Helteeposet om to uskyldige nordmenn som dro inn i jungelen og ble beskyldt for mord…

FILMANMELDELSE

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

MORDENE I KONGO

Drama/krim/thriller, Norge, 2018, 2t 8m

Regi: Marius Holst
Med: Aksel Hennie, Tobias Santelmann, Ine Jansen,
Dennis Storhøi, Tone Danielsen, m. fl.

Offisiell Norgespremiere 26. oktober

Vel, riktig slik er det vel ikke med Marius Holst sitt nye krimdrama “Mordene i Kongo“, som tar for seg historien vi etterhvert kjenner ganske godt til, om Joshua French og Tjostolv Moland, to norske leiesoldater i Kongo. Dog er det ikke helt feil å si det slik heller, om denne filmatiseringen. Holst sin nye film har møtt til dels sterk kritikk fra enkelte anmeldere, noe som for meg virker ufortjent. For så dårlig er den nemlig ikke. Tvert imot syns jeg Mordene i Kongo er en bra og severdig film som holder godt tempo, til tross for en del mangler, og at den føles litt for uambisiøs.

Selv har jeg alltid vært av den formening om den mye omtalte Kongo-saken at de to nordmennene ble dømt på et syltynt grunnlag. Rettssakene var en farse og de to ble holdt fengslet under til tider svært kummerlige forhold.

Mordene i Kongo forteller egentlig svært lite nytt, den har ingen større overraskelser på lur, rent bortsett fra at jeg, til tross for mitt syn på selve saken, lar meg overraske over hvor mye filmen sympatiserer med French og Moland, samt hvordan filmen egentlig ikke våger seg ut på å vise en “sannhet” om hva som skjedde.

For la det være sagt med en gang. Filmen forteller ikke noen ny sannhet, verken om hvordan sjåføren, som de ble dømt for å ha drept, faktisk ble drept, eller om hvorvidt Molands død var selvmord. Selve drapet på sjåføren får vi sågar visualisert tre (!) alternative versjoner av! French og Moland har hele tiden selv hevdet at myndighetene stod bak skuddet som drepte sjåføren, mens de to andre passasjerene på den innleide pickupen har pekt ut Moland som skytteren. Å hevde at det kun er de tre som fortsatt lever av de fem som var med bilen, blir naturligvis ikke riktig å hevde, slik noen kritikere har gjort. For OM skuddet kom fra jungelen, da er det vel flere som kan vite?

Filmen leder oss derimot mot å danne noen egne oppfatninger, men disse hadde nok mange av publikum allerede (?). Jeg overraskes videre en smule av hvor lite filmen egentlig går inn på bakgrunnen for at French og Moland var i Kongo, selv om det ikke er helt overfladisk. De to fremstilles muligens ikke som rendyrkede uskyldsrene helter, men selv om de heller ikke fremstilles som de aller smarteste er det liten tvil om hvilken side filmen står på, selv om man vistnok har forsøkt å skulle legge seg på en noe nøytral linje.

Der Mordene i Kongo scorer høyest er på den tette og impakte stemningen som hele tiden får filmen til å føles både intens, spennende (dvs severdig) nok og interessant. Vi får innblikk i et rettssystem og en behandling av mennesker som ikke er en rettsstat verdig, og vi får bruddstykker av en kultur ganske ulike de på det europeiske kontinent. Man må nok ellers se det hele som en aldri så liten “røverhistorie”, for her er nok sikkert nok politiske ukorrektheter og hull, for den som velger å fokusere på det.

Skuespillerprestasjonene er heldigvis bra. Aller best er Tobias Santelmann i rollen som Tjostolv Moland. Santelmann gir blant annet et skremmende portrett av Molands etterhvert skrantende psykiske tilstand, og leverer en minneverdig rolleprestasjon. Moland er også den av de to som klarest portretteres som en “killer”. Ikke som en morder, men en killer, som det sies.         

Aksel Hennie som Joshua French er bra han også, selv om det ikke er til å komme fra at Aksel Hennie til tider er litt mye Aksel Hennie, om dere skjønner. Der Santelmann også er mer lik i stemmeleiet, er ikke Hennie like stødig, men det får passere. Vi må vel også snakke om hårmanken(e) hans i filmen, må vi ikke? 😉

Uansett, Hennie leverer tidvis godt han også, jeg vil si han vokser mer inn i rollefiguren etterhvert som historien skrider frem, gjennom et ikke kronologisk løp, men med stadige vekslinger i tid (noe som kler filmen forøvrig). Særlig i siste halvdel og mot slutten av spilletiden gjør han en solid figur som French, hvor likhetene er, om ikke slående, så iallefall tilstede mellom den ekte og den filmatiserte French.

De afrikanske rollene fylles greit, selv om de aller fleste fremstår som endimensjonale, stort sett som beintøffe hardhauser eller undertrykte.

Jeg savner derimot en del i manus rundt birollene. French sin mor burde for eksempel vært viet større plass enn den alt for lille rollen Tone Danielsen er gitt.

Om filmmakeren tegner et mer positivt enn negativt bilde av de to fengslede nordmennene i Kongo, så er det liten tvil om at UD, det norske utenriksdepartementet, ikke kommer veldig pent ut av historien. Særlig Ine Jansen, som en av to representanter fra UD som ankommer Kongo for å bistå French når han anklages for drapet på Moland, fremstår som et firkantet rigid norsk regelverk, dog mest av alt villig til å legge seg (eller French) på rygg for alt hva kongolesiske myndigheter måtte kreve. For, som French sier noen ganger i filmen, veldig mange europeiske land ville fått ut sine landsmenn kjapt. Men siden UD ikke betaler løs nordmenn i utlendighet, får de finne seg i mye elendighet, er iallefall hva French peker på. Kunne Norge gjort mere for sine to landsmenn? Ja mener nok Mordene i Kongo.

Filmen kunne gått dypere i de diplomatiske og politiske implikasjonene rundt saken, men det er heller ikke direkte feil at den retter det aller meste av fokuset på de to nordmennene og situasjonen deres i fengslene. Jeg har registrert en del kritikk mot Mordene i Kongo, for å tale den harde barske hvite manns sak, og for å forherlige en tid da Afrika lå som et eventyrland for slike med våpen i hånd. Jeg skal ikke begi meg inn i den debatten, men registrerer jo etter å ha sett filmen at den ikke graver særlig grundig i hva de to herrer hadde for seg i Kongo, og at det er veldig mye Joshua French sin versjon av virkeligheten vi presenteres.

Likevel er det en tvetydighet i denne filmatiseringen, hvor man gaper over for mange sider av saken på en for enkel måte ved å kun pirke i overflaten.

Filmens lengde fremstår for min del ikke som for lang. I overkant av to timer (2 timer og 8 minutter) er det oppgitt av filmen skal vare, en etappe som forløper uten at jeg føler at nå må det være over snart (riktignok syns jeg ikke det var gått to fulle timer når lyset i kinosalen kom på i det øyeblikk rulletekstene starter, jævlig irriterende det forresten, og inn fra sida kommer ryddemannskapet med kost som for å tydeliggjøre at nå peller du deg ut av salen..ups, ble en liten digresjon der ja).

Visuelt sett ser det bra ut kinematografisk, med pene landsskapsbilder, dype skoger og skumle jungler, pulserende liv, og musikken som pumpes inn med riktige mengder på de rette stedene.

At noen anmeldere faller ned på karakteren to skjønner jeg lite av. Alt i alt underholdt filmen meg i alle fall, men så er jeg jo heller ikke full av kunnskaper om Afrika og om de politiske tilstandene i Kongo, eller sykelig opptatt av at alt skal legges frem i dokumentarisk stil.

♥  ♥  ♥  ♥   –   –

Alle fotos: Filmweb.no

#mordeneikongo #film #filmtips #filmsnakk #filmhjerte #filmprat #filmanmeldelse #filmanbefaling #joshuafrench #tjostolvmoland

-“Jeg vil ikke være svak”, sier hovedpersonen Viljar i en av mange sterke scener i den nye Utøya-filmen 22 JULY, som ble tilgjengelig på Netflix 10. oktober.

Svak er han imidlertid definitivt ikke. Paul Greengrass sin veldig mye omtalte film om angrepet på regjeringskvartalet i Oslo og AUFs sommerleir på Utøya 22. juli 2011 er nemlig på veldig mange måter en veldig sterk film. Sterk er et gjennomgangsord her, for filmen etterlater seerne mange sterke inntrykk, særlig den første drøye halvtimen, hvor filmen bærer actionpreg.

FILMANMELDELSE:

22 JULY

Biografisk krimdrama, USA/Norge, 2018, 2 t 23 m

Regi: Paul Greengrass

Med: Anders Danielsen Lie, Jon Øigarden,
Jonas Strand Gravli, Isak Bakli Aglen,
Maria Bock, Thorbjørn Harr, Lena Kristin Ellingsen,
Eindride Eidsvoll, Ola G. Furuseth, Mathias Eckhoff,
Ulrikke Hansen Døvigen, Tone Danielsen, med flere

Aktuell: Filmen hadde verdenspremiere i september i Venezia, og Netflix-premiere 10. oktober

Filmen som varer omlag 2 timer og 20 minutter er etter den actionpregede starten et veldig velskrevet og velspilt drama, med mange både sterke og rørende øyeblikk. Når i tillegg skuespillerprestasjonene er solide stort sett over hele linja har resultatet blitt et gripende drama som yter de overlevende og ofrene rettferdighet. Det er tid for ettertanker underveis i filmen, som sikkert vil føles både nær, skremmende og sterk for de som ble berørt av angrepene. Det er godt kjent at filmen har vært omstridt og omdiskutert allerede lenge før den var en realitet, og diskusjonene vil nok fortsette.

Vi kjenner vel alle historien. I filmens første drøye halvtime ser vi terroristen Behring Breivik utføre sine iskalde angrep mot regjeringskvartalet, og ikke minst mot ungdommene på Utøya. Disse minuttene gir frysninger nedover ryggen, selv om Greengrass ikke serverer noen grensesprengende scener. Skildringene og actionsekvensen blir aldri spekulativ eller for grafiske, med unntak av nærbildene av en skadeskutt Viljar, som altså er filmens hovedperson. Vi følger Viljar og broren Torje gjennom intense minutter på Utøya når desperasjonen sprer seg som ild i tørt gress.

I 22 JULY følger vi Viljar Hanssen, som sammen med broren Torje overlevde angrepet på Utøya. Resten av filmen følger vi Viljars kamp tilbake til livet, og hvordan hendelsene på Utøya har satt merke i han, familien og samfunnet forøvrig. Vi følger samtidig opptakten mot rettssaken mot Breivik, og selve rettsdramaet som fulgte. Viljar og familien bodde i tiden rundt angrepet på Svalbard, og noe av handlingen i filmen foregår dermed der (skal nevnes at Svalbard-scenene er innspilt på Island).

Jonas Strand Gravli har rollen som Viljar.

En hovedrolle den unge skuespilleren til nå best kjent som småklein kjøkkenansatt i NRKs “Heimebane” utfører på en veldig imponerende måte. Ansiktsuttrykkene hans forteller både om frykt og fortvilelse. Rollefigurene Viljar og Torje, som altså er de virkelige personene også, formidles på en nær og sterk måte.

