FILMHJERTE LARS JG – EN FILMBLOGG FRA NORD Blogg om film og TV-serier, skrevet av Lars Jørgen Grønli. Kontakt: larsgronli (@) hotmail . com

Call Me By Your Name var verdt ventetida, og er definitivt en av de absolutte toppfilmer fra filmåret 2017.

Dag to av filmfestivalen i Tromsø (TIFF) bød på filmen som i januar ifjor ble overøst med superlativer etter Sundance-festivalen i Utah, USA, og siden har gått sin seiersgang på en rekke filmfestivaler. Filmen fikk nylig Golden Globe-nominasjoner, og det er ventet at det også blir noen nominasjoner til Oscar.

FILMANMELDELSE

CALL ME BY YOUR NAME

Drama, Italia/USA, 2017, 2t 12m
Regi: Luca Guadagnino
Med: Timotèe Chalamet, Armie Hammer, Michael Stuhlbarg, Amira Casar, med flere.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sett på kino på TIFF, Kulturhuset (fullsatt sal).
Aktuell: Mulig Oscar-kandidat, nylig nominert til Golden Globe, Sundance-favoritt 2017 og på de fleste filmkritikeres topplister fra filmåret 2017. Har Norgespremiere senere i januar. Terningkast 6 fra FilmMagasinet, toppkarakter (4 av 4 stjerner) hos det høyt ansette filmkritikernettstedetet rogerebert.com.
På IMDB har filmen et snitt på skyhøye 8,4/10 basert på over 26 000 stemmer pdd.

På TIFF:
Lars Jørgen Grønli
tlf 950-23-181
filmhjerte @ 1337 . no

Noe som isåfall er filmen vel fortjent, for regissør Luca Guadagnino sitt mesterlige verk er en delikat, emosjonell og følsom film, om mangefassetert romanser, vennskap og kjærlighet. Og kunst. Mye kunst. Samt et frodig og høyst levende bakteppe.

At filmen i seg selv er et lite utsøkt stykke filmatisk kunstverk er åpenbart, så blander da også Guadagnino lidenskapen for kunst og klassisk musikk på en lekker måte inn i en fortelling omsvøpt av het nord-italiensk 80-tallssommer, formelig dynket i sol, sensualitet og en forbløffende og fantastisk locations. Det nord-italienske småbylivet, den landlige villaen og nærheten til det blå middelhavet er, i mangel på et bedre norsk ord, breathtaking (som vel i og for seg betyr fantastisk etc, men det engelske uttrykket setter en god label på filmens nydelige bakteppe). Filmen er naturligvis en romantisk kjærlighetsberetning først og fremst, men den romatiserer så absolutt også landskapet den er lagt til.

Call Me By Your Name er i tillegg til å være en film med et veldig velskrevet manus og utmerket regi også en fryd for øyet visuelt, og gir oss tre skuespillerprestasjoner fra øverste hylle. Timothèe Chalamet (fylte 22 i desember), Armie Hammer og ikke minst Michael Stuhlbarg gjør fremragende rolleprestasjoner. Trioen som spiller henholdsvis tenåringssønn og klassisk musikk-spire, kunststudent, og far, arkeolog og kunsthistoriker, fremviser et bredt register av følelser.

I Call me By Your Name tas vi med til et sted i Nord-Italia sommeren 1983. 17 år gamle Elio (Timothèe Chalamet) nyter rolige sommerdager sammen med familien i den luksuriøse villaen fra 1600-tallet, og fordyper seg i bøker og pianospilling. Faren (Michael Stahlbarg) er professor, arkeolog og kunsthistoriker som har spesialisert seg på gresk-romerske skulpturer. Familien tilbringer sommerene i herskapshuset, og hver sommer inviterer faren en av studentene sine til å tilbringe halvannen måned hos dem. Årets gjest er den amerikanske studenten Oliver, en selvsikker og godt likt student i anslagsvis midten eller slutten av 20-årene.

Den amerikanske kunststudentens både småfrekke, freidige og sympatiske væremåte sjarmerer Elio, og uten at noe røpes skal vi selvsagt iløpet av noen sommeruker oppleve at et nært vennskap mellom Elio og Oliver oppstår. Gjennom sykkelturer i landlige sommerlige omgivelser, bading i sjø, hemmelige oaser og antikke bassenger, knyttes sterke bånd. Elio som så langt i livet har brukt det meste av tiden sin på å fordype seg i bøker og kunnskap, og klassisk musikk, lærer om sider ved seg selv han tidligere ikke har fått utforsket.

Det blir en dampende sommer.

Hadde det bare ikke vært for at året er 1983, og at den slags relasjoner vistnok helst skulle holdes i det skjulte.

Med dette som utgangspunkt har Guadagnino komponert en film som fremstår både som en varm familiefortelling, visuelt er nydelig å hvile øyet på, og en mangefassetert beretning om kjærlighet, hvor regissøren behandler temaet både med stor omtanke og varsomhet, og lar oss komme nært innpå særlig Elio. Dessuten vil filmen også kunne passe inn i kategorien coming-of-age-filmer, såkalte oppvekstskildringer.

Det er mye klassisk musikk i filmen, både fremført på pianoet, og som en del av soundtracket. Blandet sammen med typeriktige og velkjente 80-tallsfavoritter gir filmens iørefallende vakre toner en ekstra dimensjon til filmopplevelsen.

En opplevelse som må jeg få legge til er som skapt for å nytes på det store lerretet. Eller kinoskjerm da, for å være mer presis. Det kinematografiske er utsøkt satt sammen. Både når det gjelder det lekre estetiske bakteppet og lyd. Filmens foto er eksepsjonelt godt, og likeså er koloritten av et fargespekter som formelig males ut over skjermen underveis.

Elio imponerer Oliver med pianoet

Jeg har allerede nevnt skuespillerinnsatsen som er Oscar-nominasjoner verdige, og som forhåpentligvis også får nominasjoner. Samspillet dem imellom sitter også som støpt, og det føles både ekte og troverdig.

Timotèe Chalamet spiller rollen som den lengtende og selvsagt sympatiske, sjarmerende, men også litt typiske tenåringsgutten Elio. Og for en jobb han gjør. Chalamet kler rollen som Elio til fingerspissen, og viser et imponerende spekter av både mimikk, trekk, kroppsbeherskelse og evnen til å fremføre ektefølt dialog. Samtidig som Elio er litt småcocky til å begynne med ovenfor Oliver nyanseres bildet av han, og han fremstår som også sårbar. Som i en av filmens viktigste vendinger, når Oliver spør Elio om det er noe han ikke vet eller kan.

Chalamets motspiller i rollen som Oliver fylles av Armie Hammer, som både kan oppleves som utpreget sympatisk og karismatisk, men også litt småarrogant som Oliver. Filmen lar oss ikke komme like tett på og bli like godt kjent med Hammers rollefigur som med Chalamets, imidlertid er det ikke noe å utsette på Hammers rolletolkning og utførelse. Når det gjelder relasjonen mellom Oliver og Elio kan det sikkert sies og utdypes mye. Noen vil kunne bli overrasket over hvordan gnisten tennes, noe som her ikke kan sies mer om uten å avsløre for mye, eller synes at man kunne trukket noen deler lengre?

Det må vel være lov å si at de er ganske så behagelige å se på også… Breathtaking, vil nok mange mene, eller pustfrarøvende (takk for det ordet, FilmMagasinet :D).

Armie Hammer og Timotèe Chalamet

Så var det faren. Den überhyggelige og flotte faren, Mr Perlman. Michael Stuhlbarg gjør nemlig en hjertevarm og nydelig rolle, og fyller rollefiguren og omgivelsene med glede og varme i nær sagt hver en scene han er med i. Faktisk er det lenge siden jeg har sett at – og ytterst sjelden det – på film tegnes et så gjennomført flott manns- og farsportrett på film som den rollen Stuhlbarg på eksellent vis fyller med all sin tyngde og kraft. Nå er det selvsagt manus som har bestemt at rollekarakteren professor Perlman skal fremstå slik, men likefullt er det Stuhlbarg som med all sin karisma nailer rollen mesterlig. Om noen fortjener birolle-Oscarnominasjonen (og statuetten) er det han.

Call Me By Your Names definitive mest nydelige emosjonelle mellommenneskelige øyeblikk er det nettopp faren som står i sentrum i, mot filmens slutt i en samtale med Elio. Det er en tårepressescene, utført på mesterlig og nøye tilmålt vis.

