
  • Cillian Murphy — Oppenheimer
  • Jeffrey Wright — American Fiction

BESTE KVINNELIGE HOVEDROLLE: EMMA STONE, POOR THINGS
– Muligens er Lily Gladstone fra “Killers of The Flower Moon” den som har favorittstempelet på forhånd, og kan bli historisk som første representant for urfolk (Native american) som vinner prisen, men jeg har mest magefølelse for at det blir Emma Stone for hennes mildt sagt spesielle prestasjoner i “Poor Things”. Det ville jo og vært litt moro om Sandra Hüller vinner, ettersom hun gjorde to imponerende hovedroller i fjorårets filmer (også i The Zone of Interest, noe som kan ha påvirket stemmegiverne).

Nominerte:

  • Annette Bening — Nyad
  • Lily Gladstone — Killers of the Flower Moon
  • Sandra Hüller — Anatomy of a Fall
  • Carey Mulligan — Maestro
  • Emma Stone — Poor Things

BESTE MANNLIGE BIROLLE: ROBERT DOWNEY JR, OPPENHEIMER
– Her kan det fort skje at “Barbie” (!) får en pris for Ryan Goslings rolle, men Downey Jr bør innkassere dette. Det står mellom de to, selv om navn som Ruffalo og De Niro er blant de nominerte. Sterling K. Brown kan jeg ikke tenke meg vinner, filmen “American Fiction” er for “ukjent” i dette selskapet.

Nominerte:

  • Sterling K. Brown — American Fiction
  • Robert De Niro — Killers of the Flower Moon
  • Robert Downey Jr. — Oppenheimer
  • Ryan Gosling — Barbie
  • Mark Ruffalo — Poor Things

BESTE KVINNELIGE BIROLLE: DA`VINE JOY RANDOLPH, THE HOLDOVERS
– The Holdovers får sin høyst fortjente Oscar ihvertfall, Randolph er storfavoritt og jeg håper absolutt hun får Oscar-statuetten. Men kan Emily Blunt fra Oppenheimer snappe prisen? Danielle Brooks er også en mulig vinnerkandidat, mens etterhvert veteran Jodie Foster neppe er det, selv om hun vel i filmen gjør sin første åpne lesbiske rollefigur i karrieren.

Nominerte:

  • Emily Blunt — Oppenheimer
  • Danielle Brooks — The Color Purple
  • America Ferrera — Barbie
  • Jodie Foster — Nyad
  • Da’Vine Joy Randolph — The Holdovers

BESTE ORIGINALE MANUS: ANATOMY OF A FALL
– “Fritt fall”, som er den norske tittelen på denne fransk-tysk-engelske filmen, har fått enormt med ros, og er en klar favoritt. Men kan utfordres av “Past Lives” og “The Holdovers”.

Nominerte:

  • Anatomy of a Fall
  • The Holdovers
  • Maestro
  • May December
  • Past Lives

BESTE ADAPTERTE MANUS: OPPENHEIMER (Christopher Nolan)
– Nolan får trolig denne også, men se ikke bort fra at Greta Gerwig og Noah Baumbach kan dra den hjem for “Barbie”. En som er nevnt som en utfordrer her med vinnersjanse er “American Fiction”.

Nominerte:

  • American Fiction
  • Barbie
  • Oppenheimer
  • Poor Things
  • The Zone of Interest

BESTE ANIMASJONSFILM: SPIDER-MAN: ACROSS THE SPIDER-VERSE
– Ikke en kategori jeg har mye greie på, men populariteten til Spider-Man gjør den til favoritt. Den fremste utfordreren, og som jeg håper vinner, er japanske “The Boy and The Heron” (“Gutten og Hegren”). Har ikke sett noen av de to, men jeg liker generelt stilen i Gutten og Hegren mye bedre enn spider-man, ut fra klipp, bilder og omtale (og den har jeg tenkt å se).

