Fortsatt mange dager påske igjen. Ergo; mye, mye tid til mere film, krim, seriemorro og kanskje digre påske-egg!
Er du lei av påskesol, skiturer, snø og hytta? 😉 Vel, selv om du ikke er det, så er det jo fortsatt lov å hygge seg med litt påskegodt på skjermen også, til og med om du befinner deg på hytta, og har storkost deg på ski ute i sola. Har du ikke fått nok av appelsin, kvikklunch og kakao, så funker det som filmgodt også 😀
Innlegget er forøvrig ikke sponset av noen av de omtalte film- og serie-strømmetjenestene, om noen skulle lure.
Her er noen påsketips fra Netflix
Britisk krim: for eksempel BROADCHURCH SESONG 1 OG 2
Mandag (2. påskedag) starter sesong 3 av Broadchurch på NRK, med episode 1 av 8 (bildet over er et sesong 3 promo-bilde), denne gang med en voldtekt av en middelaldrende kvinne i en 50-årsfeiring på et landlig gods, og en bokutgivelse om hendelsene fra seriens start, i fokus. Får vi omsider svaret på hvem den skyldige er fra de to første sesongene?
Jeg har sett de to første episodene allerede av sesong 3, hvor de to etterforskerne Ellie Miller og Alec Hardy endelig er tilbake i kjent stil, i Broadchurch sin siste sesong. De to episodene jeg har sett lover iallefall bra. Trenger du en oppfriskning før du hiver deg over sesong 3, så kan sesong 1 og 2 bivånes på Netflix.
Britisk krim er for mange kjennetegnet på påskekrim, og i tillegg til Broadchurch finner du også et knippe andre glimrende krimserier på Netflix fra de britiske øyer. Jeg nevner LUTHER, HAPPY VALLEY, SHERLOCK (med den nye sesong 4), ogHINTERLAND (fra Wales), for å nevne noen hvor vi får servert mord og andre ulumskheter fra alt fra Londons velkjente lokasjoner, til pittoreske landsbyer og mer rurale strøk.
Liker du nordisk krim i beste nordic noir-stil finner du en del av det også på Netflix. Alle har vel for lengst sett de allerede, ihvertfall har Netflix både alle de 12 VARG VEUM-filmene, de over 30 WALLANDER-filmene med Krister Henriksson, Frikjent sesong 1, BROEN (kun sesong 1), og KAMPEN OM TUNGTVANNET (Serien fra NRK i 2015). Noen av disse funker vel fortsatt greit for et gjensyn også?
Vil du ha ny norsk krim, kan du sjekke ut årets nye norske krimserie fra Troms, ELVEN, på VIAFREE.NO. Heldigvis er det gratis å se der, for serien som har fått mye omtale av meg her på filmhjerte er jaggu ikke verdt å betale for å se ihvertfall 😉 Ikke misforstå, etter å ha sett de 6 (av 8 tror jeg) episodene som er sluppet, er serien nede på terningkast 2, men elskere av norsk krim bør likevel få den med seg. Kanskje synest du jeg er for streng med ELVEN? Litt bra er den faktisk innimellom (omtale av episode 1-6 i egne bloggposter, sjekk sidemenyen for TV-serier).
Turist på NRK
I disse påsketider hvor fjell, familie og alt det der står i fokus, kan kanskje den svenske dramafilmen TURIST fra 2014 være en kul film å få med seg. For hva skjer når en familiefar på ferie på et høyfjellshotell i Alpene flykter for livet, uten å tenke på de to små barna sine og kona, når et digert snøskred kommer rasende mot dem? Hvordan påvirker det den perfekte familiefeelingen? Veldig bra, og ikke så rent lite provokativ selvsagt, film fra den svenske regissøren Ruben Østlund, som er kjent for å lage filmer som blir heftig debattert.
“Turist” har fått mye veldig bra omtale, og var en av de aller første filmene jeg anbefalte på denne filmbloggen etter at jeg starta den for et par år siden. I hovedrollene ser vi svenske Johannes Bah Kuhnke, og våre egne Lisa Loven Kongsli og Kristofer Hivju, sistnevnte i en herlig pedagogisk “fredsforhandlerrolle” 😉
“TURIST” ser du på NRK NETT-TV. Helt gratis selvsagt.
iTUNES STORE
Noen av titlene iTunes Store har for salg og leie digitalt
Er du ute etter nyere film (eller eldre også), har spanderbuksene på, samt ikke er opptatt av å ha filmene i fysisk format, kan en tur innom iTunes Store være verdt, for lovlig leie og kjøp av digitale filmer for nedlasting. Utvalget der er brukbart det, men det koster pr film, alt fra nede i 9 kroner, 19, 29, opp til vanlig fullpris rundt 160-170 kroner, og deromkring.
Blant annet finner du nå i salg filmer som ROGUE ONE: A STAR WARS STORY (den nyeste Star Wars-filmen altså), Oscar-nominerte HELL OR HIGH WATER og ARRIVAL (som begge er glimrende filmer som anbefales), den norske spenningsfilmen KINGS BAY, med store deler av handlingen sin lagt til et vakkert vinterkledd Tromsø, og som hadde kinopremiere i januar i år.
Blant de yngste filmseere vil det kanskje glede å se den norske komedien GILBERTS GRUSOMME HEVN, animasjonstullogtøys og dyrisk sang i SYNG (Sing), eller (grøss og gru, trodde aldri jeg skulle trekke fram) MARCUS & MARTINUS SAMMEN OM DRØMMEN. iTunes Store slipper vel forøvrig filmene omtrent samtidig som de er å få tak i på DVD, Blu-ray osv. og gir ulastelig kvalitet såklart.
Stikker du innom ei sjappe i helga som selger DVD og Blu-ray, finner du muligens Star Wars-filmen, Arrival, Kings Bay, Børning 2, og en del andre nyheter.
Ellers er jo nettet stappfult av mer lugubre måter å se film på, men de får du grave deg fram til selv, jeg er så lovlydig, att 😉
Legg gjerne igjen kommentarer, tips, synspunkter osv i kommentarfeltet, eller på Filmhjertes side på facebook (Lik siden, og få updates fra filmhjerte.blogg.no i nyhetsfeeden din, hvis fb vil vel og merke).
“Jeg, Daniel Blake”, sender en knyttneve rett i magen til den britiske velferdsstaten.
Nok en gang viser Storbritannia seg som et filmland med glimrende dramafilm.
I regissør Ken Loach sin Gullpalmen-vinner fra Cannes 2016, “I, Daniel Blake“, befinner vi oss i Newcastle, der håndtverkeren Daniel Blake, en 59 år gammel mann, etter hjerteproblemer har havnet i arbeidsledighet med arbeidsforbud (etter en håpløs test).
Mannen er desperat etter å enten komme seg i jobb igjen, eller få den økonomiske bistanden han har behov for, men han finner snart ut at å få hjelp av det offentlige er en tungrodd affære. Han får nemlig ikke trygd, og sendes som en kasteball frem og tilbake med motstridende beskjeder.
På en av sine fortvilte møter på “britiske NAV” (Jeg kaller det NAV, britisk jobbsenter etc) blir han kjent med alenemoren Katie og barna hennes, hun er en ung kvinne som nylig har måttet flytte fra London til Newcastle, og som befinner seg i samme fortvilte situasjon som han.
De to danner et vennskap som står sentralt i filmen, og gjennom Daniels unge nabo, en ung mørkhudet mann i 20-årene, males det et bilde av en velferdsstat som behandler alle som råtne frø, enten man er hvit, mørk, mann, kvinne, ung eller gammel. Og som til syvende og sist er årsak for de skjebnene det medfører, uten at noen tar ansvar.
Det offentlige velferdssystemet skildres som kaldt, upersonlig og maskinaktige, med mennesker ansatt som er regelrytterriende roboter uten et snev av verken vilje eller evne til å bistå, som ikke ser personene de er satt til å hjelpe som annet enn tall og problemer. Daniel og Katie blir nærmest henvist til å hjelpe seg selv.
