Nyinnspillingen av 70-tallsvoldsorgien “Death Wish” med Bruce Willis som hevneren tar en sikker plass i rekken over totalt unødvendige nyversjoner av filmer som best hadde holdt seg på historiens skraphaug. I det minste havner denne der.
DEATH WISH USA, 2018, action, 1t 47m Regi: Eli Roth Med: Bruce Willis, Elisabeth Shue, Dean Norris, Vincent D`Onofrio, med flere
Regissør Eli Roth er kjent for å stå bak filmer og serier med horror, mye vold og blod, og også denne gangen blir det nok blodsytgytelser til å holde et helt sykehus i voldsherjede Chicago i full drift. Jeg husker egentlig ikke så veldig mye av den originale Death Wish-filmen fra 1974 med steinansiktet Charles Bronson i hovedrollen, men heldigvis har den nye versonen blitt en, slik jeg erindrer den originale, noe mer seervennlig opplevelse, en litt snillere versjon kan man vel si, dog uten at det hjelper på helhetsinntrykket.
I Death Wish transformeres en fredfull familiefar til en gatestreifende drapsmaskin på selvtekt-tokt etter at familien hans har blitt utsatt for et innbrudd med dødelig utfall.
Bruce Willis spiller kirurgen Paul Kersey som en dag får føle storbyens økende voldsbølge på kroppen når hans datter og kone blir angrepet og skutt i hjemmet deres. Litt etter litt innser Paul at den eneste måtren å oppnå rettferdighet på, er ved å selv jage gjerningsmennene, og i takt med at den hetteskjulte hevneren rydder gatene for kriminelle diskuteres det time inn og time ut i media om den ukjente som har tatt loven i egne hender er en “hero” eller “Zero”. Med politiet alltid et lite hakk etter seg får det rulle og gå mot et veldig forutsigbart og lite originalt klimaks.
Filmens beste parti er frem til hevntoktene begynner, for derfra og ut begynner graden av kjedsomhet og blodsprut å bli påtagende plagsom.
Som sagt føles Death Wish anno 2018 som en noe roligere affære enn 1974-versjonen, noe som er befriende i grunn. Paul, altså denne gang spilt av Bruce Willis, fremstår nemlig som ganske mykere i kantene enn hva jeg husker Bronson tilførte karakteren (som den gang vistnok var arkitekt). Imidlertid blir også det litt av filmens problem, rett og slett fordi Willis ikke fremstår verken som troverdig nok som livreddende kirurg når det drar seg til, som sørgende eller som hevner. Jeg har aldri likt Bronson noe særlig skal sies, jeg er heller ingen fan av filmen fra 1974, og jeg digger forsåvidt Bruce Willis. Jada, selv om mannen har kaskader av lort på filmografien sin, og selv om jeg skal sette et stort kryss i taket den dagen han blir nominert til en Oscar, så er han severdig som regel. Jeg skal likevel glatt innrømme at Willis ikke fyller denne rollen særlig.
For der Bronson i sin tid med sitt iskalde tryne og manglende mimikk glatt kunne passere som en hevntørstig følelsesløs vigilant, som tar loven i egne hender, føles Willis sin i denne filmens tidlige fases vennlige fremtoning som noe malplassert for det han utvikler seg til. Fra å aldri ha tatt i et våpen er han etterhvert et vandrende våpenarsenal og kruttønne klar for å gå av rett i trynet på de han jager. Særlig, liksom. Jeg syns og han blir for “laidback” og nesten tørrvittig, og litt for fredfull utad ellers. Sorgprosessen hans er heller ikke allverdens å skryte av, jeg har sett folk sørge mer over å ha mistet bussen hjem enn det følelsesregisteret Willis har fått utdelt av manusforfattere og instruktører. Jeg vet at det finns de som mener Willis er noe av det trasigste de kan se på en skjerm, til de sier jeg god bedring, for uten Willis ville jeg aldri tatt i denne filmen, og selv om Bruce`rn ikke akkurat utløser jubelbrus er det likevel han som løfter filmen fra å gå til bunns.
Manus er nemlig hullete og grått, noen spede forsøk på å tilføre litt humor til tross, handlingen spekulativ så det holder, og med en del klisjèer, som samtidig trekker opp litt faktisk, i og med at det gjør handlingen lysere.
Filmen kunne selvsagt valgt å rette fokus på våpeneldoradoet og voldskriminaliteten som desverre alt for ofte herjer USA, men den som forventer noe slikt av filmen vil nok skuffes kapitalt, for Death Wish blir aldri mere enn en voldsforherligende smørje. Skuespillerprestasjonene er som man kan forvente av denne type historie. Nokså overfladiske. Vincent D`Onofrio som Pauls bror, Elisabeth Shue som fru Kersey, og Dean Norris (han har noen småmorsomheter) som politietterforsker i de mest fremtredende birollene gjør seg ikke direkte bort, men de er glemt i det øyeblikk rulleteksten starter.
Er Skam-abstinensene for store, kan kanskje NRK P3 sin splitter nye nettserie BLANK være verdt å sjekke ut. De to første klippene lover bra!
Serien, som i struktur ligner veldig på måten gigasuksessen Skam ble presentert på, ble nemlig natt til søndag sluppet, i all stillhet og uten noe forhåndspromotering.
Blank, som er en nettserie på NRK P3 sine sider, hvor vi skal få stifte bekjentskap med noen 19-åringer, er iallefall bygget opp rundt samme prinsipp, med hemmelighetshold rundt det meste, med daglige uannonserte klipp sluppet i “sanntid”, Instagram-kontoer og skjermbilder av chatlogger. Og selvsagt; mulighet for seerne å kommentere. Herrefred, jeg glemmer aldri Skam-kommentarfeltene 😀
Serien omtales slik på seriens egne nettsider: Ella er 19 år og tilbringer første år etter VGS i Oslo med venninna Susanne og kjæresten Mats. Du kan følge serien hver dag på blank.p3.no og på karakterenes profiler. Søndag morgen samles ukens klipp i en episode. Den ser du på blank.p3.no/episoder eller på NRK TV (blank.p3.no).
I Skam var det som alle vet 16-17-åringer på videregående vi ble kjent med, mens det i Blank er 19-åringer, og altså livet etter videregående. Det høres i utgangspunktet slett ikke uspennende ut.
Stor Skam-fans som jeg er har jeg jo blitt litt mistenksom til at “alt” skal omtales som “nye Skam” og så videre, med overskrifter som “Dette er nye Skam“, “Skam flytter på bygda”, med mere, om diverse nye serier under produksjon. Ikke at de seriene ikke blir bra, men må alt sammenlignes med Skam bare fordi det har noen små likheter?
Blank trigger imidlertid nyskjerrigheten langt mere umiddelbart, ettersom det faktisk er mange likheter. Kanskje er det en dårlig etterligning og et forsøk på å melke et suksesskonsept, men kanskje er det alldeles glimrende? Jeg, treig som jeg var, rakk ikke å bli overveldet av Skam-bølgen før sesong 3 var fullført, på tross av at jeg tidlig ble anbefalt å sjekke det ut og avisene var fulle av stoff (det er nesten en skam å erkjenne), og jeg bingwatch`a de tre første sesongene og alt ekstrastoffet iløpet av noen få dager før jul i 2016, og ble helt satt ut. Derfra, frem mot og underveis i sesong 4 ifjor var jeg dermed helt hekta og de månedene sesong 4 pågikk kvernet serien i bakhodet nærmest konstant, stadig på utkikk etter nytt materiale og nye klipp.
Jeg tar derfor ikke sjansen på å ikke starte å følge med på Blank. Det kan jo bli serien alle snakker om? 😉 Skjønt like stort som Skam, det blir det garantert ikke (neppe).
Slik starter “Blank”. Ella på dassen, med drink og tomme ølbokser. Foto: NRK TV
Om de to første klippene melder NRK at ” De to klippene som ligger ute heter “Hvor er vi“ og “Vi er stille“. Vi får se nachspiel, usikkerhet, sex og en hverdag som virker usedvanlig ekte”.
Og den beskrivelsen stemmer godt. I klipp 1 dras vi – selvsagt – rett inn på nach, og vi treffer vestlandsjentene Ella og Susanne, som er ny i Oslo. Ella har noe virkelig sjarmerende over seg, men samtidig usikker, mens Susanne virker som den mer løsslupne, og også hun med et veldig sjarmerende ytre. I tillegg ser de purunge ut.
Søndagens andre klipp introduserte oss også for Ellas kjæreste, Mats, en liten bajas som studerer. Stakkaren har til og med klart å slette et helt avsnitt som han måtte skrive på nytt. Slikt er irriterende, jeg vet!
Ut fra de 13 minuttene i de to klippene kan man vel antyde at det ligger an til følelseslada dramatikk fremover, for muligens har vel Ella et lite crush på venninna, Susanne, og hun så ikke så ekstremt trist ut over snakket om at Mats skal på en reise om ikke så lenge.
Stilen virker veldig Skam, og allerede aner man vibber av hva som kan skje. Jeg har dog lettere problemer med å følge samtalen, særlig Ella snakker inimellom utydelig vestlandsk (but who cares, det finns undertekster ;p), men dialogen virker bra, og handlingen ganske reell. Her er nok fest, angst, grobunn for drama, og vennskap.
søndag morran sucks…
Søndag ettermiddag er tid for kos…
…og alvorlige temaer…
Filmhjerte er med fra starten her og kommer i begynnelsen ihvertfall til å sjekke innom en gang eller to om dagen eller noen ganger i uka 😉 Jeg håper bare det ikke blir like suggerende og altoppslukende som inspirasjonskilden sin, for jeg vet ikke om filmhjertet har godt av en slik avhengighetsskapende serie til nå helt ut av det blå 😉
Fotballsesongen har så vidt kommet igang her til lands. I “Heimebane” går det derimot mot sesongslutt.
Episode 8 (av 10) av NRK-dramaet hadde en helt annen struktur og utforming enn de foregående episodene, og gav oss nye sider ved såvel Helena, Michael, Espen og Adrian, blant andre, i episoden som har fått navnet “Straffeskyttarane”. Her er ukas gjennomgang (recap) av den forrige episoden av “Heimebane” som nå ligger ute på NRK TV, sett med et noe skrått blikk, noen sleivspark, en og annen besk kommentar, og sikkert noen avsporinger 😉
Alle foto i denne bloggposten: Skjermdump fra NRK TV / tv.nrk.no
Den følelsen, når laget ditt må ut i straffekonk på Ullevaal. Nerver.
