Husker dere NRKs nye ungdoms-nettserie Blank, som hadde premiere tidligere i år?
I serien som utspilles i Oslo ble vi kjent med hovedpersonen Ella fra Bergen, og blant andre venninnen Susanne, kjæresten Mats, og et par av arbeidskollegaene hennes på Plantasjen, deriblant den alltid joviale og småflirende Ragnar, og sjarmerende Simen, som hun til slutt ble sammen med.
OBS: Etter omleggingen av blogg.no med WordPress som ny publiseringsløsning er det for tiden en del problemer og krøll, noe som gjør at tekst/ordbrytingen ser helt borti natta ut. Siste bokstav eller siste del i et ord kan forsvinne og dukke opp på neste linje, og ord deles uten bindestrek osv. Ifølge support jobbes det med å gjøre noe med disse problemene, så vi får håpe på en snarlig bedring. Det ser nemlig jæ**** irriterende ut nå, jeg vet…
Fans av serien vil også huske at streiken som rammet NRK i vår også rammet Blank. Frustrerte fans reiv seg i håret, hyttet med nevene mot skjermen og ventet utålmodig på at nye klipp skulle legges ut, i serien som altså følger samme malen som SKAM var lagt opp etter, med innlegg og videoer lagt ut i “sanntid”.
Dagens Næringsliv presenterte i september en oversikt over seertallene for noen av dramaproduksjoner for ungdom i tiden etter
SKAM-suksessen. For Blank har tallene for nett-tv-episodene ligget på i snitt ca 120 000 seere, fra 178 000 på episode 1 til bare
90 000 på den siste episoden, og rundt 60-70 000 seere i snitt for klippene på nettsida til serien. Tallene viste en jevn seernedgang gjennom hele sesongen. Det stopper heldigvis ikke NRK fra å altså lage en sesong 2.
I sommer ble det sagt at serien skulle komme tilbake til høsten, noe som viste seg å ikke stemme.
Med ujevne mellomrom har jeg sjekket innom seriens nettside på NRK for å se etter nytt, uten noe resultat. Men så idag dukker det opp en video på 9-10 sekunder som legger seg over forsida, som kun viser et brusende elvefall/liten foss (jeg er ikke så lokalkjent at jeg vet, men jeg tror vel det er et parti fra Akerselva vi ser?), og avslutningsvis den korte infoen om at Blank kommer våren 2019 med sesong 2.
Slik melder NRK Blanks retur. Foto: Skjermbilder fra blank.p3.no
Hvem som er hovedperson sies det intet om. Ei heller om vi følger historielinja fra sesong 1 over i en ny sesong, eller om det kommer et helt nytt persongalleri. Forhåpentligvis spinnes det videre på personene fra sesong 1, er mitt håp. Og hva – om noe – symboliserer fossefallet? Utfor stupet? På dypt vann? En brusende romanse?
Jeg likte iallefall sesong 1, det var periodevis både moro, småkoselig og kleint, akkurat slik en serie som Blank bør være.
Med: Pia Tjelta, Per Kjerstad, Vegar Hoel, Amund Harboe, Anne Regine Ellingsæter, Malene Wadel,
Mads Sjøgård Pettersen, Bart Edwards, Laila Goody, Max Fowler, Adam Fergus, Marit Synnøve Berg, m. fl.
Tilgjengelig på: NRK 1 og NRKs nett-TV. Serien sendes på NRK 1 søndager, og har i skrivende stund tre episoder igjen på lineær TV. 5 av 8 episoder ligger i skrivende stund på nett på NRK TV (NRKs nett-TV). Nye episoder blir tilgjengelig på nett på morgenen samme dag som episoden sendes på vanlig TV.
Lykkeland er altså NRKs store norske dramasatsing denne høsten, med en handling lagt til 1969 og inn i 70-årene i serien som er basert på, merk dere det, basert på, virkelige hendelser om hvordan det første norske oljeeventyret startet på begynnelen av 70-tallet, og hvordan Stavanger ble Norges “oljehovedstad”. Serien har, som vanlig for norsk drama, høstet noe kritikk for norsk dramas evig returnerende nemesis; språk, og dialektkrøll. Eller for Lykkelands del, såkalt sosiolekt, eller mangel på det.
Som vanlig er det også de som setter fingeren på absolutt alt som ikke er historisk riktig, gjeesp, men siden jeg på forhånd, sikkert i likhet med ganske mange seere, ikke sitter med mye kunskaper om hvordan alt gikk til i virkeligheten, så betyr ikke seriens kunstneriske friheter allverden så lenge dette er underholdende og seervennlig skrudd sammen.
Det kan uansett anbefales å lese NRK sine “faktasjekk”-saker etter hver episode. Morsomt, underholdende og lærerikt lesestoff. Sakene ligger på NRKs nettsider.
Fredrik og Ingrid Nyman (Per Kjerstad og Pia Tjelta).
At Pia Tjelta ikke snakker “fint” nok Stavangerdialekt for rollekarakteren sin som tilhører det øvre samfunnslaget, er heller ikke noe jeg reagerer på, men at en av seriens hovedpersoner som kommer fra Nordland spiller tredjegenerasjons rogalending fra Stavanger er et ørlite irritasjonsmoment. Dog et ganske ørlite og. Jeg snakker om Per Kjerstad, som for all del er en god skuespiller, og en av Lykkelands mest sympatiske rollekarakterer, men Stavangerdialekten hans imponerer meg ikke (mulig jeg tar feil, stavangersk er ikke min spesialitet skal sies). Stavangersk med nordnorsk aksent er det iallefall. Imidlertid er Kjerstads vesen og uttrykksmåter nesten som skapt for rollen han har i serien, så dermed oppveies språkklusset langt på vei.
I serien spiller Kjerstad den svært så sympatiske fiskefabrikkeieren Fredrik Nyman, som opplever kraftige nedgangstider i familiebedriften han har arvet, for det er jo ikke fisk i havet, noe som resulterer i nedskjæringer. På hjemmebane sliter herr Nyman med sin luksuselskende kone (Tjelta), som slett ikke er lett å gjøre til laks (jepp, skrivefeil med vilje der hehe). Men om havet ikke har fisk å by på, er det de som mener det finns andre rikdommer under havets bunn, selv om amerikanske oljeselskapseiere har sendt sine folk til den lille fiskerlandsbyen uten puber (yeah right) for å avvikle oljeletingen.
Serien sentrerer rundt en av amerikanerne som kommer til Norge, pådriverne fra kommunen, samt familien Nyman, som også inkluderer sønnen Christian (Amund Harboe) som jobber som dykker på oljerigg, og kjæresten hans Anna (Anne Regine Ellingsæter), som han skal giftes med med halve kongeriket som gjester antageligvis. Når Anna får jobb som sekretær på rådhuset plukker hun både opp info som kan redde Nyman-navnet, og skape store problemer.
Anna (i midten) i begivenhetenes sentrum i Lykkeland. Rollen som den sjarmerende og alltid stilfulle unge kvinnen spilles av Anne Regine Ellingsæter.
Vi blir også kjent med tenåringsjenta Toril (Malene Wadel), fra en kristen menighet. Hendelser vikles selvsagt inn i hverandre underveis, og sørger for at det er både intriger, død og menneskelig ulykke i Lykkeland, forspilte sjanser og naturligvis mellommenneskelig drama og lykke, alt satt i en både yndig forførende og retro 70-tallskoloritt, befriende klinisk fri for nåtidens duppedingser. For selve tidsbildet som brettes ut i serien virker godt og detaljert gjennomført. Persongalleriet i serien spenner også vidt, og i løpet av episodene ser vi en fin karakterutvikling hos flere, og vi blir vitne til opptil flere rørende øyeblikk. Ett av de fineste sådan (en bitteliten spoiler i de to neste linjene) får vi i episode 5, hvor en mormor og en reservemormor møtes, eller i en av de tidligere episodene når Christian tar ansvar, på et vis, for noe han har stelt i stand.
Det er ikke til å koste under teppet at Vegar Hoel, som i Lykkeland spiller kommunestyrerepresentanten Arne Rettedal, en mann som stod veldig sentralt i kommunens arbeid med å legge til rette for oppstarten av Stavanger som oljeby, er en skuespiller jeg tidvis tidligere har hatt problemer med. Mest av alt fordi han i alt av tidligere serier eller filmer jeg har sett han i har snakket så jævla utydelig eller irriterende at jeg ikke har forstått mer enn halvparten av det han sa uten teksting, samt at han har tatt i bruk et ganske karakteristisk brautende målføre. Hoel har spilt i serier som blant annet Aber Bergen, Heimebane (Ålesunds trener, som ble tatt med buksa nede…) , Grenseland og Okkupert, og i flere filmer. Jeg har aldri likt han i det jeg har sett. Før nå. (OK, han var komisk i Heimebane, det skal han ha).
Vel blåst, Vegar Hoel! Her som kommunestyrepolitikeren Arne Rettedal.
I Lykkeland er det nemlig fullklaff for Hoel. Den grove røsten er der fortsatt, stendig med skarphet i seg som kler rollefiguren perfekt, og jammen er det null problemer med å forstå han når han snakker! Faktisk er det rent fascinerende å høre selvsikkerheten i røsten. Rollefiguren er kul, og Hoel gjør han kul. Faktisk briljerer Hoel i rollen sin som den besluttsomme, velartikulerte og framtidsrettede politikerpioneren, som så hvilken oljerikdom datidens innbyggere og andre politikere ikke hadde fått øye på. Jeg syns alltid det er spesielt morsomt når skuespillere jeg har hatt en “torn” i siden til plutselig briljerer. Tommel opp Vegar Hoel, dette var jysla bra!
Malene Wadel spiller den troskyldige, sympatiske og lettere undertrykte Toril.
Skuespillerprestasjonene i Lykkeland er forøvrig gjennomgående gode og hos noen imponerende. Særlig den hittil ganske ukjente trioen Amund Harboe (21) (spiller Christian Nyman), Anne Regine Ellingsæter (22) (spiller Anna, Christians kjæreste) og Malene Wadel (20) (spiller bibelbeltedatteren Toril Torstensen) gjør virkelig flotte prestasjoner foran kamera, som henholdsvis dykker og sønn fra en velstående familie, fremadstormende kontordame og sekretær med inside info, og 17 år gammel alenemor. Mens Harboe har både den kledelige kjekke guttesjarmen og den røffe tonen i seg trer Ellingsæter og særlig Wadel frem med både sjarm, pågangsmot og sårbarhet. En herlig trio å følge iallefall, og som det er lett å sympatisere med.