Selv om det kanskje ikke er filmens hovedpoeng, setter den og søkelyset på et samfunn der stadig mer må gjøres online, enten folk kan bruke nett eller ikke. Men får de den hjelpen de trenger til å lære det?
Det er flere scener i filmen som opprører, og gir klump i halsen. Særlig en episode med Katie inne på en såkalt “matbank” (sted der vanskeligstilte/fattige får matvarer og dagligvarer utdelt) er sterke saker.
Daniel skildres som en mann som jakter rettferdighet og respekt. – “When you lose your self-respect, you`re done for“, sier han i en av samtalene med en av de ansatte på “jobbsenteret”. Og nettopp det tror jeg mange som har befunnet seg i en lignende situasjon kan gjenkjenne.
“Jeg, Daniel Blake“, er en historie om en mann med verdier, som blir verdiløs, en film om hvit fattigdom, der Newcastles småskitne og slitne gater står som bakteppe. Filmen oppleves kanskje litt langtekkelig i enkelte partier, men planter til slutt et sviende knyttneveslag rett i magen. Dette er beinhard britisk sosialrealisme, som er vanskelig å bli uberørt av.
Til det er nemlig skuespillerprestasjonene for sterke. Dave Johns i rollen som Daniel og Hayley Squires som Katie er strålende, særlig Johns gir Daniels frustrasjon og kamp et strippet og dønn ærlig ansikt. I tillegg er det solide biroller av Daniels nabo, og Katies datter. Filmen har dessuten en del hverdagslig lun humor, noe som vel passer seg godt, i og med at Dave Johns er en britisk komiker. Historien er varm, og tar oss tett inn på de to hovedrollekarakterene.
Noen steg filmen tar er nok litt overdramatiserte, og enkelte valg veldig typiske. Det trekker imidlertid ikke ned for mye.
Jeg har ikke tilstrekkelige kunnskaper om hvordan det britiske velferdssystemet fungerer, så det er vanskelig å vurdere hvor mye av filmen som er et velberettiget spark rett i mellomgulvet til systemet og staten, men historien er sterk, bevegende og svært provoserende, og noe er definitivt på sin plass.
Jeg ser selvsagt at “I, Daniel Blake” nok er en film med klare politiske budskaper, som klart tenderer til venstre eller mot sosialismen, men man trenger absolutt ikke ha slike politiske ståsteder for å synes at dette er en bra film.
Kanskje liker vi å tro at det står bedre til her hjemme, men selv om systemet nok er noe annerledes her til lands, så er det lett å kjenne igjen flere av mennesketypene fra de offentlige og kommunale instanser. De burde alle som en settes til å se slike filmer som dette, og ta lærdom. Da er det kanskje håp.
JEG, DANIEL BLAKE (I, DANIEL BLAKE)
♥
♥
♥
♥
♥
Terningkast 5
Filmen hadde premiere i Norge i januar, så de fleste steder er den ferdig på kino. I Oslo på Vika kino går den derimot fortsatt, for de som har sjansen å se film der, man-tirs-onsdag med start 15:30. Filmen dukker nok forhåpentligvis snart opp også på diverse strømmetjenester/iTunes Store for eksempel, eller på fysisk format. Keep an eye open 😉
Du vet den filmen du aldri går lei av? Den du ser om og om og om igjen. Er det slik med deg også?
Hvilken film eller filmer kan du se flere ganger og fortsatt ikke miste lysten på å se igjen?
Det er ikke nødvendigvis slik at det er de filmene man syns er de beste man har sett som er de filmene man gjerne ser om og om igjen, men filmer som på en eller annen måte har noe ved seg som gjør at man bare ikke kan la være og se de gang etter gang.
Her er 10 av filmene som er slik for meg, i urangert rekkefølge.
PS: Klikk på IMDB-logoen for all filmfakta. Ratingen oppdateres forøvrig fortløpende ved ev. endringer.
FRIHETENS REGN (THE SHAWSHANK REDEMPTION, 1994)
Den fortryllende fengselsfilmen om Andy Dufresne, som havner i fengsel selv om han er uskyldig, og som følger det harde livet – og vennskapet – bak murene er en av de absolutte favorittfilmene mine. Rettferdighetsfølelsen, håpet om frihet og den pirrende spenningen i fluktplanen er nesten, ja kan jeg si fengslende? 😉 Morgan Freeman og Tim Robbins er briljante. Freemans fortellerstemme er da også ekstremt bærende. I tillegg har jeg nylig blitt fan av Gil Bellows, som også er med i en birolle, så der kom enda en grunn for et gjensyn for min del! Som om det skulle være nødvendig med flere grunner vel og merke 😉
Illustrasjon: Slik som dette ser mine første filmminner ut. Et av videocoverene
fra Olsenbanden. Foto: norskvhs.com.
OLSENBANDEN-FILMENE (1969-1984, og 1999),
her representert ved “OLSENBANDEN GIR SEG ALDRI” (1981)
Ok, det er 14 Olsenbanden-filmer, men jeg tar de med under ett her. Jeg har jo sikkert bare sett hver film minst ørtenogfjørti ganger, så jeg tåler vel noen ganger til 😉 Forøvrig er filmene fra nr 3-13 de jeg gjerne ser flere ganger, mens 1,2 og 14 ikke er like mange ganger ute av DVD-boksen. Fantastisk nostalgi og retrominner om et Oslo slik det fremstod på 70- og 80-tallet. Olsenbanden er dessuten en av Norgeshistoriens største kulturskatter innen populærkulturen.
Helmax!
WEEKEND AT BERNIE`S (1989)
En real guilty pleasure-film, akkurat så fjollete, uestetisk og urkomisk komedie at den tåler mange gjensyn. Bernie kan gjerne være dau som en stein, festens midtpunkt er han likevel, og mens morderne blir mer og mer gærne etter å kverke han (igjen!), gjør Bernies husgjester Larry og Richard alt for å holde liv i stivpinnen. Morbid slapstickhumor etter alle kunstens regler, i det som ble en smashing hit og senere er regnet som en kultfilm. Jeg flirer fortsatt av denne galskapen som nå utrolig nok begynner å nærme seg 30 år! 😀
Er Weekend at Bernie`s en kultklassiker, ja da er oppfølgeren Weekend at Bernie`s 2 (1990) en kultkalkun. Og jeg elsker jo kalkun 😉
DIE HARD (1988)
Jeg våger påstanden tidenes, om ikke absolutt beste, så ihvertfall absolutt mest underholdende actionfilm. Bruce Willis, fy fader han er konge som John McClain. Jo pokker`n heller, for meg er Die Hard den beste actionfilmen 🙂 Die Hard 2 som kom i 1990 er selvsagt også en nær sagt like stor klassiker. Die Hard With a Vengeance (1995, “Die Hard 3” / Die Hard i New York) er ganske grei den også, mens oppfølgerne fra 2007 og 2013 strengt tatt var litt seige, selv om det var et kult gjensyn med Willis som McClain.
“Yippee-ki-yay, motherfucker”!
SPEED (1994)
Hvorfor Speed er en av de filmene jeg liksom aldri går lei av vet jeg ikke. Den bare er det. Kanskje er det en barsk Keanu Reeves, en frisk og rappkjeftet Sandra Bullock, og en gal, etterhvert helt hodeløs, Dennis Hopper? Det er ellers litt rart å tenke på at Bullock og Reeves begge er godt over 50 år den dag i dag… Og nei, oppfølgeren Speed 2: Cruise Controll (1997) er definitivt ikke av de filmene jeg ikke er lei.
