-“Jeg vil ikke være svak”, sier hovedpersonen Viljar i en av mange sterke scener i den nye Utøya-filmen 22 JULY, som ble tilgjengelig på Netflix 10. oktober.

Svak er han imidlertid definitivt ikke. Paul Greengrass sin veldig mye omtalte film om angrepet på regjeringskvartalet i Oslo og AUFs sommerleir på Utøya 22. juli 2011 er nemlig på veldig mange måter en veldig sterk film. Sterk er et gjennomgangsord her, for filmen etterlater seerne mange sterke inntrykk, særlig den første drøye halvtimen, hvor filmen bærer actionpreg.

FILMANMELDELSE:

22 JULY

Biografisk krimdrama, USA/Norge, 2018, 2 t 23 m

Regi: Paul Greengrass

Med: Anders Danielsen Lie, Jon Øigarden,
Jonas Strand Gravli, Isak Bakli Aglen,
Maria Bock, Thorbjørn Harr, Lena Kristin Ellingsen,
Eindride Eidsvoll, Ola G. Furuseth, Mathias Eckhoff,
Ulrikke Hansen Døvigen, Tone Danielsen, med flere

Aktuell: Filmen hadde verdenspremiere i september i Venezia, og Netflix-premiere 10. oktober

Filmen som varer omlag 2 timer og 20 minutter er etter den actionpregede starten et veldig velskrevet og velspilt drama, med mange både sterke og rørende øyeblikk. Når i tillegg skuespillerprestasjonene er solide stort sett over hele linja har resultatet blitt et gripende drama som yter de overlevende og ofrene rettferdighet. Det er tid for ettertanker underveis i filmen, som sikkert vil føles både nær, skremmende og sterk for de som ble berørt av angrepene. Det er godt kjent at filmen har vært omstridt og omdiskutert allerede lenge før den var en realitet, og diskusjonene vil nok fortsette.

Vi kjenner vel alle historien. I filmens første drøye halvtime ser vi terroristen Behring Breivik utføre sine iskalde angrep mot regjeringskvartalet, og ikke minst mot ungdommene på Utøya. Disse minuttene gir frysninger nedover ryggen, selv om Greengrass ikke serverer noen grensesprengende scener. Skildringene og actionsekvensen blir aldri spekulativ eller for grafiske, med unntak av nærbildene av en skadeskutt Viljar, som altså er filmens hovedperson. Vi følger Viljar og broren Torje gjennom intense minutter på Utøya når desperasjonen sprer seg som ild i tørt gress.

I 22 JULY følger vi Viljar Hanssen, som sammen med broren Torje overlevde angrepet på Utøya. Resten av filmen følger vi Viljars kamp tilbake til livet, og hvordan hendelsene på Utøya har satt merke i han, familien og samfunnet forøvrig. Vi følger samtidig opptakten mot rettssaken mot Breivik, og selve rettsdramaet som fulgte. Viljar og familien bodde i tiden rundt angrepet på Svalbard, og noe av handlingen i filmen foregår dermed der (skal nevnes at Svalbard-scenene er innspilt på Island).

Jonas Strand Gravli har rollen som Viljar.

En hovedrolle den unge skuespilleren til nå best kjent som småklein kjøkkenansatt i NRKs “Heimebane” utfører på en veldig imponerende måte. Ansiktsuttrykkene hans forteller både om frykt og fortvilelse. Rollefigurene Viljar og Torje, som altså er de virkelige personene også, formidles på en nær og sterk måte.

Hovedrolle har også selvsagt Anders Danielsen Lie, som heldigvis ikke deler annet med skapningen han spiller enn fornavn. En av våre beste skuespillere her til lands er nemlig den som har rollen som landets mest forhatte mann, terroristen Anders Behring Breivik. Å spille rollen som Breivik har vært ekstremt vanskelig for Danielsen Lie, men resultatet har blitt veldig bra. Jeg syns, heldigvis forsåvidt, dog at han ikke får frem de samme iskalde og følelsesløse blikkene vi husker fra Breivik under rettssaken. Men han imponerer han også, Danielsen Lie.

Kraftfulle prestasjoner leverer også unge og hittil ganske ukjente Isak Bakli Aglen, i rollen som Viljars lillebror Torje. Jeg skulle riktignok ønsket å sett mer av han i filmen, for det er åpenbart i filmen at også Torje sliter med etterdønningene av angrepet. Bakli Aglen, som er fra Tromsø (korriger meg om det er feil, og Viljar og Torje er fra Tromsø de også) fremviser iallefall at han er et talent foran kamera.

Også Maria Bock og Thorbjørn Harr som spiller Viljar og Torjes foreldre gjør etterhvert en meget god jobb i sine roller. Jon Øigarden gjør en bra rolletolkning som advokat Geir Lippestad, selv om han ikke fremstår med samme pondus og ansiktsuttrykk som den ekte Lippestad, men ut fra manus gjør han absolutt en god figur. For meg helt ukjente Ola G. Furuseth fyller rollen som daværende statsminister Jens Stoltenberg på en tilfredsstillende måte. Muligens kan man si at Furuseths toneleie ikke helt matcher Stoltenberg, uten at akkurat det har særlig å si.

22 JULY har derimot en svakhet som det som norsk er umulig å ikke bemerke. Filmens tale er som kjent på engelsk. Det er unektelig litt merkelig og snålt å se og høre at det i et norsk miljø snakkes engelsk. Ungdommene på Utøya, Breivik, Lippestad, ja alle sammen, snakker engelsk. Dette føles litt påtatt og legger utvilsomt en viss demper på filmen. Det oppleves en smule tåpelig at ungdommene tidlig i filmen sitter på Utøya og synger en sang, på norsk, men altså fortsetter å snakke engelsk! Ja ja.

Dog er denne engelske talen langt mindre skjemmende enn fryktet, fordi manus og særlig spill er såpass bra. Jeg klarer likevel ikke å unngå å føle at engelsk tale gir en større avstand fra de virkelige hendelsene, det blir rett og slett litt sjelløst, selv om grepet med engelsk tale absolutt er fullt forståelig ut fra ønsket om å gjøre filmen så tilgjengelig som mulig for et internasjonalt publikum.

Snålt er det jo allikevel å høre TV 2s Arill Riise lese nyheter på engelsk i bakgrunnen på en TV, og se VG og Dagbladet med engelske overskrifter. Vi ser også en fiktiv avis som skal vise at dette er i Norge. Litt teit akkurat det. Imidlertid heter det heldigvis ambulanse og politi, på biler og bekledning, slik at dette samtidig føles norsk. Jeg registrerer ellers at filmen tydeligvis har slått bedre an blant utenlandske filmkritikere enn hos norske, noe som forsåvidt er forståelig. Jeg er uansett av den formening at dette er en ut fra forutsetningene godt laget film.

22 JULY kunne muligens hatt et dypere fokus på Lippestad og hans kvaler rundt å ta saken, og jeg syns videre at Stoltenberg-rollen har blitt for anonym. Slik mange husker hendelsene fremsto Stoltenberg som veldig samlende, sterk og synlig i tiden etter angrepene. Kanskje kunne dette vært løftet bedre frem i filmen?

Nå er det riktignok de overlevende, ofrene, familiene deres og etterlatte filmen skal løfte frem, noe den klarer. For selv om 22 JULY for nordmenn nok fremstår som en historie og en bakgrunn vi kjenner veldig godt, og uten større overraskelser, har filmen blitt en hyllest til ofre og overlevende.

22 JULY yter nemlig etter mitt syn de overlevende og de som falt i Oslo og særlig Utøya, stor rettferdighet.

I motsetning til Erik Poppes Utøya-film fra tidligere i år får vi altså i Greengrass sin film visualisert terroristen Breivik, og vi kommer litt inn i hodet på fyren. Filmen rettferdiggjør derimot aldri Breiviks handlinger, eller gjør et forsøk på å rette noe sympati mot han. Sympatiene legges helt og holdent til de overlevende, ofrene og deres familier og etterlatte.

Som en liten kuriositet å nevne er det forresten Anders Danielsen Lies mor, Tone Danielsen, som spiller dommer i rettssaken mot Breivik.