Amund Harboe fikser både gitaren og rollen som rikmannssønnen Christian. Her sammen med Max Fowler.
Ellers gjør de som spiller amerikanerne i serien et bra stykke arbeid de også. Uten at jeg skal si jeg har sjekket det grundig, så er vistnok de fleste fra de britiske øyer (med imdb som kilde), men det har null å si egentlig. Bart Edwards har iallefall rollen som amerikaneren Jonathan Kay, som sendes fra statene til Norge for å avvikle hele greia, men som istedet blir sentral i jobben med å få i gang ny leting. Sammen med Max Fowler (spiller dykker på oljeplattformen) er de to de klart beste ikke-norske bidragene.
Heldigvis har serieskaperne forresten også funnet plass til en norlending som får snakke “morsmålet” sitt (he he). Mads Sjøgård Pettersen, opprinnelig fra Straumen i Sørfold kommune i Nordland, har siden han for snart 10 år siden slo seg fram via filmer som North og Upperdog aldri gjort seg bort (i det jeg har sett), og nordlendingen leverer en ny god birolle her, som Christians dykkerkollega og venn. Og siden jeg ikke egentlig har nevnt det allerede, Per Kjerstad og Pia Tjelta leverer også solid spill.
Man kunne sikkert “boret dypere” i materien og skapt flere konfliktnivåer for en mer spennende serie, og det er selvsagt synd at det bare er 8 episoder. Imidlertid er det viktigste inntakt. Godt severdig norsk drama som byr på absolutt severdig underholdning tas alltid imot med glede – Det er Lykkeland.
Basert på Lykkeland sine fem første av åtte episoder vipper det akkurat over til et finfint terningkast 5.
Tilgjengelig på: NRKs Nett-TV (frem til 31. okt. 2020), og på dvd (skynd deg å bestill fra utlandet før den grådige staten kommer og stjeler penger fra deg når 350kr-grensa forsvinner…)
En bro kopi av den dansksvenske braksuksessen Broen! Jada, ordspillet er nok ikke oppfunnet av meg og er brukt andre steder før. So what?
Denne fransk-britiske nyinnspillingen av Broen er ikke ny den heller akkurat, den første sesongen ble nemlig produsert i 2013, men det er først nå i høst at den har nådd det norske markedet, og NRK, som har hele serien på tre sesonger liggende på sitt nett-TV. Sesong 1 kom altså med 10 episoder i 2013, og senere har det kommet nye episoder både i 2016 (sesong 2 med 8 episoder) og i 2017/2018 (sesong 3 med 6 episoder).
For de av oss som husker den første sesongen av Broen, så er likhetene mange i Tunnelen. Som vi husker startet mysteriet i Broen midt ute på Öresundsbroen på grensen mellom Sverige og Danmark, hvor liket av en partert kvinne ble funnet, og hvor en mystisk gjerningsmann fortsatte å terrorisere mer eller mindre uskyldige ofre.
I den fransk-britiske nyversjonen starter historien med samme makabre funn, men her undersjøs, i en servicetunnell under den britiske kanal i tilknytning til den undersjøiske Eurotunnellen mellom England og Frankrike. Som i originalen blir det et politisamarbeid mellom de to landene, når to umake etterforskere må samarbeide i jakten på en som kaller seg “Sannhetsterroristen”. I Broen var det Saga Norèn “landskrim Malmö” og Martin Rohde (Sofia Helin og Kim Bodnia), mens det her er en fransk kvinnelig etterforsker, og en mannlig britisk, som blir kompanjonger.
Skuespillerne i serien har jeg ganske begrenset kjennskap til fra før, men de gjør det ihvertfall bra her. Stephen Dillane er den “britiske Martin Rohde”, og har fått det engelskklingende navnet Karl Roebuck (hehe…), mens Clèmence Poèsy er “Frankrikes svar på Saga Norèn”, Elise Wassermann. Ellers viser en rask kikk på rollelista at jeg gjenkjenner Jack Lowden, som spiller Karls tenåringssønn (Spilte bl.a. pilot i Dunkirk) og Keeley Hawes som nylig var å se i Netflix- / BBC-suksessen Bodyguard. Jeg antar også at Games of Thrones-fansen drar kjensel på Joseph Mawle, som var med i noen episoder der for noen år siden. Ja, det var forresten Dillane også, i 24 episoder faktisk, melder imdb. Han var også med i filmer som Goal! (2005) og Darkest Hour i fjor, så jeg har jo sett fyren før 😉
Det er uansett bare forfriskende å stifte bekjentskap med nye filmtryner, for de fleste gjør det som sagt (veldig) bra.
Karaktertrekkene til The Tunnel sitt rollegalleri har mange likheter med originalene i Broen, men de er jo kopier. Likevel sitter spillet bra, og det er et godt spenningsnivå og framdriv i serien – og siden det tross alt er en del år nå siden den første sesongen av Broen (Fy som tida flyr!) så føles det faktisk ikke som om alt er noe man har sett før – men det er det jo, mye ihvertfall, siden det er en nyinnspilling og ikke en alternativ versjon. Uansett er her både noen nye vinklinger og andre justeringer, og satt inn i en annen kulturell ramme som gjør det morsomt og spennende å se, og gjenkjenne fra Broen.
For det meste utspilles serien naturlig nok på hver sin side av Eurotunnellen, i britiske Dover (hvor tunnellen starter på britisk side) og Folkestone (og muligens omkringliggende steder) og franske Calais. Bakteppet for handlingen er noen hakk mindre iøynefallende og mindre spennende enn i den dansksvenske serien, men scener med klipper, sjø og mindre britiske og franske byer er ikke så ille det heller. Tvert om faktisk nokså betagende innimellom, særlig det som foregår på britisk side.
Jeg har når dette skrives kun sett 8 av 10 episoder av sesong 1, og kan ihvertfall slå fast at det virker lovende, så jeg skal nok se de to andre sesongene også etterhvert – og slenger på en anbefaling til dere mordelskende krimsjåarar der ute. Ta en tur inn i Tunnelen!
Jeg setter et solid terningkast 4, basert på episodene 1-8 av sesong 1.
Svenskene kan dette med krimdrama og spenning. Springflo, som NRK har døpt serien, sin andre sesong er intet unntak, for også her får vi et severdig krimeventyr.
SPRINGFLODEN – sesong 2
Sverige, 2018, Krim/drama, 10 episoder. Original tittel: Springfloden. I Norge kjent som: Springflo.
Med: Julia Ragnarsson, Kjell Bergqvist, Dar Salim, Johan Widerberg,
Cecilia Nilsson, Michael Segerström, Alexandra Rapaport, m. fl.
Tilgjengelig på NRK TV (NRKs nett-TV) og SVT Play (SVTs nett-TV, krever svensk IP-adresse) Sesong 1 er desverre ikke tilgjengelig hos NRK lengre. Sesong 2 er kun tilgjengelig hos NRK frem t.o.m. 21. januar 2019. SVT har begge sesongene liggende ute fortsatt, men kun frem til og med 18. desember i år, og du må fikse svensk IP for å omgå sperren.
OBS: Omtalen inneholder spoilere fra sesong 1, så har du ikke sett sesong 1 anbefales det å ikke lese videre om speningen skal bevares.
Den svenske krimspenningsserien Springfloden tok meg med bravur i sesong 1 fra 2015. Som vi husker fra den gang etterforsket den uredde og pågangsmotfulle politistudenten Olivia et 25 år gammelt uoppklart dødsfall på en kvinne i en strandlinje et sted på den svenske kysten. Sammen med den alkoholiserte og lurvete ex-politimannen Tom Stilton kommer hun til slutt frem til løsningen på drapsgåten, og får samtidig fram den sjokkerende sannheten om kvinnen som ble gravd ned i sanden for å drukne når tidevannet kom. Sesongfinalen av sesong 1 var en kjempeoverraskelse og gav hakeslepp, for den løsningen hadde jeg ikke sett for meg, men bidro til å sette hele sesongen i et nytt lys. Jeg elsket serien helt fra start av, og løsningen, den var virkelig såpass original i en krimserie at Springfloden i min krimbok skvulpet seg helt opp i toppsjiktet.
Julia Ragnarsson og Kjell Bergqvist leder an i hovedrollene, og gjør sterke rolletolkninger som Olivia Rönning og Stilton. I gode biroller finner vi Dar Salim som den egenrådige Abbas, i tillegg til en rekke svenske kjente navn. Springfloden er svensk krim av solid kvalitet, og har i kjent stil noen humoristiske innslag, først og fremst ved Stiltons tidligere informant, den mildt sagt eksentriske “Minken” (Johan Widerberg). Der “Beck” har grannen som alltid dukker opp, har Stilton sin pelskledde “sjarmør” 😉
Dar Salim og Kjell Bergqvist leverer rutinert spill.
I sesong 2, som i disse dager ligger ute på NRKs nett-TV en liten stund til (den siste av 10 episoder ble vist på vanlig TV 23. november), møter vi igjen politistudenten Olivia (Ragnarsson), som denne gangen får et mord å nøste opp i hjemme i Stockholm, selv om hun ikke er med i etterforskningsteamet. Når en nabo blir funnet hengt i sitt eget hjem er Olivia rask med å mistenke at det ikke var et selvmord, slik politiet først antar. Samtidig finner politiet i Frankrike restene av en partert kvinne som Abbas (Dar Salim) hadde en relasjon til, og fra den drepte mannens bolig har en PC forsvunnet. Olivia nøster seg mer og mer inn i saken, som blant annet fører henne på sporet av en multimillionær.
Mens Abbas og Stilton (Bergqvist) jager lysskye virksomheter i en pornofilmbule og havner i livsfare i Frankrike, må Olivia ta hånd om den drepte naboens tenåringsdatter, samtidig som etterforskningen ruller videre for å finne ut hvem som drepte jentas far. Intriger blir det også i polisens egne rekker når en gammel kjenning av etterforskningsleder Mette (Cecilia Nilsson) dukker opp og tar over styringen…
Olivia (Julia Ragnarsson) vikler seg inn i et farlig spill.