Det som hindrer Call Me By Your Name fra å sprenge karakterskalaen er en litt lang innledning, en litt for tilbakelent stil tidvis hvor det ikke skjer så mye. Det er imidlertid vanskelig å kritisere filmen for så mye annet, da den maler et bilde av livet, som jo som kjent ikke alltid verken går slik en håper eller vil, men som fyller en med visdom gjennom de opplevelser man deler med andre. Egentlig syns jeg filmen har noe ørlite uforløst, og at terningkast 5 hadde føltes mest riktig, men det blir for kjipt å gi trekk. Skuespillerprestasjoner, foto og scenografisk holder det i massevis.

Call Me By Your name er ikke først og fremst en gledesspreder av en film, selv om den sprer mye berusende glede underveis, for den er både øm og trist, på et vis. I sum blir Call Me By Your Name så fordømrade vakkert, og et estetisk smakfullt øyedrops som så absolutt anbefales å nyte.

CALL ME BY YOUR NAME HAR ORDINÆR NORSK KINOPREMIERE 26. JANUAR

#filmhjerte #tiff18 #tromsofilmfest #filmfestival #TromsøInternasjonaleFilmFestival #filmtips #CallMeByYourName #CMBYNfilm #film #filmsnakk

Tirsdagens tre utvalgte filmer på Tromsø internasjonale filmfestival bestod for Filmhjertes del av tysk, italiensk/amerikansk og fransk drama.

Først ut var den tyske filmen BRIGHT NIGHTS, hvor store deler av filmen (så godt som hele) er innspilt i Troms fylke. Tilstede på visningen på Hålogaland Teater var også regissør Thomas Arslan, som kort introduserte filmen for publikum, og etterpå snakket om filmen og svarte på spørsmål fra de gjenværende i salen og TIFFs intervjuer og Verdensteatret-leder Sveinung Wålengen, i en omlag 10-15 minutter lang seanse. Som alltid var det interessant å høre regissørens svar og tanker rundt filmen, slik man noen ganger får etter festivalfilmer.

BRIGHT NIGHTS (Norsk tittel: Lyse netter)

Original tittel: Helle Nächte. Drama, Tyskland/Norge, 2017, tysk og engelsk tale, 1t 26m
Regi/manus: Thomas Arslan
Sett på kino på TIFF, Hålogaland Teater
Regissør Arsland ble nominert til Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin for “Bright Nights”

Med sin handling i helhet lagt til Troms fylke, hvor filmen ble spilt inn i 2016, er vi innom både Tromsø, E8 i Lavangsdalen, Nordkjosbotn, Målselvsenteret (!), grusveier og fjell i nordfylket, grønne frodige områder i indre Troms, samt mye karakteristisk nordnorsk sommer og vegetasjon, gir filmen først og fremst en ustyrtelig fascinerende og super reklame for Troms. Jaggu er det et fylke med et spektakulært landskap vi har her nord.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I Bright Nights handler det om en tysk far, Michael, og hans 14 år gamle sønn Luis, som ikke har hatt noe særlig kontakt. Når Michaels far og Luis sin bestefar dør, reiser de likevel sammen til begravelsen i Nord-Norge, hvor den avdøde bodde. Etter begravelsen foreslår faren at de skal bli værende litt i Nord-Norge, for å knytte tettere bånd, noe sønnen motvillig går med på.

Og dermed bærer det avgårde langs landeveien og til skogs, via bildeskjønne campingplassser ved sjøen, og ut i Guds frodige natur. Jeg skal raskt innrømme at jeg syns det er snasent og morsomt å se den tyske historien utspilles i nordnorsk drakt i Troms, som virkelig får vist seg fram i all sin sommerlige prakt.

Foto: Marco Kruger / semerfilm.no

Desverre er det også naturen som blir filmens ankepunkt. Eller ikke direkte. For det skjer fryktelig lite av handling, hvor det meste baserer seg på de små pinlige øyeblikkene i bilen, stillheten dem imellom, og små og større konfrontasjoner (og mange klisjèer). Noen små interessant møter langs turen piffer opp litt, men svinner likevel hen. Til å begyne med er nettopp dette ganske så bra som promiss for filmen, men når det samme repeteres blir man lei til slutt av de mange scenene av en bil i bevegelse. Særlig en scene langs en grusvei opp til fjells, hvor det i flere minutter utelukkende er filmet ut frontruta mens bilen tar oss fremover mot en stadig mer tåkelagt fjellheim blir for sært.

Regissør Arslan fikk spørsmål fra salen etter visningen angående om filmen bevist ville romantisere det nordnorske landskapet for å skape økt interesse i Tyskland, som er et Nord-Norge- og Norge-elskende folkeslag. Arslan forklarte, som best han kunne ihvertfall på et ustødig engelsk, at de hadde vært nøye med å ikke gå for langt på det området, før han la ut om hvorfor nettopp landskapet og naturen spilte en så viktig rolle for filmen.

Poenget med det, samt de mange bilscenene, er å vise hvordan far og sønn på en måte er stuck med hverandre, litt som i et klaustrofobisk lukket lite rom hvor de må forholde seg til hverandre, uten de forstyrrelser fra omgivelsene som det ville vært om filmens handling var lagt til en by, for eksempel. Det funker også til en viss grad.

Imidlertid blir det alt for mye roadmovie, i ordets rette betydning. Jeg elsker å være med på kjøretur, for all del, men det er mye vei, veldig mye vei, vi skal være med på i løpet av filmens knappe halvannen times spilletid. Vi skjønner at far har en lang vei å gå…

Forøvrig er filmen en samproduksjon mellom Tyskland og Norge, hvor blant annet det (nord)norske produksjonsselskapet Mer Film er involvert, og regissøren berettet litt om hvorfor han landet på å legge handlingen til Troms, fordi han har kontakter i Nord-Norge.

Skuespillerne i de to hovedrollene gjør en solid jobb, særlig unge Tristan Göbel, som spiller sønnen, mens Georg Friedrich som spiller faren gjør en troverdig rollefigur han også, om enn noe kjedeligere.

Men når vi snakker troverdig, hvem pokkern legger ut på en tre dagers fottur i marka ikledd stive dongeribukser? LOL.

Soundtracket i Bright Nights består av mye drømmelignende komposisjoner fra Ola Fløttum, noe som bidrar til å løfte inntrykket, for det ikke bare føles som, filmen er nemlig veldig uforløst og historien er flat, likevel er det på flere måter en fin film, med et far-sønn-forhold som knirker. Jeg likte filmen mer enn jeg ikke likte den, men jeg skal ikke underkjenne muligheten for at mine røtter i fylket har noe å si for nettopp det.

Uansett, jeg syns det var en grei film som kan anbefales å se. Mest på grunn av Troms.

ØVRIG TIFF-STOFF

Tirsdag så jeg også CALL ME BY YOUR NAME og den franske filmen REINVENTING MARVIN. Bred omtale av Call Me By Your Name finner du i en egen bloggpost her på filmhjerte.blogg.no, mens Reinventing Marvin har jeg ikke rukket eller giddet å skrive om. Når man sitter på kino hele dagen vettu, så må noe passere ellers 😉 Jeg kan imidlertid si at sistnevnte film er OK, og er en historie om oppvekst, troen på seg selv og å få oppreisning. Kanskje rekker jeg å presse ut en omtale iløpet av uka, eller når/hvis filmen settes opp på norsk ordinær kino.

—
Lyse Netter-regissør Thomas Arslan og TIFFs Sveinung Wålengen på scenen etter visningen av filmen. Foto: LJG

TIFF-KJENDIS-O-METER TIRSDAG

Hiho, kjendis- og starstruck som man vel er (…eh, nei, men jeg syns dette var et småhumoristisk påfunn for å skape litt…blogghumor), her er dagens filmfolk som ble observert i bybildet eller på kinoene tirsdag.

1. Thomas Arslan, tysk Gullbjørn-nominert regissør
2. Birger Vestmo, filmanmelder for NRK
3. Sigurd Kornelius Lakseide, ung lokal skuespillerspire, aktuell bl.a. i “Den 12. Mann” der han hadde en liten birolle da han rodde “Jan Baalsrud” i båt over fjorden og avleverte han med replikken “Alt for Norge” 😉 (Forøvrig også såvidt innom i “Bright Nights”, men jeg så han ikke der før på rulleteksten. Forresten, i og med at han vel bor i byen er det jo ikke så veeeeldig rart at han er ute og trør)
4. Karsten Meinich, redaktør for filmnettstedet Montages.no (kjendis? vel, vel)
5. Sveinung Wålengen, TIFF-intervjuer og leder for Verdensteatret kino og Cinemateket i Tromsø (kjendis og kjendis fru blom..)
6. Hanna Karlberg, nordnorsk (tror jeg) skuespiller med birolle i “Bright Nights”, som var med regissør Arslan på scenen før filmstart (…og som jeg aldri hadde hørt om fra før btw ;p)

#filmhjerte #tiff18 #tiff2018 #filmfestival #filmtips #BrightNights #HelleNachte #film

Filmfestivalen i Tromsø er i gang.

