FILMHJERTE LARS JG – EN FILMBLOGG FRA NORD Blogg om film og TV-serier, skrevet av Lars Jørgen Grønli. Kontakt: larsgronli (@) hotmail . com

Oppenheimer ble årets store Oscar-vinner med 7 priser, da årets Oscar-utdeling gikk av stabelen natt til mandag. Her er Filmhjertes oppsummering og synspunkter om årets Oscar-show.

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no

Christopher Nolans episke atombombedrama Oppenheimer ble årets klart mestvinnende film, med hele 7 Oscars, av sine 13 nominasjoner. Den eksplosive filmen hans ble belønnet med blant annet beste film, beste regi, beste kinematografi (beste foto) og beste mannlige hovedrolle og birolle.

Nærmest kom Poor Things som hanket inn 4 priser, og The Zone of Interest som fikk 2. Sistnevnte ble beste internasjonale film, som henger høyt. De tre filmene var de eneste som fikk mer enn èn Oscar. Gledelig nok ble det iallefall èn Oscar-statuett til både The Holdovers og Anatomy Of a Fall. Barbie som hadde hele 8 nominasjoner, måtte nøye seg med kun en statuett, for beste sang. Killers of The Flower Moon hadde hele 10 nominasjoner, men måtte gå tomhendt hjem.

Om man skal lete etter overraskelser må det sies å være litt overraskende at American Fiction fikk Oscaren for beste adapterte manus, foran Oppenheimer og Barbie. En hyggelig overraskelse var det og at Gutten og Hegren vant prisen for beste animasjonsfilm, istedet for Spider-Man, og i kategorien beste kvinnelige hovedrolle ble iallefall Emma Stone showets mest “sjokkerte” prismottager, da hun gråtkvalt og hes fremførte takketalen sin.

Hva takketaler angår var regissør Mstyslav Chernov av den ukrainske dokumentaren 20 Days In Mariupol sin takketale den kanskje sterkeste. I den gripende takketalen sa han – forståelig nok – at han er den første prisvinneren som egentlig skulle ønske han aldri hadde lagd filmen, som omhandler Russlands grufulle invasjon av Ukraina, før han avsluttet med å si slaviukraini.

Rørende og svært sympatisk var også den tårevåte takketalen fra fantastiske Da`Vine Joy Randolph, som fikk prisen for beste kvinnelige birolle for The Holdovers. I studio hos danske TV2 berømmet også panelet henne, og fremhevet at det faktum at hun er så stor kroppslig også har vært en seier for henne, og en utfordring, som gjør henne til et forbilde. For min del var ihvertfall hennes pris kveldens aller hyggeligste, for hun var veldig god i en strålende film.

Den dårligste prispresentatøren var vel Al Pacino som virket halvsøvnig og snøvlete da han delte ut beste film, og den mest komiske takketalen kom nok fra den særdeles lite engelsktalende japanske delegasjonen som vant beste visuelle effekter for Godzilla Minus One.

Jimmy Kimmel ledet Oscar-utdelingen, og serverte diverse morsomheter og stikk underveis. Nattens morsomste kommentar som jeg lo godt av var da han etter at Emma Stone hadde gått av scenen etter sin pris, rett før utdelingen av beste film, sa “Riv den konvulutten i stykker så vi ikke får en mixup på beste film”! Dette var selvsagt hint til episoden i 2017, da Stone hadde vunnet pris da også rett før beste film skulle utdeles, og presentatørene for beste film fikk feil konvolutt, og feilaktig utropte La La Land til vinner, ettersom det stod “Emma Stone – La La Land” på arket.

Showet ellers var underholdende nok, og gjennomført uten noen større “skandaler” 😉 Nærmest var kanskje Schwartzeneggers humoristiske “son of a bitch”-kommentar, da han delte ut pris sammen med Danny de Vito (morsomste duo på scenen! og ingen ble vel krenket av det vel..), en naken, men tildekt, wrestler i et småhumoristisk innslag, og Kimmels småfrekke fleipete stikk til flere av stjernene (men det var selvsagt åpenlyst fleip).

Kimmel fikk også helt til slutt sendt avgårde et velfortjent svar til en viss tidligere president, som vistnok i løpet av sendingen hadde postet noen sure betraktninger til sine følgere på sin sosiale medierplattform, denne gang om Kimmel og Oscar. Kimmel avsluttet med å lese opp innlegget, og takket med ironi og glimt i øyet; – “Takk, president Trump. Takk for at du så på, er det ikke forbi din fengselstid?” XD

Ellers er det verdt å bemerke seg at Wes Anderson som vant beste kortfilm ikke hadde tatt seg bryet med å være tilstede, noe både Kimmel og studio hos danskene vitset med, og kritiserte.

Arnold Schwartzenegger (76) og Danny DeVito (79) på scenen. Skjermfoto

En påkledd vert, Jimmy Kimmel, og en som ikke vant beste antrekk-prisen… Skjermfoto

Filmhjertes Oscar-vinner-tipping gikk ganske bra. 18 av 23 tips ble fulltreffere. Det ble bom på kun adapterte manus, animasjonsfilm, lyd, sminke og kortdokumentar, men i alle de fem ble vinneren den jeg trakk frem som mulig utfordrer – og på lyd var det ekstremt hyggelig at The Zone of Interest vant, ettersom lyden i filmen utgjør en så enorm stor del av filmen.

Her er alle vinnerene, i den rekkefølgen de ble utdelt:

BESTE KVINNNELIGE BIROLLE: DA`VINE JOY RANDOLPH, THE HOLDOVERS

BESTE ANIMERTE KORTFILM: WAR IS OVER – INSPIRED BY THE MUSIC OF JOHN & YOKO

BESTE ANIMASJONSFILM: GUTTEN OG HEGREN (The Boy And The Heron)

BESTE ORIGINALE MANUS: ANATOMY OF A FALL (Fritt fall)

BESTE ADAPTERTE MANUS: AMERICAN FICTION

 

BESTE SMINKE OG HÅR: POOR THINGS

BESTE PRODUKSJONSDESIGN: POOR THINGS

BESTE KOSTYMEDESIGN: POOR THINGS

BESTE INTERNASJONALE FILM: THE ZONE OF INTEREST

BESTE MANNLIGE BIROLLE: ROBERT DOWNEY JR, OPPENHEIMER

 

BESTE VISUELLE EFFEKTER: GODZILLA MINUS ONE

BESTE FILMREDIGERING/KLIPP: OPPENHEIMER

BESTE KORTDOKUMENTAR: THE LAST REPAIR SHOP

BESTE DOKUMENTAR: 20 DAYS IN MARIUPOL

BESTE KINEMATOGRAFI/FOTO: HOYTE VAN HOYTEMA, FOR OPPENHEIMER

 

BESTE LIVE-ACTION KORTFILM: THE WONDERFUL STORY OF HENRY SUGAR

BESTE LYD: THE ZONE OF INTEREST

BESTE ORIGINALE FILMMUSIKK: OPPENHEIMER

BESTE ORIGINALE SANG: WHAT WAS I MADE FOR (av BILLIE EILISH OG FINNEAS), FRA BARBIE

 

BESTE MANNLIGE HOVEDROLLE: CILLIAN MURPHY, OPPENHEIMER

BESTE REGI: CHRISTOPHER NOLAN, OPPENHEIMER

BESTE KVINNELIGE HOVEDROLLE: EMMA STONE, POOR THINGS

BESTE FILM: OPPENHEIMER

 

Har du kommentarer, rop ut i kommentarfeltet! 😉

Endelig er det klart for The 96th Academy Awards – Oscar! Natt til mandag norsk tid går årets Oscar-utdeling av stabelen i Dolby Theatre i Hollywood. Her er alle vinnertipsene, med utfyllende kommentarer.

Skrevet av Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no
Oscar-natt på X (jadda, twitter da), følg @larsgronli

Jeg skal glatt innrømme at jeg på langt nær ikke har sett alle de nominerte filmene, men sitter likevel med en viss følelse av hvilke filmer som kommer til å vinne priser, blant annet basert på “award season”, altså diverse prisutdelinger som allerede har vært, samt popularitet, og litt selvsagt av hva jeg tross alt vet om filmene, jeg har lest en del om de aller fleste 😉

Årets Oscar er den 96. Oscar-utdelingen, og nok en gang er det morroklumpen Jimmy Kimmel som er vert for utdelingen, noe som bør borge for morsomme ordspill, litt humor, småfrekke og tørrvittige morsomheter. Jeg vil nok aldri glemme da Kimmel ledet showet i 2017 der feil vinner ble utropt for beste film, og han på humoristisk vis “tok på seg skylden” og sa han visste han kom til å ødelegge showet og lovet at han aldri ville returnere. Det har han heldigvis gjort to ganger siden, i 2018 og ifjor, og er nå vert for fjerde gang.

Årets store Oscar-favoritt er Christopher Nolans eksplosive atombombe-drama Oppenheimer, med hele 13 nominasjoner. I følge mine tips vil Oppenheimer hanke inn imponerende 9 Oscar-priser!

Oscar-showet sendes som vanlig ikke på “norsk” TV, men jeg anbefaler å følge sendingen på TV 2 Danmark, som mange norske kunder har tilgang til på nett-TV gjennom for eksempel Riks-TV. Dansk TV2 varter som flere tidligere år opp med studio i Danmark med to flinke programledere, gjester, filmeksperter, glitter og glamour underveis, samt “utegående reporter” på plass på den røde løper, før utdelingen starter rundt midnatt norsk tid natt til mandag. Blant annet er den glimrende danske skuespilleren Birgitte Hjort Sørensen gjest på kanalens Oscar-natt. Sendingen starter 22:05 i kveld, søndag, og varer utover natten til i rundt halv tre-fire-tiden.

