“Snømannen” smelter ikke Filmhjertet, men er heller ikke så forferdelig dårlig som et nært unisont kor av filmanmeldere skal ha det til.

Det har nærmest haglet med svake karakterer til den nye thrilleren “Snømannen”, basert på Jo Nesbøs suksessroman ved samme navn om politietterforsker Harry Hole.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Eller “Harry-Hull” som han blir hetende oversatt til norsk fra filmen, hehe. Fra Filmhjerte blir det ihvertfall litt bedre bedømmelse.

FILMANMELDELSE: SNØMANNEN  (Orig. tittel: The Snowman)
Krim/thriller, 1 t 59 m, USA/UK/Sverige, 2017
Regi: Tomas Alfredson
Medvirkende: Michael Fassbender, Rebecka ferguson, J.K. Simmons, James D`Arcy, Chloë Sevigny, Val Kilmer, Jakob Oftebro, Jonas Karlsson, Charlotte Gainsbourg, Michael Yates, med flere
Aktuell: Norsk ordinær kinopremiere fredag 13. oktober

Som vel de fleste har fått med seg er dette altså en engelskspråklig film ett hundre prosent (jada, en svensk sangtekst kan høres et sted i filmen, sjokk når regissøren er svensk. Men noe norsk ville han ikke vite av å ha med, den tjyvsvensken ;p). “Snømannen” er engelskspråklig altså, men med all handling lagt til Norge, hovedsaklig Oslo og Bergen, samt at vi tar turen til Rjukan og ett eller annet sted ute i ødemarka jeg ikke husker hvor var. At alt skjer på engelsk plaget meg faktisk overraskende og i de fleste tilfeller forsvinnende lite. Greit nok at det er rart for oss nordmenn at Oslo og Bergen er arena for handlingen og at alle snakker engelsk, og at enkelte navn låter ganske merkelig i engelsk fornorska uttale, men akkurat det er faktisk ikke en stor svakhet ved filmen. Rart er det dog, men det er et helt eget univers det der og sånn får det være.

Svakheter er det derimot en del av ellers. Det største er at det er for lavt tempo og driv. Det skjer for lite, og spenningen blir egentlig aldri reell før helt mot slutten av filmen. Det siste kvarteret-20 minuttene trekker klart opp for spenningsnivået, da morderen truer en av få rollefigurer i filmen som har klart å forankre en sympati i meg som publikummer (ingen spoiler for når vi er der i filmen skjønner du at vedkommende er morderen). Frem til da er hele mordmysteriet for kjedelig totalt sett. Rundt midtveis var øyelokkene på vei ned et par ganger, men jeg stod han av.  Det er selvsagt ikke alle typer krim som verken må eller bør ha en pulserende handling der det “hele tiden” skjer noe nytt, men “Snømannen”, med sitt groteske premiss og utgangspunkt, er en type krimthriller som trenger mer uhygge og mer kjøtt på beinet. Her er også noen rollefigurer jeg ikke helt forstår vitsen med (forklar meg gjerne), slik som J.K. Simmons sin blant annet.

Det føles likevel litt sånn helt greit og okay. Aldri minneverdig, men her er da noen doser med blod og galle og småperversiteter som er litt “creepy” å se i detalj, så det må nevnes som et lite pluss.

Til slutt føles løsningen ganske simpel og opplagt, og på vei mot løsningen har mordetterforskningen ikke vært så interessant som den bør i en slik type krimthriller, med unntak av høydepunktene, som er når ugjerningene finner sted, om vi nå skal få kalle mord for høydepunkt? Men, løsningen har faktisk en viss logikk i seg som er helt enkel å forstå når vi får løsningen. Det trekker litt opp, selv om det også er flere brister i logikken i løpet av filmen. Filmens prolog føles noe merkelig, og det er vel et drap som ikke henger helt på greip?

Når det gjelder rollefigurene og seriens univers føles begge deler glattpolerte. Det er ikke så mange figurer vi egentlig bryr oss særlig om. Han ene som bortføres mot slutten er en av dem, og til dels er Harry Hole det også, selv om det føles som vi mest får kjenne han overfladisk. Selve skuespillet er stort sett greit. Michael Fassbender i rollen som Harry Hole klarer seg bra. Han fremstår ihvertfall som en noe lurvete fyr, og det er kanskje Hole i bøkene også?

Jeg har nemlig ikke lest noen av Nesbøs Harry Hole-krimbøker ennå, så for min del er relasjoner mellom figurene og alt annet upåvirket av hvordan de er i boka. Heldigvis kanskje? Bortsett fra at det er et klart positivt trekk at den er spilt inn i Norge, siden Harry Hole-sakene i bøkene vel foregår i Norge.

Fassbender gjør seg ihvertfall ikke bort. Ellers er det godkjente og til dels gode prestasjoner av Rebecka Ferguson, Charlotte Gainsbourg, Jonas Karlsson, James D`Arcy, og nykommer Michael Yates (“Oleg”).

Jeg må også si noen ord om Val Kilmer. HERRE min skaper så stakkarslig og pinlig dårlig. Ikke bare er spillet helt på trynet, hva i all verden det er de har stappa i Kilmer kan jeg ikke fri meg fra å undres over, for hele rollefiguren ser ut som en fullstendig mislykket tegneserieuhyre, og rollekarakteren i seg selv er da også en eneste diger animert vits. Jeg vet at han har vært syk, men det forklarer ikke det rett og slett åndssvake uttrykket filmens bakmenn har gitt han. Et ørlite øyeblikk lurte jeg faktisk på om det var en horribel feilkloning av en erkebergenser man hadde som mål å latterliggjøre (du vet slik som i f eks “gremlins” der kloningenes kloninger ble verre og verre osv, for å prøve å forklare det). Hadde man villet Kilmers beste hadde man klippet han ut av filmen, det ville alle vært tjent med, med mindre dette var en komedie.

Det sterkeste kortet ved “Snømannen” er en del smakfulle foto, som der vi ser Vigelandsparken og andre kjente norske steder vinterkledd. Det er artig.  Slikt alene bærer naturligvis ikke filmen, og også snøscener kan det bli for mye av. Sluttoppgjøret føles i så måte ikke allverdens bra akkurat.

For mitt vedkommende blir det en tilnærmet grei kinoopplevelse totalt sett. Mye folk i salen og ingen høylydte lattersalver slik det gjerne ofte kommer fra salen hvis noe er helt avsindig på trynet. De første 40 minuttene var OK minus, de neste 40 hakket slappere, før det tok seg brukbart opp i siste del av filmen. Terningkast 2 er for strengt, og 4 blir for mye. Hos Filmhjerte blir det derfor terningkast 3, av den litt svake sorten, som føles helt riktig å gi.