Nominerte:

  • The Boy and the Heron
  • Elemental
  • Nimona
  • Robot Dreams
  • Spider-Man: Across the Spider-Verse

BESTE PRODUKSJONSDESIGN: POOR THINGS
– Sterk konkurranse her mellom “Poor Things”, “Barbie” og “Oppenheimer” som alle har et svært særegent produksjonsdesign, altså filmens scenografi, oppbygging av landskap, “univers”, miljø og hele pakka. “Poor Things” er nok i så måte mest spesiell vil jeg tro, og jeg tror Oscar-akademiet vil gi filmen noen priser, blant annet denne.

Nominerte:

  • Barbie
  • Killers of the Flower Moon
  • Napoleon
  • Oppenheimer
  • Poor Things

BESTE KINOMATEGRAFI (beste foto): OPPENHEIMER
– Filmfotograf Hoyte van Hoytema er velkjent og hans verk i “Oppenheimer” er fantastisk å bivåne. Jeg tviler på at noen andre vinner denne, men om så skulle skje er det vel “Poor Things”, eller en veldig overraskende “Killers of The Flower Moon”.

Nominerte:

  • El Conde
  • Killers of the Flower Moon
  • Maestro
  • Oppenheimer
  • Poor Things

BESTE KOSTYMEDESIGN: POOR THINGS
– Det blir tre priser til “Poor Things”, og for kostymene fortjener den sikkert prisen, for de er velgjorte! “Barbie” er nok den som kan utfordre her, om de som har stemt har gått for lek og rosa.

Nominerte:

  • Barbie
  • Killers of the Flower Moon
  • Napoleon
  • Oppenheimer
  • Poor Things

BESTE FILMREDIGERING (Beste filmklipp): OPPENHEIMER
– Kan umulig (?) bli noen andre enn “Oppenheimer”, selv om “Poor Things” vel også er ekstremt godt skrudd sammen.

Nominerte:

  • Anatomy of a Fall
  • The Holdovers
  • Killers of the Flower Moon
  • Oppenheimer
  • Poor Things

BESTE SMINKE OG HÅR: MAESTRO
– Arbeidet med å omgjøre Bradley Cooper, som både har hovedrollen, manus og regi for “Maestro”, til den amerikanske komponisten og dirigenten Leonard Bernstein (1918-1990) er dypt imponerende, for Bernstein portretteres som både ung og gammel gjennom tidshopp i historien, og har krevd et omfattende arbeid fra makeupteamet. Og igjen, om en utfordrer skal nevnes med vinnersjanse, er det “Poor Things”.

Nominerte:

  • Golda
  • Maestro
  • Oppenheimer
  • Poor Things
  • Society of the Snow

BESTE LYD: OPPENHEIMER
– Jeg liker utvilsomt “Oppenheimer”, og lyden i filmen er spektakulær, massiv og dirrende. Prisen er fortjent nok, men jeg håper likevel tipset feiler, for filmen som virkelig fortjener beste lyd, er “The Zone of Interest”, der lyden i filmen ER filmen på mange måter, lyden der er både nyskapende og genial!

Nominerte:

  • The Creator
  • Maestro
  • Mission: Impossible – Dead Reckoning Part One
  • Oppenheimer
  • The Zone of Interest

BESTE VISUELLE EFFEKTER (spesialeffekter): GODZILLA MINUS ONE
– Her har jeg egentlig ingen peiling, men japanske “Godzilla minus one” er vistnok en kjempehit hjemme i Japan, og har gjort suksess, og er den som er mest nevnt som favoritt. En konkurrent som dog har sanket en del andre priser er “The Creator”, og det står antagelig mellom disse to.