Sesong 2 er ikke så spesiell og like spennende som den første, imidlertid blir vi i sesong 2 mye bedre kjent med flere av rollefigurene, slik som Stilton og hva som drev han ut av politiet til et liv som uteligger, vi får mye tid sammen med sjefsetterforskeren Mette og den utpregede sympatiske ektemannen hennes (spilt av Michael Segerström, som vel er en av Sveriges koseligste skuespilleransikter å se, stemningen blir alltid så lun når han dukker opp), og det bygges videre på de ulike relasjonene mellom rollekarakterene.
Springfloden er basert på en rekke bøker skrevet av Cilla og Rolf Börjlind, og forfatterne har selv skrevet manus, noe de tidligere også har gjort på et tyvetalls “Beck”- og “Arne Dahl”-filmer. De skriver effektivt, flytter handlingen raskt mellom ulike tråder, og bygger spenning oppskriftsmessig (VG).
I sjangeren “nordisk noir” skiller Springfloden seg ut på flere områder, men først og fremst ved at flere aspekter av fargepaletten er tatt i bruk enn i diverse andre serier det er naturlig å sammenligne med. Det er et lysere univers som bres ut, selv om mørke hemmeligheter som ikke tåler dagslys avdekkes.
Spenningskurven holder seg på et bra nivå hele tiden, sidesporene dras ikke for mye ut og kledelig nok har man noen ganger klippet slik at mistankene om hvem gjerningsmannen er lever hele veien inn. Om løsningen på mysteriet denne gangen ikke er like sensasjonell som i sesong 1, er den imidlertid minst like skitten.
Sesong 2 får et solid terningkast 4 – eller fire filmhjerter (Sesong 1 vurderer jeg til fem, og totalt sett står femmeren).
Britisk tettpakket spenningsthriller! Netflix-serien Bodyguard gjorde braksuksess da den gikk på britisk TV tidligere i år, og ble på senhøsten endelig sluppet i Norge på Netflix.
Med: Richard Madden, Keeley Hawes, Gina McKee m.fl.
Tilgjengelig på: Netflix
Filmhjerte har noen serieanmeldelser/anbefalinger på lur denne uka, og den første kommer her.
Denne britiske miniserien på kun 6 episoder ble en kjempesuksess tidligere i år da den gikk på TV på BBC i Storbritannia, der den tok seerne med storm. Sesongfinalen ble til og med sett av et rekordstort publikum for en ny serie.
Forståelig nok, for Bodyguard, som kan kategoriseres som en politisk thriller, har klare elementer av krimserie, drama, action, konspirasjoner og overraskende twister helt til siste slutt.
Fra start av blir man sugd inn i en handling som starter med en 20 minutter lang intens sekvens på et tog hvor en selvmordsbomber har gått ombord. Tilfeldigvis fatter en politimann som er ombord mistanke. Politimannen er David Budd (Richard Madden), en hjemkommet Afghanistan-soldat, som nå sliter med ettervirkninger etter oppholdet i krigssonen. Sjelden starter en serie med den samme suggerende ingressen, for her er det så man formelig sitter på kanten av setet i spenning. Budd hylles for måten han håndterer bombeterroristen på toget, og belønnes med en helt ny oppgave når han settes til å være livvakt for en omstridt minister, innenriksministeren Julia Montague (Keeley Hawes), i den britiske regjeringen.
At Budd slett ikke deler de politiske synspunktene Montague står for gir et ekstra spenningsmoment.
Innenriksministeren som er i ferd med å tvinge igjennom en kontroversiell reform i kampen mot terrorisme, utsettes for flere attentatforsøk, og i kulissene er det sterke krefter innen sikkerhetstjeneste og toppolitikk som ønsker henne fjernet. Når mistanken rettes mot Budd havner han, naturlig nok, i store problemer. Samspillet mellom Julia og David Budd slår gnister av, og det føles aldri som kunstig. I høyt tempo pulserer handlingen med London som et levende bakteppe.
Richard Madden, best kjent fra HBO-suksessen Games of Thrones, spiller hovedrollen som David Budd på en overbevisende måte. Han gir Budds traumer et troverdig ansikt, og fremstår med all sin kunnskap innen personsikring som den fødte livvakt. Madden gjør en strålende jobb, og er Bodyguards sterkeste kort uten tvil. Noe som er en anerkjennelse verdig, for serien preges av gode skuespillerprestasjoner over hele linja, men jeg må også spesielt trekke frem Keeley Hawes som spiller innenriksministeren.
Bodyguard er en serie som er lett å følge med på, den er energisk og har en spenningskurve som aldri beveger seg ned i bølgedaler. Selv om konspirasjonsteoriene popper frem underveis er linjene greie å forholde seg til, og det dras ikke ut. Det må sies å være litt urealistisk i enkelte sekvenser, og når løsningen, som er en liten wow-opplevelse i seg selv, presenteres, kan jeg ikke komme fra å se at det finnes noen løse tråder som jeg ikke helt får til å passe inn 100 prosent. Forfriskende nok er det uansett, og det gjør ikke stort at det i en slik serie tas spenningsøkende friheter.
Serien tar midtveis en dystrere retning, og hvorvidt det blir et tragisk utfall for vår helt Budd, hvis han er det da, en helt, er hele veien et åpent spørsmål. Mot slutten sitter man igjen på nåler! Det rokker uansett ikke ved oppfatnigen av at Bodyguard er midt i blinken for de av oss som elsker britiske krim og dramaserier, som i dette tilfellet dreier seg om toppolitiske drakamper, konspirasjoner, løgner og bedrag, og tilmålte mengder action.
Det er forøvrig verdt å merke seg at Bodyguard i utgangspunktet var produsert som en èn-sesongs serie. Men, det er fortsatt gode muligheter for at Netflix (eller BBC) kommer til å kjøre i gang produksjon av en ny sesong.
Fra Filmhjerte får ihvertfall Bodyguard varme anbefalinger. Britene og BBC kan dette med krim og spenning. Jeg applauderer.
OBS: Dette innlegget skrev jeg like i etterkant av at sesong 1 var ferdigsendt i vår, men saken forble upublisert fordi jeg skulle flikke på den bittelitt, og så ble det bortglemt. Men i og med at NRK denne uka har publisert et par artikler om den kommende sesong 2 av Heimebane velger jeg å legge dette ut nå, for de som måtte være spesielt interesserte i Heimebane ;)Litt morsomt å registrere at jeg traff på noen av spådommene, blant annet de jeg omtalte som litt søkte 😉
Sesongen er under innspilling og produksjon, men kommer ikke på NRK før neste år. Sesongavslutningen av sesong 1 hadde heller ingen store cliffhangere inn i den neste sesongen, åpne spørsmål som vil komme til å holde oss søvnløse i spenning fram mot premieren på sesong 2, men noen spørsmål er det jo, så i dag spekulerer jeg helt fritt her i denne bloggposten.
Så, hvilke muligheter finns for sesong 2?
Det mest åpenbare:
Vargs økonomi. Etter at Tangsrud nå har trukket seg helt ut som sponsor må klubben ha inn nye midler fra andre hold. Blir det så lett å finne nye sponsorer og ny hovedsponsor som det Espen tror? Hvordan vil økonomien påvirke spillerstallen? Her ligger det selvsagt utfordringer. Jeg vil allerede nå tippe at herr Tangsrud etterhvert skifter mening, at han kanskje forsones med Helena, og at han atter en gang trer inn som klubbsponsor, men med klubben mye mer i styresetet enn før over midlene han skyter inn. Men hvem vet? Kanskje kommer en helt ny sponsor istedet inn?
Hva skjer med Camilla? Vi så at sesong 1 sluttet med at hun forlot Ulsteinvik for å flytte “hjem” til Trondheim. Men hun dukker vel opp igjen? Forholdet hennes til Adrian kan jo kanskje bli noe mere ut av?
Adrians fotballfremtid vil vel bli et tema igjen.
Noe rundt Helena. Mer om det etterhvert.
Det litt mer usikre:
Michael og familien hans vil sikkert fortsatt foregå noe rundt. Har forholdet hans til kona bedret seg?
“Atlasmannen”. Jeg tenkte ikke så mye over han når jeg så episoden og skrev min egen recap her på bloggen, men Dagbladet sin recap hadde noen interessante tanker rundt han. Som vi så het atlaset han kom drassende med til Helena “Gundersens verdensatlas”, og som vi husker heter Varg-supporterne sin store helt gjennom tidene Lorry Gundersen. En sammenheng eller en pussig tilfeldighet? Jerg tipper på det første.
Er “Atlasmannen” Lorry eller i slekt med han? Vil ihvertfall ikke overraske for mye om vi ser et eller annet rundt dette i sesong 2, men hva aner jeg ikke. Kanskje kommer Lorry Gundersen tilbake og blir en syvende far i klubbhuset som “utfordrer” og skaper problemer for Helena? 😉
Jeg tippa i recapen at Varg kanskje spiller europacupkamper neste sesong (pga mulig Fair Play-pris som kan åpne for den muligheten). Varg i E-cup kan sikkert spinnes noe intriger og drama ut av, ved at det blir internasjonalt fokus på Helena som trener for et herrelag på toppnivå.
Siden sesong 1 var en kamp til døra for å berge plassen vil det kanskje ikke være så spennende med en ny sesong med bunnstrid? Eventuelt tar kanskje Varg seg til en cupfinale? Men er det bare velstand sportslig forsvinner kanskje et spenningsmoment rundt Helenas jobbsikkerhet? Det blir uansett spennende å se om Vargs sportslige prestasjoner heves 😉 Vil det ikke også med sportslig suksess være en serie som ender med en happy ending, og som da vil “bevise” at kvinnelige trenere i herrefotballen kan bety like mye suksess som med en mannlig trener?
