Før helga kom den hyggelige nyheten om at SKAM Austin returnerer.
15. mars kjøres det igang med sesong 2 på Facebook Watch, som altså er visningsplattformen serien vises på (her i Norge antar jeg at den også vil vises på NRK og NRK TV (nett) slik som med sesong 1).
Det ble spekulert etter sesong 1 ifjor om hvorvidt amerikanernes adapsjon av den norske suksesserien ville returnere etter at seertallene sank drastisk fra den første episoden og utover i sesongen. Heldigvis har man til glede for fansen av den amerikanske SKAM AUSTIN bestemt seg for å satse videre, og antagelig erkjent at en veldig ny publiseringsløsning som Facebook Watch trenger tid til å innarbeide seg hos seriens målgruppe (og andre seere).
Nettopp at det er på Facebook serien ligger trekkes frem som en av årsakene til at engasjementet ikke er så stort. I motsetning til i Norge hvor man på NRK P3 SKAMs nettside kunne diskutere serien anonymt, må man som kjent på Facebook/Facebook Watch stå fram med navn (og profilbilde) for å diskutere og “Like”.
At handlingen i sesong 1 mer eller mindre slavisk fulgte manuset fra den norske originalen førte trolig også til at interessen dalte, siden (de store) overraskelsene dermed uteble, og siden mange antagelig hadde sett den norske serien, selv om NRKs SKAM ikke har vært vist utenfor Skandinavia på “offisielle” kanaler.
Imidlertid ble den amerikanske serien veldig populær blant mange som valgte å følge serien, og den fikk mye bra omtale fra folk i og rundt media. I bakhodet har man nok også hatt at den originale SKAM sin suksess ikke tok fullstendig av før i sesong 3. Som vi vet er det SKAM-dronningen Julie Andem som står bak regi og manus også på den amerikanske versjonen, der handlingen er lagt til Austin, Texas.
SKAM Austin is back March 15th, only on Facebook Watch. Binge all of Season 1 today.
Posted by SKAM Austin on Wednesday, February 27, 2019
Video fra Facebook Watch.
Den korte teaseren på omlag ett minutt for sesong 2 som ble lagt ut av SKAM Austin på Facebook torsdag viser at det etter all sannsynlighet er den “amerikanske Noora”, Grace, som blir sesongens hovedperson, slik Noora var i den norske sesong 2. Det også mer enn antydes at det blir flere parforhold, vennskap, forelskelser, forviklinger og alt som hører til og at det også vil være et fokus på Marlon (basert på den norske Jonas) og Meg (Eva) fra sesong 1, Tyler (Isak), Zoya (Sana), Kelsey (Vilde), Daniel (William), Shay (ikke basert på norsk karakter) og “Jo”/Josefina (Chris), med flere.
Jeg likte absolutt sesong 1, og er iallefall spent på sesongen, håper den gir noen flere overraskelser og ikke er alt for lik den norske. Sesong 2-teaseren gir signaler som kan minne om den norske sesong 2, og også litt 3 (?), så det blir spennende å se hva Andem og co har funnet på denne sesongen.
Som fan av film fra Island er det morsomt å se at Cinemateket i Tromsø fra mandag 18. til lørdag 23. mars setter opp fem vidt forskjellige filmer fra Island på Verdensteatret, både helt nytt materiale som jeg senest for noen få dager siden irriterte meg over at jeg ikke har sett planer om på norsk kino, og gamle publikumsfavoritter fra sagaøya.
For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at dette innlegget på ingen måte er sponset av Cinemateket eller Verdensteatret, men utelukkende skrevet grunnet min interesse for film fra Island.
Ta et gjensyn med super-hit’en KVINNE PÅ KRIGSSTIEN, se regissør Benedikt Erlingssons forrige film OM HESTER OG MENN – eller stift bekjentskap med den nye, kritikerroste LET ME FALL som handler om rusavhengighet blant unge.
Vi viser også en klassiker av den anerkjente filmskaperen Baltasar Kormákur, samt en film han selv spiller i: 101 REYKJAVIK og DJEVELØYA.
Når nå Verdensteatret setter opp “Islandsk filmuke” som et av temaene sine for mars måned er det altså med fem filmer, hvorav fire kun vises en gang og Let Me Fall vises to ganger. Det vil såklart alltids være diskusjoner rundt et program. Når man altså setter opp fem filmer syns jeg fire av de er naturlige valg selv om man alltid kan diskutere som sagt. Djeveløya og 101 Reykjavik er på en måte de “litt eldre” (altså, de er fra 1996 og 2000…), de er iallefall to filmer som vel markerte litt av starten på manges i det små interesse for film fra Island, og er sånnsett naturlige å ta med.
Den nesten splitternye Let Me Fall (verdenspremiere i september 2018 i Toronto) er selvsagt et udiskutabelt valg syns jeg, og jeg tror eller innbiller meg at dette blir norsk kinopremiere for den. Derimot syns jeg kanskje man kunne valgt en annen film enn Kvinne på krigsstien ettersom den jo allerede har vært vist flere ganger i Tromsø (og ellers i landet) i januar og februar. Dog er den jo en ganske bra film da 😉
Her er Filmhjertes korte gjennomgang av de fem utvalgte filmene (Jeg har kun sett to av de fem tidligere):
For min del er det nok den nye LET ME FALL (Lof mér að falla, 2018, bildet) som fanger mest interesse. Den har jeg faktisk en god stund hatt lyst til å se etter at jeg hørte om den. Ikke minst fordi jeg tidligere har sett et par glimrende filmer fra regissør Baldvin Zophoníasson, som Jitters (Órói, 2010), og Life in a Fishbowl (Vonarstræti, 2014), og i tillegg har Baldvin Z (som han er kjent som) også regissert tre av episodene av krimsuksessen Innesperret (Ófærð ) og 9 episoder av Mord i Reykjavik (Case), som alle er filmer/serier jeg setter høyt.
Dessuten er jeg tilhenger av “den islandske filmbølgen” som har skyllt inn over oss de siste årene, med filmer med dagsaktuell tematikk og uttrykk. Som om ikke det er nok har filmen noen av de islandske skuespillerne jeg har bra kjennskap til og liker, som Þorsteinn Bachmann (Innesperret ses. 1, Fangar, Ildfjell, Life in a Fishbowl) og Atli Oskar Fjalarsson (Jitters, Småfugler) i et par av birollene. Det er ellers unge skuespillere i hovedrollene, noe jeg syns er spennende da dette dramaet ser ut til å ha litt “oppvekstfilmsjanger” over seg. Omtalen av filmen virker iallefall veldig interessant.
Fra Verdensteatrets side: LET ME FALL er en fiksjonsfilm basert på sanne historier og intervjuer med familier som har opplevd og kjempet mot rusavhengighet. Resultatet er en sterk og rørende film om avhengighet, og livsmotets kraft som viser seg når man minst forventer det.
Da den 15 år gamle Magnea møter Stella forandres hennes liv totalt. Stellas kompromissløse og uforutsigbare syn på livet trekker dem begge inn i en verden av dop og rus, som etter hvert får meget alvorlige konsekvenser for dem begge, og deres forhold til hverandre.
Tolv år senere møtes de igjen, og et knallhardt oppgjør mellom dem virker uunngåelig.
Det ligger nok an til at jeg gjester Verdensteatret for å se denne ja (vises med engelsk tekst forøvrig).
Djeveløya (Djøflaeyjan, 1996) er faktisk en av tidenes filmsuksesser hjemme på Island, der den siden premieren i 1996 er sett av over en tredjedel av befolkningen der. Den føles litt som et stykke filmhistorie fra Island man burde få med seg egentlig, men jeg får se om jeg orker nå. Handlingen er vistnok lagt til etterkrigstiden etter WW2, der brakker etter amerikanerne gir husly til fattige i lokalbefolkningen, hvor vi følger livene deres som er både tragisk og humoristisk.
Det er iallefall et litt morsomt poeng at en av hovedrollene spilles av selveste Baltasar Kormákur, som senere er bedre kjent som en av Islands mest suksessrike regissører og producere, og står bl. a. bak suksesser som Innesperret (Ófærð ), 101 Reykjavik (2000, som også vises på Verdensteatret) og Dypet (Djupið, 2012), i tillegg til noen amerikanske produksjoner (bl. a. 2 Guns, Everest).
Kvinne på krigsstien (Kona fer i strið ) så jeg på TIFF i januar, og filmen har nylig gått på kino så nå har vel de fleste interesserte fått den med seg allerede, men den får iallefall mine varme anbefalinger, som en ganske humoristisk, smått absurd og litt snål, på en god måte, film med mye på hjertet. Merkelappen er dramakomedie.
En kvinne går til aksjon mot monstermastene! Halla erklærer krig. Mot aluminiumsindustrien. Filmen vant forøvrig publikumsprisen under årets utgave av Tromsø Internasjonale Filmfestival.
101 Reykjavik (2000), som er regissert av Kormákur, husker jeg at jeg så en gang tidlig etter årtusenskiftet, på steinaldermediet VHS. Dette var faktisk den aller første filmen jeg noensinne så fra Island. Filmen, som er en lettere mørk dramakomedie, er vel også den første islandske filmen som fikk en god del internasjonal oppmerksomhet og markerte et lite og tidlig gjennombrudd for film fra Island utenfor landets grenser.
Slik jeg husker det var det en litt småmorsom historie om en arbeidsledig fyr i slutten av tyveårene/tidlig tredve med et trøblete sexliv, som vistnok ender opp med å gjøre moras lesbiske elsker gravid, alt med Reykjaviks pulserende natteliv som bakteppe. Hlynur som han heter ønsker aldri å bli voksen, men skjebnen utsetter han for nye små og store problemer hele tiden.
Jeg husker veldig lite av denne filmen, og den er kanskje den som frister nestmest for min del. En morsom detalj om filmen er at i en av birollene spiller Innesperret-stjernen og min islandske skuespillerfavoritt Ólafur Darri Ólafsson.
For de som elsker film fra Island er denne veldig grei å ha med på “har sett-lista” 😉
Om hester og menn (Hross i oss, 2013) har jeg hørt mye forskjellig (jeg tilføyer et “om” på slutten av setninga for dere som syns det ville sett rart ut uten, hihi…). Noen jeg har snakket med omtaler denne dramakomedien som noe av det dårligste de noengang har sett, mens andre syns det var en veldig fin film. Faktisk vant også denne publikumsprisen på TIFF, da den ble vist der i 2014.
