Serieomtale: NRKs “Heimebane” ep. 01 og 02: Uavgjort på heimebane

NRKs nye store fotballdramaserie “Heimebane” er godt i gang. De to første av 10 episoder er sendt, og jeg har, som stor fan av både fotball og TV-serier, selvsagt nå sett de to første episodene som ligger hos NRK TV (NRKs nett-TV). Her er en slags “recap” av seriens innledning.

Dramaserien har fått mye oppmerksomhet denne vinteren på grunn av tematikken i serien, som er rimelig original, det vil si, det er nok ikke før laget en tilsvarende serie, som forteller historien om tidenes første kvinnelige trener for et eliteserielag i fotball, og midt opp i den siste tidens sterke fokus på kvinnekamp, likestilling og MeToo har serien også stor aktualitet sånnsett. I tillegg hadde serien sin verdenspremiere under filmfestivalen i Berlin tidligere i år, og har mottatt en stort sett samlet akklamasjon fra pressekorpset.

Jeg ble ikke hemningsløst begeistret.

Likevel er de to første episodene såpass OK at førsteinntrykket mitt av serien fører karakterskalaen til midt på treet så langt. Dessuten, som både fotballfan, serieelsker og tilhenger av norsk drama er naturligvis “Heimebane” en må-se-serie.

I “Heimebane” møter vi altså fotballtreneren Helena Mikkelsen (Ane Dahl Torp), som blir historisk ved å være den første kvinnelige treneren som ansettes som hovedtrener for et herrelag på øverste nivå, i Eliteserien. Når treneren for det nyopprykka (og fiktive) laget Varg IL fra Ulsteinvik må gi seg på grunn av skrantende helse, velger klubben, eller rettere sagt klubbens sportslige leder, å gå for den oppsiktsvekkende og modige løsningen å ansette en kvinnelig trener. Reaksjonene fra spillere og omgivelser lar ikke vente på seg, særlig hos den hjemvendte tidligere serie A-proffen Michael Ellingsen (John Carew), som var forespeilet jobben som spillende trener. Ellingsen er imidlertid en storforlangende type, og klubbens sportslige leder føler seg ikke helt sikker på kompetansen hans som trener.

Jeg skal raskt si at jeg kommer til å følge serien til siste spark er tatt, fordi den har noen interessante sider ved seg, et potensiale og ikke minst et interessant premiss. Episode 1 var imidlertid nær et sviende hjemmetap, og heller ikke episode 2 ble en trepoenger i min bok, selv om det i 2. episode var klart bedre spill, for å bruke fotballsjargongen. Til det har de to første episodene rett og slett for mange urealistiske scener eller i det minste for svake pasninger fra manusforfatteren, som jeg snart skal si mere om.

En av debattene som har rast den siste uka etter seriens premiere på norsk fjernsyn er hovedrolleinnehaver Ane Dahl Torp sin trønderdialekt, som en del først og fremst trøndere mener ikke holder mål. Akkurat det må jeg si jeg driter i. For mitt vedkommende er trønderdialekten hennes gulle god, og ikke noe å henge seg opp i. Det er mye i Helenas bakgrunn som kunne gjort at dialekten er noe utvannet, hvis det nå er så viktig at trøndersken hennes er klokkerein. Aller helst skulle hun vel snøvla og snøfta som Team Antonsen i sin tid gjorde da de parodierte trøndere? For meg er hun mer enn trøndersk nok. Hun ramser til og med opp hvem som la RBKs målgivende pasninger i 97. Så nok om det.


Fin natur får vi også i denne norske dramaserien. Foto: skjermdump fra NRK.no

Men det var alle de feilene da.

For det første ansettelsesprosessen. Vargs sporslige leder Espen Eide (Morten Svartveit) hører tilfeldigvis Helena i et intervju i VG TV sitt studio etter at han selv har vært intervjuet der.

I intervjuet hos VG TV sitter forøvrig en eller annen NFF-representant og ytrer noen negative kommentarer om kvinnefotball. At en med NFF-logo på seg sitter på direkten hos VG TV og snakker negativt om kvinnefotball? Jau jau.

Vargs sportslige leder oppsøker ihvertfall Helena utenfor VG-huset og tilbyr henne jobben som Ellingsens assistent, noe hun på arrogant vis avviser blankt.

Hun er nemlig trener i toppserien for kvinnelaget Trondheims/Ørn, som skal spille semifinale i Champions League mot PSG. Så hvorfor “i helvete” skal hun være interessert i å hjelpe Ellingsen, nærmest spytter hun i trynet på Eide.

