Den sjokkerende dokumentaren 20 Dager i Mariupol som fikk Oscar for beste dokumentar kunne like gjerne hett 20 dager i helvete!
Russlands grufulle invasjon i Ukraina er nemlig så umenneskelig og barbarisk, og i denne dokumentaren som igjen er blitt aktuell etter Oscarhederen får vi skildret et sant helvete på nært hold. Et sant helvete orkestrert av despoten Putin og Russland. Dokumentaren «20 dager i Mariupol» etterlater uforglemmelige innntrykk som vil fortsette å kverne i hode og underbevisthet lenge etter filmens slutt.
DOKUMENTARFILM: «20 DAGER I MARIUPOL» (20 Days In Mariupol) Dokumentar, Ukraina, 2023, 1t 34m, 15 års aldersgrense Årets Oscarvinner for beste dokumentarfilm
Tilgjengelig gratis hos NRK TV
Uten tvil kan jeg si at dette er en av de aller mest grusomme, brutale og tyngste filmer jeg noensinne har sett. Da Russland for to år siden startet sin barbariske invasjon av Ukraina bestemte et ukrainsk team bestående av tre videojournalister fra det internasjonale nyhetsbyrået Associated Press (AP) seg for å dokumentere angrepet på storbyen Mariupol. Resultatet er en skildring så hjerteskjærende, brutal og opprivende at det er smertefullt å se på.
Arbeidet deres med å filme og dokumentere de massive ødeleggelsene satte dem selv i livsfare flere ganger, og er i så måte en kraftig hyllest verdig for deres uselviske oppofrende mot og sterke vilje for å gi verden informasjon. Da angrepet brøt ut for fullt var nemlig regissøren og hans to kollegaer de eneste internasjonale journalistene som var tilstede i byen, og fikk i løpet av tiden der sendt ut korte videoklipp fra mobil med rapporter som ble kringkastet verden rundt.
Sjelden eller aldri før har en advarsel om sterke bilder vært mer relevant. Forsyningslinjer stopper opp. Strømmen forsvinner. Mangelen på mat, vann og medisiner er forbi kritisk. Informasjonstilgangen blir borte. Befolkningen plyndrer sine egne, og setter spørsmål ved hvem som angriper dem. Desperasjonen, redselen, frykten og det totalt knusende sjokket oppstår etterhvert som angrepene og tragedien eskalerer.
For i krig finns ingen regler. Dette er grufulle krigshandlinger mot sivile. Barn dør og lemlestes. Hjem bombes og gruses til pinneved. Sivile blir drept, skadet, hjemløse og i beste fall drevet på flukt. Sykehus og fødeklinikker bombes og skytes i grus. Luftangrep, missiler og raketter truer døgnet rundt, og de russiske styrkene nærmer seg dag for dag gjennom filmen.
Ja visst har man gjennom de to siste årene sett nyhetsinnslag fra de utbombede kraterene som en gang utgjorde den sikkert stolte byen Mariupol, og man har sett utallige krigsfilmer. Men dette er virkeligheten, med en nærhet, autentitet og tilstedeværelse gjennom omlag 90 minutter som gir en helt annen dybde enn gjennom nyhetsinnslag. Det er en råhet som ufiltrert vises frem.
Det er umulig å ikke bli rystet, sjokkert og sterkt berørt av bildene og hendelsene vi blir vitne til, selv om man naturligvis egentlig allerede fra før vet godt hvor brutalt krigshandlinger kan være, så er det noe med at når man får det så nært servert som her forsterkes inntrykkene. Midt i dette infernoet er det likevel et snev av håp – et av filmens mest emosjonelt sterkeste øyeblikk, jeg vil egentlig si det sterkeste, er en nyfødt baby, født inn i en verden omgitt av død og elendighet.
Til tross for filmens dystre skildringer, er det nemlig også noen elementer av håp og tro på lysere tider å spore, filmen er sånnsett ikke totalt helsvart.
Selv om bildene skjærer seg gjennom marg og bein er det nesten uvirkelig, og vanskelig å fullt ut ta inn over seg de lidelsene befolkningen i Mariupol og Ukraina gikk gjennom disse første ukene av russernes invasjon, og gjennom de siste to årene. Riktignok har det siste året vært mer “stille”, nettopp derfor er denne dokumentaren så viktig.
Det er en uhyggelig stemning, sterkt underbygget av regissørens svært lavmælte, uerfarne og muligens bevisst følelseskalde voiceover (med engelsk tale) på sitt eget bildemateriale filmen igjennom, som nærmest står som et tegn på oppgittheten og fortvilelsen som råder i den beleirede byen.
Å se barn som dør, å se og høre foreldre oppløst i hysterisk sorg, redde barn som gråtende roper etter mamma eller pappa, en liten jente med tårer rennende formidle sin frykt inn i kamera, rådville og hjelpesløse gråtende voksne i alle aldre, å se frykten i øynene på innbyggerne, leger og helsepersonell som gråter, å se de døde kroppene lempes i massegraver, er opprivende og gjør vondt, ord blir fattige.
Og å se russiske kjøtere, umenneskelige myndighetsbeist og propagandamaskineri benekte virkeligheten og deres påstander om fake news og iscenesettelse, hvor det hevdes at skuespillere har blitt hentet inn for å spille angrepet blant annet på en fødeklinikk, er selvsagt så hjerneblåst og provoserende på samme tid at det nesten ikke er til å tro.
Det finnes åpenbart flere etiske aspekter man kunne grepet tak i ved filmen, som jeg ikke skal gå særlig inn på. Dog kan det kort anmerkes diverse eksponering som er i grenseland eller ikke alltid er helt innafor, for eksempel med tanke på hva mennesker i desperasjon og i overlevelsesinstinkt kan gjøre. Måten regissøren, som fører kamera og samtale, opptrer på føles dessuten ved noen tilfeller for pågående (jeg tenker her ikke på at grufullhetene vises grafisk ufiltrert, men å presse frem følelser og svar fra folk føles ikke rett). Heller ikke riktig all språkbruken fra enkelte føles bra, noe forøvrig filmen ikke kan klandres for, akkurat det dreier seg i så måte om enkelte ukraineres holdninger (?).
Da regissør og journalist Mstyslav Chernov mottok Oscar-prisen for Beste dokumentarfilm for 20 Days In Mariupol, fremførte han en gripende takketale der han sa at han var den første prisvinnende regissøren som skulle ønske at han aldri hadde lagd filmen sin (Min bemerkning; fordi i en fredelig verden hadde det selvsagt aldri blitt nødvendig eller aktuelt med en slik film). Jeg skulle selv nesten ønske jeg ikke hadde sett filmen, samtidig som jeg er glad for å ha sett den. Viktigheten av denne dokumentasjonen av Russlands angrep på fullstendig uskyldige sivile ukrainere er nemlig av monumental verdi.
En kraftanstrengelse av en dokumentar som gang på gang setter knyttneven i magen. Selvfølgelig en klokkeklar anbefaling, imidlertid er den overhodet ikke for seere som ikke tåler ekstreme inntrykk og forferdelige bilder.
“Avgrunnen” er Sveriges første katastrofefilm, og viser hva som kan* skje den dagen den nordsvenske gruvebyen Kiruna raser sammen på grunn av gruvevirksomheten under byens overflate. Kiruna har aldri vært mer brutal!
FILM: AVGRUNNEN Original tittel: Avgrunden (Intern. tittel: The Abyss) Sverige, 2023, Katastrofefilm/thrillerdrama, 1t 43m Regi: Richard Holm Skuespillere: Tuva Novotny, Edvin Ryding, Peter Franzèn, Felicia Maxime, med flere Aktuell: Ny film på Netflix
Til info. Denne filmanmeldelsen er overhodet ikke sponset eller betalt av Netflix, selv om blogg.no har merket bloggposten som reklame.
(*) Det vil si, kan og kan, det er såklart et av “i verste fall-scenarioer” som brettes ut, for når den tid kommer i den virkelige verden at jordgrunnen kollapser har man i Kiruna forhåpentligvis fått flyttet unna både mennesker og bebyggelse slik at liv ikke går tapt. Men i en fiksjonsfortelling skal det selvsagt ofres både kjøtt og blod!
Det er iallefall fakta fra virkelighetens verden at (store) deler av Kiruna, Sveriges nordligste by, som har omlag 23 000 innbyggere, med stor sannsynlighet kommer til å synke sammen ned i jorden på grunn av jernmalmgruvedriften. En gruvedrift som paradoksalt nok er årsaken til at byen i det hele tatt eksisterer. Gruven er Kirunas livsnerve, men også store bekymring. På grunn av de dystre prognosene for at byen vil rase sammen er en massiv flytting av bysentrum iverksatt, og allerede har deler av sentrum blitt flyttet til et rassikkert sted. Det sies at det ikke er et spørsmål OM, men NÅR Kiruna blir å synke.
I den nye svenske Netflix-filmen «Avgrunnen», som hadde svensk kinopremiere i fjor høst, får vi se hva som skjer når grunnen bokstavlig talt raser sammen under Kiruna.