NO COUNTRY FOR OLD MEN (2007)
Hele settinga i denne filmen er så rå, ugjestmild, røff og spennende at jeg kan se den gang etter gang etter gang. Det er Coen-brødrenes geniale regi. Josh Brolin og Tommy Lee Jones. Woody Harrelson. Dessuten har filmen en av filmhistoriens skumleste bad guys i Javier Bardem! Åpningssekvensen er forøvrig uforglemmelig, den setter oss rett inn i filmens eget særegne mikrokosmos.
JAGET (THE FUGITIVE, 1993)
En av moderne tids absolutt beste og mest spennende thrillere. For det første er Harrison Ford glimrende, for det andre er Tommy Lee Jones på grensen til glimrende han også, for det tredje er filmen fortsatt spennende.
PIRATENE (1983)
Denne norske spenningsfilmen der store deler av filmen er innspilt i akk så vakre Svolvær tidlig i 1980-årene, og resten på diverse nærliggende lokasjoner får jeg aldri nok av. I Svolvær sitt småbyliv på første halvdel av 80-tallet, tidsriktig tematikk og Lofotens alltid fascinerende natureldorado liggende som et bakteppe for det ungdommelige opprøret mot makteliten ligger mye av min fascinasjon for Piratene, som gjør filmen til en av mine absolutte norske favoritter. Mye av beundringen ligger selvsagt og i et glitrende soundtrack, med mye rocka 80-tallsmusikk, og en fartsfull spennende historie med mye humor, samt alvor. Piratene er på en måte nord-norsk “80-tallspornografisk retro” 😀
Filmen er aldri gitt ut på DVD/Blu-Ray, men den ligger tilgjengelig på bl.a. YouTube, eller mot betaling på filmarkivet.no.
COP CAR (2015)
Cop Car er en av de filmene som har blitt alt for lite omtalt, en litt underrata film som er strålende. Den er mystisk, den er underholdende og leken, den er spennende, mørk og betagende absurd. Den har to glimrende barneskuespillere og en drivende god Kevin Bacon, som henholdsvis de to ungene som stjeler en forlatt politibil, og den frynsete snuten som tar opp jakten på de. Locations her har mye å si, jeg får klare vibber til “No Country For Old Men”.
A PERFECT WORLD (1993)
En av Kevin Costners absolutt aller beste roller. Handlingen utspilles på tidlig 60-tall, der en guttunge kidnappes av to kriminelle på rømmen. I tillegg til at storyen i seg selv er spennende er det også en roadmovie, det er litt coming-of-age over den og ikke minst er det et svært rørende vennskap som oppstår mellom den lille gutten og Costners rollefigur, mens gamlefar Clint`ern er like i hælene på rømlingene.
Alle filmene får selvsagt mine varmeste anbefalinger.
Det var dagens 10 utvalgte. En annen gang kommer det mer.
Sundance Film festival er en av filmfestivalene som utmerker seg med veldig mye ny kvalitetsfilm.
Jeg har de siste par årene begynt å holde et øye med hvilke filmer som utmerker seg hos presse, anmeldere og publikum på den høyt anerkjente Sundance-festivalen, som sammen med Berlinalen, Cannes og Venezia er en festival jeg personlig drømmer om å en gang få oppleve.
Sundance Film Festival finner sted i Park City, Utah, USA. Festivalen gikk av stabelen i januar, og er den største amerikanske filmfestivalen som setter fokus på uavhengig film, gjerne kalt indie-filmer, produsert utenom de store filmstudioene.
Det var forøvrig på Sundance 23. januar 2016 at Manchester by the Sea hadde verdenspremiere. Det tok altså (nesten) ETT år før den dukket opp på norske kinoer 6. januar i år. Err`e mulig? Hold ihvertfall øynene åpne for dagens omtalte filmer, de dukker vel opp her til lands også 😉
Jeg har gjennomgått en del artikler fra før Sundance 2017 og i etterkant av festivalen, og klippet noen synspunkter. For lesere som ikke liker å lese engelsk på norske sider, har jeg gjort et raskt forsøk på å oversette siterte originaltekster til norsk. Korriger og arrester meg gjerne på oversettelsene. Korrigeringer, forbedringer, faktaopplysninger og alt annet tas så absolutt imot. Jeg gjør oppmerksom på at jeg ikke har sett noen av disse filmene ennå, og at det derfor er vanskelig å vite hva kildene har lagt i sine ordvalg.
Her er iallefall 9 filmer fra årets Sundance som jeg har visse eller store forhåpninger til (særlig de 4 førstnevnte).
I DON`T FEEL AT HOME IN THIS WORLD ANYMORE
Dette! Ut fra de omtalene jeg har lest av denne filmen virker den som en skikkelig hot kanon med en sitrende nerve, som jeg virkelig gleder meg til å se.
Anbefalingen og omtalen fra det store og anerkjente bransjebladet Variety, som dekker underholdningsindustrien innenfor områder som film og TV, gjør meg billedlig talt siklende etter denne hvis omtale stemmer “rock-the-boat”- filmen. Ja, jeg finner ikke noe egnet norsk ord for akkurat det uttrykket, som jo forsåvidt er kjent nok, og på en måte et motstykke til å “sitte stille i båten”. Siden jeg ikke har sett filmen er jeg naturligvis ikke sikker på hva kilden legger i uttrykket sitt, men den beskrivelsen sier meg mye om hva vi forhåpentligvis får servert: en film som som overrasker, og som rister, rører og shaker i det satte og etablerte, håper jeg. Filmen skal være en krimthriller.
– “So great for so long in supporting roles, Melanie Lynskey lands a lead part worthy of her talents in actor-turned-writer/director Macon Blair`s rock-the-boat debut. Lynskey plays a melancholy nurse who looks as though she`s never lost her temper – until someone breaks into her home, causing her to snap. While that sounds like the stock catalyst for another pistol-packin` vigilante tale, this one manages to be both more grounded and more extreme than anything the genre would suggest.
What a pleasure it is to watch Lynskey underplay her frustration, while Blair raises the stakes at every turn, suggesting the sort of high-potential new voice audiences saw in “Reservoir Dogs” 25 years ago at Sundance. The only suspense more delicious than watching this story unfold is wondering what Blair will do next” – Peter Debruge (VARIETY.com)
– “Etter å ha vært strålende i lang tid i biroller, leverer Melanie Lynskey en hovedrolle verdig hennes talent, i skuespiller Macon Blairs “rock-the-boat”-debut som manusforfatter og regissør. Lynskey spiller en melankolsk sykepleier som ser ut som om hun aldri har mistet besinnelsen, inntil noen en dag bryter seg inn hjemme hos henne, noe som utløser en reaksjon. Der dette kunne vært innledningen til enda en av utallige historier hvor et årvåkent hevnlystig offer armerer seg med våpen, klarer denne filmen å både samtidig holde bakkekontakten og bli mer ekstrem enn genren skulle tilsi.
For en nytelse det er å se Lynskey holde tilbake frustrasjonen sin, mens Blair øker tempoet hver gang sjansen byr seg, som fører tankene over på en potensiell nyvinnende fortellerstil a la det publikum fikk i Reservoir Dogs for 25 år siden på Sundance. Den eneste spenningen som føles mer delikat enn å se denne historien utfolde seg, er å undres på hva Blair vil gjøre videre”
Regissør Macon Blair kjenner jeg til som skuespiller fra noen filmer jeg har sett, blant annet fra den lett horror-herlige og kritikerroste Blue Ruin. Jeg tror ikke denne filmen er noe kopi av Blue Ruin, men om du kjenner litt til Macon Blair deler du kanskje forventninger til denne filmen med meg? Lynskey huskes selvsagt som Rose i komediesuksessen Two and a Half Men, der hun spilte på sine komiske psykisk sjuke strenger. I denne filmen tror jeg komikken er borte og vi får se hennes alvorlige mørke sider. Håper jeg da.
