Serieomtale: NRKs “Heimebane” ep. 06, borteseier!

Heimebane med borteseier!

2. påskedag gikk den sjette episoden av “Heimebane” av stabelen, og bød på både bortetriumf, #MeToo problematikk forut for sin tid, og andre mer eller mindre dramatiske hendelser på heimebane. Her er iallefall en slags episode 6-“recap” (servert både med begeistring, ironi og humor, pluss litt kritikk ;p).

Som ventet fikk Helena karantene etter “overfallet” sitt på “jævla Ålesund”s trener forrige runde, selv om det var Skarbø som putta hånda sin inn i skrittet på Helena, den jævla sleske grisen. Desverre for Helena har hun ikke beviser sier hun, så da vil hun ikke kjempe for rettferdighet, selv om sportslederen Espen selvsagt vil anke. Jeg skjønner ikke hvorfor serieskaperne har gjort Helena så tannløs? Hun godtar sms-trusler om drap og voldtekt, hun står apatisk i de første møtene med supporterne, og er direkte uengasjert i nyheten om fire kampers karantene. Kun noen få ganger har vi fått se henne på sitt ypperste, når hun virkelig vil noe, da lever hun opp til Varg-mottoet “Den som vil det mest”.

Det er selvsagt desverre slik at mange kvinner nok føler på skammen, og redselen for å ikke bli trodd, redselen for å bli fremstilt som løgner og kun ute etter sympati. Sånnsett er det vel realisme i det hele.

Heldigvis fikk Espen henne på bedre tanker etterhvert, om enn motvillig, for hvem vil vel gå glipp av sjansen til å banke RBK? Serien har fått kritikk for urealistiske håndteringer av særlig idretten serien handler om, fotball. Seansen inne på NFFs kontorer på Ullevaal får neppe skryt fra omverdenen, ei heller ankeprosessen, selv om man gjerne kan mistenke NFF for å være akkurat så inkompetente som de tre herrer fremviste, med straffer utmålt helt vilkårlig, fjas og vas. Kvinnesynet til mannen med skjegget (sjokk) kan nok forøvrig diskuteres… Det trehodede forbundstrollet bragt til live av ellers dyktige Trond Espen Seim, Kåre Conradi (flott skjegg gitt) og Kim Haugen gjorde iallefall NFF til reine muppetshowet.


NFFs disiplinærkomitè lar seg irritere over at Helena kommer med anklager om antasting, for slikt står visst ikke noe om i regelverket…
Foto: skjermdump NRK TV

Men anken hjalp jo, Helenas fire kampers karantene ble nedjustert til kun en kamp, takket være Espens bestemthet om å anke, selv om Helena syns fire kampers karantene var helt greit.

Jaja, i mellomtida skjedde det jo hyggelige saker. Jeg begynte et øyeblikk i serien å tro at Varg kun spilte på heimebane, men jøss, der var laget plutselig i bussen på vei til Lillestrøm, riktignok med Ellingsen som vikarierende trener i og med at Helena hadde fått karantene, og herr Ellingsen som er alt annet enn en lagspiller har tanker om å gjøre sine egne taktiske endringer.

Heldigvis motsatte et par sentrale spillere seg at han skulle endre på Helenas instrukser. Godt å se at Helena har fått spillergruppas respekt etterhvert, og måten Brattskjær tar henne i forsvar på var fint.

Oppe på tribunen får Helena et par peanøtter på seg, og siden hun antagelig har nøtteallergi springer hun heller ut i bussen og ser kampen på PC (ja det ville jo vært for mye styr å tilkalle stadionvaktene), og jammen ender oppgjøret med en kontrollert og fin Varg-seier 2-0. Borteseier!

Etter kampen står Ellingsen på TV og skryter av at ingen avgjørelser tas som han ikke er enig i, og lokalavisene slår fast at Varg vinner grunnet “Ellingsen-effekten”, samt at Ellingsen er unge Adrians mentor. LOL. Jaja, kanskje på tide at klubbledelsen kvitter seg med det intrigetriggende trollet? Trivelig med seier for Varg igjen, men nå begynner jeg å bli lettere indignert over at hver gang de vinner sitter Helena enten omkranset av skjeggesupportere på tribunen eller i bussen…


..ikke har han vært mentor for Adrian, og ikke handler teksten i avisa om verken Varg, Ellingsen, Adrian eller Helena heller, men om Henrik Hoff i Aalesund (tidligere klubdirektør for klubben, i virkeligheten altså). Detaljslurv! (Jada, flisespikkeri, men…). Foto: skjermdump NRK TV

 

Men kveldens episode omhandlet egentlig mest langt mere grisete menn enn Ellingsen (selv om affæren hans med den unge supporteren Sissel Renate ikke akkurat er helt stuerent…).

Helenas datter Camilla, under jobbnavnet “koriander”, klås på låret og inviteres hjem på øl av en jypling på jobben. Inntil han fikk avslag fra henne var hun flink i følge han, for deretter å ikke være god nok. Ja han er jo bare sånn, sier han, når hun konfronterer han med klåinga på låret. Da så. Så ler han det vekk, og Camilla er den som føler seg som en dritt.


Ikke bare Helena som sliter med klåfingra kollegaer…. Også denne av den kvalme typen. Foto: skjermdump NRK TV

Heldigvis er Adrian ute på en av sine sedvanlige joggeturer seint som tidlig, og kan gi Camilla et hyggelig følge hjem, mens de småchatter litt om forskjellen på hvordan jenter og gutter får vite om de er gode nok eller ikke i det de bedriver.

” – Du får jo bekreftelse når du scorer mål om at du er god (…) du trenger ikke være redd for at keeperen slipper inn mål med vilje fordi han vil ligge med deg”, sier hun til Adrian. Nei, det har ikke skjedd så ofte, smiler han skeivt…. Ellers syns jeg fortsatt Adrian og Camilla er seriens sterkeste kort hittil, tett etterfulgt av Helena (Ane Dahl Torp) og Espen (Morten Svartveit). Mons og Eivind Brattskjær er også to herlige typer i serien. Adrians personlige problemer synes forøvrig å være på bedringens vei, selv om han så litt tankefull ut i samtalen med Camilla, og selv om han fortsatt har noen særegenheter som ikke har fått noen forklaring ennå.


“Heimebane” sine to sterkeste kort. Adrian og Camilla, spilt av Axel Bøyum og Emma Bones. Foto: skjermdump NRK TV.

I Ulsteinvik låser man forresten ikke dørene, selv om man bor en armlengdes avstand (nesten bokstavlig talt) fra fylkesvegen, noe fulle menn vet å utnytte. Som Ålesunds trener, Skarbø. For der står han midt i stua hos Helena, klar for å drikke (mer enn han allerede har gjort før han kom) og servere slibrige ord. Heldigvis har Helena satt mobilen sin på opptak. Smart, det forstod nok ikke Skarbø at hun kunne gjøre, og kledelig nok innrømmer han etter et foredrag om prostitusjon og en tåredryppende historie om hvor grusom Helenas påstander mot han er for han, ordrett hva han gjorde under kampen. Buhu, og cry me a river så synd i menn som ikke får lov å klå uten konsekvenser. Episoden belyser akkurat dette også, for man kan selvsagt ha sympati med mannens situasjon også i slike saker, hvor alvorlighetsgraden ikke er et regelrett overgrep, og kanskje et enkelt tilfelle utført i kampens hete. Konsekvenser bør selvsagt også slikt få, men å aldri mer få jobbe med fotball er kanskje for drøyt. I tilfellet Helena vs Skarbø ligger imidlertid 100 prosent av sympatien hos vår kvinnelige venn, for Skarbøs figur er gjenomført slesk.

Kledelig var han derimot ikke like etterpå. Tilslutt drar han nemlig ned buksa på seg sjøl og inviterer Helena inn i det aller helligste, og hvor irriterende er det vel ikke med disse ungene, som skal komme inn og avbryte alt, for selvsagt kommer datteren inn, og får se “heila veien heim” på mannen med buksa på knærne, som får en rask rettrett hjem til Ålesund, hvor han venter sparken ifølge seg selv, etter å ha forsøkt å skyve skylda over på Helena. Uff så synd i deg, Skarbø.


Aalesund-trener Skarbø og Helena diskuterer rævvafotball…. Foto: skjermdump NRK TV

Scenen var forøvrig veldig lite troverdig, men men…

Dermed har iallefall Helena bevisene hun skulle behøve, men vi fikk ingen bekreftelser i denne episoden på om grisen fra Ålesund faktisk straffes.

Jeg liker som sagt Heimebane godt etterhvert, og syns det er kjipt å vente en hel uke på en ny episode. NRK er nyskapende med sine serier hvor man pløyer ubehandlet mark og tematikk, som Skam og Heimebane, men her tvilholder man på formelen med å porsjonere ut en og en episode med en ukes mellomrom. Vel vel. Serien som altså ble spilt inn i fjor har med sin viktige tematikk rundt kjønnsroller vært forut for “MeeToo”-kampanjen som har rullet for fullt det siste halve året spesielt.

Det er til tross for min fascinasjon for serien fortsatt en god del ting ved serien jeg ikke kan se gjennom fingrene med helt. Greit nok at ikke alt er “ekte” nok, det er jo ikke en dokumentarserie heller, men jeg føler helt klart at serieskaperne har behandlet seriens kjernetema, fotball, med alt for lite kjærlighet og pasjon.

Altså.

Hvor er Vargs støtteapparat under kamp? Ingen fysio? Ingen klubblege? Ingen ballhentere på linja? Ingen juniorer som banker på døra og som kan fylle opp stallen? Og så videre. Under kamp ser vi i beste fall 2-3 spillere som sitter på benken/i oppvarming! Så vidt meg bekjent har man tillatelse til å ha en kamptropp med 17 spillere, men dette har nok gått Varg hus forbi. Der i gården kan klubben stort sett skilte med maks 14-15 mann. På bussen på vei til Åråsen teller jeg totalt 18 stykk, inkludert Helena og skadede Ellingsen, pluss et kvinneansikt til bak i bussen. Med andre ord maks 15 spillere? Undervies i kampen så man riktignok fem stykker på benken (!), så her er det mye slurv. Slikt er for dårlig. Kanskje er dette å pirke, men jeg må bare ha det nevnt 😉

Dårlig er dog ikke serien. For jeg liker “Heimebane”. Fotballen er så som så, og det er greit nok, men serien byr på mange andre dramatiske hendelser “på heimebane”, hos både Ellingsen, Helena, Adrian, Camilla og et par av de andre spillerne også, samt mye bra drama utenom selve kampavviklingene.

Forhåpentligvis blir sesong 2, som man i disse dager såvidt har startet innspillingen av, bedre på de kritiserte områdene.

Bare 6 dager igjen til episode 7, hvor NRK frister med harde forhandlinger rundt kjøp av ny spiss, og en date mellom Camilla og Adrian. Det kan bli steikje bra! (og jada, Helena har holdt sitt ord fra en av de første episodene, og ikke sagt “steikje bra”) ;p

#heimebane #heimebaneNRK #NRK1 #NRKTV #nettserie #TVserie #helenamikkelsen #VargIL

Serieomtale: NRKs “Heimebane” E03-E05

Filmhjerte følger selvsagt med på NRKs “Heimebane”. I dagens bloggpost blir det et blikk på episodene 3, 4 og 5. Jada, advarsel til dere som ikke har sett episodene, spoiler alert og røpealarm er herved utsendt, så du leser videre på egen risk hvis du vil beholde spenningen fra de episodene 😉

Så kom endelig heimeseieren for “Heimebane”.

Jeg liker “Heimebane” bare så det er sagt, men fortsatt litt kritisk til litt her og der er jeg.

Det tok sin tid, men omsider tok Varg og Helena Mikkelsen sin første seier i Eliteserien, da “jævla Ålesund” ble beseiret på det som må være lov å kalle dramatisk vis. Med fødsel underveis, trenerutvisning, en som neppe ville passert MeToo og overtidsdramatikk.

Det tok imidlertid halve serien før den kom, på tampen av episode 5 av 10. Det var pinade på tide og steikje bra!

Muligens har ikke serien sine største fans i jugendbyen, men jeg syns den type supportersjargong a la “jævla Ålesund” fresher opp serien 😉

Etter at jeg syns de to første episodene av NRKs storsatsing “Heimebane” var lite realistiske, steg troverdighetsbarometeret betydelig oppover i episode 3 og 4. Da fikk vi se klubbens øvrige ledelse stille seg skeptisk til treneren som klubbens sportslige leder helt på egenhånd har valgt å ansette. Den prosessen burde selvsagt vært før hun ble ansatt, noe som ville gitt serien et større preg av ekthet. Men bedre seint enn aldri. Selvsagt fikk Helena nyss i at klubben har linet opp mannlige innbyttere for henne, hvis hun får fyken, noe hun så til de grader frykter utover i E03 og E04. Men da ikke først og fremst grunnet manglende resultater på banen, mer heller grunnet supporternes vrede etter noen mer eller mindre uheldige uttalelser i media. Om en trener bør si til media at hun ikke er så opptatt av tilskuere, selv om hun er vant fra kvinnefotballen med folketomme tribuner, vet jeg nå ikke helt, men vi får la den gå.

Det gjorde imidlertid ikke Varg-supporterne.

I løpet av disse episodene fikk Helena nemlig det som vel må være et voldsomt overdrevent supporteropprør mot seg, med en supportertropp som stampet inn på klubbhuset, slang sesongkortene sine fra seg, og foran Helena og sportslederen utførte en kvadlignende (og det som føltes som en uendelig lang) hymne til ære for en spiller som en gang på 70-80-tallet ble en klubblegende. Akkurat da lurte jeg jaggu på om serieskaperne hadde mistet det helt. Supporterne hater Helena altså, blant annet, fordi hun ikke kjenner til en som spilte i klubben for snart 40 år siden, og andre hendelser som hendte i nittenhundreogbrødmangel.

Det fulgte så opp med at Helenas hus og bil ble nedtagget seint på kvelden, hvorpå en rasende Helena oppsøker supporterpuben og river av seg en tirade som ville skremt fanden på flatmark.

Joda, selv om det er litt klisjè at hele supportergjengen på en random kveld sitter og bælmer øl på puben, så var Helenas tordentale rett i fleisen på supporterne bra TV. Da fikk vi endelig se at også hun har et temperament, og hun vippet de kritiske supporterne over mot sin banehalvdel, villige til å gi henne mere tid. Endelig litt forløsning for den hardt pressede treneren der altså, som våkner opp til blankpolert bil, hilsen “Villmennene” i supporterklubben. Så skal jeg knapt nevne den klisjèen det var at supporternes planlagte gå-fra-kampen-aksjon i det 82. minutt samsvarte nøyaktig med da 3 poeng ble til kun ett for Varg, i og med at Odd utlignet akkurat når Varg-fansen gikk (Vargs keeper stod til og med og glante opp mot tribunen mens Odd putta. Om det ikke var en Snickers han stod og drømte om…).

Episode 3 og 4 løftet uansett inntrykket av serien betraktelig.

