Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) nærmer seg atter en gang, og er kun en knapp måneds tid unna.
Et årlig tidlig høydepunkt i ishavsbyen Tromsø i kalde januar er den årlige filmfestivalen, med en haug filmer fra alle verdenshjørner. TIFF går av stabelen for 35. gang i 2025, i perioden 13.-19. januar. Filmhjerte.blogg.no har i mange år vært fast inventar på TIFF, og det er bekreftet at Filmhjerte også i 2025 blir med på festen 😀
I løpet av de første ukene av januar vil det her på filmbloggen komme en fyldig sak med tips om et knippe filmer man bør få med seg fra årets program. Det vil som vanlig bli noen filmomtaler, anmeldelser og diverse i løpet av festivaluka, oppsummering ved festivalens slutt, og sannsynligvis noen filmanmeldelser utover på filmer sett på TIFF, når de settes opp på ordinær kinovisning.
Hele programmet ble sluppet 12. desember på tiff.no, så granskingen og finlesingen av årets filmutvalg er i gang for å finne de filmene man har tro på.
Ved et raskt første gjennomsyn av programmet er det færre enn håpet på som umiddelbart har pekt seg klart ut for undertegnedes del, men noen åpenbare er det. Målet er å plukke ut 10-15 filmtips å anbefale og å se selv.
Mer om filmtipsene kommer i en senere filmbloggsak etter nyttår, men om du vil sjekke ut nå er titlene på de 10 filmene jeg foreløpig har størst forhåpninger til disse (i tilfeldig rekkefølge, men merket med en såkalt asterisk (∗) ved de jeg har størst håp for):
•A Different Man (USA) – Renate Reinsve i en av rollene.
•Baby (Brasil) – “Coming of age”-historie fra Sao Paulos LGBTQ-miljø der en 18-åring havner på gata. (∗)
•Bird (UK) – Ny britisk oppveksthistorie og sosialrealisme satt til nordlige Kent fra herlige “Fish Tank” sin regissør Andrea Arnold. (∗)
•Plastic Guns (Frankrike) – Del av “Overdrive”-programmet. Fra regissøren av elleville “Bloody Oranges” forventes ny bisarr og grotesk kølsvart humor. (∗)
•Solitary Road (Sverige) – Dokumentar fra lengst nord i Sverige om fem avsidesliggende bygder mellom grensen og Kiruna.
Fire filmer som kommer på TIFF 2025: Bird, Baby, The Brutalist og Teenage Life Interruptet. Foto: tiff.no (montasje laget av filmhjerte.blogg.no)
•Teenage Life Interruptet (Uten synlige tegn) (Norge) – Denne nordnorske dokumentaren fra Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø, der barn og unge sine uforklarlige sykdommer står i fokus, kommer garantert til å få mye oppmerksomhet. Filmen følger fire unge jenter og legenes søken etter svar. Kommer til å bli utsolgt raskt.
•Three Kilometres to The End of The World (Romania) – Om fordommer, frykt – og mot.
•The Brutalist (USA) – Storfilm som er spådd å hanke inn Oscar-priser senere i år, men før den tid vises den på TIFF. Sørg for å bunkre opp med energidrikk og kaffe, spilletiden er voksne 3 timer og 35 minutter.
•To a Land Unknown – To palestinske flyktninger strandet i Athen.
•Vermiglio (Italia) – En krigsdesertør skjules i en liten fjellby mot slutten av andre verdenskrig. (∗)
Du kan også følge Filmhjertes side på Facebook for oppdateringer om nytt innhold på filmhjerte.blogg.no.
I januar er forøvrig endelig utekinoen tilbake midt i sentrum i Storgata, riktignok ikke på torget men på plassen utenfor Kulturhuset. Husk også når billettsalget i januar starter, at alle kan kjøpe billetter, ordningen med festivalarmbånd er avviklet.
TIFF-logo/foto: Tromsø International Film Festival
Beck – Vilhelm er tittelen på den hittil siste filmen i den tilsynelatende uendelige rekken av Beck-filmer! Og tallet er 51!
•FILMOMTALE / ANMELDELSE:
•BECK – VILHELM
•Film nummer 51 i rekken av Beck-filmer med Peter Haber som Beck •Krim/thriller, Sverige, 2024, Svensk tale, norsk tekst, Spilletid 1t 30m •Aldersgrense 15+ •Medvirkende: Valter Skarsgård, Peter Haber, Jennie Silferhjelm, Lukas Wetterberg, Måns Nathanaelson, med flere •Premieren var 6. desember 2024 •Filmen kan bl.a. sees hos TV 2 Play (Norge) eller TV4 Play (Sverige)
Det er nye tider i Beck – og noe av det er faktisk bra, i et tidvis vellaget og velspilt enogfemtiende avsnitt. Ja forresten, nummer 52 er og på vei.
“Grannen” (Martins nabo) er desverre borte, av naturlige årsaker, og snart er antagelig også filmseriens hovedperson gjennom noen tiår også borte, faset ut av serien. Martin Beck (Peter Haber) er nemlig kun en liten birolle, som vi ser i fire, fem scener i løpet av filmen. Dog er det Martins barnebarn Vilhelm som nå har tredt frem i lyset, inn i politiets rekker, og som muligens kan bane seg vei inn i en mulig fremtidig fortsettelse som seriens frontperson – noe som ihvertfall vil bey at Beck-navnet på serien kan bestå.
Det grepet vil jeg isåfall berømme litt, selv om jeg noen ganger også føler at nå holder det, nå er det nok, nå kan de bare avslutte. Imidlertid ble det tidligere i år bekreftet at innspillingen av to nye filmer var på gang, dermed er ihvertfall en film til snart klar.
De siste årene har jeg vært litt småkritisk til en del av Beck-filmene som har kommet, men jeg elsker fortsatt svensk krim, særlig av arten politietterforskninger, så Beck er fortsatt noe som øyeblikkelig får min oppmerksomhet når en ny film dukker opp. Beck-filmene har dessuten aldri vært direkte dårlige, for selv om noen har “irritert” og kvaliteten vært variabel, klarer de fortsatt å engasjere og by på spenning, underholdning, dynamikk og litt nerve, til tross for at det innimellom har føltes som man holder kunstig liv i serien.
«Beck 51 er en videreføring av vår ambisjon om å kunne tilby seerne dramasatsinger av høy kvalitet (…) Beck 51 er en visuell film hvor Vilhelm får blomstre!Det byr på spenning og sterke følelser, og det vil garantert overraske.»
– Jon Mankell, Executive Producer TV4 (fra nordicwidescreen.com)
Beck er riktignok ikke det samme som det en gang var, og det vannes ut i rekkene, men noe er som det stort sett alltid har vært. Man følger endringene i tiden på en bra måte og selve Beck-universet føles egentlig tilfredsstillende likt hva det har vært, eller i samme ånd, til tross for at gode gamle Martin Beck ikke engang lengre er med i etterforskningsgruppa og sitter stuvet bort i en krok på politihuset, omplassert av etatens nye sjef, Ebba Ståhl.