Det er kvartfinale i cupen. Hjemme i Ulsteinvik pisses det i havet utenfor puben før skjeggemennene fyller på tanken. Det er nervøs stemning på puben. Forståelig nok, for på Ullevaal er det klart for straffesparkkonkurranse mellom Vålerenga og Varg. De av oss som har opplevd en straffekonk for laget vårt vet hva det innebærer. Episode 8 viste i grunn først og fremst mye av de involvertes personlige sider, men til syvende og sist viser den også hvordan de små og store hendelsene i livet er med på å påvirke utfall i en viktig fotballkamp. Ihvertfall var vel det målet med episoden. Man får si serien scoret der.
Helena (Ane Dahl Torp) plukker nå i alle fall ut sine fem utvalgte skyttere. Nyankomne Mario (Mbake Konte) er selvskrevet, Otto “sønn av sin far” Halsen (Andrè Sørum) får tillit, seff Mons (Nader Khademi), han som alltid er fin på håret (og som jeg ikke husker navnet på siden figuren aldri er i fokus i serien, Jan Christer, spilt av Eirik Risholm Velle, takk Google), og gamlefar Michael (John Carew), for stunden alvorstynget. Adrian (Axel Bøyum) fikk derimot et klart nei fra Helena om at denne gangen var det ikke hans tur. Selv om han meldte seg frivillig.
Mario stepper opp, for å prøve å utligne VIFs 1-0-straffe.
Plutselig er vi tre uker tilbake i tid, og vi skjønner tegninga. Vi skal holdes på pinebenken. Før hver straffe skal vi nemlig få fokus på straffeskytternes oppladning den siste tida. Bli bedre kjent med de. Se problemene deres i hverdagen, på og utenfor banen, på fritida, på trening, i heimen. Det skal bli en 50 minutter seig, lang straffekonk dette. Omtrent slik føles det jo også når man havner i en straffekonk, som om tida står stille og hvor de minuttene straffene skytes føles som en evighet.
I Ulsteinvik driver en noe utilpass Mario rundt i ensomhet, men heldigvis har sportslig leder Espen (Morten Svartveit) antennene ute, så han kaller inn Mons for å være den nyankomnes muntrasjonsråd og støttekontakt. Mons blir “kledelig forfjamset” over Espens forslag, for hvorfor skal han, som er fra Mysen, feirer jul, og elsker 17. mai og alt det norske, være den som skal “integrere afrikaneren din”, som han sier, selvsagt med en mørk ironi i bunn.
Espen beroliger med at han kun spør fordi han mener Mons er den mest sosiale i klubben, men en fortsatt “snurt” Mons mener Espen er helt ute på bærtur og krever Pepsi-gjelden sin slettet av Espen før han påtar seg oppgaven. Espen kan imidlertid det der med å parerer kjappe replikker og småvittige spydigheter. – “Ta han med deg å vis opptake av det eine måle du har skåra frå dei siste fem sesongane”. Smæsh! 1-0 Espen 😉
..og i jula var du full og fæl?
Mario har imidlertid følehorn han også, han vet at Mons har fått i oppdrag å bli venn med han. – “I do not need friends”, sier Mario, etter en klein samtale om nasjonaldrikken Solo og temperaturer i Senegal, og forklarer at man som fotballnomade ikke behøver å skaffe seg venner på et nytt sted. Å kjøre solo funker fint mener han. Før vi ser han vandre formålsløst rundt alene i kveldingen.
Livet som fotballproff der altså…
Det er forresten ikke det eneste Super-Mario senser, for mannen har tydeligvis hørsel og luktesans som en superhelt og er en skikkelig detaljfreak i valg av husly. For er det ikke strømmåleren som surrer, så knirker det i gulvet eller lukter rart på soverommet. Dermed blir han boende hjemme hos Espen, i påvente av en ledig leilighet som ikke lager ulyd eller lukter rart (var det muligens Stilson med tærne sine som hadde vært på det soverommet?).
Espens bråkete kjøleskap går derimot bra å dele tak med, og når Espen kokkelerer, vitser og småsnakker litt faller Mario til ro og serverer oss seriens største understatement til nå når han sier, -“Du er en veldig snill mann”.
Espen smiler skjevt. Han vet.
Espen, kanskje landets mest sympatiske sportslige leder? Veldig snill er han også, selv om NRK-teksteren mente snill fikk holde.
Den snille mannen bor iallefall alene i et hjemmekoselig hus ved sjøen, og når også Mario har kommet alene til Norge (han viser bilde av datteren sin som han sier har det bra der hun er?….hm), ja da tror jeg jammen den godeste Mario har funnet seg en venn likevel.
På treningene ser vi en sprudlende Mario, og han står med et fredfullt smil om munnen når han står der og skal skyte straffe nummer 1, som om han har fått fred i sjela.
Straffen setter han med største ro trygt i mål. 1-1, før VIF går opp i 2-1.
Hva er det med NRK-serier og to venner sett bakfra på en benk-komposisjonene? Fin scene iallefall 😉
Otto Halsen er nestemann fra krittmerket.
2 uker tidligere befinner han seg på sykehuset der faren Patrick (Svein Roger Karlsen) er klar for å utskrives. Den tidligere Varg-treneren som vi husker segnet om i første episode sitter nå i rullestol og er dårlig til beins, men han ruller nå inn på treningsfeltet klar for å overta laget i reineste syvende far i huset style. Her tar serien et reint komisk valg, men det skifter raskt til å sette fokus på hvordan Ottos nye rolle i laget nok har gjort at hans respekt for Helena har økt. For Otto avvæpner på forbilledlig vis en kinky situasjon på feltet når faren tror han skal overta.
“Du kan bare gå no…æ tar det herfra, treninga” (som han sier til Helena), men Otto får faren med seg hjem ved å si til faren at NFF har nye regler om poengtrekk hvis ikke alle trenere har kontrakt, noe som var en hvit løgn for å få han vekk fra treningsfeltet.
Killer on wheels… Halsen i slaget!
Hjemme i stua må derimot sønn fortelle far ståa i sannhetens øyeblikk. At han aldri kommer tilbake som trener. At han var livløs etter å ha falt om, og at han har pådratt seg en hjerneskade. Selv om Vargs gammeltrener her ble fremstilt litt tegneserieaktig fikk jeg veldig sympati for den aldrende grinebiteren, som blir sittende mutt når Otto reiser seg og går etter å ha vært brutalt ærlig om situasjonen. Men Otto skal ikke noe sted. Otto er en bra kar.
2-2 sitter der den skal, før VIF setter inn 3-2.
Mons skrider frem, blunker til keeper og kamera. Selvsikkerheten selv med 1 scoring på 5 år. Er han for selvsikker?
Som vi så i Mario-klippet snakket Mons om at han må kjøpe seg nytt toastjern, og derfor ikke kunne låne en slåbrokk-kledd Michael (mer om det siden) de siste 500 kronene han har på konto. Rik blir de nå ikke disse Varg-gutta.
Ihvertfall er vi 7 timer tidligere på kampdag nå, og Mons står på el-butikk i Oslo, med toastjernet sitt som han ikke fikk bytta hjemme i Ulsteinvik. LOL. Ut fra sjappa i hovedstaden går han imidlertid med en bedre modell, siden de jo er litt mer serviceinnstilt i hovedstaden, som hu sa brura (eller dama på elektrobutikken…Nei, hun sa de er litt mer tolerante, hvis det er så nøye). Dermed er oppladninga til kampen sikra. Mons får seg nypressa crispy toast på hotellrommet på Ullevaal. Mmmm, jeg får ost i munnen.
That`s what she said…Mons får kraftfulle reiseråd på Power. Eller var det toast-jern-tips? (PS: Husker dere da Ylvisbrødrene hissa på seg Skellefteå-folket? Her bør York-elskerne alliere seg. Dette var vel litt av et bomskudd på “Heimebane”! Eller?)
Om han scora? Seff. 3-3. Hyll! hyll!
VIFs fjerde gikk inn den og, og det står 4-3 når Adrian tar turen til ellevemeteren.
Jepp, Adrian stjeler straffen, og ingen stopper han. Adrian er fokusert i blikket. Steinansikt. På tribunen sitter en mann i VIP-setene, som skal vise seg å være faren, Eirik Austnes (Mads Ousdal), ikledd VIF-skjerf.
Vi hopper ett år tilbake i tid. Adrian har nettopp blitt bytta ut tidlig i det som ble hans siste Ajax-kamp, etter å ha klødd seg halvt i hjel før han gikk ut, og i garderoben sitter faren og ber han få av seg drakten. I dagene før cupkampen ser vi Adrian snakke om hvordan han forventer at faren, som jobber for Vålerenga, vil komme til å ringe og tekste han konstant inn mot kampen. Men telefonen er stille, så Adrian oppsøker faren på treningsfeltet der han trener noen VIF-unggutter.
Møtet blir ikke hjertelig. Faren anklager sønnen for å stikke av så snart han møter motstand, sier han ikke er sint på han selv om han aldri tar kontakt mer, og at han mener Adrian mener at det er hans (farens) skyld at det gikk som det gikk i utlandet, før han sier at joda, det er hans skyld, han presset han kanskje for mye for tidlig med for store forventninger, og fortsetter med om det virkelig er dette han vil, Ulsteinvik og Varg (ja det hadde sikkert vært flottere med Oslo og engen?blæ).
Var de ikke så tolerante i hovedstaden? Adrian møtte en ganske utrivelig Vålerenga-gubbe i Oslo…De er det jo noen av 😉 (Jada, noen trivelige også)
Far Austnes er langt fra ferdig med å sette skapet på plass for sønnen. – “Når du stod der så taklet du det ikke..(?)..du har det ikke”, fyrer han løs om sønnens psyke.
Årets far der ja.
Tilbake i Ajax-garderoben får vi se et trist syn. Faren drar av sønnen drakta, og en blodpisket og plastret rygg skriker mot oss, til farens forferdelse. Adrians problemer med psyken og traumer inkluderte altså selvpining, men vi vet at han nå er på et bedre stadie i livet.
Ullevaal nå. Adrian mot keeper. Adrian mot faren. Først og fremst det sistnevnte helst. Kula sitter lekende lett i nettet. 4-4.
Uansett hvordan det nå går har Adrian vist faren at visst faen takler han det. Han har det.
Så får det være en annen sak om hva man mener om at spillere stjeler straffespark fra lagkamerater.
VIF banker selvsagt inn 5-4, og nå begynner vi dessverre å ane straffesparkkonkurransens utfall, både fordi vi tidligere i episoden har sett en desperat Michael på jakt etter 950 kroner ikledd slåbrokk, fordi episoden går mot slutten, samt at det nå er Michaels tur å ta straffe. Alt sett i lys av at vi til nå har fått se litt av spillernes psyke bygges opp i tiden før cupthrilleren.
Den store stjerna.