TV2 Danmark sin sending ledes av programlederne Michèle Bellaiche og Jesper Steinmetz. Reporter i Hollywood er Abdel Aziz Mahmoud. Filmekspertene i studio er Sarah Iben Almbjerg og Birgitte Hjort Sørensen. (I tillegg kommer moteekspertene Julia Lahme, Uffe Buchard og Emili Sindlev som kommenterer stjernernes kjoler, styling og glamour på den røde løperen før utdelingen starter, for de som er interessert i slikt). Sendeskjemaet: 22:05 Oscar 2024: Og de nominerede er – direkte, 23:30 Oscar 2024: Den røde løber – direkte, 00:00 Oscar 2024, 03:30 Oscar 2024: Vinderne er… (fra etterfesten med intervjuer med stjernene).

Disney + viser også Oscar for seere i Norge, for de som foretrekker det.

Her er Filmhjerte.blogg.no sin Oscar-tipping for Oscars 2024:

BESTE FILM: OPPENHEIMER
– Den store favoritten vinner nok garantert for beste film etter å ha sopt inn diverse priser allerede – og det vil være en fortjent seier. Selv om det er tre timer med nær uavbrutt dialog, var dette en kolossal opplevelse å se på kino. Men en dark hourse kan være “Poor Things”, og personlig vil jeg juble aller høyest om den herlige “The Holdovers” vinner. Jeg liker også veldig godt “The Zone of Interest”, men den vinner ikke her.

Nominerte:

• American Fiction
• Anatomy of a Fall
• Barbie
• The Holdovers
• Killers of the Flower Moon
• Maestro
• Oppenheimer
• Past Lives
• Poor Things
• The Zone of Interest

BESTE REGI: CHRISTOPHER NOLAN, OPPENHEIMER
– Jeg ser ingen reell konkurrent for Nolan her, men såklart, om de som stemmer har stemt frem “Poor Things” til beste film kan jo Yorgos Lanthimos kanskje overraske her.

Nominerte:

• Justine Triet — Anatomy of a Fall
• Martin Scorsese — Killers of the Flower Moon
• Christopher Nolan — Oppenheimer
• Yorgos Lanthimos — Poor Things
• Jonathan Glazer — The Zone of Interest

BESTE MANNLIGE HOVEDROLLE: CILLIAN MURPHY, OPPENHEIMER
– Murphy er nok klar favoritt, og vinner en fortjent pris isåfall. Personlig liker jeg bedre Paul Giamatti, men forskjellen i dybden til rollekarakterene til de to er jo himmmelvide. Men Giamatti er trolig eneste reelle utfordrer, og om stemmegiverne har følt for en mer lystig film som vinner…

Nominerte:

• Bradley Cooper — Maestro
• Colman Domingo — Rustin
• Paul Giamatti — The Holdovers
• Cillian Murphy — Oppenheimer
• Jeffrey Wright — American Fiction

BESTE KVINNELIGE HOVEDROLLE: EMMA STONE, POOR THINGS
– Muligens er Lily Gladstone fra “Killers of The Flower Moon” den som har favorittstempelet på forhånd, og kan bli historisk som første representant for urfolk (Native american) som vinner prisen, men jeg har mest magefølelse for at det blir Emma Stone for hennes mildt sagt spesielle prestasjoner i “Poor Things”. Det ville jo og vært litt moro om Sandra Hüller vinner, ettersom hun gjorde to imponerende hovedroller i fjorårets filmer (også i The Zone of Interest, noe som kan ha påvirket stemmegiverne).

Nominerte:

• Annette Bening — Nyad
• Lily Gladstone — Killers of the Flower Moon
• Sandra Hüller — Anatomy of a Fall
• Carey Mulligan — Maestro
• Emma Stone — Poor Things

BESTE MANNLIGE BIROLLE: ROBERT DOWNEY JR, OPPENHEIMER
– Her kan det fort skje at “Barbie” (!) får en pris for Ryan Goslings rolle, men Downey Jr bør innkassere dette. Det står mellom de to, selv om navn som Ruffalo og De Niro er blant de nominerte. Sterling K. Brown kan jeg ikke tenke meg vinner, filmen “American Fiction” er for “ukjent” i dette selskapet.

Nominerte:

• Sterling K. Brown — American Fiction
• Robert De Niro — Killers of the Flower Moon
• Robert Downey Jr. — Oppenheimer
• Ryan Gosling — Barbie
• Mark Ruffalo — Poor Things

BESTE KVINNELIGE BIROLLE: DA`VINE JOY RANDOLPH, THE HOLDOVERS
– The Holdovers får sin høyst fortjente Oscar ihvertfall, Randolph er storfavoritt og jeg håper absolutt hun får Oscar-statuetten. Men kan Emily Blunt fra Oppenheimer snappe prisen? Danielle Brooks er også en mulig vinnerkandidat, mens etterhvert veteran Jodie Foster neppe er det, selv om hun vel i filmen gjør sin første åpne lesbiske rollefigur i karrieren.

Nominerte:

• Emily Blunt — Oppenheimer
• Danielle Brooks — The Color Purple
• America Ferrera — Barbie
• Jodie Foster — Nyad
• Da’Vine Joy Randolph — The Holdovers

BESTE ORIGINALE MANUS: ANATOMY OF A FALL
– “Fritt fall”, som er den norske tittelen på denne fransk-tysk-engelske filmen, har fått enormt med ros, og er en klar favoritt. Men kan utfordres av “Past Lives” og “The Holdovers”.

Nominerte:

• Anatomy of a Fall
• The Holdovers
• Maestro
• May December
• Past Lives

BESTE ADAPTERTE MANUS: OPPENHEIMER (Christopher Nolan)
– Nolan får trolig denne også, men se ikke bort fra at Greta Gerwig og Noah Baumbach kan dra den hjem for “Barbie”. En som er nevnt som en utfordrer her med vinnersjanse er “American Fiction”.

Nominerte:

• American Fiction
• Barbie
• Oppenheimer
• Poor Things
• The Zone of Interest

BESTE ANIMASJONSFILM: SPIDER-MAN: ACROSS THE SPIDER-VERSE
– Ikke en kategori jeg har mye greie på, men populariteten til Spider-Man gjør den til favoritt. Den fremste utfordreren, og som jeg håper vinner, er japanske “The Boy and The Heron” (“Gutten og Hegren”). Har ikke sett noen av de to, men jeg liker generelt stilen i Gutten og Hegren mye bedre enn spider-man, ut fra klipp, bilder og omtale (og den har jeg tenkt å se).

Nominerte:

• The Boy and the Heron
• Elemental
• Nimona
• Robot Dreams
• Spider-Man: Across the Spider-Verse

BESTE PRODUKSJONSDESIGN: POOR THINGS
– Sterk konkurranse her mellom “Poor Things”, “Barbie” og “Oppenheimer” som alle har et svært særegent produksjonsdesign, altså filmens scenografi, oppbygging av landskap, “univers”, miljø og hele pakka. “Poor Things” er nok i så måte mest spesiell vil jeg tro, og jeg tror Oscar-akademiet vil gi filmen noen priser, blant annet denne.

Nominerte:

• Barbie
• Killers of the Flower Moon
• Napoleon
• Oppenheimer
• Poor Things

BESTE KINOMATEGRAFI (beste foto): OPPENHEIMER
– Filmfotograf Hoyte van Hoytema er velkjent og hans verk i “Oppenheimer” er fantastisk å bivåne. Jeg tviler på at noen andre vinner denne, men om så skulle skje er det vel “Poor Things”, eller en veldig overraskende “Killers of The Flower Moon”.

Nominerte:

• El Conde
• Killers of the Flower Moon
• Maestro
• Oppenheimer
• Poor Things

BESTE KOSTYMEDESIGN: POOR THINGS
– Det blir tre priser til “Poor Things”, og for kostymene fortjener den sikkert prisen, for de er velgjorte! “Barbie” er nok den som kan utfordre her, om de som har stemt har gått for lek og rosa.

Nominerte:

• Barbie
• Killers of the Flower Moon
• Napoleon
• Oppenheimer
• Poor Things

BESTE FILMREDIGERING (Beste filmklipp): OPPENHEIMER
– Kan umulig (?) bli noen andre enn “Oppenheimer”, selv om “Poor Things” vel også er ekstremt godt skrudd sammen.

Nominerte:

• Anatomy of a Fall
• The Holdovers
• Killers of the Flower Moon
• Oppenheimer
• Poor Things

BESTE SMINKE OG HÅR: MAESTRO
– Arbeidet med å omgjøre Bradley Cooper, som både har hovedrollen, manus og regi for “Maestro”, til den amerikanske komponisten og dirigenten Leonard Bernstein (1918-1990) er dypt imponerende, for Bernstein portretteres som både ung og gammel gjennom tidshopp i historien, og har krevd et omfattende arbeid fra makeupteamet. Og igjen, om en utfordrer skal nevnes med vinnersjanse, er det “Poor Things”.

Nominerte:

• Golda
• Maestro
• Oppenheimer
• Poor Things
• Society of the Snow

BESTE LYD: OPPENHEIMER
– Jeg liker utvilsomt “Oppenheimer”, og lyden i filmen er spektakulær, massiv og dirrende. Prisen er fortjent nok, men jeg håper likevel tipset feiler, for filmen som virkelig fortjener beste lyd, er “The Zone of Interest”, der lyden i filmen ER filmen på mange måter, lyden der er både nyskapende og genial!

