«Baby Reindeer» er en av årets store seriesnakkiser! Den mye omtalte nye Netflix-miniserien som bygger på en ekte historie om en amatørkomiker og bartender som blir “stalket” av en psykotisk steike gal kvinne er alt annet enn behagelig å se på.

️ SERIEANMELDELSE: 
️ «BABY REINDEER»
️ TV-/miniserie, Storbritannia, 2024, drama/sort komedie
️ 7 episoder på ca 30 min pr ep.
️ Serieskaper: Richard Gadd
️ Skuespillere: Richard Gadd, Jessica Gunning, Nava Mau, Tom Goodman-Hill, med flere
️ Tilgjengelig hos Netflix

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Skrevet av Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no / larsgronli ætt hotmail dått com

Tvert om er serien vekselsvis både forstyrrende, vemmelig, motbydelig, klam og egentlig en smule “sjokkerende”. Likevel er det umulig å ikke engasjere seg i serien, for den er både svært god og faktisk spennende og underholdende. En absolutt annerledes serieopplevelse.

Til tross for at serien bare består av 7 litt over halvtimeslange episoder klarte jeg ikke se alle i et jafs, til det ble serien litt for tung å fordøye, for det er innimellom drøy kost vi får servert. Serien er dog slett ikke farlig, slik enkelte har hevdet.

Historien følger forfatteren, amatørkomikeren og bartenderen Richard Gadd, eller Donny som han heter i serien, sitt forvrengte og komplekse forhold til en kvinnelig stalker og påvirkningen det har på ham når han til slutt blir tvunget til å møte et dypt, mørkt begravet traume.

Donny er en helt vanlig fyr som ved en tilfeldighet blir kjent med en kvinnelig gjest, Martha, på puben der han jobber i London. En vennlig gest, og vips er et levende helvete igang. Han har fått en stalker.

Denne kvinnen viser seg nemlig å være en tidligere straffedømt stalker, eller på godt norsk en forfølger. En plageånd som vier hele sin tilværelse på å forfølge Donny. For dette kvinnemennesket, som er svært overvektig, blir fullstendig oppslukt av Donny – Fullstendig – og starter med å regelrett stalke han.

Hun overøser han med e-postmeldinger i alle sinnsstemninger, dukker opp overalt der han befinner seg, følger etter han, sitter utenfor hjemmet hans i timesvis, og legger seg opp i alt han foretar seg. Det som starter som et nokså hyggelig men snålt bekjentskap hvor Donny lar seg sjarmere av rosen hennes, utvikler seg raskt i en særdeles mørk retning, og endrer Donnys liv for alltid.

Serien er basert på hovedrolleinnehaver og serieskaper Richard Gadd sine egne opplevelser av å bli forfulgt og seksuelt overfalt da han var i tjueårene, og viser hvordan livet hans påvirkes av at Martha starter med å forfølge han.

Stalkeren – Martha – er et regelrett beist, og noe av det vemmeligste av plageånder jeg har sett portrettert. Ikke fordi Martha ser ut som hun ser ut, selv om det vel er vanskelig å ikke tenke at det forsterker inntrykket av henne som en person det feiler noe, og det sier jeg på ingen måte for å stigmatisere overvektige, men fordi Martha fremstilles som et digert beist, og da er det vanskelig å ikke også se det visuelle. Det er likevel utvilsomt i form av hennes handling, språk og oppførsel samt hennes totale mangel på både sosiale antenner og selvbeherskelse, som gjør Martha til en motbydelig skapning.

Men selv om Martha er et regelrett sinnsykt vesen, er det bortimot umulig å ikke på et eller annet plan synes synd på henne. Og det er faktisk noe som er forstyrrende. Skuespillerprestasjonen fra Jessica Gunning er derimot enestående og enorm. Hvordan hun mestrer alt fra både de rolige stadiene der Martha virker normal, når hun formelig koker av raseri, til når hun er på det dypeste depresive, er dypt imponerende.

Det skal noe ekstraordinært til for å klare å gjøre Martha både troverdig og til å føles ekte, men Gunning nagler rollen på glimrende vis. Richard Gadd, som vel må sies å spille seg selv, selv om rollefiguren heter Donny, leverer også en voldsomt overbevisende prestasjon i hovedrollen, men er ikke på langt nær like intens som Gunning, som det formelig spruter alle slags sinnsstemninger ut av!

Det som er mest skitten-fascinerende med serien er å se hvordan en besettelse kan utarte seg, slik som Marthas besettelse for Donny, hvor “creepy” en stalker kan være, hvor farlig og altoppslukende en slik situasjon kan være å stå i, men også å se hvordan den som blir stalket faktisk også utvikler sympatier for den han blir stalket av. For Donny blir selv helt oppslukt av forfølgeren sin, i en destruktiv runddans nærmest.

Stalkingen medfører også at Donnys forhold til en transkvinne han innleder et intimt forhold til utfordres og skaper problemer. Særlig en scene hvor en for anledningen virkelig hatsk og blodilter Martha med mord i blikket konfronterer Donny og hans nye kjæreste på et utested er virkelig intenst.

Familien hans slipper heller ikke unna Marthas galskap. Serien viser også hvordan Donnys liv tar en mørk vending etter at han blir kjent med en mannlig eldre tekstforfatter, Darrien, som han blir utnyttet på det groveste av.