Likevel er jeg ikke av de som ukritisk utdeler skamros av serien så langt. Ja visst ser jeg på og syns det er en spenning i å følge utviklingen, jeg syns sågar det er jækla lenge å vente en hel uke på en ny episode, så der scorer jo serien. Det er underholdende, og interessant nok, men det føles fortsatt urealistisk og litt for tilgjort.

Ta for eksempel en av hendelsene fra episode 5, der Varg møter “jævla Ålesund”, og det koker utpå banen. Helena går i klinsj med bortelagets trener på sidelinja, og skubber han overende. Ikke uten grunn selvsagt. Aalesund-treneren, selvsagt måtte det være Vegar Hoel man presset inn også i denne serien (mannen må jo tydeligvis spille sexistisk dritt i alt av serier for tiden, det være seg “Aber Bergen” eller “Heimebane”), legger nemlig hånden sin i skrittet på Helena (etter å før kamp i garderobeanlegget ha invitert henne på en drink…yeah right). Selvfølgelig uten at noen ser det, så dommeren sender Helena på tribunen, og en krykkehinkende Ellingsen (John Carew) må ta seg av coachinga det siste kvarteret.

Altså, hvor sannsynlig er det at en eliteserie-trener ville lagt hånda si i skrittet på en kvinnelig motstander midt under en kamp? Med kameraer på alle kanter, og øyne både her og der? Ja, jo, tja, kanskje i en opphetet disputt, og hvis treneren var klyse nok, men neppe i den kraftige MeToo-tiden vi er inne i? (serien ble riktignok spilt inn i fjor, før den kampanjen tok fyr).


Aalesunds trener i opphetet diskusjon med Helena. Foto: Skjermdump NRK.no


Aalesund-treneren har vært på mannekurs hos Trump. “Grab `em by the pussy. You can do anything.” Foto: Skjermdump NRK.no

 

Ironisk nok sikrer da også Varg sin aller første seier både i serien og på heimebane, med Helena på tribunen, som ny bestekompis med han skjeggete supporterlederen, og Ellingsen er den som får cred`en i garderoben for det “taktiske genistreket” av de andre spillerne, en beskjed han ble instruert til av Helena før hun gikk opp på tribunen. Jaja, selv ikke den fikk hun av serieskaperne.

Ellers syns jeg at de som klarer seg aller best på skuespillersiden er Axel Bøyum og faktisk John Carew, begge i rollene som hjemvendte fotballproffer i hver sin ende av aldersskalaen. Begge spiller overbevisende nok til at rollefiguren deres virker troverdig og ekte, etterhvert. Carews figur slet kanskje litt i de første par episodene, men ettersom vi fikk komme nærmere innpå han har figuren vokst. Rolf Kristian Larsen som spiller den populære, sympatiske og Helena-vennlige midtbanespilleren Brattskjær er en annen favoritt foran kamera. I epsiode 5 stilles dog lojaliteten hans til Helena på et par kraftprøver, som skal gjøre det spennende å se utover hvordan påvirker forholdet mellom spiller og trener. Emma Bones må absolutt nevnes i dag igjen, mer av henne i fremtiden, ja takk.

Hva så med Ane Dahl Torp sjøl da? Hovedpersonen som hun selvsagt er. Jeg er ikke riktig sveipet av banen ennå av hennes prestasjoner i rollen, men ser heller ingen andre skuespillere jeg tror ville gjort det bedre. Rett og slett fordi vi ser alt for lite av hvordan hun bygger opp spillergruppa og tilliten. I E05 ser vi imidlertid endelig en del av kampledelsen hennes, noe som var på tide. De som hadde forventet at en kvinne ville være overtydelig på fair play vil kanskje bli overrasket? Jeg syns ihvertfall akkurat det er forfriskende, og kanskje et omen om at vi får se en tøffere side av henne fremover. For vi ser at det er når hun er sint, forbanna, indignert og presset til kanten hun er som best. Dahl Torp behersker kroppsspråket sitt godt, særlig uttrykkene i øynene sier mye. Jeg håper imidlertid vi snart får se litt mer glede også hos henne (som når Varg satte inn 2-1-goalen mot “jævla Ålesund”) istedet for snusing og hender apatisk i lomma.


Jubel! Foto: Skjermdump NRK.no

Men jeg sliter fortsatt litt med å la passere det noe urealistiske i serien, og at man også har lagt seg på en linje innimellom som tenderer mot komisk, som når Brattskjær ankommer sykehuset og blir møtt av en lege som tydeligvis selv burde få sansene sine undersøkt. Dessuten de nevnte klisjèene. Som at Varg utligner til 1-1 umiddelbart etter at Helena har brukt litt “psykologisk krigføring” på sidelinja mot herr Hoels klyse av en bortelagstrener, som med en gang etter linjesamtalen med Helena løfter laget sitt lenger frem, noe som gir Varg åpningen for å angripe.

Noen vil garantert mene at selve fotballsekvensene av serien føles veldig falskt. Det ER naturligvis stor forskjell på den ekte eliteserien i fotball, og den eliteserien i fotball “Heimebane” introduserer oss for, både i teknikk, intensitet, publikumslyd (OK, der er det kanskje ekte, enkelte steder i landet er det jo steindødt fra tribunene stort sett…og i E05 ser vi jo at omtrent hele lokalsamfunnet er folketomt mens kampen pågår, for å underbygge at hele byen følger fotballaget), og i apparatet rundt kampene, men her skal jeg gi “Heimebane” frikort, for det er garantert en stor utfordring å få fotball til å fremstå ekte nok sett med fotballfan-øyne. Jeg skjønner ellers at det er enklest å fremstille bilder fra “hjemmekampene”, for da er tribunene fulle ser det ut som, noe som vel muligens vil være vanskeligere andre steder (krever jo en del statister, ressurser, etc?), men jeg venter spent på hvordan sekvenser fra bortekamper vil se ut (jeg vet at man for eksempel har vært på Alfheim i Tromsø og laget klipp til serien). Det blir moro å se hvordan det blir seende ut. Faktisk syns jeg i sum at disse kampactionsekvensene i særlig episode 5 ser tilfredsstillende godt ut.

Serien har ved halvtid fått tid til å spille på langt flere strenger også enn bare det faktum at vi følger en kvinnelig trener og fotball. Her er tid for litt ekteskapelig uro og sidesprang for Ellingsen, kjærestetrøbbel for Helenas tenåringsdatter (Emma Bones, som også spiller veldig godt og er et av seriens sterkeste kort), skolesekvenser, fødsler (Ivar Hoff ville sikkert døpt Brattskjærs unge for “Nedrykkine” hvis han satt i studio da Varg-profilen stormet av banen fra frisparket han skulle ta) og mer eller mindre psykososiale problemer (Bøyums rollefigur Adrian Austnes).

Med en muligens skadet Ellingsen betyr kanskje også de kommende episodene at man nødvendigvis får inn en ny spiss (jada, jeg har smuglest på de korte episodebeskrivelsene hos NRKs nett-TV hvor en ny spiller inn avsløres). Her aner jeg en utenlandsk spiller inn, noe som kan bli et nytt interessant tema. Videre får vi vel også en nærmere oppnøsting i hva det er som plager unge Adrian, for farens ankomst er også varslet. Nå er jeg sikkert på villspor,men det er jo også det morsomme med slike bloggposter som denne, å fundere på hva som kan skje, men det skulle ikke overraske om serien i tillegg til å vise oss den første kvinnelige treneren på toppnivå, også får en spiller ut av skapet? Dog tror jeg ikke det er det som er saken her.
Ellingsen blir naturligvis også nå litt mer spennende å følge videre. Var kvarteret han fikk fra sidelinja som “hovedtrener” med på å gi han troen tilbake på at han kan overta laget? Og imens fortsetter vel kurtiseringen fra den meget yngre supporteren 😉 I neste episode trues forøvrig Helena av utestengelse ser jeg, noe som åpner for litt intriger.

Etter halvspilt serie syns jeg “Heimebane” legger seg på et pent og solid terningkast 4, med potensiale til videre klatring.

LES OGSÅ FILMHJERTES OMTALE AV EPISODE 1 OG 2

Episode 1-5 av “Heimebane” kan sees hos NRK TV

* På vanlig TV sendes episode 5 ikveld (25. mars) klokka 20:55, og de neste episodene sendes de fem kommende søndagene til samme tid (Legges ut på nett tidligere på søndagene).

♥   ♥   ♥   ♥   –   –

#heimebane #nrk #NRKTV #nrknetttv #seriesnakk #heimebanenrk #VargIL #HelenaMikkelsen #AneDahlTorp

Serieomtale: NRKs “Heimebane” ep. 01 og 02: Uavgjort på heimebane

NRKs nye store fotballdramaserie “Heimebane” er godt i gang. De to første av 10 episoder er sendt, og jeg har, som stor fan av både fotball og TV-serier, selvsagt nå sett de to første episodene som ligger hos NRK TV (NRKs nett-TV). Her er en slags “recap” av seriens innledning.

Dramaserien har fått mye oppmerksomhet denne vinteren på grunn av tematikken i serien, som er rimelig original, det vil si, det er nok ikke før laget en tilsvarende serie, som forteller historien om tidenes første kvinnelige trener for et eliteserielag i fotball, og midt opp i den siste tidens sterke fokus på kvinnekamp, likestilling og MeToo har serien også stor aktualitet sånnsett. I tillegg hadde serien sin verdenspremiere under filmfestivalen i Berlin tidligere i år, og har mottatt en stort sett samlet akklamasjon fra pressekorpset.

Jeg ble ikke hemningsløst begeistret.

Likevel er de to første episodene såpass OK at førsteinntrykket mitt av serien fører karakterskalaen til midt på treet så langt. Dessuten, som både fotballfan, serieelsker og tilhenger av norsk drama er naturligvis “Heimebane” en må-se-serie.

I “Heimebane” møter vi altså fotballtreneren Helena Mikkelsen (Ane Dahl Torp), som blir historisk ved å være den første kvinnelige treneren som ansettes som hovedtrener for et herrelag på øverste nivå, i Eliteserien. Når treneren for det nyopprykka (og fiktive) laget Varg IL fra Ulsteinvik må gi seg på grunn av skrantende helse, velger klubben, eller rettere sagt klubbens sportslige leder, å gå for den oppsiktsvekkende og modige løsningen å ansette en kvinnelig trener. Reaksjonene fra spillere og omgivelser lar ikke vente på seg, særlig hos den hjemvendte tidligere serie A-proffen Michael Ellingsen (John Carew), som var forespeilet jobben som spillende trener. Ellingsen er imidlertid en storforlangende type, og klubbens sportslige leder føler seg ikke helt sikker på kompetansen hans som trener.

Jeg skal raskt si at jeg kommer til å følge serien til siste spark er tatt, fordi den har noen interessante sider ved seg, et potensiale og ikke minst et interessant premiss. Episode 1 var imidlertid nær et sviende hjemmetap, og heller ikke episode 2 ble en trepoenger i min bok, selv om det i 2. episode var klart bedre spill, for å bruke fotballsjargongen. Til det har de to første episodene rett og slett for mange urealistiske scener eller i det minste for svake pasninger fra manusforfatteren, som jeg snart skal si mere om.

En av debattene som har rast den siste uka etter seriens premiere på norsk fjernsyn er hovedrolleinnehaver Ane Dahl Torp sin trønderdialekt, som en del først og fremst trøndere mener ikke holder mål. Akkurat det må jeg si jeg driter i. For mitt vedkommende er trønderdialekten hennes gulle god, og ikke noe å henge seg opp i. Det er mye i Helenas bakgrunn som kunne gjort at dialekten er noe utvannet, hvis det nå er så viktig at trøndersken hennes er klokkerein. Aller helst skulle hun vel snøvla og snøfta som Team Antonsen i sin tid gjorde da de parodierte trøndere? For meg er hun mer enn trøndersk nok. Hun ramser til og med opp hvem som la RBKs målgivende pasninger i 97. Så nok om det.


Fin natur får vi også i denne norske dramaserien. Foto: skjermdump fra NRK.no

Men det var alle de feilene da.

For det første ansettelsesprosessen. Vargs sporslige leder Espen Eide (Morten Svartveit) hører tilfeldigvis Helena i et intervju i VG TV sitt studio etter at han selv har vært intervjuet der.

I intervjuet hos VG TV sitter forøvrig en eller annen NFF-representant og ytrer noen negative kommentarer om kvinnefotball. At en med NFF-logo på seg sitter på direkten hos VG TV og snakker negativt om kvinnefotball? Jau jau.

Vargs sportslige leder oppsøker ihvertfall Helena utenfor VG-huset og tilbyr henne jobben som Ellingsens assistent, noe hun på arrogant vis avviser blankt.

Hun er nemlig trener i toppserien for kvinnelaget Trondheims/Ørn, som skal spille semifinale i Champions League mot PSG. Så hvorfor “i helvete” skal hun være interessert i å hjelpe Ellingsen, nærmest spytter hun i trynet på Eide.

Vel hjemme i Trondheim står Helena og lengselsfullt ser inn de stengte gitterene utenfor et opplyst Lerkendal, mens vi hører gamle RBK-hallelujaopptak fra TV som “bakgrunnsmusikk” i Helenas hode. En mer klisjèfull scene enn det er det lenge siden jeg har sett. Der og da vekkes iallefall drømmen hennes om å bli herretrener på toppnivå til live.

Helena leser og ser seg opp på videoklipp av Varg IL, og tropper uanmeldt opp i Ulsteinvik og avleverer et tjukt hefte med vurderinger av spillestall og taktikk til Eide, med flengende beskrivelser av flere av spillerene, og med krav om å bli ansatt som hovedtrener, noe Eide avslår. Den sportslige lederen velger likevel etter noen dager å ringe henne og tilbyr henne jobben.

Altså. En eliteserieklubb ansetter en ny hovedtrener, uten at noen i klubben diskuterer det først? For slik det fremstår i serien har sportslig leder Eide tatt avgjørelsen helt på egenhånd uten å en gang nevne det for noen andre i klubbens ledelse. At han i det hele tatt vurderte Helena som assistent kom også kun på bakgrunn av at han hørte henne noen sekunder hos VG. Jeg syns hele ansettelsen virker dårlig forankret. Særlig siden det å være den første toppserieklubben i historien som ansetter en kvinnelig hovedtrener garantert vil medføre mye oppmerksomhet. Jeg sier absolutt IKKE at det å ansette en kvinne som herrelagstrener på eliteserienivå er noe som ikke burde gjøres, det må være opp til hver og en klubbledelse å avgjøre, men den prosessen som er presentert oss i denne serien er for svak.

