Her er filmene Filmhjerte har store forhåpninger til under årets filmfestival i Tromsø.
Det nærmer seg med stormskritt årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) – og Filmhjerte er med på laget også i år!
Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no
larsgronli ætt hotmail.com/ 950-23-181
Alle logoer tilhører TIFF. Filmbilder: Lånt fra tiff.no. Tekstredigerte tiff-logoer/bilder: Filmhjerte.blogg.no
I denne bloggposten får du servert Filmhjertes “filmfestivalguide” for den 34. utgaven av Tromsø International Film Festival. Under finner du en håndfull hete filmtips fra årets festival, flere filmtips, samt andre tips med glimt i øyet til festivalen som arrangeres fra 15.-21. januar.
Årets program består som vanlig av ganske mye forskjellig, og selvsagt er ikke alt av interesse, men som vanlig bruker det også å dukke opp filmer underveis man ikke hadde særlig troen på, som likevel viste seg å være fantastiske filmer. Nettopp det er noe av det beste med en såpass stor og omfattende filmfestival, å ta til seg tips underveis og ta sjanser på filmer man ikke har hørt om før.
I jungelen av spillefilmer, kortfilmer og dokumentarer i festivalprogrammet presenteres her en del filmer undertegnede har blinket seg ut fra årets program. Det blir både norsk, britisk, amerikansk, islandsk, mellomeuropeisk, søramerikansk og asiatisk film.
Filmtipsene baserer seg på magefølelser og omtaler undertegnede har lest og hørt om filmene, ettersom jeg ikke har sett de ennå. Disse filmene er filmer som på en eller flere måter har pirret interessen, og som jeg venter med spenning på. Som vanlig er festivalprogrammet lest grundig, og noen filmskatter er forhåpentligvis plukket ut også dette året. Omtaler fra TIFFs programkatalog i kursiv og innrykk. Husk at de fleste filmene på TIFF som oftest vises med kun engelske undertekster, mens engelskspråklige filmer ofte er uten tekst. Avslutningsfilmen har derimot vært tekstet på norsk alle gangene jeg har sett de, og noen ganger har filmer som snart kommer på norsk kino rukket å få norsk tekst.
FØRSTEVALGENE (i tilfeldig rekkefølge)
ALL OF US STRANGERS
Ny britisk film av regissøren bak fine filmer som «Weekend» og «45 år». En film som formodentlig har både spenning og mysikk over seg, som virker både pirrende, mystisk og forlokkende, samtidig som dette fort kan være en veldig følelsesladet fortelling om identitet, savn og nære relasjoner.
Filmen følger Adam (Andrew Scott), en manusforfatter i begynnelsen av 40-årene som bor alene i en moderne byblokk i London. Han er hjemsøkt av minner fra barndommen og tapet av foreldrene sine, som ble drept i en bilulykke da han var 12 år gammel. En dag drar han tilbake til området han bodde i, og oppdager til sitt store sjokk at alt er som før, og foreldrene lever, og han møter den mystiske og sjarmerende naboen Harry. Men kan alt dette virkelig være sant? Andrew Scott og Paul Mescal i hovedrollene lover også veldig godt.
All of Us Strangers er vakkert filmet og har en stemningsfull atmosfære. Regissør Andrew Haigh skaper en følelse av desorientering og spenning. Filmens bruk av farge, lys og skygge er spesielt slående. Andrew Scott og Paul Mescal (Aftersun) er perfekte i sine roller, og tilfører stor dybde og nyanse til karakterene.
MIRAKELET I GULLSPÅNG
En svensk-norsk dokumentar, men med noe mystisk over seg ut fra omtalene, som virker veldig spennende, og lover noe man ikke før har sett. I tillegg, for et nordnorsk publikum, er jo dette med en lokal vri siden de to søstrene i filmen er fra Troms fylke. De to første av tre visninger er allerede solgt ut, så denne filmen blir det kø på!
I programomtalen står det;
Det som begynner som en helt utrolig familiegjenforening tar flere brå vendinger og utvikler seg til en dramatisk fortelling om arv og miljø, familiehemmeligheter og vårt behov for å ha noe å tro på – ulikt alt du har sett før!