Nominerte:

  • The Creator
  • Godzilla Minus One
  • Guardians of the Galaxy: Vol. 3
  • Mission: Impossible – Dead Reckoning Part One
  • Napoleon

BESTE ORIGINALE SANG: “What Was I Made For?”, fra “BARBIE” (Billie Eilish og Finneas)
– To sanger fra “Barbie” i denne kategorien, noe som kan ha skapt splittelse i stemmegivingen, for “I`m Just Ken” kan fort ha fått mange stemmer, og kanskje kan en av de tre andre nominerte ha sneket seg forbi om Barbie-stemmene er delte, og da er den mest trolige “It Never Went Away” (fra “American Symphony).

Nominerte:

  • “The Fire Inside” fra Flamin’ Hot
  • “I’m Just Ken” fra Barbie
  • “It Never Went Away” fra American Symphony
  • “Wahzhazhe (A Song for My People)” fra Killers of the Flower Moon
  • “What Was I Made For?” fra Barbie

BESTE ORIGINALE FILMMUSIKK: OPPENHEIMER
– “Oppenheimer” har ekstremt mye dialog i samtlige tre timer, men også en sterkt underbyggende filmmusikk som setter stemningene, nær sagt hver eneste følelse hos hovedkarakterene i filmen reflekteres. Derfor er filmen favoritt her også, men en reell utfordrer kan være “Killer of The Flower Moon”, som har et veldig mer variert lydbilde med tromming, fløyter, banjo og så videre og både akustisk og elektronisk, den kan fort overraske.

Nominerte:

  • American Fiction
  • Indiana Jones and the Dial of Destiny
  • Killers of the Flower Moon
  • Oppenheimer
  • Poor Things

BESTE INTERNASJONALE FILM: THE ZONE OF INTEREST
– Storfavoritt her er Jonathan Glazers svært særegne og tankevekkende Aushwitz-drama “The Zone of Interest”, som absolutt er en fortjent vinner. Likevel vil det glede meg aller mest om den japanske alldeles vidunderlige “Perfect Days” skulle vinne, men det gjør den neppe.

Nominerte:

  • Io Capitano (Italia)
  • Perfect Days (Japan)
  • Society of the Snow (Spania)
  • The Teachers’ Lounge (Tyskland)
  • The Zone of Interest (Storbritannia)

BESTE DOKUMENTARFILM: 20 DAYS IN MARIUPOL

Nominerte:

  • Bobi Wine: The People’s President
  • The Eternal Memory
  • Four Daughters
  • To Kill a Tiger
  • 20 Days in Mariupol

BESTE ANIMERTE KORTFILM: WAR IS OVER! INSPIRED BY THE MUSIC OF JOHN & YOKO

– Kortfilm i 2D om et slag sjakk (!), og med inspirasjon av John Lennon og Yoko Ono sin protestlåt “Happy X-mas (War Is Over)”. Det høres ut som vinneren her. Om stemmegiverne har likt bedre mer abstrakte greier er brevet til en gris muligens det som står inni vinnerkonvulutten som rives opp.

Nominerte:

  • Letter to a Pig
  • Ninety-Five Senses
  • Our Uniform
  • Pachyderme
  • War Is Over! Inspired by the Music of John & Yoko

BESTE DOKUMENTAR KORTFILM: THE ABCs OF BOOK BANNING
– “The ABCs of Book Banning” som tar for seg tematikk som sensur og forbud er en åpenbar favoritt som nok når et bredt publikum blant de som stemmer, og det sies at den sammen med “The Last Repair Shop” er filmer med tydeligere budskap enn de resterende nominerte. Men disse kortfilmkategoriene er ofte vanskelige å treffe riktig på, og er de jeg oftest har bommet på før.

