«All of Us Strangers» imponerer med sin mystikk og sensitive såre undertoner. Les Filmhjertes korte filmanmeldelse av den britiske “omvendte oppveksthistorien”.
På TIFF: Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no larsgronli ætt hotmail dått com / Tlf 950-23-181
Her er den andre av tre britiske filmer sett på Tromsø International Film Festival (TIFF) denne uka som får varme anbefalinger herfra. Felles for de tre er også at de er på vei inn i ordinær norsk kinodistribusjon snart. De to andre, «How to Have Sex» og «Scrapper», kan du lese om i egne innlegg.
Kort filmanmeldelse: ALL OF US STRANGERS
Film: All of Us Strangers Storbritannia, 2023, Drama/romantisk drama/fantasy, 1t 45m
GRIPENDE OM SAVN OG KJÆRLIGHETENS KRAFT
«All of Us Strangers» er både mystisk, stemningsfull og forlokkende levende, men samtidig en veldig gripende og sår historie om ensomhet og savn, sorg og aksept, kjærlighetens kraft og menneskelige relasjoner.
Filmen følger den single Adam som bor i en moderne byblokk i London. Han hjemsøkes stadig av vonde minner fra barndommen da foreldrene hans døde i en ulykke, men lykken smiler til han når han blir kjent med den kjekke naboen Harry. Nylig har imidlertid Adam også i sitt gamle fraflytta barndomshjem begynt å treffe igjen foreldrene sine som tilsynelatende lever som de gjorde før de døde! Hvorfor? Her er det noe som skurrer!
Filmen har en særegen stil, og fremstår både som spennende og har utvilsomt en originalitet over seg. Fargebruken setter en flott stemning over filmen, og mange av scenene er filmet slik at følelsene av forvirring og spenning trår frem. Man kan kanskje kalle dette for et “omvendt oppvekstdrama?
Samspillet mellom velkjente Andrew Scott og Paul Mescal (fra Aftersun) er glimrende, og samtalene deres som lett kunne blitt veldig kleis på skjermen fremføres på en måte som gjør det hele helt naturlig. Claire Foy og Jamie Bell gjør også veldig fine, og tidvis småmorsomme og kanskje en smule småprovoserende, roller som Adams mor og far. Anbefales absolutt.
Norsk kinopremiere 16. februar.
Rop ut i kommentarfeltet om du har synspunkter om filmen eller noe annet å melde
Den britiske adrenalinfulle «HOW TO HAVE SEX» har norsk kinopremiere denne helga. Les hvorfor Filmhjerte anbefaler den energiske ungdomspartyfilmen i denne kortfattede filmanmeldelsen.
På TIFF Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no larsgronli ætt hotmail dått com / tlf 950-23-181
Filmhjerte har denne uka billedlig, og nær bokstavlig, talt, slått leir i de ulike kinosalene under Tromsø International Film Festival (TIFF). Mange filmer er sett allerede når dette skrives, faktisk hele 19 (!). Tidligere i uka har omtaler og anmeldelser av åpningsfilmen «Life is Beautiful» fått terningkast 3, mens en annen dokumentar, den norsksvenske «Mirakelet i Gullspång» ble belønnet med terningkast 5. På Filmhjertes facebook-side har det også kommet små drypp med raske vurderinger av flere av filmene som er vist/vises denne uka på filmfestivalen i Tromsø. Sjekk facebooksidene for oppdateringer.
I dagens tre bloggposter trekkes tre britiske filmer frem, og først ut i denne saken er «HOW TO HAVE SEX», men flere andre filmer som er sett på TIFF som anbefales sterkt er japanske «PERFECT DAYS», tyske «THE ZONE OF INTEREST», kanadisk-koreanske «RICEBOY SLEEPS», franske «THE LOST BOYS» og gjerne også den beksvarte franske komigrøsseren «VINCENT MUST DIE».
Flere av filmene er også på vei inn i ordinær norsk kinodistribusjon («Riceboy Sleeps» – som er en nydelig film – og «Vincent Must Die» har for øyeblikket ikke fått planer om norsk kinodistribusjon. Skandale! Få de på!).
Sjekk forsiden på filmhjerte.blogg.no for omtalen av de to andre britiske filmene; «All of us Strangers» og «Scrapper».
Kort filmanmeldelse: HOW TO HAVE SEX
Film: How to Have Sex Storbritannia/Hellas, 2023, Komidrama, 1t 38m
“UNGDOMMELIG RÅSKAP I BEFRIENDE ENERGIBOMBE”
Et imponerende britisk oppvekstdrama, eller coming-of-age som vi jo liker å kalle det. Her er det ungdomsfylla i syden, lettkledde kropper, strobelys, pumpende partymusikk, rølp, dans og, ja, hva tror du? Tittelen er nok dog av det mer vågale slaget enn hva selve filmen serverer, så ingen grunn til å frykte at denne filmen er hentet fra sjuskete voksensider på nett. De tre britiske tenåringsjentene Tara, Em og Skye drar til Kreta for å feste, og for Taras del; bryte jomfrudommen. Forventningene er selvsagt skyhøye, så da spørs det om ferien svarer til forventningene? Vel fremme på det festklare hotellområdet blir jentene raskt kjente med de noen få år eldre britiske guttene Badger og Paddy.
How To Have Sex er et høyenergisk ungdomsdrama med mye adrenalin, som setter et søkelys på ungdommens festkultur, grensesetting, forventninger og forventningspress. Det er en film med en god duse humor i seg, men har også en både mørk og alvorlig undertone i seg utover i filmen. Det er nok mye flere kan kjenne seg igjen i her fra ungdomstiden, selv om ungdommene i filmen muligens er litt vel ville og frigjorte av seg.
I den ene av hovedrollene som Tara gjør Mia McKenna-Bruce en knakende god og sjarmerende figur, og formidler både forventninger, glede, bekymringer og et vidt spekter av følelser på en svært så ektefølt måte. Filmens klovneinnslag står Shaun Thomas for med rollen som den godhjertete Badger, mens Samuel Bottomley som den attraktive men sleipe Paddy er ikledd rollen som badguy/hunk, og begge er med på å løfte filmen. Filmens flotte foto, klipp og lyd gjør filmen både fartsfull og stemningsfull. En definitivt severdig film som både underholder og engasjerer. At filmen ble prisbelønnet under festivalen i Cannes i fjor borger for kvalitet.
♥
♥
♥
♥
♥
–
Norsk kinopremiere 19. januar.
Rop ut i kommentarfeltet om du har synspunkter om filmene eller har noe annet å melde
Tekst: Lars Jørgen Grønli / filmhjerte.blogg.no. Foto fra filmen: Pressefoto.
larsgronli ætt hotmail dått com / tlf 950-23-181
Historien regissør Maria Fredriksson har satt sammen er så absolutt både utrolig, underholdende, spinnvill, og ikke bare en smule fabelaktig. Den kunne nesten vært tatt rett ut av fiksjonens verden, men er altså sann, selv om den formelig kunne vært skrevet som ren fiksjonsfabel og vært servert som en “Twin Peaks”-føljetong.
Skjønt, noen lyver – og det peker vel muligens filmen på?
Søstrene Kari og May sjarmerer nok de aller fleste, selv om de er dypt religiøse. Foto: Pressefoto
Mirakelet i Gullspång er historien om de to eldre søstrene May og Kari fra Lakselvdalen i Troms som via flere tilfeldigheter, og etter deres eget utsagn “et tegn fra Gud, treffer en kvinne i det lille svenske tettstedet Gullspång, en som er kliss lik storesøsteren som døde for 30 år siden. Olaug, heter hun, er til og med født samme dag som den avdøde søsteren, og hun har vokst opp i bygda rett over fjorden hjemme i Troms! Flere andre sammenfallende opplysninger matcher hverandre. HVEM er hun?
Dermed starter et omfattende detektivarbeid hvor Fredriksson følger søstrene gjennom en periode på flere år, og Olaug reiser til Troms og besøker folkene der. Det blir en heidundrande berg og dalbane av følelsesmessige konsekvenser for de involverte. Det som starter som skikkelig feelgood og med varme, utvikler seg etterhvert i svært utrivlige og dramatiske retninger.
Det sås for eksempel sterk tvil om hvorvidt storesøsteren som døde tok sitt eget liv slik alle har trodd. Etter en tid kommer også sjokkerende motstridende opplysninger frem.
Men kan vi stole på de? Som filmen viser er ikke alle overbevist om hva som er fakta.
De fleste som så filmen lurte nok idet de forlot salen på hva i all verden det var de nettopp hadde sett. For dette er en i særdeleshet merkelig historie, som man vil huske lenge.
Påstander om løgn, juks og manipulasjon kommer, dog avdekker filmen ikke noe slikt, men peker muligens likevel mot at noen lyver så det renner?
Det er nettopp her Fredriksson bommer litt, for med alt som har kommet på bordet er det opplagt flere ting som burde blitt belyst. Det er mye som sikkert ikke er tatt med i filmen, men kanskje av en årsak? Hvorfor graver ikke regissøren mer?
Man kan spekulere på om hvorvidt regissøren på en subtil og snill måte kanskje peker på en person, uten å åpenlyst si det for å skåne. Blant publikum etter filmen hørte jeg blant annet det nevnt.
Ikke vet jeg, men av de involverte i filmen kommer iallefall de to søstrene May og Kari utvilsomt best fra det når publikums sympati, empati og virtuelle kjærtegn deles ut, særlig den ene av de to er virkelig bare nydelig – mens en annen slik fremstilt i filmen virker både kald, kynisk og egentlig nokså uspiselig, kanskje til og med utilregnelig, hørte jeg noen mene. Men som sagt, jeg vet ikke.
Mirakelet i Gullspång er iallefall en særegen historie, en historie med mye humor og vitt, skarpe kommentarer og et hendelsesforløp med flere skarpe svinger. På disse områdene gjør regissør Fredriksson et mesterlig stykke arbeid.
Det er ingen klisjeer, og måten hun får de involverte til å åpne seg og være naturlig foran kamera er kruttsterkt levert. Historien ryker det av! Mirakelet er ei gåte. Eller er det en oppklart sak? Allerede er filmen en suksess, da den nettopp vant den svenske filmprisen Guldbaggen for beste dokumentar.
