KRIGSSEILEREN er årets norske må-se-film! Den seiler også inn på lista som en av tidenes aller beste norske krigsfilmer. Kanskje den beste?
KRIGSSEILEREN
Norge, 2022, Krigsdrama, 2t 32m
Med: Kristoffer Joner, Pål Sverre Hagen, Ine Marie Wilmann, Arthur Hakalahti, Leon Tobias Slettbakk, m.fl
Regi: Gunnar Vikene
Foto: Mer Film
″KRIGSSEILEREN” er i alle fall et eksepsjonelt godt, rått og usminket filmepos om en del av krigshistorien som har blitt glemt og ikke før trukket frem i lyset. De norske sjøfolkene, som seilte på sivile handelsskip under krigen, og familiene deres, som havnet midt i krigens lidelse og grufullhet fortjener heder, ære og hyllest, som de aldri fikk av staten og samfunnet.
Sjømannen Alfred (“Freddy”) er gift med Cecilia og nybakt trebarnsfar fra Bergen. Når andre verdenskrig bryter ut er han og bestekameraten Sigbjørn på jobb på et handelsskip langt ute i Atlanterhavet. De tvinges til å seile videre i fronten av krigen, i sivil og uten våpen. Hjemme i Bergen strever Cecilia med å ta vare på barna i et okkupert Norge. Krigsseilernes eneste mål er å overleve – for å komme hjem.
Foto: Roxana Reiss, Mer Film
Filmen som er en krigsfilm er likevel ganske annerledes i stilen. Den er dempet og fokuserer på mennesker mer enn ødeleggelsene, selv om den også byr på kraftige smertefulle scener og hjerteskjærende skjebner man ikke kan være uberørt av.
Både Kristoffer Joner og Pål Sverre Hagen i de mannlige hovedrollene gjør sitt hittil karrierebeste. Når man trodde man hadde sett Kristoffer Joner nok som sliten og herjet, slår han til med denne maktdemonstrasjonen sammen med Pål Sverre Hagen.
Foto: Mer Film
Glimrende biroller og kvinnelig hovedrolle også, med Ine Marie Wilmann i spissen, bunnsolide barne- og ungdomsroller og en absolutt fantastisk prestasjon av nykommer Leon Tobias Slettbakk som med sin skildring av den 14 år gamle sjøfareren Aksel svir seg fast på netthinnene.
“Krigsseileren” forteller om en side ved andre verdenskrig som mange har glemt eller vet lite om fra før, men fakta er at disse glemte sjøfarernes innsats spilte en avgjørende rolle for krigens utfall. Filmen beretter om noen av disses oppofringer og lidelser, og gir et dyptpløyende bilde av hvordan krigens handlinger satte sitt preg på dem både under krigen og i årene etter.
Filmens siste del etter de store klimaksene kunne muligens vært noe strammet inn, uten at det blir trekk av den grunn. Forøvrig er alt det tekniske ved filmen upåklagelig, selv om det er litt rart å måtte ha norske undertekster på norsk tale…
“Krigsseileren” er ikke klokkeklar toppkarakter, men småpirk forhindrer ikke at terningen bikker over på 6.
Regissør Sean Baker («The Florida Project») er tilbake med en ny film om en av samfunnets outsidere i «Red Rocket» hvor en falmet pornostjerne vender hjem.
Mikey Saber (Simon Rex) er en dritt, la oss slå det fast først som sist. Han er også en pornoskuespiller i 40-årene hvis karriere er på hell og vel så det, som vender tilbake til den lille skitne og slitne hjembyen i Texas. Alt han eier og har er det han står og går i, ei fillete bukse og en skitten t-skjorte. Planen hans er å innynde seg hos hos ex-kona og moren hennes, to slitne kvinner for å si det pent. Planen har bare et stort problem, det er ingen som ønsker drittsekken Mikey tilbake. Mikeys sterke sider er få, men effektive; hans manipulative evner og sjarm er alt han har igjen.
Den selvopptatte og sosioptatiske Mikey har dog et håp om å begynne med blanke ark, ta strøjobber og hjelpe til i huset, som han sier. Det viser seg imidlertid å ikke være så enkelt for den gamle pornhub-profilen, det er nemlig ingen arbeidsgivere heller som vil ta i han med ildtang engang.
En dag på den lokale donut-sjappa smiler likevel lykken til han når han treffer en pur ung sjarmerende jente som kaller seg Strawberry (Suzanna Son), og en kynisk Mikey øyner store muligheter for seg og Strawberry….
Regissør Sean Baker har flere ganger tidligere servert publikum ekle, uspiselige outsidere i samfunnet, hvor han gradvis bygger rollekarakterenes menneskelighet på godt og vondt, og deres forsøk på forsoning.
I «Red Rocket»er det altså en utrangert pornostjerne vi skal få jobbe med å like, for Mikey Sober er en seig fyr, perfekt bragt til liv av SimonRex. Sammen med nykommer Suzanna Son, som Baker plukka opp utenfor en kino (!), bærer de filmen. Rex gjør en glimrende rolletolkning som falmet pornostjerne, han ser så herjet ut som han må, samtidig som han har tiltrekningskraft fortsatt. Både i fakter, fære, bevegelser og mimikk leverer Rex en rollefigur å tro på. Mikeys evne til forandring, eller manglende evne, bedøm selv, er og av den troverdige sorten.
Like troverdig er dog ikke alltid det gryende forholdet eller luftslottet av en fremtidsutsikt som oppstår mellom Mikey og den 17-årige jenta. Her baker Sean Baker (haha, ordspill!) inn for mange ingredienser i forholdet, og det blir en smule overforklarende, mens rollekarakteren Strawberry blir både underfortalt og mangler dybde og substans, selv om Suzanna Son gjør en sjarmerende figur.
Stilmessig minner «Red Rocket» på flere måter om Bakers forrige spillefilm, den stemningsfulle «The Florida Project» fra 2017. Nå er vi dog i noe mindre idylliske omgivelser, i en sliten Texas-småby, men der sykler “vår helt” tilsynelatende bekymringsløst rundt uten egentlig noe mål eller retning, nærmest som en metafor for filmen, som egentlig verken har noen klar retning eller handlingsløp.
Den beveger seg på langt nær med rakettfart fremover, tempoet er vekselsvis litt pumpet opp, tilbakelent og bedagelig – men også overraskende behagelig.
«Red Rocket» er likevel på noen områder overplottet, overestetisert, underkarakterisert og underobservert.Baker har liten interesse for stedene og personene i historien. Postkort-kinomateografien sminker omgivelsene, filmens foto er flott altså, det må sies, mens innslag av realisme som lokale uttrykk og tilholdssteder bare har funksjon som overfladisk pynt og støttebjelker. Men filmens evne til å underholde med blant annet småfreidig dialog og hendelser, ofte i grenseland mellom realisme, drama og komikk, er såpass sterk at filmens hull ikke føles påtagende plagsomt.
Simon Rex bærer filmen, noe som muligens er den store overraskelsen. Rex, som er 47, har nemlig ingen lang merittliste bak seg. Han har tidligere jobbet som “MTV v.j.”, som solopornostjerne (ja faktisk!), hatt biroller i TV-serier og spilt i “Scary Movie”-serien.Han hadde gjort lite skuespill på nesten ti år før denne filmen.
Baker, som klekket ut «Red Rocket» for mange år siden, har bemerkelsesverdig nok vistnok alltid sett for seg Rex i hovedrollen, som en omflakkende pornostjerne som returnerer til hjembyen.
Bakers teft var innertier. For til tross for at Rex har manglende erfaring i mer seriøse prosjekter er prestasjonen hans høydepunktet i «Red Rocket», der han er en av flere i et usannsynlig galleri av skuespillere.
«Red Rocket» er på den sterke siden både smart, vittig, sjarmerende og en småklein komedie som har et dypere, humanistisk lag. Handlingen er lagt til sommeren 2016, like før Trump tok over makten, noe som tydelig klargjøres uten å utdypes.
