Dette er Filmhjertes 10 favorittfilmer med Tom Cruise! Fredag er det norsk premiere for den nye Mission: Impossible – Fallout, med Tom Cruise i hovedrollen. I den anledning blir det listelaging her på filmbloggen!
Den 56 (!) år gamle superstjernen hadde sin første filmrolle som tenåring, som 18-19 år gammel i Endless Love fra 1981. Siden den gang har det gått slag i slag for Cruise, som uten å overdrive er en en av verdens mest populære skuespillere blant publikum, selv om han også er kontroversiell.
Som skuespiller er Tom Cruise utvilsomt en av de virkelig store entertainerene. En som nær sagt alltid leverer. Rekken av filmer vi har elsket å se stjernen i siden den spede debuten i Endless Love er nesten endeløs.
Filmhjerte har derfor her satt opp en personlig Tom Cruise Topp 10-filmfavoritter.
Lista er forøvrig satt opp før den nye M:I – Fallout er sett. De aller beste Cruise-filmene, etter Filmhjertes mening, er forresten de som ligger noen år tilbake i tid.
God fornøyelse 😉
10
AMERICAN MADE (2017)
Rollefigur: Barry Seal
9
EYES WIDE SHUT (1999)
Rollefigur: Dr. William Harford
“Erotisk”/mystisk dramathriller fra selveste Stanley Kubrick, der Cruise spilte mot sin daværende kone Nicole Kidman.
8
RAIN MAN (1988)
Rollefigur: Charlie Babbitt
Suksessen Rain Man troner fortsatt høyt som en av Cruise sine topprestasjoner.
Sammen med Dustin Hoffman utgjorde de brødrene Charlie og Raymond, som møtes for første gang i voksen alder når autistiske Raymond arver flere millioner dollar, penger som Charlie vil forsøke å lure fra han.
7
COLLATERAL (2004)
Rollefigur: Vincent
En leiemorder (Cruise) tar en drosjesjåfør som gissel og tvinger han til å være sjåfør for han en kveld.
Cruise – for anledningen i sølvgrå manke – var nesten god som gull i denne rollen, men i Collateral var det Jamie Foxx, i rollen som drosjesjåfør, som var aller best.
6
MISSION: IMPOSSIBLE II (2000)
Rollefigur: Ethan Hunt
Den andre Mission: Impossible-filmen.
5
MISSION: IMPOSSIBLE III (2006)
Rollefigur: Ethan Hunt
Film nummer tre i rekka av Mission: Impossible.
4
THE FIRM (1993)
(Norsk tittel: Firmaets mann)
Rollefigur: Mitch McDeere
Cruise briljerte i rollen som advokaten som havner i problemer med firmaet han jobber for når han oppdager at flere ansatte har omkommet under mistenkelige omstendigheter.
Glimrende og veldig spennende thriller, med en briljant Cruise.
3
TOP GUN (1986)
Rollefigur: Maverick
Cruise sitt definitive gjennombrudd. Han hadde allerede gjort seg bemerket som ungdomsidol i filmer som blant andre Risky Business (Frekke Forretninger, 1983) og All The Right Moves (Harde taklinger, 1983) før han med rollen som jagerpiloten Maverick fløy rett opp i A-klassen av fremadstormende og populære skuespillere.
Top Gun scorer høyt på det meste. Cruise er svimlende god, filmen i seg selv, altså handlingen, er spennende, og Top Guns soundtrack er legendarisk.
2
MISSION: IMPOSSIBLE (1996)
Rollefigur: Ethan Hunt
Rollen som Ethan Hunt har naturlig nok etterhvert blitt en av Cruise sine aller best kjente, ettersom rollen har blitt gjentatt i ikke mindre enn fem vellykkede oppfølgere.
Cruise i rollen som Ethan Hunt, en hemmelig agent som uskyldig blir anklaget for drapene på sin egen etterretningsgruppe. Han er på flukt fra regjeringens leiemordere, bryter seg inn i CIA’s mest uinntrengelige hvelv, klamrer seg til taket på et lyntog i fart, og alltid ett skritt foran sine fiender er han i ferd med å avsløre den sjokkerende sannheten.
Ethan Hunt har altså blitt en ikonisk filmfigur for Cruise, som slo gnister av i denne knakende gode “moderne” actionklassikeren, som var ganske så spektakulær da den kom, og som har tålt tidens tann meget bra. Jon Voight er forresten favorittskurken min i disse filmene.
Undertegnede har altså ikke sett nye Fallout ennå, men ut fra rapportene å bedømme er den sjette M:I-filmen en skikkelig kraftpakke!
1
A FEW GOOD MEN (1992)
(Norsk tittel: Et spørsmål om ære)
Rollefigur: Lt. Daniel Kaffee
Hvorfor A Few Good Men har sneket seg helt til topps på denne listen er kanskje et spørsmål noen sitter med, for det må innrømmes at “Et spørsmål om ære”, som den heter på norsk, ikke er den opplagte filmen å plukke ut som DEN ene man bare må se med Tom Cruise i, det kan betegnes som et litt overraskende valg på førsteplass vil nok noen mene.
Se filmen, om du ikke har sett den, og du vil forhåpentligvis forstå hvorfor den er på topp her. Det er nemlig en knakende god rettsdrama-thriller med en rekke glimrende skuespillere på plakaten. Cruise har selvsagt hoverollen i denne fire ganger Oscar-nominerte 90-tallsklassikeren, hvor han får selskap av celebriteter som Jack Nicholson og Demi Moore, Kevin Bacon, Kiefer Sutherland og Cuba Gooding, Jr., med flere.
Det som likevel først og fremst plasserer dette som Filmhjertes Tom Cruise-favoritt er det faktum at han rett og slett var drivende god, beint fram glitrende, i rollen som millitær forsvarsadvokat i en rettssak hvor to unge offiserer av lav rang står tiltalt som ansvarlige for en, ifølge millitæret, ulykke hvor en menig soldat døde.
FLERE CRUISEPERLER
De som liker en skjorteløs, pur ung, og tydeligvis nyvasket, Cruise kan jo også sjekke ut Taps (Kadettenes opprør, 1981. Jeg har ikke sett den), og allerede nevnte All The Right Moves (Harde taklinger, 1983).
Jeg er ingen utpreget fan av de ganske mye omtalte (vel, de fleste filmene hans er mye omtalt) Cruise-filmene Magnolia, Vanilla Sky, Minority Report, Klodenes Kamp, og Jack Reacher. De er OK, og kan jo være greit å ha sett på grunn av Cruise. Eneste filmen med han i jeg absolutt ikke har likt er Valkyrie, og jeg har ikke giddet å se f eks Oblivion (ironisk nok har jeg valgt et toppbilde til denne bloggposten fra nettopp lanseringen av den filmen), Edge of Tomorrow, The Mummy, Jack Reacher: Vend aldri tilbake, og Den siste samurai.
Se også Jerry Maguire, Coctail, The Color Of Money, Født 4. juli, Days Of Thunder, Mission: Impossible – Rough Nations, Mission: Impossible – Ghost Protocol og Risky Business.
Cruise var forresten ikke bare nyvasket i nevnte Taps. I løpet av en lang karriere har han nemlig neppe overgått krigstrynet sitt fra nettopp denne filmen fra 1981 😉
Har du synspunkter? Egne Cruise-favoritter? Kommentarfeltet er åpent 🙂
Sommertider hei, men det er fortsatt liv i Filmhjerte! Idag: Litt Netflix-snakk.
Etter et langt, ganske vått her nord (joda, noen fine hete dager også) sommeropphold (tror det var noen fotballgreier i Russland også gitt) er filmbloggen så smått i aktivitet igjen, til glede for alle filmfreaker der ute, yeeeei!
Denne gangen tar vi en kikk på nytt på Netflix, som kan være verdt å få med seg. Eller, nytt og nytt, hvor nytt det er kan vel diskuteres, men det er nå i alle fall nye filmtips fra Netflix, om filmer som har blitt lagt til eller oppdaget hos Netflix i løpet av den siste tiden.
Her er derfor noen filmtips hos Netflix og litt annet aktuelt Netflix-relatert stoff fra den siste tiden:
MISSION: IMPOSSIBLE – ROGUE NATION
I påvente av den mye omtalte blodferske Mission: Impossible-filmen som har kinopremiere i starten av august kan man korte ned ventetida med å se den forrige filmen i M:I-rekka.
Tom Cruise leverer som alltid varene som Ethan Hunt. Snart klyver han opp Preikestolen (som i den snart premiereklare filmen er plassert i indiske Kashmir!), men se han i denne filmen fra 2015 først 😉
DUNKIRK
Kanskje den største toppfilmen på Netflix for tida. Fjorårets gigantiske krigsepos Dunkirk har havnet på Netflix, og selv om det selvsagt er umulig å få like storslagent lyd og bilde som da dette dundret løs på kinoene er det absolutt fortsatt storslagent.
47 METERS DOWN
Ferie i et sommerhett Mexico høres nok forlokkende ut.
Når to søstre i oksygennød på havets bunn, 47 Meters Down, får selskap av sultne hvithaier starter derimot et feriemareritt verre enn sure burritos og lunkent Corona.
IT
Glad i klovner? Sjekk også ut nyversjonen fra ifjor av grøsseren IT, basert på Stephen Kings bok.
Kan også nevne filmen FENCES, for de som liker Denzel Washington og ikke kan få nok av stemmen hans. For i den filmen snakker han, og snakker, og snakker, og snakker mer. Og når du trur han ikke har mer å si snakker han enda mere, og enda mer. Men om folk liker Denzel er jo filmen muligens verdt tida. Altså, jeg liker fyren godt, men denne filmen er kjedelig, og full av svulmende ord.
Jeg nevner den likevel ettersom den ikke er så tilgjengelig ellers på det norske markedet, for til tross for at den var nominert til Oscar for beste film i fjor ble den ikke satt opp på norsk kino.
Ellers er jo som vanlig Netflix bedre på serier enn på filmer, og det dukker ofte opp nye og egne serier. Hvis du har tips og noen korte omtaler av nye serier på Netflix som man bør sjekke ut, si gjerne fra i kommentarfeltet 😉
Ufine venner?
Også en del eldre serier har dukket opp på Netflix, og en av de er FRIENDS, eller “Venner for livet” som den også heter her på berget. Komiserien som var en gigasuksess da den gikk på TV på siste halvdel av 90-tallet og noen år inn i det nye årtusenet ligger ute i sin helhet hos Netflix, og har med det fått mange nye seere, med forskjellig respons.
Jeg syns jo Friends er en morsom serie, og jeg syns faktisk den er morsommere nå enn hva jeg syntes før. Imidlertid har kritikken haglet mot serien på sosiale medier etter at den ble tilgjengelig for nye seermasser via strømmegiganten. Og kritikerne har et poeng, selv om det nok også er lett å falle i “krenk-o-rama”-fallgruvene hvor man tar seg nær av alt mulig.