(Spoiler i denne setningen) En av filmens mest overraskende kommentarer er det Breiviks mor som leverer, i en scene hvor hun snakker med Lippestad. Hvis hun virkelig sa dette, er det bare en ting å si. Du tar feil, frøken. Sønnen din hadde ikke litt rett.

Han er nemlig kun en feiging og en sadist. La oss aldri glemme det – filmen gjør heller ikke det. Greengrass ønsker kanskje mest av alt å advare verden mot folk som Breivik, men han gjør også et forsøk på å la publikum forstå noe av hva som drev Breivik til ugjerningene sine, selv om det kun pirkes litt lett i tematikken rundt høyreekstremisme, fremmedhat og slike momenter.

Viktig å huske er det at 22 JULY ikke er en dokumentarisk gjenfortelling av virkeligheten, men et filmatisert drama, som ligger nær virkeligheten, basert på virkelige hendelser. Filmen er basert på Åsne Seierstad sin bok “En av oss”. Hva som er virkelige hendelser og hva som er fiksjon ligger det naturligvis flere artikler ute på nett om, for eksempel hos Dagbladet.

Filmen kunne vært gjort bedre, men alt i alt er 22 JULY nok en kraftfull påminnelse om handlingene som rystet Norge, og verden, en sommerdag i juli 2011, og en gripende fortelling om uskyldige, unge, håpefulle og engasjerte ungdommer som aldri kom tilbake i live fra Utøya.

Filmen anbefales av Filmhjerte. 22 JULY ser du på Netflix.  

#22july #22julyfilm #netflix #netflixfilmtips #film #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #filmanmeldelse #netflixnorge #paulgreengrass

Foto: Netflix

Kommentarfeltet er forøvrig åpent for innspill og synspunkter.

En ny spillefilm om jævelskapet som rystet Norge 22. juli 2011 er like rundt hjørnet, en spillefilm som Filmhjerte ser frem til å se. Man kan vel ikke si det er noe man direkte gleder seg til. Det dreier seg naturligvis om den senere tids mye omtalte kommende Netflix-finansierte 22. JULY fra regissør Paul Greengrass, som vi jo vet tidligere har blitt Oscar-nominert for en film om en grufull og utenkelig terrorhandling (United 93, filmen om 9/11-terroren i USA).

Filmhjerte har nylig sett Erik Poppes norske dramafilm UTØYA 22. JULI (også kjent som U July 22), og har drodlet ned noen tanker om filmen, og om kommende filmer om samme tematikk. Dette er derfor ikke en tradisjonell filmanmeldelse og omtale, men en slags kombinasjon av filmomtale og snakk om en kommende film.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Eller, er spent på, er vel mer riktig å si enn at jeg ser frem til.

Jeg hadde egentlig ikke så veldig lyst heller til å se disse Utøya-filmene i utgangspunktet når jeg hørte om de for første gang, men nå har jeg jo et åpent sinn rundt mye av film, så jeg fattet vel interessen etterhvert, slik det nok var for mange andre også.

Etter at jeg nå omsider har sett Erik Poppes UTØYA 22. JULI, steg interessen for det som skal komme. Poppe sin film er nemlig såpass nennsomt behandlet for å ikke virke støtende eller upassende. Til tross for tendenser til pipekonsert og buing fra salen da den hadde verdenspremiere i Berlin, har filmen senere fått en stort sett gjennomgående god mottagelse fra presse, filmanmeldere og publikum.

Når det gjelder Greengrass sin film er det likevel stor spenning rundt hvorvidt den får samme stort sett positive mottagelse. Senhøsten 2017 signerte nemlig over 22 000 personer under på en underskriftskampanje mot den kommende Netflix-finansierte filmen, og oppfordret til boikott både mot filmen og Netflix (kilde: Aftenposten 7. nov. 2017), så det er utvilsomt en kontroversiell film som snart er premiereklar.

Tidligere i uka slapp Venezia-festivalen, der Greengrass-filmen skal ha verdenspremiere, tre stillbilder fra 22. JULY, tre stillbilder som gir en bitteliten pekepinn på hva vi har i vente. Jeg har dessuten fått tilgang på en ørliten titt på en uferdig trailer som ikke er sluppet ennå.

Men som vi allerede vet fra medieomtaler vil vi i Greengrass sin film få visualisert selve terroristen, som spilles av Anders Danielsen Lie. Han er en av norsk filmindustris sterkeste kort, og det er et modig valg av han å ta på seg rollen som Norges mest forhatte mann, kanskje gjennom alle tider (?), Anders Behring Breivik. Ikke minst vil det være knyttet betydelig spenning rundt hvordan beistet fremstilles. Vil filmen være spekulativ? Vil filmen gjøre et forsøk på å skildre historien sett fra Breiviks ståsted?

Det ene stillbildet som er sluppet fra filmen viser rettssalscener. Om det er noe det norske folk har sett mer enn nok av er det vel Breivik i retten, så forhåpentligvis er fokuset lagt på den overlevende fra Utøya, Viljar Hanssen og broren Torje fra Tromsø, som filmen etter sigende skal handle om. De to spilles av Jonas Strand Gravli (Viljar, til høyre på bildet under. Gravli huskes fra NRKs Heimebane der han spilte ekkel kjøkkengutt) og hittil relativt ukjente Isak Bakli Aglen (t.v. på bildet). Stillbildene fra Greengrass sin film har noe over seg som virker triggende for interessen.

At vi vet at de to brødrene heldigvis kom levende hjem fra Utøya er fint å tenke på, men hvordan filmen behandler ettervirkningene (hvis den gjør det) blir veldig interessant å se. Greengrass sin film er forøvrig basert på Åsne Seierstad sin bok om Utøya, “En av oss“.

Vil vi få se ihjelskutte ungdommer? Spørsmålene er naturligvis de samme rundt disse produksjonene. Poppes film, som jeg altså omsider har sett, er gledelig nok iallefall ikke spekulativ, selv om den viser et par veldig sterke close-up bilder av drepte barn/ungdommer. Men som sagt er ikke den filmen verken spekulativ eller laget i underholdningsøyemed slik jeg ser det. Om UTØYA 22. JULI er en fantastisk film vet jeg derimot ikke helt om jeg syns. Det er ikke umulig at den derimot er mer viktig enn den er bra. Altså, filmen er slett ikke dårlig, bare ikke helt som ventet.

I Erik Poppe sin UTØYA 22. JULI som hadde premiere tidligere i år får vi nemlig ikke se terroristen, annet enn i siluett på lang avstand i to-tre veldig kjappe blikk. Vi får ingen forståelse i filmen av hva som skjedde, eller hvorfor. Poppes film er utelukkende en, fiktiv, fortelling om hvordan de 72 minuttene Utøya-massakren foregikk kunne ha utartet seg for noen av ungdommene som var på øya.

Historien baserer seg likevel på vitnesbyrd fra overlevende som var på Utøya samt kjente fakta, og er således viktig.

Fra det første skuddet høres på Utøya omlag 10-15 minutter inn i filmen går UTØYA 22. JULI inn i en 72 minutter lang seanse der vi følger hovedpersonen Kaja tett på kroppen, gjennom det som oppleves som en eneste lang filmtagning (egentlig er det flere innspilte scener, riktignok filmet i kronologisk rekkefølge, som senere er flettet sømløst sammen slik at det ser ut som kamera følger hovedpersonen uten stopp i 72 minutter, ifølge filmnettstedet Montages sin analyse av filmen).

Tiden står stille.

Et av områdene UTØYA 22. JULI skildrer aller best eller sterkest er redselen og panikken hos noen av ungdommene, og filmen får oss mer enn noe annet til å virkelig undres over hvordan i Guds navn det var mulig at det kunne ta så lang tid før hjelpen nådde Utøya. Det er ikke til å komme fra at Poppe sender signaler til de ansvarlige for beredskapen, men det er da stort sett også det eneste spørsmålet filmen egentlig tar opp. Poppe kunne nok med stor fordel våget mere.

For i 72 minutter jaget terroristen livredde og vettskremte ungdommer på vill flukt på den lille hjerteforma øya, mens han slaktet for fote. Filmen er skånsom på det feltet. De fleste som ser filmen vet vel allerede hva som skjedde, så at dette ikke er en actiondrevet film er nok bra.