Iallefall tar hun jobben, og et digert presseoppbud med alt av riksmedia er tilstede når hun presenteres på pressekonferansen (PK`en er ganske troverdig, og også førstesida på VG dagen etter som selvsagt, akk så klisjè, fokuserer på den ene humoristiske sex-kommentaren som ble ytret. Bare rart det ikke var Dagbladet….). Senere på dagen møter hun så spillerene for første gang, et møte som knapt kunne endt verre. Ellingsen har nemlig funnet permen med Helenas beskrivelser av spillerne, og vært så elskverdig å gitt denne til sønnen av den forrige treneren, som spiller i klubben kun fordi han er sønn av sin trenerfar ifølge Helena, og lesestunda i garderoben ble ikke riktig like koselig som da Høgmo i sin tid leste dikt for spillerene sine.


Høytlesing i garderoben, ingen suksessformel i Varg… Skjermdump: NRK.no

At ingen i klubbledelsen reagerer på slik direkte illojal oppførsel fra denne Ellingsen fremstår forøvrig helt sjukt.

Ganske sjuk virker også flere av rollefigurene å være. Vargs trener som må gi seg er rene tegneseriefiguren av en sinna grinebiter som kjefter på alt og alle. John Carew i rollen som ex-proffen Ellingsen er en annen. Jeg liker faktisk Carew, men jeg er noe ambivalent rundt prestasjonen hans i disse to episodene.  Carew holder maska greit, men rollefiguren hans er en karikatur. Hele hans tilstedeværelse som denne Ellingsen føles urealistisk. I en liten klubb tydeligvis tuftet på lagfølelse og hardt arbeid suser han rundt i en blankpolert Porsche, suger til seg mere lønn fra klubbkassa enn klubben strengt tatt har råd til, ruser ut fra treneransettelsesmøte grunnet frykt for bilens vel og ve, og er mer starstruck på seg selv enn Cristiano Ronaldo, i lille Ulsteinvik. Jojo..
Så er det herr Tangsrud, spilt av Bjarte Hjelmeland, som er klubbens rike sponsor og byens store forrettningsmogul. Det er hans navn som pryder stadionanlegget, Tangsrud Arena (som i virkeligheten er hjemmebanen til Hødd, huff huff…), og han liker slett ikke at Varg har ansatt en kvinne som trener, og kniper derfor igjen pengepungen som han tidligere hadde lovet å velvillig spre ut over Varg og Ellingsen for å forsterke laget. Tangsrud ville neppe bestått en # MeToo-granskning med glans.


Typisk VG-forside… Foto: skjermdump fra NRK.no

Men mest indignert og oppgitt er jeg vel egentlig over den samlede reaksjonen mot Helena. Telefonen hennes oversvømmes av slibrige og direkte hatefulle meldinger, oppringinger og talebeskjeder med regelrette trusler om voldtekt og drap. Noe Helena bare overser og ikke nevner for noen, før den 17-årige datteren hennes sniker på telefonen hennes i håp om å finne en innbydelse fra Skavlan.
Altså, får du drapstrusler anmelder du det da for svarte svingende til politiet! Men neida, Helena låser døra så da er det vel greit…

Skavlan hadde forresten ikke ringt, men KK ville gjerne ha motetips fra henne……

Selv ikke fra sin gamle klubb Trondheim/Ørn får hun lykkeønskninger. Etter at hun har fortalt spillertroppen at hun skal slutte kommer en av spillerne etter henne ut i gangen og tar et bittert oppgjør med henne. “…dra til Sunnmøre og bli spytta på i tre uker til du får sparken” og “dette kommer vi ikke til å tilgi deg”, med mere. I en idrett der kvinner i all tid har måttet kjempe seg frem for å vinne aksept skulle man i det minste tro at Helena ville få lykkeønskninger med seg på veien fra klubben hun forlater, selv om Ørn altså hadde sjanser i Champions League. Alle vet jo at herrefotballen ligger i et helt annet univers når det gjelder oppmerksomhet, interesse og trøkk. Selv Helena bruker det som argument.


Ikke alle trenere får blomster som takk når de slutter.. Noen får denne hilsningen på sin vei. Foto: skjermdump NRK.no

I lokalbutikken spøker en med IQ på 25 (sitat fra Helenas datter, men spørs om den var så høy) om voldtekt av den nyankomne treneren, noen godt opp i årene fra supporterklubben med det kjønnsnøytrale navnet “Villmennene” slenger ut ukvemsord foran TV-skjermen, og som sagt har Carews Ellingsen satt spillerstallen opp mot henne, i et håp om at hun skal si opp snarlig.

Nå er jeg ikke det minste i tvil om at en virkelig ansettelse av en kvinne som hovedtrener for et lag i Eliteserien i fotball ville skapt digre overskrifter og mange reaksjoner, men ville det virkelig vært så jævlig som det “Heimebane” tegner et bilde av i sine åpningsepisoder?

I fall svaret er ja må jeg si jeg skjemmes. På vegne av fotballen og norske fans ville jeg ha skjemtes dypt.

Faktisk har jeg problemer med å tro på at en spillergruppe i en nyopprykket klubb ville reagert så negativt.

Nå var det riktignok kanskje ikke et sjakktrekk av Helena å komme med sine så til de grader ufiltrerte spillerbeskrivelser for klubben hun planla å ta over. Eller er det nettopp det som på sikt vil gjøre henne akseptert? Hennes ærlighet og det at hun ikke feier noe inn under matta i sin håndtering av laget.


Foto: skjermdump fra NRK.no

Noe annet som “irriterer” meg litt er at man har valgt å dikte opp et klubbnavn. Hvorfor Varg? Hvorfor ikke Hødd? Man har fått lov å bruke banen, for “Tangsrud Arena” er i virkeligheten Høddvoll stadion i Ulsteinvik, og det fremgår at man befinner seg i nettopp Ulsteinvik. Det er tydeligvis helt okey å bruke virkelige lag som motstandere, for Varg skal spille mot Sogndal i første kamp, og lag som Rosenborg, Vålerenga og Strømsgodset er nevnt, det samme er et knippe OBOS-lag, og jammen henger det også en Tromsø IL-vimpel inne på trenerens kontor. Ja i tillegg kommer hun jo fra en trenerjobb hos Trondheims/Ørn, som er et ekte lag. Men Varg IL måtte man altså kalle det. Jaja. Er det for å ytterligere poengtere at Helena trer inn i et mannsdominert miljø, siden “varg” vel både er en hannulv og et mannsnavn? Dette gir ikke trekk for serien, men er bare noe jeg velger å “irritere” meg over.

Noe annet som jeg syns er svakt i de to første episodene er at vi jo faktisk ikke får se særlig mye av hennes treneregenskaper. Hun lar assistenten Ellingsen, som hun motvillig må ha med seg i trenerteamet, ta seg av de første treningene, før hun imponerer i en skuddkonkurranse som vinner henne en dose anerkjennelse og aksept.

Ellers står Helena tilsynelatende for en veldig defensiv fotball. Den argumentasjonen mot henne fra Ellingsen skal jeg faktisk ikke underslå. Det virker, ut fra episode 1 og 2, som at hennes filosofi ligger i å forsvare seg, og at målet ikke er å vinne, men å unngå å tape. Jeg bare minner om en viss trener vi hadde i Tromsø med omtrent samme filosofi, som endte opp med å bli kjeppjaget av fansen. Nå er kanskje ikke dette inntrykket beskrivende for hva vi får se videre av Helena, godt spilt av Dahl Torp, for med intredenen av den unge og en gang lovende utenlandsproffen Adrian (Axel G. Bøyum, kjent fra “Øyenvitne“) som i ung alder har bestemt seg for å legge opp etter å ha vært proff i Ajax, men som Helena ønsker å få inn i laget, kan det være håp om offensive toner fra treneren. Jeg liker Bøyum, og det skal bli morsomt å se han videre i serien. Torp selv spiller som sagt også bra, så også henne blir interessant og forhåpentligvis moro å se videre.

Carew i rollen som Ellingsen fremstår så langt kun som en selvopptatt klyse av verste sort, men jeg håper og tror vi får se en personlighetsforandring underveis fra rollefiguren, og noen av de øvrige spillerene på “Varg” står også frem så langt som karikaturer.

Imidlertid finns det positive sider også som sagt, også når det gjelder rollefigurene som omgir Dahl Torp. Bortsett fra at hun ikke melder fra om telefonhetsen syns jeg hun leverer en rolletolkning som føles reell. At hun ikke forstår hvorfor norske fotballfans har et engelsk favorittlag (eller var det utenlandsk hun sa?) får passere, selv om det sitatet var tåpelig skrevet inn. Den best kjente av skuespillerene (utenom Carew) som gestalter Varg-spillere er velkjente Rolf Kristian Larsen (“Mannen som elsket Yngve”, “Nobel), som spiller en av spillerene (morsom setning) med størst tro på Helena gjør en bra rolleprestasjon. Morten Svartveit som Vargs sportslige leder spiller rent og pent, Helenas datter (Camilla Mikkelsen) gjør det også godt (selv om verken hun eller kjæresten har hørt om Ulsteinvik…LOL), og Axel Bøyum er god.

Jeg syns også Vargs materialforvalter, banemester og oppmann, Eddie, alt i en og samme person, er tatt på kornet slik mange ildsjeler i hans stilling er, med humoristiske kommentarer på lur. Jeg lo godt av svaret hans på sitt eget spørsmål som han fikk den nye treneren til å stille seg ved deres første møte, etter at hun hadde påpekt at han vel var Leeds-fan.  – “Hvor var du da Oddvar brå brakk staven”? spør Helena, etter å ha blitt bedt om å spørre om det, hvorpå den joviale draktvaskeren på kav Ulsteinviksk (tror jeg) sier “eei va på Elland Road å så guttane tape 2-1 for Liverpool…det eeee jæææævligste dagen i livet mitt! ….åså rykkte vi ned den sesongen”(*). Dette (at Leeds tapte) svarer Helena at hun husker, for faren var forbanna resten av det året. Ja særlig at du husker den kampen…


Heldigvis noen som liker den nye treneren. En fars lidenskap for Leeds holder lenge for å bli venn med Vargs altmuligmann 😉 Foto: skjermdump fra NRK.no

“Steikje bra”, sier oppmann Eddie til Helena at hun må si. Så langt er det et stykke unna å være steikje bra, men forhåpentligvis blir det bedring utover. Episode 1 av “Heimebane” klarte nemlig såvidt å forsvare seg til en uavgjort, mens man i episode 2 luktet litt på seier, men heller ikke da klarte å vippe kampen i sin favør. Men som vi alle som elsker fotball vet; på heimebane holder det ikke med uavgjort i lengden.

♥   ♥   ♥  –   –   –

#nrk #nrkdrama #fotballdrama #fotballserie #dramaserie #TVdrama #TVserie #seriesnakk #heimebane #anedahltorp #johncarewv

(* Oddvar Brå brakk staven 25. februar 1982. Leeds sin hjemmekamp mot Liverpool ble derimot spilt 27. februar 1982, og endte ikke 1-2, men 0-2. Så den godeste materialforvalteren er ikke “steikje bra” på hukommelse iallefall. Men Leeds rykka ned det året).

(PS: og alle skjønner at Helena kommer til å si steikje bra til slutt?)

Årets seriefavoritter 2017 (og godt nyttår!)

TV
På årets siste dag: Her er den oppdaterte lista over Filmhjertes seriefavoritter fra 2017. 

Denne gang er det kun fiksjonsserier som er med på Topp 10. Lista blir selvsagt 100% selektiv da den kun gjenspeiler hvilke serier jeg har likt og latt meg underholde av, og det er derfor mye nordisk å finne her, og selvsagt noe britisk og amerikansk. Det er også derfor store serier som Game of Thrones ikke er å finne her, for eksempel. Den har jeg ikke sett da den type serie ikke er min greie. Men kanskje en vakker dag, sånn for referansenes skyld 😀

Twin Peaks-sesongen som kom i år har jeg ikke fått med meg ennå, men den ville vel trolig pressa seg inn på lista 😉

Hederlig serie-omtale til Designated Survivor (Netflix, sesong 2), Stranger Things (Netflix, sesong 2), Prison Break: Sequel (Viaplay, sesong 5, HURRA! Han lever!), Bloodline (Netflix, sesong 3), Aber Bergen (Viaplay / TV 3, sesong 2), Valkyrien (NRK), Okkupert (Viaplay, sesong 2), Rebecka Martinsson (NRK, spennende krim fra Kiruna og nærområder i Nord-Sverige).

Siden dokumentarserier ikke er tatt med vil jeg likevel nevne i tilfeldig rekkefølge en håndfull bra norske dokumentarer fra 2017:


ISHAVSBLOD (NRK / NRK Nett-TV) Fascinerende og veldig underholdende serie om noen av de siste selfangerne. Forlenget versjon av den publikumshyllede dokumentarfilmen med samme navn.


FLUKT (NRK / NRK Nett-TV) Leo Ajkic sin dagsaktuelle, hjerteskjærende og glimrende dokumentarserie om mennesker på flukt i Europa. I lys av flyktningekrisen over Middelhavet satte serien søkelyset på ulike menneskeskjebner, brøt ned fordommer, og Leo delte aktivt egne erfaringer, hvor han på en utrolig god måte klarte å balansere ulike synspunkter. Årets beste dokumentar-serie. Hyllet av de fleste, med god grunn.


JÆVLA HOMO (NRK / NRK Nett-TV) Interessant, viktig, innsiktsfullt, og litt humoristisk om det å være “skeiv” i Norge i 2017. Programleder Gisle Agledahl byr på seg selv og sine ærlige tanker gjennom serien i de mange møtene med ulike miljøer og mennesker. Serien som også gir et viktig bidrag i å bryte ned fordommer ble også en virtuell hit i løpet av året da flere kjendiser stilte opp på bilder i Jævla Homo-genser.


SVINDELJEGERNE (TV 3 / Viaplay) Spennende og interessante opprullinger av hvordan nordmenn svindles i inn- og utland.


HELENE SJEKKER INN (NRK / NRK Nett-TV) Programleder Helene Sandvig sjekker tilstanden på Norge og tar opp en del tabubelagte temaer og fordommer gjennom besøk på ulike institusjoner. Blant annet besøker hun en akuttpsykiatrisk avdeling, Politiets utlendingsinternat på Trandum, og rehabilitering på Sunnaas sykehus, samt tar opp saker som alkoholproblemer, med mere. Viktige samfunnsmessige temaer, og i tillegg er Helene både ekte og veldig trivelig, samt en glimrende programleder.

Dette er Filmhjertes Årets Topp 10 Serie-favoritter 2017:

10

FANGAR

NRK / NRK Nett-TV, sesong 1 (også på Netflix)

Fengende og fengslende spenningsdrama fra Island, hvor vi tar turen inn i øyrikets eneste kvinnefengsel. Sterke kvinneroller, og godt med spenning og skjebner på velkjent islandsk vis.

Les hele Filmhjertes fyldige anmeldelse av Fangar her

9

MIDNATTSSOL

NRK / SVT/ NRK Nett-TV, sesong 1 (også på Netflix)

Brutale mordmysterier fra Midnattssolens rike i Nord-Sverige. Solid pluss for storslått locations, Kiruna-samfunnet, og et nokså spennende plot selvsagt. Noe søkt muligens, men dette er rått krimdrama ispedd naturporr.