Likevel så er ikke de som kritiserer serien for å være kvinnefiendtlig, homofob og med utrangerte holdninger helt bak mål. Når man så serien før i tida på TV tenkte man kanskje ikke så mye over det, men når en nå idag ser en rekke episoder på rad, blir det tydelig, og jeg kan til en viss grad forstå de som lar seg irritere og provosere. For det er mye og til dels grove vitser om Ross sin lesbiske eks, redsel for å bli oppfattet som homofil, mobbing og ekle kommentarer om overvektige og et vel noe gammeldags kvinnesyn? Verden og holdninger til forskjellige temaer har jo også forandret seg på de over 20 årene som har gått siden serien hadde sitt kickoff.
Men nå har jeg siden i tidlig sommer sett serien fra start av, og det er mye tidløs komikk og humor her, og sukkersøt kjærleik og forviklinger som fortsatt gir god underholdning.
Jeg gjør oppmerksom på at disse til nå omtalte filmene (og Friends) er tilgjengelig på Netflix i Norge.
Netflix USA
Har du tilgang til Netflix-katalogen for USA (eller Storbritannia f. eks.) vil du finne flere nyere filmer fra de siste par årene, som for eksempel animasjonssuksessene COCO, SING og THE BOSS BABY, eller toppdramafilmer som den alldeles glimrende ROOM med fabelaktige Jacob Tremblay og Brie Larson.
THE HATEFUL EIGHT er også der. Tarantinos westernaction fra 2016. Syv menn og en kvinne, deriblant en dusørjeger og fangen hans, blir værfaste på en nedsnødd landhandel i ødemarka. Stjernespekket, tøft, stilig og blodig, og med et herlig stemningssettende soundtrack fra Ennio Morricone.
Du finner også ganske nye filmer fra i fjor som kritikerroste WIND RIVER og det britiske følelsesladde “skeive” kritikerapplauderte (med god grunn) romantiske dramaet GOD`S OWN COUNTRY (sistnevnte også på TV 2 Sumo), spilt inn i og rundt det forførende Yorkshire-landskapet.
Eller den kontroversielle (?) og beinharde THE STANFORD PRISON EXPERIMENT, en film basert på et virkelig psykologisk fengselsprosjekt hvor 24 mannlige testpersoner ble tildelt roller som innsatte og vakter. Jeg har ikke sett den ennå, men har den på lista 😉 Filmen vant bl.a. beste manus under Sundance-festivalen.
Tilgang til Netflix sin USA-meny, eller andre land, er som kjent egentlig regulert/sperret, men som kjent er det ikke veldig vanskelig å omgå disse regionsperrene (selv om det ikke er tillatt jf Netflix brukervilkår, og dermed på eget ansvar 😉 ).
Medvirkende: Nick Robinson, Katherine Langford, Jennifer Garner, Logan Miller, Miles Heizer, Alexandra Shipp, med flere.
Ordinær norsk kinopremiere 15. juni. Hadde førpremiere 8. juni og vises også denne helga enkelte steder.
Sett på: Kino
Slik introduseres filmen for oss av dens hovedperson, Simon (Nick Robinson), som bor sammen med foreldrene og lillesøsteren i en forstad i USA, han går på high-school, har en vennegjeng han henger sammen med hele tida, kjører egen bil og lever et helt normalt liv.
Men han er homofil, og har ikke fortalt det til noen.
Når han en dag finner ut at en anonym gutt har postet et innlegg på skolens nettsider hvor han skriver at han er homo men at ingen vet, finner Simon en sjelevenn, og de to begynner å sende anonyme e-mailer til hverandre, uvitende om hvem den andre er, bortsett fra at de vet at de går på samme skole.
ROBINSON IMPONERER
Etter en klassisk datatabbe av Simon finner den plagsomme medeleven Martin (Logan Miller) ut av Simons hemmelighet, og starter å presse han. Hvis ikke Simon hjelper med å spleise Martin med Simons venninne Abby (Alexandra Shipp), som forresten (selvsagt) overhodet ikke er interessert i Martin, truer han med å oute Simon for hele skolen. Med denne trusselen hengende over skuldrene sine må Simon ta flere valg som kommer til å få innvirkning både for seg selv og vennene hans. Samtidig fortsetter kommunikasjonen på mail med den hemmelige vennen, som bare kaller seg “blue”, og Simon tenker mye på hvem denne personen er, han forelsker seg i denne ukjente, noe som visualiseres gjennom noen filmmatiske grep (faktisk tok det meg en stund å fatte tegninga med de gangene vi ser “Blue” 😉 ).
Nick Robinson har altså hovedrollen som unge Simon, og han leverer en ypperlig prestasjon med sitt sjarmerende og vinnende vesen. Han har dessuten en bortimot perfekt kombinasjon av akkurat den sårheten, styrken og motet rollekarakteren Simon må ha. Robinson kjenner vi etterhvert godt til fra filmer som Jurassic World, Kings of Summer og Being Charlie, men 23-åringen, som lett passerer som 17 år gammel i filmen, gjør her sin til nå beste rolleprestasjon.
Robinson pakker ut et bredt følelsesregister som gjør at han hele tiden føles ekte. Castingen av Robinson som Simon var iallefall en suksess.
SE, HUN LEVER!
Love, Simon er på mange måter naturlig nok båret frem av Robinson, ettersom han jo er filmens hovedperson som alt sentreres rundt. Imidlertid har filmen også mange flere styrker i skuespillercrewet.
Katherine Langford for eksempel. Etter å ha sett henne som “levende død”, sort of speech, gjennom 2 sesonger av 13 Reasons Why er det fint å endelig se “Hannah Baker” levende. Hadde handlingen i denne filmen vært skrevet inn i livet til Hannah i 13 RW hadde vel Hannah hatt enda en grunn? Neida. Før jeg avsporer helt her, la meg bare si at Langford spiller meget godt her, er veldig sjarmerende, og bidrar absolutt til et flott sluttprodukt, selv om rollen hennes muligens er mer anonym enn man kanskje kunne forventet, all den tid hun spiller Simons bestevenn, Leah. Og sammenligningen med serien som har gitt henne gjennombruddet er utelukkende nevnt her for moro skyld 😉
Ei jeg ikke kjente til fra før er Alexandra Shipp, som spiller Abby, som også er med i Simons lille nære vennekrets, som i tillegg består av Nick (Jorge Lendeborg Jr.) og Leah. Sammen med Robinson er Shipp filmens to sterkest kort på skuespillerfronten. Shipp har allerede flere filmer og serier bak seg, som jeg dog ikke har sett, imidlertid håper jeg ihvertfall å se mer fra henne etter dette.
Det er dessuten flere andre gode prestasjoner, og jeg nevner Keinan Lonsdale (Bram), Milez Heizer (Cal, btw enda en fra 13 RW) og Joey Pollari (Lyle), som er tre av birollefigurene vi får stifte litt bekjentskap med.
Det mer voksne publikum vil sikkert dra kjensel på velkjente Jennifer Garner og (for meg ikke så kjente) Josh Duhamel, som spiller Simons foreldre. Noe de gjør bra. Men er de bra foreldre? Jeg kan jo ikke avsløre alt heller 😉 Joda, de er jo det. Eller?
SJANGERMIX
Love, Simon er i hovedsak en romantisk dramakomedie, men med et viktig budskap i bunn, som riktignok ikke klarer helt å bestemme seg for om den vil være en komedie eller en mer seriøs coming-of-age-oppvekstfortelling. For det er mye humor i filmen, som ved et par av skolens ansatte (Tony Hale som rådgiver, og Nathasha Rothwell som tøff dramainstruktør), som er urkomiske og fremstår karikerte, nesten på grensen til tegneserieaktig, men de er festlige og genererer latter blant publikum, og da funker det også, selv om Simons plageånd Martin er i meste laget.
I tillegg bryter filmen et par ganger over i et par visuelle fortellergrep som har ren komedie i seg, men også det fungerer bra. Latteren sitter løst når vi i et knippe scener får se ungdommer avsløre for foreldre sine at de er heterofile (straight).
Filmen er på ingen måter fri for de vanlige klisjèene i slike type filmer. Her er trusler om outing av hemmeligheter, typisk high-school-på-film-skildringer, idrettsarrangementer (og wow, til og med i en scene noe så “utypisk” amerikansk som fotball! Ja, det vi kaller fotball, og som amerikanerne kaller Soccer..men jeg skal ikke gå inn på den digresjonen også ;p), festing, drittkasting, et par bøllefrø, og fine små øyeblikk av typen vi har sett mange av tidligere, og en dramaturgisk linje som følger de kjente grepene fra dramabokas ABC om hvordan lage et romantisk highschooldrama med humor, og alvor i bunn.
Det er en mainstream film, men det er slett ikke utelukkende negativt, for disse klisjèene er i store trekk ikke overdrevet eller plagsomme, men filmen trør jo verken opp nye stier eller viser mye nytt. Likevel er det hyggelig, sjarmerende og filmen er frisk nok til å ikke bli påtagende kjedelig. Forutsigbar er den nok, uten at det ødelegger. Noe lettbeint til tider må det også sies å være, og det er vel heller ikkealle reaksjonene underveis som Simon må håndtere som er like trivelige å bevitne.
Forresten er Love, Simon basert på en bok; romanen “Simon Vs. The Homo Sapiens Agenda” av Becky Albertalli. Jeg har ikke lest boka, men jeg antar at boka i likhet med filmen har de samme viktige poengene. For Love, Simon er ikke bare en historie om søk etter kjærlighet, selv om det naturligvis er et av temaene, det er og en film om å være seg selv, å finne seg selv, forelskelse, og om betydningen av vennskap. Den har en del rørende og småemosjonelle øyeblikk, mye nostalgi (?eller noe lignende…), og filmen klarer å være nær og emosjonell nok til at man rekker å bli glad i de viktigste rollefigurene, og da Simon først og fremst.
Love, Simon er likevel mest av alt en veldig sjarmerende og hjertevarm film, som Filmhjerte selvsagt anbefaler for alle som liker oppvekstsskildringer.
PS: Love, Simon har i skrivende stund 7,9 / 10 i snitt på IMDB.
Som vi husker fra sesong 1 stod Hannah Bakers tragiske selvmord som seriens mørke bakteppe, og i den nye sesongen spinner man videre på dødsfallet hennes. Hva lå egentlig bak, hvem hadde ansvaret for det som skjedde, og hvem, om noen, kunne forhindret henne fra å ta et slikt drastisk valg?
Sesong 2 handler nemlig i bunn og grunn først og fremst om å stilles til ansvar for sine handlinger. Gjennom nye 13 episoder følger vi i sesong 2 foreldrenes rettssak mot skolen, som de mener er ansvarlige for datterens død. I tillegg fortsetter selvsagt historielinja om Bryce Walker, og voldtekten hans av muligens opptil flere jenter. Vil han måtte stå til ansvar for det han har gjort? Vi får også bli enda mere kjent med Hannah Baker, på godt og vondt, og klassekameratenes og andre elever på skolen sine hemmeligheter avsløres unna for unna.