3 uker tidligere sliter Michael på sin private heimebane. Kona Marianne (Julia Bache-Wiig) har funnet ut om sidespranget hans med 17 år gamle Sissel Renate, og en en ufrakommelig konfrontasjon senere står Michael utelåst fra villaen sin, kun ikledd slåbrokk, tøfler og bilnøkler. Det var muligens ikke så lurt å stå ute og fortelle dama di at du “fikk han opp med henne” (17-åringen).
OBS: Denne scenen har 18–årsgrense!
Riktignok er ikke utroskap noe særlig, men hun er vel heller ikke verdens mest sympatiske sjøl heller, fru Ellingsen, som gjerne sitter og skvaldrer med venninnene sine om hvor ræva gubben er i senga.
Michael er i hvert fall uten tak over knollen for natta. Byens hotell blir selvsagt redninga. Michael tropper opp og forteller at han har låst seg ute hjemme og har mista ID og alt. Men neida. Resepsjonisten liker ikke fotball, og avslører jo der at han vet hvem Michael er, men insisterer likevel på at å betale 950 kroner for rommet dagen etter blir uaktuelt. Ikke gir han Michael nummeret til Petter Stordalen heller når klage skal avleveres.
En frådende Michael raser ut, og prøver seg på en ny taktikk, den kjærlige “jeg kan være med deg i dusjen»-taktikken, når han skal forøke å innynde seg hos Sissel Renate (Josefine renate Hove) over natta. Denne gang er det derimot jentas tur til å sette foten ned, slik Michael har gjort før med henne.
John Carew på audition til “Singin` in The Rain 2”
Michael oppsøker derfor Tangsrud Arena. Som en ulv lusker han over grasteppet på Vargs hjemmebane, fortsatt bare antrukket i morgenkåpe, på jakt etter noe tøy i garderoben å kle på seg.
Helena er heldigvis på stadion denne kvelden, og Michael får bli med henne hjem og sofe på sofaen. Det til nå tidvis anstrengte forholdet de to imellom fikk seg i hvert fall en oppmykning nå, og morgenen etter er det en smilende Michael som sitter ved frokostbordet sammen med Helena og når datter i huset denne gang påtreffer mor og en mann i huset er stemninga noe lystigere enn for noen uker siden når Ålesund-treneren stod med buksa på anklene. Michael smiler endelig litt. Problemene hans hjemme er likevel ikke til å unndra.
Straffen går i tverrliggeren. Vålerenga kan juble. Varg er utslått.
Jøss. Varg HAR faktisk klubblege på plass. Må vel være fordi vi har gnålt så mye etter manglende støtteapparat rundt laget i det siste 😉
Trøsteklemz…
Stjernespilleren som blir syndebukken. Joda, velkjent den. Supporterne på puben fortviler. Ihvertfall de tre-fire som sitter der fortsatt…
Ut over et skumringsfylt Ulsteinvik skuer en, nå hjemkommet, smått bekymret Helena ut i lufta. Hva nå?
Dette er jo som vi vet fiksjon, men jeg kan ikke fri meg helt fra å måtte nevne dette, i en slags form for salig blanding av fiksjon og det virkelige liv, for så fikk altså supportere og spillere fra Ulsteinvik sin fotballklubb oppleve å tape en viktig cupkamp på Ullevaal, attpåtil på straffer etter at det hadde endt 1-1 etter 120 minutter. Hadde det bare vært så vel i 2012 😉
Den følelsen. Når laget ditt taper på straffekonk på Ullevaal, mot et lag i blått….
Som fotballsupporter vet jeg nemlig alt om hvordan å tape på straffer (særlig på Ullevaal) føles.
Tenk deg et dunkelt belyst rom en gang i en dyptopisk fremtidsvisjon. En kopp faller i gulvet. Den knuses ikke. Men den lager lyd. Sekunder senere dør du.
USA, 2018, Grøsser/horror/thriller, 1t 30m Regi: John Krasinski Med: John Krasinski, Emily Blunt, Noah Jupe, Millicent Simmonds, Cade Woodward og Leon Russom
Aktuell: Går for tiden på norsk kino, norsk premiere var 6. april
Sett på Aurora Fokus kino sal 1
Omtrent slik er premisset for regissør og hovedrolleinnehaver John Krasinskis nye grøsser A Quiet Place, en grøsser hvor hver minste lille for høye lyd kan få katastrofale følger. I nær fremtid i et apokalyptisk samfunn har nemlig blodtørste monstere utslettet det meste av menneskeliv. Monsterene regerer på lyd, de dreper på få sekunder, og etterlater seg kun øde og folketomme spøkelseslignende bebyggelser. Menneskene må derfor leve i taushet, lage så få lyder som mulig og holde kommunikasjonen primært på tegnspråk, hvisking og mimikk.
Slik er det med familien vi møter i et forlatt samfunn som vitner om at noe har skjedd nesten over natta, en familie bestående av far, en gravid mor, og deres tre barn, to unge gutter og ei døv jente. Gjennom filmen må den lille familien kjempe for å holde seg og hverandre i live, vel vitende om at lydnivået deres må holdes på et minimum. Hvis ikke går de en voldsom skjebne i møte.
Når mor i familien er gravid med nært forestående fødsel på kalenderen tilspisser det situasjonen deres ytterligere. For hvordan holde et spedbarn fra å gråte og lage lyd, hvordan unngå smertehyl ved fødselen, eller når en spiker tres inn i foten?
Filmens historie er enkel i all sin subtilitet, og nettopp det er med på å gjøre at man som publikum føler spenningen fra start til mål. For hver lille lyd har en funksjon. Noe vi smertelig får erfare i en av filmens tidlige, og mest grusomme, scener.
(Spoiler – Teksten er skjult med lys skrift, marker området frem til bildet, som ikke har med røpingen å gjøre, eller la være for å bevare spenningen) – Når jeg så denne scenen hvor altså den yngste sønnen på 4-5 år ble tatt følte jeg og sikkert andre og under oppbyggingen at noe fælt ville skje (selv om jeg skvatt noe jævlig når monsteret tok sitt uskyldige offer), men se på rekkefølgen familien går i, det er nemlig lite troverdig gitt faren de vet lurer bak hver busk at den minste sønnen på bare 4-5 år tusler bakerst, ute av syne for de andre som går med ryggen mot han. Scenen gav oss en grusom beskjed om konsekvensene av å lage for høy lyd og satte på mange måter premisser for den videre gangen for familien, særlig forholdet far-datter, som til slutt i filmen blir en anelse klisjèfull pga dette. Scenen er sikkert “nødvendig” for å forankre den videre fortellingen, men jeg syns den var trist…
(Spoiler slutt. Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Emily Blunt i A Quiet Place
På enkelte områder føles nok A Quiet Place som klassisk grøss, med uhyrer i mer eller mindre Aliens-form, en familie som kjemper mot de djevelske kreftene, i et samfunn hvor meneskene er de jaktede. Noen linjer kan sikkert trekkes til eksempelvis forfatter Cormac McCarthy sin fortellerstil som er filmatisert i The Road (2008), hvor det riktignok ikke var den type skapninger som her.
A Quiet Place skiller seg likevel ut i grøssesjangeren, med sin stillhet, og oppfinnsomme måte å leke med publikums opplevelse av de ulike lydene. Filmens spenning spiller på frykten som ligger i menneskeskapte lyder, helt hverdagslige sådan, som for eksempel et leketøy, et vekkerur, ting på bordet som kan falle i gulvet, eller andre lyder du aldri tenker særlig over. Man har dog ikke helt stolt på at dette alene skal bære publikums grøss, for ved hjelp av skummel og klassisk skrekkfilm-soundtrack legges noen ekstra lydeffekter på for å lede oss inn i redselen. Noe som forøvrig funker. Selv ser jeg nokså lite grøssere, men denne filmens premiss trigget meg helt fra første stund, da A Quiet Place er en type grøsser som spiller mer på frykten av det du ikke ser, enn på nødvendigvis konfrontasjoner med digre slimete monstere fra Helvetes verste strøk.
Det er frykten i ansiktsuttrykkene, frykten i stemmeleie (nå er det lite bruk av ord i filmen da) og frykten for hva som Kan skje dersom man ikke konstant er bevisst sine handlinger. Jeg skvatt skikkelig til noen ganger i kinosetet, noe jeg sjelden gjør, og da har denne type film klart ett av sine viktigste punkter, noe som er morsomt å registrere.
Det skal ikke legges skjul på at A Quiet Place krever at publikum holder kjeft under filmens gang. Slafsing, fnising og småsnakk vil nemlig garantert legge en demper på opplevelsen. Heldigvis for min del var det et veloppdragent publikum som bivånet filmen i salen jeg besøkte denne kvelden, og dermed legegr man så godt merke til vinden i gresset, hvert lille knirk, og den nerven som hele tiden ligger syltynt i bunn.
Noah Jupe, Millicent Simmonds og John Krasinski
Filmen har et godt manus, selv om det naturligvis inneholder noe å plukke på da det jo er en slags sci-fi i historien, med monstere som angriper, og noen forklaringshull føler jeg, men historien er stramt fortalt og med smarthet. Skuespillerprestasjonene er også upåklagelige. Særlig imponert er jeg av purunge Noah Jupe (Suburbicon, 2017) som spiller den eldste sønnen. Den omlag 12-13 år gamle Jupe gir frykten og redselen et ansikt som aldri sprekker på troverdighet. Her har vi virkelig et talent som forhåpentligvis blir å se mere av fremover.
Faren spilles på troverdig vis av regissøren selv, John Krasinski, kjent fra TV-serien The Office (USA) og filmen 13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi (2016), mens en knakende god Emily Blunt er den gravide moren. Datteren er det Millicent Simmonds som spiller. Rollefiguren er døv, noe som gir et ekstra element av frykt, siden hun ikke er istand til å høre farene som truer. Ved første øyekast hadde jeg litt mer problemer med å sette meg inn i hennes rollefigur, men når jeg har hatt tid å tenke over filmen fremstår prestasjonen hennes som veldig sterk. Simmonds er for meg et helt nytt bekjentskap, men hun spilte også døv i Wonderstruck (2017) har jeg lest.
At handlingen i store trekk utspilles i landlige og tilsynelatende fredfulle omgivelser gir litt ekstra krydder over vissheten om farene som lurer. Filmen er intet visuelt mesterverk, men på lydsiden er dette bortimot eksepsjonelt og utført nærmest med millimeterpresisjon. Lydmiksen er utvilsomt denne filmens store kraft, i all sin nedtonethet. I kategorien for lydmiks og lydredigering bør A Quiet Place være Oscar-kandidat når den tid kommer neste år.