Hovedrolle har også selvsagt Anders Danielsen Lie, som heldigvis ikke deler annet med skapningen han spiller enn fornavn. En av våre beste skuespillere her til lands er nemlig den som har rollen som landets mest forhatte mann, terroristen Anders Behring Breivik. Å spille rollen som Breivik har vært ekstremt vanskelig for Danielsen Lie, men resultatet har blitt veldig bra. Jeg syns, heldigvis forsåvidt, dog at han ikke får frem de samme iskalde og følelsesløse blikkene vi husker fra Breivik under rettssaken. Men han imponerer han også, Danielsen Lie.

Kraftfulle prestasjoner leverer også unge og hittil ganske ukjente Isak Bakli Aglen, i rollen som Viljars lillebror Torje. Jeg skulle riktignok ønsket å sett mer av han i filmen, for det er åpenbart i filmen at også Torje sliter med etterdønningene av angrepet. Bakli Aglen, som er fra Tromsø (korriger meg om det er feil, og Viljar og Torje er fra Tromsø de også) fremviser iallefall at han er et talent foran kamera.

Også Maria Bock og Thorbjørn Harr som spiller Viljar og Torjes foreldre gjør etterhvert en meget god jobb i sine roller. Jon Øigarden gjør en bra rolletolkning som advokat Geir Lippestad, selv om han ikke fremstår med samme pondus og ansiktsuttrykk som den ekte Lippestad, men ut fra manus gjør han absolutt en god figur. For meg helt ukjente Ola G. Furuseth fyller rollen som daværende statsminister Jens Stoltenberg på en tilfredsstillende måte. Muligens kan man si at Furuseths toneleie ikke helt matcher Stoltenberg, uten at akkurat det har særlig å si.

22 JULY har derimot en svakhet som det som norsk er umulig å ikke bemerke. Filmens tale er som kjent på engelsk. Det er unektelig litt merkelig og snålt å se og høre at det i et norsk miljø snakkes engelsk. Ungdommene på Utøya, Breivik, Lippestad, ja alle sammen, snakker engelsk. Dette føles litt påtatt og legger utvilsomt en viss demper på filmen. Det oppleves en smule tåpelig at ungdommene tidlig i filmen sitter på Utøya og synger en sang, på norsk, men altså fortsetter å snakke engelsk! Ja ja.

Dog er denne engelske talen langt mindre skjemmende enn fryktet, fordi manus og særlig spill er såpass bra. Jeg klarer likevel ikke å unngå å føle at engelsk tale gir en større avstand fra de virkelige hendelsene, det blir rett og slett litt sjelløst, selv om grepet med engelsk tale absolutt er fullt forståelig ut fra ønsket om å gjøre filmen så tilgjengelig som mulig for et internasjonalt publikum.

Snålt er det jo allikevel å høre TV 2s Arill Riise lese nyheter på engelsk i bakgrunnen på en TV, og se VG og Dagbladet med engelske overskrifter. Vi ser også en fiktiv avis som skal vise at dette er i Norge. Litt teit akkurat det. Imidlertid heter det heldigvis ambulanse og politi, på biler og bekledning, slik at dette samtidig føles norsk. Jeg registrerer ellers at filmen tydeligvis har slått bedre an blant utenlandske filmkritikere enn hos norske, noe som forsåvidt er forståelig. Jeg er uansett av den formening at dette er en ut fra forutsetningene godt laget film.

22 JULY kunne muligens hatt et dypere fokus på Lippestad og hans kvaler rundt å ta saken, og jeg syns videre at Stoltenberg-rollen har blitt for anonym. Slik mange husker hendelsene fremsto Stoltenberg som veldig samlende, sterk og synlig i tiden etter angrepene. Kanskje kunne dette vært løftet bedre frem i filmen?

Nå er det riktignok de overlevende, ofrene, familiene deres og etterlatte filmen skal løfte frem, noe den klarer. For selv om 22 JULY for nordmenn nok fremstår som en historie og en bakgrunn vi kjenner veldig godt, og uten større overraskelser, har filmen blitt en hyllest til ofre og overlevende.

22 JULY yter nemlig etter mitt syn de overlevende og de som falt i Oslo og særlig Utøya, stor rettferdighet.

I motsetning til Erik Poppes Utøya-film fra tidligere i år får vi altså i Greengrass sin film visualisert terroristen Breivik, og vi kommer litt inn i hodet på fyren. Filmen rettferdiggjør derimot aldri Breiviks handlinger, eller gjør et forsøk på å rette noe sympati mot han. Sympatiene legges helt og holdent til de overlevende, ofrene og deres familier og etterlatte.

Som en liten kuriositet å nevne er det forresten Anders Danielsen Lies mor, Tone Danielsen, som spiller dommer i rettssaken mot Breivik.

(Spoiler i denne setningen) En av filmens mest overraskende kommentarer er det Breiviks mor som leverer, i en scene hvor hun snakker med Lippestad. Hvis hun virkelig sa dette, er det bare en ting å si. Du tar feil, frøken. Sønnen din hadde ikke litt rett.

Han er nemlig kun en feiging og en sadist. La oss aldri glemme det – filmen gjør heller ikke det. Greengrass ønsker kanskje mest av alt å advare verden mot folk som Breivik, men han gjør også et forsøk på å la publikum forstå noe av hva som drev Breivik til ugjerningene sine, selv om det kun pirkes litt lett i tematikken rundt høyreekstremisme, fremmedhat og slike momenter.

Viktig å huske er det at 22 JULY ikke er en dokumentarisk gjenfortelling av virkeligheten, men et filmatisert drama, som ligger nær virkeligheten, basert på virkelige hendelser. Filmen er basert på Åsne Seierstad sin bok “En av oss”. Hva som er virkelige hendelser og hva som er fiksjon ligger det naturligvis flere artikler ute på nett om, for eksempel hos Dagbladet.

Filmen kunne vært gjort bedre, men alt i alt er 22 JULY nok en kraftfull påminnelse om handlingene som rystet Norge, og verden, en sommerdag i juli 2011, og en gripende fortelling om uskyldige, unge, håpefulle og engasjerte ungdommer som aldri kom tilbake i live fra Utøya.

Filmen anbefales av Filmhjerte. 22 JULY ser du på Netflix.  

#22july #22julyfilm #netflix #netflixfilmtips #film #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #filmanmeldelse #netflixnorge #paulgreengrass

Foto: Netflix

Kommentarfeltet er forøvrig åpent for innspill og synspunkter.

Hva kommer til å skje i sesong 2 av Heimebane?

NRK publiserte denne uka noen veldig interessante små spoilere angående handlinga i sesong 2. Les mer her: https://www.nrk.no/kultur/5-ting-du-ikkje-visste-om-seriane-du-elskar-1.14225651

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

OBS: Dette innlegget skrev jeg like i etterkant av at sesong 1 var ferdigsendt i vår, men saken forble upublisert fordi jeg skulle flikke på den bittelitt, og så ble det bortglemt. Men i og med at NRK denne uka har publisert et par artikler om den kommende sesong 2 av Heimebane velger jeg å legge dette ut nå, for de som måtte være spesielt interesserte i Heimebane ;)Litt morsomt å registrere at jeg traff på noen av spådommene, blant annet de jeg omtalte som litt søkte 😉

Sesongen er under innspilling og produksjon, men kommer ikke på NRK før neste år. Sesongavslutningen av sesong 1  hadde heller ingen store cliffhangere inn i den neste sesongen, åpne spørsmål som vil komme til å holde oss søvnløse i spenning fram mot premieren på sesong 2, men noen spørsmål er det jo, så i dag spekulerer jeg helt fritt her i denne bloggposten.

Så, hvilke muligheter finns for sesong 2?

Det mest åpenbare:

Vargs økonomi. Etter at Tangsrud nå har trukket seg helt ut som sponsor må klubben ha inn nye midler fra andre hold. Blir det så lett å finne nye sponsorer og ny hovedsponsor som det Espen tror? Hvordan vil økonomien påvirke spillerstallen? Her ligger det selvsagt utfordringer. Jeg vil allerede nå tippe at herr Tangsrud etterhvert skifter mening, at han kanskje forsones med Helena, og at han atter en gang trer inn som klubbsponsor, men med klubben mye mer i styresetet enn før over midlene han skyter inn. Men hvem vet? Kanskje kommer en helt ny sponsor istedet inn?

Hva skjer med Camilla? Vi så at sesong 1 sluttet med at hun forlot Ulsteinvik for å flytte “hjem” til Trondheim. Men hun dukker vel opp igjen? Forholdet hennes til Adrian kan jo kanskje bli noe mere ut av?

Adrians fotballfremtid vil vel bli et tema igjen.

Noe rundt Helena. Mer om det etterhvert.

Det litt mer usikre:

Michael og familien hans vil sikkert fortsatt foregå noe rundt. Har forholdet hans til kona bedret seg?

“Atlasmannen”. Jeg tenkte ikke så mye over han når jeg så episoden og skrev min egen recap her på bloggen, men Dagbladet sin recap hadde noen interessante tanker rundt han. Som vi så het atlaset han kom drassende med til Helena “Gundersens verdensatlas”, og som vi husker heter Varg-supporterne sin store helt gjennom tidene Lorry Gundersen. En sammenheng eller en pussig tilfeldighet? Jerg tipper på det første.

Er “Atlasmannen” Lorry eller i slekt med han? Vil ihvertfall ikke overraske for mye om vi ser et eller annet rundt dette i sesong 2, men hva aner jeg ikke. Kanskje kommer Lorry Gundersen tilbake og blir en syvende far i klubbhuset som “utfordrer” og skaper problemer for Helena? 😉

Jeg tippa i recapen at Varg kanskje spiller europacupkamper neste sesong (pga mulig Fair Play-pris som kan åpne for den muligheten). Varg i E-cup kan sikkert spinnes noe intriger og drama ut av, ved at det blir internasjonalt fokus på Helena som trener for et herrelag på toppnivå.

Siden sesong 1 var en kamp til døra for å berge plassen vil det kanskje ikke være så spennende med en ny sesong med bunnstrid? Eventuelt tar kanskje Varg seg til en cupfinale? Men er det bare velstand sportslig forsvinner kanskje et spenningsmoment rundt Helenas jobbsikkerhet? Det blir uansett spennende å se om Vargs sportslige prestasjoner heves 😉 Vil det ikke også med sportslig suksess være en serie som ender med en happy ending, og som da vil “bevise” at kvinnelige trenere i herrefotballen kan bety like mye suksess som med en mannlig trener?

Gjør Helena og Varg det bra sportslig får hun kanskje jobbtilbud fra større klubber? Det kan selvsagt åpne for en historielinje som gjør at det blir drama rundt klubbfølelser, og også være et mulig sluttscenario for Heimebane, hvis man ikke tenker på å lage også flere sesonger utover sesong 2? Kan sesong 2 avsluttes med Varg-suksess, og en Helena som tar overgang til en annen klubb? Tja, ikke umulig. Isåfall vil jeg tippe at Vålerenga kan være aktuelle. Der jobber jo Adrians far også, og dessuten har Vålerenga i virkeligheten også et kvinnelag som gjør det bra, og etter hva jeg vet har VIF-miljøet/supporterne et godt forhold til kvinnefotballen i klubben, så en kvinnelig hovedtrener ville vel kunne bli bra mottatt? Men da fordrer altså det at serien avsluttes slik, at hun kommer inn i et mer “aksepterende” miljø enn det Ulsteinvik i begynnelsen av sesong 1 ble fremstilt som iallefall…

Ja, Helena må selvsagt fortsatt være i hovedfokus. Kankje innleder hun et forhold med noen? Noe som jo vil kunne åpne for både kjærleik og intriger. Hvilke vanskeligheter vil hun kunne møte i sesong 2, som vi ikke allerede har sett i den første? Kanskje kan det fortsatt komme hets mot henne i en eller annen form? Kanskje kan Varg få inn en spiller som det blir virkelig klinsj med mellom spiller og trener muligens fordi spilleren ikke har respekt for en kvinne som trener?