Et tegn fra Gud får de to norske søstrene May og Kari fra Lakselvdalen i Troms til å kjøpe leilighet i den lille svenske byen Gullspång. Sjokket inntreffer når de møter selgeren av leiligheten: Olaug, som hun heter, er nemlig prikk lik deres storesøster som døde 30 år tidligere. Ikke nok med det, hun er også født på samme dag som den avdøde søsteren. Mirakel eller mysterium – nå starter jakten på sannheten i alt det uforklarlige.
Maria Fredriksson følger søstrene tett over flere år, og arbeidet med filmen blir etter hvert et nitid detektivarbeid med store følelsesmessige konsekvenser. Denne forbløffende og fengslende dokumentaren viser en virkelighet som overgår fiksjonen, og Fredriksson formidler med hjertevarme, skarpt blikk og vidd.
THE HOLDOVERS
USA. Endelig er regissør Alexander Payne tilbake med ny film, noe som selvsagt er av interesse. Paynes filmografi kan skilte med flere suksesser som de morsomme, rørende og fine «Hva angår Schmidt» (2002), «Sideways» (2004), «The Descendants» (2011), og «Nebraska“» (2013), samt den kanskje ikke riktig like vellykkede men brukbare «Downsizing» fra 2017. «The Holdovers» fikk nettopp Golden Globe-priser både for beste mannlige og kvinnelige skuespillere.
Veteranen Paul Giamatti i hovedrollen burde bety kvalitet. Det har altså allerede vært en god del positiv buzz rundt denne filmen, og filmen har blitt anbefalt meg.
Historien som skal foregå på grytidlig 70-tall omhandler kort fortalt forholdet mellom en gretten lærer og en vrang tenåring på en kostskole under julehøytiden i 1970. Et uventet vennskap oppstår selvsagt, i dette som omtales som “et relasjonsdrama som både i stil og fortelling skaper assossiasjoner til gode, amerikanske 70- og 80-tallsfilmer som egentlig ikke lages lenger”. Trolig et både varmt, lekent og humoristisk drama som man absolutt bør få med seg.
Dette er avslutningsfilmen på TIFF lørdag, samt en visning søndag. Går man glipp av den på TIFF er ventetiden likevel kort, da filmen har ordinær norsk kinopremiere 26. janaur.
THE LOST BOYS
Belgisk/fransk fengselsdrama med uvanlig vinkling. Dette virker som et spennende oppvekstdrama med mye dramatikk, adrenalin, sinne og undertrykte følelser. De såkalte “coming of age”-filmene, som jeg antar denne filmen vil kunne klassifiseres som, har ofte vist seg å være glimrende filmer, så denne er forventningene gode til.
Den internasjonale tittelen «The Lost Boys» gir dog ikke helt samme tolkning som den franske originaltittelen som er «Le Paradis», som trolig spiller mer på at den harde fengselsrealiteten slett ikke tillater det skjøre paradiset disse guttene bygger seg.
Den ene hovedrollen spilles av den fortsatt ferske Khalil Ben Gharbia (født 1999), som begynte å stige i stjernegradene etter å ha spilt i den svenske kortfilmen «The Night Train» («Nattåget», 2020, som forøvrig ble vist på TIFF). Etter det har han bl.a. spilt en sesong i «Skam France», Netflix-serien «The 7 Lives of Lea», og hatt fremtredende roller i et par bra omtalte spillefilmer («The Lost Boys» og «Peter von Kant»). Ifølge TIFFs presseinfo gjester Gharbia TIFF og Tromsø under årets festival.
Zeno Gratons debutfilm utspilles i et ungdomsfengsel der fysisk kontakt er forbudt. Joe og William forelsker seg – men for å elske hverandre, må de bryte loven.
Filmen går i dybden på de systemiske problemene i ungdomsfengselet, og skildrer de ansattes engasjement for guttene som står i kontrast til det byråkratiske systemet som neglisjerer dem. Når Joe og William gjør opprør mot systemet gjennom å vise sin kjærlighet offentlig, utforsker filmen det uunngåelige sammenstøtet mellom guttene og de harde realitetene.
Gratons evner som regissør skinner gjennom i hans filmatiske teft og hans medfølende fortellerteknikk. The Lost Boys fanger ungdommens, romantikkens og opprørets essens på en autentisk måte. Filmen antyder at kjærlighet som blomstrer på de mest usannsynlige steder kanskje er nøkkelen til å gjøre en tilsynelatende håpløs situasjon om til et flyktig paradis.