Andrea Berntzen i rollen som Kaja bærer hele den filmen på sine skuldre i form av å være filmens hovedkarakter, for selv om vi også får møte en håndfull andre rollefigurer er det først og fremst Berntzen som må berømmes for en fantastisk prestasjon. Redselen, godheten og styrken til Kaja. Alt så glimrende formidlet.

Det er litt varierende spill hos flere av de andre, selv om noe av poenget er å vise de ulike reaksjonene og sinnstemningene, men du store hvilken formidabel jobb av da 19 år gamle Andrea Berntzen.

Historien ellers blir etter mitt syn litt for…jeg vil ikke si tynn eller fjern, men det mangler noen elementer, som er litt vanskelig å beskrive. I filmens første scene fra Utøya ser vi Kaja se inn i kamera mens hun sier, “dere vil aldri forstå”. Og akkurat i det vi tror det er seerne hun henvender seg til, litt av en klisjè ville det vært, går hun “inn” i filmens univers igjen når vi ser at det slett ikke er oss hun snakker til, men til foreldrene i telefonen, foreldre som er engstelige etter å ha hørt om eksplosjonen i regjeringskvartalet.

Kajas ord kunne like gjerne vært rettet mot publikum, for Poppes film gir aldri publikum noen forståelse av hva som skjedde. Men så visste jo heller ikke ungdommene på Utøya hva det var som angrep dem, og derfor er filmens tekstplakater på slutten (og i begynnelsen), samt virkelige arkivklipp fra bombekaoset i Oslo, viktige, for å gi en forståelse.

UTØYA 22. JULI blir likevel aldri for meg en så ekstrem sterk opplevelse som jeg hadde trodd det kunne bli, selv om den fortsatt kverner litt i bakhodet noen dager etter at jeg har sett den. MEN – her kommer et par spoilere om du ikke har sett filmen – Selvsagt er det vondt, faktisk helt for jævlig, å se den unge gutten som sitter død i vannkanten mot slutten av filmen, selvsagt er det forferdelig med den gråtkvalte jenta som dør i Kajas armer mens Kaja prøver å trøste henne og holde liv i henne, og likeså er Kajas telefonsamtale til moren hjerteskjærende. Dette samt filmens sluttsekunder er kraftig kost som utfordrer publikum, og som sitter i kroppen.

En del av reaksjonenen fra ungdommene som har gått i skjul kan kanskje være vanskelig å ta inn over seg for oss utenforstående, som når noen sier at “det er ikke plass” til deg her, og lignende, når de står gjemt. Helt klisjefritt er det heller ikke, som når moren til ei jente ringer akkurat i det datteren har trukket sitt siste åndedrag.

UTØYA 22. JULI sitt aller sterkeste kort er som sagt rollefiguren Kaja, for nettopp Kaja er en billedliggjøring og personalifisering av de mange sympatiske, politisk engasjerte, flere av dem samfunnsbevisste og omsorgsfulle ungdommene som dro til Utøya en sommerdag i juni 2011, men aldri kom tilbake.

Har du ikke sett UTØYA 22. JULI ennå kan den anbefales. Jeg gir den et solid terningkast 4.

PS: UTØYA 22. JULI er nå tilgjengelig både på Blu-Ray, DVD, og digitalt kjøp hos f eks iTunes o.l.

#filmhjerte #filmsnakk #filmprat #filmer #norskfilm #erikpoppe #utøya22juli

Sommertider hei, men det er fortsatt liv i Filmhjerte! Idag: Litt Netflix-snakk.

Etter et langt, ganske vått her nord (joda, noen fine hete dager også) sommeropphold (tror det var noen fotballgreier i Russland også gitt) er filmbloggen så smått i aktivitet igjen, til glede for alle filmfreaker der ute, yeeeei!

Denne gangen tar vi en kikk på nytt på Netflix, som kan være verdt å få med seg. Eller, nytt og nytt, hvor nytt det er kan vel diskuteres, men det er nå i alle fall nye filmtips fra Netflix, om filmer som har blitt lagt til eller oppdaget hos Netflix i løpet av den siste tiden.

Foto: freestocks.org on Unsplash (Netflix/TV)
Foto sommermotiv (television set montasje): Licensed from: brux / yayimages.com

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her er derfor noen filmtips hos Netflix og litt annet aktuelt Netflix-relatert stoff fra den siste tiden:

MISSION: IMPOSSIBLE – ROGUE NATION

I påvente av den mye omtalte blodferske Mission: Impossible-filmen som har kinopremiere i starten av august kan man korte ned ventetida med å se den forrige filmen i M:I-rekka.

Tom Cruise leverer som alltid varene som Ethan Hunt. Snart klyver han opp Preikestolen (som i den snart premiereklare filmen er plassert i indiske Kashmir!), men se han i denne filmen fra 2015 først 😉

DUNKIRK

Kanskje den største toppfilmen på Netflix for tida. Fjorårets gigantiske krigsepos Dunkirk har havnet på Netflix, og selv om det selvsagt er umulig å få like storslagent lyd og bilde som da dette dundret løs på kinoene er det absolutt fortsatt storslagent.

47 METERS DOWN

Ferie i et sommerhett Mexico høres nok forlokkende ut.

Når to søstre i oksygennød på havets bunn, 47 Meters Down, får selskap av sultne hvithaier starter derimot et feriemareritt verre enn sure burritos og lunkent Corona.

IT

Glad i klovner? Sjekk også ut nyversjonen fra ifjor av grøsseren IT, basert på Stephen Kings bok.

Kan også nevne filmen FENCES, for de som liker Denzel Washington og ikke kan få nok av stemmen hans. For i den filmen snakker han, og snakker, og snakker, og snakker mer. Og når du trur han ikke har mer å si snakker han enda mere, og enda mer. Men om folk liker Denzel er jo filmen muligens verdt tida. Altså, jeg liker fyren godt, men denne filmen er kjedelig, og full av svulmende ord.

Jeg nevner den likevel ettersom den ikke er så tilgjengelig ellers på det norske markedet, for til tross for at den var nominert til Oscar for beste film i fjor ble den ikke satt opp på norsk kino.

Ellers er jo som vanlig Netflix bedre på serier enn på filmer, og det dukker ofte opp nye og egne serier. Hvis du har tips og noen korte omtaler av nye serier på Netflix som man bør sjekke ut, si gjerne fra i kommentarfeltet 😉

Ufine venner?

Også en del eldre serier har dukket opp på Netflix, og en av de er FRIENDS, eller “Venner for livet” som den også heter her på berget. Komiserien som var en gigasuksess da den gikk på TV på siste halvdel av 90-tallet og noen år inn i det nye årtusenet ligger ute i sin helhet hos Netflix, og har med det fått mange nye seere, med forskjellig respons.

Jeg syns jo Friends er en morsom serie, og jeg syns faktisk den er morsommere nå enn hva jeg syntes før. Imidlertid har kritikken haglet mot serien på sosiale medier etter at den ble tilgjengelig for nye seermasser via strømmegiganten. Og kritikerne har et poeng, selv om det nok også er lett å falle i “krenk-o-rama”-fallgruvene hvor man tar seg nær av alt mulig.

Likevel så er ikke de som kritiserer serien for å være kvinnefiendtlig, homofob og med utrangerte holdninger helt bak mål. Når man så serien før i tida på TV tenkte man kanskje ikke så mye over det, men når en nå idag ser en rekke episoder på rad, blir det tydelig, og jeg kan til en viss grad forstå de som lar seg irritere og provosere. For det er mye og til dels grove vitser om Ross sin lesbiske eks, redsel for å bli oppfattet som homofil, mobbing og ekle kommentarer om overvektige og et vel noe gammeldags kvinnesyn? Verden og holdninger til forskjellige temaer har jo også forandret seg på de over 20 årene som har gått siden serien hadde sitt kickoff.

Men nå har jeg siden i tidlig sommer sett serien fra start av, og det er mye tidløs komikk og humor her, og sukkersøt kjærleik og forviklinger som fortsatt gir god underholdning.

Jeg gjør oppmerksom på at disse til nå omtalte filmene (og Friends) er tilgjengelig på Netflix i Norge.