Tuva Novotnyspiller hovedrollen som Frigga. Hun er sikkerhetssjefen i verdens største underjordiske jernmalmgruve, under fjellet Kiirunavarra. Samtidig som den risikable jobben hennnes skaper utfordringer både jobbmessig og privat, forsøker hun også å balansere familielivet sitt, der et samlivsbrudd og et nytt forhold kræsjer sammen med hennes to barn.
Velkjente Novotny gjør sine saker bra, hun er proff og takler selvsagt også katastrofefilmens følelsesregister. Hun flankeres av et velfungerende lag svenske (og finske) skådisar, blant annet Angela Kovacs, Kardo Razzazi (spiller Friggas nye flamme, og er en av filmens beste), Peter Franzèn og Jakob Hultcrantz Hansson.
Ett av de største trekkplasterene til filmen er nok «Young Royals»-stjernen Edvin Ryding – men desverre er Ryding gitt en blass – og alt for liten – rolle, som Friggas sønn Simon, som (selvsagt) er forsvunnet den dagen helvete bryter løs under gruvebyen. Ryding er en av mine svenske yndlinger, sammen med Novotny, så det var en smule skuffende at rollen ikke var mer fremtredende og gitt mer liv, selv om Ryding gjør en proff innsats og jobb.
Også Felicia Maxime Truedsson er kjent fra «Young Royals». I «Avgrunnen» spiller hun Friggas opprørske datter Mika, som leder korstoget av unge plakatveivende demonstranter som vil bevare en lokal kafè som trues av riving i forbindelse med byflyttingen. Hun har en stor rolle i filmen, og leverer godt spill.
“Gateløp i Kiruna. Kirunaboerne priset seg lykkelig over at Systembolaget allerede var flyttet til “Nye Kiruna sentrum”, for ellers ville ikke Kiruna bare være knust, men også knusktørt!” 😉 (Ok, her må vel en kontekst gis for de mindre lokalkjente 😉 Systembolaget hadde i en årrekke butikk i bygget til venstre nemlig ;p)
«Avgrunnen» er forsåvidt spennende nok, men byr ikke på noe særlig vi ikke har sett flere ganger før, og fremstår litt som en noe blekere slektning av norske «Skjelvet», hvor også jorden åpnet seg og slukte det den klarte. Imidlertid er det utvilsomt både særegent og spesielt at dette skjer i lille Kiruna. Det er klaustrofobisk til tider, og filmen holder et greit tilfredsstillende tempo. Actionsekvensene i «Avgrunnen» er dog ikke spesielt mange eller dypt imponerende, selv om det er en uggen stemning og skremmende scener noen ganger er flere av de nokså forutsigbare og tegnet i for liten skala.
Noe melodramatisk må det også sies å være, og uten klisjeer er det definitivt ikke. På plusskontoen skal det legges til at filmen har humoristiske sider som gjør at den ikke bare fremstår mørk og guffen, og noen gode kvaliteter som blant annet gode doser med mellommenneskelighet.
Filmen treffer ikke midt i blinken verken på nerven eller oppbygging, men fungerer likevel bra som litt smådyster sofaunderholdning – og joda, noe nerve har den selv om den ikke er 100 tettpakkede minutter med intensitet. Noen scener skvatt jeg faktisk til, noe som er et pluss som gir et kaldt gufs, og det er flere små forvarsler om hva som er i gjære.
Ellers er oversiktsbildene over Kiruna fine og fascinerende å se på film, og for de av oss som har vært i Kiruna, gått der og kjenner til bysentrum er det så klart ikke fritt for at det er småskummelt å se gatene sprekke og landemerker kollapse når moder jord åpner seg. Riktignok må det sies at jeg syns utendørsscenene som skal være fra Kiruna ikke er mange nok av, det blir litt innestengt (som er negativt sånnsett, men positivt ved å bygge opp klaustrofobiske vibber), og scenene dypt nede i gruven makter muligens ikke å fremstå riktig troverdige nok?
Det er også noen scener som virker litt for lettvinte, litt for “billig” laget, og noen tråder og enkelthendelser som blir dinglende ubesvarte. Det er ikke bare i bakken det er hull i historien, uten at jeg gidder grave nærmere i det annet enn å si at det både burde vært adskillig flere statister med, og offentlige/lokale myndigheter som glimter med sitt nær totale fravær fremstår en smule for enkelt løst. Det fine er uansett at filmen aldri blir kjedelig, selv om den ikke på noen måte finner opp kruttet og viser noe splitter nytt. Det er bra samspill, og spilletiden på rundt 1 time og 40 minutter er finfint.
Kiruna kan sikkert fremstå som et grått, trist og lite innbydende sted med sitt karakteristiske ruvende gruvefjell som rager mot en når man ankommer byen, men for meg har gamle Kiruna alltid vært et sted som har fascinert litt, selv om byen ikke er direkte pen heller. Derfor er det moro med Kiruna på film, også når katastrofen skildres, for som med lignende norske katastrofefilmer fra de senere årene får vi håpe at beredskapen er bedre når det virkelig gjelder. Stålsett dere, Kiruna!
Jeg har sett noen nærmest panegyriske omtaler og hyllester av filmen blant sitater fra publikum, men i min bok blir det nok en langt mer edruelig dom. Jeg vil uansett helt klart anbefale «Avgrunnen», den er verdt tiden om man liker sjangeren og som underholdning fungerer filmen greit. Det knaker, braker og rister godt når Kiruna rystes til grunnvollene! Terningkastet lander på en fin firer. (4/6)
Hyl ut i kommentarfeltet om du er enig, uenig, eller har noe annet av interesse å melde om filmen 😉
På kino fra 2. februar. Sett på Tromsø International Film Festival i januar.
Tenk deg at du jobber hver dag fra mandag til fredag med å vaske, gnikke, gnu og rengjøre offentlige dass. For mange et skrekkscenario. Men så til de grader ikke for vår mann i denne hjertevarme fortellingen i regissør Wim Wenders‘ japansk-tyske samproduksjon.
Filmens hovedperson Hirayama er nemlig en over middelaldrende og enslig mann, som er ansatt som renholder av offentlige toaletter i Tokyo. I tillegg til sin uglamorøse jobb lever han også ellers ganske så spartansk, enkelt og rutinepreget i leiligheten sin, og på fritiden.
Men Hirayama trives tilsynelatende godt med tilværelsen. Han klager ikke, nesten aldri ihvertfall, og han nyter livets små gleder, som å høre på gode gamle musikk-kasetter med låter av klassiske amerikanske pop- og rock-artister, ja du husker vel kassetten? For noen minner de avstedkommer! Filmen oser av melankolsk stemning.
En dag forrykkes imidlertid balansen i Hirayamas rutinepregede hverdag når niesen hans uventet dukker opp på besøk. Niesens mor, altså Hirayamas søster, lever i en helt annen verden enn han, noe vi senere i filmen erfarer. For, det finnes en tristhet i Hirayama også, som gir historien et enda dypere lag, og gjør at dette også blir en litt sår fortelling – men likevel med mye livslyst og humanisme.
Det er direkte sjarmerende, melankolsk og dypt fascinerende, ja nærmest poetisk, å følge den forsiktige og ordfattige mannen gjennom de daglige gjøremålene, og få et lite innblikk i en mindre glamorøs side av verdensbyen Tokyo. For også bybildet vi får bli med inn i, er en sydende skattekiste for de som elsker detaljer og retro.
At han nesten legger sin ære i denne jobben han har, og måten han pusser og gnikker på toalettene, gjør at man tenker at han ser på jobben som ikke bare en jobb og et renhold, mer som en sjelelig renselse også. Tankene kan ihvertfall vandre i de baner når man prosesser hva man ser. Kunne filmen vært tydeligere rundt mannens indre kamp? Hvis han har en (det har vel vi alle på sett og vis?).
«Perfect Days» er en særdeles stillferdig, lavmælt og fredfull film, som aldri blir kjedelig, og vår hverdagshelt sier faktisk ikke så mye heller.
Mangelen på ord erstattes imidlertid av små subtile ansiktstrekk som viser følelser og sinnsstemning utført med perfeksjon av veteranen Kōji Yakusho (68) som spiller hovedrollen som Hirayama, på utmerket vis.
Yakusho er iallefall perfekt for denne rollen. Han er også en av Japans mest kjente skuespillere, men ettersom japanske filmer ikke er det det går mest av på norske skjermer, husker kanskje noen han fra «Babel» (2006).
Wenders fortelling er en film som løfter frem verdien av å se de små gleder i livet, å se det positive og å gjøre det beste ut av det man har. Det er en film om de små, men viktige ting. Å leve i nået. Nå er nå. Filmen er også strålende på å løfte fram en respekt og en høflighet som Japan har all grunn til å være stolte av.
Dessuten fungerer filmen blant annet også som en fin hyllest til renholdsarbeidere, en veldig ofte lavt ansett yrkesgruppe, men med en viktig samfunnsfunksjon.
I tillegg er det ikke fritt for humor. Hirayamas arbeidskollega er litt av en (utilsiktet) klovn i grunn, og fungerer som en forløsende humoristisk faktor i historien. En historie som også har en bit av sorg i seg, og noe av det virker litt rotete. Humor og ungdommelighet skytes også inn i filmen via den sjarmerende og sympatiske niesen.