SCRAPPER
Dette lukter glimrende! Sosialrealisme fra Storbritannia slår veldig sjeldent feil. I «Scrapper» står forholdet mellom far og datter i fokus, og ut fra omtalen aner jeg en leken film med både fantasi og varm humor, en film som fort kan bli en skikkelig feelgood-opplevelse.
Charlotte Regans første spillefilm er en upolert og utforskende film fortalt fra et barns perspektiv – fylt med humor, attitude og varme!
Scrapper er en film om en 12 år gammel jente som bor alene i Essex etter at moren døde. Hun forsørger seg ved å selge stjålne sykler sammen med en venn. Georgies marginale tilværelse trues da hennes fraværende far dukker opp. Georgie tar motvillig imot ham, og han trer inn i livet hennes som en kamerat som gir gode råd om sykkeltyveri.
THE HOME GAME
Film fra Island slår aldri feil på TIFF! Jeg hadde håpet på mer fra Island enn bare denne, som er en dokumentar og festivalens eneste spillefilmlengdefilm fra Island – men når det er sagt så virker dette som en veldig morsom godfølelsefilm fra sagaøya, og noe jeg utvilsomt vil ha med meg. Er dette en islandsk liten “Heia Tufte-versjon”? Av fire visninger på TIFF er de to første allerede utsolgt, så hiv deg rundt og få billett (eller ta sjansen på sisteminuttbilletter før filmstart, rushtickets).
The Home Game er en munter historie om en impulsiv islending og hans komiske forsøk på å fullføre farens mislykkede prosjekt: Å endelig få landsbyen til å spille en offisiell hjemmekamp på den ubrukte fotballbanen han bygde 25 år tidligere.
I det kvarte århundret som er gått siden fotballbanen ble bygd, har det faktisk aldri vært spilt en offisiell kamp der. Enda. Kari Vidarsson melder på et sjarmerende lag av underdogs til den prestisjefylte islandske cupen, med bare 50/50 sjanse for å få spille på egen hjemmebane. Kari omfavner farens gamle trenerfilosofi og rekrutterer alle som er villige til å spille, inkludert en fisker og sønnen hans, en pessimistisk kirkeverge og en trebarnsmor. Å inkludere en kvinnelig spiller setter kampen i fare, da forbundet ikke tillater miksa lag, noe som resulterer i en rekke hendelser på kampdagen, toppet av et utrolig øyeblikk.
En oppløftende historie om fellesskap og humanisme; du trenger ikke en gang like fotball for å elske denne feelgood-dokumentaren
THE ZONE OF INTEREST
Britisk/polsk/tysk film. En av filmene på årets TIFF som har fått mest omtale er dette dramaet lagt til andre verdenskrigs dager, regissert av engelske Jonathan Glazer («Sexy Beast», 2000 og «Under the Skin», 2013). Andre verdenskrig er tilsynelatende et utømmelig hvelv for filmskapere, det slutter aldri å dukke opp noe nytt og spennende fra disse tragiske årene i historien. Sannsynligvis er dette en gripende og kraftfull historie fra en av historiens mørkeste tider, en film man nok helt klart bør få sett.
The Zone of Interest er en banebrytende og tankevekkende film fra en av historiens mørkeste kapitler.
Jonathan Glazers kritikerroste Holocaust-drama tar oss med inn i det tilsynelatende idylliske hjemmet til SS-kommandanten Rudolf Höss. Familiens smakfullt innredede villa og frodige hage gir inntrykk av harmoni, men filmen viser oss også den store fornektelsen dette livet er tuftet på: de bor ved siden av konsentrasjonsleiren Auschwitz. Folkemordet som begås der presenteres gjennom filmens gripende lyddesign; et mørkt bakteppe til familiens borgerlige idyll. Dette er en emosjonelt ladet film som fanger grusomhetene på en unik måte.
The Zone of Interest er basert på Martin Amis’ roman ved samme navn, og den omdefinerer hva en Holocaust-film kan være. Glazer, en av Storbritannias mest anerkjente filmskapere, har fått frem en skarp og velspilt utforskning av menneskets evne til å fornekte selv de mest uhyrlige forbrytelser. Christian Friedel og Sandra Hüllers strålende tolkninger av ekteparet Höss gir filmen en skremmende autentisitet, og filmen ble møtt med unison begeistring i Cannes.