Dypdykk: Her kan du lese hele Filmhjertes store anmeldelse av Midnattssol

8

MONSTER

NRK / NRK Nett-TV, sesong 1

Det nye norske krimdramaet innspilt i Finnmarks blendende og skittenvakre landskap bød på bra med spenning, om enn ikke like troverdig hele tida (but who cares?). Ingvild Holthe Bygdnes og Jakob Oftebro var solide, og om “Midnattssol” gav det, ja så hadde til de grader også “Monster” effektivt tatt i bruk naturpornografiske elementer 😉

Her er den fyldige anmeldelsen av de to første episodene av Monster

Foto: NRK

7

THOMAS GIERTSEN: HELT PERFEKT

Dplay / TVN, sesong 7

Satire over menneskelig streben, forfengelighet og trygghetsbehov i den øvre middelklasse.

Foto: TVN

6

MINDHUNTER

Netflix, sesong 1

Spenstig nyvinning på seriefronten, hvor vi blir tatt med i jakten på hva som driver seriedrapsmenn.

5

GRENSELAND

TV 2 / TV 2 Sumo, sesong 1

Høstens storsatsning på TV 2 serverte korrupte politifolk, mord og narkotika. Og en meget god Tobias Santelmann. Blant annet.

Les også: Filmhjertes anmeldelse av Grenseland

Foto: TV 2

4

BROADCHURCH

NRK, sesong 3

Den tredje sesongen av Broadchurch var litt lettere enn de to første, men leverte absolutt tilstrekkelig spenning og guffen stemning akkompagnert av det akk så forføreriske sørbritiske landskapet.

3

FARGO

HBO, sesong 3

Ikke like bra som sesong 1, men en underholdende tredje Fargo-sesong, som lot oss moillkose oss med bisarre brødrekrangler, utpressinger, forviklinger og mord, i kjent Fargo-stil. Morsom og god dobbeltrolle av Ewan McGregor, som hadde de to hovedrollene (!).

Les også: Omtale av sesongens første Fargo-episode

2

13 REASONS WHY

Netflix, sesong 1

Årets nyvinning, og dessuten selvsagt veldig spennende var det amerikanske ungdomsdramaet “13 Reasons Why”, hvor vi gjennom 13 kassettbånd (retroalarm!!!) fikk vite hvorfor en tenåringsjente begikk selvmord. Inovativ serie, til tross for kassettene og walkmanen, som sikkert dro mange voksne fans til serien også 😉 Jeg gleder meg ihvertfall greit mye til sesong 2 dukker opp 😀

Les også: Filmhjertes lange og grundige 13 Reasons Why-anmeldelse

1


SKAM

NRK / NRK Nett-TV / skam.p3.no, sesong 4

Det måtte selvsagt bli Skam igjen på topp. Sesong 4, som ble den siste, var fantastiske Sanas sesong, men gav også flere uforglemmelige møter med Isak og Even, Vilde, Chris, Noora, Eva, William, og doktor Skrulle med flere, samt at vi fikk møte helt nye personer, som Yosef og Elias, før det hele kuliminerte i en strålende finaleuke og sesongfinale.


Som ventet ble det en intens opplevelse å følge Skam fra dag til dag, klipp for klipp, og med alt av ekstramateriell underveis på diverse kanaler på “sosiale medier” og på Skams nettside. Her på filmbloggen fikk Skam-sesongen bred omtale med ukentlige “recap”-bloggposter (flere av de fikk også bra besøkstall, takk takk!).

Sesongen markerte også avslutningen på Skam. Men i høst har serieskaper Julie Andem antydet at vi kanskje en gang i fremtiden vender tilbake til Skam-universet og møter rollefigurene en siste gang! Det er lov å håpe 😉


Fotos: NRK

LES OGSÅ: FILMHJERTES SKAM-“RECAP” AV FINALEUKA (med linker videre til alle Skam-bloggpostene fra sesong 3)

Legg gjerne igjen kommentarer og synspunkter i kommentarfeltet eller på Filmhjertes facebookside.

Filmhjerte/undertegnede ønsker dere alle sammen en flott nyttårsaften og et riktig godt nyttår 🙂

2018 New Year
 

#filmhjerte #serier #series #TVserier #TVseries #seriesnakk #seriefavoritter #TV #Skam #13ReasonsWhy #Fargo #Broadchurch #Mindhunter #Grenseland #HeltPerfekt #Monster #Midnattssol #Fangar
Toppbilde / 2018-montasje: Licensed from: 3DAgentur / yayimages.com Grafvision / yayimages.com

Svenske (og danske) krimfavoritter klare for comeback

Licensed from: HomeStead Digital / yayimages.com

Broen og Beck tilbake på skjermen.

Inngangen til det nye året blir riktig så godt for alle elskere av nordisk – og særlig svensk – krim.

Hos NRK1 er nemlig sesong 4 av krimsuksessen “Broen” tilbake 1. januar, med den første episoden (av 8) i det som blir den siste og avsluttende sesongen av den dansk-svenske sagaen.

I sesongpremieren blir sjefen for det danske migrasjonsverket brutalt myrdet, og drapet knyttes til en kontroversiell utvisningssak. Etterforsker Henrik Sabroe trenger hjelp fra sin kollega og venn Saga Norén, men hun sitter i fengsel for drapet på moren. Med: Sofia Helin, Thure Linhardt m.fl.

Ifølge Asbjørn Slettemark er sesong 4 full av plotthull større enn hullene i en sveitserost, men det får stå sin prøve. Sesong 4 av Broen skal jeg selvsagt se uansett 😉

Første episode kommer altså mandag 1. januar på NRK1 og NRK TV (NRKs Nett-TV), og fortsetter med èn ny episode hver søndag de kommende ukene.

Samme dag, første nyttårsdag, er det også premiere på den første av fire nye BECK-filmer! Som vi husker ble norske Kristoffer Hivju med i serien som erstatter for Mikael Persbrandt etter at sistnevnte (på skammelig vis må jeg legge til) ble skrevet ut av serien (skammelig pga måten han forsvant ut av Beck-universet). Filmen som har premiere på TV2 Sumo og C More/svensk TV 4 har fått tittelen “Beck  – Ditt eget blod”.

I “Beck – Ditt eget blod” møter vi en Martin Beck (Peter Haber) som må tenke grundig over om en rolig pensjonisttilværelse egentlig er noe for ham, mens Steinar Hovland (Hivju) stadig får en viktigere og mer sentral posisjon. Konkurranse, familieutfordringer og sjalusi ryster avdelingen både på det profesjonelle og private planet, og utsetter det ellers så sammensveisede Beck-teamet for store utfordringer – samtidig som de skal løse kompliserte forbrytelser.

Traileren for filmen virker lovende, og selvsagt er også “grannen” på plass. Jeg var veldig skuffet i den forrige Beck-runden da rollekarakteren Gunvald (Persbrandt) ble drept, noe jeg følte ødela mye av filmseriens nå 20 år gamle historie. Men, med Hivjus innmarsj i Beck-universet klarte man å gjøre filmene interessante likevel, og nå ser jeg frem til disse fire nye filmene. Her er det bare å vente på nyttårsdagen 😀

De tre øvrige nye Beck-filmene kommer henholdsvis lørdag 3. februar (Beck –  På tynn is), lørdag 3. mars (Beck – Uten hensikt) og lørdag 7. april (Beck – Djevelens advokat).

Sjekk også denne oversikten fra VG over kommende serier på skjermen i 2018.

Skam kommer! I USA altså – Filmhjerte synser om Skam igjen

Om jeg tvilte på at den amerikanske versjonen av SKAM blir bra, er tvilen nå visket vekk.

Fredag kom som kjent nyheten om at den amerikanske remaken av SKAM, eller amerikanske versjonen av SKAM for å være presis, skal regisseres av selveste SKAM-dronningen herself, Julie Andem (bildet).

Som vi vet er Julie Andem serieskaperen og hjernen bak NRKs gigantsuksess SKAM, som hun regisserte alle episodene av gjennom fire fabelaktige sesonger fra høsten 2015 til i juni 2017.

Det er et års tid siden det ble kjent at SKAM-konseptet skulle selges til USA (og det pågår for tiden innspilling av Skam-versjoner som bygger på NRKs SKAM-suksess i seks europeiske land), men det var først fredag at Julie Andem selv på sin Instagram-konto slapp nyheten om at det er hun som skal regissere den første sesongen av den amerikanske SKAM, som skal finne sted i Austin, Texas.

Les hele Instagram-innlegget fra Andem her

Det blir selvsagt noe helt annet å lage SKAM i Austin på en “high school” der enn det var med Nissen videregående i Oslo. En del av problemstillingene og tematikken er selvsagt universell og kan sikkert gjenskapes omtrent likt om man ønsker det, men de lokale forskjellene i såvel språk, uttrykksmåter, begreper, og ikke minst kultur og andre ting som er spesielt for ungdom i USA og kanskje Austin, Texas spesielt, vil naturligvis forme den amerikanske SKAM.

Jeg har vel egentlig null tro på at SKAM USA eller hvor som helst annet sted i verden noen gang kan trumfe den norske og originale SKAM, det går nemlig ikke, isåfall skal jeg spise i meg de ordene, men med Julie Andem på laget som regissør, ihvertfall av sesong 1 “over there”, har Simon Fuller og hans produksjonsselskap XIX Entertainment som skal produsere den amerikanske SKAM for USA og Canada skaffet seg det aller beste utgangspunktet for at serien skal bli en suksess.

– Julie Andem vil ha kreativ kontroll og skape en helt ny SKAM på engelsk, med amerikanske skuespillere, sier Håkon Moslet, redaksjonssjef for TV i NRK P3, til kanalens nettsider.

At amerikanernes SKAM skal spilles inn i og foregå i Austin, hovedstaden i deltaten Texas er også noe jeg har god tro på skal bli bra. Nå er jeg på ingen måte noen ekspert på USA, men Austins beliggenhet i Texas kan jo muligens by  på mye severdig drama, Texas grenser jo blant annet til Mexico, med alt slikt kan dramatiseres om, og Texas har vel et rykte på seg for å være litt “røff og tøff”, man skal ikke skille seg for mye ut der liksom (?), og i det ligger jo isåfall et supert fundament for en serie som SKAM.

Austin er vistnok ellers en by med sterkt studentpreg i og med at et delstatsuniversitet ligger sentrumsnært. Byen er også sentrum for en del innovativ teknologisk utvikling, men er også kjent for bomullsproduksjon og kvegdrift. Her ligger det sikkert muligheter for et interessant persongalleri med motstridende interesser og konflikter, som i vår egen SKAM 😉

Den amerikanske SKAM er ventet å få premiere høsten 2018. Det er på den relativt nye Facebook Watch, som ble presentert for amerikanske Facebook-brukere i august i år, at serien skal vises for det amerikanske publikum. Her hjemme har forøvrig NRK sikret seg rettigheter til å vise serien, når den tid kommer.

Jeg tror det blir dritbra ass!

 

Forresten, jeg (og sikkert mange andre) bet meg/seg merke i noe Julie Andem skriver i Instagram-posten, angående SKAM-universet hun skapte her i Norge. Les og håp! (Innlegget er skrevet på engelsk og jeg gidder ikke oversette):

“Maybe at some point in time we will go back to Skam and meet all the characters once again”.

“When Skam started my plan was to make three seasons and then hand it over to a new writer/director. But when season 3 was done, I couldn?t give it away. It didn?t feel right. So I made one last season. I know many of you are still sad it ended, but I am positive it was the right decision. I wanted Skam to be no less than amazing, and for several reasons I wouldn?t have been able to make a season 5 as good as it deserved to be. Maybe at some point in time we will go back to Skam and meet all the characters once again. But not now”.

#skam #JulieAndem #Skamfans #filmhjerte

NRK-krim: MONSTER – ufyselige monstere i nord

NRKs nye storsatsing “Monster” er i gang. Filmhjerte vurderer de 2 første episodene, som nå er sendt på NRK1 og som ligger på NRKs nett-TV.

Mandag kveld (9. oktober) hadde NRKs nye store norske krim- og dramaserie “Monster” premiere. I løpet av 7 episoder på omlag 55 minutter pr episode skal vi på seriemorder-jakt langt mot nord. Eller “brutalt langt nord”, som NRK har promotert serien som. Og de ordene har statskanalen i behold, for det er brutale saker vi serveres. Det er blod, det er grums, og det er mørke.

Handlingen er lagt til et fiktivt sted langt mot nord, og er innspilt på den naturskjønne Varangerhalvøya i Finnmark, noe som gir en storslått og spektakulær locations for serien iallefall. Det er naturpornografisk krim. Pene foto, stilfullt, men samtidig skittent og på randen av forfall.

Det værharde og nakne nærmest til tider golde landskapet i Finnmark med sine øde veistrekninger, åpne områder, vidder og sletter, fjellformasjoner, vann, hav, samt myrskoger og slitne bebyggelser, som gir flotte oversiktsfotoer er umulig å ikke la seg begeistre og forføre av, til tross for den grumsete historien og konteksten vi settes inn i. Det er litt “styggpent”.

Resten blir foreløpig gjennomsnittlig severdig spenningskrim, som plasserer seg naturlig inn i “nordisk noir”-sjangeren, med velbrukte sekvenser som bilkjøring på øde veistrekninger, skog, dis (jøss, et uheldig skudd i tåka…sett det før?), og selvsagt når vi beveger oss til et nordnorsk samfunn; et avhøl av et sted, med guffen husmasse, søringer som ser ned på lokalbefolkningen og religiøse sekter inne i bildet.

Monster er likevel en nokså bra serie ut fra de to første episodene, for det er nok speningsmomenter foreløpig og jeg venter spent på de neste episodene. Det er en småuggen klam stemning som gjør at spenningsnivået så langt er bra.

En ung jente, Tyra, forsvinner, og blir funnet drept og dandert kort tid etter at en unggutt, Abel, faller om, drept av knivstikk. Og allerede i prologen har vi vært vitne til at tre unge jenter nesten tar livet av seg. Hvorfor? Samtidig starter noen gamle forsvinningssaker å rulles opp, blant annet forsvinningen av politikvinnen Heddas mor for mange år siden. Til samme tid ser vi også at det foregår lyssky aktiviteter med dopkoking i stor stil, og en dømt drapsmann som har sonet straffen sin er også bosatt i lokalsamfunnet.

Det lokale politiet, ved den snart pensjonsklare politisjefen Ed Arvola (Bjørn Sundquist) og den relativt unge nyansatte og nylig hjemflytta Hedda Hersoug (Ingvild Holthe Bygdnes), som har kommet hjem for å leve et roligere liv, får raskt assistanse sørfra, når to etterforskere kommer til nord. Den ene med fartsid på stedet gjennom mange år tidligere, den andre en skikkelig egenrådig drittsekk, i Jakob Oftebro sin skikkelse. Joel Dreyer, som Oftebro spiller, er en ufyselig fyr.