Gjør Helena og Varg det bra sportslig får hun kanskje jobbtilbud fra større klubber? Det kan selvsagt åpne for en historielinje som gjør at det blir drama rundt klubbfølelser, og også være et mulig sluttscenario for Heimebane, hvis man ikke tenker på å lage også flere sesonger utover sesong 2? Kan sesong 2 avsluttes med Varg-suksess, og en Helena som tar overgang til en annen klubb? Tja, ikke umulig. Isåfall vil jeg tippe at Vålerenga kan være aktuelle. Der jobber jo Adrians far også, og dessuten har Vålerenga i virkeligheten også et kvinnelag som gjør det bra, og etter hva jeg vet har VIF-miljøet/supporterne et godt forhold til kvinnefotballen i klubben, så en kvinnelig hovedtrener ville vel kunne bli bra mottatt? Men da fordrer altså det at serien avsluttes slik, at hun kommer inn i et mer “aksepterende” miljø enn det Ulsteinvik i begynnelsen av sesong 1 ble fremstilt som iallefall…
Ja, Helena må selvsagt fortsatt være i hovedfokus. Kankje innleder hun et forhold med noen? Noe som jo vil kunne åpne for både kjærleik og intriger. Hvilke vanskeligheter vil hun kunne møte i sesong 2, som vi ikke allerede har sett i den første? Kanskje kan det fortsatt komme hets mot henne i en eller annen form? Kanskje kan Varg få inn en spiller som det blir virkelig klinsj med mellom spiller og trener muligens fordi spilleren ikke har respekt for en kvinne som trener?
Kommer Eivind Brattskjær tilbake? Jeg utelukker ikke det, han var jo en viktig figur i sesong 1, men muligens er den historielinja satt sluttstrek for når Brattskjær sin straffe for Aalesund til syvende og sist ble det som berget Varg fra nedrykk.
Det mer søkte:
Espens private liv har vi ikke sett så veldig mye av, bortsett fra en episode der han hadde den nykjøpte spilleren Mario boende hjemme hos seg i påvente av at de fant egnet bosted for Mario. Kanskje skjer det noe på det private plan med Espen? Espen er jo Helenas virkelig store støttespiller. Kanskje drar Espen av personlige årsaker? Vil det påvirke Helenas jobb? Så langt er kanskje ikke dette så søkt handling, men jeg spinner litt videre og da blir det vel et langskudd i blinde..
Som vi vet bor Espen alene, og for de som liker å spekulere kan man jo da spekulere i hvorfor han er enslig? Kanskje er Espen homofil? Kanskje er Mario også det, ettersom han virka ganske så komfortabel hos Espen, og heller ville bo der, på tross av lyder o.l. som han jo oppgav som grunner for å ikke kunne bo noen av de andre stedene de var og så på?
Siden serien er en barrierebryter med å skildre den første kvinnelige treneren for et herrelag på øverste nivå, og en serie som har tatt opp psykiske problemer hos unge spillere/press fra foreldre, temaer som vel også har vært nokså tabubelagte, ja så kan det vel tenkes at serien i sesong 2 vil ta opp andre temaer som er tabubelagte, og ingenting i norsk, og internasjonal fotball, er vel mer tabu rundt enn hvis en spiller i en toppklubb står fram som homofil? Det har ihvertfall sjeldent vært fortalt om på serie eller film, og langt mindre i virkeligheten. Det trenger selvfølgelig ikke dreie seg om verken Espen eller Mario (hm, afrikansk spiller som står frem? Enda mer sjeldent isåfall), kanskje kommer det en ny spiller inn, men jeg nevnte de to ettersom det er to rollefigurer vi nå har blitt kjent litt med allerede.
Sesong 2 ender med at Varg rykker ned og Helena av den grunn gir seg eller sparkes, igjen, og dermed er eliteserieeventyret over både for henne, Varg og serien. Dette scenarioet tror jeg derimot fint lite på.
Helena opplevde mye trakassering og hets underveis i sesong 1, men det aller meste var ting som var psykisk rettet mot henne, hun ble aldri direkte angrepet fysisk, unntatt når Aalesund-treneren grabba henne i skrittet. Kan det i sesong 2 bli et fysisk angrep mot henne? Fra en gal supporter, fra en gærning som ikke liker at kvinner stikker seg frem? Fra en spiller!? Tja, i en dramaserie som denne, ikke utenkelig, men jeg håper vi slipper en slik handling.
Hva tror du vil bli sesong 2 sine temaer? Er mine spådommer og alternativer helt bak mål, i beste fall et stolpeskudd, eller en fulltreffer midt i krysset? Kommentarfeltet er som vanlig åpent 😉
En fortvilet mor, en 6 år gammel hjerteknuser – og en syriskfødt gisseltager. Den svensk-danske ambisiøse spenningsserien GREYZONE fra 2018 som ligger på NRKs nett-TV frem til 3. oktober får varme anbefalinger fra Filmhjerte.
Greyzone
Dansk/svensk spenningsserie i ti deler (2018)
Produsert av Cosmo Film i samarbeid med TV 2 Danmark, TV4 Sverige, C More Sverige, ZDFneo Tyskland, NRK, SF Studios Sverige, Nadxon Film og ITV Global Entertainment.
Serieskapere: Oscar Söderlund, Morten Dragsted og Rasmus Thorsen.
Originaltittel: Gråzon
Medvirkende: Birgitte Hjort Sørensen, Ardalan Esmaili, Joachim Fjelstrup, Tova Magnusson, Lars Ranthe, Johan Rabaeus m.fl.
Multinasjonale selskaper som utvikler og selger utstyr til krigsbruk, gisseltaking, utpressing, planlegging av terror, politijakt på terrorister, høyt trusselnivå, dobbeltspill og et spenningsladet kammerdrama med en terrorist, en mor, og hennes 6 år gamle sønn, er hovedingrediensene i denne spenningsserien som blant annet utspilles i København og Stockholm. Ved havna i Göteborg stoppes en trailer med et stjålet missil ombord, og politiet frykter en terroraksjon på svensk eller dansk jord.
I form og tematikk er kanskje ikke Greyzone grensesprengende eller direkte original, for utgangspunktet virker velkjent, men serien ble for meg en stor positiv overraskelse. Handlingslinjene er lette å følge, plottet er ikke inviklet, og de menneskelige relasjonene som utvikles i løpet av serien gjør dette til en tidvis intens og veldig spennende affære. Det er likevel ikke til å unngå likhetene med en seersuksess som Broen og andre skandinaviske dramathriller-serier, med svensk og dansk politi som samarbeider i etterforskningen av en terrortrussel.
Serien som ble sendt på svensk og dansk TV vinteren 2018 og i sommer på NRK, er en avsluttende serie. Mottagelsen i dansk presse var ikke helt topp, med karakterer midt på treet og litt over. Filmhjerte mener imidlertid at Greyzone er nok en “nordic noir”-krim av god kvalitet.
En av faktorene som først og fremst gjør Greyzone til en liten rysare som raskt oppslukte meg i handlingen er Birgitte Hjort Sørensen, som spiller droneutvikleren Victoria, en alenemor i København med en toppstilling i en svensk hurtig voksende bedrift som er i ferd med å få et stort økonomisk gjennombrudd.
Når en gammel studiebekjent av henne, journalisten Iyad, tar henne og sønnen hennes som gisler i deres eget hjem og starter å presse henne til å hjelpe med å få en drone i lufta og inn på beskyttet område, starter et drama som svinger innom både klassisk kammerspill, psykologisk spill og relasjoner i utvikling.
Hjort Sørensen har av flere fått ord på seg for å her levere karrierens beste rolletolkning, og det forstår jeg. For hun er briljant i rollen der frykten lyser ut av øynene hennes, mens hun fortsatt klarer å beholde fatningen. Likevel er det hennes 6 år gamle sønn, Oskar, som står tilbake som Greyzone sitt definitive toppkort, ettersom den supersjarmerende guttungen blir en sentral brikke.
Oskar spilles av 7 år gamle Virgil Katring-Rasmussen, som på kort tid har blitt en av Danmarks mest ettertraktede barneskuespillere. Jeg vil faktisk dra visse sammenligninger i hans prestasjoner med høyt bejublede Jacob Tremblay i den Oscar-nominerte filmen Room fra 2016, uten videre sammenligning annet enn at de begge presterer ekte og har stålkontroll både på tale (fremføre replikkene troverdig og med innlevelse), mimikk, den barnlige forsiktigheten, nyskjerrighet, hengivenhet og tilstedeværelse.
Når terroristen Iyad tar Victoria som gissel i hennes eget hjem, mens sønnen er på ferietur til Paris sammen med faren, forkludres planene hans når Oskar kommer hjem til moren fra ferien.
Oskar senser raskt at forholdet mellom moren og Iyad, som angivelig bor hos Victoria noen dager mens han er på jobb i København, er anspent, og han misliker Iyad. Imidlertid starter det sakte men sikkert å utvikles en tett relasjon mellom de tre, særlig kommer Oskar tett på Iyad og knytter seg til han.
Samtidig er Victoria desperat, og klarer å komme i kontakt med politiet. Gjennom hemmelige og godt skjulte møter går Victoria med på å fortsette å være Iyads gissel, for å kunne hjelpe politiet med å ta de som står bak en planlagt terroraksjon hvor et stjålet missil er planlagt brukt. Disse hemmelige samtalene med politiet er en av de tingene som driver spenningen fremover, for hvor lenge klarer Victoria å holde kontakten med politiet skjult? Vi serveres noen scener hvor adrenalinet stiger og hvor en effektiv klipping og kameraføring bidrar til å øke magesuget.
En glimrende jobb gjør også svenske Ardalan Esmaili i rollen som terroristen Iyad. Sjelden har vi i en slik krimspenningsserie fått et så nyansert og nært bekjentskap med en skurkerolle. Hvis det nå er det han er da? Han er vitterlig gisseltager nå og med på å planlegge et angrep, men hva ligger bak?
Serien bygger seg sakte også opp mot å komme inn under huden på Iyad. Hva former en terrorist?
Den er god på det forresten, Greyzone, å komme inn under huden på rollefigurene som står i fokus, i første rekke Victoria, Oskar og Iyad.
Spørsmålene som melder seg underveis er mange rundt hvordan Victoria vil klare å opprettholde dobbeltspillet hvor hun må stjele sensitiv informasjon fra arbeidsplassen sin, samtidig som hun må holde skjult for terroristene at hun er i kontakt med politiet, hva skjer med henne og Oskar dersom de oppdages, og ikke minst, hvordan påvirkes Iyad av de stadig tettere båndene han knytter med 6 år gamle Oskar, og etterhvert Victoria? Vil publikums syn på Iyad snu fra vrede til sympati? En rystende hendelse midtveis fører også til opphetet stemning og redsel.
Det er nemlig de menneskelige relasjonene og samspillet mellom de nevnte tre som er Greyzone sitt pumpende hjerte. Det er tidvis nervepirrende.