Kommer Eivind Brattskjær tilbake? Jeg utelukker ikke det, han var jo en viktig figur i sesong 1, men muligens er den historielinja satt sluttstrek for når Brattskjær sin straffe for Aalesund til syvende og sist ble det som berget Varg fra nedrykk.

Det mer søkte:

Espens private liv har vi ikke sett så veldig mye av, bortsett fra en episode der han hadde den nykjøpte spilleren Mario boende hjemme hos seg i påvente av at de fant egnet bosted for Mario. Kanskje skjer det noe på det private plan med Espen? Espen er jo Helenas virkelig store støttespiller. Kanskje drar Espen av personlige årsaker? Vil det påvirke Helenas jobb? Så langt er kanskje ikke dette så søkt handling, men jeg spinner litt videre og da blir det vel et langskudd i blinde..

Som vi vet bor Espen alene, og for de som liker å spekulere kan man jo da spekulere i hvorfor han er enslig? Kanskje er Espen homofil? Kanskje er Mario også det, ettersom han virka ganske så komfortabel hos Espen, og heller ville bo der, på tross av lyder o.l. som han jo oppgav som grunner for å ikke kunne bo noen av de andre stedene de var og så på?

Siden serien er en barrierebryter med å skildre den første kvinnelige treneren for et herrelag på øverste nivå, og en serie som har tatt opp psykiske problemer hos unge spillere/press fra foreldre, temaer som vel også har vært nokså tabubelagte, ja så kan det vel tenkes at serien i sesong 2 vil ta opp andre temaer som er tabubelagte, og ingenting i norsk, og internasjonal fotball, er vel mer tabu rundt enn hvis en spiller i en toppklubb står fram som homofil? Det har ihvertfall sjeldent vært fortalt om på serie eller film, og langt mindre i virkeligheten. Det trenger selvfølgelig ikke dreie seg om verken Espen eller Mario (hm, afrikansk spiller som står frem? Enda mer sjeldent isåfall), kanskje kommer det en ny spiller inn, men jeg nevnte de to ettersom det er to rollefigurer vi nå har blitt kjent litt med allerede.

Sesong 2 ender med at Varg rykker ned og Helena av den grunn gir seg eller sparkes, igjen, og dermed er eliteserieeventyret over både for henne, Varg og serien. Dette scenarioet tror jeg derimot fint lite på.

Helena opplevde mye trakassering og hets underveis i sesong 1, men det aller meste var ting som var psykisk rettet mot henne, hun ble aldri direkte angrepet fysisk, unntatt når Aalesund-treneren grabba henne i skrittet. Kan det i sesong 2 bli et fysisk angrep mot henne? Fra en gal supporter, fra en gærning som ikke liker at  kvinner stikker seg frem? Fra en spiller!? Tja, i en dramaserie som denne, ikke utenkelig, men jeg håper vi slipper en slik handling.

Hva tror du vil bli sesong 2 sine temaer? Er mine spådommer og alternativer helt bak mål, i beste fall et stolpeskudd, eller en fulltreffer midt i krysset? Kommentarfeltet er som vanlig åpent 😉

#heimebane #heimebanenrk #tvserier #seriesnakk #nrk #nrk1 #VargIL

Årets store norske katastrofefilm Skjelvet ryster og er spektakulær, men ender opp som en liten skuffelse.

Dog ikke en så stor skuffelse at det ikke er verdt å ta turen på kino for å se filmen, hvor hovedstaden legges i ruiner i løpet av noen grufulle minutter, hvor vi får servert scener man naturligvis aldri før har sett i norsk films historie. For filmen leverer tidvis sitrende spenning og underholdning.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Skjelvet er forøvrig allerede en kassasuksess etter at kinoer landet rundt har hatt strie strømmer av besøkende siden premieren 31. august. Noe som ikke er annet enn ventet etter den massive omtalen filmen har fått over lang tid.

FILMANMELDELSE

SKJELVET

Katastrofefilm/spenning/action, Norge, 2018

Regi: John Andreas Andersen

Medvirkende: Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp, Edith Haagenrud-Sande, Jonas Hoff Oftebro,
Kathrine Thorborg Johansen, Stig Amdam, med flere

Det er nemlig noen spektakulære og voldsomme krefter i sving, forståelig nok, når et jordskjelv av enorme dimensjoner, knuser Oslo i fillebiter. Riktignok er det vel ikke umulig å se at noen av disse scenene er det vi på godt gammaldags norsk kaller filmtriks, eller som det på en mer moderne sjargong omtales som CGI, computer generated images – datagenererte bilder.

Akkurat det skal definitivt ikke Skjelvet få trekk for, da det nok er rimelig vanskelig å få bildene av jordskjelvbølgen som feier inn under Oslo til å se mere reell ut. Omfanget av dødstall kunne muligens kommet frem klarere?

Desverre er det flere andre deler av Skjelvet som langt fra sitter like godt. Viktigst av alt er handlingen, fremdriften, skjermtid (det vil si manglende skjermtid for enkelte), samt en strøm av klisjèer som avløser hverandre underveis, samt noen scener når etterskjelvene og bygningsmassene er i ferd med å gi etter som gir rene Titanic-flashback, noe som blir ørlite grann ufrivillig komisk.

Stemningen i filmen, særlig før katastrofen inntreffer, er dessuten såpass mye mere grå og trasig enn forløperen Bølgen, at det er markant. At nettopp Skjelvet er en oppfølger til Bølgen er da også et moment her. Den blir litt for mye oppfølger, med litt for mange scener vi vel egentlig så i Bølgen, bare da med masse vann i omløp.

Det svakeste med Skjelvet er nok oppbygningen mot klimaks, når det braker løs, for det går veeeeldig sakte fremover, og vi får det smurt inn at hovedpersonen Kristian (Kristoffer Joner) sliter med ettervirkningene av det som skjedde for tre år siden i Geiranger, der han og familien så vidt overlevde monsterbølgen. Det er selvsagt et menneskelig drama oppi det hele også, med forskeren og familiefaren som har mistet gnisten etter katastrofen med flodbølgen.

Historien i Skjelvet er da iallefall enkel. Geologen Kristian har forlatt familien og lever eremittens tilværelse langt oppi fjellsidene i Geiranger, men en ulykke i Oslofjordtunnellen hvor to personer omkommer – deriblant en forsker –  fører Kristian tilbake til familien i Oslo, der han nå er overbevist om at et enormt jordskjelv vil inntreffe når som helst.

Selvfølgelig er det ingen som tror han, og han avvises bryskt av jordskjelvekspertene som sitter foran maskinene sine og overvåker all slik aktivitet.

Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg ikke vet stort om målinger av jordskjelv, jeg aner ikke om hvorvidt det er mulig å forutse elller varsle om nært forestående naturkatastrofer av den art.

Kristian mener imidlertid at det er mulig, og geolog, ekspert og nasjonalhelt som han er etter ulykken i Geiranger, fremstår det som litt snålt at han nærmest avspises som en tusseladd når han forsøker å få frem bekymringene sine for hva som kan ramme Oslo. Dessuten, når man altså slik som i filmen har dette firmaet eller organet, kall det hva du vil, som sitter og overvåker jordskjelvaktivitet, hvorfor i pokker er de der egentlig?

Stig Amdam, som spiller lederen for dette jordskjelvsenteret, fremstår som en uvitende og nonchalant turist med lua i hånda. Riktignok syns jeg ikke filmens manus er god nok på å få oss til å forstå hvorfor Kristian er så urolig, selv om vi jo vet at han har rett.

Så var det disse klisjèene da, for de er det noen av. Eksperter som ikke vil høre og som portretteres som halvveis useriøse og litt sånn “pytt pytt dette var bare konstrueringsfeil” når et signalbygg i Oslo rystes i det som er et mildt forvarsel. Vi har noen melodramatiske scener som kunne vært nedtonet ørlite, og det er også noen scener hvor likhetene med den første filmen blir litt for åpenlyse.

Dessuten er det noen tilfeller av valg som oppleves som alt for enkle, ikke troverdige eller ikke henger på greip, slik som at Kristian uhindret kan kjøre inn i en avstengt tunnell etter en ulykke, eller at en bombetrussel ringes inn uten at vi hører noe som helst om det mer, og det er flere slike detaljer som er irriterende små nåler man trår på.

I Geiranger var familien Eikjord, bestående av Kristian, Idun (Ane Dahl Torp) og de to barna, tenåringsgutten Sondre (Jonas Oftebro) og den unge datteren Julia (Edith Haagenrud-Sande) innesperret i en dødsfelle på et vannfylt hotell, og jaggu er det ikke på et av landets digreste hoteller de ulykksalig nok befinner seg i denne gangen også, når skjelvet ryster.

Det vil si, Sondre er jo ikke der. Han har nemlig til stor skuffelse blitt redusert til næmest statist å regne i Skjelvet. I Bølgen hadde Jonas Oftebro en viktig rolle som sønnen Sondre, men i Skjelvet er han stort sett ikke å se, og jammen virker det som han ikke er fremst i tankene hos den ene av foreldrene heller når jorskjelvet starter sine herjinger og massive ødeleggelser.

I de scenene hvor vi derimot får se Sondre er han som ventet et sympatisk tilskudd til filmen. Nordnorsk kjæreste har han jaggu fått seg, og han har begynt å studere. Ekkel foreleser har han også pådratt seg. De har man jo opplevd noen av, ikke sant? De som anser telefonen som et forferdelig instrument, og som er klar til å kjeppjage enhver eier hvis mobil lager lyd.

Det er jo stygt å si det, men siden nå dette kun er film og fiksjon, så er det nesten som man håper at den oppblåste fyren får taket i skolten……

Joner og Dahl Torp spiller på de trygge strengene og gjør sine figurer gjennomført bra, så det er ikke spillet det står på. Skjelvets store styrke er det faktisk den desidert yngste av ensemblet som står for. Kristian og Iduns datter Julia, glimrende spilt av pur unge Edith Haagenrud-Sande, er nemlig uten sidestykke Skjelvets ener.

Den unge jenta med sine store øyne, som passer perfekt i denne settingen hvor hun skal få formidle både glede over å se faren igjen, uro, frykt, redsel og direkte grøss, er 12-13 år nå, men spiller yngre i filmen, leverer iallefall en kraftprestasjon. Særlig når det kommer til ansiktsuttrykk, og det å være behersket i en mildt sagt kaotisk omgivelse. Julia/Edith får velfortjent ros, for et funn (det så vi jo forsåvidt og i Bølgen).

Scenene med Julia i infernoet som oppstår, hvor det kjempes for livet, er filmens aller beste, og kanskje mest nervepirrende, for filmskaperne vet naturligvis at det å sette et barn i livsfare gir gysninger hos publikum.

En spoiler i dette avsnittet, så hopp over til neste hvis du ikke vil vite.

I Bølgen husker vi at alle filmens hovedpersoner kom fra det med livet i behold. Like gildt får vi det ikke denne gang, for en av karakterene det knyttes bånd til får en dramatisk utgang. Hvorvidt dette var nødvendig kan sikkert diskuteres. Iallefall er det derimot noe forutsigbart at det vil skje slik situasjonen utspiller seg.