Mandag morgen gikk startskuddet for den 28. utgaven av TIFF – Tromsø International Film Festival. For undertegnedes del bød dagen på tre filmer, med kickoff klokka 11.30, og siste film ferdig 00.35!

På TIFF:
Lars Jørgen Grønli
tlf 950-23-181
filmhjerte @ 1337 . no

Først på Filmhjertes timeplan stod den colombianske hevnthrilleren KILLING JESUS på Fokus kino, før det etter en meget kort spasertur over gata til Kulturhuset ble en fullstendig annen type film; dokumentaren CITY OF GHOSTS: RAQQA. Senere mandag kveld etter jobb gikk turen tilbake til Fokus og visningen av den russiske Golden Globe-nominerte dramafilmen SAVNET (Loveless / Nelyubov).

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mandag aften var også tid for festivalens åpningsseremoni, men da var jeg på jobb, så jeg sier som han Oluf sa i en annen sammenheng en gang, fritt omskrevet; den gjir vi hæl**** i 😉 Og ikke gadd kulturministeren å komme nordover heller, hun var vist så fryktelig opptatt ble det først meldt….før Kulturdepartementet rykket ut og sa hun måtte droppe Tromsø-tur pga sykdom. God bedring.

Her er iallefall vurderingene av mandagens tre bivånede filmer.

KILLING JESUS

Original tittel: Matar A Jesús
Colombia / Argentina, 2017, 1t 35 m
Regi: Laura Mora Ortega
Fokus Kino, Tromsø, sal 3

Killing Jesus ble en annen type film enn jeg hadde sett for meg, for muligens har nok TIFFs pressebilde og programomtale satt meg litt på feil tanker. Den colombianske filmen var nemlig ingen typisk hevnthriller eller thriller i det hele tatt, men derimot et drama, med et vist spenningsmoment i seg.

Filmens plott er såre enkelt. Fotografistudenten Lita blir vitne til at faren hennes blir drept under et plutselig overfall, og hun får et glimt av den unge drapsmannen. Politiet står uten noen særlige ledetråder og nedprioriterer saken, men når Lita en kveld på byen tilfeldigvis kjenner igjen det hun mener er morderen innleder hun et farlig vennskap med han i sin jakt på hevn, og kaller seg Paula. Med millionbyen Medellin som bakteppe tas vi med til byens mange ulike områder.

Historien i filmen og skuespillet er vel litt så som så. Natasha Jaramillo i rollen som Lita/Paula spiller godt og har noe ekstra ved seg både i utstråling og spill, men han som spiller “Jesus” imponerte meg ikke. Handlingen i filmen er altså ikke det store, men en mildt sagt spektakulært, vilt og smått eksotisk location og miljø er det som bærer filmen. Filmen er satt tidsmessig til tida før jul, noe som ved noen tilfeller gir et fantastisk lysskue over byen, og i tillegg dras vi inn i den tidligere “kokainhovedstadens” pulserende natteliv, skumle bakgater og åpne vyer, tidvis akkompagnert av typeriktig søramerikanske toner. Det gjør Killing Jesus til et litt fascinerende skue, samtidig som filmen tegner et bilde av gateliv og kriminalitet i Colombias nest største by.

Desverre er dog ikke manus og handling riktig interessant nok, det er for stillegående og litt for kjedelig, selv om filmen vistnok også bygger på personlige erfaringer regissør Laura Ortega gjorde da hennes egen far ble drept. Jeg havner iallefall på terningkast 4.

♥ ♥ ♥ ♥  –  –

* KILLING JESUS vises også onsdag kl 11 og fredag kl 22.30 på Fokus 1

CITY OF GHOSTS: RAQQA

Dokumentar, USA, 2017, 1t 32 m
Regi: Matthew Heineman
Kulturhuset, Tromsø

Regissør Heinemans forrige film, Cartel Land, om meksikanske narkokarteller, vant tre Emmy-priser og ble nominert til Oscar i 2015. Denne gang tar han oss med til Syria, og den betente krigen der. En gruppe menn kjent under navnet RBSS, Raqqa is being slaugthered silently, tar opp kampen mot ISIS gjennom å gi verden ekte nyheter og rapporter fra hjembyen Raqqa ved hjelp av Facebook og internett, som motsvar mot terrororganisasjonens propaganda.

Filmen viser hvordan mennene setter livet på spill i sin kamp mot ISIS, hvordan de selv lever på flukt, og inneholder flere inntrykk til ettertanke. Vi får blant annet se hvordan terrorgruppen rekruterer selv små barn og hjernevasker de, og at ingen midler skys i deres kamp for hva det nå enn er de tror på.

Det er ingen tvil om at menneskene bak RBSS er modige og djerve i kampen sin for å få ut fakta, men historien om de blir i denne dokumentaren for lite interessant presentert.  At arbeidet deres er viktig og ærbart er det ingen tvil om, men for publikum å se at mennene sitter på et hotellrom og poster oppdateringer på sosiale medier blir fort trøttende i lengden. Det blir desverre for langtekkelig og av varierende kvalitet, selv om de sterke bildene fra krigshandlingene setter spor etter seg. En nesten litt drømmende intro og avrunding på filmen er fint filmet, og må nevnes. Alt i alt en film som er greit å få med seg og som setter søkelyset på en veldig viktig kamp.

♥ ♥ ♥ –  –  –

* City Of Ghosts: Raqqa vises også tirsdag 17:30 og torsdag 13.15 på hhv HT og VT.

SAVNET

Internasj.  tiitel / orig. tittel: Loveless / Nelyubov
Drama, Russland, 2017, 2t 07m
Regi: Andrey Zvyagintsev
Norsk premiere under TIFF. Vist med norske tekster
Fokus Kino, Tromsø, sal 1

Den russiske dramafilmen Savnet, fra regissøren bak Oscar-nominerte “Leviathan” (2015), tar oss med til et kaldt og empatiløst Russland, hvor vi i motsetning til flere andre russiske filmer jeg har sett tas med inn i de mer velstående samfunnslag, det vil si, øvre middelklasse eller deromkring.

Historien i Savnet sirkler rundt Zhenja (Maryana Spivak) og Boris (Aleksey Rosin), et ungt par som står midt oppi en bitter skilsmisse. Som så ofte i slike forhold er det verken han eller hun som er den store taperen, men den midt i mellom. De begge har nemlig innledet nye forhold, men deres 12 år gamle sønn, Aljosha, blir neglisjert. Ingen av de to, ihvertfall ikke mor, ser ut til å bry seg det minste om sønnen. Han er barnet ingen vil ha.

Aljosha får en kveld en hjerteskjærende opplevelse, da han overhører en krangel mellom foreldrene, og en dag er han bare plutselig borte. Politiet foretar seg ikke stort, men en storstilt frivillig leteaksjon iverksettes, og de to foreldrene må samarbeide og prøve å legge ned kampvåpnene seg imellom.

Savnet tar seg god tid, kanskje litt for god tid noen ganger, men blir likevel ikke kjedelig. Et soundtrack som tidvis minner litt om toner fra skrekkfilmer og thrillere bidrar til å gi en intensitet som løfter filmen framover. Filmen hvis norske tittel kun henspiller på det faktum at gutten får status som nettopp savnet, har en langt mer interessant engelsk tittel; Loveless.

For det er virkelig nettopp der hele filmens premiss ligger. Det er et velstående og moderne russisk samfunn vi tas med inn i, men det er bitende kaldt, ganske så empatiløst og uten varme og kjærlighet. Og hvorfor forsvant han? Var det fordi han følte seg uønsket, eller var også forsvinningen en filmatisk billedliggjøring på at det ikke var plass til gutten, så derfor ble han borte?

Foreldrenes, særlig morens, manglende omsorg og interesse for sønnen, inntil han forsvinner, er hjerterått. Faren Boris, spilt av tydeligvis Russlands svar på vår egen Henrik Rafaelsen (“Thelma”, “Frikjent”), ja de ligner i såvel utseende i denne filmen som i fakter og væremåte på skjermen, er en noe mer likanes type enn den sleipe mora. Her skal tillegges at begge to, mor og far i filmen, serverer godt spill, og at også birollene er velspilte.