Nominerte:

  • The ABCs of Book Banning
  • The Barber of Little Rock
  • Island in Between
  • The Last Repair Shop
  • Nǎi Nai & Wài Pó

BESTE LIVE ACTION KORTFILM: THE WONDERFUL STORY OF HENRY SUGAR
– To Netflix-filmer kjemper om prisen, og det kan bli tight og jevnt. Tipset blir at Wes Anderson (Wes A. i kortfilmkategorien!) sine Roald Dahl-inspirerte historier stikker av med prisen, filmen på 40 minutter har også stjerner som Cumberbatch, Fiennes, Kingsley og Dev Patel. Utfordreren er trolig “The After”, som er en mye mer intens historie, og i denne kategorien har man ofte en tendens til å velge vinnere med mer punch og intensitet i, enn det “The wondeful story..” har. Forøvrig er Danmark representert her med “Ridder Lykke” (“Knight of Fortune”), og som Danmarkvenn vil det jo være sjovt om danskene overrasker 😉

Nominerte:

  • The After
  • Invincible
  • Knight of Fortune
  • Red, White and Blue
  • The Wonderful Story of Henry Sugar

Skriv gjerne dine tips, eller synspunkter, i kommentarfeltet! Da gjenstår det bare å ønske alle som skal se nattens Oscar-utdeling en, eh, god natt! Filmhjerte gleder seg ihvertfall hemningsløst 😀

NETFLIX-FILM: “AVGRUNNEN” – KIRUNA KOLLAPSER!

“Avgrunnen” er Sveriges første katastrofefilm, og viser hva som kan* skje den dagen den nordsvenske gruvebyen Kiruna raser sammen på grunn av gruvevirksomheten under byens overflate. Kiruna har aldri vært mer brutal!


FILM: AVGRUNNEN
Original tittel: Avgrunden (Intern. tittel: The Abyss)
Sverige, 2023, Katastrofefilm/thrillerdrama, 1t 43m
Regi: Richard Holm
Skuespillere: Tuva Novotny, Edvin Ryding, Peter Franzèn, Felicia Maxime, med flere
Aktuell: Ny film på Netflix

Til info. Denne filmanmeldelsen er overhodet ikke sponset eller betalt av Netflix, selv om blogg.no har merket bloggposten som reklame.


(*) Det vil si, kan og kan, det er såklart et av “i verste fall-scenarioer” som brettes ut, for når den tid kommer i den virkelige verden at jordgrunnen kollapser har man i Kiruna forhåpentligvis fått flyttet unna både mennesker og bebyggelse slik at liv ikke går tapt. Men i en fiksjonsfortelling skal det selvsagt ofres både kjøtt og blod!

Det er iallefall fakta fra virkelighetens verden at (store) deler av Kiruna, Sveriges nordligste by, som har omlag 23 000 innbyggere, med stor sannsynlighet kommer til å synke sammen ned i jorden på grunn av jernmalmgruvedriften. En gruvedrift som paradoksalt nok er årsaken til at byen i det hele tatt eksisterer. Gruven er Kirunas livsnerve, men også store bekymring. På grunn av de dystre prognosene for at byen vil rase sammen er en massiv flytting av bysentrum iverksatt, og allerede har deler av sentrum blitt flyttet til et rassikkert sted. Det sies at det ikke er et spørsmål OM, men NÅR Kiruna blir å synke.

I den nye svenske Netflix-filmen «Avgrunnen», som hadde svensk kinopremiere i fjor høst, får vi se hva som skjer når grunnen bokstavlig talt raser sammen under Kiruna.

Tuva Novotny spiller hovedrollen som Frigga. Hun er sikkerhetssjefen i verdens største underjordiske jernmalmgruve, under fjellet Kiirunavarra. Samtidig som den risikable jobben hennnes skaper utfordringer både jobbmessig og privat, forsøker hun også å balansere familielivet sitt, der et samlivsbrudd og et nytt forhold kræsjer sammen med hennes to barn.

Velkjente Novotny gjør sine saker bra, hun er proff og takler selvsagt også katastrofefilmens følelsesregister. Hun flankeres av et velfungerende lag svenske (og finske) skådisar, blant annet Angela Kovacs, Kardo Razzazi (spiller Friggas nye flamme, og er en av filmens beste), Peter Franzèn og Jakob Hultcrantz Hansson.