En av mine islandske favoritter som er Ingvar E. Sigurðsson har en av de mest sentrale rollene i filmen (her til lands er han nok sikkert best kjent for rollen i Innesperret der han spiller politimannen Asgeir, dere vet han som de “jævlene” som lager serien besluttet å skrive ut av serien på skammelig vis i sesong 2`s nest siste episode. FY!). Vel. Ut fra traileren virker det som en noe spesiell komedie “som vever sammen en rekke skrøner om et lite islandsk bygdesamfunn og de menneskene – og hestene (!) – som bor der”.
Jeg har litt lyst å se denne, men om det blir i denne omgang spørs. Det er jo`kke gratis å gå på kino heller…
Kommentarer? Fyr laus!
Alle foto (unntatt det øverste): verdensteatret.no
Etter en rolig og nokså fin start på Heimebane-sesongen i sesongpremieren sprakk bobla i episode 2.
Samholdet som hadde bygd seg opp fikk seg nemlig en kraftig skudd for baugen i det som utviklet seg til kraftig munnhuggeri. Mest om lønn og urettferdighet, men også fikk vi servert de første veldig ubehagelige sekvensene rundt en av sesongens store brannbomber i serien. Homofili i fotball og homofobien knyttet rundt det.
Siden dette er en (slags) “recap” av episode 2 er dagens bloggpost full av spoilere, så det anbefales å se episoden før det leses videre. Da er du iallefall advart, sant?
Imidlertid starta episoden med humor og godfølelsen trygt intakt.
Lille speil på veggen der, hvem er blidest på dassen her…
Riktignok er det en pottesur Helena (Ane Dahl Torp) som sitter i TV-studio som fotballekspert etter at landslaget har tapt en kvalifiseringskamp for EM. Hun er negativ, smiler ikke, og virker like sjarmerende der hun sitter som en utgått pakke sur melk. Reklamelogoen på jakken vises ikke godt nok heller (Uffda). Noe som ikke blir så godt mottatt i klubblokalene i Ulsteinvik der Kristin (Marika Enstad), NFFs utsendte kvinnelige representant, fortsatt ettergår Vargs økonomi med lupe. For hva vil vel sponsorer mene om en gretten Varg-trener på TV? “Du tar tak i det her”, kommer det snerpende fra NFF-dama til klubbleder Espen (Morten Svartveit).
Dette skulle forøvrig bli episoden der Espen for første gang i serien får et snev av publikums motbør mot seg, noe jeg skal komme tilbake til. Først må han “ta tak i” Helena, som han instruerer i å smile mer på TV. Noe hun sur og gretten slett ikke vil gå med på. Kvinnfolk, ass…
Bare pengemas fra de kvinnfolka 😉
Tilbake til godstemninga. For i Varg-garderoben er humøret godt. Unge Aron (Nivethan Senthurvasan) har dog en bekymret mine når han oppsøker kaptein Otto (Andrè Sørum, faen som den Otto-karakteren har vokst fra sesong 1 forresten!) og uttrykker litt bekymring for at han tjener litt lite, men slår seg sånn passe til ro med Ottos forklaring om Vargs pressede økonomi.
Otto er imidlertid pengejakt han også, i litt andre rammer riktignok. Han skramler nemlig med “bot-kassa”. For de ikke helt stødige i fotballgarderobekulturen, så er da “bot”-kassa spillergruppas interne selvjustis på en måte, hvor spillere som har brutt gruppas uskrevne normer må betale et lite pengebeløp inn til felleskassa. Ja, sånn grovt forklart. Og ukas soleklare bot-kandidat er Mons (Nader Khademi), som er anklaget for å ha pissa i dusjen. Noe han selvsagt blånekter for, og holder en flammende forsvarstale selv Staff ville vært bekjent av, der han drar kronvitnes kredabilitet i tvil.
Mons har lært forsvarstaler fra Donald
Det er den nye vingen, den litt høye på pæra, eller seg selv kanskje som episoden vil vise, unge Tommy Gabrielsen (Bendik Mauseth), som skal ha sett dusjvannlatingen, noe Mons mener er umulig ettersom Tommy vistnok lider av penisaversjon. Hver gang han kommer inn i dusjen er det med nesa og øynene godt plantet i taket for å unngå øyekontakt med diverse peniser som henger og slenger, sier Mons. LOL.
Forslag mottas i kommentarfeltet…
Latteren og den gode stemningen, den småfleipete og vennskapelige småertinga er godt smurt ut, men midt oppi alt snakket om pikkstørrelser og frykt for hva øyet kan skue av mannlige organer, dreies vi også her inn på de første tonene av tematikken som skal komme utover sesongen. Som jeg skrev etter episode 1 trodde jeg da at Tommy vil bli et friskt pust i serien, med sin litt “cocky” stil, for å bedrive litt ordspilleri her, men allerede her – og som episoden senere viser også – begynner jeg å ane konturene av at unge Gabrielsen ikke er så trivelig.
Peniser som ser deg inn i øynene er skumle! Et råtips forresten, vi ser både og her?
Garderobescenen sender og tankene litt til en artikkel som riksmedia bragte i helga, der landslagets Mads Møller Dæhli uttalte at for å komme homofobien i fotballen til livs må man gjøre noe med garderobekulturen, hva som fleipes om, sjargong og begreper.
Bot-innsamlingen ble forøvrig avbrutt av at Adrian (Axel Bøyum) på kort varsel får melding fra Lars Lagerbäck, Norges landslagstrener i fotball (på ekte også ja) om at han er tatt ut på landslaget til den viktige kvallikkampen mot Sverige etter et skadeforfall.
Adrians store drøm kan altså gå i oppfyllelse, men Helenas humør har ikke bedret seg nevneverdig, og hun mener Adrian ikke kan dra på samling siden han har slitt med en hamstringskade. Etter noen ord på kammerset hos Espen må Helena likevel gi seg, og ønsker Adrian lykke til på landslagssamlinga.
Vi ser underveis i episoden at Helenas skepsis angående Adrian er berettiget. Det er tydelige små tegn på at han sliter med baksida av låret, men han biter tennene sammen og forsikrer alle at han er fit for fight. Et velkjent fenomen det der, med trenere som forståelig nok er redd skader vil oppstå på landslagssamlinger. Helena ville nok møtt forståelse fra Klopp for eksempel 😉
Helena syns ikke Adrians “nye” lag er noe særlig…
Hjemme i Ulsteinvik bygges det opp til kosekveld hjemme hos Espen og Mario (som vi husker fra i fjor bor (fortsatt) den utenlandske spissen Mario (Mbake Konte) hjemme hos Espen) med landskamp på stor TV, pizza og hele spillerstallen samlet. Espen har til og med invitert sin nye “venninne” fra NFF til å overvære kampen sammen med gjengen. Ting går selvsagt ikke som planlagt, og det som skulle være en hyggelig sosial sammenkomst ender opp med den hittil største krangelen i spillergruppa og i forholdet spillerne vs Espen.
Mens spillerne sakte men sikkert begynner å stimle til begynner vi å ane at det vil skje noe. Unggutta Kasper (Ståle Remøy Pettersen, nykeeperen), Aron (den uheldige debutant fra episode 1) og Tommy kommer sammen. Tonen er fleipete før samtalen dreies inn på at Espen og Mario bor sammen. “Er ikke det litt rart”, slenger keeper-Kasper litt småbekymret ut uten å utdype det nærmere, “de har jo bodd sammen helt siden han kom hit (…) de er vel gode venner da”, kommer det som en avvæpnende støttepasning fra Aron, før lynvingen med de kjappe replikkene fyrer løs med litt slarvekjerringstil over seg at jo det er veldig rart. ” – Har hørt at de e VEEELDIG gode venna”.
Se & Hørs Tommy med sjokkerende avsløringer
Vel inne i TV-stua hos Espen starter det trivelig nok med pizzaer i ovnen, “selleri cut” (haha) og gode greier. Når samtalen etterhvert dreier seg inn på den forestående ventede landslagsdebuten for Adrian starter derimot isen å knirke. Mons mener det nå bare er spørsmål om tid før storklubbene vil kjøpe Adrian hvis han leverer. Det er da frøken Stormunn i hjørnet, NFF-Kristin, skyter inn at Varg ikke bare vil tjene penger på salgssum men også på lønnsmidlene.
Men det kan da ikke utgjøre så mye, mener Mons og Otto, som begge i likhet med de fleste har måttet gå med på markante lønnskutt. For å si det mildt så smeller det når det går opp for gruppa at lønnsfesten slett ikke er over for et par, tre av spillerne i stallen. Espen har nemlig, som han selv så passende erkjenner litt etterpå, dummet seg ut, eller “eg har drete meg ut” som han sier. Lønna til Adrian, Mario og Michael er nemlig ikke redusert, og det sprekker skikkelig for Otto. Litt for Mons også. Når de skjønner at Mario, som bor hos Espen, har fet TV ingen andre har råd til, fortsatt tjener en million. Da kommer det fram.
Folkesnakket. Ryktene. De kraftige ordene. For selvsagt har det gått rykter. To menn som bor under samme tak. Slikt hviskes det om i Ulsteinvik. Er det derfor Espen har gitt Mario samme lønn, mens resten knapt har til å betjene inkassovarsler og husleie?
Adrians lønn debatteres også heftig, og det insinueres at siden han antagelig er trenerens (Helenas) darling, ja nærmest som svigersønn å regne ettersom han driver og har noe gående med Helenas datter (bak Helenas rygg som vi vet, men som spillerne ikke vet at Helena ikke vet om) så er lønna hans tilsvarende høy. Har han ligget seg til høy lønn spørres det?
Espen fyrer seg en smule opp når det nevnes rykter, og vil vite hva det er snakk om. Når de voksne tier er det som kjent fra barnemunn man skal høre det. Michael (John Carew) som også er der tok med seg de to ungene sine, som allerede hjemme hos seg selv viste at rykter også når barneører, når de spurte faren om han hadde fått ny kjæreste siden moren flytta. Dattera til Michael er nemlig den som svarer når Espen krever svar om hvilke rykter. “At dere er kjærester”. Sekvensen er ubehagelig, og kuliminerer til slutt med at en illsint kaptein forlater TV-stua, og etter at en uvitende Mario som ikke forstår norsk har blitt konfrontert med homorykter. Mario mener forresten at han fortjener mye høyere lønn, siden han etter eget utsagn er mye bedre enn de andre. Sympatipila pekte nok ikke heeeelt mot topp der nei.