Når det gjelder etterforskningen av det som er under utvikling er det mere så som så til tider. De to politietterforskerne; danske Jesper (Joachim Fjelstrup) og svenske Eva (Tova Magnusson), er mer fargeløst presentert av manus, uten veldig mye bakgrunnsmateriale å lage et fundament av for oss som ser på. Jesper er den sympatiske, lyttende og noen ganger egenrådige, men også med en forsiktig fremferd, mens Eva er mer strømlinjeformet, men med en god moral i bunn.
Som vi raskt erfarer har Jesper en trøblete fortid bak seg, og vi kommer litt under huden hans også, likevel fremstår bakgrunnshistorien hans som brukes litt tid på som et uvesentlig sidespor som mest av alt bare forstyrrer. Vi skjønner likevel at Jesper slites mellom sine vurderinger og den jobben som må utføres. Det er en tynn åre som stakes ut for å gi Eva litt bakgrunn også, uten at det sidesporet blir noe annet enn en avkjøring. Begge skuespillerene gjør imidlertid en god innsats og sørger for et bra samspill.
Samarbeidet mellom svenskenes SÄPO og danske PET (Politiets etterettningstjeneste) ledes av Pet-sjefen spilt på forbilledlig vis av rutinerte Lars Ranthe, som gjør en troverdig tolkning av en polititopp uten den arrogansen man mange ganger ser i slike roller. Johan Rabaeus derimot gir kombinasjonen topp og arrogant et typisk ansikt, i rollen som den selvgode millitærsjefen som er med i etterforskningsledelsen.
Ellers er handlingsløpet ganske rent og ukomplisert i Greyzone. Det kan selvsagt være både positivt og negativt, men de enorme overraskelsene får vi ikke underveis. Eller?
Broen-sammenligningen er allerede nevnt, men der Broen ofte var voldelig og brutal, er Greyzone skånet for den samme voldsbruken i det utstrakte omfanget, riktignok henger det stadig trusler i lufta om både vold og det som verre er. Men selve strukturen gir vibber til Broen, dog uten lederskikkelsene i etterforskningsbiten. For det er ingen tvil om at det i Greyzone er Victoria, sønnen Oskar, og terroristen Iyad, som er i hovedfokus.
Serien retter også et fokus på etikk og moral i den stadig grensesprengende utviklingen innen teknologi, både når det gjelder droneteknologi og overvåkning. Også disse faktorene gjør serien interessant. I tillegg vil man muligens kunne si at serien også spiller noen strenger på fremmedfrykt og forhåndsdømming?
Blåsone for Oskar og Iyad, mens det er anspent mellom Victoria og Iyad…
Ikke alt som foregår er like troverdig, og et par ganger blir det for spinkelt (som den scenen der ei katt løper ut ei dør, noe som skal vise seg å få stor betydning. Den ble både litt for opplagt og teit), men som jeg så ofte sier om serier og filmer, det er ikke en dokumentar, men en fiktiv serie. Visse kuntneriske friheter og små snarveier må være innafor, så lenge det ikke grenser til det latterlige. Det gjør ikke Greyzone som forøvrig først og fremst fremstår som et karakterdrevet spenningsdrama. Dog kunne man gått mer i dybden på politietterforskningen og de menneskene vi møter der. Disse karakterene blir for grå og intetsigende egentlig.
I sum holder Greyzone derimot i massevis til å holde spenningen oppe gjennom sine 10 episoder.
De 10 episodene er på 40-45 minutter hver, og funker perfekt for “bingwatching” over to-tre kvelder.
Jeg liker dette, og bedømmelsen, litt snill får man være, blir fem av seks filmhjerter.
Sesongfinalen av NRKs “Heimebane” ble akkurat så dramatisk som det måtte bli, og endte i en salig miks av gleder, tårer og fortvilelser.
Sesong 1 av Heimebanes siste episode ble et jubelbrus etterhvert, men mest av alt var episoden et prakteksempel på klubbledelse, hvor en leder og et styre viste en ryggrad, og hvor man våget å ikke la seg styre av furtne bakmenn med pengesekker. Det ble en sesongavslutning verdig for en serie som har blitt en stor “snakkis” gjennom de siste 10 ukene, og en sesongavslutning verdig for et lag og en trener som har kjempet med ryggen mot veggen et helt år.
Det og andre synspunkter om NRK-suksessens siste episode for året blir det mere av i denne såkalte “recapen” av episode 10. Bloggposten er full av spoilere, noen sleivspark og humoristiske betraktninger, så se nå endelig episoden FØR du leser videre 😀
Alle foto: Skjermbilder fra NRK TV / tv.nrk.no
Episoden starter imidlertid grå og trist. Høsten har kommet til Ulsteinvik. Det striregner, Helena (Ane Dahl Torp) gjør seg klar til å gomle nasjonalretten (grandis såklart) mens stemmen på radioen kan fortelle at Varg sliter. “Et nederlag for likestillingen” hører vi. Jada. Helena har blitt avskjediget siden sist. Michael Ellingsen har overtatt som Varg-trener, men som radiostemmen kan fortelle har ikke hans to kamper så langt ført til noen poeng.
Trenerjobben røyk, men fortsatt en mester på kjøkkenet, her anrettes retten en viss Hellstrøm sier ikke er menneskeføde 😉
Hvor veien går videre for Helena lurer hun nok på der hun sitter, og hva er vel da bedre enn å få uventet besøk av en atlasselger? For der midt i stua står plutselig selveste Stein Winge, som skal vise seg å være den mystiske “Atlasmannen” vi tidligere en episode hørte snakk om, i det som må være et av seriens mest komiske innslag så langt. Han skal prakke en dunge tunge atlas på Helena, som forståelig nok ikke føler for å kjøpe med seg 50 kilo ekstrabagasje til flyttelasset.
…og under frakken har jeg en greie, den er sååå stor! Atlasmannen på besøk.
Men det slipper hun. Atlasselgeren går han når Helena tar opp telefonen for å ringe onkel politi, men på veien ut sier han til Helena at hun får atlasene. “Det er en avskjedsgave fra meg (…) du får ha en god kveld da, Helena Mikkelsen”, sier han mutt, før serievignetten snurres igang.
På Tangsrud Arena fortsetter nedturene. Bodø/Glimt overkjører Varg. Det er begravelsesstemning hører vi TV-kommentatorstemmen fortelle. Michaels pausepeptalk avbrytes brått når en rødglødende Tangsrud dundrer inn i garderoben for å skjelle ut spillere og dryle litt frukt veggimellom. Drømmetreneren hans er vist ikke så god nei.
Oppmuntrende ord i pausen.
Helena har på sin side så smått begynt å sondere jobbmarkedet og er på Ullevaal, der Freddy dos Santos, den gamle Vålerenga-helten, viser henne rundt. Det er ledig jobb som Jenter-17-trener for Norge. Helena tviler dog hjemme i Ulsteinvik mellom pakkeskene, selv om Camilla prøver å fortelle henne at det er like bra å trene Jenter 17 som menn 40. “FK Vindfjert” er iallefall ikke noe å trakte etter mener hun.
Tja, de er jo ikke gutter 😉 (hehe, den var litt frekk, men scenen spiller jo på at Helena vil trene et herrelag)
Med Michael ved roret nærmer iallefall “Vindfjert” seg nedrykk når Sarpsborg reiser fra Sunnmøre med 3 poeng. Det er nitrist i Ulsteinvik. Noe må gjøres, og det fort. En bekymret Espen ser på en enda mer oppgitt Michael i garderoben. Har Espen en plan? Å jada.
Gjennom hele serien har Helena vært ganske hard utad, hun har slitt med å innrømme feil, slitt med å si takk og unnskyld. Men når hun får seg en prat med en fortsatt tåskadet Adrian utenfor stadion mens hun bærer ut siste rest av tingene sine fra kontoret mykner hun. Helena beklager for Adrian at hun har presset han, og sier han må begynne å spille for andre enn henne, faren, og andre som presser han. Beklager, sier hun. Når det kommer fra Helena, som vi aldri har hørt nevne det ordet omtrent, er det virkningsfullt.
Vel hjemme fortsatt midt i pakkinga får Helena uventa besøk. Mons kommer, han spør om han er den første der, Helena skjønner lite, mens Mons går og hiver på flere pølser på kjøkkenet der han ser at Helena varmer noen til seg selv.
Det blir pølsefest hos Helena nemlig. Varg-gutta tropper nemlig opp, og ber henne om hjelp til å begynne å vinne og kanskje berge plassen. Helena er forståelig nok smigret, men hun er jo ikke treneren deres lengre minner hun om, hun skal hjem, påstår hun.
Pølsefest hos Helena…
Du skal være her og koke pølser! (jada, de skal bare trekke)
– “Du skal ikke flytte du vettu”, bryter en stemme inn. Det er Michael som gjør sin entrè sammen med Espen, og Helena overtales til å i det skjulte sette opp taktikkene og kampanalyser for å hjelpe laget, mens Michael offisielt skal lede laget. Espens plan er nemlig å slik overbevise styret om å ansette Helena igjen!
Camilla er dog ikke overbegeistret over utviklingen. Hun er sliten. Ulsteinvik-eventyret har ikke blitt slik hun håpet på, og hun vil reise, men får trøst fra mamma. Endelig litt morskjærlighet der også og Helena lover datteren en varm juleferie uansett utfall av sesongen.
Skal Varg berge seg behøver de imidlertid 12 poeng på 4 kamper.
Og her løfter endelig “Heimebane” for alvor fram Helenas dyktige taktiske egenskaper, list og ledelse. Fra heimen “styrer” hun Varg til seire mot Kristiansund og Sandefjord, sistnevnte ved hjelp av litt “skittent” spill, en søkkblaut bane, ettersom hun vet at Sandefjord sliter på våte baner.
Selvsagt. Haha, for hvor ofte har man ikke hørt klubber bli beskyldt for å ha vannet banen for lite eller for mye, for å tjene på det i kamp? Artig detalj der.
Til og med en tabell dukker pinadø opp her, og den får meg til å blø litt innvendig. For like over streken kaver nemlig mitt kjære Tromsø! Oida! Tydeligvis er det fortsatt en fyr ved navn Flovik som trener laget fra nord 😉
I TV-intervju etter seieren intervjues Michael og får skryt av intervjueren. Men Michael har vokst, han har innsett at han ikke er klar for trenerjobb, og han skryter av Helena og sier det var en feil av klubben å kvitte seg med henne og at det er hennes fotball de har gått tilbake til.