Det er sommer, sola steiker og stemningen er stort sett lys? Den skitne småbyen virker faktisk skittenfascinerende. Handlingen byr ikke på store overraskelser, men filmen i seg selv vil kanskje overraske som underholdende, og en smule tankevekkende?
Filmhjerte har sett en rekke av filmene på årets TIFF, filmfestivalen i Tromsø, og drar her kort frem et knippe av filmene du bør få med deg på kino når de settes opp
– eller på andre plattformer der film kan strømmes!
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli
Årets TIFF er ved veis ende, etter en uke med filmfestival på Tromsøs kinoskjermer, og det er på tide å gi noen anbefalinger til noen av filmene som ble vist på festivalen. Av alle filmene som ble vist på festivalen er det kun et mindretall som settes opp på ordinær kino i Norge. Blant filmene omtalt i denne bloggposten kommer noen på ordinær norsk kino, andre trolig ikke. Dagens anbefalte filmer vil nok likevel være mulig å se via nett før eller senere, eller kanskje noen av landets cinemateker og filmklubber viser noe. Hold øynene åpne 😉
Her er 9 anbefalte filmer sett på TIFF denne uka – i sånn cirka rangert rekkefølge. Informasjonen om norsk kinolanseringer og premieredatoer er hentet hos Filmweb.no og odeon.no.
1
BETWEEN TWO WORLDS
(Original tittel: Oiustreham)
Frankrike, 1t47m
Engasjerende drama basert på en roman, om en forfatter som går undercover som vaskedame for å se hvordan de behandles av samfunnet og for å dokumentere den økende ulikheten i det franske samfunnet.
Vi kommer nært på livet til en gjeng lavtlønnede men hardt arbeidende rengjørere. Den ene er derimot ikke rengjører, men en forfatter som skal skrive bok. Hva skjer når hennes nye kollegaer og venner oppdager sannheten?
Her er mye man kan relatere seg til og kjenne seg igjen i fra arbeidslivet, i alt fra vennskap og bånd som knyttes mellom kollegaer, sosial status, håpløse diskusjoner med en rigid arbeidsformidling, til ubrukelige og urettferdige ledere som snakker nedsettende og frekt.
Absolutt verdt å se og kan såklart anbefales. Sterke rollefigurer og spill, selv om plottet er velkjent. Filmen føles realistisk i sin skildring av mennesker, livssituasjon og miljø.
I fokus står tematikk som sosiale ulikheter, vanskelig jobbmarked, lavtlønnsyrker, lavstatusjobber, firkantede arbeidsformidlere og arbeidsgivere som behandler sine ansatte dårlig og klasseskille. Filmen viser også på en fin måte vennskap mellom kollegaer og viktigheten av de valgene man tar med tanke på å være ærlig og oppriktig.
I hovedrollen en strålende Juliette Binoche. Varme anbefalinger.
Usikkert angående norsk kinolansering. Filmen hadde premiere i hjemlandet i januar i år.
2
RED ROCKET
USA, 2t10m
Mikey Sober er en falmet pornostjerne som vender hjem til den slitne lille hjembyen sin i Texas, med en plan om å innynde seg hos ekskona og moren hennes, samt tjene penger ved å starte med blanke ark. Problemet er bare at ingen vil ha drittsekken Mikey Sober tilbake. Så en dag smiler lykken til Mikey når han treffer en søt og sjarmerende pur ung jente som kaller seg Strawberry, og den gamle pornostjernen ser store muligheter.
Likte du «The Florida Project» av regissør Sean Baker, vil du trolig like hans nyeste verk, «Red Rocket», med en god Simon Rex i hovedrollen. Rex sin skuespillerkarriere er ikke stor, men han gjør en veldig god jobb som avdanket pornostjerne, og ellers har filmen flere mer eller mindre amatørskuespillere/nykommere, bl.a. Suzanna Son som spiller Strawberry. Baker skal vistnok ha funnet Son utenfor en kino (!) og tilbudt henne en rolle, som senere har ført til at det unge stjerneskuddet ser ut til å peile seg inn en karriere innen film.
Tidvis ganske underholdene om en av samfunnets outsidere.
«Red Rocket» har norsk kinopremiere 11. mars.
3
ZERO FUCKS GIVEN
(Original tittel: Rien à Fuetre)
Frankrike/Belgia, 1t55m
Engelskspråklig drama der vi følger den unge flyvertinnen Cassandra, som jobber for et lavprisselskap, som ikke behandler sine ansatte spesielt godt. Hun drømmer om å jobbe for et bedre selskap som betaler mer, men hennes utsvevende livsstil vanskeliggjør drømmene hennes.
En film som både oppleves som et low-key drama som samtidig har tilmålte doser humor og fart. Filmens to regissører fortalte etter en av visningene i Tromsø at noe av målet med filmen er å vise at mange viktige ting i livet skjer mens man er på farten. De avslørte også at flere av scenene er filmet med virkelige omgivelser. Noen ganger får man nesten en følelse av å se en dokumentar. Adèle Exarchopoulos, kjent fra «Blå er den varmeste fargen» er sensasjonell i hovedrollen. En absolutt filmanbefaling!
Finner ikke info om norsk kinolansering, men vil sikkert være tilgjengelig andre steder etterhvert.
4
COP SECRET
(Original tittel: Leynilögga)
Island, 1t38m
Crazykomikk i denne islandske parodien på sjangeren politiaction/krim, der vi treffer Bussi, Islands tøffeste purk, som forresten er skaphomofil. Sammen med sin nye partner må de stoppe en gærning som truer med å sprenge en fullsatt stadion. Filmen dundrer avgårde i en eksplosiv fart, med garanterte latterkuler, og utallige parodier hvor man vrir på kjønnsroller og situasjoner.
«Cop Secret» er ikke bare en parodi på machomiljøene i diverse action og krimfilmer, men vel også en parodi på parodiene, som navnet som jo har visse likheter med “Top Secret” ;p
Dette var den filmen under TIFF som moret undertegnede aller mest, og den anbefales selvsagt for den som er ute etter en fartsfull komedie stappfull av tullete action!
.
Filmen har ingen planlagt norsk kinolansering såvidt Filmhjerte vet, men vil vel være mulig å spore opp på annet vis etterhvert.
5
BLOODY ORANGES
(Original tittel: Oranges Sanguines)
Frankrike, 1t40m
Bekmørk katartisk humor! En soleklar anbefaling til deg som digger gladvold, hevnvold og slikt, på film! Et eldre ektepar risikerer å måtte tvangsselge huset, men har et par mulige utveier, blant annet en rock`n roll dansekonkurranse der de kan vinne en premie. En advokat savner motivasjon. En finansminister med penger på bok i utlandet frykter pressen. En ung jente gruer seg til den seksuelle debuten sin, og en psykopat med en kjæledyrgris har sine interesser. Veier krysses, og ingen står uberørte tilbake.
.
Inneholder noen av de grafisk villeste scenene undertegnede har sett på film, og uten å spoile for mye, jada, tittelen har en viss hentydning. Dette er en sylskarp og bitende komedie, som dog ikke er hysterisk moro hele tiden, men som har noen scener hvor man virkelig tar den helt ut!
Man vet ikke helt om man skal gapskratte, le litt usikkert eller vri seg litt – men dette er veldig tilfredsstillende galskap om et subvertilt samfunn hvor grensene for å ta loven i egne hender viskes ut, og er en tragikomisk kommentar og stikk til sprekkene i det franske samfunnet, storpolitikeres hykleri, eldres vanskeligheter, sexpresset og hverdagslig aggresjon!
Ingen info om norsk kinolansering, men dukker vel opp andre steder… Dette er dog ikke filmen du kjører igang til tacokvelden!