Ett av de største trekkplasterene til filmen er nok «Young Royals»-stjernen Edvin Ryding – men desverre er Ryding gitt en blass – og alt for liten – rolle, som Friggas sønn Simon, som (selvsagt) er forsvunnet den dagen helvete bryter løs under gruvebyen. Ryding er en av mine svenske yndlinger, sammen med Novotny, så det var en smule skuffende at rollen ikke var mer fremtredende og gitt mer liv, selv om Ryding gjør en proff innsats og jobb.

Også Felicia Maxime Truedsson er kjent fra «Young Royals». I «Avgrunnen» spiller hun Friggas opprørske datter Mika, som leder korstoget av unge plakatveivende demonstranter som vil bevare en lokal kafè som trues av riving i forbindelse med byflyttingen. Hun har en stor rolle i filmen, og leverer godt spill.

“Gateløp i Kiruna. Kirunaboerne priset seg lykkelig over at Systembolaget allerede var flyttet til “Nye Kiruna sentrum”, for ellers ville ikke Kiruna bare være knust, men også knusktørt!” 😉 (Ok, her må vel en kontekst gis for de mindre lokalkjente 😉 Systembolaget hadde i en årrekke butikk i bygget til venstre nemlig ;p)

«Avgrunnen» er forsåvidt spennende nok, men byr ikke på noe særlig vi ikke har sett flere ganger før, og fremstår litt som en noe blekere slektning av norske «Skjelvet», hvor også jorden åpnet seg og slukte det den klarte. Imidlertid er det utvilsomt både særegent og spesielt at dette skjer i lille Kiruna. Det er klaustrofobisk til tider, og filmen holder et greit tilfredsstillende tempo. Actionsekvensene i «Avgrunnen» er dog ikke spesielt mange eller dypt imponerende, selv om det er en uggen stemning og skremmende scener noen ganger er flere av de nokså forutsigbare og tegnet i for liten skala.

Noe melodramatisk må det også sies å være, og uten klisjeer er det definitivt ikke. På plusskontoen skal det legges til at filmen har humoristiske sider som gjør at den ikke bare fremstår mørk og guffen, og noen gode kvaliteter som blant annet gode doser med mellommenneskelighet.

Filmen treffer ikke midt i blinken verken på nerven eller oppbygging, men fungerer likevel bra som litt smådyster sofaunderholdning – og joda, noe nerve har den selv om den ikke er 100 tettpakkede minutter med intensitet. Noen scener skvatt jeg faktisk til, noe som er et pluss som gir et kaldt gufs, og det er flere små forvarsler om hva som er i gjære.

Ellers er oversiktsbildene over Kiruna fine og fascinerende å se på film, og for de av oss som har vært i Kiruna, gått der og kjenner til bysentrum er det så klart ikke fritt for at det er småskummelt å se gatene sprekke og landemerker kollapse når moder jord åpner seg. Riktignok må det sies at jeg syns utendørsscenene som skal være fra Kiruna ikke er mange nok av, det blir litt innestengt (som er negativt sånnsett, men positivt ved å bygge opp klaustrofobiske vibber), og scenene dypt nede i gruven makter muligens ikke å fremstå riktig troverdige nok?

Det er også noen scener som virker litt for lettvinte, litt for “billig” laget, og noen tråder og enkelthendelser som blir dinglende ubesvarte. Det er ikke bare i bakken det er hull i historien, uten at jeg gidder grave nærmere i det annet enn å si at det både burde vært adskillig flere statister med, og offentlige/lokale myndigheter som glimter med sitt nær totale fravær fremstår en smule for enkelt løst. Det fine er uansett at filmen aldri blir kjedelig, selv om den ikke på noen måte finner opp kruttet og viser noe splitter nytt. Det er bra samspill, og spilletiden på rundt 1 time og 40 minutter er finfint.

