Filmhjerte har sett en del av årets nye serier, og kommer med noen betraktninger. Først ut er den amerikanske krimdramaserien «Mare of Easttown» som ble sluppet tilbake i april på HBO.
Krimdrama, USA, 2021 Sesong 1, 7 episoder Serieskaper/skrevet av: Brad Ingelsby Regi: Craig Zobel Cast: Kate Winslett, Julianne Nicholson, Jean Smart, Angourie Rice, Joe Tippett, Cameron Mann, Jack Mulhern, David Denman, Sosie Bacon, Enid Graham, Guy Pearce, James McArdle, John D. Thompson, med flere
Årets mest severdige krimmysterie!
Et smådystert amerikansk krimdrama som er langt mer laidback og rolig i sin fremferd enn mange tilsvarende serier.
“Mare of Easttown”, for å ta det først, er politietterforskeren Mare Sheenan, en sliten kvinnelig politietterforsker i Easttown i Pennsylvania, tynget med personlige demoner. Så kan man såklart se en dobbel betydning og ordspill i tittelen på serien, hvor de uløste sakene og familiære problemer henger som et vondt mareritt over Mare og lokalsamfunnet.
Kate Winsletgjør en imponerende jobb i hovedrollen som Mare, som i tillegg til å ha en ett år gammel uløst forsvinningssak av en ung lokal jente og familetragedier hengende over seg, får et drap av en ny lokal ungjente å hanskes med. Serien utforsker den mørke siden ved et lite amerikansk småbysamfunn der “alle kjenner alle”, og de fleste er enten venner, slekt, familie eller har affærer sammen – og den tar for seg hvordan familie og gamle tragedier kan påvirke vår nåtid.
Det er en gjennomgående smådyster sorgmunter tone gjennom de 7 episodene, ikke ulik såkalt “nordisk noir”-krim i stilen, men har også rom for familiedrama, foreldrerett, og tilmålte stunder med humoristiske betraktninger.
Serien har dessuten den nesten litt klamme men pirrende småbymentaliteten over seg der den så treffende og godt portretterer det lille samfunnet på godt og vondt.
Mare kjemper for foreldreretten til sitt 4 år gamle barnebarn, som hun frykter skal bli gitt til guttens rusavhengige mor. Mare har også andre personlige tragedier som tynger henne, og i tillegg dukker en grufull drapssak opp.
“Whodunit”-følelsene ligger ulmende over det lille lokalsamfunnet. Er det det unge drapsofferets ex som er morderen, har byens nylig overflyttede nye diakon (prest) sin kristne gjerning ubesudlet, har stedets småkriminelle boms en finger med i spillet, og hvem er faren til den dreptes barn?
«Mare of Easttown» tar seg god tid til å la oss bli kjent med de involverte, og bygger opp både sympatier og avsky på en sakte men effektiv måte. Serien holder spenningen oppe og lar seg aldri bli kjedelig.
Javisst har serien et par klisjeer, men den har også noen uventede twister liggende på lur. I tillegg har den både en velskrevet historie, og mye riktig strålende skuespill, først og fremst fra den alldeles utmerkede kvinnetrioen Kate Winslett, Julianne Nicholson og Jean Smart, der de to sistnevnte spiller henholdsvis Mares bestevenninne Lor (Nicholson), og Mares mor (Smart), som Mare har et trøblete forhold til. Dette er karakterskuespill som både gnistrer og skaper empati.
Trekkes frem må også det unge stjerneskuddet Cameron Mann (15 år, 13 under innspillingen), rutinerte Guy Pearce og David Denman, samt Evan Peters (spiller Mares nye kollega).
Under årets Emmy (prisutdelingen for TV-produksjoner og serier) ble det forøvrig tildelt fire Emmy-priser til serien. Beste kvinnelige skuespiller, beste kvinnelige birolle og beste mannlige birolle i kategoriene for “Limited series” gikk til trioen Winslett, Nicholson og Peters, mens Smart var nominert til prisen Nicholson fikk. Den fjerde var for beste produksjonsdesign. Vel fortjent.
Hva ordspill angår forresten, så var vel årets mest opplagte denne kjappe replikken sagt fort; “have a good night Mare” 😉
God fornøyelse
«Mare of Easttown» kan du se hos HBO, og den ligger også tilgjengelig på Riks-TV sin nett-TV og app.
Sverige, 2020, svensk tale, 5 episoder/ca 55 min pr episode
Regi: Peter Grönlund
Med: Ulf Steberg, Tobias Zilliacus, Oliver Dufåker, Otto Fahlgren, Miriam Ingrid, Gustav Lindh, Aliette Opheim, m. fl.
Produsert for HBO Nordic, kan sees hos HBO, og Riks-TV Nett-TV
I skrivende stund (31.10.20) er 3 av 5 episoder publisert. Den nest siste og siste episoden slippes på HBO søndag 1. og 8. november
Filmhjerte har når dette skrives sett 3 av 5 episoder
To ungdommer langt ute i det snødekte vinterlandskapet. Den ene sikter på den andre med et skytevåpen. HVA har skjedd? Slik starter senhøstens nye svenske dramaserie.
«Bjørnstad» er en svensk dramaserie på kun fem episoder som hadde HBO-premiere i oktober (Om dette er en serie som det skal bygges videre på eller om det kun er en miniserie på fem episoder vet jeg faktisk ikke. Rop gjerne ut om du vet :D)
«Bjørnstad» som er basert på den populære skjønnlitterære romanen med samme navn skrevet av Fredrik Backman, tar oss med til det fiktive stedet Bjørnstad, et sted i den nordlige delen av Sverige. Regien er i trygge hender hos Peter Grönlund, som kan vise til filmer som «Tjuvheder» (Flukten) og «Goliat» de siste årene.
Serien er innspillt i Norrbotten-regionen i Sverige i løpet av vinteren 2019, og snø, is og kulde får vi så det holder. Den første episoden er en nokså gjennomsnittlig åpningsepisode, men i episode 2 begynner det å dra seg skikkelig til.
Den tidligere ishockeystjernen Peter Andersson vender hjem til den slitne lille byen Bjørnstad sammen med kone og to barn etter flere år i Canada som proff. Han har vendt nesen hjemover for å ta over byens a-lag i ishockey og for å redde byen. Det lille stedet skriker etter en opptur og hockeyklubbens eksistens står i fare. Når tingene i klubben viser seg å ikke være slik Peter har blitt forespeilet, ender han istedet opp med å heller ta på seg oppgaven med å bygge opp juniorlaget, som har flere talentfulle unggutter, til byens stolthet. Imidlertid er det slett ikke alle som setter pris på hans hjemkomst.
“Boken Björnstad är den första delen i en serie om en liten plats med stora drömmar. Den handlar om 15-åriga flickors odödliga vänskap och 17-åriga pojkar som spelar hockey med en hel stad på sina axlar. Men den handlar också om ett oförlåtligt brott, hur snabbt ett samhälle kan lära sig att blunda, och de fruktansvärda saker vi ibland är redo att göra för framgång” (Piratforlaget.se).
Med hockeyklubens juniorlag i forgrunnen av historien blir det naturligvis et hockeydrama, men bakom truer mørke skyer, for når lagets stjernespiller Kevin går langt over streken med trenerens datter på en fest hives det lille samfunnet ut i kaos. Men vil noen si noe om hva som har skjedd?
Vi blir også kjent med Kevins bestevenn og lagkamerat Benji, som bærer på en hemmelighet som ikke er lett for han å stå frem med i et testosteronfullt tenåringsmiljø.
Den forhenværende hockeystjernen Peter spilles av Ulf Stenberg (kjent fra bl.a. småroller i «Johan Falk», «Beck», «Springfloden», og filmene «Tjyvheder» (Flukten) og «Äterträffen»). Han møter motstand i stjernespiller Kevins far, Mats Erdal, som spilles av finske Tobias Zilliacus, som man drar kjensel på fra «Gåsmamman», og gjesteroller i «Wallander», «Beck», «Johan Falk» og «Fortitude».
I sentrum av begivenheten havner også Peters datter Maya, spilt på meget solid vis av ferske Miriam Ingrid, som vi skal få se traumatiseres.
Seriens hovedfigur i tillegg til Peter er juniorlagets store stjerne, Kevin Erdal, spilt av nykommer Oliver Dufåker (18) fra Piteå, som leverer både sterkt og troverdig spill som hockeykille som bærer byens håp på skuldrene. Kevin som er lagets store profil har det dog ikke like enkelt på hjemmebane privat som på isen, med en streng farsfigur og en ikke helt grei selvbeherskelse.
Bjørnstads mest komplekse rollefigur er det Skellefteå-unggutt og debutant Otto Fahlgren (18) som har fått i oppgave å gi liv til. Den sympativinnende 18-åringen spiller rollen som Benji Ovich, en oppgave han løser alldeles strålende. Benji er en av hockeylagets viktigste spillere, men som på privaten bærer på en hemmelighet han ikke har turt å fortelle noen om. Bortsett fra den hemmelige vennen Lukas, spilt av mer velkjente Gustav Lindh (25). Benji er seriens uten tvil mest sympatiske rollekarakter, og hans historielinje retter et viktig søkelys mot et desverre tabubelagt tema innen toppidrett og særlig lagidrett generelt.
