Tenk deg et dunkelt belyst rom en gang i en dyptopisk fremtidsvisjon. En kopp faller i gulvet. Den knuses ikke. Men den lager lyd. Sekunder senere dør du.
FILMOMTALE/ANMELDELSE
A QUIET PLACE
USA, 2018, Grøsser/horror/thriller, 1t 30m Regi: John Krasinski Med: John Krasinski, Emily Blunt, Noah Jupe, Millicent Simmonds, Cade Woodward og Leon Russom
Aktuell: Går for tiden på norsk kino, norsk premiere var 6. april
Sett på Aurora Fokus kino sal 1
Omtrent slik er premisset for regissør og hovedrolleinnehaver John Krasinskis nye grøsser A Quiet Place, en grøsser hvor hver minste lille for høye lyd kan få katastrofale følger. I nær fremtid i et apokalyptisk samfunn har nemlig blodtørste monstere utslettet det meste av menneskeliv. Monsterene regerer på lyd, de dreper på få sekunder, og etterlater seg kun øde og folketomme spøkelseslignende bebyggelser. Menneskene må derfor leve i taushet, lage så få lyder som mulig og holde kommunikasjonen primært på tegnspråk, hvisking og mimikk.
Slik er det med familien vi møter i et forlatt samfunn som vitner om at noe har skjedd nesten over natta, en familie bestående av far, en gravid mor, og deres tre barn, to unge gutter og ei døv jente. Gjennom filmen må den lille familien kjempe for å holde seg og hverandre i live, vel vitende om at lydnivået deres må holdes på et minimum. Hvis ikke går de en voldsom skjebne i møte.
Når mor i familien er gravid med nært forestående fødsel på kalenderen tilspisser det situasjonen deres ytterligere. For hvordan holde et spedbarn fra å gråte og lage lyd, hvordan unngå smertehyl ved fødselen, eller når en spiker tres inn i foten?
Filmens historie er enkel i all sin subtilitet, og nettopp det er med på å gjøre at man som publikum føler spenningen fra start til mål. For hver lille lyd har en funksjon. Noe vi smertelig får erfare i en av filmens tidlige, og mest grusomme, scener.
(Spoiler – Teksten er skjult med lys skrift, marker området frem til bildet, som ikke har med røpingen å gjøre, eller la være for å bevare spenningen) – Når jeg så denne scenen hvor altså den yngste sønnen på 4-5 år ble tatt følte jeg og sikkert andre og under oppbyggingen at noe fælt ville skje (selv om jeg skvatt noe jævlig når monsteret tok sitt uskyldige offer), men se på rekkefølgen familien går i, det er nemlig lite troverdig gitt faren de vet lurer bak hver busk at den minste sønnen på bare 4-5 år tusler bakerst, ute av syne for de andre som går med ryggen mot han. Scenen gav oss en grusom beskjed om konsekvensene av å lage for høy lyd og satte på mange måter premisser for den videre gangen for familien, særlig forholdet far-datter, som til slutt i filmen blir en anelse klisjèfull pga dette. Scenen er sikkert “nødvendig” for å forankre den videre fortellingen, men jeg syns den var trist…
(Spoiler slutt. Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Emily Blunt i A Quiet Place
På enkelte områder føles nok A Quiet Place som klassisk grøss, med uhyrer i mer eller mindre Aliens-form, en familie som kjemper mot de djevelske kreftene, i et samfunn hvor meneskene er de jaktede. Noen linjer kan sikkert trekkes til eksempelvis forfatter Cormac McCarthy sin fortellerstil som er filmatisert i The Road (2008), hvor det riktignok ikke var den type skapninger som her.
A Quiet Place skiller seg likevel ut i grøssesjangeren, med sin stillhet, og oppfinnsomme måte å leke med publikums opplevelse av de ulike lydene. Filmens spenning spiller på frykten som ligger i menneskeskapte lyder, helt hverdagslige sådan, som for eksempel et leketøy, et vekkerur, ting på bordet som kan falle i gulvet, eller andre lyder du aldri tenker særlig over. Man har dog ikke helt stolt på at dette alene skal bære publikums grøss, for ved hjelp av skummel og klassisk skrekkfilm-soundtrack legges noen ekstra lydeffekter på for å lede oss inn i redselen. Noe som forøvrig funker. Selv ser jeg nokså lite grøssere, men denne filmens premiss trigget meg helt fra første stund, da A Quiet Place er en type grøsser som spiller mer på frykten av det du ikke ser, enn på nødvendigvis konfrontasjoner med digre slimete monstere fra Helvetes verste strøk.
Det er frykten i ansiktsuttrykkene, frykten i stemmeleie (nå er det lite bruk av ord i filmen da) og frykten for hva som Kan skje dersom man ikke konstant er bevisst sine handlinger. Jeg skvatt skikkelig til noen ganger i kinosetet, noe jeg sjelden gjør, og da har denne type film klart ett av sine viktigste punkter, noe som er morsomt å registrere.
Det skal ikke legges skjul på at A Quiet Place krever at publikum holder kjeft under filmens gang. Slafsing, fnising og småsnakk vil nemlig garantert legge en demper på opplevelsen. Heldigvis for min del var det et veloppdragent publikum som bivånet filmen i salen jeg besøkte denne kvelden, og dermed legegr man så godt merke til vinden i gresset, hvert lille knirk, og den nerven som hele tiden ligger syltynt i bunn.
Noah Jupe, Millicent Simmonds og John Krasinski
Filmen har et godt manus, selv om det naturligvis inneholder noe å plukke på da det jo er en slags sci-fi i historien, med monstere som angriper, og noen forklaringshull føler jeg, men historien er stramt fortalt og med smarthet. Skuespillerprestasjonene er også upåklagelige. Særlig imponert er jeg av purunge Noah Jupe (Suburbicon, 2017) som spiller den eldste sønnen. Den omlag 12-13 år gamle Jupe gir frykten og redselen et ansikt som aldri sprekker på troverdighet. Her har vi virkelig et talent som forhåpentligvis blir å se mere av fremover.
Faren spilles på troverdig vis av regissøren selv, John Krasinski, kjent fra TV-serien The Office (USA) og filmen 13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi (2016), mens en knakende god Emily Blunt er den gravide moren. Datteren er det Millicent Simmonds som spiller. Rollefiguren er døv, noe som gir et ekstra element av frykt, siden hun ikke er istand til å høre farene som truer. Ved første øyekast hadde jeg litt mer problemer med å sette meg inn i hennes rollefigur, men når jeg har hatt tid å tenke over filmen fremstår prestasjonen hennes som veldig sterk. Simmonds er for meg et helt nytt bekjentskap, men hun spilte også døv i Wonderstruck (2017) har jeg lest.
At handlingen i store trekk utspilles i landlige og tilsynelatende fredfulle omgivelser gir litt ekstra krydder over vissheten om farene som lurer. Filmen er intet visuelt mesterverk, men på lydsiden er dette bortimot eksepsjonelt og utført nærmest med millimeterpresisjon. Lydmiksen er utvilsomt denne filmens store kraft, i all sin nedtonethet. I kategorien for lydmiks og lydredigering bør A Quiet Place være Oscar-kandidat når den tid kommer neste år.
Krasinskis verk er ikke like godt eller genialt som fjorårets genistrek Get Out fra Jordan Peele var, men representerer likevel i likhet med den noe litt nytt. Krasinski har dog ingen annen agenda i filmen enn å formidle frykt og få publikum til å kjenne rollefigurenes redsel og desperasjon på kroppen, uten noe underliggende motiv eller budskap (jada, du finner selvsagt budskap hvis du leter, som familiesamhold, leve på naturens premisser o.l.). Filmen er på sitt beste når vi aner at roen kan senke seg bittelitt. Men så skjer det noe. Eller når den opp i sitt dystre bakteppe også formidler fremtidshåp og normalt familieliv.
Det er noen av grunnene til at A Quiet Place er et stille helvete, som gir frysninger nedover ryggen og spontane rykk i kroppen.
Det skal selvsagt kommes tilbake til hvorfor Varg-treneren provoserte iløpet av denne episode 7-gjennomgangen, kall det en slags “recap” om du vil (det er jo et slikt et populært ord for tida i min bransje, hvis jeg kan kalle meg en del av den, haha). Som vanlig inneholder “recap`en”, hvis det nå er det vi kaller dette, både synspunkter på det vi fikk se i episoden, en liten oppsummering av hendelsene, noen skudd bak mål (rettere sagt avsporinger og sidespor) og noen lettere forsøk på ironi og humor 😉
Mye vonde lukter i episode 7. Foto: Skjermdump fra NRK TV
Helt til nå har strømmen av sympati flytt i en jevn strøm Helenas vei. Helt til nå. Men så feil kan man vel ta? Bare spør Eivind Brattskjær (Rolf Kristian Larsen). Imidlertid, når mannssjåvinisten Tangsrud (Bjarte Hjelmeland) lekset opp for Helena (Ane Dahl Torp) at hun både er frekk, selvopptatt og arrogant (mannen hadde tydeligvis sett seg selv i speilet etter superlativer..) steg sympatien for vår kvinnelige trenervenn enda noen hakk.
Men la oss nå gå litt tilbake. Noen uker har gått siden “pussygate”, som insidenten mellom Helena og Aalesund-treneren kalles nå, det er deadline day, altså siste dag for å signere nye spillere, og i klubbhuset hos Varg har man fått besøk av spissen Mario (Mbake Konte) som man skal signere for å styrke angrepet ettersom Michael (John Carew) sliter med skade og koser seg med ergometersykling og isposer på kneet.
Super-Mario drar en spøk (morsom scene egentlig). Legg merke til bildet oppå kjøleskapet, med en jublende Eivind i fokus. Foto: Skjermdump fra NRK TV
Her må jeg skryte litt av de som har gjort castinga. Spissen Mario spilles av den temmelig ukjente Mbake Konte, som etter hva jeg raskt fant ut ved hjelp av google er en Oslo-basert modell og skuespiller. Han både ser og høres ut som en fotballspiller med offensiv tankegang etter førsteinntrykkene å bedømme, så det er bra.
For å finansiere kjøpet har Varg iallefall tenkt å snyte til seg noen penger fra Tromsø gjennom å selge Stilson dit, men auda, oppe i nord stinka han vist ut hele Alfheim da han tok av seg sokkene og viste frem den inngrodde neglen sin med påbegynnende koldbrann, forteller Espen (Morten Svartveit) til Helena (med litt andre ord; “dei tok av han sokkane på Alfheim, dei heldt på å kasta opp heile gjengen”), så dermed spydde nok Tromsø penger istedet på flere stjerner som Slobodan Vuk (grattis med første eliteseriescoring forresten for å avspore litt til), uansett, penger fra Tromsø ble det altså ikke (og takk for det, hva faen skulle vi med Stilson sine sure tær? Men typisk Tromsø å jakte enda flere midtbanespillere ;p).
Varg-spilleren Stilson har vært på Alfheim. Ord blir overflødige. Foto: Skjermdump fra NRK TV
Dermed må Helena ut med tiggerkoppen, og skal forsøke å vri penger ut av Ulsteinviks lokale onkel Skrue, herr Tangsrud. Og lykkes ikke det har hun en plan B i ermet; å selge Eivind (!). Til “jævla Ålesund” (dobbelt utropstegn!!).
Helena skal raskt erfare at å be Tangsrud om penger er omtrent like nedverdigende som å sette seg på gata og tigge (trolig hadde nok det vært mer innbringende) og en like (u)trivelig mottagelse som å troppe opp på sosialkontoret og be om livsopphold (muligens hadde hun fått til livets opphold der da, men antagelig med samme ovenfra-og-ned-holdninger og personlige “vurderinger” på veien ut). Onkel Skrue Tangsrud har imidlertid snøret pengesekken sin igjen, og buldrer over Helena med en ordtirade om kapasitet, karakter og hva det nå enn var, før han avslutter med å erkjenne at han ikke er så pengesterk som hun skal ha det til ettersom han trolig må si opp flere hundre ansatte snart.
Ja, en smule sympati vant han faktisk der, Tangsrud, når han ble provosert over at Helena sa at penger til å kjøpe Mario bare er lommepenger for han.
Helena og Varg står med det tilbake med det beinharde valget om å ikke signere Mario, spissen hun ser på som klubbens redningsmann, eller selge Eivind, hennes aller største støttespiller i laget, og supporternes helt, til “jævla Ålesund”. For lommerusk og småpenger attpåtil, men nok til å kunne kjøpe den nye spissen hun vil ha inn.
Mot alles anbefalinger selvsagt, det å selge Eivind. Sportslig leder Espen vil ikke. Selv Michael fraråder Helena å selge. Både for laget og hennes del. Eivind er nemlig en poppis fyr i klubben. U16-trener er han pinadø også. Ja visst, nærmest som et svar på mitt spørsmål forrige uke om ikke Varg har aldersbestemte lag, kom den opplysningen i episode 7 😉
Begynner Espen å bli litt lei Helena? Ja, litt. Nei, selv om hun er kjerringa mot straumen, eller noe sånt. Foto: Skjermdump fra NRK TV
Å spille for Varg og bo i Ulsteinvik er kanskje ikke den store fotballdrømmen, men når du har ei datter som går rundt med body med påskriften “Jævla Ålesund” har du kanskje ikke lyst å flytte til Ålesund og spille for Aalesund. For nei, Eivind tar det ikke pent når han får sjokkbeskjeden fra Helena om at han skal selges.