Mirakelet i Gullspång-gjengen på TIFF. Av hovedpersonene i filmen var Kari og May tilstede i Tromsø, mens Olaug ikke var med. Foto: Lars Jørgen Grønli
Mirakelet i Gullspång åpnet TIFFs Films from the North-program. På scenen, fra venstre mot høyre, sammen med TIFFs Film fra nord-sjef Astrid Aure (t.v.) ser vi filmens regissør Maria Fredriksson, fire av søskenflokken fra filmen, samt (tror jeg) produsent Ina Holmqvist. Foto: Lars Jørgen Grønli
Se filmen når den kommer på kinoer landet rundt i starten av februar, dette blir utvilsomt et hett samtaletema. Forøvrig, før publikum ruslet ut av visningen på et nesten fullsatt Hålogaland Teater der filmen ble vist, runget det unison øredøvende og stående applaus til filmen og delegasjonen fra filmen som gjestet TIFF.
I dokumentaren følger vi filmens regissør Mohamed Jabaly fra Palestina, som kjemper mot det norske UD/UNE om retten til å få bo og arbeide i Norge som filmskaper, ettersom han etter tre år i Tromsø får varsel om utkastelse. Ettersom han ikke har en formell filmutdanning møter han et strikt regelverk og stengte dører, og siden grensen til Gaza er stengt kan han ikke reise hjem. Han er strandet i Tromsø, som han snart ser på som sitt andre hjem. Han viser i filmen hvordan miljøet rundt filmhuset Tvibit i Tromsø gir han uvurderlig hjelp.
Det er ingen tvil om at Mohamed er både veldig sympatisk og positiv, med lyst til å kunne være fri og kreativ som filmmaker og menneske. Humøret og pågangsmotet hans smitter og gjør han godt likt på tvers av språkbarrierer.
Desverre blir filmen for fragmentert, alt for personlig videodagbokstil og for lite engasjerende, selv om man utvilsomt heier på Mohamed underveis og føler vrede eller i det minste er hoderystende mot UD og den norske staten som ikke ser på han som god nok. Det ville dog løftet historien syns jeg om kampen mot systemet hadde blitt mer satt til veggs og utfordret i det vi ser, og noen momenter blir for utydelige.
Som sagt er Mohamed ytterst sympatisk og lett å like, noe som gjør selvdokumentaren hans lystigere enn den fort kunne blitt. Andre halvdel er også markant bedre enn de første 45 minuttene, og et par sekvenser helt mot slutten av filmen er både så rørende og emosjonelt at de løfter helhetsinntrykket vesentlig. Et klipp der Mohamed nettopp har fått passert grensen gjør inntrykk og provoserer, mens en gjensynsglede varmer stort og er filmens sterke høydepunkt.
Ja, jeg kjeder meg tildels av og til i løpet av de 90 minuttene, og syns (kanskje litt slemt sagt) at det burde vært mulig å fått en bedre åpningsfilm. Fjorårets “La elva leve” var til sammenlikning av et annet kaliber. Når så det er sagt, filmen er likevel selvsagt av en relevans da den i tillegg til å være en film om filmarbeid, foregår delvis i Tromsø, men også er en historie om tilhørighet, identitet og håp om fred.
Filmen er utvilsomt god Tromsø-reklame, både med tanke på Tvibit, filmmiljøet i byen, natur og folket. Vel, kanskje unntatt en gretten gammel gubbe i snøkovet, he he, mens det norske systemet i UD og utlendingsnemda ikke kommer like godt fra det.
Jeg hadde nok ikke forventet det da jeg gikk og så filmen med veldig lave forventninger, for jeg ble positivt overrasket. Først og fremst er hovedgrunnen at førsteinntrykket Mohamed gir er veldig godt, det er ikke mulig å ikke like han, og filmen engasjerer ihvertfall nok til at jeg ønsker han all lykke og hell videre. Filmen er totalt sett verdt å se, ihvertfall om den kommer andre steder enn på kino.
Helhetsvurderingen av filmen hans blir ikke mer enn helt midt på treet, men jeg tipper filmen slår godt an særlig i Tromsø ihvertfall der Mohamed er godt kjent for byen etter mye medieoppslag gjennom årene hans i nord, og mange syns nok den er fin. Det er den i grunn også, en varm film, med refleksjoner, humør og litt poesi, men ikke helt min type film. Jeg er litt streng, for slutten er svært solid og kroner historien såpass at det kunne vippet til en firer.
Filmen ble sett på pressevisning noen timer før premieren i en så godt som tom Fokus 1, som er kinobyggets aller største sal. Kun 8-9 sjeler tilstede gav ingen festivalstemning ihvertfall.
Gi lyd i kommentarfeltet om du er enig eller ikke, eller har noe fornuftig å melde
Her er filmene Filmhjerte har store forhåpninger til under årets filmfestival i Tromsø. Det nærmer seg med stormskritt årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) – og Filmhjerte er med på laget også i år!
Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no larsgronli ætt hotmail.com/ 950-23-181 Alle logoer tilhører TIFF. Filmbilder: Lånt fra tiff.no. Tekstredigerte tiff-logoer/bilder: Filmhjerte.blogg.no
I denne bloggposten får du servert Filmhjertes “filmfestivalguide” for den 34. utgaven av Tromsø International Film Festival. Under finner du en håndfull hete filmtips fra årets festival, flere filmtips, samt andre tips med glimt i øyet til festivalen som arrangeres fra 15.-21. januar.
Årets program består som vanlig av ganske mye forskjellig, og selvsagt er ikke alt av interesse, men som vanlig bruker det også å dukke opp filmer underveis man ikke hadde særlig troen på, som likevel viste seg å være fantastiske filmer. Nettopp det er noe av det beste med en såpass stor og omfattende filmfestival, å ta til seg tips underveis og ta sjanser på filmer man ikke har hørt om før. I jungelen av spillefilmer, kortfilmer og dokumentarer i festivalprogrammet presenteres her en del filmer undertegnede har blinket seg ut fra årets program. Det blir både norsk, britisk, amerikansk, islandsk, mellomeuropeisk, søramerikansk og asiatisk film.
Filmtipsene baserer seg på magefølelser og omtaler undertegnede har lest og hørt om filmene, ettersom jeg ikke har sett de ennå. Disse filmene er filmer som på en eller flere måter har pirret interessen, og som jeg venter med spenning på. Som vanlig er festivalprogrammet lest grundig, og noen filmskatter er forhåpentligvis plukket ut også dette året. Omtaler fra TIFFs programkatalog i kursiv og innrykk. Husk at de fleste filmene på TIFF som oftest vises med kun engelske undertekster, mens engelskspråklige filmer ofte er uten tekst. Avslutningsfilmen har derimot vært tekstet på norsk alle gangene jeg har sett de, og noen ganger har filmer som snart kommer på norsk kino rukket å få norsk tekst.
FØRSTEVALGENE (i tilfeldig rekkefølge)
ALL OF US STRANGERS
Ny britisk film av regissøren bak fine filmer som «Weekend» og «45 år». En film som formodentlig har både spenning og mysikk over seg, som virker både pirrende, mystisk og forlokkende, samtidig som dette fort kan være en veldig følelsesladet fortelling om identitet, savn og nære relasjoner.
Filmen følger Adam (Andrew Scott), en manusforfatter i begynnelsen av 40-årene som bor alene i en moderne byblokk i London. Han er hjemsøkt av minner fra barndommen og tapet av foreldrene sine, som ble drept i en bilulykke da han var 12 år gammel. En dag drar han tilbake til området han bodde i, og oppdager til sitt store sjokk at alt er som før, og foreldrene lever, og han møter den mystiske og sjarmerende naboen Harry. Men kan alt dette virkelig være sant? Andrew Scott og Paul Mescal i hovedrollene lover også veldig godt.
All of Us Strangers er vakkert filmet og har en stemningsfull atmosfære. Regissør Andrew Haigh skaper en følelse av desorientering og spenning. Filmens bruk av farge, lys og skygge er spesielt slående. Andrew Scott og Paul Mescal (Aftersun) er perfekte i sine roller, og tilfører stor dybde og nyanse til karakterene.
MIRAKELET I GULLSPÅNG
En svensk-norsk dokumentar, men med noe mystisk over seg ut fra omtalene, som virker veldig spennende, og lover noe man ikke før har sett. I tillegg, for et nordnorsk publikum, er jo dette med en lokal vri siden de to søstrene i filmen er fra Troms fylke. De to første av tre visninger er allerede solgt ut, så denne filmen blir det kø på!
I programomtalen står det;
Det som begynner som en helt utrolig familiegjenforening tar flere brå vendinger og utvikler seg til en dramatisk fortelling om arv og miljø, familiehemmeligheter og vårt behov for å ha noe å tro på – ulikt alt du har sett før!
Et tegn fra Gud får de to norske søstrene May og Kari fra Lakselvdalen i Troms til å kjøpe leilighet i den lille svenske byen Gullspång. Sjokket inntreffer når de møter selgeren av leiligheten: Olaug, som hun heter, er nemlig prikk lik deres storesøster som døde 30 år tidligere. Ikke nok med det, hun er også født på samme dag som den avdøde søsteren. Mirakel eller mysterium – nå starter jakten på sannheten i alt det uforklarlige.
Maria Fredriksson følger søstrene tett over flere år, og arbeidet med filmen blir etter hvert et nitid detektivarbeid med store følelsesmessige konsekvenser. Denne forbløffende og fengslende dokumentaren viser en virkelighet som overgår fiksjonen, og Fredriksson formidler med hjertevarme, skarpt blikk og vidd.
THE HOLDOVERS
USA. Endelig er regissør Alexander Payne tilbake med ny film, noe som selvsagt er av interesse. Paynes filmografi kan skilte med flere suksesser som de morsomme, rørende og fine «Hva angår Schmidt» (2002), «Sideways» (2004), «The Descendants» (2011), og «Nebraska“» (2013), samt den kanskje ikke riktig like vellykkede men brukbare «Downsizing» fra 2017. «The Holdovers» fikk nettopp Golden Globe-priser både for beste mannlige og kvinnelige skuespillere.
Veteranen Paul Giamatti i hovedrollen burde bety kvalitet. Det har altså allerede vært en god del positiv buzz rundt denne filmen, og filmen har blitt anbefalt meg.
Historien som skal foregå på grytidlig 70-tall omhandler kort fortalt forholdet mellom en gretten lærer og en vrang tenåring på en kostskole under julehøytiden i 1970. Et uventet vennskap oppstår selvsagt, i dette som omtales som “et relasjonsdrama som både i stil og fortelling skaper assossiasjoner til gode, amerikanske 70- og 80-tallsfilmer som egentlig ikke lages lenger”. Trolig et både varmt, lekent og humoristisk drama som man absolutt bør få med seg.
