Dansk fargeeksplosjon og dynamitt i Team Hurricane, og underhodende og tankevekkende samfunnsrefs i norsk-marokkanske Burnout.

Onsdag er en morsom filmfestivaldag.

Især for den som har invitasjoner både til Press Party på Ølhallen og Arthaus sin fest på Bastard. Jaggu er det bra man har fått seg slik en samfunnsstatus at man kan elte seg blant filmfiffen 😉 Jaja, vi skal nå la det ligge og heller fokusere på film.

Onsdagens meny for undertegnede gav mye underholdning. Først dansk fargedynamitt, deretter japansk katteutleie, før det ble norsk-marokkansk pulserende storbydrama. Plass til kortfilmprogram ble det også, men TIFFs FFN: Shorts 1 var en seig opplevelse. Please tell your friends osv, manet film fra nord-ansvarlige hos TIFF før kortfilmvisningen startet. Desverre blir det denne gang ingen anbefalinger herfra når det gjelder “Shorts 1”, men jeg har plottet inn kortfilmprogrammet “Shorts 3” også senere i uka, og har stor tro på de filmene.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Her er onsdagens filmomtaler.

TEAM HURRICANE

Drama, Danmark, 2017, 1t 36 m
Regi: Annika Berg

Du deilige danske hvilken eksplosjon av farger, pulserende soundtrack og “Lukas Moodysson-meets-Julie Andem-goes wild”-opplevelse den danske filmen Team Hurricane er!

Om jeg skal kalle Team Hurricane for en dokumentar, dokudrama eller oppvekstdrama vet jeg ikke helt. Kanskje er det litt av alt?

Muligens er jeg ikke helt på sporet, men denne, hva skal jeg kalle det (?), ungdomsopprørsfilmen slash coming-of-age-beretningen fra Danmark gir meg klare assosiasjoner til arbeid signert svenske Lukas Moodysson representert ved blant annet Fucking Åmål, og Julie Andems “Skam”, samt diverse andre svenske ungdomsfilmer når det gjelder form, uttrykk og handling, mens det på andre områder representerer noe nærmest helt nytt og uprøvd.

For Team Hurricane, som tar oss tett innpå en punkete jentegjeng i Københavnsområdet, er et fargesprakende ungdomsporterett uten sidestykke, det er et feministisk verk som jeg sjelden eller aldri før har sett like sterkt uttrykt, og det har et soundtrack, altså filmmusikk, som griper tak i meg fra første stund, koser og rister meg og ikke slipper tak før rulleteksten overtar skjermen.

Handlingen er derimot ikke allverdens, men det betyr ikke så mye, for dette er ikke en type film hvor noe må skje. Gjennom en periode følger vi en mer eller mindre punkete jentegjeng i 15-16-årsalderen eller deromkring gjennom en tid der den lokale ungdomsklubben deres skal nedlegges. Vi får tette møter med jentene, hvor de avslører sine innerste tanker, drømmer, og intime historier. Vi er flue på veggen når jentene snakker typisk jentesnakk seg imellom, når de forteller om hvordan de (noen av de) føler seg alene og utenfor, mangelen på det å bli sett og forstått, når de bare er helt stille, og så mye mere.

Filmstilen til regissør Annika Berg har jeg egentlig ikke et dekkende ord for. Den er spesiell, til tider sær, og den er suggerende. Det er kanskje den filmen med det sterkeste jentefokuset jeg har sett. Det er på en måte Julie Andems Skam-jenteverden som kvesses skarpere, samtidig som det gjennom kornete bilder, montasjer og en leken og løs filmteknikk føles som både litt burlesk, tiltrekkende og ungdommelig.

Filmen er i første rekke designet som en hyllest til både det kvinnelige crew foran og bak kamera, men også til jenter og kvinner blant publikum, men jammen er den en dynamisk opplevelse også for oss gutter.

Team Hurricane har siden verdenspremieren i et litt bortgjemt sideprogram på festivalen i Venezia også slitt med tilgjengeligheten. Selv om filmen nylig ble nominert som en av årets beste danske filmer (Bodil-prisen), har det vært svært få visninger av filmen i hjemlandet. Du kommer ikke til å se Team Hurricane på norske kinoer heller (sannynsligvis ikke), med mindre du får med deg visnigen på TIFF torsdag eller fredag. Skulle du derimot komme over denne snodige boblende perlen et sted bør du benytte sjansen til å få sett den.