—— Spoiler slutt ——-

Denne gang er det forresten skrevet inn en ny rollekarakter som blir Kristians gode hjelper i jakten på hva som egentlig skjedde i ulykken inne i Oslofjordtunellen, samt i kampen om overlevelse i det vaklevorne vraket som en gang var et luksuriøst og prangende hotell.

Etter den nevnte forskerens død oppsøker nemlig Kristian huset der denne bodde. Han blir der kjent med den forulykkedes voksne datter Marit, spilt av spillefilmsdebutant Kathrine Thorborg Johansen, som man kanskje husker fra rollen som fru Brattskjær i NRK-suksessen Heimebane. Skjelvet trengte et nytt ansikt med tanke på forløperen, så rollefiguren Marit tilfører filmen et moment som den nyter godt av. Marit har ingen bånd til familien Eikjord, derfor blir det et spenningsmoment i hvor langt hun er villig til å strekke seg.

Der Skjelvet også scorer, og som gjør at filmen ikke er dårlig, er at den, når det omsider begynner å bli dramatikk, trykker på noen effektive knapper som bidrar til å holde spenningen oppe. Dog må det igjen bemerkes at filmen bruker alt for lang tid på å komme igang. Selv om det ikke føles direkte kjedelig da heller kjennes de første 45 (opp mot 60?) minuttene som for lange og med ikke tilstrekkelig relevant innhold, særlig når vi jo tross alt vet hva som skal komme.

Som nevnt er det alltid en nerve når det dreier seg om et barneliv i fare, slik som når Julia står midt i katastrofen. Vi ser Oslos signaturbygg smuldre opp ett etter ett. Postgirobygget bukker under og dundrer inn i Plaza, slottet smuldrer vekk og på ødeleggelsesskalaen er dette av en art vi selvsagt aldri før har vært i nærheten av å se på norsk, eller forsåvidt skandinavisk film.

For å overgå dette må vel kanskje atombomben slippes. Likevel forskånes publikum fra mye voldsomme inntrykk av død og fordervelse, selv om vi forstår at her har masser omkommet, trolig også de barna vi så i fugleperspektiv på Ekebergsletta, før naturkreftene gjorde sletta noe mere uslett.

Den nesten overdramatiske musikken som gir en skrekkblandet fornemmelse av krig og grøsser er også med på å gjøre en del scener mer skremmende og dramatisk. Teknisk sett er det lite å sette fingeren på, her er raske klippinger og kameraføringer, det er dundrende brak (noen ganger løftet opp av musikkbruken), og det er faresignaler og snikende uro å spore. Selve dramatikken når katastrofen inntreffer er av høyt kaliber og godt for et kinoformat, men jeg kunne vel ønsket meg å se den fra fleres ståsted enn bare familien Eikjords.

Jeg kjedet meg som sagt ikke iløpet av de omlag 105 minuttene filmen varer, men jeg ble på ingen måte blåst av banen heller. Her er et knippe scener som er såkalte på kanten av kinosetet-scener, men når det hele er ved veis ende kan jeg ikke fatte og begripe hvordan og hvorfor et unisomt kobbel av norsk presse og filmanmeldere har lovprist Skjelvet som helt fantastisk. Fantastisk er nemlig dette slett ikke, men du kommer neppe til å kjede deg nevneverdig heller. Sjansen er derimot god for at filmen faller i smak som katastrofe-underholdning.

Når Filmhjerte skal sette vurderingen på filmen oppleves det som litt vanskelig. Filmen har en rekke sider ved seg som er langt fra å berøre toppen av skalaen. På den annen side er det formidabelt levert av unge Haagenrud-Sande, og de andre rollefigurene i fokus, minus Andam, gjør det bra. I tillegg fungerer de tekniske sidene ved filmen stort sett som bare juling, den er slående godt laget rent visuelt, og en nerve er det selvsagt.  Fire filmhjerter/Terningkast 4? Det kan greit forsvares. Jeg heller litt mot kun 3, men det vil være for kjipt etter en film som tross alt holdt oppe oppmerksomheten hele veien. Derfor får det bli 4 filmhjerter og øyne på terningen.

Forøvrig ble den umiddelbare trangen til å ønske seg bosatt i Oslo litt mindre etter å ha sett Skjelvet 😉

For som vi vet. Et stort jordskjelv kan teoretisk ramme hovedstaden.

♥   ♥   ♥   ♥   –   –

#skjelvet #kino #skjelvetfilm #film #filmer #filmtips #filmhjerte  #filmsnakk #kinofilm #jordskjelvfilm #oslofilm #fantefilm #nordiskfilm #Oslove

En fortvilet mor, en 6 år gammel hjerteknuser – og en syriskfødt gisseltager. Den svensk-danske ambisiøse spenningsserien GREYZONE fra 2018 som ligger på NRKs nett-TV frem til 3. oktober får varme anbefalinger fra Filmhjerte.

Greyzone

Dansk/svensk spenningsserie i ti deler (2018)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Produsert av Cosmo Film i samarbeid med TV 2 Danmark, TV4 Sverige, C More Sverige, ZDFneo Tyskland, NRK, SF Studios Sverige, Nadxon Film og ITV Global Entertainment.

Serieskapere: Oscar Söderlund, Morten Dragsted og Rasmus Thorsen.

Originaltittel: Gråzon

Medvirkende: Birgitte Hjort Sørensen, Ardalan Esmaili, Joachim Fjelstrup, Tova Magnusson, Lars Ranthe, Johan Rabaeus m.fl.

Multinasjonale selskaper som utvikler og selger utstyr til krigsbruk, gisseltaking, utpressing, planlegging av terror, politijakt på terrorister, høyt trusselnivå, dobbeltspill og et spenningsladet kammerdrama med en terrorist, en mor, og hennes 6 år gamle sønn, er hovedingrediensene i denne spenningsserien som blant annet utspilles i København og Stockholm. Ved havna i Göteborg stoppes en trailer med et stjålet missil ombord, og politiet frykter en terroraksjon på svensk eller dansk jord.

I form og tematikk er kanskje ikke Greyzone grensesprengende eller direkte original, for utgangspunktet virker velkjent, men serien ble for meg en stor positiv overraskelse. Handlingslinjene er lette å følge, plottet er ikke inviklet, og de menneskelige relasjonene som utvikles i løpet av serien gjør dette til en tidvis intens og veldig spennende affære. Det er likevel ikke til å unngå likhetene med en seersuksess som Broen og andre skandinaviske dramathriller-serier, med svensk og dansk politi som samarbeider i etterforskningen av en terrortrussel.

Serien som ble sendt på svensk og dansk TV vinteren 2018 og i sommer på NRK, er en avsluttende serie. Mottagelsen i dansk presse var ikke helt topp, med karakterer midt på treet og litt over. Filmhjerte mener imidlertid at Greyzone er nok en “nordic noir”-krim av god kvalitet.

En av faktorene som først og fremst gjør Greyzone til en liten rysare som raskt oppslukte meg i handlingen er Birgitte Hjort Sørensen, som spiller droneutvikleren Victoria, en alenemor i København med en toppstilling i en svensk hurtig voksende bedrift som er i ferd med å få et stort økonomisk gjennombrudd.

Når en gammel studiebekjent av henne, journalisten Iyad, tar henne og sønnen hennes som gisler i deres eget hjem og starter å presse henne til å hjelpe med å få en drone i lufta og inn på beskyttet område, starter et drama som svinger innom både klassisk kammerspill, psykologisk spill og relasjoner i utvikling.

Hjort Sørensen har av flere fått ord på seg for å her levere karrierens beste rolletolkning, og det forstår jeg. For hun er briljant i rollen der frykten lyser ut av øynene hennes, mens hun fortsatt klarer å beholde fatningen. Likevel er det hennes 6 år gamle sønn, Oskar, som står tilbake som Greyzone sitt definitive toppkort, ettersom den supersjarmerende guttungen blir en sentral brikke.

Oskar spilles av 7 år gamle Virgil Katring-Rasmussen, som på kort tid har blitt en av Danmarks mest ettertraktede barneskuespillere. Jeg vil faktisk dra visse sammenligninger i hans prestasjoner med høyt bejublede Jacob Tremblay i den Oscar-nominerte filmen Room fra 2016, uten videre sammenligning annet enn at de begge presterer ekte og har stålkontroll både på tale (fremføre replikkene troverdig og med innlevelse), mimikk, den barnlige forsiktigheten, nyskjerrighet, hengivenhet og tilstedeværelse.

Når terroristen Iyad tar Victoria som gissel i hennes eget hjem, mens sønnen er på ferietur til Paris sammen med faren, forkludres planene hans når Oskar kommer hjem til moren fra ferien.

Oskar senser raskt at forholdet mellom moren og Iyad, som angivelig bor hos Victoria noen dager mens han er på jobb i København, er anspent, og han misliker Iyad. Imidlertid starter det sakte men sikkert å utvikles en tett relasjon mellom de tre, særlig kommer Oskar tett på Iyad og knytter seg til han.

Samtidig er Victoria desperat, og klarer å komme i kontakt med politiet. Gjennom hemmelige og godt skjulte møter går Victoria med på å fortsette å være Iyads gissel, for å kunne hjelpe politiet med å ta de som står bak en planlagt terroraksjon hvor et stjålet missil er planlagt brukt. Disse hemmelige samtalene med politiet er en av de tingene som driver spenningen fremover, for hvor lenge klarer Victoria å holde kontakten med politiet skjult? Vi serveres noen scener hvor adrenalinet stiger og hvor en effektiv klipping og kameraføring bidrar til å øke magesuget.

En glimrende jobb gjør også svenske Ardalan Esmaili i rollen som terroristen Iyad. Sjelden har vi i en slik krimspenningsserie fått et så nyansert og nært bekjentskap med en skurkerolle. Hvis det nå er det han er da? Han er vitterlig gisseltager nå og med på å planlegge et angrep, men hva ligger bak?

Serien bygger seg sakte også opp mot å komme inn under huden på Iyad. Hva former en terrorist?

Den er god på det forresten, Greyzone, å komme inn under huden på rollefigurene som står i fokus, i første rekke Victoria, Oskar og Iyad.

Spørsmålene som melder seg underveis er mange rundt hvordan Victoria vil klare å opprettholde dobbeltspillet hvor hun må stjele sensitiv informasjon fra arbeidsplassen sin, samtidig som hun må holde skjult for terroristene at hun er i kontakt med politiet, hva skjer med henne og Oskar dersom de oppdages, og ikke minst, hvordan påvirkes Iyad av de stadig tettere båndene han knytter med 6 år gamle Oskar, og etterhvert Victoria? Vil publikums syn på Iyad snu fra vrede til sympati? En rystende hendelse midtveis fører også til opphetet stemning og redsel.

Det er nemlig de menneskelige relasjonene og samspillet mellom de nevnte tre som er Greyzone sitt pumpende hjerte. Det er tidvis nervepirrende.

Når det gjelder etterforskningen av det som er under utvikling er det mere så som så til tider. De to politietterforskerne;  danske Jesper (Joachim Fjelstrup) og svenske Eva (Tova Magnusson), er mer fargeløst presentert av manus, uten veldig mye bakgrunnsmateriale å lage et fundament av for oss som ser på. Jesper er den sympatiske, lyttende og noen ganger egenrådige, men også med en forsiktig fremferd, mens Eva er mer strømlinjeformet, men med en god moral i bunn.

