Den belgiske regidebutantfilmen GIRL vant fire priser under Cannes-festivalen i år, både for blant annet beste regidebut og beste hovedrolle.
FILMANMELDELSE
GIRL
Drama, Belgia/N.land, 2018, 1t 45 m
Regi: Lukas Dhont
Med: Victor Polster, Arieh Worthalter, med flere
Aktuell: Hadde norsk kinopremiere 2. november
For nettopp den unge hovedrolleinnehaveren Victor Polster gjør det formidabelt i rollen som den 15 år gamle jenta Lara som gjennomgår hormonbehandling i påvente av en kjønnskorrigerende operasjon.
Laras største drøm er å bli ballerina – og kvinne på ekte. Hun het nemlig Victor før, er født som gutt og har “et tredje bein”. Laras største problemer er ikke omgivelsene eller vennene, som alle har godtatt og akseptert henne, men hennes egen utålmodighet over egen kropp, samt høye krav til seg selv, som fører med seg mye frustrasjon i et ungt sinn. Her er gjenkjennelsesfaktoren allmenn, i det å ville finne seg selv og den man er.
Filmen er ellers en fin og nær skildring av forholdet mellom far og datter, i en periode der Lara går gjennom en tøff tid hvor med mye indre og ytre påkjenninger og smerte. Laras mor nevnes aldri i filmen, noe som understreker hvordan filmen utfordrer ofte vante kjønnsroller.
Tematikken rundt mennesker som ønsker kjønnsoperasjoner er et i samfunnet ofte tabubelagt og på film underfortalt emne, som det egentlig er ekstremt vanskelig å sette seg inn i og fullt ut forstå for utenforstående. Seerne presenteres for sider unge personer som opplever og gjennomgår en slik prosess opplever både av fysiske og psykiske utfordringer, ting man kanskje ikke har tenkt på, eller blåst av tidligere? I Girl løftes temaet opp og belyses på en varsom men også direkte måte av regissør Lukas Dhont.
Og av hovedrolleinnehaver Victor Polster.
Det finnes utvilsomt personer som er sterke forbilder og gode ambassadører for temaet, mens andre ikke er det. Rollekarakteren Lara er udiskutabelt i førstnevnte kategori, både grunnet sitt sympatiske vesen, i hovedsak sunne gjennomtenkte verdier og intelligens.
Polster er nemlig direkte fantastisk og fascinerende i rollen som Lara – Han er med i hver eneste scene i den bortimot en time og tre kvarter lange filmen. All den smerte (og glede) Lara kjenner, de påkjenningene hun går gjennom, via tapre smil, svette, blod og tårer, klarer Polster med sin væremåte å formidle på en måte som får det til å gi frysninger nedover ryggen flere ganger.
Også Polster er spillefilmsdebutant, og må utvilsomt ha en lysende framtid foran seg som skuespiller hvis han vil. Han glir i alle tilfelle inn i rollen som Lara med største naturlighet, godt hjulpet av sitt androgyne utseende som gjør at det føles så ekte og nært at man nesten glemmer at det er film. Historien bygger da faktisk også på en sann historie, befriende fri for fordommer.
De daglige problemene Lara opplever både når det gjelder ønsket om å bli ballerina og rundt egen kropp gjør vondt å se på. For hennes sterke ønske om å lykkes med dansen fører med seg komplikasjoner. Innimellom fylles det også på med varme og småhumoristiske betraktninger, men er andre ganger skikkelig smertefulle. Som filmens klimaks mot slutten, som gjorde at noen kinopublikummere holdt seg for øynene.
Lara som bor sammen med faren (Arieh Worthalter), en av de mest sympatiske farsfigurer jeg har sett på film, og den 6 år gamle broren (fint spilt av Oliver Bodart), har også venninner og medstudenter som er støttende og forståelsesfulle. Helt uproblematisk for Lara er det dog ikke i vennekretsen.
Filmen kunne vært trimmet ned noen minutter, for det er noen seige sekvenser her og der. Lara og faren lærer vi godt å kjenne, men det er noen tråder ellers som ikke føles helt rasjonelle eller litt for lette, og slutten føles en anelse for lettvint utført.
Girl er en rørende, sår og øm film, som også sprer lys og håp. Det er en viktig film om et tema som er viktig å kunne snakke om. Det er kanskje ikke nødvendigvis en film for alle, da det jo er en ærlig sak å ikke ha så stor interesse av filmer om diverse temaer, men om noen ser på tematikken som snål eller idiotisk, eller noe mellom der et sted, kan kanskje Girl korrigere på tankene. For og om man har det minste snev av medmenneskelighet i seg forlater man filmens univers rikere på menneskelig input enn man var før man så Girl.
En solid hyllest til legendariske Freddie Mercury og Queen!
Det er hva den nye musikk- og dramafilmen “Bohemian Rhapsody” har blitt, til tross for sin lemfeldige omgang med fakta. I drøye 2 timer drar vi tilbake i tid til 70- og 80-årene, da Queen var dronningen av populærmusikk.
Biografisk (?) drama og musikk, Storbritannia / USA, 2018, 2t 14m
Regi: Bryan Singer
Med: Rami Malek, Mike Myers, Lucy Boynton, Gwilym Lee, med flere
Aktuell: Bohemian Rhapsody, som også er navnet på en av rockegruppa Queen sine største hits, er filmen som følger Queen og vokalisten Freddie Mercury gjennom 70- og 80-årene.
Norsk kinopremiere var 2. november.
Jeg skal først som sist selvsagt si at jeg alltid har digget Queens suksesshiter, hvorav flere figurerer i filmen. Tidløse klassikere og udødelige monsterhits som We Are The Champions, Another One Bites The Dust, I Want To Break Free, Radio Ga Ga, Killer Queen og nettopp Bohemian Rhapsody. Blant andre. For noen mesterverk de i sannhet er – og for noen mesterlige entertainere som stod bak de. Så joda, jeg liker Queen. Naturligvis hjelper det således på interessen og gleden over filmen om man har sansen for Queen, men filmen er uansett såpass underholdende at den bør fenge for alle som har interesse av bandets sukessrike karriere og musikk, og som liker pop og rock. Det er et glansbilde av en film, med mye feelgood i seg.
Filmen tar oss med på en reise fra bandets spede start, nærmest via et tilfeldig møte i en lurvete bakgård, frem til den legendariske opptredenen deres på Live Aid-konserten på Wembley midt på 80-tallet som ble sett av utallige millioner av TV-seere verden over.
Vi blir med på bandets oppturer (og kanskje ene nedtur?) og får et humoristisk innblikk i menneskene og teamet som bevegde seg rundt Queen og Mercury. Videre viser filmen bruddstykker av hvordan de fire Queen-medlemmene ofte kranglet så busta føyk, og hvordan de likevel lagde revolusjonerende lyd og tekster.
Bohemian Rhapsody setter oss dessuten inn i et tidsbilde det nær alltid er stas å få servert på film, med en herlig tidsriktig koloritt og miljø.
Jeg skal glatt innrømme at jeg aldri før har tatt meg tid til å sette meg grundig inn i historien til bandet eller Mercury, slik at jeg ikke visste på forhånd så mye om hva i filmen som er basert på fakta og hva som er fiksjon for å få en mer severdig film. Med det som utgangspunkt fremstod iallefall Bohemian Rhapsody som en ganske så underholdende fortelling, med et manus hvor man har funnet plass til en god del humoristiske betraktninger.
Men som en slags biografisk beretning om bandet og Mercury har filmen mange historiske feil, altså ren fiksjon. Er det så farlig da? Nei, mener jeg. Dette er IKKE en dokumentar heller, derimot en fargesprakende hyllest. Jeg gidder ikke komme nærmere inn på detaljene, men VG trekker dette frem i sin anmeldelse (kar. 3), som er informativ om fakta og feil, men akk så surmaget ellers fra han skalla gubben. Jeg anbefaler derimot Dagbladet sin herlige og morsomme anmeldelse (4), der Tom Stalsberg velger å hylle filmen selv om også han trekker frem faktafeilene.
Vi får bli bedre kjent med legenden sjøl, en av rockehistoriens største ikoner og utvilsomt en mann med en av de beste sangstemmene verden har hørt; den überpopulære og sagnomsuste Queen-vokalisten, Freddie Mercury. Den eiendommelige fyren fra enkle kår som jobbet som bagasjesjauer oh som slo seg opp til å bli en av rockemusikkhistoriens aller største.
Riktignok tar ikke filmen oss tett nok under huden på Mercury, men jeg syns likevel vi gis et til tider brukbart portrett av en musiker med sine ekstravaganser og etterhvert utagerende og tidvis destruktive livsstil. Mercurys personlige private liv kunne vært portrettert grundigere for å gi en bedre forståelse, for utenom scenelivet forteller ikke filmen nok om han. Det er også noe overfladisk generelt sett, hvor man ikke går veldig dypt inn i verken biroller eller historien som helhet.
Filmen peker også på mange måter på hvordan resten av bandet til tider sterkt foraktet sin frontfigur (hvor mye sannhet som ligger i det vet jeg ikke), og hvordan bandet gikk i oppløsning (sannsynligvis styrt av grådige bakmenn rundt Mercury) før Mercury igjen fikk samlet bandet før den mye omtalte veldedighetskonserten Live Aid i 1985. Nå er ikke akkurat denne biten heller riktig rent historisk, men men…
Entertaineren! Og for en figur Mercury var, på godt og vondt. Og du all verden for en stemmeprakt, og evne til å ildne opp publikum. Det er nemlig ingen tvil om at Mertcurys fremtoning, slik filmen portretterer han, var både sær, ekstravagant og egenrådig. I motsatt ende av skalaen var han en fargerik entertainer av fremste sort.