Netflix USA

Har du tilgang til Netflix-katalogen for USA (eller Storbritannia f. eks.) vil du finne flere nyere filmer fra de siste par årene, som for eksempel animasjonssuksessene COCO, SING og THE BOSS BABY, eller toppdramafilmer som den alldeles glimrende ROOM med fabelaktige Jacob Tremblay og Brie Larson.

THE HATEFUL EIGHT er også der. Tarantinos westernaction fra 2016. Syv menn og en kvinne, deriblant en dusørjeger og fangen hans, blir værfaste på en nedsnødd landhandel i ødemarka. Stjernespekket, tøft, stilig og blodig, og med et herlig stemningssettende soundtrack fra Ennio Morricone.

Du finner også ganske nye filmer fra i fjor som kritikerroste WIND RIVER og det britiske følelsesladde “skeive” kritikerapplauderte (med god grunn) romantiske dramaet GOD`S OWN COUNTRY (sistnevnte også på TV 2 Sumo), spilt inn i og rundt det forførende Yorkshire-landskapet.

Eller den kontroversielle (?) og beinharde THE STANFORD PRISON EXPERIMENT, en film basert på et virkelig psykologisk fengselsprosjekt hvor 24 mannlige testpersoner ble tildelt roller som innsatte og vakter. Jeg har ikke sett den ennå, men har den på lista 😉 Filmen vant bl.a. beste manus under Sundance-festivalen.

Tilgang til Netflix sin USA-meny, eller andre land, er som kjent egentlig regulert/sperret, men som kjent er det ikke veldig vanskelig å omgå disse regionsperrene (selv om det ikke er tillatt jf Netflix brukervilkår, og dermed på eget ansvar 😉 ).

#netflix #filmhjerte #filmsnakk #filmtips #film #filmer #netflixtips

13 Reasons Why var som kjent tilbake på Netflix 18. mai med slippet av sesong 2. Her er Filmhjertes omtale og anmeldelse av sesong 2.

SERIEOMTALE: 13 REASONS WHY – SESONG 2

Hvor: Netflix

USA, 2018, drama

13 episoder

Som vi husker fra sesong 1 stod Hannah Bakers tragiske selvmord som seriens mørke bakteppe, og i den nye sesongen spinner man videre på dødsfallet hennes. Hva lå egentlig bak, hvem hadde ansvaret for det som skjedde, og hvem, om noen, kunne forhindret henne fra å ta et slikt drastisk valg?

Sesong 2 handler nemlig i bunn og grunn først og fremst om å stilles til ansvar for sine handlinger. Gjennom nye 13 episoder følger vi i sesong 2 foreldrenes rettssak mot skolen, som de mener er ansvarlige for datterens død. I tillegg fortsetter selvsagt historielinja om Bryce Walker, og voldtekten hans av muligens opptil flere jenter. Vil han måtte stå til ansvar for det han har gjort? Vi får også bli enda mere kjent med Hannah Baker, på godt og vondt, og klassekameratenes og andre elever på skolen sine hemmeligheter avsløres unna for unna.

POLAROIDBILDER OG OPPRIVENDE TEMATIKK

Sesongens hovedtema er som sagt fortsatt omstendighetene rundt Hannahs selvmord, men samtidig følger vi livene til vennekretsen hennes og de andre karakterene fra sesong 1 i tiden etter dødsfallet hennes, og vi ser hvordan de ulike rollefigurene har taklet hverdagen etter bortgangen hennes. Sesongens nye twist oppstår når en rekke polaroidbilder begynner å dukke opp rundt omkring på skolen, bilder som går langt i å antyde at det foregår ting som ikke tåler dagslys. Sentralt står Bryce og baseballkompisene hans. Men hvem er det som sprer disse bildene?

Alle rollekarakterene som stod sentrale i sesong 1 er tilbake i også sesong 2, i tillegg til at vi introduseres for en del nye ansikter, noe som er med på å gi serien en fornyelse.

Av andre sentrale temeaer i sesong 2 står punkter som mobbing, tilgivelse, gruppepress, dopbruk, våpenbruk, homohets og hevn. Her er med andre ord nok av brennhete temaer. Og ikke minst handler sesongen om å bry seg, om å gripe inn og om å se andre.

HANAH BAKER ER TILBAKE

Sesong 1 hadde som mange vil huske en særdeles voldsom grafisk fremstilling av Hannahs selvmord, en scene som vil gå inn i historiebøkene som en av de sterkeste på Netflix, og kanskje i det store og hele også. Heldigvis, og dette er ingen spoiler for det var opplyst om fra teamet bak serien allerede før sesong 2 ble sluppet, får vi ingen tilsvarende scener i sesong 2, det er ingen flere selvmordsskildringer.

Imidlertid kan jeg love dere som ennå ikke har sett sesong 2 at det vil være minst en – kanskje flere – svært opprivende scener som garantert vil huskes ei stund. Uten å spoile handlingen kan jeg likevel avsløre at den ene scenen er en voldshandling inne på et skoletoalett.

Sesong 2 er både engasjerende, tidvis provoserende og velspilt, og har som i den første sesongen et bra spill av samtlige unge skuespillere.

Det jeg personlig likevel ikke er helt med på er måten Hannah Baker fortsatt er med i handlingen på i sesong 2. Jeg skjønner selvsagt at en 13 Reasons Why sesong 2 uten Hannah ville vært merkelig, ja til og med umulig, men jammen er hennes tilstedeværelse i sesong 2 også noe merkelig, uten at jeg kan utdype det noe nærmere uten å avsløre handlingen, og det vil jeg jo ikke i fall noen lesere ikke har sett sesongen ennå. Det er IKKE slik å forstå at jeg syns det er dårlig, bare et premiss som er en smule søkt. Det blir dessuten også som seer vanskeligere å faktisk, som de fleste rollekarakterene vi følger, måtte innse at hun ikke lengre er blant oss.

MYE GODT SPILL – KRAFTPRESTASJON AV DEVIN DRUID

Uansett, Katherine Langford som spiller Hannah gjør det fortsatt på en overbevisende måte. Imponerer gjør absolutt også Dylan Minette i seriens kanskje viktigste rolle ved siden av Hannah, som den særdeles rettferdighetssøkende Clay Jensen, og Devin Druid i rollen som mobbeofferet og utilpasse Tyler Down er kort sagt glimrende.

Vi husker hvordan han i sesong 1 gjerne ble fremstilt som den småkleine smugtitteren som fotograferte folk i smug. Sesong 2 skal gjøre det vanskelig å ikke sitte tilbake med en sympati for han. Transformasjonen til sistnevnte gjennom sesongen er dog ikke et vakkert skue, men du allverden Druid gjør en minneverdig innsats.

En veldig sterk rollefigur er også Tony Padilla, som spilles av Christian Navarro. Tony, som er homofil, farget, og hardhudet, tilfører kanskje også noe nytt til stereotypen mange sitter med om homofile som tenderer mot det mer feminine (selv om også mange andre serier og filmer de siste årene har gjort en stor jobb på det området gjør også 13 RW en viktig innsats på dette feltet). Rollefiguren er dessuten sentral i handlingen ellers også.

Flere av voksenrollene er også stødige som fjell, som Hannas mor Olivia Baker, spilt på formidabelt vis av Kate Walsh. Hun føles så ekte det er mulig, og drivkraften hennes er stor gjennom serien. Jeg liker også godt rådgiveren på skolen, Kevin Porter (Derek Luke). I tillegg syns jeg mor Jensen (Lainie), som spilles av Amy Hargreaves er svært god.

Jessica Davis (Alisha Boe) er med, Justin Foley (Brandon Flynn), Jessicas ex-kjæreste, er selvsagt tilbake (og gjør en veldig fin figur), Miles Heizer er tilbake som Alex Standall, som vi husker forsøkte å ta livet sitt i sesong 1, hvordan klarer han seg? Ross Butler som Zach, den litt Bryce-skeptiske baseballprofilen, har en viktig rolle, og resten av de sentrale skikkelsene fra den første sesongen er fortsatt med og alle leverer de stort sett glimrende.