Dette er avslutningsfilmen på TIFF lørdag, samt en visning søndag. Går man glipp av den på TIFF er ventetiden likevel kort, da filmen har ordinær norsk kinopremiere 26. janaur.
THE LOST BOYS
Belgisk/fransk fengselsdrama med uvanlig vinkling. Dette virker som et spennende oppvekstdrama med mye dramatikk, adrenalin, sinne og undertrykte følelser. De såkalte “coming of age”-filmene, som jeg antar denne filmen vil kunne klassifiseres som, har ofte vist seg å være glimrende filmer, så denne er forventningene gode til.
Den internasjonale tittelen «The Lost Boys» gir dog ikke helt samme tolkning som den franske originaltittelen som er «Le Paradis», som trolig spiller mer på at den harde fengselsrealiteten slett ikke tillater det skjøre paradiset disse guttene bygger seg.
Den ene hovedrollen spilles av den fortsatt ferske Khalil Ben Gharbia (født 1999), som begynte å stige i stjernegradene etter å ha spilt i den svenske kortfilmen «The Night Train» («Nattåget», 2020, som forøvrig ble vist på TIFF). Etter det har han bl.a. spilt en sesong i «Skam France», Netflix-serien «The 7 Lives of Lea», og hatt fremtredende roller i et par bra omtalte spillefilmer («The Lost Boys» og «Peter von Kant»). Ifølge TIFFs presseinfo gjester Gharbia TIFF og Tromsø under årets festival.
Zeno Gratons debutfilm utspilles i et ungdomsfengsel der fysisk kontakt er forbudt. Joe og William forelsker seg – men for å elske hverandre, må de bryte loven.
Filmen går i dybden på de systemiske problemene i ungdomsfengselet, og skildrer de ansattes engasjement for guttene som står i kontrast til det byråkratiske systemet som neglisjerer dem. Når Joe og William gjør opprør mot systemet gjennom å vise sin kjærlighet offentlig, utforsker filmen det uunngåelige sammenstøtet mellom guttene og de harde realitetene.
Gratons evner som regissør skinner gjennom i hans filmatiske teft og hans medfølende fortellerteknikk. The Lost Boys fanger ungdommens, romantikkens og opprørets essens på en autentisk måte. Filmen antyder at kjærlighet som blomstrer på de mest usannsynlige steder kanskje er nøkkelen til å gjøre en tilsynelatende håpløs situasjon om til et flyktig paradis.
SCRAPPER
Dette lukter glimrende! Sosialrealisme fra Storbritannia slår veldig sjeldent feil. I «Scrapper» står forholdet mellom far og datter i fokus, og ut fra omtalen aner jeg en leken film med både fantasi og varm humor, en film som fort kan bli en skikkelig feelgood-opplevelse.
Charlotte Regans første spillefilm er en upolert og utforskende film fortalt fra et barns perspektiv – fylt med humor, attitude og varme!
Scrapper er en film om en 12 år gammel jente som bor alene i Essex etter at moren døde. Hun forsørger seg ved å selge stjålne sykler sammen med en venn. Georgies marginale tilværelse trues da hennes fraværende far dukker opp. Georgie tar motvillig imot ham, og han trer inn i livet hennes som en kamerat som gir gode råd om sykkeltyveri.
THE HOME GAME
Film fra Island slår aldri feil på TIFF! Jeg hadde håpet på mer fra Island enn bare denne, som er en dokumentar og festivalens eneste spillefilmlengdefilm fra Island – men når det er sagt så virker dette som en veldig morsom godfølelsefilm fra sagaøya, og noe jeg utvilsomt vil ha med meg. Er dette en islandsk liten “Heia Tufte-versjon”? Av fire visninger på TIFF er de to første allerede utsolgt, så hiv deg rundt og få billett (eller ta sjansen på sisteminuttbilletter før filmstart, rushtickets).
The Home Game er en munter historie om en impulsiv islending og hans komiske forsøk på å fullføre farens mislykkede prosjekt: Å endelig få landsbyen til å spille en offisiell hjemmekamp på den ubrukte fotballbanen han bygde 25 år tidligere.
I det kvarte århundret som er gått siden fotballbanen ble bygd, har det faktisk aldri vært spilt en offisiell kamp der. Enda. Kari Vidarsson melder på et sjarmerende lag av underdogs til den prestisjefylte islandske cupen, med bare 50/50 sjanse for å få spille på egen hjemmebane. Kari omfavner farens gamle trenerfilosofi og rekrutterer alle som er villige til å spille, inkludert en fisker og sønnen hans, en pessimistisk kirkeverge og en trebarnsmor. Å inkludere en kvinnelig spiller setter kampen i fare, da forbundet ikke tillater miksa lag, noe som resulterer i en rekke hendelser på kampdagen, toppet av et utrolig øyeblikk.
En oppløftende historie om fellesskap og humanisme; du trenger ikke en gang like fotball for å elske denne feelgood-dokumentaren
THE ZONE OF INTEREST
Britisk/polsk/tysk film. En av filmene på årets TIFF som har fått mest omtale er dette dramaet lagt til andre verdenskrigs dager, regissert av engelske Jonathan Glazer («Sexy Beast», 2000 og «Under the Skin», 2013). Andre verdenskrig er tilsynelatende et utømmelig hvelv for filmskapere, det slutter aldri å dukke opp noe nytt og spennende fra disse tragiske årene i historien. Sannsynligvis er dette en gripende og kraftfull historie fra en av historiens mørkeste tider, en film man nok helt klart bør få sett.
The Zone of Interest er en banebrytende og tankevekkende film fra en av historiens mørkeste kapitler.
Jonathan Glazers kritikerroste Holocaust-drama tar oss med inn i det tilsynelatende idylliske hjemmet til SS-kommandanten Rudolf Höss. Familiens smakfullt innredede villa og frodige hage gir inntrykk av harmoni, men filmen viser oss også den store fornektelsen dette livet er tuftet på: de bor ved siden av konsentrasjonsleiren Auschwitz. Folkemordet som begås der presenteres gjennom filmens gripende lyddesign; et mørkt bakteppe til familiens borgerlige idyll. Dette er en emosjonelt ladet film som fanger grusomhetene på en unik måte.
The Zone of Interest er basert på Martin Amis’ roman ved samme navn, og den omdefinerer hva en Holocaust-film kan være. Glazer, en av Storbritannias mest anerkjente filmskapere, har fått frem en skarp og velspilt utforskning av menneskets evne til å fornekte selv de mest uhyrlige forbrytelser. Christian Friedel og Sandra Hüllers strålende tolkninger av ekteparet Höss gir filmen en skremmende autentisitet, og filmen ble møtt med unison begeistring i Cannes.
“OVERDRIVE”-TIPSET, FOR DEG SOM ELSKER GGG..GRØSS OG BLOD!!!
VINCENT MUST DIE
Frankrike. Se for deg at alle du får øyekontakt med prøver å drepe deg. Det er sånn Vincent har det. Splætter, blod, galle og beksvart humor. Garantert ikke en film for alle, men de som elsker TIFFs “Overdrive”-program vil sikkert fryde seg over «Vincent Must Die». Her er det bare å stålsette seg for et fryktinngytende stykke moro
Vincent Must Die er en voldelig affære – her spares det ikke på blod, spy og avføring, og filmen skildrer samfunnets skyggeside. Vi er blitt mer egoistiske og sinte, og denne satiren skrur volumet opp. Det er hentet inspirasjon fra filmer som Invasion of the Body Snatchers og It Follows, og krydres litt ekstra med en god dose mørk humor. Det er en annerledes vri på zombie-sjangeren der grøss, apokalypse, humor og kjærlighet sjongleres på finurlig vis.
WHEN EVIL LURKS
Argentina. Filmer fra søramerika og spesielt Argentina har lenge vært blant festivalfavorittene mine, det kommer mye spennende derifra som passer for de aller fleste. «When Evil Lurks» er derimot IKKE en film for alle, for dette er en skrekkfilm, og ifølge TIFF er filmen det mørkeste, ekleste og mest groteske som serveres på årets festival! HO HO! Dette MÅ jeg selvsagt se, og jeg gleder meg med skrekkblandet fryd. Det lukter spektakulært galskap. Programomtalen legges herved ved:
When Evil Lurks følger brødrene Pedro og Jimmy som konfronterer en ond kraft. Dette er starten på en marerittaktig kamp for overlevelse og et desperat forsøk på å unnslippe en ustoppelig demon.
To brødre hører skudd på eiendommen. De undersøker saken, og finner et lik – en mann har blitt delt i to. Dette er starten på et handlingsforløp som fører oss rett inn i det mørkeste, ekleste og mest groteske som serveres på årets festival — dette er absolutt ikke en film for sarte sjeler!
Demián Rugnas When Evil Lurks er en oppfinnsom og nyskapende skrekkfilm. Den er full av fantastiske praktiske effekter og et knippe genuint brutale øyeblikk. Dette er er ekstraordinært dyster og sjokkerende film. Den inneholder scener som utfordrer og overrasker oss, og mange øyeblikk vil bli hengende igjen lenge etter at rulleteksten er over.
FLERE TITLER Å SERIØST VURDERE FRA TIFF-PROGRAMMET
PERFECT DAYS
En visuell symfoni loves det, i tyske Wim Wenders japanske drama om en helt vanlig mann som jobber som renholder av offentlige toaletter i Tokyo. Han lever et ukomplisert liv, og finner glede i sine daglige rutiner. Men når hans niese dukker opp, forrykkes balansen i livet hans.
Dette er ifølge programomtalen en gripende film om menneskelige relasjoner og det enkle liv. Jeg syns dette høres ut som en både vakker og smått forførende fortelling, med et forventet flott soundtrack. Film fra Asia, særlig Sør-Korea og Japan, har jeg fått øynene opp for i løpet av de senere årene, og jeg skal helt klart prøve å få denne filmen inn på min ukeplan under TIFF, for dette er trolig ganske sjarmerende hverdagsliv skildret på en livsglad måte.
A RAVAGING WIND
Utradisjonell roadmovie fra Argentina, og også her er forholdet far-datter i fokus, og trolig far-sønn. Her ligger en mulig ny uslipt argentinsk perle. Dette skal være en lavmælt film, kanskje også litt provoserende, der det usagte tillegges stor betydning. Og det gjør det sikkert lettere å henge med også om man slipper mye tung dialog Det virker også å være en film med fint foto. Argentinsk landskap gjør seg ofte godt på film.
I dette stille, men sterke dramaet skildres det komplekse forholdet mellom to fedre og deres barn strandet på den solstekte argentinske bygda.