Filmen viser også noe av Mercury sine vennlige og generøse sider, og forteller om at også han behøvde nærhet. Han trosset stereotyper og ble elsket av massene. Mercurys stil i bekledning og fakter var jo også på 70- og 80-tallet noe som vakte oppsikt. Han var seg selv som han ville, og brydde seg tilsynelatende ikke om hva andre mente om han, selv om han lenge skjulte legningen sin som homofil for de nærmeste (og offentligheten som han vel aldri bekreftet noe til, selv om ryktene svirret).
Rami Malek, fra før best kjent fra serien Mr. Robot, leverer iallefall en praktprestasjon i hovedrollen som Freddie Mercury. Uten å smøre for tjukt på kan jeg bare fastslå at Malek fortjener superlativene som har kommet i hans retning etter at filmen ble sluppet. Så har man da også (nesten) gjort han kliss lik Mercury, særlig utover i filmen med bart og tenner, i fakter og fære. Malek har mottatt gjennomgående hyllest fra filmkritikere for rollen sin, og det er han vel fortjent. Med grundige studier av opptak av rockelegenden før og under innspillingsperioden har Malek nærmest transplantert Mercurys bevegelser og uttrykk over til seg selv.
Forøvrig er også de andre skuespillerprestasjonene greie til gode. At tøvballen Mike Myers spiller i filmen er jo i seg selv litt komisk da, der han i cameorollen sin som platetoppen i EMI som mistet Queen er bortimot ugjenkjennelig forkledd.
De andre bandmedlemmene blir vi ikke særlig godt kjent med, men det var vel heller aldri baktanken med filmen… Rollene som bandets øvrige medlemmer, Bryan May, Roger Taylor og John Decon, spilles ihvertfall av henholdsvis Gwilym Lee (May, som er den av de andre man kommer tettest på), Ben Hardy (Taylor) og Joseph Mazello (Decon). Andre navn som kan nevnes er Tom Hollander (Jim “Miami ” Beach) og Aidan Gillen (John Reid) som bekler roller i teamet rundt gruppa, og Lucy Boynton og Aaron McCusker som Mercurys to livspartnere Mary Austin og Jim Hutton.
Så var det musikken da! Filmens soundtrack og lydbilde er utvilsomt glimrende. Soundtracket består av originalt Queen-materiale, slik at jeg vil mene fans av bandet bør bli fornøyd med den delen av “Bohemian Rhapsody“, selv om man noen ganger kunne ønsket mer.
Filmens store høydepunkt er “liveopptredenen” på Live Aid-konserten, en seanse hvor det er vanskelig å ikke trippe i takt med foten og juble med. Mercurys og Queens opptreden på Live Aid i 85 står fortsatt den dag i dag som en av de mest kraftfulle sceneopptredener i rockens historie, og dette er godt produsert og klippet til i filmen. Det er da også dette filmen bygger seg opp mot, og hvor filmen tar av.
Det er ellers noen rørende øyeblikk også, som etterlater oss seere med både nostalgi og varme. Selv om filmen også har triste og såre øyeblikk er også de ofte presentert med både ironi og humor. Imidlertid har filmen sine mindre interessante partier underveis, med vel mye snikksnakk som ikke er engasjerende å se på.
Det hindrer likevel ikke Bohemian Rhapsody fra å være en fornøyelig, rørende og leken hyllest til et populærkulturelt fenomen som stadig oppdages av nye lyttere. Filmen har altså sine historiske feil, men er en type “biopic”, på godt norsk biografisk fortelling, som evner å underholde.
På IMDB har forresten filmen i skrivende stund et skyhøyt snitt på hele 8,4 av 10 stjerner basert på over 28 000 brukerstemmer. Mange har med andre ord likt filmen om fantastiske Queen og Freddie Mercury, så også Filmhjerte som velvillig strør ut fem filmhjerter, som skulle samsvare rimelig godt med snittkarakteren hos filmdatabasen.
Helteeposet om to uskyldige nordmenn som dro inn i jungelen og ble beskyldt for mord…
FILMANMELDELSE
MORDENE I KONGO
Drama/krim/thriller, Norge, 2018, 2t 8m
Regi: Marius Holst
Med: Aksel Hennie, Tobias Santelmann, Ine Jansen,
Dennis Storhøi, Tone Danielsen, m. fl.
Offisiell Norgespremiere 26. oktober
Vel, riktig slik er det vel ikke med Marius Holst sitt nye krimdrama “Mordene i Kongo“, som tar for seg historien vi etterhvert kjenner ganske godt til, om Joshua French og Tjostolv Moland, to norske leiesoldater i Kongo. Dog er det ikke helt feil å si det slik heller, om denne filmatiseringen. Holst sin nye film har møtt til dels sterk kritikk fra enkelte anmeldere, noe som for meg virker ufortjent. For så dårlig er den nemlig ikke. Tvert imot syns jeg Mordene i Kongo er en bra og severdig film som holder godt tempo, til tross for en del mangler, og at den føles litt for uambisiøs.
Selv har jeg alltid vært av den formening om den mye omtalte Kongo-saken at de to nordmennene ble dømt på et syltynt grunnlag. Rettssakene var en farse og de to ble holdt fengslet under til tider svært kummerlige forhold.
Mordene i Kongo forteller egentlig svært lite nytt, den har ingen større overraskelser på lur, rent bortsett fra at jeg, til tross for mitt syn på selve saken, lar meg overraske over hvor mye filmen sympatiserer med French og Moland, samt hvordan filmen egentlig ikke våger seg ut på å vise en “sannhet” om hva som skjedde.
For la det være sagt med en gang. Filmen forteller ikke noen ny sannhet, verken om hvordan sjåføren, som de ble dømt for å ha drept, faktisk ble drept, eller om hvorvidt Molands død var selvmord. Selve drapet på sjåføren får vi sågar visualisert tre (!) alternative versjoner av! French og Moland har hele tiden selv hevdet at myndighetene stod bak skuddet som drepte sjåføren, mens de to andre passasjerene på den innleide pickupen har pekt ut Moland som skytteren. Å hevde at det kun er de tre som fortsatt lever av de fem som var med bilen, blir naturligvis ikke riktig å hevde, slik noen kritikere har gjort. For OM skuddet kom fra jungelen, da er det vel flere som kan vite?
Filmen leder oss derimot mot å danne noen egne oppfatninger, men disse hadde nok mange av publikum allerede (?). Jeg overraskes videre en smule av hvor lite filmen egentlig går inn på bakgrunnen for at French og Moland var i Kongo, selv om det ikke er helt overfladisk. De to fremstilles muligens ikke som rendyrkede uskyldsrene helter, men selv om de heller ikke fremstilles som de aller smarteste er det liten tvil om hvilken side filmen står på, selv om man vistnok har forsøkt å skulle legge seg på en noe nøytral linje.
Der Mordene i Kongo scorer høyest er på den tette og impakte stemningen som hele tiden får filmen til å føles både intens, spennende (dvs severdig) nok og interessant. Vi får innblikk i et rettssystem og en behandling av mennesker som ikke er en rettsstat verdig, og vi får bruddstykker av en kultur ganske ulike de på det europeiske kontinent. Man må nok ellers se det hele som en aldri så liten “røverhistorie”, for her er nok sikkert nok politiske ukorrektheter og hull, for den som velger å fokusere på det.
Skuespillerprestasjonene er heldigvis bra. Aller best er Tobias Santelmann i rollen som Tjostolv Moland. Santelmann gir blant annet et skremmende portrett av Molands etterhvert skrantende psykiske tilstand, og leverer en minneverdig rolleprestasjon. Moland er også den av de to som klarest portretteres som en “killer”. Ikke som en morder, men en killer, som det sies.
Aksel Hennie som Joshua French er bra han også, selv om det ikke er til å komme fra at Aksel Hennie til tider er litt mye Aksel Hennie, om dere skjønner. Der Santelmann også er mer lik i stemmeleiet, er ikke Hennie like stødig, men det får passere. Vi må vel også snakke om hårmanken(e) hans i filmen, må vi ikke? 😉
Uansett, Hennie leverer tidvis godt han også, jeg vil si han vokser mer inn i rollefiguren etterhvert som historien skrider frem, gjennom et ikke kronologisk løp, men med stadige vekslinger i tid (noe som kler filmen forøvrig). Særlig i siste halvdel og mot slutten av spilletiden gjør han en solid figur som French, hvor likhetene er, om ikke slående, så iallefall tilstede mellom den ekte og den filmatiserte French.
De afrikanske rollene fylles greit, selv om de aller fleste fremstår som endimensjonale, stort sett som beintøffe hardhauser eller undertrykte.
Jeg savner derimot en del i manus rundt birollene. French sin mor burde for eksempel vært viet større plass enn den alt for lille rollen Tone Danielsen er gitt.
Om filmmakeren tegner et mer positivt enn negativt bilde av de to fengslede nordmennene i Kongo, så er det liten tvil om at UD, det norske utenriksdepartementet, ikke kommer veldig pent ut av historien. Særlig Ine Jansen, som en av to representanter fra UD som ankommer Kongo for å bistå French når han anklages for drapet på Moland, fremstår som et firkantet rigid norsk regelverk, dog mest av alt villig til å legge seg (eller French) på rygg for alt hva kongolesiske myndigheter måtte kreve. For, som French sier noen ganger i filmen, veldig mange europeiske land ville fått ut sine landsmenn kjapt. Men siden UD ikke betaler løs nordmenn i utlendighet, får de finne seg i mye elendighet, er iallefall hva French peker på. Kunne Norge gjort mere for sine to landsmenn? Ja mener nok Mordene i Kongo.