Hvem har drept de to ungdomene, som var kjærester, og har det noen sammenheng med forsvinninger fra 30 år tilbake i tid, og likfunn som stammer helt opp mot 100 år tilbake i tid? Hva skjuler lokalsamfunnet i den lille nabobyen, der en religiøs sekt står sterkt? Plottet er bra nok det, og bakteppet med det finnmarkske landskapet kler serien veldig godt.

Likevel ligger det også noen svakheter i sistnevnte punkt. For vel er ikke stedene serien er spilt inn verdensmetropol eller noe, men det ser vel litt for karrig og trist ut innimellom spør du meg. Det kan bli litt for mye av det “styggpene”. I tillegg har vi de andre vante klisjèene fra serier eller film fra nord, med innblanding sørfra og motstand fra lokale, og lukkede sektemiljøer, i tillegg til andre velbrukte scenevalg. Seriens univers føles kanskje litt for kaldt, men akkurat det er også en styrke til tider.

I motsetning til årets forferdelig dårlige serie “Elven” som foregikk i Troms, så er dialogen i Monster mer enn godkjent og bærer ikke preg av å være vilkårlig babbel, selv om det sniker seg inn et par idiotiske fraser a la “e du sørfra? Æ har faktisk vært sørpå”. Takk og pris er mine bønner hørt angående dialogen, for her er heller ingen som høres ut som de snakker tilgjort.

Skuespillerprestasjonene er også absolutt godkjente. Bjørn Sundquist er tryggheten selv (skjuler han noe?), og for meg fra før helt ukjente Ingvild Holthe Bygdnes gjør en fin figur som er både spennende og veldig interessant å følge. Hun er som skapt for den type rollefigur hun har fått i oppgave å gi liv til. Hun har den riktige mimikken og væremåten, den litt forsiktige stilen, som gjør henne lett å like. Jeg tror hun kommer til å vokse 😉

Jakob Oftebro leverer selvsagt, og spiller også en rollefigur med mørke sider som gjør han høyinteressant å se på. I tillegg er det gode birolleprestasjoner av skuespillere som blant andre Reidar Sørensen (Heddas far med sviktende helse og humør), Per Kjerstad (religiøs beskyttende farsfigur), Lars Arentz-Hansen, og jaggu dukker også Nils Utsi og Sverre “Ante” Porsanger opp. Og så må jeg jo nevne Gørild Mauseth. Som kanskje er blant de norske skuespillerne jeg liker minst. Men Mauseth spiller godt.

Faktisk er det bare en, kanskje to, skuespillerprestasjjoner i de to første episodene som er dårlig. Den ene er faktisk helt bånn. Maria på motellet, som spilles av den ikke særlig kjente Anja Saiva Bongo Bjørnstad. Hun spilte også en rolle i filmen “Glassdukkene”, hvor hun så ut som noen hadde tvunget henne foran kamera ved å true med juling. Nå noen år senere ser hun fortsatt like stiv ut som en tømmerstokk og med samme livløse uttrykk, til tross for utdanning på teaterhøgskolen og en rekke sikkert gode teaterprestasjoner å vise til. Skjerpings 😉

Hva “Monster” har å by på videre aner jeg egentlig ikke, men ut fra et par anmeldelser hvor hele serien vistnok er sett, har jeg lest fraser som “det bor et monster i oss alle” og så videre, og linjer er trukket til blant annet en serie som “True Detectives”, og koplinger til “Breaking Bad”, hvor helt vanlige mennesker ble trukket ned i mørket. I tillegg varsles det mye skittenrealisme samt at serien prøver mer på å være spektakulær enn troverdig.

Det blir en spennende fortsettelse. De to første episodene av “Monster” får terningkast 4.

#nrk #NRK1 #nettTV #TVserier #serier #seriesnakk #krimserier #drama #filmhjerte #Monster #serietips #anmeldelser #serieanmeldelse

FILMHJERTES TOPP 30 NORSKE TV-SERIER : DEL 2 NR. 1-10

En hyllest til norske serier! Filmhjerte liker serier fra Norge. Dermed måtte det selvsagt lages en Topp 30-liste!

Jeg har derfor satt opp en liste over mine norske favorittserier, gjennom tidene sånn cirka, og her er omsider del 2, med ti på topp.

Nummer 11 til 30 ble presentert i et tidligere innlegg, og nå er turen kommet til de 10 favorittseriene fra Norge.

Nummereringen har vært vanskelig fra 25 og nedover og topp 10. I begrepet TV-serie regner jeg dramatiserte serier, og ikke studioprogrammer med sketsjer, dokumentarserier, o.l. Varg Veum, som er blant mine absolutte norske filmfavoritter, er heller ikke medregnet på lista, ettersom Varg Veum ikke er produsert som en TV-serie, men som frittstående filmer, selv om TV 2 har sendt filmene oppdelt i to episoder en rekke ganger.

Serier fra Norge har i mange år hengt litt etter sammenlignet med seriesuksesser fra våre naboland Sverige og Danmark, men norske TV-serier har fått et skikkelig og fortjent gjennombrudd de siste årene, blant annet med norske originalserier som har fått eller skal få remaker i USA, og som har gjort det godt utenlands ellers også. Nå nettopp ble for eksempel “Mammon” sesong2 Emmy-nominert for beste utenlandske drama.

Serier jeg ikke har sett men som jeg tror har potensiale til topp 30: Buzz Aldrin (NRK), Svartsjøen (2016, Svensk-norsk grøsser/krim, TV 3 / Viaplay / Viafree), Halvbroren (NRK), Ran (TV 2), Berlinerpoplene (NRK), Taxi (NRK, 2011, jeg begynte å se den og likte den, men fikk aldri sett den ferdig!).  Mange serier nådde ikke topp 30, men litt cred til Fredrikssons fabrikk, Deadline Torp (kun to episoder, så den ble litt kort), Fjortis (NRK, 2001), Frida (NRK), Nattseilere (NRK, 1988, med handling fra “eventyrøya” Senja 😀 ), Rygg i rand, to i spann (med “Dumbo og Maskefjes”, NRK, 1993)), Brødrene Dal (NRK, klassehumor, men det hører litt til barndommen for min del).

Klikk her for å se omtalen av seriene som kom på plassene 11-30. Jeg tar de med nå også for ordens skyld:

30. Himmelblå
29. Kodenavn Hunter
28. Det tredje øyet
27. Sejer
26. “Cato Isaksen”-seriene
25. Rød snø
24. NAV
23. Mot i brøstet
22. Mammon sesong 2

21. Frikjent sesong 1
20. Borettslaget
19. Okkupert
18. Etaten
17. Torpedo
16. Ved Kongens Bord
15. Valkyrien
14. Lilyhammer
13. The Julekalender
12. Kampen om Tungtvannet
11.  Nobel

* Flere av seriene fra 30 til 11 kunne fort endt høyere, f eks Frikjent, Mammon sesong 2, Valkyrien, The Julekalender, Kampen om tungtvannet, Okkupert og Nobel, kanskje også Sejer og Cato Isaksen, som jeg nok husker for dårlig.

HER ER TOPP 30 NORSKE TV-SERIER – DEL 2, NUMMER 10 TIL 1

10

FOX GRØNLAND

* Kanal: TV 2 (2001, -03)
* Krim/Drama, 2 sesonger, 24 episoder (ca 45 min.)

Spenningsserie som følger livet på politistasjonen på Grønland i Oslo. En hovedstad som fremstilles som gjennomsyret av dop, vold og annen kriminalitet. Med Per Frisch, Kalle Øby, Nina Woxholtt, Daud Mirza (som døde i 2014), samt en rekke andre kjente norske skuespillere i biroller og gjesteroller.

Jeg har kanskje bad taste når det gjelder denne serien, for den er langt fra den beste serien verken visuelt eller når det gjelder fremføring av replikker, samt diverse varierende skuespillerprestasjoner, men jeg liker politiserier, og av norske politiserier finns det nok ikke så mange. Fox Grønland var underholdende, men strengt tatt er den nok kunstig høyt på lista her, for flere av seriene bak er bedre (Nobel, tungtvannet, Valkyrien for å nevne noen), men her går det rett og slett på interesser for tematikk og underholdningsverdi etter mitt skjønn. Dessuten, det er jo bare ei liste, ikke vitenskap 😉

Serien gikk på TV 2, men fikk kun to sesonger. Fox Grønland ble belønnet med Gullruten for beste TV-drama 2001. Heller ikke denne serien er lengre mulig å oppdrive på nett. Serien er også tidligere utgitt på DVD.

 

9

HVALER

* Kanal: TV 2 (2008, -10)
* Drama, 2 sesonger, 24 episoder

Dramaserie om den unge psykologen Maria Blix, som flytter til det gamle hjemstedet sitt, idylliske Hvaler i Østfolds skjærgård. Det skal imidlertid vise seg å være mye annet enn bare idyll som foregår der ute. Serien sentreres rundt Maria, og vi følger flere av folkene som bor der og problemene deres. Særlig var sesong 1 fin, mens det i sesong 2 ble lagt til et speningsmoment ettersom det da var et drap under etterforskning.

I hovedrollen en sympatisk og flott Charlotte Frogner, som glimrer sammen med Ingar Helge Gimle, Lise Fjeldstad, Kalle Øby, Jorunn “Sinnadamen” Kjellsby, Jeppe Beck Laursen, Erik Hivju, Anne Marit Jacobsen, og en lang rekke kjente og litt mindre kjente, og kjære norske skuespillere.

Av og til husker man jo også serier for birollene eller små gjesteroller. Hvaler huskes selvsagt aller best grunnet Frogners vinnende vesen, men jeg husker også Minken Tveitan, Truls Einar Toftnes (som spilte den angsfulle 17-åringen Steffen), Mathias Ambjør og Odin Waage, av de veldig unge skuespillerene, og Tobias Santelmann fra før han var særlig kjent, og Lisa Loven Kongsli. Ja rekka er lang.

To sesonger ble produsert, med 12 episoder i hver sesong. Begge sesongene skal være ute på DVD,  men sesong 2 har jeg aldri klart å fått tak i, og på nett, nei der ligger serien – (som med så mye annet bra norsk) selvsagt – desverre ikke.

Har du sesong 2 på DVD men ønsker å bli kvitt den sa du? Eller finnes det andre muligheter for å få sett sesong 2? Gi meg gjerne et vink! Sms 9-5-0-2-3-1-8-1 eller larsgronli hotmail punktum no 😉

 

8

DAG

* Kanal: TV 2 (2010-15)
* Komedie, 4 sesonger, 40 episoder (ca 23 min.)

Samlivsterapeuten Dag, spilt av Atle Antonsen, som hater mennesker, og råder klientene sine til å skille seg. Mye regelrett hysterisk komikk her, men noen ganger renner det over (bl.a. er Agnes Kittelsens rollefigur etterhvert kun plagsom). Med på galskapen er i høyeste grad blant andre Anders Baasmo Christiansen, Rolf Lassgård, Tuva Novotny og Agnes Kittelsen. Dag er iallefall en av de aller morsomste seriene fra Norge, og den har også i seg mye hverdagslige situasjoner man kan kjenne seg igjen i. Til tross for sine klare komiske sider er dette også en dramaserie.Serien kan sees hos Netflix (muligens også TV 2 Sumo).

 

7

ABER BERGEN

* Kanal: TV 3 (2016, 2017)
* Drama/Spenning, 2 sesonger (sesong 2 har akkurat startet på TV 3), 10 episoder i sesong 1 (ca 45 min.)

Advokatserien Aber Bergen er en veldig positiv overraskelse! Komiker Odd-Magnus Williamson i en seriøs rolle som advokat? Det kunne fort feilet, men neida, Williamson gjør en veldig solid prestasjon. Serien som foregår i skjønne regntunge Bergen tar oss med inn i advokatfirmaet Aber Bergen, der det nylig separerte paret Erik Aber (Williamson) og Elea Bergen Wessel (spilt av Ellen Dorrit Petersen) er to av fire advokatpartnere sammen med Diana (Line Verndal) og Magnus (ganske ukjente Torgny Gerhard Aanderaa, som spiller blind forøvrig) i firmaet de driver, som er Bergens største og beste advokatfirma.

Serien handler da også selvsagt om hverdagen der og sakene de får på bordet sitt, samt klassiske elementene med rettsdrama, interne krangler, og familiære forhold, som et sterkt sidespor. Erik Aber og Elea Bergen har nemlig også en 17 år gammel sønn (nykommer Oliander Taule) som naturligvis havner i trøbbel.

Forholdet far-sønn byr forresten på noen ganske så morsomme scener, som maner frem munterhet for oss som ser på. For Aber Bergen er en veldig underholdende serie med mye spenning i. Av og til føler man nesten at det er en krimserie man er vitne til, med advokater som vikler opp i saker. Seriens intro og progressive driv setter også tankene inn på krim eller mystikk, og serien har en fengende kjenningslåt av Sivert Høyem. Jeg får nesten litt fornemmelse av True Detectives og noen ganger litt Lov og Rett i LA, eller andre amerikanske rettskrimdramaer.

Samspillet mellom skuespillerene er godt, dialogen er bra nok, og de menneskelige faktorene er ivaretatt. Ellen Dorrit Petersen er direkte knallgod,  Line Verndal som jeg har vært litt lei av en periode imponerer, selv om verken hun eller Williamsons rollefigurer er veldig sympatiske. Verndals rollefigur Diana er nemlig temmelig kjølig. Aber er en intelligent men til tider arrogant type, dog er han profesjonell og god på det han gjør, og Williamsson løser oppgaven glimrende.

I tillegg introduserer serien noen spennende nykommere forran kamera, som også ER bergensere eller i det minste skal være bergensere. Oliander Taule (18) er nevnt, jeg må si han liker jeg veldig godt i rollen som advokatsønnen, han er et spennende talent som leverer glimrende. Aanderaa er en annen jeg ikke har sett før, og også han er meget god (akkurat det med at rollefiguren skal være blind skjønner jeg ikke helt greia med ennå, selv om det har vært et par scener hvor det har kommet til nytte…). Det er faktisk han som i stor grad får de replikkene som er morsomme, noe som er bra for serien, ettersom det ville blitt veldig “åja, nå er`n Odd-Magnus Williamson komisk igjen-feeling” om det hadde vært Aber som skulle vært kontorets muntrasjonsråd. Aandraas rollefigur Magnus er iallefall som sagt blind, noe som ikke forhindrer han fra å være en utmerket advokat.

Jeg må sist men ikke minst trekke frem den nyansatte unge advokatfullmektige Unn, som spilles av Lykke Kristine Moen (ja, artig navn har hun også, jeg skal spare dere for noen ulykkelige ordspill…uuups). Hun imponerer. Det skal bli artig å få se mere av disse nye fjesene.  Williamson har forsåvidt hatt seriøse roller tidligere også, vi husker han fra Kon Tiki (2012), men det var kanskje først i fjor at han for alvor fikk et “gjennombrudd” som seriøs skuespiller, med rollene i Aber Bergen og Nobel. Han er iallefall veldig god i denne serien, og ganske fornøyelig er det dessuten å se han der han sitter i kontorstoler med en stirrende bulldog i keramikk (eller noe) som ei vaktbikkje bak seg mens de moralske valgene må taes.