På den støvete landeveien møter vi 18 år gamle Leni og hennes predikantfar. De bor i bilen de har kjørt mange mil i for å spre Guds ord. En dag stopper bilen deres fullstendig opp, og de må overnatte i en rusten garasje hvor El Gringo og hans underkuede sønn tar på seg oppdraget med å fikse det mekaniske problemet. Deres totalt motsatte liv vekker en storm av undertrykte følelser i unge Lenis skjermede og religiøse liv, og baner vei for en frontkollisjon med hennes dominerende far!
BENEDICTION
Britisk biografisk film fra 2021 (men den siste filmen regissøren fullførte før han døde i fjor står det), i bolken “Kritikeruka” (filmer valgt av en filmkritiker). Kanskje ikke den filmen som trigger meg aller mest i utgangspunktet, men den har definitivt momenter ved seg som kan være ganske interessant og spennende å bivåne. Dessuten er jo regissør Terence Davies (som døde i oktober 2023) omtalt som den store Liverpool-regissøren i historien (og ja, det er et pluss i min bok).
“Benediction” er en sterk antikrigsfilm, om en mann som tok til orde mot den groteske ofringen av en generasjon unge menn på Europas slagmarker. Den er også en fascinerende skildring av forbudt kjærlighet mellom menn i Storbritannia, før, under og etter verdenskrigene.
Filmens handling er en historie basert på virkelige personer jeg ikke har kunnskap om fra før. Den omhandler “krigspoeten” Sigfried Sassoon, kjent som en av de største britiske krigspoetene, som bearbeidet krigstraumer fra første verdenskrig til stor poesi. Filmen forteller videre hva krig gjør med folk og hvor lenge det preger dem etterpå. At filmen blander arkivopptak fra krigen (reelle opptak antar jeg) er noe jeg er spent på om funker eller ikke, mens skildringene av krigens etterdønninger og den forbudte kjærligheten kan vise seg å være gripende og spennende.
FOREVER – FOREVER
Film fra Ukraina. Kanskje litt melankolsk og samtidig fartsfull film om ungt adrenalin og brytningstiden mellom ungdom og voksen.
En gjeng rebelske ungdommer streifer gjennom et Kyiv på 90-tallet i en feiring av ungdomstida, av flakkende øyeblikk – og av de som varer evig. Forever-Forever er dedisert til alle tenåringer på 90-tallet og kan tolkes som en feiring og utforskning av det å være ung, av viktigheten av å ta vare på de flyktige øyeblikkene i livet, men også de som varer evig.
HOUNDS
Marokko (fransk/berbisk tale, engelsk tekst). Filmen vant prisen Un certain regards på Cannes 2023, som er et kvalitetsstempel i seg selv. Trolig en film fra en hverdag fjern for de fleste her hjemme. Fra Casablancas skitne og lugubre strøk får vi servert en far-sønn-historie som jeg aner inneholder både litt action og en god dose sitrende spenning samtidig som den gir noe å tenke på. Filmen sies også å være et realt punch i magen. Den virker iallefall absolutt verdt å se.
Når et oppdrag går fryktelig galt, kjemper far og sønn for overlevelse gjennom en endeløs natt i Casablancas mørke bakgater. Hounds er en styggvakker klaustrofobisk odyssé som kaster seeren inn i en labyrint av overtro og forfall, og som brutalt utvisker grensene mellom rett og galt.
PUAN
Tragikomisk filosofisk komedie fra Argentina. En rutinert universitetsprofessor havner selv under lupen når en ung konkurrent dukker opp i kampen om en ledig toppstilling ved universitet i byen Puan, og utenfor råder kaos i det argentinske samfunnet. Om humoren sitter her kan denne filmen absolutt være både vellykket og morsom tidsbruk, for flere argentinske filmer jeg har sett fra de siste 10-15 årene har inneholdt mye humor som er lett å relatere seg til eller lett å la seg underholde av. Jeg tror «Puan» kan være en litt småvittig film.
RICEBOYS SLEEP
Film fra Canada, med engelsk og koreansk tale. En film som trolig sentrerer rundt integrering, det å passe inn, identitet og tilhørighet – eller mangelen på det?
Riceboy Sleeps er en rørende fortelling om en koreansk familie i Canada på 1990-tallet. Filmen fanger de intrikate sidene ved innvandrerlivet og vever dem sammen med savnet av en far og en følelse av isolasjon.
Har merkelig nok ikke fått noen planer om norsk kinodistribusjon, men dette er en film jeg har sett en del gode omtaler av.
THE SWEET EAST
USA. Filmen vises med norsk undertekst på TIFF. En komedie jeg vil tro er bitende og syrlig, med mye å trekke på smilebåndet til. Simon Rex som er å se i en av rollene tror jeg også passer som hånd i hanske i sin rolle. Filmen dukker nok opp snart på norsk kino. Dette ser morsomt ut!
High School-eleven Lillian havner i en gjennomsyret Alice i Eventyrland-situasjon. Hva får du dersom du legger sammen en nynazist med et Lolita-kompleks, to ultra-woke narsissistiske filmskapere og en gjeng med muslimer som bor på en gård og viber til nittitallets Eurodance? The Sweet East.
Hovedpersonen Lillian, en karismatisk high school-elev spilt av Talia Ryder, rømmer fra en skoletur i Washington DC og havner midt i et surrealistisk helvete, der hun støter på blant annet nynazister, anarkister og pedo-ringer. I en reise gjennom USAs østkyst får vi servert en ekstrem og komisk karikatur av et polarisert amerikansk samfunn, en hemningsløs film som ikke redd for å tråkke noen på tærne!
The Sweet East er visuelt stilig og balanserer elegant mellom humor og skarphet. Med en magnetisk rollebesetning, inkludert Jacob Elordi (Euphoria), Ayo Edebiri (The Bear) og Simon Rex (Red Rocket, Scary Movie), leverer filmen et ensemble som gir liv til de bisarre karakterene. Filmen er et sammensurium av roadtrip og coming of age-sjangeren med kulturkrigen og radikaliseringen i USA som bakteppe. Her settes alt på spissen!
WOLLY (Original tittel: SAU)
Norsk dokumentar om, ja nettopp, sauer! Virker som en litt småkoselig film om nærheten til god gammeldags gårdsdrift, og om å verdsette et dyr veldig mange ser på mest som mat. Om det passer vil jeg prøve å få sett denne også.
ANDRE FILMER VERDT Å VURDERE
Må også nevne de to norske kinofilmene Hør Her`a! (den skal vistnok være ganske morsom!) og dokumentardronning Margreth Olins nye og populære Fedrelandet som man får en ny sjanse til å få med seg, samt kortfilmprogrammene (FFN – Shorts) der noen skikkelige spenstige og varme overraskelser kan ligge på lur.
Kortfilmene Boys(vises på Shorts 4) og Every Summmer Ends (vises på FFN – Young directors/Student films) fra Sverige, og norske Cock (vises på Shorts 2. Original tittel er Kuk (!), ja den heter faktisk det!) virker interessante eller artige…
Er du fan av Coen-brødrenes filmer byr årets festival både på festivalbesøk av selveste Ethan Coen, den ene av de to brødrene, samt et retroprogram med flere av brødrenes fabelaktige filmer. Her kan nevnes den uforglemmelige og kultforklarte Fargo (1996), den Oscar-vinnende, pustfrarøvende, full av sitrende spenning, vold og humor, No Country For Old Men (2007) eller en av deres mer glemte filmer, den vistnok visuelt lekre og skøyeraktige The Hudsucker Proxy (1994).
Årets dristigste filmtittel på TIFF: Den britiske høyenergiske ungdomsfestfilmen How To Have Sex, som vant filmpris under festivalen i Cannes, med tematikk rundt festkultur, forventningspress, sexpress og aksept, så dette er en kvalitetsfilm selv om tittelen nok er på spissen. Dog må den muligens se seg slått i konkurransen om mest vågale tittel av den norske 7 minutters korte/lange(?) Kuk!
ANDRE FESTIVALTIPS
Alle over 15 år kan se film på TIFF. Du trenger kun å kjøpe kinobilletter. Ordningen med festivalarmbånd er avviklet. Trenger du hjelp til billettkjøp kan billetter også kjøpes i infoskranken på Kulturhuset.
INFO, KJØP AV BILLETTER, PROGRAM OG TIDSPUNKTER FINNER DU PÅ TIFF.NO .
7 filmer blir vist digitalt på nett, og kan sees av alle i Norge (Billett må kjøpes). Se oversikt på TIFF.NO.
Det blir desverre IKKE shuttlebuss/taxi i år mellom Hålogaland Teater og Fokus kino. Ha det i bakhodet om du planlegger korte tidslommer mellom filmene. Det tar faktisk noe tid å bevege seg til fots fra HT til Fokus, Kulturhuset og Verdensteatret.
Et godt tips for veldig filminteresserte er å plukke ut visningene fra Lommeprogrammet der det står “I og Q+A”, som vil si at det gis en kort innledning før filmstart, og etter filmslutt blir det en sekvens med spørsmål (fra salen og TIFFs intervjuer) og svar, ofte med filmens regissør eller en skuespiller tilstede. Dette er alltid av interesse, da det er både interessant, spennende og moro å høre om detaljer bak filmen og lignende.Fra utekinoen på en tidligere filmfestival i Tromsø. Foto: Lars Jørgen Grønli
I år er utekinoen / Winter cinema flyttet til Vervet, like ved Tromsøbrua, på grunn av anleggsarbeidet på Stortorget. På utekinoen blir det blant annet gratis visninger av «Løvenes konge» og den norske storfilmen «Sulis 1907» lørdag 20. januar. Husk varme klær!
Billettprisene er desverre noe stive, som vel gjenspeiler tiden vi lever i. Har du tenkt å se for eksempel 10-11 filmer og tror du sparer masse penger på å kjøpe klippekort for 12? Man sparer kun skarve 60 kroner på å kjøpe 12 klipp, kontra å betale 12 enkeltbilletter. 1620 koster det for klippekort på 12 filmer, mens enkeltbilletter koster 140 kroner pr billett. Skal du se 10 filmer og er usikker på om du blir å se flere, ikke kjøp klippekortet og risiker å bli sittende med klipp du ikke får brukt. Rabatt på 60 kroner for 12 filmer er ikke mye å skryte av…For studenter er det dog litt rabatter, noe som er positivt. – Er du derimot umettelig på film og kjøper klipp på 22 filmer er det noe å spare. 22 enkeltbilletter vil koste 3080 kroner mens klippekortet for 22 filmer koster 2750 kroner, altså en besparelse på 330 kroner, dvs litt over to filmer gratis. Skal du se 10-11 filmer og har noen å dele det største klippekortet med er det jo litt å spare da også. 11 enkelt vil koste 1540 kroner, mens med klippekort med 22 klipp der du deler kortet med en annen vil 11 filmer koste deg 1375 kroner og du sparer da 175 kroner. .