Espen får kjørt seg, og kanskje ikke helt ufortjent heller? Imaget hans som den alltid rettferdighetssøkende idealisten får seg iallefall en stygg skrape i lakken etter denne pizzakveld-suppa.
NFF-dama er forresten ikke ferdig med sine løsmunnede utbrudd og feilpasninger. Hun ser nemlig Helena på TV uten sponsorjakka på seg og ringer henne, ber henne ta den på seg, og fyrer samtidig av en liten salve mot henne for å ikke ha informert henne og NFF om at Adrian har et forhold til datteren hennes, noe som kaster et noe ullent lys over Adrians lønnssituasjon.
Det er altså ikke størrelsen på lønna det er snakk om ;P
Helena skjønner vel her at Adrian ikke har vært helt ærlig med henne mtp Camilla. Er han ærlig med tanke på det han sier om skaden sin? Hun prøver å drible seg forbi sikkerhetsvakta utenfor garderoben på landslagsarenaen, men den bryske muskelmannen slipper henne ikke inn, imidlertid kommer Adrian løpende bort når han ser hva som skjer, og forsikrer Helena nok en gang om at han er frisk.
Helena er dog sikker på at Adrian lyver for henne igjen, og fra ekspertkommentatorstolen sin i TV-studioet sier hun på direkten noe som avslører at Adrian kanskje ikke er så kampklar som han hevder.
Helena havner ellers i episoden i munnklammeri med en annen kvinnelig studiogjest (Ulrikke Døvigen), som hun setter på plass på direktesendt TV, noe som på bakrommet utarter til en diskusjon om feminisme, og et dagsaktuelt tema, kvinnelige fotballeksperter. Vi husker vel alle de utallige sakene om hva for eksempel NRKs Lise Klavenes har mottatt av hets for sin rolle som kommentator og studiogjest under fotballsendinger. Så fikk også kvinnelige fotballeksperter på TV et lite løft. Tonen mellom Helena og hennes kvinnelige kollega er stiv.
Men han er svensk, det kommer han jammen ikke fra! 😉
Stivt er desverre også låret til Adrian. Helenas ord på TV når selvsagt landslagsledelsen som i minuttene før kampstart etter en rask lege/fysiosjekk tar den for Adrian tunge avgjørelsen. Adrians drøm om landslagsdebut gruslegges.
Noen ord om skuespilleri og troverdighet må jeg såklart presse inn her. Skuespillerprestasjonene har stort sett vært veldig solide gjennom hele serien, så også i sesong 2, episode 2. Det vil si, han som spiller den mannlige studioverten (Sindre-Benedict Hendrichs) i TV-sendinga Helena er med i fremstår som en blankpolert parodi, og i den scenen der Helena drar ordene om Adrians helse ut av seg er det litt vel mye luftpauser mellom ordene som sies og reaksjonene fra de to andre i studio. Ikke helt på tabelltoppen av troverdighet kanskje?
…og hannes to søstre?
Dog skal det sies dette er å regne som småtteri og litt flisespikkeri, for episoden som helhet kaster utvilsomt intreressante lys over en del sider ved toppfotballen. Kvinnekampen ble forsåvidt vunnet i sesong 1, men fortsatt ser vi at kvinner må kjempe for sin eksistens. Nå som fotballeksperter. Vi har fått se tematikk rundt sponsorers makt, eller sponsorers press om at deres varemerker alltid skal fremstå som perfekte. Helena må smile mere, for da får folket såklart mer lyst på Isklar…. (flaskevannsprodusenten som sponser Varg). Påfallende nok er det ikke bare sponsorene selv vi ser yter press, men og via NFFs utsendte som er der for å “holde Espen i ørene”, som hun jo sa sist.
Lojalitet og samhold er alltid viktige elementer for å lykkes som fotballklubb, og også de temaene har vi fått se en god del av allerede. Og det skal komme så mye mer. For nå er “homokatta ute av sekken”.
De barna, de barna, de hører nå så mangt!
Og fulle av livsvisdom er de jammen meg også! Michaels sønn legger ut om de små gleder.
Hvordan vil landslagsnedturen påvirke forholdet mellom Adrian og Helena? Kan de stole på hverandre, og vil Adrians lojalitet være like sterk som før? Men det store store spørsmålet etter episode 2 er selvsagt hvordan samholdet i spillergruppa nå vil bli videre? Vi så halvveis knuffing mellom Otto og Tommy, som tøffa seg med kjeften, og forholdet mellom spillere, trener og klubbleder har fått seg en smell.
Livet i eliteserien er unektelig hardt.
Selv nå når Varg, nevnt tidlig i episoden, snuser på tabelltoppen etter en god start på sesongen (vi befinner oss i siste halvdel av april tidsmessig), selv når en spiller (trolig som den første fra Varg) kalles opp til landslaget etter innsatsen sin i Varg-drakta.
Selv da kan ting gå rimelig raka vegen rett vest. For som i forrige episode slutter også denne med en ensom bekymret Helena, nå alene i et mørkt studio.
Ukas Netflix-anbefaling er den islandske dramafilmen OG PUST NORMALT (Andið Eðlilega / And Breathe Normally), som får varme anbefalinger.
OG PUST NORMALT Island, 2018, Org./int. tittel: Andið Eðlilega / And Breathe Normally, 1t 42m
Livene til en enslig og fattig mor på Island som nylig har fått seg jobb på prøve i passkontrollen på flyplassen i Keflavik, og en afrikansk asylsøker som venter på å bli deportert, knyttes sammen på uventede måter.
Regissør Ìsold Uggadóttir har laget en film om menneskelighet og anstendighet, som retter søkelyset blant annet på et liv på flukt, grenser, hva som skjer når de trygge rammene forsvinner, og utfordrer publikums oppfatninger av det satte og bestemte, samt viser at selv når man føler seg verdiløs kan man hjelpe andre. Det er en usentimental bit europeisk sosialrealisme, med et for anledningen ugjestmildt islandsk bakteppe som kulisse for en historie der politikk og flyktningestrøm krasjer.
Og Pust Normalt er ikke den type film fra Island som slår om seg med storslåtte og blendende landskap, som snarere ved hjelp av sterk historiefortelling formidler både varme og rørende mellommenneskelige relasjoner på tvers av kulturelle og språklige barrierer. Et stillferdig hverdagsdrama fra et værbitt Island, som byr på en spennende og medrivende historie, som fortelles uten de store dramatiske grepene, et trekk som kler filmen perfekt. Samtidig som filmen i all hovedsak er en fortelling om to små familiers skjebne, er det også, på nær sagt kjent islandsk filmvis, funnet plass til små vittigheter.
Skuespillerinnsatsen til de tre sentrale er upåklagelig. Kristín Þóra Haraldsdóttir, kjent fra seriene “Fangar” og “Stella Blomkvist“, som begge har gått på norske skjermer, spiller på overbevisende sett alenemoren Làra, en ung kvinne som sliter for å få hjulene til å gå rundt, samtidig som hun i en veldig vanskelig situasjon må opprettholde sønnen Eldar, herlig underspilt av pur unge Patrik Nökkvi Pétursson, sin illusjon av trygghet. Migranten Adja spilles av den bissauguineanske skuespilleren Babetida Sadjo , som gjør en sterk innsats (Sadjo kommer altså fra Guinea-Bissau i Vest-Afrika. Landet som er et av verdens fattigste er også landet hun spiller at hun kommer fra). Samspillet mellom de tre er solid.
Og Pust Normalt får en solid anbefaling. Denne islandske uslepne juvelen som ble vist både på Sundance, og på festivalene i Bergen og Haugesund er iallefall å finne på Netflix. Og der – eller et annet sted – bør du finne den.
Så var endelig Heimebane tilbake på NRK med sesong 2, og sesongdebuterer på bortebane på Lerkendal med et brak!
Med Heimebane igang med en ny sesong, blir det også en ny runde med Filmhjertes såkalte “recaps” av episodene. Eller forsøk på det iallefall. I disse recapsene vil episodene diskuteres og vris på, temaer og situasjoner granskes, spoilere er det fullt av så se episoden før dette leses, og gjerne vil det være med et mer eller mindre vellykket forsøk på ironiske betraktninger. Nå er jeg litt “ute” av disse recaps-skribleriene, så i første omgang blir vel dagens bloggpost litt småsnakk om hva den første episoden gav oss.
Vel vel. Den første episoden i sesong 2 ble en forholdsvis rolig økt, hvor vi ikke fikk se alt for mye av tematikken som senere i løpet av de 10 episodene skal prege sesongen, bortsett fra samhold, som stod i fokus. Av forhåndsomtaler vet vi at det etterhvert skal dreie seg om store omveltninger i Varg. Borte er klubbens pengebinge i form av Tangsrud (Bjarte Hjelmeland), som ironisk nok har fått en kvinnelig sjef over seg i sitt eget forsøk på å få selskapet lønnsomt igjen. Som vi husker fra sesong 1 var det en noe dominant Tangsrud vi så i hans omgang med Helena. Å se Tangsrud nå være noe underkuet en kvinne var vel en av episodens mest fornøyelige scener. Moro.
Tangsrud, redusert fra industrimagnat til serveringspike i egen storstue.
Ellers vet vi av forhåndsomtaler (og som jeg spådde ifjor høst) at det vil blåse opp til stormkast i den nye sesongen rundt toppfotballens største tabuer, homofobi i fotballen. Dette så vi ikke noe av i episode 1 dog (eller? Kan en noe reservert Varg-debutant ha mere nerver på lur enn kun debutant-nerver?). Uansett, dette temaet var ikke oppe i episoden, men vil komme senere. Temaer som derimot var oppe var det personlige forholdet mellom Varg-trener Helena (Ane Dahl Torp) og datteren Camilla, som vi husker flyttet tilbake til Trondheim.
De to har tydeligvis glidd helt fra hverandre over vinteren som har gått, for Camilla hun er som sunket i jorden for Helena. Hun får ikke tak i henne. Prisen for toppfotballen kan altså være brutal. For noen dreier det seg om å oppgi fritidsinteresser og fete feriereiser i tid og utid. For Helena ser prisen ut til å ha vært en datter. For en klubb kan det være forholdet til en sponsor. Riktignok synes det litt merkelig at mor-datter-forholdet har kjølnet så raskt, de var da vel ikke uvenner heller ifjor?
Åpningsscenene for den nye sesongen gav meg både følelser av “stille før stormen”, “etter stormen” og som serieskaperne ganske sikkert har hatt intensjoner om å skape en illusjon av, ensomheten.