Der sitter han og tror han omsider skal få en unnskyldning for at Helena ikke fortalte han om at fødselen av barnet hans var igang for noen uker siden, noe de altså ennå ikke hadde snakket ut om, istedet får han av Helena, Vargs trener, vite at hvis ikke han går til Aalesund rykker Varg ned! Hun holder et helt foredrag om at han da går til et bedre lag. Et bedre lag? Og å si at Varg rykker ned uten ny spiss? WTF! Hva slags mentalitet er det Helena? Det oser jo taperinstinkter lang vei av henne i måten hun formidler dette på. Å se mulighetene i det laget hun har, nei det går ikke, uten han spissen rykker vi ned.
Eivind, som hele veien har vært den som har vært Helenas store støttespiller i laget, uten å få særlig anerkjennelse fra henne for det, presses til å signere for jævla Ålesund. Som han sier, “ska eg spele for jævla Ålesund?”. Men Helena kjører på om at hvis han virkelig vil redde kameratene og klubben han er så glad i fra nedrykk så må han selges, hvis ikke så kan han sitte året etter med dattera på armen og se jævla Ålesund på TV. Helena gjentar budskapet om at han går til et bedre lag, og at han med sine 32 år neppe vil få tilbud igjen fra Eliteserien. Jøss, jeg trodde han allerede spilte for en klubb i Eliteserien, men men.
Han slenger i trynet på Helena at hun er feig og at det er patetisk, og at hun ikke kan si unnskyld og nå heller selger han. Tja, jeg er faen ikke helt uenig etter dette… Helena har behandlet Eivind dårlig syns jeg. Jeg tenker selvsagt her som supporter hvis en populær spiller hadde blitt solgt til en rival, og det helt uventet, for en latterlig lav sum og særlig siden spilleren slett ikke ville selges eller gå til klubben han blir bedt om å skrive under for.
Så viser vel episoden da at noen ganger må en trener og klubb ta veldig vanskelige og upopulære valg. Nå har jo ikke jeg vært trener da, sånn i real life, men gjennom mine mange sesonger på FM og før det CM (og da vet man selvsagt alt om å lede et lag og styre en spillerstall, sant?) har jeg jo mang en gang presset en spiller til å bli solgt, men har vel kanskje ikke tenkt så mye på reaksjonen fra den spilleren som selges. Eivinds fortvilelse var iallefall vondt å se på, selv om det jo bare er en TV-serie og skuespilleri for TV-galleriet 😉
Ja kan du skjønne at noen vil dit? Foto: Skjermdump fra NRK TV
Helena: – du, vær itj så sur da, no slæpp du oinna Stilson sine jævla sure tær. Foto: Skjermdump fra NRK TV
Det er vel noe i det Michael sa til Helena, om at til å være en trener som vil gå stille i dørene så har hun en tendens til å havne på avisforsidene og oppsøke kontroverser. Jeg håper ihvertfall hun fikk det tøft med forsidene og skjeggemennene på tribunen etter sjokksalget. Slemme Helena 😉
Nå vet jeg jo at Varg ikke rykker ned (dvs jeg skjønner jo at det ikke skjer). Det blir en sesong 2 som allerede er under innspilling, og NRKs episodebeskrivelser av ennå ikke sendte episoder har vel avslørt litt for mye syns jeg, så spenningen fremover ligger vel mest i om serien får frem flere sider av Helenas problemer ved å være kvinne i et sterkt mannsdominert miljø. Som jo er en av seriens største formål.
Ellers har jeg lest en del om “Heimebane” andre steder, hvor det trekkes klare sammenligninger til en del amerikanske serier, hvor det punktlig beskrives hvordan “Heimebane” trolig har hentet sin inspirasjon i diverse hendelsesforløp. For deg som er interessert i et dypere dykk ned i materien rundt “Heimebane” kan jeg absolutt anbefale å lese denne saken hos serienytt.no, som gir en veldig fyldig og interessant analyse av “Heimebane” (noen spoilere finnes det nok i teksten og bildene i saken, men jeg fant saken høyst interessant).
Ellers i episode 7 var det jo et lite drama og gryende forhold sådan i gang på “heimebane” hos Camilla (Emma Bones), Helenas datter, som har invitert Adrian (Axel Bøyum) hjem på middag. Så dukker selvsagt nabogutten og Camillabeiler Nils (Endre S. Hagerup, som gjør en veldig morsom rollefigur) opp, og det blir kleint, selv om begge to inviterer han til å bli, eller ikke gjorde det, og det hele ender opp med at Camilla skjeller ut Nils for å pushe henne til å følge drømmen sin, som nå ligger i grus etter at hun avslører at hun har sagt opp på restauranten fordi hun vet at hun ikke er god nok. Camilla har jo vært rimelig sympatisk hittil hun også, mildt sagt, men hun var vel i strengeste laget med Nils, eller hur?
Adrians problemer fikk vi kanskje/kanskje ikke en dypere forståelse for, men at gutten sliter med tvangstanker fikk vi et eksempel til på under middagen med han, Camilla og Nils, når han fortalte hvorfor han må spise en boks tunfisk hver dag til et fast tidspunkt. Hvis ikke må han flytte til Innsbruck (!) og alle kommer alle til å dø, og verden (hans) til å gå under, var vel essensen i eventyret han leste opp. Ja Nils skyter jo inn at det nok sikkert ville vært bedre av han å flytte til København isåfall, siden han ikke er flink til å stå på ski. Ja, enig der Nils, København er nok bedre… Uten noen øvrige sammenligninger og bakgrunn ligner muligens Adrians personlige problemer med det psykiske litt på de rollefiguren Even hadde i “Skam”, og da tenker jeg på måten han snakker på og måten han glir ut i lange og ofte detaljerte fremtidsskildringer, men vi får nok bedre forståelse av han når faren dukker opp i neste episode.
Smask! Foto: Skjermdump fra NRK TV
Til slutt avrundes episode 7 med det vi vel har venta på nå noen uker. At Camilla + Adrian = sant. En regnvåt Adrian, het omfavnelse med kyss og muss og ruskevær på ruta, og lysglimtet i bakgrunnen som sett gjennom vinduet hvis du legger litt godvilje til danner en hjerteform. Så søtt 😉
Endelig litt kjærleik. Foto: Skjermdump fra NRK TV
Fikk vi så ingenting sportslig info ut av episoden da, bortsett fra at en ny spiss hentes?
Joda. Adrian er nominert som månedens spiller i Eliteserien, han har scoret et fantastisk mål mot Brann får vi høre, og Varg ligger på 14. plass på tabellen, foran blant annet Start, og med kun 3 poeng opp til 11. plass, og en ventende kvartfinale i cupen.
Den blir imidlertid uten Vargs mest sympatiske spiller, Eivind, som har dratt til den jævla jugendbyen.
Har du kommentarer, synspunkter, ris, ros, eller annet å melde om serien og/eller denne omtalen? Fyr laus i kommentarfeltet 🙂
Fredag ble det offentliggjort at det er det katalanske dramaet “SUMMER 1993” som er den klare vinneren av årets norske Scope 100.
Prosjektet som er et filmprosjekt i regi av Festival Scope, Kreativt Europa og den norske filmdistributøren Arthaus, er et filmvisningsprosjekt hvor 100 filminteresserte, valgt ut av Arthaus, ser et utvalg filmer via Festival Scope sin “nettkino”, kan diskutere filmene på et lukket forum, og til slutt stemmer frem en vinner som settes opp på kino i Norge.
Årets Scope 100 startet 1. mars og iløpet av måneden stemte deltagerne frem en favoritt blant 5 filmer som er plukket ut av Arthaus.
Undertegnede var en av de 100. Av omlag 450 søkere kom jeg gjennom nåløyet igjen, som i fjor, og fikk sjansen til å i årets Scope 100 se de fem utvalgte nye europeiske filmene. I fjor var det 7 filmer man fikk velge mellom, men dette var altså kortet ned i år til fem.
Et fellestrekk ved årets filmer, et tegn i tiden med tanke på debatten rundt kvinners plass i filmindustrien, er at samtlige fem filmer er regissert av kvinner, og at det i alle filmene er en kvinne, eller jente, som er filmens hovedperson.
Terningkastene mine på filmene er basert på visning på en nett-stream, noe som selvsagt ikke yter full rettferdighet til filmene på områder som blant annet foto, lys og lyd, men gir en bra pekepinn på min oppfatning av filmene.
SPANIAS OSCAR-BIDRAG VANT
SUMMER 1993 (Estiu 1993)
Spansk drama, som var Spanias bidrag til Oscar i år. Etter morens død blir 6 år gamle Frida sendt fra Barcelona for å bo hos onkelens familie som lever på landsbygda. Frida har imidlertid vansker med å glemme moren og å tilpasse seg sine nye omgivelser, noe hennes nye adoptivfamilie får merke på kroppen. Stillferdig film om barns savn og sjalusi, og følelse av å ikke strekke til både hos voksne og barn, presentert både ømt og nært uten å gli over til det sentimentale.
“Summer 1993” viser på en ekte, realistisk og svært troverdig måte både hvordan et barn og omgivelsene rundt henne må tilpasse seg den nye situasjonen, alt utført med en varsom og gjennomtenkt regi av Carla Simón. Jentene som spiller Frida og (kanskje særlig) hennes yngre søskenbarn imponerer stort. Filmen er presentert både med en lun varme og hjerteskjærende ingredienser, men altså uten å gli over til å bli en tåreperse av en film.
Omtalen fortsetter under traileren (som inneholder svært få spoilere)
Jeg må innrømme at jeg tidvis følte at filmen ikke engasjerte nok i første halvdel, men det tok seg godt opp etterhvert, når man ser at filmen er dypere enn man først vil anta. Summer 1993 beveger seg nemlig fremover i svært rolig tempo, noe som gjør at filmen krever et tålmodig publikum, og som belønner seerene med å la de få god tid til å ta inn over seg situasjonen for de involverte, og nyte de sommerlige omgivelsene som legger en tidvis både varm og klam stemning over handling og bakteppe.
I tillegg preges Summer 1993 av fremregende barneskuespill av ikke mindre enn to purunge jenter, samt noen scener som nok vil sette seg godt hos publikum. Med en sluttsekvens som sitter som et slag i magen ebber Summer 1993 ut som en film jeg helt klart anbefaler. Ut fra streamen jeg fikk se filmen via har jeg satt terningkast 4 (6-7/10), men denne vil nok utfolde seg mye bedre på en kinoskjerm. En film med et potensiale på det norske markedet vil jeg tro, også for et ungt publikum.
Summer 1993 ble satt opp som nr 3 på min liste, men veldig små forskjeller skilte mine tre på topp-filmer, så at Summer 1993 ble vinneren syns jeg er veldig hyggelig. Jeg skal iallefall få med meg filmen også på kino senere i år. Se den da! 🙂
De fire andre filmene i årets Scope 100 får ikke distribusjon i Norge av Arthaus, men kan fort dukke opp andre steder. Noen av de syns jeg absolutt fortjener et bredt publikum, så hold øynene åpne for disse titlene. Her er iallefall en kort gjennomgang av de øvrige filmene, i den rekkefølgen de endte på etter stemmegivingen i årets Scope 100.
I AM NOT A WITCH
Britisk drama med handling og språk lagt til et sted i Afrika. En 8 år gammel jente i en gudsforlatt ørkenlandsby blir anklaget for å være heks etter en banal hendelse. En kort og rettsløs rettsprosess senere sendes hun til en leir midt i ingenmannsland hvor kvinner som har blitt dømt for heksevirksomhet holdes.
Kan vel si at dette er en smal film. Endte på 2. plass i årets Scope 100 i Norge, men er ikke en film jeg personlig vil anbefale. Filmen er for sær og fremstår med sine komiske elementer og lettere surrealistiske stil som for malplassert sett opp mot filmens sørgelige tema. Jeg satte riktignok terningkast 3 på denne (svak treer, 4/10), som på plussiden må sies å introdusere oss for en kultur veldig fjern fra vår egen måte å leve på. Imidlertid må jeg nevne at flere av Scope-deltagerne likte denne filmen godt.
AVA
Fransk drama, og spillefilmsdebut for regissør Lea Mysius. Prisvinner i Cannes. En coming-of-age-historie om en vakker jente i vakre omgivelser, men med mørke skyer over seg. 13 år gamle Ava (vistnok spillt av en 17-åring) har nemlig fått vite at hun snart vil komme til å miste synet. Hun bestemmer seg for å konfrontere sin kommende skjebne gjennom å oppleve så mye som mulig i løpet av en het sommer, hvor hun også for første gang kjenner kjærlighet når hun blir kjent med en omstreifende eldre gutt. Samtidig skildres forholdet til alenemoren hennes.
Ganske dristig film med noen eksplisitte scener som vil vekke reaksjoner, alt omgitt av smellvakre omgivelser i sør-Frankrike. Ava var min personlige andreplass i årets Scope 100, og kom på tredjeplass i avstemningen (nesten helt jevnt mellom nr 2 og 3, melder Arthaus). Filmen har en blendende location, flott foto, en visuell digg innledning, og en historie som er interessant nok.
Midtveis endrer filmen dog noe retning, tar noen merkelige fortellergrep, og blir litt mindre troverdig, men Ava endte på et fint terningkast 4 (6-7/10) for min del. “Ava” hadde fortjent kinovisning, og får iallefall med seg en anbefaling på veien fra Filmhjerte.