“OVERDRIVE”-TIPSET, FOR DEG SOM ELSKER GGG..GRØSS OG BLOD!!!
VINCENT MUST DIE
Frankrike. Se for deg at alle du får øyekontakt med prøver å drepe deg. Det er sånn Vincent har det. Splætter, blod, galle og beksvart humor. Garantert ikke en film for alle, men de som elsker TIFFs “Overdrive”-program vil sikkert fryde seg over «Vincent Must Die». Her er det bare å stålsette seg for et fryktinngytende stykke moro 😀
Vincent Must Die er en voldelig affære – her spares det ikke på blod, spy og avføring, og filmen skildrer samfunnets skyggeside. Vi er blitt mer egoistiske og sinte, og denne satiren skrur volumet opp. Det er hentet inspirasjon fra filmer som Invasion of the Body Snatchers og It Follows, og krydres litt ekstra med en god dose mørk humor. Det er en annerledes vri på zombie-sjangeren der grøss, apokalypse, humor og kjærlighet sjongleres på finurlig vis.
WHEN EVIL LURKS
Argentina. Filmer fra søramerika og spesielt Argentina har lenge vært blant festivalfavorittene mine, det kommer mye spennende derifra som passer for de aller fleste. «When Evil Lurks» er derimot IKKE en film for alle, for dette er en skrekkfilm, og ifølge TIFF er filmen det mørkeste, ekleste og mest groteske som serveres på årets festival! HO HO! Dette MÅ jeg selvsagt se, og jeg gleder meg med skrekkblandet fryd. Det lukter spektakulært galskap. Programomtalen legges herved ved:
When Evil Lurks følger brødrene Pedro og Jimmy som konfronterer en ond kraft. Dette er starten på en marerittaktig kamp for overlevelse og et desperat forsøk på å unnslippe en ustoppelig demon.
To brødre hører skudd på eiendommen. De undersøker saken, og finner et lik – en mann har blitt delt i to. Dette er starten på et handlingsforløp som fører oss rett inn i det mørkeste, ekleste og mest groteske som serveres på årets festival — dette er absolutt ikke en film for sarte sjeler!
Demián Rugnas When Evil Lurks er en oppfinnsom og nyskapende skrekkfilm. Den er full av fantastiske praktiske effekter og et knippe genuint brutale øyeblikk. Dette er er ekstraordinært dyster og sjokkerende film. Den inneholder scener som utfordrer og overrasker oss, og mange øyeblikk vil bli hengende igjen lenge etter at rulleteksten er over.
FLERE TITLER Å SERIØST VURDERE FRA TIFF-PROGRAMMET
PERFECT DAYS
En visuell symfoni loves det, i tyske Wim Wenders japanske drama om en helt vanlig mann som jobber som renholder av offentlige toaletter i Tokyo. Han lever et ukomplisert liv, og finner glede i sine daglige rutiner. Men når hans niese dukker opp, forrykkes balansen i livet hans.
Dette er ifølge programomtalen en gripende film om menneskelige relasjoner og det enkle liv. Jeg syns dette høres ut som en både vakker og smått forførende fortelling, med et forventet flott soundtrack. Film fra Asia, særlig Sør-Korea og Japan, har jeg fått øynene opp for i løpet av de senere årene, og jeg skal helt klart prøve å få denne filmen inn på min ukeplan under TIFF, for dette er trolig ganske sjarmerende hverdagsliv skildret på en livsglad måte.
A RAVAGING WIND
Utradisjonell roadmovie fra Argentina, og også her er forholdet far-datter i fokus, og trolig far-sønn. Her ligger en mulig ny uslipt argentinsk perle. Dette skal være en lavmælt film, kanskje også litt provoserende, der det usagte tillegges stor betydning. Og det gjør det sikkert lettere å henge med også om man slipper mye tung dialog 😉 Det virker også å være en film med fint foto. Argentinsk landskap gjør seg ofte godt på film.
I dette stille, men sterke dramaet skildres det komplekse forholdet mellom to fedre og deres barn strandet på den solstekte argentinske bygda.