Det vises et tomt stadion, tomme tribuner og folketomme gater, før vi tas med inn i et ensomt kjøkken hjemme hos Helena, som bare når Camillas mobilsvar på telefonen (som fortsatt forøvrig har knust skjerm, det er intet luksusliv å være Varg-trener må vites).
Mens laget forbereder seg på kampdag på Lerkendal ser vi Helena farte rundt i Trondheim på jakt etter datteren. Hun allierer seg over telefon med Varg-supporter og venn av Camilla, Nils (Endre Synnes Hagerup), unggutten vi møtte i sesong 1. Nils har lært seg nye ord som vi hører, men tipser Helena om hvor dattera kan befinne seg, ved hjelp av litt Instagram-detektivarbeide…
Nils innvier oss i hvordan håndtere motspillere, (og spiller Playstation med bedre grafikk enn den “virkelige” fotballen som spilles i serien, hehe…)
Mens Helena har sine hjemlige problemer sliter klubbleder Espen (Morten Svartveit) med å få orden på økonomien. I klubblokalene på “Ulsteinvik stadion” har han nemlig fått skadedyr på besøk. Eller fotballforbundet som de også kaller seg, som via sin kvinnelige representant som har kommet for å holde Varg i ørene truer med minuspoeng hvis ikke klubben får skikk på økonomien sin. Blander seg opp i lengden på sponsoravtaler og lønna til et par spillere gjør hun, og er generelt ufin. Ikke helt ulikt NFF altså. Når hun senere i episoden også kommer med sin passe nedlatende kommentar til supporterklubbens leder (som ser kampen hjemme på puben istedet for å svi av tusenlapper på bortetur) syns jeg noen burde bedt henne smelle igjen den snerpete kjeften sin. Men det tar selvsagt ikke Espen sjansen på mot dama som er sendt for å granske økonomien i klubben.
Det står nemlig ille til der skal vite, noe vi senere får se når Vargs nye drakter avsløres i timene før avspark i seriepremieren (kanskje ikke helt troverdig at draktene ikke var klare tidligere?). For den en gang så stilrene Varg-drakten har nå blitt omgjort til et reklamespraglende neonopplyst handlenett, til irritasjon hos flere av de erfarne Varg-spillerne. Nå skal de jammen reklamere for “Kvinnekoppen”, eller “mensen-koppen”, som det vistnok er. Jaja, hvorfor ikke? Det finns verre ting å reklamere for, de kunne jo endt opp med en blå boks på stripete bakgrunn med en bank-reklame i 😉 (Hint; den gamle Tromsø-drakten haha).
Livlige diskusjoner om Vargs nye drakter…
Vargs spillere ja. Der i gården har det skjedd saker. Noen spillere har forsvunnet. Blant andre skal vi ikke plages med Stilsons sure tær denne sesongen, og stuttkjukken (Almerud) mellom stengene har blitt henvist til benken (ser ut som han er keepertrener) av en yngre og mer spretten burvokter (Kasper). I tillegg har Varg måttet signere flere andre unge lokale spillere, og en av de skal vi antageligvis få stifte en del nærmere bekjentskap med. 18-årige Aron Sajuran (spilt av den spennende nykommeren Nivethan Senthurvasan) treffer vi første gang på bussen til Trondheim, der han tydelig er både utilpass og reservert når muntrasjonsrådet Mons (Nader Khademi) utfordrer de nye spillerne til sang…
Men den unge midtstopperen har større problemer enn rusten sangstemme. Den veldig sympatiske unggutten har nemlig fått i oppgave å stoppe RBKs superspiss med en fortid i Chelsea. Foran over 21 800 tilkuere på Lerkendal. Oppgaven kunne vært enklere, men i det som kanskje er episodens fineste lille øyeblikk tar Ellingsen (John Carew) en nærmest faderlig samtale med han ute på Lerkendalgresset noen timer før kampstart. Han invier unge Aron i kampritualet sitt, for å roe nervene som sitter tjukt smurt utpå unggutten. Og der sammen ute på et folketomt Lerkendal trår de to, barføtter i graset – og jammen får vi et smil fra Aron. Joda, det var et fint lite øyeblikk.
So? Oppskrytt spiller fra oppskrytt lag. Og sånn er det.
Du ska itte trå i graset… Michael invier Aron i kampritualet sitt…
For det går nemlig ikke så fint ellers med klubben om dagen. De økonomiske utfordringene er enorme for Varg.
Når Espen tror han har fått på kroken en ny hovedsponsor i form av selskapet Nagelsmidt, som er selskapet Tangsrud er i samtaler med, får Espen seg en overraskelse. Nagelsmidt er nemlig ikke interesserte i å ha navnet sitt på en fotballdrakt, det har jo ikke Kjell Inge (Røkke) som hun sier. Neida, hun vil kjøpe klubben, omgjøre den til et AS og privatisere hele greia. Men som vi vet er Espen en prinsippfast leder. Han går ikke etter pengene. Han er fotballens superidealist. Så han sier selvsagt nei, vel vitende om at med avtalen i grus ligger klubbens fremtid muligens i samme gruslagte gate.
…krig og fred og sånn? Kvinner og homofile? Neida, nå var jeg teit. Men som serien vil vise er det nettopp sistnevnte de vil kjempe en kamp for, og det vil bli megaspennende å se om Heimebane bryter og knekker den barrieren.
Men det var den kampen da. Å være Varg-trener på Lerkendal på jakt etter et par billetter til en utsolgt kamp (hun ville ha to billetter til Camilla i håp om å få henne på kamp) er ikke så lett. Den snerpete fruen i billettluka tilbyr nemlig fint lite. Det vil si, når en gammel kjenning av Helena fra Trondheim som er antrukket i RBK-utstyr dukker opp blir det fart i sakene. Han stikker bare skolten inn i billettluka, setter billettøren på plass og ber henne gi han de “helvettes billettene”, og vips der stod Helena med to stykk billetter til Helvete. Eeeh, Lerkendal, og Rosenborg-Varg.
Så stod hun der igjen, foran lukkede porter på Lerkendal. Når vi nå for andre gang i serien får (omtrent) akkurat denne samme scenen begynner jeg å lure på om det er slik serieskaperne ser for seg Heimebanes “lykkelige” slutt, som det endelige beviset på at kvinnekampen i norsk herrefotball er vunnet; når Lerkendals porter åpner seg for Helena Mikkelsen og hun tar over “troillongan”…
En kamp mellom de regjerende seriemestre, og store gullfavoritter av året, mot dumpekandidat Varg. Det må jo gå galt. Men Varg sjokkerer. Helena har forøvrig trent på pep-talkene sine før kamp. Fra å i fjor nesten unnskylde seg for sin eksistens er hun nå rene skjære inspirasjonen i garderoben. Og hun har noen taktiske twister også. Varg går nemlig uredde ut på Lerkendal og kjører kampen.
Klubbens store stjerne Adrian Austnes (Axel Bøyum) gir bortelaget ledelsen og den holder de inn til pause. Da ber Helena Varg bli Varg igjen. Det vil si, et defensivt lag som skal legge seg bakpå og “ri det inn” som hun sier. Å legge seg bakpå på Lerkendal for å ri inn en 1-0-ledelse der altså. Jaja, det høres ikke ut som en masterplan.
2. omgang går igang, og ikke overraskende kommer trønderne. Men en Varg-spiller fikser utligninga. Aron er klossete og sender ballen i eget mål, nervøs som han er, og vips der stod det 1-1, før han byttes ut. Helena, etter sint tilbakemelding fra Adrian om spillet deres utpå der, innser at det ikke nytter bare med defensivt spill, så hun gjør noen små grep, og Ulsteinvikingene fra Varg gjør det igjen. Adrian putter, feirer som seg hør og bør etter to mål i fleisen på trønderne, og Varg tar en sensasjonell seier 2-1 over RBK på Lerkendal.
“For Varg har banka ææR-BEEEE-KÅÅÅ, å hei å hei å hei åååå hååå ååå”. Endelig fikk jeg brukt den linja i Heimebane 😀
I garderoben feires det selvsagt, mens vi ser en fortsatt preget Aron ikke føle seg helt sikker på om han vil ta del i feiringen siden baklengsmålet var hans feil… Det var litt ukoselig.
Forøvrig er det umulig for meg å avstå fra å kommentere actionsekvensene, altså kampscenene, fotballsparkingen som er filmatisert. Den er nemlig nokså bak mål kvalitetsmessig. Jeg vet godt at det er vanskelig å få fotball til å se ekte ut på film, men det trenger da vel ikke å være så ekstremt tydelig som her at dette er dataanimert, for det minner tidvis jammen om tidlige grafiske utgaver av FIFA og Football Manager. Særlig bakgrunnen og tribunene. Slapt.
Men akkurat det skal ikke serien få det store trekket for, det blir ingen trusler om minuspoeng herifra. Dog bejubler jeg jo det ikke heller.
Skuespillerprestasjonene derimot, de fortjener en tommel opp og skryt. Ane Dahl Torp er fortsatt bunnsolid. John Carew, Morten Svartveit, Axel Bøyum, Nader Khademi, Andrè Sørum (som er Vargs kaptein, Otto Halsen, i år) og resten av ensemblet fra sesong 1 leverer fortsatt høy klasse, også ble jeg jo imponert av debutant Nivethan Senthurvasan. I tillegg har Varg fått inn et par andre nye unge spillere som vi trolig vil få se mer av etterhvert. Bendik Mauseth, som spiller den nye unge vingspilleren Tommy Gabrielsen, ser ut til å kunne bli en veldig morsom tilvekst. Ellers ser det ut i episode 1 som om lagånden, den velkjente team spiriten, har fått seg et realt løft. Mon tro om ikke den skal bli satt under noen prøvelser iløpet av sesongen…
Norske talenter, Idol og X-faktor venter!
Så dukker selvsagt spørsmålene etter kamp opp til Adrian om hvorvidt han tror slike prestasjoner kan føre til overgangssnakk. Og det vil garantert komme senere i Heimebane-sesongen.
