Atter et år. Atter en filmfestival i Tromsø. Atter en gang med Filmhjerte på plass.

Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) har nemlig atter en gang beæret undertegnede og filmhjerte med akkreditering til festivalen.

Dermed er det bare å gjøre seg klar til vinterens vakreste eventyr; TIFF 2018, som starter mandag 15. januar og varer uka til ende.

Litt jobb og annet skal man selvsagt ha plass til, men at det blir ei heftig kinouke er det liten tvil om. Med filmer fordelt på fem visningssteder rundt i Tromsø sentrum fra tidlig morgen til natt kunne man sikkert stått en filmmaratonløype på godt over 40 filmer fra mandag til søndag, de mest ekstreme har vel faktisk bikket 50 også har jeg hørt (gale gale herlige filmelskermenneske!), men så driftig er jeg nok ikke.

Av erfaring har jeg lært at å se for mange filmer like etter hverandre gir dårlig utbytte (Zznork..). TIFF er jo også å vandre litt i sentrum og dra til seg inntrykk av den egenartede spesielle festivalukestemningen som det syder av i byen denne januaruka, ta en kaffe på en eller annen kafè og se folkelivet som surrer utenfor. For undertegnedes del regner jeg i så måte med å lande på et sted opp mot eller rundt 20 filmer. 3 pr dag i snitt må man vel klare? 😉

Riktignok har jeg flere ganger valgt å la søndagen være bare søndag, da er hodet som regel allerede fullt nok av filminntrykk. Søndag er imidlertid en fin TIFF-dag det også, da har roen senket seg og det store folkerushet har lagt seg, noe som kan være greit sånn helt på tampen av festivaluka, dagen etter at festivalen faktisk “offisielt” har sin avslutningsseremoni.

Noen korte TIFF-fakta fra tiff.no:

Målt i antall besøk er Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF): 

1) Norges største filmfestival 
2) Landsdelens største kulturarrangement.

Festivalen ble arrangert for første gang i 1991 med et totalt besøk på 5200. I 2017, i sitt tjuesjuende år, hadde festivalen et totalt besøk på 61162.

Her er mine topptips til filmfestivalen

Dette er filmer du kommer til å få magaknip, kløe bak, vondt i hjartet og angst av å gå glipp av 😉 Neida, så ille er det vel ikke, men serr, disse filmene bør du få med deg (og gjerne da i løpet av TIFF).

CALL ME BY YOUR NAME

Endelig kommer den sterkt kritikerroste og bejublede Call Me By Your Name til nord. Filmen ble den mest roste filmen på Sundance i januar i fjor (!), og seiler opp til å kunne dra med seg både nominasjoner og priser på Golden Globe og Oscar. Det norske filmnettstedet Montages, samarbeidspartner med TIFF forøvrig og Norges mest dyptgående filmmagasin, var i fjor så full av begeistring over denne filmen etter å ha sett den på Berlinalen, at de knapt nok visste hvor de skulle begynne rosen sin. Så ja, forventningene er skyhøye til Luca Guadagnino sin dramafilm Call Me By Your Name, som utspiller seg en het sommer i Nord-Italia i det herrens år 1983.

Filmen får ordinær kinopremiere senere i januar i Norge, men nå har jeg venta på denne siden januar i fjor, så nå gidder jeg ikke vente lengre 😉 At filmen ligger på en luguber site på nett for strømming har jeg blitt oppmerksom på, men fanken heller, dette er en film som bare må sees på kino, det er jeg overbevist om. Bakteppet med sommer, Italia, sol og søtladen musikk, samt skuespillerprestasjoner som skamroses. Blant annet.

Filmradaren min sier ihvertfall at dette verket kommer til å falle i smak.

Første sjanse: Tirsdag 16. januar klokka 17:45 på Kulturhuset. Vises også onsdag, lørdag og søndag under TIFF.

KILLING JESUS

OK, dette er nok en film for deg som om du er som meg og liker litt rå filmer, liker den søramerikanske stilen (filmen er fra Colombia) og setter pris på en god actionthriller. Killing Jesus skal ifølge programomtalen være en “fascinerende hybrid mellom hevnthriller og kjærlighetshistorie”, med Colombias nest største by, Medellìn, som spektakulært bakteppe og location.