Filmen kunne gått dypere i de diplomatiske og politiske implikasjonene rundt saken, men det er heller ikke direkte feil at den retter det aller meste av fokuset på de to nordmennene og situasjonen deres i fengslene. Jeg har registrert en del kritikk mot Mordene i Kongo, for å tale den harde barske hvite manns sak, og for å forherlige en tid da Afrika lå som et eventyrland for slike med våpen i hånd. Jeg skal ikke begi meg inn i den debatten, men registrerer jo etter å ha sett filmen at den ikke graver særlig grundig i hva de to herrer hadde for seg i Kongo, og at det er veldig mye Joshua French sin versjon av virkeligheten vi presenteres.
Likevel er det en tvetydighet i denne filmatiseringen, hvor man gaper over for mange sider av saken på en for enkel måte ved å kun pirke i overflaten.
Filmens lengde fremstår for min del ikke som for lang. I overkant av to timer (2 timer og 8 minutter) er det oppgitt av filmen skal vare, en etappe som forløper uten at jeg føler at nå må det være over snart (riktignok syns jeg ikke det var gått to fulle timer når lyset i kinosalen kom på i det øyeblikk rulletekstene starter, jævlig irriterende det forresten, og inn fra sida kommer ryddemannskapet med kost som for å tydeliggjøre at nå peller du deg ut av salen..ups, ble en liten digresjon der ja).
Visuelt sett ser det bra ut kinematografisk, med pene landsskapsbilder, dype skoger og skumle jungler, pulserende liv, og musikken som pumpes inn med riktige mengder på de rette stedene.
At noen anmeldere faller ned på karakteren to skjønner jeg lite av. Alt i alt underholdt filmen meg i alle fall, men så er jeg jo heller ikke full av kunnskaper om Afrika og om de politiske tilstandene i Kongo, eller sykelig opptatt av at alt skal legges frem i dokumentarisk stil.
Årets store norske katastrofefilm Skjelvet ryster og er spektakulær, men ender opp som en liten skuffelse.
Dog ikke en så stor skuffelse at det ikke er verdt å ta turen på kino for å se filmen, hvor hovedstaden legges i ruiner i løpet av noen grufulle minutter, hvor vi får servert scener man naturligvis aldri før har sett i norsk films historie. For filmen leverer tidvis sitrende spenning og underholdning.
Skjelvet er forøvrig allerede en kassasuksess etter at kinoer landet rundt har hatt strie strømmer av besøkende siden premieren 31. august. Noe som ikke er annet enn ventet etter den massive omtalen filmen har fått over lang tid.
FILMANMELDELSE
SKJELVET
Katastrofefilm/spenning/action, Norge, 2018
Regi: John Andreas Andersen
Medvirkende: Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp, Edith Haagenrud-Sande, Jonas Hoff Oftebro,
Kathrine Thorborg Johansen, Stig Amdam, med flere
Det er nemlig noen spektakulære og voldsomme krefter i sving, forståelig nok, når et jordskjelv av enorme dimensjoner, knuser Oslo i fillebiter. Riktignok er det vel ikke umulig å se at noen av disse scenene er det vi på godt gammaldags norsk kaller filmtriks, eller som det på en mer moderne sjargong omtales som CGI, computer generated images – datagenererte bilder.
Akkurat det skal definitivt ikke Skjelvet få trekk for, da det nok er rimelig vanskelig å få bildene av jordskjelvbølgen som feier inn under Oslo til å se mere reell ut. Omfanget av dødstall kunne muligens kommet frem klarere?
Desverre er det flere andre deler av Skjelvet som langt fra sitter like godt. Viktigst av alt er handlingen, fremdriften, skjermtid (det vil si manglende skjermtid for enkelte), samt en strøm av klisjèer som avløser hverandre underveis, samt noen scener når etterskjelvene og bygningsmassene er i ferd med å gi etter som gir rene Titanic-flashback, noe som blir ørlite grann ufrivillig komisk.
Stemningen i filmen, særlig før katastrofen inntreffer, er dessuten såpass mye mere grå og trasig enn forløperen Bølgen, at det er markant. At nettopp Skjelvet er en oppfølger til Bølgen er da også et moment her. Den blir litt for mye oppfølger, med litt for mange scener vi vel egentlig så i Bølgen, bare da med masse vann i omløp.
Det svakeste med Skjelvet er nok oppbygningen mot klimaks, når det braker løs, for det går veeeeldig sakte fremover, og vi får det smurt inn at hovedpersonen Kristian (Kristoffer Joner) sliter med ettervirkningene av det som skjedde for tre år siden i Geiranger, der han og familien så vidt overlevde monsterbølgen. Det er selvsagt et menneskelig drama oppi det hele også, med forskeren og familiefaren som har mistet gnisten etter katastrofen med flodbølgen.
Historien i Skjelvet er da iallefall enkel. Geologen Kristian har forlatt familien og lever eremittens tilværelse langt oppi fjellsidene i Geiranger, men en ulykke i Oslofjordtunnellen hvor to personer omkommer – deriblant en forsker – fører Kristian tilbake til familien i Oslo, der han nå er overbevist om at et enormt jordskjelv vil inntreffe når som helst.
Selvfølgelig er det ingen som tror han, og han avvises bryskt av jordskjelvekspertene som sitter foran maskinene sine og overvåker all slik aktivitet.
Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg ikke vet stort om målinger av jordskjelv, jeg aner ikke om hvorvidt det er mulig å forutse elller varsle om nært forestående naturkatastrofer av den art.
Kristian mener imidlertid at det er mulig, og geolog, ekspert og nasjonalhelt som han er etter ulykken i Geiranger, fremstår det som litt snålt at han nærmest avspises som en tusseladd når han forsøker å få frem bekymringene sine for hva som kan ramme Oslo. Dessuten, når man altså slik som i filmen har dette firmaet eller organet, kall det hva du vil, som sitter og overvåker jordskjelvaktivitet, hvorfor i pokker er de der egentlig?
Stig Amdam, som spiller lederen for dette jordskjelvsenteret, fremstår som en uvitende og nonchalant turist med lua i hånda. Riktignok syns jeg ikke filmens manus er god nok på å få oss til å forstå hvorfor Kristian er så urolig, selv om vi jo vet at han har rett.
Så var det disse klisjèene da, for de er det noen av. Eksperter som ikke vil høre og som portretteres som halvveis useriøse og litt sånn “pytt pytt dette var bare konstrueringsfeil” når et signalbygg i Oslo rystes i det som er et mildt forvarsel. Vi har noen melodramatiske scener som kunne vært nedtonet ørlite, og det er også noen scener hvor likhetene med den første filmen blir litt for åpenlyse.
Dessuten er det noen tilfeller av valg som oppleves som alt for enkle, ikke troverdige eller ikke henger på greip, slik som at Kristian uhindret kan kjøre inn i en avstengt tunnell etter en ulykke, eller at en bombetrussel ringes inn uten at vi hører noe som helst om det mer, og det er flere slike detaljer som er irriterende små nåler man trår på.
I Geiranger var familien Eikjord, bestående av Kristian, Idun (Ane Dahl Torp) og de to barna, tenåringsgutten Sondre (Jonas Oftebro) og den unge datteren Julia (Edith Haagenrud-Sande) innesperret i en dødsfelle på et vannfylt hotell, og jaggu er det ikke på et av landets digreste hoteller de ulykksalig nok befinner seg i denne gangen også, når skjelvet ryster.
Det vil si, Sondre er jo ikke der. Han har nemlig til stor skuffelse blitt redusert til næmest statist å regne i Skjelvet. I Bølgen hadde Jonas Oftebro en viktig rolle som sønnen Sondre, men i Skjelvet er han stort sett ikke å se, og jammen virker det som han ikke er fremst i tankene hos den ene av foreldrene heller når jorskjelvet starter sine herjinger og massive ødeleggelser.
I de scenene hvor vi derimot får se Sondre er han som ventet et sympatisk tilskudd til filmen. Nordnorsk kjæreste har han jaggu fått seg, og han har begynt å studere. Ekkel foreleser har han også pådratt seg. De har man jo opplevd noen av, ikke sant? De som anser telefonen som et forferdelig instrument, og som er klar til å kjeppjage enhver eier hvis mobil lager lyd.
Det er jo stygt å si det, men siden nå dette kun er film og fiksjon, så er det nesten som man håper at den oppblåste fyren får taket i skolten……
Joner og Dahl Torp spiller på de trygge strengene og gjør sine figurer gjennomført bra, så det er ikke spillet det står på. Skjelvets store styrke er det faktisk den desidert yngste av ensemblet som står for. Kristian og Iduns datter Julia, glimrende spilt av pur unge Edith Haagenrud-Sande, er nemlig uten sidestykke Skjelvets ener.
Den unge jenta med sine store øyne, som passer perfekt i denne settingen hvor hun skal få formidle både glede over å se faren igjen, uro, frykt, redsel og direkte grøss, er 12-13 år nå, men spiller yngre i filmen, leverer iallefall en kraftprestasjon. Særlig når det kommer til ansiktsuttrykk, og det å være behersket i en mildt sagt kaotisk omgivelse. Julia/Edith får velfortjent ros, for et funn (det så vi jo forsåvidt og i Bølgen).