POLINA (Polina, danser sa vie)
Fransk/russisk drama (fra 2016), som har vært vist på filmfestivalen i Venezia. En ung russisk jente fra en arbeiderfamilie starter å studere klassisk dans. Som ung kvinne flytter hun til Frankrike hvor hun istedet vender seg mot moderne dans, i en film som videre til Antwerpen følger hovedpersonen Polinas vei mot å realisere seg selv.
Jeg liker Polina, som helt klart er en positiv overraskelse. To av filmens høydepunkter; Juliette Binoche i en dansende birolle, pluss et medrivende og kontrastfullt soundtrack som trakk filmen sterkt opp for min del. Særlig måten Polina blander kunst, dans og mer moderne pop, techno og elektronika syns jeg er direkte fascinerende.
Polina var min favoritt blant de fem filmene, og filmen var også høyt oppe på listene hos mange av deltagerne i Scope 100, men også langt nede hos andre, blant annet på grunn av en del klisjèer. Fra meg fikk filmen et solid terningkast 4 (7/10). Jeg anbefaler absolutt å se “Polina”, så undersøk mulighetene via andre filmplattformer.
FACES PLACES (Visages Villages)
Dokumentar fra Frankrike, som var Oscar-nominert i kategorien for beste dokumentar. Den 89 år gamle regissøren Agnes Varda og hennes kompanjong “JR” kjører på roadtrip gjennom franske pittoreske småbyer, landsbyer, og landskap. På sine mange stopp tar de bilder av menneskene de møter som også gir små hverdagsfortellinger.
En film som om ikke annet gir en lyst til å oppleve flere områder av Frankrike enn turistløypene i Paris, da den fremstår som et reneste “reisebrev”, men som for meg hva film angår opplevdes som for intetsigende og overregissert. Faces Places funker nok helt fint en kveld på sofaen med TV`en rullende i bakgrunnen og blikket sånn passe festet på skjermen.
Filmen har sine kvaliteter, Agnes Varda er veldig sympatisk og det er et bildeskjønt foto, men en for intetsigende historie og med noen irriterende elementer, som denne “JR” som med sine solbriller på i alle situasjoner fremstår som en merkelig motvekt mot hele filmens premiss. Dette er likevel en film som nok sikkert en del vil like. Fikk et terningkast 3 (5/10) hos meg og endte på 4. plass på min liste. I Scope 100 ble det sisteplass.
Kort fortalt:
SUMMER 1993 – Sommer, sol og…savn. Barnespill av klasse. Verdt å se, en film i riktig Arthaus-stil. I AM NOT A WITCH – Lite minneverdig “hekseri”. Mest bortkastet tid, styr unna. AVA – Liker du oppveksthistorier og blendende loactions er dette nesten obligatorisk å få med seg. POLINA – Kunst, dans og et pulserende lydbilde. Klassisk historie, men absolutt verdt å se. FACES PLACES – Planlegger du ferie til Frankrike utenom turistløypene gir nok denne inspirasjon.
Hvilke av disse filmene vil DU se? Slår “Summer 1993” an i Norge? Diskuter i vei i kommentarfeltet 🙂
2. påskedag gikk den sjette episoden av “Heimebane” av stabelen, og bød på både bortetriumf, #MeToo problematikk forut for sin tid, og andre mer eller mindre dramatiske hendelser på heimebane. Her er iallefall en slags episode 6-“recap” (servert både med begeistring, ironi og humor, pluss litt kritikk ;p).
Som ventet fikk Helena karantene etter “overfallet” sitt på “jævla Ålesund”s trener forrige runde, selv om det var Skarbø som putta hånda sin inn i skrittet på Helena, den jævla sleske grisen. Desverre for Helena har hun ikke beviser sier hun, så da vil hun ikke kjempe for rettferdighet, selv om sportslederen Espen selvsagt vil anke. Jeg skjønner ikke hvorfor serieskaperne har gjort Helena så tannløs? Hun godtar sms-trusler om drap og voldtekt, hun står apatisk i de første møtene med supporterne, og er direkte uengasjert i nyheten om fire kampers karantene. Kun noen få ganger har vi fått se henne på sitt ypperste, når hun virkelig vil noe, da lever hun opp til Varg-mottoet “Den som vil det mest”.
Det er selvsagt desverre slik at mange kvinner nok føler på skammen, og redselen for å ikke bli trodd, redselen for å bli fremstilt som løgner og kun ute etter sympati. Sånnsett er det vel realisme i det hele.
Heldigvis fikk Espen henne på bedre tanker etterhvert, om enn motvillig, for hvem vil vel gå glipp av sjansen til å banke RBK? Serien har fått kritikk for urealistiske håndteringer av særlig idretten serien handler om, fotball. Seansen inne på NFFs kontorer på Ullevaal får neppe skryt fra omverdenen, ei heller ankeprosessen, selv om man gjerne kan mistenke NFF for å være akkurat så inkompetente som de tre herrer fremviste, med straffer utmålt helt vilkårlig, fjas og vas. Kvinnesynet til mannen med skjegget (sjokk) kan nok forøvrig diskuteres… Det trehodede forbundstrollet bragt til live av ellers dyktige Trond Espen Seim, Kåre Conradi (flott skjegg gitt) og Kim Haugen gjorde iallefall NFF til reine muppetshowet.
NFFs disiplinærkomitè lar seg irritere over at Helena kommer med anklager om antasting, for slikt står visst ikke noe om i regelverket… Foto: skjermdump NRK TV
Men anken hjalp jo, Helenas fire kampers karantene ble nedjustert til kun en kamp, takket være Espens bestemthet om å anke, selv om Helena syns fire kampers karantene var helt greit.
Jaja, i mellomtida skjedde det jo hyggelige saker. Jeg begynte et øyeblikk i serien å tro at Varg kun spilte på heimebane, men jøss, der var laget plutselig i bussen på vei til Lillestrøm, riktignok med Ellingsen som vikarierende trener i og med at Helena hadde fått karantene, og herr Ellingsen som er alt annet enn en lagspiller har tanker om å gjøre sine egne taktiske endringer.
Heldigvis motsatte et par sentrale spillere seg at han skulle endre på Helenas instrukser. Godt å se at Helena har fått spillergruppas respekt etterhvert, og måten Brattskjær tar henne i forsvar på var fint.
Oppe på tribunen får Helena et par peanøtter på seg, og siden hun antagelig har nøtteallergi springer hun heller ut i bussen og ser kampen på PC (ja det ville jo vært for mye styr å tilkalle stadionvaktene), og jammen ender oppgjøret med en kontrollert og fin Varg-seier 2-0. Borteseier!
Etter kampen står Ellingsen på TV og skryter av at ingen avgjørelser tas som han ikke er enig i, og lokalavisene slår fast at Varg vinner grunnet “Ellingsen-effekten”, samt at Ellingsen er unge Adrians mentor. LOL. Jaja, kanskje på tide at klubbledelsen kvitter seg med det intrigetriggende trollet? Trivelig med seier for Varg igjen, men nå begynner jeg å bli lettere indignert over at hver gang de vinner sitter Helena enten omkranset av skjeggesupportere på tribunen eller i bussen…
..ikke har han vært mentor for Adrian, og ikke handler teksten i avisa om verken Varg, Ellingsen, Adrian eller Helena heller, men om Henrik Hoff i Aalesund (tidligere klubdirektør for klubben, i virkeligheten altså). Detaljslurv! (Jada, flisespikkeri, men…). Foto: skjermdump NRK TV
Men kveldens episode omhandlet egentlig mest langt mere grisete menn enn Ellingsen (selv om affæren hans med den unge supporteren Sissel Renate ikke akkurat er helt stuerent…).
Helenas datter Camilla, under jobbnavnet “koriander”, klås på låret og inviteres hjem på øl av en jypling på jobben. Inntil han fikk avslag fra henne var hun flink i følge han, for deretter å ikke være god nok. Ja han er jo bare sånn, sier han, når hun konfronterer han med klåinga på låret. Da så. Så ler han det vekk, og Camilla er den som føler seg som en dritt.
Ikke bare Helena som sliter med klåfingra kollegaer…. Også denne av den kvalme typen. Foto: skjermdump NRK TV
Heldigvis er Adrian ute på en av sine sedvanlige joggeturer seint som tidlig, og kan gi Camilla et hyggelig følge hjem, mens de småchatter litt om forskjellen på hvordan jenter og gutter får vite om de er gode nok eller ikke i det de bedriver.
” – Du får jo bekreftelse når du scorer mål om at du er god (…) du trenger ikke være redd for at keeperen slipper inn mål med vilje fordi han vil ligge med deg”, sier hun til Adrian. Nei, det har ikke skjedd så ofte, smiler han skeivt…. Ellers syns jeg fortsatt Adrian og Camilla er seriens sterkeste kort hittil, tett etterfulgt av Helena (Ane Dahl Torp) og Espen (Morten Svartveit). Mons og Eivind Brattskjær er også to herlige typer i serien. Adrians personlige problemer synes forøvrig å være på bedringens vei, selv om han så litt tankefull ut i samtalen med Camilla, og selv om han fortsatt har noen særegenheter som ikke har fått noen forklaring ennå.
“Heimebane” sine to sterkeste kort. Adrian og Camilla, spilt av Axel Bøyum og Emma Bones. Foto: skjermdump NRK TV.
I Ulsteinvik låser man forresten ikke dørene, selv om man bor en armlengdes avstand (nesten bokstavlig talt) fra fylkesvegen, noe fulle menn vet å utnytte. Som Ålesunds trener, Skarbø. For der står han midt i stua hos Helena, klar for å drikke (mer enn han allerede har gjort før han kom) og servere slibrige ord. Heldigvis har Helena satt mobilen sin på opptak. Smart, det forstod nok ikke Skarbø at hun kunne gjøre, og kledelig nok innrømmer han etter et foredrag om prostitusjon og en tåredryppende historie om hvor grusom Helenas påstander mot han er for han, ordrett hva han gjorde under kampen. Buhu, og cry me a river så synd i menn som ikke får lov å klå uten konsekvenser. Episoden belyser akkurat dette også, for man kan selvsagt ha sympati med mannens situasjon også i slike saker, hvor alvorlighetsgraden ikke er et regelrett overgrep, og kanskje et enkelt tilfelle utført i kampens hete. Konsekvenser bør selvsagt også slikt få, men å aldri mer få jobbe med fotball er kanskje for drøyt. I tilfellet Helena vs Skarbø ligger imidlertid 100 prosent av sympatien hos vår kvinnelige venn, for Skarbøs figur er gjenomført slesk.
Kledelig var han derimot ikke like etterpå. Tilslutt drar han nemlig ned buksa på seg sjøl og inviterer Helena inn i det aller helligste, og hvor irriterende er det vel ikke med disse ungene, som skal komme inn og avbryte alt, for selvsagt kommer datteren inn, og får se “heila veien heim” på mannen med buksa på knærne, som får en rask rettrett hjem til Ålesund, hvor han venter sparken ifølge seg selv, etter å ha forsøkt å skyve skylda over på Helena. Uff så synd i deg, Skarbø.
Aalesund-trener Skarbø og Helena diskuterer rævvafotball…. Foto: skjermdump NRK TV
Scenen var forøvrig veldig lite troverdig, men men…
Dermed har iallefall Helena bevisene hun skulle behøve, men vi fikk ingen bekreftelser i denne episoden på om grisen fra Ålesund faktisk straffes.
Jeg liker som sagt Heimebane godt etterhvert, og syns det er kjipt å vente en hel uke på en ny episode. NRK er nyskapende med sine serier hvor man pløyer ubehandlet mark og tematikk, som Skam og Heimebane, men her tvilholder man på formelen med å porsjonere ut en og en episode med en ukes mellomrom. Vel vel. Serien som altså ble spilt inn i fjor har med sin viktige tematikk rundt kjønnsroller vært forut for “MeeToo”-kampanjen som har rullet for fullt det siste halve året spesielt.
Det er til tross for min fascinasjon for serien fortsatt en god del ting ved serien jeg ikke kan se gjennom fingrene med helt. Greit nok at ikke alt er “ekte” nok, det er jo ikke en dokumentarserie heller, men jeg føler helt klart at serieskaperne har behandlet seriens kjernetema, fotball, med alt for lite kjærlighet og pasjon.
Altså.
Hvor er Vargs støtteapparat under kamp? Ingen fysio? Ingen klubblege? Ingen ballhentere på linja? Ingen juniorer som banker på døra og som kan fylle opp stallen? Og så videre. Under kamp ser vi i beste fall 2-3 spillere som sitter på benken/i oppvarming! Så vidt meg bekjent har man tillatelse til å ha en kamptropp med 17 spillere, men dette har nok gått Varg hus forbi. Der i gården kan klubben stort sett skilte med maks 14-15 mann. På bussen på vei til Åråsen teller jeg totalt 18 stykk, inkludert Helena og skadede Ellingsen, pluss et kvinneansikt til bak i bussen. Med andre ord maks 15 spillere? Undervies i kampen så man riktignok fem stykker på benken (!), så her er det mye slurv. Slikt er for dårlig. Kanskje er dette å pirke, men jeg må bare ha det nevnt 😉
Dårlig er dog ikke serien. For jeg liker “Heimebane”. Fotballen er så som så, og det er greit nok, men serien byr på mange andre dramatiske hendelser “på heimebane”, hos både Ellingsen, Helena, Adrian, Camilla og et par av de andre spillerne også, samt mye bra drama utenom selve kampavviklingene.