I løpet av episoden ser vi også at det har ordnet seg på et vis for Michael også på sin private heimebane. Han og kona (ex-kona nå?) er på talefot, og han tar seg av ungene. Han har vokst den godeste Michael Ellingsen. Kanskje står han endelig på betong. John Carew har ihvertfall gjennom disse 10 episodene bevist at hans skuespilleregenskaper er fjellstødige, iallefall i denne type rolle. Carew er kul han, noe jeg ikke alltid har syntes. For eksempel for snart 15 år siden da han brukte knyttnevene mot en av Sunnmøres store sønner som fikk seg en kul i panna under en landslagssamling.
Forresten ble det litt pizza der i gården også.
Til dere der hjemme som gofler i dere ananas på pizzaen. Ta lærdom av dialogen over, der Michael akkurat har sagt til ungene at de skal ha pizza til middag 😉
Tilbake til Varg.
Strømsgodset venter Varg i Drammen. Varg vinner også der, etter at Michael setter seg sjøl innpå for å psyke ut godsets store stjerne, som lar seg provosere av Michaels under beltestedet-kommentarer. Straffe og rødt, og Mario dunker hjem 3 nye Varg-poeng.
Michael tok toeren-taktikken sin mot godset, det gav tre poeng…
I Ulsteinvik har Espen innkalt til styremøte i Varg. Espen og Michael kommer nok en gang sammen, og Espen legger frem planen sin. Styret, som først møter han med latter og spørsmål om dette er humor, blir “månebedotten” når Espen forteller dem at de har fått inn en jobbsøknad fra en Helena Mikkelsen, som mener hun er rett kvinne for trenerjobben. De blir ikke mindre kjevedroppende når så Michael kunngjør at han trekker seg som trener.
De spør om Espen spøker.
Det gjør han ikke.
Oi så sint!
En betenkt Tangsrud ankommer også møtet, og er langt fra villig til å bli med på å ta Helena inn igjen som trener. Han snakker, sikkert oppriktig, om betydningen av lagets verdi for byen, at det er fotballen som er noe de har felles som gjør at samfunnet “kan stå han av”, han snakker om en vanskelig tid på verftet han eier, om alt han har lagt ned i klubbdriften og om hvordan kanskje hans sponsing har gjort at mange dyktige ansatte må sies opp på grunn av nedgangstidene. Tangsrud har vært en sjitsekk gjennom serien mot Helena, men jeg forstår likevel noe av hans ståsted. Han vil selvsagt det beste for klubben.
Selv om han underveis i sesongen har hatt noen poenger som har vært både fullt forståelige og et par ganger også på sin plass, har han dog fremstått som en nærmest patriark over klubben, som lite villig til å lytte til andre enn sin egen (etter hva jeg har skjønt påklistra og av flere utskjelte sunnmørs-)stemme. Han har dessuten fra dag 1 vært iskald ovenfor Helena, noe som ikke har gitt fyren mye symnpati fra de tusen hjem. Bjarte Hjelmeland har vært glimrende i rollen uansett.
Han stopper imidlertid ikke der herr Tangsrud, som gjør det klart at hvis styret ansetter Helena igjen trekker han seg ut av alt som sponsor.
Han vil ikke være med på det mediesirkuset de er iferd med å utsette klubben for, gneller han.
Styret slites mellom Tangsrud sine midler og Espen og Michaels beretning om hvordan klubben er i ferd med å berge plassen. De har nemlig selvsagt nå blitt informert om at de gode resultatene nylig kan krediteres Helena.
Espen er sterk nå, når han med pondus og kraft snakker om lidenskap, om glede og vilje. Om hvordan klubb han vil at Varg skal være, om hvordan Helena er en av dem, om hvordan han er sikker på at de får inn nye sponsorer, særlig hvis Helena ansettes igjen.
Helenas telefon ringer. Det er Espen. – Vi greide det, smiler han. Helena er Vargs nye trener, igjen!
Og Nærelven rykker opp til 2. divisjon! LOL Foto: Nrk….eeeeh, eller var det TV 2?
TV 2-sporten bryter inn med de sjokkerende nyhetene om hvordan fotball-Norge nok en gang har blitt rystet av en sjokkbølge. Denne gang av at Varg har ansatt treneren de sparket for bare 2 måneder siden. Varg har innsett at de gjorde en feil.
Cred til TV 2 her forresten, som lar seg bruke i serien, det gav litt ekstra piff at det ikke var en “traust” nyhetsbulletin fra NRK som kom med “breaking news” til folket. I serien har vi også sett ekte aktører som VG, Eurosport og lokalavisa i byen trekkes med i handlingen, noe som er et pluss for følelsen av ekthet.
Foran skjermen formelig moillkoser jeg meg her i episoden. Muligens ikke helt reelt akkurat denne prosessen, men du allverden så artig og flott. Espens tale om klubbverdier og hvordan drive klubben står også som et av seriens høydepunkter.
Det er som om et års regnvær er over i Ulsteinvik og på Tangsrud Arena. Helena stråler! Det er latter og et humør som sjeldent før i gardeoben, og når Helena gjør comeback i garderoben møtes hun av applaus! Nydelig! Når hun attpåtil kommer inn og skryter av hvor herlig det er med en til hver tid 18 kjekke halvnakne mannekropper å se på stiger temperaturen enda noen hakk. Hehe.
Chippendales, avdeling Ulsteinvik
Ja noen frynsegoder må man ha som trener
Det er siste kamp. Varg tar imot Molde. Varg må vinne. De må også ha hjelp, og ikke fra hvemsomhelst. Jævla Ålesund må nemlig ta poeng fra Glimt for at Varg skal komme på trygg grunn.
Helenas evner som motivator har heller ikke i løpet av sesongen kommet frem i særlig grad, men i denne siste episoden briljerer jo dama! Hun holder en flammende selvsikker garderobeprat med gutta før det braker løs, hvor hun sier de kommer til å skuffe publikum som er der for spenning til siste slutt. Det kommer nemlig ikke til å bli spennende sier hun, vi kommer til å vinne overlegent, maner hun, og gutta tror på henne. Adrian er også tilbake etter tåskaden han påførte seg selv.
Og så kommer den. Kommentaren vi har venta på fra episode 1. Selvsagt kom hun til å si det.
STEIKJE BRA!, setter hun i med bravur.
I sesongens siste kamp kom det, uttrykket hun sa hun aldri kom til å si 🙂
Eddie er fornøyd 😀
Eddie
Kampen blir enveiskjøring. Varg gruser sølvjagende Molde hele 4-0. Glede glir raskt over i til fortvilelse når meldinger fra Ålesund tikker inn om at Glimt har tatt ledelsen. Varg er nede, med mindre Aalesund utligner. Kampen på Tangsrud Arena er over, mens det fortsatt spilles i Ålesund.
Speakeren setter lommeradioen inntil høytaleranlegget og vi hører innspurten fra Ålesund, og selvsagt blir det drama når vår gamle venn Eivind Brattskjær, som Helena tvang til å selges til nettopp Aalesund, slår ballen inn i feltet på overtid, og det ender med straffe.
En straffe som hvem andre enn Brattskjær skal ta. Scorer han berger Varg plassen.
Han dundret ballen i nordlandsgarnet, bye bye Glimt, lenge leve Varg!
På Tangsrud Arena utspilles euforiske jubelscener. Helena løftes på gullstol. Det er bluss og røyk. Muligens en liten tear of joy* i øyekroken min også.
Supporterlederen Jostein viser fram sine blanke tenner for Espen
Høyt svever dem, og blide er de, de kvinnelige eliteserietrenerene.
Som fotballsupporter som har vært ute en vinterdag før i nedrykksstrid vet jeg nemlig hvilken lykkerus som strømmer gjennom kroppen når alt berges i siste liten. Det er pur rus.
Men du hellige jul da, det var jo selvsagt som skrevet i stjernene, iallefall i manus, haha, at Brattskjær på en eller annen måte skulle bli helten.
(* Selv om vi faen ikke fikk vite om Tromsø berget seg!!!)
Helena må ta seg en pust i bakken fra jubelen, og feirer i spillertunnellen med en snus. Den er deg vel unnt nå 😉
Dramaet er derimot ikke over, for dagen blir veldig ambivalent for Helena når hun kommer hjem, lykkelig, trøtt og sliten, og ikke finner Camilla.
I løpet av episoden har vi sett Camilla fikse vennskapet med godgutten og humørsprederen Nils igjen, og vi har sett henne slites mellom det å skulle bli i byen og ønsket om å dra. Hun har visst ikke hatt så mye kontakt med Adrian heller i det siste. Ulsteinvik har ikke noe å by henne. For når Helena kommer hjem finner hun etterhvert et varmt brev fra datteren, hvor hun forteller at hun drar.
Camilla fant seg aldri til rette i Ulsteinvik, selv ikke med strender som dette…
Helena rakk aldri helt å forstå datterens lengsler og problemer underveis i sesongen. Forståelig nok i grunn, dama har hatt sitt å stri med sjøl. Nå må de klare seg uten hverandre, men Helena vet at datterens støtte har hun iallefall.
Det knaker i gangen. Helena reiser seg og håper det er Camilla som har ombestemt seg. Det er Adrian, som spør om ikke Camilla er der. Det er hun ikke. Han kom for seint denne gang han også.
Og der forlater vi Helena Mikkelsen for i år. Lykkelig over fortsatt Varg-jobb og berget plass, men i tårer over at datteren har reist.
Helena vender imidlertid tilbake på skjermen neste år i Heimebanes sesong 2, som nå er under produksjon.
Forlater Tangsrud Arena gjør vi også. For godt.
I episodens siste sekunder ser vi Espen og Eddie skue opp mot tribunene på Vargs heimebane. De ser ikke misfornøyde ut. Der oppe skrues stadionskiltet med “Tangsrud Arena” ned, og erstattes av et nytt, med påskriften “Ulsteinvik Stadion”, før den nostalgipregede og velklingende vignettmusikken jeg har gått med på hjermen noen uker leder oss ut av sesong 1.
Det er nye tider i Ulsteinvik. Hvordan de tidene ser ut må vi imidlertid vente til neste år med å få se.
Sesong 1 av Heimebane er dermed over. For å oppsummere har det vært en serie som etterhvert har levert varene. Det har vært godt TV-drama. Ikke alt har vært realistisk, men i den store sammenhengen får vi se gjennom fingrene med det. Dog håper jeg detaljer som i år har vært et irritasjonsmoment er pusset på til neste år, som tilstrekkelig antall spillere i garderobe og treningsfelt, synlig støtteapparat og en litt mer synlig klubbstruktur. Lukter vi cupsuksess eller medaljer i det fjerne neste år?