Ellers er det som ventet solide innsatser fra skuespillere som Lasse Lindtner, Roger Hilleren, Kjersti Elvik og jaggu dukker Bjarte Hjelmeland også opp, som seg selv i en episode. Og Hege Schøyen som Bergens ordfører. Vel vel.

Wow, dette var bra, er inntrykket mitt etter sesong 1. Jeg gleder meg allerede til en ny sesong. Også var det Bergen da. Aber liker kanskje ikke Bergen by helt. Det gjør jeg så definitivt. Det er da også befriende godt å se en serie som dette lagt til utenfor Oslo-gryta. Bare der får Aber Bergen et plusspoeng.

Noen klisjèer er det som nevnt (sympatisk sønn som flørter med kriminalitet, familiedramatikk, korrupsjon, tidvis karikerte figurer, o.l.) og noen klassiske advokatserie-saker som ikke er direkte nye for seere. Handlingen skrider ikke frem i raskt tempe hele tiden heller, selv om det noen ganger går en smule for raskt i svingene, og det blir hengende noen uløste tråder igjen. I tillegg er det nok tatt en del kunstnerisk frihet angående hvordan virkelige rettssaker foregår, har jeg latt meg fortelle av de som mener å vite. Terningkast 5 er det uansett helt fortjent med.

Aber Bergen kan sees på Viaplay, eller på gratistjenesten Viafree (om du tåler et par fire minutters reklameavbrudd som ikke kan spoles forbi).

 

6

THOMAS GIERTSEN: HELT PERFEKT

* Kanal: TV Norge (2011- )
* Situasjonskomedie, foreløpig 7 sesonger, 70 episoder (ca 23 min.)

Enten liker man Thomas Giertsen, eller ikke. Jeg tilhører første kategori, og selv om denne “fiktive dokumentar”-komiserien nok hermer litt og henter en del av sin inspirasjon fra serier som Klovn, Seinfeld, The Office, Curb Your Entusiasm, med flere, så betyr jo ikke det at den norske serien er dårlig. Tvert imot, Giertsen og de gærne vennene, kollegaene og bekjente av han som alle spiller fiktive utgaver av seg selv, er jækla artig! Hovedpersonen selv har også sagt at flere av episodene bygger på egne erfaringer.

Andre morsomme roller, som seg selv, har Ine Jansen, Jon Øigaarden, Henrik Mestad, Eivind Landsverk (fra TV Norges ledelse). I tillegg har alle sesongene en rekke norske kjendiser med i diverse gjesteroller.

Sesong 7 ble sluppet tidligere i 2017, og alle episodene kan sees hos Dplay.

 

5

ØYEVITNE

* Kanal: NRK (2014)
* krim/Thriller, 6 episoder (ca 55-60 min.)

Den norske krimthrilleren på 6 episoder som hadde greie seertall, og som resulterte i Emmy-pris for første gang til en norsk skuespiller; Anneke Von der Lippe, som spilte lensmannen i serien. Som første norske TV-serie gjennom tidene fikk serien også en remake i USA, der serien Eyewitness gikk høsten 2016 (da med 10 episoder).

På en avsides hytte på et sandtak i et skogholt utenfor Mysen blir to tenåringsgutter på 15-16 år vitne til et brutalt trippeldrap. De kommer seg såvidt unna med livet i behold, men bestemmer seg for å holde tett om det de så, av frykt for at forholdet dem imellom skal bli kjent. Når den ene ungdommen er den lokale lensmannens stesønn, og morderen dukker opp, er jakten igang. Muligens har noen et problem med seriens bakteppe og underliggende plott, vel, bu-huuu on you.

Anneke Von der Lippe er selvsagt sin Emmy-pris verdig til fulle, men er ikke den eneste som leverer skuespill av høy klasse. Det gjør også til de grader Bjørn Skagestad (særlig han), Yngvild Støen Grotmol og selvfølgelig duoen Odin Waage og Axel Gehrken Bøyum, pluss en skremmende god Per Kjerstad. I tillegg er det en rekke kjente fjes å se i serien, som leverer godt, som Tobias Santelmann, Mariann Hole, Nils Nordberg, Cecilie Mosli, Anderz Eide, Reidar Sørensen, med flere, mens jeg må legge til at jeg ikke ble helt overbevist av verken Kim Sørensen, Frank Kjosås eller Fridtjov Såheim. Terningkast 6 er nok å ta hardt i, men en soleklar femmer er det iallefall.

Serien ligger ikke på NRKs nett-TV lengre, men er nå å finne hos HBO Nordic. Den er ikke gitt ut på DVD i Norge. I Storbritannia er den derimot i salg på DVD, og kan fortsatt bestilles både via Amazon og Platekompaniet. Dessuten er den mulig å finne på “diverse” steder på nett…

Den norske serien er glimrende, for all del, og byr på mye spenning og nerve, men den amerikanske remaken er faktisk bedre.

 

4

KOSELIG MED PEIS

* Kanal: NRK (2011)
* Drama, 6 episoder (ca 55-60 min.)

Tragikomisk drama, om en dysfunksjonell familie, et rent galehus faktisk, på flere fronter. “I sentrum av historien står 36 år gamle verpesjuke Georg – en god gutt med angst for å ha arvet sin fars sinnslidelser og sin mors nevroser” (nrk.no). Spesiell serie, absurd, ja absolutt, men aldri over grensen til å ikke være troverdig helt ut, en serie som utvilsomt traff en nerve hos mange.

Sentralt i serien er forholdet mellom en sønn, broren, den lesbiske moren og en forfyllet far, sistnevnte fantastisk bragt til live av Stein Winge. Til dags dato har jeg ikke sett noen norske skuespillere gjøre en mere gjennomført knallsterk rolletolkning som miksen av alkoholisert og sinnslidende. En kraftprestasjon av Winge, og full cred til castingen som er gjort, for i denne serien mer enn de absolutt aller fleste andre norske serier mener jeg at rollekarakterene sitter helstøpt. Noen av de grenser til det karikerte innimellom, som Winges muligens, men det er noe av det geniale med serien.

Ellers er det bunnsolid spill av Anders Baasmo Christiansen, som virkelig er strålende, Anders Danielsen Lie, Tone Danielsen og Viktoria Winge i de andre ledende rollene.

Serien er, nok en gang, sjokk, desverre ikke tilgjengelig på nett (om jeg tar feil, si gjerne fra), men er utgitt på DVD.

NRK P3 Filmpolitiet dundra på stortromma, og gav Koselig med peis terningkast 6. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig, for serien har utvilsomt et særpreg som gjør at den skiller seg ut i seriejungelen. Ingen andre norske serier er som denne, for på samme tid som Koselig med peis er hysterisk morsom til tider, er den også et  vondt og alvorstynget samtidsdrama som tar samfunnet på kornet.

En soleklar anbefaling.

 

3

FLEKSNES

* Kanal: NRK (1972-1982, -88, -95, 2002)
* Komedie, 40 episoder (ca 30 min.)

Gode gamle Marve og Moder`n må se seg slått denne gang. Fleksnes er imidlertid utvilsomt den norske serien som har gledet meg mest av alle opp igjennom årenes løp, og som jeg kan se om og om og om og om igjen uten å gå lei.

Rolv Wesenlund. En av de største av alle i norsk humors historie. Sammen med en tvers gjennom fantastisk Aud Schønemann måtte resultatet bli fenomenalt med de to legendene. Tidenes beste norske komiserie.

Så får det så være at det “bare” blir 3. plass på denne lista, det kunne like gjerne blitt topp.

Serien er  å anse som en tidløs klassiker iallefall. Fleksnes ligger tilgjengelig på NRK Nett-TV.

 

2

SVARTE PENGER, HVITE LØGNER

* Kanal: NRK (2004)
* Krim/Thrillerdrama, 8 episoder (ca 60 min.)

At ikke denne serien er tilgjengelig for publikum på nett-TV eller en eller annen strømmetjeneste er rett og slett til å grine av. Så bra er den nemlig. Og den kunne fort fått førsteplass på denne lista, men blir såvidt slått. Jeg har da også sett seriens 8 episoder fra start til slutt ihvertfall fire ganger totalt. Heldigvis har jeg serien på DVD, men for nye seere er det nok svært vanskelig å oppdrive den (?), annet enn via bruktsalg. Imidlertid har jeg sett annonser på finn.no der selgere krever flerfoldige hundrelapper for dvd-settet som består av tre dvd-plater.

Serien følger en ung politimann som havner dypere og dypere i trøbbel etter at han begynner å involvere seg i livet til en kvinne han begynner å hjelpe, noe som skal få store konsekvenser. Trond Espen Seim gjør sin aller beste rolle (ja, faktisk bedre enn jeg syns han er som Varg Veum, som jeg digger) i hovedrollen som den idealistiske politimannen som må gå på kant med loven, mens den kvinnelige hovedrollen fylles av Ane Dahl Torp, som nok også gjør en av sine aller beste roller.

“Seriens hovedperson, Sverre Fjeld (Trond Espen Seim) kommer fra Elverum og tar etter endt utdanning praksistiden sin ved Stovner politikammer. Ute på patrulje kommer han i kontakt med Trude (Ane Dahl Torp), som gjennom sin eksmann er trukket inn i et kriminelt miljø. Etter hvert begynner han å engasjere seg mer enn sunt er for å hjelpe den unge kvinnen og hennes lille datter Sara til å få et bedre liv.

Når Sverre havner i klemme mellom samvittigheten og loven, gjør han et skjebnesvangert valg. Snart begynner snøballen å rulle, og problemene tårner seg opp for ham. Imens venter ungdomskjæresten og forloveden Randi (Tone Mostraum) intetanende hjemme på storgården i Elverum og forbereder bryllup.” (Kilde: wikipedia)

“Allerede før begrepet nordic noir ble anvendt for å beskrive en fremtredende tendens og egenskap ved nordiske kriminalfortellinger, hadde vi i Norge en noir tv-serie så god som noen. Svarte penger – hvite løgner inneholder det meste av det vi til vanlig forbinder med noir: Foruten en kriminalintrige, tvetydige karakterer, et univers med et uklart moralsk kompass, en marerittaktig utvikling av hendelsesforløpet, og en slutt fri for lyspunkter”. (Kilde: NRK Filmpolitiet)

Serien har også mange gode biroller, jeg vil særlig trekke frem Jan Sælid som spiller kjeltring, Per Schaanning (som er en god men vel noe underkjent norsk skuespiller), Janne Formoe og Tone Beate Mostraum. Bak serien står den fremragende serieskaperen Jarl Emsell Larsen.

Veldig spennende, med troverdige rollekarakterer og miljøskildringer (jeg har naturligvis ikke inngående kunnskaper om miljøet i Politiet, men det føles ekte og det er det viktigste, noen filmmatiske friheter er selvsagt lov i en fiksjonsserie), og det er et velskrevet manus, men dog kan det hende at ikke alle vil være lykkelige over seriens mørke vending?

Ihvertfall en klokkeklar anbefaling, hvis du skulle finne serien noe sted.

 

1

SKAM

* Kanal: NRK / NRK Nett-TV / skam.p3.no (2015-2017 )
* Drama, 4 sesonger
* Serieskaper: Julie Andem

Har du fulgt Filmhjerte en stund kommer neppe dette overraskende. Jepp, nok en liste med Skam på topp. Uenig i valget? Det er lov det, dette er Filmhjertes favoritter 😉 Tidenes norske seriesuksess må man vel ha lov å kalle nettseriefenomenet Skam, hvor vi følger livet til en gruppe elever på Hartvig Nissen Videregående Skole i Oslo. Temaer som russetid, manisk sykdom, voldtekt, homofili, vennskap, krangling, utroskap, religion, tilgivelse, mobbing, og gruppepress er noen av de mange temaene serien har tatt opp på en imponerende måte.

I USA fikk serien så mange fans at Even og Isak fra sesong 3 nylig ble kåret til “Årets TV-par” av det store amerikanske magasinet E! sine lesere til tross for at serien altså ikke har vært sendt på TV i statene, og ikke er produsert med engelsk teksting (teksting og formidling av episoder har engasjerte fans sørget for, internett lever!). Faktisk er det vel kun i de nordiske landene at den har blitt vist på TV, men har fans fra en rekke land.

Som kjent er seriestrukturen helt annerledes enn i andre serier, klippene ble lagt ut på nett i “sanntid” (altså, hvis historien fant sted fredag klokken 21:21 ble klippet publisert fredag klokken 21:21 osv), og senere klippet sammen til en ukentlig TV-episode. Tilsammen ble 43 slike episoder satt sammen av alle klippene i de fire sesongene Skam varte.

Selvsagt er de unge uerfarne skuespillerene regelrett glimrende. De som har fått mest omtale og blitt de største stjernene er naturlig nok i første rekke Tarjei Sandvik Moe (Isak) og Henrik Holm (Even) etter den grensesprengende sesong 3, men Skam har utvilsomt gjort superstjerner også av Thomas Hayes (William), Josefine Frida Pettersen (Noora), Marlon Langeland (Jonas), Lisa Teige (Eva), Ulrikke Falch (Vilde), Iman Meskini (Sana), Ina Svenningdal (Chris), Herman Tømmeraas (Chris), Carl Martin Eggesbø (Eskild), David Alexander Sjøholt (Magnus), Ruby Dagnall (Emma, også kjent fra spillefilmen “Rosemari” fra 2016, jeg vet ikke hvilken rolle som kom først), Rakel Øfsti Nesje (Linn), Cengic Al (Yousef) og Sacha Kleber Nyiligira (Mahdi), og resten av gjengen. I tillegg har jo julesangen/salmen “O Helga Natt” fremført av Nils Bech fått sin renessanse og en ny dimensjon, og i sesong 4 ble Hkeem og Temur sin låt “Fy faen” en skikkelig monsterhit! For ikke å snakke om oppturen en artist som Gabrielle har fått takket være Skam, med “Fem fine frøkner” blant annet.

Skam er også serien som gjorde det norske språket kult, langt utenfor landegrensene. Ja faktisk som gjorde Norge kult. Uttrykket å hooke ble en landeplage, og det samme ble ord/uttrykk som ass (nei, det er ikke ordet for ræ**), serr, føkkboy, rulling, rulleplass, og så videre……..men selv fant jeg mine uskyldige favorittord fra de fiktive chatteloggene på skam.p3.no, med “Ait” og “K” 😉

Hele sulamitten ligger tilgjengelig (for deg med norsk/skandinavisk IP-adresse) på NRK Nett-TV og skam.p3.no.


Har jeg glemt noen serier nå så får det stå sin prøve. Dette er Topp 30 Norge!

Sett gjerne opp dine favorittserier i kommentarfeltet 🙂

Chattes!

