Fredag ble det offentliggjort at det er det katalanske dramaet “SUMMER 1993” som er den klare vinneren av årets norske Scope 100.
Prosjektet som er et filmprosjekt i regi av Festival Scope, Kreativt Europa og den norske filmdistributøren Arthaus, er et filmvisningsprosjekt hvor 100 filminteresserte, valgt ut av Arthaus, ser et utvalg filmer via Festival Scope sin “nettkino”, kan diskutere filmene på et lukket forum, og til slutt stemmer frem en vinner som settes opp på kino i Norge.
Årets Scope 100 startet 1. mars og iløpet av måneden stemte deltagerne frem en favoritt blant 5 filmer som er plukket ut av Arthaus.
Undertegnede var en av de 100. Av omlag 450 søkere kom jeg gjennom nåløyet igjen, som i fjor, og fikk sjansen til å i årets Scope 100 se de fem utvalgte nye europeiske filmene. I fjor var det 7 filmer man fikk velge mellom, men dette var altså kortet ned i år til fem.
Et fellestrekk ved årets filmer, et tegn i tiden med tanke på debatten rundt kvinners plass i filmindustrien, er at samtlige fem filmer er regissert av kvinner, og at det i alle filmene er en kvinne, eller jente, som er filmens hovedperson.
Terningkastene mine på filmene er basert på visning på en nett-stream, noe som selvsagt ikke yter full rettferdighet til filmene på områder som blant annet foto, lys og lyd, men gir en bra pekepinn på min oppfatning av filmene.
SPANIAS OSCAR-BIDRAG VANT
SUMMER 1993 (Estiu 1993)
Spansk drama, som var Spanias bidrag til Oscar i år. Etter morens død blir 6 år gamle Frida sendt fra Barcelona for å bo hos onkelens familie som lever på landsbygda. Frida har imidlertid vansker med å glemme moren og å tilpasse seg sine nye omgivelser, noe hennes nye adoptivfamilie får merke på kroppen. Stillferdig film om barns savn og sjalusi, og følelse av å ikke strekke til både hos voksne og barn, presentert både ømt og nært uten å gli over til det sentimentale.
“Summer 1993” viser på en ekte, realistisk og svært troverdig måte både hvordan et barn og omgivelsene rundt henne må tilpasse seg den nye situasjonen, alt utført med en varsom og gjennomtenkt regi av Carla Simón. Jentene som spiller Frida og (kanskje særlig) hennes yngre søskenbarn imponerer stort. Filmen er presentert både med en lun varme og hjerteskjærende ingredienser, men altså uten å gli over til å bli en tåreperse av en film.
Omtalen fortsetter under traileren (som inneholder svært få spoilere)
Jeg må innrømme at jeg tidvis følte at filmen ikke engasjerte nok i første halvdel, men det tok seg godt opp etterhvert, når man ser at filmen er dypere enn man først vil anta. Summer 1993 beveger seg nemlig fremover i svært rolig tempo, noe som gjør at filmen krever et tålmodig publikum, og som belønner seerene med å la de få god tid til å ta inn over seg situasjonen for de involverte, og nyte de sommerlige omgivelsene som legger en tidvis både varm og klam stemning over handling og bakteppe.
I tillegg preges Summer 1993 av fremregende barneskuespill av ikke mindre enn to purunge jenter, samt noen scener som nok vil sette seg godt hos publikum. Med en sluttsekvens som sitter som et slag i magen ebber Summer 1993 ut som en film jeg helt klart anbefaler. Ut fra streamen jeg fikk se filmen via har jeg satt terningkast 4 (6-7/10), men denne vil nok utfolde seg mye bedre på en kinoskjerm. En film med et potensiale på det norske markedet vil jeg tro, også for et ungt publikum.
Summer 1993 ble satt opp som nr 3 på min liste, men veldig små forskjeller skilte mine tre på topp-filmer, så at Summer 1993 ble vinneren syns jeg er veldig hyggelig. Jeg skal iallefall få med meg filmen også på kino senere i år. Se den da! 🙂
De fire andre filmene i årets Scope 100 får ikke distribusjon i Norge av Arthaus, men kan fort dukke opp andre steder. Noen av de syns jeg absolutt fortjener et bredt publikum, så hold øynene åpne for disse titlene. Her er iallefall en kort gjennomgang av de øvrige filmene, i den rekkefølgen de endte på etter stemmegivingen i årets Scope 100.
I AM NOT A WITCH
Britisk drama med handling og språk lagt til et sted i Afrika. En 8 år gammel jente i en gudsforlatt ørkenlandsby blir anklaget for å være heks etter en banal hendelse. En kort og rettsløs rettsprosess senere sendes hun til en leir midt i ingenmannsland hvor kvinner som har blitt dømt for heksevirksomhet holdes.