Ny toppsjef på avdelingen har altså også kommet inn, etter at Fredèn nylig malte veggen med hjernen sin. Den nye sjefen som spilles av Nina Zanjani (kjent bl.a. fra «Wallander»-filmene og «Hamilton»-serien) virker å være et interessant tilskudd som kan utfordre gruppa noe.
Valter Skarsgård i rollen som Vilhelm Beck. Foto: TV4/Filmlance
Heldigvis er Valter Skarsgård utmerket i rollen som Vilhelm Beck, Martins barnebarn. Skarsgård, og selvsagt hans rollefigur Vilhelm, tilfører et mer ungdommelig pågangsmot og engasjement som serien utvilsomt har godt av og har vært litt i manko av en stund, samtidig som vi ser noen av sidene av tvil og skepsis hos han, som vi kjenner igjen fra hans bestefar. I tillegg er han ikke redd for å gå egne veier og bryte en regel eller tre.
Valter Skarsgård, jada seff sønn av selveste Stellan, er “bare” 29 år gammel og er utvilsomt et friskt pust i serien, han er både sjarmerende og en god skuespiller.
Rollefiguren har både den gløden og rettferdighetssansen som skal til, han kan føre serien videre, dersom det er planlagt flere filmer utover den forventede nummer 52. Noe jeg håper det blir, ihvertfall noen, men jeg håper isåfall Martin Beck også kan luske litt i bakgrunnen med gode råd til sin dattersønn.
Plottet i den nye filmen er ikke så verst, dog med noen hull, og det er en grei spenningskurve. Tre unge menn har spesialisert seg på å stjele dyre luksusklokker. Et ran i en leilighet i Stockholm ender i et brutalt mord som minner om en henrettelse. Vilhelm Beck er en av de første politimennene på stedet og starter sin egen etterforskning av saken, noe som fører til misnøye hos etterforskningslederen Alex Beijer (Jennie Silferhjelm).
Med på etterforskningslaget enn så lenge, i tillegg til Valter og Alex, og ihvertfall i film 51 er også den gamle traver den småkeitete og litt forsiktige og introverte Oscar (Måns Nathanaelson), samt alltid sympatiske og svært pliktoppfyllende Jenny (Anna Asp), dataeksperten Ayda (Elmira Arikan) og “bad boy” Josef (Martin Wallström).
Med Valters unge pågangsmot og en tydelig leder Alex i front er det fortsatt et bra team foran kamera som har ulike egenskaper som gjør det underholdende og fortsatt spennende nok å se på.
Dette kunne vært en film jeg følte løftet serien kraftig, men desverre tråkker manusforfatter og regi i en av sjangerens største klisjèer i løpet av filmen ved å i en samtale mellom to kollegaer i en bil gi et frempek, til noe som når det skjer man bare blir enormt skuffet av.
Om dette var “overraskelsen” en av produsentene trekker frem, bommer de iallefall. Hva det er kan jeg ikke si her uten å avsløre handlingen, men denne hendelsen legger en stor demper på entusiasmen min over den nye Beck-filmen og fører sikkert med seg spekulasjon over hva som skjer videre for en av rollefigurene. Skam eder!
Når det er sagt sitter jeg tilbake med et inntrykk av at Beck-filmserien kan leve videre og at «Beck – Vilhelm» har gitt filmserien et positivt dytt fremover. Filmen har doser av såvel spenning, nerve og adrenalin. Filmen er på 90 minutter, den perfekte spilletid for en krim og drapsetterforskning a la Beck. Filmhjerte er innom tanken på å bare gi tre av seks i karakterboka, men med en flink Vilhelm/Valter Skarsgård fortjener «Beck – Vilhelm» fire solide filmhjerter.
♥
♥
♥
♥
♥
♥
Kommentarfeltet er åpent for meninger om Beck. Fyr løs 😉
Den nye Netflix-julefilmen «Snøsøsteren», med Tromsø som kulisser, er en ganske så rørende, sjarmerende og fin familiefilm, som kommer til å stå seg godt i den norske julefilmarven.
•FILMOMTALE: •SNØSØSTEREN (Intern. tittel: The Snow Sister) •Familiefilm/barn/drama, Norge, 2024 •Med: Mudit Gupta, Celina Meyer Hovland, Jan Sælid, Samsaya Sampda Sharma, Gunnar Eiriksson, m.fl. •Regi: Cecilie Mosli •Hvor: Bare på Netflix
Litt varierende skuespillerprestasjoner, en noe banal stil og en ganske forutsigbar historie trekker ikke særlig ned, jeg syns årets norske Netflix-julefilm både er trivelig, severdig, rørende og litt emosjonell, dog kanskje med for lite av julens “magi”, selv om også det er bakt inn på en noe underfundig måte. Jeg har forøvrig ikke lest boka filmen er basert på, men det sies at de som har lest den nok vil kjenne seg igjen.
«Snøsøsteren» er ingen klassisk feelgood julefilm i den forstand at den oser av forventning om julens gleder, det er nemlig et ganske så sorgtungt bakteppe for historien, om familien som nylig har opplevd en tragedie, som har tatt vekk all livsgnist fra foreldrene. Med julen nært forestående er det ingenting som tyder på at familien skal feire jul, til Julian og lillesøsteren hans sin skuffelse. Tidligere på året døde nemlig storesøsteren deres, som bare ble 16 år.
Filmens hovedperson er sønnen i familien, 11 år gamle Julian, født på selveste julaften, men som nå sier han ikke bryr seg om julen. Hverdagen hans endres da han like før jul blir kjent med den sprudlende unge jenta Hedvig, som er på hans egen alder. Hun bor i et digert overdådig julepyntet hus og den alltid smilende jenta får myket opp i Julian sitt tungsinn – men det viser seg etterhvert at både huset og Hedvig har sine hemmeligheter hun ikke vil fortelle en nyskjerrig Julian om. Samtidig sliter Julian med vennskapet med skolekompisen sin, et vennskap som har møtt veggen den siste tiden.
Tematikken i filmen er i all hovedsak sentrert rundt forsoning, med død og savn sentralt – og å kunne legge ting bak seg, snakke om også det vanskelige, og gå videre, samt betydningen av tilhørighet og vennskap. Det er en rørende historie, selvsagt helt eventyraktig, men karakterene i filmen er lette å relatere seg til og like, særlig unge Julian.
Regissør (og skuespiller) Cecilie Mosli, kjent fra flere norske filmer og serier, som selv er fra Malangen i Troms, lykkes med å gi oss en lettfattelig historie på tross av det sorgtunge temaet, samtidig som det etterhvert også blir rom for humor litt jul, en god del ettertanke, og mye varme. Mosli lykkes også stort med det visuelle uttrykket i «Snøsøsteren», som er basert på Maja Lunde og Lisa Aisatos sin suksessbok fra 2018.