Jeg glemmer selvsagt heller ikke Justin Prentice som har fått utdelt rollen som seriens bølle, Bryce Walker, en rolle han takler perfekt. La oss nå bare huske at Prentice ikke er som Bryce, som de sa det til jubel og latter i sesong 2-talkshowet 😉 (Les mer om det senere). Vi får selvfølgelig komme nærmere innpå Bryce også, og hans familiære forhold. Er han bare en gjennomført drittsekk og voldtektsmann, eller finnes det formildende omstendigheter også for han?

De mest interessante nykommerne er for min del Bryce Cass som spiller Tylers pønkete nye umake hipsterbestevenn Cyrus, og Cyrus sin søster, den litt sjenerte og ganske sjarmerende Mackenzie (Chelsea Alden), som begge får stor betydning for utviklingen i Tylers historielinje.

Det er noen veldig få rollefigurer jeg ikke syns sitter helt. Jeg tenker da først og fremst på Marcus Cole, og muligens også skolens rektor.

SERIEN ET SPRINGBRETT TIL DEBATT

Progresjonen i serien føles bra, dialogen er stort sett upåklagelig, og dramaturgisk starter man tidlig å bygge seg opp mot ting vi bare venter på skal skje. Sesongen byr på en og annen overraskelse og sikkert også “skuffelser”, imidlertid er det forsatt mye hjerterom her, tilmålte doser med humor, og mellommenneskelige relasjoner som utvikler seg i ulike retninger. Særlig forholdene mellom Clay og Justin, Tyler og Cyrus og Mackenzie, samt i venne- og omgangskretsen til Bryce.

Noe langtekkelig kan det nok sies å være innimellom i noen episoder, og jeg har etter å ha sett sesong 2 neppe forstått bedre det valget Hannah tok om å ende livet. En del andre seere vil derimot kunne forstå den biten mye bedre. Det er imidlertid muligens baktanken også? Alle skal ikke forstå fullt ut alle valg andre tar i livet.

Serien åpner selvsagt for debatt rundt tematikken den tar opp, og for alle som etter sesongfinalen sitter tilbake med tanker rundt serien er det fint at Netflix også har en litt over times langt talkshow om seriens sesong 2, hvor en rekke av skuespillerne og folkene bak serien snakker om sesongen. Jeg anbefaler 13RW-fansen å se også den, “13 Reasons Why: Beyond The Reasons sesong 2“, som kommer automatisk opp etter at siste episode er sett.

Sesong 1 fikk terningkast 5 / fem av seks filmhjerter her på filmbloggen, mye takket være sin intensitet og ektefølte ungdomsmiljøskildringer. Sesong 2 er ikke like intens, den er ikke like dramatisk og den er ikke like sjokkerende om jeg skal kunne si det slik. 13 RW er fortsatt veldig godt ungdomsdrama som strekker seg langt utover “målgruppa” for serien, den er fortsatt tettpakket av dramatikk og på sitt beste ganske intens også, og på det emosjonelle plan ligger den ikke tilbake fra fjorårets braksuksess, så jeg lar bedømmelsen 5 av 6 filmhjerter (terningkast 5) stå. Jeg kan iallefall varmt anbefale også sesong 2, som ligger ute i sin helhet på Netflix.

13 episoder på omlag en time hver er det du har i vente, hvis du ikke allerede har dundret gjennom sesongen 😉 Selv fordelte jeg serien ut over 8 dager, så varte spenningen litt lengre 😉

Til slutt en ørliten spoiler, men den er neppe større enn at du som liker serien lar deg glede av det. Det er nok av tråder og cliffhangere å spille videre på for en eventuell sesong 3 av 13 RW, og ja, jeg tror Netflix kommer til å kjøre igang produksjon av også en tredje sesong, selv om ingenting er offentliggjort. Jeg tar i alle fall imot en ny sesong!

♥   ♥   ♥   ♥   ♥   –

Kom gjerne med kommentarer og synspunkter om 13 Reasons Why i kommentarfeltet 🙂

Alle foto: Netflix

#13ReasonsWhy #13RW #13godegrunner #netflix #netflixserier #netflixseries #TVserier #seriesnakk #ungdomsserier #drama

Den første traileren til høstens store påkostede norske naturkatastrofefilm lover massive ødeleggelser.

Allerede før jul ble de første små smakebitene sluppet, men nå er altså den første traileren ute. Avslører den for mye? Her ser vi altså et av Oslos signaturbygg og landemerker, postgirobygget, ramle sammen, og da er vel lista lagt. Jeg syns de første klippene lover bra 😉
Velvel, 31. august er det iallefall premiere på “Skjelvet” med Kristofer Joner og Ane Dahl Torp i hovedrollene. For få år siden overlevde de to “Bølgen” i Geiranger, og jammen havner de midt opp i det største jordskjelvet kontinentet har sett i manns minne når hovedstaden rammes av et massivt og oppslukende jordskjelv.

Filmen er altså oppfølgeren til gigasuksessen “Bølgen” fra 2015, og har ordinær norsk kinopremiere 31. august. Imidlertid er aller første sjanse for å se filmen på filmfestivalen i Haugesund som starter 19. august, der “Skjelvet” er åpningsfilm.

Med “Skjelvet”  får vi altså hovedstaden lagt i grus og jevnet med jorden, mens “Bølgen” skylte vekk Geiranger. Hvilke nye naturkatastrofer kan filmskaperne blåse ut over Norge? 😉 Eller blir dette den siste?

Noen tanker om “Skjelvet”? Rop ut i kommentarfeltet…

Kos dere med traileren 😉

Nyinnspillingen av 70-tallsvoldsorgien “Death Wish” med Bruce Willis som hevneren tar en sikker plass i rekken over totalt unødvendige nyversjoner av filmer som best hadde holdt seg på historiens skraphaug. I det minste havner denne der.

FILMOMTALE:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

DEATH WISH
USA, 2018,  action, 1t 47m
Regi: Eli Roth
Med: Bruce Willis, Elisabeth Shue, Dean Norris, Vincent D`Onofrio, med flere

Fotballsesongen har så vidt kommet igang her til lands. I “Heimebane” går det derimot mot sesongslutt.

Episode 8 (av 10) av NRK-dramaet hadde en helt annen struktur og utforming enn de foregående episodene, og gav oss nye sider ved såvel Helena, Michael, Espen og Adrian, blant andre, i episoden som har fått navnet “Straffeskyttarane”. Her er ukas gjennomgang (recap) av den forrige episoden av “Heimebane” som nå ligger ute på NRK TV, sett med et noe skrått blikk, noen sleivspark, en og annen besk kommentar, og sikkert noen avsporinger 😉

Alle foto i denne bloggposten: Skjermdump fra NRK TV / tv.nrk.no

Den følelsen, når laget ditt må ut i straffekonk på Ullevaal. Nerver.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er kvartfinale i cupen. Hjemme i Ulsteinvik pisses det i havet utenfor puben før skjeggemennene fyller på tanken. Det er nervøs stemning på puben. Forståelig nok, for på Ullevaal er det klart for straffesparkkonkurranse mellom Vålerenga og Varg. De av oss som har opplevd en straffekonk for laget vårt vet hva det innebærer. Episode 8 viste i grunn først og fremst mye av de involvertes personlige sider, men til syvende og sist viser den også hvordan de små og store hendelsene i livet er med på å påvirke utfall i en viktig fotballkamp. Ihvertfall var vel det målet med episoden. Man får si serien scoret der.

Helena (Ane Dahl Torp) plukker nå i alle fall ut sine fem utvalgte skyttere. Nyankomne Mario (Mbake Konte) er selvskrevet, Otto “sønn av sin far” Halsen (Andrè Sørum) får tillit, seff Mons (Nader Khademi), han som alltid er fin på håret (og som jeg ikke husker navnet på siden figuren aldri er i fokus i serien, Jan Christer, spilt av Eirik Risholm Velle, takk Google), og gamlefar Michael (John Carew), for stunden alvorstynget. Adrian (Axel Bøyum) fikk derimot et klart nei fra Helena om at denne gangen var det ikke hans tur. Selv om han meldte seg frivillig.

Mario stepper opp, for å prøve å utligne VIFs 1-0-straffe.