Savnet, som ble vist med norske undertekster (hyggelig overraskelse, vanligvis på TIFF er det engelsk teksting på ikke-engelskspråklig film), er ikke en komfortabel film, men byr opp til mye russisk sosialrealisme på sitt kaldeste. Det er gjennomført grått og dystert, etterhvert et stort mysterium, men ikke absolutt fritt for håp. De to foreldrenes nye flammer bidrar med det tidvis.

Jeg ble positivt overrasket over Savnet. Kanskje mest fordi filmen på flere måter ikke føltes som den type film jeg gjerne forbinder med russisk film. Handlingen har selvsagt forankring i russisk levesett, men er likevel ganske universell. Hovedpersonene lever ikke under karrige kår, og nettopp det syns jeg var litt som et friskt pust, i en historie som naturligvis er tragisk.

Savnet / Loveless var Golden Globe-nominert i klassen for beste ikke-engeslkspråklige film, og er en av ni filmer som er shortlistet for årets Oscar (fem av de ni blir Oscar-nominerte). Savnet får ordinær norsk kinopremiere 26. januar.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –

* Savnet vises også onsdag kl 15.15 (Fokus1), fredag kl 20 (F1 og 5) og søndag kl 20.30 (F2 og 3)

#tiff18 #tromsofilmfest #filmhjerte #filmtips #film #filmer #filmfestival #savnet #Loveless #Arthaus #KillingJesus #CityOfGhosts

Alle fotos: Pressefoto fra filmene/Tiff.no

Har du kommentarer? Rop ut i kommentarfeltet 😉

Atter et år. Atter en filmfestival i Tromsø. Atter en gang med Filmhjerte på plass.

Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) har nemlig atter en gang beæret undertegnede og filmhjerte med akkreditering til festivalen.

Dermed er det bare å gjøre seg klar til vinterens vakreste eventyr; TIFF 2018, som starter mandag 15. januar og varer uka til ende.

Litt jobb og annet skal man selvsagt ha plass til, men at det blir ei heftig kinouke er det liten tvil om. Med filmer fordelt på fem visningssteder rundt i Tromsø sentrum fra tidlig morgen til natt kunne man sikkert stått en filmmaratonløype på godt over 40 filmer fra mandag til søndag, de mest ekstreme har vel faktisk bikket 50 også har jeg hørt (gale gale herlige filmelskermenneske!), men så driftig er jeg nok ikke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Av erfaring har jeg lært at å se for mange filmer like etter hverandre gir dårlig utbytte (Zznork..). TIFF er jo også å vandre litt i sentrum og dra til seg inntrykk av den egenartede spesielle festivalukestemningen som det syder av i byen denne januaruka, ta en kaffe på en eller annen kafè og se folkelivet som surrer utenfor. For undertegnedes del regner jeg i så måte med å lande på et sted opp mot eller rundt 20 filmer. 3 pr dag i snitt må man vel klare? 😉

Riktignok har jeg flere ganger valgt å la søndagen være bare søndag, da er hodet som regel allerede fullt nok av filminntrykk. Søndag er imidlertid en fin TIFF-dag det også, da har roen senket seg og det store folkerushet har lagt seg, noe som kan være greit sånn helt på tampen av festivaluka, dagen etter at festivalen faktisk “offisielt” har sin avslutningsseremoni.

Noen korte TIFF-fakta fra tiff.no:

Målt i antall besøk er Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF): 

1) Norges største filmfestival 
2) Landsdelens største kulturarrangement.

Festivalen ble arrangert for første gang i 1991 med et totalt besøk på 5200. I 2017, i sitt tjuesjuende år, hadde festivalen et totalt besøk på 61162.

Her er mine topptips til filmfestivalen

Dette er filmer du kommer til å få magaknip, kløe bak, vondt i hjartet og angst av å gå glipp av 😉 Neida, så ille er det vel ikke, men serr, disse filmene bør du få med deg (og gjerne da i løpet av TIFF).

CALL ME BY YOUR NAME

Endelig kommer den sterkt kritikerroste og bejublede Call Me By Your Name til nord. Filmen ble den mest roste filmen på Sundance i januar i fjor (!), og seiler opp til å kunne dra med seg både nominasjoner og priser på Golden Globe og Oscar. Det norske filmnettstedet Montages, samarbeidspartner med TIFF forøvrig og Norges mest dyptgående filmmagasin, var i fjor så full av begeistring over denne filmen etter å ha sett den på Berlinalen, at de knapt nok visste hvor de skulle begynne rosen sin. Så ja, forventningene er skyhøye til Luca Guadagnino sin dramafilm Call Me By Your Name, som utspiller seg en het sommer i Nord-Italia i det herrens år 1983.

Filmen får ordinær kinopremiere senere i januar i Norge, men nå har jeg venta på denne siden januar i fjor, så nå gidder jeg ikke vente lengre 😉 At filmen ligger på en luguber site på nett for strømming har jeg blitt oppmerksom på, men fanken heller, dette er en film som bare må sees på kino, det er jeg overbevist om. Bakteppet med sommer, Italia, sol og søtladen musikk, samt skuespillerprestasjoner som skamroses. Blant annet.

Filmradaren min sier ihvertfall at dette verket kommer til å falle i smak.

Første sjanse: Tirsdag 16. januar klokka 17:45 på Kulturhuset. Vises også onsdag, lørdag og søndag under TIFF.

KILLING JESUS

OK, dette er nok en film for deg som om du er som meg og liker litt rå filmer, liker den søramerikanske stilen (filmen er fra Colombia) og setter pris på en god actionthriller. Killing Jesus skal ifølge programomtalen være en “fascinerende hybrid mellom hevnthriller og kjærlighetshistorie”, med Colombias nest største by, Medellìn, som spektakulært bakteppe og location.

Når fotografstudinen Litas far blir myrdet opplever hun at politiet ikke foretar seg stort. Men en dag møter hun tilfeldigvis den unge drapsmannen, og vi dras med inn i millionbyens mange områder.

Historien i seg selv sier “kom og se for f!”, og dessuten liker jeg filmer fra Sør-Amerika av blant annet denne typen. Også er det jo pressebildet fra filmen da i tillegg, samt en lovende trailer. Som bare draaar meg til seg. Dette må sees 😀

REINVENTING MARVIN

Norgespremiere, og del av TIFFs hovedkonkurranseprogram. En etter sigende unik historie om å finne seg selv, og få oppreisning, mot alle odds. Denne franske filmen er basert på en prisvinnende og omdiskutert bok som starter med setningen “jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen”, skal vistnok være både hard, farseaktig og øm, og ikke minst har den selveste Isabelle Huppert med, som seg selv!

Marvin er en følsom, litt feminin – og homofil – gutt. Barndomsminnene hans er preget av mobbing, vold og en håpløs familie i et fattig arbeiderklassemiljø. Men det er håp for Marvin, særlig når rektoren på skolen oppdager at Marvin har et stort teatertalent (tiff.no).

Med Huppert på rollelista er jeg sikker på at dette er kvalitet, men selvsagt med en interessant tiltalende historie i bunn (muligens også med en særegen eller uvant formidlingsmåte?), og pressebildene vekker apètitten på å se mer.

SAVNET (Loveless)

Norgespremiere, og også del av konkurranseprogrammet. Var en av de Golden Globe-nominerte for beste ikke-engelskspråklige filmer. Russisk film er noe jeg sjeldent ser, men denne filmen kommer fra samme regissør som stod bak den glimrende samfunnskritiske og beinharde dramafilmen “Leviathan” fra 2015. I “Savnet” blir det nok en gang samfunnskritiske blikk på det russiske samfunnet.

I sentrum står en forsvunnet 12 år gammel guttunge, som plutselig en dag etter å i lang tid ha blitt neglisjert forsvinner mens foreldrene står i en bitter konflikt med hverandre. Foreldrene må samarbeide i søket etter sønnen, i det som på den ene siden betegnes som en bitende kritikk mot det empatiløse korrupte russiske samfunnet, men også et sosialrealistisk drama, og en Hitchcock-aktig thriller.

Må se? Da! da! da! (Ja!)

BRIGHT NIGHTS

Tysk drama og roadmovie om en far som drar på biltur med sønnen til Nord-Norge for å knytte tettere bånd med sønnen som er på vei å gli bort fra han.

Med mye av filmen innspilt i nordnorsk natur er dette en selvskrevet film å få med seg. Vistnok mye humor og varme i filmen også, i tillegg til storslått locations.