Forhåpentligvis satser både Dufåker og særlig Fahlgren på en videre karriere innen skuespill, for jeg ser gjerne mer av de to. Forøvrig spiller begge to ishockey i virkeligheten også, men fikk ikke rollene på grunn av det. Mange av de på isen kunne knapt nok stå på et par skøyter, har Dufåker fortalt svensk presse. Men med litt filmtriks og effekter løser man slikt ;p
Serien scorer best på solid skuespill og en god historie, dog ikke plettfri, det er til og med noe overfladisk her og der, mens det visuelle ikke alltid er av det mest spennende. Det er snødekket landskap så langt øyet ser, og det er mye mørke skyer hengende over det lille samfunnet, både billedlig og bokstavlig talt. Når fotoet fanger inn frostrøyk, rykende fabrikkpiper og snødekte skoger er det fascinerende, typisk “nordisk noir”, men kanskje litt i overkant for å tiltrekkes internasjonale seere med kamera som ruller over grå skoger, isbelagte vann og hvite skoger.
Først og fremst vil jeg nok kalle «Bjørnstad» et ungdomsdrama som mest er tilpasset unge seere, men serien favner likevel også langt bredere. For om ungdom står i fokus er det vel så mye en serie om holdninger blant lokalsamfunnet, om oppdragelse og om hvor langt en er villig til å strekke seg for å vinne, hva man er villig til å se gjennom fingrene med, idrettens heltedyrkelse og hvordan man takler en voldshendelse.
Det er både hockeydrama og skildring av en traumatiserende voldtekt, men også en fin og varm skildring av to unge gutters nære relasjon. Selv om serien nok har hentet mye inspirasjon fra et knippe andre serier, som NRK helt riktig nevner; «Heimebane», «13 Reasons Why» og «Friday Night Lights», har den sitt særpreg der det typisk nordiske og særlig nordsvenske skinner gjennom. Slike små punkter er morsomme å registrere.
Norsk riksavispresse, dvs verdens undergang og dvaskbladet (Okei da, VG og Dagbladet), var svært lunkne til serien og gav bare terningkast 3. NRK var langt mer positive og rullet ut en fin firer og mange godord. Filmhjerte syns definitivt at «Bjørnstad» fortjener ihvertfall 4 på terningen, for selv om serien gir noen alt for åpenbare frampek og for tidlige avsløringer, og ikke treffer klokkereint på sportsbiten, så byr «Bjørnstad» på både mye spenning, dramatikk, hendelser som ikke tåler dagslys, og varme, midt i det iskalde nordsvenske klimaet.
Ut fra de tre episodene jeg har sett ligger «Bjørnstad» svært nært terningkast 5.
PS: «Bjørnstad» og en del andre serier fra HBO kan du også se ved å logge deg inn på (blant andre) Riks-TV sin nett-TV (da må du riktignok ha et Riks-TV-abonnement såklart, men har du allerede Riks-TV, og muligens også hos Get o.a., er innhold fra HBO inkludert). HBO tilbyr forøvrig 2 ukers gratis prøve for tiden.
Endelig er Herman Flesvig og NRK tilbake med flere episoder av komiserien «Førstegangstjenesten», der kompani Herman Flesvig fortsetter å plage vettet av medsoldater og befal i Flesmoen leir.
Med: Herman Flesvig, Mikkel Niva, Jonas Kinge Bergland, Sjur Vatne Brean, med flere
Hvor: NRKs nett-TV, tv.nrk.no
Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte alfakrøll 1337 dått no
De to pilotepisodene som ble lagt ut på NRKs nett-TV en gang før jul i fjor, ble en gigasuksess. Så kom et ikke så lite nevnt virus fra Kina hit til lands også, og satte innspilling av nye episoder på vent. Men endelig, nå er 10 nye episoder klare, slik at sesong 1 dermed teller 12 episoder. I skrivende stund er 7 episoder tilgjengelige på NRK TV (Nett-TV`en til NRK), og de fem siste slippes førstkommende fredag.
Flesvigs figurgalleri er selvsagt karikert, mange ganger i overkant, men det er morsomt.
Rambo Lillehagen har muligens sett en krigsfilm for mye…
Vi treffer Ola Halvorsen, den identitetsforrvirra karen med erkenorsk navn og rastahår fra null ni søtti sju, Haugenstua, som knapt nok vet hva en skog er, men mye om “brooor” og sånn. Tilbake er selvsagt også krigselskeren – men uhelbredelig klossete – Ahre-Ketil Lillehagen fra et eller annet hillbillyhøl i Østfold (jada, det heter ikke Østfold lengre), hvis største drøm er å få komme i forsvaret for å drepe. Det er forresten Fredrikstad han er fra, men Ahre-Ketil er neppe den byen burde sette fremst i festningene eller reklamere med ;p
Den bortskjemte sosserussebleien Preben Lohrengren fra Asker er selvsagt med, og plager de andre rekruttene med munndiareen sin, og sist men ikke minst er den nordnorske kvinnelige “mannssjåvinisten” og sexfikserte panservogna Tanja-Laila Gaup ute i skauen, til stor fortvilelse for medrekrutt Lauritzen (Mikkel Niva).
Troppen er nemlig på øvelse i skog og mark i de nye episodene, og det bygger seg opp mot beretløpet, der rekruttene skal gjøre seg fortjent til å bytte feltlua ut med den svarte bereten.
Rollefigurene er som sagt omtrent så karikerte som de får blitt. Ikke absolutt alt er supermorsomt, det er slett ikke alt jeg ler av eller trekker på smilebåndet av, men mye er veldig moro.
Tanja-Laila vet å tilfredsstille seg selv… (bare ikke spør hvordan!)
Å se en overtrøtt Ahre-Ketil snuble seg gjennom hinderløypa i beretløpet for eksempel ler jeg noen ganger høyt av, alene foran skjermen, eller når Tanja-Laila er som grovest i kjeften til Lauritzen, som hun – ordrett gjengitt – både truer med å grave nytt r**høl til og kvele med f****…
Hohoho, jeg dævver. Pinlig? Kleint? Barnslig underbuksehumor? Å jada, så absolutt noen ganger, men akkurat slikt kan gjøres så komisk at det blir festlig.
Urkomisk, og innimellom kleint, er det når Ahre-Ketils ekstreme påfunn gang på gang fører til grå hår i hodet til troppssjefen sersjant Støland (som tydeligvis har mer tålmodighet og selvbeherskelse enn han sadistiske tosken en annen person en gang i tida hadde som troppssjef….vel, det var jo en digresjon men jeg syns den passa j*vlig godt inn her….). Humoristisk er det også når selvdiggeren Preben får bragt inn en festivaldass og Foodora på øvelse, og når Ola Halvorsen viser nærkampteknikker fra Haugenstua vil nok mange flire, le, skratte, hikste, fnise eller i det minste tenke at det var morsomt 😉
En ny rollefigur som derimot ikke er morsom er der Flesvig spiller en amerikansk overlevelsesinstruktør, eller noe i den duren. Det er bare teit.
Ola mener skotøyet er lø..
De nye episodene har merkbar mye bedre manus og strammere regi enn de to første, og virker mer proffesjonelt laget. Rollekarakterene har fått noe mer dybde. Ahre-Ketils figur fremstår en god del tristere nå enn før for eksempel (men urkomisk!). Det er referanser til filmer og musikk som er morsomme og småkule.
Det er selvsagt Herman Flesvig som bærer hele serien, men et par av birollene er også stødige. Sjur Vatne Brean (blant annet sett i «Rådebank») som Preben deler rom med, og sersjant Støland spilt av Jonas Kinge Bergland er bra rollefigurer, særlig sistnevnte.
Episodene er fortsatt kun mellom 11 og 14 minutter lange, eller korte bør man vel si, noe som vel har å gjøre med målgruppa serien først og fremst retter seg mot – og så må det vel nevnes at dette er et nettfenomen som det så pent kalles. De to pilotepisodene gjorde braksuksess for NRKs nett-TV. Og det er på NRK sin nett-TV episodene er sluppet (ifølge infoen inne på NRK TV skal episodene også vises på vanlig TV på NRK 3 iløpet av de nærmeste dagene). Selv om seriens skyts først og fremst nok rettes mot et publikum av den noe yngre garde når den likevel absolutt også ut til de som har vært ute en vinterdag før, for å si det sånn.
Jeg registrerer at kompani Flesvig pepres av terningkast 5 og 6 av rikspressen, og at «Førstegangstjenesten» bombarderes med ros. Og så kommer jeg her og heller kaldt vann i blodet? Nja, for det er ikke all humoren som treffer blink på min vegg. Noe blir for tåpelig, umorsomt og ikke innafor, eller føles litt for enmannsshowaktig, i den forstand at omgivelsene liksom bare står og ser på. At omgivelsene ikke reagerer mer på Ahre-Ketils sinnsyke innfall blir for døvt, at ingen klarere ber Preben holde kjeft blir for tamt (selv om det til slutt kommer en befriende kommentar fra en av “romkameratene” hans), og dialogen mellom de to herrer i befalet er stive greier.
