NRK har for tiden noen norske filmer tilgjengelig på sitt nett-TV, NRK TV. “Rosemari” fra 2016 er en av de, filmen hvor Ruby Dagnall, senere samme år bedre kjent som Emma i sesong 3 av SKAM, gjorde en imponerende spillefilmdebut.
Ruby Dagnall gjør et supert inntrykk, men der stopper og den rene fascinasjonen min for Rosemari.
For selv om filmen har et i bunn interessant tema, søken etter sine biologiske foreldre, og hvordan bygge opp et mor-datter-forhold, renner filmen helt bort i en usammenhengende handling, stive og umorsomme replikker, og en troverdighet med flere hull enn en gjennomsnittlig sveitserost.
Faktisk, om det ikke hadde vært for Ruby Dagnalls utrolig sjarmerende fremtoning i filmen, ville Rosemari lett føltes som en av de mest bortkastede norske filmene jeg har sett de siste årene. Men Dagnall, som altså senere samme år for alvor ble et kjent fjes gjennom birollen sin i SKAM, er filmens store beholdning i tittelrollen som Rosemari, med en sjarme, røffhet, sårbarhet, mimikk og ynde som gjør at man lett blir bergtatt av henne. Ruby – og Rosemari – med den smårøffe guttejente-looken samtidig som hun er veldig pen, det må være lov å si, gjør det veldig behagelig å se henne i hovedrollen.
Når det gjelder resten av filmen er det derimot skrale saker. Tuva Novotny er en skuespiller og person jeg liker godt, men her hadde jeg ventet mer fra henne, men det kan jo muligens skyldes regi og manus.
Noe som leder meg inn på regissør Sara Johnsen. Johnson stod før Rosemari bak de ganske kritikerroste Vinterkyss (den glimrende og hjerteskjærende debutfilmen hennes fra 2005 som jeg selv gav stående applaus til da den ble vist på filmfestivalen i Tromsø) og Upperdog (2009), samt ikke like bejublede Uskyld (2012) før denne, og ut fra de to første filmene hennes hadde jeg forventet en dypere og langt mer troverdig handling. Når man hele tiden ser den ene bristen etter den andre, og flaue scener og dialoger avveksler hverandre, sitter man skuffet tilbake.
Filmens handling dreier seg altså om Rosemari, som for 16 år siden ble funnet nyfødt og mutters alene på toalettet på et hotell der et bryllup fant sted samtidig. Kvinnen som finner spedbarnet liggende på dogulvet er Unn Tove (Novotny), ei dame som nettopp har giftet seg inn i et ekteskap hun allerede angrer på. Nå 16 år senere dukker Rosemari opp på døra hos Unn Tove – som nå for tida er journalist og lokal-TV-kjendis, og tilbyr seg å utføre hagearbeid for henne, under påskudd om at hun kommer fra et gartnerkurs på sommerskolen. Og der i hagen til Unn Tove, som hun selvsagt er hellig overbevist om at er den hun er på jakt etter, slår Rosemari opp telt. Jadda…
Bristene er det nok av. Tuva Novotny og Laila Goody sitt “TV-show” er for eksempel utrolig platt og lite troverdig. At de er journalister virker lite sannsynlig. Faktisk helt inni hampen lite ekte. På grensen til flaut. Det samme er filmens motor som driver handlingen fremover, det faktum at Tuvas rollefigur Unn Tove hjelper Rosemari med å lete etter moren, men bare siden hun ser egeninteressen av å lage TV-underholdning av det. Jeg får nesten “Tore på sporet”-assosiasjoner, og det kan jeg garantere ikke er positivt.
At en nyfødt jente forlates på dass på et hotell kan jo skje, men at det skal ta 16 år før noe skjer i saken, at “ingen” i ikke akkurat verdensmetropolen Hønefoss vet eller har lekket noe de vet på alle disse årene føles derimot svært lite trolig. Når Rosemari til slutt får sine svar føles heller ikke de særlig plausible i det hele tatt. Det emosjonelle i en historie som den om Rosemaris skjebne ville kunne vært et solid trumfkort for filmen. Desverre benytter ikke Johnsen den muligheten, da de fleste scenene føles både påklistret, oppkonstruerte, tamme eller kjedelige, og følelsesløse.
Ikke får vi mulighet heller til å knytte særlige bånd til flere av rollefigurene som kun figurerer som fyllmasse føles det som. Det er for eksempel vanskelig å sympatisere noe med Rosemaris fostermor, mor, og flere øvrige ettersom det ikke bygges opp nok grunnleggende bakgrunn for de til at man gidder å bry seg.