Nominerte:

• The Creator
• Maestro
• Mission: Impossible – Dead Reckoning Part One
• Oppenheimer
• The Zone of Interest

BESTE VISUELLE EFFEKTER (spesialeffekter): GODZILLA MINUS ONE
– Her har jeg egentlig ingen peiling, men japanske “Godzilla minus one” er vistnok en kjempehit hjemme i Japan, og har gjort suksess, og er den som er mest nevnt som favoritt. En konkurrent som dog har sanket en del andre priser er “The Creator”, og det står antagelig mellom disse to.

Nominerte:

• The Creator
• Godzilla Minus One
• Guardians of the Galaxy: Vol. 3
• Mission: Impossible – Dead Reckoning Part One
• Napoleon

BESTE ORIGINALE SANG: “What Was I Made For?”, fra “BARBIE” (Billie Eilish og Finneas)
– To sanger fra “Barbie” i denne kategorien, noe som kan ha skapt splittelse i stemmegivingen, for “I`m Just Ken” kan fort ha fått mange stemmer, og kanskje kan en av de tre andre nominerte ha sneket seg forbi om Barbie-stemmene er delte, og da er den mest trolige “It Never Went Away” (fra “American Symphony).

Nominerte:

• “The Fire Inside” fra Flamin’ Hot
• “I’m Just Ken” fra Barbie
• “It Never Went Away” fra American Symphony
• “Wahzhazhe (A Song for My People)” fra Killers of the Flower Moon
• “What Was I Made For?” fra Barbie

BESTE ORIGINALE FILMMUSIKK: OPPENHEIMER
– “Oppenheimer” har ekstremt mye dialog i samtlige tre timer, men også en sterkt underbyggende filmmusikk som setter stemningene, nær sagt hver eneste følelse hos hovedkarakterene i filmen reflekteres. Derfor er filmen favoritt her også, men en reell utfordrer kan være “Killer of The Flower Moon”, som har et veldig mer variert lydbilde med tromming, fløyter, banjo og så videre og både akustisk og elektronisk, den kan fort overraske.

Nominerte:

• American Fiction
• Indiana Jones and the Dial of Destiny
• Killers of the Flower Moon
• Oppenheimer
• Poor Things

BESTE INTERNASJONALE FILM: THE ZONE OF INTEREST
– Storfavoritt her er Jonathan Glazers svært særegne og tankevekkende Aushwitz-drama “The Zone of Interest”, som absolutt er en fortjent vinner. Likevel vil det glede meg aller mest om den japanske alldeles vidunderlige “Perfect Days” skulle vinne, men det gjør den neppe.

Nominerte:

• Io Capitano (Italia)
• Perfect Days (Japan)
• Society of the Snow (Spania)
• The Teachers’ Lounge (Tyskland)
• The Zone of Interest (Storbritannia)

BESTE DOKUMENTARFILM: 20 DAYS IN MARIUPOL

Nominerte:

• Bobi Wine: The People’s President
• The Eternal Memory
• Four Daughters
• To Kill a Tiger
• 20 Days in Mariupol

BESTE ANIMERTE KORTFILM: WAR IS OVER! INSPIRED BY THE MUSIC OF JOHN & YOKO

– Kortfilm i 2D om et slag sjakk (!), og med inspirasjon av John Lennon og Yoko Ono sin protestlåt “Happy X-mas (War Is Over)”. Det høres ut som vinneren her. Om stemmegiverne har likt bedre mer abstrakte greier er brevet til en gris muligens det som står inni vinnerkonvulutten som rives opp.

Nominerte:

• Letter to a Pig
• Ninety-Five Senses
• Our Uniform
• Pachyderme
• War Is Over! Inspired by the Music of John & Yoko

BESTE DOKUMENTAR KORTFILM: THE ABCs OF BOOK BANNING
– “The ABCs of Book Banning” som tar for seg tematikk som sensur og forbud er en åpenbar favoritt som nok når et bredt publikum blant de som stemmer, og det sies at den sammen med “The Last Repair Shop” er filmer med tydeligere budskap enn de resterende nominerte. Men disse kortfilmkategoriene er ofte vanskelige å treffe riktig på, og er de jeg oftest har bommet på før.

Nominerte:

• The ABCs of Book Banning
• The Barber of Little Rock
• Island in Between
• The Last Repair Shop
• Nǎi Nai & Wài Pó

BESTE LIVE ACTION KORTFILM: THE WONDERFUL STORY OF HENRY SUGAR
– To Netflix-filmer kjemper om prisen, og det kan bli tight og jevnt. Tipset blir at Wes Anderson (Wes A. i kortfilmkategorien!) sine Roald Dahl-inspirerte historier stikker av med prisen, filmen på 40 minutter har også stjerner som Cumberbatch, Fiennes, Kingsley og Dev Patel. Utfordreren er trolig “The After”, som er en mye mer intens historie, og i denne kategorien har man ofte en tendens til å velge vinnere med mer punch og intensitet i, enn det “The wondeful story..” har. Forøvrig er Danmark representert her med “Ridder Lykke” (“Knight of Fortune”), og som Danmarkvenn vil det jo være sjovt om danskene overrasker 😉

Nominerte:

• The After
• Invincible
• Knight of Fortune
• Red, White and Blue
• The Wonderful Story of Henry Sugar

Skriv gjerne dine tips, eller synspunkter, i kommentarfeltet! Da gjenstår det bare å ønske alle som skal se nattens Oscar-utdeling en, eh, god natt! Filmhjerte gleder seg ihvertfall hemningsløst 😀

“Avgrunnen” er Sveriges første katastrofefilm, og viser hva som kan* skje den dagen den nordsvenske gruvebyen Kiruna raser sammen på grunn av gruvevirksomheten under byens overflate. Kiruna har aldri vært mer brutal!

---

FILM: AVGRUNNEN
Original tittel: Avgrunden (Intern. tittel: The Abyss)
Sverige, 2023, Katastrofefilm/thrillerdrama, 1t 43m
Regi: Richard Holm
Skuespillere: Tuva Novotny, Edvin Ryding, Peter Franzèn, Felicia Maxime, med flere
Aktuell: Ny film på Netflix

Til info. Denne filmanmeldelsen er overhodet ikke sponset eller betalt av Netflix, selv om blogg.no har merket bloggposten som reklame.

---

(*) Det vil si, kan og kan, det er såklart et av “i verste fall-scenarioer” som brettes ut, for når den tid kommer i den virkelige verden at jordgrunnen kollapser har man i Kiruna forhåpentligvis fått flyttet unna både mennesker og bebyggelse slik at liv ikke går tapt. Men i en fiksjonsfortelling skal det selvsagt ofres både kjøtt og blod!

Det er iallefall fakta fra virkelighetens verden at (store) deler av Kiruna, Sveriges nordligste by, som har omlag 23 000 innbyggere, med stor sannsynlighet kommer til å synke sammen ned i jorden på grunn av jernmalmgruvedriften. En gruvedrift som paradoksalt nok er årsaken til at byen i det hele tatt eksisterer. Gruven er Kirunas livsnerve, men også store bekymring. På grunn av de dystre prognosene for at byen vil rase sammen er en massiv flytting av bysentrum iverksatt, og allerede har deler av sentrum blitt flyttet til et rassikkert sted. Det sies at det ikke er et spørsmål OM, men NÅR Kiruna blir å synke.

I den nye svenske Netflix-filmen «Avgrunnen», som hadde svensk kinopremiere i fjor høst, får vi se hva som skjer når grunnen bokstavlig talt raser sammen under Kiruna.

Tuva Novotny spiller hovedrollen som Frigga. Hun er sikkerhetssjefen i verdens største underjordiske jernmalmgruve, under fjellet Kiirunavarra. Samtidig som den risikable jobben hennnes skaper utfordringer både jobbmessig og privat, forsøker hun også å balansere familielivet sitt, der et samlivsbrudd og et nytt forhold kræsjer sammen med hennes to barn.

Velkjente Novotny gjør sine saker bra, hun er proff og takler selvsagt også katastrofefilmens følelsesregister. Hun flankeres av et velfungerende lag svenske (og finske) skådisar, blant annet Angela Kovacs, Kardo Razzazi (spiller Friggas nye flamme, og er en av filmens beste), Peter Franzèn og Jakob Hultcrantz Hansson.

Ett av de største trekkplasterene til filmen er nok «Young Royals»-stjernen Edvin Ryding – men desverre er Ryding gitt en blass – og alt for liten – rolle, som Friggas sønn Simon, som (selvsagt) er forsvunnet den dagen helvete bryter løs under gruvebyen. Ryding er en av mine svenske yndlinger, sammen med Novotny, så det var en smule skuffende at rollen ikke var mer fremtredende og gitt mer liv, selv om Ryding gjør en proff innsats og jobb.

Også Felicia Maxime Truedsson er kjent fra «Young Royals». I «Avgrunnen» spiller hun Friggas opprørske datter Mika, som leder korstoget av unge plakatveivende demonstranter som vil bevare en lokal kafè som trues av riving i forbindelse med byflyttingen. Hun har en stor rolle i filmen, og leverer godt spill.

«Avgrunnen» er forsåvidt spennende nok, men byr ikke på noe særlig vi ikke har sett flere ganger før, og fremstår litt som en noe blekere slektning av norske «Skjelvet», hvor også jorden åpnet seg og slukte det den klarte. Imidlertid er det utvilsomt både særegent og spesielt at dette skjer i lille Kiruna. Det er klaustrofobisk til tider, og filmen holder et greit tilfredsstillende tempo. Actionsekvensene i «Avgrunnen» er dog ikke spesielt mange eller dypt imponerende, selv om det er en uggen stemning og skremmende scener noen ganger er flere av de nokså forutsigbare og tegnet i for liten skala.