Når fotografstudinen Litas far blir myrdet opplever hun at politiet ikke foretar seg stort. Men en dag møter hun tilfeldigvis den unge drapsmannen, og vi dras med inn i millionbyens mange områder.

Historien i seg selv sier “kom og se for f!”, og dessuten liker jeg filmer fra Sør-Amerika av blant annet denne typen. Også er det jo pressebildet fra filmen da i tillegg, samt en lovende trailer. Som bare draaar meg til seg. Dette må sees 😀

REINVENTING MARVIN

Norgespremiere, og del av TIFFs hovedkonkurranseprogram. En etter sigende unik historie om å finne seg selv, og få oppreisning, mot alle odds. Denne franske filmen er basert på en prisvinnende og omdiskutert bok som starter med setningen “jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen”, skal vistnok være både hard, farseaktig og øm, og ikke minst har den selveste Isabelle Huppert med, som seg selv!

Marvin er en følsom, litt feminin – og homofil – gutt. Barndomsminnene hans er preget av mobbing, vold og en håpløs familie i et fattig arbeiderklassemiljø. Men det er håp for Marvin, særlig når rektoren på skolen oppdager at Marvin har et stort teatertalent (tiff.no).

Med Huppert på rollelista er jeg sikker på at dette er kvalitet, men selvsagt med en interessant tiltalende historie i bunn (muligens også med en særegen eller uvant formidlingsmåte?), og pressebildene vekker apètitten på å se mer.

SAVNET (Loveless)

Norgespremiere, og også del av konkurranseprogrammet. Var en av de Golden Globe-nominerte for beste ikke-engelskspråklige filmer. Russisk film er noe jeg sjeldent ser, men denne filmen kommer fra samme regissør som stod bak den glimrende samfunnskritiske og beinharde dramafilmen “Leviathan” fra 2015. I “Savnet” blir det nok en gang samfunnskritiske blikk på det russiske samfunnet.

I sentrum står en forsvunnet 12 år gammel guttunge, som plutselig en dag etter å i lang tid ha blitt neglisjert forsvinner mens foreldrene står i en bitter konflikt med hverandre. Foreldrene må samarbeide i søket etter sønnen, i det som på den ene siden betegnes som en bitende kritikk mot det empatiløse korrupte russiske samfunnet, men også et sosialrealistisk drama, og en Hitchcock-aktig thriller.

Må se? Da! da! da! (Ja!)

BRIGHT NIGHTS

Tysk drama og roadmovie om en far som drar på biltur med sønnen til Nord-Norge for å knytte tettere bånd med sønnen som er på vei å gli bort fra han.

Med mye av filmen innspilt i nordnorsk natur er dette en selvskrevet film å få med seg. Vistnok mye humor og varme i filmen også, i tillegg til storslått locations.

Forventningene er ganske store her.

CITY OF GHOSTS: RAQQA

Prisvinnende dokumentar som tar oss med på en rystende reise til Syria-krigen.

Vi kommer tett på de unge aktivistene bak et nettsted som velger informasjon som våpen når den islamistiske terrororganisasjonen ISIS tar over hjembyen deres, Raqqa, i 2014. Vi følger aktivistenes liv over lang tid og får oppleve kostnadene ved å være i krig, på flukt og i eksil.

Filmen inneholder sterke bilder fra krigshandlinger, og har blitt beskrevet som den definitive filmen om krigen i Syria. Like sterkt som krigsbildenes brutalitet er de personlige skjebnene til aktivistene, ikke minst når de også må gå inn i rollen som flyktninger. Filmen er også en hyllest til modige journalister som utsetter seg for fare for å få fram kunnskap og fakta (omtale fra tiff.no).

Traileren til denne filmen viser flere brutale bilder, så sannsynligheten for at filmen sitter som en knyttneve i magen er stor.

VIOLETA AT LAST

En nylig separert og skilt kvinne på over 70 ser nye sider ved livet, og viser at fremtiden fortsatt har mye å by på også når man har kommet opp i årene.

Traileren virker tiltalende og gir lyst på å se mer.

TEAM HURRICANE

Dansk film hvor vi følger en punkete jentegjeng. Mulige Skam-likheter samt en sprakende fargekoloritt. Nylig nominert som en av årets filmer i Danmark  (Bodil-prisen).