#filmhjerte #norskeserier #TVserier #nrk #tv2 #serietips #TV #serier #seriesnakk #serieguiden #tv3 #tvnorge #viaplay #viafree #skam #aberbergen #svartepengerhviteløgner #fleksnes #øyevitne #foxgrønland #hvaler #koseligmedpeis #dag #heltperfekt

Foto: NRK (Fleksnes, Skam, Koselig med peis; hovedbildet, Svarte penger hvite løgner; lille bilde i hovedbilde), TV 2 (Dag), TVNorge/DPlay (Helt Perfekt), Viafree/TV3 (Aber Bergen).

FILMHJERTES TOPP 30 NORSKE TV-SERIER – DEL 1: NR. 11 – 30

Høst betyr nye TV-serier, og denne høsten byr på flere norske nyheter. Både Aber Bergen og Okkupert er like rundt hjørnet med ny sesong, og ettersom Filmhjerte digger norske serier, er dagens filmbloggpost en hyllest til noen av undertegnedes norske seriefavoritter.

Filmhjerte har nemlig satt opp en liste over sine norske favorittserier, gjennom tidene sånn cirka.

Lista er delt opp i to innlegg. I dag presenteres fra nummer 30 til 11, mens nummer 10 til 1 kommer i et senere innlegg om en ukes tid eller noe, så bare følg med 😉

I utgangspunktet hadde jeg kun laget lista med drama-, krim- og spenningsserier, og utelatt komedier, ettersom jeg syns det er litt vanskelig å sette komikk opp mot mere seriøse serier. Men jeg har til slutt valgt å slå det sammen til en liste. I begrepet TV-serie regnes da alle dramatiserte serier, og ikke studioprogrammer med sketsjer, dokumentarserier, o.l.

Serier fra Norge har i mange år hengt litt etter sammenlignet med seriesuksesser fra våre naboland Sverige og Danmark, men norske TV-serier har fått et skikkelig og fortjent gjennombrudd de siste årene, blant annet med norske originalserier som har fått eller skal få remaker i USA, og som har gjort det godt utenlands ellers også.

Tidligere har jeg laget lister over favoritt-komiserier (der mange norske er med) og adventskalender-serier. Disse finner du i lenkene nedenfor.

21 beste komiserier

8 beste adventskalendere

10 favoritt-minner fra Barne-TV

Les også: Topp 20: Morsomste norske rollefigurer fra film og TV (skrevet i 2015)

Her er Topp 30 TV-serier fra Norge – Del 1, nummer 30 til 11:

30. HIMMELBLÅ (NRK, 2008-10, Drama)

Hvem kan vel glemme Ylvingen?

29. KODENAVN HUNTER (NRK, 2007-08, 2 sesonger, Thriller/krim)

Mads Ousdal og Ane Dahl Torp i hovedrollene, samt en hel haug av kjente skuespillere på rollelista forøvrig.

28. DET TREDJE ØYET (TV 2, 2014-16, Krim/thriller)

Kyrre Haugen Sydnes som politimannen Viggo Lust.

27. RØD SNØ (NRK, 1985, 6 episoder, Krigsdrama/krim)

Ganske bra, men noe utdatert spenning, som likevel gir et nostalgisk tilbakeblikk.

 

26. SEJER (NRK, fire miniserier i 2000, -02, -03 og -06, Krim basert på bøker av Karin Fossum)

Bjørn Sundquist i tittelrollen som politietterforsker Konrad Sejer (og Christian Skolmen som assistenten hans).
Sejer – Se deg ikke tilbake, – Djevelen holder lyset, – Elskede Poona, – Svarte sekunder.

25. Miniseriene basert på Unni Lindells krimbøker med etterforsker Cato Isaksen (NRK, fire miniserier i 2005 og -08, Krim)

Reidar Sørensen spilte hovedrollen som politietterforsker Cato Isaksen.
Orkestergraven, Honningfellen, Drømmefangeren, Nattsøsteren, Slangebæreren, Sørgekåpen.

24. NAV (TV Norge, 2012, 10 episoder, Komedie)

Oppfølgeren til NRKs Etaten fra 2006.

23. MOT I BRØSTET  (TV 2, 1993-97, komedie, 8 sesonger, 142 episoder)

Elsket. Og hatet. Var hysterisk morsomt og komisk en gang i tiden. Ikke like stor fan av serien nå lengre, men serien er helt klart med på denne lista likevel på grunn av gamle meritter. Komiserien er selvsagt smått legendarisk innen norsk TV-historie hvor den vil stå som en av de største seersuksessene, i første rekke takket være Nils Vogt, Sven Nordin og Arve Opsahl som leverte komikk på løpende bånd, og selvsagt også takket være seriens skaper, Tore Ryen, såklart.

22. MAMMON – Sesong 2 (NRK, 2 sesonger, 2014, 2016, Politisk thriller/spenning)

Sesong 2 med Jon Øigarden, Trond Espen Seim (som statsminister) og Ingar Helge Gimle var ganske bra og spennende, med en slutt som satt som ei kule. Sesong 1 var derimot elendig syns jeg.

21. FRIKJENT – Sesong 1 (TV 2, 2015-16, Drama/spenning, 2 sesonger)

Frikjent sesong 1 var faktisk veldig god, og en skikkelig nyvinning innen norsk TV-drama. Jeg mener uten tvil at sesong 2 aldri burde vært laget med den slutten serien fikk, OG at slutten på sesong 1 ville vært en veldig god slutt på Frikjent. Uten den ekstremt skuffende slutten på serien hadde jeg garantert løftet Frikjent opp blant topp 10. Nicolai Cleve Broch og Synnøve Macody Lund er de jeg likte best i Frikjent.

20

BORETTSLAGET

* Kanal: NRK (2002, -06, -08)
* Komedie, 3 sesonger, 27 episoder (25-30 min.)

Robert Stoltenbergs persongalleri fra Tertitten Borettslag. Hvilken figuer er din favoritt? Selv må jeg si jeg alltid har syntes den mest festlige er Piirka, samt Narvestad sjøl, søstera Ruth (spilt av Sidsel Sørlie), og kanskje Linda Johansen.

19


OKKUPERT

* Kanal: TV 2 / Netflix (2015), 1 sesong, 10 episoder. Sesong 2 kommer på TV 2 / Viaplay/Viafree
* Politisk thriller

Veldig annerledes serie med tanke på plott. Henrik Mestad spiller statsminister under russisk okkupasjon, og Eldar Skar er blant de som er aller best. Spennende og noe nytenkende serie, men muligens med en smule søkt handling til tider, og en del varierende skuespill, blant annet en Vegar Hoel (spiller en journalist) som man bortimot må ha tolk for å forstå når han sier noe (m.a.o. snakker fryktelig utydelig). Nå er han uansett ikke aktuell for sesong 2 da 😉 Okkupert anbefales, og jeg er spent på fortsettelsen.

18

ETATEN

* Kanal: NRK (2006)
* Komedie, 8 episoder (30 min.)

Atle Antonsen, Ingar Helge Gimle, Jan Sælid på sitt beste, i serien som tar norsk byråkrati på kornet.

 

17

TORPEDO

* Kanal: TV 2 (2007)
* Thriller, 4 episoder (ca 50 min.)

Jørgen Langhelle spiller godt som pengeinnkreveren som havner i et aldri så lite helvete når et oppdrag skjærer seg, men vær forberedt på å måtte ta i bruk undertekster om du skal se denne ganske spennende miniserien, for Langhelles dialog er ikke helt enkelt å forstå i Torpedo

Trygve Allister Diesen stod for regi.

16

VED KONGENS BORD

* Kanal: NRK (2005)
* Drama/Thriller, 6 episoder (ca 55-60 min.)

En serie som jeg husker null og nix fra, annet enn at jeg vet jeg likte den. Serien var i allefall en politisk dramathrillerserie, der helseministeren stod i fokus.

Anneke von der Lippe hadde hovedrollen, og ble behørig rost for sin innsats som politikeren som på kort varsel må tre inn som ny helseminister etter at forgjengeren på mystisk vis døde under en tjenestereise i Russland. Som første norske skuespiller ble hun nemlig nominert til den internasjonale Emmy-prisen.

Et gjensyn hadde vært svært ønskelig, men å oppdrive serien er tydeligvis ikke mulig. NRK har ikke rettighetene til å vise serien på nett-TV, og det er knapt nok mulig å finne et vettigt bilde fra serien ved hjelp av google…

Sitter du med info om hvor det eventuelt er mulig å få sett serien igjen? Vel, jeg hører gjerne fra deg på larsgronli hotmail punktum no 😉

Tore Bergstrøm og Leidulv Risan er seriens skapere, og har selskap av bl.a. Arne Berggren og Roy Jacobsen på manus.

15

LILYHAMMER

* Kanal: NRK (2012-14)
* Komedie/drama/spenning, 3 sesonger, 24 episoder

Om gangsteren Frank som rømmer New York, og slår seg ned under nytt navn på Lillehammer, der han starter mer eller mindre lyssky forretninger sammen med stedets brokete forsamling av ymse personer.

Kun sesong 1 og 2 er tilgjengelig på den norske Netflix. Hos NRKs nett-TV ligger den ikke lengre. Serien er imidlertid også gitt ut på fysisk format.

I 2013 meldte NRK at Lilyhammer var solgt til over 130 land. Noe som selvsagt i stor grad kan tilskrives artisten og superstjernen Steven Van Zandts deltagelse. Av norske “stjerner” er vel Trond Fausa (Aurvåg) den som er best, men jeg vil også trekke frem Anne Krigsvoll (en av hennes bedre roller), og det er morsomt med Tommy Karlsen da (“Proffen” fra Pelle og Proffen). I tillegg har serien en hel hærskare av velkjente nye og gamle norske skuespillere på rollelista.

Ganske underholdende serie, men mye fjas også etterhvert, og ikke minst i negativ forstand gir Fridtjov Såheim (som ellers har gjort flere gode roller, bl.a. en sterk innsats i en av mine norske favorittfilmer; “Sammen“, 2009) liv til DEN uten sidestykke mest irriterende rollefiguren i norsk serie- og filmsammenheng jeg noensinne har sett. Jeg holdt på å hive TV`en ut vinduet hver gang han dro igang den åndssvake latteren eller åpna kjeften til rollefiguren sin og sa noe…. Noe anmasende serie, men den er ikke mer enn den gir seg ut for å være, ment som underholdning.

Eilif Skodvin og Anne Bjørnstad er serieskaperne bak Lilyhammer.

14

VALKYRIEN

* Kanal: NRK (2017)
* Drama/Thriller, 8 episoder (ca 45 min.)

Årets første storsatsning fra NRK i 2017 var denne spennende undergrunnsthrilleren med Sven Nordin og Pål Sverre Hagen i hovedrollene. Serien handler om en frustrert lege med en dødssyk kone, og en konspirasjonsteoretiker/dommedagsprofet som starter en illegal hemmelig klinikk i den nedlagte Valkyrien stasjon i Oslos undergrunn.

Valkyrien har 8 episoder, og kan sees hos NRKs nett-TV der den etter statskanalens lovnader skal være “Alltid tilgjengelig” (og er også i salg som fysisk kjøpefilm). Har du ikke sett denne ennå så anbefales den absolutt, for den er en nyvinning og introduserer oss for et nokså originalt plott, om enn med noen troverdighetsbrister kanskje, men det gjør ikke så mye, det er som vi vet fiksjon.

Pål Sverre Hagen fikk forøvrig Gullruten for beste skuespiller i en TV-serie, og Valkyrien fikk Gullruten for beste TV-drama, begge prisene for TV-sesongen 2016-17.

Serieskaper/regissør er Erik Richter Strand.

13

THE JULEKALENDER

* Kanal: TV 2 (1994)
* Komedie/Eventyr/Julekalender, 24 episoder (ca 10-15 min.)

TV 2 sin braksuksess av en advents- og julekalender! Noe av det mest urkomiske og ustyrtelig morsomste som noen gang er vist på norsk fjernsyn er scenene med Olaf og Gjertrud Sand, og Benny, mens de tre nissene ikke var like hysterisk morsomme hele tiden, men som til gjengjeld serverte den uforglemmelige landeplagen “The Støveldance”, og en uforglemmelig mix av norsk og engelsk.

På denne lista blir det dog “kun” nummer 13, som ikke betyr at det ikke er råbra! Isolert sett får den terningkast 6 for den absurde men likevel så folkelige humoren og komikken, men blir likevel passert av noen serier med lavere terningscore, ettersom jeg verdsetter og plasserer spenningsserier og drama over komikk når det kommer til kvalitet. Serien er å finne i salg på DVD.

13. plass? “
– “Bob bob bob!!!”
– “Det va no som svarte!”
– “Ja vi får håp det bli likar imårra!”
– “….det vill`a bære værre lækkert!”

 

12

KAMPEN OM TUNGTVANNET

* Kanal: NRK (2015)
* Drama/Krig, 6 episoder (ca 45 min.)

NRKs suksess fra 2015, om de alliertes aksjonen mot tungtvannsfabrikken på Rjukan under 2. verdenskrig, som ødela for tyskernes atombombeplaner. Hvordan serien gjorde det i utlandet har jeg ikke sjekket, men her på berget var den en gigasuksess med glimrende seertall.

Medrivende og spennende serie, selv om historien vel burde være kjent nok. Kvalitetsmessig fortjener den høyere plass enn nr 12, men da denne lista baserer seg på mine interesser og sånn så får den nøye seg med tolvteplassen, ettersom andre verdenskrigtematikk ikke er det jeg liker aller best, men Kampen om tungtvannet er så definitivt en kvalitetsserie.

Mange gode og fortsatt forholdsvis unge (i alderen 25-40), og flere up-and-coming stars, av norske skuespillere er det også her, med navn som Espen Klouman Høiner, Torstein Bjørklund (fra Tromsø, det må nevnes såklart), Ole Christoffer Ertvaag, Mads Sjøgård Pettersen, Eirik Evjen, Benjamin Helstad, Tobias Santelmann, Christian Rubeck, Frank Kjosås, samt veteraner som Dennis Storhøi, Stein Winge, Espen Reboli Bjerke, danske Søren Pilmark, og en del tyske skuespillere som jeg ikke skal skryte på meg å ha hørt om fra før.

Serien ligger desverre ikke lengre på NRKs nett-TV, men er å finne i salg på DVD og Blu-Ray.

 

11

NOBEL – FRED FOR ENHVER PRIS

Kanal: NRK (2016)
Krigsdrama/Politisk thriller, 7 episoder (1. ep. 1t 25m, deretter 44 min.)

Fra Per-Olav Sørensen, serieskaper og regissør av suksess-seriene Halvbroren og Kampen om tungtvannet, kom en ny storsatsing på NRK i 2016, og med Sørensen ved roret borger det for kvalitet.

Aksel Hennie har (merkelig nok sikkert) aldri vært i nærheten av mine fremste favoritter blant norske skuespillere. Imidlertid syns jeg han er svingod i Nobel, der han spiller Erling Riiser, en Afghaninstan-spesialsoldat på perm som havner i trøbbel når han får en melding om at en gammel kjenning fra Afghanistan befinner seg i Norge. Til samme tid pågår det fredsforhandlinger mellom norske myndigheter med Taliban involvert, og snart er det fredsprisutdeling. Etter min smak er dette Hennies klart beste rolle til nå i karrieren. Jeg kjøper rollekarakteren hans 100 prosent.