Forhåpentligvis blir sesong 2, som man i disse dager såvidt har startet innspillingen av, bedre på de kritiserte områdene.
Bare 6 dager igjen til episode 7, hvor NRK frister med harde forhandlinger rundt kjøp av ny spiss, og en date mellom Camilla og Adrian. Det kan bli steikje bra! (og jada, Helena har holdt sitt ord fra en av de første episodene, og ikke sagt “steikje bra”) ;p
Det er lov å la seg underholde av filmer signert Coen-brødrene.
Den relativt nye Suburbicon som for tiden er å finne i nyhetshyllene blant fysisk kjøpefilm og i nyhetsoversiktene for strømming er riktignok regissert av George Clooney, men med manus skrevet av Joel og Ethan Coen, noe som nær sagt alltid borger for kvalitet. Denne kan fint være “påskekrim” en kveld.
FILMOMTALE: SUBURBICON
USA, 2017, Thriller/mørk komedie, 1t 44m Medvirkende: Matt Damon, Julianne Moore, Noah Jupe, Oscar Isaac, Tony Espinosa, m. fl. Sett på Blu-Ray
Suburbicon som er en bekmørk og tidvis bisarr thrillerkomedie er intet mesterstykke, men gir knappe en time og tre kvarters underholdning, hvor man kan man lene seg tilbake og nyte galskapen som brer om seg. I kjent Coen-stil serveres vi uventende vendinger, twister, og gjennomgangsmelodien om at alt som kan gå galt går galt, ihvertfall mye, slik vi for eksempel husker fra Coen-signerte filmer som No Country For Old Men og Fargo finner vi også i Suburbicon.
I Suburbicon befinner vi oss på slutten av 1950-tallet i et utopisk helhvitt og idyllisk småbysamfunn kalt Suburbicon, hvor de velfriserte plenene er tennisbanegrønne, innbyggerne strømlinjeformet og familieverdiene essensielle for harmonien. Under overflaten begynner det derimot å boble av rasehat når den første afroamerikanske familien flytter inn i nabolaget, vis a vis familien Gardners hjem. Sønnene i de to familiene finner imidlertid raskt tonen.
Ikke lenge etter invaderes Gardner-familiens hjem av et par skumle menn. Herr Gardner (en drivende god Matt Damon) og den 10-11 år gamle sønnen (Noah Jupe) overlever, sammen med fru Gardners tvillingssøster (Julianne Moore i en pikant dobbeltrolle), men den rullestolsittende familiemoren blir drept. Etter kort tid begynner den unge sønnen i huset å ane ugler i mosen. Var moren et tilfeldig drapsoffer?
Som et ugjennomtrengelig slør for hovedhistorien som rulles ut i Gardner-huset begynner det å regelrett koke over for nabolaget over de nyinnflyttede mørkhudede i Gardners nabohus.
Når en forsikringsagent (Oscar Isaac) dukker opp på døra hos Gardner begynner ting å skje.
Suburbicon er en til dels blodig affære, alltid med en så umiskjennelig ironisk undertone at det ikke blir spekulativt, og det er gode skuespillerprestasjoner. Spesielt av den da filmen ble innspilt 12 år gamle Noah Jupe, som på glimrende vis formidler både frykt og redsel.
Liker du mørke komedier med suspekt spenning, og lar deg forføre av 50-tallsretro, er Suburbicon en pikant og morsom film med sting.
Hos mange kritikere særlig i USA fikk dog Suburbicon hard medfart, og har oppsiktsvekkende lave 5,5/10 på imdb. Her på filmhjerte får den derimot fire fine filmhjerter (terningkast 4).
Filmhjerte følger selvsagt med på NRKs “Heimebane”. I dagens bloggpost blir det et blikk på episodene 3, 4 og 5. Jada, advarsel til dere som ikke har sett episodene, spoiler alert og røpealarm er herved utsendt, så du leser videre på egen risk hvis du vil beholde spenningen fra de episodene 😉
Jeg liker “Heimebane” bare så det er sagt, men fortsatt litt kritisk til litt her og der er jeg.
Det tok sin tid, men omsider tok Varg og Helena Mikkelsen sin første seier i Eliteserien, da “jævla Ålesund” ble beseiret på det som må være lov å kalle dramatisk vis. Med fødsel underveis, trenerutvisning, en som neppe ville passert MeToo og overtidsdramatikk.
Det tok imidlertid halve serien før den kom, på tampen av episode 5 av 10. Det var pinade på tide og steikje bra!
Muligens har ikke serien sine største fans i jugendbyen, men jeg syns den type supportersjargong a la “jævla Ålesund” fresher opp serien 😉
Etter at jeg syns de to første episodene av NRKs storsatsing “Heimebane” var lite realistiske, steg troverdighetsbarometeret betydelig oppover i episode 3 og 4. Da fikk vi se klubbens øvrige ledelse stille seg skeptisk til treneren som klubbens sportslige leder helt på egenhånd har valgt å ansette. Den prosessen burde selvsagt vært før hun ble ansatt, noe som ville gitt serien et større preg av ekthet. Men bedre seint enn aldri. Selvsagt fikk Helena nyss i at klubben har linet opp mannlige innbyttere for henne, hvis hun får fyken, noe hun så til de grader frykter utover i E03 og E04. Men da ikke først og fremst grunnet manglende resultater på banen, mer heller grunnet supporternes vrede etter noen mer eller mindre uheldige uttalelser i media. Om en trener bør si til media at hun ikke er så opptatt av tilskuere, selv om hun er vant fra kvinnefotballen med folketomme tribuner, vet jeg nå ikke helt, men vi får la den gå.
Det gjorde imidlertid ikke Varg-supporterne.
I løpet av disse episodene fikk Helena nemlig det som vel må være et voldsomt overdrevent supporteropprør mot seg, med en supportertropp som stampet inn på klubbhuset, slang sesongkortene sine fra seg, og foran Helena og sportslederen utførte en kvadlignende (og det som føltes som en uendelig lang) hymne til ære for en spiller som en gang på 70-80-tallet ble en klubblegende. Akkurat da lurte jeg jaggu på om serieskaperne hadde mistet det helt. Supporterne hater Helena altså, blant annet, fordi hun ikke kjenner til en som spilte i klubben for snart 40 år siden, og andre hendelser som hendte i nittenhundreogbrødmangel.
Det fulgte så opp med at Helenas hus og bil ble nedtagget seint på kvelden, hvorpå en rasende Helena oppsøker supporterpuben og river av seg en tirade som ville skremt fanden på flatmark.
Joda, selv om det er litt klisjè at hele supportergjengen på en random kveld sitter og bælmer øl på puben, så var Helenas tordentale rett i fleisen på supporterne bra TV. Da fikk vi endelig se at også hun har et temperament, og hun vippet de kritiske supporterne over mot sin banehalvdel, villige til å gi henne mere tid. Endelig litt forløsning for den hardt pressede treneren der altså, som våkner opp til blankpolert bil, hilsen “Villmennene” i supporterklubben. Så skal jeg knapt nevne den klisjèen det var at supporternes planlagte gå-fra-kampen-aksjon i det 82. minutt samsvarte nøyaktig med da 3 poeng ble til kun ett for Varg, i og med at Odd utlignet akkurat når Varg-fansen gikk (Vargs keeper stod til og med og glante opp mot tribunen mens Odd putta. Om det ikke var en Snickers han stod og drømte om…).
Episode 3 og 4 løftet uansett inntrykket av serien betraktelig.
Likevel er jeg ikke av de som ukritisk utdeler skamros av serien så langt. Ja visst ser jeg på og syns det er en spenning i å følge utviklingen, jeg syns sågar det er jækla lenge å vente en hel uke på en ny episode, så der scorer jo serien. Det er underholdende, og interessant nok, men det føles fortsatt urealistisk og litt for tilgjort.
Ta for eksempel en av hendelsene fra episode 5, der Varg møter “jævla Ålesund”, og det koker utpå banen. Helena går i klinsj med bortelagets trener på sidelinja, og skubber han overende. Ikke uten grunn selvsagt. Aalesund-treneren, selvsagt måtte det være Vegar Hoel man presset inn også i denne serien (mannen må jo tydeligvis spille sexistisk dritt i alt av serier for tiden, det være seg “Aber Bergen” eller “Heimebane”), legger nemlig hånden sin i skrittet på Helena (etter å før kamp i garderobeanlegget ha invitert henne på en drink…yeah right). Selvfølgelig uten at noen ser det, så dommeren sender Helena på tribunen, og en krykkehinkende Ellingsen (John Carew) må ta seg av coachinga det siste kvarteret.
Altså, hvor sannsynlig er det at en eliteserie-trener ville lagt hånda si i skrittet på en kvinnelig motstander midt under en kamp? Med kameraer på alle kanter, og øyne både her og der? Ja, jo, tja, kanskje i en opphetet disputt, og hvis treneren var klyse nok, men neppe i den kraftige MeToo-tiden vi er inne i? (serien ble riktignok spilt inn i fjor, før den kampanjen tok fyr).
Aalesunds trener i opphetet diskusjon med Helena. Foto: Skjermdump NRK.no
Aalesund-treneren har vært på mannekurs hos Trump. “Grab `em by the pussy. You can do anything.” Foto: Skjermdump NRK.no
Ironisk nok sikrer da også Varg sin aller første seier både i serien og på heimebane, med Helena på tribunen, som ny bestekompis med han skjeggete supporterlederen, og Ellingsen er den som får cred`en i garderoben for det “taktiske genistreket” av de andre spillerne, en beskjed han ble instruert til av Helena før hun gikk opp på tribunen. Jaja, selv ikke den fikk hun av serieskaperne.
Ellers syns jeg at de som klarer seg aller best på skuespillersiden er Axel Bøyum og faktisk John Carew, begge i rollene som hjemvendte fotballproffer i hver sin ende av aldersskalaen. Begge spiller overbevisende nok til at rollefiguren deres virker troverdig og ekte, etterhvert. Carews figur slet kanskje litt i de første par episodene, men ettersom vi fikk komme nærmere innpå han har figuren vokst. Rolf Kristian Larsen som spiller den populære, sympatiske og Helena-vennlige midtbanespilleren Brattskjær er en annen favoritt foran kamera. I epsiode 5 stilles dog lojaliteten hans til Helena på et par kraftprøver, som skal gjøre det spennende å se utover hvordan påvirker forholdet mellom spiller og trener. Emma Bones må absolutt nevnes i dag igjen, mer av henne i fremtiden, ja takk.
Hva så med Ane Dahl Torp sjøl da? Hovedpersonen som hun selvsagt er. Jeg er ikke riktig sveipet av banen ennå av hennes prestasjoner i rollen, men ser heller ingen andre skuespillere jeg tror ville gjort det bedre. Rett og slett fordi vi ser alt for lite av hvordan hun bygger opp spillergruppa og tilliten. I E05 ser vi imidlertid endelig en del av kampledelsen hennes, noe som var på tide. De som hadde forventet at en kvinne ville være overtydelig på fair play vil kanskje bli overrasket? Jeg syns ihvertfall akkurat det er forfriskende, og kanskje et omen om at vi får se en tøffere side av henne fremover. For vi ser at det er når hun er sint, forbanna, indignert og presset til kanten hun er som best. Dahl Torp behersker kroppsspråket sitt godt, særlig uttrykkene i øynene sier mye. Jeg håper imidlertid vi snart får se litt mer glede også hos henne (som når Varg satte inn 2-1-goalen mot “jævla Ålesund”) istedet for snusing og hender apatisk i lomma.
Jubel! Foto: Skjermdump NRK.no
Men jeg sliter fortsatt litt med å la passere det noe urealistiske i serien, og at man også har lagt seg på en linje innimellom som tenderer mot komisk, som når Brattskjær ankommer sykehuset og blir møtt av en lege som tydeligvis selv burde få sansene sine undersøkt. Dessuten de nevnte klisjèene. Som at Varg utligner til 1-1 umiddelbart etter at Helena har brukt litt “psykologisk krigføring” på sidelinja mot herr Hoels klyse av en bortelagstrener, som med en gang etter linjesamtalen med Helena løfter laget sitt lenger frem, noe som gir Varg åpningen for å angripe.
Noen vil garantert mene at selve fotballsekvensene av serien føles veldig falskt. Det ER naturligvis stor forskjell på den ekte eliteserien i fotball, og den eliteserien i fotball “Heimebane” introduserer oss for, både i teknikk, intensitet, publikumslyd (OK, der er det kanskje ekte, enkelte steder i landet er det jo steindødt fra tribunene stort sett…og i E05 ser vi jo at omtrent hele lokalsamfunnet er folketomt mens kampen pågår, for å underbygge at hele byen følger fotballaget), og i apparatet rundt kampene, men her skal jeg gi “Heimebane” frikort, for det er garantert en stor utfordring å få fotball til å fremstå ekte nok sett med fotballfan-øyne. Jeg skjønner ellers at det er enklest å fremstille bilder fra “hjemmekampene”, for da er tribunene fulle ser det ut som, noe som vel muligens vil være vanskeligere andre steder (krever jo en del statister, ressurser, etc?), men jeg venter spent på hvordan sekvenser fra bortekamper vil se ut (jeg vet at man for eksempel har vært på Alfheim i Tromsø og laget klipp til serien). Det blir moro å se hvordan det blir seende ut. Faktisk syns jeg i sum at disse kampactionsekvensene i særlig episode 5 ser tilfredsstillende godt ut.