Ja forresten, filmens mannlige hovedrolle er det ikke heeeelt ukjente Elijah Wood som har. Pastemagazine nevner ellers at det er en film med smart dialog og ukonvensjonellt plot, i en historie som konfronterer egoisme, viser hvordan selv-villedende handlinger og sosial apati spiller inn, og to rollekarakterer som ikke lar all denne ondskapen få slå rot.
INGRID GOES WEST
Dramakomedie som tar sosiale medier på kornet? Elizabeth Olsen og Aubrey Plaza fyller hovedrollene, i det jeg fornemmer er en både spennende og underholdende reise i et faktisk litt lite utforsket landskap filmatisk sett, til tross for hvor stor innvirkning soiale medier som Facebook, Instagram, Twitter og lignende har.
Ingrid Thorburn (Plaza) er en mentalt forstyrret ung kvinne som blir besatt av Taylor Sloane (Olsen), en stjerne på sosiale medier som ser ut til å ha det perfekte liv. Men når Ingrid bestemmer seg for å slippe alt og flytte vestover for å bli venner med Taylor, blir oppførselen hennes foruroligende og stadig farligere (kilde: imdb).
– “Ingrid Goes West is not just your average comedy film, but a smart commentary on our social media obsessed world. How many people do you follow on Instagram or Twitter that you feel like you know personally even though you don`t?
We follow so many people from afar through their update streams and develop a connection that doesn`t really exist. Also, we fill our streams with a polished fantasy version of the life we want to have, and not the imperfect reality that we live day to day” (SLASHFILM.com)
– “Ingrid Goes West er ingen gjennomsnittlig komedie, men en smart kommentar til besettelsen vår av sosiale medier. Hvor mange personer følger du på Instagram og Twitter som du føler at du kjenner personlig, selv om du slett ikke gjør det?
Vi følger veldig mange folk langveisfra via deres oppdateringer og utvikler en forbindelse som egentlig ikke eksisterer. Vi fyller dessuten nyhetsstrømmene våre med en polert fantasiverden av det livet vi ønsker, og ikke den hverdagslige ufullkommene virkeligheten vi lever i”
CALL ME BY YOUR NAME
En romanse mellom en intellektuell 17 år gammel gutt og en sommergjest på foreldrenes herregård et sted på den italienske rivieraen. Tidsmessig er historien satt til 1980-årene, og utspilles et sted nord i Italia.
Den nyeste filmen fra den italienske regissøren Luca Guadagnino ble en snakkis på årets Sundance, hvor den ble den mest kritikerroste filmen. Etter at det norske filmnettstedet Montages så filmen på Berlinalen for få dager siden fikk den bortimot en halvtime med skryt fra A til Å i en podcast-episode som ligger ute på nett hos filmtidsskriftet, hvor Montages-redaktørene Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen omtaler filmen som et mesterverk, med strålende spill av særlig Timothèe Chalamet.
“En av de beste coming-of-age-filmer noensinne, 10/10”, skriver sistnevnte redaktør på twitter. Jeg hadde forøvrig allerede fra før Sundance blinket ut denne som en verdt å holde et øye med, og omtalen fra Montages understøtter inntrykket av at dette er et verk man må få med seg. Imidlertid har jeg sett et par korte klipp fra filmen, som muligens ikke var allverdens, men denne skal sees.
Antatt ankomst Norge er utpå høsten en gang. Filmen plasserer seg inn i Queer-genren, men har ord på seg for å tilføre genren noe helt nytt, kjemisk fri for de klassiske opprivende scenene, harde avskjedene og de vante “dette er galt-holdningene”. Hør litt på innslaget hos Montages, og les utdragene her.
– “The film`s vision of gay love is at once liberated and furtive, blissed out and cut with a sweet ache of nostalgic yearning (variety.com).
– “Filmens visjoner om homofil kjærlighet er på samme tid frigjort og fordekt, lykksalig og mikset med en søt verkende nostalgisk lengsel”
– “First love has rarely been depicted as beautifully or as movingly as it is in Luca Guadagnino`s Call Me By Your Name, an adaptation of the novel by André Aciman. Timothée Chalamet (probably best known as bratty Finn Walden from season one of Homeland) has a star-making turn as a teenager exploring his sexual identity. Meanwhile, Armie Hammer, a very good actor who`s been stuck in some not-very-successful movies, is downright mesmerizing as the young man who changes his life forever. (SLASHFILM.com)
– “Den første kjærlighet har sjelden blitt fremstilt så vakkert og rørende som i Luca Guadagnino`s Call Me By Your Name, som er adaptert fra en novelle av Andrè Aciman. Timotèe Chalamet (sannsynligvis best kjent som den veldig unge Finn Walden i sesong 1 av Homeland) leverer en kommende stjerne-prestasjon som en tenåring som utforsker sin seksuelle identitet, mens Armie Hammer, som er en veldig god skuespiller som har vært fastkjørt i noen ikke veldig suksessfulle filmer, rett og slett er fascinerende som den unge mannen som forandrer livet hans for alltid”
MUDBOUND
En annen film jeg leste om før Sundance var Mudbound, som jeg og har store forhåpninger til. Dette er en dramafilm med raseskille-tematikk, lagt til 40-tallets USA.
– “So many films about America`s past treat our sins as though they`ve all been washed away. Mudbound, like the best of its ilk, knows that`s not the case. It lingers on small indignities and tiny moments of grace, on the millions of little ways that people lift each other up or push each other down, and those still resonate today, even as we pat ourselves on the back for being past the days of Jim Crow.
I watched Mudbound just two days after Donald Trump was inaugurated as president, having run on the promise to return America to the spit-shined, sparkling good old days, when white men ruled and black people knew their place. Mudbound is a reminder that even in those days, the truth of daily existence was a lot, well, muddier” (SLASHFILM.com)
– “Mange filmer om Amerikas historie behandler våre synder som om de alle er glemt. I likhet med de beste av sitt slag vet Mudbound at det ikke er tilfelle. Den dveler ved små øyeblikk av krenkelser og nåde, på de millioner av måter mennesker løfter hverandre opp eller trykker hverandre ned, og som fortsatt er gjeldende i dag, selv om vi klapper hverandre på skuldra for å ha lagt bak oss Jim Crow-dagene (Filmhjertes anmerkning; Jim Crow-lovene var en rekke lover som gjaldt i flere amerikanske delstater mellom 1876 og 1965. Lovene innebar rasemessig segregering, gjennom å påby at de offentlige områdene hvor svarte og hvite kunne ferdes skulle holdes adskilt. Kilde: Wikipedia).
Jeg (slashfilms skribent) så Mudbound kun to dager etter at Donald Trump ble innsatt som president, etter sine valgløfter om å gjøre Amerika like spyttskinnende som i de glansfulle gode gamle dager, da de hvite menn hersket og svarte kjente sin plass. Mudbound er en påminnelse om at selv i de dager, var sannheten om den daglige eksistens mye, vel, skitnere”
– “Dee Rees’ ambitious, if severely overwrought movie about two Mississippi families in the mid-1940s and its attempt to shove a TV season’s worth of Southern Gothic soap opera into two hours: There’s a dynamite performance at the very center of it, courtesy of Jason Mitchell.
His WWII veteran, who comes home from fighting fascists to face down prejudice, both grounds the saga and gives it a sense of forward dramatic momentum; the more you watch him and fellow ex-soldier Garrett Hedlund bond over their experiences, the more you wished the whole movie was simply about them” (ROLLINGSTONE.com)
– “Dee Rees sin ambisiøse, hvis alvorlige overspente, film om to Mississippi-familier på midten av 1940-tallet og dens forsøk på å presse en historie som kunne vært verdig en hel TV-serie-sesong med sørstats-såpeopera (jeg kjenner ikke til hva som ligger i begrepet Southern Gothic) inn i to timers handling, har likevel en dynamisk prestasjon i sentrum, takket være Jason Mitchell.