Forventningene er ganske store her.

CITY OF GHOSTS: RAQQA

Prisvinnende dokumentar som tar oss med på en rystende reise til Syria-krigen.

Vi kommer tett på de unge aktivistene bak et nettsted som velger informasjon som våpen når den islamistiske terrororganisasjonen ISIS tar over hjembyen deres, Raqqa, i 2014. Vi følger aktivistenes liv over lang tid og får oppleve kostnadene ved å være i krig, på flukt og i eksil.

Filmen inneholder sterke bilder fra krigshandlinger, og har blitt beskrevet som den definitive filmen om krigen i Syria. Like sterkt som krigsbildenes brutalitet er de personlige skjebnene til aktivistene, ikke minst når de også må gå inn i rollen som flyktninger. Filmen er også en hyllest til modige journalister som utsetter seg for fare for å få fram kunnskap og fakta (omtale fra tiff.no).

Traileren til denne filmen viser flere brutale bilder, så sannsynligheten for at filmen sitter som en knyttneve i magen er stor.

VIOLETA AT LAST

En nylig separert og skilt kvinne på over 70 ser nye sider ved livet, og viser at fremtiden fortsatt har mye å by på også når man har kommet opp i årene.

Traileren virker tiltalende og gir lyst på å se mer.

TEAM HURRICANE

Dansk film hvor vi følger en punkete jentegjeng. Mulige Skam-likheter samt en sprakende fargekoloritt. Nylig nominert som en av årets filmer i Danmark  (Bodil-prisen).

En film jeg har gode forhåpninger om at er bra, men som jeg ikke helt vet hva har å by på. Ettersom filmen antagelig ikke får norsk kinodistribusjon er det et must å få sjekka denne ut på det store formatet.

THE FLORIDA PROJECT

TIFFs avslutningsfilm. Filmen har Norgespremiere på ordinær kino 9. februar.

Sannsynligvis en veldig god film som jeg har store forhåpninger til. Willem Dafoe skal etter sigende spille glimrende. Visnigen lørdag (avslutningsseremonien) er utsolgt, men filmen går også på TIFF søndag.

Dette er altså de jeg på forhånd har best forventninger til, og som vanlig dukker det sikkert opp noen skikkelige uventede godbiter underveis. Noter deg også bak øret titler som THE BASICS OF KILLING, THERE IS A HOUSE HERE, C`EST LA VIE!, DREAMS BY THE SEA, RENT-A-CAT (bildet over) og særlig Golden Globe-vinneren for beste ikke-engelskspråklige film, UT AV INTET (Aus dem nichts / In the fade), som trolig er veldig bra.

Noen av kortfilmene i programmet Film fra Nord (FFN) er garantert også verdt å få med seg:

FFN: Shorts 1 (The Comet, Mobil, I will allways love you Kingen + 3 øvrige ) og FFN: Shorts 3 (Villdyr, Killing Grandma + 2 øvrige).

Jeg tror kortfilmprogram nr 3 blir førstevalget, da de to nevnte kortfilmene der virker spennende. I de fem nevnte titlene handler det slik jeg tolker de kryptiske filmbeskrivelsene om identitet, flukt, oppvekst, tilhørighet, ensomhet, forholdsforviklinger, og noe jeg ikke helt vet hva men som bare ser småsprøtt ut på en bra måte…

Problemet med kortfilmprogrammene er at man ofte må lide seg gjennom 2-3 filmer man syns er skrot, men har programmet 2-3 virkelig gode kortfilmopplevelser veier det opp for de andre. TIFF har mange ganger gitt meg glimrende kortfilmer, som har bydd på et vidt spekter av sjangere og følelser. Anbefaler absolutt å sjekke ut et kortfilmprogram hvis tida tillater det (og hvis ikke, rydd plass, hehe).

En nordnorsk film verdt å bite seg merke i er dokumentaren FFN – Parkert, som lar oss møte en av Tromsøs mest beryktede “løse fugler”, den nå avdøde og mer eller mindre sagnomsuste Per “Parkèr” Andreassen, som i en mannsalder var fast sentrumsinventar i byen, til frustrasjon for mange. Filmen følger Per “Parkèr” (uttales vistnok ikke som ordet park/flere parker, men typ som “gå og parker bilen etc) gjennom hans siste leveår, og gir et innblikk i personen og mennesket bak masken.

Visningene under TIFF ble utsolgt allerede på billettsalgets første dag for noen dager siden, men allerede i uka etter filmfestivalen blir PARKERT satt opp på Fokus Aurora Kino, og den kommer også i februar på Verdensteatret.

Litt kritikk av TIFF må også tåles. En av de tingene ved TIFF jeg ikke helt skjønner vitsen med, er oppsettingen av filmer som allerede har gått på norsk kino forholdsvis nylig.  Som “Barndom”, “Hva vil folk si”, “Thelma”, med flere. Gode filmer såklart, men….de har jo nettopp gått på kino -.- (intensjonen er vel å “nå ut til et bredere publikum”).
Jeg er heller ingen stor fan av at TIFF graver frem så mange urgamle titler  – og også filmer man tidligere har vist på nettopp TIFF! Her burde TIFF heller ryddet plass til mer ny film. Noen er OK men jeg syns det er for mange. Jeg personlig skulle gjerne sett enda flere nordiske dramabidrag, samt mer fra sør-Amerika, mer britisk, og flere små europeiske uslepne juveler.

Personlig liker jeg heller ikke det sterke fokuset på filmer fra øst og “midtøstenrelaterte” filmer, men angående de to så ser jeg ihvertfall relevansen for festivalen mtp beliggenhet og slikt. Her går det kun på min manglende interesse for akkurat den type film i stor skala (noen unntak finns selvsagt).

Ellers må jeg si at årets utgave ikke virker riktig like friskt som fjorårets, som fra et nordnorsk ståsted hadde de herlige Tungeskjærerne og Ishavsblod. Årets åpningsfilm om Per Fuggeli er for eksempel for min del uten interesse, men blir selvsagt utsolgt likevel. Uansett, her er flere filmer jeg ser frem til å se.

Noen kritiske invendinger er bare sunt, men la nå endelig ikke disse foregående linjene med velberettiget kritikk (eventuelt syt, hihi) gi et inntrykk av at jeg mener TIFF ikke leverer, for TIFFs programansvarlige har selvsagt lagt bak seg en omfattende og solid jobb for å sy sammen den herligheten publikum snart kan bryne seg på: TIFF 2018.

God festival 😉

Fullstendig program og kjøp av billetter finner du på tiff.no (Husk også det obligatoriske festivalarmbåndet)

Husk at du kan følge Filmhjerte på Facebook for oppdateringer om nye bloggposter og mulighet for å kommentere osv. Besøk Filmhjertes Facebook-side, og klikk “Liker” 😀

Undertegnede kan også følges på Twitter, hvor det blant annet er en del filmtwitring.

Alle foto: Pressebilder fra filmene / tiff.no

#filmhjerte #filmer #film #filmfestival #TIFF #TIFF18 #TIFF2018 #Tromsøfilmfest #Tromsofilmfest #filmtips #kino

Mørk og tyngene stemning preger det amerikanske spenningsdramaet “Three Billboards Outside Ebbing, Missouri“, men også nøysommelig skuespillerkunst av en tilbakeholdende Frances McDormand i hovedrollen, samt en nøye tilmålt dose scener med adrenalin.

Filmanmeldelse: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
USA/UK, 2017, Drama/komedie/krim, 1t 55 m
Regi: Martin McDonagh
Med: Frances McDormand, Woody Harrelson, Sam Rockwell, Lucas Hedges, m.fl.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Aktuell: Vant hele 4 Golden Globe-priser natt til 8. januar norsk tid, blant annet for beste dramafilm. Oscar-buzz rundt filmen. Premiere i Norge 19. januar.

Filmens tittel, som på godt norsk skulle bety noe sånt som “tre reklameskilt utenfor Ebbing i Missouri” er en tidvis krevende film, men også velspilt og trykkende. Krevende fordi den beveger seg fremover i et bedagelig saktegående tempo stort sett, noe som likevel i stor grad veies opp ved at filmen har den driven og bakomforliggende intensiteten som kreves for å få en interessant nok historie.