Serien har ved halvtid fått tid til å spille på langt flere strenger også enn bare det faktum at vi følger en kvinnelig trener og fotball. Her er tid for litt ekteskapelig uro og sidesprang for Ellingsen, kjærestetrøbbel for Helenas tenåringsdatter (Emma Bones, som også spiller veldig godt og er et av seriens sterkeste kort), skolesekvenser, fødsler (Ivar Hoff ville sikkert døpt Brattskjærs unge for “Nedrykkine” hvis han satt i studio da Varg-profilen stormet av banen fra frisparket han skulle ta) og mer eller mindre psykososiale problemer (Bøyums rollefigur Adrian Austnes).
Med en muligens skadet Ellingsen betyr kanskje også de kommende episodene at man nødvendigvis får inn en ny spiss (jada, jeg har smuglest på de korte episodebeskrivelsene hos NRKs nett-TV hvor en ny spiller inn avsløres). Her aner jeg en utenlandsk spiller inn, noe som kan bli et nytt interessant tema. Videre får vi vel også en nærmere oppnøsting i hva det er som plager unge Adrian, for farens ankomst er også varslet. Nå er jeg sikkert på villspor,men det er jo også det morsomme med slike bloggposter som denne, å fundere på hva som kan skje, men det skulle ikke overraske om serien i tillegg til å vise oss den første kvinnelige treneren på toppnivå, også får en spiller ut av skapet? Dog tror jeg ikke det er det som er saken her. Ellingsen blir naturligvis også nå litt mer spennende å følge videre. Var kvarteret han fikk fra sidelinja som “hovedtrener” med på å gi han troen tilbake på at han kan overta laget? Og imens fortsetter vel kurtiseringen fra den meget yngre supporteren 😉 I neste episode trues forøvrig Helena av utestengelse ser jeg, noe som åpner for litt intriger.
Etter halvspilt serie syns jeg “Heimebane” legger seg på et pent og solid terningkast 4, med potensiale til videre klatring.
* På vanlig TV sendes episode 5 ikveld (25. mars) klokka 20:55, og de neste episodene sendes de fem kommende søndagene til samme tid (Legges ut på nett tidligere på søndagene).
Da jeg snubla over den på nett benyttet jeg sjansen til å se filmen.
MY FRIEND DAHMER USA, biografisk drama/krim, 2017, 1t 47m Regi: Marc Meyers Tilgjengelig hos bl.a. iTunes Store
Først litt bakgrunnshistorikk. Jeffrey Dahmer var en av historiens verste seriemordere. I tillegg til at han var både sexovergriper, nekrofil og kanibal. I årene fra 1978 til 1991 drepte Dahmer 17 gutter og unge menn (16 av de i perioden 1987-91), voldtok og antastet andre, før han i 1992 ble idømt 15 livstidsdommer for disse drapene, hvorav flere involverte både nekrofili og kanibalisme.
My Friend Dahmer bygger på den sanne historien om Dahmers tidligere liv, og viser IKKE noe av de horrible drapene han begikk. Filmen skildrer nemlig utelukkende tiden før Dahmer begynte med sine grensesprengende utforskinger av sine djevelske sider. Filmen er en fortelling om en sjenert og utilpass tenåring som gjør alt for å passe inn blant de andre elevene på high-school. Historien om den mørke bakgrunnen til den grufulle skjebnen, og om transformasjonen fra ungdom til et menneskespisende uhyre er basert på den kritikerroste tegneserieboken med samme navn, skrevet av Dahmers ungdomskamerat Derf Backderf.
Desverre er filmen, sitt unnskyld uttrykket, dødsspennende premiss, mest av alt dødsens kjedelig. Ihvertfall de første tre-fire kvarterene av den.
Filmen viser oss riktignok Dahmers dragning mot å like å utforske døde dyr, og noen creepy sekvenser hvor han lusker i buskene og holder øye med en mannlig jogger, og filmen lar oss stifte bekjentskap med den noe dysfunksjonelle familien hans og hvordan han ble både mobbet og ansett som en skrue, men jeg har iallefall problemer med å ut fra denne skildringen kunne forestille meg at Dahmer skulle bli den drapsmaskinen han ble. At det var noe rart ved han, ja, men det fremstår som underlig at han ble som han ble. Eller, noe mangler, noe av forhistorien før denne historien tar til kanskje?
Jeg er heller ikke veldig imponert over skuespillet totalt sett. Ross Lynch, frem til dette best kjent som utelukkende sympatisk og pent ungdomsidol i Disney Channel-komiserien Austin & Ally, spiller hovedrollen som den trøblete Dahmer i ung alder. Lynch holder stort sett maska godt, han er for det meste troverdig som en utilpass ungdom, men disse “klikkene”/”fits”-ene som han flere ganger simulerer (se filmen så skjønner du) etterhvert på oppfordring fra den lille vennegjengen han blir en del av, syns jeg virker både merkelige, dårlig forklart og heller ikke spesielt bra utført. Uten at jeg aner hvordan den virkelige Dahmer oppførte seg i denne tiden. Rent visuelt utseendemessig er Lynch gjort passe lik den virkelige Dahmer.
Backderf (ungdomskameraten) skal senere, i en sak omtalt i Dagbladet, ha uttalt at ” – For meg virker det som om hvert avgjørende øyeblikk på hans vei mot avgrunnen kunne ha vært unngått hvis voksne hadde grepet inn”.
Og her ligger et mulig problem ved filmen syns jeg. At disse avgjørende øyeblikkene ikke fremstår som tydelige. Eller? Ja vist utforsket Dahmer spritfylla i skoletiden, han hadde disse såkalte “fits”-simuleringene og dragningen og interessen for å dissekere og behandle døde dyr, småmobbing og venner som muligens ikke var til det beste for han (?), samt et urovekkende legebesøk og en familie i oppløsning, pluss et par andre scener, som blant annet leder tankene inn på om Dahmers legning kan ha spilt en rolle? Men jeg syns det er vanskelig å se de store linjene. Hvem burde oppdaget den mørke psyken hans? Kanskje var det nettopp derfor det gikk som det gikk også, siden ingen grep inn, eller så noen grunn til det? Helheten er likevel der, på et vis.
I andre roller ses blant andre Alex Wolff (bl.a. Jumanji, 2017) som Backderf, og velkjente Anne Heche som Dahmers småpsykotiske eller kanskje rettere beskrevet småeksentriske, egenrådig eiendommelige og merkelige mor. Begge gjør brukbare rolleinnsatser, og siden jeg ikke vet hvor gode likheten er til de virkelige personene de spiller skal jeg ikke si stort på det.
Filmen beveger seg i alle tilfeller alt for langsomt fremover, og blir ikke interessant før den drar seg mot siste del. Da stiger spenningen betydelig, og man ser bedre det mørksinnet som befinner seg under utvikling i unge Dahmers hode. Likevel sitter jeg igjen etter filmen usikker på om det jeg egentlig har sett var intetsigende historien senere tatt i betraktning, eller om det i sum er en fragmentert men likefullt mørk oppbygging av en massedrapsmanns tidlige sinn.
Jeffrey Dahmer sonet kun 2 år av dommene sine. 34 år gammel ble han nemlig selv drept av en annen innsatt i fengselet i 1994.
NRKs nye store fotballdramaserie “Heimebane” er godt i gang. De to første av 10 episoder er sendt, og jeg har, som stor fan av både fotball og TV-serier, selvsagt nå sett de to første episodene som ligger hos NRK TV (NRKs nett-TV). Her er en slags “recap” av seriens innledning.
Dramaserien har fått mye oppmerksomhet denne vinteren på grunn av tematikken i serien, som er rimelig original, det vil si, det er nok ikke før laget en tilsvarende serie, som forteller historien om tidenes første kvinnelige trener for et eliteserielag i fotball, og midt opp i den siste tidens sterke fokus på kvinnekamp, likestilling og MeToo har serien også stor aktualitet sånnsett. I tillegg hadde serien sin verdenspremiere under filmfestivalen i Berlin tidligere i år, og har mottatt en stort sett samlet akklamasjon fra pressekorpset.
Likevel er de to første episodene såpass OK at førsteinntrykket mitt av serien fører karakterskalaen til midt på treet så langt. Dessuten, som både fotballfan, serieelsker og tilhenger av norsk drama er naturligvis “Heimebane” en må-se-serie.
I “Heimebane” møter vi altså fotballtreneren Helena Mikkelsen (Ane Dahl Torp), som blir historisk ved å være den første kvinnelige treneren som ansettes som hovedtrener for et herrelag på øverste nivå, i Eliteserien. Når treneren for det nyopprykka (og fiktive) laget Varg IL fra Ulsteinvik må gi seg på grunn av skrantende helse, velger klubben, eller rettere sagt klubbens sportslige leder, å gå for den oppsiktsvekkende og modige løsningen å ansette en kvinnelig trener. Reaksjonene fra spillere og omgivelser lar ikke vente på seg, særlig hos den hjemvendte tidligere serie A-proffen Michael Ellingsen (John Carew), som var forespeilet jobben som spillende trener. Ellingsen er imidlertid en storforlangende type, og klubbens sportslige leder føler seg ikke helt sikker på kompetansen hans som trener.
Jeg skal raskt si at jeg kommer til å følge serien til siste spark er tatt, fordi den har noen interessante sider ved seg, et potensiale og ikke minst et interessant premiss. Episode 1 var imidlertid nær et sviende hjemmetap, og heller ikke episode 2 ble en trepoenger i min bok, selv om det i 2. episode var klart bedre spill, for å bruke fotballsjargongen. Til det har de to første episodene rett og slett for mange urealistiske scener eller i det minste for svake pasninger fra manusforfatteren, som jeg snart skal si mere om.
En av debattene som har rast den siste uka etter seriens premiere på norsk fjernsyn er hovedrolleinnehaver Ane Dahl Torp sin trønderdialekt, som en del først og fremst trøndere mener ikke holder mål. Akkurat det må jeg si jeg driter i. For mitt vedkommende er trønderdialekten hennes gulle god, og ikke noe å henge seg opp i. Det er mye i Helenas bakgrunn som kunne gjort at dialekten er noe utvannet, hvis det nå er så viktig at trøndersken hennes er klokkerein. Aller helst skulle hun vel snøvla og snøfta som Team Antonsen i sin tid gjorde da de parodierte trøndere? For meg er hun mer enn trøndersk nok. Hun ramser til og med opp hvem som la RBKs målgivende pasninger i 97. Så nok om det.
Fin natur får vi også i denne norske dramaserien. Foto: skjermdump fra NRK.no
Men det var alle de feilene da.
For det første ansettelsesprosessen. Vargs sporslige leder Espen Eide (Morten Svartveit) hører tilfeldigvis Helena i et intervju i VG TV sitt studio etter at han selv har vært intervjuet der.
I intervjuet hos VG TV sitter forøvrig en eller annen NFF-representant og ytrer noen negative kommentarer om kvinnefotball. At en med NFF-logo på seg sitter på direkten hos VG TV og snakker negativt om kvinnefotball? Jau jau.
Vargs sportslige leder oppsøker ihvertfall Helena utenfor VG-huset og tilbyr henne jobben som Ellingsens assistent, noe hun på arrogant vis avviser blankt.
Hun er nemlig trener i toppserien for kvinnelaget Trondheims/Ørn, som skal spille semifinale i Champions League mot PSG. Så hvorfor “i helvete” skal hun være interessert i å hjelpe Ellingsen, nærmest spytter hun i trynet på Eide.
Vel hjemme i Trondheim står Helena og lengselsfullt ser inn de stengte gitterene utenfor et opplyst Lerkendal, mens vi hører gamle RBK-hallelujaopptak fra TV som “bakgrunnsmusikk” i Helenas hode. En mer klisjèfull scene enn det er det lenge siden jeg har sett. Der og da vekkes iallefall drømmen hennes om å bli herretrener på toppnivå til live.
Helena leser og ser seg opp på videoklipp av Varg IL, og tropper uanmeldt opp i Ulsteinvik og avleverer et tjukt hefte med vurderinger av spillestall og taktikk til Eide, med flengende beskrivelser av flere av spillerene, og med krav om å bli ansatt som hovedtrener, noe Eide avslår. Den sportslige lederen velger likevel etter noen dager å ringe henne og tilbyr henne jobben.
Altså. En eliteserieklubb ansetter en ny hovedtrener, uten at noen i klubben diskuterer det først? For slik det fremstår i serien har sportslig leder Eide tatt avgjørelsen helt på egenhånd uten å en gang nevne det for noen andre i klubbens ledelse. At han i det hele tatt vurderte Helena som assistent kom også kun på bakgrunn av at han hørte henne noen sekunder hos VG. Jeg syns hele ansettelsen virker dårlig forankret. Særlig siden det å være den første toppserieklubben i historien som ansetter en kvinnelig hovedtrener garantert vil medføre mye oppmerksomhet. Jeg sier absolutt IKKE at det å ansette en kvinne som herrelagstrener på eliteserienivå er noe som ikke burde gjøres, det må være opp til hver og en klubbledelse å avgjøre, men den prosessen som er presentert oss i denne serien er for svak.