Hans rolle som 2. verdenskrig-veteranen som returnerer hjem etter å ha kjempet mot fascistene og som nå står ansikt til ansikt med fordommer, gir historien både en solid plattform og gir en følelse av et dramatisk momentum som holder liv i filmen. Desto mer du ser av han og hans ex-soldatkamerat Garrett Hedlund knytte bånd over deres opplevelser, desto mer skulle du ønske at hele filmen simpelthen handlet om de to”
THE HERO
Det snakkes allerede om Oscar-nominasjon i 2018 til Sam Elliott, for hans tolkning av en aldrende skrantende filmstjerne som tar et oppgjør med sin egen fortid og dødelighet i denne karakterstudien av en film, som vistnok skal være en dramakomedie. Nick Offerman skal også etter rapportene gjøre en meget god prestasjon her. Kinematografisk får filmen positiv omtale for å ta i bruk et vakkert høstlys som gir filmens tematikk om å aldres et visuelt fint bilde, skriver pastemagazine.com.
WILSON
Dramakomedie om en ensom, nevrotisk og lystig, overærlig middelaldrende mann, som gjenforenes med sin fraseparerte kone og møter sin tenåringsdatter for første gang.
– “Woody Harrelson’s go-for-broke take on the titular misanthrope, a chatty cynic who has the ability to ruin any social situation in seconds flat. It’s hard to think of anyone who could have pulled off the part’s balancing act of oddball sunniness and self-loathing, or make you believe Wilson could charm an entire cellblock without playing down the character’s irritiable edges. Kudos also go to Laura Dern, who proves that nobody can end a sentence with the word “man” and imbue it with so much bone-deep bitterness” (ROLLINGSTONE.com)
– “Woody Harrelson har tittelrollen som en menneskehatende, pratsom kyniker, som innehar evnen til å ødelegge enhver sosial situasjon i løpet av sekunder. Det er vanskelig å se for seg noen andre som kunne balansert rollen bedre, hvor karakteren svinger mellom en underlig miks av oppløftet glede og selvforakt, eller fått deg til å tro at Wilson kan sjarmere en hel avdeling uten å spille ned karakterens irritable ytterpunkter. Ros også til Laura Dern, som beviser at ingen kan avslutte en setning med ordet “mann” og tillegge det en så ekte bitterhet.
Noen andre filmer fra Sundance jeg også tror kan være bra:
COLUMBUS (romantisk drama som sakte men sikkert kommer krypende under huden).
DAYVEON (Dayveon har mistet sin store helt, broren sin, i en gjeng-relatert skyteepisode. Vil han følge i brorens fotspor? Filmen omtales som skildrende uten å rette en pekefinger).
WHERE IS KYRA? (Stemningsfull og kraftig drama om en middelaldrende kvinne på randen av å rakne, filmet i en uvanlig effektfull stil. Med Michelle Pheiffer og Kiefer Sutherland. Denne virker faktisk ganske spennende).
Desierto fra Mexico er noe av det dårligste jeg har sett!
FILM: DESIERTO (Mexico, 2015)
En gjeng meksikanske illegale flyktninger på vei til USA gjennom et ugjestmildt og åpent “wasteland”. En psykotisk idiot med gevær, hvis favorittstrofe er “This is my land”, og en blodtørstig kjøter av ei møkkabikkje. De to i fellesskap likviderer de sjelløse og forsvarsløse meksikanerne en etter en, enten gjennon kaldblodig nedplaffing som om de var levende blinker, for de som er så heldige, mens resten ender opp som hundekjeks, i et par scener hvor jeg snur meg vekk fra skjermen i vemmelse.
Selvsagt har filmen en meksikaner, naturligvis Gael Garcia Bernal, som forsøker å stoppe galningen. Hvorfor denne Jack Daniels-supende slakteren er ute i ørkenen på jakt etter “fucking gringos” som han så pent hyler ut, får vi aldri noe svar på annet enn at han tydeligvis har fått for seg at til “The land of freedom” kommer ingen ubedte ustraffet. Man tar seg nesten i å spekulere i om Donald Trump har en finger med i spillet.
Til tross for at jeg egentlig ikke har stort mere å si enn at dette er en av de mest meningsløse drittfilmene jeg har sett, skal jeg utdype litt til. Det som i utgangspunktet hørtes og så ut som noe som kunne bli en spennende film det ørkenaktige wasteland-landskapet som et fascinerende stekende bakteppe tatt i betraktning, feiler på nesten absolutt alle måter.
Spennende er det ikke.
Det er forutsigbart til tusen.
Manuset stinker. Regien stinker verre.
Filmens badboy er komplett patetisk. Komplett!
Meksikanerne som vi selvsagt skal heie på har stort sett null karaktertrekk, så vi rekker ikke å bli kjent med noen av de før de sendes til de evige jaktmarker på bestialskt vis.
Gael Garcia Bernal gjør seg ikke direkte bort med sin prestasjon, men denne filmen vil for alltid henge over han som en mørk skygge.
Desierto er filmmatisk søppel og ingenting annet enn en blodig nedslaktning som får meg til å ta øynene vekk fra skjermen i ren vemmelse.
I dagens filmbloggpost tenkte jeg at siden jeg bor i Tromsø skal jeg se litt på filmer der TROMSØ er et av innspillingsstedene, hvor handlinga i filmen foregår i Tromsø, enten ved at stedsnavn er nevnt eller ved at det er klart gjennkjennbart.
Flere filmer er tidligere spillt inn i Troms fylke, på FilmCamp i Målselv blant annet, disse filmene er ikke medregnet her. Det er desverre veldig få filmer der handlingen foregår i Nord-Norges hovedstad, men det er noen, og det er faktisk også en og annen skuespiller og regissør som kommer fra Tromsø.
FILMER MED INNSPILLINGSSTED TROMSØ:
KINGS BAY (2016)
Årets nye norske spenningsfilm Kings Bay, med offisiell Norgespremiere 27. januar, retter søkelyset mot gruveulykka ved Kings Bay på Svalbard i 1962 der mange mennesker omkom. Hva om det ikke var en ulykke? En journalist fra avisa Nordlys begynner å grave i den gamle saken. Mye av handlingen i filmen utspilles i Tromsø. Filmen har foreløpig fått flere terningkast 4 og 5 fra norske filmanmeldere.
Innlegget fortsetter under traileren for Kings Bay.
GLASSDUKKENE (2014)
Thrilleren Glassdukkene fra 2014 har en rekke scener som foregår i Tromsø, og Tromsdalen. Filmen som ble regissert av Nils Gaup baserer seg på romanen Glassdukkene, som er skrevet av forfatteren Jorunn Thørring, som selv er fra Tromsø. Filmen ble aldri noen suksess på kino, til tross for grei omtale i media, og den ble vraket for utgivelse på DVD og Blu-Ray.
I Glassdukkene foregår iallefall en hel del av handlingen på en rekke kjente steder i Tromsø og Tromsdalen, som gamle Driv på Bangsund-kaia, ved Prestvannet, i Telegrafbukta, på Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), i Storgata, utenfor det gamle politihuset i sentrum, gatelangs i Tromsdalen, og ikke minst hadde politietterforsker Aslak Eira, filmens hovedperson, boligen sin i et hus like bortenfor byens rådhus. Og filmposteren prydes av Ishavskatedralen.
Det var meningen at to andre av Thørrings krimbøker med handling fra Tromsø skulle filmatiseres, men prosjektet ble desverre lagt død etter at den første filmen ikke klarte å spille inn nok penger på kino.
Etter at det ble klart at filmen floppet på kino og at nye filmer neppe ville bli laget, slaktet forfatter Jorun Thørring Glassdukkene og regissør Nils Gaups arbeid med filmen, og kalte det en dårlig film, og så videre. Hun hadde tydeligvis forandret mening totalt siden hun så filmen på førpremiere, for da uttalte Thørring nemlig i et intervju med NRK at hun var veldig fornøyd….
Glassdukkene er tilgjengelig for digitalt leie/kjøp hos iTunes Store, med priser fra 29 kroner.