Noe melodramatisk må det også sies å være, og uten klisjeer er det definitivt ikke. På plusskontoen skal det legges til at filmen har humoristiske sider som gjør at den ikke bare fremstår mørk og guffen, og noen gode kvaliteter som blant annet gode doser med mellommenneskelighet.

Filmen treffer ikke midt i blinken verken på nerven eller oppbygging, men fungerer likevel bra som litt smådyster sofaunderholdning – og joda, noe nerve har den selv om den ikke er 100 tettpakkede minutter med intensitet. Noen scener skvatt jeg faktisk til, noe som er et pluss som gir et kaldt gufs, og det er flere små forvarsler om hva som er i gjære.

Ellers er oversiktsbildene over Kiruna fine og fascinerende å se på film, og for de av oss som har vært i Kiruna, gått der og kjenner til bysentrum er det så klart ikke fritt for at det er småskummelt å se gatene sprekke og landemerker kollapse når moder jord åpner seg. Riktignok må det sies at jeg syns utendørsscenene som skal være fra Kiruna ikke er mange nok av, det blir litt innestengt (som er negativt sånnsett, men positivt ved å bygge opp klaustrofobiske vibber), og scenene dypt nede i gruven makter muligens ikke å fremstå riktig troverdige nok?

Det er også noen scener som virker litt for lettvinte, litt for “billig” laget, og noen tråder og enkelthendelser som blir dinglende ubesvarte. Det er ikke bare i bakken det er hull i historien, uten at jeg gidder grave nærmere i det annet enn å si at det både burde vært adskillig flere statister med, og offentlige/lokale myndigheter som glimter med sitt nær totale fravær fremstår en smule for enkelt løst. Det fine er uansett at filmen aldri blir kjedelig, selv om den ikke på noen måte finner opp kruttet og viser noe splitter nytt. Det er bra samspill, og spilletiden på rundt 1 time og 40 minutter er finfint.

Kiruna kan sikkert fremstå som et grått, trist og lite innbydende sted med sitt karakteristiske ruvende gruvefjell som rager mot en når man ankommer byen, men for meg har gamle Kiruna alltid vært et sted som har fascinert litt, selv om byen ikke er direkte pen heller. Derfor er det moro med Kiruna på film, også når katastrofen skildres, for som med lignende norske katastrofefilmer fra de senere årene får vi håpe at beredskapen er bedre når det virkelig gjelder. Stålsett dere, Kiruna!

Jeg har sett noen nærmest panegyriske omtaler og hyllester av filmen blant sitater fra publikum, men i min bok blir det nok en langt mer edruelig dom. Jeg vil uansett helt klart anbefale «Avgrunnen», den er verdt tiden om man liker sjangeren og som underholdning fungerer filmen greit. Det knaker, braker og rister godt når Kiruna rystes til grunnvollene! Terningkastet lander på en fin firer. (4/6)

 

Hyl ut i kommentarfeltet om du er enig, uenig, eller har noe annet av interesse å melde om filmen 😉

«Perfect Days» fra Japan er en fortryllende varm historie som innbyr til sinnsro. 

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no 

---

FILMANMELDELSE:

PERFECT DAYS 

Japan (og Tyskland), 2023, Drama, 2t 03m

Regi: Wim Wenders 

På kino fra 2. februar. Sett på Tromsø International Film Festival i januar.

---

Tenk deg at du jobber hver dag fra mandag til fredag med å vaske, gnikke, gnu og rengjøre offentlige dass. For mange et skrekkscenario. Men så til de grader ikke for vår mann i denne hjertevarme fortellingen i regissør Wim Wenders‘ japansk-tyske samproduksjon.

Filmens hovedperson Hirayama er nemlig en over middelaldrende og enslig mann, som er ansatt som renholder av offentlige toaletter i Tokyo. I tillegg til sin uglamorøse jobb lever han også ellers ganske så spartansk, enkelt og rutinepreget i leiligheten sin, og på fritiden.

Men Hirayama trives tilsynelatende godt med tilværelsen. Han klager ikke, nesten aldri ihvertfall, og han nyter livets små gleder, som å høre på gode gamle musikk-kasetter med låter av klassiske amerikanske pop- og rock-artister, ja du husker vel kassetten? For noen minner de avstedkommer! Filmen oser av melankolsk stemning.

En dag forrykkes imidlertid balansen i Hirayamas rutinepregede hverdag når niesen hans uventet dukker opp på besøk. Niesens mor, altså Hirayamas søster, lever i en helt annen verden enn han, noe vi senere i filmen erfarer. For, det finnes en tristhet i Hirayama også, som gir historien et enda dypere lag, og gjør at dette også blir en litt sår fortelling – men likevel med mye livslyst og humanisme.

Det er direkte sjarmerende, melankolsk og dypt fascinerende, ja nærmest poetisk, å følge den forsiktige og ordfattige mannen gjennom de daglige gjøremålene, og få et lite innblikk i en mindre glamorøs side av verdensbyen Tokyo. For også bybildet vi får bli med inn i, er en sydende skattekiste for de som elsker detaljer og retro.

At han nesten legger sin ære i denne jobben han har, og måten han pusser og gnikker på toalettene, gjør at man tenker at han ser på jobben som ikke bare en jobb og et renhold, mer som en sjelelig renselse også. Tankene kan ihvertfall vandre i de baner når man prosesser hva man ser. Kunne filmen vært tydeligere rundt mannens indre kamp? Hvis han har en (det har vel vi alle på sett og vis?).

«Perfect Days» er en særdeles stillferdig, lavmælt og fredfull film, som aldri blir kjedelig, og vår hverdagshelt sier faktisk ikke så mye heller.

Mangelen på ord erstattes imidlertid av små subtile ansiktstrekk som viser følelser og sinnsstemning utført med perfeksjon av veteranen Kōji Yakusho (68) som spiller hovedrollen som Hirayama, på utmerket vis.

Yakusho er iallefall perfekt for denne rollen. Han er også en av Japans mest kjente skuespillere, men ettersom japanske filmer ikke er det det går mest av på norske skjermer, husker kanskje noen han fra «Babel» (2006).

Wenders fortelling er en film som løfter frem verdien av å se de små gleder i livet, å se det positive og å gjøre det beste ut av det man har. Det er en film om de små, men viktige ting. Å leve i nået. Nå er nå. Filmen er også strålende på å løfte fram en respekt og en høflighet som Japan har all grunn til å være stolte av. 

Dessuten fungerer filmen blant annet også som en fin hyllest til renholdsarbeidere, en veldig ofte lavt ansett yrkesgruppe, men med en viktig samfunnsfunksjon.

I tillegg er det ikke fritt for humor. Hirayamas arbeidskollega er litt av en (utilsiktet) klovn i grunn, og fungerer som en forløsende humoristisk faktor i historien. En historie som også har en bit av sorg i seg, og noe av det virker litt rotete. Humor og ungdommelighet skytes også inn i filmen via den sjarmerende og sympatiske niesen.

Sympatisk ja. Hirayama er selvfølgelig sympatisk til tusen. På grunn av det trykker vi som ser på han inn til oss og blir interessert i han.

Filmens regissør er tyskeren Wim Wenders (78), som etter sigende er kjent for filmer med tematikk rundt ensomhet. Han har en ekstrem lang liste bak seg som han har hatt regi på, ifølge imdb over 80 inkludert kortfilmer, tv-episoder og diverse.

Jeg er imidlertid veldig lite kjent med han som filmskaper, for meg er han bare et navn jeg har hørt før, men han står bak de velkjente dokumentarene «Buena Vista Social Club» (1999), og «Jordens salt» (2014), og spillefilmen «Paris, Texas» (1984). Med «Perfect Days» leverer han iallefall et mesterlig stykke arbeid som får sin velfortjente hyllest.

Delikat foto byr også filmen på, og et sjelfullt, energisk og innbydende soundtrack. Vakkert.

Det som skiller filmen, som forøvrig er Oscar-nominert som beste internasjonale film, fra å få toppscore er i hovedsak noen små uforløste tråder, uten at det rokker ved å spandere varme anbefalinger om å se «Perfect Days» – et nesten perfekt drama om det enkle liv.

Alle foto: Filmweb.no 

The Zone of Interest er krigsfilm slik krigsfilm sjelden eller aldri før er sett!

Den britiske regissøren Jonathan Glazer sin tyskspråklige film tar oss inn i andre verdenskrigs dager, til en både fascinerende, hoderystende og sjokkerende studie av ondskap, fornektelse og likegyldighet vegg i vegg med et av historiens mørkeste kapitler, Auschwitz.

---

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
Foto: Filmweb.no

FILMANMELDELSE:

THE ZONE OF INTEREST
Nasjonalitet: England, USA, Polen, 2023
Språk: Tysk, Jiddisk, Polsk
Historisk drama/krig, 1t 45m
Regi: Jonathan Glazer
På norsk kino fra 26. januar
Sett på Tromsø International Film Festival 15.01.24

---

Krigsfilm er dog å dra det langt, for «The Zone of Interest» er ingen krigsfilm i den forstand, det er drama med handling fra andre verdenskrig. Filmens sentrum er Rudolf Höss som under andre verdenskrig var mannen som var NAZI-kommandant og ledet den tyskdrevne konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen.