Det nevnes aldri noe stedsnavn i filmen, men «Snøsøsteren» er innspilt i vinterkledde Tromsø, som byr seg frem på en forførende måte, og gir filmen et ekstra krydder. De snøfylte gatene med gammel trehusbebyggelse, den julepynta delen av juletravle Storgata, og scenene fra ærverdige Alfheim svømmehall, gir virkelig filmen mye preg av både nostalgi, melankoli og det den trenger av julefølelser. Scenene i de mer landlige Tromsø-omgivelsene, samt fra Hedvigs villa, er også veldig vakre og fremstår sammen med byscenene som rene julekortmotiver. Visuelt sett er nemlig «Snøsøsteren» vakker, og filmen er vistnok også inspirert av mange av bokas illustrasjoner.
Skuespillerprestasjonene syns jeg er noe varierende, særlig barna har jeg et inntrykk av at har blitt for dårlig instruert, dialogen er innimellom i overkant stiv, men de to frontfigurene spilt av Mudit Gupta (Julian) og Celina Meyer Hovland (Hedvig) er veldig sjarmerende, utpreget sympatiske og løfter absolutt filmen. Så her får manus og andre ta ansvaret for stiv dialog og andre minuser. De voksne rollefigurene leverer ikke allverdens, men Jan Sælid er bra i rollen som den gamle mannen Julian blir kjent med.
Historien er forsåvidt ganske særegen og med en spesiell vri, for det er ikke veldig vanlig at sorgprosesser etter død bakes inn i slike familiefilmer med juletematikk. Det er likevel en universell tematikk med høy gjenkjenbarhet, så filmen vil sikkert underholde et bredt publikum også utenfor landegrensene. Filmen blir dog raskt forutsigbar og man skjønner tidlig hvor historien bærer. Med tanke på at dette er en film for hele familien, med aldersgrense satt til 10 år, er det vel imidlertid slik det bør være, og ikke en svakhet.
Filmen har heller ingen egentlig skumle scener, men et alvorlig tema, som er presentert på en både gjenkjenbar og enkel måte trygt også for barn, som gjør det fint å se på, men også litt stikkende i hjertet. Det er en emosjonell historie, som kanskje mangler litt på å trykke inn alle knappene. For min del blir nok historien og stilen litt for enkel, selv om den har noen viktige budskap, men jeg liker likevel «Snøsøsteren» og kommer garantert til å ta et gjensyn med den. Filmhjerte.blogg.no velger å la seg beruse av filmens varme fremfor en mer edruelig bedømmelse, og faller ned på et sterkt terningkast 5, eller fem pulserende av seks filmhjerter.
♥
♥
♥
♥
♥
♥
Alle foto: Netflix
Kommentarfeltet er åpent for innspill, meninger og hvasomhelst om Snøsøsteren. Syng ut! 😉
✅️ Kan sees på NRK TV (Nett-TV) og vanlig lineær TV på NRK
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
TV-premiere for den nordnorske dokumentaren «Brødrene Johansen», som hadde kinopremiere i fjor. Undertegnede så filmen på TIFF i fjor, og endelig er den klar for TV nå.
Dette er en flott dokumentar hvor vi følger to brødre i en stor søskenflokk gjennom 10 år. Filmen handler som tittelen avslører, om familien Johansen fra den fraflytningstrua lille bygda Kråkrøhamn på øya Andørja i Troms.
Fra tiff.no sin omtale: Brødrene Johansen er en film om brorskap og tilhørighet. En varm og annerledes oppvekstfortelling, der bygdemenn blomstrer, både ved å bryte og bevare tradisjoner.
I den før så folkerike bygda, som nå huser kun 25 innbyggere, bor familien Johansen. Fem brødre har i et halvt århundre delt gode og onde dager på slektsgården sammen med mor og far. Brødrene Johansen er et hjertevarmt portrett av brødrene, sterkt krydret av høvdingen i huset, mor Kjellrun, som samtidig viser et nord-norsk kystsamfunn og den tradisjonelle fisker- og geitbondens plass i tida vi lever i nå (tiff.no).
Det er en film som løfter det å bo og leve på bygda og i distriktene, om vennskap på tvers av alder, om brorskap, tradisjoner og forhold til foreldre og heimplass. Filmen har mye lun humor samtidig som den er både hverdagslig og ekte på godt og vondt.
Regissør Trude Ottersen sin første film, «Ishavsblod», fra 2016, ble en stor suksess, og ble bl.a. sendt som en serie på NRK. Nå er også endelig «Brødrene Johansen» klar for TV og nett-TV hos NRK. Dokumentaren hadde premiere i januar 2023, da den gjorde suksess og vant publikums hjerter på filmfestivalen i Tromsø.
Filmen følger i all hovedsak to av brødrene: Fiskeren og morroklumpen Jan Ivar, som liker livet slik det alltid har vært, og geitbonden Idar, som drømmer om kjærlighet, gjennom flere år i det lille bygdesamfunnet langs kysten på Andørja i Troms.
Seerne får følge arbeid, fritid og familielivet på gården, med fokus på de to brødrenes håp for fremtiden. Dokumentaren er både munter og underholdende, samtidig som den på en nær måte skildrer triste hendelser i livet. Det er likevel en lettbeint og ukontroversiell historie som berettes, uten verken store topper eller bunner. Det mest “kontroversielle” i så måte må vel være en viss bok den ene av brødrene i løpet av filmen arbeider med 😉
Jeg fascineres litt gjennom 82 minutter med familien Johansen. Det er rett og slett en hyggelig, trivelig og melankolsk stund du får servert. Vel verdt tiden.
Jippi! Endelig er den norske filmskatten «Piratene» ute på Blu-Ray! “Radio Feskslog” er klar for nye og gamle seere og lyttere!
12. august ble omsider klassikeren «Piratene» fra 1983 for første gang sluppet i salg på Blu-Ray eller DVD. I denne bloggposten kan du se en håndfull bilder av blu-ray-discen og innpakningen.
Tekst og foto: Lars Jørgen Grønli/Filmhjerte.blogg.no
For en barnslig glede som melder seg, når godt over 30 års ventetid for min del på å få «Piratene» (1983) i hus på fysisk format, endelig er ved veis ende! Tirsdag fikk jeg nemlig denne norske 80-tallsskatten på Blu-Ray. For meg som filmfrelst en jubeldag!
«Piratene» er nemlig en av mine absolutte norske filmfavoritter gjennom tidene, og den filmen jeg i en mannsalder har ønsket sterkest å få på fysisk format. En fartsfull og spennende film, med kjappe replikker, fengende musikk og fabelaktige Lofoten som scene.
Ukjent med «Piratene»? Tre arbeidsløse og samfunnstrøtte ungdommer i Svolvær starter piratradio der de spiller rølpete rock og angriper maktstrukturen i byen og gjør opprør mot makteliten. Myndighetene setter alle styrker inn for å bringe de til taushet.