Som vi raskt erfarer har Jesper en trøblete fortid bak seg, og vi kommer litt under huden hans også, likevel fremstår bakgrunnshistorien hans som brukes litt tid på som et uvesentlig sidespor som mest av alt bare forstyrrer. Vi skjønner likevel at Jesper slites mellom sine vurderinger og den jobben som må utføres. Det er en tynn åre som stakes ut for å gi Eva litt bakgrunn også, uten at det sidesporet blir noe annet enn en avkjøring. Begge skuespillerene gjør imidlertid en god innsats og sørger for et bra samspill.

Samarbeidet mellom svenskenes SÄPO og danske PET (Politiets etterettningstjeneste)  ledes av Pet-sjefen spilt på forbilledlig vis av rutinerte Lars Ranthe, som gjør en troverdig tolkning av en polititopp uten den arrogansen man mange ganger ser i slike roller. Johan Rabaeus derimot gir kombinasjonen topp og arrogant et typisk ansikt, i rollen som den selvgode millitærsjefen som er med i etterforskningsledelsen.

Ellers er handlingsløpet ganske rent og ukomplisert i Greyzone. Det kan selvsagt være både positivt og negativt, men de enorme overraskelsene får vi ikke underveis. Eller?

Broen-sammenligningen er allerede nevnt, men der Broen ofte var voldelig og brutal, er Greyzone skånet for den samme voldsbruken i det utstrakte omfanget, riktignok henger det stadig trusler i lufta om både vold og det som verre er. Men selve strukturen gir vibber til Broen, dog uten lederskikkelsene i etterforskningsbiten. For det er ingen tvil om at det i Greyzone er Victoria, sønnen Oskar, og terroristen Iyad, som er i hovedfokus.

Serien retter også et fokus på etikk og moral i den stadig grensesprengende utviklingen innen teknologi, både når det gjelder droneteknologi og overvåkning. Også disse faktorene gjør serien interessant. I tillegg vil man muligens kunne si at serien også spiller noen strenger på fremmedfrykt og forhåndsdømming?

Blåsone for Oskar og Iyad, mens det er anspent mellom Victoria og Iyad…

Ikke alt som foregår er like troverdig, og et par ganger blir det for spinkelt (som den scenen der ei katt løper ut ei dør, noe som skal vise seg å få stor betydning. Den ble både litt for opplagt og teit), men som jeg så ofte sier om serier og filmer, det er ikke en dokumentar, men en fiktiv serie. Visse kuntneriske friheter og små snarveier må være innafor, så lenge det ikke grenser til det latterlige. Det gjør ikke Greyzone som forøvrig først og fremst fremstår som et karakterdrevet spenningsdrama. Dog kunne man gått mer i dybden på politietterforskningen og de menneskene vi møter der. Disse karakterene blir for grå og intetsigende egentlig.

I sum holder Greyzone derimot i massevis til å holde spenningen oppe gjennom sine 10 episoder.

De 10 episodene er på 40-45 minutter hver, og funker perfekt for “bingwatching” over to-tre kvelder.

Jeg liker dette, og bedømmelsen, litt snill får man være, blir fem av seks filmhjerter.

♥   ♥   ♥   ♥   ♥   –

#Greyzone #greyzoneserie #seriesnakk #serietips #danskdrama #svenskdrama #nrk #nrktv #nettserier #serieanmeldelser #filmhjerte #tvserie #tvserier

Legg gjerne igjen meninger, innspill og kommentarer om Greyzone i kommentarfeltet 🙂

En ny spillefilm om jævelskapet som rystet Norge 22. juli 2011 er like rundt hjørnet, en spillefilm som Filmhjerte ser frem til å se. Man kan vel ikke si det er noe man direkte gleder seg til. Det dreier seg naturligvis om den senere tids mye omtalte kommende Netflix-finansierte 22. JULY fra regissør Paul Greengrass, som vi jo vet tidligere har blitt Oscar-nominert for en film om en grufull og utenkelig terrorhandling (United 93, filmen om 9/11-terroren i USA).

Filmhjerte har nylig sett Erik Poppes norske dramafilm UTØYA 22. JULI (også kjent som U July 22), og har drodlet ned noen tanker om filmen, og om kommende filmer om samme tematikk. Dette er derfor ikke en tradisjonell filmanmeldelse og omtale, men en slags kombinasjon av filmomtale og snakk om en kommende film.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Eller, er spent på, er vel mer riktig å si enn at jeg ser frem til.

Jeg hadde egentlig ikke så veldig lyst heller til å se disse Utøya-filmene i utgangspunktet når jeg hørte om de for første gang, men nå har jeg jo et åpent sinn rundt mye av film, så jeg fattet vel interessen etterhvert, slik det nok var for mange andre også.

Etter at jeg nå omsider har sett Erik Poppes UTØYA 22. JULI, steg interessen for det som skal komme. Poppe sin film er nemlig såpass nennsomt behandlet for å ikke virke støtende eller upassende. Til tross for tendenser til pipekonsert og buing fra salen da den hadde verdenspremiere i Berlin, har filmen senere fått en stort sett gjennomgående god mottagelse fra presse, filmanmeldere og publikum.

Når det gjelder Greengrass sin film er det likevel stor spenning rundt hvorvidt den får samme stort sett positive mottagelse. Senhøsten 2017 signerte nemlig over 22 000 personer under på en underskriftskampanje mot den kommende Netflix-finansierte filmen, og oppfordret til boikott både mot filmen og Netflix (kilde: Aftenposten 7. nov. 2017), så det er utvilsomt en kontroversiell film som snart er premiereklar.

Tidligere i uka slapp Venezia-festivalen, der Greengrass-filmen skal ha verdenspremiere, tre stillbilder fra 22. JULY, tre stillbilder som gir en bitteliten pekepinn på hva vi har i vente. Jeg har dessuten fått tilgang på en ørliten titt på en uferdig trailer som ikke er sluppet ennå.

Men som vi allerede vet fra medieomtaler vil vi i Greengrass sin film få visualisert selve terroristen, som spilles av Anders Danielsen Lie. Han er en av norsk filmindustris sterkeste kort, og det er et modig valg av han å ta på seg rollen som Norges mest forhatte mann, kanskje gjennom alle tider (?), Anders Behring Breivik. Ikke minst vil det være knyttet betydelig spenning rundt hvordan beistet fremstilles. Vil filmen være spekulativ? Vil filmen gjøre et forsøk på å skildre historien sett fra Breiviks ståsted?

Det ene stillbildet som er sluppet fra filmen viser rettssalscener. Om det er noe det norske folk har sett mer enn nok av er det vel Breivik i retten, så forhåpentligvis er fokuset lagt på den overlevende fra Utøya, Viljar Hanssen og broren Torje fra Tromsø, som filmen etter sigende skal handle om. De to spilles av Jonas Strand Gravli (Viljar, til høyre på bildet under. Gravli huskes fra NRKs Heimebane der han spilte ekkel kjøkkengutt) og hittil relativt ukjente Isak Bakli Aglen (t.v. på bildet). Stillbildene fra Greengrass sin film har noe over seg som virker triggende for interessen.

At vi vet at de to brødrene heldigvis kom levende hjem fra Utøya er fint å tenke på, men hvordan filmen behandler ettervirkningene (hvis den gjør det) blir veldig interessant å se. Greengrass sin film er forøvrig basert på Åsne Seierstad sin bok om Utøya, “En av oss“.

Vil vi få se ihjelskutte ungdommer? Spørsmålene er naturligvis de samme rundt disse produksjonene. Poppes film, som jeg altså omsider har sett, er gledelig nok iallefall ikke spekulativ, selv om den viser et par veldig sterke close-up bilder av drepte barn/ungdommer. Men som sagt er ikke den filmen verken spekulativ eller laget i underholdningsøyemed slik jeg ser det. Om UTØYA 22. JULI er en fantastisk film vet jeg derimot ikke helt om jeg syns. Det er ikke umulig at den derimot er mer viktig enn den er bra. Altså, filmen er slett ikke dårlig, bare ikke helt som ventet.

I Erik Poppe sin UTØYA 22. JULI som hadde premiere tidligere i år får vi nemlig ikke se terroristen, annet enn i siluett på lang avstand i to-tre veldig kjappe blikk. Vi får ingen forståelse i filmen av hva som skjedde, eller hvorfor. Poppes film er utelukkende en, fiktiv, fortelling om hvordan de 72 minuttene Utøya-massakren foregikk kunne ha utartet seg for noen av ungdommene som var på øya.

Historien baserer seg likevel på vitnesbyrd fra overlevende som var på Utøya samt kjente fakta, og er således viktig.

Fra det første skuddet høres på Utøya omlag 10-15 minutter inn i filmen går UTØYA 22. JULI inn i en 72 minutter lang seanse der vi følger hovedpersonen Kaja tett på kroppen, gjennom det som oppleves som en eneste lang filmtagning (egentlig er det flere innspilte scener, riktignok filmet i kronologisk rekkefølge, som senere er flettet sømløst sammen slik at det ser ut som kamera følger hovedpersonen uten stopp i 72 minutter, ifølge filmnettstedet Montages sin analyse av filmen).

Tiden står stille.

Et av områdene UTØYA 22. JULI skildrer aller best eller sterkest er redselen og panikken hos noen av ungdommene, og filmen får oss mer enn noe annet til å virkelig undres over hvordan i Guds navn det var mulig at det kunne ta så lang tid før hjelpen nådde Utøya. Det er ikke til å komme fra at Poppe sender signaler til de ansvarlige for beredskapen, men det er da stort sett også det eneste spørsmålet filmen egentlig tar opp. Poppe kunne nok med stor fordel våget mere.

For i 72 minutter jaget terroristen livredde og vettskremte ungdommer på vill flukt på den lille hjerteforma øya, mens han slaktet for fote. Filmen er skånsom på det feltet. De fleste som ser filmen vet vel allerede hva som skjedde, så at dette ikke er en actiondrevet film er nok bra.

Andrea Berntzen i rollen som Kaja bærer hele den filmen på sine skuldre i form av å være filmens hovedkarakter, for selv om vi også får møte en håndfull andre rollefigurer er det først og fremst Berntzen som må berømmes for en fantastisk prestasjon. Redselen, godheten og styrken til Kaja. Alt så glimrende formidlet.

Det er litt varierende spill hos flere av de andre, selv om noe av poenget er å vise de ulike reaksjonene og sinnstemningene, men du store hvilken formidabel jobb av da 19 år gamle Andrea Berntzen.

Historien ellers blir etter mitt syn litt for…jeg vil ikke si tynn eller fjern, men det mangler noen elementer, som er litt vanskelig å beskrive. I filmens første scene fra Utøya ser vi Kaja se inn i kamera mens hun sier, “dere vil aldri forstå”. Og akkurat i det vi tror det er seerne hun henvender seg til, litt av en klisjè ville det vært, går hun “inn” i filmens univers igjen når vi ser at det slett ikke er oss hun snakker til, men til foreldrene i telefonen, foreldre som er engstelige etter å ha hørt om eksplosjonen i regjeringskvartalet.

Kajas ord kunne like gjerne vært rettet mot publikum, for Poppes film gir aldri publikum noen forståelse av hva som skjedde. Men så visste jo heller ikke ungdommene på Utøya hva det var som angrep dem, og derfor er filmens tekstplakater på slutten (og i begynnelsen), samt virkelige arkivklipp fra bombekaoset i Oslo, viktige, for å gi en forståelse.