Plutselig er vi tre uker tilbake i tid, og vi skjønner tegninga. Vi skal holdes på pinebenken. Før hver straffe skal vi nemlig få fokus på straffeskytternes oppladning den siste tida. Bli bedre kjent med de. Se problemene deres i hverdagen, på og utenfor banen, på fritida, på trening, i heimen. Det skal bli en 50 minutter seig, lang straffekonk dette. Omtrent slik føles det jo også når man havner i en straffekonk, som om tida står stille og hvor de minuttene straffene skytes føles som en evighet.

I Ulsteinvik driver en noe utilpass Mario rundt i ensomhet, men heldigvis har sportslig leder Espen (Morten Svartveit) antennene ute, så han kaller inn Mons for å være den nyankomnes muntrasjonsråd og støttekontakt. Mons blir “kledelig forfjamset” over Espens forslag, for hvorfor skal han, som er fra Mysen, feirer jul, og elsker 17. mai og alt det norske, være den som skal “integrere afrikaneren din”, som han sier, selvsagt med en mørk ironi i bunn.

Espen beroliger med at han kun spør fordi han mener Mons er den mest sosiale i klubben, men en fortsatt “snurt” Mons mener Espen er helt ute på bærtur og krever Pepsi-gjelden sin slettet av Espen før han påtar seg oppgaven. Espen kan imidlertid det der med å parerer kjappe replikker og småvittige spydigheter. – “Ta han med deg å vis opptake av det eine måle du har skåra frå dei siste fem sesongane”. Smæsh! 1-0 Espen 😉

..og i jula var du full og fæl?

Mario har imidlertid følehorn han også, han vet at Mons har fått i oppdrag å bli venn med han. – “I do not need friends”, sier Mario, etter en klein samtale om nasjonaldrikken Solo og temperaturer i Senegal, og forklarer at man som fotballnomade ikke behøver å skaffe seg venner på et nytt sted. Å kjøre solo funker fint mener han. Før vi ser han vandre formålsløst rundt alene i kveldingen.

Livet som fotballproff der altså…

Det er forresten ikke det eneste Super-Mario senser, for mannen har tydeligvis hørsel og luktesans som en superhelt og er en skikkelig detaljfreak i valg av husly. For er det ikke strømmåleren som surrer, så knirker det i gulvet eller lukter rart på soverommet. Dermed blir han boende hjemme hos Espen, i påvente av en ledig leilighet som ikke lager ulyd eller lukter rart (var det muligens Stilson med tærne sine som hadde vært på det soverommet?).

Espens bråkete kjøleskap går derimot bra å dele tak med, og når Espen kokkelerer, vitser og småsnakker litt faller Mario til ro og serverer oss seriens største understatement til nå når han sier, -“Du er en veldig snill mann”.

Espen smiler skjevt. Han vet.

Espen, kanskje landets mest sympatiske sportslige leder? Veldig snill er han også, selv om NRK-teksteren mente snill fikk holde.

Den snille mannen bor iallefall alene i et hjemmekoselig hus ved sjøen, og når også Mario har kommet alene til Norge (han viser bilde av datteren sin som han sier har det bra der hun er?….hm), ja da tror jeg jammen den godeste Mario har funnet seg en venn likevel.

På treningene ser vi en sprudlende Mario, og han står med et fredfullt smil om munnen når han står der og skal skyte straffe nummer 1, som om han har fått fred i sjela.

Straffen setter han med største ro trygt i mål. 1-1, før VIF går opp i 2-1.

Hva er det med NRK-serier og to venner sett bakfra på en benk-komposisjonene? Fin scene iallefall 😉

Otto Halsen er nestemann fra krittmerket.

2 uker tidligere befinner han seg på sykehuset der faren Patrick (Svein Roger Karlsen) er klar for å utskrives. Den tidligere Varg-treneren som vi husker segnet om i første episode sitter nå i rullestol og er dårlig til beins, men han ruller nå inn på treningsfeltet klar for å overta laget i reineste syvende far i huset style. Her tar serien et reint komisk valg, men det skifter raskt til å sette fokus på hvordan Ottos nye rolle i laget nok har gjort at hans respekt for Helena har økt. For Otto avvæpner på forbilledlig vis en kinky situasjon på feltet når faren tror han skal overta.

“Du kan bare gå no…æ tar det herfra, treninga” (som han sier til Helena), men Otto får faren med seg hjem ved å si til faren at NFF har nye regler om poengtrekk hvis ikke alle trenere har kontrakt, noe som var en hvit løgn for å få han vekk fra treningsfeltet.

Killer on wheels… Halsen i slaget!

Hjemme i stua må derimot sønn fortelle far ståa i sannhetens øyeblikk. At han aldri kommer tilbake som trener. At han var livløs etter å ha falt om, og at han har pådratt seg en hjerneskade. Selv om Vargs gammeltrener her ble fremstilt litt tegneserieaktig fikk jeg veldig sympati for den aldrende grinebiteren, som blir sittende mutt når Otto reiser seg og går etter å ha vært brutalt ærlig om situasjonen. Men Otto skal ikke noe sted. Otto er en bra kar.

2-2 sitter der den skal, før VIF setter inn 3-2.

Mons skrider frem, blunker til keeper og kamera. Selvsikkerheten selv med 1 scoring på 5 år. Er han for selvsikker?

Som vi så i Mario-klippet snakket Mons om at han må kjøpe seg nytt toastjern, og derfor ikke kunne låne en slåbrokk-kledd Michael (mer om det siden) de siste 500 kronene han har på konto. Rik blir de nå ikke disse Varg-gutta.

Ihvertfall er vi 7 timer tidligere på kampdag nå, og Mons står på el-butikk i Oslo, med toastjernet sitt som han ikke fikk bytta hjemme i Ulsteinvik. LOL. Ut fra sjappa i hovedstaden går han imidlertid med en bedre modell, siden de jo er litt mer serviceinnstilt i hovedstaden, som hu sa brura (eller dama på elektrobutikken…Nei, hun sa de er litt mer tolerante, hvis det er så nøye). Dermed er oppladninga til kampen sikra. Mons får seg nypressa crispy toast på hotellrommet på Ullevaal. Mmmm, jeg får ost i munnen.

That`s what she said…Mons får kraftfulle reiseråd på Power. Eller var det toast-jern-tips? (PS: Husker dere da Ylvisbrødrene hissa på seg Skellefteå-folket? Her bør York-elskerne alliere seg. Dette var vel litt av et bomskudd på “Heimebane”! Eller?)

Om han scora? Seff. 3-3. Hyll! hyll!

VIFs fjerde gikk inn den og, og det står 4-3 når Adrian tar turen til ellevemeteren.

Jepp, Adrian stjeler straffen, og ingen stopper han. Adrian er fokusert i blikket. Steinansikt. På tribunen sitter en mann i VIP-setene, som skal vise seg å være faren, Eirik Austnes (Mads Ousdal), ikledd VIF-skjerf.

Vi hopper ett år tilbake i tid. Adrian har nettopp blitt bytta ut tidlig i det som ble hans siste Ajax-kamp, etter å ha klødd seg halvt i hjel før han gikk ut, og i garderoben sitter faren og ber han få av seg drakten. I dagene før cupkampen ser vi Adrian snakke om hvordan han forventer at faren, som jobber for Vålerenga, vil komme til å ringe og tekste han konstant inn mot kampen. Men telefonen er stille, så Adrian oppsøker faren på treningsfeltet der han trener noen VIF-unggutter.

Møtet blir ikke hjertelig. Faren anklager sønnen for å stikke av så snart han møter motstand, sier han ikke er sint på han selv om han aldri tar kontakt mer, og at han mener Adrian mener at det er hans (farens) skyld at det gikk som det gikk i utlandet, før han sier at joda, det er hans skyld, han presset han kanskje for mye for tidlig med for store forventninger, og fortsetter med om det virkelig er dette han vil, Ulsteinvik og Varg (ja det hadde sikkert vært flottere med Oslo og engen?blæ).

Var de ikke så tolerante i hovedstaden? Adrian møtte en ganske utrivelig Vålerenga-gubbe i Oslo…De er det jo noen av 😉 (Jada, noen trivelige også)

Far Austnes er langt fra ferdig med å sette skapet på plass for sønnen. – “Når du stod der så taklet du det ikke..(?)..du har det ikke”, fyrer han løs om sønnens psyke.

