Det er hardt å være ungdom, ihvertfall for noen. Heldigvis finnes det hjelp.

TEENAGE LIFE INTERRUPTET (Filmtittel)

(UTEN SYNLIGE TEGN – Serieversjon TV2)

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Dokumentar, Norge, 2025, 1t 30m (Serieversjon på 3 episoder på 42+40+42 minutter)

Regi: Åse Svenheim Drivenes

Omtalen er basert på filmversjonen sett på kino på Tromsø Internasjonale Filmfestival, der filmen gikk for utsolgt sal 1 på Fokus onsdag.

Skrevet av Lars Jørgen Grønli,  filmhjerte.blogg.no- larsgronli ætt hotmail. com

Foto: Pressefoto/TIFF (øverst) og skjermbilde trailer/TIFF

Fire unge jenter som har det verre enn mange andre jevngamle møter vi i dokumentaren Teenage Life Interruptet. Filmen er også å finne på TV2 Play i en serieversjon under tittelen Uten synlige tegn, som allerede har blitt en stor seersuksess.

Flere barn og unge enn noen gang før sliter med sykdommer og plager med uforklarlige symptomer, som leger og sykehus ikke har kunnet gi medisinske forklaringer på. Symptomer mange avfeier med enkle årsaker, eller som latskap hos ungdommene. Men to leger på Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø tar ungdommenes plager og smerter på dypeste alvor.

I filmen følges fire unge jenter tett gjennom behandlingen deres, som i hovedsak består av grundige samtaler mellom pasient, foreldre og de to legene, Hans Petter Fundingsrud og Elin Drivenes (sistnevnte er søster til regissør Åse Drivenes). Det er både rørende, sterkt og veldig godt å se hvordan de gradvis får jentene til å se at smertene deres ikke bare er forbundet med det som skjer inni kroppen, men også har sammenheng  med omgivelsene og bakgrunnen deres – og ikke minst jentenes respons på å bli tatt på alvor.

Jentene har ulik grad av tillit til helsevesenet, etter å i flere år ha opplevd å få ulike svar og til og med opplevd å ikke bli trodd. Det de har til felles er at alle sliter med sterke smerter i kroppen. Noen har spiseforstyrrelser, kraftige magesmerter, numne føtter, klarer ikke stå, besvimelsesanfall, oppkast, hodesmerter, med mere. Kort sagt sliter de sterkt med sin psykiske helse, har falt ut av skole og sosialt liv. Historiene deres er sterke, rørende og engasjerende.

Dokumentaren gir et unikt innsyn i de to legenes iherdige oppfølging av de unge jentene, Margrethe, Julie, Thea og den fjerde som jeg ikke husker navnet på i farta! (slapt av filmhjerte…). Hvordan regissør Åse Drivenes har fått ungdommene til å åpne seg, og blottlegge seg følelsesmessig, foran åpent kamera er mildt sagt enormt imponerende. Det kreves å etablere en fjellstødig tillit for å klare slikt, og på det feltet må vel regissør Drivenes sies å ha levert strålende, godt hjulpet av søster Elin selvsagt.

Den ene av jentene er muligens litt utfordrende å like i begynnelsen, men det meste går over!

For du all verden så modige og tøffe disse jentene er, som velger å dele sine mest private og personlige detaljer om sin egen helse. Man blir dypt imponert, og rørt, over hvordan de gir av seg selv, og hvordan deres historier allerede har hjulpet andre i lignende situasjoner.

De to legenes diskusjoner og samtaler seg imellom føles også eksklusivt og lærerikt å se og høre på. Og interessant med et innblikk i hvordan pasienter diskuteres. De to drar utvilsomt lærdom av hverandre underveis.

Når den ene, Elin (Drivenes), som ihvertfall er en av de mest og beste pedagogiske leger jeg har sett, spørrende, og med glimt i øyet, sier til sin kollega om en av jentene som i begynnelsen er motvillig til tiltakene de skisserer at “du er egentlig litt lei av ho”, hvorpå Hans Petter (Fundingsrud) svarer kontant “Ja, det er noe i henne som trigger meg”, er det lett å tenke at han er enda en lege som ikke tar ungdommene på alvor.

DET stemmer imidlertid ikke får vi raskt se, og faktisk tenker nok mange som ser på selv nesten litt likt med han i starten, undertegnede inkludert. Det er litt interessant å reflektere over. I en sekvens senere i filmen viser forøvrig også Fundingsrud sine briljante teknikker. Egentlig veldig enkle, men likevel så effektive og virkningsfulle.

Det er vanskelig om ikke umulig å ikke bli berørt når tårene renner hos ungdommene og foreldre i filmen, for de tårene og fortvilelsene er ett hundre prosent ekte og autentiske.

Hvordan de to legene med største respekt for sine pasienter, og deres evne til å lytte og forsiktig utfordre jentene til en vei mot å bli bedre, er også litt magisk å være vitne til. 

Når jeg skal gi trekk for noe i filmen, så kunne det vært viet mer tid til hver av de unge, fulgt de i noen situasjoner i hjemmet for eksempel. Det kunne også vært interessant å fått noen reaksjoner fra andre helsepersonell, dog skjønner jeg at det ville blitt en annen type historie da. Noen flere momenter finnes jeg kunne satt fingeren på eller stilt spørsmål ved, og et par valg av disteaksjoner i filmen, men vi lar det ligge.

Åse Drivenes har i alle fall via jentene og de to legene formidlet og levert en viktig historie og lærdom. En lærdom om at det er mulig å tenke seg frisk, for å si det veldig forenklet, om man har de riktige redskapene rundt seg. En av de absolutt viktigste norske dokumentarer i nyere tid er herved servert!

Om filmen får noe videre levetid på kino etter TIFF aner jeg ikke, men poenget med kinovisning er kanskje heller ikke tilstede ettersom den nå ligger i tre episoder på TV 2 Play, TV 2 sin nett-TV, i en utvidet versjon til og med, og vel også kommer på lineær vanlig TV.

Terningkast 5, og fem av seks filmhjerter.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