Iallefall tar hun jobben, og et digert presseoppbud med alt av riksmedia er tilstede når hun presenteres på pressekonferansen (PK`en er ganske troverdig, og også førstesida på VG dagen etter som selvsagt, akk så klisjè, fokuserer på den ene humoristiske sex-kommentaren som ble ytret. Bare rart det ikke var Dagbladet….). Senere på dagen møter hun så spillerene for første gang, et møte som knapt kunne endt verre. Ellingsen har nemlig funnet permen med Helenas beskrivelser av spillerne, og vært så elskverdig å gitt denne til sønnen av den forrige treneren, som spiller i klubben kun fordi han er sønn av sin trenerfar ifølge Helena, og lesestunda i garderoben ble ikke riktig like koselig som da Høgmo i sin tid leste dikt for spillerene sine.
Høytlesing i garderoben, ingen suksessformel i Varg… Skjermdump: NRK.no
At ingen i klubbledelsen reagerer på slik direkte illojal oppførsel fra denne Ellingsen fremstår forøvrig helt sjukt.
Ganske sjuk virker også flere av rollefigurene å være. Vargs trener som må gi seg er rene tegneseriefiguren av en sinna grinebiter som kjefter på alt og alle. John Carew i rollen som ex-proffen Ellingsen er en annen. Jeg liker faktisk Carew, men jeg er noe ambivalent rundt prestasjonen hans i disse to episodene. Carew holder maska greit, men rollefiguren hans er en karikatur. Hele hans tilstedeværelse som denne Ellingsen føles urealistisk. I en liten klubb tydeligvis tuftet på lagfølelse og hardt arbeid suser han rundt i en blankpolert Porsche, suger til seg mere lønn fra klubbkassa enn klubben strengt tatt har råd til, ruser ut fra treneransettelsesmøte grunnet frykt for bilens vel og ve, og er mer starstruck på seg selv enn Cristiano Ronaldo, i lille Ulsteinvik. Jojo.. Så er det herr Tangsrud, spilt av Bjarte Hjelmeland, som er klubbens rike sponsor og byens store forrettningsmogul. Det er hans navn som pryder stadionanlegget, Tangsrud Arena (som i virkeligheten er hjemmebanen til Hødd, huff huff…), og han liker slett ikke at Varg har ansatt en kvinne som trener, og kniper derfor igjen pengepungen som han tidligere hadde lovet å velvillig spre ut over Varg og Ellingsen for å forsterke laget. Tangsrud ville neppe bestått en # MeToo-granskning med glans.
Typisk VG-forside… Foto: skjermdump fra NRK.no
Men mest indignert og oppgitt er jeg vel egentlig over den samlede reaksjonen mot Helena. Telefonen hennes oversvømmes av slibrige og direkte hatefulle meldinger, oppringinger og talebeskjeder med regelrette trusler om voldtekt og drap. Noe Helena bare overser og ikke nevner for noen, før den 17-årige datteren hennes sniker på telefonen hennes i håp om å finne en innbydelse fra Skavlan. Altså, får du drapstrusler anmelder du det da for svarte svingende til politiet! Men neida, Helena låser døra så da er det vel greit…
Skavlan hadde forresten ikke ringt, men KK ville gjerne ha motetips fra henne……
Selv ikke fra sin gamle klubb Trondheim/Ørn får hun lykkeønskninger. Etter at hun har fortalt spillertroppen at hun skal slutte kommer en av spillerne etter henne ut i gangen og tar et bittert oppgjør med henne. “…dra til Sunnmøre og bli spytta på i tre uker til du får sparken” og “dette kommer vi ikke til å tilgi deg”, med mere. I en idrett der kvinner i all tid har måttet kjempe seg frem for å vinne aksept skulle man i det minste tro at Helena ville få lykkeønskninger med seg på veien fra klubben hun forlater, selv om Ørn altså hadde sjanser i Champions League. Alle vet jo at herrefotballen ligger i et helt annet univers når det gjelder oppmerksomhet, interesse og trøkk. Selv Helena bruker det som argument.
Ikke alle trenere får blomster som takk når de slutter.. Noen får denne hilsningen på sin vei. Foto: skjermdump NRK.no
I lokalbutikken spøker en med IQ på 25 (sitat fra Helenas datter, men spørs om den var så høy) om voldtekt av den nyankomne treneren, noen godt opp i årene fra supporterklubben med det kjønnsnøytrale navnet “Villmennene” slenger ut ukvemsord foran TV-skjermen, og som sagt har Carews Ellingsen satt spillerstallen opp mot henne, i et håp om at hun skal si opp snarlig.
Nå er jeg ikke det minste i tvil om at en virkelig ansettelse av en kvinne som hovedtrener for et lag i Eliteserien i fotball ville skapt digre overskrifter og mange reaksjoner, men ville det virkelig vært så jævlig som det “Heimebane” tegner et bilde av i sine åpningsepisoder?
I fall svaret er ja må jeg si jeg skjemmes. På vegne av fotballen og norske fans ville jeg ha skjemtes dypt.
Faktisk har jeg problemer med å tro på at en spillergruppe i en nyopprykket klubb ville reagert så negativt.
Nå var det riktignok kanskje ikke et sjakktrekk av Helena å komme med sine så til de grader ufiltrerte spillerbeskrivelser for klubben hun planla å ta over. Eller er det nettopp det som på sikt vil gjøre henne akseptert? Hennes ærlighet og det at hun ikke feier noe inn under matta i sin håndtering av laget.
Foto: skjermdump fra NRK.no
Noe annet som “irriterer” meg litt er at man har valgt å dikte opp et klubbnavn. Hvorfor Varg? Hvorfor ikke Hødd? Man har fått lov å bruke banen, for “Tangsrud Arena” er i virkeligheten Høddvoll stadion i Ulsteinvik, og det fremgår at man befinner seg i nettopp Ulsteinvik. Det er tydeligvis helt okey å bruke virkelige lag som motstandere, for Varg skal spille mot Sogndal i første kamp, og lag som Rosenborg, Vålerenga og Strømsgodset er nevnt, det samme er et knippe OBOS-lag, og jammen henger det også en Tromsø IL-vimpel inne på trenerens kontor. Ja i tillegg kommer hun jo fra en trenerjobb hos Trondheims/Ørn, som er et ekte lag. Men Varg IL måtte man altså kalle det. Jaja. Er det for å ytterligere poengtere at Helena trer inn i et mannsdominert miljø, siden “varg” vel både er en hannulv og et mannsnavn? Dette gir ikke trekk for serien, men er bare noe jeg velger å “irritere” meg over.
Noe annet som jeg syns er svakt i de to første episodene er at vi jo faktisk ikke får se særlig mye av hennes treneregenskaper. Hun lar assistenten Ellingsen, som hun motvillig må ha med seg i trenerteamet, ta seg av de første treningene, før hun imponerer i en skuddkonkurranse som vinner henne en dose anerkjennelse og aksept.
Ellers står Helena tilsynelatende for en veldig defensiv fotball. Den argumentasjonen mot henne fra Ellingsen skal jeg faktisk ikke underslå. Det virker, ut fra episode 1 og 2, som at hennes filosofi ligger i å forsvare seg, og at målet ikke er å vinne, men å unngå å tape. Jeg bare minner om en viss trener vi hadde i Tromsø med omtrent samme filosofi, som endte opp med å bli kjeppjaget av fansen. Nå er kanskje ikke dette inntrykket beskrivende for hva vi får se videre av Helena, godt spilt av Dahl Torp, for med intredenen av den unge og en gang lovende utenlandsproffen Adrian (Axel G. Bøyum, kjent fra “Øyenvitne“) som i ung alder har bestemt seg for å legge opp etter å ha vært proff i Ajax, men som Helena ønsker å få inn i laget, kan det være håp om offensive toner fra treneren. Jeg liker Bøyum, og det skal bli morsomt å se han videre i serien. Torp selv spiller som sagt også bra, så også henne blir interessant og forhåpentligvis moro å se videre.
Carew i rollen som Ellingsen fremstår så langt kun som en selvopptatt klyse av verste sort, men jeg håper og tror vi får se en personlighetsforandring underveis fra rollefiguren, og noen av de øvrige spillerene på “Varg” står også frem så langt som karikaturer.
Imidlertid finns det positive sider også som sagt, også når det gjelder rollefigurene som omgir Dahl Torp. Bortsett fra at hun ikke melder fra om telefonhetsen syns jeg hun leverer en rolletolkning som føles reell. At hun ikke forstår hvorfor norske fotballfans har et engelsk favorittlag (eller var det utenlandsk hun sa?) får passere, selv om det sitatet var tåpelig skrevet inn. Den best kjente av skuespillerene (utenom Carew) som gestalter Varg-spillere er velkjente Rolf Kristian Larsen (“Mannen som elsket Yngve”, “Nobel“), som spiller en av spillerene (morsom setning) med størst tro på Helena gjør en bra rolleprestasjon. Morten Svartveit som Vargs sportslige leder spiller rent og pent, Helenas datter (Camilla Mikkelsen) gjør det også godt (selv om verken hun eller kjæresten har hørt om Ulsteinvik…LOL), og Axel Bøyum er god.
Jeg syns også Vargs materialforvalter, banemester og oppmann, Eddie, alt i en og samme person, er tatt på kornet slik mange ildsjeler i hans stilling er, med humoristiske kommentarer på lur. Jeg lo godt av svaret hans på sitt eget spørsmål som han fikk den nye treneren til å stille seg ved deres første møte, etter at hun hadde påpekt at han vel var Leeds-fan. – “Hvor var du da Oddvar brå brakk staven”? spør Helena, etter å ha blitt bedt om å spørre om det, hvorpå den joviale draktvaskeren på kav Ulsteinviksk (tror jeg) sier “eei va på Elland Road å så guttane tape 2-1 for Liverpool…det eeee jæææævligste dagen i livet mitt! ….åså rykkte vi ned den sesongen”(*). Dette (at Leeds tapte) svarer Helena at hun husker, for faren var forbanna resten av det året. Ja særlig at du husker den kampen…
Heldigvis noen som liker den nye treneren. En fars lidenskap for Leeds holder lenge for å bli venn med Vargs altmuligmann 😉 Foto: skjermdump fra NRK.no
“Steikje bra”, sier oppmann Eddie til Helena at hun må si. Så langt er det et stykke unna å være steikje bra, men forhåpentligvis blir det bedring utover. Episode 1 av “Heimebane” klarte nemlig såvidt å forsvare seg til en uavgjort, mens man i episode 2 luktet litt på seier, men heller ikke da klarte å vippe kampen i sin favør. Men som vi alle som elsker fotball vet; på heimebane holder det ikke med uavgjort i lengden.
(* Oddvar Brå brakk staven 25. februar 1982. Leeds sin hjemmekamp mot Liverpool ble derimot spilt 27. februar 1982, og endte ikke 1-2, men 0-2. Så den godeste materialforvalteren er ikke “steikje bra” på hukommelse iallefall. Men Leeds rykka ned det året).
(PS: og alle skjønner at Helena kommer til å si steikje bra til slutt?)
Årets Oscar-utdeling gikk av stabelen natt til mandag norsk tid, uten nye konvoluttskandaler, og ble et bevis på at det langt fra er de beste som vinner.
Et par “skandaler” var det jo dog. Faktisk kan altså den dårligste filmen vinne både beste film og beste regi, slik tilfellet ble i år da The Shape of Water fikk med seg fire Oscar-statuetter. At den fikk prisen for produksjonsdesign og originalmusikk er forsåvidt greit nok, men å gi beste regi og beste film til dette vannsprøytet er håpløst feil valg av Oscar-akademiet, særlig når vi vet at den konkurrerte mot klassefilmer som Get Out, Dunkirk, Call Me By Your Name, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri og forsåvidt også Lady Bird, Phantom Thread og The Post, som alle som en er mye, mye, mye bedre enn årets vinnerfilm.
Av de 9 beste film-nominerte var det kun The Post og Lady Bird som måtte gå tomhendte hjem. TSOW fikk 4, Dunkirk 3, Darkest Hour og Three Billboards 2, Call Me by Your Name, Get Out og Phantom Thread 1. To priser fikk også Blade Runner2049 (kinematografi/foto, og visuelle effekter) og animasjonsfilmen Coco (animerte film og originalsang).
Som ventet vant forhåndsfavorittene de fire skuespillerkategoriene. Gary Oldman, Frances McDormand, Sam Rockwell og Allison Janney mottok hver sin Oscar-statuett. Alle de fire leverte glimrende rolleprestasjoner.
Årets show som ble ledet av komiker Jimmy Kimmel for andre året på rad var ellers av det trygge slaget. Fra scenen ble det litt småvitsing og man hadde ikke så fryktelig mye MeToo-humor og stikk (noe var det jo såklart), mens det hos prisutdelerne, pauseinnslag-presentatørene og i takketalene fra prisvinnerne blant annet var en del humoristiske betraktninger og mer alvorsladet om raseskille (mange hvite Oscar-folk osv), fjorårets La La Land-tabbe ble selvsagt omtalt, og naturligvis ble det en hel del fra scenen om kvinners plass i filmverdenen, som da prisvinner Frances McDormand holdt sin flammende kraftsalve der hun hyllet kvinner, og ikke uventet fikk vi litt Mexico-ros da Coco fikk animasjonsprisen (som sikkert ikke presidenten syns noe særlig om, haha).
Mange ble takket under showet, men en spesiell takk gikk til alle som ser film, særlig de som går på kino. Det morsomste pauseinnslaget sto verten Kimmel for da han dro med seg en rekke stjerner fra Oscar-salen og over gata hvor han avbrøt en kinoforestilling til ellevill jubel fra salen.