Kan vel si at dette er en smal film. Endte på 2. plass i årets Scope 100 i Norge, men er ikke en film jeg personlig vil anbefale. Filmen er for sær og fremstår med sine komiske elementer og lettere surrealistiske stil som for malplassert sett opp mot filmens sørgelige tema. Jeg satte riktignok terningkast 3 på denne (svak treer, 4/10), som på plussiden må sies å introdusere oss for en kultur veldig fjern fra vår egen måte å leve på. Imidlertid må jeg nevne at flere av Scope-deltagerne likte denne filmen godt.
AVA
Fransk drama, og spillefilmsdebut for regissør Lea Mysius. Prisvinner i Cannes. En coming-of-age-historie om en vakker jente i vakre omgivelser, men med mørke skyer over seg. 13 år gamle Ava (vistnok spillt av en 17-åring) har nemlig fått vite at hun snart vil komme til å miste synet. Hun bestemmer seg for å konfrontere sin kommende skjebne gjennom å oppleve så mye som mulig i løpet av en het sommer, hvor hun også for første gang kjenner kjærlighet når hun blir kjent med en omstreifende eldre gutt. Samtidig skildres forholdet til alenemoren hennes.
Ganske dristig film med noen eksplisitte scener som vil vekke reaksjoner, alt omgitt av smellvakre omgivelser i sør-Frankrike. Ava var min personlige andreplass i årets Scope 100, og kom på tredjeplass i avstemningen (nesten helt jevnt mellom nr 2 og 3, melder Arthaus). Filmen har en blendende location, flott foto, en visuell digg innledning, og en historie som er interessant nok.
Midtveis endrer filmen dog noe retning, tar noen merkelige fortellergrep, og blir litt mindre troverdig, men Ava endte på et fint terningkast 4 (6-7/10) for min del. “Ava” hadde fortjent kinovisning, og får iallefall med seg en anbefaling på veien fra Filmhjerte.
POLINA (Polina, danser sa vie)
Fransk/russisk drama (fra 2016), som har vært vist på filmfestivalen i Venezia. En ung russisk jente fra en arbeiderfamilie starter å studere klassisk dans. Som ung kvinne flytter hun til Frankrike hvor hun istedet vender seg mot moderne dans, i en film som videre til Antwerpen følger hovedpersonen Polinas vei mot å realisere seg selv.
Jeg liker Polina, som helt klart er en positiv overraskelse. To av filmens høydepunkter; Juliette Binoche i en dansende birolle, pluss et medrivende og kontrastfullt soundtrack som trakk filmen sterkt opp for min del. Særlig måten Polina blander kunst, dans og mer moderne pop, techno og elektronika syns jeg er direkte fascinerende.
Polina var min favoritt blant de fem filmene, og filmen var også høyt oppe på listene hos mange av deltagerne i Scope 100, men også langt nede hos andre, blant annet på grunn av en del klisjèer.
Fra meg fikk filmen et solid terningkast 4 (7/10). Jeg anbefaler absolutt å se “Polina”, så undersøk mulighetene via andre filmplattformer.
FACES PLACES (Visages Villages)
Dokumentar fra Frankrike, som var Oscar-nominert i kategorien for beste dokumentar. Den 89 år gamle regissøren Agnes Varda og hennes kompanjong “JR” kjører på roadtrip gjennom franske pittoreske småbyer, landsbyer, og landskap. På sine mange stopp tar de bilder av menneskene de møter som også gir små hverdagsfortellinger.
En film som om ikke annet gir en lyst til å oppleve flere områder av Frankrike enn turistløypene i Paris, da den fremstår som et reneste “reisebrev”, men som for meg hva film angår opplevdes som for intetsigende og overregissert. Faces Places funker nok helt fint en kveld på sofaen med TV`en rullende i bakgrunnen og blikket sånn passe festet på skjermen.
Filmen har sine kvaliteter, Agnes Varda er veldig sympatisk og det er et bildeskjønt foto, men en for intetsigende historie og med noen irriterende elementer, som denne “JR” som med sine solbriller på i alle situasjoner fremstår som en merkelig motvekt mot hele filmens premiss. Dette er likevel en film som nok sikkert en del vil like. Fikk et terningkast 3 (5/10) hos meg og endte på 4. plass på min liste. I Scope 100 ble det sisteplass.
Kort fortalt:
SUMMER 1993 – Sommer, sol og…savn. Barnespill av klasse. Verdt å se, en film i riktig Arthaus-stil.
I AM NOT A WITCH – Lite minneverdig “hekseri”. Mest bortkastet tid, styr unna.
AVA – Liker du oppveksthistorier og blendende loactions er dette nesten obligatorisk å få med seg.
POLINA – Kunst, dans og et pulserende lydbilde. Klassisk historie, men absolutt verdt å se.
FACES PLACES – Planlegger du ferie til Frankrike utenom turistløypene gir nok denne inspirasjon.
Hvilke av disse filmene vil DU se? Slår “Summer 1993” an i Norge? Diskuter i vei i kommentarfeltet 🙂
Toppfoto fra Arthaus sin Instagram-konto.
#scope100 #Arthaus #film #filmtips #filmer #filmsnakk #filmprat #kino #FacesPlaces #IamNotaWitch #Polina #Summer1993 #Ava