Så til spørsmålet alle selvsagt har lurt på etter å ha lest bloggposter fra tidligere festivaler Hvor finner jeg den beste festivaldassen?! Tja, si det, men et råd er å styre unna de trange og klaustrofobiske dassene med innsyn på Verdensteatret, om ikke nøden er som størst. Fokusdassene oppe er heller ikke veldig innbydende, men også på biblioteket vegg i vegg med Fokus, Kulturhuset og nede på Fokus utenfor salene er det muligheter
Skal du ha kaffe med deg på Kulturhuset? Ta heller turen over gata til Fokus og få med en kaffe fra kinokafeen, den både smaker bedre, mye bedre, og er større, enn den sure kaffen som er å få tak i på Kulturhuset. .
Det beste stedet å chille mellom filmvisningene? Tromsø har vel – noen – utesteder så det finns sikkert et sted å gjøre av seg, men bibliotekt igjen, aulaen nede på Kulturhuset og kafèene på VT, Kulturhuset og Fokus blir nok folksomme til tider
Husk hvis du skal se mye film, på TIFF er det “lov”, det vil si helt normalt, å ha med seg niste Det blir raskt svinn på kontoen og magre lommebøker om dagens frokost, lunch, middag og kvelds skal konsumeres etter kjøp på Narvesen, 7-eleven eller et av byens serveringssteder fra ukestart til ukeslutt.
Under (og etter) TIFF blir det korte (og lengre) filmomtaler og filmanmeldelser, og eventuelt annet festivalstoff, her på filmbloggen. For oppdateringer fra Filmhjerte.blogg.no kan du følge FILMHJERTE PÅ FACEBOOK
Du kan også følge undertegnedes kontoer på INSTAGRAM (@Larsgronli) og X (tidl. twitter) (@LarsJG) for filmrealtert innhold i løpet av festivaluka.
Kommentarer mottas gjerne i kommentarfeltet, vi preikes!
Det er litt over en måned igjen til vinterens vakreste filmeventyr; Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF), som går av stabelen i uke 3 i januar. Før den tid vil det som vanlig etter at undertegnede har finstudert programmet som slippes om noen uker, bli en aldri så liten gjennomgang her på Filmhjerte med tips til filmer å få med seg under TIFF 2024, samt annet festivalstoff.
Noen ting vil være som tidligere på TIFF, mens noen endringer er nye av året. Så, i tilfelle noen har gått glipp av det:
Utekinoen blir ikke på Stortorget. På grunnn av at kommunen snur opp ned på torget og graver både her og der ser sentrum helt herja ut. Men det skal bli så fint til slutt sier de, så vi får tro på det. I alle fall kan det ikke være utekino på Stortorget i januar. Ny lokasjon for TIFFs populære utekino blir dermed på Vervet, det gamle verftsområdet like i nærheten av Tromsøbrua, hvor en ny bydel er under utvikling. Det blir nok ikke helt det samme som på Stortorget, mindre “drop in” av publikum, og kanskje mindre synlig i bybildet, men det kan jo bli bra. Et av byens beste bakerier – det beste vil nok mange si – får man for eksempel anledning til å besøke samtidig, og er man tørst er det vel en fancy ølsjappe også der borte
Selv om både lekre bakverk og leskende drikker kan friste, håper jeg først og fremst det dukker opp noen spennende og interessante filmer på TIFF-programmet fra land som Storbritannia, Sør-Amerika (f eks Mexico og Argentina), Norge, Sverige, og en og annen asiatisk skatt. Sør-Korea og Japan har over flere år bydd på noen solide festivalskatter. Og selvsagt fra Island. Aldri en filmfestival i nord uten en dramatisk eller særegen film fra sagaøya. Og fra rundt om i Europa, her ligger mange ennå skjulte filmfunn. Som vanlig rulles det nok også ut nye filmer fra USA også, og joda jeg digger jo amerikansk film, men går man glipp av noen av de på TIFF dukker nok de fleste av de alikevel opp for norsk publikum senere uansett på flere ulike plattformer, enten det er kino eller strømmetjenester.
Angående USA, så får forresten TIFF en sann regissørlegende på besøk i januar. Den amerikanske filmskaperen Ethan Cohen – som er ene halvdelen av de to Cohen-brødrene, som de vel er mest kjent som, gjester Tromsø, i anledning at TIFF har et retroprogram med noen utvalgte filmer fra Cohen-brødrenes suksessrike katalog. Hvem kan vel glemme den absolutt fabelaktige «No Country For Old Men», som er en av mine filmfavoritter gjennom årenes løp (og sett første gang i Norge på TIFF da den var ny). Å se og høre på “en av de to Cohen-brødrene” vil sikkert være spennende og interessant.
Det nærmer seg i alle fall en ny utgave av TIFF, og det begynner i det små å krible litt i filmmagen
Har du kommmentarer, innspill, tips, hva som helst, angående TIFF? Rop gjerne ut i kommentarfeltet! Eller send en epost til larsgronli alfakrøll hotmail dått com
Tromsø International Film Festival (TIFF) 2023 er historie. Her er en oppsummering av Filmhjertes filmfestivaluke, med anbefalte filmer som gikk på TIFF som du bør se når sjansen byr seg.
Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no
I løpet av uka har over 100 filmer blitt vist på TIFF, og Filmhjerte fikk sett hele 24 filmer. Undertegnede fikk sett alle filmene som ble trukket frem i bloggposten før festivalen!
Flere kjente gjester var innom Tromsø i festivaluka. Fra regjeringen kom kulturminister, utenriksminister og næringsminister, men langt finere besøk var besøk av regissører og skuespillere fra et lite knippe filmer. På (verdens?)premieren på den norske grøsserthrilleren MARERITTET gjestet Herman Tømmeraas Tromsø og Fokus kino.
Kjennere av film fra Island dro kanskje kjensel på skuespiller Thorvaldur David Kristjansson (Thor Kristjansson, fra bl.a. «Life in a Fishbowl», 2014), som spiller hovedrollen i A LETTER FROM HELGA. Regissør Ása Helga Hjörleifsdóttir var også på plass. Den franske regissøren Cèdric Ido hadde også tatt turen til nord, sammen med filmen sin THE GRAVITY (som er en film jeg ikke helt fikk taket på, men et par viktige poenger ble forklart av regissør Ido etter filmslutt da han stilte opp på Q&A). Artist, og nå også skuespiller, Ella Marie Hætta Isaksen fra LA ELVA LEVE var selvsagt også tilstede i Tromsø.
Foto/montasje: Lars Jørgen Grønli
Lengre ned i saken kommer en gjennomgang av de 10 hotteste filmene Filmhjerte fikk se på TIFF, og som får de varmeste anbefalingene.
Men først noen av de som akkurat ikke rakk å bli blant Filmhjertes topp 10 MARERITTET (en ung kvinne i en gammel bygård i Bergen plages av søvnparalyse. På norsk kino fra 17. februar) og A LETTER FROM HELGA (ulovlig kjærlighet på 40-tallet om en gift mann som forelsker seg i den gifte nabojenta) er også verdt å se.
Et knippe filmer som også helt klart fortjener å bli sett og som jeg vil gi et klapp på skuldra til er DECISION TO LEAVE (Sørkoreansk krimdrama med mystikk og strålende pustfrarøvende cinematografi/foto. Norsk kinopremiere 27. januar), JOYLAND (Fra Pakistan med fokus på bl.a. kvinnesyn, mannlig dominans, transefobi og homofobi), LA ELVA LEVE (Ole Giæver sin dramafilm om Alta-aksjonen på tidlig 80-tall og trakasseringen samer har levd med. Kinopremiere 3. februar).
MINSK, som er fra Russland (og Estland/Belarus), er og en film som må anbefales. En til tider intens historie om hvordan er helt uskyldig sivilt ungt par dras inn i volden i opptøyene etter det belarussiske presidentvalget. Filmen er laget som èn eneste lang tagning på 82 minutter, og avsluttes med en skikkelig knyttneve midt i magen.
Se disse når de ankommer en skjerm nær deg, helst på kino! Dette er ti på topp av det Filmhjerte har sett:
10. BRØDRENE JOHANSEN
Kjempeflott dokumentar der vi følger to brødre i en stor søskenflokk gjennom 10 år. Filmen handler om familien Johansen fra den fraflytningstrua lille bygda Kråkrøhamn på øya Andørja i Troms.
Brødrene Johansen er en film om brorskap og tilhørighet. En varm og annerledes oppvekstfortelling, der bygdemenn blomstrer, både ved å bryte og bevare tradisjoner.
I den før så folkerike bygda, som nå huser kun 25 innbyggere, bor familien Johansen. Fem brødre har i et halvt århundre delt gode og onde dager på slektsgården sammen med mor og far. Brødrene Johansen er et hjertevarmt portrett av brødrene, sterkt krydret av høvdingen i huset, mor Kjellrun, som samtidig viser et nord-norsk kystsamfunn og den tradisjonelle fisker- og geitbondens plass i tida vi lever i nå (tiff.no).
En film som løfter det å bo og leve på bygda og i distriktene, om vennskap på tvers av alder, om brorskap og forhold til foreldre og heimplass. Filmen har også mye lun humor samtidig som den er både hverdagslig og 100 prosent reell.
Regissør Trude Ottersen sin første film, Ishavsblod, fra 2016, ble en stor suksess, og ble bl.a. sendt som en serie på NRK.
Jeg fascineres litt gjennom 1 time og 20 minutter med familien Johansen. Om filmen om brødrene kinodistribueres er usikkert, men sannsynligheten for at den kommer på NRK er nok god. Oppdatering: Ifølge en artikkel i Nordlys er det aktuelt med kinolansering i april om alt går etter planen.
9.LIVING
Bill Nighy er briljant i rollen som en byråkrat i London på 50-tallet som får nedslående nyheter fra legen, og et nytt syn på livet. En ganske fin film om å leve mens man kan. Soundtracket er ikke det beste, faktisk litt småirriterende, men en veldig god film, både vittig innimellom og sørgmodig, men også levende. Nighy ble mandag Oscar-nominert for rollen sin.
Dato for norsk kinopremiere er uvisst.