6
DRIVE MY CAR
Japan, 2t 59m
Denne mye omtalte og sterkt applauderte japanske dramafilmen varer i så mye som 3 timer, men er for det meste verdt tiden. Oddsfavoritt til å vinne Oscar for beste internasjonale (ikke-engelskspråklige) film.
«Drive My Car» kan kanskje kalles en japansk roadmovie, men den beveger seg sakte og stillferdig fremover, og krever et tålmodig publikum. Veldig stemningsfull film der vi kommer under huden på rollefigurene. Det er en dvelende film hvor dialogen er den drivende kraften.
Et uventet vennskap utvikler seg etter at en teaterregissør som nylig har mistet kona blir nødt til å la en ung kvinnelig sjåfør kjøre bilen hans på grunn av regler fra hans nye arbeidsgiver. Når regissøren skal sette opp et stort teaterstykke vanskeliggjør han arbeidet sitt når han ansetter en skuespiller kona hans hadde et forhold til.
Norsk kinopremiere 4. februar.
7
LAMB
(Original tittel: Dýrið)
Island, 1t46m
En blanding mellom stille drama om sorg, islandsk overtro og grøsser. På en avsidesliggende bondegård mellom fjellene bor et par. Når en mild sagt uvanlig lammefødsel finner sted forandres livene deres for alltid!
Med storslått islandsk natur som et fascinerende bakteppe får vi være med på et etterhvert bisart eventyr, der paret som er i sorg over en tidligere hendelse tar til seg det nyfødte vesenet som om det var deres eget. De ser på den nyfødte som en ny begynnelse og et lys i hverdagen, men stadig mørkere hendelser begynner å skje på gården.
Dette vesenet kan ikke beskrives uten å spoile, det må oppleves! Det er forbløffende og originalt, hos undertegnede ble det nesten som om man ble måpende når man gradvis får se dette “lammet”. Du har imidlertid neppe sett et slikt før på film… Filmen er både sjarmerende, morsom, skitten-fascinerende, bisarr – og dypt tragisk. Absolutt verdt å se om man digger film fra sagaøya.
«Lamb» kommer på norske kinoer fra 28. januar.
8
THE BOX
(Original tittel: La Caja)
Mexico, 1t32m
En ung tenåringsgutt har kommet til et avsides sted i det golde nordmeksikanske ørkenlandskapet for å hente levingene etter sin far, som stakk av da han var liten. På bussen hjem får gutten øye på en mann han er sikker på er faren sin. Han begynner å følge etter mannen og blir kjent med han. En film der familiebånd, en ung gutts savn etter omsorg, og moral står sentralt, med store kontraster.
.
Flott foto med storslåtte endeløse landskaper i bakgrunnen rammer inn en mørk og i bunn sørgelig historie, som får gode anbefalinger fra Filmhjerte.
.
Ingen info om norsk kinolansering.
9
SPENCER
Storbritannia/Tyskland, 1t51m
En suveren hovedrolle-tolkning som alene gjør «Spencer» verdt å se, men filmens foto er også utsøkt og den ser estetisk sett veldig innbydende ut. Handlingen ellers er kanskje ikke så minneverdig, men undertegnede tror mange vil like denne filmen hvor Kristin Stewart gjør en Oscarverdig rolle som en ensom og desillusjonert prinsesse Diana med handling lagt til jula 1991, hvor Diana etter planen skal feire julen sammen med hele kongefamilien på det fasjonable godset Sandringham House.
«Spencer» åpner med en tekstplakat som sier at dette er en fabel om en sann tragedie. Tragedien er hvordan det – etter alt å dømme – arrangerte ekteskapet mellom prins Charles og prinsesse Diana (født Spencer) gikk i oppløsning på starten av 1990-tallet (nrk.no).
Dagene utvikler seg imidlertid som et mareritt for prinsessen. Kristin Stewart glitrer mer enn perlene rundt prinsessens hals i rollen som lady Di, hun fyller rollefiguren med liv og varme, samtidig som Dianas håpløshet øker. Stewarts tolkning av prinsessen gir oss stor sympati for Diana Spencer, som hun het. Filmen er ren fiksjon, og er ikke basert på virkelige hendelser, men er en troverdig gjetning på hva som sannsynligvis kan ha skjedd bak fasaden i det britiske kongehuset.
Lanseres på norsk kino 4. februar.
Verdt å se er også BERGMAN ISLAND, hvor vi tas med til Fårø utenfor Gotland, der et filmpar har flyttet inn i Ingmar Bergmans gamle trakter for å jobbe med filmmanuser, men hvor den ene både sliter med manuset sitt og fraværende partner. Det er muligens en fordel å kjenne til den ikoniske regissør Bergmans filmografi og virke, men man kan ha glede også av å se filmen som en sommerflørt og parforholdsfilm. Norsk kinopremiere 28. januar.
Takk for i år, TIFF. Sees i 2023, med null begrensninger og fulle saler forhåpentligvis 🙂
Har du meninger om noen av disse filmene, hyl gjerne ut i kommentarfeltet! Chattes!
Filmhjerte har sett en del av årets nye serier, og kommer med noen betraktninger. Først ut er den amerikanske krimdramaserien «Mare of Easttown» som ble sluppet tilbake i april på HBO.
Krimdrama, USA, 2021 Sesong 1, 7 episoder Serieskaper/skrevet av: Brad Ingelsby Regi: Craig Zobel Cast: Kate Winslett, Julianne Nicholson, Jean Smart, Angourie Rice, Joe Tippett, Cameron Mann, Jack Mulhern, David Denman, Sosie Bacon, Enid Graham, Guy Pearce, James McArdle, John D. Thompson, med flere
Årets mest severdige krimmysterie!
Et smådystert amerikansk krimdrama som er langt mer laidback og rolig i sin fremferd enn mange tilsvarende serier.
“Mare of Easttown”, for å ta det først, er politietterforskeren Mare Sheenan, en sliten kvinnelig politietterforsker i Easttown i Pennsylvania, tynget med personlige demoner. Så kan man såklart se en dobbel betydning og ordspill i tittelen på serien, hvor de uløste sakene og familiære problemer henger som et vondt mareritt over Mare og lokalsamfunnet.
Kate Winsletgjør en imponerende jobb i hovedrollen som Mare, som i tillegg til å ha en ett år gammel uløst forsvinningssak av en ung lokal jente og familetragedier hengende over seg, får et drap av en ny lokal ungjente å hanskes med. Serien utforsker den mørke siden ved et lite amerikansk småbysamfunn der “alle kjenner alle”, og de fleste er enten venner, slekt, familie eller har affærer sammen – og den tar for seg hvordan familie og gamle tragedier kan påvirke vår nåtid.
Det er en gjennomgående smådyster sorgmunter tone gjennom de 7 episodene, ikke ulik såkalt “nordisk noir”-krim i stilen, men har også rom for familiedrama, foreldrerett, og tilmålte stunder med humoristiske betraktninger.
Serien har dessuten den nesten litt klamme men pirrende småbymentaliteten over seg der den så treffende og godt portretterer det lille samfunnet på godt og vondt.
Mare kjemper for foreldreretten til sitt 4 år gamle barnebarn, som hun frykter skal bli gitt til guttens rusavhengige mor. Mare har også andre personlige tragedier som tynger henne, og i tillegg dukker en grufull drapssak opp.
“Whodunit”-følelsene ligger ulmende over det lille lokalsamfunnet. Er det det unge drapsofferets ex som er morderen, har byens nylig overflyttede nye diakon (prest) sin kristne gjerning ubesudlet, har stedets småkriminelle boms en finger med i spillet, og hvem er faren til den dreptes barn?
«Mare of Easttown» tar seg god tid til å la oss bli kjent med de involverte, og bygger opp både sympatier og avsky på en sakte men effektiv måte. Serien holder spenningen oppe og lar seg aldri bli kjedelig.
