Mandag åpnet årets utgave av Tromsø International Film Festival, TIFF. Som vanlig med flere stappfulle kinosaler på enkelte filmer.
Filmen som definitivt dro mest publikum mandag var den offisielle åpningsfilmen på TIFF25, den norske dramakomedien «ALT SKAL BORT», regissert av mannen bak den smått ikoniske «Mongoland» fra 2001, Arild Østin Ommundsen.
Utsolgte saler både på Fokus 1, 2 og 4, og Kulturhuset betyr at over 1200-1300 publikummere mandag fikk med seg filmen i fire av festivalens kinosaler. Ytterligere to visninger senere i uka er allerede utsolgte.
På TIFF:
Skrevet av Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no – larsgronli ætt hotmail. com
ALT SKAL BORT Drama, Norge, 2025, 1t 43m Regi: Arild Østin Ommundsen Med: Silje Salomonsen, Thomas Alf Larsen, Thorbjørn Bergland Eriksen, Liv Bernhoft Osa, Billie Østin, med flere Sett på Tromsø Internasjonale Filmfestival, Kulturhuset, Tromsø, 13. januar 2025 Ordinær kinopremiere 14. mars
Den nye filmen hans som hadde sin Norgespremiere på TIFF kommer på ordinær kino i midten av mars. Selv lot jeg meg delvis underholde av Ommundsens nye verk, men feid av banen ble jeg langt fra.
Filmen som tar for seg et arveoppgjør mellom tre voksne søsken er en tidvis underholdende film, men med en del sekvenser jeg oppfatter som kjedelige, eller i beste fall langtekkelige. Det er blant annet veldig mye intetsigende og irriterende pianoklamping og lytting på klassiske verker. Jeg liker klassiske toner, men det blir for mye. Filmmusikken er forøvrig delvis skapt av Thomas Dybdahl, så det ER kvalitet her også.
Historien i seg selv har et bra plott, men filmen blir alt for uforløst og kanskje sågar litt overfladisk. Mye som kunne sporet opp til konflikter, blir istedet dempet og skuslet bort. En film med utgangspunktet der tre søsken skal rydde opp i dødsboet etter sin nylig avdøde far, som var komponist, kunne vært gjort mer med, det mangler noen emosjonelle knapper og følelsene kommer vi aldri skikkelig i dypet på.
Når det er sagt har filmen heldigvis et mye mindre mørke og tungsinn over seg enn man kunne fryktet med en slik tematikk, for i «Alt skal bort» er det mye humoristiske replikker, kommentarer, betraktninger og små og store hendelser å finne. I sentrum i så måte står den midterste i søskenflokken, flott spilt av Thomas Alf Larsen, som etter min mening er filmens klart beste, og definitivt morsomste. Dynamikken mellom de tre ulike søskenene er innimellom ganske bra og med på å gi en severdig film.
Silje Salomonsen i “Alt skal bort”. Foto: TIFF
Det er sagt om Ommundsens tidlige filmografi at den er en del av starten på en såkalt “Rogalandsbølge” (eller var det “Stavangerbølgen”?) i norsk film, og i likhet med flere av sine tidligere filmer er det i Rogaland vi befinner oss. Både i handling og dialog. Noe jeg må nevne ved «Alt skal bort» er nettopp det, for stavangerdialekten og rogalandsdialekten er faktisk utfordrende på film og serie i noen tilfeller, for oss uinnvidde i “stavangersk”, eller så er det lyden eller uttalen i filmen som er for dårlig, for når jeg ved noen tilfeller underveis sliter med å rett og slett forstå en del av dialogen som jo er på norsk og må støtte meg på filmens engelske undertekster, er det et lite irritasjonsmoment. Imidlertid er det befriende også, å få servert en film der rollefigurenes dialekt virker ekte og ikke tilgjort på noen måte, og der skuespillerne ikke må stotre seg gjennom en dialekt de ikke behersker fullt ut.
Forøvrig var det artig å se Liv Bernhoft Osa i rollen som søskentrioens forhatte morsfigur, som stakk fra familien for 30 år siden, men som nå blander seg inn i arveoppgjøret med sine egne baktanker. Det er lenge siden jeg sist så henne, så det var et morsomt gjensyn.
Alt skal bort hadde premiere på Kulturhuset i Tromsø. Festivalsjef Lisa Hoen introduserte filmen, og fikk besøk på scenen av fire av skuespillerne og regissøren. Fra venstre mot høyre ser vi “Gerd”/a pain in the ass, som regissøren omtalte henne som (rollefiguren altså!), de tre søskenene i filmen Thorbjørn Bergland Eriksen, Thomas Alf Larsen og Silje Salomonsen, samt regissør Arild Østin Ommundsen. Foto: Lars Jørgen Grønli
Ellers gjør de andre frontfigurene i filmen det også fint. Silje Salomonsen, regissørens kone forøvrig, og for meg ganske ukjente Torbjørn Bergland Eriksen, er søskentrioens eldste og yngste, mens allerede nevnte Thomas Alf Larsen er den jeg likte klart best i filmen. En veldig fin prestasjon er det også fra purunge Billie Østin (som vel uten at jeg har sjekket vel må være i slekt med regissøren?), som helt klart tilfører mye på det følelsesmessige aspektet når det gjelder savn etter morfaren, relasjonen til moren, og nyskjerrighet og lyst til å være tilstede.
En stort sett sympatisk film med flere situasjoner og ting man kan kjenne seg igjen i, og en tematikk veldig mange før eller siden havner i selv, å måtte rydde opp i dødsbo, arv og gamle minner. Noe jeg lot meg imponere over, eller fascinere over, er scenografien i filmen, og rekvisittene, som alt gir prov på et levd liv, og som det tydeligvis er gjort et svært grundig arbeid med. Detaljrikdomen er stor.
Etter min smak blir det i sum for stillestående og en anelse for følelseskaldt (selv om det også er varme), og jeg skulle ønsket et noe høyere konfliktsnivå, men på den annen side føles filmen kanskje mer realistisk slik den er, uten de dramatiske toppene. Noen små sidespor føles litt som avsporinger selv om de ikke er plagsomme heller, men det ene der den ene av brødrene møter gubben til ei han en gang var forelska i er et kræsj av en scene. I Filmhjertes karakterbok lander ihvertfall uansett «Alt skal bort» på beina, med et terningkast 4, men et godt stykke unna høyere karakter.
Les Filmhjertes store filmfestival-guide til filmfestivalen i Tromsø! 🥳
Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no – larsgronli ætt hotmail dått com – Tlf 95 02 31 81. Alle filmfoto og logo: TIFF/ tiff.no. Filmhjerte har lagt tekst på bilder og logo.
13. januar braker det løs for årets Tromsø International Film Festival (TIFF). Filmhjerte.blogg.no ble tidlig bekreftet klar og er med på filmfesten også i år.