Scenene med Julia i infernoet som oppstår, hvor det kjempes for livet, er filmens aller beste, og kanskje mest nervepirrende, for filmskaperne vet naturligvis at det å sette et barn i livsfare gir gysninger hos publikum.
En spoiler i dette avsnittet, så hopp over til neste hvis du ikke vil vite.
I Bølgen husker vi at alle filmens hovedpersoner kom fra det med livet i behold. Like gildt får vi det ikke denne gang, for en av karakterene det knyttes bånd til får en dramatisk utgang. Hvorvidt dette var nødvendig kan sikkert diskuteres. Iallefall er det derimot noe forutsigbart at det vil skje slik situasjonen utspiller seg.
—— Spoiler slutt ——-
Denne gang er det forresten skrevet inn en ny rollekarakter som blir Kristians gode hjelper i jakten på hva som egentlig skjedde i ulykken inne i Oslofjordtunellen, samt i kampen om overlevelse i det vaklevorne vraket som en gang var et luksuriøst og prangende hotell.
Etter den nevnte forskerens død oppsøker nemlig Kristian huset der denne bodde. Han blir der kjent med den forulykkedes voksne datter Marit, spilt av spillefilmsdebutant Kathrine Thorborg Johansen, som man kanskje husker fra rollen som fru Brattskjær i NRK-suksessen Heimebane. Skjelvet trengte et nytt ansikt med tanke på forløperen, så rollefiguren Marit tilfører filmen et moment som den nyter godt av. Marit har ingen bånd til familien Eikjord, derfor blir det et spenningsmoment i hvor langt hun er villig til å strekke seg.
Der Skjelvet også scorer, og som gjør at filmen ikke er dårlig, er at den, når det omsider begynner å bli dramatikk, trykker på noen effektive knapper som bidrar til å holde spenningen oppe. Dog må det igjen bemerkes at filmen bruker alt for lang tid på å komme igang. Selv om det ikke føles direkte kjedelig da heller kjennes de første 45 (opp mot 60?) minuttene som for lange og med ikke tilstrekkelig relevant innhold, særlig når vi jo tross alt vet hva som skal komme.
Som nevnt er det alltid en nerve når det dreier seg om et barneliv i fare, slik som når Julia står midt i katastrofen. Vi ser Oslos signaturbygg smuldre opp ett etter ett. Postgirobygget bukker under og dundrer inn i Plaza, slottet smuldrer vekk og på ødeleggelsesskalaen er dette av en art vi selvsagt aldri før har vært i nærheten av å se på norsk, eller forsåvidt skandinavisk film.
For å overgå dette må vel kanskje atombomben slippes. Likevel forskånes publikum fra mye voldsomme inntrykk av død og fordervelse, selv om vi forstår at her har masser omkommet, trolig også de barna vi så i fugleperspektiv på Ekebergsletta, før naturkreftene gjorde sletta noe mere uslett.
Den nesten overdramatiske musikken som gir en skrekkblandet fornemmelse av krig og grøsser er også med på å gjøre en del scener mer skremmende og dramatisk. Teknisk sett er det lite å sette fingeren på, her er raske klippinger og kameraføringer, det er dundrende brak (noen ganger løftet opp av musikkbruken), og det er faresignaler og snikende uro å spore. Selve dramatikken når katastrofen inntreffer er av høyt kaliber og godt for et kinoformat, men jeg kunne vel ønsket meg å se den fra fleres ståsted enn bare familien Eikjords.
Jeg kjedet meg som sagt ikke iløpet av de omlag 105 minuttene filmen varer, men jeg ble på ingen måte blåst av banen heller. Her er et knippe scener som er såkalte på kanten av kinosetet-scener, men når det hele er ved veis ende kan jeg ikke fatte og begripe hvordan og hvorfor et unisomt kobbel av norsk presse og filmanmeldere har lovprist Skjelvet som helt fantastisk. Fantastisk er nemlig dette slett ikke, men du kommer neppe til å kjede deg nevneverdig heller. Sjansen er derimot god for at filmen faller i smak som katastrofe-underholdning.
Når Filmhjerte skal sette vurderingen på filmen oppleves det som litt vanskelig. Filmen har en rekke sider ved seg som er langt fra å berøre toppen av skalaen. På den annen side er det formidabelt levert av unge Haagenrud-Sande, og de andre rollefigurene i fokus, minus Andam, gjør det bra. I tillegg fungerer de tekniske sidene ved filmen stort sett som bare juling, den er slående godt laget rent visuelt, og en nerve er det selvsagt. Fire filmhjerter/Terningkast 4? Det kan greit forsvares. Jeg heller litt mot kun 3, men det vil være for kjipt etter en film som tross alt holdt oppe oppmerksomheten hele veien. Derfor får det bli 4 filmhjerter og øyne på terningen.
Forøvrig ble den umiddelbare trangen til å ønske seg bosatt i Oslo litt mindre etter å ha sett Skjelvet 😉
For som vi vet. Et stort jordskjelv kan teoretisk ramme hovedstaden.
17 år gamle Simon er som alle andre. Bortsett fra en ting. Han har en hemmelighet.
FILMANMELDELSE
LOVE, SIMON
USA, 2018, romantisk drama/komedie/ungdomsdrama, 1t 50m
Regi: Greg Berlanti
Medvirkende: Nick Robinson, Katherine Langford, Jennifer Garner, Logan Miller, Miles Heizer, Alexandra Shipp, med flere.
Ordinær norsk kinopremiere 15. juni. Hadde førpremiere 8. juni og vises også denne helga enkelte steder.
Sett på: Kino
Slik introduseres filmen for oss av dens hovedperson, Simon (Nick Robinson), som bor sammen med foreldrene og lillesøsteren i en forstad i USA, han går på high-school, har en vennegjeng han henger sammen med hele tida, kjører egen bil og lever et helt normalt liv.
Men han er homofil, og har ikke fortalt det til noen.
Når han en dag finner ut at en anonym gutt har postet et innlegg på skolens nettsider hvor han skriver at han er homo men at ingen vet, finner Simon en sjelevenn, og de to begynner å sende anonyme e-mailer til hverandre, uvitende om hvem den andre er, bortsett fra at de vet at de går på samme skole.
ROBINSON IMPONERER
Etter en klassisk datatabbe av Simon finner den plagsomme medeleven Martin (Logan Miller) ut av Simons hemmelighet, og starter å presse han. Hvis ikke Simon hjelper med å spleise Martin med Simons venninne Abby (Alexandra Shipp), som forresten (selvsagt) overhodet ikke er interessert i Martin, truer han med å oute Simon for hele skolen. Med denne trusselen hengende over skuldrene sine må Simon ta flere valg som kommer til å få innvirkning både for seg selv og vennene hans. Samtidig fortsetter kommunikasjonen på mail med den hemmelige vennen, som bare kaller seg “blue”, og Simon tenker mye på hvem denne personen er, han forelsker seg i denne ukjente, noe som visualiseres gjennom noen filmmatiske grep (faktisk tok det meg en stund å fatte tegninga med de gangene vi ser “Blue” 😉 ).
Nick Robinson har altså hovedrollen som unge Simon, og han leverer en ypperlig prestasjon med sitt sjarmerende og vinnende vesen. Han har dessuten en bortimot perfekt kombinasjon av akkurat den sårheten, styrken og motet rollekarakteren Simon må ha. Robinson kjenner vi etterhvert godt til fra filmer som Jurassic World, Kings of Summer og Being Charlie, men 23-åringen, som lett passerer som 17 år gammel i filmen, gjør her sin til nå beste rolleprestasjon.
Robinson pakker ut et bredt følelsesregister som gjør at han hele tiden føles ekte. Castingen av Robinson som Simon var iallefall en suksess.
SE, HUN LEVER!
Love, Simon er på mange måter naturlig nok båret frem av Robinson, ettersom han jo er filmens hovedperson som alt sentreres rundt. Imidlertid har filmen også mange flere styrker i skuespillercrewet.
Katherine Langford for eksempel. Etter å ha sett henne som “levende død”, sort of speech, gjennom 2 sesonger av 13 Reasons Why er det fint å endelig se “Hannah Baker” levende. Hadde handlingen i denne filmen vært skrevet inn i livet til Hannah i 13 RW hadde vel Hannah hatt enda en grunn? Neida. Før jeg avsporer helt her, la meg bare si at Langford spiller meget godt her, er veldig sjarmerende, og bidrar absolutt til et flott sluttprodukt, selv om rollen hennes muligens er mer anonym enn man kanskje kunne forventet, all den tid hun spiller Simons bestevenn, Leah. Og sammenligningen med serien som har gitt henne gjennombruddet er utelukkende nevnt her for moro skyld 😉
Ei jeg ikke kjente til fra før er Alexandra Shipp, som spiller Abby, som også er med i Simons lille nære vennekrets, som i tillegg består av Nick (Jorge Lendeborg Jr.) og Leah. Sammen med Robinson er Shipp filmens to sterkest kort på skuespillerfronten. Shipp har allerede flere filmer og serier bak seg, som jeg dog ikke har sett, imidlertid håper jeg ihvertfall å se mer fra henne etter dette.
Det er dessuten flere andre gode prestasjoner, og jeg nevner Keinan Lonsdale (Bram), Milez Heizer (Cal, btw enda en fra 13 RW) og Joey Pollari (Lyle), som er tre av birollefigurene vi får stifte litt bekjentskap med.