Utover 90-tallet var håpet å finne filmen på VHS, men fant den aldri, da DVDen tok over var håpet at den skulle dukke opp på disc, men ikke der heller kom den. Riktignok har jeg sett filmen på nett i en noe slitt versjon, men å få den på fysisk format virket å forbli en drøm.
Først da Norske Filmklassikere-prosjektet på Facebook/Platekompaniet (ved crowdfunding på bidra.no) startet ifjor fikk jeg for første gang et skikkelig håp om at nå skjer det vel, og jeg så «Piratene» t.o.m. på kino (!) ifjor høst for første gang i kinoformat, på filmklubb-visning, i nyoppusset versjon, og forstod at filmen sannsynligvis ble å komme på Blu-Ray.
Men jammen var det Nasjonalbiblioteket som omsider gav ut «Piratene», og det syns jeg faktisk er tipp topp, for med filmen følger et 48 siders lite hefte (ca 35-36 sider tekst/bilder, pluss en del med engelsk tekst) med mye artig lesestoff om filmen og norsk film på 80-tallet, skrevet av Gunnar Iversen, professor i filmvitenskap ved Carleton University i Ottawa, Canada.
I heftet er også blant annet mange fantastiske stillbilder fra filmen (noen fra nye vinkler ikke vist i filmen) og bak-kamera-bilder fra innspillingen. Flere bilder jeg aldri har sett før. Fantastisk!
Bilde og lyd er pusset opp og digitalisert, og fremstår bedre enn noen gang. Ut fra min bedømmelse er ihvertfall kvaliteten på både lyd og bilde veldig god, det er kun noen få scener med litt kornete bilde, som antagelig skyldes kvaliteten på originalmaterialet fra tidlig 80-tall.
For de som forstår seg på det; Bilde er ifølge opplysningene på coveret AVC 1080p 24fps 1.67:1. Lyd er DTS-HD Master Audio 2.0 Dolby Digital 2.0.
Formatet på blu-rayens innpakning, eller coveret, er såkalt digipak, altså et utbrettbart hardpappomslag. Litt som et gammeldags mini vinylplatealbum, med lomme til heftet og en plastplate som holder blu-ray-discen på plass.
Piratene kan kjøpes hos Platekompaniet og Nasjonalbiblioteket og koster 249 kroner.
En jubeldag for en filmfrelst! Til høsten kommer den nordnorske filmen «Piratene» fra 1983 endelig på Blu-Ray!
I over 30 år har jeg ventet på å få «Piratene» på fysisk format! Endelig er ventetiden snart over 😉
Da prosjektet “Norske Filmklassikere” som Christer Falch og Platekompaniet står bak ble lansert på Facebook i fjor høst fikk mange håp om å få favorittene sine blant norske eldre filmer utgitt på fysisk format i tida framover, via såkalt crowdfunding, folkefinansiering, på bidra.no. Men det er ikke der «Piratene» omsider skal ut til folket og filmhyller land og strand rundt.
Tidligere i år leste jeg til begeistring at Nasjonalbiblioteket til høsten skal gi ut to eldre norske filmer på Blu-Ray, hvorav den ene er kultklassikeren «Piratene» fra 1983. Jubelen stod nesten i taket, hehe, selv om det da var en ubekreftet melding skrevet av en privatperson som hadde kontaktet Nasjonalbiblioteket med forespørsel om kommende utgivelser av film i år.
Men det er ingen grunn til å tvile, for «Piratene» kommer og slippes i høst. Platekompaniet.no tar nemlig nå imot forhåndsbestillinger av filmen. Klikk og kjøp!
Som du sikkert forstår er «Piratene» en film jeg virkelig liker. Ja jeg vil faktisk si at den kanskje er min personlige norske favorittfilm, og iallefall blant topp 5, gjennom tidene. Filmen som er regissert av Morten Kolstad kom ut i 1983, og har vært sendt på NRK noen ganger.
Ifjor fikk jeg endelig også sett den på kino(!) i restaurert utgave med flott bilde og lyd, da det i forbindelse med filmens 40-årsjubileum ble satt opp en visning i Tromsø i samarbeid med Tromsø Filmklubb og podcasten Norsk Kultfilm. Det var utrolig kult! Da var hovedrolleinnehaverne Trond Petter Stamsø Munch og Kristian Fr. Figenschow, og filmmusikkkomponisten Odd A. Eilertsen på plass for samtale om filmen med podcasten Norsk Kultfilm. Podcasten om filmen ligger sikkert også ute på nett fortsatt.
Fra kinovisningen av Piratene i november 2023. Nederst ser vi komponist Odd A. Eilertsen, skuespillerene Trond Petter Stamsø Munch og Kristian Figenschow, samt podcasterne Norsk Kultfilm. Foto: Lars Jørgen Grønli
At den, som en av veldig få filmer, er innspilt i fantastiske omgivelser i Lofoten er selvsagt en av grunnene til at jeg digger filmen, men også fordi den er actionfull, fartsfull og har en skikkelig kul handling som både er lett å relatere seg til og er nokså tidløs i grunn. Dessuten har filmen en rekke morsomme og friske replikker, samt noen av datidens store norske navn på rollelisten, og den tidløse filmmusikken som bidrar til å pumpe opp stemningen gir et realt kick.
Det jeg ikke er like begeistret for er filmens dramatiske sluttscene, men det var vel slik det måtte bli. Uansett en herlig 80-tallsklassiker er dette.
Filmens handling er enkel og grei; en liten gjeng arbeidsløse ungdommer i en mindre nordnorsk by som er lei av å gå å drive dank, bestemmer seg for å starte piratradio. Der kommer de med freske spark mot både politikere, myndigheter, og byens elite. Det går ikke lang tid før de havner i trøbbel. Det blir Radio Feskslog, ungdomsopprør, vill båtjakt og helikopter.
Filmen følger en gjeng arbeidsløs ungdom i småbyen Svolvær i Lofoten. Forholdene i den lille fiskebyen er skrale for ungdommene, og mangel på arbeid gjør at de bare blir gående å drive dank. De blir etterhvert frustrerte over sin perspektivløse livssituasjon og starter derfor en illegal nærradio. Radioen er ment å være et supplement til trauste NRK. Raskt utarter radiodriften til ungdommene til en mobil piratradio som angriper byens samfunnsstøtter og de håpløse arbeidsmulighetene for ungdommen.
Gjennom sine radiosendinger provoserer ungdommene både lokalsamfunn og myndigheter. Etterhvert settes både peilebiler og politistyrker inn for å få kneblet den mobile radioen. Dette er imidlertid lettere tenkt enn gjort, og til slutt mobiliseres alle krefter i en avgjørende jakt på ungdommene. Filmen får en dramatisk slutt.
Filmen inneholder mye norsk pop- og rockemusikk fra tidlig 1980-tall.