Her får du de 8 hotteste filmtipsene til filmer å se på (eller etter?) TIFF2025, etter Filmhjertes mening.
Men Filmhjerte klarte som vanlig ikke bare plukke ut førstevalgene, så i tillegg kommer det kort oppsummert ytterligere 12 filmer som filmradaren har peilet ut som lovende.
Filmene er ikke sett ennå av undertegnede men programmet er grundig studert og vurdert ut fra forventninger til hva Filmhjerte har troen på. Langt over tilsammen 100 spillefilmer, dokumentarer og kortfilmer står på programmet.
Filmtipsene er i alfabetisk rekkefølge.
Her er de 8 filmene du bør prioritere først:
• BABY (Brasil, 1t 46m)
– Oppveksthistorie/”coming of age” fra Sao Paulos gater, der en 18-år gammel gutt havner på gata i storbyens skeive miljøer. Filmen følger hans vei mot voksenlivet og selvoppdagelse via sexarbeid og folkene han blir kjent med.
Omtales som et gripende LGBTQ-drama. Svært spent på å se noen av den brasilianske millionbyens skjulte sider, miljøer med flere sider, og kanskje provoserende også?
• BIRD (UK, 1t 59m)
– En av de filmene med størst spenning knyttet til herifra. Fra regissør Andrea Arnold, som tidligere har levert fantastiske «Fish Tank», kommer en ny forhåpentligvis gripende, vittig, rørende og underholdende oppvekstfortelling med både oppgitthet og mye håp fra Storbritannias mindre glamorøse samfunn – denne gang fra de tøffe gatene i nordlige Kent. I denne såkalte coming of age historien møter vi
12 år gamle Bailey som vokser opp i en ustabil familie. En dag møter hun den mystiske vandreren “Bird”. Veldig spent på denne, dog en smule usikker på fortellergrepene her?
• PLASTIC GUNS (Frankrike, 1t 35m)
– Film fra programbolken “Overdrive”. Forventer en ny crazy og bekmørk satire fra regissøren av “Bloody Oranges”. Vistnok (svært) løselig basert på en sann historie om en mann som drepte familien sin og forsvant.
Det lokkes med bisarr drapsmannjakt, eksentriske figurer, forviklinger, gladvold, ja og selvsagt blod og gørr! Hoho, denne må sees!
• SOLITARY ROAD (Sverige, 1t 16m)
– Dokumentar fra lengst nord i Sverige. Jeg har tro på en fascinerende og naturskjønn skildring av et samfunn jeg ikke engang før nå visste eksisterte, fra steder ikke langt unna oss her nordpå.
“Fem små bygder i Nord-Sverige ligger langs en vei som ikke er koblet til veinettet. Hva gjør du da, hvis du vil besøke kjæresten din eller blir utsatt for en ulykke?
Det finnes en vei midt ute i villmarken langt nord i Sverige. Den ble bygget i 1955 og skulle gå fra Kiruna til Bardufoss. Arbeidet begynte med å forbinde fem små steder i midten av den planlagte veistrekningen. Så ble alt avbrutt, og nå ligger den 20 kilometer lange veistumpen helt alene i villmarken. I disse byene lever menneskene isolert fra omverdenen, tvunget til å krysse den lumske innsjøen Torneträsk vinter som sommer. Det kan virke som tiden har stått stille der ute, eller har den det?”
Med bil fra Norge via Riksgränsen til Kiruna kjører man noen mil langs innsjøen Torneträsk. Selv om jeg mange ganger har vært med på strekningen har jeg aldri visst at det eksisterer befolkede samfunn på andre siden av innsjøen, og ihvertfall ikke visst om noe vei der. Jeg er faktisk allerede fascinert!
Dette er en dokumentar jeg definitivt må se!
Oppdatering 7. jan.: visningene er utsolgt. Se nederst i saken.
– Nordnorsk dokumentar, fra Tromsø til og med. Kanskje ikke en film jeg gleder meg enormt til, syke barn og unge er aldri trivelig, men dette er en film som kommer til å få mengder med omtale. Jeg vil absolutt se den, men er ikke sikker på om den vil gjøre meg glad eller deppa?
Filmen følger noen leger ved Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø sitt arbeid med barn og ungdom som har udefinerbare sykdommer. Garantert rørende vil jeg tro, tankevekkende og interessant likeså.
Oppdatering 7. jan.: 2 av 3 av visningene er utsolgt. Se nederst i saken.
•THREE KILOMETRES TO THE END OF THE WORLD (Romania, 1t 45m)
“Med imponerende foto som fanger den isolerte skjønnheten i Donau-deltaet, tar filmen for seg temaer som kjærlighet, ensomhet og motet som kreves for å leve autentisk i en verden preget av fordommer og frykt”, skriver tiff.no.
Filmen følger en 17-årig gutt som opplever et kraftig homofobisk angrep fra samfunnet og familien. Tipper på en kraftfull coming of age historie som vil provosere.
• TO A LAND UNKNOWN (Hellas, 1t 45m)
– To palestinske flyktninger på vei mot sentraleuropa er strandet i Athen. Tiff.no omtaler filmen som et “gripende og realistisk drama som gir et ubarmhjertig innblikk i de tøffe realitetene flyktninger møter på sin vei mot et bedre liv”.
Jeg har tro på en spennende og dramatisk miljøskildring. Etter visning to og tre av filmen blir det også Q&A, spørsmål fra publikum i salen og ordstyrer, og svar fra enten regissør og/eller skuespillere fra filmen.
• VERMIGLIO (Italia, 1t 59m)
– To krigsdesertører skjules i en liten landsby i de italienske fjellene mot slutten av andre verdenskrig. En lokal kvinne forelsker seg i den ene, men han bærer en hemmelighet som skal bli skjebnesvangert for de begge.
En film med svært store forhåpninger til, både angående historien som sikkert er både gripende og øm, men også foto som omtales som nydelig.
“Vermiglio er et lavmælt familiedrama, med nydelig filmfotografi og gode skuespillerprestasjoner. De mange fasettene ved det barske, fattigslige livet på landsbygda får spillerom og man får god forståelse for de umulige valgene menneskene her må ta for å overleve.” (tiff.no)
En av topp 3 av interesse på forhånd.
******************
Det er litt færre filmer på årets program som fanger filmhjertes interesse enn de siste årene, og litt mer utfordrende å sy sammen for å få tidsskjemaet til å gå opp. Fokuset på øst/midtøsten er for stort etter undertegnedes smak, musikalbolken styrer jeg unna og jeg syns de nordiske bidragene er for få. Også søramerikanske filmer er savnet (f eks Argentina og Mexico).
Imidlertid er jo ikke 20-23 filmer som jeg i år plukket ut lite, selv om jeg tidligere år har funnet rundt 30 filmer som pirret interessene og hatt flere som virkelig lokket. Så mye å glede seg til er det som vanlig. Om jeg rekker alle på lista spørs, men de 8 øverst må med.
