-“Jeg vil ikke være svak”, sier hovedpersonen Viljar i en av mange sterke scener i den nye Utøya-filmen 22 JULY, som ble tilgjengelig på Netflix 10. oktober.
Svak er han imidlertid definitivt ikke. Paul Greengrass sin veldig mye omtalte film om angrepet på regjeringskvartalet i Oslo og AUFs sommerleir på Utøya 22. juli 2011 er nemlig på veldig mange måter en veldig sterk film. Sterk er et gjennomgangsord her, for filmen etterlater seerne mange sterke inntrykk, særlig den første drøye halvtimen, hvor filmen bærer actionpreg.
22 JULY
Biografisk krimdrama, USA/Norge, 2018, 2 t 23 m
Regi: Paul Greengrass
Med: Anders Danielsen Lie, Jon Øigarden,
Jonas Strand Gravli, Isak Bakli Aglen,
Maria Bock, Thorbjørn Harr, Lena Kristin Ellingsen,
Eindride Eidsvoll, Ola G. Furuseth, Mathias Eckhoff,
Ulrikke Hansen Døvigen, Tone Danielsen, med flere
Aktuell: Filmen hadde verdenspremiere i september i Venezia, og Netflix-premiere 10. oktober
Vi kjenner vel alle historien. I filmens første drøye halvtime ser vi terroristen Behring Breivik utføre sine iskalde angrep mot regjeringskvartalet, og ikke minst mot ungdommene på Utøya. Disse minuttene gir frysninger nedover ryggen, selv om Greengrass ikke serverer noen grensesprengende scener. Skildringene og actionsekvensen blir aldri spekulativ eller for grafiske, med unntak av nærbildene av en skadeskutt Viljar, som altså er filmens hovedperson. Vi følger Viljar og broren Torje gjennom intense minutter på Utøya når desperasjonen sprer seg som ild i tørt gress.
I 22 JULY følger vi Viljar Hanssen, som sammen med broren Torje overlevde angrepet på Utøya. Resten av filmen følger vi Viljars kamp tilbake til livet, og hvordan hendelsene på Utøya har satt merke i han, familien og samfunnet forøvrig. Vi følger samtidig opptakten mot rettssaken mot Breivik, og selve rettsdramaet som fulgte. Viljar og familien bodde i tiden rundt angrepet på Svalbard, og noe av handlingen i filmen foregår dermed der (skal nevnes at Svalbard-scenene er innspilt på Island).
Jonas Strand Gravli har rollen som Viljar.
En hovedrolle den unge skuespilleren til nå best kjent som småklein kjøkkenansatt i NRKs “Heimebane” utfører på en veldig imponerende måte. Ansiktsuttrykkene hans forteller både om frykt og fortvilelse. Rollefigurene Viljar og Torje, som altså er de virkelige personene også, formidles på en nær og sterk måte.
Hovedrolle har også selvsagt Anders Danielsen Lie, som heldigvis ikke deler annet med skapningen han spiller enn fornavn. En av våre beste skuespillere her til lands er nemlig den som har rollen som landets mest forhatte mann, terroristen Anders Behring Breivik. Å spille rollen som Breivik har vært ekstremt vanskelig for Danielsen Lie, men resultatet har blitt veldig bra. Jeg syns, heldigvis forsåvidt, dog at han ikke får frem de samme iskalde og følelsesløse blikkene vi husker fra Breivik under rettssaken. Men han imponerer han også, Danielsen Lie.
Kraftfulle prestasjoner leverer også unge og hittil ganske ukjente Isak Bakli Aglen, i rollen som Viljars lillebror Torje. Jeg skulle riktignok ønsket å sett mer av han i filmen, for det er åpenbart i filmen at også Torje sliter med etterdønningene av angrepet. Bakli Aglen, som er fra Tromsø (korriger meg om det er feil, og Viljar og Torje er fra Tromsø de også) fremviser iallefall at han er et talent foran kamera.
Også Maria Bock og Thorbjørn Harr som spiller Viljar og Torjes foreldre gjør etterhvert en meget god jobb i sine roller. Jon Øigarden gjør en bra rolletolkning som advokat Geir Lippestad, selv om han ikke fremstår med samme pondus og ansiktsuttrykk som den ekte Lippestad, men ut fra manus gjør han absolutt en god figur. For meg helt ukjente Ola G. Furuseth fyller rollen som daværende statsminister Jens Stoltenberg på en tilfredsstillende måte. Muligens kan man si at Furuseths toneleie ikke helt matcher Stoltenberg, uten at akkurat det har særlig å si.