Sympatisk ja. Hirayama er selvfølgelig sympatisk til tusen. På grunn av det trykker vi som ser på han inn til oss og blir interessert i han.
Filmens regissør er tyskerenWim Wenders (78), som etter sigende er kjent for filmer med tematikk rundt ensomhet. Han har en ekstrem lang liste bak seg som han har hatt regi på, ifølge imdb over 80 inkludert kortfilmer, tv-episoder og diverse.
Jeg er imidlertid veldig lite kjent med han som filmskaper, for meg er han bare et navn jeg har hørt før, men han står bak de velkjente dokumentarene «Buena Vista Social Club» (1999), og «Jordens salt» (2014), og spillefilmen «Paris, Texas» (1984). Med «Perfect Days» leverer han iallefall et mesterlig stykke arbeid som får sin velfortjente hyllest.
Delikat foto byr også filmen på, og et sjelfullt, energisk og innbydende soundtrack. Vakkert.
Det som skiller filmen, som forøvrig er Oscar-nominert som beste internasjonale film, fra å få toppscore er i hovedsak noen små uforløste tråder, uten at det rokker ved å spandere varme anbefalinger om å se «Perfect Days» – et nesten perfekt drama om det enkle liv.
The Zone of Interest er krigsfilm slik krigsfilm sjelden eller aldri før er sett!
Den britiske regissøren Jonathan Glazer sin tyskspråklige film tar oss inn i andre verdenskrigs dager, til en både fascinerende, hoderystende og sjokkerende studie av ondskap, fornektelse og likegyldighet vegg i vegg med et av historiens mørkeste kapitler, Auschwitz.
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no Foto: Filmweb.no
FILMANMELDELSE:
THE ZONE OF INTEREST Nasjonalitet: England, USA, Polen, 2023 Språk: Tysk, Jiddisk, Polsk Historisk drama/krig, 1t 45m Regi: Jonathan Glazer
På norsk kino fra 26. januar
Sett på Tromsø International Film Festival 15.01.24
Krigsfilm er dog å dra det langt, for «The Zone of Interest» er ingen krigsfilm i den forstand, det er drama med handling fra andre verdenskrig. Filmens sentrum er Rudolf Höss som under andre verdenskrig var mannen som var NAZI-kommandant og ledet den tyskdrevne konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen.
Filmen som er løst basert på en roman fra 2014 med samme navn av Martin Amis, og virkelige personer, følger nemlig Rudolf Höss, kona Hedwig og resten av familien, som bor bokstavlig talt vegg i vegg med konsentrasjonsleiren Auschwitz.
Der vandrer de rundt i en herskapelig bolig med en fargerik, levende og idyllisk stor blomsterhage, og forsøker å bygge opp sitt drømmehjem, uten at de tilsynelatende verken vil eller evner å ta inn over seg hva som foregår i nabolaget.
Kontrastene er enorme, for kun en diger mur og gjerder skiller Höss-familiens eldorado med grusomhetene vi vet foregikk i Auschwitz, der jødeutryddelse i stor skala fant sted.
Glazers sjakktrekk er å ikke vise disse grusomhetene. Derimot spiller lyden en stor rolle, for med hjelp av særdeles effektfulle lydeffekter og visuelle effekter i bakgrunnen får vi forståelsen av hva som foregår bare få meter unna Höss-familien sitt drømmehjem.
Det er skudd, aggressive hunder, smertehyl og dunk i det fjerne, vi ser at det siver røyk fra pipene i forbrenningsanlegget, aske daler ned som snø og vi ser og hører tog ankommer, som vi kan anta er fulle av jøder på vei til sin trolige endestasjon.
Mens jeg ser filmen er det slående hvor kontrastfull filmen er, og etterhvert slår også lydeffektene en skikkelig knyttneve mot publikum. Om, og om, og om igjen.
Det er på en styggskitten måte en fascinerende reise å bivåne den fornektelsen av virkeligheten og likegyldigheten familien lever under. Ute i den digre og fargerike hagen arrangerer familien store selskaper og Hedwig gjør sitt ytterste for å bygge et drømmehjem for seg, barna og familien. Hvor kald må man være for å lukke øynene for realitetene? Men slik er de alle sammen? Selv den sympatiske moren som besøker, barna, og resten av de tyske troppene. Eller finns det en tristhet hos de?
At verden uten folk som Rudolf Höss er et bedre sted kan ikke motsies, han var en av historiens verste mennesker, og et klokkeklart eksemplar på ondskapens ansikter – men nettopp derfor er også filmen så sterk i måten han og familien portretteres. Man tar seg i å tenke at jøss denne fyren virker jo både hyggelig og normal. Det var han selvsagt ikke. Nettopp det er så skummelt.
Skuespiller-prestasjonene er også svært sterke, kanskje først og fremst av Sandra Hüller i rollen som Hedwig. Christian Friedel gjør også en særdeles overbevisende rolle som Rudolf Höss. Jeg syns også at barna i filmen gir historien en ekstra dimensjon, for det er via dem vi mest føler at ikke alt bare er fryd og gammen i det Hössiske hus. Noe som faktisk på mer enn en måte gjør godt å se.
Glazers film gir mye rom både for refleksjon og ettertanke, men likevel klarer den ikke helt å trykke på de store emosjonelle knappene for å virkelig berøre. Ihvertfall føltes det slik mens jeg så filmen, dog kommer inntrykkene etterpå.
«The Zone of Interest» er utvilsomt krigsdrama slik film fra krigens dager sjelden eller aldri før er sett.
Dog er den ikke perfekt. Den roter seg litt bort noen ganger med litt unødvendige ting. Filmen har noen svarthvitt-scener, eller nattkikkert-kamera-aktige, som muligens er noe forvirrende, men som kanskje bare må tygges litt på. Men de bryter litt med filmen ellers stilmessig. At Glazer sjonglerer med ulike stiler på vellykket vis ser vi imidlertid i sluttsekvensen, som på ren dokumentarisk måte setter det historiske aspektet i perspektiv.
At den på tross av å ikke være innertier allerede nå kan utropes som en av årets beste filmer hersker det liten tvil om. Filmen har fått fem Oscar-nominasjoner, for beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste internasjonale film og beste lyd. Her ligger det trolig godt tilrette for ihvertfall beste internasjonale film (selv om jeg personlig vil juble mest for «Perfect Days»), og noe den iallefall bør belønnes for er lyden, som mer eller mindre er det som virkelig gjør denne filmen.
Spilletiden på en time og 45 minutter er perfekt.
«The Zone of Interest» vil gjøre inntrykk. Se den!
BÆÆÆÆÆÆÆ! Slik åpner den splitter nye norske dokumentarfilmen SAU, som hadde verdenspremiere 18. januar på Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) – en brekende sau, og publikum hyler med i et latterbrøl.
Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no Foto: Lars Jørgen Grønli (filmplakat) og Filmweb.no
Det er heller ikke den eneste gang man flirer i løpet av filmen, for at sauer er ålrighte dyr, det vet vi jo, men de er ganske morsomme også faktisk, og det hjelper på at sauebøndene er av det likanes slaget også med morsomme kommentarer på lur, og at regissøren og teamet klipper ting så godt sammen som det er gjort i flere sekvenser, eller ihvertfall har valgt de beste saueklippe(r)ne…
På det lille sauebruket i ei lita bygd i Nordland går det mot generasjonsskifte fra far til datter etter 40 år.
Musikeren Rakel Nystabakk flytter hjem fra Oslo til den lille bondegården, sammen med kona Ida for å overta driften. Filmen følger Rakel og Ida i tiden etter at de har tatt over, godt hjulpet av Rakels far (og også moren) som forsatt bidrar med sin uvurderlige kunnskap om sauehold.
Regissør Rebekka Nystabakk trengte ikke lete lenge for å finne prospektet til sin debutfilm, hovedpersonene fant hun i sin egen familie, på gården Nystabakkan i Sørfold i Nordland. Det er nemlig hennes egen søster og foreldre som er hovedpersonene i filmen, ettersom sauer ikke er personer. For det er utvilsomt, noe tittelen muligens allerede har satt deg på sporet av, sauer som er filmens midtpunkt. Men selv om filmen handler mye om sau, er den først og fremst et personlig og nært portrett av en familie, om opprettholdelse av tradisjon og om å bringe kunnskap videre fra generasjon til generasjon.
Filmen reflekterer rundt viktige temaer som det å drive gammeldags tradisjonell bondegård og sauedrift kontra det moderne. Hvordan skal Rakel balansere ønsket om å drifte gården på naturens premisser, sett opp mot økonomiske utfordringer?
Sau, filmen Sau altså, er også en skikkelig kjærlighetserklæring til nettopp det, å drive gård i liten skala, på tradisjonelt vis, det er en ode til det å bo og leve på landet langt fra storbyens leven, og det er selvsagt en fascinerende kjærlighetserklæring til sauen som dyr og selskap.