POLAROIDBILDER OG OPPRIVENDE TEMATIKK
Sesongens hovedtema er som sagt fortsatt omstendighetene rundt Hannahs selvmord, men samtidig følger vi livene til vennekretsen hennes og de andre karakterene fra sesong 1 i tiden etter dødsfallet hennes, og vi ser hvordan de ulike rollefigurene har taklet hverdagen etter bortgangen hennes. Sesongens nye twist oppstår når en rekke polaroidbilder begynner å dukke opp rundt omkring på skolen, bilder som går langt i å antyde at det foregår ting som ikke tåler dagslys. Sentralt står Bryce og baseballkompisene hans. Men hvem er det som sprer disse bildene?
Alle rollekarakterene som stod sentrale i sesong 1 er tilbake i også sesong 2, i tillegg til at vi introduseres for en del nye ansikter, noe som er med på å gi serien en fornyelse.
Av andre sentrale temeaer i sesong 2 står punkter som mobbing, tilgivelse, gruppepress, dopbruk, våpenbruk, homohets og hevn. Her er med andre ord nok av brennhete temaer. Og ikke minst handler sesongen om å bry seg, om å gripe inn og om å se andre.
HANAH BAKER ER TILBAKE
Sesong 1 hadde som mange vil huske en særdeles voldsom grafisk fremstilling av Hannahs selvmord, en scene som vil gå inn i historiebøkene som en av de sterkeste på Netflix, og kanskje i det store og hele også. Heldigvis, og dette er ingen spoiler for det var opplyst om fra teamet bak serien allerede før sesong 2 ble sluppet, får vi ingen tilsvarende scener i sesong 2, det er ingen flere selvmordsskildringer.
Imidlertid kan jeg love dere som ennå ikke har sett sesong 2 at det vil være minst en – kanskje flere – svært opprivende scener som garantert vil huskes ei stund. Uten å spoile handlingen kan jeg likevel avsløre at den ene scenen er en voldshandling inne på et skoletoalett.
Sesong 2 er både engasjerende, tidvis provoserende og velspilt, og har som i den første sesongen et bra spill av samtlige unge skuespillere.
Det jeg personlig likevel ikke er helt med på er måten Hannah Baker fortsatt er med i handlingen på i sesong 2. Jeg skjønner selvsagt at en 13 Reasons Why sesong 2 uten Hannah ville vært merkelig, ja til og med umulig, men jammen er hennes tilstedeværelse i sesong 2 også noe merkelig, uten at jeg kan utdype det noe nærmere uten å avsløre handlingen, og det vil jeg jo ikke i fall noen lesere ikke har sett sesongen ennå. Det er IKKE slik å forstå at jeg syns det er dårlig, bare et premiss som er en smule søkt. Det blir dessuten også som seer vanskeligere å faktisk, som de fleste rollekarakterene vi følger, måtte innse at hun ikke lengre er blant oss.
MYE GODT SPILL – KRAFTPRESTASJON AV DEVIN DRUID
Uansett, Katherine Langford som spiller Hannah gjør det fortsatt på en overbevisende måte. Imponerer gjør absolutt også Dylan Minette i seriens kanskje viktigste rolle ved siden av Hannah, som den særdeles rettferdighetssøkende Clay Jensen, og Devin Druid i rollen som mobbeofferet og utilpasse Tyler Down er kort sagt glimrende.
Vi husker hvordan han i sesong 1 gjerne ble fremstilt som den småkleine smugtitteren som fotograferte folk i smug. Sesong 2 skal gjøre det vanskelig å ikke sitte tilbake med en sympati for han. Transformasjonen til sistnevnte gjennom sesongen er dog ikke et vakkert skue, men du allverden Druid gjør en minneverdig innsats.
En veldig sterk rollefigur er også Tony Padilla, som spilles av Christian Navarro. Tony, som er homofil, farget, og hardhudet, tilfører kanskje også noe nytt til stereotypen mange sitter med om homofile som tenderer mot det mer feminine (selv om også mange andre serier og filmer de siste årene har gjort en stor jobb på det området gjør også 13 RW en viktig innsats på dette feltet). Rollefiguren er dessuten sentral i handlingen ellers også.
Flere av voksenrollene er også stødige som fjell, som Hannas mor Olivia Baker, spilt på formidabelt vis av Kate Walsh. Hun føles så ekte det er mulig, og drivkraften hennes er stor gjennom serien. Jeg liker også godt rådgiveren på skolen, Kevin Porter (Derek Luke). I tillegg syns jeg mor Jensen (Lainie), som spilles av Amy Hargreaves er svært god.
Jessica Davis (Alisha Boe) er med, Justin Foley (Brandon Flynn), Jessicas ex-kjæreste, er selvsagt tilbake (og gjør en veldig fin figur), Miles Heizer er tilbake som Alex Standall, som vi husker forsøkte å ta livet sitt i sesong 1, hvordan klarer han seg? Ross Butler som Zach, den litt Bryce-skeptiske baseballprofilen, har en viktig rolle, og resten av de sentrale skikkelsene fra den første sesongen er fortsatt med og alle leverer de stort sett glimrende.
Jeg glemmer selvsagt heller ikke Justin Prentice som har fått utdelt rollen som seriens bølle, Bryce Walker, en rolle han takler perfekt. La oss nå bare huske at Prentice ikke er som Bryce, som de sa det til jubel og latter i sesong 2-talkshowet 😉 (Les mer om det senere). Vi får selvfølgelig komme nærmere innpå Bryce også, og hans familiære forhold. Er han bare en gjennomført drittsekk og voldtektsmann, eller finnes det formildende omstendigheter også for han?
De mest interessante nykommerne er for min del Bryce Cass som spiller Tylers pønkete nye umake hipsterbestevenn Cyrus, og Cyrus sin søster, den litt sjenerte og ganske sjarmerende Mackenzie (Chelsea Alden), som begge får stor betydning for utviklingen i Tylers historielinje.
Det er noen veldig få rollefigurer jeg ikke syns sitter helt. Jeg tenker da først og fremst på Marcus Cole, og muligens også skolens rektor.
SERIEN ET SPRINGBRETT TIL DEBATT
Progresjonen i serien føles bra, dialogen er stort sett upåklagelig, og dramaturgisk starter man tidlig å bygge seg opp mot ting vi bare venter på skal skje. Sesongen byr på en og annen overraskelse og sikkert også “skuffelser”, imidlertid er det forsatt mye hjerterom her, tilmålte doser med humor, og mellommenneskelige relasjoner som utvikler seg i ulike retninger. Særlig forholdene mellom Clay og Justin, Tyler og Cyrus og Mackenzie, samt i venne- og omgangskretsen til Bryce.
Noe langtekkelig kan det nok sies å være innimellom i noen episoder, og jeg har etter å ha sett sesong 2 neppe forstått bedre det valget Hannah tok om å ende livet. En del andre seere vil derimot kunne forstå den biten mye bedre. Det er imidlertid muligens baktanken også? Alle skal ikke forstå fullt ut alle valg andre tar i livet.
Serien åpner selvsagt for debatt rundt tematikken den tar opp, og for alle som etter sesongfinalen sitter tilbake med tanker rundt serien er det fint at Netflix også har en litt over times langt talkshow om seriens sesong 2, hvor en rekke av skuespillerne og folkene bak serien snakker om sesongen. Jeg anbefaler 13RW-fansen å se også den, “13 Reasons Why: Beyond The Reasons sesong 2“, som kommer automatisk opp etter at siste episode er sett.
Sesong 1 fikk terningkast 5 / fem av seks filmhjerter her på filmbloggen, mye takket være sin intensitet og ektefølte ungdomsmiljøskildringer. Sesong 2 er ikke like intens, den er ikke like dramatisk og den er ikke like sjokkerende om jeg skal kunne si det slik. 13 RW er fortsatt veldig godt ungdomsdrama som strekker seg langt utover “målgruppa” for serien, den er fortsatt tettpakket av dramatikk og på sitt beste ganske intens også, og på det emosjonelle plan ligger den ikke tilbake fra fjorårets braksuksess, så jeg lar bedømmelsen 5 av 6 filmhjerter (terningkast 5) stå. Jeg kan iallefall varmt anbefale også sesong 2, som ligger ute i sin helhet på Netflix.
13 episoder på omlag en time hver er det du har i vente, hvis du ikke allerede har dundret gjennom sesongen 😉 Selv fordelte jeg serien ut over 8 dager, så varte spenningen litt lengre 😉
Til slutt en ørliten spoiler, men den er neppe større enn at du som liker serien lar deg glede av det. Det er nok av tråder og cliffhangere å spille videre på for en eventuell sesong 3 av 13 RW, og ja, jeg tror Netflix kommer til å kjøre igang produksjon av også en tredje sesong, selv om ingenting er offentliggjort. Jeg tar i alle fall imot en ny sesong!
♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –
Kom gjerne med kommentarer og synspunkter om 13 Reasons Why i kommentarfeltet 🙂
Lørdag kveld er det glitter og glans, dans, kostymestas og fjas, konfetti, vindmaskiner, kjoler og lys. Muligens blir det musikk også 😉
Jepp, det er tid for den årlige landeplagen, TV-programmet “alle” hater og “ingen” innrømmer at de ser, men som likevel er på alles lepper; “Melodi Grand Prix”, eller Eurosong / Eurovision Song Contest (ESC) som det egentlig heter.
Jeg er ingen MGP- eller Eurosong-entusiast bare så det er slått fast, likevel har jeg opp gjennom årene sett mange av finalene (som regel fordi jeg ikke har vært den som hadde eierskapet til fjernkontrollen disse lørdagskveldene…).
Anyways…lørdag er det finale igjen, så til ære for eurosong-interesserte, her er mine favoritter. Jeg liker forøvrig bedre det moderne showet med disco, pump-up-beats, lys og hele den pakka, enn de gamle klassiske med fullt orkester, selv om også det utvilsomt hadde sin sjarm. Alt har sin tid er det jo noe som heter. Eurosong har blitt for mye sirkus og østblokkjamrende arier for min smak. Jammen er forresten også Australia innlemmet i konkurransen. De ligger jo så nært Europa så det skjønner jeg jo… 😉
Over til poenget med dagens bloggpost, som er Filmhjertes 15 favoritt-ish-låter fra de internasjonale “Grand Prix”-finalene opp gjennom årene.
Jeg har lagt ved video fra YouTube av sangene. Lista er laget fritt etter hukommelsen, og er utarbeidet med eneste kriterier at det er låter som har vært med i den internasjonale finalen, at låtene var med i finaler jeg har sett på TV, altså fra min levetid, og ikke minst at det er låter jeg faktisk har hørt en del på etter at de var med i ESC.
Av låter fra FØR min tid må jeg få nevne ABBA sin “Waterloo” fra 1974. Den er jo kul. Hederlig omtale også til Finland sitt djevelske bidrag i 2006 😉 Lordi sin “Hard Rock Hallelujah” fikk nok mang en seer til å undres over hva i he….. det var de så, men refrenget er faktisk jækla fengende 😉 Katrina and the Waves fra Storbritannia sin “Love Shine a Light” (1997) må også nevnes. Bandet bak monsterhiten “Walking on Sunshine” fikk en grei hit også med denne.