Men jeg liker jo denne galskapen og den drøye timen de fem nye episodene tilsammen varer slukes fort. Jeg liker Herman Flesvig og hans barnslige, hysteriske, tullete, karikerte, ville og blaute påfunn som tar ting på kornet, setter det på spissen og køddes med.
«Førstegangstjenesten»er selvsagt helt useriøs, og kun pur humor og komikk, og er hva den utgir seg for å være; grønnkledd galskap til å le av 😀
Terningkast 5.
Fyr løs i kommentarfeltet her eller på Facebook hvis du har synspunkter og meninger. Preikes!
Den engelske krimdramaserien “WILD BILL” (2019) sesong 1 som du nå kan se hos NRK TV er en enkel og grei lett fordøyelig og fornøyelig politiserie.
SERIE: WILD BILL Krimdrama, Storbritannia, 2019 Sesong 1, 6 episoder Med: Rob Lowe, Bronwyn James, Anjli Mohindra, Anthony Flanagan, Tony Pitts, Aloreia Spencer, Eshan Gopal, med flere
Aktuell: Serien er tilgjengelig på nett hos NRK TV frem til og med 30. desember 2020
Britisk krim er viden kjent for å være blant det ypperste du kan få servert innen krim, så når nye produksjoner dukker opp er det alltid interessant å sjekke de ut. “Wild Bill” kan på ingen måte sammenligne seg med topp serier som “Broadchurch”, “Happy Valley”, “Luther”, “The Bay” og andre store produksjoner, men det prøver den da heller aldri på. “Wild Bill” er hva den gir seg ut for å være; underholdende krimdrama.
NRK omtaler serien som komikrimserie. Å si at det er komedie er vel å strekke det, men at serien har humor i seg kan man trygt si.
I “Wild Bill” møter vi en politimester fra USA, Bill Hixon, spilt av Rob Lowe – som det er en halv evighet siden man så i noe sist som var verdt å se.
Bill er en amerikansk polititopp som flytter fra trykkokeren i USA til en søvnig liten engelsk by, nærmere bestemt Boston (ja for tenk, Boston ER faktisk en liten by i England, beliggende i Lincolnshire ca 16 mil nord for London). Dit ankommer Bill sammen med den 14 år gamle datteren sin, i et håp om å forbedre forholdet til henne og få en ny start. Han skal også få bukt med byens kriminalitet og sørge for omfattende politikutt. Det blir omveltninger for Bill, som og hiver seg over gamle uoppklarte saker, og i nye omgivelser må han sette spørsmål ved seg selv. Det skal vise seg at både han og datteren trenger Boston, og at Boston trenger dem.
Bill har nemlig fått jobben som politisjef i distriktet. Han er en passe sympatisk fyr, Bill, sånn egentlig, selv om han er misantropisk av seg også, samt mer enn passe sta, ergo blir han ingen umiddelbar populær tilvekst blant de lokale. Hans måte å håndtere ting på er heller ikke typisk britisk, noe som gir serien et friskt pust.
Den lille søvnige byen er kanskje ikke så søvnig heller, for det dukker stadig opp makabre lik og krimgåter.
Rob Lowe bærer hele serien, selv om også birollene gjør det bra. Særlig, – for meg fra før ukjente – Bronwyn James gjør en veldig bra rollefigur som DC Muriel Yeardsley, en noe overvektig ung politietterforsker. Unge Aloreia Spencer gjør og en forbilledlig fin figur som Bills datter Kelsey, i det som er hennes første serie- og filmrolle.
Valget av Rob Lowe i hovedrollen er vellykket. Den tørre humoren hans og flere vittige bemerkninger og kommentarer er det som først og fremst løfter serien. Måten Bill utfører politijobben på og at han stiller spørsmål ved ting som gjøres annerledes i Storbritannia enn i statene der han kommer fra er tidvis både humoristisk, spot on og god underholdning. Samtidig er han akkurat sympatisk nok i rollen til at man liker fyren.
Krimmysteriene i hver episode er av den enkle sorten, som gjør det veldig lett å se på. Det er hverdagsflukt og popcorn. For hver episode er på kun omlag 45 minutter, og med løsning i god tid innen rulleteksten entrer skjermen.
Ellers har man velkjente ingredienser som blant annet engelsk landsbygd, nabofeider, en skummel russer i bakgrunnen, familiekonflikter, og motstandere innen politistyrken. Det er noen plotthull, logiske brister, lite sannsynlige plots og småplukk her og der, men det lever denne serien fint med. Det ER fiksjon og lett krim med humor. Man kan såklart også si at måten politibetjenter og underordnede snakker til overordnede er upassende og ikke har virkelighetsrot, men hva gjør nå det? Ikke alt er like interessant utover i serien, det skal sies.
Kontrastene mellom Bill, som også naturlig nok har en tydelig (Texas-aktig tror jeg) amerikansk tale og væremåte, og de lokale er noe av det serien sirkler rundt.
Selv om det er flere makabre saker og serien egentlig er litt “dark” er det likevel en gjennomgående lett og munter tone. Det er selvsagt pur fiksjon, iblandet svart humor og tilstrekkelig med spenning, og må aldri sees på som et bunnseriøst politidrama, for det er dette ikke!
Alt i alt er “Wild Bill” en underholdende serie som er helt fin som sofakrim og tidsfordriv, med en god Rob Lowe. Filmhjerte likte ihvertfall “Wild Bill”, og kanskje kan man håpe på en sesong 2?
NRKs ferske spenningsserie Twin er mest av alt en heidundrande reklameplakat for Lofoten, krydret med spenning og identitetskriser!
For statskanalens storsatsing Twin, med Norges ukronede skjeggekonge Kristofer Hivju i hovedrollen, sitt absolutt sterkeste kort heter utvilsomt Lofoten.
SERIEOMTALE/ANMELDELSE: TWIN Norge, 2019, Spenning/drama/thriller,
8 episoder på ca 43 min hver Serieskapere/regi: Kristoffer Metcalfe og Erika Calmeyer Medvirkende: Kristofer Hivju, Rebekka Nystabakk, Gunnar Eiriksson, John Sigurd Kristensen, Mathilde Holtedal Cuhra, Marlon Langeland, Kim Sørensen, med flere Twin kan sees hos NRK TV (nett-TV) Hvor: Twin kan sees på NRK og NRK TV(Nett-TV)
Denne serieanmeldelsen er basert på de 4 første av 8 episoder
Med en handling i hovedsak lagt til den bittelille og alldeles nydelige Sakrisøy like ved Reine,og vidunderlige Unstad med den fabelaktige Unstadstranda, som er et surfeparadis for eventyrlystne, får vi bivåne den fabelaktige naturen spektakulære Lofoten byr på, for anledningen antrukket i høstdrakt. Jeg har vel brukt begrepet naturpornografi før, men ingenting kan beskrive Lofoten bedre. Lofoten er Norges villeste og vakreste område. Ferdig snakka. Hver gang kameraet sveiper utover havet og fanger bølger som slår inn mot land, sneier innom knauser, holmer, strender, fjell og nordlyshimmel, er det som en orgasme for øyet.
Hiver du i tillegg inn et krimplott i disse omgivelsene må det vel bli bra?
OMG! Brødrene har oppdaget Unstad. Ikke vakkert i det hele tatt….neeeeidaaa!! Foto: NRK
Locations for serien, eller innspillingssted på godt norsk, kunne med andre ord ikke vært bedre, og seriens foto er selvsagt strålende.
At serien dessuten finner sted på høsten gjør den egentlig bare bedre, da det rufsete været gir en effektfull dimensjon til landskapet vi befinner oss i.
Serieskaper Kristoffer Metcalfe uttalte tidligere i år til NRK at Lofoten som innspillingssted var en viktig del av historien. Han får i en artikkel hos iTromsø støtte for det fra Gunnar Eiriksson, som spiller en av birollene i serien.
– Det nordnorske gemyttet kom virkelig til sin rett. Det er noe med den nordnorske viljen som gjør at folk jobber ekstra hardt for å få ting til å skje. Uten forkleinelse for andre deler av landet vet jeg ikke hvordan det ville gått andre steder enn her?
– I tillegg må man også være forsiktig med å ikke eksotifisere landselen for mye. Noen ganger under innspillingen var naturen så vakker at regissøren mente folk ikke ville tro på det. Det handlet litt om å finne ut hvilken serie man ønsket å være. Skal det være masse fine dronebilder eller skal man la Nord-Norge være et bakteppe for et normalt liv. Jeg er glad vi gikk for det siste, selv om det naturligvis også er vakre naturbilder, fortalte Eiriksson.