Innlegget fortsetter under Glassdukkene-traileren.
INSOMNIA (1997)
I Insomnia blir aldri Tromsø nevnt, men vi ser selvsagt at det er i Tromsø mye av handlinga foregår, blant annet er scenene fra Fjellheisen og Fløya ekstremt flotte, samt scener fra søppelfyllinga i Ørndalen, på en av pirene i Tromsøsundet, noen sentrumsscener og kjørescener fra fastlandssida der vi ser over mot Tromsøya. Hovedrollene bekles av Stellan Skarsgård og Bjørn Floberg. I tillegg får vi artige innslag av Kristian Figenschau og Finn Arve Sørbøe.
Drapet på en ungjente fører til at en svensk toppetterforsker sendes nordover. Han sliter med indre demoner etter at etterforskningen går fryktelig galt, samtidig som noen har sett hva som skjedde. Dessuten er det lyst døgnet rundt og han lider av søvnmangel… Insomnia ble en knallsuksess, og fikk også en amerikansk remake. Filmen er regissert av Erik Skjoldbjærg som er fra Tromsø.
Insomnia er den absolutt beste filmen fra Nord-Norge, og er både spennende og litt mystisk. En film som absolutt anbefales hvis du finner den.
Innlegget fortsetter under videoen med Insomnia-traileren.
1997 FOREVER (THERE`S ALWAYS NEXT SEASON)
Dette er en dokumentar om snowboardmiljøet i Tromsø på 90-tallet, miljøets forsvinning og den kollektive tilbakekomsten 15 år senere, har regissør og Tromsøværing Carl Christian Lein Størmer sagt til avisa iTromsø. Filmen skulle være klar i januar 2014 ble det meldt av avisene året før, men den ble utsatt, og skulle deretter være åpningsfilmen under TIFF 2015 (filmfestivalen i Tromsø) under tittelen “There`s always next season”, men det ble det heller ikke noe av.
På en liste avisa iTromsø lagde før jul i 2015 var filmen med, under tittelen “1997 forever”, så da er den vel ferdig (?) og heter det nå. Ifølge avisa har regissøren nektet å gi filmen ut på DVD eller noen annen plattform, og filmen har kun blitt vist med live musikkfremføring av Tromsøbandet “1997”. Av en trailer på Youtube fremgår det at filmen ble vist noen ganger vinteren 2014/15.
Filmen, hvis den nå i det hele og store ble helt ferdig, er ihvertfall laget i Tromsø, av og med Tromsøværinger.
SKALLAMANN (2011)
Prisvinnende kortfilm med bl.a. Ole Giæver og Frank Kjosås, om en tenåring (Kjosås) som har blitt kyssa av en skalla mann (Giæver). Filmen, som er en kort musikalkomedie, er innspilt i Tromsø, og er ganske så hysterisk morsom. Av andre kjente navn medvirker Marit Adeleide Andreassen, Randolf Walderhaug, Ulla Marie Broch og Solfrid Heier. Den varer kun 11 minutter. Se den da vel! 🙂
Filmen ligger blant annet på YouTube.
Saken fortsetter under YouTube-videoen, som inneholder hele Skallamann.
ISHAVSBLOD (2016)
Den mye omtalte splitter nye selfangst-dokumentaren Ishavsblod, som gjorde braksuksess på TIFF nylig, har også noen få scener som er spillt inn i Tromsø. Filmens to regissører, Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen, er forøvrig fra, ja du gjetter riktig, Tromsø.
Ishavsblod (Sealers – One Last Hunt) kommer på kino i februar.
I NI LIV(1957) skal vist noe av handlingen være spilt inn på Kvaløya.
Det finnes vistnok/muligens også en nullbudsjettsfilm, som senere fikk 75 000 i støtte (kilde: nrk.no), som heter AURORA, fra 2010, med hele sin handling fra Aurora Fokus kino i Tromsø (!), og med den danske stjernen Kim Bodnia i en birolle! Denne filmen som omtales som en romatisk komedie hadde jeg aldri hørt noe om før den plutselig dukka opp i et Google-søk og på wikipedia.
Filmen er laget/skulle lages av en vennegjeng fra Tromsø, kunne TV 2 melde i sin dekning av arbeidet med filmen i 2009. Angivelig skulle den være ferdig i 2010. Jeg finner noen gamle artikler fra NRK og TV 2 om filmens produksjon, intervju med Bodnia om filmen, men ingenting om at den faktisk har blitt ferdig og vist? Isåfall, hvordan i granskauen kunne jeg ha latt den gå meg hus forbi??? Om noen vet noe om dette, bruk gjerne kommentarfeltet eller ta kontakt! 🙂 Det hadde vært morsomt å se den, men det kan man vel bare glemme?
Som dere skjønner er desverre ikke Tromsø med sine vakre og ville omgivelser brukt for mye i filmer og serier, men noen spennende prosjekter der Tromsø skal brukes som location/innspillingssted er under arbeid. Blant annet kommer det en ny film om krigshelten Jan Baalsrud, hvor litt av handlingen foregår i Tromsø, bekreftet regissør Harald Zwart tidlig i prosessen.
Filmen som har fått en god del omtale i lokalpressen heter DEN 12. MANN. Noen av opptakene fra Troms fylke startet i april 2016, i september ble de første klippene fra filmen sluppet, og så nylig som i oktober hadde man audition i Tromsø der man søkte etter statister. Den 12. mann har ventet premiere i løpet av 2017.
Det finnes muligens noen andre filmer eller TV-serier der noe av handlinga foregår i Tromsø. Gi meg gjerne et vink om det hvis du vet om noe jeg ikke har nevnt her 🙂 Det er dog ikke mange det i så fall dreier seg om, men dette har jeg ikke full oversikt over. En serie jeg kommer på er fotball-dokumentarserien Fotballproff som gikk på NRK i 2014. Jeg mener også å ha et vagt minne om å ha lest om en utenlandsk film hvor handlinga startet i Tromsø, men hva heter den? Spør du meg, spør jeg deg…
I tillegg er det også en del kortfilmer som er spillt inn i Tromsø, flere har vært vist på TIFF og noen bl.a. i Cannes, men ingen er like kjente som Skallamann. I Tromsø er det forøvrig et levende og energisk ungt filmmiljø knyttet til ungdomshuset Tvibit, med blant annet festivalen NUFF (Nordic Youth Film Festival). Sjekk ut nuff.no for info.
NOEN KJENTE FILMNAVN FRA TROMSØ:
Erik Skjoldbjærg, regissør. Bl.a. regi på Insomnia (1997), Nokas (2010), En folkefiende (2005), Pionèr (2013) og Pyromanen (2015).
OIe Giæver, regissør og skuespiller. Bl.a. regi og spiller i Mot naturen (2014) og Fra balkongen (2017), regi for Fjellet (2011).
Kristian Fr. Figenschow, skuespiller. Med i bl.a filmer som Kings Bay (2016), Piratene (1983) og Insomnia (1997). Mest kjent fra teater (HT) og som “Jendor” i “Oluf”
Ketil Høegh, skuespiller. Med i TV-serier som Offshore (1996-99); Marerittet (1989); Svarte penger, hvite løgner (2004) , og i den nye filmen Kings Bay (2016). Også Høegh er først og fremst et kjent og kjært teater-navn i Tromsø.
Torstein Bjørklund, skuespiller. Med i NRKs suksess-serie Kampen om Tungtvannet (2015). Spiller også bl.a. i filmen Morgenrøde (2014).
Arthur Arntzen. Han Oluf! Ikke akkurat et “filmnavn”, men skuespiller var han jo.
Amrita Acharia, skuespiller, med i Frikjent sesong 2 (2016).