For mange ser nok på sauer som kun en ting, mat. Det er de naturligvis også, imidlertid er de også mer – både sosiale, nyskjerrige, av og til skikkelig rare og morsomme dyr. Og noen gang stygge. “Det var no synd at du sku bli så stygg”, sier Rakel i et klipp til et nyfødt lam, selvsagt til gapskratt fra publikum i kinosalen.
Rebekka Nystabakks dokumentar er en fin liten film, som er både rørende og tankevekkende, der familiens pågangsmot og positivitet er en oppløftende styrke.
Det er likevel litt stillestående. Naturligvis er det begrenset hva som kan “skje” i en dokumentarfilm, men i mitt hode blir det litt lite interessant av og til, uten at jeg spesifikt har en soleklar oppskrift på hvordan filmen kunne vært spisset.
Spilletiden er allerede nede i kun 1 time og 18 minutter, men kunne noe vært endret? Filmen nevner det og, men det kunne vært mer om hvor mye steinhardt arbeid som ligger i å drive en småskala bondegård med masse sauer, for det er definitivt ingen dans på roser. Som en som har vokst opp i barneår med nettopp sauegårdsdrift, og med egne øyne iakttatt, vet jeg det.
Det føles bare som en litt for lett stil tidvis, dog må det sies at det er veldig bra at filmen ikke kan oppfattes som mest en klagesang. Det gir et snev av følelse av å være en spesialepisode av “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” eller et “Norge rundt”-innslag. Om det oppfattes som et pluss eller minus vil nok variere. Det er også andre ting som nok er for lite berørt i filmen, og den er ikke superengasjerende, selv om den er bra.
Ta nå imidlertid med kjedsomheten med en liten klype salt på kjøpet. Det må nevnes at innledningen som ble holdt før filmen startet på Fokus kino med diverse taler, siden det var filmens verdenspremiere, var så traust og søvndyssende at jeg nesten sluknet – mens fyren i nabosetet ikke bare nesten sovnet… Men dette var altså før filmstart, og skal ikke vurderes sammen med filmen.
Filmens hovedperson Rakel er ihvertfall slik hun fremstår både lærevillig, arbeidssom, veldig trivelig og sympatisk, med gode refleksjoner over livet og drifta. Kanskje er hun ikke helt hundre prosent komfortabel foran kameraet absolutt hele tiden, men hvem er vel det som ikke er kameravant? Ettersom jeg heller aldri har hørt om henne før denne dokumentaren er det ikke sikkert det stemmer, men kanskje fremstilles hun (til tross for det nevnte om å ha gode refleksjoner) en smule for lettsinnet med tanke på arbeidet hun har påtatt seg?
Forsvarer filmen en tur på kino, spør du deg? Her er svaret både ja og nja. Egentlig hadde dokumentaren Sau passet best på TV og ville nådd et mye bredere publikum, men for et voksent publikum, og sikkert en del yngre også, er det nok trolig en fin opplevelse på stort kinoformat. Filmen ble iallefall svært godt mottatt blant publikum på premierevisningen. Det var unison og stående applaus gjennom rulleteksten, en rulletekst som forøvrig også takket hver og en av alle sauene, ved navn! 😀
Vurderingen må bli at som dokumentar holder jo dette god kvalitet, har sjarme og humor. Det er nært terningkast 5, og ender på en sterk firer, så da er det bare å si; vær med en tur i saueflokken! Se Sau 😉
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
larsgronli ætt hotmail dått com
TIFF er over for i år, og antall filmer Filmhjerte fikk sett ble 27(!) – eller 26 egentlig, en av filmene ble sett to ganger pga skuespillerbesøk på den andre visningen av The Lost Boys.
Av alt jeg trakk frem før festivalen på filmbloggen fikk jeg sett alt jeg ville, samt noen som ikke ble nevnt der, men droppet tre planlagte visninger mot slutten av uka på grunn av prioritet av søvn, etter søvnunderskudd ;p (ukrainske Forever-Forever, et kortfilmprogram (med bl.a. svenske Boys) – og The Hudsucker Proxy, men den ser jeg annet sted senere). Det eneste jeg ikke fikk plottet inn tid til var et av kortfilmprogrammene, der jeg uansett kun var interessert i en av kortfilmene.
Rekorden min fra 2019 ble ikke slått, den er fortsatt 31 filmer i løpet av festivaluka 😉
ETHAN COEN GJESTET TIFF OG TROMSØ!
Ethan Coen og Tricia Cooke på Kulturhuset i Tromsø på TIFF 2024. Foto: Lars Jørgen Grønli
Men årets festival går inn på en andreplass for min del siden 2004/2005 da jeg begynte å gå årlig på TIFF. Et av høydepunktene i år var forresten ikke en film. Det ca 90 minutters lange “Master Class med Ethan Coen og Tricia Cooke” i et fullsatt Kulturhuset i Tromsø, der Ethan, den ene halvdelen av Coen-brødrene (og filmklipper Cooke) snakket om filmene sine og samarbeidet med broren Joel, var en interessant, moro og spennende opplevelse.
I år ble det utrolig nok også forresten tid til en liten tur innom “pressefesten” på Ølhallen. Uten mat og drikke osv….men vi lar det ligge, hehe
BLINKSKUDDENE
Før festivalen leste jeg programmet grundig, og plukket ut det jeg hadde tro på av de rundt 90-95 ulike filmene. Av 26 sette filmer var det mange blinkskudd, glimrende filmer, og flere som var bra, brukbar eller verdt tiden. Ikke alt falt i smak, to-tre bomskudd ble det.
Her er en kjapp gjennomgang.
Merk dere disse 11 strålende filmene. Mange av de kommer på norsk kino. De det ikke foreligger kinolanseringsplaner for er nevnt.
* The Holdovers (USA) – Rasende festlig om en muggen og hatet lærer som må passe på de gjenværende elevene på en kostskole jula 1970. Les filmanmeldelsen et annet sted på filmbloggen.
* Perfekt Days (Japan) – Portrett av japansk hverdagsliv som innbyr til sinnsro, og som løfter frem en høflighet og respekt Japan kan være stolte av. Filmen følger en middelaldrende enslig mann ansatt som renholder av offentlige toaletter i Tokyo. Utrolig sjarmerende, lavmælt og melankolsk film, flott foto og soundtrack. Og, musikkkassetten får sin renessanse! En må-se-film.
* Riceboy Sleeps (Canada/Korea) – Knallsterkt drama, fra 2022 faktisk, om koreansk imigrantmor og sønn i Canada som opplever rasisme, forskjellsbehandling, lengsel og savn om tilhørighet. Virkelig en solid anbefaling. Foreløpig ikke planlagt satt opp på norsk kino (Få den på!).
* Scrapper (UK) – Komisk far-datter story, men også en sår historie i bunn med mye humanisme. Herlig film om egenrådig 12-årig jente.
* The Lost Boys (Frankrike) – Sterkt drama om ungdomskriminelle gutter, det sterke samholdet i ungdomsfengselet og forbudte følelser innenfor gjerdene, blant annet. Ukjent om den får norsk kinodistribusjon.
Hovedrollen spilles av Khalil Ben Gharbia som gjestet festivalen og fortalte om filmen og rollen sin, en film han ser på som veldig personlig for han, ettersom han selv tidligere i livet følte seg både isolert og alene, fortalte han på spørsmål fra undertegnede på runden med spørsmål fra salen.
* How To Have Sex (UK) – Ungdomsparty på Kreta full av energi og adrenalin, med alvorlig tema om festkultur og aksept. Veldig underholdende. Anmeldelse ligger her på filmbloggen.
* All of Us Strangers (UK) – Mystisk om ensomhet, savn og identitet. Sterk historie. Anmeldelse av filmen kan leses her på filmbloggen.
* Vincent Must Die (Frankrike) – Mørk og underfundig komigrøsser som underholder. Noe uggent er i gjære, alle Vincent ser på går til angrep på han og vil drepe han. Smånervøs nerve hele veien med et passende skrekklydspor. Vittig og slett ikke blodsplætterfilm. Enkel og ukomplisert. Ikke satt opp på kino i Norge, så se den når muligheten byr seg.
* The Zone of Interest (Tyskland/UK) – Fascinerende, kontrastfull og hoderystende skildring av livet og fornektelse hos Höss-familien vegg i vegg med Auschwitz!
Sterke skuespillerprestasjoner, og et lydspor med imponerende og effektive lydeffekter. Sterk film!
* Mirakelet i Gullspång (Norge/Sverige) – Utrolig men sann historie om to norske søstre som møter en kvinne kliss lik deres avdøde søster. Anmeldelse av mirakelet kan leses her på filmbloggen.
* A Ravaging Wind (Argentina) – Fin historie om en predikantfar og hans noe underkuede datter som bilhavarerer under misjonsturné på den argentinske landsbygda. De havner dermed hos en lurvete bilmekaniker og hans vansirete sønn. Kommer neppe på norsk kino, men en ganske fin film som bør sees. Et nærmest romantisk argentinsk landskap omkranser handlingen.
To dokumentarer som er verdt å se:
* Sau (Norge) – om småskala sauedrift, opprettholdelse av tradisjon og videreføring av kunnskap mellom generasjoner. Ganske underholdende til tider.