En film jeg har gode forhåpninger om at er bra, men som jeg ikke helt vet hva har å by på. Ettersom filmen antagelig ikke får norsk kinodistribusjon er det et must å få sjekka denne ut på det store formatet.

THE FLORIDA PROJECT

TIFFs avslutningsfilm. Filmen har Norgespremiere på ordinær kino 9. februar.

Sannsynligvis en veldig god film som jeg har store forhåpninger til. Willem Dafoe skal etter sigende spille glimrende. Visnigen lørdag (avslutningsseremonien) er utsolgt, men filmen går også på TIFF søndag.

Dette er altså de jeg på forhånd har best forventninger til, og som vanlig dukker det sikkert opp noen skikkelige uventede godbiter underveis. Noter deg også bak øret titler som THE BASICS OF KILLING, THERE IS A HOUSE HERE, C`EST LA VIE!, DREAMS BY THE SEA, RENT-A-CAT (bildet over) og særlig Golden Globe-vinneren for beste ikke-engelskspråklige film, UT AV INTET (Aus dem nichts / In the fade), som trolig er veldig bra.

Noen av kortfilmene i programmet Film fra Nord (FFN) er garantert også verdt å få med seg:

FFN: Shorts 1 (The Comet, Mobil, I will allways love you Kingen + 3 øvrige ) og FFN: Shorts 3 (Villdyr, Killing Grandma + 2 øvrige).

Jeg tror kortfilmprogram nr 3 blir førstevalget, da de to nevnte kortfilmene der virker spennende. I de fem nevnte titlene handler det slik jeg tolker de kryptiske filmbeskrivelsene om identitet, flukt, oppvekst, tilhørighet, ensomhet, forholdsforviklinger, og noe jeg ikke helt vet hva men som bare ser småsprøtt ut på en bra måte…

Problemet med kortfilmprogrammene er at man ofte må lide seg gjennom 2-3 filmer man syns er skrot, men har programmet 2-3 virkelig gode kortfilmopplevelser veier det opp for de andre. TIFF har mange ganger gitt meg glimrende kortfilmer, som har bydd på et vidt spekter av sjangere og følelser. Anbefaler absolutt å sjekke ut et kortfilmprogram hvis tida tillater det (og hvis ikke, rydd plass, hehe).

En nordnorsk film verdt å bite seg merke i er dokumentaren FFN – Parkert, som lar oss møte en av Tromsøs mest beryktede “løse fugler”, den nå avdøde og mer eller mindre sagnomsuste Per “Parkèr” Andreassen, som i en mannsalder var fast sentrumsinventar i byen, til frustrasjon for mange. Filmen følger Per “Parkèr” (uttales vistnok ikke som ordet park/flere parker, men typ som “gå og parker bilen etc) gjennom hans siste leveår, og gir et innblikk i personen og mennesket bak masken.

Visningene under TIFF ble utsolgt allerede på billettsalgets første dag for noen dager siden, men allerede i uka etter filmfestivalen blir PARKERT satt opp på Fokus Aurora Kino, og den kommer også i februar på Verdensteatret.

Litt kritikk av TIFF må også tåles. En av de tingene ved TIFF jeg ikke helt skjønner vitsen med, er oppsettingen av filmer som allerede har gått på norsk kino forholdsvis nylig.  Som “Barndom”, “Hva vil folk si”, “Thelma”, med flere. Gode filmer såklart, men….de har jo nettopp gått på kino -.- (intensjonen er vel å “nå ut til et bredere publikum”).
Jeg er heller ingen stor fan av at TIFF graver frem så mange urgamle titler  – og også filmer man tidligere har vist på nettopp TIFF! Her burde TIFF heller ryddet plass til mer ny film. Noen er OK men jeg syns det er for mange. Jeg personlig skulle gjerne sett enda flere nordiske dramabidrag, samt mer fra sør-Amerika, mer britisk, og flere små europeiske uslepne juveler.

Personlig liker jeg heller ikke det sterke fokuset på filmer fra øst og “midtøstenrelaterte” filmer, men angående de to så ser jeg ihvertfall relevansen for festivalen mtp beliggenhet og slikt. Her går det kun på min manglende interesse for akkurat den type film i stor skala (noen unntak finns selvsagt).