Her er de 12 andre titlene, som Filmhjerte vil se dersom det passer tidsskjemaet:
A Different Man (USA, 1t 52m)
– Renate Reinsve i en av rollene. En mørk komedie om en skuespiller som går gjennom en stor forandring, om en mann preget av komplekser, og et særegent utseende!
A Complete Unknown (USA, 2t 21m)
– Avslutningsfilmen. Biografisk drama med Timothée Chalamet som musikkikonet Bob Dylan. En av årets storfilmer fra USA. Tematikken er ikke midt i blinken for min del, men sikkert bra, og Chalamet som la ned en formidabel jobb for denne rollen er alltid verdt å se på.
Oppdatering 7. jan.: visningene er utsolgt. Se nederst i saken.
Alt Skal Bort (Norge, 1t 43m, Premiere)
– Årets åpningsfilm, fra Norge. Tre voksne søsken må fordele eiendeler og arv etter sin nylig avdøde far. Regner med en emosjonell historie om familierelasjoner og konflikter. Fra regissøren av smått ikoniske «Mongoland» (som også kan sees på TIFF).
Oppdatering 7. jan.: visningene er utsolgt. Se nederst i saken.
Armand (Norge, 1t 57m)
– Gikk på kino i fjor og er ute på Blu-Ray. Gikk du som meg glipp av den, er sjansen nå her til å få sett denne sterkt kritikerroste norske filmen, der en 6 år gammel gutts handling, eller lek(?), står i fokus. Kun en visning dessverre.
Hard Truths (UK, 1t 37m)
– I et arbeiderklasse-hjem i Storbritannia lever en kvinne tæret av sinne og bitterhet. Regissør Mike Leigh bør bety kvalitet, og britisk “sosialrealisme” biter nesten alltid hardt fra seg. Denne virker ganske lovende.
Kix (Ungarn, 1t 34m)
– Gatedokumentar fra Ungarn, som følger en guttegjeng i Budapest over en periode på 10 år. Budapest er jo en perle, så her blir det spennende å se en autentisk side av byen turister neppe tas med på, samt få følge nært en ekte oppveksthistorie. Dette kan bli både tankevekkende, morsomt og sjarmerende.
On Falling (UK, 1t 34m)
– Drama fra Skottland. En ensom utenlandsk kvinne med en monoton jobb og hverdag, der håpløsheten setter inn. Som sagt, britiske filmer av denne typen leverer ofte, og her befinner vi oss i Skottland, noe som er forlokkende.
The Brutalist (USA, 3t 35m)
– Egentlig en film verdt å førsteprioritere, da den er en storfilm, som er spådd å hanke inn en rekke Oscar-nominasjoner. Det loves et sylskarpt blikk på det amerikanske samfunnet i tiden etter andre verdenskrig. Virker spennende absolutt. Men lengden på 3 timer og 35 minutter, med innlagt 15 minutters pause midtveis, er litt kinoavskrekkende.
Vises og kun to ganger, og den ene er i Alfheim svømmehall (!). Kommer uansett på ordinær kino senere.
Oppdatering 7. jan.: visningene er utsolgt. Se nederst i saken.
The Mohican (Fr.rike, 1t 27m)
– En geitebonde på Korsika får mafiaen på nakken. Kan være litt vittig og samfunnskritisk.
Under the Vulcano (Polen/ukr/eng/spa, 1t 50m)
– En av filmene med Ukraina-krisen som bakteppe. En ferierende ukrainsk familie blir sittende fast i utlandet når helvete bryter løs i hjemlandet.
Viet and Nam (Vietnam mfl, 2t 9m)
– To unge gruvearbeidere finner lykken sammen, men konflikter oppstår.
When Fall is Coming (Fr.rike, 1t 42m)
– Alvorlige temaer som hukommelse, skyld og forsoning blandes med mørk humor. Utspilles i det smellvakre landskapet Burgund, der to pensjonerte kvinner lever rolige liv, helt til den enes datter dør av soppforgiftning. Tror denne er både rørende og litt morsom.
******************
Helt til slutt, kanskje kan det også være verdt å sjekke ut dramakomedien The Missile (Finland), raseproblematikk i Nickel Boys (USA) som kan være en stor positiv overraskelse, og et av kortfilmprogrammene fra nord (FFN: Shorts), jeg holder selv et vindu på gløtt for FFN: Shorts 3, mest pga en svensk filmstubbe. Kortfilmprogrammene byr noen ganger på minner som virkelig fester seg. Personlig syns jeg ofte de (nord)svenske kortfilmene sitter som en kule.
Noen korte festivaltips på tampen:
– Festivalens styggeste, mest blodprisede svindyre kaffeskvett som du bør styre unna er den som selges i pappkopp i foajéen på Kulturhuset. I fjor tok de 55 kroner for en halvfull knøttliten kopp med tynt sjettvann. Byen florerer av digge kaféer, kaffesjapper og kiosker med god kaffe, inkludert takeaway. Styr unna denne festivalfellen! Kinokaféen på Fokus har derimot krute god kaffe, og stempelkort 😉
– I år vises ingen filmer på Hålogaland Teater. Nytt visningssted er Alfheim svømmehall (!), et steinkast fra Alfheim stadion (Romssa Arena). Om du ikke gidder den litt lange og ihvertfall bratte gåturen opp fra sentrum og ned igjen, ta bussen. Buss nummer 40 som kjører fra sentrum (Peder Hansens gate, vis-á-vis Eurospar) stopper omtrent ved døra til den ærverdige svømmehallen.
– Filmhjerte digger “I, Q+A” (Ev. Q&A). Altså filmer med en kort introduksjon (I) fra scenen, pluss en runde spørsmål fra salen (Q) og svar fra involverte i filmen (A) etter filmslutt. Se etter disse symbolene i lommeprogrammet på papir og nett, eller på programsidene på tiff.no. Desverre er det ikke så mange filmer dette gjelder.
– Denne årlige bønnen må med, selv om kampen trolig er tapt… Men vær så snill alle kinogjester, når lyset er slukket og filmen er startet og igang: IKKE BRUK MOBILEN! Lyset fra nettopp din mobil plager neppe deg selv, men bidrar til å legge en demper på andres kinoopplevelse. Hilsen lyssky fyr på radene bak 😉 Ps: løsningen er da å sitte på rad 1, det hjelper på…
– Alle kan kjøpe billetter (aldersgrense 15 år). Man må ikke ha festivalarmbånd.
Billetter kjøpes på tiff.no (eller i skranke på Kulturhuset)
Følg med her på filmhjerte.blogg.no for filmomtaler og festivalstoff i løpet av og etter festivalen.
Du kan også følge undertegnedes kontoer på INSTAGRAM (@Larsgronli) og X (@LarsJG) for filmrealtert innhold i løpet av festivaluka.
Hashtagene #TIFF25 og #Filmhjerte vil også benyttes.