Helena klarer dog ikke glede seg helt over seieren, savnet etter datteren ligger som et latent sår på henne. Nok en gang gjør hun et forsøk på å finne henne, og oppsøker Camillas far som bor i Trondheim. Men der finner hun bare litt morsomheter om at Varg skal “ta en Leicester” (ja det ville jo toppa denne serien, hehe) samt litt småtjafs om hvem som har skylden for bruddet dem to imellom, Helena anklager mannen hun var i et forhold med for mange år siden for å ha tatt den enkle løsningen da datteren oppsøkte han nylig og nå ikke vet hvor befinner seg, mens han på sin side påpeker overfor Helena at det er henne hun springer vekk fra og at det var hun som gjorde det slutt med han. Auda, Helena, et lite nederlag der ja.
Som vi skal få se er Camilla (Emma Bones) der i Trondheim, når Adrian dukker opp i kollektivet hun holder hus i, der de tidligere ikke var særlig interesserte i å si noe når Helena stod på døra. Det er kjærleik i lufta mellom Camilla og Adrian, så den kontakten har de holdt ved like, uten at Helena vet noe om det.
For hjemme i Ulsteinvik avsluttes episoden som den startet, med en ensom Helena og vannkokeren hennes på kjøkkenet.
Livet i Eliteserien er ikke enkelt. Selv ikke når du vinner.
Forresten, en liten ting til. Sjekk denne plansjen som Espen viser for å prøve å få ny sponsor.
Så, HVEM i Heimebanes produksjonsstab er det som kommer fra Hønefoss? LOL 😀 Og som et ekstra lite stikk til “jævla Ålesund” har visst ikke Espen tatt de med her heller 😉 (For de er jo i eliteserien i Heimebane, og hva Hønefoss angår, så spiller de faktisk i 3. divisjon i år, hahaha).
PS: VG og han skallakisen som anmeldte sesong 2 der burde få både ris og buksevann for spoilerne sine om sesongen. Der avslørte han to ganske så sentrale ting om årets Heimebane-sesong. Takk for at du har ødelagt en del av spenninga med sesongen da, herr Nilsen. Jeg skal aldri mer lese noe du har skrevet om film eller serie før jeg har sett filmen/seriene ferdig. Aldri.
Kommentarfeltet er forøvrig selvsagt åpent for deg hvis du har synspunkter og meninger om Heimebane! Peis på!
Alle foto: Skjermbilder fra NRK / NRK TV på tv.nrk.no
Som de sier på engelsk, “Detour” er en “hidden gem”.
Når du ønsker noen død, hvilken vei velger du?
Å kalle denne britiske roadtrip-thrilleren en perle eller skatt er dog kanskje å overdrive en smule, i så tilfelle en veldig mørk perle, men filmen som er fra 2016 er iallefall en film som har gått under radaren hos de fleste, og som hadde fortjent mer omtale og buzz rundt.
Så er den da heller ikke å finne på vår hjemlige Netflix, men ligger ute på strømmegigantens amerikanske versjon. Så da veit dere det… Der må du imidlertid finne deg i å se den enten utekstet eller med engelsk CC underteksting. Begge deler funker fint, da dialogen er grei å følge. Anyway…dette er altså ikke en film som er en nyhet på markedet. Imidlertid fortjener filmen som sagt mer omtale, så jeg håper dere finner den og gir den en sjanse. Filmen er tilgjengelig for digitalt kjøp/leie med norske tekster på iTunes, hos Blockbuster og Viaplay (kun kjøp hos Viaplay). Hos Platekompaniet kan filmen kjøpes som import-dvd.
Den unge jusstudenten Harper (Tye Sheridan) som kommer fra et velstående rikmannshjem mistenker at stefaren hans, Vincent (Stephen Moyer), forårsaket bilulykken som førte til at moren hans ligger i koma. Han drukner sine sorger i en lurvete whiskybar i LA der han tilfeldigvis støter på Johnny Ray (Emory Cohen), en tøff redneck som tilbyr seg å “ta hånd om” Vincent for 20 000 dollar. Når Johnny Ray dagen etter, sammen med den noe løsaktige Cherry (Bel Powley), dukker opp på døra hos Harper klar for å dra til Las Vegas der de skal utføre det de har satt seg fore kvelden i forveien, er det en stresset og lite interessert Harper som motvillig blir med på turen til Las Vegas. Dette er utgangspunktet for det som utvikler seg til en spennende og fiffig konstruert noir-thriller. For Harper er det ingen vei tilbake.
Feilfri er den langt fra, men det gjør ikke så mye.
Slike små indie-filmer med ikke alt for kjente skuespillere, om vi ser bort fra Tye Sheridan i hovedrollen, er om ikke alltid, så ihvertfall veldig ofte, både intreressant, spennende og morsomt å komme over.
I Detour sitt tilfelle fordi:
Tye Sheridan er en glimrende ung skuespiller. Han overbeviste stort i “Mud” fra 2012, da han var 15-16, og også i denne filmen, innspilt i 2015 da han var 19, leverer han.
De to viktigste birollene er gode, særlig Bel Powley, men også Emory Cohen er brukbar. Sistnevnte gir meg litt følelse av figuren JessePinkman fra “Breaking Bad” 😉
Filmens herlige tidvis småstøvete og glorete kinematografi, også kjent som foto. Detour, som må kunne kalles en slags roadtrip-movie, har et bakteppe som sier klikk for min del, selv om man har jukset litt gjennom å spille inn deler i Sør-Afrika (!) mens handlingen skal finne sted i Nevada og LA. Slike amerikanske(*) krimfilmer som drar oss med ut på highway`en, via slitne moteller, veikroer og dinere, mens det i andre enden har hovedpersoner fra polerte øvre middelklassehjem, på grensen til luksuriøse, som havner utpå skråplanet gir ofte spenning.
Filmens mange twister og det faktum at den er overraskende snedig og finurlig konstruert, blant annet gjennom at filmen på et stadium splittes opp i to historielinjer og en ikke vannrett tidslinje – sistnevnte punkt bidrar da i aller høyeste grad til å gjøre filmen til en spennende reise å være med på. Rett og slett fordi alt ikke er som det tilsynelatende ser ut som ved første øyekast i filmen.
(*) Detour er egentlig en britisk produksjon, men handlingen utspilles i USA.
Dessuten er det befriende å av og til se filmer uten de store navnene og kjente trynene man “alltid” ellers ser. Noe av det største pisspreiket jeg hører folk si om filmer er at de ikke gidder å se fordi det ikke er noen kjente navn med. En film er faktisk ikke en lavkvalitetsfilm bare fordi det ikke florerer av velkjente navn på plakaten. Når så det er sagt så har Detour muligens andre elementer over seg som kansklje gjør dette til en “b-film”, dog er det ikke en gjennomsnittlig “b-film” man her har med å gjøre.
Kjente navn bortsett fra Tye Sheridan er det vel ikke så mange av. Selv drar jeg umiddelbart kun kjensel på Jared Abrahamson, som i en liten birolle spiller Harpers studiekamerat Paul (en morsom og godlynt karakter som gir filmen noen drypp av humor og varme). Powley, Cohen og Moyer, samt et par små biroller, blant andre John Lynch, kan nok være skuespillere andre gjenkjenner, bl.a. var Cohen med i “Brooklyn” (2015).
Det florerer ellers av en rekke referanser til andre filmer i Detour. Noen av de med større betydning for handlingen enn andre, og likheter med for eksempel “True Romance” (1993) nevnes flittig blant de som har sett filmen, men også “Detour” (1945) og “Gjøkeredet” (1975) vises det til. Utenom de direkte referansene som er å finne føles kanskje også filmens univers litt Tarantino-aktig (han skreiv jo manus til nevnte “True Romance”), eller litt wannabee Tarantino, kanskje litt for åpenbart noen ganger (Jeg må innrømme å ikke ha tatt de mange referansene jeg senere leste om at er der. Noen ja, men ikke alle).
Detour oppleves som en småskitten og gritty thriller, med et tempo som er behagelig å henge med i. Det er aldri heseblesende eller for actionfullt, spenningen og actionen ligger mer i selve handlingen og det som skal skje, eller som vi tror skal skje.
Særlig filmens lek med tid gir den en ekstra spennende dimensjon. I tillegg er det et par historielinjer som etterhvert sys sammen uten å egentlig tangere hverandre underveis.
Som sagt er det ikke feilfritt fra regissør Christopher Smith. Her er noen detaljer som tilsynelatende fokuseres på underveis mens de skjer, men siden bare glemmes bort eller ikke tillegges mere vekt. Filmens tittel, som spiller på at de bilfarende må gjøre et stopp underveis som ikke har med oppdraget å gjøre de er ute på, blir et sidespor til plottet som ikke er så interessant, selv om det gir noe spenning senere føles det som om den delen er litt merkelig å fokusere på. Filmen er heller aldri voldsom, selv om det er en nokså malplassert trashy scene utenfor en bensinstasjon mot slutten av filmen. Noen enkle valg tas her og der, samt at det henger noen småtråder og dingler som ikke helt lar seg knyte sammen. At en del ting ikke føles så sannsynlig lar vi ligge udebattert. Imidlertid må man ta med i betraktningen at dette er film noir. Alt trenger ikke være sømløst og uten skjønnhetsflekker.
Detour leker som nevnt med tidslinjen, og har ellers klassiske hevnmotiver som drivkraft. Rettferdighetssans og å vise flere sider av personlighetene er andre elementer, men til syvende og sist, når rulleteksten overtar skjermen (ikke slå av ennå), har kanskje Detour vist oss konsekvensene av å trekke forhastede slutninger og gått over fra å være krimthriller noir til en fortelling om en tragedie?
Litt blandet mottagelse har filmen fått. Kun 1 av 4 stjerner fikk den hos rogerebert.com, men på IMDB snitter den på greie 6,2/10 basert på litt over 4 000 stemmer.
Filmhjerte syns ihvertfall dette er en underholdende crime noir road trip.
NRK har for tiden noen norske filmer tilgjengelig på sitt nett-TV, NRK TV. “Rosemari” fra 2016 er en av de, filmen hvor Ruby Dagnall, senere samme år bedre kjent som Emma i sesong 3 av SKAM, gjorde en imponerende spillefilmdebut.
Ruby Dagnall gjør et supert inntrykk, men der stopper og den rene fascinasjonen min for Rosemari.
For selv om filmen har et i bunn interessant tema, søken etter sine biologiske foreldre, og hvordan bygge opp et mor-datter-forhold, renner filmen helt bort i en usammenhengende handling, stive og umorsomme replikker, og en troverdighet med flere hull enn en gjennomsnittlig sveitserost.