Kort fortalt sirkler historien rundt Mildred, en kvinne i  50-årene og mor til en tenåringsjente som ble drept og voldtatt for 6-7 måneder siden i den lille og lett slitne sørstatssmåbyen Ebbing i Missouri. Tiden har gått uten at politiet verken har foretatt noen arrestasjoner i saken, eller langt mindre siktet noen for drapet. Dette er de fakta vi presenteres for i filmens innledning, hvor Mildred allerede har bestemt seg for å gjøre det hun kan for å rette oppmerksomheten mot politiets manglende handlinger, i et håp om at noe skal skje.

Hun leier nemlig tre digre reklameskilt langs en lite traffikert vegstrekning utenfor Ebbing, og fyller de store skiltene med kritisk tekst rettet mot politiet, og da særlig den lokale politisjefen Willoughby, spilt av Woody Harrelson.

Til tross for at skiltene holder seg innenfor sømmelighetens rammer, får skiltene store konsekvenser.

For i lokalsamfunnet har den godeste Willoughby bred støtte blant innbyggerne. På stasjonen setter ikke resten av staben heller pris på tiltaket, og minst av alle den oppbrusende, for aggressive og nokså usympatiske Dixon (bragt til liv av Sam Rockwell).

“Three Billboards Outside Ebbing, Missouri” er et menneskelig drama med gode miljøskildringer av et ihvertfall ofte på film fremstilt typisk “Smalltown USA”, som ihvertfall jeg mange ganger finner interessant, spennende og underholdende. Filmen tar oss med hjem til de tre hovedpersonene Mildred, Dixon og Willoughby, og lar oss se flere sider av rollekarakterene.

Frances McDormands harde og sorgtyngede ansikt følger oss gjennom filmen, uten å gi mer enn et par smil, toppen. Den Oscar-vinnende McDormand (Fargo, 1996) ble tildelt Golden Globe-prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm for rollen sin her, og hun er igjen i Oscar-søkelyset med denne prestasjonen, noe som er henne vel fortjent. For hun er klasse.

Meget god er også en – ironisk nok både lakonisk føles det som, og velartikulert – Woody Harrelson i rollen som politisjef. Badass-rollen er det Sam Rockwell som er gitt, en jobb han løser strålende. Også Rockwell fikk en Golden Globe, for beste mannlige birolle i en dramafilm.  Mest overraskende kanskje; de begge kler rollene som purk.

Birollene bidrar også til at filmen gis et løft. Vi har Mildreds sønn, spilt av Lucas Hedges (Manchester by the Sea), Caleb Landry Jones (American Made, Twin Peaks 2017, Get Out) som reklameskiltutleier (bra spill, men jeg hadde vansker med å forstå dialogen hans), Peter Dinklage, og ikke minst Sandy Martin i den ubetalelige rollen som Dixons mor, hvis daglige meny de siste tredve år trolig har bestått av å spotte fremmede, røyke 30 sigg og tylle ned noen øl.

Selv om Three Billboards har en dyster historie i grunn, og det scenografiske bakteppet som brettes ut er både for det meste trist og ofte føles som den lilles kamp mot autoritetene, løfter McDormand filmen fremover med sin utrettelige kamp for oppmerksomhet, rettferdighet og hevn. Filmen har ikke så mange voldelige scener, men kanskje nettopp derfor blir de adrenalinfulle scenene desto mer intense.

Det rolige og laidbacke soundtracket tilfører filmen en nærmest melankolsk stemning,  som sammen med innimellom bra foto også gjør det til en tankevekkende film, som også er ganske dialogdrevet. Her må det også klargjøres at det slett ikke bare er en bekmørk og tungsinntynget film, men også en film med en del underholdende og småkomiske innslag, og kommentarer. Filmen er faktisk en blanding av krimdrama og mørk dramakomedie, og lar sitt publikum presses til å utforske sitt moralske kompass. Det er ikke en komfortabel film.

Det er tidlig klart at man ønsker å rette publikums sympati mot moren og harmen mot politiet. Og det er forsåvidt riktig. Gjennom filmen nyanseres så disse inntrykkene effektivt. Alt er ikke svart-hvitt.

I sum er Three Billboards en tidvis engasjerende film, tidvis litt seig, og uten de store overraskelsene. Nå skal jeg på ingen måte røpe slutten, men man kan vel egentlig tidlig gjette seg frem til at noe slikt vil skje.

Det oser ikke Oscar av filmen i seg selv (men vant som sagt Golden Globe), imidlertid skal det overraske meg veldig lite hvis filmen til slutt kan smykke seg med heder og ære, og en statuett, til Frances McDormand (skrevet da jeg så filmen like før nyttår, og jammen fikk jeg rett…).

* Filmen har norsk kinopremiere fredag 19. januar.

#film #filmhjerte #filmtips #filmsnakk #filmer #movies #ThreBillboardsOutsideEbbingMissouri #TBOEM

Årets Golden Globe for film- og TV-året 2017 ble delt ut natt til mandag norsk tid, med komiker og skuespiller Seth Meyers som kveldens vert.

Varme gratulasjoner fra Filmhjerte til Frances McDermod som fikk prisen for beste kvinnelige skuespiller i en dramafilm, for hennes glimrende rolle i Threee Billboards Outside Ebbing, Missouri, og til Ewan McGregor for hans ganske uforglemmelige dobbeltrolle i TV-serien Fargo, som gav han prisen for beste mannlige hovedrolle i et TV-drama.

10 ting Golden Globe 2018-utdelingen lærte oss, sett med et visst ironisk sideblikk innimellom 😉

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

1. At Golden Globe forbigikk de antatt beste filmene, både Call Me By Your Name og Dunkirk. Begge filmene hadde flere nominasjoner, begge fikk like mange priser. Null.

2. At Oprah Winfrey har mye på hjertet…. Velfortjent ærespris selvsagt, og honnør for å tale kvinners kamp, men for en søvndyssende lang tale da! 😉  Neida, seriøst, hu` eide scenen da, bare så det er sagt. Oprahs tordentale om likestilling fikk rungende applaus fra salen. Også fra de mannlige tilstedeværende 😉

3. At det fortsatt er vanskelig å uttale navnet til Saoirse Ronan. Jeg hørte minst et par forsøk. Riktig (sånn passe ihvertfall) uttale skal være noe a la Sørsh`e (vanskelig å skrive lyder…), tror jeg…

4. At det fortsatt er amerikanske historier/filmer som er prisutdelingens favoritter, som når Three Billboards vinner beste film foran historier som Dunkirk og CMBYN, for eksempel – en amerikansk mor på amerikansk jord versus europeere på europeisk jord 😉 Three Billboard ER en god film det altså, men slettes ikke DEN beste fra 2017. Selv om Golden Globes-komitèen mener det.

5. At det fortsatt ikke er mange mørkhudede skuespillere, regissører eller andre film- og TV-folk som vinner. Eller er nominerte. Sjokk. (Jada, jeg vet at Sterling K. Brown vant for beste mannlige skuespiller i en TV-serie, for serien This is Us).

6. At James Franco var genial da han nektet Tommy Wiseau å kapre mikken på scenen da Franco fikk pris for sin rolle som nevnte Tommy W i filmen The Disaster Artist 😉 Hvem hadde vel i det hele tatt sett for seg å noen gang se Wiseau, den sagnomsuste skuespilleren og kalkun-regissøren av “tidenes dårligste film”, på en Golden Globe-scene under en prisutdeling? 😉

Jeg fant forøvrig dette på twitter etter at Franco hadde fått prisen:

If you have read “The Disaster Artist” you know how awesome it is that Tommy Wiseau was on the Golden Globe stage and how it was right that Franco didn’t give him a chance to speak.

7. At #MeToo ikke så rent lite uventet var årets røde tråd. Og dermed slipper vi vel snurtne tweets fra presidenten etter at X antall filmfolk har vitset på hans bekostning 😀

I den anledning var kveldens kleskode forøvrig svart, som ventet. På forhånd var det nemlig spådd og ventet at stjernene ville droppe glitter og glam og heller kle seg i mer nøytralt svart på den røde løperen i protest mot seksuell trakassering i bransjen. Skal vi tippe at Oscar blir en smule mer glansfull?

8. At på tross av alt #MeeToo-fokuset fikk fortsatt Franco en Golden Globe. På twitter kokte det etterpå med historier om hvordan Franco en gang prøvde seg på ei mindreårig og flørtet på Insta, samt at filmen hans fremstiller en skuespiller som vistnok heller ikke har plettfri oppførsel i så måte bak seg…

9. At de som så utdelingen på TV 2 Livsstil iallefall lærte i de utallige pausene i GG (amerikanerne elsker jo reklamepauser) hvor ufattelig mye søppel-TV som vanligvis sendes på TV 2 Livsstil, som pumpet de samme egenpromoene inn gang etter gang etter gang… Hjelpes!