Oppdatering 7. januar: Noen av visningene ble utsolgt allerede mandag da billettsalget startet. Solitary Road, The Brutalist, Alt skal bort, Teenage Life Interruptet (2 av 3 visninger) og A Complete Unknown er blant filmene som er utsolgt. Eneste mulighet for vanlig publikum nå er såkalte rush tickets, ubenyttede billetter, som selges ved inngang dersom det er ledige plasser ved oppsatt filmstart. I tillegg er det også en kvote pr film satt av for akkrediterte og presseakkrediterte. Noen billetter kan dermed bli tilgjengelig for rush tickets.
Kommentarer mottas gjerne i kommentarfeltet, vi preikes!
Terrorister med trusler om død og fordervelse, julaften, travel flyplass, og en småsliten antihelt, hørt det før? Netflix sin nye actionfulle “julaften”-film «Carry-On» blir litt som å kjøpe en Temu-Die Hard.
• CARRY-ON • USA, 2024, Action/thriller, 1t 59m • Medvirkende: Taron Egerton, Jason Bateman, Sofia Carson, Danielle Deadwyler, Theo Rossi, Dean Norris, Gil Perez-Abraham, Sinqua Walls, Benito Martinez, med flere • Kan sees kun på Netflix
Du får noe som aktiverer deg litt i dag, men er glemt i mårra. Litt som en billig temudings altså? Man har nok hatt et ønske om å gi et nikk til filmer som «Die Hard», «Speed» og andre høyoktans-spenningsfilmer i samme gate som filmens plott har lagt seg på, men «Carry-On» er selvsagt ikke i nærheten av slik kvalitetsaction. Med det i mente, forvent ikke allverdens av denne Netflix-produksjonen, som utspiller seg på en travel flyplass på selveste julaften. Imidlertid er ikke filmen direkte svak heller.
En sikkerhetsvakt dras tilfeldig inn i planene om å smugle en koffert med ukjent innhold gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen der han jobber. Flere ganger forsøker han vri seg unna, men han må fortsette, og fortsette, carry on… Taron Egerton (fra bl.a. «Rocketman») spiller rollen som den litt jobbtrøtte flyplassvekteren som blir truet til å motvillig hjelpe med å få en koffert ombord på et fly, stilt opp mot et dødelig ultimatum, mens Jason Bateman tar på seg skurkerollen.
Filmen er helt grei tidtrøyte og funker fint som tanketom sofaunderholdning en kveld. Du trenger ikke aktivere mange hjerneceller for å se og tenke ut hva som skal skje, noe som i seg selv er avslappende. Litt spenning er det såklart, krydret med småhumor, og giret opp med noen nevekamper, våpenbruk, en hysterisk (ufrivillig) komisk bilferd som antagelig er laget av noen unger på pcen hjemme, og annet ujulete aktiviteter.
Plottet i seg selv er ikke så ille egentlig, men filmen har markante mangler både hva intensitet, dialog, relasjoner, drama og manus angår, og klarer aldri å bli særlig interessant nok til at man vil huske denne filmen særlig lenge. Den har dog noen egenarter og originale idèer, imidlertid må det sies at denne filmen på ingen måte finner opp kruttet!
Egerton og Bateman gjør en bra jobb, særlig Egerton passer godt inn i rollen sin, og gir filmen tiltrengt energi og en rollefigur å bry seg litt om. Resten av rollefigurene fremstår derimot for det meste pregløst og uspennende, selv om ingen spiller direkte dårlig (Ok, jeg syns ikke Carson overbeviser). Det gnistrer bare ikke av det.
Isolert sett ser ikke casten feil ut, med flere filmtryner mange nok drar kjensel på. Bateman topper selvsagt plakaten, men ved siden av hovedrolleinnehaver Egerton er det et knippe mer eller mindre kjente ansikter i birollene. De mer kjente er Dean Norris («Breaking Bad»), Theo Rossi («Sons of Anarchy», «Luke Cage») og Danielle Deadwyler («Till»), og kanskje også Sofia Carson selv om hun er ny for min del. I Benito Martinez har forresten filmen han typen du vet du har sett en drøss ganger tidligere i X antall filmer og serier uten å egentlig med en gang huske hvor 😉 (Jeg vil tro han huskes best fra f. eks. «13 Reasons Why» og «The Blacklist»).
Det blir helt midt på treet for «Carry-On», det er ikke kjedelig og filmen surrer og går og man følger sånn tålig med på det som skjer på skjermen. Jeg lar meg underholde litt. Jeg er en smule streng og setter kun opp tre terningøyne, men flere vil sikkert synes filmen er litt bedre enn bare en treer. Karaktermessig vaker den like under terningkast 4. En treer betyr heller ikke at det er en dårlig film, i dette tilfellet er det en film med noen underholdende og spennende elementer, men med klare mangler. I min bok er ihvertfall terningkast 3-film verdt å se. Forvent forøvrig heller ikke å finne særlig av julestemningen her, men du kommer iallefall 2 timer nærmere jul, eller noe, ved å se «Carry-On» 😉
Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) nærmer seg atter en gang, og er kun en knapp måneds tid unna.
Et årlig tidlig høydepunkt i ishavsbyen Tromsø i kalde januar er den årlige filmfestivalen, med en haug filmer fra alle verdenshjørner. TIFF går av stabelen for 35. gang i 2025, i perioden 13.-19. januar. Filmhjerte.blogg.no har i mange år vært fast inventar på TIFF, og det er bekreftet at Filmhjerte også i 2025 blir med på festen 😀
I løpet av de første ukene av januar vil det her på filmbloggen komme en fyldig sak med tips om et knippe filmer man bør få med seg fra årets program. Det vil som vanlig bli noen filmomtaler, anmeldelser og diverse i løpet av festivaluka, oppsummering ved festivalens slutt, og sannsynligvis noen filmanmeldelser utover på filmer sett på TIFF, når de settes opp på ordinær kinovisning.
Hele programmet ble sluppet 12. desember på tiff.no, så granskingen og finlesingen av årets filmutvalg er i gang for å finne de filmene man har tro på.
Ved et raskt første gjennomsyn av programmet er det færre enn håpet på som umiddelbart har pekt seg klart ut for undertegnedes del, men noen åpenbare er det. Målet er å plukke ut 10-15 filmtips å anbefale og å se selv.
Mer om filmtipsene kommer i en senere filmbloggsak etter nyttår, men om du vil sjekke ut nå er titlene på de 10 filmene jeg foreløpig har størst forhåpninger til disse (i tilfeldig rekkefølge, men merket med en såkalt asterisk (∗) ved de jeg har størst håp for):
•A Different Man (USA) – Renate Reinsve i en av rollene.