Krasinskis verk er ikke like godt eller genialt som fjorårets genistrek Get Out fra Jordan Peele var, men representerer likevel i likhet med den noe litt nytt. Krasinski har dog ingen annen agenda i filmen enn å formidle frykt og få publikum til å kjenne rollefigurenes redsel og desperasjon på kroppen, uten noe underliggende motiv eller budskap (jada, du finner selvsagt budskap hvis du leter, som familiesamhold, leve på naturens premisser o.l.). Filmen er på sitt beste når vi aner at roen kan senke seg bittelitt. Men så skjer det noe. Eller når den opp i sitt dystre bakteppe også formidler fremtidshåp og normalt familieliv.
Det er noen av grunnene til at A Quiet Place er et stille helvete, som gir frysninger nedover ryggen og spontane rykk i kroppen.
Det skal selvsagt kommes tilbake til hvorfor Varg-treneren provoserte iløpet av denne episode 7-gjennomgangen, kall det en slags “recap” om du vil (det er jo et slikt et populært ord for tida i min bransje, hvis jeg kan kalle meg en del av den, haha). Som vanlig inneholder “recap`en”, hvis det nå er det vi kaller dette, både synspunkter på det vi fikk se i episoden, en liten oppsummering av hendelsene, noen skudd bak mål (rettere sagt avsporinger og sidespor) og noen lettere forsøk på ironi og humor 😉
Mye vonde lukter i episode 7. Foto: Skjermdump fra NRK TV
Helt til nå har strømmen av sympati flytt i en jevn strøm Helenas vei. Helt til nå. Men så feil kan man vel ta? Bare spør Eivind Brattskjær (Rolf Kristian Larsen). Imidlertid, når mannssjåvinisten Tangsrud (Bjarte Hjelmeland) lekset opp for Helena (Ane Dahl Torp) at hun både er frekk, selvopptatt og arrogant (mannen hadde tydeligvis sett seg selv i speilet etter superlativer..) steg sympatien for vår kvinnelige trenervenn enda noen hakk.
Men la oss nå gå litt tilbake. Noen uker har gått siden “pussygate”, som insidenten mellom Helena og Aalesund-treneren kalles nå, det er deadline day, altså siste dag for å signere nye spillere, og i klubbhuset hos Varg har man fått besøk av spissen Mario (Mbake Konte) som man skal signere for å styrke angrepet ettersom Michael (John Carew) sliter med skade og koser seg med ergometersykling og isposer på kneet.
Super-Mario drar en spøk (morsom scene egentlig). Legg merke til bildet oppå kjøleskapet, med en jublende Eivind i fokus. Foto: Skjermdump fra NRK TV
Her må jeg skryte litt av de som har gjort castinga. Spissen Mario spilles av den temmelig ukjente Mbake Konte, som etter hva jeg raskt fant ut ved hjelp av google er en Oslo-basert modell og skuespiller. Han både ser og høres ut som en fotballspiller med offensiv tankegang etter førsteinntrykkene å bedømme, så det er bra.
For å finansiere kjøpet har Varg iallefall tenkt å snyte til seg noen penger fra Tromsø gjennom å selge Stilson dit, men auda, oppe i nord stinka han vist ut hele Alfheim da han tok av seg sokkene og viste frem den inngrodde neglen sin med påbegynnende koldbrann, forteller Espen (Morten Svartveit) til Helena (med litt andre ord; “dei tok av han sokkane på Alfheim, dei heldt på å kasta opp heile gjengen”), så dermed spydde nok Tromsø penger istedet på flere stjerner som Slobodan Vuk (grattis med første eliteseriescoring forresten for å avspore litt til), uansett, penger fra Tromsø ble det altså ikke (og takk for det, hva faen skulle vi med Stilson sine sure tær? Men typisk Tromsø å jakte enda flere midtbanespillere ;p).
Varg-spilleren Stilson har vært på Alfheim. Ord blir overflødige. Foto: Skjermdump fra NRK TV
Dermed må Helena ut med tiggerkoppen, og skal forsøke å vri penger ut av Ulsteinviks lokale onkel Skrue, herr Tangsrud. Og lykkes ikke det har hun en plan B i ermet; å selge Eivind (!). Til “jævla Ålesund” (dobbelt utropstegn!!).
Helena skal raskt erfare at å be Tangsrud om penger er omtrent like nedverdigende som å sette seg på gata og tigge (trolig hadde nok det vært mer innbringende) og en like (u)trivelig mottagelse som å troppe opp på sosialkontoret og be om livsopphold (muligens hadde hun fått til livets opphold der da, men antagelig med samme ovenfra-og-ned-holdninger og personlige “vurderinger” på veien ut). Onkel Skrue Tangsrud har imidlertid snøret pengesekken sin igjen, og buldrer over Helena med en ordtirade om kapasitet, karakter og hva det nå enn var, før han avslutter med å erkjenne at han ikke er så pengesterk som hun skal ha det til ettersom han trolig må si opp flere hundre ansatte snart.
Ja, en smule sympati vant han faktisk der, Tangsrud, når han ble provosert over at Helena sa at penger til å kjøpe Mario bare er lommepenger for han.
Helena og Varg står med det tilbake med det beinharde valget om å ikke signere Mario, spissen hun ser på som klubbens redningsmann, eller selge Eivind, hennes aller største støttespiller i laget, og supporternes helt, til “jævla Ålesund”. For lommerusk og småpenger attpåtil, men nok til å kunne kjøpe den nye spissen hun vil ha inn.
Mot alles anbefalinger selvsagt, det å selge Eivind. Sportslig leder Espen vil ikke. Selv Michael fraråder Helena å selge. Både for laget og hennes del. Eivind er nemlig en poppis fyr i klubben. U16-trener er han pinadø også. Ja visst, nærmest som et svar på mitt spørsmål forrige uke om ikke Varg har aldersbestemte lag, kom den opplysningen i episode 7 😉
Begynner Espen å bli litt lei Helena? Ja, litt. Nei, selv om hun er kjerringa mot straumen, eller noe sånt. Foto: Skjermdump fra NRK TV
Å spille for Varg og bo i Ulsteinvik er kanskje ikke den store fotballdrømmen, men når du har ei datter som går rundt med body med påskriften “Jævla Ålesund” har du kanskje ikke lyst å flytte til Ålesund og spille for Aalesund. For nei, Eivind tar det ikke pent når han får sjokkbeskjeden fra Helena om at han skal selges.
Der sitter han og tror han omsider skal få en unnskyldning for at Helena ikke fortalte han om at fødselen av barnet hans var igang for noen uker siden, noe de altså ennå ikke hadde snakket ut om, istedet får han av Helena, Vargs trener, vite at hvis ikke han går til Aalesund rykker Varg ned! Hun holder et helt foredrag om at han da går til et bedre lag. Et bedre lag? Og å si at Varg rykker ned uten ny spiss? WTF! Hva slags mentalitet er det Helena? Det oser jo taperinstinkter lang vei av henne i måten hun formidler dette på. Å se mulighetene i det laget hun har, nei det går ikke, uten han spissen rykker vi ned.
Eivind, som hele veien har vært den som har vært Helenas store støttespiller i laget, uten å få særlig anerkjennelse fra henne for det, presses til å signere for jævla Ålesund. Som han sier, “ska eg spele for jævla Ålesund?”. Men Helena kjører på om at hvis han virkelig vil redde kameratene og klubben han er så glad i fra nedrykk så må han selges, hvis ikke så kan han sitte året etter med dattera på armen og se jævla Ålesund på TV. Helena gjentar budskapet om at han går til et bedre lag, og at han med sine 32 år neppe vil få tilbud igjen fra Eliteserien. Jøss, jeg trodde han allerede spilte for en klubb i Eliteserien, men men.
Han slenger i trynet på Helena at hun er feig og at det er patetisk, og at hun ikke kan si unnskyld og nå heller selger han. Tja, jeg er faen ikke helt uenig etter dette… Helena har behandlet Eivind dårlig syns jeg. Jeg tenker selvsagt her som supporter hvis en populær spiller hadde blitt solgt til en rival, og det helt uventet, for en latterlig lav sum og særlig siden spilleren slett ikke ville selges eller gå til klubben han blir bedt om å skrive under for.
Så viser vel episoden da at noen ganger må en trener og klubb ta veldig vanskelige og upopulære valg. Nå har jo ikke jeg vært trener da, sånn i real life, men gjennom mine mange sesonger på FM og før det CM (og da vet man selvsagt alt om å lede et lag og styre en spillerstall, sant?) har jeg jo mang en gang presset en spiller til å bli solgt, men har vel kanskje ikke tenkt så mye på reaksjonen fra den spilleren som selges. Eivinds fortvilelse var iallefall vondt å se på, selv om det jo bare er en TV-serie og skuespilleri for TV-galleriet 😉
Ja kan du skjønne at noen vil dit? Foto: Skjermdump fra NRK TV
Helena: – du, vær itj så sur da, no slæpp du oinna Stilson sine jævla sure tær. Foto: Skjermdump fra NRK TV
Det er vel noe i det Michael sa til Helena, om at til å være en trener som vil gå stille i dørene så har hun en tendens til å havne på avisforsidene og oppsøke kontroverser. Jeg håper ihvertfall hun fikk det tøft med forsidene og skjeggemennene på tribunen etter sjokksalget. Slemme Helena 😉
Nå vet jeg jo at Varg ikke rykker ned (dvs jeg skjønner jo at det ikke skjer). Det blir en sesong 2 som allerede er under innspilling, og NRKs episodebeskrivelser av ennå ikke sendte episoder har vel avslørt litt for mye syns jeg, så spenningen fremover ligger vel mest i om serien får frem flere sider av Helenas problemer ved å være kvinne i et sterkt mannsdominert miljø. Som jo er en av seriens største formål.
Ellers har jeg lest en del om “Heimebane” andre steder, hvor det trekkes klare sammenligninger til en del amerikanske serier, hvor det punktlig beskrives hvordan “Heimebane” trolig har hentet sin inspirasjon i diverse hendelsesforløp. For deg som er interessert i et dypere dykk ned i materien rundt “Heimebane” kan jeg absolutt anbefale å lese denne saken hos serienytt.no, som gir en veldig fyldig og interessant analyse av “Heimebane” (noen spoilere finnes det nok i teksten og bildene i saken, men jeg fant saken høyst interessant).
Ellers i episode 7 var det jo et lite drama og gryende forhold sådan i gang på “heimebane” hos Camilla (Emma Bones), Helenas datter, som har invitert Adrian (Axel Bøyum) hjem på middag. Så dukker selvsagt nabogutten og Camillabeiler Nils (Endre S. Hagerup, som gjør en veldig morsom rollefigur) opp, og det blir kleint, selv om begge to inviterer han til å bli, eller ikke gjorde det, og det hele ender opp med at Camilla skjeller ut Nils for å pushe henne til å følge drømmen sin, som nå ligger i grus etter at hun avslører at hun har sagt opp på restauranten fordi hun vet at hun ikke er god nok. Camilla har jo vært rimelig sympatisk hittil hun også, mildt sagt, men hun var vel i strengeste laget med Nils, eller hur?