På den støvete landeveien møter vi 18 år gamle Leni og hennes predikantfar. De bor i bilen de har kjørt mange mil i for å spre Guds ord. En dag stopper bilen deres fullstendig opp, og de må overnatte i en rusten garasje hvor El Gringo og hans underkuede sønn tar på seg oppdraget med å fikse det mekaniske problemet. Deres totalt motsatte liv vekker en storm av undertrykte følelser i unge Lenis skjermede og religiøse liv, og baner vei for en frontkollisjon med hennes dominerende far!
BENEDICTION
Britisk biografisk film fra 2021 (men den siste filmen regissøren fullførte før han døde i fjor står det), i bolken “Kritikeruka” (filmer valgt av en filmkritiker). Kanskje ikke den filmen som trigger meg aller mest i utgangspunktet, men den har definitivt momenter ved seg som kan være ganske interessant og spennende å bivåne. Dessuten er jo regissør Terence Davies (som døde i oktober 2023) omtalt som den store Liverpool-regissøren i historien (og ja, det er et pluss i min bok).
“Benediction” er en sterk antikrigsfilm, om en mann som tok til orde mot den groteske ofringen av en generasjon unge menn på Europas slagmarker. Den er også en fascinerende skildring av forbudt kjærlighet mellom menn i Storbritannia, før, under og etter verdenskrigene.
Filmens handling er en historie basert på virkelige personer jeg ikke har kunnskap om fra før. Den omhandler “krigspoeten” Sigfried Sassoon, kjent som en av de største britiske krigspoetene, som bearbeidet krigstraumer fra første verdenskrig til stor poesi. Filmen forteller videre hva krig gjør med folk og hvor lenge det preger dem etterpå. At filmen blander arkivopptak fra krigen (reelle opptak antar jeg) er noe jeg er spent på om funker eller ikke, mens skildringene av krigens etterdønninger og den forbudte kjærligheten kan vise seg å være gripende og spennende.
FOREVER – FOREVER
Film fra Ukraina. Kanskje litt melankolsk og samtidig fartsfull film om ungt adrenalin og brytningstiden mellom ungdom og voksen.
En gjeng rebelske ungdommer streifer gjennom et Kyiv på 90-tallet i en feiring av ungdomstida, av flakkende øyeblikk – og av de som varer evig. Forever-Forever er dedisert til alle tenåringer på 90-tallet og kan tolkes som en feiring og utforskning av det å være ung, av viktigheten av å ta vare på de flyktige øyeblikkene i livet, men også de som varer evig.
HOUNDS
Marokko (fransk/berbisk tale, engelsk tekst). Filmen vant prisen Un certain regards på Cannes 2023, som er et kvalitetsstempel i seg selv. Trolig en film fra en hverdag fjern for de fleste her hjemme. Fra Casablancas skitne og lugubre strøk får vi servert en far-sønn-historie som jeg aner inneholder både litt action og en god dose sitrende spenning samtidig som den gir noe å tenke på. Filmen sies også å være et realt punch i magen. Den virker iallefall absolutt verdt å se.
Når et oppdrag går fryktelig galt, kjemper far og sønn for overlevelse gjennom en endeløs natt i Casablancas mørke bakgater. Hounds er en styggvakker klaustrofobisk odyssé som kaster seeren inn i en labyrint av overtro og forfall, og som brutalt utvisker grensene mellom rett og galt.
PUAN
Tragikomisk filosofisk komedie fra Argentina. En rutinert universitetsprofessor havner selv under lupen når en ung konkurrent dukker opp i kampen om en ledig toppstilling ved universitet i byen Puan, og utenfor råder kaos i det argentinske samfunnet. Om humoren sitter her kan denne filmen absolutt være både vellykket og morsom tidsbruk, for flere argentinske filmer jeg har sett fra de siste 10-15 årene har inneholdt mye humor som er lett å relatere seg til eller lett å la seg underholde av. Jeg tror «Puan» kan være en litt småvittig film.
RICEBOYS SLEEP
Film fra Canada, med engelsk og koreansk tale. En film som trolig sentrerer rundt integrering, det å passe inn, identitet og tilhørighet – eller mangelen på det?
Riceboy Sleeps er en rørende fortelling om en koreansk familie i Canada på 1990-tallet. Filmen fanger de intrikate sidene ved innvandrerlivet og vever dem sammen med savnet av en far og en følelse av isolasjon.