Det mer voksne publikum vil sikkert dra kjensel på velkjente Jennifer Garner og (for meg ikke så kjente) Josh Duhamel, som spiller Simons foreldre. Noe de gjør bra. Men er de bra foreldre? Jeg kan jo ikke avsløre alt heller 😉 Joda, de er jo det. Eller?
SJANGERMIX
Love, Simon er i hovedsak en romantisk dramakomedie, men med et viktig budskap i bunn, som riktignok ikke klarer helt å bestemme seg for om den vil være en komedie eller en mer seriøs coming-of-age-oppvekstfortelling. For det er mye humor i filmen, som ved et par av skolens ansatte (Tony Hale som rådgiver, og Nathasha Rothwell som tøff dramainstruktør), som er urkomiske og fremstår karikerte, nesten på grensen til tegneserieaktig, men de er festlige og genererer latter blant publikum, og da funker det også, selv om Simons plageånd Martin er i meste laget.
I tillegg bryter filmen et par ganger over i et par visuelle fortellergrep som har ren komedie i seg, men også det fungerer bra. Latteren sitter løst når vi i et knippe scener får se ungdommer avsløre for foreldre sine at de er heterofile (straight).
Filmen er på ingen måter fri for de vanlige klisjèene i slike type filmer. Her er trusler om outing av hemmeligheter, typisk high-school-på-film-skildringer, idrettsarrangementer (og wow, til og med i en scene noe så “utypisk” amerikansk som fotball! Ja, det vi kaller fotball, og som amerikanerne kaller Soccer..men jeg skal ikke gå inn på den digresjonen også ;p), festing, drittkasting, et par bøllefrø, og fine små øyeblikk av typen vi har sett mange av tidligere, og en dramaturgisk linje som følger de kjente grepene fra dramabokas ABC om hvordan lage et romantisk highschooldrama med humor, og alvor i bunn.
Det er en mainstream film, men det er slett ikke utelukkende negativt, for disse klisjèene er i store trekk ikke overdrevet eller plagsomme, men filmen trør jo verken opp nye stier eller viser mye nytt. Likevel er det hyggelig, sjarmerende og filmen er frisk nok til å ikke bli påtagende kjedelig. Forutsigbar er den nok, uten at det ødelegger. Noe lettbeint til tider må det også sies å være, og det er vel heller ikkealle reaksjonene underveis som Simon må håndtere som er like trivelige å bevitne.
Forresten er Love, Simon basert på en bok; romanen “Simon Vs. The Homo Sapiens Agenda” av Becky Albertalli. Jeg har ikke lest boka, men jeg antar at boka i likhet med filmen har de samme viktige poengene. For Love, Simon er ikke bare en historie om søk etter kjærlighet, selv om det naturligvis er et av temaene, det er og en film om å være seg selv, å finne seg selv, forelskelse, og om betydningen av vennskap. Den har en del rørende og småemosjonelle øyeblikk, mye nostalgi (?eller noe lignende…), og filmen klarer å være nær og emosjonell nok til at man rekker å bli glad i de viktigste rollefigurene, og da Simon først og fremst.
Love, Simon er likevel mest av alt en veldig sjarmerende og hjertevarm film, som Filmhjerte selvsagt anbefaler for alle som liker oppvekstsskildringer.
PS: Love, Simon har i skrivende stund 7,9 / 10 i snitt på IMDB.
Tenk deg et dunkelt belyst rom en gang i en dyptopisk fremtidsvisjon. En kopp faller i gulvet. Den knuses ikke. Men den lager lyd. Sekunder senere dør du.
USA, 2018, Grøsser/horror/thriller, 1t 30m
Regi: John Krasinski
Med: John Krasinski, Emily Blunt, Noah Jupe, Millicent Simmonds, Cade Woodward og Leon Russom
Aktuell: Går for tiden på norsk kino, norsk premiere var 6. april
Sett på Aurora Fokus kino sal 1
Omtrent slik er premisset for regissør og hovedrolleinnehaver John Krasinskis nye grøsser A Quiet Place, en grøsser hvor hver minste lille for høye lyd kan få katastrofale følger. I nær fremtid i et apokalyptisk samfunn har nemlig blodtørste monstere utslettet det meste av menneskeliv. Monsterene regerer på lyd, de dreper på få sekunder, og etterlater seg kun øde og folketomme spøkelseslignende bebyggelser. Menneskene må derfor leve i taushet, lage så få lyder som mulig og holde kommunikasjonen primært på tegnspråk, hvisking og mimikk.
Slik er det med familien vi møter i et forlatt samfunn som vitner om at noe har skjedd nesten over natta, en familie bestående av far, en gravid mor, og deres tre barn, to unge gutter og ei døv jente. Gjennom filmen må den lille familien kjempe for å holde seg og hverandre i live, vel vitende om at lydnivået deres må holdes på et minimum. Hvis ikke går de en voldsom skjebne i møte.
Når mor i familien er gravid med nært forestående fødsel på kalenderen tilspisser det situasjonen deres ytterligere. For hvordan holde et spedbarn fra å gråte og lage lyd, hvordan unngå smertehyl ved fødselen, eller når en spiker tres inn i foten?
Filmens historie er enkel i all sin subtilitet, og nettopp det er med på å gjøre at man som publikum føler spenningen fra start til mål. For hver lille lyd har en funksjon. Noe vi smertelig får erfare i en av filmens tidlige, og mest grusomme, scener.
(Spoiler – Teksten er skjult med lys skrift, marker området frem til bildet, som ikke har med røpingen å gjøre, eller la være for å bevare spenningen) – Når jeg så denne scenen hvor altså den yngste sønnen på 4-5 år ble tatt følte jeg og sikkert andre og under oppbyggingen at noe fælt ville skje (selv om jeg skvatt noe jævlig når monsteret tok sitt uskyldige offer), men se på rekkefølgen familien går i, det er nemlig lite troverdig gitt faren de vet lurer bak hver busk at den minste sønnen på bare 4-5 år tusler bakerst, ute av syne for de andre som går med ryggen mot han. Scenen gav oss en grusom beskjed om konsekvensene av å lage for høy lyd og satte på mange måter premisser for den videre gangen for familien, særlig forholdet far-datter, som til slutt i filmen blir en anelse klisjèfull pga dette. Scenen er sikkert “nødvendig” for å forankre den videre fortellingen, men jeg syns den var trist…
(Spoiler slutt. Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Emily Blunt i A Quiet Place
På enkelte områder føles nok A Quiet Place som klassisk grøss, med uhyrer i mer eller mindre Aliens-form, en familie som kjemper mot de djevelske kreftene, i et samfunn hvor meneskene er de jaktede. Noen linjer kan sikkert trekkes til eksempelvis forfatter Cormac McCarthy sin fortellerstil som er filmatisert i The Road (2008), hvor det riktignok ikke var den type skapninger som her.
A Quiet Place skiller seg likevel ut i grøssesjangeren, med sin stillhet, og oppfinnsomme måte å leke med publikums opplevelse av de ulike lydene. Filmens spenning spiller på frykten som ligger i menneskeskapte lyder, helt hverdagslige sådan, som for eksempel et leketøy, et vekkerur, ting på bordet som kan falle i gulvet, eller andre lyder du aldri tenker særlig over. Man har dog ikke helt stolt på at dette alene skal bære publikums grøss, for ved hjelp av skummel og klassisk skrekkfilm-soundtrack legges noen ekstra lydeffekter på for å lede oss inn i redselen. Noe som forøvrig funker. Selv ser jeg nokså lite grøssere, men denne filmens premiss trigget meg helt fra første stund, da A Quiet Place er en type grøsser som spiller mer på frykten av det du ikke ser, enn på nødvendigvis konfrontasjoner med digre slimete monstere fra Helvetes verste strøk.
Det er frykten i ansiktsuttrykkene, frykten i stemmeleie (nå er det lite bruk av ord i filmen da) og frykten for hva som Kan skje dersom man ikke konstant er bevisst sine handlinger. Jeg skvatt skikkelig til noen ganger i kinosetet, noe jeg sjelden gjør, og da har denne type film klart ett av sine viktigste punkter, noe som er morsomt å registrere.
Det skal ikke legges skjul på at A Quiet Place krever at publikum holder kjeft under filmens gang. Slafsing, fnising og småsnakk vil nemlig garantert legge en demper på opplevelsen. Heldigvis for min del var det et veloppdragent publikum som bivånet filmen i salen jeg besøkte denne kvelden, og dermed legegr man så godt merke til vinden i gresset, hvert lille knirk, og den nerven som hele tiden ligger syltynt i bunn.
Noah Jupe, Millicent Simmonds og John Krasinski
Filmen har et godt manus, selv om det naturligvis inneholder noe å plukke på da det jo er en slags sci-fi i historien, med monstere som angriper, og noen forklaringshull føler jeg, men historien er stramt fortalt og med smarthet. Skuespillerprestasjonene er også upåklagelige. Særlig imponert er jeg av purunge Noah Jupe (Suburbicon, 2017) som spiller den eldste sønnen. Den omlag 12-13 år gamle Jupe gir frykten og redselen et ansikt som aldri sprekker på troverdighet. Her har vi virkelig et talent som forhåpentligvis blir å se mere av fremover.