Javisst har serien et par klisjeer, men den har også noen uventede twister liggende på lur. I tillegg har den både en velskrevet historie, og mye riktig strålende skuespill, først og fremst fra den alldeles utmerkede kvinnetrioen Kate Winslett, Julianne Nicholson og Jean Smart, der de to sistnevnte spiller henholdsvis Mares bestevenninne Lor (Nicholson), og Mares mor (Smart), som Mare har et trøblete forhold til. Dette er karakterskuespill som både gnistrer og skaper empati.
Trekkes frem må også det unge stjerneskuddet Cameron Mann (15 år, 13 under innspillingen), rutinerte Guy Pearce og David Denman, samt Evan Peters (spiller Mares nye kollega).
Under årets Emmy (prisutdelingen for TV-produksjoner og serier) ble det forøvrig tildelt fire Emmy-priser til serien. Beste kvinnelige skuespiller, beste kvinnelige birolle og beste mannlige birolle i kategoriene for “Limited series” gikk til trioen Winslett, Nicholson og Peters, mens Smart var nominert til prisen Nicholson fikk. Den fjerde var for beste produksjonsdesign. Vel fortjent.
Hva ordspill angår forresten, så var vel årets mest opplagte denne kjappe replikken sagt fort; “have a good night Mare” 😉
God fornøyelse
«Mare of Easttown» kan du se hos HBO, og den ligger også tilgjengelig på Riks-TV sin nett-TV og app.
Daniel Craig avslutter sin tid som James Bond med en gigantisk smell i den etterlengtede “James Bond – No Time to Die”.
FILMANMELDELSE: «JAMES BOND: NO TIME TO DIE» Storbritannia/USA, 2021, Action/spenning, 2t 43m Regi: Cary Joji Fukunaga Med: Daniel Craig, Léa Seydoux, Rami Malek, Naomi Harris, Ralph Fiennes, Lashana Lynch, Ben Whishaw, Ana de Armas, Rory Kinnear, David Dencik, Jeffrey Wright, Christopg Waltz, Billy Magnussen, Lisa-Dorah Sonnet, Coline Defaud, med flere
Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no, filmhjerte ætt 1337 dått no
Som kjent satte koronaviruset en stopper for Bond-filmen våren 2020, men endelig er filmen nå på kinoer verden over.
Ironisk nok, siden filmen var ferdigprodusert da Koronapandemien brøt ut, så jakter James Bond denne gangen på et dødelig virus.
I kjent stil blir det nok av både action, skuddvekslinger og biljakter, samt et par historiske grep i Bond-sammenheng.
James Bond har pensjonert seg og lever tilbaketrukket på Jamaica, men havner raskt midt i begivenhetenes sentrum når en gammel venn fra CIA ber om hjelp til å finne en forsker som er bortført av en gruppe styrt av en hevnlysten galning med store mørke planer. Bonds gamle arbeidsgiver MI6 har imidlertid samme planer om å finne det stjålne viruset, og setter sin nye agent på oppdraget.
Det mest oppsiktsvekkende for mange vil være å for første gang i historien se en kvinnelig agent 007, til og med en mørkhudet kvinnelig 007. Dette har vi dog vært klar over allerede fra da innspillingen av filmen startet for over to år siden, og etter min bedømmelse fungerte det helt fint. Bond-franchisen er i store endringer, noe denne filmen ettertrykkelig markerer.
Da er det verre med et annet omstridt grep filmen tar, et grep heller aldri før sett i James Bond-filmenes historie, som for min del både er skuffende, dårlig forankret og muligens ødeleggende for entusiasmen for Bond-filmenes videre ferd. Men inntil vi vet noe som helst om en kommende Bond-film er det vanskelig å mene for mye.
Imidlertid leverer den nye Bond-filmen på mange andre områder. Actionscenene er som vanlig både eksplosive, temporaske, ville og frådende underholdende til tider, selv om actionsekvensene i filmen på ingen måter er noe vi aldri før har sett lignende av. Noen av de er selvsagt også over the hill, eller FOR søkte. Slik vi er vant med i Bondfilmer. Ikke alt sitter der, men underholdningsverdien og fornøyelsesverdien i de actionfulle og tempoøkte scenene er likevel absolutt et kinobesøk verdig. James Bond er dessuten fortsatt tørrvittig og leverer en del treffende replikker.
Noe vi aldri før har sett lignende av i Bond-sammenheng, er det derimot flere ting av. At folkene bak har ønsket å modernisere Bond-filmene er selvsagt åpenbart. I «No Time To Die» får vi se en langt bredere kjønns- og karakterbredde enn tidligere. Flere og mange sterke kvinnelige rollefigurer, som alle absolutt leverer godt og pirrende, og vi kommer mer inn under huden enn før på ikke bare James Bond, men også en rollefigur som Q.
Mange av disse grepene for å modernisere Bond-universet er både fortreffelig, dristig og friskt. Vi får se Bond i situasjoner han aldri tidligere har befunnet seg i – blant annet foran en TV-skjerm som viser NRKs barne-TV-serie “Fantorangen”!
“NORSKE BOND”
Filmens foto og locations er slående vakre og eksepsjonelle, fra antikke byer i fjellene i Italia (Matera, for en visuell fryd!), til scener innspilt på Færøyene, Cuba, og ikke minst sentrale scener spilt inn i Norge, og ja, handlingen i de scenene foregår faktisk også i Norge på norsk jord, riktignok med noen geografiske friheter. Filmens åpningssekvens er spilt inn i de dype vinterkledde skoger i Nittedal, og senere er Bond innom både Atlanterhavsveien og Ørland. Filmens crew inkluderer et stort antall norske bidrag. Slikt er naturligvis spesielt for norske seere.
Her er også et eldorado for øyet (!) i den italienske antikke steinhusbyen, og Bondentusiaster kan ikke unngå å glise godt av hemmelige øyer hvor masseødeleggelser er under produksjon.
FARVEL TIL DANIEL CRAIG
Daniel Craig er som kjent ferdig som James Bond etter denne filmen, hans femte i rekken. Kvaliteten på filmene og Craig som Bond har vært variabel, men jeg syns han har gjort en minneverdig innsats og fortjener ovasjoner og takk for Bond-tiden. I «No Time To Die» er mye pumpet opp underveis, dog uten at regi og manus imponerer alt for mye.
Mange vil finne denne filmen for emosjonell, noe vi slett ikke er vant med at Bond-filmer har vært tidligere, noe av dette funker bra, annet ikke. Bonds forhold til Madeleine er for eksempel en viktig drivkraft i fortellingen. Jeg er heller ikke den eneste som mener at Daniel Craig hadde fortjent en bedre avslutning som James Bond, selv om den utvilsomt er minneverdig! Se og bedøm selv.
Spilletiden er også diskutert, for med sine hele 2 timer og 43 minutter går «No Time To Die» inn i historien som tidenes lengste James Bond-film. Filmen er aldri kjedelig, men noe mindre engasjerende noen ganger. Man får imidlertid valuta for pengene.
Skurkerollen er det årets Oscar-belønnede Rami Malek som har, og jeg hadde store forhåpninger. Rami Malek er den vansirete og hevntørste Safin, som truer med et virus verden ikke har sett før, men filmens antagorist skuffer stort, får lite skjermtid, er blass og på grensen til livløs, selv om han utvilsomt er en psykopat. Men mest ekkel.
Danske David Dencik gjør heller ingen enorm figur, men har i det minste fått noen småmorsomme replikker å lire ut av seg på “gebrokkent” engelsk, han spiller tross alt russisk forsker.
Lashana Lynch som den nye agent 007 i filmen kommer ut av det med æren i behold, men hennes rolle i filmen er egentlig ikke stor.
Daniel Craig gjør selvsagt en sterk jobb, jeg liker han som sagt.
Ben Whishaw som Q er veldig god. Q sitt personlige liv får vi et lite innblikk i, og hans Q er en langt mer omgjengelig Q enn sine forgjengere, men fortsatt med små referanser bakover. Ellers er det ikke noe å utsette på de andre birollene annet enn småplukk, selv om jeg ikke lar meg imponere overvettes over instrueringen som er gjort på den andre av filmens to barneroller, som utenom det er sjarmtroll.