Seriens premiss bygger ellers på temaer som ikke er blant de jeg er mest interesserte i på film, med storpolitiske konspirasjoner, forhandlinger og midtøsten-problematikk, imidlertid vil jeg nok en gang si at serien likevel leverer sakene sine meget sterkt.

Nobel har nemlig mye spenning i seg, skuespillerprestasjoner som er troverdige nok, et plott man kjøper greit, og den skildrer en krig vi vel egentlig ikke kjenner så alt for godt til, uten at serien på noe tidspunkt blir kald og følelsesløs. Nobel bidrar nok også til at mange lærer litt om hva Norges deltagelse i denne konfliktfulle og farlige delen av verden fører med seg for de involverte (selv om det “bare” er en fiktiv handling er det lærerikt).

Årsaken til at serien ikke havner høyere på listen min er sammen med tematikken også enkelte sidespor som ikke er like bra, og noen rollekarakterer som ikke blir tydelige nok, litt for typepreget eller ikke overbevisende nok. Halvard Holmen, standupkomiker (!) Andre Jerman, Ellen Horn (!), noen av afghanerne, samt Erlings far (spilt av svenske Samuel Fröler, litt merkelig valg kanskje?) er noen av skuespillerene jeg ikke syns gjør det så bra som ønsket, og et (fiktivt) innslag fra “Dagsrevyen” på NRK er fryktelig svakt, noe som i sum må sies å trekke ned litt.

Det som derimot er veldig bra er den trykkende dirrende spenningen i scenene som skal foregå i Afghanistan (vistnok filmet i Tsjekkia og Marokko). Soldatoperasjonene og fremstillingen av den norske spesialkommandogruppa er både spennende og sterkt komponert, med flere effektive grep for å skape sympati og interesse, noe seriens skapere lykkes med. Det etableres raskt et bilde av hvor sterkt vennskap som kan utvikles innad i slike grupperinger, og tenker man stereotypt machomiljø nyanserer serien inntrykket litt med å få frem de menneskelige sidene. Mye av dramaet hjemme i Norge som sentreres rundt Erling (Hennie) og en av de andre fra bataljonen oppleves også som ganske urofremkallende, med andre ord bra. Et annet sterkt trekk er samspillet mellom skuespillerene, av alle sammen er det kanskje bare Horn jeg finner helt stiv og malplassert.

De politiske drakampene, og forhandlingene innad i UD er derimot ikke så interessante å se, og den familiære krangelen som oppstår i det “Riiserske hus” er en smule rar. Men serien har et solid manus hvor det meste går som et velsmurt maskineri fra start til mål, riktignok med noen små knirk og snarveier, som dog aldri blir direkte plagsomme eller irriterende. Alt i alt er det som sagt absolutt mer enn godkjent, serien er ellers klippet godt og har en kameraføring som gir ekstra intensitet. Nobel anbefales selvsagt helt klart til deg som ikke har sett den ennå.

Hennie har selskap av flere andre kjente ansikter på rollelista, som Tuva Novotny, Danica Curcic, Dennis Storhøi, Christian Rubeck, Odd-Magnus Williamson, Kyrre Hellum, Anders Danielsen Lie og Mads Sjøgård Pettersen, med flere. Særlig Hennie, Danielsen Lie, Sjøgård Pettersen, Curcic og til dels Novotny og Williamson er veldig god i denne serien (Novotny også litt irriterende i de siste episodene der hun havner i krangel med ektemannen sin når han forteller henne det hun vet fra før, at han er soldat og hva det medfører…). Hennie får mye skryt her, men seriens monsterprestasjoner er det vel Danielsen Lie som står for i birollen sin, for han er mektig. Forresten er det produksjonsselskapet Monster som står bak denne serien 😉

Forøvrig spiller han godt han som har rollen som Erlings 10-11 år gamle sønn, Rikard. Men siden verken IMDB (da dette ble skrevet iallefall) eller andre har oppdaterte rollelister for serien som heller ikke har en rulletekst med roller knyttet mot skuespillernavn, så måtte det en runde med googling til før jeg fant den flinke guttungens navn. Amund Wiegand Blakstvedt heter han ihvertfall 🙂

Hele serien ligger tilgjengelig på NRK Nett-TV, og er dessuten også i salg på DVD / Blu-Ray .

NR 1-10 presenteres i et senere innlegg her på filmhjerte.blogg.no. Følg med 🙂

Kommentarer mottas gjerne 🙂

#filmhjerte #TVserier #tvserier #serier #seriesnakk #serieguiden #nrk #tv2 #tv3 #TVNorge #viaplay #viafree #nobel #kampenomtungtvannet #valkyrien #okkupert

Foto: Monster/Eirik Evjen (Nobel, nederste bilde), NRK (Borettslaget, Etaten, Ved kongens bord, Nobel, Valkyrien, Sejer, “Cato Isaksen”, Mammon, Himmelblå, Kodenavn Hunter), TV 2 (The Julekalender, Mot i brøstet, Okkupert, Frikjent, Det tredje øyet), Netflix (Lilyhammer), Platekompaniet (Kampen om tungtvannet), TV Norge (NAV). Torpedo og Rød snø: ?.

TV-serie: FANGAR – fengslende spenningsdrama fra islandsk kvinnefengsel

Ny spennende dramaserie fra Island med kriminelle islandske kvinner, mørke familiehemmeligheter og politisk drakamp i fokus.

Hver gang det dukker opp nytt materiale innen film og serie fra Island er det champagnekork i taket og dans på bordet her i gården (i overført betydning må vite, jeg sitter ikke og lesker meg med champis desverre), for islandsk drama har virkelig fått et realt kvalitetsboost de siste årene. Spenningsserier som den glimrende “Innesperret” (Trapped), “Mord i Reykjavik” (Case, se den på Netflix), “The Lava Field” (også på Netflix) og “The Court” har vist at islendingene behersker godt å lage mer enn bare gode spillefilmer, som det har vært en del av de siste årene, også serieformatet byr nemlig på mye velspilt, spennende og severdig. Jeg var derfor spent på den nye dramaserien “FANGAR” som nå sist i august ble sluppet for norsk publikum hos NRK1 og NRK Nett-TV.


TV-SERIE-ANMELDELSE

FANGAR (Intern. tittel: Prisoners)

Drama, Island, 2017

Sesong 1: 6 episoder (hver ep. er på ca 45 min.)

HVOR: Hele serien ligger ute nå på NRK NETT-TV, MEN ER KUN TILGJENGELIG I 3-4 UKER FRA DAGS DATO (28.08.17)

Serien hadde norsk TV-premiere på NRK1 21. august



Linda (Thora Bjorg Helga) havner på feil side av loven.

I “Fangar” er det de kvinnelige skuespillerene som er i fokus, som har de klart tyngste og viktigste rollene, noe som vel ikke har brukt å være normen. Serien som er en dramaserie, kan nok like gjerne kalles et spenningsdrama som føyer seg inn i rekken av den mye omtalte nordisk noir-genren. Men fenger “Fangar”? (det ordspillet måtte jo komme ;p).

Islandske dramaproduksjoner innen film og serie har tiltrukket seg mye oppmerksomhet på grunn av sine ofte særegne og dypt fascinerende landskap og valg av locations. “Fangar” serverer intet spennende naturbakteppe, men likevel derimot en ganske spesiell særegenhet som man kanskje ikke så ofte engang tenker særlig på at eksisterer, da vi tas med innenfor lukkede dører og inngjerdinger i et fengsel for kvinner i Reykjavik. Eller rettere sagt Islands eneste kvinnefengsel.

Dit ankommer seriens hovedperson Linda, etter at hun har blitt fengslet for å ha gått til et voldelig og brutalt angrep på faren Torvaldur, en velkjent og anerkjent toppolitiker. Datteren, som er familiens sorte får selv om hun både er utdannet og velartikulert, risikerer lang fengselsstraff. Om hun velger å avsløre mørke familiehemmeligheter som ligger bak angrepet kan oppholdet innenfor murene bli kortvarig, men familien vil rystes til grunnvollene.

Vi følger livet innenfor fengselsveggene, hvor vi introduseres for en brokete og dysfunksjonell forsamling kvinner som har havnet på skråplanet. På utsiden kjemper Lindas eldre søster Valgerdur en kamp på det politiske topplan hvor hun kan bli partiets første kvinnelige leder, samtidig som hun må håndtere media som har begynt å grave i de hjemlige problemene etter søsterens angrep på faren. Rebekka, Valgerdurs unge tenåringsdatter har også sine problemer å stri med, mens Torvaldurs kone Herdis prøver å opprette kontakt igjen med den fortapte datter. Parallelt med hovedhistorien følger vi også tetttere to av de andre innsatte kvinnene.


Nina Dögg Fillipusdottir (fremst) og Margrét Helga Jóhannsdóttir (nr 2 forfra) leverer troverdige karakterer.

 

Serien har sine spenningskurver som svinger litt, og som drar seg en del opp inn i de siste par av de totalt kun 6 episodene. Skuespillet er bra nok, og manuset likeså, uten for mye sidespor. Tematikken stikker dog ikke så dypt, og man behandler den mest på overflaten. Litt mer røring i gryta kunne muligens sprita opp spenningen noe?

Den helt store champisfeiringen min uteblir nemlig, for “Fangar” gir ingen spontan wow-følelse, da det ikke er funnet plass til de store krumspringene i form av overraskende vendinger og store sjokkerende scener. Et par smått forstyrrende småcreepy scener er det, og ikke alle skjebner får et lykkelig utfall. Man følger den trygge linja, og selv om det å komme tett på kroppen på mer eller mindre kriminelle islandske kvinner ikke er hverdagskost å få servert, så blir det ikke den sitrende spenningen hele tida, selv om det som sagt er velspilt og vel verdt å se på likevel.

Livet i kvinnefengselet byr på nokså velkjente personkarakteristikker, med velkjente problemer som besøkstid, barn på utsiden, litt krangling og kjekling, narkotikamisbruk og relasjoner som bygges og rives. Velkjent, men likevel absolutt interessant og litt nytt på samme tid, ettersom bakteppet og setting tilfører noe fra før ukjent. Jeg er usikker på om det er planer for en sesong 2 av serien, men sånn rent narrativt så finns det garantert anledning til å spinne videre på handlingen. Selv om man vel på sett og vis får svar på de store linjene i løpet av sesongen, så henger det noen løse tråder igjen fortsatt.


Torvaldur (Sigurdur Karlsson) og Valgerdur (Halldora Geirhardsdottir, kjent fra både “Innesperret” og “Case”, leverer en god rolle som en kjølig karrierekvinne).

 

Flere av sagaøyas godt kjente og populære skuespillere er å se, samt også mange relativt nye fjes, ihvertfall for oss norske seere. Flere som har sett noen av de islandske seriene og filmene fra de siste årene drar trolig først og fremst kjensel på Nina Dögg Fillipusdottir (en av mine absolutte islandske favoritter, som spilte bl.a. i “Innesperret” og “Case” (Mord i Reykjavik), samt moren til en av gutta i “Heartstone” / “Hjartasteinn”, og gjør her en tøff rolle som passe hardbarka kriminell), Kristbjørg Kjeld (“Om hester og menn”, “Småfugler”), Gisli Örn Gardarsson (spiller Lindas advokat. Han er kanskje ikke er så godt kjent her til lands, men har en oppvekst i Norge bak seg) og Thorstein Bachmann (en annen av mine toppfavoritter fra Island, kjent fra bl.a. “Innesperret”, “Case”, “Life in a fishbowl” og “Ildfjell”. Har kun en birolle her), samt Sigurdur Karlsson (“Innesperret”) i rollen som voldsutsatte Torvaldur. Det er dessuten flere jeg drar kjensel på fra filmer og serier fra Island jeg har sett de siste årene.

82 år gamle Kristbjörg Kjeld (bildet over) er for meg “Fangar” sitt sterkeste kort. Den aldrende veteranen, som holder seg nesten uforskammet godt, gjør sine saker plettfritt gjennom de 6 episodene med meget bra spill som Torvaldurs kone, og Lindas mor, Herdis. Hun spiller på de rette strengene, og har et uttrykk som svinger perfekt ettersom handlingen skrider fram.

Hovedrollen som Linda er det 28 år gamle Torbjörg Helga Torgilsdottir (som vistnok har tatt navnet Thora Bjorg Helga, kjent fra filmer som “Metalhead” og “Dypet”) som har, og også hun leverer veldig bra.

Jeg må dessuten trekke frem det unge (og forhåpentligvis fortsettende) stjerneskuddet Katla Njalsdottir, som spiller den purunge Rebekka. Ungjenta (kan hun være rundt 14-15 år?) som også gjorde en framifrå prestasjon i årets fantastiske islandske coming-of-age-drama “Hjartasteinn”, gjør nok en gang en sterk prestasjon. Unnur Ösp Stefansdottir, som spiller en av kvinnene i fengselet (Brynja, den alltid glade, som dog tenderer en smule mot overspill), gir serien et lett humoristisk innslag, og bidrar til å lette på stemningen, ihvertfall en stund…

I tillegg er det jo det alltid morsomme islandske språket, som er en liten godbit i seg selv.


Kamp om godbitene 😉 Steinunn Olina Torsteinsdottir (til høyre) vil også ha! Torsteinsdottir, kjent fra “Mord i Reykjavik” der hun spilte en politietterforsker, står her på andre sida av loven, i rollen som passe gal kjerring, en rolle hun gjør mye ut av.

 

Ettersom jeg liker Island og det landet har å by på innen film og serier farger selvsagt det oppfatningen min av serien. “Fangar” er ikke noe direkte nytt du ikke har sett fra før, men gir en helt grei underholdning og lett spenning i sjangeren familiedrama, fengselsserie og med løselige innslag av politisk drakamp. Ikke en serie man vil huske om 10-15 år, slik for eksempel “Innesperret” er, men “Fangar” funker fint nå den.

Karakteren blir terningkast 4, her representert ved fire filmhjerter, men “Fangar”  fenger og fanger (hoho for et ordspill) oppmerksomheten tilstrekkelig og innbyr til gjenkjennelig hverdagsdrama. I tillegg slår den et slag for sterke kvinnelige rollefigurer.

Se hele greia på nett-Tv hos NRK. Gratis er det også!

PS: Språkkyndige har sikkert arrestert meg allerede, så dere får ha meg unnskyldt for at jeg ikke gadd å bruke de islandske bokstavene som Þ istedet for T/Th, ð istedet for d, og diverse andre islandske skrifttegn som liten strek på skrå over o og a og så videre. Jeg burde ha gjort det men det tok for lang tid å redigere inn 😉

#TVserier #seriesnakk #drama #dramaserier #nordicnoir #NRK #netttv #fangar #fangar2017 #prisoners #prisoners2017

FANGAR

Kom gjerne med kommentarer 😉