•Baby (Brasil) – “Coming of age”-historie fra Sao Paulos LGBTQ-miljø der en 18-åring havner på gata. (∗)
•Bird (UK) – Ny britisk oppveksthistorie og sosialrealisme satt til nordlige Kent fra herlige “Fish Tank” sin regissør Andrea Arnold. (∗)
•Plastic Guns (Frankrike) – Del av “Overdrive”-programmet. Fra regissøren av elleville “Bloody Oranges” forventes ny bisarr og grotesk kølsvart humor. (∗)
•Solitary Road (Sverige) – Dokumentar fra lengst nord i Sverige om fem avsidesliggende bygder mellom grensen og Kiruna.
Fire filmer som kommer på TIFF 2025: Bird, Baby, The Brutalist og Teenage Life Interruptet. Foto: tiff.no (montasje laget av filmhjerte.blogg.no)
•Teenage Life Interruptet (Uten synlige tegn) (Norge) – Denne nordnorske dokumentaren fra Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø, der barn og unge sine uforklarlige sykdommer står i fokus, kommer garantert til å få mye oppmerksomhet. Filmen følger fire unge jenter og legenes søken etter svar. Kommer til å bli utsolgt raskt.
•Three Kilometres to The End of The World (Romania) – Om fordommer, frykt – og mot.
•The Brutalist (USA) – Storfilm som er spådd å hanke inn Oscar-priser senere i år, men før den tid vises den på TIFF. Sørg for å bunkre opp med energidrikk og kaffe, spilletiden er voksne 3 timer og 35 minutter.
•To a Land Unknown – To palestinske flyktninger strandet i Athen.
•Vermiglio (Italia) – En krigsdesertør skjules i en liten fjellby mot slutten av andre verdenskrig. (∗)
Du kan også følge Filmhjertes side på Facebook for oppdateringer om nytt innhold på filmhjerte.blogg.no.
I januar er forøvrig endelig utekinoen tilbake midt i sentrum i Storgata, riktignok ikke på torget men på plassen utenfor Kulturhuset. Husk også når billettsalget i januar starter, at alle kan kjøpe billetter, ordningen med festivalarmbånd er avviklet.
TIFF-logo/foto: Tromsø International Film Festival
•Film nummer 51 i rekken av Beck-filmer med Peter Haber som Beck •Krim/thriller, Sverige, 2024, Svensk tale, norsk tekst, Spilletid 1t 30m •Aldersgrense 15+ •Medvirkende: Valter Skarsgård, Peter Haber, Jennie Silferhjelm, Lukas Wetterberg, Måns Nathanaelson, med flere •Premieren var 6. desember 2024 •Filmen kan bl.a. sees hos TV 2 Play (Norge) eller TV4 Play (Sverige)
Det er nye tider i Beck – og noe av det er faktisk bra, i et tidvis vellaget og velspilt enogfemtiende avsnitt. Ja forresten, nummer 52 er og på vei.
“Grannen” (Martins nabo) er desverre borte, av naturlige årsaker, og snart er antagelig også filmseriens hovedperson gjennom noen tiår også borte, faset ut av serien. Martin Beck (Peter Haber) er nemlig kun en liten birolle, som vi ser i fire, fem scener i løpet av filmen. Dog er det Martins barnebarn Vilhelm som nå har tredt frem i lyset, inn i politiets rekker, og som muligens kan bane seg vei inn i en mulig fremtidig fortsettelse som seriens frontperson – noe som ihvertfall vil bey at Beck-navnet på serien kan bestå.
Det grepet vil jeg isåfall berømme litt, selv om jeg noen ganger også føler at nå holder det, nå er det nok, nå kan de bare avslutte. Imidlertid ble det tidligere i år bekreftet at innspillingen av to nye filmer var på gang, dermed er ihvertfall en film til snart klar.
De siste årene har jeg vært litt småkritisk til en del av Beck-filmene som har kommet, men jeg elsker fortsatt svensk krim, særlig av arten politietterforskninger, så Beck er fortsatt noe som øyeblikkelig får min oppmerksomhet når en ny film dukker opp. Beck-filmene har dessuten aldri vært direkte dårlige, for selv om noen har “irritert” og kvaliteten vært variabel, klarer de fortsatt å engasjere og by på spenning, underholdning, dynamikk og litt nerve, til tross for at det innimellom har føltes som man holder kunstig liv i serien.
«Beck 51 er en videreføring av vår ambisjon om å kunne tilby seerne dramasatsinger av høy kvalitet (…) Beck 51 er en visuell film hvor Vilhelm får blomstre!Det byr på spenning og sterke følelser, og det vil garantert overraske.»
– Jon Mankell, Executive Producer TV4 (fra nordicwidescreen.com)
Beck er riktignok ikke det samme som det en gang var, og det vannes ut i rekkene, men noe er som det stort sett alltid har vært. Man følger endringene i tiden på en bra måte og selve Beck-universet føles egentlig tilfredsstillende likt hva det har vært, eller i samme ånd, til tross for at gode gamle Martin Beck ikke engang lengre er med i etterforskningsgruppa og sitter stuvet bort i en krok på politihuset, omplassert av etatens nye sjef, Ebba Ståhl.
Ny toppsjef på avdelingen har altså også kommet inn, etter at Fredèn nylig malte veggen med hjernen sin. Den nye sjefen som spilles av Nina Zanjani (kjent bl.a. fra «Wallander»-filmene og «Hamilton»-serien) virker å være et interessant tilskudd som kan utfordre gruppa noe.
Valter Skarsgård i rollen som Vilhelm Beck. Foto: TV4/Filmlance
Heldigvis er Valter Skarsgård utmerket i rollen som Vilhelm Beck, Martins barnebarn. Skarsgård, og selvsagt hans rollefigur Vilhelm, tilfører et mer ungdommelig pågangsmot og engasjement som serien utvilsomt har godt av og har vært litt i manko av en stund, samtidig som vi ser noen av sidene av tvil og skepsis hos han, som vi kjenner igjen fra hans bestefar. I tillegg er han ikke redd for å gå egne veier og bryte en regel eller tre.
Valter Skarsgård, jada seff sønn av selveste Stellan, er “bare” 29 år gammel og er utvilsomt et friskt pust i serien, han er både sjarmerende og en god skuespiller.
Rollefiguren har både den gløden og rettferdighetssansen som skal til, han kan føre serien videre, dersom det er planlagt flere filmer utover den forventede nummer 52. Noe jeg håper det blir, ihvertfall noen, men jeg håper isåfall Martin Beck også kan luske litt i bakgrunnen med gode råd til sin dattersønn.
Plottet i den nye filmen er ikke så verst, dog med noen hull, og det er en grei spenningskurve. Tre unge menn har spesialisert seg på å stjele dyre luksusklokker. Et ran i en leilighet i Stockholm ender i et brutalt mord som minner om en henrettelse. Vilhelm Beck er en av de første politimennene på stedet og starter sin egen etterforskning av saken, noe som fører til misnøye hos etterforskningslederen Alex Beijer (Jennie Silferhjelm).