Santelmann var et av de fire fremste forslagene undertegnede tippet til rollen for et par måneder siden da nyhetene om at Netflix skal lage Harry Hole-krim ble sluppet. Nå er det altså kjent at det blir nettopp Tobias Santelmann som skal spille den rufsete etterforskeren Hole, basert på Jo Nesbøs krimromaner.
Som jeg antok vil man i serien antagelig gjøre Holes karakter til å være i 40-årene, eller kanskje 38 slik Hole er i boka “Marekors” som den første sesongen skal baseres på. Santelmann er ihvertfall 43 år, og kan utmerket godt fylle en rolle i et aldersspenn fra rundt 35 til opp mot 50, uten å måtte oversminkes 😉
Selv kan jeg knapt huske å ha sett Santelmann gjøre noe som ikke er bra, så forventningene mine til Hole-serien vokser. Jo Nesbø har selv sagt man ikke bare skal lage en Hole slik han er i bøkene, men også ut fra Santelmanns forutsetninger og evner. Noe jeg tror blir vellykket. Santelmann har absolutt mye ved seg som kan passe til en slik rollefigur, blant annet det å kunne fremstå både som rufsete, værbitt, hard, eller myk, og som jeg så nevnt et sted, by på det styggpene men også sårbare. Dessuten har han karisma.
Da er spenningen større rundt valgene av birollene. Svenske Joel Kinnaman skal spille Holes korrupte kollega Tom Waaler, og Pia Tjelta spiller Holes kjæreste, men det bør også gå relativt knirkefritt. Kinnaman er, som Santelmann, en tøffing, og Tjelta har også et bredt register å spille på. Tjelta er jeg likevel litt avventende til, men tror egentlig hun vil levere bra der.
Om Santelmann blir en god Harry Hole får vi dog smøre oss godt med tålmodighet for å få se, serien er først ventet å være klar i løpet av 2026.
«Baby Reindeer» er en av årets store seriesnakkiser! Den mye omtalte nye Netflix-miniserien som bygger på en ekte historie om en amatørkomiker og bartender som blir “stalket” av en psykotisk steike gal kvinne er alt annet enn behagelig å se på.
✅️ SERIEANMELDELSE: ✅️ «BABY REINDEER» ✅️ TV-/miniserie, Storbritannia, 2024, drama/sort komedie ✅️ 7 episoder på ca 30 min pr ep. ✅️ Serieskaper: Richard Gadd ✅️ Skuespillere: Richard Gadd, Jessica Gunning, Nava Mau, Tom Goodman-Hill, med flere ✅️ Tilgjengelig hos Netflix
Skrevet av Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no / larsgronli ætt hotmail dått com
Tvert om er serien vekselsvis både forstyrrende, vemmelig, motbydelig, klam og egentlig en smule “sjokkerende”. Likevel er det umulig å ikke engasjere seg i serien, for den er både svært god og faktisk spennende og underholdende. En absolutt annerledes serieopplevelse.
Til tross for at serien bare består av 7 litt over halvtimeslange episoder klarte jeg ikke se alle i et jafs, til det ble serien litt for tung å fordøye, for det er innimellom drøy kost vi får servert. Serien er dog slett ikke farlig, slik enkelte har hevdet.
Historien følger forfatteren, amatørkomikeren og bartenderen Richard Gadd, eller Donny som han heter i serien, sitt forvrengte og komplekse forhold til en kvinnelig stalker og påvirkningen det har på ham når han til slutt blir tvunget til å møte et dypt, mørkt begravet traume.
Donny er en helt vanlig fyr som ved en tilfeldighet blir kjent med en kvinnelig gjest, Martha, på puben der han jobber i London. En vennlig gest, og vips er et levende helvete igang. Han har fått en stalker.
Denne kvinnen viser seg nemlig å være en tidligere straffedømt stalker, eller på godt norsk en forfølger. En plageånd som vier hele sin tilværelse på å forfølge Donny. For dette kvinnemennesket, som er svært overvektig, blir fullstendig oppslukt av Donny – Fullstendig – og starter med å regelrett stalke han.
Hun overøser han med e-postmeldinger i alle sinnsstemninger, dukker opp overalt der han befinner seg, følger etter han, sitter utenfor hjemmet hans i timesvis, og legger seg opp i alt han foretar seg. Det som starter som et nokså hyggelig men snålt bekjentskap hvor Donny lar seg sjarmere av rosen hennes, utvikler seg raskt i en særdeles mørk retning, og endrer Donnys liv for alltid.
Serien er basert på hovedrolleinnehaver og serieskaper Richard Gadd sine egne opplevelser av å bli forfulgt og seksuelt overfalt da han var i tjueårene, og viser hvordan livet hans påvirkes av at Martha starter med å forfølge han.
Stalkeren – Martha – er et regelrett beist, og noe av det vemmeligste av plageånder jeg har sett portrettert. Ikke fordi Martha ser ut som hun ser ut, selv om det vel er vanskelig å ikke tenke at det forsterker inntrykket av henne som en person det feiler noe, og det sier jeg på ingen måte for å stigmatisere overvektige, men fordi Martha fremstilles som et digert beist, og da er det vanskelig å ikke også se det visuelle. Det er likevel utvilsomt i form av hennes handling, språk og oppførsel samt hennes totale mangel på både sosiale antenner og selvbeherskelse, som gjør Martha til en motbydelig skapning.
Men selv om Martha er et regelrett sinnsykt vesen, er det bortimot umulig å ikke på et eller annet plan synes synd på henne. Og det er faktisk noe som er forstyrrende. Skuespillerprestasjonen fra Jessica Gunning er derimot enestående og enorm. Hvordan hun mestrer alt fra både de rolige stadiene der Martha virker normal, når hun formelig koker av raseri, til når hun er på det dypeste depresive, er dypt imponerende.
Det skal noe ekstraordinært til for å klare å gjøre Martha både troverdig og til å føles ekte, men Gunning nagler rollen på glimrende vis. Richard Gadd, som vel må sies å spille seg selv, selv om rollefiguren heter Donny, leverer også en voldsomt overbevisende prestasjon i hovedrollen, men er ikke på langt nær like intens som Gunning, som det formelig spruter alle slags sinnsstemninger ut av!
– – – B A B Y R E I N D E E R – – –
Det som er mest skitten-fascinerende med serien er å se hvordan en besettelse kan utarte seg, slik som Marthas besettelse for Donny, hvor “creepy” en stalker kan være, hvor farlig og altoppslukende en slik situasjon kan være å stå i, men også å se hvordan den som blir stalket faktisk også utvikler sympatier for den han blir stalket av. For Donny blir selv helt oppslukt av forfølgeren sin, i en destruktiv runddans nærmest.
Stalkingen medfører også at Donnys forhold til en transkvinne han innleder et intimt forhold til utfordres og skaper problemer. Særlig en scene hvor en for anledningen virkelig hatsk og blodilter Martha med mord i blikket konfronterer Donny og hans nye kjæreste på et utested er virkelig intenst.