En liten morsom overraskelse var det selvsagt at prisutdelerne for utdelingen av beste film var Warren Beatty og Faye Dunaway, duoen som klussa det så salig til ifjor da de utropte feil vinner. De to veteranene hadde strammet seg opp til ny dyst, og bestod denne gang 😉 Desverre utropte de feil vinner igjen, men denne gang var det altså riktig (Ja, jeg syns det var feil vinner såklart).
Jeg er selvsagt skuffet over at The Shape of Water vant for beste film og regi, men noen hyggelige stunder var det også, og siden The Shape of Waters regissør Guillermo del Toro er en såpass jovial, sympatisk og likanes fyr gjør det skuffelsen litt enklere å svelge. Så var det da i det minste også trivelig å se Michael Stuhlbarg på scenen da del Toro holdt takketalen. Stuhlbarg, mannen med birolle i ikke mindre enn tre av de nominerte for beste film, men uten nominasjoner selv altså.
Aller størst pris satte jeg på Oscaren til vidunderlige Call Me By Your Name for beste adapterte manus, som gikk til manusforfatter James Ivory, som vel var den eneste med jukselapp for å huske takketalen sin 😉 (edit: OK, kanskje hadde også Rockwell det…noen flere?). Svært gledelig var også prisen til Jordan Peele for beste originalmanus for glimrende Get Out, og det var særs hyggelig at den episke Dunkirk fikk med seg de tre “tekniske” prisene, for lydmiks, lydklipp og filmredigering (klipp). Alle disse fem vinnerne er høyst fortjente. CMBYN og Get Out har glimrende manus, og Dunkirks aller største styrker er blant annet den spektakulære lyden.
Oscar-tipsene mine i år gikk det forøvrig ganske brukbart med. Med 19 av 24 tips riktig plottet inn sier jeg meg fornøyd med spåmann-egenskapene mine, særlig siden to av de fem jeg bommet på var de jeg nevnte som utfordrer (egentlig hadde jeg riktig vinner på ikke-engelskspråklige film også, men valgte svenskenes bidrag kun fordi jeg håpet på en svensk prisvinner og sjansene var brukbare), og på kortfilm var vinneren den jeg nevnte som utfordrer. Helbom fra meg ble det på kortdokumentar og dokumentar, samt også bom på visuelle effekter. Men som sagt, 19 av 24 riktige syns jeg selv var greit tippet 😉
Årets awards season er dermed over, og racet for Oscar 2019 kan starte.
Her er alle vinnerene og nominerte (Vinner uthevet)
Beste film
Call My By Your Name
Darkest Hour
Dunkirk
Get Out
Lady Bird
Phantom Thread
The Post
The Shape of Water
Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
Beste mannlige hovedrolle
Timothée Chalamet, Call Me By Your Name
Daniel Day-Lewis, Phantom Thread
Daniel Kaluuya, Get Out
Gary Oldman, Darkest Hour
Denzel Washington, Roman J. Israel, Esq.
Beste kvinnelige hovedrolle
Sally Hawkins, The Shape of Water
Frances McDormand, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
Margot Robbie, I, Tonya
Saoirse Ronan, Lady Bird
Meryl Streep, The Post
Beste regi
Christopher Nolan, Dunkirk
Jordan Peele, Get Out
Greta Gerwig, Lady Bird
Paul Thomas Anderson, Phantom Thread
Guillermo del Toro, The Shape of Water
Beste originale sang (Original Song)
“Mighty River” fra Mudbound
Musiss og Lyrikk av Mary J. Blige, Raphael Saadiq, og Taura Stinson
“Mystery Of Love” fra Call Me by Your Name
Musikk og Lyrikk av Sufjan Stevens
“Remember Me” fra Coco
Musikk og Lyrikk av Kristen Anderson-Lopez og Robert Lopez
“Stand Up For Something” fra Marshall
Musikk av Diane Warren; Lyrikk av Lonnie R. Lynn og Diane Warren
“This Is Me” fra The Greatest Showman
Musikk og Lyrikk av Benj Pasek og Justin Paul
Beste originale filmmusikk (Original Score)
Dunkirk, Hans Zimmer
Phantom Thread, Jonny Greenwood
The Shape of Water, Alexandre Desplat
Star Wars: The Last Jedi, John Williams
Three Billboards Outside Ebbing, Missouri, Carter Burwell
Beste kinematografi/foto (cinematography)
Blade Runner 2049, Roger A. Deakins
Darkest Hour, Bruno Delbonnel
Dunkirk, Hoyte van Hoytema
Mudbound, Rachel Morrison
The Shape of Water, Dan Laustsen
Beste originale manus
The Big Sick, skrevet av Emily V. Gordon & Kumail Nanjiani
Get Out, skrevet av Jordan Peele
Lady Bird, skrevet av Greta Gerwig
The Shape of Water, manus av Guillermo del Toro & Vanessa Taylor; historie av Guillermo del Toro
Three Billboards Outside Ebbing, Missouri, skrevet av Martin McDonagh
Beste adapterte manus
Call Me by Your Name, manus (screenplay) av James Ivory
The Disaster Artist, manus (screenplay) av Scott Neustadter & Michael H. Weber
Logan, manus (screenplay) av Scott Frank & James Mangold og Michael Green; historie av James Mangold
Molly`s Game, tilrettelagt manus av Aaron Sorkin
Mudbound, manus (screenplay) av Virgil Williams og Dee Rees
Best kortfilm
DeKalb Elementary
The Eleven O`Clock
My Nephew Emmett
The Silent Child
Watu Wote/All of Us
Beste dokumentar-kortfilm
Edith+Eddie
Heaven Is a Traffic Jam on the 405
Heroin(e)
Knife Skills
Traffic Stop
Beste filmredigering/klipp (Film editing)
Baby Driver, Paul Machliss og Jonathan Amos
Dunkirk, Lee Smith
I, Tonya, Tatiana S. Riegel
The Shape of Water, Sidney Wolinsky,
Three Billboards Outside Ebbing, Missouri, Jon Gregory
Beste visuelle effekter
Blade Runner 2049, John Nelson, Gerd Nefzer, Paul Lambert og Richard R. Hoover
Guardians of the Galaxy Vol. 2, Christopher Townsend, Guy Williams, Jonathan Fawkner og Dan Sudick
Kong: Skull Island, Stephen Rosenbaum, Jeff White, Scott Benza og Mike Meinardus
Star Wars: The Last Jedi, Ben Morris, Mike Mulholland, Neal Scanlan og Chris Corbould
War for the Planet of the Apes, Joe Letteri, Daniel Barrett, Dan Lemmon og Joel Whist
Beste animasjonsfilm
The Boss Baby
The Breadwinner
Coco
Ferdinand
Loving Vincent
Beste animerte kortfilm
Dear Basketball
Garden Party
Lou
Negative Space
Revolting Rhymes
Beste kvinnelige birolle
Mary J. Blige, Mudbound
Allison Janney, I, Tonya
Lesley Manville , Phantom Thread
Laurie Metcalf, Lady Bird
Octavia Spencer, The Shape of Water
Beste ikke-engelskspråklige film (Best foreign language film)
A Fantastic Woman
The Insult
Loveless
On Body and Soul
The Square
Beste produksjonsdesign
Beauty and the Beast
Produksjonsdesign: Sarah Greenwood; Sett dekorasjon: Katie Spencer
Blade Runner 2049
Produksjonsdesign: Dennis Gassner; Sett dekorasjon: Alessandra Querzola
Darkest Hour
Produksjonsdesign: Sarah Greenwood; Sett dekorasjon: Katie Spencer
Dunkirk
Produksjonsdesign: Nathan Crowley; Sett dekorasjon: Gary Fettis
The Shape of Water
Produksjonsdesign: Paul Denham Austerberry; Sett Dekorasjon: Shane Vieau og Jeff Melvin
Beste lydmiks (Sound mixing)
Baby Driver, Julian Slater, Tim Cavagin og Mary H. Ellis
Blade Runner 2049, Ron Bartlett, Doug Hemphill, og Mac Ruth
Dunkirk, Mark Weingarten, Gregg Landaker, og Gary A. Rizzo
The Shape of Water, Christian Cooke, Brad Zoern, og Glen Gauthier
Star Wars: The Last Jedi, David Parker, Michael Semanick, Ren Klyce, og Stuart Wilson
Beste lydklipp (Sound editing)
Baby Driver, Julian Slater
Blade Runner 2049, Mark Mangini og Theo Green
Dunkirk, Richard King og Alex Gibson
The Shape of Water, Nathan Robitaille og Nelson Ferreira
Star Wars: The Last Jedi, Matthew Wood og Ren Klyce
Beste dokumentar-film
Abacus: Small Enough to Jail
Faces Places
Icarus
Last Men in Aleppo
Strong Island
Beste kostymedesign
Beauty and the Beast, Jacqueline Durran
Darkest Hour, Jacqueline Durran
Phantom Thread, Mark Bridges
The Shape of Water, Luis Sequeira
Victoria & Abdul, Consolata Boyle
Beste sminke og hårstyling
Darkest Hour, Kazuhiro Tsuji, David Malinowski og Lucy Sibbick
Victoria & Abdul, Daniel Phillips og Lou Sheppard
Wonder, Arjen Tuiten
Beste mannlige birolle
Willem Dafoe, The Florida Project
Woody Harrelson, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
Richard Jenkins, The Shape of Water
Christopher Plummer, All the Money in the World
Sam Rockwell, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
Hvem får årets oscar-priser? Filmhjertet har sedd i spåkula, spådd i kaffegruten og snakket med de klarsynte (vel..).
Her er iallefall mine tips for årets Oscar og hvem som får med seg statuettene som deles ut natt til mandag 5. mars norsk tid. Som vanlig presterer de amatørmessige norske TV-kanalene å ikke sende Oscar-utdelingen, så filmfrelste i Norge som vil se showet er henvist til enten dansk TV, for de med tilgang, eller muligens svenske Aftonbladets nett-TV, eventuelt mer eller mindre lovlige eller lugubre streamer.
Mange av kategoriene har vært vanskelige å tippe vinner i, jeg føler nesten det blir vanskeligere for hvert år selv om jeg hadde ganske mye riktig både i fjor og i forfjor. I noen av kategoriene har jeg en kort begrunnelse for tipset og noen kategorier har jeg også tatt med hvem jeg håper vinner.
Utfordrer: Get Out; Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
Håper vinner: Call Me By Your Name; Get Out eller Dunkirk
Derfor vinner The Shape of Water: Filmen er opphauset av kritikerne, filmen har fått flere andre priser som kan ha betydning for avstemningen, del Toro (regissøren) har en høy stjerne og konkurrentene har “svakheter” sett med øynene til stemmegiverne. De filmene som ikke også har en nominasjon blant beste regi kan trolig se langt etter beste film-pris, selv om det selvsagt har hendt at vinneren ikke har reginominasjon. Men av den grunn tipper jeg CMBYN, Three Billboards OEM, The Post og Darkest Hour kan siles bort. Three Billboards kan dog alikevel klare kunststykket, ettersom filmen er populær, har flere skuespillernominasjoner, og kjennes litt trygt ut å plukke som vinner. Dessuten vant Moonlight ifjor, og av den grunn tipper jeg at akademiet ikke to år på rad stemmer frem en vinnerfilm som omhandler homofili. Såpass konservative tror jeg de fortsatt er, og da er CMBYN ute. Lady Bird blir for enkel selv om den nevnes som en mulig sjokker. Phantom Thread har vært for lite snakk rundt og Dunkirk mangler de fremtredende enkeltprestasjonene på skuespill (påstås det, jeg syns jo Fionn Whitehead var glimrende), og i tillegg kan fort Dunkirk og Darkest Hour stjele stemmer fra hverandre pga at begge er WW2-filmer som har samme tema som en del av handlingen.
En dark hourse kan dog være The Post, mtp medias rolle i USA der Trump stadig kritiserer mediene for “fake news”, og Get Out kan være den fremste utfordreren også nettopp pga USAs politikk mtp raseskilletematikken som ulmer i Get Out. Dessuten, “Oscar-gubbene” er ikke lenger bare “Oscar-gubbene”, Oscar-akademiets stemmegivere er utvidet i aldersspenn og har også flere yngre stemmegivere enn før, har jeg nå lest ihvertfall.
Beste regissør:
Vinner: Guillermo del Toro (The Shape of Water)
Utfordrer / Håper vinner: Jordan Peele (Get Out) eller Christopher Nolan (Dunkirk)
Øvrige nominerte: Greta Gerwig (Lady Bird) Paul Thomas Anderson (Phantom Thread)
Den som fortjener det minst av de fem blir vinneren, fordi filmen trolig får mange beste film-stemmer får den trolig også mange stemmer til del Toro, som dessuten er en jovial og godt likt fyr. Han virker jo som en likanes kar og hyggelig og alt det der, så får vel bare si grattis.
Beste mannlige hovedrolle:
Vinner:Gary Oldman (Darkest Hour)
Utfordrer: Timothée Chalamet (Call Me By Your Name)
Håper vinner: Timothée Chalamet, Daniel Kaluuya (Get Out), Gary Oldman (Darkest Hour)
Daniel Day-Lewis (Phantom Thread) og Denzel Washington (Roman Israel, esq.) kan umulig gå til topps her, og Kaluuya blir antagelig for lettvekter. Jeg anser Chalamet som fremste utfordrer, en seier for han vil forøvrig være historisk, siden den yngste vinneren i denne kategorien gjennom historien var 29 år. Oldman er storfavoritt til å vinne, og han vinner garantert.