Kiruna kan sikkert fremstå som et grått, trist og lite innbydende sted med sitt karakteristiske ruvende gruvefjell som rager mot en når man ankommer byen, men for meg har gamle Kiruna alltid vært et sted som har fascinert litt, selv om byen ikke er direkte pen heller. Derfor er det moro med Kiruna på film, også når katastrofen skildres, for som med lignende norske katastrofefilmer fra de senere årene får vi håpe at beredskapen er bedre når det virkelig gjelder. Stålsett dere, Kiruna!

Jeg har sett noen nærmest panegyriske omtaler og hyllester av filmen blant sitater fra publikum, men i min bok blir det nok en langt mer edruelig dom. Jeg vil uansett helt klart anbefale «Avgrunnen», den er verdt tiden om man liker sjangeren og som underholdning fungerer filmen greit. Det knaker, braker og rister godt når Kiruna rystes til grunnvollene! Terningkastet lander på en fin firer. (4/6)

 

Hyl ut i kommentarfeltet om du er enig, uenig, eller har noe annet av interesse å melde om filmen 😉

FILMANMELDELSE: PERFECT DAYS – NÆR PERFEKT

«Perfect Days» fra Japan er en fortryllende varm historie som innbyr til sinnsro. 

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no 


FILMANMELDELSE:

PERFECT DAYS 

Japan (og Tyskland), 2023, Drama, 2t 03m

Regi: Wim Wenders 

På kino fra 2. februar. Sett på Tromsø International Film Festival i januar.


Tenk deg at du jobber hver dag fra mandag til fredag med å vaske, gnikke, gnu og rengjøre offentlige dass. For mange et skrekkscenario. Men så til de grader ikke for vår mann i denne hjertevarme fortellingen i regissør Wim Wenders‘ japansk-tyske samproduksjon.

Filmens hovedperson Hirayama er nemlig en over middelaldrende og enslig mann, som er ansatt som renholder av offentlige toaletter i Tokyo. I tillegg til sin uglamorøse jobb lever han også ellers ganske så spartansk, enkelt og rutinepreget i leiligheten sin, og på fritiden.

Men Hirayama trives tilsynelatende godt med tilværelsen. Han klager ikke, nesten aldri ihvertfall, og han nyter livets små gleder, som å høre på gode gamle musikk-kasetter med låter av klassiske amerikanske pop- og rock-artister, ja du husker vel kassetten? For noen minner de avstedkommer! Filmen oser av melankolsk stemning.

En dag forrykkes imidlertid balansen i Hirayamas rutinepregede hverdag når niesen hans uventet dukker opp på besøk. Niesens mor, altså Hirayamas søster, lever i en helt annen verden enn han, noe vi senere i filmen erfarer. For, det finnes en tristhet i Hirayama også, som gir historien et enda dypere lag, og gjør at dette også blir en litt sår fortelling – men likevel med mye livslyst og humanisme.

Det er direkte sjarmerende, melankolsk og dypt fascinerende, ja nærmest poetisk, å følge den forsiktige og ordfattige mannen gjennom de daglige gjøremålene, og få et lite innblikk i en mindre glamorøs side av verdensbyen Tokyo. For også bybildet vi får bli med inn i, er en sydende skattekiste for de som elsker detaljer og retro.

At han nesten legger sin ære i denne jobben han har, og måten han pusser og gnikker på toalettene, gjør at man tenker at han ser på jobben som ikke bare en jobb og et renhold, mer som en sjelelig renselse også. Tankene kan ihvertfall vandre i de baner når man prosesser hva man ser. Kunne filmen vært tydeligere rundt mannens indre kamp? Hvis han har en (det har vel vi alle på sett og vis?).

«Perfect Days» er en særdeles stillferdig, lavmælt og fredfull film, som aldri blir kjedelig, og vår hverdagshelt sier faktisk ikke så mye heller.

Mangelen på ord erstattes imidlertid av små subtile ansiktstrekk som viser følelser og sinnsstemning utført med perfeksjon av veteranen Kōji Yakusho (68) som spiller hovedrollen som Hirayama, på utmerket vis.