* The Home Game (Island) – Moro, sjarmerende og engasjerende underdogs fotballdokumentar! På et knøttlite sted på Island planlegges den første kampen noensinne på bygdas 25 år gamle fotballbane. Usikker på kinoplaner.
Fimene som omtales videre nedover vet jeg ikke status for angående planer om kino i Norge. Sjekk selv 😉
NOEN FLERE BRA OG BRUKBARE FILMER
Noen filmer som i forskjellig grad overrasket positivt:
* Terrestrial Verses (Iran) – Film bestående av flere korte satiriske, småprovoserende episoder som tar det absurde, firkantede, og autoritære iranske samfunnet på kornet. Noen skikkelige gullkorn her.
En iransk kvinne blant publikum i salen tok ordet på Q&A-runden etter filmslutt og sa at denne filmen var 100 prosent autentisk for hvordan det er i Iran, og at hun, familien og vennene har opplevd alle situasjonene filmen viste. Ali Asgari, den ene av filmens to regissører, som gjestet TIFF, fortalte om at pga filmen hadde han vært fratatt passet i over et halvt år. Flere av disse korte episodene er faktisk veldig bra.
* Puan (Argentina) – Lett argentinsk samfunnskritikk, ved bruk av humor og satire. Om en universitetsprofessor som selv havner under vurdering når en konkurrent om en ledig toppstilling ved universitet dukker opp. Samtidig er samfunnet utenfor i kaos. Tidvis underholdende.
* Rød Himmel (Roter Himmel/Afire, Tyskl.) – Om en forfatter og en fotograf som drar sammen til et avsides feriehus for ro og inspirasjon, men et ukjent par som allerede er der skaper ubalanse og nye relasjoner. Imens nærmer en skogbrann seg. Brukbar, men liker ikke slutten, og ikke den mannlige hovedrollen (forfatteren) noe særlig heller (birollen, som fotografen, og den kvinnelige hovedrollen er god).
* Housekeeping for Beginners (Nord-Makedonia, Serbia og flere), som forøvrig vant Queer Lion Award på anerkjente Venezia Film Festival. Filmen som av en jury på lørdag ble tildelt filmfestivalen i Tromsø sin hovedpris The Aurora Award. Jeg så derfor denne på søndag. Den er også brukbar, noe bra, men litt rotete – om en veldig forskjellig sammensatt LGBTQ-“familie” utenfor Skopje, som må holde sammen når krisen rammer. En morsom liten detalj er det i filmen for de som husker et noe spesielt serbisk Eurosong-bidrag med håndvasking og klapping for et par år siden.
Åpningsfilmen og dokumentaren Life is Good- Al Haya Helwa (Norge) gav jeg terningkast 3 til i en egen bloggpost, så den er vel brukbar. Se den når den kommer på TV, den er neppe verdt å løse kinobillett for å se, selv om hovedpersonen og regissøren Mohamed Jabaly er sympatisk som få, med mindre du er veldig interessert i Tromsø.
HØR HER’A OG FARGO
Så også “pakkisene” (som de sjøl omtaler seg som i filmen, så ikke rop rasist mot meg ;p) i den herlig lekne “Osloske” Hør Her’a, norsk kinofilm fra i fjor, som er veldig morsom. Ligger vel digitalt et eller annet sted.
Å endelig få se den udødelige 90-tallsklassikeren Fargo (USA, 1994) på stort kinoformat var selvsagt også veldig kult. Det løftet selvfølgelig opplevelsen at mesterregissør Ethan Coen, som var produsent og skrev den sammen med broren Joel som også hadde regi), var i Tromsø som gjest på TIFF sammen med filmklipper Tricia Cooke.
Ethan Coen (i midten!) svarte på spørsmål fra publikum i salen på Kulturhuset i Tromsø etter spesialvisningen av kultklassikeren Fargo på TIFF 2024. Tricia Cooke deltok også. Foto: Lars Jørgen Grønli
Etter filmslutt stilte begge opp på en omlag 20 minutters runde med snakk om filmen samt svarte på mange spørsmål fra publikum, i en stappfull sal på Kulturhuset. Men Fargo trenger ikke anbefalinger herifra, det er en kultklassiker for evigheten.
Ja forresten, Filmhjerte fikk selvsagt knipset et blinkskudd for minneboka sammen med Mr Coen 😉
Ethan Coen og Filmhjerte i Tromsø. Foto: Lars Jørgen Grønli
På vei ut av salen stod nemlig Ethan Coen utafor døra, så da måtte sjansen benyttes til å spørre om han ville stille opp på dette blinkskuddet av et bilde, noe han selvsagt sa ja til 😄
SKUFFELSER og BOMSKUDD
Blant de få jeg ikke likte var egentlig noe overraskende Margreth Olins dokumentar Fedrelandet (Norge) som og gikk ifjor på kino. Fint foto men kjedet meg grasalt.
Bomskudd ble nok for det meste første verdenskrigspoesien Benediction (UK). Langdryg og trist, men ikke en dårlig film. Den gikk på TIFF uten noen undertekster, heller ikke engelske, og denne gangen ble det dessverre for tungt å henge skikkelig med. Engelsk undertekst ville hjulpet godt.
På TIFF er det nemlig slik med undertekster at engelskspråklige filmer som oftest ikke er tekstet, verken på norsk eller engelsk, med mindre filmen snart er kinoklar i Norge og har fått norske undertekster, noe som er litt vanligere i senere år enn for en del år siden på TIFF. Filmer med all annen tale enn engelsk, også norsk og annet nordisk tale, er nesten alltid tekstet på engelsk. Kanskje ser jeg Benediction igjen om den dukker opp på TV eller nett med enten norsk eller engelsk undertekster.
Hounds (Marokko) er ok, men ikke som jeg forventet. Ikke bomskudd, den kan godt sees og er egentlig litt spennende, om en far og sønn som havner i stortrøbbel i Casablancas møkkete gater.
Selv om den ikke direkte ble et bomskudd likte jeg heller ikke The Sweet East (USA) noe særlig, deler av den var litt humoristisk, særlig delen med Simon Rex i første del var bra, men i sum for mye rør.
En skuffelse var When Evil Lurks (Arg.). Ikke fordi den er så innmari elendig, men forventningene mine var nokså annerledes enn resultatet. Det er en kølsvart skrekkgrøsser, med noen sjokkscener. Det er ikke en scare jump-film, men er ekkel, grotesk og kvalmende, og egentlig ganske jævlig og teit, med elementer jeg absolutt ikke setter pris på. Barnemaltraktering er bare nei. Men, det ER jo skrekkfilm, det skal være totalt urealistisk og et helvete. Jeg hater den ikke, den funker litt på en styggskitten måte, men kan umulig si at den kan anbefales, man må ha god mage ihvertfall.
SVENSK KORTFILM BEST
Kortfilmprogrammet i Films from the North “FFN – Young Directors / Student Films” bestod av 6 kortfilmer.
Every Summmer Ends (Varje sommar har ett slut, Sverige, 10 min) er en ganske fin og sår kortfilm om to bestevenner i en liten nordsvensk by (Östersund utgjør bakteppet, men nevnes ikke) der sommer går mot høst. De to forbereder seg på å skille lag etter videregående, men tilbakeholdte følelser kompliserer avskjeden. Anbefales å google fram når det blir mulig å se.
ASAP (Finland, 8 min) med snudde kjønnsrolleforventninger og om hvor langt man går for å si nei til sin kjære er veldig komisk, kul og med en god punchline. Fear (Khawf, Norge, 10 min) om å være homofil fra midtøsten er bra. De to anbefales også.
En nordnorsk kort om at sola kommer tilbake var grei nok men intetsigende, mens de to andre kan forbigåes i stillhet. Jeg kom uansett kun for den svenske, så at tre av seks var bra gjorde det verdt å se.
Jeg kommer sikkert til å se flere av filmene fra TIFF om igjen på et senere tidspunkt når de blir tilgjengelig på en eller annen plattform på nett, TV eller annet.
Takk for festen, TIFF 👏🤝
Har du kommentarer, bemerkninger, ros, ris, spørsmål, meninger eller noe å melde? Kommentarfeltet er ditt 😉 Snakkes.
Den siste uka har Luther, Beck og Exit vært i søkelyset.
På pluss-siden har Netflix sluppet den nye filmen med den britiske politietterforskeren Luther, og TV2 Play/C More ruller ut et nytt kapittel med Beck. Britisk og svensk krim er noe av det beste Filmhjerte kan få servert. Og, NRK avslutter (?) Exit.
Idris Elba er endelig tilbake som den rufsete britiske politietterforskeren Luther!👌
Serien som bestod av 20 episoder i perioden 2010 – 2019, var briljant britisk krim-thriller fra øverste hylle. Luther er også en av mine krim-favoritter gjennom årenes løp.
Filmen som nettopp ble sluppet på Netflix er et stykke unna Luther på sitt beste, men er fortsatt bra. Filmen bygger forsåvidt videre på serien, men kan godt sees uten kjennskap til serien.