Har merkelig nok ikke fått noen planer om norsk kinodistribusjon, men dette er en film jeg har sett en del gode omtaler av.
THE SWEET EAST
USA. Filmen vises med norsk undertekst på TIFF. En komedie jeg vil tro er bitende og syrlig, med mye å trekke på smilebåndet til. Simon Rex som er å se i en av rollene tror jeg også passer som hånd i hanske i sin rolle. Filmen dukker nok opp snart på norsk kino. Dette ser morsomt ut!
High School-eleven Lillian havner i en gjennomsyret Alice i Eventyrland-situasjon. Hva får du dersom du legger sammen en nynazist med et Lolita-kompleks, to ultra-woke narsissistiske filmskapere og en gjeng med muslimer som bor på en gård og viber til nittitallets Eurodance? The Sweet East.
Hovedpersonen Lillian, en karismatisk high school-elev spilt av Talia Ryder, rømmer fra en skoletur i Washington DC og havner midt i et surrealistisk helvete, der hun støter på blant annet nynazister, anarkister og pedo-ringer. I en reise gjennom USAs østkyst får vi servert en ekstrem og komisk karikatur av et polarisert amerikansk samfunn, en hemningsløs film som ikke redd for å tråkke noen på tærne!
The Sweet East er visuelt stilig og balanserer elegant mellom humor og skarphet. Med en magnetisk rollebesetning, inkludert Jacob Elordi (Euphoria), Ayo Edebiri (The Bear) og Simon Rex (Red Rocket, Scary Movie), leverer filmen et ensemble som gir liv til de bisarre karakterene. Filmen er et sammensurium av roadtrip og coming of age-sjangeren med kulturkrigen og radikaliseringen i USA som bakteppe. Her settes alt på spissen!
WOLLY (Original tittel: SAU)
Norsk dokumentar om, ja nettopp, sauer! Virker som en litt småkoselig film om nærheten til god gammeldags gårdsdrift, og om å verdsette et dyr veldig mange ser på mest som mat. Om det passer vil jeg prøve å få sett denne også.
ANDRE FILMER VERDT Å VURDERE
Må også nevne de to norske kinofilmene Hør Her`a! (den skal vistnok være ganske morsom!) og dokumentardronning Margreth Olins nye og populære Fedrelandet som man får en ny sjanse til å få med seg, samt kortfilmprogrammene (FFN – Shorts) der noen skikkelige spenstige og varme overraskelser kan ligge på lur.
Kortfilmene Boys (vises på Shorts 4) og Every Summmer Ends (vises på FFN – Young directors/Student films) fra Sverige, og norske Cock (vises på Shorts 2. Original tittel er Kuk (!), ja den heter faktisk det!) virker interessante eller artige…
Er du fan av Coen-brødrenes filmer byr årets festival både på festivalbesøk av selveste Ethan Coen, den ene av de to brødrene, samt et retroprogram med flere av brødrenes fabelaktige filmer. Her kan nevnes den uforglemmelige og kultforklarte Fargo (1996), den Oscar-vinnende, pustfrarøvende, full av sitrende spenning, vold og humor, No Country For Old Men (2007) eller en av deres mer glemte filmer, den vistnok visuelt lekre og skøyeraktige The Hudsucker Proxy (1994).
Årets dristigste filmtittel på TIFF: Den britiske høyenergiske ungdomsfestfilmen How To Have Sex, som vant filmpris under festivalen i Cannes, med tematikk rundt festkultur, forventningspress, sexpress og aksept, så dette er en kvalitetsfilm selv om tittelen nok er på spissen. Dog må den muligens se seg slått i konkurransen om mest vågale tittel av den norske 7 minutters korte/lange(?) Kuk!
ANDRE FESTIVALTIPS
- Alle over 15 år kan se film på TIFF. Du trenger kun å kjøpe kinobilletter. Ordningen med festivalarmbånd er avviklet. Trenger du hjelp til billettkjøp kan billetter også kjøpes i infoskranken på Kulturhuset.
- INFO, KJØP AV BILLETTER, PROGRAM OG TIDSPUNKTER FINNER DU PÅ TIFF.NO
. - 7 filmer blir vist digitalt på nett, og kan sees av alle i Norge (Billett må kjøpes). Se oversikt på TIFF.NO.