8. THE FABELMANS
Slett ikke verst semi-selvbiografisk oppvekst-historie fra mesterregissør Steven Spielberg. Er nominert til Oscar for blant annet beste film, regi og manus, og ingen bør overraskes om den stikker av med en eller flere av prisene.
Michelle Williams er nydelig og vidunderlig i rollen som Sammys mor, og ble Oscar-nominert, mens Gabriel LaBelle (20) storspiller i hovedrollen som den unge ambisiøse filmskaperen Sammy Fabelman. Må også nevne Paul Dano som gjør en flott birolle som faren. Ankepunktet mot filmen er at den nok er i lengste laget med sine 2 timer og 31 minutter.
Premiere på norske kinoer for THE FABELMANS er 3. februar.
7. FUNNY PAGES
Ganske vittig og humoristisk kølsvart komedie der vi tas med i undergrunnen av tegneserieskapernerder.
Det er umulig å ikke bli sjarmert av Daniel Zohlgadri i hovedrollen som den sympatiske og dumsnille tenåringen Robert, som bestemmer seg for å prøve lykken som tegneserieforfatter. Han dropper ut av skolen, får seg en midlertidig jobb, flytter hjemmefra og inn i en møkkete kjellerleilighet sammen med to skapninger som knapt har sett dagslys.
Den fascinerende nedstigningen i tegneseriemiljøet i Funny Pages kommer med en stank på lasset: Her finnes flere figurer som knapt har sett dagslys, svette hentesveiser og kompromissløst drøye seriestriper. Og alt er til tider gresselig morsomt (tiff.no).
Usikker på om denne kommer på kino i Norge, men film fra USA burde vel være mulig å oppdrive etterhvert ;p
Japansk bekmørk krimkomithriller, som for Filmhjertes del var den største positive overraskelsen av filmene.
Når to øyboere ved et uhell tar livet av en rufsete omstreifer er det starten på en mørk voldelig spiral og et nett av løgner. Bedre blir det ikke av at de bestemmer seg for å grave ned og skjule liket. Snart ankommer to politietterforskere den idylliske øya, på leting etter den savnede omstreiferen, som selv er rømling og drapsmann.
Flott foto i idylliske omgivelser, bra spenning og mye bekmørk humor. Vikler seg litt inn på slutten men dette er en film som løfter film fra Japan.
Det spørs vel om denne strålende filmen kommer på norsk kino, men hold øyne åpne for visninger på cinemateker, filmklubber o.l. og strømming, den dukker nok opp et sted…
5. THE BANSHEES OF INISHERIN
Året er 1923 – 100 år tilbake – stedet er Inisherin, en fiktiv oppdiktet irsk øy. Der bor to menn, hvis vennskap går mot slutten.
Colin Farrell er strålende i rollen som den enkle pubglade mannen, som fortvilet prøver å bevare vennskapet med bestekompisen sin, spilt av Brendan Gleeson, som plutselig en dag ikke vil være venn med han lengre, og går drastisk til verks for å vise at han mener alvor.
Se også omtale lengre ned på bilde.
Oscar-nominasjoner i fleng, for blant annet beste film, Colin Farrell for beste mannlige hovedrolle, Brendan Gleeson og Barry Keoghan for beste mannlige biroller, og Kerry Condon for beste kvinnelige birolle.
THE BANSHEES OF INISHERIN Kommer på norsk kino fra 27. januar.
4. EMPIRE OF LIGHT
Herlig film som lenge er et kjærlighetsbrev til kino og film, før filmen dreier inn på et par svært dramatiske spor hvor blant annet rasismen som brer seg i England utspilles. Vi følger Hilary, en enslig kvinne som jobber på den fasjonable kinoen i en liten britisk kystby på tidlig 80-tall.
Olivia Colman er som ventet glimrende, om enn ikke riktig like sjarmerende filmen igjennom som man vel først skulle tro. Micheal Ward gjør en fabelaktig rolleinnsats, Oscarverdig spør du meg, som Stephen, en ung og livsglad nyansatt på kinoen.
Fikk kun en Oscar-nominasjon, som i det minste er fullt ut fortjent, for beste foto (beste kinematografi). Filmet i den pittoreske og nydelige havnebyen Margate, dannes det en smakfull innramming av filmen, som er bpde dramatisk og innimellom trist, samtidig som den brer om seg med nostalgisk kinoglede, melankoli og håp.
EMPIRE OF LIGHTKommer på norsk kino fra og med 24. februar.
3. FOREVER (RESTEN AF LIVET)
RESTEN AV LIVET (norsk tittel) har norsk kinopremiere 10. mars.
2. THE BLUE CAFTAN
Foto: rottentomatos.com
En hjertevarm fortelling om en arabisk kaftan-skredder som er homofil i skjul, hans kone og den unge kjekke mannlige lærlingen. Et uventet trekantdrama utspilles mellom de tre, men kanskje ikke slik man forventer det. En fantastisk film som løfter temaer som aksept, respekt, ekteskap, forhold og å elske. En blå kaftan, som er et festplagg, er den “røde tråden” filmen igjennom, og får til slutt en særdeles rørende betydning.
Kommer sannsynligvis på kino etterhvert, men den står ikke på lista over kommende filmer hos filmweb.
1. THE WHALE
Brendan Fraser dere! For et comeback han leverer i rollen sin som den veldig sympatiske, og ikke minst veldig… nei, ekstremt, overvektige, læreren Charlie, som har trukket seg unna folk på grunn av utseendet sitt, skamfølelse og selvhat.
Charlie mistet kontakten med datteren sin da han for mange år siden forlot henne og moren for å leve ut kjærligheten sin med en annen, men nå prøver han å forsones med den mildt sagt trassige tenåringsdatteren.
Hele filmen (untatt et par små scener) foregår i Charlies leilighet, og selv om det vi blir vitne til er både tidvis motbydelig og sjokkerende er sympatien for mennesket Charlie så stor at det er umulig å ikke ta han på alvor, som menneske.
Nettopp at filmen kun utspilles i Charlies lille leilighet gir filmen et lite teater-preg, den er da også adaptert fra et teaterstykke, og noen vil si at dette svekker filmen. For Filmhjertes del betyr ikke det noe særlig, for Brendan Fraser er så til de grader imponerende i rollen, selv om det sikkert kunne vært gjort mer ut av selve historien.
Regissør Darren Aronofsky er kjent for å lage film av samfunnets utstøtte og outsidere, og han vet å lage film hvor han balanserer på den tynne linjen mellom å bevisst være kontroversiell og kanskje sågar spekulativ, eller dypt humanistisk.
Med THE WHALE lykkes han iallefall med å skape et portrett av en mann på vei mot avgrunnen, om han ikke frelses i tide?
Det ble Oscar-nominasjoner også for THE WHALE. Brendan Fraser for beste mannlige hovedrolle, og Hong Chau for beste kvinnelige birolle, og i kategorien for beste sminke og hår.
THE WHALE har norsk kinopremiere 3. mars.
Premieredatoer for filmene er hentet fra filmweb.no, og enkelte datoer kan bli endret.
Foto, der ikke annet er oppgitt: tiff.no, imdb (empire, funny p. poster, og whale).
Allerede tidlig morgen fra klokka 08.45 var det fulle saler på noen visninger, og da ettermiddag såvidt bikket tidlig kveld gikk åpningsseremonien av stabelen utendørs på Stortorget.
Full sal klokka 09.15 på Fokus på «Decision to Leave».
Astrid Aure fra TIFFs Film fra nord innledet årets første kortfilmprogram, Shorts 3. Den svenske «Mother 2.0» («Mamma II») om en far som vil fortelle sin sønn noe er rørende, fin og veldig morsom, og Tromsø/Tromsdalen-innspilte «Avstand» om et par på tur, er også veldig fin. De bør sees og får en varm anbefaling.
Premiere for animasjonsfilm fra Tromsø (!), «Hjemmekontor», av Endre Lund Eriksen (t.h.) som får en blomsterkvast fra Kalle Løchen fra Nordnorsk filmsenter. På scenen var også de flinke jentene som lånte ut stemmene sine i animasjonsfilmen.
Animasjonsfilmen svarte ikke helt til Filmhjertes forventninger, men er Ok. Grafikken/animasjonen er ikke den helt store og figurene ikke særlig bra, men svært kult med Myreng-blokkene, og med sin korte spilletid og en bra historie om et barn som prøver å skjule morens drikking, er det likevel morsomt å få denne med seg.
Hvor mange oppmøtte det var på torget er usikkert, men filmhjerte anslår at rundt 1000 publikummere var tilstede i det kalde men flotte været.
På scenen var det blant annet sang og joik fra Mari Boine, kulturminister Annette Trettebergstuen holdt festtale om TIFF, Tromsø-ordfører Gunnar Wilhelmsen og «La Elva Leve»-regissør Ole Giæver avslørte en ikke klokkeren engelsk
Norges kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (AP) åpnet TIFF.
Samisk sang og magisk joik av Mari Boine.
Mari Boine på scenen i Tromsø
Filmens hovedrolleinnehaver Ella Marie Hætta Isaksen var også på scenen, før samtlige saler på Fokus, samt Kulturhuset, ble fyllt med publikum som skulle se den offisielle åpningsfilmen «La elva leve». Utekinoen er selvsagt også på plass og da undertegnede passerte der litt før klokka 09 hadde de første ungene allerede tatt plass.
“Hallooo Bergen, kan dere høre meg?” Kulturministeren var visst på TV2 mandag aften.
Inntrykket av den mye omtalte filmen fra regissør Ole Giæver er bra.
«LA ELVA LEVE» som forteller historien om Alta-aksjonen og kampen mot utbyggingen av Altavassdraget på tidlig 80-tall er godt fortalt, filmen viser ihvertfall viktige deler av de historiske hendelsene som utspant seg i forbindelse med demonstrasjonene og aksjonen, og filmen lar oss oppleve en god del av den smertefulle trakasseringen samer i Norge har måttet leve med.
Stort sett er det gode skuespillerprestasjoner. Særlig Ella Marie Hætta Isaksen i hovedrollen er glimrende. Undertegnede slet derimot litt med å ta Finn Arve Sørbøe på alvor i en seriøs rolle. Jeg liker absolutt Sørbøe, bare så det er sagt.
Noe mangler vel, men jeg har ikke gode kunnskaper om de faktiske forholdene. Filmen er i alle fall helt klart verdt å se.
Filmhjerte.blogg.no mener det holder til å bikke over på terningkast fem.
Dag 1 av TIFF 2023 er historie. 6 igjen;) Vinterens vakreste eventyr er igang!