Adrians problemer fikk vi kanskje/kanskje ikke en dypere forståelse for, men at gutten sliter med tvangstanker fikk vi et eksempel til på under middagen med han, Camilla og Nils, når han fortalte hvorfor han må spise en boks tunfisk hver dag til et fast tidspunkt. Hvis ikke må han flytte til Innsbruck (!) og alle kommer alle til å dø, og verden (hans) til å gå under, var vel essensen i eventyret han leste opp. Ja Nils skyter jo inn at det nok sikkert ville vært bedre av han å flytte til København isåfall, siden han ikke er flink til å stå på ski. Ja, enig der Nils, København er nok bedre… Uten noen øvrige sammenligninger og bakgrunn ligner muligens Adrians personlige problemer med det psykiske litt på de rollefiguren Even hadde i “Skam”, og da tenker jeg på måten han snakker på og måten han glir ut i lange og ofte detaljerte fremtidsskildringer, men vi får nok bedre forståelse av han når faren dukker opp i neste episode.
Smask! Foto: Skjermdump fra NRK TV
Til slutt avrundes episode 7 med det vi vel har venta på nå noen uker. At Camilla + Adrian = sant. En regnvåt Adrian, het omfavnelse med kyss og muss og ruskevær på ruta, og lysglimtet i bakgrunnen som sett gjennom vinduet hvis du legger litt godvilje til danner en hjerteform. Så søtt 😉
Endelig litt kjærleik. Foto: Skjermdump fra NRK TV
Fikk vi så ingenting sportslig info ut av episoden da, bortsett fra at en ny spiss hentes?
Joda. Adrian er nominert som månedens spiller i Eliteserien, han har scoret et fantastisk mål mot Brann får vi høre, og Varg ligger på 14. plass på tabellen, foran blant annet Start, og med kun 3 poeng opp til 11. plass, og en ventende kvartfinale i cupen.
Den blir imidlertid uten Vargs mest sympatiske spiller, Eivind, som har dratt til den jævla jugendbyen.
Har du kommentarer, synspunkter, ris, ros, eller annet å melde om serien og/eller denne omtalen? Fyr laus i kommentarfeltet 🙂
Fredag ble det offentliggjort at det er det katalanske dramaet “SUMMER 1993” som er den klare vinneren av årets norske Scope 100.
Prosjektet som er et filmprosjekt i regi av Festival Scope, Kreativt Europa og den norske filmdistributøren Arthaus, er et filmvisningsprosjekt hvor 100 filminteresserte, valgt ut av Arthaus, ser et utvalg filmer via Festival Scope sin “nettkino”, kan diskutere filmene på et lukket forum, og til slutt stemmer frem en vinner som settes opp på kino i Norge.
Årets Scope 100 startet 1. mars og iløpet av måneden stemte deltagerne frem en favoritt blant 5 filmer som er plukket ut av Arthaus.
Undertegnede var en av de 100. Av omlag 450 søkere kom jeg gjennom nåløyet igjen, som i fjor, og fikk sjansen til å i årets Scope 100 se de fem utvalgte nye europeiske filmene. I fjor var det 7 filmer man fikk velge mellom, men dette var altså kortet ned i år til fem.
Et fellestrekk ved årets filmer, et tegn i tiden med tanke på debatten rundt kvinners plass i filmindustrien, er at samtlige fem filmer er regissert av kvinner, og at det i alle filmene er en kvinne, eller jente, som er filmens hovedperson.
Terningkastene mine på filmene er basert på visning på en nett-stream, noe som selvsagt ikke yter full rettferdighet til filmene på områder som blant annet foto, lys og lyd, men gir en bra pekepinn på min oppfatning av filmene.
SPANIAS OSCAR-BIDRAG VANT
SUMMER 1993 (Estiu 1993)
Spansk drama, som var Spanias bidrag til Oscar i år. Etter morens død blir 6 år gamle Frida sendt fra Barcelona for å bo hos onkelens familie som lever på landsbygda. Frida har imidlertid vansker med å glemme moren og å tilpasse seg sine nye omgivelser, noe hennes nye adoptivfamilie får merke på kroppen. Stillferdig film om barns savn og sjalusi, og følelse av å ikke strekke til både hos voksne og barn, presentert både ømt og nært uten å gli over til det sentimentale.
“Summer 1993” viser på en ekte, realistisk og svært troverdig måte både hvordan et barn og omgivelsene rundt henne må tilpasse seg den nye situasjonen, alt utført med en varsom og gjennomtenkt regi av Carla Simón. Jentene som spiller Frida og (kanskje særlig) hennes yngre søskenbarn imponerer stort. Filmen er presentert både med en lun varme og hjerteskjærende ingredienser, men altså uten å gli over til å bli en tåreperse av en film.
Omtalen fortsetter under traileren (som inneholder svært få spoilere)
Jeg må innrømme at jeg tidvis følte at filmen ikke engasjerte nok i første halvdel, men det tok seg godt opp etterhvert, når man ser at filmen er dypere enn man først vil anta. Summer 1993 beveger seg nemlig fremover i svært rolig tempo, noe som gjør at filmen krever et tålmodig publikum, og som belønner seerene med å la de få god tid til å ta inn over seg situasjonen for de involverte, og nyte de sommerlige omgivelsene som legger en tidvis både varm og klam stemning over handling og bakteppe.
I tillegg preges Summer 1993 av fremregende barneskuespill av ikke mindre enn to purunge jenter, samt noen scener som nok vil sette seg godt hos publikum. Med en sluttsekvens som sitter som et slag i magen ebber Summer 1993 ut som en film jeg helt klart anbefaler. Ut fra streamen jeg fikk se filmen via har jeg satt terningkast 4 (6-7/10), men denne vil nok utfolde seg mye bedre på en kinoskjerm. En film med et potensiale på det norske markedet vil jeg tro, også for et ungt publikum.
Summer 1993 ble satt opp som nr 3 på min liste, men veldig små forskjeller skilte mine tre på topp-filmer, så at Summer 1993 ble vinneren syns jeg er veldig hyggelig. Jeg skal iallefall få med meg filmen også på kino senere i år. Se den da! 🙂
De fire andre filmene i årets Scope 100 får ikke distribusjon i Norge av Arthaus, men kan fort dukke opp andre steder. Noen av de syns jeg absolutt fortjener et bredt publikum, så hold øynene åpne for disse titlene. Her er iallefall en kort gjennomgang av de øvrige filmene, i den rekkefølgen de endte på etter stemmegivingen i årets Scope 100.
I AM NOT A WITCH
Britisk drama med handling og språk lagt til et sted i Afrika. En 8 år gammel jente i en gudsforlatt ørkenlandsby blir anklaget for å være heks etter en banal hendelse. En kort og rettsløs rettsprosess senere sendes hun til en leir midt i ingenmannsland hvor kvinner som har blitt dømt for heksevirksomhet holdes.
Kan vel si at dette er en smal film. Endte på 2. plass i årets Scope 100 i Norge, men er ikke en film jeg personlig vil anbefale. Filmen er for sær og fremstår med sine komiske elementer og lettere surrealistiske stil som for malplassert sett opp mot filmens sørgelige tema. Jeg satte riktignok terningkast 3 på denne (svak treer, 4/10), som på plussiden må sies å introdusere oss for en kultur veldig fjern fra vår egen måte å leve på. Imidlertid må jeg nevne at flere av Scope-deltagerne likte denne filmen godt.
AVA
Fransk drama, og spillefilmsdebut for regissør Lea Mysius. Prisvinner i Cannes. En coming-of-age-historie om en vakker jente i vakre omgivelser, men med mørke skyer over seg. 13 år gamle Ava (vistnok spillt av en 17-åring) har nemlig fått vite at hun snart vil komme til å miste synet. Hun bestemmer seg for å konfrontere sin kommende skjebne gjennom å oppleve så mye som mulig i løpet av en het sommer, hvor hun også for første gang kjenner kjærlighet når hun blir kjent med en omstreifende eldre gutt. Samtidig skildres forholdet til alenemoren hennes.
Ganske dristig film med noen eksplisitte scener som vil vekke reaksjoner, alt omgitt av smellvakre omgivelser i sør-Frankrike. Ava var min personlige andreplass i årets Scope 100, og kom på tredjeplass i avstemningen (nesten helt jevnt mellom nr 2 og 3, melder Arthaus). Filmen har en blendende location, flott foto, en visuell digg innledning, og en historie som er interessant nok.
Midtveis endrer filmen dog noe retning, tar noen merkelige fortellergrep, og blir litt mindre troverdig, men Ava endte på et fint terningkast 4 (6-7/10) for min del. “Ava” hadde fortjent kinovisning, og får iallefall med seg en anbefaling på veien fra Filmhjerte.
POLINA (Polina, danser sa vie)
Fransk/russisk drama (fra 2016), som har vært vist på filmfestivalen i Venezia. En ung russisk jente fra en arbeiderfamilie starter å studere klassisk dans. Som ung kvinne flytter hun til Frankrike hvor hun istedet vender seg mot moderne dans, i en film som videre til Antwerpen følger hovedpersonen Polinas vei mot å realisere seg selv.
Jeg liker Polina, som helt klart er en positiv overraskelse. To av filmens høydepunkter; Juliette Binoche i en dansende birolle, pluss et medrivende og kontrastfullt soundtrack som trakk filmen sterkt opp for min del. Særlig måten Polina blander kunst, dans og mer moderne pop, techno og elektronika syns jeg er direkte fascinerende.
Polina var min favoritt blant de fem filmene, og filmen var også høyt oppe på listene hos mange av deltagerne i Scope 100, men også langt nede hos andre, blant annet på grunn av en del klisjèer. Fra meg fikk filmen et solid terningkast 4 (7/10). Jeg anbefaler absolutt å se “Polina”, så undersøk mulighetene via andre filmplattformer.
FACES PLACES (Visages Villages)
Dokumentar fra Frankrike, som var Oscar-nominert i kategorien for beste dokumentar. Den 89 år gamle regissøren Agnes Varda og hennes kompanjong “JR” kjører på roadtrip gjennom franske pittoreske småbyer, landsbyer, og landskap. På sine mange stopp tar de bilder av menneskene de møter som også gir små hverdagsfortellinger.
En film som om ikke annet gir en lyst til å oppleve flere områder av Frankrike enn turistløypene i Paris, da den fremstår som et reneste “reisebrev”, men som for meg hva film angår opplevdes som for intetsigende og overregissert. Faces Places funker nok helt fint en kveld på sofaen med TV`en rullende i bakgrunnen og blikket sånn passe festet på skjermen.