Årets far der ja.

Tilbake i Ajax-garderoben får vi se et trist syn. Faren drar av sønnen drakta, og en blodpisket og plastret rygg skriker mot oss, til farens forferdelse. Adrians problemer med psyken og traumer inkluderte altså selvpining, men vi vet at han nå er på et bedre stadie i livet.

Ullevaal nå. Adrian mot keeper. Adrian mot faren. Først og fremst det sistnevnte helst. Kula sitter lekende lett i nettet. 4-4.

Uansett hvordan det nå går har Adrian vist faren at visst faen takler han det. Han har det.

Så får det være en annen sak om hva man mener om at spillere stjeler straffespark fra lagkamerater.

VIF banker selvsagt inn 5-4, og nå begynner vi dessverre å ane straffesparkkonkurransens utfall, både fordi vi tidligere i episoden har sett en desperat Michael på jakt etter 950 kroner ikledd slåbrokk, fordi episoden går mot slutten, samt at det nå er Michaels tur å ta straffe. Alt sett i lys av at vi til nå har fått se litt av spillernes psyke bygges opp i tiden før cupthrilleren.

Den store stjerna.

3 uker tidligere sliter Michael på sin private heimebane. Kona Marianne (Julia Bache-Wiig) har funnet ut om sidespranget hans med 17 år gamle Sissel Renate, og en en ufrakommelig konfrontasjon senere står Michael utelåst fra villaen sin, kun ikledd slåbrokk, tøfler og bilnøkler. Det var muligens ikke så lurt å stå ute og fortelle dama di at du “fikk han opp med henne” (17-åringen).

OBS: Denne scenen har 18–årsgrense!

Riktignok er ikke utroskap noe særlig, men hun er vel heller ikke verdens mest sympatiske sjøl heller, fru Ellingsen, som gjerne sitter og skvaldrer med venninnene sine om hvor ræva gubben er i senga.

Michael er i hvert fall uten tak over knollen for natta. Byens hotell blir selvsagt redninga. Michael tropper opp og forteller at han har låst seg ute hjemme og har mista ID og alt. Men neida. Resepsjonisten liker ikke fotball, og avslører jo der at han vet hvem Michael er, men insisterer likevel på at å betale 950 kroner for rommet dagen etter blir uaktuelt.  Ikke gir han Michael nummeret til Petter Stordalen heller når klage skal avleveres.

En frådende Michael raser ut, og prøver seg på en ny taktikk, den kjærlige “jeg kan være med deg i dusjen»-taktikken, når han skal forøke å innynde seg hos Sissel Renate (Josefine renate Hove) over natta. Denne gang er det derimot jentas tur til å sette foten ned, slik Michael har gjort før med henne.

John Carew på audition til “Singin` in The Rain 2”

Michael oppsøker derfor Tangsrud Arena. Som en ulv lusker han over grasteppet på Vargs hjemmebane, fortsatt bare antrukket i morgenkåpe, på jakt etter noe tøy i garderoben å kle på seg.

Helena er heldigvis på stadion denne kvelden, og Michael får bli med henne hjem og sofe på sofaen. Det til nå tidvis anstrengte forholdet de to imellom fikk seg i hvert fall en oppmykning nå, og morgenen etter er det en smilende Michael som sitter ved frokostbordet sammen med Helena og når datter i huset denne gang påtreffer mor og en mann i huset er stemninga noe lystigere enn for noen uker siden når Ålesund-treneren stod med buksa på anklene. Michael smiler endelig litt. Problemene hans hjemme er likevel ikke til å unndra.

Straffen går i tverrliggeren. Vålerenga kan juble. Varg er utslått.

Jøss. Varg HAR faktisk klubblege på plass. Må vel være fordi vi har gnålt så mye etter manglende støtteapparat rundt laget i det siste 😉

Trøsteklemz…

Stjernespilleren som blir syndebukken. Joda, velkjent den. Supporterne på puben fortviler. Ihvertfall de tre-fire som sitter der fortsatt…

Ut over et skumringsfylt Ulsteinvik skuer en, nå hjemkommet, smått bekymret Helena ut i lufta. Hva nå?

Dette er jo som vi vet fiksjon, men jeg kan ikke fri meg helt fra å måtte nevne dette, i en slags form for salig blanding av fiksjon og det virkelige liv, for så fikk altså supportere og spillere fra Ulsteinvik sin fotballklubb oppleve å tape en viktig cupkamp på Ullevaal, attpåtil på straffer etter at det hadde endt 1-1 etter 120 minutter. Hadde det bare vært så vel i 2012 😉

Den følelsen. Når laget ditt taper på straffekonk på Ullevaal, mot et lag i blått….

Som fotballsupporter vet jeg nemlig alt om hvordan å tape på straffer (særlig på Ullevaal) føles.

Det er et helvete.

#Heimebane #HeimebaneNRK #NRKTV #NRK1 #TVserier #seriesnakk #serieomtale #nettserier #VargIL

Fredag ble det offentliggjort at det er det katalanske dramaet “SUMMER 1993” som er den klare vinneren av årets norske Scope 100.

Prosjektet som er et filmprosjekt i regi av Festival Scope, Kreativt Europa og den norske filmdistributøren Arthaus, er et filmvisningsprosjekt hvor 100 filminteresserte, valgt ut av Arthaus, ser et utvalg filmer via Festival Scope sin “nettkino”, kan diskutere filmene på et lukket forum, og til slutt stemmer frem en vinner som settes opp på kino i Norge.

Årets Scope 100 startet 1. mars og iløpet av måneden stemte deltagerne frem en favoritt blant 5 filmer som er plukket ut av Arthaus.

Undertegnede var en av de 100. Av omlag 450 søkere kom jeg gjennom nåløyet igjen, som i fjor, og fikk sjansen til å i årets Scope 100 se de fem utvalgte nye europeiske filmene. I fjor var det 7 filmer man fikk velge mellom, men dette var altså kortet ned i år til fem.

Et fellestrekk ved årets filmer, et tegn i tiden med tanke på debatten rundt kvinners plass i filmindustrien, er at samtlige fem filmer er regissert av kvinner, og at det i alle filmene er en kvinne, eller jente, som er filmens hovedperson.

Terningkastene mine på filmene er basert på visning på en nett-stream, noe som selvsagt ikke yter full rettferdighet til filmene på områder som blant annet foto, lys og lyd, men gir en bra pekepinn på min oppfatning av filmene.

SPANIAS OSCAR-BIDRAG VANT

SUMMER 1993 (Estiu 1993)

Spansk drama, som var Spanias bidrag til Oscar i år. Etter morens død blir 6 år gamle Frida sendt fra Barcelona for å bo hos onkelens familie som lever på landsbygda. Frida har imidlertid vansker med å glemme moren og å tilpasse seg sine nye omgivelser, noe hennes nye adoptivfamilie får merke på kroppen. Stillferdig film om barns savn og sjalusi, og følelse av å ikke strekke til både hos voksne og barn, presentert både ømt og nært uten å gli over til det sentimentale.

“Summer 1993” viser på en ekte, realistisk og svært troverdig måte både hvordan et barn og omgivelsene rundt henne må tilpasse seg den nye situasjonen, alt utført med en varsom og gjennomtenkt regi av Carla Simón. Jentene som spiller Frida og (kanskje særlig) hennes yngre søskenbarn imponerer stort. Filmen er presentert både med en lun varme og hjerteskjærende ingredienser, men altså uten å gli over til å bli en tåreperse av en film.

Omtalen fortsetter under traileren (som inneholder svært få spoilere)

Det er lov å la seg underholde av filmer signert Coen-brødrene.

Den relativt nye Suburbicon som for tiden er å finne i nyhetshyllene blant fysisk kjøpefilm og i nyhetsoversiktene for strømming er riktignok regissert av George Clooney, men med manus skrevet av Joel og Ethan Coen, noe som nær sagt alltid borger for kvalitet. Denne kan fint være “påskekrim” en kveld.