Faren spilles på troverdig vis av regissøren selv, John Krasinski, kjent fra TV-serien The Office (USA) og filmen 13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi (2016), mens en knakende god Emily Blunt er den gravide moren. Datteren er det Millicent Simmonds som spiller. Rollefiguren er døv, noe som gir et ekstra element av frykt, siden hun ikke er istand til å høre farene som truer. Ved første øyekast hadde jeg litt mer problemer med å sette meg inn i hennes rollefigur, men når jeg har hatt tid å tenke over filmen fremstår prestasjonen hennes som veldig sterk. Simmonds er for meg et helt nytt bekjentskap, men hun spilte også døv i Wonderstruck (2017) har jeg lest.
At handlingen i store trekk utspilles i landlige og tilsynelatende fredfulle omgivelser gir litt ekstra krydder over vissheten om farene som lurer. Filmen er intet visuelt mesterverk, men på lydsiden er dette bortimot eksepsjonelt og utført nærmest med millimeterpresisjon. Lydmiksen er utvilsomt denne filmens store kraft, i all sin nedtonethet. I kategorien for lydmiks og lydredigering bør A Quiet Place være Oscar-kandidat når den tid kommer neste år.
Krasinskis verk er ikke like godt eller genialt som fjorårets genistrek Get Out fra Jordan Peele var, men representerer likevel i likhet med den noe litt nytt. Krasinski har dog ingen annen agenda i filmen enn å formidle frykt og få publikum til å kjenne rollefigurenes redsel og desperasjon på kroppen, uten noe underliggende motiv eller budskap (jada, du finner selvsagt budskap hvis du leter, som familiesamhold, leve på naturens premisser o.l.). Filmen er på sitt beste når vi aner at roen kan senke seg bittelitt. Men så skjer det noe. Eller når den opp i sitt dystre bakteppe også formidler fremtidshåp og normalt familieliv.
Det er noen av grunnene til at A Quiet Place er et stille helvete, som gir frysninger nedover ryggen og spontane rykk i kroppen.
Skittent, ømt, barskt og knallsterk britisk sosialrealisme fra landsbygda, i en av årets sterkeste dramafilmer.
God`s Own Country er årets beste film fra de britiske øyer, og byr på alt en kan forvente av britisk drama.
FILMANMELDELSE: GOD`S OWN COUNTRY
Drama, Storbritannia, 2017, 1t 44m
Regi og manus: Francis Lee
Medvirkende: Josh O`Connor, Alec Secareanu, Ian Harte, Gemma Jones, Harry Lister Smith, John McCrea
Aktuell: Filmen hadde norsk kinopremiere fredag 17. november
Filmen har fått terningkast 6 fra NRK Filmpolitiet, Cinema og Filmfront, og 5 fra en rekke aviser, bl.a. Dagbladet, Aftenposten og BT. Filmen fikk pris for beste regi på Sundance, og har gått sin seiersgang iløpet av året i flere land og på en rekke festivaler.
Regidebutanten Francis Lees nye drama God`s Own Country er en film som leder tankene tilbake til Ang Lees storslåtte Brokeback Mountain (2005). Den store forskjellen er bare at God`s Own Country er uten tristessen, uten den store skammen, og uten den forferdelsen som Ang Lees strålende men akk så triste film ledet opp mot.
La det være sagt først som sist, God`s Own Country handler om den gryende forelskelsen mellom to mannlige gårdsarbeidere og sauegjetere på en bondegård i et av Yorkshires mange dalfører, et sted i nærheten av Bradford, som er byen som nevnes som nærliggende. Omgitt av det eiendommelige og fascinerende landskapet, som naturligvis og gjenspeiles i tittelen, maler Francis Lee et sanselig bilde av å finne sin plass i samfunnet gjennom en både skitten, vakker, barsk og øm gryende kjærlighetshistorie som tidsmessig er satt til nåtid eller iallefall etter mobiltelefonenes inntog (Jeg tenkte ikke så mye over det mens filmen ble sett, men filmen foregår iallefall i moderne tid).
Sammenligningene med Brokeback Mountain er ikke til å komme fra, og det er også noen referanser til den som neppe er helt tilfeldig. Imidlertid ville God`s Own Country fint klart å stå på egne ben, men med en film med et bakteppe med grønne åser, skitne falleferdige gjeterhus og gårdstun, og en kjærlighetshistorie mellom to menn, er det vanskelig å ikke dra sammenligningen. Denne britiske filmen, som gjenomgående har mottatt en stort sett samlet akklamasjon og hyllest fra pressen og filmkritikere, er likevel på mange måter noe helt motsatt av Ang Lees fortelling selv om likhetene i selve bakteppet er der.
I God`s Own Country tas vi med til den engelske landsbygda, der Johnny (John) Saxby, en lettere forfyllet og livstrøtt ung mann som kan anslås å være i midten eller slutten av 20-årene sliter med tilværelsen i livet på familiens gård. John har tidlig i filmen tilfeldig sex med en litt yngre mann i byen, men vi skjønner raskt at det langt fra bare er at han er homofil i et lettere homofobt samfunn som gjør han nedtrykt. Det er han som har ansvaret for at gårdsdriften med kyrne og sauene går rundt, det er et tungt og møkkete arbeide, men han får liten eller ingen anerkjennelse fra bestemoren og sin slagrammede far som han bor sammen med på gården. Når faren og bestemoren en dag bestemmer seg for å hente inn en rumensk hjelpearbeider for en ukes jobb i sauelamminga er ikke John særlig fornøyd med det, han ser ikke vitsen. Den rumenske arbeideren skal imnidlertid forandre livet hans.
Gheorghe, som den omstreifende arbeideren fra Romania heter, innlosjeres på gården i ei skrothaugklar campingvogn, og John er ikke veldig vennlig innstilt til å begynne med. Sakte men sikkert utvikler det seg derimot en relasjon mellom de to, som vi som seere får et mye nærmere visualisert bilde av enn vi fikk i Brokeback Mountain. For der sistnevnte var forsiktig i sine skildringer overlates ikke mye til fantasien i God`s Own Country. Noen vil kanskje si at de korte eksplisitte scenene er overraskende eller sjokkerende, men med sin røffe og skitne og etterhvert ømme og kjærlige stil som Francis Lee har bygd opp er disse scenene naturlige, og langt fra verken sjokkerende eller så veldig eksplisitte heller. De er derimot til å begynne med bokstavlig talt møkkete og skitne, full av hår, gjørme, hud og skitt, men det hele fremstår som rørende. Dog kunne kanskje Brokeback-referansene vært tonet ned for å fremme denne filmens egenart istedet?
Forholdet dem imellom står så klart sentralt i filmen. Litt klisjè kan man nok si at oppbyggingen er, med en John som både kommer med rasistiske kommentarer, og en Gheorghe som verken finner seg i disse bemerkningene eller at John ser for seg at å like noen av det samme kjønn skal holdes bak lukkede dører og fornektes gjennom ensomhet og alkoholisme. Det er likevel såpass sosialrealistisk skildret at det føles ekte nok og ikke kunstig. Noen ganger er vel livet litt klisjè.
Filmens absolutt sterkeste kort ligger i de to hovedrolleinnehaverne som begge leverer bunnsolid skuespill, som aldri føles verken påtatt eller overinstruert. Josh O`Connor (John) og Alec Secareanu (Gheorghe), som begge er ganske så ukjente for meg fra før, spiller med nærhet og røffhet, som får frem karakterenes personlighet.
Johnny er til tider både en usympatisk og trasig fyr, som vi likevel både finner sympati for og syns synd på, og håper det går bra med. Gheorghe er hans rake motsetning, en hardtarbeidende og faktisk sjarmerende type. Castingen av de to skuespillerene må roses, særlig valget av O`Connor må sies å være perfekt for den rollekarakteren han gestalter.
Man får ganske lett en forståelse av hvorfor John trenger Gheorghe. Han har trolig aldri før følt seg verken verdsatt eller følt en slik nærhet og omsorg. Vanskeligere er det derimot å se hvorfor Gheorghe skal la seg falle for John, som er en liten slubbert, selv om han endrer seg gjennom filmen. Kanskje er det sånn at Gheorghe, som blant annet gir oss en beskrivelse av hvordan hjemlandet han har forlatt er, trenger dette han også. Han kommer selv fra en bondegård, der ting ikke fungerte. Nå ser han kanskje et glimt?
I tillegg er jo scenografien, eller kinematografien, blendende. Jada, jeg er betatt av landskapet i England. Noen vil kanskje si det er stygt. Tvert om vil jeg si det er vakkert, som et maleri. Litt styggvakkert, OK. Yorkshire med sine åser, hauger, åpne landskap, steinrøyser, sølete gårder og skitne gamle steingjerder har så utvilsomt sin sjarme. Gudsforlatt, værhardt og røft er det muligens til tider, vakkert er det like fullt. Filmen vet å ta i bruk dette. Den nakne fotograferingen og et veldig lavmælt soundtrack gjør at virkemidlene som tas i bruk er enkle, men likevel formidler sitt budskap desto sterkere.
Det ER utvilsomt et krevende og barskt landskap, men den nære filmingen gjør at vi nesten kjenner eimen av sau, fjøs, møkk og svett stallkar komme ut av kinoskjermen. Landskapet biter oss nesten med sin skittenvakre fremtoning. God`s Own Country er så definitivt mer enn bare en historie om forholdet mellom to unge menn, det er også en historie om en personlig omsorg for dyrene på gården, hvor i det også ligger en symbolikk for historien, og det er ikke minst et stykke engelsk naturpornografi.