10. At legenden Kirk Doglas fortsatt er oppegående. Det vil si, 101 år gamle Kirk Doglas ble rullet inn på scenen sittende i rullestol til prisutdeling og hyllest sammen med svigerdatter Catherine Zeta Jones, så oppegående var kanskje feil ordvalg? 😉 Men selv om mannen på voksne 101 år har tydelige spor etter sykdom, og ikke er så lett å forstå, er han fortsatt ved sine fulle fem. Douglas fikk iallefall kveldens største applaus fra salen, hvor forsamlingen gav han stående ovasjoner.

Her kan du se lista over alle vinnere og nominerte

#filmhjerte #filmer #filmsnakk #seriesnakk #prisutdeling #awardseason #GoldenGlobe #GoldenGlobe2018

Den nye Beck-filmen som hadde premiere 1. nyttårsdag når aldri opp til gamle høyder, og blir mest midt-på-treet-tidsfordriv.

FILM: BECK – DITT EGET BLOD

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sverige, 2016 (premiere 1.1.2017), krim
Regi: Mårten Klingberg
Med: Peter Haber, Kristoffer Hivju, Måns Nathanaelson, Anna Asp, m.fl.

Aktuell: Film-serien om Beck feiret 20-årsjubileum i 2017, og er nå tilbake med fire nye filmer. Beck – Ditt eget blod er den første av fire filmer med premiere første halvdel av 2017. I Norge kan filmene sees på C More og TV 2 Sumo.

Tidsfordriv som likevel har elementer nok i seg til å være verdt å se.

Jeg må nevne at Beck-filmene med Peter Haber, som med denne er oppe i utrolige 35 filmer, i sum fortsatt er blant mine absolutte favoritter når det gjelder krim. Forventningene mine er i så måte satt og preger naturligvis inntrykket.

Beck – Ditt eget blod, har forsåvidt dagsaktuell tematikk som IS-terror, islam og radikalisering, men følger ellers stort sett slavisk de velkjente og trygge formlene filmserien har benyttet tidligere i langt over 30 filmer. Noe nytt er det altså lite av.

Kristoffer Hivju spiller solid, pent og pyntelig i rollen som etterforsker Steinar Hovland, som har overtatt plassen etter Mikael Persbrandts Gunvald, og Peter Haber er som alltid trygg i rollen som hovedpersonen sjøl, Martin Beck. Dynamikken som tidligere var mellom Martin og Gunvald og som gav filmene et ekstra kick er derimot langt fra den samme med Martin og Steinar. Nordmannen har en helt annen personlighet enn vi husker Gunvald som. Steinar er en rolig type, flink i jobben, og gjør en fin rolle i “Beck-universet”, men noe Gunvald blir han aldri.

Når filmen heter Beck og flettes inn i Beck-rekka, da forventer jeg forøvrig at det er Martin Beck som er hovedpersonen.

Problemet med den nye Beck-filmen er bare at Beck slett ikke står i sentrum, men tvert imot har blitt redusert til en birollekarakter. Beck har nemlig blitt pensjonert, og Steinar er den som leder etterforskningen. Imidlertid trekkes Beck inn i etterforskningen når han blir bedt om hjelp til å snakke med foreldrene til et brødrepar som er mistenkt for å planlegge terrorhandlinger på svensk jord.

Samtidig som funnet av en drept svensk borger i Midtøsten etterforskes, har en svensk ung kvinne forsvunnet.

Det meste er velkjent i Beck-universet. Martin både ser ensom ut, og er ensom (noe som er enda bedre fremstilt i denne filmen enn før), selv når han er med dattera på vinsmaking eller tar et parti sjakk og røverhistorier hjemme med “grannen” (fantastiske Ingvar Hirdwall). Likevel tar dette aldri av. Selv ikke naboen er riktig like mye futt i som før føles det som, selv om han stadig sprader rundt med støttekragen om halsen, har snodige påfunn, og inviterer seg til samvær med Martin, og utvilsomt fortsatt er et kjærkomment innslag.

Rollefigueren Oskar Bergman (Måns Nathanaelson) skulle man kanskje tro at etter så mange år i politiet hadde vokst av seg barnesykdommene sine som polis, men han er som han alltid har vært. Uvøren og utilpass, noe som vel må ende med katastrofe til slutt. Rollekarakterprogresjon er ikke særlig eksisterende i det tilfellet iallefall. Nathanaelson kler imidlertid rollen veldig godt.

Krimhistorien i filmen er ganske lettfattelig, og uten særlige overraskelser (riktignok med en liten twist) men i sum grei både troverdighetsmessig og med tanke på spenningen, som stiger litt mot sitt terroristjakt-klimaks. Det er for det meste ryddig og greit. Det tar dog aldri av, men gir halvannen time med grei skuring for Beck-fans og tilhengere av svensk krim.

Bedømmelsen er muligens litt streng (terningkast 4 var innen rekkevidde), men med en Martin Beck antagelig mer fremtredende i neste film i rekka, som slippes i februar, tror jeg de tre kommende filmene blir hakket vassere.

#film #filmhjerte #filmtips #filmsnakk #filmer #Beck #Beckfilmer #BeckDittEgetBlod #tv2sumo #MartinBeck

På årets siste dag: Her er den oppdaterte lista over Filmhjertes seriefavoritter fra 2017. 

Denne gang er det kun fiksjonsserier som er med på Topp 10. Lista blir selvsagt 100% selektiv da den kun gjenspeiler hvilke serier jeg har likt og latt meg underholde av, og det er derfor mye nordisk å finne her, og selvsagt noe britisk og amerikansk. Det er også derfor store serier som Game of Thrones ikke er å finne her, for eksempel. Den har jeg ikke sett da den type serie ikke er min greie. Men kanskje en vakker dag, sånn for referansenes skyld 😀

Twin Peaks-sesongen som kom i år har jeg ikke fått med meg ennå, men den ville vel trolig pressa seg inn på lista 😉

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hederlig serie-omtale til Designated Survivor (Netflix, sesong 2), Stranger Things (Netflix, sesong 2), Prison Break: Sequel (Viaplay, sesong 5, HURRA! Han lever!), Bloodline (Netflix, sesong 3), Aber Bergen (Viaplay / TV 3, sesong 2), Valkyrien (NRK), Okkupert (Viaplay, sesong 2), Rebecka Martinsson (NRK, spennende krim fra Kiruna og nærområder i Nord-Sverige).

Siden dokumentarserier ikke er tatt med vil jeg likevel nevne i tilfeldig rekkefølge en håndfull bra norske dokumentarer fra 2017:

ISHAVSBLOD (NRK / NRK Nett-TV) Fascinerende og veldig underholdende serie om noen av de siste selfangerne. Forlenget versjon av den publikumshyllede dokumentarfilmen med samme navn.

FLUKT (NRK / NRK Nett-TV) Leo Ajkic sin dagsaktuelle, hjerteskjærende og glimrende dokumentarserie om mennesker på flukt i Europa. I lys av flyktningekrisen over Middelhavet satte serien søkelyset på ulike menneskeskjebner, brøt ned fordommer, og Leo delte aktivt egne erfaringer, hvor han på en utrolig god måte klarte å balansere ulike synspunkter. Årets beste dokumentar-serie. Hyllet av de fleste, med god grunn.

JÆVLA HOMO (NRK / NRK Nett-TV) Interessant, viktig, innsiktsfullt, og litt humoristisk om det å være “skeiv” i Norge i 2017. Programleder Gisle Agledahl byr på seg selv og sine ærlige tanker gjennom serien i de mange møtene med ulike miljøer og mennesker. Serien som også gir et viktig bidrag i å bryte ned fordommer ble også en virtuell hit i løpet av året da flere kjendiser stilte opp på bilder i Jævla Homo-genser.

SVINDELJEGERNE (TV 3 / Viaplay) Spennende og interessante opprullinger av hvordan nordmenn svindles i inn- og utland.

HELENE SJEKKER INN (NRK / NRK Nett-TV) Programleder Helene Sandvig sjekker tilstanden på Norge og tar opp en del tabubelagte temaer og fordommer gjennom besøk på ulike institusjoner. Blant annet besøker hun en akuttpsykiatrisk avdeling, Politiets utlendingsinternat på Trandum, og rehabilitering på Sunnaas sykehus, samt tar opp saker som alkoholproblemer, med mere. Viktige samfunnsmessige temaer, og i tillegg er Helene både ekte og veldig trivelig, samt en glimrende programleder.