Nå er selvsagt ikke natur hva “Twin” handler om, så når seriens bakteppe i form av Lofoten er det første jeg trekker frem, er nok det et hint om at serien ellers ikke er helt der oppe. Slett ikke dårlig – for serien har sin egenart – men heller ikke verken mesterlig eller enorm.
Hørt den om han som møtte seg sjøl i døra? Foto: Eirik Evjen / NRK
To identiske tvillingbrødre fra østlandet har funnet sitt surfeparadis i Lofoten. Men hvor lenge var Adam og Erik i paradis? (pun intended, hihi). 15 år senere møtes de igjen etter like mange år uten kontakt.
Erik, surfeboms, snylter og uten noe å ta ansvar for, men akk så likevel med noe så kjedelig som pengeproblemer og betalingsforpliktelser for å kunne opprettholde sin sorgløse tilværelse. Uhørt! Men han finner nok på noe, som han selv sier.
Og Adam, vellykket daglig leder av et populært turistanlegg, respektert og avholdt i lokalmiljøet, etablert familefar med kone, datter og adoptivsønn. Det mangler bare hund og volvo, så er A4-ramma komplett.
En katastrofal natt samt en sammenfallende bilulykke snur imidlertid opp ned på tilværelsen, når Erik må ta Adams plass. Når en krangel mellom de to brødrene utarter seg ender Adams kone Ingrid opp med å på ulykksalig vis ta livet av mannen sin. For å slippe å fortelle om hva som skjedde siden de frykter å ikke bli trodd, må Erik ta Adams plass.
Plottet i seg selv virker forsåvidt spennende å utforske i en serie, hvor identitet er tenkt å stå sentralt. Den overlevende bror blir i løpet av serien konfrontert med ulike identitetskriser og mer eller mindre bisarre opplevelser. Det er for eksempel ikke alle som får oppleve sin egen begravelse, eller stå ansikt til ansikt med folk man kjenner som forteller deg hva de syns om deg, mens de tror de snakker med broren din. Som seer er det imidlertid litt for mange hull i skroget hvor det siver inn vann til at det blir en tørrskodd reise.
Det føles ikke riktig nervepirrende nok, men det er kanskje ikke det største problemet?
Sannsynlighetsbristen ved at en som ikke har hatt kontakt med broren sin på årevis nærmest over natta kan ta hans plass, uten at noen ser eller aner at noe ikke stemmer, trenger jeg egentlig ikke gå mere inn på enn å si at den ikke er ubetydelig.
Særlig når vi også har i bakhodet hvor ulike de to brødrenes liv har vært, og hvor store forskjeller det er mellom dem, bortsett fra utseendemessig. Nettopp dette er jo noe serien også fokuserer på.
Man må altså velge å se mellom fingrene med det og la det passere. I en av scenene mellom “far” og datter sier datteren at hun en gang så et program på TV om to identiske tvillinger som ikke hadde sett hverandre siden fødselen, og når de møttes etter 20 år så de fortsatt kliss like ut, og jeg tar meg i å tenke at jøss så lite tilfeldig at akkurat den setninga er lagt inn i dialogen.
Jeg tar meg nemlig også i å tenke at, når vi nå er inne på sannsynlighetsbrister, at det kanskje er litt snålt at akkurat disse to identiske tvillingene fortsatt ser kliss like ut, helt likt av både form og fasong på hår, skjegg, bart og kroppslig pondus, rynker, trekk og stemme.
Hvorfor sier hun det i samtalen med (den hun tror er) faren? Er det fordi hun aner at far ikke er far, eller er det fordi serieskaperne rett og slett følte et behov for å “sannsynliggjøre” plottet sitt gjennom noe som føles som hjelpetekst for seerne?
Javel, vi får ta den andre hånda frem og se mellom fingrene i den og ;p Det er jo som kjent fiksjon, og identitet er jo budskapet som er viktigst.
Ingrid (Rebekka Nystabakk) og Erik (Kristofer Hivju) i et dramatisk øyeblikk. Foto: NRK
Landskapet som ligger som et høstklamt bakteppe til handlingen har jeg tillagt mye vekt, fakta er iallefall at turistnæringen i Lofoten sikkert gnir seg i hendene over gratisreklamen Lofoten får, selv om vi i løpet av seriens første episoder får se at man også i idylliske og trygge Lofoten finner ulmende mørke hemmeligheter og ungdommelig opprør – igjen en tråd til identitet og hvem man er eller vil være.
Seriens univers glir greit inn under paraplyen nordisk noir. Vi serveres et mørkt drama med (antar jeg, siden jeg ennå ikke har sett hele serien) bakomliggende mørke hemmeligheter. Det uaktsomme drapet og den dystre stemningen som deretter rår som rammes inn av Lofotens overveldende natur, er engasjerende på sine måter, selv om det mangler en del rundt det dramatiske, nervepirrende og avhengighetsskapende.
Hadde dette vært ei bok ville jeg ikke kalt den en typisk “pageturner”, altså noe du bare MÅ lese (se) ferdig så fort du bare klarer, men som fortsatt er såpass tilfredsstillende at man lar seg underholde, engasjere og får lyst til å se resten.
Kristofer Hivju som med denne serien gjør sin første rolle etter “Games of Thrones” er jo som alltid trivelig å se, selv om han ikke er helt ubeskrivelig god i rollen(e) som Erik og Adam. Han er fortsatt kul da, og spiller trygt. Rollefigurene hans er dog litt flate (!) merkelig nok.
Et langt større spekter av følelser, inkludert frykt, redsel, fortvilelse, angst, sinne og usikkerhet, får vi derimot se hos Adams kone Ingrid, ulastelig antrukket med ullgenser og stadig på farten mellom dekkoperasjoner, barnebursdager, tenåringsdatterkrangler, og jobb, utmerket spilt av veldig TV-ukjente Rebekka Nystabakk. Hun har i all hovedsak tidligere kun stått på teaterscenen, men gjør en imponerende prestasjon (om enn ikke alltid troverdig plottet tatt i betraktning), så henne vil vi se mer av på skjermen!
Det øvrige rollegalleriet er litt av det trauste slaget. Forsåvidt “ekte” og hverdagslig, uten å bli gitt nok dybde.
Riktignok liker jeg noen av de, som den ene politibetjenten, Frank, spilt av serienykommer Gunnar Eiriksson. 34-åringen fra Tromsø er utdannet som skuespiller og har flere år med teater bak seg, men leverer her sin TV-seriedebut. Han er en forholdsvis ung politibetjent, alenefar til ei ung jente i skolealder, bestevenn av Erik, og med en interessant forhistorie.
Spennende er også absolutt 15 år gamle Mathilde Holtedahl Cuhra, også hun fra Tromsø, som spiller Ingrid og Adams tenåringsdatter Karin, som er av det kranglete og opprørske slaget.
Karin og Jonas…eeh, jeg mener Lukas, får et godt øye for hverandre…Foto: NRK
Skulle du som meg undres på hvor Jonas tok veien etter SKAM? Joda, han har flytta nordover, blitt surfer og tatt navnet Lukas ;p Marlon Langeland, allemannseie gjennom den herlige rollen som Jonas i SKAM, er iallefall å se i en liten birolle som surferen Lukas.
Ellers, siden Filmhjerte holder til i Tromsø, er det moro å kunne bemerke at flere av skuespillerne i serien i tillegg til de allerede nevnte kommer fra nettopp filmmetropolen Tromsø (hehe). Veteranen John Sigurd Kristensen (Himmelblå, Monster, Elven, osv) spiller Ingrids far, Alfred. En typisk Kristensen-rolle. I mindre biroller kan vi også se Kingsford Siayor (sist sett i islandske “Innesperret” der han spilte forelsket afrikaner) som politietterforsker, og Sigurd Lakseide som festglad rånekjører, samt Fanny Bjørn, Torstein Bjørklund, Sara Daldorff Kanck (spiller politi-Franks 9-årige sjarmerende datter) og Ragna Schwenke (om sistnevnte er fra Tromsø vet jeg ikke, men holder vistnok til der).
Nå har jeg når dette skrives kun sett 4 av 8 episoder, samt traileren for serien, de fire siste episodene slippes i puljer på to om gangen 10. og 17. november på NRK TV / NRK.
Inntrykket av TWIN, som skal være et spenningsdrama, er at spenningen foreløpig ikke er trykkende nok, og et tykke fra å være veldig nervepirrende, men som fortsatt har mer enn nok elementer i seg til å være tilstrekkelig tiltalende til å ville se fortsettelsen. Dynamikken mellom Erik og Adams nylige enke Ingrid og datteren Karin inneholder spenningsmomenter, særlig når Karin begynner å ane uro, og i bakgrunnen lusker trafikkpolitibetjenten Frank, som ikke har slått seg til ro med at Eriks dødsfall skyldes en ulykke.
..og pusten! Jepp, Lofoten er pustfrarøvende! Foto: NRK
Så var det jo Lofoten da. Herregud, terningkast 6 der. Hva TWIN angår må man nok nøye seg med en anelse mer lunken bedømmelse. Slår vi sammen handling, manus, skuespill og landskap havner Filmhjerte på 4 filmhjerter, altså terningkast 4. For alle som syns Lofoten er et deilig sted er TWIN seff en må-se-serie, og er du tilhenger av norsk drama kan Filmhjerte anbefale Twin.