Filmen har sine kvaliteter, Agnes Varda er veldig sympatisk og det er et bildeskjønt foto, men en for intetsigende historie og med noen irriterende elementer, som denne “JR” som med sine solbriller på i alle situasjoner fremstår som en merkelig motvekt mot hele filmens premiss. Dette er likevel en film som nok sikkert en del vil like. Fikk et terningkast 3 (5/10) hos meg og endte på 4. plass på min liste. I Scope 100 ble det sisteplass.
Kort fortalt:
SUMMER 1993 – Sommer, sol og…savn. Barnespill av klasse. Verdt å se, en film i riktig Arthaus-stil. I AM NOT A WITCH – Lite minneverdig “hekseri”. Mest bortkastet tid, styr unna. AVA – Liker du oppveksthistorier og blendende loactions er dette nesten obligatorisk å få med seg. POLINA – Kunst, dans og et pulserende lydbilde. Klassisk historie, men absolutt verdt å se. FACES PLACES – Planlegger du ferie til Frankrike utenom turistløypene gir nok denne inspirasjon.
Hvilke av disse filmene vil DU se? Slår “Summer 1993” an i Norge? Diskuter i vei i kommentarfeltet 🙂
2. påskedag gikk den sjette episoden av “Heimebane” av stabelen, og bød på både bortetriumf, #MeToo problematikk forut for sin tid, og andre mer eller mindre dramatiske hendelser på heimebane. Her er iallefall en slags episode 6-“recap” (servert både med begeistring, ironi og humor, pluss litt kritikk ;p).
Som ventet fikk Helena karantene etter “overfallet” sitt på “jævla Ålesund”s trener forrige runde, selv om det var Skarbø som putta hånda sin inn i skrittet på Helena, den jævla sleske grisen. Desverre for Helena har hun ikke beviser sier hun, så da vil hun ikke kjempe for rettferdighet, selv om sportslederen Espen selvsagt vil anke. Jeg skjønner ikke hvorfor serieskaperne har gjort Helena så tannløs? Hun godtar sms-trusler om drap og voldtekt, hun står apatisk i de første møtene med supporterne, og er direkte uengasjert i nyheten om fire kampers karantene. Kun noen få ganger har vi fått se henne på sitt ypperste, når hun virkelig vil noe, da lever hun opp til Varg-mottoet “Den som vil det mest”.
Det er selvsagt desverre slik at mange kvinner nok føler på skammen, og redselen for å ikke bli trodd, redselen for å bli fremstilt som løgner og kun ute etter sympati. Sånnsett er det vel realisme i det hele.
Heldigvis fikk Espen henne på bedre tanker etterhvert, om enn motvillig, for hvem vil vel gå glipp av sjansen til å banke RBK? Serien har fått kritikk for urealistiske håndteringer av særlig idretten serien handler om, fotball. Seansen inne på NFFs kontorer på Ullevaal får neppe skryt fra omverdenen, ei heller ankeprosessen, selv om man gjerne kan mistenke NFF for å være akkurat så inkompetente som de tre herrer fremviste, med straffer utmålt helt vilkårlig, fjas og vas. Kvinnesynet til mannen med skjegget (sjokk) kan nok forøvrig diskuteres… Det trehodede forbundstrollet bragt til live av ellers dyktige Trond Espen Seim, Kåre Conradi (flott skjegg gitt) og Kim Haugen gjorde iallefall NFF til reine muppetshowet.
NFFs disiplinærkomitè lar seg irritere over at Helena kommer med anklager om antasting, for slikt står visst ikke noe om i regelverket… Foto: skjermdump NRK TV
Men anken hjalp jo, Helenas fire kampers karantene ble nedjustert til kun en kamp, takket være Espens bestemthet om å anke, selv om Helena syns fire kampers karantene var helt greit.
Jaja, i mellomtida skjedde det jo hyggelige saker. Jeg begynte et øyeblikk i serien å tro at Varg kun spilte på heimebane, men jøss, der var laget plutselig i bussen på vei til Lillestrøm, riktignok med Ellingsen som vikarierende trener i og med at Helena hadde fått karantene, og herr Ellingsen som er alt annet enn en lagspiller har tanker om å gjøre sine egne taktiske endringer.
Heldigvis motsatte et par sentrale spillere seg at han skulle endre på Helenas instrukser. Godt å se at Helena har fått spillergruppas respekt etterhvert, og måten Brattskjær tar henne i forsvar på var fint.
Oppe på tribunen får Helena et par peanøtter på seg, og siden hun antagelig har nøtteallergi springer hun heller ut i bussen og ser kampen på PC (ja det ville jo vært for mye styr å tilkalle stadionvaktene), og jammen ender oppgjøret med en kontrollert og fin Varg-seier 2-0. Borteseier!
Etter kampen står Ellingsen på TV og skryter av at ingen avgjørelser tas som han ikke er enig i, og lokalavisene slår fast at Varg vinner grunnet “Ellingsen-effekten”, samt at Ellingsen er unge Adrians mentor. LOL. Jaja, kanskje på tide at klubbledelsen kvitter seg med det intrigetriggende trollet? Trivelig med seier for Varg igjen, men nå begynner jeg å bli lettere indignert over at hver gang de vinner sitter Helena enten omkranset av skjeggesupportere på tribunen eller i bussen…
..ikke har han vært mentor for Adrian, og ikke handler teksten i avisa om verken Varg, Ellingsen, Adrian eller Helena heller, men om Henrik Hoff i Aalesund (tidligere klubdirektør for klubben, i virkeligheten altså). Detaljslurv! (Jada, flisespikkeri, men…). Foto: skjermdump NRK TV
Men kveldens episode omhandlet egentlig mest langt mere grisete menn enn Ellingsen (selv om affæren hans med den unge supporteren Sissel Renate ikke akkurat er helt stuerent…).
Helenas datter Camilla, under jobbnavnet “koriander”, klås på låret og inviteres hjem på øl av en jypling på jobben. Inntil han fikk avslag fra henne var hun flink i følge han, for deretter å ikke være god nok. Ja han er jo bare sånn, sier han, når hun konfronterer han med klåinga på låret. Da så. Så ler han det vekk, og Camilla er den som føler seg som en dritt.
Ikke bare Helena som sliter med klåfingra kollegaer…. Også denne av den kvalme typen. Foto: skjermdump NRK TV
Heldigvis er Adrian ute på en av sine sedvanlige joggeturer seint som tidlig, og kan gi Camilla et hyggelig følge hjem, mens de småchatter litt om forskjellen på hvordan jenter og gutter får vite om de er gode nok eller ikke i det de bedriver.
” – Du får jo bekreftelse når du scorer mål om at du er god (…) du trenger ikke være redd for at keeperen slipper inn mål med vilje fordi han vil ligge med deg”, sier hun til Adrian. Nei, det har ikke skjedd så ofte, smiler han skeivt…. Ellers syns jeg fortsatt Adrian og Camilla er seriens sterkeste kort hittil, tett etterfulgt av Helena (Ane Dahl Torp) og Espen (Morten Svartveit). Mons og Eivind Brattskjær er også to herlige typer i serien. Adrians personlige problemer synes forøvrig å være på bedringens vei, selv om han så litt tankefull ut i samtalen med Camilla, og selv om han fortsatt har noen særegenheter som ikke har fått noen forklaring ennå.
“Heimebane” sine to sterkeste kort. Adrian og Camilla, spilt av Axel Bøyum og Emma Bones. Foto: skjermdump NRK TV.
I Ulsteinvik låser man forresten ikke dørene, selv om man bor en armlengdes avstand (nesten bokstavlig talt) fra fylkesvegen, noe fulle menn vet å utnytte. Som Ålesunds trener, Skarbø. For der står han midt i stua hos Helena, klar for å drikke (mer enn han allerede har gjort før han kom) og servere slibrige ord. Heldigvis har Helena satt mobilen sin på opptak. Smart, det forstod nok ikke Skarbø at hun kunne gjøre, og kledelig nok innrømmer han etter et foredrag om prostitusjon og en tåredryppende historie om hvor grusom Helenas påstander mot han er for han, ordrett hva han gjorde under kampen. Buhu, og cry me a river så synd i menn som ikke får lov å klå uten konsekvenser. Episoden belyser akkurat dette også, for man kan selvsagt ha sympati med mannens situasjon også i slike saker, hvor alvorlighetsgraden ikke er et regelrett overgrep, og kanskje et enkelt tilfelle utført i kampens hete. Konsekvenser bør selvsagt også slikt få, men å aldri mer få jobbe med fotball er kanskje for drøyt. I tilfellet Helena vs Skarbø ligger imidlertid 100 prosent av sympatien hos vår kvinnelige venn, for Skarbøs figur er gjenomført slesk.
Kledelig var han derimot ikke like etterpå. Tilslutt drar han nemlig ned buksa på seg sjøl og inviterer Helena inn i det aller helligste, og hvor irriterende er det vel ikke med disse ungene, som skal komme inn og avbryte alt, for selvsagt kommer datteren inn, og får se “heila veien heim” på mannen med buksa på knærne, som får en rask rettrett hjem til Ålesund, hvor han venter sparken ifølge seg selv, etter å ha forsøkt å skyve skylda over på Helena. Uff så synd i deg, Skarbø.
Aalesund-trener Skarbø og Helena diskuterer rævvafotball…. Foto: skjermdump NRK TV
Scenen var forøvrig veldig lite troverdig, men men…
Dermed har iallefall Helena bevisene hun skulle behøve, men vi fikk ingen bekreftelser i denne episoden på om grisen fra Ålesund faktisk straffes.
Jeg liker som sagt Heimebane godt etterhvert, og syns det er kjipt å vente en hel uke på en ny episode. NRK er nyskapende med sine serier hvor man pløyer ubehandlet mark og tematikk, som Skam og Heimebane, men her tvilholder man på formelen med å porsjonere ut en og en episode med en ukes mellomrom. Vel vel. Serien som altså ble spilt inn i fjor har med sin viktige tematikk rundt kjønnsroller vært forut for “MeeToo”-kampanjen som har rullet for fullt det siste halve året spesielt.
Det er til tross for min fascinasjon for serien fortsatt en god del ting ved serien jeg ikke kan se gjennom fingrene med helt. Greit nok at ikke alt er “ekte” nok, det er jo ikke en dokumentarserie heller, men jeg føler helt klart at serieskaperne har behandlet seriens kjernetema, fotball, med alt for lite kjærlighet og pasjon.
Altså.