Yakusho er iallefall perfekt for denne rollen. Han er også en av Japans mest kjente skuespillere, men ettersom japanske filmer ikke er det det går mest av på norske skjermer, husker kanskje noen han fra «Babel» (2006).

Wenders fortelling er en film som løfter frem verdien av å se de små gleder i livet, å se det positive og å gjøre det beste ut av det man har. Det er en film om de små, men viktige ting. Å leve i nået. Nå er nå. Filmen er også strålende på å løfte fram en respekt og en høflighet som Japan har all grunn til å være stolte av. 

Dessuten fungerer filmen blant annet også som en fin hyllest til renholdsarbeidere, en veldig ofte lavt ansett yrkesgruppe, men med en viktig samfunnsfunksjon.

I tillegg er det ikke fritt for humor. Hirayamas arbeidskollega er litt av en (utilsiktet) klovn i grunn, og fungerer som en forløsende humoristisk faktor i historien. En historie som også har en bit av sorg i seg, og noe av det virker litt rotete. Humor og ungdommelighet skytes også inn i filmen via den sjarmerende og sympatiske niesen.

Sympatisk ja. Hirayama er selvfølgelig sympatisk til tusen. På grunn av det trykker vi som ser på han inn til oss og blir interessert i han.

Filmens regissør er tyskeren Wim Wenders (78), som etter sigende er kjent for filmer med tematikk rundt ensomhet. Han har en ekstrem lang liste bak seg som han har hatt regi på, ifølge imdb over 80 inkludert kortfilmer, tv-episoder og diverse.

Jeg er imidlertid veldig lite kjent med han som filmskaper, for meg er han bare et navn jeg har hørt før, men han står bak de velkjente dokumentarene «Buena Vista Social Club» (1999), og «Jordens salt» (2014), og spillefilmen «Paris, Texas» (1984). Med «Perfect Days» leverer han iallefall et mesterlig stykke arbeid som får sin velfortjente hyllest.

Delikat foto byr også filmen på, og et sjelfullt, energisk og innbydende soundtrack. Vakkert.

Det som skiller filmen, som forøvrig er Oscar-nominert som beste internasjonale film, fra å få toppscore er i hovedsak noen små uforløste tråder, uten at det rokker ved å spandere varme anbefalinger om å se «Perfect Days» – et nesten perfekt drama om det enkle liv.

Alle foto: Filmweb.no 

FILMANMELDELSE: “THE ZONE OF INTEREST” – ONDSKAP OG FORNEKTELSE VEGG I VEGG MED AUSCHWITZ

The Zone of Interest er krigsfilm slik krigsfilm sjelden eller aldri før er sett!

Den britiske regissøren Jonathan Glazer sin tyskspråklige film tar oss inn i andre verdenskrigs dager, til en både fascinerende, hoderystende og sjokkerende studie av ondskap, fornektelse og likegyldighet vegg i vegg med et av historiens mørkeste kapitler, Auschwitz.


Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
Foto: Filmweb.no

FILMANMELDELSE:

THE ZONE OF INTEREST
Nasjonalitet: England, USA, Polen, 2023
Språk: Tysk, Jiddisk, Polsk
Historisk drama/krig, 1t 45m

Regi: Jonathan Glazer
På norsk kino fra 26. januar
Sett på Tromsø International Film Festival 15.01.24


Krigsfilm er dog å dra det langt, for «The Zone of Interest» er ingen krigsfilm i den forstand, det er drama med handling fra andre verdenskrig. Filmens sentrum er Rudolf Höss som under andre verdenskrig var mannen som var NAZI-kommandant og ledet den tyskdrevne konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen.

Filmen som er løst basert på en roman fra 2014 med samme navn av Martin Amis, og virkelige personer, følger nemlig Rudolf Höss, kona Hedwig og resten av familien, som bor bokstavlig talt vegg i vegg med konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Der vandrer de rundt i en herskapelig bolig med en fargerik, levende og idyllisk stor blomsterhage, og forsøker å bygge opp sitt drømmehjem, uten at de tilsynelatende verken vil eller evner å ta inn over seg hva som foregår i nabolaget.