Cecilie Mosli, skuespiller og regissør. Jada, jeg vet at Mosli er fra vakre Malangen, et lite stykke utenfor Tromsø, men som 15-åring flyttet hun til Tromsø for skolegang på musikklinjen på Kongsbakken vgs, og hun bodde noen år i byen. Dessuten liker jeg henne, så hun nevnes her 😉 Har spilt i en lang rekke TV-serier og filmer. Blant annet sett i NRK-serien Øyevitne (2014), og filmen Naboer (2005), Elling (2001) og Kompani Orheim (2012). Regi på Mammon (2014) og noen episoder av Frikjent (2016).
Oscar-nominasjonene er klare. Det må selvsagt kommenteres.
Årets Oscar-utdeling finner sted 26. februar (natt til 27. februar norsk tid), og er naturligvis et av årets store begivenheter for filminteresserte.
Årets nominasjonsliste inneholder vel ikke de enorme sjokkene eller overraskelsene akkurat, men kanskje noen små, og som vanlig er det ikke alt som er som det burde være.
I år slipper dog Oscar-akademiet unna å kritiseres for å kun være kritthvite i sine nominasjoner, da de har funnet plass til flere fargede skuespillere og filmer også, noe som nærmest burde være en selvfølgelighet.
Den store nominasjonsvinneren er musikalen LA LA LAND, som har all grunn til å smile om dagen. Nylig fikk Damien Chazelles film 7 Golden Globe-priser, av 7 mulige kategorier den var nominert i, og nå følges det opp med sinnsyke 14 Oscar-nominasjoner, i 13 ulike kategorier. Med andre ord kan LA LA LAND potensielt vandre hjem fra Oscar-showet med 13 priser.
Imidlertid håper jeg ikke den gjør det. Filmen er bra den, og skuespillerprestasjoner og en hel del annet er bra ved den, men så bra at det fortjener 13 Oscar er det slettes ikke. Jeg gav forøvrig nylig filmen terningkast 4 etter å ha sett den på TIFF, og syns jo den fortjener noen priser, men 13???
En liten overraskelse er det å se den svenske komedien EN MANN VED NAVN OVE nominert i kategorien beste fremmedspråklige film. Også det er en bra film, men jeg hadde ikke trodd den ville nå opp og bli nominert, for så fantastisk er den ikke. Jeg liker filmen, men av de mange påmeldte filmene i denne kategorien er det flere blant de som ikke ble nominert som jeg syns hadde fortjent nominasjonen mye mere. Jeg kan kort nevne “The Distinguished Citizen” fra Argentina, “Elle” fra Frankrike og “Sparrows” fra Island, som alle tre er klart bedre, særlig de to fra Island og Frankrike.
Kanskje burde også vår egen “Kongens nei” vært forran i køen, men den norske storfilmen ble i likhet med fjorårets “Bølgen” forbigått. EN MANN VED NAVN OVE fikk forøvrig også nominasjon i år i kategorien for beste makeup/sminke/hår.
Som kjent er jeg tilhenger av filmer fra Sverige, så hyggelig er dette dog for våre svenske filmvenner. Filmen har forresten også noen norske innslag i produksjonen. På facebook skriver filmtidsskriftet Montages at den svenske filmen har noen norske innslag, den er co-produsert av Fantefilm, ved Are Heidenstrøm, og har musikk av den norske komponisten Gaute Storaas og lyddesign av Hugo Ekornes.
Mest gledelig etter mitt syn er det å se Isabelle Huppert nominert som beste kvinnelige hovedrolle, for ELLE. Alle nominasjonene MANCHESTER BY THE SEA har fått er også gledelige, og svært fortjente. Særlig gledelig og morsomt er det å finne Lucas Hedges nominert for beste mannlige birolle for hans innsats i filmen. Hyggelig er det også å finne HELL OR HIGH WATER med to nominasjoner, deriblant som en av ni filmer som er nominert som beste film. Imidlertid regner jeg vinnersjansene som minimale.
Den store Oscar-vinneren blir nok LA LA LAND spår jeg, men jeg håper og tror at den ikke får pris for verken beste film eller skuespill. Beste regi, kinematografi og lyd bør den derimot gjerne få, og den drar garantert også med seg noen av de “tekniske” og øvrige prisene, blant aktuelle kategorier kan være lyd, lydmiks, filmmusikk, sang, produksjonsdesign, manus, og flere av de vil være helt greit også at filmen vinner.
Den nominasjonen jeg er mest uenig i er Viggo Mortensen som beste mannlige hovedrolle for CAPTAIN FANTASTIC. Jeg digger Mortensen, bortsett fra i denne filmen som er en film jeg virkelig hater. Usj! Heldigvis er vinnersjansen hans ganske liten, da han konkurrerer mot Casey Affleck (MbtS) og bl.a. Denzel Washington (FENCES), og også Gosling (LLL) står nok forran han vil jeg tro.
Forøvrig er det fortsatt mange av de nominerte filmene jeg ikke har sett, så jeg har litt å ta igjen den kommende måneden. Som vanlig regner jeg med å komme med en filmbloggpost med alle vinnertipsene for Oscar-utdelingen når det nærmer seg den store kvelden.
I følge gammel overtro er fredag den trettende viden kjent som den store ulykkesdagen. En dag preget av uhell, ulykker og makabre massakrer, om ikke annet på film.
Husk å steng porten, lås dører, steng vinduer, skalk alle luker, og håp på det beste. Svar for all del ikke telefonen om den ringer og åpne for guds skyld ikke om det ringer eller banker på døra!
La nå endelig ikke meg skremme deg med tåkeprat om dagens dato, istedet gir jeg deg fem varierte grøssere for kvelden.
Er du likevel så urutinert at du forlater kåken i kveld, ikke si at du straks er tilbake. Alle vet hva som da skjer, sant?
5
HALLOWEEN (1978)
Er du tilhenger av klassikere som skremmer livskiten ut av deg? Da er denne et greit tips. Halloween er vel best rundt….halloween-tider, men fredag den 13. er vel like god som alle andre dager å bli forfulgt av en gærning på?
4
SKRIK (Scream, 1996)
Når vi snakker om gærning…
Morsom og underholdende ungdoms-slasher som sikkert fortsatt kan generere noen rykninger i kroppen når man ser på….
PS: Er jeg ikke flott med Scream- trynet mitt?
3
DRACULA (1931)
Dette trynet vil du derimot ikke se i mørke kroker! Det er sikkert enklere å finne blod å slurpe i seg enn å finne denne virkelige horror-klassikeren tilgjengelig, men gjør et forsøk så kanskje skremmer fyren på bildet vannet (om ikke blodet) av deg!
2
JAWS (1975)
Vann er forresten et sted du ikke skal hive deg uti i dag. Hedligvis er badetemperaturene i januar ikke så forlokkende. Dermed ingen grunn til å frykte en “Haisommer” akkurat nå, med mindre du som leser befinner deg på varmere breddegrader? Isåfall, ikke bad i dag!
1
FRIDAY THE 13TH (1980)
En slik listes naturlige topp er selvsagt den urikoniske skrekkgrøsseren Fredag den 13. fra 1980.
Hos platekompaniet.no (som desverre ikke har filmen i salg lengre) står følgende: Velkommen til Camp Crystal Lake. Dette er innsjøen som lokalbefolkningen mener er forbannet, og som er kjent for sin blodige historie. Det er rett og slett et perfekt sted for en rallende psykopat som gjerne vil myrde leirdeltagere, én etter én, i det vakre måneskinnet. Sean S. Cunninghams originale skrekkfilm avstedkom utallige avleggere og hundrevis av imitatorer. Med Kevin Bacon og andre superstjerner på rollelisten, kombinert med kreativ bruk av skarpe gjenstander og en seriøst gal fyr med en mamma som forguder ham, fortsetter denne gyserklassikeren å skremme vannet av oss.
I det hele og store er det vanskelig å oppdrive den originale filmen som kom i 1980, men skulle du snuble over den på nett i kveld, se den, hvis du tør!