UTØYA 22. JULI blir likevel aldri for meg en så ekstrem sterk opplevelse som jeg hadde trodd det kunne bli, selv om den fortsatt kverner litt i bakhodet noen dager etter at jeg har sett den. MEN – her kommer et par spoilere om du ikke har sett filmen – Selvsagt er det vondt, faktisk helt for jævlig, å se den unge gutten som sitter død i vannkanten mot slutten av filmen, selvsagt er det forferdelig med den gråtkvalte jenta som dør i Kajas armer mens Kaja prøver å trøste henne og holde liv i henne, og likeså er Kajas telefonsamtale til moren hjerteskjærende. Dette samt filmens sluttsekunder er kraftig kost som utfordrer publikum, og som sitter i kroppen.

En del av reaksjonenen fra ungdommene som har gått i skjul kan kanskje være vanskelig å ta inn over seg for oss utenforstående, som når noen sier at “det er ikke plass” til deg her, og lignende, når de står gjemt. Helt klisjefritt er det heller ikke, som når moren til ei jente ringer akkurat i det datteren har trukket sitt siste åndedrag.

UTØYA 22. JULI sitt aller sterkeste kort er som sagt rollefiguren Kaja, for nettopp Kaja er en billedliggjøring og personalifisering av de mange sympatiske, politisk engasjerte, flere av dem samfunnsbevisste og omsorgsfulle ungdommene som dro til Utøya en sommerdag i juni 2011, men aldri kom tilbake.

Har du ikke sett UTØYA 22. JULI ennå kan den anbefales. Jeg gir den et solid terningkast 4.

PS: UTØYA 22. JULI er nå tilgjengelig både på Blu-Ray, DVD, og digitalt kjøp hos f eks iTunes o.l.

#filmhjerte #filmsnakk #filmprat #filmer #norskfilm #erikpoppe #utøya22juli

Dette er Filmhjertes 10 favorittfilmer med Tom Cruise! Fredag er det norsk premiere for den nye Mission: Impossible – Fallout, med Tom Cruise i hovedrollen. I den anledning blir det listelaging her på filmbloggen!

Toppfoto: Licensed from ImageCollect / yayimages.com

Den 56 (!) år gamle superstjernen hadde sin første filmrolle som tenåring, som 18-19 år gammel i Endless Love fra 1981. Siden den gang har det gått slag i slag for Cruise, som uten å overdrive er en en av verdens mest populære skuespillere blant publikum, selv om han også er kontroversiell.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som skuespiller er Tom Cruise utvilsomt en av de virkelig store entertainerene. En som nær sagt alltid leverer. Rekken av filmer vi har elsket å se stjernen i siden den spede debuten i Endless Love er nesten endeløs.

Filmhjerte har derfor her satt opp en personlig Tom Cruise Topp 10-filmfavoritter.

Lista er forøvrig satt opp før den nye M:I – Fallout er sett. De aller beste Cruise-filmene, etter Filmhjertes mening, er forresten de som ligger noen år tilbake i tid.

God fornøyelse 😉

10

AMERICAN MADE (2017)

Rollefigur: Barry Seal

9

EYES WIDE SHUT (1999)

Rollefigur: Dr. William Harford

“Erotisk”/mystisk dramathriller fra selveste Stanley Kubrick, der Cruise spilte mot sin daværende kone Nicole Kidman.

8

RAIN MAN (1988)

Rollefigur: Charlie Babbitt

Suksessen Rain Man troner fortsatt høyt som en av Cruise sine topprestasjoner.

Sammen med Dustin Hoffman utgjorde de brødrene Charlie og Raymond, som møtes for første gang i voksen alder når autistiske Raymond arver flere millioner dollar, penger som Charlie vil forsøke å lure fra han.

7

COLLATERAL (2004)

Rollefigur: Vincent

En leiemorder (Cruise) tar en drosjesjåfør som gissel og tvinger han til å være sjåfør for han en kveld.

Cruise – for anledningen i sølvgrå manke –  var nesten god som gull i denne rollen, men i Collateral var det Jamie Foxx, i rollen som drosjesjåfør, som var aller best.

6

MISSION: IMPOSSIBLE II (2000)

Rollefigur: Ethan Hunt

Den andre Mission: Impossible-filmen.

5

MISSION: IMPOSSIBLE III (2006)

Rollefigur: Ethan Hunt

Film nummer tre i rekka av Mission: Impossible.

4

THE FIRM (1993)

(Norsk tittel: Firmaets mann)

Rollefigur: Mitch McDeere

Cruise briljerte i rollen som advokaten som havner i problemer med firmaet han jobber for når han oppdager at flere ansatte har omkommet under mistenkelige omstendigheter.

Glimrende og veldig spennende thriller, med en briljant Cruise.

3

TOP GUN (1986)

Rollefigur: Maverick

Cruise sitt definitive gjennombrudd. Han hadde allerede gjort seg bemerket som ungdomsidol i filmer som blant andre Risky Business (Frekke Forretninger, 1983) og All The Right Moves (Harde taklinger, 1983) før han med rollen som jagerpiloten Maverick fløy rett opp i A-klassen av fremadstormende og populære skuespillere.

Top Gun scorer høyt på det meste. Cruise er svimlende god, filmen i seg selv, altså handlingen, er spennende, og Top Guns soundtrack er legendarisk.

2

MISSION: IMPOSSIBLE (1996)

Rollefigur: Ethan Hunt

Rollen som Ethan Hunt har naturlig nok etterhvert blitt en av Cruise sine aller best kjente, ettersom rollen har blitt gjentatt i ikke mindre enn fem vellykkede oppfølgere.

Cruise i rollen som Ethan Hunt, en hemmelig agent som uskyldig blir anklaget for drapene på sin egen etterretningsgruppe. Han er på flukt fra regjeringens leiemordere, bryter seg inn i CIA’s mest uinntrengelige hvelv, klamrer seg til taket på et lyntog i fart, og alltid ett skritt foran sine fiender er han i ferd med å avsløre den sjokkerende sannheten.

Ethan Hunt har altså blitt en ikonisk filmfigur for Cruise, som slo gnister av i denne knakende gode “moderne” actionklassikeren, som var ganske så spektakulær da den kom, og som har tålt tidens tann meget bra. Jon Voight er forresten favorittskurken min i disse filmene.

Undertegnede har altså ikke sett nye Fallout ennå, men ut fra rapportene å bedømme er den sjette M:I-filmen en skikkelig kraftpakke!

1

A FEW GOOD MEN (1992)

(Norsk tittel: Et spørsmål om ære)

Rollefigur: Lt. Daniel Kaffee

Hvorfor A Few Good Men har sneket seg helt til topps på denne listen er kanskje et spørsmål noen sitter med, for det må innrømmes at “Et spørsmål om ære”, som den heter på norsk, ikke er den opplagte filmen å plukke ut som DEN ene man bare må se med Tom Cruise i, det kan betegnes som et litt overraskende valg på førsteplass vil nok noen mene.

Se filmen, om du ikke har sett den, og du vil forhåpentligvis forstå hvorfor den er på topp her. Det er nemlig en knakende god rettsdrama-thriller med en rekke glimrende skuespillere på plakaten. Cruise har selvsagt hoverollen i denne fire ganger Oscar-nominerte 90-tallsklassikeren, hvor han får selskap av celebriteter som Jack Nicholson og Demi Moore, Kevin Bacon, Kiefer Sutherland og Cuba Gooding, Jr., med flere.

Det som likevel først og fremst plasserer dette som Filmhjertes Tom Cruise-favoritt er det faktum at han rett og slett var drivende god, beint fram glitrende, i rollen som millitær forsvarsadvokat i en rettssak hvor to unge offiserer av lav rang står tiltalt som ansvarlige for en, ifølge millitæret, ulykke hvor en menig soldat døde.

FLERE CRUISEPERLER

De som liker en skjorteløs, pur ung, og tydeligvis nyvasket, Cruise kan jo også sjekke ut Taps (Kadettenes opprør, 1981. Jeg har ikke sett den), og allerede nevnte All The Right Moves (Harde taklinger, 1983).

Jeg er ingen utpreget fan av de ganske mye omtalte (vel, de fleste filmene hans er mye omtalt) Cruise-filmene Magnolia, Vanilla Sky, Minority Report, Klodenes Kamp, og Jack Reacher. De er OK, og kan jo være greit å ha sett på grunn av Cruise. Eneste filmen med han i jeg absolutt ikke har likt er Valkyrie, og jeg har ikke giddet å se f eks Oblivion (ironisk nok har jeg valgt et toppbilde til denne bloggposten fra nettopp lanseringen av den filmen), Edge of Tomorrow, The Mummy, Jack Reacher: Vend aldri tilbake, og Den siste samurai.

Se også Jerry Maguire, Coctail, The Color Of Money, Født 4. juli, Days Of Thunder, Mission: Impossible – Rough Nations, Mission: Impossible – Ghost Protocol og Risky Business.

Cruise var forresten ikke bare nyvasket i nevnte Taps. I løpet av en lang karriere har han nemlig neppe overgått krigstrynet sitt fra nettopp denne filmen fra 1981 😉

Har du synspunkter? Egne Cruise-favoritter? Kommentarfeltet er åpent 🙂

#filmhjerte #filmer #filmsnakk #filmtips #filmprat #TomCruise #tomcruisefilms #tomcruisefilmer

Sommertider hei, men det er fortsatt liv i Filmhjerte! Idag: Litt Netflix-snakk.

Etter et langt, ganske vått her nord (joda, noen fine hete dager også) sommeropphold (tror det var noen fotballgreier i Russland også gitt) er filmbloggen så smått i aktivitet igjen, til glede for alle filmfreaker der ute, yeeeei!

Denne gangen tar vi en kikk på nytt på Netflix, som kan være verdt å få med seg. Eller, nytt og nytt, hvor nytt det er kan vel diskuteres, men det er nå i alle fall nye filmtips fra Netflix, om filmer som har blitt lagt til eller oppdaget hos Netflix i løpet av den siste tiden.

Foto: freestocks.org on Unsplash (Netflix/TV)
Foto sommermotiv (television set montasje): Licensed from: brux / yayimages.com

Her er derfor noen filmtips hos Netflix og litt annet aktuelt Netflix-relatert stoff fra den siste tiden:

MISSION: IMPOSSIBLE – ROGUE NATION

I påvente av den mye omtalte blodferske Mission: Impossible-filmen som har kinopremiere i starten av august kan man korte ned ventetida med å se den forrige filmen i M:I-rekka.

Tom Cruise leverer som alltid varene som Ethan Hunt. Snart klyver han opp Preikestolen (som i den snart premiereklare filmen er plassert i indiske Kashmir!), men se han i denne filmen fra 2015 først 😉

DUNKIRK

Kanskje den største toppfilmen på Netflix for tida. Fjorårets gigantiske krigsepos Dunkirk har havnet på Netflix, og selv om det selvsagt er umulig å få like storslagent lyd og bilde som da dette dundret løs på kinoene er det absolutt fortsatt storslagent.

47 METERS DOWN

Ferie i et sommerhett Mexico høres nok forlokkende ut.

Når to søstre i oksygennød på havets bunn, 47 Meters Down, får selskap av sultne hvithaier starter derimot et feriemareritt verre enn sure burritos og lunkent Corona.