Den nå vanærede Luther må bryte seg ut av fengsel for å stoppe en psykopatisk seriemorder som plukker ut ofre som har netthemmeligheter. Litt tynn storylinje, og det mangler litt på forklaringene, men Elba gjør som vanlig en knall innsats som Luther.
Med klimaks som utspilles i “Norge” forresten (LOL, den delen er ikke stort å skryte av…). Mer action og thriller enn krim i filmen, men Luther får absolutt tommel opp og anbefalinger. Terningkast 4.
Beck 48 Quid Pro Quo
Fredag 17. mars var det premiere på TV 2 Play på en ny film i Beck- serien, nummer 48 (!) i rekka! Og to nye kommer i løpet av trolig noen måneder, slik at det rundes 50!
Man blir vel aldri så lei Beck (Peter Haber), familien og teamet hans, og grannen (herlige Ingvar Hirdwall), at man ikke tar med åpne armer imot også disse nye filmene om vår svenske politihelt, for etter noen høyst middels filmer en periode etter at karakteren Gunvald ble skrevet ut av filmserien for en del år siden, har Beck-filmene igjen gradvis bedret seg, blitt severdige og byr igjen på bra svensk krim og spenning.
I denne filmen er Kristofer Hivju tilbake igjen i rollen som den norske etterforskeren Steinar, det er kult, og Valter Skarsgård fortsetter i rollen som Martin Becks politisønn Vilhelm, en karakter som klart har løftet Beck-filmene etter hans inntreden. Denne gang er desverre rollen hans helt ubetydelig og knøttliten. Steinar, Alex, Josef og Jenny, er de vi ser mest, mens Martin sjøl, samt Oskar og Ayda, er mer i birolleland igjen.
Filmens tittel spiller på frasen om at man gir noe, og får noe tilbake i gjengjeld. En mann blir funnet død på et loppemarked, og det som ser ut som en rutinemessig sak om et mislykket ran får en ny vending når säpo fatter interesse.
Som vanlig er det et par sidespor også, som Jenny som kjemper om foreldrerett, noe som blandes inn i etterforskningen, og på toppen sitter den sleipe Fredèn og drar i tråder, som vanlig. Slutten er en aldri så liten cliffhanger, så da er det bare å vente på nr 49 i Beck-rekka.
Beck: Quid Pro Quo, en frase som kleint nok ytres 3-4 ganger iløpet av filmen, holder bra spenningsnivå, byr på interne problemer og det narrative er plausibelt nok. Ikke det beste av de nyere Beck-filmene, men grei krim for kvelden. Terningkast 4.
Exit-exit
Advarsel: inneholder store spoilere av episode 7 og 8
Her følger litt rant om avslutningen av Exit.
Denne uka var det altså exit, det vil si slutt, for NRK-serien “Exit“. Sesong 3 ble avsluttet med de to siste episodene denne uka, i det som på forhånd var varslet å være seriens siste sesong.
Etter 6 brukbare episoder, knakk det sammen i en salig røre i de to siste. Desverre, for jeg har digget Exit. Men troverdigheten på de to siste episodene er lav, og bryter helt med karakterene og resten av serien. For i avslutningen pumpes det inn med “sjokkeffekter”; blod, gørr, drap, blodbad, selvmord, saging av lik, nærbilder av avsagde hoder med kryp i, osv…..
1. At Pål (Baasmo sin figur) blir kaldblodig drapsmann som t.o.m. står og parterer liket av William (Hagen, som artig nok heter Pål sjøl), mens blodet spruter, drar likdeler opp fra havbunnen igjen og gjør alt såre enkelt og uten en mine, og slipper unna med det, er bare helt avsindig sinnsykt latterlig, totalt usannsynlig og ikke troverdig for fem føkkings øre.
William er en dritt, men den exiten der var litt vel drøy.
2. Mens en drapsmann går fri fengsles en annen uskyldig for drap, som ikke engang var et drap. Jada, Adam (Berger, svensken) havner på cella, for å ha drept Hermine (Kittelsen). Men Hermine er langt fra dau, hun har ledet Adam i fella.
Så, for å straffe Adam gjør Hermine seg selv til kriminell som burde vært satt i fengsel. Hun lurer til seg svarte penger i en sum av ca 40 millioner, hun iscenesetter sin egen død og forkler det som drap, og har jo og allerede gitt falske forklaringer til politiet, skaffer falsk identitet med mere. Hun går fri, er rik, mens Adam fengsles uskyldig for drap. Helt på trynet. Hermine blir selv (nesten) verre enn den hun straffer. Ja, vi vet jo ikke sikkert at svensken ikke åler seg ut av dette også da, selv om han har fått en taus østers av en advokat (Mathias Eckhoff)…
Jada, Adam er et jävla arsle, som de vel ville sagt i Sverige, og svensken hadde fortjent straff for flere av sine finansielle bedrifter, kokainbruk og herjinger, samt behandling av Hermine og graviditeten i sesong 1 eller 2. Men å fengsles for et drap man ikke har begått, som ikke engang er drap, vel, heter ikke slikt justismord?
Jeg gidder forresten ikke engang starte med å si noe om bevisene og alt rundt det.
Forøvrig anmerker jeg at snuten utbryter til Adam at “du slipper aldri ut igjen”. Er vel maksstraff på 21 års fengsel her til lands da…
3. Henrik (Santelmann) da? Jo han blir blind snart han. Svaghet. Hund. Stokk. Ledsager. Som Adam så ærlig forklarer han. Den ene som tilbyr seg å hjelpe Henrik når han blir blind, Magdalena, ender han opp med å avvise så bryskt at det ender med et tragisk blodbad, bokstavlig talt.
Jeg syntes litt synd på Henrik som skulle måtte sitte og høre på sine venners ville festing, nok en gang ifølge Adam (vel, nå er den ene vennen dævv og den andre trolig i fengsel uansett..), men etter måten Henrik dreit i Magdalena finns det ikke synd i fyren. Antagelig drekker’ n seg ihjel før synet forsvinner. Skål.
4. Pussig nok at alt dette rammer de tre fyrene samtidig, bare sånn helt tilfeldig…
5. Men hva med Jeppe (Øygarden)? Tja, han lever vel videre ihvertfall, men uten sine tre “festglade svirebrødre”, kjerringa, eller jævla hore som han kaller henne, får han skilt seg fra, faren er død og moren har han bedt dra dit peppern gror. Ensomheten venter?
Vistnok har serieskaperne sagt at ca 70 prosent av handlingen bygger på ekte hendelser, og at noe av det villeste er ekte. Så, hvis noe av dette som nå er omtalt er fra real life, så får jeg bli arrestert på det da, men inntil videre sier jeg;
– Ja ja, det var artig så lenge det varte (som han sa, Pål). Sesong 1 og 2 samt episodene 1 til 6 i sesong 3 var jo underholdende, men synd at de to siste stinker opp hele serien.
Årets Oscar-utdeling fant sted i natt, uten en eneste skandale og svært få overraskelser – men med mye følelser og gledestårer hos vinnerne. Her er Filmhjertes følelser etter årets Oscar.
Tekst: Lars Jørgen Grønli
Verten Jimmy Kimmel ledet showet, og var på sedvanlig vis full av morsomme tørrvittigheter, små syrlige stikk og små sprell. En artig kis, Kimmel, som er underholdende å se på. Stikk til Will Smith og Oscar-akademiet var selvsagt med.
Filmhjerte fulgte Oscarnatten på TV 2 Danmark, som i motsetning til norske kanaler er kompetente til å ha en slik sending, og som bydde opp på studiosnakk i reklamepausene under utdelingen.
«Everything Everywhere All At Once» ble den store vinneren, med hele 7 priser av sine 11 nominasjoner. Filmen fikk Oscar for beste film, beste regi, beste manus, beste kvinnelige hovedrolle, beste kvinnelige birolle, beste mannlige birolle, og beste klipp.
Filmen er etter undertegnedes mening absolutt ikke i nærheten av å være fjorårets beste film, selv om den absolutt er godt skrudd sammen. Imidlertid unner Filmhjerte absolutt Oscarprisene for beste biroller til både Ke Huy Quan og Jamie Lee Curtis, som begge holdt svært rørende takketaler. Filmen fikk tre skuespillerpriser, for også Michelle Yeoh vant, for beste kvinnelige skuespiller. Her var det kanskje ventet at Cate Blanchett kunne vunnet for «Tàr».
Særlig Quan gledet, en utrolig sympatisk type, som garantert skaffet seg mange fans med gledesscenene og personligheten sin i løpet av showet. Om du ikke helt kjenner til Ke Huy Quan men syns det er noe kjent ved han, så husker du han kanskje som 12 år gammel i «Indiana Jones og de fordømtes tempel» fra 1984. Og Curtis som er så kul og har levert så mye gjennom karieren fortjener virkelig æren denne prisen gir henne.
Så ble det som Filmhjerte inderlig håpet på, en Oscar til Brendan Fraser 😍
Oscar-høydepunktet var uten tvil at det ble statuett til Brendan Fraser som beste mannlige skuespiller, for «The Whale». Alldeles glimrende og 100 prosent fortjent. Også Fraser holdt en veldig rørende og emosjonell takketale.