Ellers må jeg si at årets utgave ikke virker riktig like friskt som fjorårets, som fra et nordnorsk ståsted hadde de herlige Tungeskjærerne og Ishavsblod. Årets åpningsfilm om Per Fuggeli er for eksempel for min del uten interesse, men blir selvsagt utsolgt likevel. Uansett, her er flere filmer jeg ser frem til å se.

Noen kritiske invendinger er bare sunt, men la nå endelig ikke disse foregående linjene med velberettiget kritikk (eventuelt syt, hihi) gi et inntrykk av at jeg mener TIFF ikke leverer, for TIFFs programansvarlige har selvsagt lagt bak seg en omfattende og solid jobb for å sy sammen den herligheten publikum snart kan bryne seg på: TIFF 2018.

God festival 😉

Fullstendig program og kjøp av billetter finner du på tiff.no (Husk også det obligatoriske festivalarmbåndet)

Husk at du kan følge Filmhjerte på Facebook for oppdateringer om nye bloggposter og mulighet for å kommentere osv. Besøk Filmhjertes Facebook-side, og klikk “Liker” 😀

Undertegnede kan også følges på Twitter, hvor det blant annet er en del filmtwitring.

Alle foto: Pressebilder fra filmene / tiff.no

#filmhjerte #filmer #film #filmfestival #TIFF #TIFF18 #TIFF2018 #Tromsøfilmfest #Tromsofilmfest #filmtips #kino

Mørk og tyngene stemning preger det amerikanske spenningsdramaet “Three Billboards Outside Ebbing, Missouri“, men også nøysommelig skuespillerkunst av en tilbakeholdende Frances McDormand i hovedrollen, samt en nøye tilmålt dose scener med adrenalin.

---

Filmanmeldelse: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
USA/UK, 2017, Drama/komedie/krim, 1t 55 m
Regi: Martin McDonagh
Med: Frances McDormand, Woody Harrelson, Sam Rockwell, Lucas Hedges, m.fl.

Aktuell: Vant hele 4 Golden Globe-priser natt til 8. januar norsk tid, blant annet for beste dramafilm. Oscar-buzz rundt filmen. Premiere i Norge 19. januar.

---

Filmens tittel, som på godt norsk skulle bety noe sånt som “tre reklameskilt utenfor Ebbing i Missouri” er en tidvis krevende film, men også velspilt og trykkende. Krevende fordi den beveger seg fremover i et bedagelig saktegående tempo stort sett, noe som likevel i stor grad veies opp ved at filmen har den driven og bakomforliggende intensiteten som kreves for å få en interessant nok historie.

Kort fortalt sirkler historien rundt Mildred, en kvinne i  50-årene og mor til en tenåringsjente som ble drept og voldtatt for 6-7 måneder siden i den lille og lett slitne sørstatssmåbyen Ebbing i Missouri. Tiden har gått uten at politiet verken har foretatt noen arrestasjoner i saken, eller langt mindre siktet noen for drapet. Dette er de fakta vi presenteres for i filmens innledning, hvor Mildred allerede har bestemt seg for å gjøre det hun kan for å rette oppmerksomheten mot politiets manglende handlinger, i et håp om at noe skal skje.

Hun leier nemlig tre digre reklameskilt langs en lite traffikert vegstrekning utenfor Ebbing, og fyller de store skiltene med kritisk tekst rettet mot politiet, og da særlig den lokale politisjefen Willoughby, spilt av Woody Harrelson.

Til tross for at skiltene holder seg innenfor sømmelighetens rammer, får skiltene store konsekvenser.

For i lokalsamfunnet har den godeste Willoughby bred støtte blant innbyggerne. På stasjonen setter ikke resten av staben heller pris på tiltaket, og minst av alle den oppbrusende, for aggressive og nokså usympatiske Dixon (bragt til liv av Sam Rockwell).

“Three Billboards Outside Ebbing, Missouri” er et menneskelig drama med gode miljøskildringer av et ihvertfall ofte på film fremstilt typisk “Smalltown USA”, som ihvertfall jeg mange ganger finner interessant, spennende og underholdende. Filmen tar oss med hjem til de tre hovedpersonene Mildred, Dixon og Willoughby, og lar oss se flere sider av rollekarakterene.

Frances McDormands harde og sorgtyngede ansikt følger oss gjennom filmen, uten å gi mer enn et par smil, toppen. Den Oscar-vinnende McDormand (Fargo, 1996) ble tildelt Golden Globe-prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm for rollen sin her, og hun er igjen i Oscar-søkelyset med denne prestasjonen, noe som er henne vel fortjent. For hun er klasse.

Meget god er også en – ironisk nok både lakonisk føles det som, og velartikulert – Woody Harrelson i rollen som politisjef. Badass-rollen er det Sam Rockwell som er gitt, en jobb han løser strålende. Også Rockwell fikk en Golden Globe, for beste mannlige birolle i en dramafilm.  Mest overraskende kanskje; de begge kler rollene som purk.

Birollene bidrar også til at filmen gis et løft. Vi har Mildreds sønn, spilt av Lucas Hedges (Manchester by the Sea), Caleb Landry Jones (American Made, Twin Peaks 2017, Get Out) som reklameskiltutleier (bra spill, men jeg hadde vansker med å forstå dialogen hans), Peter Dinklage, og ikke minst Sandy Martin i den ubetalelige rollen som Dixons mor, hvis daglige meny de siste tredve år trolig har bestått av å spotte fremmede, røyke 30 sigg og tylle ned noen øl.

Selv om Three Billboards har en dyster historie i grunn, og det scenografiske bakteppet som brettes ut er både for det meste trist og ofte føles som den lilles kamp mot autoritetene, løfter McDormand filmen fremover med sin utrettelige kamp for oppmerksomhet, rettferdighet og hevn. Filmen har ikke så mange voldelige scener, men kanskje nettopp derfor blir de adrenalinfulle scenene desto mer intense.

Det rolige og laidbacke soundtracket tilfører filmen en nærmest melankolsk stemning,  som sammen med innimellom bra foto også gjør det til en tankevekkende film, som også er ganske dialogdrevet. Her må det også klargjøres at det slett ikke bare er en bekmørk og tungsinntynget film, men også en film med en del underholdende og småkomiske innslag, og kommentarer. Filmen er faktisk en blanding av krimdrama og mørk dramakomedie, og lar sitt publikum presses til å utforske sitt moralske kompass. Det er ikke en komfortabel film.

Det er tidlig klart at man ønsker å rette publikums sympati mot moren og harmen mot politiet. Og det er forsåvidt riktig. Gjennom filmen nyanseres så disse inntrykkene effektivt. Alt er ikke svart-hvitt.

I sum er Three Billboards en tidvis engasjerende film, tidvis litt seig, og uten de store overraskelsene. Nå skal jeg på ingen måte røpe slutten, men man kan vel egentlig tidlig gjette seg frem til at noe slikt vil skje.

Det oser ikke Oscar av filmen i seg selv (men vant som sagt Golden Globe), imidlertid skal det overraske meg veldig lite hvis filmen til slutt kan smykke seg med heder og ære, og en statuett, til Frances McDormand (skrevet da jeg så filmen like før nyttår, og jammen fikk jeg rett…).

Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

♥

♥

♥

♥

–

–

* Filmen har norsk kinopremiere fredag 19. januar.

#film #filmhjerte #filmtips #filmsnakk #filmer #movies #ThreBillboardsOutsideEbbingMissouri #TBOEM

 

Årets Golden Globe for film- og TV-året 2017 ble delt ut natt til mandag norsk tid, med komiker og skuespiller Seth Meyers som kveldens vert.

Varme gratulasjoner fra Filmhjerte til Frances McDermod som fikk prisen for beste kvinnelige skuespiller i en dramafilm, for hennes glimrende rolle i Threee Billboards Outside Ebbing, Missouri, og til Ewan McGregor for hans ganske uforglemmelige dobbeltrolle i TV-serien Fargo, som gav han prisen for beste mannlige hovedrolle i et TV-drama.

10 ting Golden Globe 2018-utdelingen lærte oss, sett med et visst ironisk sideblikk innimellom 😉

1. At Golden Globe forbigikk de antatt beste filmene, både Call Me By Your Name og Dunkirk. Begge filmene hadde flere nominasjoner, begge fikk like mange priser. Null.

2. At Oprah Winfrey har mye på hjertet…. Velfortjent ærespris selvsagt, og honnør for å tale kvinners kamp, men for en søvndyssende lang tale da! 😉  Neida, seriøst, hu` eide scenen da, bare så det er sagt. Oprahs tordentale om likestilling fikk rungende applaus fra salen. Også fra de mannlige tilstedeværende 😉

3. At det fortsatt er vanskelig å uttale navnet til Saoirse Ronan. Jeg hørte minst et par forsøk. Riktig (sånn passe ihvertfall) uttale skal være noe a la Sørsh`e (vanskelig å skrive lyder…), tror jeg…

4. At det fortsatt er amerikanske historier/filmer som er prisutdelingens favoritter, som når Three Billboards vinner beste film foran historier som Dunkirk og CMBYN, for eksempel – en amerikansk mor på amerikansk jord versus europeere på europeisk jord 😉 Three Billboard ER en god film det altså, men slettes ikke DEN beste fra 2017. Selv om Golden Globes-komitèen mener det.

5. At det fortsatt ikke er mange mørkhudede skuespillere, regissører eller andre film- og TV-folk som vinner. Eller er nominerte. Sjokk. (Jada, jeg vet at Sterling K. Brown vant for beste mannlige skuespiller i en TV-serie, for serien This is Us).

6. At James Franco var genial da han nektet Tommy Wiseau å kapre mikken på scenen da Franco fikk pris for sin rolle som nevnte Tommy W i filmen The Disaster Artist 😉 Hvem hadde vel i det hele tatt sett for seg å noen gang se Wiseau, den sagnomsuste skuespilleren og kalkun-regissøren av “tidenes dårligste film”, på en Golden Globe-scene under en prisutdeling? 😉

Jeg fant forøvrig dette på twitter etter at Franco hadde fått prisen:

If you have read “The Disaster Artist” you know how awesome it is that Tommy Wiseau was on the Golden Globe stage and how it was right that Franco didn’t give him a chance to speak.

7. At #MeToo ikke så rent lite uventet var årets røde tråd. Og dermed slipper vi vel snurtne tweets fra presidenten etter at X antall filmfolk har vitset på hans bekostning 😀

I den anledning var kveldens kleskode forøvrig svart, som ventet. På forhånd var det nemlig spådd og ventet at stjernene ville droppe glitter og glam og heller kle seg i mer nøytralt svart på den røde løperen i protest mot seksuell trakassering i bransjen. Skal vi tippe at Oscar blir en smule mer glansfull?

8. At på tross av alt #MeeToo-fokuset fikk fortsatt Franco en Golden Globe. På twitter kokte det etterpå med historier om hvordan Franco en gang prøvde seg på ei mindreårig og flørtet på Insta, samt at filmen hans fremstiller en skuespiller som vistnok heller ikke har plettfri oppførsel i så måte bak seg…

9. At de som så utdelingen på TV 2 Livsstil iallefall lærte i de utallige pausene i GG (amerikanerne elsker jo reklamepauser) hvor ufattelig mye søppel-TV som vanligvis sendes på TV 2 Livsstil, som pumpet de samme egenpromoene inn gang etter gang etter gang… Hjelpes!

10. At legenden Kirk Doglas fortsatt er oppegående. Det vil si, 101 år gamle Kirk Doglas ble rullet inn på scenen sittende i rullestol til prisutdeling og hyllest sammen med svigerdatter Catherine Zeta Jones, så oppegående var kanskje feil ordvalg? 😉 Men selv om mannen på voksne 101 år har tydelige spor etter sykdom, og ikke er så lett å forstå, er han fortsatt ved sine fulle fem. Douglas fikk iallefall kveldens største applaus fra salen, hvor forsamlingen gav han stående ovasjoner.

Her kan du se lista over alle vinnere og nominerte

#filmhjerte #filmer #filmsnakk #seriesnakk #prisutdeling #awardseason #GoldenGlobe #GoldenGlobe2018

Den nye Beck-filmen som hadde premiere 1. nyttårsdag når aldri opp til gamle høyder, og blir mest midt-på-treet-tidsfordriv.