Konkurransen har produsert en rekke sanger som har blitt kommersielle suksesser, så dagens lille liste kunne selvsagt vært lengre. Gudene skal da også vite at lista ville vært lang som et vondt år hvis det var en liste over ræva sanger 😉
Her er ihvertfall Topp 15 – med video av topp 12 fra slik de ble fremført i ESC-finalene
15Didrik Solli Tangen, Norge (2010), “My Heart is Yours”, Nr 20 (av 25) i ESC 2010 – Nesten litt operapreg over refrenget. En sang jeg slett ikke likte ved første gangs lytting, men den vokste, og Didriks stemme er jo upåklagelig (selv om enkelte hevder han sang “my hard is yours”…). Didrik er jo dessuten en trivelig type 🙂
14Sandra Kim, Belgia (1986), “J`aime La Vie”, vant ESC 1986 – Fartsfull sprudlende franskspråklig poplåt som jeg vel omtrent ikke forstår et kløyva ord av bortsett fra tittelen som betyr “jeg elsker livet” 😉 Sandra Kim var bare 13 år i 1986 og er historiens yngste ESC-vinner og deltager. Forøvrig jukset belgierne litt med alderen hennes og sa hun fylte 15 senere på året. Og sangen, den synger hun fortsatt på diverse arrangementer og show.
13Olsen Brothers, Danmark (2000), “Fly on The Wings of Love”, vant ESC 2000 – De to joviale Olsen-brødrene (særlig hvithårede eldstemann) Jørgen og Niels sin lett melankolske gladlåt som kanskje noe overraskende vant.
12
Paul Harrington og Charlie McGettigan, Irland (1994)
“Rock`n Roll Kids”
Vant ESC i 1994.
Rolig melodi som er en av de mest stemningsfulle av de alle, nostalgisk og melankolsk tekst og refreng, nydelig pianospill og gitar, og nada fiksfakserier. Deilig avslappende.
11
Herreys, Sverige (1984)
“Diggi-loo diggi-ley”
Vant ESC 1984
OK, så husker jeg ikke om jeg så denne finalen på TV, men det sjiter jeg i, for denne svenske gladlåten er umulig å ikke få på hjernen når man først hører den en gang… Partylåt så absolutt. Hvem ville vel ikke gått rundt med slike sko forresten? Hoho!
10
JEDWARD, IRLAND (2012)
“Waterline”
Nr 19 (av 26) i ESC 2012 (nr 6 av 18 i semifinalen)
Jeg liker adrenalinfulle poplåter med trøkk og fart i, og denne passer godt inn i det bildet. Dessuten er tvillingbrødrene i duoen Jedward, som består av John og Edward Grimes (20 år i 2012-finalen), kule. Året før var de også med i ESC, og er kjent blant annet for sine hårreisende frisyrer, selv om de i 2012-finalen hadde flatere hår 😉 Kostymene var derimot…vel vel. Låten dukker opp på Spotify hos meg ganske oftere enn sjeldent 😉
9
Jahn Teigen, Norge (1983)
“Do re mi”
Nr 9 (av 20) i ESC 1983
Mr Grand Prix Norge, Jahn Teigen, MÅ selvsagt med på listen min! Selvsagt må han det, selv om Jahn Teigens udiskutabelt beste låt gjennom tidene, og min aller største favoritt fra grand prix-sirkuset gjennom alle tider, aldri kom med til den internasjonale finalen. Jeg snakker selvsagt om “Optimist” fra 1989, som bare ble nummer 4 i den norske finalen (delt plassering med fem andre som ikke gikk videre til finaleavstemningen mellom tre sanger), en plassering publikum i salen slett ikke syns var passende, de ville at Teigen skulle vinne, og svarte avstemningsresultatet med en øredøvende pipekonser, og et unisont “Teigen, Teigen, Teigen”-rop runget fra publikum, og varte såpass lenge at programleder Øystein Bache måtte be publikum slutte å pipe, hahaha. Tidenes MGP-øyeblikk for min del det (og tidenes norske MGP-skandale at han ikke vant). Vinnersangen i 89 er det vel ingen som noen gang siden har hørt, mens “Optimist” i høyeste grad fortsatt pumpes ut.
Vel, “Optimist” kom ikke til ESC, men det gjorde “Do re mi” 6 år tidligere, og det er jo en ganske så fin melodi det også, som fortsatt spilles både her og der. Ble nr 9 i ESC, og jammen ble han nr 9 her også 😉
8
Johnny Logan, Irland (1987)
“Hold Me Now”
Vant ESC 1987
En ESC-liste uten Johnny Logan går ikke, og denne låten er da også blitt en udødelig klassiker. Sjekk den dressen forresten, den oser 80-tallskonfirmasjon, haha.
7
Toto Cutugno, Italia (1990)
“Insieme: 1992”
Vant ESC 1990
Også dette en sang jeg husker jeg hatet da den vant. Men den gang var jeg jo bare barnet 😉 Italias vinner fra 1990 er nemlig mesterlig. Låt med veldig innlevelse og passion! Den lett gangsterlignende helhvite tenoren, ikke fra topp til tå, men fra tå til sin helsvarte halvveis hockeytoppmanke (som i dag har grånet betydelig…) sang med pondus og kraft om å holde sammen og forene Europa, akkompagnert av et, tja, blandakor 😉
Det starter rolig men hele tiden med pondus og kraft som bygges opp mot klimakset i refrenget. Sangen er på italiensk til og med, så teksten er jo gresk for meg*, bortsett fra refrenget om “insieme” (sammen) og “unite unite europe”.
PS: Toto er sikkert en hyggelig kar altså, dette er eneste jeg kjenner til han fra, og her var han jo glimrende. Spotify og YouTube har fått noen nye avspillinger av denne i det siste – og flere blir det 😉
* PS: I kommentarfeltet har jeg limt inn en engelsk oversettelse av sangteksten i “Insieme: 1992”.
6
Frans, Sverige (2016)
“If I Were Sorry”
Nr 5 i ESC 2016 (direktekvalifisert til finalen som vertsland)
Særegen stemme på den svenske tenåringen, og en melodi som skiller seg ut. Den da 17 år gamle Frans Jeppsson Wall var og er dessuten av den utpregede sympatiske og lett likanes typen. Ikke veldig spennende sceneopptreden, men veldig bra sang og melodi som går på Spotifyen min så det suser.
5
Carola, Sverige (1991)
“Fångad av en stormvind”
Vant ESC 1991
Joda, jeg liker Carola, selv om hun har mye rart ved seg ellers. Men musikken hennes har jeg alltid likt, enten jeg vil eller ei. En av de låtene jeg har hørt en million ganger, minst, og som jeg sikkert kan høre en million ganger til uten å bli lei av, er denne. Fengende refreng, dog en mer klassisk sceneopptreden, til tross for en ung og spretten Carola på scenen, med selskap av to dresskledde Cubus-gubber med geleføtter.
4
Gina G (Gina M. Gardiner), Storbritannia (1996)
“Ooh…Aah… Just a Little Bit”
Nr 8 i ESC 1996
En av de virkelige store hitene som har rullet ut fra ESC er denne, som ble en stor suksess verden rundt, inkludert USA, etter ESC-deltagelsen. Noe som er lett å forstå, for den da 26 år gamle Gina G, som faktisk slett ikke er engelsk, men fra Australia, leverte en låt med fart, og med et voldsomt fengende refreng som fikk oss til å rope om Oooah Aaa, just a little bit, oooh a, a litle bit moore! 😉
Gina G sin karriere ble det imidlertid ikke stort mer enn a little bit more av etter ESC-suksessen, men hun gav da ut en to-tre album. Jeg tror faktisk sannelig også at jeg har debutalbumet hennes fra 97 liggende et sted. Jada, det var altså den tida da det fortsatt var kult å kjøpe CD`er 😉 Den dag i dag er det nok derimot på Spotify denne går hos meg 😉
3
Carola, Sverige (2006)
“Invincible”
Nr 5 i ESC 2006
En sang jeg digger, og nesten like bra er den svenske versjonen av låten, “Evighet”. I den svenske finalen sang Carola sangen på svensk, men i den internasjonale var det den engelske versjonen. Begge versjonene har jeg iallefall hørt en trillion ganger, og jada, fortsatt går den på Spotify inn i ørene på meg. Carola glitret på scenen, og joda, vindmaskinen pumpa på for fullt.
2
Bobbysocks, Norge (1985)
“La det swinge”
Vant ESC 1985
Tidenes klart beste norske bidrag, og vinner av ESC 1985 – og en av ESC-historiens mest fartsfulle og fengende låter. Detta var show rett og slett, selv om datidens sceneopptredener ikke er sammenlignbare med dagens langt mer moderne og discotekpregede (som jeg liker). Uansett, legendarisk populærkulturelt øyeblikk. Hvem kan vel forresten glemme de rosa habittene Hanne Krogh og Elisabeth Andreasson (nå Andreassen) hadde ikledd seg? Å plassere Bobbysocks på 2. plassen min er nok litt kunstig høyt, for jeg liker flere av de andre låtene bedre egentlig, men jeg får slå et slag for Norge og være litt patriotisk. Uansett en legendarisk Grand Prix-låt i alle fall.
1
ByeAlex, Ungarn (2013)
“Kedvesem (Zoohacker remix)”
Nr 10 (av 26) i finalen i ESC 2013 (Nr 8 av 17 i semifinalen)
Hvem skulle trodd det, men min all time favoritt er fra Ungarn!
Veldig sympatisk kar som synger, Alex Màrta, om sin elskede eller “kjære” (“kedvesem”) og samme med gitaristen Daniel Kovago. I tillegg har duoen, under navnet ByeAlex, som har visse tilknytninger til Sverige, også spilt en unplugged-versjon av sangen der refrenget gikk på svensk (se video lengst nede).
Jeg digger denne sangen, rytmen, som nesten går i en lett melankolsk trippende tempo, refrenget, enten det er på svensk og forståelig, eller på ungarsk, som er helt gresk for meg, bakgrunnskompet og lydene, en stilren fremføring og behagelig stemme, og jeg har en forkjærlighet for den type gitarbruk som i denne melodien. Dessuten er det en klassisk ren og veldig pen sceneopptreden, fri for glitter, fjas og koreografi-mas. Likefullt er det catchy, sjarmerende og øregodt. Ble bare nr 10, men har blitt en poppis låt.
Mangeårig “MGP-general” i NRK, Jostein Pedersen, skrev dette om ByeAlex sitt bidrag:
Idet poplistene over hele Europa pepres av Passenger, Ed Sheeran, Matt Waters og hva de ikke heter alle disse småtriste, upretensiøse folkemusikksangerne med popen i sitt hjerte, kommer altså ungarske ByeAlex med sin lille småtriste popametyst. Jeg aner ikke hva de synger om, men det er bittersøtt og fengende, trist og glad på samme tid – som en stillferdig protest mot glitter & stas, vindmaskiner & divaer, koreografi & pyroteknikk. Takk, Ungarn (Jostein Pedersen)
Det er også laget en engelsk versjon, “One for me” heter den. Verdt å merke seg er at versjonen som ble så populær etter ESC er en remix av versjonen soom ble fremført under den nasjonale ungarske finalen.