Med unntak av skjønne Ruby Dagnall da. Faktisk, jeg likte henne ikke særlig som Emma i SKAMs tredje sesong, men jammen var det kos da hun dukka opp i sesong 4, og i Rosemari, som altså kom før SKAM-sirkuset tok til, er hun kul og sukkersøt.
Men; selv om Ruby Dagnall er veldig god i rollen sin kommer heller ikke rollefiguren Rosemari sin indre kamp godt nok ut i skjermen. Det skyldes definitivt ikke skuespilleren, som gjør max ut av det hun har fått å spille på.
Samspillet med Tuva Novotny er riktignok bra, så Tuva er ikke helt borte vekk, men rollefiguren hennes føles klein. Laila Goody derimot er ikke langt unna flau i rollen som akkende og uffende til alt-journalisten som attpåtil leder en lokal-TV-programserie om kjærleik, enda en troverdighetsbrist som hadde fortjent en Mind The Gap-advarsel, og Helga Guren som spiller Rosemaris fostermor, hva skal jeg si om henne? Mer livløst spill og tam rollefigur har jeg sett, jada, dog er hun uten tvil inne på lista over svake prestasjoner. Kjersti Fjeldstad (noen som husker henne fra “Bot og bedring”?) og Finn Schau er tydeligvis tiltenkt å være to merkelige og skrullete morsomme biroller, men hvor vellykket det er kan vel diskuteres ihvertfall.
Humor prøver filmen seg vistnok også på gjennom sin lette tone, og det er tydelig at Johnsen har et ønske om at noen av scenen skal fremstå morsomme.
Riktignok er frasen “unnfanget i en pornofilm og født på en dass! Takk for hjelpen” i all sin triste kontekst fra en frustrert Rosemari ganske galgenhumoristisk. Bortsett fra det underholdes jeg fint lite av disse scenene og ordvekslingenesom skal fremstå humoristisk.
Kun en gang i filmen blir jeg en smule grepet. Når Rosemari tror hun har funnet moren sin, men skjønner at hun har tatt feil. Desverre strupes scenen av motspillers totale følelsesmessige fravær. En klem der ville vært gull verdt istedet for å la Rosemaris tårer trille fritt.
Ellers surrer historien seg inn i danske pornokonger, gartnerier, tåpelige symbolikker rundt gartnerier, og en alt for underfortalt av/på-kjærlighetshistorie mellom Unn Tove og mannen hun på bryllupsdagen sin var utro med (Petter With Kristiansen – nok en rollefigur vi ikke får noe forhold til).
Forresten, bare sånn for avsporingens skyld, irriterer det meg at jenta heter Rosemari, men at det skal uttales “Ros-mari” (med stum e og trykk på i`en)…
Rosemari er likevel ikke bare sorgen. Tematikken er på en måte interessant, det vennskapet som gror frem mellom Rosemari og Unn Tove er forholdsvis bra skildret, og Ruby Dagnalls iherdige innsats er alene verdt tida. Ungdommelig rotløshet er og en hyperinteressant tematikk som er behandlet OK i filmen.
Filmen er i sum alt for lite troverdig for den type historie man skal bygge, det er for kjedelig, men de positive aspektene trekker opp.
Imidlertid strekker jeg meg ikke en millimeter over terningkast 3.
Og nevnte jeg Ruby Dagnall? Se den på grunn av henne 😉
♥ ♥ ♥ – – –
PS: Hos NRK TV er filmen kun tilgjengelig frem t.o.m. 28. februar (2019).
Vil du heller se…. en norsk thriller? Se KINGS BAY (2017) på NRK TV, filmen med handling lagt til dagens Tromsø, der en journalist graver opp hemmeligstemplede og livsfarlige opplysninger om gruveulykken på Svalbard i 1962. Tilgjengelig t.o.m. 18.02.2019.
Vil du heller se….en norsk spenningsdrama? Se KONGEN AV BASTØY (2010) på NRK TV. Året er 1915 og på skolehjemmet for “slemme gutter” er brutaliteten og undertrykkingen kraftig. Så gjøres det opprør. Kritikerrost drama. Tilgjengelig til 23.02.2019.
Vil du heller se….en norsk actionthriller? Styr for all del unna Cave (2016) på NRK TV. Grottedrama som til dags dato står som en av de største sjitfilmene jeg har sett, til tross for at de tre i hovedrollene ellers er gode. Tilgjengelig til 20.02.2019.