Faktisk, om det ikke hadde vært for Ruby Dagnalls utrolig sjarmerende fremtoning i filmen, ville Rosemari lett føltes som en av de mest bortkastede norske filmene jeg har sett de siste årene. Men Dagnall, som altså senere samme år for alvor ble et kjent fjes gjennom birollen sin i SKAM, er filmens store beholdning i tittelrollen som Rosemari, med en sjarme, røffhet, sårbarhet, mimikk og ynde som gjør at man lett blir bergtatt av henne. Ruby – og Rosemari – med den smårøffe guttejente-looken samtidig som hun er veldig pen, det må være lov å si, gjør det veldig behagelig å se henne i hovedrollen.
Når det gjelder resten av filmen er det derimot skrale saker. Tuva Novotny er en skuespiller og person jeg liker godt, men her hadde jeg ventet mer fra henne, men det kan jo muligens skyldes regi og manus.
Noe som leder meg inn på regissør Sara Johnsen. Johnson stod før Rosemari bak de ganske kritikerroste Vinterkyss (den glimrende og hjerteskjærende debutfilmen hennes fra 2005 som jeg selv gav stående applaus til da den ble vist på filmfestivalen i Tromsø) og Upperdog (2009), samt ikke like bejublede Uskyld (2012) før denne, og ut fra de to første filmene hennes hadde jeg forventet en dypere og langt mer troverdig handling. Når man hele tiden ser den ene bristen etter den andre, og flaue scener og dialoger avveksler hverandre, sitter man skuffet tilbake.
Filmens handling dreier seg altså om Rosemari, som for 16 år siden ble funnet nyfødt og mutters alene på toalettet på et hotell der et bryllup fant sted samtidig. Kvinnen som finner spedbarnet liggende på dogulvet er Unn Tove (Novotny), ei dame som nettopp har giftet seg inn i et ekteskap hun allerede angrer på. Nå 16 år senere dukker Rosemari opp på døra hos Unn Tove – som nå for tida er journalist og lokal-TV-kjendis, og tilbyr seg å utføre hagearbeid for henne, under påskudd om at hun kommer fra et gartnerkurs på sommerskolen. Og der i hagen til Unn Tove, som hun selvsagt er hellig overbevist om at er den hun er på jakt etter, slår Rosemari opp telt. Jadda…
Bristene er det nok av. Tuva Novotny og Laila Goody sitt “TV-show” er for eksempel utrolig platt og lite troverdig. At de er journalister virker lite sannsynlig. Faktisk helt inni hampen lite ekte. På grensen til flaut. Det samme er filmens motor som driver handlingen fremover, det faktum at Tuvas rollefigur Unn Tove hjelper Rosemari med å lete etter moren, men bare siden hun ser egeninteressen av å lage TV-underholdning av det. Jeg får nesten “Tore på sporet”-assosiasjoner, og det kan jeg garantere ikke er positivt.
At en nyfødt jente forlates på dass på et hotell kan jo skje, men at det skal ta 16 år før noe skjer i saken, at “ingen” i ikke akkurat verdensmetropolen Hønefoss vet eller har lekket noe de vet på alle disse årene føles derimot svært lite trolig. Når Rosemari til slutt får sine svar føles heller ikke de særlig plausible i det hele tatt. Det emosjonelle i en historie som den om Rosemaris skjebne ville kunne vært et solid trumfkort for filmen. Desverre benytter ikke Johnsen den muligheten, da de fleste scenene føles både påklistret, oppkonstruerte, tamme eller kjedelige, og følelsesløse.
Ikke får vi mulighet heller til å knytte særlige bånd til flere av rollefigurene som kun figurerer som fyllmasse føles det som. Det er for eksempel vanskelig å sympatisere noe med Rosemaris fostermor, mor, og flere øvrige ettersom det ikke bygges opp nok grunnleggende bakgrunn for de til at man gidder å bry seg.
Med unntak av skjønne Ruby Dagnall da. Faktisk, jeg likte henne ikke særlig som Emma i SKAMs tredje sesong, men jammen var det kos da hun dukka opp i sesong 4, og i Rosemari, som altså kom før SKAM-sirkuset tok til, er hun kul og sukkersøt.
Men; selv om Ruby Dagnall er veldig god i rollen sin kommer heller ikke rollefiguren Rosemari sin indre kamp godt nok ut i skjermen. Det skyldes definitivt ikke skuespilleren, som gjør max ut av det hun har fått å spille på.
Samspillet med Tuva Novotny er riktignok bra, så Tuva er ikke helt borte vekk, men rollefiguren hennes føles klein. Laila Goody derimot er ikke langt unna flau i rollen som akkende og uffende til alt-journalisten som attpåtil leder en lokal-TV-programserie om kjærleik, enda en troverdighetsbrist som hadde fortjent en Mind The Gap-advarsel, og Helga Guren som spiller Rosemaris fostermor, hva skal jeg si om henne? Mer livløst spill og tam rollefigur har jeg sett, jada, dog er hun uten tvil inne på lista over svake prestasjoner. Kjersti Fjeldstad (noen som husker henne fra “Bot og bedring”?) og Finn Schau er tydeligvis tiltenkt å være to merkelige og skrullete morsomme biroller, men hvor vellykket det er kan vel diskuteres ihvertfall.
Humor prøver filmen seg vistnok også på gjennom sin lette tone, og det er tydelig at Johnsen har et ønske om at noen av scenen skal fremstå morsomme.
Riktignok er frasen “unnfanget i en pornofilm og født på en dass! Takk for hjelpen” i all sin triste kontekst fra en frustrert Rosemari ganske galgenhumoristisk. Bortsett fra det underholdes jeg fint lite av disse scenene og ordvekslingenesom skal fremstå humoristisk.
Kun en gang i filmen blir jeg en smule grepet. Når Rosemari tror hun har funnet moren sin, men skjønner at hun har tatt feil. Desverre strupes scenen av motspillers totale følelsesmessige fravær. En klem der ville vært gull verdt istedet for å la Rosemaris tårer trille fritt.
Ellers surrer historien seg inn i danske pornokonger, gartnerier, tåpelige symbolikker rundt gartnerier, og en alt for underfortalt av/på-kjærlighetshistorie mellom Unn Tove og mannen hun på bryllupsdagen sin var utro med (Petter With Kristiansen – nok en rollefigur vi ikke får noe forhold til).
Forresten, bare sånn for avsporingens skyld, irriterer det meg at jenta heter Rosemari, men at det skal uttales “Ros-mari” (med stum e og trykk på i`en)…
Rosemari er likevel ikke bare sorgen. Tematikken er på en måte interessant, det vennskapet som gror frem mellom Rosemari og Unn Tove er forholdsvis bra skildret, og Ruby Dagnalls iherdige innsats er alene verdt tida. Ungdommelig rotløshet er og en hyperinteressant tematikk som er behandlet OK i filmen.
Filmen er i sum alt for lite troverdig for den type historie man skal bygge, det er for kjedelig, men de positive aspektene trekker opp.
Imidlertid strekker jeg meg ikke en millimeter over terningkast 3.
Og nevnte jeg Ruby Dagnall? Se den på grunn av henne 😉
♥ ♥ ♥ – – –
PS: Hos NRK TV er filmen kun tilgjengelig frem t.o.m. 28. februar (2019).
Vil du heller se…. en norsk thriller? Se KINGS BAY (2017) på NRK TV, filmen med handling lagt til dagens Tromsø, der en journalist graver opp hemmeligstemplede og livsfarlige opplysninger om gruveulykken på Svalbard i 1962. Tilgjengelig t.o.m. 18.02.2019.
Vil du heller se….en norsk spenningsdrama? Se KONGEN AV BASTØY (2010) på NRK TV. Året er 1915 og på skolehjemmet for “slemme gutter” er brutaliteten og undertrykkingen kraftig. Så gjøres det opprør. Kritikerrost drama. Tilgjengelig til 23.02.2019.
Vil du heller se….en norsk actionthriller? Styr for all del unna Cave (2016) på NRK TV. Grottedrama som til dags dato står som en av de største sjitfilmene jeg har sett, til tross for at de tre i hovedrollene ellers er gode. Tilgjengelig til 20.02.2019.
Eighth Grade er en fantastisk herlig film med høy gjenkjennelsesfaktor om jaget etter sosial status, det å bli likt og om overgangen fra ungdomsskole til videregående (eller som i filmen mellom middle school og high school).
FILMANMELDELSE: EIGHTH GRADE USA, 2018, Dramakomedie/ungdomsfilm, 1t 33m Regi: Bo Burnham Med: Elsie Fisher, Josh Hamilton, Emily Robinson, m. fl. Sett på kino på Tromsø International Film Festival i januar. Filmen går på kino denne uka ihvertfall i Tromsø og Oslo, utekstet.
PS: pga at publiseringsplattformen wordpress suger anbefales mobilversjonen av bloggen inntil videre, som gir en feilfri leseopplevelse. På PC brytes desverre ord på slutten av setninger, og ser dermed rotete ut.
En av hovedårsakene til Eighth Grades suksessformel er utvilsomt stjerneskuddet Elsie Fisher (15) som har hovedrollen som ungjenta Kayla, som egentlig sliter med det meste i hverdagen. Kayla er introvert som man sier, hun er skolens tauseste, hun har få eller ingen venner, forholdet til faren som hun bor hos er tilsynelatende ikke det aller beste (selv om filmen uten å avsløre for mye også viser at foreldre er gode å ha), slik det gjerne er med undommer i den alderen og foreldre, og hun er sjenert. Men foran PC`en spiller hun inn videoer som hun legger ut på kanalen sin på YouTube og Instagramkontoen, der hun gir råd om hvordan man skal bli mere sikre på seg selv, og sånt.
Kayla går siste året på middle school (kan sammenlignes med siste året på ungdomsskole tror jeg), og står altså dermed på terskelen til high school (eller videregående for å sette det inn i en norsk ramme), noe som jo kan være både skremmende og spennende, særlig når man vel egentlig ikke er så trygg på seg selv.
Filmen er presentert med mye humor, mye varme og masse kjærlighet til ungdomstida, og tar på kornet jaget etter sosial status, kampen om å bli likt av venner og medelever, masete og pågående, men velmenende, foreldre, og hvordan sosiale medier spiller en rolle, både som virkelighetsflukt men også som et hjelpemiddel. Sosiale medier (jeg hater det ordet, finn på et nytt`a!) er et sentralt tema i filmen, som på en vittig måte viser hvordan den banebrytende teknologien har gjort sine inntog hos dagens ungdom.