Se unplugged-versjonen med svensk refreng:
På svensk går refrenget som så:
Ingen nu än min älskade, min älskade Hon såg på mig och förtrollade, och förtrollade Det spelar ingen roll, vart än hon går, var än hon går När min sång hon hör, då kommer hon, ja då kommer hon till mig
Legg gjerne igjen kommentar(er) om mine favoritter, dine favoritter, eller annet som er relevant for dagens bloggpost 😉
Den første traileren til høstens store påkostede norske naturkatastrofefilm lover massive ødeleggelser.
Allerede før jul ble de første små smakebitene sluppet, men nå er altså den første traileren ute. Avslører den for mye? Her ser vi altså et av Oslos signaturbygg og landemerker, postgirobygget, ramle sammen, og da er vel lista lagt. Jeg syns de første klippene lover bra 😉 Velvel, 31. august er det iallefall premiere på “Skjelvet” med Kristofer Joner og Ane Dahl Torp i hovedrollene. For få år siden overlevde de to “Bølgen” i Geiranger, og jammen havner de midt opp i det største jordskjelvet kontinentet har sett i manns minne når hovedstaden rammes av et massivt og oppslukende jordskjelv.
Filmen er altså oppfølgeren til gigasuksessen “Bølgen” fra 2015, og har ordinær norsk kinopremiere 31. august. Imidlertid er aller første sjanse for å se filmen på filmfestivalen i Haugesund som starter 19. august, der “Skjelvet” er åpningsfilm.
Med “Skjelvet” får vi altså hovedstaden lagt i grus og jevnet med jorden, mens “Bølgen” skylte vekk Geiranger. Hvilke nye naturkatastrofer kan filmskaperne blåse ut over Norge? 😉 Eller blir dette den siste?
Noen tanker om “Skjelvet”? Rop ut i kommentarfeltet…
Sesongfinalen av NRKs “Heimebane” ble akkurat så dramatisk som det måtte bli, og endte i en salig miks av gleder, tårer og fortvilelser.
Sesong 1 av Heimebanes siste episode ble et jubelbrus etterhvert, men mest av alt var episoden et prakteksempel på klubbledelse, hvor en leder og et styre viste en ryggrad, og hvor man våget å ikke la seg styre av furtne bakmenn med pengesekker. Det ble en sesongavslutning verdig for en serie som har blitt en stor “snakkis” gjennom de siste 10 ukene, og en sesongavslutning verdig for et lag og en trener som har kjempet med ryggen mot veggen et helt år.
Det og andre synspunkter om NRK-suksessens siste episode for året blir det mere av i denne såkalte “recapen” av episode 10. Bloggposten er full av spoilere, noen sleivspark og humoristiske betraktninger, så se nå endelig episoden FØR du leser videre 😀
Alle foto: Skjermbilder fra NRK TV / tv.nrk.no
Episoden starter imidlertid grå og trist. Høsten har kommet til Ulsteinvik. Det striregner, Helena (Ane Dahl Torp) gjør seg klar til å gomle nasjonalretten (grandis såklart) mens stemmen på radioen kan fortelle at Varg sliter. “Et nederlag for likestillingen” hører vi. Jada. Helena har blitt avskjediget siden sist. Michael Ellingsen har overtatt som Varg-trener, men som radiostemmen kan fortelle har ikke hans to kamper så langt ført til noen poeng.
Trenerjobben røyk, men fortsatt en mester på kjøkkenet, her anrettes retten en viss Hellstrøm sier ikke er menneskeføde 😉
Hvor veien går videre for Helena lurer hun nok på der hun sitter, og hva er vel da bedre enn å få uventet besøk av en atlasselger? For der midt i stua står plutselig selveste Stein Winge, som skal vise seg å være den mystiske “Atlasmannen” vi tidligere en episode hørte snakk om, i det som må være et av seriens mest komiske innslag så langt. Han skal prakke en dunge tunge atlas på Helena, som forståelig nok ikke føler for å kjøpe med seg 50 kilo ekstrabagasje til flyttelasset.
…og under frakken har jeg en greie, den er sååå stor! Atlasmannen på besøk.
Men det slipper hun. Atlasselgeren går han når Helena tar opp telefonen for å ringe onkel politi, men på veien ut sier han til Helena at hun får atlasene. “Det er en avskjedsgave fra meg (…) du får ha en god kveld da, Helena Mikkelsen”, sier han mutt, før serievignetten snurres igang.
På Tangsrud Arena fortsetter nedturene. Bodø/Glimt overkjører Varg. Det er begravelsesstemning hører vi TV-kommentatorstemmen fortelle. Michaels pausepeptalk avbrytes brått når en rødglødende Tangsrud dundrer inn i garderoben for å skjelle ut spillere og dryle litt frukt veggimellom. Drømmetreneren hans er vist ikke så god nei.
Oppmuntrende ord i pausen.
Helena har på sin side så smått begynt å sondere jobbmarkedet og er på Ullevaal, der Freddy dos Santos, den gamle Vålerenga-helten, viser henne rundt. Det er ledig jobb som Jenter-17-trener for Norge. Helena tviler dog hjemme i Ulsteinvik mellom pakkeskene, selv om Camilla prøver å fortelle henne at det er like bra å trene Jenter 17 som menn 40. “FK Vindfjert” er iallefall ikke noe å trakte etter mener hun.
Tja, de er jo ikke gutter 😉 (hehe, den var litt frekk, men scenen spiller jo på at Helena vil trene et herrelag)
Med Michael ved roret nærmer iallefall “Vindfjert” seg nedrykk når Sarpsborg reiser fra Sunnmøre med 3 poeng. Det er nitrist i Ulsteinvik. Noe må gjøres, og det fort. En bekymret Espen ser på en enda mer oppgitt Michael i garderoben. Har Espen en plan? Å jada.
Gjennom hele serien har Helena vært ganske hard utad, hun har slitt med å innrømme feil, slitt med å si takk og unnskyld. Men når hun får seg en prat med en fortsatt tåskadet Adrian utenfor stadion mens hun bærer ut siste rest av tingene sine fra kontoret mykner hun. Helena beklager for Adrian at hun har presset han, og sier han må begynne å spille for andre enn henne, faren, og andre som presser han. Beklager, sier hun. Når det kommer fra Helena, som vi aldri har hørt nevne det ordet omtrent, er det virkningsfullt.
Vel hjemme fortsatt midt i pakkinga får Helena uventa besøk. Mons kommer, han spør om han er den første der, Helena skjønner lite, mens Mons går og hiver på flere pølser på kjøkkenet der han ser at Helena varmer noen til seg selv.
Det blir pølsefest hos Helena nemlig. Varg-gutta tropper nemlig opp, og ber henne om hjelp til å begynne å vinne og kanskje berge plassen. Helena er forståelig nok smigret, men hun er jo ikke treneren deres lengre minner hun om, hun skal hjem, påstår hun.
Pølsefest hos Helena…
Du skal være her og koke pølser! (jada, de skal bare trekke)
– “Du skal ikke flytte du vettu”, bryter en stemme inn. Det er Michael som gjør sin entrè sammen med Espen, og Helena overtales til å i det skjulte sette opp taktikkene og kampanalyser for å hjelpe laget, mens Michael offisielt skal lede laget. Espens plan er nemlig å slik overbevise styret om å ansette Helena igjen!
Camilla er dog ikke overbegeistret over utviklingen. Hun er sliten. Ulsteinvik-eventyret har ikke blitt slik hun håpet på, og hun vil reise, men får trøst fra mamma. Endelig litt morskjærlighet der også og Helena lover datteren en varm juleferie uansett utfall av sesongen.
Skal Varg berge seg behøver de imidlertid 12 poeng på 4 kamper.
Og her løfter endelig “Heimebane” for alvor fram Helenas dyktige taktiske egenskaper, list og ledelse. Fra heimen “styrer” hun Varg til seire mot Kristiansund og Sandefjord, sistnevnte ved hjelp av litt “skittent” spill, en søkkblaut bane, ettersom hun vet at Sandefjord sliter på våte baner.
Selvsagt. Haha, for hvor ofte har man ikke hørt klubber bli beskyldt for å ha vannet banen for lite eller for mye, for å tjene på det i kamp? Artig detalj der.
Til og med en tabell dukker pinadø opp her, og den får meg til å blø litt innvendig. For like over streken kaver nemlig mitt kjære Tromsø! Oida! Tydeligvis er det fortsatt en fyr ved navn Flovik som trener laget fra nord 😉
I TV-intervju etter seieren intervjues Michael og får skryt av intervjueren. Men Michael har vokst, han har innsett at han ikke er klar for trenerjobb, og han skryter av Helena og sier det var en feil av klubben å kvitte seg med henne og at det er hennes fotball de har gått tilbake til.
I løpet av episoden ser vi også at det har ordnet seg på et vis for Michael også på sin private heimebane. Han og kona (ex-kona nå?) er på talefot, og han tar seg av ungene. Han har vokst den godeste Michael Ellingsen. Kanskje står han endelig på betong. John Carew har ihvertfall gjennom disse 10 episodene bevist at hans skuespilleregenskaper er fjellstødige, iallefall i denne type rolle. Carew er kul han, noe jeg ikke alltid har syntes. For eksempel for snart 15 år siden da han brukte knyttnevene mot en av Sunnmøres store sønner som fikk seg en kul i panna under en landslagssamling.
Forresten ble det litt pizza der i gården også.
Til dere der hjemme som gofler i dere ananas på pizzaen. Ta lærdom av dialogen over, der Michael akkurat har sagt til ungene at de skal ha pizza til middag 😉
Tilbake til Varg.
Strømsgodset venter Varg i Drammen. Varg vinner også der, etter at Michael setter seg sjøl innpå for å psyke ut godsets store stjerne, som lar seg provosere av Michaels under beltestedet-kommentarer. Straffe og rødt, og Mario dunker hjem 3 nye Varg-poeng.
Michael tok toeren-taktikken sin mot godset, det gav tre poeng…
I Ulsteinvik har Espen innkalt til styremøte i Varg. Espen og Michael kommer nok en gang sammen, og Espen legger frem planen sin. Styret, som først møter han med latter og spørsmål om dette er humor, blir “månebedotten” når Espen forteller dem at de har fått inn en jobbsøknad fra en Helena Mikkelsen, som mener hun er rett kvinne for trenerjobben. De blir ikke mindre kjevedroppende når så Michael kunngjør at han trekker seg som trener.
De spør om Espen spøker.
Det gjør han ikke.
Oi så sint!
En betenkt Tangsrud ankommer også møtet, og er langt fra villig til å bli med på å ta Helena inn igjen som trener. Han snakker, sikkert oppriktig, om betydningen av lagets verdi for byen, at det er fotballen som er noe de har felles som gjør at samfunnet “kan stå han av”, han snakker om en vanskelig tid på verftet han eier, om alt han har lagt ned i klubbdriften og om hvordan kanskje hans sponsing har gjort at mange dyktige ansatte må sies opp på grunn av nedgangstidene. Tangsrud har vært en sjitsekk gjennom serien mot Helena, men jeg forstår likevel noe av hans ståsted. Han vil selvsagt det beste for klubben. Selv om han underveis i sesongen har hatt noen poenger som har vært både fullt forståelige og et par ganger også på sin plass, har han dog fremstått som en nærmest patriark over klubben, som lite villig til å lytte til andre enn sin egen (etter hva jeg har skjønt påklistra og av flere utskjelte sunnmørs-)stemme. Han har dessuten fra dag 1 vært iskald ovenfor Helena, noe som ikke har gitt fyren mye symnpati fra de tusen hjem. Bjarte Hjelmeland har vært glimrende i rollen uansett.