Filmen som er løst basert på en roman fra 2014 med samme navn av Martin Amis, og virkelige personer, følger nemlig Rudolf Höss, kona Hedwig og resten av familien, som bor bokstavlig talt vegg i vegg med konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Der vandrer de rundt i en herskapelig bolig med en fargerik, levende og idyllisk stor blomsterhage, og forsøker å bygge opp sitt drømmehjem, uten at de tilsynelatende verken vil eller evner å ta inn over seg hva som foregår i nabolaget.

Kontrastene er enorme, for kun en diger mur og gjerder skiller Höss-familiens eldorado med grusomhetene vi vet foregikk i Auschwitz, der jødeutryddelse i stor skala fant sted.

Glazers sjakktrekk er å ikke vise disse grusomhetene. Derimot spiller lyden en stor rolle, for med hjelp av særdeles effektfulle lydeffekter og visuelle effekter i bakgrunnen får vi forståelsen av hva som foregår bare få meter unna Höss-familien sitt drømmehjem.

Det er skudd, aggressive hunder, smertehyl og dunk i det fjerne, vi ser at det siver røyk fra pipene i forbrenningsanlegget, aske daler ned som snø og vi ser og hører tog ankommer, som vi kan anta er fulle av jøder på vei til sin trolige endestasjon.

Mens jeg ser filmen er det slående hvor kontrastfull filmen er, og etterhvert slår også lydeffektene en skikkelig knyttneve mot publikum. Om, og om, og om igjen.

Det er på en styggskitten måte en fascinerende reise å bivåne den fornektelsen av virkeligheten og likegyldigheten familien lever under. Ute i den digre og fargerike hagen arrangerer familien store selskaper og Hedwig gjør sitt ytterste for å bygge et drømmehjem for seg, barna og familien. Hvor kald må man være for å lukke øynene for realitetene? Men slik er de alle sammen? Selv den sympatiske moren som besøker, barna, og resten av de tyske troppene. Eller finns det en tristhet hos de?

At verden uten folk som Rudolf Höss er et bedre sted kan ikke motsies, han var en av historiens verste mennesker, og et klokkeklart eksemplar på ondskapens ansikter – men nettopp derfor er også filmen så sterk i måten han og familien portretteres. Man tar seg i å tenke at jøss denne fyren virker jo både hyggelig og normal. Det var han selvsagt ikke. Nettopp det er så skummelt.

Skuespiller-prestasjonene er også svært sterke, kanskje først og fremst av Sandra Hüller i rollen som Hedwig. Christian Friedel gjør også en særdeles overbevisende rolle som Rudolf Höss. Jeg syns også at barna i filmen gir historien en ekstra dimensjon, for det er via dem vi mest føler at ikke alt bare er fryd og gammen i det Hössiske hus. Noe som faktisk på mer enn en måte gjør godt å se.

Glazers film gir mye rom både for refleksjon og ettertanke, men likevel klarer den ikke helt å trykke på de store emosjonelle knappene for å virkelig berøre. Ihvertfall føltes det slik mens jeg så filmen, dog kommer inntrykkene etterpå.

«The Zone of Interest» er utvilsomt krigsdrama slik film fra krigens dager sjelden eller aldri før er sett.

Dog er den ikke perfekt. Den roter seg litt bort noen ganger med litt unødvendige ting. Filmen har noen svarthvitt-scener, eller nattkikkert-kamera-aktige, som muligens er noe forvirrende, men som kanskje bare må tygges litt på. Men de bryter litt med filmen ellers stilmessig. At Glazer sjonglerer med ulike stiler på vellykket vis ser vi imidlertid i sluttsekvensen, som på ren dokumentarisk måte setter det historiske aspektet i perspektiv.

At den på tross av å ikke være innertier allerede nå kan utropes som en av årets beste filmer hersker det liten tvil om. Filmen har fått fem Oscar-nominasjoner, for beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste internasjonale film og beste lyd. Her ligger det trolig godt tilrette for ihvertfall beste internasjonale film (selv om jeg personlig vil juble mest for «Perfect Days»), og noe den iallefall bør belønnes for er lyden, som mer eller mindre er det som virkelig gjør denne filmen.

Spilletiden på en time og 45 minutter er perfekt.

«The Zone of Interest» vil gjøre inntrykk. Se den!

BÆÆÆÆÆÆÆ! Slik åpner den splitter nye norske dokumentarfilmen SAU, som hadde verdenspremiere 18. januar på Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) – en brekende sau, og publikum hyler med i et latterbrøl.

Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
Foto: Lars Jørgen Grønli (filmplakat) og Filmweb.no

 

---

FILMANMELDELSE: “SAU”

Norge, 2023, Dokumentar, 1t 18m
Regi: Rebekka Nystabakk

Kinopremiere 26. januar. Sett på TIFF 18.01.24.

---

Det er heller ikke den eneste gang man flirer i løpet av filmen, for at sauer er ålrighte dyr, det vet vi jo, men de er ganske morsomme også faktisk, og det hjelper på at sauebøndene er av det likanes slaget også med morsomme kommentarer på lur, og at regissøren og teamet klipper ting så godt sammen som det er gjort i flere sekvenser, eller ihvertfall har valgt de beste saueklippe(r)ne…

På det lille sauebruket i ei lita bygd i Nordland går det mot generasjonsskifte fra far til datter etter 40 år.
Musikeren Rakel Nystabakk flytter hjem fra Oslo til den lille bondegården, sammen med kona Ida for å overta driften. Filmen følger Rakel og Ida i tiden etter at de har tatt over, godt hjulpet av Rakels far (og også moren) som forsatt bidrar med sin uvurderlige kunnskap om sauehold.

Regissør Rebekka Nystabakk trengte ikke lete lenge for å finne prospektet til sin debutfilm, hovedpersonene fant hun i sin egen familie, på gården Nystabakkan i Sørfold i Nordland. Det er nemlig hennes egen søster og foreldre som er hovedpersonene i filmen, ettersom sauer ikke er personer. For det er utvilsomt, noe tittelen muligens allerede har satt deg på sporet av, sauer som er filmens midtpunkt. Men selv om filmen handler mye om sau, er den først og fremst et personlig og nært portrett av en familie, om opprettholdelse av tradisjon og om å bringe kunnskap videre fra generasjon til generasjon.

Filmen reflekterer rundt viktige temaer som det å drive gammeldags tradisjonell bondegård og sauedrift kontra det moderne. Hvordan skal Rakel balansere ønsket om å drifte gården på naturens premisser, sett opp mot økonomiske utfordringer?

Sau, filmen Sau altså, er også en skikkelig kjærlighetserklæring til nettopp det, å drive gård i liten skala, på tradisjonelt vis, det er en ode til det å bo og leve på landet langt fra storbyens leven, og det er selvsagt en fascinerende kjærlighetserklæring til sauen som dyr og selskap.

For mange ser nok på sauer som kun en ting, mat. Det er de naturligvis også, imidlertid er de også mer – både sosiale, nyskjerrige, av og til skikkelig rare og morsomme dyr. Og noen gang stygge. “Det var no synd at du sku bli så stygg”, sier Rakel i et klipp til et nyfødt lam, selvsagt til gapskratt fra publikum i kinosalen.

Rebekka Nystabakks dokumentar er en fin liten film, som er både rørende og tankevekkende, der familiens pågangsmot og positivitet er en oppløftende styrke.

Det er likevel litt stillestående. Naturligvis er det begrenset hva som kan “skje” i en dokumentarfilm, men i mitt hode blir det litt lite interessant av og til, uten at jeg spesifikt har en soleklar oppskrift på hvordan filmen kunne vært spisset.

Spilletiden er allerede nede i kun 1 time og 18 minutter, men kunne noe vært endret? Filmen nevner det og, men det kunne vært mer om hvor mye steinhardt arbeid som ligger i å drive en småskala bondegård med masse sauer, for det er definitivt ingen dans på roser. Som en som har vokst opp i barneår med nettopp sauegårdsdrift, og med egne øyne iakttatt, vet jeg det.

Det føles bare som en litt for lett stil tidvis, dog må det sies at det er veldig bra at filmen ikke kan oppfattes som mest en klagesang. Det gir et snev av følelse av å være en spesialepisode av “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” eller et “Norge rundt”-innslag. Om det oppfattes som et pluss eller minus vil nok variere. Det er også andre ting som nok er for lite berørt i filmen, og den er ikke superengasjerende, selv om den er bra.

Ta nå imidlertid med kjedsomheten med en liten klype salt på kjøpet. Det må nevnes at innledningen som ble holdt før filmen startet på Fokus kino med diverse taler, siden det var filmens verdenspremiere, var så traust og søvndyssende at jeg nesten sluknet – mens fyren i nabosetet ikke bare nesten sovnet… Men dette var altså før filmstart, og skal ikke vurderes sammen med filmen.

Filmens hovedperson Rakel er ihvertfall slik hun fremstår både lærevillig, arbeidssom, veldig trivelig og sympatisk, med gode refleksjoner over livet og drifta. Kanskje er hun ikke helt hundre prosent komfortabel foran kameraet absolutt hele tiden, men hvem er vel det som ikke er kameravant? Ettersom jeg heller aldri har hørt om henne før denne dokumentaren er det ikke sikkert det stemmer, men kanskje fremstilles hun (til tross for det nevnte om å ha gode refleksjoner) en smule for lettsinnet med tanke på arbeidet hun har påtatt seg?