Med på etterforskningslaget enn så lenge, i tillegg til Valter og Alex, og ihvertfall i film 51 er også den gamle traver den småkeitete og litt forsiktige og introverte Oscar (Måns Nathanaelson), samt alltid sympatiske og svært pliktoppfyllende Jenny (Anna Asp), dataeksperten Ayda (Elmira Arikan) og “bad boy” Josef (Martin Wallström).
Med Valters unge pågangsmot og en tydelig leder Alex i front er det fortsatt et bra team foran kamera som har ulike egenskaper som gjør det underholdende og fortsatt spennende nok å se på.
Dette kunne vært en film jeg følte løftet serien kraftig, men desverre tråkker manusforfatter og regi i en av sjangerens største klisjèer i løpet av filmen ved å i en samtale mellom to kollegaer i en bil gi et frempek, til noe som når det skjer man bare blir enormt skuffet av.
Om dette var “overraskelsen” en av produsentene trekker frem, bommer de iallefall. Hva det er kan jeg ikke si her uten å avsløre handlingen, men denne hendelsen legger en stor demper på entusiasmen min over den nye Beck-filmen og fører sikkert med seg spekulasjon over hva som skjer videre for en av rollefigurene. Skam eder!
Når det er sagt sitter jeg tilbake med et inntrykk av at Beck-filmserien kan leve videre og at «Beck – Vilhelm» har gitt filmserien et positivt dytt fremover. Filmen har doser av såvel spenning, nerve og adrenalin. Filmen er på 90 minutter, den perfekte spilletid for en krim og drapsetterforskning a la Beck. Filmhjerte er innom tanken på å bare gi tre av seks i karakterboka, men med en flink Vilhelm/Valter Skarsgård fortjener «Beck – Vilhelm» fire solide filmhjerter.
♥
♥
♥
♥
♥
♥
Kommentarfeltet er åpent for meninger om Beck. Fyr løs 😉
Den nye Netflix-julefilmen «Snøsøsteren», med Tromsø som kulisser, er en ganske så rørende, sjarmerende og fin familiefilm, som kommer til å stå seg godt i den norske julefilmarven.
•FILMOMTALE: •SNØSØSTEREN (Intern. tittel: The Snow Sister) •Familiefilm/barn/drama, Norge, 2024 •Med: Mudit Gupta, Celina Meyer Hovland, Jan Sælid, Samsaya Sampda Sharma, Gunnar Eiriksson, m.fl. •Regi: Cecilie Mosli •Hvor: Bare på Netflix
Litt varierende skuespillerprestasjoner, en noe banal stil og en ganske forutsigbar historie trekker ikke særlig ned, jeg syns årets norske Netflix-julefilm både er trivelig, severdig, rørende og litt emosjonell, dog kanskje med for lite av julens “magi”, selv om også det er bakt inn på en noe underfundig måte. Jeg har forøvrig ikke lest boka filmen er basert på, men det sies at de som har lest den nok vil kjenne seg igjen.
«Snøsøsteren» er ingen klassisk feelgood julefilm i den forstand at den oser av forventning om julens gleder, det er nemlig et ganske så sorgtungt bakteppe for historien, om familien som nylig har opplevd en tragedie, som har tatt vekk all livsgnist fra foreldrene. Med julen nært forestående er det ingenting som tyder på at familien skal feire jul, til Julian og lillesøsteren hans sin skuffelse. Tidligere på året døde nemlig storesøsteren deres, som bare ble 16 år.
Filmens hovedperson er sønnen i familien, 11 år gamle Julian, født på selveste julaften, men som nå sier han ikke bryr seg om julen. Hverdagen hans endres da han like før jul blir kjent med den sprudlende unge jenta Hedvig, som er på hans egen alder. Hun bor i et digert overdådig julepyntet hus og den alltid smilende jenta får myket opp i Julian sitt tungsinn – men det viser seg etterhvert at både huset og Hedvig har sine hemmeligheter hun ikke vil fortelle en nyskjerrig Julian om. Samtidig sliter Julian med vennskapet med skolekompisen sin, et vennskap som har møtt veggen den siste tiden.
Tematikken i filmen er i all hovedsak sentrert rundt forsoning, med død og savn sentralt – og å kunne legge ting bak seg, snakke om også det vanskelige, og gå videre, samt betydningen av tilhørighet og vennskap. Det er en rørende historie, selvsagt helt eventyraktig, men karakterene i filmen er lette å relatere seg til og like, særlig unge Julian.
Regissør (og skuespiller) Cecilie Mosli, kjent fra flere norske filmer og serier, som selv er fra Malangen i Troms, lykkes med å gi oss en lettfattelig historie på tross av det sorgtunge temaet, samtidig som det etterhvert også blir rom for humor litt jul, en god del ettertanke, og mye varme. Mosli lykkes også stort med det visuelle uttrykket i «Snøsøsteren», som er basert på Maja Lunde og Lisa Aisatos sin suksessbok fra 2018.
Det nevnes aldri noe stedsnavn i filmen, men «Snøsøsteren» er innspilt i vinterkledde Tromsø, som byr seg frem på en forførende måte, og gir filmen et ekstra krydder. De snøfylte gatene med gammel trehusbebyggelse, den julepynta delen av juletravle Storgata, og scenene fra ærverdige Alfheim svømmehall, gir virkelig filmen mye preg av både nostalgi, melankoli og det den trenger av julefølelser. Scenene i de mer landlige Tromsø-omgivelsene, samt fra Hedvigs villa, er også veldig vakre og fremstår sammen med byscenene som rene julekortmotiver. Visuelt sett er nemlig «Snøsøsteren» vakker, og filmen er vistnok også inspirert av mange av bokas illustrasjoner.
Skuespillerprestasjonene syns jeg er noe varierende, særlig barna har jeg et inntrykk av at har blitt for dårlig instruert, dialogen er innimellom i overkant stiv, men de to frontfigurene spilt av Mudit Gupta (Julian) og Celina Meyer Hovland (Hedvig) er veldig sjarmerende, utpreget sympatiske og løfter absolutt filmen. Så her får manus og andre ta ansvaret for stiv dialog og andre minuser. De voksne rollefigurene leverer ikke allverdens, men Jan Sælid er bra i rollen som den gamle mannen Julian blir kjent med.
Historien er forsåvidt ganske særegen og med en spesiell vri, for det er ikke veldig vanlig at sorgprosesser etter død bakes inn i slike familiefilmer med juletematikk. Det er likevel en universell tematikk med høy gjenkjenbarhet, så filmen vil sikkert underholde et bredt publikum også utenfor landegrensene. Filmen blir dog raskt forutsigbar og man skjønner tidlig hvor historien bærer. Med tanke på at dette er en film for hele familien, med aldersgrense satt til 10 år, er det vel imidlertid slik det bør være, og ikke en svakhet.