Han stopper imidlertid ikke der herr Tangsrud, som gjør det klart at hvis styret ansetter Helena igjen trekker han seg ut av alt som sponsor.
Han vil ikke være med på det mediesirkuset de er iferd med å utsette klubben for, gneller han.
Styret slites mellom Tangsrud sine midler og Espen og Michaels beretning om hvordan klubben er i ferd med å berge plassen. De har nemlig selvsagt nå blitt informert om at de gode resultatene nylig kan krediteres Helena.
Espen er sterk nå, når han med pondus og kraft snakker om lidenskap, om glede og vilje. Om hvordan klubb han vil at Varg skal være, om hvordan Helena er en av dem, om hvordan han er sikker på at de får inn nye sponsorer, særlig hvis Helena ansettes igjen.
Helenas telefon ringer. Det er Espen. – Vi greide det, smiler han. Helena er Vargs nye trener, igjen!
Og Nærelven rykker opp til 2. divisjon! LOL Foto: Nrk….eeeeh, eller var det TV 2?
TV 2-sporten bryter inn med de sjokkerende nyhetene om hvordan fotball-Norge nok en gang har blitt rystet av en sjokkbølge. Denne gang av at Varg har ansatt treneren de sparket for bare 2 måneder siden. Varg har innsett at de gjorde en feil.
Cred til TV 2 her forresten, som lar seg bruke i serien, det gav litt ekstra piff at det ikke var en “traust” nyhetsbulletin fra NRK som kom med “breaking news” til folket. I serien har vi også sett ekte aktører som VG, Eurosport og lokalavisa i byen trekkes med i handlingen, noe som er et pluss for følelsen av ekthet.
Foran skjermen formelig moillkoser jeg meg her i episoden. Muligens ikke helt reelt akkurat denne prosessen, men du allverden så artig og flott. Espens tale om klubbverdier og hvordan drive klubben står også som et av seriens høydepunkter.
Det er som om et års regnvær er over i Ulsteinvik og på Tangsrud Arena. Helena stråler! Det er latter og et humør som sjeldent før i gardeoben, og når Helena gjør comeback i garderoben møtes hun av applaus! Nydelig! Når hun attpåtil kommer inn og skryter av hvor herlig det er med en til hver tid 18 kjekke halvnakne mannekropper å se på stiger temperaturen enda noen hakk. Hehe.
Chippendales, avdeling Ulsteinvik
Ja noen frynsegoder må man ha som trener
Det er siste kamp. Varg tar imot Molde. Varg må vinne. De må også ha hjelp, og ikke fra hvemsomhelst. Jævla Ålesund må nemlig ta poeng fra Glimt for at Varg skal komme på trygg grunn.
Helenas evner som motivator har heller ikke i løpet av sesongen kommet frem i særlig grad, men i denne siste episoden briljerer jo dama! Hun holder en flammende selvsikker garderobeprat med gutta før det braker løs, hvor hun sier de kommer til å skuffe publikum som er der for spenning til siste slutt. Det kommer nemlig ikke til å bli spennende sier hun, vi kommer til å vinne overlegent, maner hun, og gutta tror på henne. Adrian er også tilbake etter tåskaden han påførte seg selv.
Og så kommer den. Kommentaren vi har venta på fra episode 1. Selvsagt kom hun til å si det.
STEIKJE BRA!, setter hun i med bravur.
I sesongens siste kamp kom det, uttrykket hun sa hun aldri kom til å si 🙂
Eddie er fornøyd 😀
Eddie
Kampen blir enveiskjøring. Varg gruser sølvjagende Molde hele 4-0. Glede glir raskt over i til fortvilelse når meldinger fra Ålesund tikker inn om at Glimt har tatt ledelsen. Varg er nede, med mindre Aalesund utligner. Kampen på Tangsrud Arena er over, mens det fortsatt spilles i Ålesund.
Speakeren setter lommeradioen inntil høytaleranlegget og vi hører innspurten fra Ålesund, og selvsagt blir det drama når vår gamle venn Eivind Brattskjær, som Helena tvang til å selges til nettopp Aalesund, slår ballen inn i feltet på overtid, og det ender med straffe.
En straffe som hvem andre enn Brattskjær skal ta. Scorer han berger Varg plassen.
Han dundret ballen i nordlandsgarnet, bye bye Glimt, lenge leve Varg!
På Tangsrud Arena utspilles euforiske jubelscener. Helena løftes på gullstol. Det er bluss og røyk. Muligens en liten tear of joy* i øyekroken min også.
Supporterlederen Jostein viser fram sine blanke tenner for Espen
Høyt svever dem, og blide er de, de kvinnelige eliteserietrenerene.
Som fotballsupporter som har vært ute en vinterdag før i nedrykksstrid vet jeg nemlig hvilken lykkerus som strømmer gjennom kroppen når alt berges i siste liten. Det er pur rus.
Men du hellige jul da, det var jo selvsagt som skrevet i stjernene, iallefall i manus, haha, at Brattskjær på en eller annen måte skulle bli helten.
(* Selv om vi faen ikke fikk vite om Tromsø berget seg!!!)
Helena må ta seg en pust i bakken fra jubelen, og feirer i spillertunnellen med en snus. Den er deg vel unnt nå 😉
Dramaet er derimot ikke over, for dagen blir veldig ambivalent for Helena når hun kommer hjem, lykkelig, trøtt og sliten, og ikke finner Camilla.
I løpet av episoden har vi sett Camilla fikse vennskapet med godgutten og humørsprederen Nils igjen, og vi har sett henne slites mellom det å skulle bli i byen og ønsket om å dra. Hun har visst ikke hatt så mye kontakt med Adrian heller i det siste. Ulsteinvik har ikke noe å by henne. For når Helena kommer hjem finner hun etterhvert et varmt brev fra datteren, hvor hun forteller at hun drar.
Camilla fant seg aldri til rette i Ulsteinvik, selv ikke med strender som dette…
Helena rakk aldri helt å forstå datterens lengsler og problemer underveis i sesongen. Forståelig nok i grunn, dama har hatt sitt å stri med sjøl. Nå må de klare seg uten hverandre, men Helena vet at datterens støtte har hun iallefall.
Det knaker i gangen. Helena reiser seg og håper det er Camilla som har ombestemt seg. Det er Adrian, som spør om ikke Camilla er der. Det er hun ikke. Han kom for seint denne gang han også.
Og der forlater vi Helena Mikkelsen for i år. Lykkelig over fortsatt Varg-jobb og berget plass, men i tårer over at datteren har reist.
Helena vender imidlertid tilbake på skjermen neste år i Heimebanes sesong 2, som nå er under produksjon.
Forlater Tangsrud Arena gjør vi også. For godt.
I episodens siste sekunder ser vi Espen og Eddie skue opp mot tribunene på Vargs heimebane. De ser ikke misfornøyde ut. Der oppe skrues stadionskiltet med “Tangsrud Arena” ned, og erstattes av et nytt, med påskriften “Ulsteinvik Stadion”, før den nostalgipregede og velklingende vignettmusikken jeg har gått med på hjermen noen uker leder oss ut av sesong 1.
Det er nye tider i Ulsteinvik. Hvordan de tidene ser ut må vi imidlertid vente til neste år med å få se.
Sesong 1 av Heimebane er dermed over. For å oppsummere har det vært en serie som etterhvert har levert varene. Det har vært godt TV-drama. Ikke alt har vært realistisk, men i den store sammenhengen får vi se gjennom fingrene med det. Dog håper jeg detaljer som i år har vært et irritasjonsmoment er pusset på til neste år, som tilstrekkelig antall spillere i garderobe og treningsfelt, synlig støtteapparat og en litt mer synlig klubbstruktur. Lukter vi cupsuksess eller medaljer i det fjerne neste år?
Hvilke nye utfordringer og problemer for vår kvinnelige trenerheltinne kan serieskaperne klare å trylle opp av hatten? Kan det komme spillere som ikke respekterer en kvinne som trener? Sponsorer? Tangsrud? Kan det bli Europacup for Varg? (Regelen som kan gi en nasjons Fair Play-vinner Europacupspill kan åpne for det). I et kryptisk klipp på Axel Bøyum (Adrian) sin profil på Instagram har jeg sett Mons og Otto intervjues på engelsk etter kamp, hva kan det tyde på? Dessuten skal vi iallfall til Lerkendal neste år 😀 Får vi endelig grunn til å kunne synge “For Varg har banka ærrrR B Kåååå, å hei å hei å hei å hå åå”? 😉
Sesongen har ellers tatt oss med på en reise som har servert temaer som ikke bare omhandler fotball. Det har vært utroskap og vennskap, uvennskap og kjønnsroller. MeToo ble det så det ljoma etter i episodene der Jævla Ålesundstreneren grabba Helena i skrittet, med påfølgende mediestorm, og vel egentlig også når Camilla gav opp drømmen om å jobbe på restauranten hun var ansatt som ryddehjelp på, vi har vært innom psykiske problemer og skildringer om hvor galt det kan gå når foreldre presser ungene sine inn i et bilde de selv ser barna sine i, og vi har blitt kjent med noen sterke rollefigurer, som Helena, Espen, Camilla, Adrian, Michael etterhvert, Eivind Brattskjær, ekle Tangsrud, Otto, Mons og resten av gjengen.
Så da var det slutt, hva skal man nå ta seg til om søndagene?
Kanskje litt ekte fotball? 😉
Også må vi våge spørsmålet; trenger Varg en slankere keeper? 😉
Les også de tidligere episodeomtalene og “recap`ene”:
Yippee ki yay! Filmhjerte er tilbake med topplister! Bruce Willis er for tiden kinoaktuell med nyinnspillingen av “Death Wish”, en film som nok havner et godt stykke ned på merittlista til skallamannen. Det gjør ikke dagens listemateriale, som tvert imot havner på topp 10. Yeeeay!
Med ganske ujevne mellomrom vil jeg i tida fremover poste noen slike lister for et utvalg skuespillere. Dropp innom her av og til, eller lik og følg Filmhjerte på Facebook for oppdateringer om nye bloggposter (Husk å lik facebook-siden og deretter huk av for “Se først” på “Følger”-knappen så får du updates når det legges ut noe nytt her).
Det er nok av filmkritikere som ikke liker Bruce Willis og som mener han er veldig begrenset som skuespiller. Vel, litt begrenset er han kanskje, i og med at han typisk enten spiller purk eller skurk, men jeg har uansett alltid likt Willis, mye takket være hans uforglemmelige rolle som John McClane i Die Hard-rekka. Hans tørrvittige replikker og folkelige glimt i øyet var som skapt for de filmene. Dermed har jeg vel røpet hva som er min favorittrolle med Bruce Willis? Han har dessuten den egenskapen at han er underholdende å se på selv om filmene er ræv. Jeg har sett mer enn èn Willis-film som er stinkarooer, hvor det likevel var en severdig Willis om ikke annet.