På noen områder er den litt merkelig og sær etter min smak, men er full av humor og nære øyeblikk også.

BURNOUT

Drama/Spenning/krimdrama/dramakomedie
Marokko / Norge, 2017, 1t 52 m
Regi: Nour Eddine Lakhmari

Norsk premiere på TIFF. Får trolig ordinær kinodistribusjon også.

Den marokkanske filmen BURNOUT var en veldig positiv overraskelse,  hvor vi tas med inn i bymiljøet i Casablanca i Marokko, i en film som kaster lys på et ifølge regissøren utbrent marokkansk samfunn, hvor vi i filmen møter noen mennesker hvis liv og skjebner flettes sammen.

I Burnout gir regissør Lakhmari sin realistiske skildring av den marokkanske metropolen og tar opp en rekke viktige sosiale problemer som pedofili, ungdomskriminalitet, voldtekt, barnearbeid, abort, prostitusjon, impotens, ensomhet og utbrenthet.

Fra den fattige delen av Casablanca følger vi Ayoub, en ung skopusser som arbeider for å kjøpe en protese til sin funksjonshemmede mor. På et skopussingsoppdrag møter Ayoub, Jad, en bitter og utbrent rikmannssønn fra overklassen, som skrinla drømmene om å bli racerbilsjåfør til fordel for overtakelse av farens bedrift. Jad er midt oppi en eksistensiell krise og er i ferd med å skille seg fra kona, Ines, en gallerikuratør som på sin side er besatt av å låne et maleri laget av Abbas Saladi. På et nytt skopussingsoppdrag treffer Ayoub, Aida, en ung medisinstudent som kjemper for å passe inn i middelklassen. Aida lever et dobbeltliv og finansierer studiene ved å jobbe som luksusprostituert.

Gjennom disse parallelle historiene som flettes sammen viser Lakhmari hvordan befolkningen i Marokko lever i totalt separate verdener, men at det likevel er store likheter blant de forskjellige miljøene når barrierene mellom dem brytes.

Filmen føles mest som et vestlig krimspenningsdrama, og er i besittelse av et driv og en intensitet som gjør dette til en både interessant, provoserende og til tider veldig underholdende skildring fra dagens Marokko, hvor sosiale og økonomiske forhold spiller stor rolle for rollefigurenes liv i samme by. Filmen er i tillegg til å være en slik jeg ser det, løselig spenningsdrama, også i følge regissør Lakhmari som introduserte filmen for de fremmøtte på Fokus kino, et sterkt kritisk blikk på det marokkanske samfunnet, med tanke på kvinners plass, samt politiske stridsemner. Regissøren fortalte om at krefter i hjemlandet har forsøkt å stoppe filmen, og at han bevisst har ønsket å skape en film som vil utløse debatt.

Filmen er i utganspunkte i sin hovedsak rettet mot et marokkansk publikum, men denne filmen som er kjemisk fri for mange sterotypiske Marokko-klisjeer som ørken, kameler og slikt, fungerer helt utmerket også for et norskt publikum.

Det er en type film som for å sammenligne leder tankene mine litt inn på den norske dramafilmen “Hawaii, Oslo”, hvor vi gjennom både alvor, humor og dramatiske hendelser får se flere historier veves sammen når veier krysses. Burnout har et noe kjedelig midtparti, men er i sum en pulserende spenningsfilm som absolutt kan anbefales. Skuespillerprestasjonene er også solid over så og si hele linja, kun noen av de mindre birollene er svake.  Særlig de fire avbildet på filmposteren er gode i sine roller.

Til stede for å introdusere filmen for de fremmøtte på TIFF-vinsingen var regissør Nour Eddine Lakhmari, som forøvrig også behersker norsk, to av filmens kvinnelige skuespillere, Sarah Perles (rollen som hovedrollen Aida) og Jessica Mompiou (birolle, ikke på filmposterbildet), samt filmens norske produsent og filmmusikk-komponist (komponist Øystein Boassen er til og med fra Tromsø fikk vi vite). I samtale med festivalsjef Martha Otte utdypte Lakhmari litt før visningen startet om hva vi hadde i vente; en film som handler mye om medmenneskelighet, eller mangelen på det.