22 JULY har derimot en svakhet som det som norsk er umulig å ikke bemerke. Filmens tale er som kjent på engelsk. Det er unektelig litt merkelig og snålt å se og høre at det i et norsk miljø snakkes engelsk. Ungdommene på Utøya, Breivik, Lippestad, ja alle sammen, snakker engelsk. Dette føles litt påtatt og legger utvilsomt en viss demper på filmen. Det oppleves en smule tåpelig at ungdommene tidlig i filmen sitter på Utøya og synger en sang, på norsk, men altså fortsetter å snakke engelsk! Ja ja.
Dog er denne engelske talen langt mindre skjemmende enn fryktet, fordi manus og særlig spill er såpass bra. Jeg klarer likevel ikke å unngå å føle at engelsk tale gir en større avstand fra de virkelige hendelsene, det blir rett og slett litt sjelløst, selv om grepet med engelsk tale absolutt er fullt forståelig ut fra ønsket om å gjøre filmen så tilgjengelig som mulig for et internasjonalt publikum.
Snålt er det jo allikevel å høre TV 2s Arill Riise lese nyheter på engelsk i bakgrunnen på en TV, og se VG og Dagbladet med engelske overskrifter. Vi ser også en fiktiv avis som skal vise at dette er i Norge. Litt teit akkurat det. Imidlertid heter det heldigvis ambulanse og politi, på biler og bekledning, slik at dette samtidig føles norsk. Jeg registrerer ellers at filmen tydeligvis har slått bedre an blant utenlandske filmkritikere enn hos norske, noe som forsåvidt er forståelig. Jeg er uansett av den formening at dette er en ut fra forutsetningene godt laget film.
22 JULY kunne muligens hatt et dypere fokus på Lippestad og hans kvaler rundt å ta saken, og jeg syns videre at Stoltenberg-rollen har blitt for anonym. Slik mange husker hendelsene fremsto Stoltenberg som veldig samlende, sterk og synlig i tiden etter angrepene. Kanskje kunne dette vært løftet bedre frem i filmen?
Nå er det riktignok de overlevende, ofrene, familiene deres og etterlatte filmen skal løfte frem, noe den klarer. For selv om 22 JULY for nordmenn nok fremstår som en historie og en bakgrunn vi kjenner veldig godt, og uten større overraskelser, har filmen blitt en hyllest til ofre og overlevende.
22 JULY yter nemlig etter mitt syn de overlevende og de som falt i Oslo og særlig Utøya, stor rettferdighet.
I motsetning til Erik Poppes Utøya-film fra tidligere i år får vi altså i Greengrass sin film visualisert terroristen Breivik, og vi kommer litt inn i hodet på fyren. Filmen rettferdiggjør derimot aldri Breiviks handlinger, eller gjør et forsøk på å rette noe sympati mot han. Sympatiene legges helt og holdent til de overlevende, ofrene og deres familier og etterlatte.
Som en liten kuriositet å nevne er det forresten Anders Danielsen Lies mor, Tone Danielsen, som spiller dommer i rettssaken mot Breivik.
(Spoiler i denne setningen) En av filmens mest overraskende kommentarer er det Breiviks mor som leverer, i en scene hvor hun snakker med Lippestad. Hvis hun virkelig sa dette, er det bare en ting å si. Du tar feil, frøken. Sønnen din hadde ikke litt rett.
Han er nemlig kun en feiging og en sadist. La oss aldri glemme det – filmen gjør heller ikke det. Greengrass ønsker kanskje mest av alt å advare verden mot folk som Breivik, men han gjør også et forsøk på å la publikum forstå noe av hva som drev Breivik til ugjerningene sine, selv om det kun pirkes litt lett i tematikken rundt høyreekstremisme, fremmedhat og slike momenter.
Viktig å huske er det at 22 JULY ikke er en dokumentarisk gjenfortelling av virkeligheten, men et filmatisert drama, som ligger nær virkeligheten, basert på virkelige hendelser. Filmen er basert på Åsne Seierstad sin bok “En av oss”. Hva som er virkelige hendelser og hva som er fiksjon ligger det naturligvis flere artikler ute på nett om, for eksempel hos Dagbladet.
Filmen kunne vært gjort bedre, men alt i alt er 22 JULY nok en kraftfull påminnelse om handlingene som rystet Norge, og verden, en sommerdag i juli 2011, og en gripende fortelling om uskyldige, unge, håpefulle og engasjerte ungdommer som aldri kom tilbake i live fra Utøya.
Filmen anbefales av Filmhjerte. 22 JULY ser du på Netflix.
22 JULY | ♥ | ♥ | ♥ | ♥ | ♥ | – |
#22july #22julyfilm #netflix #netflixfilmtips #film #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #filmanmeldelse #netflixnorge #paulgreengrass
Foto: Netflix
Kommentarfeltet er forøvrig åpent for innspill og synspunkter.