Vel hjemme i Trondheim står Helena og lengselsfullt ser inn de stengte gitterene utenfor et opplyst Lerkendal, mens vi hører gamle RBK-hallelujaopptak fra TV som “bakgrunnsmusikk” i Helenas hode. En mer klisjèfull scene enn det er det lenge siden jeg har sett. Der og da vekkes iallefall drømmen hennes om å bli herretrener på toppnivå til live.

Helena leser og ser seg opp på videoklipp av Varg IL, og tropper uanmeldt opp i Ulsteinvik og avleverer et tjukt hefte med vurderinger av spillestall og taktikk til Eide, med flengende beskrivelser av flere av spillerene, og med krav om å bli ansatt som hovedtrener, noe Eide avslår. Den sportslige lederen velger likevel etter noen dager å ringe henne og tilbyr henne jobben.

Altså. En eliteserieklubb ansetter en ny hovedtrener, uten at noen i klubben diskuterer det først? For slik det fremstår i serien har sportslig leder Eide tatt avgjørelsen helt på egenhånd uten å en gang nevne det for noen andre i klubbens ledelse. At han i det hele tatt vurderte Helena som assistent kom også kun på bakgrunn av at han hørte henne noen sekunder hos VG. Jeg syns hele ansettelsen virker dårlig forankret. Særlig siden det å være den første toppserieklubben i historien som ansetter en kvinnelig hovedtrener garantert vil medføre mye oppmerksomhet. Jeg sier absolutt IKKE at det å ansette en kvinne som herrelagstrener på eliteserienivå er noe som ikke burde gjøres, det må være opp til hver og en klubbledelse å avgjøre, men den prosessen som er presentert oss i denne serien er for svak.

Iallefall tar hun jobben, og et digert presseoppbud med alt av riksmedia er tilstede når hun presenteres på pressekonferansen (PK`en er ganske troverdig, og også førstesida på VG dagen etter som selvsagt, akk så klisjè, fokuserer på den ene humoristiske sex-kommentaren som ble ytret. Bare rart det ikke var Dagbladet….). Senere på dagen møter hun så spillerene for første gang, et møte som knapt kunne endt verre. Ellingsen har nemlig funnet permen med Helenas beskrivelser av spillerne, og vært så elskverdig å gitt denne til sønnen av den forrige treneren, som spiller i klubben kun fordi han er sønn av sin trenerfar ifølge Helena, og lesestunda i garderoben ble ikke riktig like koselig som da Høgmo i sin tid leste dikt for spillerene sine.


Høytlesing i garderoben, ingen suksessformel i Varg… Skjermdump: NRK.no

At ingen i klubbledelsen reagerer på slik direkte illojal oppførsel fra denne Ellingsen fremstår forøvrig helt sjukt.

Ganske sjuk virker også flere av rollefigurene å være. Vargs trener som må gi seg er rene tegneseriefiguren av en sinna grinebiter som kjefter på alt og alle. John Carew i rollen som ex-proffen Ellingsen er en annen. Jeg liker faktisk Carew, men jeg er noe ambivalent rundt prestasjonen hans i disse to episodene.  Carew holder maska greit, men rollefiguren hans er en karikatur. Hele hans tilstedeværelse som denne Ellingsen føles urealistisk. I en liten klubb tydeligvis tuftet på lagfølelse og hardt arbeid suser han rundt i en blankpolert Porsche, suger til seg mere lønn fra klubbkassa enn klubben strengt tatt har råd til, ruser ut fra treneransettelsesmøte grunnet frykt for bilens vel og ve, og er mer starstruck på seg selv enn Cristiano Ronaldo, i lille Ulsteinvik. Jojo..
Så er det herr Tangsrud, spilt av Bjarte Hjelmeland, som er klubbens rike sponsor og byens store forrettningsmogul. Det er hans navn som pryder stadionanlegget, Tangsrud Arena (som i virkeligheten er hjemmebanen til Hødd, huff huff…), og han liker slett ikke at Varg har ansatt en kvinne som trener, og kniper derfor igjen pengepungen som han tidligere hadde lovet å velvillig spre ut over Varg og Ellingsen for å forsterke laget. Tangsrud ville neppe bestått en # MeToo-granskning med glans.