Ralph Fiennes som M og Naomie Harris som Monneypenney, gjentar sine rollefigurer på vellykket vis, og jeg lar meg imponere av en elegant Ana de Armas, som spiller en ung CIA-agent “med tre ukers opplæring”, som hun påstår.
Léa Seydoux i sin tilbakevendende rolle som “Bondpiken” Madeleine, hvis vi kan kalle henne Bondpike, imponerer, og er faktisk den første som gjentar sin rollefigur som “Bondpike” i mer enn en Bond-film. Det er kanskje et av punktene filmskaperne vurderer der de sitter i tankeboksen, om hvorvidt Bonds dager som kvinnebedårer skal være talte.
Det er som kjent nye tider.
De tidene blir i alle tilfelle uten Daniel Craig, og med kvinnelig dobbel-O seven på trappene vil tiden vise om James Bond blir uten nettopp han, kommandør Bond.
«No Time To Die» er muligens den beste og mest fornøyelige Bond-filmen på lang tid, og var på god vei til å få et fjellstødig terningkast 5 fra Filmhjerte, men desverre trekker regissør og manus sin avslutning kraftig ned. En del for mye emosjonelt underveis er det også. Å gi bare 2 eller 3 ville dog vært barnslig, for «No Time To Die» underholder og engasjerer, og det er jo ikke verst bare det i 2021 av en Bondfilm. Et fint terningkast 4.
Forøvrig, herr- e – gud så artig og herlig det var å igjen se folk strømme til kinoen! Undertegnede så filmen på Aurora Fokus kino i Tromsø, i en nær fullsatt storsal, på en kveld der filmen ble vist flere ganger i kinoens 5-6 saler.
Viaplay sin nye originalserie Furia kjører på med norsk trollheim, radikalisering, fremmedfrykt, europeisk identitet og terror, men imponerer ikke nevneverdig, og mangler stø kurs.
SERIEOMTALE/ANMELDELSE: FURIA (sesong 1)
Norsk/tysk samproduksjon, politisk krimthriller, 2021, 8 episoder
Skrevet av Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no / filmhjerte ætt 1337 punktum no
Den norske (og tyske) krimthrillerserien «Furia» åpner omgitt av norske skoger, fjell og fjorder, kronglete veier, småbykriminalitet og en setting som kunne blitt en frisk nyvinning. Her er undercoveragenter, politi med hemmeligstemplet CV, trusler fra russisk mafia, og terrorplanlegging – men når handlingen iløpet av noen episoder forflytter seg til Berlin tappes mye av både spenning og originalitet ut, blir tidvis kjedelig, og prøver å fylle for store sko. Dessuten endrer serien totalt karakter etter 2-3-episoder.
Politimannen Asgeir flytter til det lille pittoreske tettstedet “Vestvik” (som egentlig er Åndalsnes), et sted på vestlandet, under ny identitet for å starte en ny tilværelse sammen med datteren sin. Men mørke krefter er i sving i bygda, og snart blandes Asgeir inn i noe langt større enn bare småbykriminalitet. Når han under en hendelse møter Ragna, starter en oppnøsting av en plan om en storstilt terroraksjon hvor sterke radikale høyreekstreme krefter står bak.
I de første episodene møter vi et bredt lag av velkjente norske skuespillere. I hovedrollene finner vi Ine Wilmann og Pål Sverre Hagen, mens navn som Henrik Mestad, Fridtjov Såheim, Trond Espen Seim, Preben Hodneland, Cecilie Mosli og Hallvard Holmen er å finne på rollelistene, samt et etterhvert knippe tyske skuespillere.
Ine Marie Wilmann som Ragna. Foto: Viaplay.
I de første av de 8 episodene virker «Furia» slett ikke så ille (jeg skal dog komme tilbake til flere invendinger), selv om jeg ikke kan unngå å irritere og tidvis more meg over den tilgjorte brede dialekten av et eller annet merkelig møre og romsdalsklignende, eller tjukt vestlandsk. Den lokale politisjefen er forresten også intet annet enn ren karikatur, spilt av Henrik Mestad. Troverdigheten der skraper desverre bunnen. Alt av kriminalitet og dødsfall som måtte finne sted avskrives der i gården med “no må me tenkje på bygde”… Vel vel.
Nå er jeg ingen ekspert på de nevnte dialekter, men HenrikMestad, Fridtjov Såheim og Trond Espen Seim sin snøfting på en eller annen ubestemmelig slags grov ny dialekt er bare et irritasjonsmoment skråstrek ufrivillig komikk, og Hallvard Holmens påtatte Oslo/østlandsk-dialekt skurrer også.
Vi får gjennom korte flashback kjennskap til hvorfor Asgeir har kommet til til Vestvik, og dette gir et spenningsmoment rundt han, selv om det er for underfortalt. Elementer som fremmedfrykt, rasistiske undertoner og etterhvert planlegging av en stor terroraksjon tilfører spenning som kunne gjort «Furia» riktig spennende.
Men ett eller annet sted har man snublet. For når serien etter omlag tre episoder setter kursen ut av Norge og inn i Tyskland er det som om lufta sakte men sikkert siver ut av ballongen, og man må pumpe inn mer luft, det blir for slapt, uengasjerende og innimellom kjedelig, til tross for at det bygges opp mot noe stort.
Ah, no ser eg atter slike fjell og dalar… tenker sikkert Pål Sverre Hagen her, i rollen som Asgeir. Foto: Viaplay
Imidlertid har “del 2” av sesongen (etter at vi har kommet til Berlin) mer troverdighet og mere klassiske actionsekvenser i seg.
Vi trekkes inn i en handling hvor vi kommer inn i den tyske regjeringen der det nærmer seg valg, noe som både føles forsåvidt som både en ganske brå overgang fra det serien virket å være i starten, men som også blir for uengasjerende, tamt og kommunegrått. Slikt burde det ikke være, for med elementer som hatblogging, produksjon av falske fakta og nyheter, samt å røre inn de faktiske hendelsene på Utøya og 11. september-terroren for å underbygge «Furia» sitt mål, så burde det engasjere mer. Man har blitt for overambisiøs, det blir for mange kokker (og desto flere kokker…osv).
Etterhvert som handlingen skrider frem på tysk jord blir det dessuten både nok så forutsigbart og lite originalt. Det blir krimthriller som ikke skiller seg ut i mengden.
Nå skal jeg ikke påstå at de første episodene hvor vi befinner oss i Norge er supert sprengstoff til krimsjangeren, snarere tvert imot, tidvis blir det riktig så traust og innimellom kunne det nesten kjennes som en slags utvannet kombinasjon av “Nordic noir” og en dårlig Varg Veum-kopi eller noe i den gata. Ja, dårlig sammenligning, men det sitter ikke helt bare – og det er løse tråder som ikke gis tilstrekkelig tilfredsstillende svar på.
Dessuten må jeg si at det til tider føles som en ufrivillig parodi. Skildringen av det lille lokalsamfunnet og enkelte rollefigurer er over grensen for hva som kan gå som troverdig, selv om jeg finner den norske handlingen som lettbeint underholdning med et sjarmerende norsk natur-bakteppe. Like sjarmerende er dog ikke persongalleriet i den vesle “bygda”, vi treffer en brunmalt gjeng på hyttetur, trauste politimenn og andre klisjefulle typer.
Her er likevel noen interessante betraktninger, og noen kort man kanskje kunne vært utnyttet bedre eller annerledes. Som nevnt trekkes Utøya og 11. september inn, samt andre samfunnsaktuelle hendelser.