Familien hans slipper heller ikke unna Marthas galskap. Serien viser også hvordan Donnys liv tar en mørk vending etter at han blir kjent med en mannlig eldre tekstforfatter, Darrien, som han blir utnyttet på det groveste av.
Når Donny til slutt velger å oppsøke politiet for hjelp til å få en slutt på stalkingen er det et halvhjertet besøk han avlegger på politistasjonen – noe man som seer må stille seg både undrende, hoderystende og frustrert til. Donnys traumatiske opplevelser med både Martha, Darrien og tidligere livserfaringer, stikker dypere enn både han selv vil innrømme, og enn hva vi først skjønner konturene av.
Det er mye mørke i denne historien, men også mye humor, og fine ømme øyeblikk, for eksempel mellom Donny og foreldrene, Teri, ex-kjæresten og hennes mor, og kanskje også Martha (!). Og det er noen virkelig sterke emosjonelle øyeblikk, som når Donny under en standup-opptreden knekker sammen og deler av traumene sine.
Det er scener i serien som om ikke er direkte sjokkerende, ihvertfall er opprørende, vemmelige motbydelige, og nok så skremmende, krydret med et saftig språkbruk som garantert ikke hadde fått passert på søndagsskolen. Serien er altså ikke for sarte sjeler som lett lar seg bli støtt. Det er ikke bare Marthas oppførsel som er sjokkerende og som man hoderystende iakttar – også Donnys mange valg underveis gir god grunn til å både bli en smule sjokkert, eller kanskje mest av alt oppgitt hoderystende?
Serien er en viktig fortelling om hvordan det å bli utsatt for en stalker kan endre livet totalt, men også en viktig fortelling om deler av den menneskelige psyke, som både oppleves forstyrrende og underholdende. Kanskje er den også lærerik og får oss som ser på til å undres på hvordan vi selv ville taklet å måtte håndtere en person som Martha.
Serien tar ikke bare opp det å bli forfulgt, et annet viktig traumatisk tema serien behandler, dog med mangler, er å som mann bli utsatt for seksuelle overgrep. Et par andre punkter som blir noe litt for lett skrapet i overflaten på muligens er kjønnsidentitet og legning, som begge så definitivt er blant de viktige elementene i serien.
Seriens mørke fronthistorie til tross, dette er også en beksvart komedie med både satire og vittigheter samtidig som det er et spenningsdrama med innslag av psykologiske thrillerelementer. Imidlertid er vel det mest fascinerende at historien altså er sann, ettersom den bygger på en sann historie. Hvem trenger vel fiksjon når man har virkelige historier som dette…
Transkvinnen Teri, som Donny innleder et forhold til, er forresten seriens beste birollekarakter, glimrende bragt til live av Nava Mau. Rollekarakteren Teri er både interessant og varm, og bidrar nok i positiv grad som fordomsnedbryter.
«Baby Reindeer» er en bra serie, selv om den nok ikke er for alle å bli fanget av så er den som Netflix selv lover, fengslende. Imidlertid når den ikke helt opp til topps for min del. Den har et noe for kjedelig midtparti og et fortellergrep som ikke alltid funker helt etter min smak, og oppleves i noen sekvenser som noe sær og seig. At det er en annerledes serie som vil forfølge deg rakt inn i minneboka er dog ganske så sikkert.
Karakteren er ikke klokkeklar og det står og vipper mellom 4 og 5, men det må vel bli fem øyne opp på terningen, og fem filmhjerter.
«Dalgliesh» tilbyr klassisk britisk krim i 70-tallsstil. Helt vellykket er denne «Dalglish»-versjonen ikke, men den klarer akkurat, og litt til, å holde trykket tilstrekkelig oppe til å være verdt å se.
✅️ SERIE: ✅️ «DALGLIESH» ✅️ Storbritannia, 2021-2023, Krimdrama ✅️ 2 sesonger, 9 (12) episoder, spilletid 45min/ep. ✅️ Med: Bertie Carvel, Carlyss Peer, Jeremy Irvine, Alistair Brammer, med flere ✅️ IMDb karakter: 7,6/10 ✅️ Filmhjerte karakter: Terningkast 4 (6/10⭐️) ✅️ Hvor: TV 2 Play
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no Alle foto: imdb.com
70-tallets England danner bakteppet der etterforsker og poet, politiinspektør Adam Dalglish fra Scotland Yard løser uvanlige mordsaker på den idylliske landsbygda samtidig som han sørger over sin avdøde kone og sønn.
Figuren Adam Dalgliesh er et kjent navn for krimbevandrede blant både lesere og TV-seere. Karakteren er som kjent basert på novellene til P.D. James, som har skrevet et x antall noveller med etterforsker Dalgliesh i sentrum av begivenhetene. Særlig på 80- og 90-tallet briljerte detektiven fra P.D. James sitt univers på norske TV-skjermer rundt påsketidene. Roy Marsden bar rollen som Dalgliesh i en årrekke, denne gang er det Bertie Carvel som med stoisk ro, kløkt og kunnskap nøster opp en rekke mord.
I denne versjonen av krimhelten fra 2021/2023 foregår handlingen på midten av 1970-tallet i både rurale og bynære strøk av England.
Om den nye serien er direkte basert på noen bøker eller om den kun er basert på rollefigur/miljø fra bøkene har jeg ikke sjekket.
Serien har pr nå to sesonger, med tilsammen seks ulike krimgåter fordelt på 9 episoder (egentlig 12, men TV 2 har de oppdelt i 9). Det er verdt å gjøre oppmerksom på at man ikke behøver noe som helst tidligere kjennskap til rollefiguren for å ha utbytte av å se serien, for dette er nyskrevet materiale.
I sesongens første del, “Mens englene sover”, dør en ung sykepleierstudent på en avsidesliggende sykepleierskole. Dalgliesh (Carvel) og hans assistent Masterson (Jeremy Irvine) settes på saken. Året er 1975.
I del to, “Det svarte tårnet”, reiser Dalgliesh til en institusjon i smellvakre Dorset for å besøke sin gamle venn, fader Michael, men får der høre at han nylig døde. Han aner ugler i mosen og starter å etterforske dødsfallet, ved hjelp av en ung kvinnelig lokal politikvinne.
“Dragning mot død” avslutter sesong 1, et nyvalgt parlamentsmedlem og en uteligger blir funnet brutalt drept i en kirke i byen, og Dalgliesh får oppgaven med å finne gjerningsmannen.
Sesongen starter litt treigt syns jeg, de første to episodene er ikke engasjerende nok og fremstår noe blatte. Heldigvis tar det seg opp i sak to og tre, der den klart beste er den tredje mordgåten – alle med mørke hemmeligheter som gradvis avdekkes. Det er en noe sorgtynget stemning over serien, men også melankolsk og stemningsfullt tidvis.