Hvor er Vargs støtteapparat under kamp? Ingen fysio? Ingen klubblege? Ingen ballhentere på linja? Ingen juniorer som banker på døra og som kan fylle opp stallen? Og så videre. Under kamp ser vi i beste fall 2-3 spillere som sitter på benken/i oppvarming! Så vidt meg bekjent har man tillatelse til å ha en kamptropp med 17 spillere, men dette har nok gått Varg hus forbi. Der i gården kan klubben stort sett skilte med maks 14-15 mann. På bussen på vei til Åråsen teller jeg totalt 18 stykk, inkludert Helena og skadede Ellingsen, pluss et kvinneansikt til bak i bussen. Med andre ord maks 15 spillere? Undervies i kampen så man riktignok fem stykker på benken (!), så her er det mye slurv. Slikt er for dårlig. Kanskje er dette å pirke, men jeg må bare ha det nevnt 😉
Dårlig er dog ikke serien. For jeg liker “Heimebane”. Fotballen er så som så, og det er greit nok, men serien byr på mange andre dramatiske hendelser “på heimebane”, hos både Ellingsen, Helena, Adrian, Camilla og et par av de andre spillerne også, samt mye bra drama utenom selve kampavviklingene.
Forhåpentligvis blir sesong 2, som man i disse dager såvidt har startet innspillingen av, bedre på de kritiserte områdene.
Bare 6 dager igjen til episode 7, hvor NRK frister med harde forhandlinger rundt kjøp av ny spiss, og en date mellom Camilla og Adrian. Det kan bli steikje bra! (og jada, Helena har holdt sitt ord fra en av de første episodene, og ikke sagt “steikje bra”) ;p
Det er lov å la seg underholde av filmer signert Coen-brødrene.
Den relativt nye Suburbicon som for tiden er å finne i nyhetshyllene blant fysisk kjøpefilm og i nyhetsoversiktene for strømming er riktignok regissert av George Clooney, men med manus skrevet av Joel og Ethan Coen, noe som nær sagt alltid borger for kvalitet. Denne kan fint være “påskekrim” en kveld.
FILMOMTALE: SUBURBICON
USA, 2017, Thriller/mørk komedie, 1t 44m Medvirkende: Matt Damon, Julianne Moore, Noah Jupe, Oscar Isaac, Tony Espinosa, m. fl. Sett på Blu-Ray
Suburbicon som er en bekmørk og tidvis bisarr thrillerkomedie er intet mesterstykke, men gir knappe en time og tre kvarters underholdning, hvor man kan man lene seg tilbake og nyte galskapen som brer om seg. I kjent Coen-stil serveres vi uventende vendinger, twister, og gjennomgangsmelodien om at alt som kan gå galt går galt, ihvertfall mye, slik vi for eksempel husker fra Coen-signerte filmer som No Country For Old Men og Fargo finner vi også i Suburbicon.
I Suburbicon befinner vi oss på slutten av 1950-tallet i et utopisk helhvitt og idyllisk småbysamfunn kalt Suburbicon, hvor de velfriserte plenene er tennisbanegrønne, innbyggerne strømlinjeformet og familieverdiene essensielle for harmonien. Under overflaten begynner det derimot å boble av rasehat når den første afroamerikanske familien flytter inn i nabolaget, vis a vis familien Gardners hjem. Sønnene i de to familiene finner imidlertid raskt tonen.
Ikke lenge etter invaderes Gardner-familiens hjem av et par skumle menn. Herr Gardner (en drivende god Matt Damon) og den 10-11 år gamle sønnen (Noah Jupe) overlever, sammen med fru Gardners tvillingssøster (Julianne Moore i en pikant dobbeltrolle), men den rullestolsittende familiemoren blir drept. Etter kort tid begynner den unge sønnen i huset å ane ugler i mosen. Var moren et tilfeldig drapsoffer?
Som et ugjennomtrengelig slør for hovedhistorien som rulles ut i Gardner-huset begynner det å regelrett koke over for nabolaget over de nyinnflyttede mørkhudede i Gardners nabohus.
Når en forsikringsagent (Oscar Isaac) dukker opp på døra hos Gardner begynner ting å skje.
Suburbicon er en til dels blodig affære, alltid med en så umiskjennelig ironisk undertone at det ikke blir spekulativt, og det er gode skuespillerprestasjoner. Spesielt av den da filmen ble innspilt 12 år gamle Noah Jupe, som på glimrende vis formidler både frykt og redsel.
Liker du mørke komedier med suspekt spenning, og lar deg forføre av 50-tallsretro, er Suburbicon en pikant og morsom film med sting.
Hos mange kritikere særlig i USA fikk dog Suburbicon hard medfart, og har oppsiktsvekkende lave 5,5/10 på imdb. Her på filmhjerte får den derimot fire fine filmhjerter (terningkast 4).
Filmhjerte følger selvsagt med på NRKs “Heimebane”. I dagens bloggpost blir det et blikk på episodene 3, 4 og 5. Jada, advarsel til dere som ikke har sett episodene, spoiler alert og røpealarm er herved utsendt, så du leser videre på egen risk hvis du vil beholde spenningen fra de episodene 😉
Jeg liker “Heimebane” bare så det er sagt, men fortsatt litt kritisk til litt her og der er jeg.
Det tok sin tid, men omsider tok Varg og Helena Mikkelsen sin første seier i Eliteserien, da “jævla Ålesund” ble beseiret på det som må være lov å kalle dramatisk vis. Med fødsel underveis, trenerutvisning, en som neppe ville passert MeToo og overtidsdramatikk.
Det tok imidlertid halve serien før den kom, på tampen av episode 5 av 10. Det var pinade på tide og steikje bra!
Muligens har ikke serien sine største fans i jugendbyen, men jeg syns den type supportersjargong a la “jævla Ålesund” fresher opp serien 😉
Etter at jeg syns de to første episodene av NRKs storsatsing “Heimebane” var lite realistiske, steg troverdighetsbarometeret betydelig oppover i episode 3 og 4. Da fikk vi se klubbens øvrige ledelse stille seg skeptisk til treneren som klubbens sportslige leder helt på egenhånd har valgt å ansette. Den prosessen burde selvsagt vært før hun ble ansatt, noe som ville gitt serien et større preg av ekthet. Men bedre seint enn aldri. Selvsagt fikk Helena nyss i at klubben har linet opp mannlige innbyttere for henne, hvis hun får fyken, noe hun så til de grader frykter utover i E03 og E04. Men da ikke først og fremst grunnet manglende resultater på banen, mer heller grunnet supporternes vrede etter noen mer eller mindre uheldige uttalelser i media. Om en trener bør si til media at hun ikke er så opptatt av tilskuere, selv om hun er vant fra kvinnefotballen med folketomme tribuner, vet jeg nå ikke helt, men vi får la den gå.
Det gjorde imidlertid ikke Varg-supporterne.
I løpet av disse episodene fikk Helena nemlig det som vel må være et voldsomt overdrevent supporteropprør mot seg, med en supportertropp som stampet inn på klubbhuset, slang sesongkortene sine fra seg, og foran Helena og sportslederen utførte en kvadlignende (og det som føltes som en uendelig lang) hymne til ære for en spiller som en gang på 70-80-tallet ble en klubblegende. Akkurat da lurte jeg jaggu på om serieskaperne hadde mistet det helt. Supporterne hater Helena altså, blant annet, fordi hun ikke kjenner til en som spilte i klubben for snart 40 år siden, og andre hendelser som hendte i nittenhundreogbrødmangel.
Det fulgte så opp med at Helenas hus og bil ble nedtagget seint på kvelden, hvorpå en rasende Helena oppsøker supporterpuben og river av seg en tirade som ville skremt fanden på flatmark.
Joda, selv om det er litt klisjè at hele supportergjengen på en random kveld sitter og bælmer øl på puben, så var Helenas tordentale rett i fleisen på supporterne bra TV. Da fikk vi endelig se at også hun har et temperament, og hun vippet de kritiske supporterne over mot sin banehalvdel, villige til å gi henne mere tid. Endelig litt forløsning for den hardt pressede treneren der altså, som våkner opp til blankpolert bil, hilsen “Villmennene” i supporterklubben. Så skal jeg knapt nevne den klisjèen det var at supporternes planlagte gå-fra-kampen-aksjon i det 82. minutt samsvarte nøyaktig med da 3 poeng ble til kun ett for Varg, i og med at Odd utlignet akkurat når Varg-fansen gikk (Vargs keeper stod til og med og glante opp mot tribunen mens Odd putta. Om det ikke var en Snickers han stod og drømte om…).
Episode 3 og 4 løftet uansett inntrykket av serien betraktelig.
Likevel er jeg ikke av de som ukritisk utdeler skamros av serien så langt. Ja visst ser jeg på og syns det er en spenning i å følge utviklingen, jeg syns sågar det er jækla lenge å vente en hel uke på en ny episode, så der scorer jo serien. Det er underholdende, og interessant nok, men det føles fortsatt urealistisk og litt for tilgjort.
Ta for eksempel en av hendelsene fra episode 5, der Varg møter “jævla Ålesund”, og det koker utpå banen. Helena går i klinsj med bortelagets trener på sidelinja, og skubber han overende. Ikke uten grunn selvsagt. Aalesund-treneren, selvsagt måtte det være Vegar Hoel man presset inn også i denne serien (mannen må jo tydeligvis spille sexistisk dritt i alt av serier for tiden, det være seg “Aber Bergen” eller “Heimebane”), legger nemlig hånden sin i skrittet på Helena (etter å før kamp i garderobeanlegget ha invitert henne på en drink…yeah right). Selvfølgelig uten at noen ser det, så dommeren sender Helena på tribunen, og en krykkehinkende Ellingsen (John Carew) må ta seg av coachinga det siste kvarteret.
Altså, hvor sannsynlig er det at en eliteserie-trener ville lagt hånda si i skrittet på en kvinnelig motstander midt under en kamp? Med kameraer på alle kanter, og øyne både her og der? Ja, jo, tja, kanskje i en opphetet disputt, og hvis treneren var klyse nok, men neppe i den kraftige MeToo-tiden vi er inne i? (serien ble riktignok spilt inn i fjor, før den kampanjen tok fyr).
Aalesunds trener i opphetet diskusjon med Helena. Foto: Skjermdump NRK.no
Aalesund-treneren har vært på mannekurs hos Trump. “Grab `em by the pussy. You can do anything.” Foto: Skjermdump NRK.no
Ironisk nok sikrer da også Varg sin aller første seier både i serien og på heimebane, med Helena på tribunen, som ny bestekompis med han skjeggete supporterlederen, og Ellingsen er den som får cred`en i garderoben for det “taktiske genistreket” av de andre spillerne, en beskjed han ble instruert til av Helena før hun gikk opp på tribunen. Jaja, selv ikke den fikk hun av serieskaperne.