Serien er til tider nok så brutal, og har noen kraftkost-scener de med dårlig mage vil vri seg av – vold mot barn og unge er aldri pent uansett. Det er dessuten en brutalitet til tider som kan overraske, men slikt tåles vel. «Furia» har noen scener hvor adrenalinet pumpes opp, så selv om jeg finner noe av handlingen kjedelig utover i serien er det fortsatt en underliggende spenning der som gjør at man bevarer et fundament som holder serien oppreist.
Hva skuespillerprestasjonene angår så er seriens klare ener Ine Marie Wilmann, i rollen som Ragna, som med sin kvasse penn og skarpe ord blogger til opprør. Wilmann nagler rollen perfekt, løser ulike sinnstemninger fint, har punch og kraft i seg, og er seriens hovedperson. Preben Hodneland i skurkerolle passer også som hånd i hanske i «Furia». Han leverer godt.
Pål Sverre Hagen starter som seriens midtpunkt men blir senere redusert til en birolle, har en vanskelig rollefigur å gestalte. Asgeir er en plaget fyr, og Hagen leverer på det jevne, men det føles som det mangler glød. Men som sagt, rollefiguren er ikke særlig livlig av seg.
De tyske skuespillerne spiller pent og pyntelig, men ikke mer og ikke noe man legger på minnet. Ulrich Noethen (sett bl.a. som Himler i Der Untergang, 2004) er vel den av de tyske som gjør det best, i rollen som Brehme.
Ellers er det stort sett på det jevne, men Mestad som politi kunne jeg klart meg uten (jeg liker Mestad ellers altså).
«Furia» sesong 1 sin sesongavslutning åpner forsåvidt opp for muligheter for å gå videre med en sesong 2. Om det er så lurt vet jeg ikke, jeg føler meg nemlig mett på «Furia» etter 8 episoder.
Det er greit tidsfordriv, formatet på bare 8 episoder på 45 minutter hver er også helt greit her. Det er ikke bortkastet tid å se serien, men den lager neppe jubel og furore i heimen, og vil aldri gå inn i historiebøkene som særlig minneverdig.
Jeg plasserer ihvertfall «Furia» midt på furua, eller treet da. Det blir et terningkast 3, som aldri er i nærheten av fire.
Det ble sagt om denne fjorårets Neesonactionfilm at den strengt tatt ikke hadde noe på kino å gjøre, noe jeg bare kan skrive under på.
«Honest Thief» er den type film som ikke bare strengt tatt burde gått “rett på video”, som vi sa på 90-tallet og deromkring, den burde gått rett på streaming, eller strømming som vi vist kaller det nå. Punktum.
Så var det da også på strømming jeg så filmen, hos Viaplay.
Men var den da helt håpløs?
Nei. Og ja.
Liam Neeson er jo stort sett alltids underholdende og trivelig å se, og han kommer seg gjennom filmen med æren i behold, selv om «Honest Thief» ærlig talt er laaaaang unna 69-åringen (!) sine beste prestasjoner. Til sammenligning er årets Neeson-action «The Marksman» adskillig bedre og mer severdig.
I «Honest Thief» er Neeson den forhenværende bankraneren Tom, som etter å ha møtt kjærligheten (Kate Walsh) vil gjøre opp for seg, og levere tilbake pengene fra en rekke bankran han har begått gjennom flere år. Jada, han har ikke brukt en penny av de 9 millioner dollarene han har stjært serr`u. Allerede der er historien teit. Planene hans om å overgi seg går selvfølgelig rett vest når to FBI-agenter bestemmer seg for å stikke pengene i egen lomme, noe som fører vår ærlige helt ut på tynn is.
Moralen er nok også temmelig tvilsom, da vi skal legge all vår sympati på en bankraner. Men la gå, Neeson er både sympatisk, empatisk og passe sjarmerende.
Kort oppsummert; Historien er syltynn, birollene er lite interessante, handlingen er vaklende, og full av klisjeer. Tempoet er ikke av det beste, spesialeffektene på grensen til å være kjøpt på Rema (billig, ikke sant?), og det føles mer interessant å ta opp mobilen og sjekke om noe nytt har skjedd i verden.
Det som likevel holder «Honest Thief» på beina er Liam Neeson, selv om han virker mer sliten enn ofte før.
Som sofaunderholdning en sløv kveld funker dette likevel brukbart. 69 år gamle Neeson kan fortsatt samlebåndsaction av denne typen omså han har begge hendene bakbundet og bind for øynene. Det er også litt bad guy vs good guy-opplegg, en dose kuleregn, en dæsj biljakter og nevekamper. Sånn ungdommen liker 😉 Er du Liam Neeson-fan, som meg, klarer du nok å la deg underholde nok til at filmen går unna, før vi legger den i glemmeboka.
På karakterskalaen havner «Honest Thief» ikke på mer enn 4 av 10 stjerner, et syltynt terningkast 3. Og da er jeg mer snill enn ærlig føles det som.
Sesong 2 av NRKs dramaserie «EXIT» er som den første full av fyll, dop, sex, horer og penger – store penger. Samt en tre, fire drittsekker og sosiopater av rang og deres trofèkoner, men denne gangen slår ihvertfall den ene av de tilbake. Dessuten er det enda mørkere. Enda mere føkka opp! Enda mere pumpet opp tempo.
Cast: Jon Øigarden, Tobias Santelmann, Pål Sverre Hagen, Simon J. Berger, Agnes Kittelsen, Ine Wilmann, Bente Børsum, Anders Baasmo, Sofia Helin, Rolf Lassgård, Frank Kjosås, Maria Bonnevie, med flere
Sluppet på nett-TV 5. mars
Allerede har NRK opplevd strømmerekord for den nye «Exit»-sesongen, men for nye sjåarar, som statskanalen ofte sier, her er Filmhjertes vurdering av sesong 2, som er både like rå, brutal og god som den første.
“De er mangemillionærer og småbarnsfedre – med en umettelig appetitt på dop, vold, sex og grov innsidehandel.” Slik fronter NRK suksesserien «Exit».
Vi befinner oss altså igjen tilbake i Oslos øverste overklasse, i hovedstadens finansverden hvor insidehandelen florerer, penger gror som gress, og hvor det avreageres med festing, sniffing av hvitt pulver, drekking, puling og slåssing.
Vi har Jeppe, som tyr til vold for å få utløp, som når det dreier seg om en ubedd sengegjest hos kona.
Det er den åleglatte sleipe svensken Adam, som kommer unna med nesten hva som helst, ifølge han selv.
William derimot, som forsøkte å skyte huet av seg selv forrige sesong, men mislyktes, har det ikke like lett i sin nye alkoholfrie hverdag skal vi raskt erfare. Han unslipper verken sitt eget hode eller gamle demoner.
Også er det søtnosen Henrik da, som skyter sprøyter inn i penisrota for å få festen til å vare lengre.
Flotte fyrer? Faktisk med menneskelige trekk i all galskapen.
Opp i alt dette sitter fire forsmådde og underdanige koner. Vel, ihvertfall sist vi møtte dem. Denne gangen må Williams “bedre (?) halvdel” kjempe med han om foreldrerett for barna, mens Hermine, Adams ex-kone, legger ut på et hevntokt mot den smørglatte og følelseskalde svenske psykopaten.
Ellers er alt ved det gamle, det jaktes dophøner (!), vi får et par monologer med innføring i insidehandel og investeringer, det etes snitter av et kvinnelig serveringsfat, og det dundres selvsagt på med noen eksplisitte scener vi ikke så ofte ser i denne type serier, noe som er gjort med tanke på å sjokkere.
For vi lar oss vel det fortsatt, sjokkere, av å se mannlig oral sex, nakne rumper, sprøyter, piller og pulver. Blod. Døde engler og jævelskap fra virkeligheten. Serien er altså basert på et virkelig miljø, men antagelig er det verre, sies det. Mye verre.
Likevel lar vi oss fascinere. Er det vi eller de som er gærne?