Hvilke nye utfordringer og problemer for vår kvinnelige trenerheltinne kan serieskaperne klare å trylle opp av hatten? Kan det komme spillere som ikke respekterer en kvinne som trener? Sponsorer? Tangsrud? Kan det bli Europacup for Varg? (Regelen som kan gi en nasjons Fair Play-vinner Europacupspill kan åpne for det). I et kryptisk klipp på Axel Bøyum (Adrian) sin profil på Instagram har jeg sett Mons og Otto intervjues på engelsk etter kamp, hva kan det tyde på? Dessuten skal vi iallfall til Lerkendal neste år 😀 Får vi endelig grunn til å kunne synge “For Varg har banka ærrrR B Kåååå, å hei å hei å hei å hå åå”? 😉
Sesongen har ellers tatt oss med på en reise som har servert temaer som ikke bare omhandler fotball. Det har vært utroskap og vennskap, uvennskap og kjønnsroller. MeToo ble det så det ljoma etter i episodene der Jævla Ålesundstreneren grabba Helena i skrittet, med påfølgende mediestorm, og vel egentlig også når Camilla gav opp drømmen om å jobbe på restauranten hun var ansatt som ryddehjelp på, vi har vært innom psykiske problemer og skildringer om hvor galt det kan gå når foreldre presser ungene sine inn i et bilde de selv ser barna sine i, og vi har blitt kjent med noen sterke rollefigurer, som Helena, Espen, Camilla, Adrian, Michael etterhvert, Eivind Brattskjær, ekle Tangsrud, Otto, Mons og resten av gjengen.
Så da var det slutt, hva skal man nå ta seg til om søndagene?
Kanskje litt ekte fotball? 😉
Også må vi våge spørsmålet; trenger Varg en slankere keeper? 😉
Les også de tidligere episodeomtalene og “recap`ene”:
Sesongens nest siste episode av “Heimebane” hos NRK ble egentlig mest av alt trist. Men var på et par punkter skrekkelig reellt.
Episoden gjorde og at jeg nå begynner å virkelig bli redd for at sesongfinalen neste helg ikke kommer til å gi oss svaret på hvordan det går med Varg, og om Helena (Ane Dahl Torp) mister jobben. Jeg frykter en “cliffhanger” som gjør at vi må vente helt til neste år for å få svaret. Det vil i så fall være veldig irriterende.
Men la oss nå ta en liten recap på begivenhetene i episode 9, hvor vi starta direkte i nord, på Alfheim. Tromsø-Varg, men like fort som vi fikk se en velkjent (for oss som har sett noen TIL-kamper) TIL-supporter med skjegg og hatt og en med parykk bakfra, en Adrian (Axel Bøyum) som bommet alene med keeper (ja, han burde sendt pasning til Mario (Mbake Konte) som stod på blank goal), som ender med at han byttes ut ved pause, var besøket på Alfheim over. Nå er jo TIL mitt lag her hjemme, så det var jo hyggelig å se at Varg måtte reise hjem med tap fra nord. Muhahaha!
Det er ikke greit å være varg på Fort Alfheim 😀
Vel, tapet var ikke bra for Helena ihvertfall. På Tangsrud Arena sitter klubbstyret (jammen fikk vi til slutt se hele gjengen) og diskuterer Helenas skjebne. Tangsrud (Bjarte Hjelmeland) har jo aldri likt henne, og kjører hardt på for å overbevise resten om å sparke henne. Det trenger de muligens ikke gjøre, for når Helena kommer inn og får høre at jobben hennes står i fare klinker hun til med å love seier over Rosenborg i neste kamp, hvis ikke sier hun opp frivillig.
Egentlig ville hun sagt seg fornøyd med uavgjort, men presset opp i et hjørne kommer hun med lovnaden. Jeg må, selv om jeg syns Tangsrud er en dritt, si meg litt enig med han når han snakker om Helenas manglende ambisjoner, selv om han også overdriver. Jeg liker ikke at en trener sier at U er greit på hjemmebane, selv mot store RBK. Gå for seier for svingende! Skap entusiasme!
…”hvis vi vinner, så holder du den stygge kjeften din lukket, Tangsrud” (burde hun sagt…)
I dialogen fremkommer det forøvrig info om at det er 2 måneder igjen av sesongen, noe som gjør meg litt urolig i og med at det bare er 1 episode igjen av “Heimebane” sin sesong 1. Får vi virkelig alle svarene neste søndag?
Forresten, med to måneder igjen av sesongen skulle det vel tilsi at vi befinner oss i senest midten av september. Scenene fra Alfheim viser derimot et hvitt og snødekket område rundt kunstgressmatta i Tromsø, og bekmørkt ute ellers. Jeg syns vel scenen bar preg av at den er innspilt seint i fjor høst. Dessuten er noen av tribunebildene lette å se at er datamanipulerte. TILs andre supporterklubb, Forza Tromsø, er nemlig ikke å se for eksempel, og kortsidetribunen bak mål er jammen meg nær fullsatt (ser vi på avstand, mens på bildet fra lufta ser vi at den er tom). Det er for å si det pent meget lenge siden mer enn en håndfull tilskuere har tatt plass på den tribunedelen 😉 Men vi lar det ligge 😉 Detaljer og flisespikkerier, hehe.
Espen vil selvsagt beholde Helena, og allierer seg med fansen. Her må det sikres støtte.
Gravøl for Helena? Eller blir det til slutt jubelbrus?
Flere fra Varg tar seg også en tur for flytende føde. For i mellomtiden sitter Michael (John Carew) alene som en dvask potetsekk på pub og drukner sine sorger i skummende drikke, men får litt gnist når Tangsrud kommer innom vannhullet og lover han trenerjobben hvis Helena sparkes. Hjemme hos kona (Julia Bache-Wiig) som har kasta han ut etter utroskapet utspilles en melodramatisk scene – med dertilhørende sorgtung nedtonet bakgrunnsmusikk – der Michael ber på sine knær og proklamerer at han har endret seg, han skylder på at han har vært helt ute etter at han ikke fikk trenerjobben (Gid så synd i deg), men at han nå kanskje får den, og at han står på betong nå. Kona er dog ikke enig og krever bedre beviser på at bunnfundamentet er stødig og at han ikke bare tenker på seg selv.
Michael er ikke den eneste Vargen med problemer om dagen. Adrian sliter også, og plutselig kommer faren (Mads Ousdal) på besøk hjemme hos han. Noe som skal få stor betydning. Austnes den eldre vil så gjerne ha Austnes den yngre langt vekk fra Varg. Vekk fra dødballer og lag som har parkert bussen. Han vil ha sønnen til Oslo. Til Vålerenga. Gryteretter og jentebesøk fra Ulsteinvik lokker han med. For det må jo bli suksess, siden vi jo alle veit hvor jækla gode Vålerenga er til å forvalte talentfulle spillere 😉 Joda, de har jo avlet frem noen bra spillere, meeeen, det er vel ikke baaare champagnefotball i hovedstaden heller, vel.
Senior sammenligner ihvertfall junior med Del Piero, og har inntatt en noe vennligere tone enn i forrige episode i det minste. Smøringa er i full gang altså.
Senere oppsøker Adrian faren på hotellet, og de blir enige om at faren kan kontakte Vålerengas speidere. Imens terpes det på kamp på Tangsrud. Helena skal ha dødballene til å sitte, da hun mener frispark fra hjørnet av 16-meteren er lagets beste angrep mot RBK.
I møtet på hotellet dagen etter får Adrian fremlagt kontraktsforslaget fra far og Vålerengas to andre representanter. Hei, der var jaggu “Albert” (Eirik Scherven) fra den første Hotel Cæsar-sesongen som speideren Ola gitt! He he. Adrian innser raskt at faren har hatt planen klar allerede før han kom på besøk, og stormer ut, men blir enig med opphavet om å gi alt under kampen neste dag med speiderne tilstede på tribunene.
Hotel Cæsar-Albert har blitt speider for Vålerenga og skifta navn til Ola
Adrian har desverre dog sine seriøse personlige problemer. Han svikter Camilla (Emma Bones) på kinodaten der de hadde planer om å se hvilken som helst film. De skulle jo uansett sitte bakerst å kline. Ja er det ikke det ungdommen gjør på kino? Skjønte jeg det ikke, fnisende på bakerste rad 😉
Det ble desverre ingen klining på bakerste rad, for Adrian glemmer hele klineavtalen sin, og er hjemme i hagen og terper innlegg mot mål. Når så Camilla oppsøker han etter å ha blitt sviktet spør Camilla Adrian hvem det er han gjør dette for, fordi moren neppe vil han skal holde på slik. Men det vil hun sier han.
Helena har nemlig informert Adrian om at hun mister jobben uten seier mot RBK, mens Adrian forteller at han vil spille fotball, men at det siste han vil er å spille fotball. Ubesluttsom type der altså… Men det er jo noe i alt dette, med press for unge spillere, med kravstore foreldre i bakgrunnen. Nettopp der var kveldens episode også en fulltreffer. Adrians far er nemlig “prakteksempelet” på en far som presser sønnen for hardt på idrettsarenaen, i et håp om å oppfylle sine egne drømmer uansett hva sønnen vil.
Ihvertfall ender det galt. Som vi vet fra før har Adrian en historie bak seg med selvskading, og han øyner sjansene for å slippe farens blikk dagen etter, slippe forventningene og presset, så han dundrer foten flere ganger i stanga på målet i hagen, og dermed er han ute av spill med brudd i tåa. Vi ser dessuten i et veldig kort øyeblikk tidligere når han snakker med Camilla i telefonen at han er rødstreket på ryggen igjen. Huff. Kanskje er det ikke fotball som er unge Austnes sitt videre levebrød?
Lavt ligger de og sure er de. Eller det var kanskje Stilson det. For er de ikke sure, så er de brukne, Varg-spillernes tær, her representert ved Adrian.
Espens jobb for å sikre Helenas jobb fortsetter i dagene mot kamp, og han inspirerer Helena med å få henne til å fokusere på å ikke ha respekt for trønderne som venter i skjebnekampen, ved å bruke nettopp trøndernes manglende respekt i en viss europacupbragd fra 90-tallet i Milano. De er fra Sunnmøre, og sunnmøringer har ingen respekt for trøndere, slår han fast. Herlig denne Espen, jeg digger han.