Prisutdelingssesongen er i full gang! Golden Globe hadde sin utdeling natt til mandag norsk tid. Her er noen små synspunkter på prisutdelingen.
Som kjent er det to store prisutdelinger i statene, med Oscar som den digre prisen, og Golden Globe som den nest største, en prisutdeling som i tillegg til prestasjoner innen film også er en prisutdeling for TV-serier/filmer.
Nattas store høydepunkt var uansett ikke noen av prisene som ble delt ut. Talen en bokstavlig talt glitrende Meryl Streep (sjekk bilder av kjolen ;p) holdt med stoisk ro etter at hun ble tildelt Golden Globes ærespris Cecil B. DeMille Award var nemlig mildt sagt minneverdig. For en enorm tale og for ei dame! Har du ikke sett den bør du absolutt finne den på nett, for Streep ass, fy flate! Om jeg likte Streep fra før, så ble hun nærmest gudinne i løpet av natta. Det hun sa om mobbing, å vise empati og utredningen hennes om mangfoldet i Hollywood, var glimrende. Det var selvsagt et velrettet stikk til den kommende presidenten, sånn forresten.
Showets store vinner ble musikalen LA LA LAND, med 7 nominasjoner og like mange priser. Filmen røsket med seg beste film i kategorien beste musikal/komedie, beste regi og manus til unge og fantastiske Damien Chazelle, og beste skuespillere i en musikal/komedie til Ryan Gosling og Emma Stone. At filmen dominerte så mye under GG kan være et forvarsel om hva vi har i vente senere i vinter under Oscar-gallaen.
Foreløpig har jeg sett få av de nominerte filmene og seriene fra årets GG, men en av de jeg nettopp har sett er MANCHESTER BY THE SEA, en glimrende film som gav Casey Affleck en veldig fortjent Golden Globe for beste mannlige skuespiller i kategorien dramafilm, som vel er kategorien som henger høyest blant prisene for beste film og beste skuespillerprestasjoner (?). Som kjent er GG delt opp, slik at det deles ut to priser for beste film, til beste musikal/komedie, og beste drama, og likeså er skuespillerkategoriene delt opp i to også. HELL OR HIGH WATER har jeg også sett, men den gikk tomhendt hjem. Uansett en veldig god film.
Utdelingen gjorde meg ellers selvsagt veldig lysten på å se en del av filmene som vant eller var nominerte, når de nå engang ankommer Norge. LA LA LAND må jeg selvsagt se, selv om musikaler på film virkelig ikke er min greie egentlig (på teater, ja, på film, nja). Imidlertid er jeg stor fan av regissør Chazelle, og både Gosling og Stone er sympatiske skuespillere, så kanskje er det bra. Jeg har også en stygg anelse om at filmens soundtrack kan komme til å gi meg noen strofer på hjernen 😉
MOONLIGHT, som fikk prisen for beste dramafilm, er en annen å sjekke ut, det samme med den fransk-hollandske kontroversielle filmen ELLE, som gav Isabelle Huppert prisen for beste kvinnelige skuespiller i en dramafilm. Filmen ble også kåret til beste utenlandske. Ellers har jeg notert meg LION (med Dev Patel), Hacksaw Ridge (tja? Jeg liker Andrew Garfield, men at den er regissert av Mel Gibson gjør meg skeptisk), og LOVING, blant annet.
Av TV-serier så må jeg vel få sjekka ut THE NIGHT MANAGER etter at serien fikk tre priser, både beste mannlige hovedrolle i en miniserie eller TV-film og begge birolle-prisene.
Som seg hør og bør var det selvsagt mye glamour og store skuespillere, og mye tøys og kødd. Ikke vet jeg om Goldie Hawn gjorde seg til og spilte på scenen, hun virka ihvertfall ikke helt sober 😉 Forøvrig liker jeg Hawn, hvis du lurte, så det var nok bare kødd. De stivpynta i salen flirte ihvertfall 😉
2016 bød på mye film. Her er en håndfull spesielle filmminner fra året som er ved veis ende snart.
Etterson jeg ikke har sett så veldig mye ennå av nytt filmmateriale fra 2016 ser jeg det lite hensiktsmessig å lage noen best of-liste nå, derimot har jeg istedet her skrevet et lite innlegg om fem filmminner fra 2016 som enten har berørt eller bare rett og slett underholdt hemningsløst. Førstnevnte film er faktisk en av de beste filmopplevelsene mine noensinne. Flere av filmene er nok produsert i 2015, men alle ble sluppet for det norske publikum i år, ihvertfall på lovlige plattformer for film 😉
Jaaaada, filmen er fra 2015, og var med i Oscar-racet fra 2015. Men den hadde sin premiere her til lands i 2016. Norgespremieren kom under filmfestivalen i Tromsø i januar, der jeg takk og lov fikk sett den på kino, og etter at Oscar-nominasjonen for beste film, beste regi og beste kvinnelige hovedrolle ble offentliggjort ble den offisielle Norgespremieren fremskyndet.
Ihvertfall fremstår ROOM som det absolutt mest fantastiske som rullet over norske kinoskjermer i 2016. Vidunderlige og eksepsjonelle skuespillerprestasjoner av Brie Larson og 9 år gamle Jacob Tremblay, og knapt et øye blant publikum var tørt. Tremblay leverte ellers den mest enestående og utsøkte barneskuespillerprestasjon jeg noensinne har sett, og det var en forbigåelse at han ikke fikk Oscar-nominasjon. Larson fikk derimot sin høyst velfortjente Oscar. Room er klaustrofobisk uten å egentlig være det, den er sin mørke forutsetning til tross en livsbejaende beretning og en skildring av en mors ubetingede kjærlighet for sin sønn, og et barns oppdagelse av verden. Filmkunst på høyt plan. Terningkast 12, minst 😉
Spansk/argentinsk drama med humoristiske undertoner om et av de tristeste temaene; for tidlig død. Men dette er så mye mere enn en film om en middelaldrende mann som har fått dødsprognosen sin, det er en hjertevarm historie om vennskap, kommunikasjon, sønner, fedre, og en hund. Fantastisk 🙂
Årets mest sinnssjuke actionkomedie er den elleville crazykomedien The Brothers Grimsby, der en toppspion må drasse med seg den villstyrige broren sin som er fotball-hooligan. Og idiot. Nøkkelordet er Sascha Baron Cohen. Elefantejakulering er noe av det du må være forberedt på.
TB Grimsby er egentlig veeeeldig ekkelt, haha, men jeg klarte ikke å dy meg, for TB Grimsby fikk gapskrattet fram. Og da har den levert.
.
Spenning/krim
HELL OR HIGH WATER
Årets for meg beste kriminalhistorie på film. Bli ikke overrasket om Hell or High Water er med i Oscar-racet for 2016. Dette er den type krim som skiller seg ut, mye takket være en tidsriktig tematikk og at det faktisk er en slags moderne western.
Filmens bakteppe med støvete og nedslitte amerikanske småbyer er dessuten, på litt snodig vis, veldig forlokkende.
Island leverte et par skikkelige godbiter i 2016, med STABUKKER og SMÅFUGLER. Sistnevnte var den som gjorde sterkest inntrykk, og som også gir oss et fascinerende islandsk goldt og nakent landskap som et bakteppe som bakes inn i filmen. I Småfugler står forholdet fordrukken far-sønn sentralt, samt temaer som samhold, tilhørighet og et par fryktelige hendelser. Småfugler er også en “coming-of-age” film, eller en såkalt oppvekstskildring. Anbefales absolutt.
PS: Filmhjerte elsker SKAM. Ha et “skam-fullt” nytt år 😉 Skam sesong 4 kommer i 2017!
2016 er snart historie. Takk til alle lesere og besøkende som har gjestet filmhjerte i løpet av året. Undertegnede ønsker dere alle velkommen tilbake og et riktig godt nytt år med mange supre filmer og serier 🙂