Dalgliesh får fra og med episode 3 hjelp fra sin nye assistent DS Kate Miskin (Carlyss Peer), som veier godt opp for den klysete og glatte Masterson. Peer gjør en flott prestasjon og er et lyspunkt og stor styrke. I sesong 2 er Masterson ute, en andresesong markant bedre enn den første.
Sesong 2 som på TV2 Play består av tre 90 minutters lange episoder fortsetter med tre nye etterforskninger. Slik er også sesong 1, med avsluttende saker, men da med hver sak fordelt på to 45 minutters episoder.
En upopulær laboratoriumsekspert slås ihjel på laboratoriet der han etterforsker et drap. Dalgliesh må tråkle seg gjennom en lang liste potensielle skyldige. Flere mistenkte er det også etter at en iskald kvinnelig advokat blir funnet drept og ille tilredt kort tid etter å ha fått en antatt drapsmann frikjent. Samtidig har hennes 18-årige datter nylig blitt sammen med en ung mann mot sin mors ønske.
Sesongen avrundes med et mord på et kjent krigsmuseum, hvor overraskelser oppstår. Episoden med den drepte advokaten, “A Certain Justice”, er høydepunktet og saken med mest sitrende spenning.
Rollefiguren Dalgliesh selv syns jeg er god. En annerledes etterforsker enn i mange lignende serier, med en veldig rolig fremtoning, hever sjelden stemmen og med et klokt hode. Imidlertid kan han stramme grepet hardt når det trengs. Sorgen etter tapet av sønnen og kona tynger han, imidlertid kan også sorgerfaringene hans være til hjelp.
Assistenten Masterson og enkelte andre rollefigurer ser Dalgliesh som arrogant. Kanskje er han det til en viss grad, til og med en anelse sleip(?) – men Dalgliesh går aldri over noen grenser.
Bertie Carvelleverer en meget solid prestasjon i rollen. Carvel fremstår som et utmerket valg av skuespiller som passer perfekt for væremåten til Adam Dalgliesh. Jeg syns rollefiguren har en kompleks dybde som er både imponerende og spennende. Dalgliesh er i seg selv ganske enigmatisk, en gåtefull personlighet, og alle disse nyansene takler Carvel, som er svært behagelig å både iaktta og lytte til. Det som overrasket meg mest er å se at Carvel, som for meg er et nytt bekjentskap, er født i 1977 og dermed ikke er eldre enn midt i førtiårene i serien. Han ser eldre ut, men folk så jo generelt mye eldre ut før enn nå, så nok en gang godt levert av serien. Ellers drar noen sikkert kjensel på han fra The Crown.
Serien har mye fint foto og er en nostalgisk 70-tallskoloritt med tanke på alt av scenografi, det være seg inventar, kjøretøy, design med mere. Dessuten er også musikken med på å sette stemningene.
Jeg blir imidlertid ikke skikkelig grepet av handlingen, den er en smule tørr å følge og utover hovedfigurene Dalgliesh og Miskin er det stort sett ikke noen rollefigurer man bryr seg om. Det er en type serie jeg kan se en eller to episoder av på en kveld, og en eller to igjen neste kveld.
Likevel holder den som sagt trykket oppe tilstrekkelig til at man vil se løsningene, det er jo et “Whodunnit”-preg over mordgåtene der man kan gjette på hvem de skyldige er, og slikt trekker opp. Minneverdig krim er det nok ikke, men den oppfyller funksjonen sin som tidsfordriv og er tidvis spennende.
Jeg er av den oppfatning at når noe får terningkast 3 er det på det jevne, noe trygt uten store overraskelser, som er godt brukbart. Jeg hadde tenkt å sette en treer på Dalgliesh, imidlertid tar den seg bra opp utover i episodene. Etter imdb-stjerneskalaen ville jeg uansett satt 6/10⭐️, som jeg omregner til fire på terningen. Verdt å nevne er at på imdb.com har serien et pent snitt på hele 7,6/10 basert på ca 5400 stemmer.
Liker du «Dalglish» er det grunn til å glede seg. Sesong 3 kommer.
Belfast – en by der det å være i politiets frontlinjer er forbundet med sterkt press og livsfarer!
En av årets påskekrim-serier jeg ikke rakk gjennom i løpet av påsken var «Blue Lights», men den britiske serien fra Nord-Irland kan heldigvis fortsatt nytes hos NRK TV – for den er så absolutt verdt å bruke tidpå. Nok en høykvalitetskrim fra BBC.
Da den heller ikke er noe tradisjonell “påskekrim” fungerer den alldeles utmerket nå etter påske, ja kanskje enda bedre nå faktisk. Serien er allerede skamrost av diverse norske anmeldere, og får en porsjon sterke anbefalinger med seg på veien også fra Filmhjerte.
✅️ SERIEANMELDELSE: ✅️ BLUE LIGHTS (sesong 1) ✅️ Storbritannia (Nord-Irland), 2023, krimdrama/politiserie ✅️ 6 episoder, spilletid ca 57-59 min per ep. ✅️ Med: Sian Brooke, Katherine Devlin, Nathan Braniff, Richard Dormer, m.fl. ✅️ Hvor: NRK TV (NRKs nettspiller) ✅️ Produsert av BBC
✅️ Vurdering: 9/10⭐️ Terningkast: 5
Sesong 1 ligger altså hos NRKs nett-tv; NRK TV. Sesong 2 er også like rundt hjørnet i Storbritannia, der den nye sesongen har premiere 15. april, men når sesong 2 blir tilgjengelig for seere i Norge er usikkert.
Tre svært ulike politirekrutter kastes ut i Belfasts trøblete gater. De er under enormt press i møte med gjengkriminalitet, sosiale problemer og tragedie. Mørkt, troverdig og nyansert politidrama.
«Blue Lights» er utvilsomt spennende krim, men også en kruttsterk miljøskildring fra dagens Nord-Irland. Som kjent er Belfast en by som gjennom årenes løp har vært preget av mye uro, og fortsatt nok er det, noe vi blant annet bevitner i denne krimserien, som vel egentlig mer enn ren krim er politidrama, som kan sammenlignes med den svenske suksessen «Den tynne blå linjen» som den har mange likhetstrekk med. Syns du «Den tynne blå linjen» var midt i blinken vil trolig også «Blue Lights» lukte på en innertier.
Sian Brooke og Martin McCann. Foto: skjermbilde NRK TV
«Blue Lights» sesong 1 følger gjennom 6 omlag timeslange episoder politiet ved en (fiktiv) avdeling i Belfast sin kamp mot tøff og brutal dagligdags kriminalitet, noe som vanskeliggjøres ved at befolkningen verken har spesielt mye av verken tillit eller respekt for lovens lange arm.
De garvede politifolkene som mer enn bare gjerne snur ryggen til og lukker øynene for småkriminelle, ubekvemme situasjoner, gjenger og gangsterkonger står dessuten ofte i kontrast til de tre aspirantene, hvor i sær den ene av de involverer seg sterkere i sakene enn hun burde, i følge politihusets topper ihvertfall. I løpet av de seks episodene blir det familietragedier, vold og voldstrusler, dop, våpen, rasisme og andre lyssky aktiviteter, samt på sedvanlig vis interne stridigheter, gnisninger – og forhold (big sjokk!) – innad i politistyrken. Og drap.