FILMOMTALE: SUBURBICON

USA, 2017, Thriller/mørk komedie, 1t 44m
Medvirkende: Matt Damon, Julianne Moore, Noah Jupe,
Oscar Isaac, Tony Espinosa, m. fl.
Sett på Blu-Ray

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Suburbicon som er en bekmørk og tidvis bisarr thrillerkomedie er intet mesterstykke, men gir knappe en time og tre kvarters underholdning, hvor man kan man lene seg tilbake og nyte galskapen som brer om seg. I kjent Coen-stil serveres vi uventende vendinger, twister, og gjennomgangsmelodien om at alt som kan gå galt går galt, ihvertfall mye, slik vi for eksempel husker fra Coen-signerte filmer som No Country For Old Men og Fargo finner vi også i Suburbicon.

I Suburbicon befinner vi oss på slutten av 1950-tallet i et utopisk helhvitt og idyllisk småbysamfunn kalt Suburbicon, hvor de velfriserte plenene er tennisbanegrønne, innbyggerne strømlinjeformet og familieverdiene essensielle for harmonien. Under overflaten begynner det derimot å boble av rasehat når den første afroamerikanske familien flytter inn i nabolaget, vis a vis familien Gardners hjem. Sønnene i de to familiene finner imidlertid raskt tonen.

Ikke lenge etter invaderes Gardner-familiens hjem av et par skumle menn. Herr Gardner (en drivende god Matt Damon) og den 10-11 år gamle sønnen (Noah Jupe) overlever, sammen med fru Gardners tvillingssøster (Julianne Moore i en pikant dobbeltrolle), men den rullestolsittende familiemoren blir drept. Etter kort tid begynner den unge sønnen i huset å ane ugler i mosen. Var moren et tilfeldig drapsoffer?

Som et ugjennomtrengelig slør for hovedhistorien som rulles ut i Gardner-huset begynner det å regelrett koke over for nabolaget over de nyinnflyttede mørkhudede i Gardners nabohus.

Når en forsikringsagent (Oscar Isaac) dukker opp på døra hos Gardner begynner ting å skje.

Suburbicon er en til dels blodig affære, alltid med en så umiskjennelig ironisk undertone at det ikke blir spekulativt, og det er gode skuespillerprestasjoner. Spesielt av den da filmen ble innspilt 12 år gamle Noah Jupe, som på glimrende vis formidler både frykt og redsel.

Liker du mørke komedier med suspekt spenning, og lar deg forføre av 50-tallsretro, er Suburbicon en pikant og morsom film med sting.

Hos mange kritikere særlig i USA fikk dog Suburbicon hard medfart, og har oppsiktsvekkende lave 5,5/10 på imdb. Her på filmhjerte får den derimot fire fine filmhjerter (terningkast 4).

♥   ♥   ♥   ♥   –   –

#film #filmtips #filmsnakk #filmprat #filmomtale #filmanmeldelse #suburbicon #Coenbrødrene #GeorgeClooney #MattDamon

Intetsigende eller et portrett av en seriemorders oppstandelse?

For et halvt års tid siden trakk jeg frem filmen “My Friend Dahmer” (USA, 2017) som en av filmene fra 2017 jeg måtte få sett.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da jeg snubla over den på nett benyttet jeg sjansen til å se filmen.

MY FRIEND DAHMER
USA, biografisk drama/krim, 2017, 1t 47m
Regi: Marc Meyers
Tilgjengelig hos bl.a. iTunes Store

Først litt bakgrunnshistorikk. Jeffrey Dahmer var en av historiens verste seriemordere. I tillegg til at han var både sexovergriper, nekrofil og kanibal. I årene fra 1978 til 1991 drepte Dahmer 17 gutter og unge menn (16 av de i perioden 1987-91), voldtok og antastet andre, før han i 1992 ble idømt 15 livstidsdommer for disse drapene, hvorav flere involverte både nekrofili og kanibalisme.

My Friend Dahmer bygger på den sanne historien om Dahmers tidligere liv, og viser IKKE noe av de horrible drapene han begikk. Filmen skildrer nemlig utelukkende tiden før Dahmer begynte med sine grensesprengende utforskinger av sine djevelske sider. Filmen er en fortelling om en sjenert og utilpass tenåring som gjør alt for å passe inn blant de andre elevene på high-school. Historien om den mørke bakgrunnen til den grufulle skjebnen, og om transformasjonen fra ungdom til et menneskespisende uhyre er basert på den kritikerroste tegneserieboken med samme navn, skrevet av Dahmers ungdomskamerat Derf Backderf.

Desverre er filmen, sitt unnskyld uttrykket, dødsspennende premiss, mest av alt dødsens kjedelig. Ihvertfall de første tre-fire kvarterene av den.

Filmen viser oss riktignok Dahmers dragning mot å like å utforske døde dyr, og noen creepy sekvenser hvor han lusker i buskene og holder øye med en mannlig jogger, og filmen lar oss stifte bekjentskap med den noe dysfunksjonelle familien hans og hvordan han ble både mobbet og ansett som en skrue, men jeg har iallefall problemer med å ut fra denne skildringen kunne forestille meg at Dahmer skulle bli den drapsmaskinen han ble. At det var noe rart ved han, ja, men det fremstår som underlig at han ble som han ble. Eller, noe mangler, noe av forhistorien før denne historien tar til kanskje?

Jeg er heller ikke veldig imponert over skuespillet totalt sett. Ross Lynch, frem til dette best kjent som utelukkende sympatisk og pent ungdomsidol i Disney Channel-komiserien Austin & Ally, spiller hovedrollen som den trøblete Dahmer i ung alder. Lynch holder stort sett maska godt, han er for det meste troverdig som en utilpass ungdom, men disse “klikkene”/”fits”-ene som han flere ganger simulerer (se filmen så skjønner du) etterhvert på oppfordring fra den lille vennegjengen han blir en del av, syns jeg virker både merkelige, dårlig forklart og heller ikke spesielt bra utført. Uten at jeg aner hvordan den virkelige Dahmer oppførte seg i denne tiden. Rent visuelt utseendemessig er Lynch gjort passe lik den virkelige Dahmer.

Backderf (ungdomskameraten) skal senere, i en sak omtalt i Dagbladet, ha uttalt at ” – For meg virker det som om hvert avgjørende øyeblikk på hans vei mot avgrunnen kunne ha vært unngått hvis voksne hadde grepet inn”.

Og her ligger et mulig problem ved filmen syns jeg. At disse avgjørende øyeblikkene ikke fremstår som tydelige. Eller? Ja vist utforsket Dahmer spritfylla i skoletiden, han hadde disse såkalte “fits”-simuleringene og dragningen og interessen for å dissekere og behandle døde dyr, småmobbing og venner som muligens ikke var til det beste for han (?), samt et urovekkende legebesøk og en familie i oppløsning, pluss et par andre scener, som blant annet leder tankene inn på om Dahmers legning kan ha spilt en rolle? Men jeg syns det er vanskelig å se de store linjene. Hvem burde oppdaget den mørke psyken hans? Kanskje var det nettopp derfor det gikk som det gikk også, siden ingen grep inn, eller så noen grunn til det? Helheten er likevel der, på et vis.

I andre roller ses blant andre Alex Wolff (bl.a. Jumanji, 2017) som Backderf, og velkjente Anne Heche som Dahmers småpsykotiske eller kanskje rettere beskrevet småeksentriske, egenrådig eiendommelige og merkelige mor. Begge gjør brukbare rolleinnsatser, og siden jeg ikke vet hvor gode likheten er til de virkelige personene de spiller skal jeg ikke si stort på det.

Filmen beveger seg i alle tilfeller alt for langsomt fremover, og blir ikke interessant før den drar seg mot siste del. Da stiger spenningen betydelig, og man ser bedre det mørksinnet som befinner seg under utvikling i unge Dahmers hode. Likevel sitter jeg igjen etter filmen usikker på om det jeg egentlig har sett var intetsigende historien senere tatt i betraktning, eller om det i sum er en fragmentert men likefullt mørk oppbygging av en massedrapsmanns tidlige sinn.

Jeffrey Dahmer sonet kun 2 år av dommene sine. 34 år gammel ble han nemlig selv drept av en annen innsatt i fengselet i 1994.

♥  ♥  ♥  –  –  –

#filmhjerte #film #filmer #filmsnakk #filmtips #MyFriendDahmer #RossLynch