Regissør Lakhmari, skuespillerene Sarah Perles og Jessica Mompiou i samtale med a’ filmfestivalmor sjøl, festivalsjef Martha Otte. På bildet ses også en av filmens norske produsenter. Foto: LJG.

ØVRIG PÅ TIFF ONSDAG

Onsdag så jeg også den japanske lettbeinte dramakomedien RENT-A-CAT (Regi: Naoki Ogigami), som handler om en ung og enslig japansk kvinne som er omgitt av katter og som leier ut katter til ensomme mennesker, mens huns forsøker å sortere livet sitT. Filmen har sine morsomme, farseaktige og lettere ironiske sider, men er også litt plagsom på den måten at noen scener går igjen og igjen, og at midtpartiet er noe tungtgående.

Filmen som er fra 2012 er en søt, koselig og underfundig liten film, med en sympatisk hovedrolleinnehaver samt biroller, og hvor frasen reeeentaaa-aaa-ne-ko-neko-neko kommer til å sette seg på hjernen (faktisk innbiller jeg meg å ha sett denne filmen før uten å riktig huske det…). Det holder iallefall akkurat til terningkast 4.

Kortfilmprogrammet FFN: Shorts 1 (Film Fra Nord: Kortfilmprogram 1) som betsår av 6 kortfilmer var en skuffelse. 5 av 6, eller iallefall 4 av 6, var skuffende, og samlet sett blir det terningkast 2. Her er en rask gjennomgang.

MOBIL: Svolværværingen Truls Krane Meby sin 10 minutter lange film handler om en syrisk flyktning i Svolvær som får en urovekkende telefonsamtale fra moren som er på flukt. Og den historien fortelles ved å filme Svolværs “skyline”, det vil si hustak og fjellet i bakgrunnen, mens vi overhører noen telefonsamtaler. Jaha… (2/6)

FROM BEYOND THE GRAVE MY GRANDFATHER TOLD ME WHY I AM ALIVE TODAY: Hei, Otso (regissøren)! Du klarte ikke å lage en enda lengre tittel på den 4 minutter lange finske filmen nei? En historie hvor regissørens bestefar indirekte forteller hvorfor barnebarnet er i live, billedliggjort gjenom et karrig og nitrist billedspråk. Likevel er dette Short 1 sin nest beste kortfilm, hvor opplevelsen løftes betraktelig av at regissøren var tilstede og introduserte filmen med å si at “takk for at jeg fikk komme hit, og når dere ser filmen skjønner dere hvorfor jeg er så glad for å være her idag” (2/6).

TELEPHONE: 25 minutter lang grå og meningsløs sovemedisin fra en russisk gruve der en mann lengter hjem. For meg uforståelig handling. Huff. Og huttetu. Jeg hvilte med overlegg øynene her (1/6).

KOMETEN: Etter den russiske tristessen var øynene på tur ned, og desverre ble den 11 minutter lange svenske Kometen ingen energiboozt. To flyktninger vil inn i Sverige etter å ha flyktet fra blant annet forfølgelse av homofile, sier programomtalen. Viktig tema, men jeg hang ikke med.

WAKE UP ELENA WAKE UP: Superironisk tittel, ettersom jeg ikke engang husker å ha sett dette 5 minutters svensk-norsk-samiske verket…

I WILL ALWAYS LOVE YOU, KINGEN: 30 minutter langt svensk drama om 20 år gamle Conny, som har stukket fra kjæresten som nettopp har født et barn. I iskalde omgivelser i et lite bortglemt nordsvensk tettsted må han søke tilgivelse. Veldig enkel historie, men også tilstrekkelig pent og menneskelig. Denne er fin å få med seg, men desverre må man gjennom 55 minutter før “I Will always love you, Conny” gir en fin avrunding (3/6).

#tiff18 #filmhjerte #film #filmer #filmtips #filmsnakk #filmfestival #tromsofilmfest #tromsøfilmfestival #kino