Typisk VG-forside… Foto: skjermdump fra NRK.no

Men mest indignert og oppgitt er jeg vel egentlig over den samlede reaksjonen mot Helena. Telefonen hennes oversvømmes av slibrige og direkte hatefulle meldinger, oppringinger og talebeskjeder med regelrette trusler om voldtekt og drap. Noe Helena bare overser og ikke nevner for noen, før den 17-årige datteren hennes sniker på telefonen hennes i håp om å finne en innbydelse fra Skavlan.
Altså, får du drapstrusler anmelder du det da for svarte svingende til politiet! Men neida, Helena låser døra så da er det vel greit…

Skavlan hadde forresten ikke ringt, men KK ville gjerne ha motetips fra henne……

Selv ikke fra sin gamle klubb Trondheim/Ørn får hun lykkeønskninger. Etter at hun har fortalt spillertroppen at hun skal slutte kommer en av spillerne etter henne ut i gangen og tar et bittert oppgjør med henne. “…dra til Sunnmøre og bli spytta på i tre uker til du får sparken” og “dette kommer vi ikke til å tilgi deg”, med mere. I en idrett der kvinner i all tid har måttet kjempe seg frem for å vinne aksept skulle man i det minste tro at Helena ville få lykkeønskninger med seg på veien fra klubben hun forlater, selv om Ørn altså hadde sjanser i Champions League. Alle vet jo at herrefotballen ligger i et helt annet univers når det gjelder oppmerksomhet, interesse og trøkk. Selv Helena bruker det som argument.


Ikke alle trenere får blomster som takk når de slutter.. Noen får denne hilsningen på sin vei. Foto: skjermdump NRK.no

I lokalbutikken spøker en med IQ på 25 (sitat fra Helenas datter, men spørs om den var så høy) om voldtekt av den nyankomne treneren, noen godt opp i årene fra supporterklubben med det kjønnsnøytrale navnet “Villmennene” slenger ut ukvemsord foran TV-skjermen, og som sagt har Carews Ellingsen satt spillerstallen opp mot henne, i et håp om at hun skal si opp snarlig.

Nå er jeg ikke det minste i tvil om at en virkelig ansettelse av en kvinne som hovedtrener for et lag i Eliteserien i fotball ville skapt digre overskrifter og mange reaksjoner, men ville det virkelig vært så jævlig som det “Heimebane” tegner et bilde av i sine åpningsepisoder?

I fall svaret er ja må jeg si jeg skjemmes. På vegne av fotballen og norske fans ville jeg ha skjemtes dypt.

Faktisk har jeg problemer med å tro på at en spillergruppe i en nyopprykket klubb ville reagert så negativt.

Nå var det riktignok kanskje ikke et sjakktrekk av Helena å komme med sine så til de grader ufiltrerte spillerbeskrivelser for klubben hun planla å ta over. Eller er det nettopp det som på sikt vil gjøre henne akseptert? Hennes ærlighet og det at hun ikke feier noe inn under matta i sin håndtering av laget.


Foto: skjermdump fra NRK.no

Noe annet som “irriterer” meg litt er at man har valgt å dikte opp et klubbnavn. Hvorfor Varg? Hvorfor ikke Hødd? Man har fått lov å bruke banen, for “Tangsrud Arena” er i virkeligheten Høddvoll stadion i Ulsteinvik, og det fremgår at man befinner seg i nettopp Ulsteinvik. Det er tydeligvis helt okey å bruke virkelige lag som motstandere, for Varg skal spille mot Sogndal i første kamp, og lag som Rosenborg, Vålerenga og Strømsgodset er nevnt, det samme er et knippe OBOS-lag, og jammen henger det også en Tromsø IL-vimpel inne på trenerens kontor. Ja i tillegg kommer hun jo fra en trenerjobb hos Trondheims/Ørn, som er et ekte lag. Men Varg IL måtte man altså kalle det. Jaja. Er det for å ytterligere poengtere at Helena trer inn i et mannsdominert miljø, siden “varg” vel både er en hannulv og et mannsnavn? Dette gir ikke trekk for serien, men er bare noe jeg velger å “irritere” meg over.

Noe annet som jeg syns er svakt i de to første episodene er at vi jo faktisk ikke får se særlig mye av hennes treneregenskaper. Hun lar assistenten Ellingsen, som hun motvillig må ha med seg i trenerteamet, ta seg av de første treningene, før hun imponerer i en skuddkonkurranse som vinner henne en dose anerkjennelse og aksept.