Seriens største trumfkort ligger i de gode og ofte realistiske miljøskildringene, samt bunnsolide skuespillerprestasjoner og sterkt manus. Dessuten er det krydret med tilfredsstillende mengder humoristiske betraktninger, kommentarer og små lystige påfunn som bidrar til at stemningen i serien er gjennomgående mer ekte enn det ville føltes med et bekmørkt univers. Vi vet alle at hverdagen kan være både oppløftende og grå samtidig.
Sian Brooke spiller Grace. Foto: imdb.com
I sentrum for handlingen står tre politiaspiranter som er i prøveperioden sin, og deres tre veiledere. De tre rekruttene er den 41-årige alenemoren og tidligere sosialarbeideren Grace (Sian Brooke), samt de mye yngre Annie (Katherine Devlin) og Tommy (Nathan Braniff).
Spesielt Grace har en helt annen tilnærming til arbeidet enn de rutinerte politibetjentene er vant til, og bruker aktivt bakgrunnen sin som sosialarbeider for å nærme seg folk og situasjoner. Hadde det vært flere av henne i politiets rekker ville verden vært et litt bedre sted?
Hva er det du skriver om meg…? Matt Carver som Cal. Foto: skjermbilde NRK TV
På hjemmebane har hun Cal (Matt Carver), hennes 17 år gamle kjekke men lettere opprørske sønn. Carvers birolle er ikke av de største, men derimot ganske viktig som en del av å kaste lys både på Graces’ privatliv, nord-irsk politi og miljø. Cal sliter nemlig med det mange gjerne omtaler som hverdagsrasisme, men også mer åpenlyst, som fra politiet. Et par av scenene med han er blant seriens mest provoserende og emosjonelle.
Annie er en litt rufsete ung voksen kvinne som ikke helt passer inn hun heller hele tiden i det satte vante hos politiet, likevel er hun både modig, tøff og med stor vilje, mens Tommy er den mer forsiktige og tydelig usikre av trekløveret. En veldig sympatisk ung mann som ønsker å gjøre det riktige, det er umulig å ikke like ham, men som sliter med å innfri kravene for å få fortsette i jobben.
Deres veiledere er også ganske så ulike på flere områder, men også noen av de har sider ved seg de ikke viser for alle. Rutinerte Stevie (Martin McCann) har alltid en småvittig kommentar, er en god grovarbeider, som han på sett og vis ser på seg selv som, og forstår ikke at Grace engasjerer seg så mye. Jen (Hannah McClean) vil helst ha skrivebordstjeneste og er tydelig ubekvem utenfor kontorets trygge vegger, men er ikke bare feig skal vi se, mens den veldig rutinerte Gerard, eller “Gerry” (Richard Dormer), er tøff, men har også et hjerte for å hjelpe. Også han en rollekarakter man raskt liker.
Tommy og Gerry ser lyset! Foto: imdb.com
Avdelingens nestleder Helen (Joanne Crawford) styrer troppene med øye for rettferdighet men stiller klare krav, må gjøre harde prioriteringer og er ikke alltid i dus med de over henne i systemet. Deriblant førstebetjent David Johnston (Jonathan Harden), responsteamets leder, som selv er under konstant press. For i Belfast er det områder og folk som fra øverste hold har fått klistrelappen forbudt sone for politiet, noe vårt aspirant-trekløver ikke klarer å forholde seg til. Selvsagt gjør de ikke det!
Den store stygge ulven, sjefsskurken som drar i trådene, som er en rød tråd serien igjennom, er gjenglederen James McIntyre (John Lynch), en “Eric Cantona”-lignende type.
Særlig Sian Brooke – som blant annet også er å se i serien «Guilt» – briljerer i rollen som den godhjertede Grace, som så gjerne vil redde alle, med sin håndtering av situasjonene hun havner i. Desverre for Grace får hennes pågåendehet henne i trøbbel med folk på begge sider av loven, både jobbmessig og privat, og hun begynner å stille spørsmål ved om hun har gjort et riktig karrierevalg.
Matt Carver. Foto: skjermbilde NRK TV
De to andre jeg liker aller best og som begge spiller utmerket er Martin McCann som Stevie, og Matt Carver som Cal. Jeg liker forøvrig spesielt godt bredden og diversiteten på rollefigurene blant særlig politifolkene, men også ellers i serien.
Skal man sett med norske øyne finne noe å trekke for er det at nord-irsk politi og miljø noen ganger er noe utfordrende å relatere seg til eller føle kjennskap til, spesielt dersom man ikke har en del kunnskaper om Belfast og Nord-Irland fra før når det gjelder landets historie og lovverk, for eksempel angående politikk og religion, selv om det ikke er direkte tematikk i serien. Det føles ihvertfall ved noen tilfeller som om man som seer ikke riktig har alle brikkene på rett plass. Imidlertid er ikke dette noe som rokker ved at denne serien er både engasjerende og spennende.
🚔B L U E L I G H T S🚔
Det er ikke til å stikke under en stol at serien skildrer mye voldsbruk med nerve og intensitet, er rå og brutal. Særlig slutten på episode 5 er vond, dog er det ingen scener som verken kjennes unødvendige, overflødige eller kunstig opphetet, og dialogen sitter som ei kule.
Man har riktignok av dramaturgiske årsaker spisset historien og noen rollefigurers egenskaper ettersom det er fiksjon, men dette er et sjeldent vellykket politidrama som mestrer å menneskeliggjøre livene til de hardt prøvede politibetjentene i Nord-Irland uten sentimentalitet og med svært få klisjèer.
En Nisselua på-kommentar følger, for også Norge er representert i Blue Lights. Stevie eter nemlig ikke hva som helst til lunsj 😉 Foto: skjermbilde NRK TV
Riktignok snuser siste halvdel av den femte episoden litt på klisjèboksen og går i forutsigbarhetsfellen, for når et bestemt ord sies like etter at det er gjort et poeng av å ikke bruke det, er det et omen for hva vi har i vente… Serien byr neppe på de store sjokkene eller noe vi aldri har sett tidligere, imidlertid er den likevel et veldig frisk pust i sjangeren krim, spenning og politidrama med Belfast som et dunkelt pulserende bakteppe. Det er lett å følge handlingen og takket være et tight manus er serien engasjerende. Viktig er det også at hovedpersonene er interessante og levendegjort på et vis som gjør at vi blir trukket inn i livene deres og føler oss engasjert i hva som skjer med de.
«Blue Lights» utstråler solid påfyll spenning og underholdning. Et briljant politidrama som absolutt anbefales.
❤️
❤️
❤️
❤️
❤️
🤍
Legg gjerne igjen synspunter om serien i kommentarfeltet. Snakkes! 😉