Den fire episoder “lange” sesong 5 av Luther byr på gjennkjennbar spenning.
Serieomtale/anmeldelse: LUTHER
Sesong 5, Storbritannia, 2019
Antall episoder: 4 Hvor: Netflix Medvirkende: Idris Elba, Dermot Crowley, Michael Smiley, Ruth Wilson, Wunmi Mosaku, m. fl. Aktuell: Sesong 5 ble sluppet på Netflix i april
Den britiske krimserien Luther ble fort en av mine favoritter blant krim etter at serien premierte i 2010, med en frakk-kledd Idris Elba i tittelrollen som den rufsete drapsetterforskeren John Luther. Tilsammen er det laget 21 episoder, fordelt over 5 sesonger fra 2010 til 2019. Hele serien ligger på Netflix, og får selvsagt en soleklar anbefaling fra Filmhjerte, selv om den nye sesongen ikke er like bra som de to første (ses. 3 og 4 pekte nedover, mens ses. 5 gir en opptur).
Fortsatt har Luther Londons underverden og mørke demoner som bakteppe, og i kjent stil fra de foregående sesongene vikles han inn i mordetterforskninger som både er krevende og viser hans kvaliteter som drapsetterforsker, samtidig som de stiller spørsmål ved hvor lojaliteten hans ligger. Som tidligere får vi også denne gang bivåne Luthers etterhvert tvilsomme metoder og bekjentskapskrets, særlig når en gammel kjenning og nemesis, ikke overraskende, dukker opp.
Det kan neppe være å anse som en spoiler å røpe at Luthers “mørke demon”, Alice (Ruth Wilson), er tilbake. Som alltid medfører det et aldri så lite helvete for den hardbarka Luther når Alice lusker rundt nærmest som en kvinnelig Hannibal Lecter-hybrid. Med London som et gritty og bekmørkt bakteppe er stemningen like dyster som før.
Den kun fire episoder lange sesong 5 sentrerer seg rundt forsvinningen av sønnen til en høytstående gangster, samt flere brutale, blodige og rituallignende drap. Det psykologiske spillet mellom et legeektepar står også i fokus. At historien har brister får vi finne oss i, det er tross alt krim og fiksjon.
Luther og den nye kollegaen hans, Catherine Halliday (Wunmi Mosaku), prøver å løse en rekke med brutale drap som ryster samfunnet. Samtidig er gangsteren George Cornelius på jakt etter den savnede sønnen sin. I sentrum av begge saker står en mann, som trekkes inn i et livsfarlig hevntokt. Hans navn er Luther.
Luther sesong 5 byr fortsatt på et gjennomgående mørkt London som backdrop for handlingen, det er fortsatt adrenalinfull spenning og gufne drap, samt upåklagelig skuespill. Luther vandrer fortsatt rundt med det grålige skjegget i trynet, den velkjente skjeggmatchende frakken, og den bekymrede minen. Idris Elba gjør rollen som Luther glimrende. Som “alltid” innhentes han av fortiden, og der ligger også disse episodenes mest synlige minus.
For selv om sesong 5 som altså nylig ble sluppet på Netflix er både underholdende og har godt med spenning og nerve i seg blir det likevel for lite nytt. Både drapssaken og omstendighetene rundt en kidnappet gangstersønn vikler Luther inn i en verden vi vel føler vi har sett mye av han i før. Det blir litt “been there, done that” over det.
Imidlertid er det likevel et gledelig gjensyn. Er du fan av krim, særlig britisk, og attpåtil likte de foregående sesongene av Luther, da er det ikke bortkasta tid å la øynene sluke de fire under timeslange episodene. Luther er nemlig fortsatt et solid stykke britisk krimverk.
Så kan man jo diskutere til man blir grønn hvorvidt man syns sesongfinalen og enkelte karakterers (mis)bruk er bra eller ei, og om det åpner for flere sesonger eller en Luther-film som Idris Elba tidligere har ønsket, eller tvert imot betyr Luthers endelige farvel i floraen av krimserier?
Klimakset i sesongfinalen legger iallefall både tilrette for at Luther nå rider inn i historiebøkene for godt, samtidig som det nesten garantert finns en åpning for en fortsettelse hvis man vil.
Det er vanskelig å si noe mer uten å servere flere spoilere.
De to-tre første sesongene vurderer jeg til terningkast 5, sesong 4 var mest tull, mens man nå lander på fire øyne. Eller i dette tilfelle fire av seks filmhjerter.
Det tok fyr på Twitter etter episode 3 av Heimebane, som av mange totalslaktes.
Som jeg selv skrev i recapen min av episode 3 var episoden tidvis fryktelig svak og uten tvil dårligste episoden i serien til nå, med en troverdighet som skrapet bunnen. Jeg digger jo Heimebane, og følte egentlig at jeg var litt snill i episode 3-bloggposten om episoden, for den umiddelbare følelsen etter å ha sett episoden der Varg havnet i et ugjestmildt bygdemareritt der bygdefolket ble fremstilt som idioter og voldselskende pøbler, var at jeg var flau på seriens vegne.
Jeg tok derfor turen innom twitter en stund etter at episoden hadde vært vist på TV for å se etter publikums meninger, og kritikken hagler mot den til nå sterkt kritikerroste og seerelskede serien, både fra kjente personer og andre.
Jeg skrev dette innlegget mandag morgen, men fikk det ikke helt ferdigflikka og redigert, og i løpet av mandagen har jo også Dagbladet publisert en sak om slakt av episoden. Men men, jeg skal jo ikke konkurrere med Dagbla` 😉
Her er iallefall noen av de reaksjonene jeg syns var best fra de som kvitret på twitter:
Prøvd å unngå «kunne ikke skjedd i virkeligheten»-fella, og liker egentlig #Heimebane. Med dagens episode var et virkelig bunnpunkt. Rett ned på nedrykksplass, for å si det sånn.
En av de bedre kritikkene var denne, hvor tre meget sentrale spørsmål stilles:
Spørsmål til #heimebane: 1. Hvor var vaktene? På et 1. runde-oppgjør så er det påbudt å ha nok vakter. 2. Hvorfor ble ikke politiet kontaktet? 3. Hvordan håndterte media saken? Hadde de dratt fra banen etter 10 min?
Sammenligningene med en del filmer var det noen av…
Har heiet så innmari på #heimebane hittil, men i dag ble det litt mye 1732 Høtten og Piknik med døden blandet med indre reiser. Håper ikke dette er tendensen for manusene herfra og ut.
— Marianne Olsen Brøntveit (@mbrontveit) March 3, 2019
Forfatteren av denne tweeten oppsummerer egentlig mine følelser greit:
Ja, kveldens episode av heimebane var sterkt overdrevet og milevis unna realiteten. Men, come on. En svak episode, så er det totalt slakt? Blir nok bra totalt sett detta her, i år også. #Heimebane
Men midt i all kritikken er det også de som slett ikke fant episoden dårlig:
DET var bortekampen sin det 🙈🙈🙉 Svindyr øl og svinstøgg bane er ein ting. Men det så gjer dette så fantastisk bra er alt så ikkje seiast. Blikka, det subtile, eit hint her og der, det menneskelege. Elskar det 😍 #heimebane@NRKno
Men for å ta det først som sist. Den tredje episoden i sesong 2 går rakt til bunns av de til nå 13 episodene. Dette var rett og slett tidvis traurige greier. Ja, episoden var faktisk så svak manus- og historiemessig til tider at jeg vred meg foran skjermen.
Troverdigheten i Heimebane har til nå vært veldig bra, man har laget situasjoner som både har virket ekte nok og gitt det nok dybde, man har laget interessante dillemmaer og “caser”, og fått mellommenneskelige dramaer med gjenkjennelsesfaktorer, men episode tre sine hooligans og et tettsted stappfult av lokale hillbillyer, reale “bygdetullinger” som mer enn gjerne både truer og bruker fysisk makt, var desverre så lite troverdig, så dårlig iscenesatt, at episoden satte minnene mange tiår tilbake i tid, til trasige flaue filmer og serier om lukkede små bygdesamfunn der byfolk blir sett på som uønskede gjester, og der lokalbefolkningen fremstilles som rånete tullinger.
For all del, jeg tilgir Heimebane dette havariet av en episode, for jeg syns det er en god serie, men sesong 2 trenger å ta seg sammen etter dette.
Velkommen til Nærelven, fotball-Norges Beitar Jerusalem…
(sistnevnte en klubb med fans som i virkeligheten går helt bananas)
Etter en cupkamp ute på landet, langt inni skauen, et sted ganske nære Helvete, en kamp der Adrian etter å ha blitt hetset av tilskuere kampen gjennom og tråkket på av motspillere jukset og scoret med hånda sånn at Varg vant 2-1, går hillbillyene, den voldselskende lokalbefolkninga, til fysisk angrep på Adrian. Det mener de seg selvsagt berettiget til. Adrian scora jo med hånda, og feira med å hysje på publikum.