Øvrige nominerte: Saoirse Ronan (Lady Bird) Meryl Streep (The Post) Sally Hawkins (The Shape of Water)
McDormand gjorde en så sterk prestasjon at hun nok vinner. Personlig likte jeg Robbie bittelitt bedre, men en av de to som vinner er tipptopp.
Beste mannlige birolle:
Vinner: Sam Rockwell (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
Utfordrer: Willem Dafoe (The Florida Project)
Øvrige nominerte: Christopher Plummer (All The Money in the World) Woody Harrelson (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri) Richard Jenkins (The Shape of Water)
Ettersom de som burde blitt nominert her ikke ble nominert håper jeg Sam Rockwell vinner, og det er jeg ganske sikker på at han gjør også i dette selskapet. Dog kan Defoe snike seg forbi hvis stemmegiverne splitter Three Billboards-duoen Rockwell/Harrelson?
Beste kvinnelige birolle:
Vinner: Alison Janney (I, Tonya)
Utfordrer: Laurie Metcalf (Lady Bird)
Øvrige nominerte: Octavia Spencer (The Shape of Water) Mary J. Blige (Mudbound) Lesley Manville (Phantom Thread)
Janney var suveren i rollen sin og er favoritt til å vinne, og en annen vinner her vil overraske meg litt, men Metcalf er en brukbar utfordrer.
Beste originalmanus:
Vinner: Jordan Peele (Get Out)
Utfordrer: Guillermo Del Toro, Vanessa Taylor (The Shape of Water)
Øvrige nominerte: Martin McDonagh (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri) Greta Gerwig (Lady Bird) Emily V. Gordon, Kumail Nanjiani (The Big Sick)
Håper vinner: Jordan Peele
Denne er vanskelig å spå. Peele får tipset fordi Get Out ikke får film- og regi-prisene. Men dette er åpent. Kan fort bli del Toro her også, og kanskje kan McDonagh få denne siden han ble vraket i regiklassen. Nanjiani/Gordon anser jeg som sjanseløse, mens Gerwig kan overraske.
Beste adapterte manus:
Vinner: James Ivory (Call Me By Your Name)
Utfordrer: Scott Neustadter, Michael H. Weber (The Disaster Artist)
Øvrige nominerte: Aaron Sorkin (Molly`s Game) Dee Rees, Virgil Williams (Mudbound) Scott Frank, James Mangold, Michael Green (Logan)
Også dette er vanskelig å tippe, men jeg har en anelse om at CMBYN kan få en pris og da blir det denne. Manuset er jo da også veldig godt tilrettelagt, og jeg håper virkelig James Ivory tar hjem denne prisen, som helt klart er en prestisjefull kategori den også. Men her er det mulig også for The Disaster Artist å få en pris, eller eventuelt Mudbound. Molly`s Game aner jeg kan blir for tradisjonell, og Logan som film når ikke opp i dette feltet.
Beste animasjonsfilm:
Vinner: Coco
Utfordrer: Neppe noen, mye omtalte og poppis Coco vinner. Men The Breadwinner kunne gjerne vunnet, da den vel har en langt bedre historie, om ei afghansk jente som kler seg ut som gutt for å kunne brødfø familien sin, og forfatteren av barneboka filmen bygger på gjorde bl.a. research i flyktningeleire før hun skrev novellen. Ser ellers at Boss Baby er nominert, til de flestes forundring.
Øvrige nominerte: The Breadwinner Loving Vincent Boss Baby Ferdinand
Beste dokumentar:
Vinner: Last Men in Aleppo
Utfordrer: Faces Places
Øvrige nominerte: Abacus: Small Enough to Jail Icarus Strong Island
Last Men in Aleppo har vel en tematikk som fort fører til mange stemmer, og dermed vinner. Filmen tar oss med på innsiden av borgerkrigen i Syria, og er en film som har fått bred omtale. Imidlertid har også Faces Places fått mye omtale, og har en 90 år gammel kvinnelig regissør (Agnes Varda). Jeg har sett folk si at de syns FP virker litt uekte og litt for iscenesatt, men den er nok en sterk kandidat her med sin varme skildring av historien rundt menneskene de møter på sin vei gjennom Frankrike, og det er neppe et minus med kvinnelig regissør i disse tider.
Beste ikke-engelskspråklige film:
Vinner: The Square (Sverige)
Utfordrer: A Fantastic Woman (En fantastisk kvinne, Chile)
Øvrige nominerte: The Insult (Fornærmelsen, Libanon) On Body and Soul (Om kropp og sjel, Ungarn) Loveless (Savnet, Russland)
Vanskelig å spå da jeg bare har sett den russiske og svenske filmen. Som patriot av svensk film og fan av Ruben Östlund heier jeg på The Square. Flere trekker frem den chilenske filmen om en transkvinne og samfunnets fordommer mot henne som en utfordrer og favoritt, og antagelig vinner vel den, men pokkern heller, jeg digger Östlund og legger ikke mer prestisje i tipset enn at jeg håper svenskene får denne selv om jeg egentlig tror Oscaren går til en fantastisk kvinne, som jeg også antar er en fantastisk film (jeg skal nok sikkert se den etterhvert).
Men også The Insult fra Libanon kan fort vinne, ettersom politiske temaer ofte er populære. Jeg syns iallefall at Loveless (Savnet) er en fantastisk film, men den vinner neppe mot mer kunstneriske og sensitive temaer og filmer.
Beste klipping (film editing):
Vinner: Lee Smith (Dunkirk)
Utfordrer: Jonathan Amos, Paul Machliss (Baby Driver)
Øvrige nominerte: Tatiana S. Riegel (I, Tonya) John Gregory (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri) Sidney Wolinsky (The Shape of Water)
Jeg tipper krigseposet Dunkirk får med seg noen av de tekniske prisene. Dunkirk fortjener da også absolutt denne. Hva filmer som Three Billboards og TSoW gjør i denne bolken aner jeg forøvrig ikke. Baby Driver kan ikke utelukkes her som en overraskende vinner, for der går det fort unna og det er satt sammen godt, mens I, Tonya hadde noen smått spektakulære kunstløp-scener og har en litt særegen sammensetning av filmen. Men det bør være en såpass kvalitetsforskjell på Dunkirk og forsåvidt og I, Tonya versus Baby Driver, som gjør at sistnevnte ikke overraskende får flest stemmer.
Beste foto (Cinematography):
Vinner: Roger Deakins (Blade Runner 2049)
Utfordrer: Hoyte van Hoytema (Dunkirk)
Øvrige nominerte: Dan Laustsen (The Shape of Water) Rachel Morrison (Mudbound) Bruno Delbonnel (Darkest Hour)
At enten BR2049 eller Dunkirk tar denne føler jeg meg nokså sikker på. Ettersom Deakins har vært nominert hele 13 ganger før uten å vinne, blir det trolig hans tur nå. Jeg håper imidlertid på Hoytema og Dunkirk.
Beste produksjonsdesign:
Vinner: The Shape of Water
Utfordrer: Dunkirk, Blade Runner 2049
Øvrige nominerte: Beauty and the Beast Darkest Hour
Veldig vanskelig å tippe. Jeg håper på Dunkirk, som med sin Dunkirk-oppbygging til lands, vanns og fra luften er storslått. Men The Shape of Water har et visuelt godt 60-tallsbakteppe med en del lekre detaljer, og har et amerikansk bakteppe, og Darkest Hour har også detaljrikdom med sitt 40-talls-London i krigsårene med fine interiørdetaljer og kostymer, og Blade Runner 2049 har selvsagt et storslått og detaljert oppbygget univers rundt seg.
Beste visuelle effekter:
Vinner: War for the Planet of the Apes
Øvrige nominerte: Star Wars: The Last Jedi Blade Runner 2049 Guardians of the Galaxy, Vol. 2 Kong: Skull Island
Egentlig veldig vanskelig å spå for min del. Har ikke sett noen av disse ennå, selv om jeg har BR2049 og Kong: Skull Island liggende på plater. Sistnevnte kan jeg ikke tenke meg vinner, men trailerene til den andre “ape-filmen” har effekter som virker skremmende troverdige. Villdyrene der ser ekte ut, de snakker og har mimikk på linje med menneskene. I tillegg har den noen krigsscener som nok gnister. En type film som ikke interesserer meg nevneverdig å se, men den har sine visuelle effekter som funker, av det lille inntrykket jeg har av trailerene og klipp. Her kan også enten Blade Runner eller Star Wars fort være den som vinner.
Beste originale filmmusikk:
Vinner: Alexandre Desplat (The Shape of Water)
Utfordrer (som jeg håper vinner): Hans Zimmer, Benjamin Wallfisch (Dunkirk), eller Johnny Greenwood (Phantom Thread)
Øvrige nominerte: John Williams (Star Wars: The Last Jedi) Carter Burwell (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
Om TSoW fortjener noen Oscar er dette den ene, for vannmannsprøytet har et veldig forførende og nostalgisk soundtrack. Så joda, denne prisen kan filmen godt få, men siden jeg forakter den filmen så håper jeg at Dunkirk vinner, en film som forøvrig og har et glimrende og renint suggerende soundtrack.
Beste sminke og hår:
Vinner: Darkest Hour
Øvrige nominerte: Victoria & Abdul Wonder
Å få Gary Oldman til å bli en Winston Churchill-look-a-like fortjener Oscar. Wonder (Mirakelet) er en bra utfordrer, for Jacob Tremblay er gjort ugjennkjennelig men ekte med ansiktsdeformasjonen han spiller at han har, mens V.&A. vel mest er et kostymedrama (?), som dog nevnes som en mulig priskupper.
Beste kostymedesign:
Vinner: Phantom Thread
Øvrige nominerte: Beauty and the Beast The Shape of Water Darkest Hour Victoria & Abdul
En film om en som designer klassiske, stilige og overklasseskreddersydde kostymer til fiffen, joda det lukter litt Oscar-agn av den, og det vil isåfall være helt greit.
Beste originalsang:
Vinner: Remember Me (Coco)
Utfordrer: This Is Me (The Greatest Showman)
Øvrige nominerte: Mighty River (Mudbound) Mystery Of Love (Call Me by Your Name) Stand Up for Something (Marshall)
Fem sanger som mer eller mindre er av samme ulla, og går på samme tralten, men “Remember me” er kanskje den som huskes best…. Min favoritt er uansett Mystery of Love fra Call Me By Your Name.
Beste lydmiks (Sound mixing):
Vinner: Dunkirk
Utfordrer: Baby Driver
Øvrige nominerte: The Shape of Water Blade Runner 2049 Star Wars: The Last Jedi
Dunkirk belønnes muligens med disse såkalte tekniske prisene, noe som og er den fullt ut fortjent, for lyden i Dunkirk var – spektakulær – rett og slett. Men her er vanskelig å tippe hva som vektlegges. Baby Driver har en musikk som passer til scenene og er en musikkdrevet film, og man vet liksom aldri om sci-fi-filmer som Blade Runner og Star Wars imponerer stemmegiverne med sine mange lyder. Men igjen tror jeg at det vektlegges at Dunkirk er en mye bedre og mer likt film enn for eksempel Baby Driver. Skal Baby Driver ta en av disse prisene tror jeg sjansen er større på “Lydmiks” enn på “Lydklipp”.
Beste lydklipp (Sound editing):
Vinner: Dunkirk
Utfordrer: Baby Driver
Øvrige nominerte: The Shape of Water Blade Runner 2049 Star Wars: The Last Jedi
Beste kortfilm:
Vinner: DeKalb Elementary
Øvrige nominerte: The Silent Child My Nephew Emmett The Eleven O`Clock Watu Wote/All of Us
DeKalb Elementary handler om en ung mann som inntar en skole bevæpnet. Dagsaktuell tematikk vil jeg tro. The Silent Child, om en døv fireåring som læres å kommunisere trass sitt handikap, er av mange nevnt som en sterk konkurrent. Jeg har forøvrig ikke sett noen av disse kortfilmene.
Beste animerte kortfilm:
Vinner: Dear Basketball
Øvrige nominerte: Garden Party Negative Space Revolting Rhymes Lou
Dear Basketball er skrevet av den tidligere basket-stjernen Kobe Bryant, og handler om et brev han skrev i forbindelse med at han annonserte at han skulle legge opp som basketspiller i 2015. Filmen er tegnet som noe skisselignende, med noen snev av virkelige bilder (?) og er sånnsett litt spesiell. Amerikanerne liker vel og sine idrettshelter, og traileren oser av “hero” og “dream comes true” osv. Revolting Rhymes er basert på en historie skrevet av Roald Dahl, den engelske barnebokkongen med norske foreldre, og er en klar utfordrer. Den filmen har en “tradisjonell” moderne animert stil og har blant annet med rødhette og ulven i historien.
Beste kortdokumentar:
Vinner: Heroin(e)
Øvrige nominerte: Edith+Eddie Heaven Is a Traffic Jam on the 405 Knife Skills Traffic Stop
Kom gjerne med dine tips og synspunkter, skryt eller ris av mine tips, og whatever, i kommentarfeltet 😉
Husk også at du kan like Filmhjertes side på Facebook, som du selvsagt også kan følge. Klikk “Liker” og deretter ved å velge fra “Følger”-knappen kan man velge om innleggene fra Filmhjerte skal vises som standard eller vises først. Filmhjerte spammer ikke ned facebook med statuser, og bruker Facebook-siden kun til å poste linker til nye bloggposter her på filmhjerte.blogg.no.