Filmen har heller ingen egentlig skumle scener, men et alvorlig tema, som er presentert på en både gjenkjenbar og enkel måte trygt også for barn, som gjør det fint å se på, men også litt stikkende i hjertet. Det er en emosjonell historie, som kanskje mangler litt på å trykke inn alle knappene. For min del blir nok historien og stilen litt for enkel, selv om den har noen viktige budskap, men jeg liker likevel «Snøsøsteren» og kommer garantert til å ta et gjensyn med den. Filmhjerte.blogg.no velger å la seg beruse av filmens varme fremfor en mer edruelig bedømmelse, og faller ned på et sterkt terningkast 5, eller fem pulserende av seks filmhjerter.
♥
♥
♥
♥
♥
♥
Alle foto: Netflix
Kommentarfeltet er åpent for innspill, meninger og hvasomhelst om Snøsøsteren. Syng ut! 😉
Hjertevarm, humoristisk, sår og levende dokumentar fra bygde-Norge
✅️ DOKUMENTARFILM: BRØDRENE JOHANSEN
✅️ Norge, 2023, 1t 22m, ingen aldersgrense
✅️ Kan sees på NRK TV (Nett-TV) og vanlig lineær TV på NRK
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
TV-premiere for den nordnorske dokumentaren «Brødrene Johansen», som hadde kinopremiere i fjor. Undertegnede så filmen på TIFF i fjor, og endelig er den klar for TV nå.
Dette er en flott dokumentar hvor vi følger to brødre i en stor søskenflokk gjennom 10 år. Filmen handler som tittelen avslører, om familien Johansen fra den fraflytningstrua lille bygda Kråkrøhamn på øya Andørja i Troms.
Fra tiff.no sin omtale: Brødrene Johansen er en film om brorskap og tilhørighet. En varm og annerledes oppvekstfortelling, der bygdemenn blomstrer, både ved å bryte og bevare tradisjoner.
I den før så folkerike bygda, som nå huser kun 25 innbyggere, bor familien Johansen. Fem brødre har i et halvt århundre delt gode og onde dager på slektsgården sammen med mor og far. Brødrene Johansen er et hjertevarmt portrett av brødrene, sterkt krydret av høvdingen i huset, mor Kjellrun, som samtidig viser et nord-norsk kystsamfunn og den tradisjonelle fisker- og geitbondens plass i tida vi lever i nå (tiff.no).
Det er en film som løfter det å bo og leve på bygda og i distriktene, om vennskap på tvers av alder, om brorskap, tradisjoner og forhold til foreldre og heimplass. Filmen har mye lun humor samtidig som den er både hverdagslig og ekte på godt og vondt.
Regissør Trude Ottersen sin første film, «Ishavsblod», fra 2016, ble en stor suksess, og ble bl.a. sendt som en serie på NRK. Nå er også endelig «Brødrene Johansen» klar for TV og nett-TV hos NRK. Dokumentaren hadde premiere i januar 2023, da den gjorde suksess og vant publikums hjerter på filmfestivalen i Tromsø.
Filmen følger i all hovedsak to av brødrene: Fiskeren og morroklumpen Jan Ivar, som liker livet slik det alltid har vært, og geitbonden Idar, som drømmer om kjærlighet, gjennom flere år i det lille bygdesamfunnet langs kysten på Andørja i Troms.
Seerne får følge arbeid, fritid og familielivet på gården, med fokus på de to brødrenes håp for fremtiden. Dokumentaren er både munter og underholdende, samtidig som den på en nær måte skildrer triste hendelser i livet. Det er likevel en lettbeint og ukontroversiell historie som berettes, uten verken store topper eller bunner. Det mest “kontroversielle” i så måte må vel være en viss bok den ene av brødrene i løpet av filmen arbeider med 😉
Jeg fascineres litt gjennom 82 minutter med familien Johansen. Det er rett og slett en hyggelig, trivelig og melankolsk stund du får servert. Vel verdt tiden.
Jippi! Endelig er den norske filmskatten «Piratene» ute på Blu-Ray! “Radio Feskslog” er klar for nye og gamle seere og lyttere!
12. august ble omsider klassikeren «Piratene» fra 1983 for første gang sluppet i salg på Blu-Ray eller DVD. I denne bloggposten kan du se en håndfull bilder av blu-ray-discen og innpakningen.
Tekst og foto: Lars Jørgen Grønli/Filmhjerte.blogg.no
For en barnslig glede som melder seg, når godt over 30 års ventetid for min del på å få «Piratene» (1983) i hus på fysisk format, endelig er ved veis ende! Tirsdag fikk jeg nemlig denne norske 80-tallsskatten på Blu-Ray. For meg som filmfrelst en jubeldag!
«Piratene» er nemlig en av mine absolutte norske filmfavoritter gjennom tidene, og den filmen jeg i en mannsalder har ønsket sterkest å få på fysisk format. En fartsfull og spennende film, med kjappe replikker, fengende musikk og fabelaktige Lofoten som scene.
Ukjent med «Piratene»? Tre arbeidsløse og samfunnstrøtte ungdommer i Svolvær starter piratradio der de spiller rølpete rock og angriper maktstrukturen i byen og gjør opprør mot makteliten. Myndighetene setter alle styrker inn for å bringe de til taushet.
Utover 90-tallet var håpet å finne filmen på VHS, men fant den aldri, da DVDen tok over var håpet at den skulle dukke opp på disc, men ikke der heller kom den. Riktignok har jeg sett filmen på nett i en noe slitt versjon, men å få den på fysisk format virket å forbli en drøm.
Først da Norske Filmklassikere-prosjektet på Facebook/Platekompaniet (ved crowdfunding på bidra.no) startet ifjor fikk jeg for første gang et skikkelig håp om at nå skjer det vel, og jeg så «Piratene» t.o.m. på kino (!) ifjor høst for første gang i kinoformat, på filmklubb-visning, i nyoppusset versjon, og forstod at filmen sannsynligvis ble å komme på Blu-Ray.
Men jammen var det Nasjonalbiblioteket som omsider gav ut «Piratene», og det syns jeg faktisk er tipp topp, for med filmen følger et 48 siders lite hefte (ca 35-36 sider tekst/bilder, pluss en del med engelsk tekst) med mye artig lesestoff om filmen og norsk film på 80-tallet, skrevet av Gunnar Iversen, professor i filmvitenskap ved Carleton University i Ottawa, Canada.
I heftet er også blant annet mange fantastiske stillbilder fra filmen (noen fra nye vinkler ikke vist i filmen) og bak-kamera-bilder fra innspillingen. Flere bilder jeg aldri har sett før. Fantastisk!
Bilde og lyd er pusset opp og digitalisert, og fremstår bedre enn noen gang. Ut fra min bedømmelse er ihvertfall kvaliteten på både lyd og bilde veldig god, det er kun noen få scener med litt kornete bilde, som antagelig skyldes kvaliteten på originalmaterialet fra tidlig 80-tall.