På Hevntokt! Foto: NRK
Sesong 2 er dog ikke like sjokkerende sånnsett som sesong 1 var, men «Exit» leverer fortsatt solid underholdning som man blir både vemmet og tilfredsstilt av å se på, og det er minst like rått og brutalt som sist.
Det er litt familiedramatikk såklart, men sesongens store nerve ligger ved siden av en nervepirrende insidehandel mest i Hermines tokt. Hermine jakter sin exit, sin vei ut av avhengigheten hennes for Adams penger. Det er ubehagelige scener. Av og til hjertebristende. Hermines graviditet serveres oss på ingen måte på et sølvfat, og sesongens sterkeste enkeltøyeblikker er det hun som står for, blant annet en samtale med moren.
Skuespillerprestasjonene fra firkløveret Jon Øygarden (Jeppe), Tobias Santelmann (Henrik), Simon J. Berger (Adam) og Pål Sverre Hagen (William) er som vanlig eksellente, tildels supre. Men igjen, som jeg og sa etter sesong 1, Hagens østlandsdialekt virker påtatt og stakato, og det irriterer meg litt, men rollefiguren hans er uansett drivende godt spilt.
Ellers gjør Agnes Kittelsen (Hermine) en råsterk prestasjon, og de aller fleste birollene er gode. Sofia Helin (ja, hun fra «Broen») er småmorsom faktisk, mens jeg ikke skjønner all verdens av Rolf Lassgårds lille rolle. Det skal sies, jeg elsker Lassgård, men rollen hans i «Exit» er ikke av det aller beste.
Seriens soundtrack må man også stort sett berømme NRK for, selv om det blir vel klisjè med Cohens New York-låt så snart vi befinner oss i NY. Vel, det ødelegger ikke noe, så da så.
Livets glade gutter… Foto: Stephen Butkus og NRK
Sesong 2 byr på både familiedramatikk, fest, fyll, vold, spenning, fart, hevn og personlige problemer. At Aker Brygges finansfiff er sleipe haier og ufyselige selvgode fysakker med stor kontrolltvang er ikke serien snau på å formidle. Status betyr alt, å opprettholde fasaden og holde maska, selv på maskeradeball…, penger er målestokken, og familie er underordnet.
Imidlertid er det og nok av stikk også til seriens kvinnefigurer, for selv om vi opplagt skal synes synd på de viser også de at de ikke bare er søte som sukker på bollen, som når setningen og begrepet “da blir jeg mor til Cubusbarn” ramler ut av en av dem som frykter hva senket levestandard vil gjøre for henne.
Noen fiffige referanser til populærkulturen finner vi også, blant annet en ihvertfall i noen små sekunder creepy referanse til 80-tallsgrøsseren «The Shining» («Ondskapens hotell»), og noen kule små vink til «Joker» og «Kill Bill», blant mange. Koronaen har til og med fått sitt (ikke at det er populærkultur, men en samfunnsreferanse iallefall…), og jeg lurer på om det vel ikke også ligger en eller annen Caligula-referanse et sted eller noe til Kubricks orgiescener?
Sesongen har kun 8 episoder som hver har bare en drøy halvtimes spilletid. Det er snaut, for vi vil ha mer. Mer galskap, mer intime avsløringer, mer konspirering, mer hevn, mer løgn og faenskap, mer av det meste. Hva erigerte kjønnsorganer og blødende underliv angår derimot, der tror jeg vi er forsynt i denne omgang.
Vi kommer riktignok i løpet av de 8 episodene tettere på alle de fire “gutta”, hvorav faktisk iallefall to-tre av dem også evner å vise medmenneskelige kvaliteter, sånn av og til ihvertfall. Det er altså effektiv bruk av minuttene til rådighet, det er ingen eller veldig lite dødtid i de ca 4 timene sesongen varer totalt.
«Exit» sesong 2 er ikke for sarte sjeler, ja det er motbydelig og innimellom ekkelt, men det er det som gjør Exit så dønn underholdende.
♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –
Foto: Fremantle/NRK (bilde 1 og 2) og Stephen Butkus
«Queen & Slim» er en liten film i store former, fasong, farger og landskap om et av amerikanernes største problemer i samfunnet, den daglige politirasismen. Det er en stilistisk politisk roadmovie, som skiller seg ut i mengden.
Med: Daniel Kaluuya, Jodie Turner-Smith, Bokeem Woodbine, Chloë Sevigny, med flere
Tilgjengelig i Norge hos bl.a. Viaplay
Et afroamerikansk par på en seig tinderdate sitter på en sliten veikafeteria et sted i Ohio. Han, “Slim”, en ettergivende, godtroende og forsiktig predikant-eller-noe som jobber i en butikk. Hun, “Queen”, en mer bein i nesa-aktig advokat, som ikke legger bånd på meningene sine.
Kjemien dem imellom slår ikke gnister, men de er iallefall på vei hjem til hver sitt i samme bil, når de stoppes av en overivrig trafikkpolitibetjent for en mer eller mindre betydningsløs trafikkforseelse.
De skjønner at politimannen, som er ute på patrulje alene, og er hvit som kritt, langt fra har tenkt å la de to få kjøre videre.
Situasjonen eskalerer basert på frykt, aggresjon og misforståelser, og ender ikke bedre enn at snuten skadeskyter Queen, og i selvforsvar ender Slim opp med å drepe politibetjenten.
De bestemmer seg, det vil si hun bestemmer seg, for at det riktige å gjøre selvsagt er å legge på flukt, siden de aldri i verden vil bli trodd, sier hun, advokaten.
Dermed starter en nasjonal etterlysning etter de to drapsmistenkte rømlingene som nå anses som både væpnet og ekstremt farlige.
Gjennom åpne landskaper, grønnkledde skoger, romantiske scenarioer, solnedganger og morgengryinger, slitne småbyer og dunkelt belyste nattklubber legger de ut på en roadtrip mot friheten, Cuba via Florida hvor kun et digert hav skiller dem og friheten. Hvordan de skal nå målet vet de ikke, det leves dag for dag og planen tar form underveis.
Det som også tar form underveis som følge av hendelsen som selvsagt ble filmet av politibilens kamera og lekket til media, er en voldsom protestaksjon mot politivold. Det viser seg at den drepte politibetjenten tidligere i tjeneste har sluppet unna etter å ha tatt livet av en mørhudet på særs syltynt grunnlag. Når videoen raskt spres på nett blir de to uskyldige på flukt et symbol for traume, terror, anger og sinne, for mennesker over hele landet. To legender begynner å spire.
Queen og Slim ruller gjennom stat etter stat, og møter hjelpende hender, både der de venter det og der de minst forventer hjelp.
Under flukten deres sørover fra Ohio tvinges de to til å bli nærmere kjent med både hverandre og seg selv – noe som kanskje vel så mye er hva filmen handler om? Samtidig er filmen også til tider en reise gjennom afroamerikansk historie i USA. På reisen møter de mange andre veldig forskjellige personer, som representerer ulike sider ved afroamerikansk kultur og det sammensatte spekteret av USAs befolkning.
Premisset for «Queen & Slim» er den systematiske urettferdigheten – filmskaperne selv kaller det traumet – som USAs afroamerikanske befolkning har vært utsatt for i generasjoner. I dag, i kjølvannet av drapet på George Floyd og de massive reaksjonene det utløste, vil nok Queen & Slim resonnere enda sterkere, for mange har fått en ny forståelse av problemet (cinemateket.no).
Men opptøyene jakten etter de to har utløst har også sine tragiske utfall.
Jeg føler at man her drar den litt for langt ved et par tilfeller, eller at det iallefall mangler noe for å underbygge visse scener.
Filmen gir nok selvsagt et kraftig spark mot politivolden, rasismen og den urettferdighet den mørke delen av USAs befolkning daglig utsettes for av politiet, i en tid da nettopp problemstillingen har blitt svært aktualisert gjennom aksjoner som Black Lives Mather.