IT

Glad i klovner? Sjekk også ut nyversjonen fra ifjor av grøsseren IT, basert på Stephen Kings bok.

Kan også nevne filmen FENCES, for de som liker Denzel Washington og ikke kan få nok av stemmen hans. For i den filmen snakker han, og snakker, og snakker, og snakker mer. Og når du trur han ikke har mer å si snakker han enda mere, og enda mer. Men om folk liker Denzel er jo filmen muligens verdt tida. Altså, jeg liker fyren godt, men denne filmen er kjedelig, og full av svulmende ord.

Jeg nevner den likevel ettersom den ikke er så tilgjengelig ellers på det norske markedet, for til tross for at den var nominert til Oscar for beste film i fjor ble den ikke satt opp på norsk kino.

Ellers er jo som vanlig Netflix bedre på serier enn på filmer, og det dukker ofte opp nye og egne serier. Hvis du har tips og noen korte omtaler av nye serier på Netflix som man bør sjekke ut, si gjerne fra i kommentarfeltet 😉

Ufine venner?

Også en del eldre serier har dukket opp på Netflix, og en av de er FRIENDS, eller “Venner for livet” som den også heter her på berget. Komiserien som var en gigasuksess da den gikk på TV på siste halvdel av 90-tallet og noen år inn i det nye årtusenet ligger ute i sin helhet hos Netflix, og har med det fått mange nye seere, med forskjellig respons.

Jeg syns jo Friends er en morsom serie, og jeg syns faktisk den er morsommere nå enn hva jeg syntes før. Imidlertid har kritikken haglet mot serien på sosiale medier etter at den ble tilgjengelig for nye seermasser via strømmegiganten. Og kritikerne har et poeng, selv om det nok også er lett å falle i “krenk-o-rama”-fallgruvene hvor man tar seg nær av alt mulig.

Likevel så er ikke de som kritiserer serien for å være kvinnefiendtlig, homofob og med utrangerte holdninger helt bak mål. Når man så serien før i tida på TV tenkte man kanskje ikke så mye over det, men når en nå idag ser en rekke episoder på rad, blir det tydelig, og jeg kan til en viss grad forstå de som lar seg irritere og provosere. For det er mye og til dels grove vitser om Ross sin lesbiske eks, redsel for å bli oppfattet som homofil, mobbing og ekle kommentarer om overvektige og et vel noe gammeldags kvinnesyn? Verden og holdninger til forskjellige temaer har jo også forandret seg på de over 20 årene som har gått siden serien hadde sitt kickoff.

Men nå har jeg siden i tidlig sommer sett serien fra start av, og det er mye tidløs komikk og humor her, og sukkersøt kjærleik og forviklinger som fortsatt gir god underholdning.

Jeg gjør oppmerksom på at disse til nå omtalte filmene (og Friends) er tilgjengelig på Netflix i Norge.

Netflix USA

Har du tilgang til Netflix-katalogen for USA (eller Storbritannia f. eks.) vil du finne flere nyere filmer fra de siste par årene, som for eksempel animasjonssuksessene COCO, SING og THE BOSS BABY, eller toppdramafilmer som den alldeles glimrende ROOM med fabelaktige Jacob Tremblay og Brie Larson.

THE HATEFUL EIGHT er også der. Tarantinos westernaction fra 2016. Syv menn og en kvinne, deriblant en dusørjeger og fangen hans, blir værfaste på en nedsnødd landhandel i ødemarka. Stjernespekket, tøft, stilig og blodig, og med et herlig stemningssettende soundtrack fra Ennio Morricone.

Du finner også ganske nye filmer fra i fjor som kritikerroste WIND RIVER og det britiske følelsesladde “skeive” kritikerapplauderte (med god grunn) romantiske dramaet GOD`S OWN COUNTRY (sistnevnte også på TV 2 Sumo), spilt inn i og rundt det forførende Yorkshire-landskapet.

Eller den kontroversielle (?) og beinharde THE STANFORD PRISON EXPERIMENT, en film basert på et virkelig psykologisk fengselsprosjekt hvor 24 mannlige testpersoner ble tildelt roller som innsatte og vakter. Jeg har ikke sett den ennå, men har den på lista 😉 Filmen vant bl.a. beste manus under Sundance-festivalen.

Tilgang til Netflix sin USA-meny, eller andre land, er som kjent egentlig regulert/sperret, men som kjent er det ikke veldig vanskelig å omgå disse regionsperrene (selv om det ikke er tillatt jf Netflix brukervilkår, og dermed på eget ansvar 😉 ).

#netflix #filmhjerte #filmsnakk #filmtips #film #filmer #netflixtips

17 år gamle Simon er som alle andre. Bortsett fra en ting. Han har en hemmelighet.

FILMANMELDELSE

LOVE, SIMON

USA, 2018, romantisk drama/komedie/ungdomsdrama, 1t 50m

Regi: Greg Berlanti

Medvirkende: Nick Robinson, Katherine Langford, Jennifer Garner, Logan Miller, Miles Heizer, Alexandra Shipp, med flere.

Ordinær norsk kinopremiere 15. juni. Hadde førpremiere 8. juni og vises også denne helga enkelte steder.

Sett på: Kino

Slik introduseres filmen for oss av dens hovedperson, Simon (Nick Robinson), som bor sammen med foreldrene og lillesøsteren i en forstad i USA, han går på high-school, har en vennegjeng han henger sammen med hele tida, kjører egen bil og lever et helt normalt liv.

Men han er homofil, og har ikke fortalt det til noen.

Når han en dag finner ut at en anonym gutt har postet et innlegg på skolens nettsider hvor han skriver at han er homo men at ingen vet, finner Simon en sjelevenn, og de to begynner å sende anonyme e-mailer til hverandre, uvitende om hvem den andre er, bortsett fra at de vet at de går på samme skole.

ROBINSON IMPONERER

Etter en klassisk datatabbe av Simon finner den plagsomme medeleven Martin (Logan Miller) ut av Simons hemmelighet, og starter å presse han. Hvis ikke Simon hjelper med å spleise Martin med Simons venninne Abby (Alexandra Shipp), som forresten (selvsagt) overhodet ikke er interessert i Martin, truer han med å oute Simon for hele skolen. Med denne trusselen hengende over skuldrene sine må Simon ta flere valg som kommer til å få innvirkning både for seg selv og vennene hans. Samtidig fortsetter kommunikasjonen på mail med den hemmelige vennen, som bare kaller seg “blue”, og Simon tenker mye på hvem denne personen er, han forelsker seg i denne ukjente, noe som visualiseres gjennom noen filmmatiske grep (faktisk tok det meg en stund å fatte tegninga med de gangene vi ser “Blue” 😉 ).

Nick Robinson har altså hovedrollen som unge Simon, og han leverer en ypperlig prestasjon med sitt sjarmerende og vinnende vesen. Han har dessuten en bortimot perfekt kombinasjon av akkurat den sårheten, styrken og motet rollekarakteren Simon må ha. Robinson kjenner vi etterhvert godt til fra filmer som Jurassic World, Kings of Summer og Being Charlie, men 23-åringen, som lett passerer som 17 år gammel i filmen, gjør her sin til nå beste rolleprestasjon.

Robinson pakker ut et bredt følelsesregister som gjør at han hele tiden føles ekte. Castingen av Robinson som Simon var iallefall en suksess.

SE, HUN LEVER!

Love, Simon er på mange måter naturlig nok båret frem av Robinson, ettersom han jo er filmens hovedperson som alt sentreres rundt. Imidlertid har filmen også mange flere styrker i skuespillercrewet.

Katherine Langford for eksempel. Etter å ha sett henne som “levende død”, sort of speech, gjennom 2 sesonger av 13 Reasons Why er det fint å endelig se “Hannah Baker” levende. Hadde handlingen i denne filmen vært skrevet inn i livet til Hannah i 13 RW hadde vel Hannah hatt enda en grunn? Neida. Før jeg avsporer helt her, la meg bare si at Langford spiller meget godt her, er veldig sjarmerende, og bidrar absolutt til et flott sluttprodukt, selv om rollen hennes muligens er mer anonym enn man kanskje kunne forventet, all den tid hun spiller Simons bestevenn, Leah. Og sammenligningen med serien som har gitt henne gjennombruddet er utelukkende nevnt her for moro skyld 😉

Ei jeg ikke kjente til fra før er Alexandra Shipp, som spiller Abby, som også er med i Simons lille nære vennekrets, som i tillegg består av Nick (Jorge Lendeborg Jr.) og Leah. Sammen med Robinson er Shipp filmens to sterkest kort på skuespillerfronten. Shipp har allerede flere filmer og serier bak seg, som jeg dog ikke har sett, imidlertid håper jeg ihvertfall å se mer fra henne etter dette.

Det er dessuten flere andre gode prestasjoner, og jeg nevner Keinan Lonsdale (Bram), Milez Heizer (Cal, btw enda en fra 13 RW) og Joey Pollari (Lyle), som er tre av birollefigurene vi får stifte litt bekjentskap med.

Det mer voksne publikum vil sikkert dra kjensel på velkjente Jennifer Garner og (for meg ikke så kjente) Josh Duhamel, som spiller Simons foreldre. Noe de gjør bra. Men er de bra foreldre? Jeg kan jo ikke avsløre alt heller 😉 Joda, de er jo det. Eller?

SJANGERMIX

Love, Simon er i hovedsak en romantisk dramakomedie, men med et viktig budskap i bunn, som riktignok ikke klarer helt å bestemme seg for om den vil være en komedie eller en mer seriøs coming-of-age-oppvekstfortelling. For det er mye humor i filmen, som ved et par av skolens ansatte (Tony Hale som rådgiver, og Nathasha Rothwell som tøff dramainstruktør), som er urkomiske og fremstår karikerte, nesten på grensen til tegneserieaktig, men de er festlige og genererer latter blant publikum, og da funker det også, selv om Simons plageånd Martin er i meste laget.

I tillegg bryter filmen et par ganger over i et par visuelle fortellergrep som har ren komedie i seg, men også det fungerer bra. Latteren sitter løst når vi i et knippe scener får se ungdommer avsløre for foreldre sine at de er heterofile (straight).

Filmen er på ingen måter fri for de vanlige klisjèene i slike type filmer. Her er trusler om outing av hemmeligheter, typisk high-school-på-film-skildringer, idrettsarrangementer (og wow, til og med i en scene noe så “utypisk” amerikansk som fotball! Ja, det vi kaller fotball, og som amerikanerne kaller Soccer..men jeg skal ikke gå inn på den digresjonen også ;p), festing, drittkasting, et par bøllefrø, og fine små øyeblikk av typen vi har sett mange av tidligere, og en dramaturgisk linje som følger de kjente grepene fra dramabokas ABC om hvordan lage et romantisk highschooldrama med humor, og alvor i bunn.

Det er en mainstream film, men det er slett ikke utelukkende negativt, for disse klisjèene er i store trekk ikke overdrevet eller plagsomme, men filmen trør jo verken opp nye stier eller viser mye nytt. Likevel er det hyggelig, sjarmerende og filmen er frisk nok til å ikke bli påtagende kjedelig. Forutsigbar er den nok, uten at det ødelegger. Noe lettbeint til tider må det også sies å være, og det er vel heller ikke alle reaksjonene underveis som Simon må håndtere som er like trivelige å bevitne.