Så er det kampdag. Helenas planer forringes sterkt når hun får budskapet om Adrians brukne tå, og en skuffet og illsint far skjeller ut sønnen utenfor stadion. Det blir ingen chili con carne og fet lønnspose i Oslo, istedet blir det tårer fra yngstemann Austnes og harde ord fra eldstemann. I garderoben ser vi skaden til tross likevel en offensiv Helena, som tar pisken frem og maner gutta til innsats med å bruke Espens inspirasjon, med å mane gjengen om at de alle er sunnmøringer i dag, og de har faen ingen respekt for trønderne. Dette kan de vinne!
Sa trønderdama, for anledningen sunnmøring 🙂 Slik skal det låte forresten!
Kampen er imidlertid ikke engang minuttet gammelt før trønderne setter inn 0-1. På tribunen står en Tangsrud med dårlig skjult skadefryd og bare venter på at kampen skal forløpe ferdig, slik at han kan ta frem sparken og sende Helena avgårde på en iskald avskjed.
I pausegarderoben melder Michael seg kampklar for Helena, som forståelig nok er skeptisk til den såkalte kapteinen sin. For Michael tjener på at laget mislykkes, ved at han da kan overta trenerjobben. Michael har dog kanskje endret seg. For han forsikrer om at han aldri ville gjøre det, å ikke gi gass, med ungene på tribunen. Dessuten har vi friskt i minne at de to nok kom nærmere hverandre forrige episode. Så Helena setter han innpå.
Og etter pause kommer Varg sterkere tilbake. Otto (Andrè Sørum) har fått frisparkrollen, og setter en ball perfekt på skallen til Mario som header inn 1-1. Tida tikker imidlertid raskt imot Varg. Vi er på overtid, og for et drama. RBK kontrer, men der er tigeren Almerud (Kristian Dolmen, som vistnok i virkeligheten også er/har vært keeper) en reddende engel, og Varg får en siste mulighet. Ballen spilles til Michael, han runder keeper, og triller inn 2-1! På over-overtid! Varg slår Rosenborg, brøler kommentatoren på TV, jubelbrølene står i taket noen sekunder.
Men hva skjer? Jo, seff, de jævla dommerne! De udugelige, feite, blinde og forbanna dommerene, bestående av dommer og han dusten på linja som veiver med flagget som om det var 17.mai, har sett en offside! En offside ingen andre har sett. Varg snytes for seieren, slår kommentatoren fast.
Selvsagt. For hvor mange ganger har vi ikke sett det? De store klubbene berges av dommere. DET er reellt det! De jævla trønderfittene får hjelpen de trenger. Før noen trøndere nå setter karsken i vranghalsen og sender meg hatmail må jeg ile til med å si at det begrepet ikke var mine ord. Knegg knegg 😀 Jeg liker ihvertfall mye av språkbruken i serien fra supporternes side. Begreper som “jævla Ålesund”, og nå dette, krydrer absolutt seeropplevelsen. Noen friske kommentarer på kanten, gjerne over, må være lov 😉
That`s what he said!
Fotballsjargongen utvikles stadig med nye fraser
Det ender 1-1. Resultatet Helena i utgangspunktet ville sagt seg fornøyd med. Resultatet som hun nå vet ikke holder. Helena sitter nedslått i hjørnet på benken. Nå ryker jobben tenker hun.
Tangsrud er skadefro og spør Espen etter papirene for å iverksette oppsigelse. Men så skjer det noe uventet, og gledelig.
Fra tribunene runger et taktfast “Ikkje kødd med dama vår…ikkje kødd med dama vår…” til støtte for Helena. Tangsrud avskriver det som sentimentalitet, men kanskje kan dette være en redning for Helena?
Supporterstøtte til Helena
Riktignok forlater hun stadion etter å ha gitt en tankefull Espen beskjed om at hun leverer oppsigelsen sin i morgen. Espen som sier at han ikke kan la dette skje, har muligens noen siste jokere på lur i ermet?
Kan det være at han truer klubben med å si opp, hvis de sparker Helena? Kan det bli et lurveleven fra fansen i siste episode? Mange av supporterne jobber jo på Tangsrud sitt verft, som sliter økonomisk. Kan det skje noe der? Episodebeskrivelsen på NRK TV av episode 10 forteller kort at Varg kjemper mot nedrykk til siste runde, og at Espen legger en uortodoks plan for å redde Helenas jobb. Tittelen på episode 10, som er “The Great Escape”, kan også tolkes fritt i begge retninger. Kanskje får Helena et annet jobbtilbud fra en klubb? :O
Jeg vil dog overraskes, og skuffes, hvis dette ender med sparken. Nå tror jeg jo ikke så skjer. Ihvertfall rykker ikke Varg ned. På Instagram har nemlig Axel Bøyum (som spiller Adrian) i helga lagt ut bilder av Lerkendal og tekst som tyder på at de har vært der på innspilling.
Episode 9 avsluttes iallefall på tristeste vis, med en sammenkrøblet Helena sittende på kjøkkengulvet hjemme, gråtende, sammen med datteren. Var dette hennes siste kamp? Er kvinnetrener i herrefotballen nå en gang for alle bevist som feilslått?
Svarene får vi om ei uke. Forhåpentligvis.
Alle foto: Skjermdump fra NRK TV / tv.nrk.no
Les også de tidligere episodeomtalene og “recap`ene”:
Er Skam-abstinensene for store, kan kanskje NRK P3 sin splitter nye nettserie BLANK være verdt å sjekke ut. De to første klippene lover bra!
Serien, som i struktur ligner veldig på måten gigasuksessen Skam ble presentert på, ble nemlig natt til søndag sluppet, i all stillhet og uten noe forhåndspromotering.
Blank, som er en nettserie på NRK P3 sine sider, hvor vi skal få stifte bekjentskap med noen 19-åringer, er iallefall bygget opp rundt samme prinsipp, med hemmelighetshold rundt det meste, med daglige uannonserte klipp sluppet i “sanntid”, Instagram-kontoer og skjermbilder av chatlogger. Og selvsagt; mulighet for seerne å kommentere. Herrefred, jeg glemmer aldri Skam-kommentarfeltene 😀
Serien omtales slik på seriens egne nettsider: Ella er 19 år og tilbringer første år etter VGS i Oslo med venninna Susanne og kjæresten Mats. Du kan følge serien hver dag på blank.p3.no og på karakterenes profiler. Søndag morgen samles ukens klipp i en episode. Den ser du på blank.p3.no/episoder eller på NRK TV (blank.p3.no).
I Skam var det som alle vet 16-17-åringer på videregående vi ble kjent med, mens det i Blank er 19-åringer, og altså livet etter videregående. Det høres i utgangspunktet slett ikke uspennende ut.
Stor Skam-fans som jeg er har jeg jo blitt litt mistenksom til at “alt” skal omtales som “nye Skam” og så videre, med overskrifter som “Dette er nye Skam“, “Skam flytter på bygda”, med mere, om diverse nye serier under produksjon. Ikke at de seriene ikke blir bra, men må alt sammenlignes med Skam bare fordi det har noen små likheter?
Blank trigger imidlertid nyskjerrigheten langt mere umiddelbart, ettersom det faktisk er mange likheter. Kanskje er det en dårlig etterligning og et forsøk på å melke et suksesskonsept, men kanskje er det alldeles glimrende? Jeg, treig som jeg var, rakk ikke å bli overveldet av Skam-bølgen før sesong 3 var fullført, på tross av at jeg tidlig ble anbefalt å sjekke det ut og avisene var fulle av stoff (det er nesten en skam å erkjenne), og jeg bingwatch`a de tre første sesongene og alt ekstrastoffet iløpet av noen få dager før jul i 2016, og ble helt satt ut. Derfra, frem mot og underveis i sesong 4 ifjor var jeg dermed helt hekta og de månedene sesong 4 pågikk kvernet serien i bakhodet nærmest konstant, stadig på utkikk etter nytt materiale og nye klipp.
Jeg tar derfor ikke sjansen på å ikke starte å følge med på Blank. Det kan jo bli serien alle snakker om? 😉 Skjønt like stort som Skam, det blir det garantert ikke (neppe).
Slik starter “Blank”. Ella på dassen, med drink og tomme ølbokser. Foto: NRK TV
Om de to første klippene melder NRK at ” De to klippene som ligger ute heter “Hvor er vi“ og “Vi er stille“. Vi får se nachspiel, usikkerhet, sex og en hverdag som virker usedvanlig ekte”.
Og den beskrivelsen stemmer godt. I klipp 1 dras vi – selvsagt – rett inn på nach, og vi treffer vestlandsjentene Ella og Susanne, som er ny i Oslo. Ella har noe virkelig sjarmerende over seg, men samtidig usikker, mens Susanne virker som den mer løsslupne, og også hun med et veldig sjarmerende ytre. I tillegg ser de purunge ut.
Søndagens andre klipp introduserte oss også for Ellas kjæreste, Mats, en liten bajas som studerer. Stakkaren har til og med klart å slette et helt avsnitt som han måtte skrive på nytt. Slikt er irriterende, jeg vet!
Ut fra de 13 minuttene i de to klippene kan man vel antyde at det ligger an til følelseslada dramatikk fremover, for muligens har vel Ella et lite crush på venninna, Susanne, og hun så ikke så ekstremt trist ut over snakket om at Mats skal på en reise om ikke så lenge.
Stilen virker veldig Skam, og allerede aner man vibber av hva som kan skje. Jeg har dog lettere problemer med å følge samtalen, særlig Ella snakker inimellom utydelig vestlandsk (but who cares, det finns undertekster ;p), men dialogen virker bra, og handlingen ganske reell. Her er nok fest, angst, grobunn for drama, og vennskap.
søndag morran sucks…
Søndag ettermiddag er tid for kos…
…og alvorlige temaer…
Filmhjerte er med fra starten her og kommer i begynnelsen ihvertfall til å sjekke innom en gang eller to om dagen eller noen ganger i uka 😉 Jeg håper bare det ikke blir like suggerende og altoppslukende som inspirasjonskilden sin, for jeg vet ikke om filmhjertet har godt av en slik avhengighetsskapende serie til nå helt ut av det blå 😉