Filmens fasong skiller seg fra mange lignende historier, her bygges egentlig ikke et utpreget og ensporet tog av sympati for de mørkhudedets kamp, filmen gir noen smarte stikk i motsatt retning også.
Selv om alt egentlig tyder på at dette skal være en plain krimdramahistorie om to svarte på flukt fra loven, er filmens form likevel noe langt mer. Det er lett å la tankene fare til at dette er en moderne «Bonnie and Clyde»-story, hvilket faktisk også ved et tilfelle nevnes av en birollefigur (!), eller en ny «Thelma and Louise», men «Queen & Slim» er ikke det.
Filmen er mer enn noe annet en roadmovie, en romantisk roadmovie faktisk, med et dystert bakteppe, krydret opp med et rikt fargespekter, og miljøskildringer undervies som de skrider frem gjennom statene, alltid en hårsbredd i forkant av politiets jakt. Det er en bittersøt stemning over filmen, og filmens effektive bruk av lys og farger setter en magisk stemning som både understreker og forsterker. Ikke alle delene av filmens over 2 timer lange spilletid funker helt, noen scener kunne vært litt nedklippet, men gir oss likevel tid til å bli mer kjent med de to.
Om historien er helt troverdig kan diskuteres, og hvorvidt den gir et korrekt eller feilaktig bilde av rasekampen i dagens amerikanske samfunn er også et tema som er dissens rundt.
Hovedrollene spilles på gnistrende og imponerende vis av Daniel Kaluuya (Oscar-nominert for «Get Out»), og filmnykommer Jodie Turner-Smith. Kaluuyas rollekarakter er ingen enkel rolle å fylle i den settingen den er gitt, men Kaluuya bryter aldri ut av den forsiktige personligheten rollefiguren hans har, og det er en balansegang han takler utmerket. Turner-Smith minner meg til tider om Grace Jones (kjent bl.a. fra en James Bond-film), hennes flamboyante stil gjør henne umulig å ikke legge merke til nærmest hele tiden. Begge to har dessuten en karisma som gjør at de utfyller hverandre og filmens setting godt. Turner-Smith med sitt tøffe men likevel sårbare image, Kaluuya med sin sjarme.
«Queen & Slim» retter søkelyset på et viktig politisk tema, og kunne lett blitt tung og trist, men har så mye både humor og varme, at hele filmen sitt triste bakteppe til tross føles både melankolsk, vittig, sørgmodig, lys, håpefull, spennende og dramatisk på samme tid – samt at det er en kjærlighetshistorie for evigheten…
Queen & slims roadtrip er en biltur du vil være med på, og aldri vil skal komme til veis ende.
Premiere på NRK TV søndag 24. januar (5 av 10 episoder publisert, de 5 siste kommer en og en de neste søndagene fremover), sendes også på NRK1
Serieskaper: Cilla Jackert
Manus: Cilla Jackert, Erik Ahrnbom, Malin Marmgren
Regi: Anders Hazelius, Sanna Lenken, Mikael Hansson
Med: Amanda Jansson, Oscar Töringe, Gizem Erdogan, Per Lasson, Sandra Stojiljkovic, Anna Sise, m. fl
Denne omtalen er basert på de fem første episodene av i alt ti. Serien er å se på NRK1 og NRKs nett-TV (NRK TV), og når dette skrives er kun 5 av episodene sluppet.
Malmø har for mange de seneste årene blitt synonymt med vold, dop, “svenske tilstander”, annen kriminalitet og bråk – en by der politiet har nok å henge fingrene i og hvor det flyter over av jævelskap.
Riktig så ille er det nok ikke.
I den nye laidbacke svenske politidramaserien «Den tynne blå linjen» følger vi gjennom 10 episoder politiet i Malmø gjennom hverdagslige oppdrag, som blant annet søk etter forsvunnede småbarn, papirløse utlendinger, utnyttelse av mennesker, narkotika, gjengkriminalitet, rebelske ungdommer, familiebråk, traficking, og mye annet. Tradisjonelle temaer, med andre ord, som vi har sett før, men like fullt blir serien interessant og passe spennende.
Om serien ikke er direkte nyskapende original, så har den likevel noen punkter hvor den scorer på originalitetssskalaen, som twitter-meldinger som popper opp på skjermen mens sakene pågår, skrevet av Malmøboere som har meninger om politiets innsats, eller har mer eller mindre gode tips, hvorav det meste er rykter, sladder, sludder og vås.
Serien er først og fremst en dramaserie, av typen politiserie, på et vis, den vil nok kunne sammenlignes mye mere med eksempelvis norske «Fox Grønland», i stil eller forsøk på stil i sistnevntes tilfelle, enn mer rene krimserier med politi i fokus, som «Beck», «Wallander», «Broen» og den type serier.
For «Den tynne blå linjen» er til sammenligning ganske mere tilbakelent og hverdagslig, uten de sjokkerende og spektakulære actionsekvensene og mordutredningene man vil finne i mange krimserier. Malmø portretteres dessuten vennligere enn hva man kanskje ville trodd, om man skal ta medienes krigsrapporter fra den sørsvenske byen til betraktning. Men akkurat det er positivt.
Det er lagt opp til å fremstå med realisme, uglamorøst og uten å grave for dypt i problemstillingenes røtter. Manus er velskrevet og serien makter å formidle flere av Malmøs utfordringer og komplekse sider, noe man også kan overføre til andre byer av en viss størrelse.
Seriens hovedperson er den stillferdige, snille, unge og nyutdannede Sara (Amanda Jansson) fra Umeå, som prøver å finne seg til rette i Malmø-politiet. Hun settes opp i bil med partneren Magnus (Oscar Töringe), en erfaren politimann med en tøffere tone i tjenesten. Mens Sara er den kristne gode samaritan fra gudsfryktige Norrland som ønsker å strekke ut en hjelpende hånd til flere av de hun treffer på gjennom jobben, nærmest som en sosialarbeider, er Magnus langt mere brysk. Deres ulike tilnærning til jobben er et av seriens interessante punkter, og en mulig spire til konfrontasjoner.
Vi følger samtidig Leah (Gizem Erdogan), en ung fremadstormende politikvinne, og hennes jødiske morfar Jurek, som driver en liten butikk hvor pøblene og langere frekventerer, til Jureks forargelse.
«Den tynne blå linjen» er gjennomgående godt håndtverk. Handlingen virker troverdig, ihvertfall for mitt vedkommende som ikke har dyptpløyende kjennskap til Malmø og kriminaliteten der, dialogen er for det aller meste naturlig og bra (ikke så mye Malmødialekt kanskje?), og de to-tre viktigste rollekarakterene – Sara, Magnus og Leah – gis dybde og blir med det helt klart interessante nok til å bry seg om. De er aldri helter eller heltinner, ei heller blir de aldri tegnet som antihelter. Det er også gode skuespillerprestasjoner, og mange fra før mindre kjente fjes.
At serien har sine svakheter skal man ikke benekte, for eksempel vil jeg anta at mange blant søta bror har et mer kritisk syn på politiet enn hva serien formidler og vil ha oss til å føle. Noe er også nevnt rundt originalitet, og noe av handlingen er mindre interessant, det liksom flyter litt forbi på skjermen og jeg multitasker litt i noen minutter – men undertegnede liker absolutt totalen, det er en type “true crime”-følelse som pirrer.
Serien har et menneskelig preg over seg i form av at vi ser noen ulike sider ved hovedpersonene, og ved at handlingen, ihvertfall i de fem første episodene, er low key, selv om det er intensive sekvenser som fyrer opp.
Det er mulig svenske tilstander ikke alltid er å trakte etter, men politiserier enten det er krim, spenning eller drama, det kan de på andre sida av grensen.
Filmhjerte anbefaler selvsagt «Den tynne blå linjen», og klasker et terningkast 5 ut på bordet. Litt snillt muligens, men godt håndtverk verdsettes.
Legg gjerne igjen en kommentar eller mening om serien i kommentarfeltet. Preikes!