Forsvarer filmen en tur på kino, spør du deg? Her er svaret både ja og nja. Egentlig hadde dokumentaren Sau passet best på TV og ville nådd et mye bredere publikum, men for et voksent publikum, og sikkert en del yngre også, er det nok trolig en fin opplevelse på stort kinoformat. Filmen ble iallefall svært godt mottatt blant publikum på premierevisningen. Det var unison og stående applaus gjennom rulleteksten, en rulletekst som forøvrig også takket hver og en av alle sauene, ved navn! 😀

Vurderingen må bli at som dokumentar holder jo dette god kvalitet, har sjarme og humor. Det er nært terningkast 5, og ender på en sterk firer, så da er det bare å si; vær med en tur i saueflokken! Se Sau 😉

 

Her er godt over 10 nye filmer sett på TIFF som får sterke og varme anbefalinger.

Dette er Filmhjertes fyldige men lettleste oppsummering av Tromsø International Film Festival (TIFF) 2024, som nå er historie. 

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no 

larsgronli ætt hotmail dått com

TIFF er over for i år, og antall filmer Filmhjerte fikk sett ble 27(!) – eller 26 egentlig, en av filmene ble sett to ganger pga skuespillerbesøk på den andre visningen av The Lost Boys.

Av alt jeg trakk frem før festivalen på filmbloggen fikk jeg sett alt jeg ville, samt noen som ikke ble nevnt der, men droppet tre planlagte visninger mot slutten av uka på grunn av prioritet av søvn, etter søvnunderskudd ;p  (ukrainske Forever-Forever, et kortfilmprogram (med bl.a. svenske Boys) – og The Hudsucker Proxy, men den ser jeg annet sted senere). Det eneste jeg ikke fikk plottet inn tid til var et av kortfilmprogrammene, der jeg uansett kun var interessert i en av kortfilmene.

Rekorden min fra 2019 ble ikke slått, den er fortsatt 31 filmer i løpet av festivaluka 😉

ETHAN COEN GJESTET TIFF OG TROMSØ!

Men årets festival går inn på en andreplass for min del siden 2004/2005 da jeg begynte å gå årlig på TIFF. Et av høydepunktene i år var forresten ikke en film. Det ca 90 minutters lange “Master Class med Ethan Coen og Tricia Cooke” i et fullsatt Kulturhuset i Tromsø, der Ethan, den ene halvdelen av Coen-brødrene (og filmklipper Cooke) snakket om filmene sine og samarbeidet med broren Joel, var en interessant, moro og spennende opplevelse.

I år ble det utrolig nok også forresten tid til en liten tur innom “pressefesten” på Ølhallen. Uten mat og drikke osv….men vi lar det ligge, hehe

BLINKSKUDDENE

Før festivalen leste jeg programmet grundig, og plukket ut det jeg hadde tro på av de rundt 90-95 ulike filmene. Av 26 sette filmer var det mange blinkskudd, glimrende filmer, og flere som var bra, brukbar eller verdt tiden. Ikke alt falt i smak, to-tre bomskudd ble det.

Her er en kjapp gjennomgang.

Merk dere disse 11 strålende filmene. Mange av de kommer på norsk kino. De det ikke foreligger kinolanseringsplaner for er nevnt.

* The Holdovers (USA) – Rasende festlig om en muggen og hatet lærer som må passe på de gjenværende elevene på en kostskole jula 1970. Les filmanmeldelsen et annet sted på filmbloggen.

* Perfekt Days (Japan) – Portrett av japansk hverdagsliv som innbyr til sinnsro, og som løfter frem en høflighet og respekt Japan kan være stolte av. Filmen følger en middelaldrende enslig mann ansatt som renholder av offentlige toaletter i Tokyo. Utrolig sjarmerende, lavmælt og melankolsk film, flott foto og soundtrack. Og, musikkkassetten får sin renessanse! En må-se-film.

* Riceboy Sleeps (Canada/Korea) – Knallsterkt drama, fra 2022 faktisk, om koreansk imigrantmor og sønn i Canada som opplever rasisme, forskjellsbehandling, lengsel og savn om tilhørighet. Virkelig en solid anbefaling. Foreløpig ikke planlagt satt opp på norsk kino (Få den på!).

* Scrapper (UK) – Komisk far-datter story, men også en sår historie i bunn med mye humanisme. Herlig film om egenrådig 12-årig jente.

* The Lost Boys (Frankrike) – Sterkt drama om ungdomskriminelle gutter, det sterke samholdet i ungdomsfengselet og forbudte følelser innenfor gjerdene, blant annet. Ukjent om den får norsk kinodistribusjon.

Hovedrollen spilles av Khalil Ben Gharbia som gjestet festivalen og fortalte om filmen og rollen sin, en film han ser på som veldig personlig for han, ettersom han selv tidligere i livet følte seg både isolert og alene, fortalte han på spørsmål fra undertegnede på runden med spørsmål fra salen.

* How To Have Sex (UK) – Ungdomsparty på Kreta full av energi og adrenalin, med alvorlig tema om festkultur og aksept. Veldig underholdende. Anmeldelse ligger her på filmbloggen.

* All of Us Strangers (UK) – Mystisk om ensomhet, savn og identitet. Sterk historie. Anmeldelse av filmen kan leses her på filmbloggen.

* Vincent Must Die (Frankrike) – Mørk og underfundig komigrøsser som underholder. Noe uggent er i gjære, alle Vincent ser på går til angrep på han og vil drepe han. Smånervøs nerve hele veien med et passende skrekklydspor. Vittig og slett ikke blodsplætterfilm. Enkel og ukomplisert. Ikke satt opp på kino i Norge, så se den når muligheten byr seg.

* The Zone of Interest (Tyskland/UK) – Fascinerende, kontrastfull og hoderystende skildring av livet og fornektelse hos Höss-familien vegg i vegg med Auschwitz!

Sterke skuespillerprestasjoner, og et lydspor med imponerende og effektive lydeffekter. Sterk film!

* Mirakelet i Gullspång (Norge/Sverige) – Utrolig men sann historie om to norske søstre som møter en kvinne kliss lik deres avdøde søster. Anmeldelse av mirakelet kan leses her på filmbloggen.

* A Ravaging Wind (Argentina) – Fin historie om en predikantfar og hans noe underkuede datter som bilhavarerer under misjonsturné på den argentinske landsbygda. De havner dermed hos en lurvete bilmekaniker og hans vansirete sønn. Kommer neppe på norsk kino, men en ganske fin film som bør sees. Et nærmest romantisk argentinsk landskap omkranser handlingen.

To dokumentarer som er verdt å se:
* Sau (Norge) – om småskala sauedrift, opprettholdelse av tradisjon og videreføring av kunnskap mellom generasjoner. Ganske underholdende til tider.
* The Home Game (Island) – Moro, sjarmerende og engasjerende underdogs fotballdokumentar! På et knøttlite sted på Island planlegges den første kampen noensinne på bygdas 25 år gamle fotballbane. Usikker på kinoplaner.

Fimene som omtales videre nedover vet jeg ikke status for angående planer om kino i Norge. Sjekk selv 😉

NOEN FLERE BRA OG BRUKBARE FILMER

Noen filmer som i forskjellig grad overrasket positivt:
* Terrestrial Verses (Iran) – Film bestående av flere korte satiriske, småprovoserende episoder som tar det absurde, firkantede, og autoritære iranske samfunnet på kornet. Noen skikkelige gullkorn her.

En iransk kvinne blant publikum i salen tok ordet på Q&A-runden etter filmslutt og sa at denne filmen var 100 prosent autentisk for hvordan det er i Iran, og at hun, familien og vennene har opplevd alle situasjonene filmen viste. Ali Asgari, den ene av filmens to regissører, som gjestet TIFF, fortalte om at pga filmen hadde han vært fratatt passet i over et halvt år. Flere av disse korte episodene er faktisk veldig bra.

* Puan (Argentina) – Lett argentinsk samfunnskritikk, ved bruk av humor og satire. Om en universitetsprofessor som selv havner under vurdering når en konkurrent om en ledig toppstilling ved universitet dukker opp. Samtidig er samfunnet utenfor i kaos. Tidvis underholdende.

* Rød Himmel (Roter Himmel/Afire, Tyskl.) – Om en forfatter og en fotograf som drar sammen til et avsides feriehus for ro og inspirasjon, men et ukjent par som allerede er der skaper ubalanse og nye relasjoner. Imens nærmer en skogbrann seg. Brukbar, men liker ikke slutten, og ikke den mannlige hovedrollen (forfatteren) noe særlig heller (birollen, som fotografen, og den kvinnelige hovedrollen er god).

* Housekeeping for Beginners (Nord-Makedonia, Serbia og flere), som forøvrig vant Queer Lion Award på anerkjente Venezia Film Festival. Filmen som av en jury på lørdag ble tildelt filmfestivalen i Tromsø sin hovedpris The Aurora Award. Jeg så derfor denne på søndag. Den er også brukbar, noe bra, men litt rotete – om en veldig forskjellig sammensatt LGBTQ-“familie” utenfor Skopje, som må holde sammen når krisen rammer. En morsom liten detalj er det i filmen for de som husker et noe spesielt serbisk Eurosong-bidrag med håndvasking og klapping for et par år siden.

 

Åpningsfilmen og dokumentaren Life is Good- Al Haya Helwa (Norge) gav jeg terningkast 3 til i en egen bloggpost, så den er vel brukbar. Se den når den kommer på TV, den er neppe verdt å løse kinobillett for å se, selv om hovedpersonen og regissøren Mohamed Jabaly er sympatisk som få, med mindre du er veldig interessert i Tromsø.