Birollene som Johns far og bestemor fylles av henholdsvis Ian Harte og Gemma Jones. De fremstår begge som slitne etter et langt gårdsliv, og får nok aldri vist noe utpreget karakterutvikling. Ihvertfall ikke Jones i rollen som bestemoren. Hartes rollefigur som Johns far ser vi en utvikling hos i løpet av filmen. Rollekarakterene deres virker uansett rigide og lite varm, men skuespillerinnsatsen til de to er det ikke noe å utsette på.
Det ligger nær en toppkarakter, både i person- og miljøskildringer, samt historiens driv og oppbygging. Det føles som et velskrevet og gjennomtenkt manus. Imidlertid finner jeg noen svakheter og, som allerede nevnt. Johns forhold til faren og bestemora er heller ikke dypt nok egentlig, selv om en scene med faren mot filmens slutt er en av filmens beste. Man senser kanskje en litt lettbeint vei mot slutten, og selv om det er et pluss at seernes følelser ikke forsøkes styres for mye, blir det ironisk nok også det som muligens gjør at det ikke når 100 prosent på den emosjonelle skalaen.
Det er uansett ingen grunn til å ikke anbefale God`s Own Country på det varmeste. Filmhjerte finner ikke noen store ting å trekke for i karakter selv om totalen havner på terningkast 5 og fem av seks filmhjerter.
Se God`s Own Country, om ikke for guds skyld så for din egen.
“Snømannen” smelter ikke Filmhjertet, men er heller ikke så forferdelig dårlig som et nært unisont kor av filmanmeldere skal ha det til.
Det har nærmest haglet med svake karakterer til den nye thrilleren “Snømannen”, basert på Jo Nesbøs suksessroman ved samme navn om politietterforsker Harry Hole.
Eller “Harry-Hull” som han blir hetende oversatt til norsk fra filmen, hehe. Fra Filmhjerte blir det ihvertfall litt bedre bedømmelse.
FILMANMELDELSE: SNØMANNEN (Orig. tittel: The Snowman)
Krim/thriller, 1 t 59 m, USA/UK/Sverige, 2017
Regi: Tomas Alfredson
Medvirkende: Michael Fassbender, Rebecka ferguson, J.K. Simmons, James D`Arcy, Chloë Sevigny, Val Kilmer, Jakob Oftebro, Jonas Karlsson, Charlotte Gainsbourg, Michael Yates, med flere
Aktuell: Norsk ordinær kinopremiere fredag 13. oktober
Som vel de fleste har fått med seg er dette altså en engelskspråklig film ett hundre prosent (jada, en svensk sangtekst kan høres et sted i filmen, sjokk når regissøren er svensk. Men noe norsk ville han ikke vite av å ha med, den tjyvsvensken ;p). “Snømannen” er engelskspråklig altså, men med all handling lagt til Norge, hovedsaklig Oslo og Bergen, samt at vi tar turen til Rjukan og ett eller annet sted ute i ødemarka jeg ikke husker hvor var. At alt skjer på engelsk plaget meg faktisk overraskende og i de fleste tilfeller forsvinnende lite. Greit nok at det er rart for oss nordmenn at Oslo og Bergen er arena for handlingen og at alle snakker engelsk, og at enkelte navn låter ganske merkelig i engelsk fornorska uttale, men akkurat det er faktisk ikke en stor svakhet ved filmen. Rart er det dog, men det er et helt eget univers det der og sånn får det være.
Svakheter er det derimot en del av ellers. Det største er at det er for lavt tempo og driv. Det skjer for lite, og spenningen blir egentlig aldri reell før helt mot slutten av filmen. Det siste kvarteret-20 minuttene trekker klart opp for spenningsnivået, da morderen truer en av få rollefigurer i filmen som har klart å forankre en sympati i meg som publikummer (ingen spoiler for når vi er der i filmen skjønner du at vedkommende er morderen). Frem til da er hele mordmysteriet for kjedelig totalt sett. Rundt midtveis var øyelokkene på vei ned et par ganger, men jeg stod han av. Det er selvsagt ikke alle typer krim som verken må eller bør ha en pulserende handling der det “hele tiden” skjer noe nytt, men “Snømannen”, med sitt groteske premiss og utgangspunkt, er en type krimthriller som trenger mer uhygge og mer kjøtt på beinet. Her er også noen rollefigurer jeg ikke helt forstår vitsen med (forklar meg gjerne), slik som J.K. Simmons sin blant annet.
Det føles likevel litt sånn helt greit og okay. Aldri minneverdig, men her er da noen doser med blod og galle og småperversiteter som er litt “creepy” å se i detalj, så det må nevnes som et lite pluss.
Til slutt føles løsningen ganske simpel og opplagt, og på vei mot løsningen har mordetterforskningen ikke vært så interessant som den bør i en slik type krimthriller, med unntak av høydepunktene, som er når ugjerningene finner sted, om vi nå skal få kalle mord for høydepunkt? Men, løsningen har faktisk en viss logikk i seg som er helt enkel å forstå når vi får løsningen. Det trekker litt opp, selv om det også er flere brister i logikken i løpet av filmen. Filmens prolog føles noe merkelig, og det er vel et drap som ikke henger helt på greip?
Når det gjelder rollefigurene og seriens univers føles begge deler glattpolerte. Det er ikke så mange figurer vi egentlig bryr oss særlig om. Han ene som bortføres mot slutten er en av dem, og til dels er Harry Hole det også, selv om det føles som vi mest får kjenne han overfladisk. Selve skuespillet er stort sett greit. Michael Fassbender i rollen som Harry Hole klarer seg bra. Han fremstår ihvertfall som en noe lurvete fyr, og det er kanskje Hole i bøkene også?
Jeg har nemlig ikke lest noen av Nesbøs Harry Hole-krimbøker ennå, så for min del er relasjoner mellom figurene og alt annet upåvirket av hvordan de er i boka. Heldigvis kanskje? Bortsett fra at det er et klart positivt trekk at den er spilt inn i Norge, siden Harry Hole-sakene i bøkene vel foregår i Norge.
Fassbender gjør seg ihvertfall ikke bort. Ellers er det godkjente og til dels gode prestasjoner av Rebecka Ferguson, Charlotte Gainsbourg, Jonas Karlsson, James D`Arcy, og nykommer Michael Yates (“Oleg”).
Jeg må også si noen ord om Val Kilmer. HERRE min skaper så stakkarslig og pinlig dårlig. Ikke bare er spillet helt på trynet, hva i all verden det er de har stappa i Kilmer kan jeg ikke fri meg fra å undres over, for hele rollefiguren ser ut som en fullstendig mislykket tegneserieuhyre, og rollekarakteren i seg selv er da også en eneste diger animert vits. Jeg vet at han har vært syk, men det forklarer ikke det rett og slett åndssvake uttrykket filmens bakmenn har gitt han. Et ørlite øyeblikk lurte jeg faktisk på om det var en horribel feilkloning av en erkebergenser man hadde som mål å latterliggjøre (du vet slik som i f eks “gremlins” der kloningenes kloninger ble verre og verre osv, for å prøve å forklare det). Hadde man villet Kilmers beste hadde man klippet han ut av filmen, det ville alle vært tjent med, med mindre dette var en komedie.
Det sterkeste kortet ved “Snømannen” er en del smakfulle foto, som der vi ser Vigelandsparken og andre kjente norske steder vinterkledd. Det er artig. Slikt alene bærer naturligvis ikke filmen, og også snøscener kan det bli for mye av. Sluttoppgjøret føles i så måte ikke allverdens bra akkurat.
For mitt vedkommende blir det en tilnærmet grei kinoopplevelse totalt sett. Mye folk i salen og ingen høylydte lattersalver slik det gjerne ofte kommer fra salen hvis noe er helt avsindig på trynet. De første 40 minuttene var OK minus, de neste 40 hakket slappere, før det tok seg brukbart opp i siste del av filmen. Terningkast 2 er for strengt, og 4 blir for mye. Hos Filmhjerte blir det derfor terningkast 3, av den litt svake sorten, som føles helt riktig å gi.
I Joachim Triers kritikerroste og mye omtalte, og vil jeg si, opphypa, spenningsdrama som berører flere viktige og ofte tabubelagte temaer, er det nemlig den nå 23 år gamle Stavangerjenta som stjeler det meste av oppmerksomheten.
FILMANMELDELSE: THELMA
Norge, 2017, spenning/mystikk/rom. drama,
norsk tale, 1t 56 m
Regi: Joachim Trier
Medvirkende: Eili Harboe, Kaya Wilkins, Henrik Rafaelsen, Ellen Dorit Petersen, Anders Mossling, Vanessa Borgli, med flere
Aktuell: Sett på kino. “Thelma” er Norges Oscar-kandidat som skal konkurrere om nominasjon til O. for beste ikke-engelskspråklige film.
I “Thelma” møter vi den unge studenten Thelma, som har forlatt bibelbeltet på sørlandet og flyttet til Oslo for å studere på Blindern. Når Thelma innleder et vennskap med Anja, en annen ung kvinnelig student, avdekkes skumle og voldsomme overnaturlige krefter, krefter sterke nok til å forme skjebner. Samtidig begynner Thelma å få flere plutselige epilepsiligende anfall (man skjønner fort den tegninga). Vi forstår tidlig at Thelmas overbeskyttende foreldre har et grep om henne, men som den videre handlingen skal vise finnes det også gode grunner til det. For på samme tid som Thelma fremstår som sårbar, fascinerende og undertrykt både av fortid, foreldre, tro og sine egne indre demoner forstår vi etterhvert at Thelma har krefter som må kontrolleres. Samtidig har den unge studenten et behov for å frigjøre seg.