«All Quiet On The Western Front» – eller “Intet nytt fra vestfronten” – stakk av med fire priser. Netflix sin tyske storproduksjon og krigsepos ble beste internasjonale film, og vant også beste foto, musikk og produksjonsdesign.
En liten, dog gledelig, overraskelse var det at det ble Oscar til «The Whale» for beste sminke/hår. En formidabel jobb ble gjort for å få Brendan Fraser til å se helt ekte og reell ut som den enorme “menneskelige hvalen”, men filmen hadde sterk konkurranse fra bl.a. «Elvis» og «All Quiet On The Western Front».
Om noe overrasket ved årets utdeling var det at filmer som «The Fabelmans», «Elvis» og «Tàr» måtte forlate tomhendte, mens fjorårets to enorme kino-suksesser «Top Gun: Maverick» og «Avatar: The Way of Water» kun fikk en Oscar hver, for henholdsvis beste lyd og beste spesialeffekter. Top Gun er seff fjorårets beste film, men men…. 😉
Den norske nominerte kortfilmen «Nattrikken» nådde ikke opp. Den kan sees hos NRK TV, men den er egentlig verken velspilt eller spesielt god.
Av kjendiser som delte ut priser eller presenterte innslag var det moro å se Julia Louis-Dreyfos, som for alltid vil være Elaine fra Seinfeld, og det var rørende å se en svært emosjonell John Travolta introdusere innslaget til minne om filmfolk som gikk bort det siste året.
Årets show var klinisk fri for skandaler og det var egentlig ikke mye politiske ladede takketaler heller. I grunn var det et ganske så stuerent show, kanskje litt “småkjedelig” (?), men med Kimmels humor, sprell og måte å spille “dum” kom man godt i land med et bra show.
Men nå må jeg se til å få sett «Intet nytt fra vestfronten» gitt, den har jeg hoppet over til nå.
Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet under vinneroversikten hvis du vil. Snakkes.
Beste film
All Quiet on the Western Front
Avatar: The Way of Water
The Banshees of Inisherin
Elvis Everything Everywhere All at Once
The Fabelmans
Tár
Top Gun: Maverick
Triangle of Sadness
Woman Talking
Beste regissør Martin McDonagh,The Banshees of Inisherin Daniel Kwan og Daniel Scheinert ,Everything Everywhere All at Once StevenSpielberg,The Fabelmans Todd Field,Tár Ruben Östlund, Triangle of Sadness
Beste mannlige hovedrolle Paul Mescal,Aftersun Colin Farrell,TheBansheesof Inisherin Austin Butler,Elvis Bill Nighy,Living BrendanFraser,The Whale
Beste kvinnelige hovedrolle Ana de Armas,Blonde Michelle Yeoh,Everything Everywhere All at Once Cate Blanchett,Tár Michelle Williams, The Fabelmans AndreaRiseborough,To Leslie
Beste mannlige birolle
Brendan Gleeson, The Banshees of Inisherin
Barry Keoghan, The Banshees of Inisherin
Judd Hirsch, The Fabelmans Ke Huy Quan, Everything Everywhere All at Once
Brian Tyree Henry, Causaway
Beste kvinnelige birolle
Angela Bassett, Wakanda Forever
Kerry Condon, The Banshees of Inisherin Jamie Lee Curtis, Everything Everywhere All at Once
Stephanie Hsu, Everything, Everywhere
Hong Chau, The Whale
Best adapterte manus
All Quiet on the Western Front
Glass Onion: A Knives Out Mystery
Living
Top Gun: Maverick Women Talking
Beste originalmanus
The Banshees of Inisherin Everything Everywhere All at Once
The Fabelmans
Tár
Triangle of Sadness
Beste dokumentar All That Breathes All the Beauty and the Bloodshed Fire of Love A House Made of Splinters Navalny
Beste internasjonale film All Quiet on the Western Front Argentina, 1985 Close EO The Quiet Girl
Beste animasjonsfilm Guillermo Del Toro’s Pinocchio Marcel the Shell with Shoes On Puss in Boots: The Last Wish Turning Red The Sea Beast
Beste foto All Quiet on the Western Front Bardo Elvis
Empire of Light
Tár
Beste kostymedesign Babylon Black Panther: Wakanda Forever Elvis Everything Everywhere All at Once Mrs. Harris Goes to Paris
Beste klipp The Banshees of Inisherin Elvis Everything Everywhere All at Once Tár Top Gun: Maverick
Beste sminke og hår All Quiet on the Western Front The Batman Black Panther: Wakanda Forever Elvis The Whale
Beste produksjonsdesign All Quiet on the Western Front Avatar: The Way of Water Babylon Elvis The Fabelmans
Beste originalmusikk Babylon The Banshees of Inisherin The Fabelmans All Quiet on the Western Front Everything Everywhere All at Once
Beste originale sang
Black Panther: Wakanda Forever Everything Everywhere All at Once RRR
Tell It Like a Woman
Top Gun: Maverick
Beste lyd All Quiet on the Western Front Avatar: The Way of Water The Batman Elvis Top Gun:Maverick
Beste visuelle effekter All Quiet on the Western Front Avatar: The Way of Water The Batman Black Panther: Wakanda Forever Top Gun: Maverick
Beste animerte kortfilm The Boy, the Mole, the Fox and the Horse The Flying Sailor Ice Merchants An Ostrich Told Me the World is Fake and I Think I Believe It My Year of Dicks
Beste kortfilm An Irish Goodbye Le Pupille Night Ride (Nattrikken, Norge) The Red Suitcase Ivalu
Beste kortdokumentar The Elephant Whisperers, Kartiki Gonsalves and Guneet Monga
Haulout, Evgenia Arbugaeva and Maxim Arbugaev
How Do You Measure a Year?, Jay Rosenblatt
The Martha Mitchell Effect, Anne Alvergue and Beth Levison
Stranger at the Gate, Joshua Seftel and Conall Jones
Fy søren, Darren Aronofsky kan lage film! The Whale er et nytt stykke glimrende filmkunst fra Aronofsky, med en Brendan Fraser i et eksepsjonelt comeback!
The Whale er ikke lett å fordøye – men du store for en film!
Med: Brendan Fraser, Hong Chau, Ty Simpkins, Sadie Sink m.fl.
Norsk kinopremiere fredag 3. mars
Filmhjerte så filmen på Tromsø International Film Festival i januar
Aronofsky er kjent for sine hardtslående og kontroversielle filmer, som The Wrestler og Requiem for a Dream, hvor samfunnets outsidere løftes fram i lyset.
Med The Whale viker ikke Aronofsky fra sin ofte brukte taktikk hvor han balanserer på linjen mellom å være humanistisk og på å sjokkere, skape kontroverser og å være smått spekulativ. Han holder seg hele tida på den riktige siden.
The Whale er historien om den veldig sympatiske, og også ekstremt overvektige, engelsklæreren Charlie (Brendan Fraser), som har trukket seg unna andre mennesker på grunn av sitt utseende, skamfølelse og selvhat. All undervisning foregår over nett, med kameraet slått av.
Charlies livsstil er i ferd med å gjøre slutt på han, men han virker ikke å bry seg. Han fråtser og overspiser, i store mengder. Kan han frelses før det er for sent?
På døra en dag kommer nemlig en ung predikant (Ty Simpkins), og Charlie har også et sterkt ønske om å gjenforenes og bli bedre kjent med sin mildt sagt trassige tenåringsdatter (Sadie Sink) når han innser at helsen sin er kraftig forverret. For mange år siden forlot Charlie både datteren og moren hennes, for å leve ut kjærligheten sin med en annen.
Det er sterkt, det er rørende, det er ikke lett å se på, men vi må.
Nesten hele filmen foregår inne i den lille leiligheten til Charlie, noe som bidrar til en viss klaustrofobisk følelse all den tid Charlies størrelse settes opp mot husets fire vegger.
Vi blir vitne til scener og syn som er både motbydelig, ekkelt og vemmelig, men det er aldri tvil om at vi som ser på må ta Charlie på dypeste alvor som menneske.
Bak lagene av fett og spekk bor det nemlig utvilsomt mye i Charlie. Vi ser ennå prov og glimt i øynene hans av både humor, livsvisdom og store doser empati og sympati. Han er både smart, vennlig og medfølende og kunne ha bidratt med mye i samfunnet, men Charlie er så til de grader tynget av selvhat og resignasjon, noe vi gradvis får avslørt årsakene bak.
At filmen er så lukket i sin scenografi er muligens et minus, den fremstår nesten som et stykke som kunne vært spilt på en teaterscene. Filmen er da også en adapsjon av nettopp et teaterstykke. For Filmhjertes del betyr ikke det så mye, for skuespillerprestasjonen er så formidabel.
Noe som bringer oss over til Brendan Fraser. Brendan Fraser dere! For et comeback som leveres av Fraser, som i mange år har vært borte fra rampelyset etter suksessene på 90-tallet og tidlig 2000-tall med Georg – Jungelens konge og Mumien-filmene.