Adrian som sammen med Helena har strandet på stadion etter at lagbussen har dratt i hui og hast, lures tilbake dit mens de sitter langs veien og venter på bussen. Eller stadion og stadion fru Blom, nærere en real potetåker med glasskår i graset, og et hjemmelag og fans som både i utseende, klesdrakt og væremåte mer minner om en gjeng nynazister på jakt etter å knuse “elitelobbyen”, eller noe slikt…
Mang en fotballsupporter har nok opp gjennom årene ønsket å sette spillere fra motstanderlaget på plass og drømt om å gi de juling. Men vi med vettet i behold har selvsagt latt det bli med drømmen, og kanskje nøyd oss med verbal utskjelling. Ikke at det er innafor med alt som kommer ut av kjeften heller, og jeg skal jo innrømme å selv i årenes løp ha revet av meg en og annen kommentar fra tribuneplass, dog må jeg si at å synge at motspillere er homo er omtrent like intelligent som å hetse spillere for at de er svart.
Allsang på grensen i Nærelven. Eller over grensen…
I “Nærelven”, byen eller tettstedet der Varg er på cupkamp, langt faen ute på landet der tydeligvis ingen lover gjelder, dras ihvertfall Adrian ut på banen en stund etter kamp som straff, hvor han med Helena som hjelpeløs tilskuer ydmykes og utsettes for “sviræv”. Noe som selvsagt er bedre enn om han hadde nektet, for da hadde nok både han og Helena fått seg mer enn bare baller mot ræva…(sic!).
Jeg gidder nesten ikke gå stort mer inn på akkurat den hendelsen enn å si at dette var elendig. Eller passende nok, helt ræva!
Inngår dette i “sviræv”? Ok… Syns det ligner med på vold, men hjemme”supporter” Bjørnar (Robert Skjærstad) er jo ikke voldelig av seg påstod han…
At Nærelvens spillere selv bedrev skittent spill, med albuer kjørt i trynet på gjestene, og hjemmelagsspillere som tråkker på Varg-spillere, såing av glassskår og så videre, se det lot selvsagt hjemmefansen – og dommeren – gå ubemerket hen. Så godkjente da også dommeren tidenes handsmål. Hva var nummeret til Brilleland igjen?
Neida, den va`kke borti hånda. Helt sant!
Jeg lurer likevel på om Helena, som hadde mobilen med seg, har hørt om å bruke den mobilen? Når hun og Adrian lures tilbake til stadion av en hjemmesupporter, tvinges ut av bilen av ventende hooligans, og ut på banen hvor Adrian stilles opp i mål med bar ræv mot hardtskytende vandaler, så hadde det vel vært mulig for Helena å dra frem telefonen og ringe purken, snuten, eller hva de nå kalles der ute på bygda. FØR de ble tvunget ut av bilen. Eller ringt _noen_! Muligens hadde manusforfatterne tatt seg en “Elveblest” for mye?
Og se hvordan det gikk, Mons! Utspydd buss! 😉
Helena forklarer hvordan VG-redaksjonen tar for seg siste Solskjær-nytt 😉
Forresten var vi tilbake igjen til at det er iøynefallende lite Varg-spillere, ihvertfall på bussen til kamp og på hytteleiren….men vi får la det passere.
Episoden i sin helhet var da også nokså pinlig.
Varg er altså på tur til Nærelven, et bitte lite lag et stykke nede i divisjonene. Det er første runde i cupen. Mottagelsen de får er brannfakler, røyk, og en dukke ikledd Varg-drakt som er hengt fra et tre (eller hva det nå var hengt fra).
Oppholdet fortsetter i samme stil, med ugjestmilde idioter nesten hvor enn Varg-gutta snur seg. På den lokale puben, jada Mons og Otto er ute for å drekka dagen før kamp, snytes de grovt.
Gutta boys! Flere enn meg som fikk SKAM-flashback av denne scenen?
Øl er vistnok jævlig dyrt i Norge, særlig lokalt mikrobrygg. Og særlig på bygda. 960 kroner. For en øl. Jada. Michael tar seg av regninga. Tvinges til å stille opp på foto med en random spanjol som tydeligvis holder til i Nærelven. “Flott” manus. Under kampen synges det homohets fra hjemmepublikum. Unger som voksne river i for full hals at “Austnes er homo”. Sjarmerende lite sted det der Nærelven gitt.
Mandag klokken 14 blir det offentlig henging og lynsjing på torget. Ta med pisk og godt humør!
Forøvrig, laget Varg møtte, og stedet, er for ordens skyld fiktivt. Nærelven eksisterer ikke, verken laget eller stedet, og det skal fotball-Norge og byfolk på utflukt være glad for. Når serieskaperne skulle sende Varg ut på leirskoletur til et ugjestmildt tullested kunne de selvsagt ikke la de møte et “ekte” lag fra et ekte sted. For ingen klubber ville vedkjent seg et slikt miljø. Ingen. Ja kanskje med unntak av det laget med fans som synger om “øl og vold og skamslåtte bønder”…(neida, kødda).
“Alle Varg-gutta reiste hjem fra hyttetur, untatt Pål, han ble visst brukt som leirbål”
Skal man dra noe vettigt ut av episode 3 – og det skal jeg selvsagt – er det samhold. Og at stjernespillere av og til trenger å jekkes ned. Dog ble nedjekkingen av Adrian på trynet. Eller ræva, siden det var den han fikk svi på.
Ihvertfall, laget krangler, samholdet er ikke som det var. Espen prøver å sveise troppene sammen, med “tvangssosialisering”, quiz og ny romkameratfordeling. Oppmøtet på Espen og Eddies quiz er labert, og spillerne ser ikke ut til å ta den ventende kampen dagen etter på alvor. Helena må troppe opp på puben og dra Mons, Otto og Mario “hjem” til hyttecampen. Kampen mot bygdetullingene vinner Varg altså, etter juks, og Adrian fremstår i episoden som en spiller som plutselig er full av stjernenykker.
Enmannsorkesteret Adrian, alltid full av team spirit…
Når så bussen punkterer etter kamp, midt ute i skauen, er det Aron som blir den usannsynlige helten. Han disker opp med traktor og Varg-bussen kommer seg up and running igjen. Arons selvtillit økte i løpet av denne sekvensen, og det er jo fint da. Ellers var episodens høydepunkt at Otto tok et oppgjør med tjafsinga og kranglinga i spillergruppa. Slik en kaptein skal. Så har da også kapteinen selv i løpet av episoden mottatt noen beskjeder om å være mer samlende fra Espen, ettersom han droppa quizen.
Nå er du ute på skogstur, Otto!
Aron dro igang Lorry Gundersen-sangen, til vill jubel på bussen
Vi fikk også, bortsett fra å se at det er homohets i lange baner ute på bygda der aksjoner som “gi homohets rødt kort” er fremmedord, noen små hint om den videre tematikken. Keeper-Kasper som har tatt turen til nabohytta til Espen for noen ord sier til Espen at dersom han vil snakke med noen om de ryktene om han og Mario, så kan han godt snakke med han om det. Espen forsikrer at det bare er rykter, og ingenting annet.
Kasper er så langt i serien en tilsynelatende rolig og reflektert ung kar, men man undres på hvordan hans rolle blir videre i den tematikken som kommer senere i sesongen ettersom vi har fått små drypp av en slags bekymring hos han når disse tingene kommer opp. Når publikums homohets mot Adrian ble sunget for fulle mugger av Nærelvenfansen kunne vi også se en ukomfortabel Espen, som ser mot Kasper. Serieskaperne lar iallefall det ikke være skjult hvorhen de ønsker å lede seernes tanker. Så får vi vente og se om det stemmer eller ei.
Så fikk snorkerne sitt løft. Også ungdommen fjonger seg til når de sover 😉
Vi så også at Helena konfronterte Adrian med holdningen hans, som hun syns har blitt for dårlig, noe den opplagt har blitt, og hun konfronterte han med løgnene hans om at han ikke har hatt kontakt med Camilla.
Adrian har tydeligvis blitt større enn laget i sitt eget hode, og han er fortsatt grinete på Helena fordi hun ødela landslagsdebuten hans. Sånnsett trengte Adrian å jekkes ned. Så når alle spillere og trenere omsider er trygt på bussen hjem og med stigende humør, sang og styrket samhold etter en ubehagelig bortetur, sitter en alvorstynget Adrian og tenker på hva f*** det var som traff han.
Karma. Og noen litt for harde baller.
God tur hjem og velkommen tilbake…
Det får være dagens såkalte recap. Kom gjerne med kommentarer om du har.
Preikes!
Alle foto: Skjermbilder fra NRK / NRK TV på tv.nrk.no
15. mars kjøres det igang med sesong 2 på Facebook Watch, som altså er visningsplattformen serien vises på (her i Norge antar jeg at den også vil vises på NRK og NRK TV (nett) slik som med sesong 1).