Følg gjerne Filmhjertes side på Facebook for småsnacks fra TIFF, eller @LarsJG på Twitter og @larsgronli på Instagram.
Hyl ut i kommentarfeltet om du føler for det. Chattes!
Filmhjerte har sett en rekke av filmene på årets TIFF, filmfestivalen i Tromsø, og drar her kort frem et knippe av filmene du bør få med deg på kino når de settes opp – eller på andre plattformer der film kan strømmes!
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli
Årets TIFF er ved veis ende, etter en uke med filmfestival på Tromsøs kinoskjermer, og det er på tide å gi noen anbefalinger til noen av filmene som ble vist på festivalen. Av alle filmene som ble vist på festivalen er det kun et mindretall som settes opp på ordinær kino i Norge. Blant filmene omtalt i denne bloggposten kommer noen på ordinær norsk kino, andre trolig ikke. Dagens anbefalte filmer vil nok likevel være mulig å se via nett før eller senere, eller kanskje noen av landets cinemateker og filmklubber viser noe. Hold øynene åpne
Her er 9 anbefalte filmer sett på TIFF denne uka – i sånn cirka rangert rekkefølge. Informasjonen om norsk kinolanseringer og premieredatoer er hentet hos Filmweb.no og odeon.no.
1
BETWEEN TWO WORLDS
(Original tittel: Oiustreham)
Frankrike, 1t47m
Engasjerende drama basert på en roman, om en forfatter som går undercover som vaskedame for å se hvordan de behandles av samfunnet og for å dokumentere den økende ulikheten i det franske samfunnet.
Vi kommer nært på livet til en gjeng lavtlønnede men hardt arbeidende rengjørere. Den ene er derimot ikke rengjører, men en forfatter som skal skrive bok. Hva skjer når hennes nye kollegaer og venner oppdager sannheten?
Her er mye man kan relatere seg til og kjenne seg igjen i fra arbeidslivet, i alt fra vennskap og bånd som knyttes mellom kollegaer, sosial status, håpløse diskusjoner med en rigid arbeidsformidling, til ubrukelige og urettferdige ledere som snakker nedsettende og frekt.
Absolutt verdt å se og kan såklart anbefales. Sterke rollefigurer og spill, selv om plottet er velkjent. Filmen føles realistisk i sin skildring av mennesker, livssituasjon og miljø.
I fokus står tematikk som sosiale ulikheter, vanskelig jobbmarked, lavtlønnsyrker, lavstatusjobber, firkantede arbeidsformidlere og arbeidsgivere som behandler sine ansatte dårlig og klasseskille. Filmen viser også på en fin måte vennskap mellom kollegaer og viktigheten av de valgene man tar med tanke på å være ærlig og oppriktig.
I hovedrollen en strålende Juliette Binoche. Varme anbefalinger.
Usikkert angående norsk kinolansering. Filmen hadde premiere i hjemlandet i januar i år.
2
RED ROCKET
USA, 2t10m
Mikey Sober er en falmet pornostjerne som vender hjem til den slitne lille hjembyen sin i Texas, med en plan om å innynde seg hos ekskona og moren hennes, samt tjene penger ved å starte med blanke ark. Problemet er bare at ingen vil ha drittsekken Mikey Sober tilbake. Så en dag smiler lykken til Mikey når han treffer en søt og sjarmerende pur ung jente som kaller seg Strawberry, og den gamle pornostjernen ser store muligheter.
Likte du «The Florida Project» av regissør Sean Baker, vil du trolig like hans nyeste verk, «Red Rocket», med en god Simon Rex i hovedrollen. Rex sin skuespillerkarriere er ikke stor, men han gjør en veldig god jobb som avdanket pornostjerne, og ellers har filmen flere mer eller mindre amatørskuespillere/nykommere, bl.a. Suzanna Son som spiller Strawberry. Baker skal vistnok ha funnet Son utenfor en kino (!) og tilbudt henne en rolle, som senere har ført til at det unge stjerneskuddet ser ut til å peile seg inn en karriere innen film.
Tidvis ganske underholdene om en av samfunnets outsidere.
«Red Rocket» har norsk kinopremiere 11. mars.
3
ZERO FUCKS GIVEN
(Original tittel: Rien à Fuetre)
Frankrike/Belgia, 1t55m
Engelskspråklig drama der vi følger den unge flyvertinnen Cassandra, som jobber for et lavprisselskap, som ikke behandler sine ansatte spesielt godt. Hun drømmer om å jobbe for et bedre selskap som betaler mer, men hennes utsvevende livsstil vanskeliggjør drømmene hennes.
En film som både oppleves som et low-key drama som samtidig har tilmålte doser humor og fart. Filmens to regissører fortalte etter en av visningene i Tromsø at noe av målet med filmen er å vise at mange viktige ting i livet skjer mens man er på farten. De avslørte også at flere av scenene er filmet med virkelige omgivelser. Noen ganger får man nesten en følelse av å se en dokumentar. Adèle Exarchopoulos, kjent fra «Blå er den varmeste fargen» er sensasjonell i hovedrollen. En absolutt filmanbefaling!
Finner ikke info om norsk kinolansering, men vil sikkert være tilgjengelig andre steder etterhvert.
4
COP SECRET
(Original tittel: Leynilögga)
Island, 1t38m
Crazykomikk i denne islandske parodien på sjangeren politiaction/krim, der vi treffer Bussi, Islands tøffeste purk, som forresten er skaphomofil. Sammen med sin nye partner må de stoppe en gærning som truer med å sprenge en fullsatt stadion. Filmen dundrer avgårde i en eksplosiv fart, med garanterte latterkuler, og utallige parodier hvor man vrir på kjønnsroller og situasjoner.
«Cop Secret» er ikke bare en parodi på machomiljøene i diverse action og krimfilmer, men vel også en parodi på parodiene, som navnet som jo har visse likheter med “Top Secret” ;p
Dette var den filmen under TIFF som moret undertegnede aller mest, og den anbefales selvsagt for den som er ute etter en fartsfull komedie stappfull av tullete action!
.
Filmen har ingen planlagt norsk kinolansering såvidt Filmhjerte vet, men vil vel være mulig å spore opp på annet vis etterhvert.
5
BLOODY ORANGES
(Original tittel: Oranges Sanguines)
Frankrike, 1t40m
Bekmørk katartisk humor! En soleklar anbefaling til deg som digger gladvold, hevnvold og slikt, på film! Et eldre ektepar risikerer å måtte tvangsselge huset, men har et par mulige utveier, blant annet en rock`n roll dansekonkurranse der de kan vinne en premie. En advokat savner motivasjon. En finansminister med penger på bok i utlandet frykter pressen. En ung jente gruer seg til den seksuelle debuten sin, og en psykopat med en kjæledyrgris har sine interesser. Veier krysses, og ingen står uberørte tilbake.
.
Inneholder noen av de grafisk villeste scenene undertegnede har sett på film, og uten å spoile for mye, jada, tittelen har en viss hentydning. Dette er en sylskarp og bitende komedie, som dog ikke er hysterisk moro hele tiden, men som har noen scener hvor man virkelig tar den helt ut!
Man vet ikke helt om man skal gapskratte, le litt usikkert eller vri seg litt – men dette er veldig tilfredsstillende galskap om et subvertilt samfunn hvor grensene for å ta loven i egne hender viskes ut, og er en tragikomisk kommentar og stikk til sprekkene i det franske samfunnet, storpolitikeres hykleri, eldres vanskeligheter, sexpresset og hverdagslig aggresjon!
Ingen info om norsk kinolansering, men dukker vel opp andre steder… Dette er dog ikke filmen du kjører igang til tacokvelden!
6
DRIVE MY CAR
Japan, 2t 59m
Denne mye omtalte og sterkt applauderte japanske dramafilmen varer i så mye som 3 timer, men er for det meste verdt tiden. Oddsfavoritt til å vinne Oscar for beste internasjonale (ikke-engelskspråklige) film.
«Drive My Car» kan kanskje kalles en japansk roadmovie, men den beveger seg sakte og stillferdig fremover, og krever et tålmodig publikum. Veldig stemningsfull film der vi kommer under huden på rollefigurene. Det er en dvelende film hvor dialogen er den drivende kraften.
Et uventet vennskap utvikler seg etter at en teaterregissør som nylig har mistet kona blir nødt til å la en ung kvinnelig sjåfør kjøre bilen hans på grunn av regler fra hans nye arbeidsgiver. Når regissøren skal sette opp et stort teaterstykke vanskeliggjør han arbeidet sitt når han ansetter en skuespiller kona hans hadde et forhold til.
Norsk kinopremiere 4. februar.
7
LAMB
(Original tittel: Dýrið)
Island, 1t46m
En blanding mellom stille drama om sorg, islandsk overtro og grøsser. På en avsidesliggende bondegård mellom fjellene bor et par. Når en mild sagt uvanlig lammefødsel finner sted forandres livene deres for alltid!
Med storslått islandsk natur som et fascinerende bakteppe får vi være med på et etterhvert bisart eventyr, der paret som er i sorg over en tidligere hendelse tar til seg det nyfødte vesenet som om det var deres eget. De ser på den nyfødte som en ny begynnelse og et lys i hverdagen, men stadig mørkere hendelser begynner å skje på gården.
Dette vesenet kan ikke beskrives uten å spoile, det må oppleves! Det er forbløffende og originalt, hos undertegnede ble det nesten som om man ble måpende når man gradvis får se dette “lammet”. Du har imidlertid neppe sett et slikt før på film… Filmen er både sjarmerende, morsom, skitten-fascinerende, bisarr – og dypt tragisk. Absolutt verdt å se om man digger film fra sagaøya.
«Lamb» kommer på norske kinoer fra 28. januar.
8
THE BOX
(Original tittel: La Caja)
Mexico, 1t32m
En ung tenåringsgutt har kommet til et avsides sted i det golde nordmeksikanske ørkenlandskapet for å hente levingene etter sin far, som stakk av da han var liten. På bussen hjem får gutten øye på en mann han er sikker på er faren sin. Han begynner å følge etter mannen og blir kjent med han. En film der familiebånd, en ung gutts savn etter omsorg, og moral står sentralt, med store kontraster.
.
Flott foto med storslåtte endeløse landskaper i bakgrunnen rammer inn en mørk og i bunn sørgelig historie, som får gode anbefalinger fra Filmhjerte.
.
Ingen info om norsk kinolansering.