Ellers står Helena tilsynelatende for en veldig defensiv fotball. Den argumentasjonen mot henne fra Ellingsen skal jeg faktisk ikke underslå. Det virker, ut fra episode 1 og 2, som at hennes filosofi ligger i å forsvare seg, og at målet ikke er å vinne, men å unngå å tape. Jeg bare minner om en viss trener vi hadde i Tromsø med omtrent samme filosofi, som endte opp med å bli kjeppjaget av fansen. Nå er kanskje ikke dette inntrykket beskrivende for hva vi får se videre av Helena, godt spilt av Dahl Torp, for med intredenen av den unge og en gang lovende utenlandsproffen Adrian (Axel G. Bøyum, kjent fra “Øyenvitne“) som i ung alder har bestemt seg for å legge opp etter å ha vært proff i Ajax, men som Helena ønsker å få inn i laget, kan det være håp om offensive toner fra treneren. Jeg liker Bøyum, og det skal bli morsomt å se han videre i serien. Torp selv spiller som sagt også bra, så også henne blir interessant og forhåpentligvis moro å se videre.

Carew i rollen som Ellingsen fremstår så langt kun som en selvopptatt klyse av verste sort, men jeg håper og tror vi får se en personlighetsforandring underveis fra rollefiguren, og noen av de øvrige spillerene på “Varg” står også frem så langt som karikaturer.

Imidlertid finns det positive sider også som sagt, også når det gjelder rollefigurene som omgir Dahl Torp. Bortsett fra at hun ikke melder fra om telefonhetsen syns jeg hun leverer en rolletolkning som føles reell. At hun ikke forstår hvorfor norske fotballfans har et engelsk favorittlag (eller var det utenlandsk hun sa?) får passere, selv om det sitatet var tåpelig skrevet inn. Den best kjente av skuespillerene (utenom Carew) som gestalter Varg-spillere er velkjente Rolf Kristian Larsen (“Mannen som elsket Yngve”, “Nobel), som spiller en av spillerene (morsom setning) med størst tro på Helena gjør en bra rolleprestasjon. Morten Svartveit som Vargs sportslige leder spiller rent og pent, Helenas datter (Camilla Mikkelsen) gjør det også godt (selv om verken hun eller kjæresten har hørt om Ulsteinvik…LOL), og Axel Bøyum er god.

Jeg syns også Vargs materialforvalter, banemester og oppmann, Eddie, alt i en og samme person, er tatt på kornet slik mange ildsjeler i hans stilling er, med humoristiske kommentarer på lur. Jeg lo godt av svaret hans på sitt eget spørsmål som han fikk den nye treneren til å stille seg ved deres første møte, etter at hun hadde påpekt at han vel var Leeds-fan.  – “Hvor var du da Oddvar brå brakk staven”? spør Helena, etter å ha blitt bedt om å spørre om det, hvorpå den joviale draktvaskeren på kav Ulsteinviksk (tror jeg) sier “eei va på Elland Road å så guttane tape 2-1 for Liverpool…det eeee jæææævligste dagen i livet mitt! ….åså rykkte vi ned den sesongen”(*). Dette (at Leeds tapte) svarer Helena at hun husker, for faren var forbanna resten av det året. Ja særlig at du husker den kampen…


Heldigvis noen som liker den nye treneren. En fars lidenskap for Leeds holder lenge for å bli venn med Vargs altmuligmann 😉 Foto: skjermdump fra NRK.no

“Steikje bra”, sier oppmann Eddie til Helena at hun må si. Så langt er det et stykke unna å være steikje bra, men forhåpentligvis blir det bedring utover. Episode 1 av “Heimebane” klarte nemlig såvidt å forsvare seg til en uavgjort, mens man i episode 2 luktet litt på seier, men heller ikke da klarte å vippe kampen i sin favør. Men som vi alle som elsker fotball vet; på heimebane holder det ikke med uavgjort i lengden.

♥   ♥   ♥  –   –   –

#nrk #nrkdrama #fotballdrama #fotballserie #dramaserie #TVdrama #TVserie #seriesnakk #heimebane #anedahltorp #johncarewv

(* Oddvar Brå brakk staven 25. februar 1982. Leeds sin hjemmekamp mot Liverpool ble derimot spilt 27. februar 1982, og endte ikke 1-2, men 0-2. Så den godeste materialforvalteren er ikke “steikje bra” på hukommelse iallefall. Men Leeds rykka ned det året).

(PS: og alle skjønner at Helena kommer til å si steikje bra til slutt?)

4 kommentarer
    1. @ frkfrontend: Hei 😀 Så bra da, jeg håper jo selv å bli revet skikkelig med etterhvert 😉 Dommen min er kanskje streng, men sånn får man bli innimellom 😉

    2. Bra skrevet. Personlig synes jeg Carew gjør det rimelig bra. Har sett skuespillere som har gjort det langt dårligere. Jeg ser frem til fortsettelsen, liker serien. 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg