TIFF, Filmfestivalen i Tromsø, ble offisielt avsluttet lørdag kveld med den amerikanske THE FLORIDA PROJECT, men festivalen ruller videre også hele søndag.
FILMANMELDELSE
THE FLORIDA PROJECT
Regi: Sean Baker
Med: Willem Dafoe, Brooklynn Prince, Bria Vinaite, Valeria Cotto, m. fl.
Avslutningsfilm på #TIFF18, sett på kino på Kulturhuset
Norgespremiere på ordinær kino 9. februar
The Florida Project er en velspilt, fargesprakende, morsom og småkul rølpete film, med små barn i de viktigste hovedrollene (!), som samtidig gir oss et tankevekkende, sterkt og rørende innblikk i skyggesidene av det moderne USA. Imidlertid har filmen sine mangler i form av å være både litt lettbeint og hul, selv om den også oppleves som befriende og naturlig i stilen, og fanger oppmerksomheten gjennom de snaue to timene.
For det er vanskelig å ta blikket vekk fra det iøynefallende bakteppet handlingen er lagt mot; et slitent neonkitchy glorete motell i solfylte Florida. Beboerne på motellet som drives som et slags leilighetskompleks ledet av den vennlige men også autoritære Bobby (Willem Dafoe) lever på livets skyggeside under trange kår på motellet, noe som tydelig poengteres av omgivelsene rundt. Motellet ligger nemlig kun en billedlig formulert armlengdes avstand unna Disney World (Vistnok skal filmens tittel selvsagt spille på nettopp det. “The Florida Project” var nemlig en tidlig arbeidstittel under planleggingen av Disney World. Kilde: imdb), og nabolaget består av en salig miks av lignende lavstandardbolig-komplekser, og digre forlystelsesaktiviteter.
På motellet møter vi tre barn i 6-årsalderen, deriblant den frislupne og utstrakt livsglade Moonee, som lever sammen med den svært unge, dagdrivende og vanskeligstilte hipstermoren Halley, som sliter med å få endene til å møtes. De to er filmens to mest sentrale karakterer, men også Moonees to nærmeste venner, gutten Scooty, som også er en skikkelig ramp i likhet med venninnen, samt den mer sjenerte nabolagsjenta Jancey og mødrene deres, stifter vi bekjentskap med.
Motellets bestyrer Bobby er en annen sentral skikkelse, en mann som både har omsorg for beboerne han har ansvaret for, men også setter hardt mot hardt når betalingen av leien uteblir. Willem Dafoe gjør en veldig solid rolleprestasjon som motellmanageren, og viser så absolutt at han kan mer enn å spille halvgærning eller actionroller.
Nykommer Bria Vinaite i rollen som Moonees mor er ganske spektakulær. Halley er pønkete, en hipster, hustler, whatever, uten tro på autoriteter og sin egen lykkes smed, hun er ei kruttønne og ei brannbombe. Usympatisk er bare forbokstaven, men fanken, jeg digger rollefiguren. Kanskje muligens fordi jeg da jeg så filmen nesten umiddelbart fikk en feeling av Britney Spears. Ikke at jeg nødvendigvis digger Britney, men hun er show, og likheten slo meg. Morsomt var det da etter filmen å lese at Britney faktisk var påtenkt rollen Vinaite fikk i The Florida Project, noe jeg faktisk ikke har vært klar over.
Hovedrollene er det imidlertid ungene som spiller. Brooklynn Prince heter den lille jenta som spiller Moonee, noe hun gjør på utsøkt overbevisende vis. Moonee er selvsagt et resultat av en ikke bare tilsynelatende alt for fri oppdragelse, men om moren for oss fremstår som horete og respektløs, så elsker Moonee henne. Sammen lever de altså under trange kår, men Moonee kunne ikke hatt det bedre. Så lenge hun får vandre fritt rundt i nabolaget sammen med Scooty og Jancey og gjøre rampestreker og ugang, banne og være veslevoksne, har hun det som plommen i egget. Hun smiler. Til alt. Nesten.
Her skal det også sies at Christopher Rivera som spiller Scooty også gjør en glimrende prestasjon. Gode barneinstruktører har iallefall denne filmen nytt meget godt av, for ungene imponerer med sin naturlige væremåte for det meste. Moonees humør er muligens litt for “der oppe” syns jeg, men som sagt, så skyldes vel det en veldig fri oppdragelse. Ungene er både direkte ufyselige og ufordragelige til tider, men de er samtidig utrolig søte og underholdende der de smyger seg rundt og finner på stadig nye spennende ting, tigger penger til is, er frekke og småsnakker om alt mulig.
Filmen retter blant annet et søkelys på forholdene mennesker med vanskelig økonomi lever under i frihetens hjemland, og hvordan de økonomiske vanskelighetene resulterer i ulike skjebner, både for de ansvarlige og de helt uskyldige; barna. Det er også et ikke ubetydelig element av “white trash” over The Florida Project, som tilfører filmen et kledelig rebellsk uttrykk. Filmen kunne fort gått i klisjèfella å fremstille fattigdommen som grå og jævlig, men der har istedet regissør Baker gått motsatt vei, ved å gjennom barnas løssluppenhet satt opp mot det lite glamorøse bakteppet likevel effektivt fått fram poenget, de er fattige eller i beste fall lever under trange forhold.
The Florida Project er slett ikke en ueffen film, som jeg definitivt kommer til å se om igjen på plate eller nett, likevel føler jeg den mangler en del på både det å skape skikkelig sympati med flere av rollefigurene, og på handling. Den blir for lett og for lite dramatisk.
Noe The Florida Project derimot med glans fungerer som, er en tidsreisemaskin for et voksent publikum, tilbake til de aaah så bekymringsløse barneår, da livet var fullt av muligheter og nye eventyr ventet bak hvert et hjørne og lukket dør.
♥ ♥ ♥ ♥ – –
Alle fotos fra The Florida Project: Pressebilder fra tiff.no
Lørdagsmenyen min startet med den islandske filmen “Dypet” (Djùpid / The Deep) fra 2012, før det ble tre dokumentar-kortfilmer satt sammen til en filmvisning. Visningen av “The Deep” gikk på Kulturhuset, og salen som er Tromsøs største i antall sitteplasser, et sted rundt 700 inkludert galleriet over salen, var fullsatt til siste sete! Imponerende for en film som faktisk er fem år gammel.
DYPET anbefaler jeg absolutt, men ettersom filmen er fra 2012 gidder jeg ikke skrive noe lengre anmeldelse av den. Handlingen er basert på virkelige hendelser i 1984 om en fiskeskøyte som havarerte utenfor Vestmannaøyene på Island. 5 mann druknet eller frøs ihjel i det iskalde havet, mens èn av mannskapet på mirakuløst vis overlevde etter minst 6 timer i havet, men velberget på land tvilte folk på historien hans og man startet å utrede hvordan han kunne overleve.
Regien er ved velkjente Baltasar Kormakur, og har flere kjente islandske skuespillere på rollelista, deriblant Olafur Darri Olafsson (hovedrollen i Trapped/Innestengt) som spiller hovedrollen som den overlevende Gulli. Filmen er velspilt, havariet midtsjøs dramatisk og isende kaldt, skuespillet er godt, noe bra scenografi, men filmen mangler endel på det følelsesmessige for å bygge opp forholdet til folkene vi treffer, men har noen rørende scener mot slutten. Terningkast 4 syns jeg passer godt på Djùpid, som føyer seg inn i rekka av veldig gode filmer fra Island.
Før THE FLORIDA PROJECT startet var det TIFFs årlige prisutdeling, med totalt 7 priser. Hovedprisen, Aurora Award, gikk til den tyske filmen “Western” av regissør Valerie Grisebach, som var til stede og mottok prisen, som den eneste av de 7 vinnerne. Grisebach smilte fra øre til øre mens hun overøste publikum, Tromsø og TIFF med ros og takk.
Regissøren av filmen som fikk publikumsprisen var gjest på TIFF, men japanske Naoko Ogagami (som sa for et par dager siden at hun aldri hadde hørt om Tromsø før hun ble invitert av TIFF, haha, men allerede ønsket hun seg tilbake flere ganger) hadde reist fra Tromsø tidligere på dagen, og fikk ikke dermed sjøl ta imot prisen for filmen “Close-Knit”, som blant annet har strikking og transpersoner blant tematikken sin! Kanskje får jeg sett denne filmen på ekstravisningen som er satt opp mandag.
Ellers var det Ole Giæver som gav en ellers tørr prisutdeling litt humor da han som jurymedlem og prisutdeler leste opp vinneren av Tromsøpalmen, som er prisen for beste kort- eller dokumentarfilm fra FFN-kategorien. Alt foregår på engelsk (hvis ikke hadde ikke vitsen vært noe vits..), så da Giæver dro en liten spøk først og skulle “hente seg inn igjen” med utdelingen sa han “lets get serious…. from joke to revolver, as we say in Norway”. Og fikk den reaksjonen han fisket etter fra salen 😉 “Welcome to Tromsø comic club”, fortsatt han. Den svenske kortfilmen “I will always love you, Conny” (I will always love you, Kingen) som jeg så tidligere i uka ble vinneren. Forsåvidt greit, det er en brukbar halvtimeslang film med en hovedrolleinnehaver som samtidig virker både avstøtende og sjarmerende, og temaer som forholdsforviklinger og fødsel, alt kledd i 30 minusgrader i nordsvensk landskap. Prisen ble mottatt av en representant fra et av produksjonsselskapene.
Av de 7 vinnerene var hele 5 av filmene regissert av kvinnelig regissør, mens bare 2 mannlige regissører vant. Likestilling? Hallo…! 😉
Les også de andre bloggpostene med filmanmeldelser/omtaler fra årets TIFF:
“CALL ME BY YOUR NAME” – ESTETISK OG STORSLÅTT KJÆRLIGHETSDRAMA ! EN AV ÅRETS BESTE FILMER
“BRIGHT NIGHTS” – TYSK ROADMOVIE I TROMS! SUPER TROMS-REKLAME I MIDDELS FILM
“KILLING JESUS”, “CITY OF GHOSTS: RAQQA”, “SAVNET” (Loveless)
Terningkast-tabellen TIFF 2018:
6: CALL ME BY YOUR NAME (Italia/Fr.rike/USA)
5: LUCKY (Tyskland)
5: UT AV INTET (USA)
5: SAVNET (Russland)
5: TEAM HURRICANE (Danmark)
5: BURNOUT (Marokko)
5: FRA BALKONGEN (Norge)
5: PARKERT (Norge)
4: THE FLORIDA PROJECT (USA)
4: BRIGHT NIGHTS (Tyskland / Norge)
4: THE DEEP (Island)
4: RENT-A-CAT (Japan)
4: KILLING JESUS (Colombia)
3: VIOLETA AT LAST (Costa Rica/Mexico)
3: CITY OF GHOSTS: RAQQA (USA)
2: FFN: SHORTS 1 (Nor/Sve/Fin/Rus)
Ikke satt karakter på: Reinventing Marvin, The Nile Hilton Incident, FFN: Doc 1
Lars Jørgen Grønli
tlf 950-23-181
filmhjerte @ 1337 . no
#TheFloridaProject #filmfestival #filmhjerte #film #filmtips #filmer #kino #tiff18 #Tromsøinternasjonalefilmfestival