9
SPENCER
Storbritannia/Tyskland, 1t51m
En suveren hovedrolle-tolkning som alene gjør «Spencer» verdt å se, men filmens foto er også utsøkt og den ser estetisk sett veldig innbydende ut. Handlingen ellers er kanskje ikke så minneverdig, men undertegnede tror mange vil like denne filmen hvor Kristin Stewart gjør en Oscarverdig rolle som en ensom og desillusjonert prinsesse Diana med handling lagt til jula 1991, hvor Diana etter planen skal feire julen sammen med hele kongefamilien på det fasjonable godset Sandringham House.
«Spencer» åpner med en tekstplakat som sier at dette er en fabel om en sann tragedie. Tragedien er hvordan det – etter alt å dømme – arrangerte ekteskapet mellom prins Charles og prinsesse Diana (født Spencer) gikk i oppløsning på starten av 1990-tallet (nrk.no).
Dagene utvikler seg imidlertid som et mareritt for prinsessen. Kristin Stewart glitrer mer enn perlene rundt prinsessens hals i rollen som lady Di, hun fyller rollefiguren med liv og varme, samtidig som Dianas håpløshet øker. Stewarts tolkning av prinsessen gir oss stor sympati for Diana Spencer, som hun het. Filmen er ren fiksjon, og er ikke basert på virkelige hendelser, men er en troverdig gjetning på hva som sannsynligvis kan ha skjedd bak fasaden i det britiske kongehuset.
Lanseres på norsk kino 4. februar.
Verdt å se er også BERGMAN ISLAND, hvor vi tas med til Fårø utenfor Gotland, der et filmpar har flyttet inn i Ingmar Bergmans gamle trakter for å jobbe med filmmanuser, men hvor den ene både sliter med manuset sitt og fraværende partner. Det er muligens en fordel å kjenne til den ikoniske regissør Bergmans filmografi og virke, men man kan ha glede også av å se filmen som en sommerflørt og parforholdsfilm. Norsk kinopremiere 28. januar.
Takk for i år, TIFF. Sees i 2023, med null begrensninger og fulle saler forhåpentligvis
Har du meninger om noen av disse filmene, hyl gjerne ut i kommentarfeltet! Chattes!
Skuespiller Anders Danielsen Lie er i Tromsø på filmfestivalen, og snakket varmt om den helt nye tidvis delikate «Bergman Island» – og suksessen «Verdens Verste Menneske»
Filmhjerte på TIFF: Skrevet av og foto: Lars Jørgen Grønli 950-23-181, filmhjerte ætt 1337 dått no
Han har spilt rollen som gal terrorist, spilt i filmer og serier som «Oslo, 31. august», «Reprise», «Nobel», «Koselig med peis» og ikke minst i fjorårets norske suksess «Verdens verste menneske», samt den helt nye engelskspråklige fransk-regisserte filmen «Bergman Island», innspilt på og med handling lagt til den sagnomsuste Ingmar Bergman-øya Fårö, nordøst for Gotland.
De to sistnevnte filmene ble vist på TIFF tirsdag, og Danielsen Lie innledet begge filmene tirsdag ettermiddag og kveld, med mellom ca 10-15 minutters samtale om filmene.
Anders Danielsen Lie er absolutt en av undertegnedes favoritter blant norske skuespillere, så at nettopp han gjestet Tromsø og TIFF er veldig hyggelig og morsomt. Kudos, som det vistnok heter når man skal si noe positivt om noen, til TIFF for disse sekvensene med innledning før utvalgte filmer, og en runde med samtale, spørsmål og svar etter filmslutt. Dette er nesten alltid svært interessant.
Etter visningen av «Bergman Island» på Fokus 1 var han også med på en omlag 20 minutter lang sekvens med Q&A, spørsmål og svar på godt norsk, der han snakket om filmen, om regissør Mia Hansen-Løve, og egne roller, blant annet.
Anders Danielsen Lie i samtale med TIFFs Sveinung Wålengen på Fokus etter visningen av «Bergman Island». Foto: Lars Jørgen Grønli
Danielsen Lie var i det spøkefulle hjørnet, “nå blir det stand up her”, sa han muntert da han entret gulvet der mikrofonstativet stod Den norske og etterhvert internasjonale stjernen svarte både grundig og langt på spørsmålene fra ordstyrer Sveinung Wålengen og fra salen.
Han har ikke hovedrollene i de to filmene, men betydelige biroller, og kunne fortelle de to utsolgte salene mye interessant og spennende om filmene og arbeidet rundt de.
«Bergman Island» som er inspirert av regissør-giganten Ingmar Bergman er regissert av franske Mia Hansen-Løve, og tar for seg forholdet mellom et filmpar som i en periode bosetter seg på Fårø, i Bergmans gamle bygninger og miljø.
Forutenom Danielsen Lie som de fleste vel kjenner, har filmen velkjente Tim Roth i den mannlige hovedrollen, og luxembourgske Vicky Krieps (kjent fra bl.a. Oscarbelønnede «Phantom Thread») i den sjarmerende kvinnelige hovedrollen.
TIFF.no beskriver filmen slik:
I Bergman Island er det solfylte landskapet på Fårö like mye i sentrum som filmens hovedpersoner. Chris og Tony er et par filmskapere som bor på øya ettersom Tony, en kjent filmskaper, har blitt invitert til å vise noen av filmene sine. I mellomtiden sliter Chris med å skrive et manus som også er satt på Fårö. Mens Tony er borte, møter Chris en filmstudent, Hampus, og funderer på muligheten for å forene kunsten og livet hennes som kvinne og som kone. Eksemplet satt av Ingmar Bergman – en fraværende far og ektemann – får henne til å stille spørsmål ved forholdet til Tony mens hun prøver å få hans hjelp til å fullføre manuset sitt.
Bergman Island er en delikat film som fletter sammen to fortellinger: den om Chris og Tony, og den til Amy og Joseph, hovedpersonene i Chris sitt manus, som gjenoppliver romantikken deres mens de deltar i et bryllup på Fårö. Mellom hjertesorg og lidenskap, kreativ kamp og inspirasjon, tar karakterene i Mia Hansen-Løves nye film oss på en følelsesladet reise i grensen mellom fiksjon og virkelighet.
Anders Danielsen Lie mottar applaus fra publikum på Hålogaland Teater før «Verdens Verste Menneske». Her på scenen sammen med Anne Gjelsvik fra filmnettstedet Montages. Foto: Lars Jørgen Grønli
Anders fortalte publikum at Bergman Island fint kan sees selv om man ikke har kjennskap til og kunnskap om Ingmar Bergman sine filmer, selv om den bergmanske ånd lever gjennom filmen. Man kan se filmen som en slags sommerflørt og parforholdsfilm.
På et spørsmål undertegnede fikk lurt inn om hvor krevende rollene hans i de to filmene er, avslørte Danielsen Lie, med glimt i øyet, at rollen i Bergman Island var kos og bading, men forklarte videre at rollefiguren han spiller i Verdens verste menneskevar litt krevende, med tanke på rollefigurens skjebne mot slutten av filmen hvor han måtte tenke en del gjennom hvilken type karakter rollen innebar og skulle representere.
På et annet spørsmål han fikk om hvor mye personlig han tar med seg inn i rolletolkningene, var det godt å se og høre han si, som han også før har slått fast, at han for eksempel “har spilt en terrorist hvor jeg har absolutt ingenting ved meg selv å trekke inn” (han hintet da til Netflix-filmen «22 July» hvor han spilte terroristen). For de som husker «Nobel» var det vel der han spilte krigsveteran med amputasjoner, men det er ikke først og fremst den type skuespiller han vil være virket det som, hvor man bruker datagenererte spesialeffekter altså.
TIFF sin festivalsjef Lisa Hoen benyttet sjansen til å stå i rampelyset sammen med Danielsen Lie før filmstart på Fokus. Strålende fornøyd festivalsjef som vi ser, dog ikke 100% flytende i engelsk Forøvrig tok Sveinung Wålengen Q&A-sekvensen etter filmen på norsk. Foto: Lars Jørgen Grønli
Ellers fremstod Danielsen Lie svært reflektert og seriøst rundt livet som skuespiller, hvor han fortalte at ethvert nytt prosjekt gås inn i med blanke ark, åpent sinn og vilje til å lære. “ – Jeg vil ikke være en skuespiller som kommer inn og tror jeg kan alt (…) jeg kan ingenting (er en bedre holdning)”, sa han.
Er du ikke en av de over 220 000 her til lands som har sett filmen allerede anbefales Verdens Verste Menneske selvsagt. Danielsen Lie er faktisk den undertegnede syns var aller best i filmen som har blitt hyllet både her hjemme og utenlands. Faktisk er han imponerende sterk i VVM.
Det var ingen Q&A etter den filmen, men før filmstart på Hålogaland Teater i en nær 15 minutter lang samtale på scenen med Anne Gjelsvik fra film-nettmagasinet Montages utdypet og fortalte han en del om Joachim Triers jobb med Verdens Verste Menneske. Blant annet snakket han om filmens suksess, hvor han blant annet mente filmen hadde vært svært heldig med lanseringen i fjor høst som kom akkurat da landet var gjenåpnet en kort periode. Han var og full av ros til hoverolleinnehaver Renate Reinsve, vel fortjent må Filmhjerte legge til.
Bergman Island er også en varm film som kan anbefales. Selv om filmen er litt krevende om man ikke har Ingmar Bergman-kjennskap så er det, som Lie korrekt sier, en film man godt kan se uansett. Filmteknisk har nemlig Bergman Island mye godt håndtverk å by på, et delikat og forførende foto (altså filmingen) for eksempel, som på nydelig vis rammer inn handlingen på idylliske Fårö, like utenfor Gotland, og filmen som vistnok også er filmet analogt bidrar og til at den fremstår i varme lyse farger og føles mer nær.
Danielsen Lie hyllet selv analog filming, i en verden der man er blitt mer og mer vant til digitalt hvor hver minste pore i ansiktet blir veldig fokusert på.
Dag 2 på TIFF var forøvrig en dag med MYE vær utendørs! Filmhjertes utskremte kom “god og blaut” ramlende inn på HT etter å ha kjempet seg langs et is-, sørpe-, vann- og surt regnbefengt lite hverdagshel**** på vei de knapt 500 meterene fra bussen
Imidlertid ble det jo trivelig til slutt når man fikk instalert seg i gode stoler på HT og Fokus – og hva kveldens hovedperson i og på fokus angår, så fikk`n både blomster og lue, og alle kunne gå fornøyde hjem til kvelds
Kommentarfeltet er ditt! Hyl ut om du vil. Chattes!