Kontrastene er enorme, for kun en diger mur og gjerder skiller Höss-familiens eldorado med grusomhetene vi vet foregikk i Auschwitz, der jødeutryddelse i stor skala fant sted.

Glazers sjakktrekk er å ikke vise disse grusomhetene. Derimot spiller lyden en stor rolle, for med hjelp av særdeles effektfulle lydeffekter og visuelle effekter i bakgrunnen får vi forståelsen av hva som foregår bare få meter unna Höss-familien sitt drømmehjem.

Det er skudd, aggressive hunder, smertehyl og dunk i det fjerne, vi ser at det siver røyk fra pipene i forbrenningsanlegget, aske daler ned som snø og vi ser og hører tog ankommer, som vi kan anta er fulle av jøder på vei til sin trolige endestasjon.

Mens jeg ser filmen er det slående hvor kontrastfull filmen er, og etterhvert slår også lydeffektene en skikkelig knyttneve mot publikum. Om, og om, og om igjen.

Det er på en styggskitten måte en fascinerende reise å bivåne den fornektelsen av virkeligheten og likegyldigheten familien lever under. Ute i den digre og fargerike hagen arrangerer familien store selskaper og Hedwig gjør sitt ytterste for å bygge et drømmehjem for seg, barna og familien. Hvor kald må man være for å lukke øynene for realitetene? Men slik er de alle sammen? Selv den sympatiske moren som besøker, barna, og resten av de tyske troppene. Eller finns det en tristhet hos de?

At verden uten folk som Rudolf Höss er et bedre sted kan ikke motsies, han var en av historiens verste mennesker, og et klokkeklart eksemplar på ondskapens ansikter – men nettopp derfor er også filmen så sterk i måten han og familien portretteres. Man tar seg i å tenke at jøss denne fyren virker jo både hyggelig og normal. Det var han selvsagt ikke. Nettopp det er så skummelt.

Skuespiller-prestasjonene er også svært sterke, kanskje først og fremst av Sandra Hüller i rollen som Hedwig. Christian Friedel gjør også en særdeles overbevisende rolle som Rudolf Höss. Jeg syns også at barna i filmen gir historien en ekstra dimensjon, for det er via dem vi mest føler at ikke alt bare er fryd og gammen i det Hössiske hus. Noe som faktisk på mer enn en måte gjør godt å se.

Glazers film gir mye rom både for refleksjon og ettertanke, men likevel klarer den ikke helt å trykke på de store emosjonelle knappene for å virkelig berøre. Ihvertfall føltes det slik mens jeg så filmen, dog kommer inntrykkene etterpå.

«The Zone of Interest» er utvilsomt krigsdrama slik film fra krigens dager sjelden eller aldri før er sett.

Dog er den ikke perfekt. Den roter seg litt bort noen ganger med litt unødvendige ting. Filmen har noen svarthvitt-scener, eller nattkikkert-kamera-aktige, som muligens er noe forvirrende, men som kanskje bare må tygges litt på. Men de bryter litt med filmen ellers stilmessig. At Glazer sjonglerer med ulike stiler på vellykket vis ser vi imidlertid i sluttsekvensen, som på ren dokumentarisk måte setter det historiske aspektet i perspektiv.

At den på tross av å ikke være innertier allerede nå kan utropes som en av årets beste filmer hersker det liten tvil om. Filmen har fått fem Oscar-nominasjoner, for beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste internasjonale film og beste lyd. Her ligger det trolig godt tilrette for ihvertfall beste internasjonale film (selv om jeg personlig vil juble mest for «Perfect Days»), og noe den iallefall bør belønnes for er lyden, som mer eller mindre er det som virkelig gjør denne filmen.

Spilletiden på en time og 45 minutter er perfekt.

«The Zone of Interest» vil gjøre inntrykk. Se den!