HØR HER’A OG FARGO

Så også “pakkisene” (som de sjøl omtaler seg som i filmen, så ikke rop rasist mot meg ;p) i den herlig lekne “Osloske” Hør Her’a, norsk kinofilm fra i fjor, som er veldig morsom. Ligger vel digitalt et eller annet sted.

Å endelig få se den udødelige 90-tallsklassikeren Fargo (USA, 1994) på stort kinoformat var selvsagt også veldig kult. Det løftet selvfølgelig opplevelsen at mesterregissør Ethan Coen, som var produsent og skrev den sammen med broren Joel som også hadde regi), var i Tromsø som gjest på TIFF sammen med filmklipper Tricia Cooke.

Etter filmslutt stilte begge opp på en omlag 20 minutters runde med snakk om filmen samt svarte på mange spørsmål fra publikum, i en stappfull sal på Kulturhuset. Men Fargo trenger ikke anbefalinger herifra, det er en kultklassiker for evigheten.

Ja forresten, Filmhjerte fikk selvsagt knipset et blinkskudd for minneboka sammen med Mr Coen 😉

På vei ut av salen stod nemlig Ethan Coen utafor døra, så da måtte sjansen benyttes til å spørre om han ville stille opp på dette blinkskuddet av et bilde, noe han selvsagt sa ja til 😄

SKUFFELSER og BOMSKUDD 

Blant de få jeg ikke likte var egentlig noe overraskende Margreth Olins dokumentar Fedrelandet (Norge) som og gikk ifjor på kino. Fint foto men kjedet meg grasalt.

Bomskudd ble nok for det meste første verdenskrigspoesien Benediction (UK). Langdryg og trist, men ikke en dårlig film. Den gikk på TIFF uten noen undertekster, heller ikke engelske, og denne gangen ble det dessverre for tungt å henge skikkelig med. Engelsk undertekst ville hjulpet godt.

På TIFF er det nemlig slik med undertekster at engelskspråklige filmer som oftest ikke er tekstet, verken på norsk eller engelsk, med mindre filmen snart er kinoklar i Norge og har fått norske undertekster, noe som er litt vanligere i senere år enn for en del år siden på TIFF. Filmer med all annen tale enn engelsk, også norsk og annet nordisk tale, er nesten alltid tekstet på engelsk. Kanskje ser jeg Benediction igjen om den dukker opp på TV eller nett med enten norsk eller engelsk undertekster.

Hounds (Marokko) er ok, men ikke som jeg forventet. Ikke bomskudd, den kan godt sees og er egentlig litt spennende, om en far og sønn som havner i stortrøbbel i Casablancas møkkete gater.

Selv om den ikke direkte ble et bomskudd likte jeg heller ikke The Sweet East (USA) noe særlig, deler av den var litt humoristisk, særlig delen med Simon Rex i første del var bra, men i sum for mye rør.

En skuffelse var When Evil Lurks (Arg.). Ikke fordi den er så innmari elendig, men forventningene mine var nokså annerledes enn resultatet. Det er en kølsvart skrekkgrøsser, med noen sjokkscener. Det er ikke en scare jump-film, men er ekkel, grotesk og kvalmende, og egentlig ganske jævlig og teit, med elementer jeg absolutt ikke setter pris på. Barnemaltraktering er bare nei. Men, det ER jo skrekkfilm, det skal være totalt urealistisk og et helvete. Jeg hater den ikke, den funker litt på en styggskitten måte, men kan umulig si at den kan anbefales, man må ha god mage ihvertfall.

SVENSK KORTFILM BEST

Kortfilmprogrammet i Films from the North “FFN – Young Directors / Student Films” bestod av 6 kortfilmer.

Every Summmer Ends (Varje sommar har ett slut, Sverige, 10 min) er en ganske fin og sår kortfilm om to bestevenner i en liten nordsvensk by (Östersund utgjør bakteppet, men nevnes ikke) der sommer går mot høst. De to forbereder seg på å skille lag etter videregående, men tilbakeholdte følelser kompliserer avskjeden. Anbefales å google fram når det blir mulig å se.

ASAP (Finland, 8 min) med snudde kjønnsrolleforventninger og om hvor langt man går for å si nei til sin kjære er veldig komisk, kul og med en god punchline. Fear (Khawf, Norge, 10 min) om å være homofil fra midtøsten er bra. De to anbefales også.

En nordnorsk kort om at sola kommer tilbake var grei nok men intetsigende, mens de to andre kan forbigåes i stillhet. Jeg kom uansett kun for den svenske, så at tre av seks var bra gjorde det verdt å se.

Jeg kommer sikkert til å se flere av filmene fra TIFF om igjen på et senere tidspunkt når de blir tilgjengelig på en eller annen plattform på nett, TV eller annet.

Takk for festen, TIFF 👏🤝

Har du kommentarer, bemerkninger, ros, ris, spørsmål, meninger eller noe å melde? Kommentarfeltet er ditt 😉 Snakkes. 

Den allerede veldig mye omtalte «THE HOLDOVERS» var årets avslutningsfilm på Tromsø internasjonale filmfestival. At publikum lot seg underholde av Alexander Payne sin nye film er ingen overdrivelse – «The Holdovers» er rasende festlig, med en Paul Giamatti i storslag som en forhatt surmaget lærer.

---

FILMANMELDELSE: THE HOLDOVERS
USA, 2023, Komedie/dramakomedie, 2t 13m
Regi: Alexander Payne
Skuespillere: Paul Giamatti, Da`Vine Joy Randolph, Dominic Sassa, Brady Hepner, med flere
Aktuell: Norsk kinopremiere 26. januar. Sett på Tromsø International Film Festival
i storsalen på Kulturhuset (Vises også to ganger til på TIFF, 21. og 22. januar).

---

På TIFF/skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
larsgronli ætt hotmail dått com / Tlf 950-23 -181.

Julen i 1970 er like rundt hjørnet, og de fleste elevene ved kostskolen Barton forlater campus før julehøytiden starter. Paul Hunham (Paul Giamatti) er den mannevonde læreren i klassiske språk, som får ansvaret for å passe på elevene som må bli værende igjen på skolen i julen. En håndfull elever blir dermed nødt til å tilbringe tiden sammen med skolens mest forhatte mann. Både studentene og de ansatte ved skolen misliker han, og siden han heller ikke har familie blir han gitt oppdraget.

Noen dager ut i ferien er det imidlertid bare den utagerende Angus (Dominic Sessa) som er igjen av elevene. Den mugne læreren med sin giftige tunge, og den vrange tenåringen får imidlertid en overraskelse når de litt etter litt mykner opp i hverandres selskap, og oppdager at de faktisk har en del til felles når de åpner opp og deler erfaringene og hemmelighetene sine, hemmeligheter som kan sette ting i fare for de begge.

Velkjente Paul Giamatti (56) er virkelig i storform i rollen som sin navnebror Paul, som er litt av en type. Han elsker å hate elevene sine, han har alltid en sur, gretten, ironisk eller ikke engang skjult sarkastisk bitende kommentar på lur. Det som ryr ut av snakketøyet hans er virkelig stor humor, som mange ganger får publikumm til å gapskratte!

Paul strør om seg med eder og galle så snart han ser sitt snitt, og har på ingen måte tenkt til å verken føye seg etter skoleledelsens ønsker om å gi elevene bedre karakterer for å blidgjøre økonomiske bidragsyere blant foreldrene, eller se på ungdommene som noe annet enn avskum.

Giamattis utseende, ansiktsuttrykk og mimikk er som skapt for akkurat denne rollen. Han er selvsagt sminket og stylet til å se både værbitt og herjet, så klapp på skulderen også til sminkørene i filmcrewet. Giamatti vant nylig Golden Globe for beste mannlige hovedrolle i en musikal eller komedie, noe som er vel fortjent, for denne figuren han gir liv til her kommer til å bli husket! I undertegnedes bok er dette Paul Giammati sin klart beste rolleprestasjon.

Husket blir også Da`Vine Joy Randolph (37) som vant Golden Globe for beste kvinnelige birolle i en spillefilm, for rollen som den sørgende skolekokken Mary Lamb, som også blir værende på skolen i juleferien. Hun har også sitt å stri med på det personlige plan, i tillegg til frekke utakknemlige elever som slett ikke verdsetter henne nevneverdig.

Så er da også flere av elevene filmen viser ikke spesielt veloppdragne av seg heller, inkludert Angus som blir eneste elev igjen til slutt i jula. Men det gjelder selvsagt ikke alle. Noen andre og et par yngre elever sjarmerer litt, og selv om rollefiguren hans egentlig er en ganske slesk og sur tenåring gjør også Brady Hepner (18) – kjent bl.a. fra «The Black Phone» – en bra figur.

Når det gjelder nevnte Randolph, så seiler hun oppp som en vinnerkandidat også til Oscar, etter å allerede ha sopt inn flere priser for innsatsen sin. Og joda, hun leverer, er veldig god, og rollefiguren hennes er også sympatisk. Om det bør belønnes med en Oscar kan man diskutere, men ufortjent kan man vel heller ikke si det vil være. Da det er første gang jeg ser henne blir det uansett vanskelig å sammenligne med noe tidligere.

Det blir sannsynligvis en del Oscar-nominasjoner å hente her, de mest aktuelle er sannsynligvis både for beste film og skuespillere (Giamatti/Randolph), kanskje manus og muligens et par longshot på regi samt kinematografi (foto) og scenografi for gjenskapelse av grytidlig 70-tallsmiljø.