Ja, jeg sa opphypa. “Thelma” har blitt massivt hyllet av et nær sagt samlet pressekorps og en rekke filmanmeldere i inn- og utland, så muligens fremstår Filmhjertes forsøk på anmeldelse som en av landets sureste og minst begeistrede?
La meg nå starte med litt skryt da. Altså, jeg liker “Thelma” mye mer enn jeg ikke liker den, og jeg forstår utmerket hvorfor den er utsedd som Norges Oscar-kandidat. Faktisk vil jeg slett ikke sjokkeres om Joachim Triers til tider grensesprengende film ender opp med å bli nominert til Oscar for beste utenlandske film.
“Thelma”s oppbygging er nemlig på flere områder solid håndtverk. Som den hele tiden underliggende og snikende angstfulle følelsen, hvor selv en åpen plass på campus på Blindern, lesesalen og andre “ufarlige” steder brått blir fyllt med snikende mystikk. Det perfekt komponerte soundtracket som øyeblikkelig drar deg inn. Musikken er på samme tid både mystisk og forførende, slik også filmen tidvis er. Bruken av lys og blinkende lys, særlig strobelys, som får blodet til å bruse må nevnes. Sist men ikke minst serveres vi strålende spill av hovedrolleinnehaver Eili “Thelma” Harboe, og hennes motspiller Kaya Wilkins. Sistnevnte er på langt nær gitt de samme strengene å spille på som Harboe, som gjennomgår en indre følelsesmessig reise det er fascinerende, forstyrrende og skremmende å følge. Wilkins må likevel berømmes for en førsteklasses prestasjon hun også.
De noe underspilte rollene som Thelmas foreldre er det Henrik Rafaelsen og Ellen Dorit Petersen som fyller. De spiller godt, men rollene deres kunne vært gjort litt mere ut av. Grete Eltervåg som 6 år gamle Thelma skal ha ros for sin innsats.
Forsøk på anmeldelse ja. “Thelma” er nemlig den type film som nok ikke er en film for alle. Den har likevel en nokså bred appell som har gitt filmen bra besøkstall (tror jeg at jeg leste et sted) og de store hovedlinjene i filmen er forholdsvis greie å følge, og vil by på overkommelig tyggemotstand for brorparten av publikum. Selv om man langt fra sitter med alle svar når rulleteksten tar over skjermen, har man fått både flere inntrykk, noen svar og en del tankegods.
Det er når man begynner å tenke tilbake på det man har sett og senke seg dypere ned i filmens materie at man skjønner hvor dyp, velkonstruert, ekstremt kompleks og mangefasetert “Thelma” er. Etter filmen tok jeg meg nemlig god tid til å lese en eksepsjonelt grundig analyse av “Thelma” hos filmnettstedet Montages (jeg anbefaler alle som har sett filmen og som har interesse av en dypere forståelse av “Thelma” å lese den veldig lange analysen). Ihvertfall er det etter å ha lest Montages-analysen at flere dører åpnet seg for min del, for mye stemmer jo, jeg bare tenkte ikke på det før denne døråpneren ble meg servert. Det er likevel her jeg melder meg litt ut, for man må nesten ha doktorgrad og mastergradsnivå i mer enn bare filmforståelse for å til fulle forstå “Thelma”. At filmen har klare religiøse undertoner er åpenbart, og akkurat det er vel noe man enten liker eller ikke liker så godt, her er i tillegg psykologiske toner, psykisk helse, legning, symbolikk, og flere andre momenter å ta hensyn til.
Det er viktig å ha i minne at man selvsagt må se på “Thelma” som ren fiksjon, da filmen inneholder flere overnaturlige elementer, som kanskje ikke er så lett å forstå hele tiden. Man må såklart kjøpe premisset at noen kan ha overnaturlige superkrefter (noe som er litt søkt såklart, men hei, hva hadde X-Files, uten det minste av øvrig sammenligning, vært uten for eksempel?). Jeg har anmerket at filmen hylles for å ha unngått klisjèer, men det er en overdrivelse å si at den styrer klar av alle, selv om alt føles nøye komponert i “Thelma”. Vel, nesten alt. Veldig mange av scenene kan gjenspeiles i andre scener, via frampek og gjennom tilbakeblikk blant annet.
Filmen starter litt som et kick med en smått forstyrrende prolog, en suggerende bakgrunnsmusikk som gir bange anelser, og en handling med bra driv. Det er et sted rundt filmens midtparti at handlingen begynner å bli kjedelig og flat. Det er som om filmen går inn i et spor der det veksles fra spenning og mystikk til mer typisk romantisk drama. Personlig er jeg heller ingen fan av alle filmmatiske måter å fremstille det overnaturlige på, og en del av de narrative måtene Thelmas indre kamp foregår på finns blant disse. Drømmesekvenser for eksempel. Andre vil like det, det viser anmeldelsene landet rundt, men for min del er ikke det så givende. Noen av fortellergrepene er derimot spenstige og gode. Det samme er spesialeffektene. På et punkt blandes det forøvrig inn noe lesing om hekserier, som jeg kanskje ikke kopler helt.
Filmen har også en premissleggende opprivende hendelse som jeg kunne vært foruten (SPOILER: den stakkars broren under isen…). Jeg hater den scenen, men forstår selvsagt at uten den ville filmens utgangspunkt vært helt endret. Scenen kom dog på ingen måte uventet, da det gjøres frempek mot det.
Regissør Joachim Trier har heller ikke en filmstil jeg er den største fan av. Av hans tidligere filmer er verken “Reprise”, “Oslo 31. august”, eller “Louder Than Bombs” filmer som førte til euforiske tilstander her i gården. “Thelma” er derimot klart over de filmene både kvalitets- og underholdningsmessig, selv om den nok ikke er like lett å tolke.
Kort oppsummert. Minus; kjeeedelig midtparti, vanskelige tolkninger, slett ikke klisjèfritt, og jeg er langt fra sikker på om jeg egentlig liker helt det filmen forteller (jo, en del av det liker jeg, som det at man bør være seg selv, å frigjøre seg fra det man er undertrykt av). Pluss; Soundtracket underbygger perfekt den angstfulle stemningen, strålende skuespillerprestasjoner av Harboe og Wilkins som har et gnistrende superb samspill. Harboe har jeg sett før i “Bølgen”, hvor hun hadde en birolle (og jeg skal definitivt også sjekke ut “Kyss meg for faen i helvete” fra 2013, hvor hun hadde hovedrollen), mens Wilkins er helt ny for meg. Men wow, jeg digger de. Harboe har en mimikk og nerve som Thelma som er perfekt tilmålt, og hennes innadvente og angstfulle ytre møter en herlig kontrast i Wilkins mer frigjorte rollefigur Anja.
Kinematografisk er det visuelt sett bra detaljrikdom, og noen fargenyanser som går igjen (sort-hvitt, rødt, grønt), men det som gjør filmen aller best på kinoformatet er lyden og lyset. En symfoni i seg selv nærmest.
Egentlig løy jeg litt innledningsvis. Anmeldelsen min av “Thelma” er ikke så sur og uten begeistring. Jeg er bare ikke like fascinert og begeistret som det de fleste anmelderene er. Jeg står ved at filmen er litt for hypet opp, men jeg ønsker “Thelma” all mulig Oscar-lykke-til. Tenk så stort for norsk film det vil være å få en Oscar. Fortjent eller ei?
Fortjent er det iallefall med fire filmhjerter til “Thelma”.
Det nærmer seg premiere på den mye omtalte SNØMANNEN, en av årets mest etterlengtede filmer.
Filmatiseringen av Jo Nesbøs kriminalroman “Snømannen” med politietterforsker Harry Hole i spissen, i filmen i Michael Fassbenders skikkelse, har premiere kommende uke, nærmere bestemt 13. oktober.
På pluss-siden:
Regissør Alfredson (fra Sverige) lykkes heldigvis med å få flyttet innspillingen fra USA og til dit den hører hjemme; Norge, med locations som Oslo, Bergen og Rjukan. Filmen er i sin helhet spilt inn i Norge.
Klippene og trailere jeg har sett minner mye om klassisk nordisk noir, dog med en del typisk “Hollywood” mikset inn, med et mørkt univers med bestialske mord. Det er snø, det er creepy stemning og det er bra foto og lyd (ut fra klippene å bedømme altså).
Filmen har fått 15-årsgrense, noe som er landets nest høyeste aldersgrense. Det bør borge for endel saftige saker.
Det jeg derimot er skeptisk til:
Engelskspråklig film hvor handlingen foregår i Norge.
Det er altså på norsk jord handlingen utspilles, men man kan bare glemme å høre og se noe som helst av norske ord og språk i filmen. All dialog som høres foregår på engelsk. All bakgrunnstekst er på engelsk. Selv ordet “politi” er fjernet fra politibilene og politiuniformer, slik at ikke uintelligente (ja det må jo være det filmskaperne anser de som) amerikanere (og engelskspråklige?) skal bli forvirret, siden “politi” ligner på ordet “polity”. Ja folk er nok så dumme at de tror politi staves “Police” verden rundt.
Ingen navn på norske aviser vises, det sies at det går i oppdiktede navn som “Norwegian Journal”, og trikken til Rikshospitalet er merket med “Oslo Hospital”, istedet for Rikshospitalet. Slike detaljer er jeg redd skal irritere meg grønn.
Men jeg ser frem til å få sett “Snømannen”. Fassbender er kvalitet, og jeg håper filmen slår an.