Ellers syns jeg at de som klarer seg aller best på skuespillersiden er Axel Bøyum og faktisk John Carew, begge i rollene som hjemvendte fotballproffer i hver sin ende av aldersskalaen. Begge spiller overbevisende nok til at rollefiguren deres virker troverdig og ekte, etterhvert. Carews figur slet kanskje litt i de første par episodene, men ettersom vi fikk komme nærmere innpå han har figuren vokst. Rolf Kristian Larsen som spiller den populære, sympatiske og Helena-vennlige midtbanespilleren Brattskjær er en annen favoritt foran kamera. I epsiode 5 stilles dog lojaliteten hans til Helena på et par kraftprøver, som skal gjøre det spennende å se utover hvordan påvirker forholdet mellom spiller og trener. Emma Bones må absolutt nevnes i dag igjen, mer av henne i fremtiden, ja takk.
Hva så med Ane Dahl Torp sjøl da? Hovedpersonen som hun selvsagt er. Jeg er ikke riktig sveipet av banen ennå av hennes prestasjoner i rollen, men ser heller ingen andre skuespillere jeg tror ville gjort det bedre. Rett og slett fordi vi ser alt for lite av hvordan hun bygger opp spillergruppa og tilliten. I E05 ser vi imidlertid endelig en del av kampledelsen hennes, noe som var på tide. De som hadde forventet at en kvinne ville være overtydelig på fair play vil kanskje bli overrasket? Jeg syns ihvertfall akkurat det er forfriskende, og kanskje et omen om at vi får se en tøffere side av henne fremover. For vi ser at det er når hun er sint, forbanna, indignert og presset til kanten hun er som best. Dahl Torp behersker kroppsspråket sitt godt, særlig uttrykkene i øynene sier mye. Jeg håper imidlertid vi snart får se litt mer glede også hos henne (som når Varg satte inn 2-1-goalen mot “jævla Ålesund”) istedet for snusing og hender apatisk i lomma.
Jubel! Foto: Skjermdump NRK.no
Men jeg sliter fortsatt litt med å la passere det noe urealistiske i serien, og at man også har lagt seg på en linje innimellom som tenderer mot komisk, som når Brattskjær ankommer sykehuset og blir møtt av en lege som tydeligvis selv burde få sansene sine undersøkt. Dessuten de nevnte klisjèene. Som at Varg utligner til 1-1 umiddelbart etter at Helena har brukt litt “psykologisk krigføring” på sidelinja mot herr Hoels klyse av en bortelagstrener, som med en gang etter linjesamtalen med Helena løfter laget sitt lenger frem, noe som gir Varg åpningen for å angripe.
Noen vil garantert mene at selve fotballsekvensene av serien føles veldig falskt. Det ER naturligvis stor forskjell på den ekte eliteserien i fotball, og den eliteserien i fotball “Heimebane” introduserer oss for, både i teknikk, intensitet, publikumslyd (OK, der er det kanskje ekte, enkelte steder i landet er det jo steindødt fra tribunene stort sett…og i E05 ser vi jo at omtrent hele lokalsamfunnet er folketomt mens kampen pågår, for å underbygge at hele byen følger fotballaget), og i apparatet rundt kampene, men her skal jeg gi “Heimebane” frikort, for det er garantert en stor utfordring å få fotball til å fremstå ekte nok sett med fotballfan-øyne. Jeg skjønner ellers at det er enklest å fremstille bilder fra “hjemmekampene”, for da er tribunene fulle ser det ut som, noe som vel muligens vil være vanskeligere andre steder (krever jo en del statister, ressurser, etc?), men jeg venter spent på hvordan sekvenser fra bortekamper vil se ut (jeg vet at man for eksempel har vært på Alfheim i Tromsø og laget klipp til serien). Det blir moro å se hvordan det blir seende ut. Faktisk syns jeg i sum at disse kampactionsekvensene i særlig episode 5 ser tilfredsstillende godt ut.
Serien har ved halvtid fått tid til å spille på langt flere strenger også enn bare det faktum at vi følger en kvinnelig trener og fotball. Her er tid for litt ekteskapelig uro og sidesprang for Ellingsen, kjærestetrøbbel for Helenas tenåringsdatter (Emma Bones, som også spiller veldig godt og er et av seriens sterkeste kort), skolesekvenser, fødsler (Ivar Hoff ville sikkert døpt Brattskjærs unge for “Nedrykkine” hvis han satt i studio da Varg-profilen stormet av banen fra frisparket han skulle ta) og mer eller mindre psykososiale problemer (Bøyums rollefigur Adrian Austnes).
Med en muligens skadet Ellingsen betyr kanskje også de kommende episodene at man nødvendigvis får inn en ny spiss (jada, jeg har smuglest på de korte episodebeskrivelsene hos NRKs nett-TV hvor en ny spiller inn avsløres). Her aner jeg en utenlandsk spiller inn, noe som kan bli et nytt interessant tema. Videre får vi vel også en nærmere oppnøsting i hva det er som plager unge Adrian, for farens ankomst er også varslet. Nå er jeg sikkert på villspor,men det er jo også det morsomme med slike bloggposter som denne, å fundere på hva som kan skje, men det skulle ikke overraske om serien i tillegg til å vise oss den første kvinnelige treneren på toppnivå, også får en spiller ut av skapet? Dog tror jeg ikke det er det som er saken her. Ellingsen blir naturligvis også nå litt mer spennende å følge videre. Var kvarteret han fikk fra sidelinja som “hovedtrener” med på å gi han troen tilbake på at han kan overta laget? Og imens fortsetter vel kurtiseringen fra den meget yngre supporteren 😉 I neste episode trues forøvrig Helena av utestengelse ser jeg, noe som åpner for litt intriger.
Etter halvspilt serie syns jeg “Heimebane” legger seg på et pent og solid terningkast 4, med potensiale til videre klatring.
* På vanlig TV sendes episode 5 ikveld (25. mars) klokka 20:55, og de neste episodene sendes de fem kommende søndagene til samme tid (Legges ut på nett tidligere på søndagene).
Da jeg snubla over den på nett benyttet jeg sjansen til å se filmen.
MY FRIEND DAHMER USA, biografisk drama/krim, 2017, 1t 47m Regi: Marc Meyers Tilgjengelig hos bl.a. iTunes Store
Først litt bakgrunnshistorikk. Jeffrey Dahmer var en av historiens verste seriemordere. I tillegg til at han var både sexovergriper, nekrofil og kanibal. I årene fra 1978 til 1991 drepte Dahmer 17 gutter og unge menn (16 av de i perioden 1987-91), voldtok og antastet andre, før han i 1992 ble idømt 15 livstidsdommer for disse drapene, hvorav flere involverte både nekrofili og kanibalisme.
My Friend Dahmer bygger på den sanne historien om Dahmers tidligere liv, og viser IKKE noe av de horrible drapene han begikk. Filmen skildrer nemlig utelukkende tiden før Dahmer begynte med sine grensesprengende utforskinger av sine djevelske sider. Filmen er en fortelling om en sjenert og utilpass tenåring som gjør alt for å passe inn blant de andre elevene på high-school. Historien om den mørke bakgrunnen til den grufulle skjebnen, og om transformasjonen fra ungdom til et menneskespisende uhyre er basert på den kritikerroste tegneserieboken med samme navn, skrevet av Dahmers ungdomskamerat Derf Backderf.
Desverre er filmen, sitt unnskyld uttrykket, dødsspennende premiss, mest av alt dødsens kjedelig. Ihvertfall de første tre-fire kvarterene av den.
Filmen viser oss riktignok Dahmers dragning mot å like å utforske døde dyr, og noen creepy sekvenser hvor han lusker i buskene og holder øye med en mannlig jogger, og filmen lar oss stifte bekjentskap med den noe dysfunksjonelle familien hans og hvordan han ble både mobbet og ansett som en skrue, men jeg har iallefall problemer med å ut fra denne skildringen kunne forestille meg at Dahmer skulle bli den drapsmaskinen han ble. At det var noe rart ved han, ja, men det fremstår som underlig at han ble som han ble. Eller, noe mangler, noe av forhistorien før denne historien tar til kanskje?
Jeg er heller ikke veldig imponert over skuespillet totalt sett. Ross Lynch, frem til dette best kjent som utelukkende sympatisk og pent ungdomsidol i Disney Channel-komiserien Austin & Ally, spiller hovedrollen som den trøblete Dahmer i ung alder. Lynch holder stort sett maska godt, han er for det meste troverdig som en utilpass ungdom, men disse “klikkene”/”fits”-ene som han flere ganger simulerer (se filmen så skjønner du) etterhvert på oppfordring fra den lille vennegjengen han blir en del av, syns jeg virker både merkelige, dårlig forklart og heller ikke spesielt bra utført. Uten at jeg aner hvordan den virkelige Dahmer oppførte seg i denne tiden. Rent visuelt utseendemessig er Lynch gjort passe lik den virkelige Dahmer.
Backderf (ungdomskameraten) skal senere, i en sak omtalt i Dagbladet, ha uttalt at ” – For meg virker det som om hvert avgjørende øyeblikk på hans vei mot avgrunnen kunne ha vært unngått hvis voksne hadde grepet inn”.
Og her ligger et mulig problem ved filmen syns jeg. At disse avgjørende øyeblikkene ikke fremstår som tydelige. Eller? Ja vist utforsket Dahmer spritfylla i skoletiden, han hadde disse såkalte “fits”-simuleringene og dragningen og interessen for å dissekere og behandle døde dyr, småmobbing og venner som muligens ikke var til det beste for han (?), samt et urovekkende legebesøk og en familie i oppløsning, pluss et par andre scener, som blant annet leder tankene inn på om Dahmers legning kan ha spilt en rolle? Men jeg syns det er vanskelig å se de store linjene. Hvem burde oppdaget den mørke psyken hans? Kanskje var det nettopp derfor det gikk som det gikk også, siden ingen grep inn, eller så noen grunn til det? Helheten er likevel der, på et vis.
I andre roller ses blant andre Alex Wolff (bl.a. Jumanji, 2017) som Backderf, og velkjente Anne Heche som Dahmers småpsykotiske eller kanskje rettere beskrevet småeksentriske, egenrådig eiendommelige og merkelige mor. Begge gjør brukbare rolleinnsatser, og siden jeg ikke vet hvor gode likheten er til de virkelige personene de spiller skal jeg ikke si stort på det.
Filmen beveger seg i alle tilfeller alt for langsomt fremover, og blir ikke interessant før den drar seg mot siste del. Da stiger spenningen betydelig, og man ser bedre det mørksinnet som befinner seg under utvikling i unge Dahmers hode. Likevel sitter jeg igjen etter filmen usikker på om det jeg egentlig har sett var intetsigende historien senere tatt i betraktning, eller om det i sum er en fragmentert men likefullt mørk oppbygging av en massedrapsmanns tidlige sinn.
Jeffrey Dahmer sonet kun 2 år av dommene sine. 34 år gammel ble han nemlig selv drept av en annen innsatt i fengselet i 1994.