En annen som jeg syns imponerer og er et veldig friskt pust, er filmdebutant Dominic Sassa (21) i rollen som den noe vanskelige tenåringen Angus, som altså må feire julen, skjønt feire er vel å ta hardt i, sammen med den hånende læreren. Han fyller rollen som utagerende og kranglete tenåring utmerket, han har flere strenger å spille på, og har karisma.

Forøvrig, her kommer en selvkorrigering, i forhåndsomtalen av filmen i forkant av filmfestivalen i Tromsø ble det skrevet her på filmbloggen at «The Holdovers» handler om relasjonen under utvikling mellom en sur lærer og en vrang jente. Noen hadde ikke gjort hjemmeleksene sine altså, og trodd etter å ha sett stillbilder at det var Da`Vine Joy Randolph som spilte den juleferie-faste eleven! Det hadde nok blitt både hånlig blikk, utskjelling og i beste fall D minus fra lærer Paul 😉

Som filmens egen forhåndsomtale åpenbart antyder, går de tre fremste rollefigurene gjennom en ganske markant karakterutvikling i løpet av historien. Akkurat dette er så definitivt en av filmens absolutte største styrker. For som vi skal se har kanskje også en gammel grinebiter et godt hjerte når alt kommer til alt.

For «The Holdovers» er ikke bare som nevnt rasende festlig, den har også sine seriøse sider som definitivt løfter filmen. Den er i bunn og grunn et relasjonsdrama som bruker humor som virkemiddel, noe den lykkes godt med. Det er sagt om denne filmen at den stilmessig sender assosiasjoner tilbake til 70- og 80-tallets populære amerikanske filmer som man egentlig ikke ser lignende av lenger, som er enda en positiv kvalitet.

Alexander Payne står altså for regien, og har etter Filmhjertes mening laget sin aller beste film. De som har sett hans tidligere filmer vil kunne finne gjenkjenningsfaktorer i stil og bruk av både litt bitende humor, lun humor, og relativt lettfattet fortellerstil som er ukomplisert å henge med på. Det er mye varme og humanisme å spore i filmen, samt et og annet ironisk stikk både til skoleungdom, skoleledelse, lærere, foreldre, spisestedservitører og andre involverte.

Med en spilletid på 2 timer og 13 minutter er det muligens en litt for lang film, om man skal nevne noe som kan trekke ned. Man kunne kanskje med fordel trimmet den ned med noen få minutter for å spisse den mer. Superoriginal er den heller ikke. Helt perfekt er dermed ikke Paynes film, dog er det ikke spesielt nevneverdige ting i de store linjene.

Har du filminteresse, og det har du vel om du har giddet lese helt hit, kan du uansett trygt ta veien på kino. Med på veien sender Filmhjerte sine varme anbefalinger – «The Holdovers» vil underholde deg, og du vil vandre fornøyd ut av kinosalen. Norsk kinopremiere er fredag 26. januar.

Gi lyd i kommentarfeltet om du har meninger om filmen, eller noe annet å melde. Snakkes!

Alle foto: Stillbilder fra filmweb og imdb (bilde 4 og 7).

«All of Us Strangers» imponerer med sin mystikk og sensitive såre undertoner. Les Filmhjertes korte filmanmeldelse av den britiske “omvendte oppveksthistorien”.

–

---

På TIFF:
Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
larsgronli ætt hotmail dått com / Tlf 950-23-181

---

 

Her er den andre av tre britiske filmer sett på Tromsø International Film Festival (TIFF) denne uka som får varme anbefalinger herfra. Felles for de tre er også at de er på vei inn i ordinær norsk kinodistribusjon snart. De to andre, «How to Have Sex» og «Scrapper», kan du lese om i egne innlegg.

Kort filmanmeldelse: ALL OF US STRANGERS

Film: All of Us Strangers
Storbritannia, 2023, Drama/romantisk drama/fantasy, 1t 45m

GRIPENDE OM SAVN OG KJÆRLIGHETENS KRAFT

«All of Us Strangers» er både mystisk, stemningsfull og forlokkende levende, men samtidig en veldig gripende og sår historie om ensomhet og savn, sorg og aksept, kjærlighetens kraft og menneskelige relasjoner.

Filmen følger den single Adam som bor i en moderne byblokk i London. Han hjemsøkes stadig av vonde minner fra barndommen da foreldrene hans døde i en ulykke, men lykken smiler til han når han blir kjent med den kjekke naboen Harry. Nylig har imidlertid Adam også i sitt gamle fraflytta barndomshjem begynt å treffe igjen foreldrene sine som tilsynelatende lever som de gjorde før de døde! Hvorfor? Her er det noe som skurrer!

Filmen har en særegen stil, og fremstår både som spennende og har utvilsomt en originalitet over seg. Fargebruken setter en flott stemning over filmen, og mange av scenene er filmet slik at følelsene av forvirring og spenning trår frem. Man kan kanskje kalle dette for et “omvendt oppvekstdrama?

Samspillet mellom velkjente Andrew Scott og Paul Mescal (fra Aftersun) er glimrende, og samtalene deres som lett kunne blitt veldig kleis på skjermen fremføres på en måte som gjør det hele helt naturlig. Claire Foy og Jamie Bell gjør også veldig fine, og tidvis småmorsomme og kanskje en smule småprovoserende, roller som Adams mor og far. Anbefales absolutt.

Norsk kinopremiere 16. februar.

 

Rop ut i kommentarfeltet om du har synspunkter om filmen eller noe annet å melde 😉

 

 

Den britiske adrenalinfulle «HOW TO HAVE SEX» har norsk kinopremiere denne helga. Les hvorfor Filmhjerte anbefaler den energiske ungdomspartyfilmen i denne kortfattede filmanmeldelsen.

På TIFF
Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no
larsgronli ætt hotmail dått com / tlf 950-23-181

Filmhjerte har denne uka billedlig, og nær bokstavlig, talt, slått leir i de ulike kinosalene under Tromsø International Film Festival (TIFF). Mange filmer er sett allerede når dette skrives, faktisk hele 19 (!). Tidligere i uka har omtaler og anmeldelser av åpningsfilmen «Life is Beautiful» fått terningkast 3, mens en annen dokumentar, den norsksvenske «Mirakelet i Gullspång» ble belønnet med terningkast 5. På Filmhjertes facebook-side har det også kommet små drypp med raske vurderinger av flere av filmene som er vist/vises denne uka på filmfestivalen i Tromsø. Sjekk facebooksidene for oppdateringer.

I dagens tre bloggposter trekkes tre britiske filmer frem, og først ut i denne saken er «HOW TO HAVE SEX», men flere andre filmer som er sett på TIFF som anbefales sterkt er japanske «PERFECT DAYS», tyske «THE ZONE OF INTEREST», kanadisk-koreanske «RICEBOY SLEEPS», franske «THE LOST BOYS» og gjerne også den beksvarte franske komigrøsseren «VINCENT MUST DIE».

Flere av filmene er også på vei inn i ordinær norsk kinodistribusjon («Riceboy Sleeps» – som er en nydelig film – og «Vincent Must Die» har for øyeblikket ikke fått planer om norsk kinodistribusjon. Skandale! Få de på!).

Sjekk forsiden på filmhjerte.blogg.no for omtalen av de to andre britiske filmene; «All of us Strangers» og «Scrapper».

Kort filmanmeldelse: HOW TO HAVE SEX

Film: How to Have Sex
Storbritannia/Hellas, 2023, Komidrama, 1t 38m

“UNGDOMMELIG RÅSKAP I BEFRIENDE ENERGIBOMBE”

Et imponerende britisk oppvekstdrama, eller coming-of-age som vi jo liker å kalle det. Her er det ungdomsfylla i syden, lettkledde kropper, strobelys, pumpende partymusikk, rølp, dans og, ja, hva tror du? Tittelen er nok dog av det mer vågale slaget enn hva selve filmen serverer, så ingen grunn til å frykte at denne filmen er hentet fra sjuskete voksensider på nett. De tre britiske tenåringsjentene Tara, Em og Skye drar til Kreta for å feste, og for Taras del; bryte jomfrudommen. Forventningene er selvsagt skyhøye, så da spørs det om ferien svarer til forventningene? Vel fremme på det festklare hotellområdet blir jentene raskt kjente med de noen få år eldre britiske guttene Badger og Paddy.

How To Have Sex er et høyenergisk ungdomsdrama med mye adrenalin, som setter et søkelys på ungdommens festkultur, grensesetting, forventninger og forventningspress. Det er en film med en god duse humor i seg, men har også en både mørk og alvorlig undertone i seg utover i filmen. Det er nok mye flere kan kjenne seg igjen i her fra ungdomstiden, selv om ungdommene i filmen muligens er litt vel ville og frigjorte av seg.

I den ene av hovedrollene som Tara gjør Mia McKenna-Bruce en knakende god og sjarmerende figur, og formidler både forventninger, glede, bekymringer og et vidt spekter av følelser på en svært så ektefølt måte. Filmens klovneinnslag står Shaun Thomas for med rollen som den godhjertete Badger, mens Samuel Bottomley som den attraktive men sleipe Paddy er ikledd rollen som badguy/hunk, og begge er med på å løfte filmen. Filmens flotte foto, klipp og lyd gjør filmen både fartsfull og stemningsfull. En definitivt severdig film som både underholder og engasjerer. At filmen ble prisbelønnet under festivalen i Cannes i fjor borger for kvalitet.

♥

♥

♥

♥

♥

–

   

Norsk kinopremiere 19. januar.

 

Rop ut i kommentarfeltet om du har synspunkter om filmene eller har noe annet å melde 😉