Som fan av film fra Island er det morsomt å se at Cinemateket i Tromsø fra mandag 18. til lørdag 23. mars setter opp fem vidt forskjellige filmer fra Island på Verdensteatret, både helt nytt materiale som jeg senest for noen få dager siden irriterte meg over at jeg ikke har sett planer om på norsk kino, og gamle publikumsfavoritter fra sagaøya.
For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at dette innlegget på ingen måte er sponset av Cinemateket eller Verdensteatret, men utelukkende skrevet grunnet min interesse for film fra Island.
På nettsidene sine skriver Verdensteatret dette:
Vi elsker islandsk film!
Ta et gjensyn med super-hit’en KVINNE PÅ KRIGSSTIEN, se regissør Benedikt Erlingssons forrige film OM HESTER OG MENN – eller stift bekjentskap med den nye, kritikerroste LET ME FALL som handler om rusavhengighet blant unge.
Vi viser også en klassiker av den anerkjente filmskaperen Baltasar Kormákur, samt en film han selv spiller i: 101 REYKJAVIK og DJEVELØYA.
Når nå Verdensteatret setter opp “Islandsk filmuke” som et av temaene sine for mars måned er det altså med fem filmer, hvorav fire kun vises en gang og Let Me Fall vises to ganger. Det vil såklart alltids være diskusjoner rundt et program. Når man altså setter opp fem filmer syns jeg fire av de er naturlige valg selv om man alltid kan diskutere som sagt. Djeveløya og 101 Reykjavik er på en måte de “litt eldre” (altså, de er fra 1996 og 2000…), de er iallefall to filmer som vel markerte litt av starten på manges i det små interesse for film fra Island, og er sånnsett naturlige å ta med.
Den nesten splitternye Let Me Fall (verdenspremiere i september 2018 i Toronto) er selvsagt et udiskutabelt valg syns jeg, og jeg tror eller innbiller meg at dette blir norsk kinopremiere for den. Derimot syns jeg kanskje man kunne valgt en annen film enn Kvinne på krigsstien ettersom den jo allerede har vært vist flere ganger i Tromsø (og ellers i landet) i januar og februar. Dog er den jo en ganske bra film da 😉
Her er Filmhjertes korte gjennomgang av de fem utvalgte filmene (Jeg har kun sett to av de fem tidligere):
For min del er det nok den nye LET ME FALL (Lof mér að falla, 2018, bildet) som fanger mest interesse. Den har jeg faktisk en god stund hatt lyst til å se etter at jeg hørte om den. Ikke minst fordi jeg tidligere har sett et par glimrende filmer fra regissør Baldvin Zophoníasson, som Jitters (Órói, 2010), og Life in a Fishbowl (Vonarstræti, 2014), og i tillegg har Baldvin Z (som han er kjent som) også regissert tre av episodene av krimsuksessen Innesperret (Ófærð ) og 9 episoder av Mord i Reykjavik (Case), som alle er filmer/serier jeg setter høyt.
Dessuten er jeg tilhenger av “den islandske filmbølgen” som har skyllt inn over oss de siste årene, med filmer med dagsaktuell tematikk og uttrykk. Som om ikke det er nok har filmen noen av de islandske skuespillerne jeg har bra kjennskap til og liker, som Þorsteinn Bachmann (Innesperret ses. 1, Fangar, Ildfjell, Life in a Fishbowl) og Atli Oskar Fjalarsson (Jitters, Småfugler) i et par av birollene. Det er ellers unge skuespillere i hovedrollene, noe jeg syns er spennende da dette dramaet ser ut til å ha litt “oppvekstfilmsjanger” over seg. Omtalen av filmen virker iallefall veldig interessant.
Fra Verdensteatrets side: LET ME FALL er en fiksjonsfilm basert på sanne historier og intervjuer med familier som har opplevd og kjempet mot rusavhengighet. Resultatet er en sterk og rørende film om avhengighet, og livsmotets kraft som viser seg når man minst forventer det.
Da den 15 år gamle Magnea møter Stella forandres hennes liv totalt. Stellas kompromissløse og uforutsigbare syn på livet trekker dem begge inn i en verden av dop og rus, som etter hvert får meget alvorlige konsekvenser for dem begge, og deres forhold til hverandre.