---

FILM: BECK – DITT EGET BLOD

Sverige, 2016 (premiere 1.1.2017), krim
Regi: Mårten Klingberg
Med: Peter Haber, Kristoffer Hivju, Måns Nathanaelson, Anna Asp, m.fl.

Aktuell: Film-serien om Beck feiret 20-årsjubileum i 2017, og er nå tilbake med fire nye filmer. Beck – Ditt eget blod er den første av fire filmer med premiere første halvdel av 2017. I Norge kan filmene sees på C More og TV 2 Sumo.

---

Tidsfordriv som likevel har elementer nok i seg til å være verdt å se.

Jeg må nevne at Beck-filmene med Peter Haber, som med denne er oppe i utrolige 35 filmer, i sum fortsatt er blant mine absolutte favoritter når det gjelder krim. Forventningene mine er i så måte satt og preger naturligvis inntrykket.

Beck – Ditt eget blod, har forsåvidt dagsaktuell tematikk som IS-terror, islam og radikalisering, men følger ellers stort sett slavisk de velkjente og trygge formlene filmserien har benyttet tidligere i langt over 30 filmer. Noe nytt er det altså lite av.

Kristoffer Hivju spiller solid, pent og pyntelig i rollen som etterforsker Steinar Hovland, som har overtatt plassen etter Mikael Persbrandts Gunvald, og Peter Haber er som alltid trygg i rollen som hovedpersonen sjøl, Martin Beck. Dynamikken som tidligere var mellom Martin og Gunvald og som gav filmene et ekstra kick er derimot langt fra den samme med Martin og Steinar. Nordmannen har en helt annen personlighet enn vi husker Gunvald som. Steinar er en rolig type, flink i jobben, og gjør en fin rolle i “Beck-universet”, men noe Gunvald blir han aldri.

Når filmen heter Beck og flettes inn i Beck-rekka, da forventer jeg forøvrig at det er Martin Beck som er hovedpersonen.

Problemet med den nye Beck-filmen er bare at Beck slett ikke står i sentrum, men tvert imot har blitt redusert til en birollekarakter. Beck har nemlig blitt pensjonert, og Steinar er den som leder etterforskningen. Imidlertid trekkes Beck inn i etterforskningen når han blir bedt om hjelp til å snakke med foreldrene til et brødrepar som er mistenkt for å planlegge terrorhandlinger på svensk jord.

Samtidig som funnet av en drept svensk borger i Midtøsten etterforskes, har en svensk ung kvinne forsvunnet.

Det meste er velkjent i Beck-universet. Martin både ser ensom ut, og er ensom (noe som er enda bedre fremstilt i denne filmen enn før), selv når han er med dattera på vinsmaking eller tar et parti sjakk og røverhistorier hjemme med “grannen” (fantastiske Ingvar Hirdwall). Likevel tar dette aldri av. Selv ikke naboen er riktig like mye futt i som før føles det som, selv om han stadig sprader rundt med støttekragen om halsen, har snodige påfunn, og inviterer seg til samvær med Martin, og utvilsomt fortsatt er et kjærkomment innslag.

Rollefigueren Oskar Bergman (Måns Nathanaelson) skulle man kanskje tro at etter så mange år i politiet hadde vokst av seg barnesykdommene sine som polis, men han er som han alltid har vært. Uvøren og utilpass, noe som vel må ende med katastrofe til slutt. Rollekarakterprogresjon er ikke særlig eksisterende i det tilfellet iallefall. Nathanaelson kler imidlertid rollen veldig godt.

Krimhistorien i filmen er ganske lettfattelig, og uten særlige overraskelser (riktignok med en liten twist) men i sum grei både troverdighetsmessig og med tanke på spenningen, som stiger litt mot sitt terroristjakt-klimaks. Det er for det meste ryddig og greit. Det tar dog aldri av, men gir halvannen time med grei skuring for Beck-fans og tilhengere av svensk krim.

Bedømmelsen er muligens litt streng (terningkast 4 var innen rekkevidde), men med en Martin Beck antagelig mer fremtredende i neste film i rekka, som slippes i februar, tror jeg de tre kommende filmene blir hakket vassere.

#film #filmhjerte #filmtips #filmsnakk #filmer #Beck #Beckfilmer #BeckDittEgetBlod #tv2sumo #MartinBeck