Fraser er bokstavlig talt enorm, han formelig storspiller, og har en mimikk og uttrykk som ikke et sekund føles uekte. Han maner frem et imponerende følelsesregister og ikke minst måten han får fram de fysiske plagene og helseproblemer Charlie sliter med er dypt imponerende og smertelig hjerteskjærende.
Dog kan man hevde at noen av valgene hans virker merkelige og håpløse. At Fraser skulle nomineres til Oscar for beste mannlige hovedrolle var iallefall en no-brainer, det må ha vært et enkelt valg – og finnes det rettferdighet kan Brendan Fraser rydde plass til sin aller første Oscar-statuett.
Hong Chau i birollen som kvinnen som hjelper Charlie med innkjøp, husstell og personlig stell, samt holder han i ørene, gjorde også et så sterkt inntrykk at hun ble belønnet med Oscar-nominasjon. Vel fortjent.
The Whale er et kammerspill, men også en film der å leve mens man har muligheten, tilgivelse og selvfølelse er sentrale temaer. Sosiale medier og kroppspress er andre temaer som berøres. Filmen vikler seg litt inn i noen bibelske referanser også (desverre), men heller ikke det er for plagsomt.
Tilgivelse og forsoning er de viktigste sporene i historien, og stikkord for flere av rollekarakterene.
Om Charlie er sympatisk og empatisk, er hans datter det stikk motsatte. Muligens krysses nok linjen for hvor sinna en forsmådd tenåringsdatter egentlig har lov å være? Charlies varme står i sterk kontrast til avkommet.
Det gjør det desto mer emosjonelt å se han forsøke å ta opp igjen kontakten med datteren som har lagt ham for et så inderlig hat.
Sadie Sink («Stranger Things») er også imponerende som en rasende 16-åring med hatefulle innfall, eksplosivt temperament og omringet av et tilsynelatende ugjennomtrengelig skall.
Darren Aronofsky trykker på veldig mange riktige knapper for å få frem ulike følelser hos publikum. Det er umulig å ikke kjenne på en dyp sympati med Charlie, både for det mennesket han en gang var, men også for den han har blitt. Da filmen ble vist for fulle saler under filmfestivalen i Tromsø i januar var det mange som satt både rørt og øyefuktig i setene. Ja, filmen er aller fremst en sørgelig historie, imidlertid er den også rikelig krydret med humoristiske betraktninger og fremtidshåp.
Kudos også til sminke- og maskørteamet forresten, som forvandlet Fraser til den store hvalen.
Fraser alene hadde nesten kunnet forsvare terningkast 6 til filmen, imidlertid er det noen melodramatiske scener, noen “sjokkeffekter” som man kan mene er med mest for å ryste publikum, og kanskje er det overtydelig at Aronofsky vil presse frem gitte følelser.
Det blir egentlig kosmetikk i den store sammenhengen, for The Whale er – bokstavlig talt – enorm.
Danmark, 2022, krim/spening/drama, 6 episoder på 40-44 minutter, total spilletid 4t 14m.
Serieskapere: Torleif Hoppe (manus/forfatter) og Fabian Wullenweber (regi/instruktør)
Medvirkende: Anders W. Berthelsen, Johanne Louise Schmidt, Olivia Joof Lewerissa, Charlotte Rampling, Mario Montescu, Carsten Bjørnlund, Lars Berge, Afshin Firouzi, Zofia Wichlacz, Sigurd Holmen le Dous, med flere.
Hele sesong 2 kan nå sees hos NRK TV, NRK og TV 2 Danmark.
Anders W. Berthelsen er tilbake som den danske politietterforskeren Rolf Larsen.
Serieskaperne av krimserien «DNA» har pusset opp og resultatet er en velpolert, spennende og velspilt sesong som føyer seg inn i rekken av severdige nordiske krimserier. Den første sesongen fikk streng bedømmelse her på Filmhjerte med kun terningkast 2, blant annet basert på avslutningen av sesongen, men i den nye sesongen har man virkelig lykkes i å gi DNA en boozt både hva gjelder plot, spenning, driv, menneskelighet og sympati.
Sesong 2 dreier seg fortsatt om politimannen Rolf, godt spilt av Anders W. Berthelsen. Tråden fra sesong 1 om Rolf og ex-konas datter som forsvant sporløst på en ferge som nyfødt for omlag 6 år siden fortsetter, og er utvilsomt DNAs aller sterkeste kort. I sesong 2 får saken nye vendinger.
Claire og Rolf, DNA sesong 2. Foto: TV 2 Danmark / NRK
Sesongens store tema dreier seg om menneskesmugling, trafficking, salg og utnytting av mennesker, prostitusjon, donorhandel og umenneskelig behandling av mennesker satt i en gjeld de ikke kommer seg ut av.
Særlig den problematiske og ofte lyssky donorhandelen står sentralt.
Handlingen som svinger mellom Danmark, Romania og Frankrike, er både spennende, intrikat og innimellom intens. Unggutten Mario, svært sympatisk levendegjort av den strålende nykommeren Mario Montescu (20) fra Romania, lar seg smugle fra Romania til Danmark på jakt etter sin savnede søster som nylig har dratt til Danmark for å jobbe på et strandhotell.
I Danmark gjør politiet et grufullt funn i en trailer, og etterforskningen skal føre de inn i et nett av velstående danske forretningsmenn, asiater, franske og østeuropeiske bakmenn.
Rolf involveres igjen dypt personlig i saken, og får hjelp av både sitt danske team med partneren Neel i spissen, nok en gang utmerket spilt av Olivia Joof Lewerissa, og den franske politikollegaen og kommende pensjonist Claire, upåklagelig godt spilt av den britiske veteranen Charlotte Rampling.
I Frankrike bor dessuten Julita (Zofia Wichlacz) og hennes lille datter, som vi stiftet bekjentskap med i forrige sesong.
Samtidig skal Rolfs ex-kone, Maria, og hennes nye norske mann bli foreldre, uten at Rolf har sagt noe til de om oppdagelsene sine som kom frem i sesong 1.
Maria Larsen i DNA sesong 2. Foto: TV 2 Danmark / tv2.dk
Johanne Louise Schmidt som spiller Rolfs tidligere kone tilfører DNA mengder av varme. Schmidt, kjent fra bl.a. «Avdeling Q»-filmene, er en strålende skuespiller som nær sagt alltid virker 100 % ekte. DNA har også et norsk bidrag i Lars Berge («Wisting», «Exit», «Evy & Alltid») i rollen som Marias nye mann, Thorstein, også han en utpreget sympatisk type.
Sesong 2 har mye sesong 1 manglet både innen spenning, realisme og ikke minst menneskelighet. Det er mange rollefigurer vi som ser på kan knytte dyp sympati, empati og medfølelser for og med og som det er lett å bli både glad i og håpe det beste for. I første rekke Rolfs ex-kone Maria, den rumenske tenåringen Mario, hans søster Nico og flere av de rumenske slavearbeiderne – og ikke minst den lille hjertesmelteren Hania. Og Rolf selv såklart.
I motsatt ende av skalaen treffer vi stygge samvittighetsløse bakmenn og gorillaene deres, uten snev av verken forståelse eller interesse for hva deres handlinger forårsaker av lidelser.
I bolken blant “bad guys”, hvis de er det, kan det likevel finnes enkelte rollefigurer man kan få et ambivalent forhold til, som eksempelvis den tidligere fotballproffen som nå er forretningsmann (godt spilt av Carsten Bjørnlund, fra bl.a. «Hvite Sande» og den norske «En affære»). Her er også krydret med litt småtreffende samfunnskritikk og betraktninger om hvordan de fleste på en eller annen måte “nyter godt” av hvordan ting fungerer og henger sammen….
Mario i DNA sesong 2. Foto: TV 2 Danmark / tv2.dk
Det veksles mellom dansk, engelsk, rumensk, fransk og norsk språk, samt antagelig noe polsk og asiatisk, i DNA, som ihvertfall ikke skal anklages for å ikke være internasjonal.
Også sesong 2 har noen snarveier, tilfeldigheter og tråder som både dingler litt løst og ikke alltid nøstes helt opp, det er vel et par plotthull, særlig ett der Thorstein kontakter en donorselger virker veldig lite trolig, samt at det er en tidslinje som etterhvert skal vise seg å overraske noe. Om det er helt realistisk kan sikkert også diskuteres, men dette er som kjent fiksjon og ikke dokumentar.
Imidlertid har man i sum denne gang sydd sammen et veldig mye bedre produkt enn forrige sesong, selv om seriens tittel, DNA, egentlig ikke er like dekkende lengre.
Opprullingen av sakene og løsningene man serverer står til godkjent og i noen tilfeller svært så både dramatisk og rørende. Sesongens slutt er iallefall noe helt annet enn hva den forrige gav, og gjør at den nye sesongen er vel verdt tida. Om den er trist eller god? Tja, det må du nesten bedømme selv.
Dette er nordisk noir krimdrama, men verden er ikke bare grå, trist og mørk.
Etter sesong 1 skrev Filmhjerte at DNA ikke har mye spor av kvalitet. Det har derimot sesong 2, til stor glede. DNA sesong 2 har ikke bare mange spor av kvalitet, den har mye kvalitet.