Det ble spekulert etter sesong 1 ifjor om hvorvidt amerikanernes adapsjon av den norske suksesserien ville returnere etter at seertallene sank drastisk fra den første episoden og utover i sesongen. Heldigvis har man til glede for fansen av den amerikanske SKAM AUSTIN bestemt seg for å satse videre, og antagelig erkjent at en veldig ny publiseringsløsning som Facebook Watch trenger tid til å innarbeide seg hos seriens målgruppe (og andre seere).
Nettopp at det er på Facebook serien ligger trekkes frem som en av årsakene til at engasjementet ikke er så stort. I motsetning til i Norge hvor man på NRK P3 SKAMs nettside kunne diskutere serien anonymt, må man som kjent på Facebook/Facebook Watch stå fram med navn (og profilbilde) for å diskutere og “Like”.
At handlingen i sesong 1 mer eller mindre slavisk fulgte manuset fra den norske originalen førte trolig også til at interessen dalte, siden (de store) overraskelsene dermed uteble, og siden mange antagelig hadde sett den norske serien, selv om NRKs SKAM ikke har vært vist utenfor Skandinavia på “offisielle” kanaler.
Imidlertid ble den amerikanske serien veldig populær blant mange som valgte å følge serien, og den fikk mye bra omtale fra folk i og rundt media. I bakhodet har man nok også hatt at den originale SKAM sin suksess ikke tok fullstendig av før i sesong 3. Som vi vet er det SKAM-dronningen Julie Andem som står bak regi og manus også på den amerikanske versjonen, der handlingen er lagt til Austin, Texas.
SKAM Austin is back March 15th, only on Facebook Watch. Binge all of Season 1 today.
Posted by SKAM Austin on Wednesday, February 27, 2019
Video fra Facebook Watch.
Den korte teaseren på omlag ett minutt for sesong 2 som ble lagt ut av SKAM Austin på Facebook torsdag viser at det etter all sannsynlighet er den “amerikanske Noora”, Grace, som blir sesongens hovedperson, slik Noora var i den norske sesong 2. Det også mer enn antydes at det blir flere parforhold, vennskap, forelskelser, forviklinger og alt som hører til og at det også vil være et fokus på Marlon (basert på den norske Jonas) og Meg (Eva) fra sesong 1, Tyler (Isak), Zoya (Sana), Kelsey (Vilde), Daniel (William), Shay (ikke basert på norsk karakter) og “Jo”/Josefina (Chris), med flere.
Jeg likte absolutt sesong 1, og er iallefall spent på sesongen, håper den gir noen flere overraskelser og ikke er alt for lik den norske. Sesong 2-teaseren gir signaler som kan minne om den norske sesong 2, og også litt 3 (?), så det blir spennende å se hva Andem og co har funnet på denne sesongen.
Så var endelig Heimebane tilbake på NRK med sesong 2, og sesongdebuterer på bortebane på Lerkendal med et brak!
Med Heimebane igang med en ny sesong, blir det også en ny runde med Filmhjertes såkalte “recaps” av episodene. Eller forsøk på det iallefall. I disse recapsene vil episodene diskuteres og vris på, temaer og situasjoner granskes, spoilere er det fullt av så se episoden før dette leses, og gjerne vil det være med et mer eller mindre vellykket forsøk på ironiske betraktninger. Nå er jeg litt “ute” av disse recaps-skribleriene, så i første omgang blir vel dagens bloggpost litt småsnakk om hva den første episoden gav oss.
Vel vel. Den første episoden i sesong 2 ble en forholdsvis rolig økt, hvor vi ikke fikk se alt for mye av tematikken som senere i løpet av de 10 episodene skal prege sesongen, bortsett fra samhold, som stod i fokus. Av forhåndsomtaler vet vi at det etterhvert skal dreie seg om store omveltninger i Varg. Borte er klubbens pengebinge i form av Tangsrud (Bjarte Hjelmeland), som ironisk nok har fått en kvinnelig sjef over seg i sitt eget forsøk på å få selskapet lønnsomt igjen. Som vi husker fra sesong 1 var det en noe dominant Tangsrud vi så i hans omgang med Helena. Å se Tangsrud nå være noe underkuet en kvinne var vel en av episodens mest fornøyelige scener. Moro.
Tangsrud, redusert fra industrimagnat til serveringspike i egen storstue.
Ellers vet vi av forhåndsomtaler (og som jeg spådde ifjor høst) at det vil blåse opp til stormkast i den nye sesongen rundt toppfotballens største tabuer, homofobi i fotballen. Dette så vi ikke noe av i episode 1 dog (eller? Kan en noe reservert Varg-debutant ha mere nerver på lur enn kun debutant-nerver?). Uansett, dette temaet var ikke oppe i episoden, men vil komme senere. Temaer som derimot var oppe var det personlige forholdet mellom Varg-trener Helena (Ane Dahl Torp) og datteren Camilla, som vi husker flyttet tilbake til Trondheim.
De to har tydeligvis glidd helt fra hverandre over vinteren som har gått, for Camilla hun er som sunket i jorden for Helena. Hun får ikke tak i henne. Prisen for toppfotballen kan altså være brutal. For noen dreier det seg om å oppgi fritidsinteresser og fete feriereiser i tid og utid. For Helena ser prisen ut til å ha vært en datter. For en klubb kan det være forholdet til en sponsor. Riktignok synes det litt merkelig at mor-datter-forholdet har kjølnet så raskt, de var da vel ikke uvenner heller ifjor?
Åpningsscenene for den nye sesongen gav meg både følelser av “stille før stormen”, “etter stormen” og som serieskaperne ganske sikkert har hatt intensjoner om å skape en illusjon av, ensomheten.
Det vises et tomt stadion, tomme tribuner og folketomme gater, før vi tas med inn i et ensomt kjøkken hjemme hos Helena, som bare når Camillas mobilsvar på telefonen (som fortsatt forøvrig har knust skjerm, det er intet luksusliv å være Varg-trener må vites).
Mens laget forbereder seg på kampdag på Lerkendal ser vi Helena farte rundt i Trondheim på jakt etter datteren. Hun allierer seg over telefon med Varg-supporter og venn av Camilla, Nils (Endre Synnes Hagerup), unggutten vi møtte i sesong 1. Nils har lært seg nye ord som vi hører, men tipser Helena om hvor dattera kan befinne seg, ved hjelp av litt Instagram-detektivarbeide…
Nils innvier oss i hvordan håndtere motspillere, (og spiller Playstation med bedre grafikk
enn den “virkelige” fotballen som spilles i serien, hehe…)
Mens Helena har sine hjemlige problemer sliter klubbleder Espen (Morten Svartveit) med å få orden på økonomien. I klubblokalene på “Ulsteinvik stadion” har han nemlig fått skadedyr på besøk. Eller fotballforbundet som de også kaller seg, som via sin kvinnelige representant som har kommet for å holde Varg i ørene truer med minuspoeng hvis ikke klubben får skikk på økonomien sin. Blander seg opp i lengden på sponsoravtaler og lønna til et par spillere gjør hun, og er generelt ufin. Ikke helt ulikt NFF altså. Når hun senere i episoden også kommer med sin passe nedlatende kommentar til supporterklubbens leder (som ser kampen hjemme på puben istedet for å svi av tusenlapper på bortetur) syns jeg noen burde bedt henne smelle igjen den snerpete kjeften sin. Men det tar selvsagt ikke Espen sjansen på mot dama som er sendt for å granske økonomien i klubben.
Det står nemlig ille til der skal vite, noe vi senere får se når Vargs nye drakter avsløres i timene før avspark i seriepremieren (kanskje ikke helt troverdig at draktene ikke var klare tidligere?). For den en gang så stilrene Varg-drakten har nå blitt omgjort til et reklamespraglende neonopplyst handlenett, til irritasjon hos flere av de erfarne Varg-spillerne. Nå skal de jammen reklamere for “Kvinnekoppen”, eller “mensen-koppen”, som det vistnok er. Jaja, hvorfor ikke? Det finns verre ting å reklamere for, de kunne jo endt opp med en blå boks på stripete bakgrunn med en bank-reklame i 😉 (Hint; den gamle Tromsø-drakten haha).
Livlige diskusjoner om Vargs nye drakter…
Vargs spillere ja. Der i gården har det skjedd saker. Noen spillere har forsvunnet. Blant andre skal vi ikke plages med Stilsons sure tær denne sesongen, og stuttkjukken (Almerud) mellom stengene har blitt henvist til benken (ser ut som han er keepertrener) av en yngre og mer spretten burvokter (Kasper). I tillegg har Varg måttet signere flere andre unge lokale spillere, og en av de skal vi antageligvis få stifte en del nærmere bekjentskap med. 18-årige Aron Sajuran (spilt av den spennende nykommeren Nivethan Senthurvasan) treffer vi første gang på bussen til Trondheim, der han tydelig er både utilpass og reservert når muntrasjonsrådet Mons (Nader Khademi) utfordrer de nye spillerne til sang…
Men den unge midtstopperen har større problemer enn rusten sangstemme. Den veldig sympatiske unggutten har nemlig fått i oppgave å stoppe RBKs superspiss med en fortid i Chelsea. Foran over 21 800 tilkuere på Lerkendal. Oppgaven kunne vært enklere, men i det som kanskje er episodens fineste lille øyeblikk tar Ellingsen (John Carew) en nærmest faderlig samtale med han ute på Lerkendalgresset noen timer før kampstart. Han invier unge Aron i kampritualet sitt, for å roe nervene som sitter tjukt smurt utpå unggutten. Og der sammen ute på et folketomt Lerkendal trår de to, barføtter i graset – og jammen får vi et smil fra Aron. Joda, det var et fint lite øyeblikk.