Dette er Filmhjertes Årets Topp 10 Serie-favoritter 2017:

10

FANGAR

NRK / NRK Nett-TV, sesong 1 (også på Netflix)

Fengende og fengslende spenningsdrama fra Island, hvor vi tar turen inn i øyrikets eneste kvinnefengsel. Sterke kvinneroller, og godt med spenning og skjebner på velkjent islandsk vis.

Les hele Filmhjertes fyldige anmeldelse av Fangar her

9

MIDNATTSSOL

NRK / SVT/ NRK Nett-TV, sesong 1 (også på Netflix)

Brutale mordmysterier fra Midnattssolens rike i Nord-Sverige. Solid pluss for storslått locations, Kiruna-samfunnet, og et nokså spennende plot selvsagt. Noe søkt muligens, men dette er rått krimdrama ispedd naturporr.

Dypdykk: Her kan du lese hele Filmhjertes store anmeldelse av Midnattssol

8

MONSTER

NRK / NRK Nett-TV, sesong 1

Det nye norske krimdramaet innspilt i Finnmarks blendende og skittenvakre landskap bød på bra med spenning, om enn ikke like troverdig hele tida (but who cares?). Ingvild Holthe Bygdnes og Jakob Oftebro var solide, og om “Midnattssol” gav det, ja så hadde til de grader også “Monster” effektivt tatt i bruk naturpornografiske elementer 😉

Her er den fyldige anmeldelsen av de to første episodene av Monster

Foto: NRK

7

THOMAS GIERTSEN: HELT PERFEKT

Dplay / TVN, sesong 7

Satire over menneskelig streben, forfengelighet og trygghetsbehov i den øvre middelklasse.

Foto: TVN

6

MINDHUNTER

Netflix, sesong 1

Spenstig nyvinning på seriefronten, hvor vi blir tatt med i jakten på hva som driver seriedrapsmenn.

5

GRENSELAND

TV 2 / TV 2 Sumo, sesong 1

Høstens storsatsning på TV 2 serverte korrupte politifolk, mord og narkotika. Og en meget god Tobias Santelmann. Blant annet.

Les også: Filmhjertes anmeldelse av Grenseland

Foto: TV 2

4

BROADCHURCH

NRK, sesong 3

Den tredje sesongen av Broadchurch var litt lettere enn de to første, men leverte absolutt tilstrekkelig spenning og guffen stemning akkompagnert av det akk så forføreriske sørbritiske landskapet.

3

FARGO

HBO, sesong 3

Ikke like bra som sesong 1, men en underholdende tredje Fargo-sesong, som lot oss moillkose oss med bisarre brødrekrangler, utpressinger, forviklinger og mord, i kjent Fargo-stil. Morsom og god dobbeltrolle av Ewan McGregor, som hadde de to hovedrollene (!).

Les også: Omtale av sesongens første Fargo-episode

2

13 REASONS WHY

Netflix, sesong 1

Årets nyvinning, og dessuten selvsagt veldig spennende var det amerikanske ungdomsdramaet “13 Reasons Why”, hvor vi gjennom 13 kassettbånd (retroalarm!!!) fikk vite hvorfor en tenåringsjente begikk selvmord. Inovativ serie, til tross for kassettene og walkmanen, som sikkert dro mange voksne fans til serien også 😉 Jeg gleder meg ihvertfall greit mye til sesong 2 dukker opp 😀

Les også: Filmhjertes lange og grundige 13 Reasons Why-anmeldelse

1

SKAM

NRK / NRK Nett-TV / skam.p3.no, sesong 4

Det måtte selvsagt bli Skam igjen på topp. Sesong 4, som ble den siste, var fantastiske Sanas sesong, men gav også flere uforglemmelige møter med Isak og Even, Vilde, Chris, Noora, Eva, William, og doktor Skrulle med flere, samt at vi fikk møte helt nye personer, som Yosef og Elias, før det hele kuliminerte i en strålende finaleuke og sesongfinale.

Som ventet ble det en intens opplevelse å følge Skam fra dag til dag, klipp for klipp, og med alt av ekstramateriell underveis på diverse kanaler på “sosiale medier” og på Skams nettside. Her på filmbloggen fikk Skam-sesongen bred omtale med ukentlige “recap”-bloggposter (flere av de fikk også bra besøkstall, takk takk!).

Sesongen markerte også avslutningen på Skam. Men i høst har serieskaper Julie Andem antydet at vi kanskje en gang i fremtiden vender tilbake til Skam-universet og møter rollefigurene en siste gang! Det er lov å håpe 😉

Fotos: NRK

LES OGSÅ: FILMHJERTES SKAM-“RECAP” AV FINALEUKA (med linker videre til alle Skam-bloggpostene fra sesong 3)

Legg gjerne igjen kommentarer og synspunkter i kommentarfeltet eller på Filmhjertes facebookside.

Filmhjerte/undertegnede ønsker dere alle sammen en flott nyttårsaften og et riktig godt nyttår 🙂

#filmhjerte #serier #series #TVserier #TVseries #seriesnakk #seriefavoritter #TV #Skam #13ReasonsWhy #Fargo #Broadchurch #Mindhunter #Grenseland #HeltPerfekt #Monster #Midnattssol #Fangar
Toppbilde / 2018-montasje: Licensed from: 3DAgentur / yayimages.com  /  Grafvision / yayimages.com

Broen og Beck tilbake på skjermen.

Inngangen til det nye året blir riktig så godt for alle elskere av nordisk – og særlig svensk – krim.

Hos NRK1 er nemlig sesong 4 av krimsuksessen “Broen” tilbake 1. januar, med den første episoden (av 8) i det som blir den siste og avsluttende sesongen av den dansk-svenske sagaen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I sesongpremieren blir sjefen for det danske migrasjonsverket brutalt myrdet, og drapet knyttes til en kontroversiell utvisningssak. Etterforsker Henrik Sabroe trenger hjelp fra sin kollega og venn Saga Norén, men hun sitter i fengsel for drapet på moren. Med: Sofia Helin, Thure Linhardt m.fl.

Ifølge Asbjørn Slettemark er sesong 4 full av plotthull større enn hullene i en sveitserost, men det får stå sin prøve. Sesong 4 av Broen skal jeg selvsagt se uansett 😉

Første episode kommer altså mandag 1. januar på NRK1 og NRK TV (NRKs Nett-TV), og fortsetter med èn ny episode hver søndag de kommende ukene.

Samme dag, første nyttårsdag, er det også premiere på den første av fire nye BECK-filmer! Som vi husker ble norske Kristoffer Hivju med i serien som erstatter for Mikael Persbrandt etter at sistnevnte (på skammelig vis må jeg legge til) ble skrevet ut av serien (skammelig pga måten han forsvant ut av Beck-universet). Filmen som har premiere på TV2 Sumo og C More/svensk TV 4 har fått tittelen “Beck  – Ditt eget blod”.

I “Beck – Ditt eget blod” møter vi en Martin Beck (Peter Haber) som må tenke grundig over om en rolig pensjonisttilværelse egentlig er noe for ham, mens Steinar Hovland (Hivju) stadig får en viktigere og mer sentral posisjon. Konkurranse, familieutfordringer og sjalusi ryster avdelingen både på det profesjonelle og private planet, og utsetter det ellers så sammensveisede Beck-teamet for store utfordringer – samtidig som de skal løse kompliserte forbrytelser.

Traileren for filmen virker lovende, og selvsagt er også “grannen” på plass. Jeg var veldig skuffet i den forrige Beck-runden da rollekarakteren Gunvald (Persbrandt) ble drept, noe jeg følte ødela mye av filmseriens nå 20 år gamle historie. Men, med Hivjus innmarsj i Beck-universet klarte man å gjøre filmene interessante likevel, og nå ser jeg frem til disse fire nye filmene. Her er det bare å vente på nyttårsdagen 😀

De tre øvrige nye Beck-filmene kommer henholdsvis lørdag 3. februar (Beck –  På tynn is), lørdag 3. mars (Beck – Uten hensikt) og lørdag 7. april (Beck – Djevelens advokat).

Sjekk også denne oversikten fra VG over kommende serier på skjermen i 2018.

Endelig er julaften her, og i den siste luka ligger Filmhjertes julehilsen. 

Undertegnede ønsker alle sammen en riktig god jul, med håp om mye hygge, gode filmer, og litt bedre sang enn hva visse andre byr på 😉

God jul til dere alle

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Lars J 🙂

#filmhjerte #julekalender #film