Som de sier på engelsk, “Detour” er en “hidden gem”.

Når du ønsker noen død, hvilken vei velger du?

Å kalle denne britiske roadtrip-thrilleren en perle eller skatt er dog kanskje å overdrive en smule, i så tilfelle en veldig mørk perle, men filmen som er fra 2016 er iallefall en film som har gått under radaren hos de fleste, og som hadde fortjent mer omtale og buzz rundt.

Så er den da heller ikke å finne på vår hjemlige Netflix, men ligger ute på strømmegigantens amerikanske versjon. Så da veit dere det… Der må du imidlertid finne deg i å se den enten utekstet eller med engelsk CC underteksting. Begge deler funker fint, da dialogen er grei å følge. Anyway…dette er altså ikke en film som er en nyhet på markedet. Imidlertid fortjener filmen som sagt mer omtale, så jeg håper dere finner den og gir den en sjanse. Filmen er tilgjengelig for digitalt kjøp/leie med norske tekster på iTunes, hos Blockbuster og Viaplay (kun kjøp hos Viaplay). Hos Platekompaniet kan filmen kjøpes som import-dvd.

Den unge jusstudenten Harper (Tye Sheridan) som kommer fra et velstående rikmannshjem mistenker at stefaren hans, Vincent (Stephen Moyer), forårsaket bilulykken som førte til at moren hans ligger i koma. Han drukner sine sorger i en lurvete whiskybar i LA der han tilfeldigvis støter på Johnny Ray (Emory Cohen), en tøff redneck som tilbyr seg å “ta hånd om” Vincent for 20 000 dollar. Når Johnny Ray dagen etter, sammen med den noe løsaktige Cherry (Bel Powley), dukker opp på døra hos Harper klar for å dra til Las Vegas der de skal utføre det de har satt seg fore kvelden i forveien, er det en stresset og lite interessert Harper som motvillig blir med på turen til Las Vegas. Dette er utgangspunktet for det som utvikler seg til en spennende og fiffig konstruert noir-thriller. For Harper er det ingen vei tilbake.

Feilfri er den langt fra, men det gjør ikke så mye.

Slike små indie-filmer med ikke alt for kjente skuespillere, om vi ser bort fra Tye Sheridan i hovedrollen, er om ikke alltid, så ihvertfall veldig ofte, både intreressant, spennende og morsomt å komme over.

I Detour sitt tilfelle fordi:

• Tye Sheridan er en glimrende ung skuespiller. Han overbeviste stort i “Mud” fra 2012,  da han var 15-16, og også i denne filmen, innspilt i 2015 da han var 19, leverer han.
• De to viktigste birollene er gode, særlig Bel Powley, men også Emory Cohen er brukbar. Sistnevnte gir meg litt følelse av figuren Jesse Pinkman fra “Breaking Bad” 😉
• Filmens herlige tidvis småstøvete og glorete kinematografi, også kjent som foto. Detour, som må kunne kalles en slags roadtrip-movie, har et bakteppe som sier klikk for min del, selv om man har jukset litt gjennom å spille inn deler i Sør-Afrika (!) mens handlingen skal finne sted i Nevada og LA. Slike amerikanske(*) krimfilmer som drar oss med ut på highway`en, via slitne moteller, veikroer og dinere, mens det i andre enden har hovedpersoner fra polerte øvre middelklassehjem, på grensen til luksuriøse, som havner utpå skråplanet gir ofte spenning.
  
• Filmens mange twister og det faktum at den er overraskende snedig og finurlig konstruert, blant annet gjennom at filmen på et stadium splittes opp i to historielinjer og en ikke vannrett tidslinje – sistnevnte punkt bidrar da i aller høyeste grad til å gjøre filmen til en spennende reise å være med på. Rett og slett fordi alt ikke er som det tilsynelatende ser ut som ved første øyekast i filmen.