Forresten er Love, Simon basert på en bok; romanen “Simon Vs. The Homo Sapiens Agenda” av Becky Albertalli. Jeg har ikke lest boka, men jeg antar at boka i likhet med filmen har de samme viktige poengene. For Love, Simon er ikke bare en historie om søk etter kjærlighet, selv om det naturligvis er et av temaene, det er og en film om å være seg selv, å finne seg selv, forelskelse, og om betydningen av vennskap. Den har en del rørende og småemosjonelle øyeblikk, mye nostalgi (?eller noe lignende…), og filmen klarer å være nær og emosjonell nok til at man rekker å bli glad i de viktigste rollefigurene, og da Simon først og fremst.

Love, Simon er likevel mest av alt en veldig sjarmerende og hjertevarm film, som Filmhjerte selvsagt anbefaler for alle som liker oppvekstsskildringer.

PS: Love, Simon har i skrivende stund 7,9 / 10 i snitt på IMDB.

♥   ♥   ♥   ♥   ♥   –

#LoveSimon #lovesimonmovie #film #filmtips #filmer #filmsnakk #filmhjerte #kino #kinotips #filmprat #filmanmeldelse #anmeldelser

13 Reasons Why var som kjent tilbake på Netflix 18. mai med slippet av sesong 2. Her er Filmhjertes omtale og anmeldelse av sesong 2.

SERIEOMTALE: 13 REASONS WHY – SESONG 2

Hvor: Netflix

USA, 2018, drama

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

13 episoder

Som vi husker fra sesong 1 stod Hannah Bakers tragiske selvmord som seriens mørke bakteppe, og i den nye sesongen spinner man videre på dødsfallet hennes. Hva lå egentlig bak, hvem hadde ansvaret for det som skjedde, og hvem, om noen, kunne forhindret henne fra å ta et slikt drastisk valg?

Sesong 2 handler nemlig i bunn og grunn først og fremst om å stilles til ansvar for sine handlinger. Gjennom nye 13 episoder følger vi i sesong 2 foreldrenes rettssak mot skolen, som de mener er ansvarlige for datterens død. I tillegg fortsetter selvsagt historielinja om Bryce Walker, og voldtekten hans av muligens opptil flere jenter. Vil han måtte stå til ansvar for det han har gjort? Vi får også bli enda mere kjent med Hannah Baker, på godt og vondt, og klassekameratenes og andre elever på skolen sine hemmeligheter avsløres unna for unna.

POLAROIDBILDER OG OPPRIVENDE TEMATIKK

Sesongens hovedtema er som sagt fortsatt omstendighetene rundt Hannahs selvmord, men samtidig følger vi livene til vennekretsen hennes og de andre karakterene fra sesong 1 i tiden etter dødsfallet hennes, og vi ser hvordan de ulike rollefigurene har taklet hverdagen etter bortgangen hennes. Sesongens nye twist oppstår når en rekke polaroidbilder begynner å dukke opp rundt omkring på skolen, bilder som går langt i å antyde at det foregår ting som ikke tåler dagslys. Sentralt står Bryce og baseballkompisene hans. Men hvem er det som sprer disse bildene?

Alle rollekarakterene som stod sentrale i sesong 1 er tilbake i også sesong 2, i tillegg til at vi introduseres for en del nye ansikter, noe som er med på å gi serien en fornyelse.

Av andre sentrale temeaer i sesong 2 står punkter som mobbing, tilgivelse, gruppepress, dopbruk, våpenbruk, homohets og hevn. Her er med andre ord nok av brennhete temaer. Og ikke minst handler sesongen om å bry seg, om å gripe inn og om å se andre.

HANAH BAKER ER TILBAKE

Sesong 1 hadde som mange vil huske en særdeles voldsom grafisk fremstilling av Hannahs selvmord, en scene som vil gå inn i historiebøkene som en av de sterkeste på Netflix, og kanskje i det store og hele også. Heldigvis, og dette er ingen spoiler for det var opplyst om fra teamet bak serien allerede før sesong 2 ble sluppet, får vi ingen tilsvarende scener i sesong 2, det er ingen flere selvmordsskildringer.

Imidlertid kan jeg love dere som ennå ikke har sett sesong 2 at det vil være minst en – kanskje flere – svært opprivende scener som garantert vil huskes ei stund. Uten å spoile handlingen kan jeg likevel avsløre at den ene scenen er en voldshandling inne på et skoletoalett.

Sesong 2 er både engasjerende, tidvis provoserende og velspilt, og har som i den første sesongen et bra spill av samtlige unge skuespillere.

Det jeg personlig likevel ikke er helt med på er måten Hannah Baker fortsatt er med i handlingen på i sesong 2. Jeg skjønner selvsagt at en 13 Reasons Why sesong 2 uten Hannah ville vært merkelig, ja til og med umulig, men jammen er hennes tilstedeværelse i sesong 2 også noe merkelig, uten at jeg kan utdype det noe nærmere uten å avsløre handlingen, og det vil jeg jo ikke i fall noen lesere ikke har sett sesongen ennå. Det er IKKE slik å forstå at jeg syns det er dårlig, bare et premiss som er en smule søkt. Det blir dessuten også som seer vanskeligere å faktisk, som de fleste rollekarakterene vi følger, måtte innse at hun ikke lengre er blant oss.

MYE GODT SPILL – KRAFTPRESTASJON AV DEVIN DRUID

Uansett, Katherine Langford som spiller Hannah gjør det fortsatt på en overbevisende måte. Imponerer gjør absolutt også Dylan Minette i seriens kanskje viktigste rolle ved siden av Hannah, som den særdeles rettferdighetssøkende Clay Jensen, og Devin Druid i rollen som mobbeofferet og utilpasse Tyler Down er kort sagt glimrende.

Vi husker hvordan han i sesong 1 gjerne ble fremstilt som den småkleine smugtitteren som fotograferte folk i smug. Sesong 2 skal gjøre det vanskelig å ikke sitte tilbake med en sympati for han. Transformasjonen til sistnevnte gjennom sesongen er dog ikke et vakkert skue, men du allverden Druid gjør en minneverdig innsats.

En veldig sterk rollefigur er også Tony Padilla, som spilles av Christian Navarro. Tony, som er homofil, farget, og hardhudet, tilfører kanskje også noe nytt til stereotypen mange sitter med om homofile som tenderer mot det mer feminine (selv om også mange andre serier og filmer de siste årene har gjort en stor jobb på det området gjør også 13 RW en viktig innsats på dette feltet). Rollefiguren er dessuten sentral i handlingen ellers også.

Flere av voksenrollene er også stødige som fjell, som Hannas mor Olivia Baker, spilt på formidabelt vis av Kate Walsh. Hun føles så ekte det er mulig, og drivkraften hennes er stor gjennom serien. Jeg liker også godt rådgiveren på skolen, Kevin Porter (Derek Luke). I tillegg syns jeg mor Jensen (Lainie), som spilles av Amy Hargreaves er svært god.

Jessica Davis (Alisha Boe) er med, Justin Foley (Brandon Flynn), Jessicas ex-kjæreste, er selvsagt tilbake (og gjør en veldig fin figur), Miles Heizer er tilbake som Alex Standall, som vi husker forsøkte å ta livet sitt i sesong 1, hvordan klarer han seg? Ross Butler som Zach, den litt Bryce-skeptiske baseballprofilen, har en viktig rolle, og resten av de sentrale skikkelsene fra den første sesongen er fortsatt med og alle leverer de stort sett glimrende.

Jeg glemmer selvsagt heller ikke Justin Prentice som har fått utdelt rollen som seriens bølle, Bryce Walker, en rolle han takler perfekt. La oss nå bare huske at Prentice ikke er som Bryce, som de sa det til jubel og latter i sesong 2-talkshowet 😉 (Les mer om det senere). Vi får selvfølgelig komme nærmere innpå Bryce også, og hans familiære forhold. Er han bare en gjennomført drittsekk og voldtektsmann, eller finnes det formildende omstendigheter også for han?

De mest interessante nykommerne er for min del Bryce Cass som spiller Tylers pønkete nye umake hipsterbestevenn Cyrus, og Cyrus sin søster, den litt sjenerte og ganske sjarmerende Mackenzie (Chelsea Alden), som begge får stor betydning for utviklingen i Tylers historielinje.

Det er noen veldig få rollefigurer jeg ikke syns sitter helt. Jeg tenker da først og fremst på Marcus Cole, og muligens også skolens rektor.

SERIEN ET SPRINGBRETT TIL DEBATT

Progresjonen i serien føles bra, dialogen er stort sett upåklagelig, og dramaturgisk starter man tidlig å bygge seg opp mot ting vi bare venter på skal skje. Sesongen byr på en og annen overraskelse og sikkert også “skuffelser”, imidlertid er det forsatt mye hjerterom her, tilmålte doser med humor, og mellommenneskelige relasjoner som utvikler seg i ulike retninger. Særlig forholdene mellom Clay og Justin, Tyler og Cyrus og Mackenzie, samt i venne- og omgangskretsen til Bryce.

Noe langtekkelig kan det nok sies å være innimellom i noen episoder, og jeg har etter å ha sett sesong 2 neppe forstått bedre det valget Hannah tok om å ende livet. En del andre seere vil derimot kunne forstå den biten mye bedre. Det er imidlertid muligens baktanken også? Alle skal ikke forstå fullt ut alle valg andre tar i livet.

Serien åpner selvsagt for debatt rundt tematikken den tar opp, og for alle som etter sesongfinalen sitter tilbake med tanker rundt serien er det fint at Netflix også har en litt over times langt talkshow om seriens sesong 2, hvor en rekke av skuespillerne og folkene bak serien snakker om sesongen. Jeg anbefaler 13RW-fansen å se også den, “13 Reasons Why: Beyond The Reasons sesong 2“, som kommer automatisk opp etter at siste episode er sett.

Sesong 1 fikk terningkast 5 / fem av seks filmhjerter her på filmbloggen, mye takket være sin intensitet og ektefølte ungdomsmiljøskildringer. Sesong 2 er ikke like intens, den er ikke like dramatisk og den er ikke like sjokkerende om jeg skal kunne si det slik. 13 RW er fortsatt veldig godt ungdomsdrama som strekker seg langt utover “målgruppa” for serien, den er fortsatt tettpakket av dramatikk og på sitt beste ganske intens også, og på det emosjonelle plan ligger den ikke tilbake fra fjorårets braksuksess, så jeg lar bedømmelsen 5 av 6 filmhjerter (terningkast 5) stå. Jeg kan iallefall varmt anbefale også sesong 2, som ligger ute i sin helhet på Netflix.

13 episoder på omlag en time hver er det du har i vente, hvis du ikke allerede har dundret gjennom sesongen 😉 Selv fordelte jeg serien ut over 8 dager, så varte spenningen litt lengre 😉

Til slutt en ørliten spoiler, men den er neppe større enn at du som liker serien lar deg glede av det. Det er nok av tråder og cliffhangere å spille videre på for en eventuell sesong 3 av 13 RW, og ja, jeg tror Netflix kommer til å kjøre igang produksjon av også en tredje sesong, selv om ingenting er offentliggjort. Jeg tar i alle fall imot en ny sesong!

♥   ♥   ♥   ♥   ♥   –

Kom gjerne med kommentarer og synspunkter om 13 Reasons Why i kommentarfeltet 🙂

Alle foto: Netflix

#13ReasonsWhy #13RW #13godegrunner #netflix #netflixserier #netflixseries #TVserier #seriesnakk #ungdomsserier #drama