For de som forstår seg på det; Bilde er ifølge opplysningene på coveret AVC 1080p 24fps 1.67:1. Lyd er DTS-HD Master Audio 2.0 Dolby Digital 2.0.
Formatet på blu-rayens innpakning, eller coveret, er såkalt digipak, altså et utbrettbart hardpappomslag. Litt som et gammeldags mini vinylplatealbum, med lomme til heftet og en plastplate som holder blu-ray-discen på plass.
Piratene kan kjøpes hos Platekompaniet og Nasjonalbiblioteket og koster 249 kroner.
En jubeldag for en filmfrelst! Til høsten kommer den nordnorske filmen «Piratene» fra 1983 endelig på Blu-Ray!
I over 30 år har jeg ventet på å få «Piratene» på fysisk format! Endelig er ventetiden snart over 😉
Da prosjektet “Norske Filmklassikere” som Christer Falch og Platekompaniet står bak ble lansert på Facebook i fjor høst fikk mange håp om å få favorittene sine blant norske eldre filmer utgitt på fysisk format i tida framover, via såkalt crowdfunding, folkefinansiering, på bidra.no. Men det er ikke der «Piratene» omsider skal ut til folket og filmhyller land og strand rundt.
Tidligere i år leste jeg til begeistring at Nasjonalbiblioteket til høsten skal gi ut to eldre norske filmer på Blu-Ray, hvorav den ene er kultklassikeren «Piratene» fra 1983. Jubelen stod nesten i taket, hehe, selv om det da var en ubekreftet melding skrevet av en privatperson som hadde kontaktet Nasjonalbiblioteket med forespørsel om kommende utgivelser av film i år.
Men det er ingen grunn til å tvile, for «Piratene» kommer og slippes i høst. Platekompaniet.no tar nemlig nå imot forhåndsbestillinger av filmen. Klikk og kjøp!
Som du sikkert forstår er «Piratene» en film jeg virkelig liker. Ja jeg vil faktisk si at den kanskje er min personlige norske favorittfilm, og iallefall blant topp 5, gjennom tidene. Filmen som er regissert av Morten Kolstad kom ut i 1983, og har vært sendt på NRK noen ganger.
Ifjor fikk jeg endelig også sett den på kino(!) i restaurert utgave med flott bilde og lyd, da det i forbindelse med filmens 40-årsjubileum ble satt opp en visning i Tromsø i samarbeid med Tromsø Filmklubb og podcasten Norsk Kultfilm. Det var utrolig kult! Da var hovedrolleinnehaverne Trond Petter Stamsø Munch og Kristian Fr. Figenschow, og filmmusikkkomponisten Odd A. Eilertsen på plass for samtale om filmen med podcasten Norsk Kultfilm. Podcasten om filmen ligger sikkert også ute på nett fortsatt.
Fra kinovisningen av Piratene i november 2023. Nederst ser vi komponist Odd A. Eilertsen, skuespillerene Trond Petter Stamsø Munch og Kristian Figenschow, samt podcasterne Norsk Kultfilm. Foto: Lars Jørgen Grønli
At den, som en av veldig få filmer, er innspilt i fantastiske omgivelser i Lofoten er selvsagt en av grunnene til at jeg digger filmen, men også fordi den er actionfull, fartsfull og har en skikkelig kul handling som både er lett å relatere seg til og er nokså tidløs i grunn. Dessuten har filmen en rekke morsomme og friske replikker, samt noen av datidens store norske navn på rollelisten, og den tidløse filmmusikken som bidrar til å pumpe opp stemningen gir et realt kick.
Det jeg ikke er like begeistret for er filmens dramatiske sluttscene, men det var vel slik det måtte bli. Uansett en herlig 80-tallsklassiker er dette.
Filmens handling er enkel og grei; en liten gjeng arbeidsløse ungdommer i en mindre nordnorsk by som er lei av å gå å drive dank, bestemmer seg for å starte piratradio. Der kommer de med freske spark mot både politikere, myndigheter, og byens elite. Det går ikke lang tid før de havner i trøbbel. Det blir Radio Feskslog, ungdomsopprør, vill båtjakt og helikopter.
Filmen følger en gjeng arbeidsløs ungdom i småbyen Svolvær i Lofoten. Forholdene i den lille fiskebyen er skrale for ungdommene, og mangel på arbeid gjør at de bare blir gående å drive dank. De blir etterhvert frustrerte over sin perspektivløse livssituasjon og starter derfor en illegal nærradio. Radioen er ment å være et supplement til trauste NRK. Raskt utarter radiodriften til ungdommene til en mobil piratradio som angriper byens samfunnsstøtter og de håpløse arbeidsmulighetene for ungdommen.
Gjennom sine radiosendinger provoserer ungdommene både lokalsamfunn og myndigheter. Etterhvert settes både peilebiler og politistyrker inn for å få kneblet den mobile radioen. Dette er imidlertid lettere tenkt enn gjort, og til slutt mobiliseres alle krefter i en avgjørende jakt på ungdommene. Filmen får en dramatisk slutt.
Filmen inneholder mye norsk pop- og rockemusikk fra tidlig 1980-tall.
Santelmann var et av de fire fremste forslagene undertegnede tippet til rollen for et par måneder siden da nyhetene om at Netflix skal lage Harry Hole-krim ble sluppet. Nå er det altså kjent at det blir nettopp Tobias Santelmann som skal spille den rufsete etterforskeren Hole, basert på Jo Nesbøs krimromaner.
Som jeg antok vil man i serien antagelig gjøre Holes karakter til å være i 40-årene, eller kanskje 38 slik Hole er i boka “Marekors” som den første sesongen skal baseres på. Santelmann er ihvertfall 43 år, og kan utmerket godt fylle en rolle i et aldersspenn fra rundt 35 til opp mot 50, uten å måtte oversminkes 😉
Selv kan jeg knapt huske å ha sett Santelmann gjøre noe som ikke er bra, så forventningene mine til Hole-serien vokser. Jo Nesbø har selv sagt man ikke bare skal lage en Hole slik han er i bøkene, men også ut fra Santelmanns forutsetninger og evner. Noe jeg tror blir vellykket. Santelmann har absolutt mye ved seg som kan passe til en slik rollefigur, blant annet det å kunne fremstå både som rufsete, værbitt, hard, eller myk, og som jeg så nevnt et sted, by på det styggpene men også sårbare. Dessuten har han karisma.
Da er spenningen større rundt valgene av birollene. Svenske Joel Kinnaman skal spille Holes korrupte kollega Tom Waaler, og Pia Tjelta spiller Holes kjæreste, men det bør også gå relativt knirkefritt. Kinnaman er, som Santelmann, en tøffing, og Tjelta har også et bredt register å spille på. Tjelta er jeg likevel litt avventende til, men tror egentlig hun vil levere bra der.
Om Santelmann blir en god Harry Hole får vi dog smøre oss godt med tålmodighet for å få se, serien er først ventet å være klar i løpet av 2026.