Eighth Grade er en vidunderlig, fascinerende, nærmest fortryllende morsomt og hjertevarmt portrett av tenåringstiden og alt av hva den bærer med seg av glede, angst – og utfordringer knyttet til nett og smarttelefoner. Det som også gjør Eighth Grade så befriende å nyte og la seg bli rørt av, er at regissør Bo Burnham ikke retter noen pekefinger mot oss, han har ikke laget en film som en gang for alle skal lære de voksne hvordan ungdomstida er, eller en film som skal vise ungdom hvor jævlig alt og alle er. Istedet er det en fortelling med høy faktor av både gjenkjennelse, ikke helt uten nostalgi, og mye humor og sympati.
Allerede nevnte Elsie Fisher er glimrende i hovedrollen. 15-åringen får frem de ansiktstrekkene og den usikkerheten rollefiguren hennes må ha for at dette skal føles ekte. For det gjør det. Selv for de som ikke er vokst opp som en del av generasjon snapchat, Instagram og smarttelefon er gjenkjennelsesfaktoren stor. Fisher er dessuten absolutt sjarmerende og får publikum med seg fra start av.
Eighth Grade har selvsagt også de obligatoriske småkleine øyeblikkene et slikt ungdomskomidrama må ha. Heldigvis blir det aldri for mye av det gode heller.
Morsomme, sjarmerende, irriterende (på en god måte!) og herlige birolle-figurer er det også flere av. Som for eksempel Josh Hamilton (spiller Kaylas far), og ikke minst Emily Robinson (20) som spiller den fantastiske Olivia, high school-studenten som får i oppgave å introdusere Kayla for high school-miljøet, og som gradvis vil bety mye for henne.
Bidrar til et supert sluttprodukt gjør også Daniel Zolghadri (19), som spiller Riley, en tenåringsgutt Kayla blir kjent med via Olivia (Zolghadri har et stort talent innen slike dramakomedier, se han i “Alex Strangelove” på Netflix f. eks.), og Jake Ryan i rollen som Gabe, en komisk gutt Kayla treffer på. Og la oss ikke glemme Luke Prael (16), i rollen som den bråkjekke og ikke så rent lite eplekjekke Aiden, som Kayla sikler etter i det skjulte.
Fisher har forøvrig, sin unge alder til tross, en oppsiktsvekkende CV å vise til, men var helt nytt bekjentskap for mitt vedkommende. Forhåpentligvis får vi se mye av henne og de andre også i fremtiden.
Ellers skal Eighth Grade få en kjempetommel opp for utpreget tydelig tale. Noen engelskspråklige filmer kan være litt trøblete å få med seg all dialogen i dersom de ikke har tekst enten på engelsk eller norsk, gjerne fordi det snøvles, snakkes utydelig slang, gatespråk og denslags, men i Eighth Grade er det klokkerent. Dette er et poeng verdt å nevne ettersom filmen vises på norsk kino utekstet. Skal du se den på kino bør du trolig skynde deg, for den går bare denne uka ser det ut som, men er vel snart tilgjengelig på nett uansett?
Eighth Grade er riktignok en ungdomsfilm, den føyer seg pent inn i øverste sjikt av såkalte coming-of-age-filmer, som det så pent heter på norsk (ja vi kaller det vel oppvekstfilmer), men filmens budskap og tema er så universelt at den utvilsomt også gleder et voksent publikum.
Filmen har også både sine rørende stunder, samt muligens noen provoserende? Det som skiller den fra å gå helt til topps på terningen og i antall filmhjerter er at den er litt for typisk feelgood og har flere velkjente grep som jo ikke er ny og usett. Imidlertid skal jeg skal ikke overanalysere denne herlige filmen noe mere, det er bare å se og la seg underholde.
Eighth Grade er nemlig et coming-of-age-mesterverk – så da er det bare en ting som gjenstår å si: Se den!
♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –
Tekst: Lars Jørgen Grønli Alle foto: Pressefoto TIFF / tiff.no, og A24 (bildet av Luke Prael)
Noen ganger lurer man seriøst på hvorfor i granskauen man egentlig gledet seg til en film. The House That Jack Built er definitivt en slik en.
FILMANMELDELSE: THE HOUSE THAT JACK BUILT Krimdrama/horror, Danmark/Tyskl/Frankr/Sver, 2018, 2t 32 m, engelsk tale. Regi: Lars von Trier Med: Matt Dillon, Uma Thurman, Sofie Gråbøl, Bruno Ganz m.fl Sett på norsk førpremiere på kino på TIFF. Ordinær norsk kinopremiere 25. januar
PS: Pga at bloggplattformen WordPress sin publiseringsløsning suger anbefales inntil videre mobilversjonen av bloggen for en feilfri leseopplevelse. På PC brytes desverre ord på slutten av setninger, noe som får det til å se veldig rotete ut.
En av filmene som stod på programet under forrige ukes filmfestival i Tromsø var The House That Jack Built, som da hadde norsk førpremiere, en film jeg i lang tid hadde hørt om, og som jeg så frem til med en blanding av skrekkfryd. Filmen har ordinær norsk kinopremiere 25. januar, men jeg ser få grunner til å anbefale den.
Med provokasjonselskende Lars von Trier i regissørstolen burde man vel være advart om hva man hadde i vente i en film som tar for seg en seriemorder, av typen som hører stemmer, snakker til denne stemmen eller personen, om han egentlig er reell eller bare finnes i Jacks forskrudde sinn vites ei. Jacks samtalepartner kaller seg i alle fall Verge/Vergil, og åpenbarer seg i filmens sluttfase, i Bruno Ganz sin skikkelse, noe som i seg selv er litt snodig.
Den første timen går det unna i bra tempo, Uma Thurman dukker opp, og publikum ser ut til å la seg begeistre (Les: man ler) av nær slapsticklignende drap, selv om de er groteske, og en seriemorder med tvangstanker rundt om hvorvidt han har klart å skjule alle blodspor eller ikke, noe som fører til komiske situasjoner.
Dette har selvsagt moroklumpen fra Danmark (Larsemann med regien) forstått. Her forleder han oss til å tro at drap er festlige greier og at Jack, bra spilt av Matt Dillon, egentlig ikke er en så alt for fæl fyr.
Vel, noen ganger tar man jo feil. Jack er et stort monster, og festligheten og latteren blant publikum stivner raskt etter om lag en times tid når filmens mest groteske drap utføres i det tredje kapitlet. Derfra og ut går det raka vegen ned i mørket med Jack og huset hans og hele filmen. Det er greit at dette er en horrorfilm og selvsagt mer en tydeligvis er fiksjon som ikke bygger på noe i nærheten av sann historie. Det er også et faktum at det drepes også i den virkelige verden. Dog er det enkelte ting vi ikke har behov for å se fremstilles på film.
Vi ler ikke i virkeligheten av slikt som i det tredje kapitlet gis grafiske fremstillinger av, og vi ler ikke av det på film heller. Drap er selvsagt ikke til å le av i den virkelige verden heller, og selv om vi godtar drap som underholdning på film og i serier går det en grense et sted. Trier prøver sågar å lefle vekk det spekulative i de ventende scenene ved å la Jacks samtalepartner servere Jack et slags ironisk moralskt spørsmål knyttet rundt det han skal vise at han har gjort, noe a la «ooooh, så modig av deg, det store tabuet».
For slik er filmen lagt opp, den viser gjennom fem kapitler, eller episoder, noen av Jacks drap, der han i hvert kapittel eller episode snakker med den skjulte samtalepartneren vi bare hører men ikke ser. Ikke ennå i alle fall. Men denne dialogen i forkant av filmens mest grufulle handling blir intet annet enn et voldsomt overtydelig dårete budskap fra von Trier om at her skal han sjokkere. Jeg er veldig sikker på at det han har tenkt var at siden publikum trolig ville humre og småflire av den første timen skal han her virkelig sette publikum på plass liksom, som om det er publikum det er noe i veien med…
Det er ikke ofte jeg rystes av en kinofilm, og det skal han pinadø ha dansken med regien. Barnedrap som underholdning. Skikkelig tøft`ass, eller hva von Trier? Det vil si, jeg blir ikke mer rystet enn at jeg rister på hodet av smørjen som kladdes ut over kinoskjermen, og tar meg selv i å tenke på hvorfor jeg hadde så store forventninger til filmen. På en litt bisarr måte er det likevel noe triggende ved det å bli “overrasket” i øyeblikket på en kinofilm, selv om man føler avsky, men her blir det klart mest avsky og lite triggende. Flere andre kinogjengere har derimot fått mer enn nok, og forlater kinosalen ved denne episoden. En utenlandsk mannlig publikummer som satt like bortenfor meg nøyer seg ikke med å gå stille i dørene, som rives opp og slamres igjen, mens han roper noe som skal ha vært «you fucking nazis». Etterhvert tynnes det ytterligere ut i salen ettersom flere velger å gå underveis i filmen.
Om den illsinte karen mente det gjenblivende publikum, festivalen som viste svineriet, eller filmen, se det vet jeg ikke. Han gikk ihvertfall rett i Triers krenkefelle.
Men at denne filmen er et småspekulativt sprøyt, det vet jeg. Trier lar heller ikke det makabre drapet foregå bak slør. Neida, her skal det vises nærbilder og detaljert, og som om det ikke var nok skal vi få se Jack dandere liket også etter hvert. Han elsker å være kontroversiell, von Trier. Å provosere. THTJB fremstår mest av alt som kun et ønske om å sjokkere, og det blir for åpenbart.
Vel vel. Siden det er fiksjon lar vi det vel passere, på et vis. Men slikt søppel har jeg absolutt ikke noe behov for å få detaljerte grafiske fremstillinger av, selv om jeg ikke tar meg nær av det heller.
Jeg er vel heller ikke overbegeistret over filmens fjerde kapittel, som nok fikk noen av det kvinnelige publikummet til å vri seg litt ekstra av vemmelse.
Historien sirkler ellers rundt et evigvarende byggeprosjekt Jack sliter med. Han skal bygge seg hus, men later aldri til å lykkes med det han planlegger i husbyggingen sin av det perfekte hus. Drapene knyttes i filmens siste del opp mot dette, en siste svulstig byll-del av filmen som for øvrig for alvor senker hele filmen ned i avgrunnen. THTJB har også en rekke annet vissvass, med noen fjottete referanser til Hitler og andre kosegutter, samt det som vistnok skal være en slags satire over kunstnerrollen med referanser til blant annet Dante Alighieri. Jeg føler også at det ligger andre referanser til diverse filmer her, samt en slags samfunnskritikk på et eller annet plan. Når Jack for eksempel faktisk sier i politiets nærvær hva han bedriver tida med, blir han avfeid med at det er fyllasnakk.