So? Oppskrytt spiller fra oppskrytt lag. Og sånn er det.
Du ska itte trå i graset… Michael invier Aron i kampritualet sitt…
For det går nemlig ikke så fint ellers med klubben om dagen. De økonomiske utfordringene er enorme for Varg.
Når Espen tror han har fått på kroken en ny hovedsponsor i form av selskapet Nagelsmidt, som er selskapet Tangsrud er i samtaler med, får Espen seg en overraskelse. Nagelsmidt er nemlig ikke interesserte i å ha navnet sitt på en fotballdrakt, det har jo ikke Kjell Inge (Røkke) som hun sier. Neida, hun vil kjøpe klubben, omgjøre den til et AS og privatisere hele greia. Men som vi vet er Espen en prinsippfast leder. Han går ikke etter pengene. Han er fotballens superidealist. Så han sier selvsagt nei, vel vitende om at med avtalen i grus ligger klubbens fremtid muligens i samme gruslagte gate.
…krig og fred og sånn? Kvinner og homofile? Neida, nå var jeg teit. Men som serien vil vise er det nettopp sistnevnte de vil kjempe en kamp for, og det vil bli megaspennende å se om Heimebane bryter og knekker den barrieren.
Men det var den kampen da. Å være Varg-trener på Lerkendal på jakt etter et par billetter til en utsolgt kamp (hun ville ha to billetter til Camilla i håp om å få henne på kamp) er ikke så lett. Den snerpete fruen i billettluka tilbyr nemlig fint lite. Det vil si, når en gammel kjenning av Helena fra Trondheim som er antrukket i RBK-utstyr dukker opp blir det fart i sakene. Han stikker bare skolten inn i billettluka, setter billettøren på plass og ber henne gi han de “helvettes billettene”, og vips der stod Helena med to stykk billetter til Helvete. Eeeh, Lerkendal, og Rosenborg-Varg.
Så stod hun der igjen, foran lukkede porter på Lerkendal. Når vi nå for andre gang i serien får (omtrent) akkurat denne samme scenen begynner jeg å lure på om det er slik serieskaperne ser for seg Heimebanes “lykkelige” slutt, som det endelige beviset på at kvinnekampen i norsk herrefotball er vunnet;
når Lerkendals porter åpner seg for Helena Mikkelsen og hun tar over “troillongan”…
En kamp mellom de regjerende seriemestre, og store gullfavoritter av året, mot dumpekandidat Varg. Det må jo gå galt. Men Varg sjokkerer. Helena har forøvrig trent på pep-talkene sine før kamp. Fra å i fjor nesten unnskylde seg for sin eksistens er hun nå rene skjære inspirasjonen i garderoben. Og hun har noen taktiske twister også. Varg går nemlig uredde ut på Lerkendal og kjører kampen.
Klubbens store stjerne Adrian Austnes (Axel Bøyum) gir bortelaget ledelsen og den holder de inn til pause. Da ber Helena Varg bli Varg igjen. Det vil si, et defensivt lag som skal legge seg bakpå og “ri det inn” som hun sier. Å legge seg bakpå på Lerkendal for å ri inn en 1-0-ledelse der altså. Jaja, det høres ikke ut som en masterplan.
2. omgang går igang, og ikke overraskende kommer trønderne. Men en Varg-spiller fikser utligninga. Aron er klossete og sender ballen i eget mål, nervøs som han er, og vips der stod det 1-1, før han byttes ut. Helena, etter sint tilbakemelding fra Adrian om spillet deres utpå der, innser at det ikke nytter bare med defensivt spill, så hun gjør noen små grep, og Ulsteinvikingene fra Varg gjør det igjen. Adrian putter, feirer som seg hør og bør etter to mål i fleisen på trønderne, og Varg tar en sensasjonell seier 2-1 over RBK på Lerkendal.
“For Varg har banka ææR-BEEEE-KÅÅÅ, å hei å hei å hei åååå hååå ååå”.
Endelig fikk jeg brukt den linja i Heimebane 😀
I garderoben feires det selvsagt, mens vi ser en fortsatt preget Aron ikke føle seg helt sikker på om han vil ta del i feiringen siden baklengsmålet var hans feil… Det var litt ukoselig.
Forøvrig er det umulig for meg å avstå fra å kommentere actionsekvensene, altså kampscenene, fotballsparkingen som er filmatisert. Den er nemlig nokså bak mål kvalitetsmessig. Jeg vet godt at det er vanskelig å få fotball til å se ekte ut på film, men det trenger da vel ikke å være så ekstremt tydelig som her at dette er dataanimert, for det minner tidvis jammen om tidlige grafiske utgaver av FIFA og Football Manager. Særlig bakgrunnen og tribunene. Slapt.
Men akkurat det skal ikke serien få det store trekket for, det blir ingen trusler om minuspoeng herifra. Dog bejubler jeg jo det ikke heller.
Skuespillerprestasjonene derimot, de fortjener en tommel opp og skryt. Ane Dahl Torp er fortsatt bunnsolid. John Carew, Morten Svartveit, Axel Bøyum, Nader Khademi, Andrè Sørum (som er Vargs kaptein, Otto Halsen, i år) og resten av ensemblet fra sesong 1 leverer fortsatt høy klasse, også ble jeg jo imponert av debutant Nivethan Senthurvasan. I tillegg har Varg fått inn et par andre nye unge spillere som vi trolig vil få se mer av etterhvert. Bendik Mauseth, som spiller den nye unge vingspilleren Tommy Gabrielsen, ser ut til å kunne bli en veldig morsom tilvekst. Ellers ser det ut i episode 1 som om lagånden, den velkjente team spiriten, har fått seg et realt løft. Mon tro om ikke den skal bli satt under noen prøvelser iløpet av sesongen…
Norske talenter, Idol og X-faktor venter!
Så dukker selvsagt spørsmålene etter kamp opp til Adrian om hvorvidt han tror slike prestasjoner kan føre til overgangssnakk. Og det vil garantert komme senere i Heimebane-sesongen.
Helena klarer dog ikke glede seg helt over seieren, savnet etter datteren ligger som et latent sår på henne. Nok en gang gjør hun et forsøk på å finne henne, og oppsøker Camillas far som bor i Trondheim. Men der finner hun bare litt morsomheter om at Varg skal “ta en Leicester” (ja det ville jo toppa denne serien, hehe) samt litt småtjafs om hvem som har skylden for bruddet dem to imellom, Helena anklager mannen hun var i et forhold med for mange år siden for å ha tatt den enkle løsningen da datteren oppsøkte han nylig og nå ikke vet hvor befinner seg, mens han på sin side påpeker overfor Helena at det er henne hun springer vekk fra og at det var hun som gjorde det slutt med han. Auda, Helena, et lite nederlag der ja.
Som vi skal få se er Camilla (Emma Bones) der i Trondheim, når Adrian dukker opp i kollektivet hun holder hus i, der de tidligere ikke var særlig interesserte i å si noe når Helena stod på døra. Det er kjærleik i lufta mellom Camilla og Adrian, så den kontakten har de holdt ved like, uten at Helena vet noe om det.
For hjemme i Ulsteinvik avsluttes episoden som den startet, med en ensom Helena og vannkokeren hennes på kjøkkenet.
Livet i Eliteserien er ikke enkelt. Selv ikke når du vinner.
Forresten, en liten ting til. Sjekk denne plansjen som Espen viser for å prøve å få ny sponsor.
Så, HVEM i Heimebanes produksjonsstab er det som kommer fra Hønefoss? LOL 😀 Og som et ekstra lite stikk til “jævla Ålesund” har visst ikke Espen tatt de med her heller 😉 (For de er jo i eliteserien i Heimebane, og hva Hønefoss angår, så spiller de faktisk i 3. divisjon i år, hahaha).
PS: VG og han skallakisen som anmeldte sesong 2 der burde få både ris og buksevann for spoilerne sine om sesongen. Der avslørte han to ganske så sentrale ting om årets Heimebane-sesong. Takk for at du har ødelagt en del av spenninga med sesongen da, herr Nilsen. Jeg skal aldri mer lese noe du har skrevet om film eller serie før jeg har sett filmen/seriene ferdig. Aldri.
Kommentarfeltet er forøvrig selvsagt åpent for deg hvis du har synspunkter og meninger om Heimebane! Peis på!
Alle foto: Skjermbilder fra NRK / NRK TV på tv.nrk.no