Bruce Willis blir neppe noen gang nominert til, eller langt mindre tildelt, en Oscar (aldri si aldri, Stallone ble jo nominert…), men det mange kanskje ikke vet eller husker er at Bruce Willis faktisk har fått en Golden Globe-pris, som jo er film- og TV-industriens nest mest prestisjefulle filmpris. Den fikk han så langt tilbake som i 1987 for beste mannlige skuespiller i en TV-serie (Moonlighting, i Norge bedre kjent under tittelen “Bøllen og blondinen“, serien som han i perioden 1985-89 fikk sitt gjennombrudd i, og hvor han spilte mot Cybill Sheperd).
I samme kategori og for samme rolle var han GG-nominert også i 1986 og 1988, og i 1990 fikk han og en Golden Globe-nominasjon for beste mannlige skuespiller i en spillefilm (In Country, 1989, som jeg forøvrig ikke har sett).
I tillegg er han to ganger Emmy-vinner (Primetime Emmy er et prisutdelingsshow for (i hovedsak amerikanske) TV-programmer og serier). Her vant Willis også for Moonlighting i 1987, samt i 2000 for den morsomme gjesterollen han hadde i Friends som Paul Stevens (Fremragende gjesterolle i en komiserie).
Her er Filmhjertes TOPP 10 BRUCE WILLIS-ROLLER PÅ FILM OG I TV-SERIER
(og lista starter likesågodt på topp siden 1. plassen var åpenbar)
1
JOHN McCLANE I DIE HARD (1988/1990/1995/2007/2013)
Ikke bare i en, men fem filmer har Willis fått slå seg løs som antihelten John McClane. Særlig de to første Die Hard-filmene vil stå som legendariske innen actionsjangeren for evig, mye takket være Willis sin herlige innsats i disse filmene. Treeren var også veldig veldig bra, mens fireren og femeren i filmrekka av Die Hard var svakere.
Førsteplass til McClane; Yippee ki yay motherfuckers!
2
Paul Stevens i TV-serien FRIENDS (2000)
Gjesterollen hans i tre episoder av den megapopulære komiserien VENNER FOR LIVET var veldig festlig rett og slett, og et udiskutabelt høydepunkt på min liste. Og Paul Stevens, han var visst “A Love Machine!”
3
“The Jackal” i SJAKALEN (The Jackal, 1997)
En nokså spenningsfull og adrenalinpushende actionthriller, og jeg likte Willis som “sjakalen”. Mye hår på skolten hadde han jaggu også i denne filmen 😉
4
Butch Coolidge i PULP FICTION (1994)
5
Mel i CATCH. 44 (2011)
6
Joe Hallenbeck i DEN SISTE SPEIDER (The Last Boyscout, 1991)
7
Art Jeffries i KODENAVN MERCURY (Mercury Rising, 1998)
8
Dr. Malcolm Crowe i DEN SJETTE SANSEN (The Sixth Sense, 1999)
PS: Sjekk sveisen 😉
9
Frank Moses i RED (2010 og Red 2, 2013)
10
David Addison jr / Baby Hayes i BØLLEN OG BLONDINEN (Moonlighting, 1985-89)
Hadde garantert fortjent å plasseres høyere opp på lista, men får nøye seg med tiendeplassen utelukkende fordi jeg husker veldig lite av serien, og fordi jeg bare har sett et fåtall episoder. Det jeg derimot husker er at Willis, selvsagt allerede da, var en kul kis med kjappe og småfrekke replikker.
Willis-filmene som ikke nådde topp 10 (nevnt i urangert rekkefølge): Døden kler henne (Death becomes Her), Armageddon, Innen rekkevidde (Striking Distance), Hostage, Det femte element,12 Monkeys.
Jeg har som nevnt ikke sett IN COUNTRY (1989), men jeg slenger med et bilde av Willis i filmen. Han ligner jaggu litt på Kevin Costner her (kanskje særlig på Costner i “Danser med ulver”?) Haha!
Hvilke Bruce Willis-roller er dine favoritter? Rop ut i kommentarfeltet hvis du vil 🙂
Sesongens nest siste episode av “Heimebane” hos NRK ble egentlig mest av alt trist. Men var på et par punkter skrekkelig reellt.
Episoden gjorde og at jeg nå begynner å virkelig bli redd for at sesongfinalen neste helg ikke kommer til å gi oss svaret på hvordan det går med Varg, og om Helena (Ane Dahl Torp) mister jobben. Jeg frykter en “cliffhanger” som gjør at vi må vente helt til neste år for å få svaret. Det vil i så fall være veldig irriterende.
Men la oss nå ta en liten recap på begivenhetene i episode 9, hvor vi starta direkte i nord, på Alfheim. Tromsø-Varg, men like fort som vi fikk se en velkjent (for oss som har sett noen TIL-kamper) TIL-supporter med skjegg og hatt og en med parykk bakfra, en Adrian (Axel Bøyum) som bommet alene med keeper (ja, han burde sendt pasning til Mario (Mbake Konte) som stod på blank goal), som ender med at han byttes ut ved pause, var besøket på Alfheim over. Nå er jo TIL mitt lag her hjemme, så det var jo hyggelig å se at Varg måtte reise hjem med tap fra nord. Muhahaha!
Det er ikke greit å være varg på Fort Alfheim 😀
Vel, tapet var ikke bra for Helena ihvertfall. På Tangsrud Arena sitter klubbstyret (jammen fikk vi til slutt se hele gjengen) og diskuterer Helenas skjebne. Tangsrud (Bjarte Hjelmeland) har jo aldri likt henne, og kjører hardt på for å overbevise resten om å sparke henne. Det trenger de muligens ikke gjøre, for når Helena kommer inn og får høre at jobben hennes står i fare klinker hun til med å love seier over Rosenborg i neste kamp, hvis ikke sier hun opp frivillig.
Egentlig ville hun sagt seg fornøyd med uavgjort, men presset opp i et hjørne kommer hun med lovnaden. Jeg må, selv om jeg syns Tangsrud er en dritt, si meg litt enig med han når han snakker om Helenas manglende ambisjoner, selv om han også overdriver. Jeg liker ikke at en trener sier at U er greit på hjemmebane, selv mot store RBK. Gå for seier for svingende! Skap entusiasme!
…”hvis vi vinner, så holder du den stygge kjeften din lukket, Tangsrud” (burde hun sagt…)
I dialogen fremkommer det forøvrig info om at det er 2 måneder igjen av sesongen, noe som gjør meg litt urolig i og med at det bare er 1 episode igjen av “Heimebane” sin sesong 1. Får vi virkelig alle svarene neste søndag?
Forresten, med to måneder igjen av sesongen skulle det vel tilsi at vi befinner oss i senest midten av september. Scenene fra Alfheim viser derimot et hvitt og snødekket område rundt kunstgressmatta i Tromsø, og bekmørkt ute ellers. Jeg syns vel scenen bar preg av at den er innspilt seint i fjor høst. Dessuten er noen av tribunebildene lette å se at er datamanipulerte. TILs andre supporterklubb, Forza Tromsø, er nemlig ikke å se for eksempel, og kortsidetribunen bak mål er jammen meg nær fullsatt (ser vi på avstand, mens på bildet fra lufta ser vi at den er tom). Det er for å si det pent meget lenge siden mer enn en håndfull tilskuere har tatt plass på den tribunedelen 😉 Men vi lar det ligge 😉 Detaljer og flisespikkerier, hehe.
Espen vil selvsagt beholde Helena, og allierer seg med fansen. Her må det sikres støtte.
Gravøl for Helena? Eller blir det til slutt jubelbrus?
Flere fra Varg tar seg også en tur for flytende føde. For i mellomtiden sitter Michael (John Carew) alene som en dvask potetsekk på pub og drukner sine sorger i skummende drikke, men får litt gnist når Tangsrud kommer innom vannhullet og lover han trenerjobben hvis Helena sparkes. Hjemme hos kona (Julia Bache-Wiig) som har kasta han ut etter utroskapet utspilles en melodramatisk scene – med dertilhørende sorgtung nedtonet bakgrunnsmusikk – der Michael ber på sine knær og proklamerer at han har endret seg, han skylder på at han har vært helt ute etter at han ikke fikk trenerjobben (Gid så synd i deg), men at han nå kanskje får den, og at han står på betong nå. Kona er dog ikke enig og krever bedre beviser på at bunnfundamentet er stødig og at han ikke bare tenker på seg selv.
Michael er ikke den eneste Vargen med problemer om dagen. Adrian sliter også, og plutselig kommer faren (Mads Ousdal) på besøk hjemme hos han. Noe som skal få stor betydning. Austnes den eldre vil så gjerne ha Austnes den yngre langt vekk fra Varg. Vekk fra dødballer og lag som har parkert bussen. Han vil ha sønnen til Oslo. Til Vålerenga. Gryteretter og jentebesøk fra Ulsteinvik lokker han med. For det må jo bli suksess, siden vi jo alle veit hvor jækla gode Vålerenga er til å forvalte talentfulle spillere 😉 Joda, de har jo avlet frem noen bra spillere, meeeen, det er vel ikke baaare champagnefotball i hovedstaden heller, vel.
Senior sammenligner ihvertfall junior med Del Piero, og har inntatt en noe vennligere tone enn i forrige episode i det minste. Smøringa er i full gang altså.
Senere oppsøker Adrian faren på hotellet, og de blir enige om at faren kan kontakte Vålerengas speidere. Imens terpes det på kamp på Tangsrud. Helena skal ha dødballene til å sitte, da hun mener frispark fra hjørnet av 16-meteren er lagets beste angrep mot RBK.
I møtet på hotellet dagen etter får Adrian fremlagt kontraktsforslaget fra far og Vålerengas to andre representanter. Hei, der var jaggu “Albert” (Eirik Scherven) fra den første Hotel Cæsar-sesongen som speideren Ola gitt! He he. Adrian innser raskt at faren har hatt planen klar allerede før han kom på besøk, og stormer ut, men blir enig med opphavet om å gi alt under kampen neste dag med speiderne tilstede på tribunene.
Hotel Cæsar-Albert har blitt speider for Vålerenga og skifta navn til Ola
Adrian har desverre dog sine seriøse personlige problemer. Han svikter Camilla (Emma Bones) på kinodaten der de hadde planer om å se hvilken som helst film. De skulle jo uansett sitte bakerst å kline. Ja er det ikke det ungdommen gjør på kino? Skjønte jeg det ikke, fnisende på bakerste rad 😉
Det ble desverre ingen klining på bakerste rad, for Adrian glemmer hele klineavtalen sin, og er hjemme i hagen og terper innlegg mot mål. Når så Camilla oppsøker han etter å ha blitt sviktet spør Camilla Adrian hvem det er han gjør dette for, fordi moren neppe vil han skal holde på slik. Men det vil hun sier han.