Siden den første timen faktisk ikke er så ille, med tanke på at dette jo er en horrorfilm. Faktisk funker den på visse plan som horror og bitende blodig – imidlertid blir den etter den første timen et vaklevorent skaberakk – og siden Matt Dillon gjør sitt ytterste som iskald seriemorder, blir ikke filmen helt elendig.
Den blir derimot en kapital skuffelse. Lars von Trier er en av Danmarks aller mest fremtredende innen filmindustrien, og han har laget flere veldig gode filmer – The House That Jack Built er dessverre langt fra en av de.
♥ ♥ – – – –
Tekst: Lars Jørgen Grønli Alle foto: Pressebilder TIFF / tiff.no
-“Jeg vil ikke være svak”, sier hovedpersonen Viljar i en av mange sterke scener i den nye Utøya-filmen 22 JULY, som ble tilgjengelig på Netflix 10. oktober.
Svak er han imidlertid definitivt ikke. Paul Greengrass sin veldig mye omtalte film om angrepet på regjeringskvartalet i Oslo og AUFs sommerleir på Utøya 22. juli 2011 er nemlig på veldig mange måter en veldig sterk film. Sterk er et gjennomgangsord her, for filmen etterlater seerne mange sterke inntrykk, særlig den første drøye halvtimen, hvor filmen bærer actionpreg.
FILMANMELDELSE:
22 JULY
Biografisk krimdrama, USA/Norge, 2018, 2 t 23 m
Regi: Paul Greengrass
Med: Anders Danielsen Lie, Jon Øigarden, Jonas Strand Gravli, Isak Bakli Aglen, Maria Bock, Thorbjørn Harr, Lena Kristin Ellingsen, Eindride Eidsvoll, Ola G. Furuseth, Mathias Eckhoff, Ulrikke Hansen Døvigen, Tone Danielsen, med flere
Aktuell: Filmen hadde verdenspremiere i september i Venezia, og Netflix-premiere 10. oktober
Filmen som varer omlag 2 timer og 20 minutter er etter den actionpregede starten et veldig velskrevet og velspilt drama, med mange både sterke og rørende øyeblikk. Når i tillegg skuespillerprestasjonene er solide stort sett over hele linja har resultatet blitt et gripende drama som yter de overlevende og ofrene rettferdighet. Det er tid for ettertanker underveis i filmen, som sikkert vil føles både nær, skremmende og sterk for de som ble berørt av angrepene. Det er godt kjent at filmen har vært omstridt og omdiskutert allerede lenge før den var en realitet, og diskusjonene vil nok fortsette.
Vi kjenner vel alle historien. I filmens første drøye halvtime ser vi terroristen Behring Breivik utføre sine iskalde angrep mot regjeringskvartalet, og ikke minst mot ungdommene på Utøya. Disse minuttene gir frysninger nedover ryggen, selv om Greengrass ikke serverer noen grensesprengende scener. Skildringene og actionsekvensen blir aldri spekulativ eller for grafiske, med unntak av nærbildene av en skadeskutt Viljar, som altså er filmens hovedperson. Vi følger Viljar og broren Torje gjennom intense minutter på Utøya når desperasjonen sprer seg som ild i tørt gress.
I 22 JULY følger vi Viljar Hanssen, som sammen med broren Torje overlevde angrepet på Utøya. Resten av filmen følger vi Viljars kamp tilbake til livet, og hvordan hendelsene på Utøya har satt merke i han, familien og samfunnet forøvrig. Vi følger samtidig opptakten mot rettssaken mot Breivik, og selve rettsdramaet som fulgte. Viljar og familien bodde i tiden rundt angrepet på Svalbard, og noe av handlingen i filmen foregår dermed der (skal nevnes at Svalbard-scenene er innspilt på Island).
Jonas Strand Gravli har rollen som Viljar.
En hovedrolle den unge skuespilleren til nå best kjent som småklein kjøkkenansatt i NRKs “Heimebane” utfører på en veldig imponerende måte. Ansiktsuttrykkene hans forteller både om frykt og fortvilelse. Rollefigurene Viljar og Torje, som altså er de virkelige personene også, formidles på en nær og sterk måte.
Hovedrolle har også selvsagt Anders Danielsen Lie, som heldigvis ikke deler annet med skapningen han spiller enn fornavn. En av våre beste skuespillere her til lands er nemlig den som har rollen som landets mest forhatte mann, terroristen Anders Behring Breivik. Å spille rollen som Breivik har vært ekstremt vanskelig for Danielsen Lie, men resultatet har blitt veldig bra. Jeg syns, heldigvis forsåvidt, dog at han ikke får frem de samme iskalde og følelsesløse blikkene vi husker fra Breivik under rettssaken. Men han imponerer han også, Danielsen Lie.
Kraftfulle prestasjoner leverer også unge og hittil ganske ukjente Isak Bakli Aglen, i rollen som Viljars lillebror Torje. Jeg skulle riktignok ønsket å sett mer av han i filmen, for det er åpenbart i filmen at også Torje sliter med etterdønningene av angrepet. Bakli Aglen, som er fra Tromsø (korriger meg om det er feil, og Viljar og Torje er fra Tromsø de også) fremviser iallefall at han er et talent foran kamera.
Også Maria Bock og Thorbjørn Harr som spiller Viljar og Torjes foreldre gjør etterhvert en meget god jobb i sine roller. Jon Øigarden gjør en bra rolletolkning som advokat Geir Lippestad, selv om han ikke fremstår med samme pondus og ansiktsuttrykk som den ekte Lippestad, men ut fra manus gjør han absolutt en god figur. For meg helt ukjente Ola G. Furuseth fyller rollen som daværende statsminister Jens Stoltenberg på en tilfredsstillende måte. Muligens kan man si at Furuseths toneleie ikke helt matcher Stoltenberg, uten at akkurat det har særlig å si.
22 JULY har derimot en svakhet som det som norsk er umulig å ikke bemerke. Filmens tale er som kjent på engelsk. Det er unektelig litt merkelig og snålt å se og høre at det i et norsk miljø snakkes engelsk. Ungdommene på Utøya, Breivik, Lippestad, ja alle sammen, snakker engelsk. Dette føles litt påtatt og legger utvilsomt en viss demper på filmen. Det oppleves en smule tåpelig at ungdommene tidlig i filmen sitter på Utøya og synger en sang, på norsk, men altså fortsetter å snakke engelsk! Ja ja.
Dog er denne engelske talen langt mindre skjemmende enn fryktet, fordi manus og særlig spill er såpass bra. Jeg klarer likevel ikke å unngå å føle at engelsk tale gir en større avstand fra de virkelige hendelsene, det blir rett og slett litt sjelløst, selv om grepet med engelsk tale absolutt er fullt forståelig ut fra ønsket om å gjøre filmen så tilgjengelig som mulig for et internasjonalt publikum.
Snålt er det jo allikevel å høre TV 2s Arill Riise lese nyheter på engelsk i bakgrunnen på en TV, og se VG og Dagbladet med engelske overskrifter. Vi ser også en fiktiv avis som skal vise at dette er i Norge. Litt teit akkurat det. Imidlertid heter det heldigvis ambulanse og politi, på biler og bekledning, slik at dette samtidig føles norsk. Jeg registrerer ellers at filmen tydeligvis har slått bedre an blant utenlandske filmkritikere enn hos norske, noe som forsåvidt er forståelig. Jeg er uansett av den formening at dette er en ut fra forutsetningene godt laget film.
22 JULY kunne muligens hatt et dypere fokus på Lippestad og hans kvaler rundt å ta saken, og jeg syns videre at Stoltenberg-rollen har blitt for anonym. Slik mange husker hendelsene fremsto Stoltenberg som veldig samlende, sterk og synlig i tiden etter angrepene. Kanskje kunne dette vært løftet bedre frem i filmen?
Nå er det riktignok de overlevende, ofrene, familiene deres og etterlatte filmen skal løfte frem, noe den klarer. For selv om 22 JULY for nordmenn nok fremstår som en historie og en bakgrunn vi kjenner veldig godt, og uten større overraskelser, har filmen blitt en hyllest til ofre og overlevende.
22 JULY yter nemlig etter mitt syn de overlevende og de som falt i Oslo og særlig Utøya, stor rettferdighet.
I motsetning til Erik Poppes Utøya-film fra tidligere i år får vi altså i Greengrass sin film visualisert terroristen Breivik, og vi kommer litt inn i hodet på fyren. Filmen rettferdiggjør derimot aldri Breiviks handlinger, eller gjør et forsøk på å rette noe sympati mot han. Sympatiene legges helt og holdent til de overlevende, ofrene og deres familier og etterlatte.
Som en liten kuriositet å nevne er det forresten Anders Danielsen Lies mor, Tone Danielsen, som spiller dommer i rettssaken mot Breivik.
(Spoiler i denne setningen) En av filmens mest overraskende kommentarer er det Breiviks mor som leverer, i en scene hvor hun snakker med Lippestad. Hvis hun virkelig sa dette, er det bare en ting å si. Du tar feil, frøken. Sønnen din hadde ikke litt rett.
Han er nemlig kun en feiging og en sadist. La oss aldri glemme det – filmen gjør heller ikke det. Greengrass ønsker kanskje mest av alt å advare verden mot folk som Breivik, men han gjør også et forsøk på å la publikum forstå noe av hva som drev Breivik til ugjerningene sine, selv om det kun pirkes litt lett i tematikken rundt høyreekstremisme, fremmedhat og slike momenter.
Viktig å huske er det at 22 JULY ikke er en dokumentarisk gjenfortelling av virkeligheten, men et filmatisert drama, som ligger nær virkeligheten, basert på virkelige hendelser. Filmen er basert på Åsne Seierstad sin bok “En av oss”. Hva som er virkelige hendelser og hva som er fiksjon ligger det naturligvis flere artikler ute på nett om, for eksempel hos Dagbladet.
Filmen kunne vært gjort bedre, men alt i alt er 22 JULY nok en kraftfull påminnelse om handlingene som rystet Norge, og verden, en sommerdag i juli 2011, og en gripende fortelling om uskyldige, unge, håpefulle og engasjerte ungdommer som aldri kom tilbake i live fra Utøya.
Filmen anbefales av Filmhjerte. 22 JULY ser du på Netflix.