Tolv år senere møtes de igjen, og et knallhardt oppgjør mellom dem virker uunngåelig.
Det ligger nok an til at jeg gjester Verdensteatret for å se denne ja (vises med engelsk tekst forøvrig).
Djeveløya (Djøflaeyjan, 1996) er faktisk en av tidenes filmsuksesser hjemme på Island, der den siden premieren i 1996 er sett av over en tredjedel av befolkningen der. Den føles litt som et stykke filmhistorie fra Island man burde få med seg egentlig, men jeg får se om jeg orker nå. Handlingen er vistnok lagt til etterkrigstiden etter WW2, der brakker etter amerikanerne gir husly til fattige i lokalbefolkningen, hvor vi følger livene deres som er både tragisk og humoristisk.
Det er iallefall et litt morsomt poeng at en av hovedrollene spilles av selveste Baltasar Kormákur, som senere er bedre kjent som en av Islands mest suksessrike regissører og producere, og står bl. a. bak suksesser som Innesperret (Ófærð ), 101 Reykjavik (2000, som også vises på Verdensteatret) og Dypet (Djupið, 2012), i tillegg til noen amerikanske produksjoner (bl. a. 2 Guns, Everest).
Kvinne på krigsstien (Kona fer i strið ) så jeg på TIFF i januar, og filmen har nylig gått på kino så nå har vel de fleste interesserte fått den med seg allerede, men den får iallefall mine varme anbefalinger, som en ganske humoristisk, smått absurd og litt snål, på en god måte, film med mye på hjertet. Merkelappen er dramakomedie.
En kvinne går til aksjon mot monstermastene! Halla erklærer krig. Mot aluminiumsindustrien. Filmen vant forøvrig publikumsprisen under årets utgave av Tromsø Internasjonale Filmfestival.
101 Reykjavik (2000), som er regissert av Kormákur, husker jeg at jeg så en gang tidlig etter årtusenskiftet, på steinaldermediet VHS. Dette var faktisk den aller første filmen jeg noensinne så fra Island. Filmen, som er en lettere mørk dramakomedie, er vel også den første islandske filmen som fikk en god del internasjonal oppmerksomhet og markerte et lite og tidlig gjennombrudd for film fra Island utenfor landets grenser.
Slik jeg husker det var det en litt småmorsom historie om en arbeidsledig fyr i slutten av tyveårene/tidlig tredve med et trøblete sexliv, som vistnok ender opp med å gjøre moras lesbiske elsker gravid, alt med Reykjaviks pulserende natteliv som bakteppe. Hlynur som han heter ønsker aldri å bli voksen, men skjebnen utsetter han for nye små og store problemer hele tiden.
Jeg husker veldig lite av denne filmen, og den er kanskje den som frister nestmest for min del. En morsom detalj om filmen er at i en av birollene spiller Innesperret-stjernen og min islandske skuespillerfavoritt Ólafur Darri Ólafsson.
For de som elsker film fra Island er denne veldig grei å ha med på “har sett-lista” 😉
Om hester og menn (Hross i oss, 2013) har jeg hørt mye forskjellig (jeg tilføyer et “om” på slutten av setninga for dere som syns det ville sett rart ut uten, hihi…). Noen jeg har snakket med omtaler denne dramakomedien som noe av det dårligste de noengang har sett, mens andre syns det var en veldig fin film. Faktisk vant også denne publikumsprisen på TIFF, da den ble vist der i 2014.
En av mine islandske favoritter som er Ingvar E. Sigurðsson har en av de mest sentrale rollene i filmen (her til lands er han nok sikkert best kjent for rollen i Innesperret der han spiller politimannen Asgeir, dere vet han som de “jævlene” som lager serien besluttet å skrive ut av serien på skammelig vis i sesong 2`s nest siste episode. FY!). Vel. Ut fra traileren virker det som en noe spesiell komedie “som vever sammen en rekke skrøner om et lite islandsk bygdesamfunn og de menneskene – og hestene (!) – som bor der”.
Jeg har litt lyst å se denne, men om det blir i denne omgang spørs. Det er jo`kke gratis å gå på kino heller…
Kommentarer? Fyr laus!
Alle foto (unntatt det øverste): verdensteatret.no