Helena har nemlig informert Adrian om at hun mister jobben uten seier mot RBK, mens Adrian forteller at han vil spille fotball, men at det siste han vil er å spille fotball. Ubesluttsom type der altså… Men det er jo noe i alt dette, med press for unge spillere, med kravstore foreldre i bakgrunnen. Nettopp der var kveldens episode også en fulltreffer. Adrians far er nemlig “prakteksempelet” på en far som presser sønnen for hardt på idrettsarenaen, i et håp om å oppfylle sine egne drømmer uansett hva sønnen vil.
Ihvertfall ender det galt. Som vi vet fra før har Adrian en historie bak seg med selvskading, og han øyner sjansene for å slippe farens blikk dagen etter, slippe forventningene og presset, så han dundrer foten flere ganger i stanga på målet i hagen, og dermed er han ute av spill med brudd i tåa. Vi ser dessuten i et veldig kort øyeblikk tidligere når han snakker med Camilla i telefonen at han er rødstreket på ryggen igjen. Huff. Kanskje er det ikke fotball som er unge Austnes sitt videre levebrød?
Lavt ligger de og sure er de. Eller det var kanskje Stilson det. For er de ikke sure, så er de brukne, Varg-spillernes tær, her representert ved Adrian.
Espens jobb for å sikre Helenas jobb fortsetter i dagene mot kamp, og han inspirerer Helena med å få henne til å fokusere på å ikke ha respekt for trønderne som venter i skjebnekampen, ved å bruke nettopp trøndernes manglende respekt i en viss europacupbragd fra 90-tallet i Milano. De er fra Sunnmøre, og sunnmøringer har ingen respekt for trøndere, slår han fast. Herlig denne Espen, jeg digger han.
Så er det kampdag. Helenas planer forringes sterkt når hun får budskapet om Adrians brukne tå, og en skuffet og illsint far skjeller ut sønnen utenfor stadion. Det blir ingen chili con carne og fet lønnspose i Oslo, istedet blir det tårer fra yngstemann Austnes og harde ord fra eldstemann. I garderoben ser vi skaden til tross likevel en offensiv Helena, som tar pisken frem og maner gutta til innsats med å bruke Espens inspirasjon, med å mane gjengen om at de alle er sunnmøringer i dag, og de har faen ingen respekt for trønderne. Dette kan de vinne!
Sa trønderdama, for anledningen sunnmøring 🙂 Slik skal det låte forresten!
Kampen er imidlertid ikke engang minuttet gammelt før trønderne setter inn 0-1. På tribunen står en Tangsrud med dårlig skjult skadefryd og bare venter på at kampen skal forløpe ferdig, slik at han kan ta frem sparken og sende Helena avgårde på en iskald avskjed.
I pausegarderoben melder Michael seg kampklar for Helena, som forståelig nok er skeptisk til den såkalte kapteinen sin. For Michael tjener på at laget mislykkes, ved at han da kan overta trenerjobben. Michael har dog kanskje endret seg. For han forsikrer om at han aldri ville gjøre det, å ikke gi gass, med ungene på tribunen. Dessuten har vi friskt i minne at de to nok kom nærmere hverandre forrige episode. Så Helena setter han innpå.
Og etter pause kommer Varg sterkere tilbake. Otto (Andrè Sørum) har fått frisparkrollen, og setter en ball perfekt på skallen til Mario som header inn 1-1. Tida tikker imidlertid raskt imot Varg. Vi er på overtid, og for et drama. RBK kontrer, men der er tigeren Almerud (Kristian Dolmen, som vistnok i virkeligheten også er/har vært keeper) en reddende engel, og Varg får en siste mulighet. Ballen spilles til Michael, han runder keeper, og triller inn 2-1! På over-overtid! Varg slår Rosenborg, brøler kommentatoren på TV, jubelbrølene står i taket noen sekunder.
Men hva skjer? Jo, seff, de jævla dommerne! De udugelige, feite, blinde og forbanna dommerene, bestående av dommer og han dusten på linja som veiver med flagget som om det var 17.mai, har sett en offside! En offside ingen andre har sett. Varg snytes for seieren, slår kommentatoren fast.
Selvsagt. For hvor mange ganger har vi ikke sett det? De store klubbene berges av dommere. DET er reellt det! De jævla trønderfittene får hjelpen de trenger. Før noen trøndere nå setter karsken i vranghalsen og sender meg hatmail må jeg ile til med å si at det begrepet ikke var mine ord. Knegg knegg 😀 Jeg liker ihvertfall mye av språkbruken i serien fra supporternes side. Begreper som “jævla Ålesund”, og nå dette, krydrer absolutt seeropplevelsen. Noen friske kommentarer på kanten, gjerne over, må være lov 😉
That`s what he said!
Fotballsjargongen utvikles stadig med nye fraser
Det ender 1-1. Resultatet Helena i utgangspunktet ville sagt seg fornøyd med. Resultatet som hun nå vet ikke holder. Helena sitter nedslått i hjørnet på benken. Nå ryker jobben tenker hun.
Tangsrud er skadefro og spør Espen etter papirene for å iverksette oppsigelse. Men så skjer det noe uventet, og gledelig.
Fra tribunene runger et taktfast “Ikkje kødd med dama vår…ikkje kødd med dama vår…” til støtte for Helena. Tangsrud avskriver det som sentimentalitet, men kanskje kan dette være en redning for Helena?
Supporterstøtte til Helena
Riktignok forlater hun stadion etter å ha gitt en tankefull Espen beskjed om at hun leverer oppsigelsen sin i morgen. Espen som sier at han ikke kan la dette skje, har muligens noen siste jokere på lur i ermet?
Kan det være at han truer klubben med å si opp, hvis de sparker Helena? Kan det bli et lurveleven fra fansen i siste episode? Mange av supporterne jobber jo på Tangsrud sitt verft, som sliter økonomisk. Kan det skje noe der? Episodebeskrivelsen på NRK TV av episode 10 forteller kort at Varg kjemper mot nedrykk til siste runde, og at Espen legger en uortodoks plan for å redde Helenas jobb. Tittelen på episode 10, som er “The Great Escape”, kan også tolkes fritt i begge retninger. Kanskje får Helena et annet jobbtilbud fra en klubb? :O
Jeg vil dog overraskes, og skuffes, hvis dette ender med sparken. Nå tror jeg jo ikke så skjer. Ihvertfall rykker ikke Varg ned. På Instagram har nemlig Axel Bøyum (som spiller Adrian) i helga lagt ut bilder av Lerkendal og tekst som tyder på at de har vært der på innspilling.
Episode 9 avsluttes iallefall på tristeste vis, med en sammenkrøblet Helena sittende på kjøkkengulvet hjemme, gråtende, sammen med datteren. Var dette hennes siste kamp? Er kvinnetrener i herrefotballen nå en gang for alle bevist som feilslått?
Svarene får vi om ei uke. Forhåpentligvis.
Alle foto: Skjermdump fra NRK TV / tv.nrk.no
Les også de tidligere episodeomtalene og “recap`ene”:
Avicii, den svenske DJ-superstjernen, som så tragisk døde fredag satte spor etter seg.
Filmhjerte er selvsagt først og fremst en blogg om det som rører seg innen film og serier, men musikk er jo en del av den pakka, med filmmusikk, samt naturligvis musikkvideoer. Ikke at jeg trenger noen unnskyldninger for å skrive noen ord om Avicii på en dag som dette.
Ihvertfall var det tragiske nyheter som ble meldt fredag om at Tim Bergling, bedre kjent som artisten Avicii, en av verdens beste DJ innen EDM og elektronisk house, en musikkstil jeg liker godt å høre på, er død, i en alder av bare 28 år.
De siste årene har flere av Aviciis låter vært blant de jeg har hørt mest på, som de fantastiske “Wake Me Up”, “The Nights”, “Hey Brother” og “Levels”. Det er låter med adrenalin, bekymringsløst gladparty og en følelse av euforisk lykke og fellesskap, som traff mengder av stadig nye fans, i et stort aldersspenn.
I en konsertanmeldelse fra 2015 skrev VG dette:
Han er en popartist mer enn en klubbfyr, opptatt av det melodiøse og pene.
De egne sangene hans – det er som oftest nettopp sanger – henter mye fra den typen meloditemaer som preget softrock- og metal, samt filmmusikk, i første halvdel av 1980-tallet (sitat fra VG).
Foto: Av The Perfect World Foundation
Avicii var uansett i hovedsak kjent for DJ-karrieren, som remixer, sine adrenalinpumpende låter, som musikkprodusent og live-DJ-konsertene som samlet store mengder fans.
Han er imidlertid også kreditert for soundtrack på ikke mindre enn 52 filmer og TV-serieepisoder/programmer (ifølge IMDB).
De mest kjent filmene Aviciis musikk har vært å høre i er muligens “Min pappa Tony Edmann”, “Pitch Perfect 3” og “How To Be Single”, samt selvsagt “Avicii: True Stories”, en dokumentarfilm hvor han medvirket.
Avicii har siden gjennombruddet i 2011 nærmest gjort kometkarriere, og vil for alltid ha en plass i veldig manges hjerter. Desverre slet han også med mye sykdom. Etter et par intensive år valgte han i 2012 å innstille liveshowopptredene sine noen år på grunn av helseproblemer, og i 2016 valgte han å sette foten ned for liveopptredenene sine og legge DJ-karrieren på hylla av helsemessige årsaker, og fortsatte istedet som produsent – et valg han har høstet ros for fra flere hold, at han stod imot presset fra omgivelsene om å fortsette som DJ, noe dokumentaren “Avicii True Stories” vistnok skal vise.
På et tidspunkt var “Wake me up” DEN mest spilte låten på Spotify, og hadde i 2014 sinnsyke 200 millioner avspillinger.
En av de aller best kjente strofene fra låtene hans (som også er brukt i filmene nevnt ovenfor) er “wake me up when it`s all over…”.
Bloggpostren fortsetter under YouTube-videoen.
Fredag var desverre alt slutt da Avicii ble funnet død i Muskat, Oman, der han var for å besøke venner, har talspersonen hans uttalt. Det muligens siste kjente foto av Avicii ble publisert på hotellet Muscat Hills Resort sin Instagram-konto bare noen få dager før han døde, skriver Aftonbladet.
Ifølge SVT har politiet i Oman meldt om at de har funnet dødsårsaken. Ingenting kriminelt mistenkes, kun familien har blitt underrettet om årsaken, og dette vil ikke bli sluppet til media. Og det er vel egentlig veldig bra at ikke skjer, for dette er bare sørgelig.
Filmhjerte føyer seg inn i den lange rekken av beundrere som sender kondolanser til Berglings familie, venner, fans og andre tilknyttet han.
Hvil i fred, Tim “Avicii” Bergling
Foto øverst: Licensed from ImageCollect / yayimages.com Foto nederst: Originalt foto Av The Perfect World Foundation – http://www.mynewsdesk.com/se/the-perfect-world-foundation/images/avicii-2-340970, CC BY 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=39154478 brukt under Creative Commons-lisensen Kilder: Aftonbladet, VG, SVT, Wikipedia, Dagbladet, imdb