- Det blir desverre IKKE shuttlebuss/taxi i år mellom Hålogaland Teater og Fokus kino. Ha det i bakhodet om du planlegger korte tidslommer mellom filmene. Det tar faktisk noe tid å bevege seg til fots fra HT til Fokus, Kulturhuset og Verdensteatret.
- Et godt tips for veldig filminteresserte er å plukke ut visningene fra Lommeprogrammet der det står
“I og Q+A”, som vil si at det gis en kort innledning før filmstart, og etter filmslutt blir det en sekvens med spørsmål (fra salen og TIFFs intervjuer) og svar, ofte med filmens regissør eller en skuespiller tilstede. Dette er alltid av interesse, da det er både interessant, spennende og moro å høre om detaljer bak filmen og lignende. - I år er utekinoen / Winter cinema flyttet til Vervet, like ved Tromsøbrua, på grunn av anleggsarbeidet på Stortorget. På utekinoen blir det blant annet gratis visninger av «Løvenes konge» og den norske storfilmen «Sulis 1907» lørdag 20. januar. Husk varme klær! 😉
- Billettprisene er desverre noe stive, som vel gjenspeiler tiden vi lever i. Har du tenkt å se for eksempel 10-11 filmer og tror du sparer masse penger på å kjøpe klippekort for 12? Man sparer kun skarve 60 kroner på å kjøpe 12 klipp, kontra å betale 12 enkeltbilletter. 1620 koster det for klippekort på 12 filmer, mens enkeltbilletter koster 140 kroner pr billett.
Skal du se 10 filmer og er usikker på om du blir å se flere, ikke kjøp klippekortet og risiker å bli sittende med klipp du ikke får brukt. Rabatt på 60 kroner for 12 filmer er ikke mye å skryte av…For studenter er det dog litt rabatter, noe som er positivt.
–
Er du derimot umettelig på film og kjøper klipp på 22 filmer er det noe å spare. 22 enkeltbilletter vil koste 3080 kroner mens klippekortet for 22 filmer koster 2750 kroner, altså en besparelse på 330 kroner, dvs litt over to filmer gratis. Skal du se 10-11 filmer og har noen å dele det største klippekortet med er det jo litt å spare da også. 11 enkelt vil koste 1540 kroner, mens med klippekort med 22 klipp der du deler kortet med en annen vil 11 filmer koste deg 1375 kroner og du sparer da 175 kroner.
. - Så til spørsmålet alle selvsagt har lurt på etter å ha lest bloggposter fra tidligere festivaler 😉
Hvor finner jeg den beste festivaldassen?! Tja, si det, men et råd er å styre unna de trange og klaustrofobiske dassene med innsyn på Verdensteatret, om ikke nøden er som størst. Fokusdassene oppe er heller ikke veldig innbydende, men også på biblioteket vegg i vegg med Fokus, Kulturhuset og nede på Fokus utenfor salene er det muligheter 😉 - Skal du ha kaffe med deg på Kulturhuset? Ta heller turen over gata til Fokus og få med en kaffe fra kinokafeen, den både smaker bedre, mye bedre, og er større, enn den sure kaffen som er å få tak i på Kulturhuset.
. - Det beste stedet å chille mellom filmvisningene? Tromsø har vel – noen – utesteder så det finns sikkert et sted å gjøre av seg, men bibliotekt igjen, aulaen nede på Kulturhuset og kafèene på VT, Kulturhuset og Fokus blir nok folksomme til tider 😉
- Husk hvis du skal se mye film, på TIFF er det “lov”, det vil si helt normalt, å ha med seg niste 😉 Det blir raskt svinn på kontoen og magre lommebøker om dagens frokost, lunch, middag og kvelds skal konsumeres etter kjøp på Narvesen, 7-eleven eller et av byens serveringssteder fra ukestart til ukeslutt.
Under (og etter) TIFF blir det korte (og lengre) filmomtaler og filmanmeldelser, og eventuelt annet festivalstoff, her på filmbloggen. For oppdateringer fra Filmhjerte.blogg.no kan du følge FILMHJERTE PÅ FACEBOOK
Du kan også følge undertegnedes kontoer på INSTAGRAM (@Larsgronli) og X (tidl. twitter) (@LarsJG) for filmrealtert innhold i løpet av festivaluka.
Kommentarer mottas gjerne i kommentarfeltet, vi preikes!