(*) Detour er egentlig en britisk produksjon, men handlingen utspilles i USA.

Dessuten er det befriende å av og til se filmer uten de store navnene og kjente trynene man “alltid” ellers ser. Noe av det største pisspreiket jeg hører folk si om filmer er at de ikke gidder å se fordi det ikke er noen kjente navn med. En film er faktisk ikke en lavkvalitetsfilm bare fordi det ikke florerer av velkjente navn på plakaten. Når så det er sagt så har Detour muligens andre elementer over seg som kansklje gjør dette til en “b-film”, dog er det ikke en gjennomsnittlig “b-film” man her har med å gjøre.

Kjente navn bortsett fra Tye Sheridan er det vel ikke så mange av. Selv drar jeg umiddelbart kun kjensel på Jared Abrahamson, som i en liten birolle spiller Harpers studiekamerat Paul (en morsom og godlynt karakter som gir filmen noen drypp av humor og varme). Powley, Cohen og Moyer, samt et par små biroller, blant andre John Lynch, kan nok være skuespillere andre gjenkjenner, bl.a. var Cohen med i “Brooklyn” (2015).

Det florerer ellers av en rekke referanser til andre filmer i Detour. Noen av de med større betydning for handlingen enn andre, og likheter med for eksempel “True Romance” (1993) nevnes flittig blant de som har sett filmen, men også “Detour” (1945) og “Gjøkeredet” (1975) vises det til. Utenom de direkte referansene som er å finne føles kanskje også filmens univers litt Tarantino-aktig (han skreiv jo manus til nevnte “True Romance”), eller litt wannabee Tarantino, kanskje litt for åpenbart noen ganger (Jeg må innrømme å ikke ha tatt de mange referansene jeg senere leste om at er der. Noen ja, men ikke alle).

Detour oppleves som en småskitten og gritty thriller, med et tempo som er behagelig å henge med i. Det er aldri heseblesende eller for actionfullt, spenningen og actionen ligger mer i selve handlingen og det som skal skje, eller som vi tror skal skje.

Særlig filmens lek med tid gir den en ekstra spennende dimensjon. I tillegg er det et par historielinjer som etterhvert sys sammen uten å egentlig tangere hverandre underveis.

Som sagt er det ikke feilfritt fra regissør Christopher Smith. Her er noen detaljer som tilsynelatende fokuseres på underveis mens de skjer, men siden bare glemmes bort eller ikke tillegges mere vekt. Filmens tittel, som spiller på at de bilfarende må gjøre et stopp underveis som ikke har med oppdraget å gjøre de er ute på, blir et sidespor til plottet som ikke er så interessant, selv om det gir noe spenning senere føles det som om den delen er litt merkelig å fokusere på. Filmen er heller aldri voldsom, selv om det er en nokså malplassert trashy scene utenfor en bensinstasjon mot slutten av filmen. Noen enkle valg tas her og der, samt at det henger noen småtråder og dingler som ikke helt lar seg knyte sammen. At en del ting ikke føles så sannsynlig lar vi ligge udebattert. Imidlertid må man ta med i betraktningen at dette er film noir. Alt trenger ikke være sømløst og uten skjønnhetsflekker.

Detour leker som nevnt med tidslinjen, og har ellers klassiske hevnmotiver som drivkraft. Rettferdighetssans og å vise flere sider av personlighetene er andre elementer, men til syvende og sist, når rulleteksten overtar skjermen (ikke slå av ennå), har kanskje Detour vist oss konsekvensene av å trekke forhastede slutninger og gått over fra å være krimthriller noir til en fortelling om en tragedie?

Litt blandet mottagelse har filmen fått. Kun 1 av 4 stjerner fikk den hos rogerebert.com, men på IMDB snitter den på greie 6,2/10 basert på litt over 4 000 stemmer.

Filmhjerte syns ihvertfall dette er en underholdende crime noir road trip.

♥  ♥  ♥  ♥  –  –