Når Donny til slutt velger å oppsøke politiet for hjelp til å få en slutt på stalkingen er det et halvhjertet besøk han avlegger på politistasjonen – noe man som seer må stille seg både undrende, hoderystende og frustrert til. Donnys traumatiske opplevelser med både Martha, Darrien og tidligere livserfaringer, stikker dypere enn både han selv vil innrømme, og enn hva vi først skjønner konturene av.

Det er mye mørke i denne historien, men også mye humor, og fine ømme øyeblikk, for eksempel mellom Donny og foreldrene, Teri, ex-kjæresten og hennes mor, og kanskje også Martha (!). Og det er noen virkelig sterke emosjonelle øyeblikk, som når Donny under en standup-opptreden knekker sammen og deler av traumene sine.

Det er scener i serien som om ikke er direkte sjokkerende, ihvertfall er opprørende, vemmelige motbydelige, og nok så skremmende, krydret med et saftig språkbruk som garantert ikke hadde fått passert på søndagsskolen. Serien er altså ikke for sarte sjeler som lett lar seg bli støtt. Det er ikke bare Marthas oppførsel som er sjokkerende og som man hoderystende iakttar – også Donnys mange valg underveis gir god grunn til å både bli en smule sjokkert, eller kanskje mest av alt oppgitt hoderystende?

Serien er en viktig fortelling om hvordan det å bli utsatt for en stalker kan endre livet totalt, men også en viktig fortelling om deler av den menneskelige psyke, som både oppleves forstyrrende og underholdende. Kanskje er den også lærerik og får oss som ser på til å undres på hvordan vi selv ville taklet å måtte håndtere en person som Martha.

Serien tar ikke bare opp det å bli forfulgt, et annet viktig traumatisk tema serien behandler, dog med mangler, er å som mann bli utsatt for seksuelle overgrep. Et par andre punkter som blir noe litt for lett skrapet i overflaten på muligens er kjønnsidentitet og legning, som begge så definitivt er blant de viktige elementene i serien.

Seriens mørke fronthistorie til tross, dette er også en beksvart komedie med både satire og vittigheter samtidig som det er et spenningsdrama med innslag av psykologiske thrillerelementer. Imidlertid er vel det mest fascinerende at historien altså er sann, ettersom den bygger på en sann historie. Hvem trenger vel fiksjon når man har virkelige historier som dette…

Transkvinnen Teri, som Donny innleder et forhold til, er forresten seriens beste birollekarakter, glimrende bragt til live av Nava Mau. Rollekarakteren Teri er både interessant og varm, og bidrar nok i positiv grad som fordomsnedbryter.

«Baby Reindeer» er en bra serie, selv om den nok ikke er for alle å bli fanget av så er den som Netflix selv lover, fengslende. Imidlertid når den ikke helt opp til topps for min del. Den har et noe for kjedelig midtparti og et fortellergrep som ikke alltid funker helt etter min smak, og oppleves i noen sekvenser som noe sær og seig.
At det er en annerledes serie som vil forfølge deg rakt inn i minneboka er dog ganske så sikkert.

Karakteren er ikke klokkeklar og det står og vipper mellom 4 og 5, men det må vel bli fem øyne opp på terningen, og fem filmhjerter.

Fyr løs i kommentarfeltet om du vil! Preikes

«Dalgliesh» tilbyr klassisk britisk krim i 70-tallsstil. Helt vellykket er denne «Dalglish»-versjonen ikke, men den klarer akkurat, og litt til, å holde trykket tilstrekkelig oppe til å være verdt å se.

️ SERIE:
️ «DALGLIESH»
️ Storbritannia, 2021-2023, Krimdrama
️ 2 sesonger, 9 (12) episoder, spilletid 45min/ep.
️ Med: Bertie Carvel, Carlyss Peer, Jeremy Irvine, Alistair Brammer, med flere
️ IMDb karakter: 7,6/10
️ Filmhjerte karakter: Terningkast 4 (6/10)
️ Hvor: TV 2 Play

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no
Alle foto: imdb.com

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

70-tallets England danner bakteppet der etterforsker og poet, politiinspektør Adam Dalglish fra Scotland Yard løser uvanlige mordsaker på den idylliske landsbygda samtidig som han sørger over sin avdøde kone og sønn.

Figuren Adam Dalgliesh er et kjent navn for krimbevandrede blant både lesere og TV-seere. Karakteren er som kjent basert på novellene til P.D. James, som har skrevet et x antall noveller med etterforsker Dalgliesh i sentrum av begivenhetene. Særlig på 80- og 90-tallet briljerte detektiven fra P.D. James sitt univers på norske TV-skjermer rundt påsketidene. Roy Marsden bar rollen som Dalgliesh i en årrekke, denne gang er det Bertie Carvel som med stoisk ro, kløkt og kunnskap nøster opp en rekke mord.

I denne versjonen av krimhelten fra 2021/2023 foregår handlingen på midten av 1970-tallet i både rurale og bynære strøk av England.

Om den nye serien er direkte basert på noen bøker eller om den kun er basert på rollefigur/miljø fra bøkene har jeg ikke sjekket.

Serien har pr nå to sesonger, med tilsammen seks ulike krimgåter fordelt på 9 episoder (egentlig 12, men TV 2 har de oppdelt i 9). Det er verdt å gjøre oppmerksom på at man ikke behøver noe som helst tidligere kjennskap til rollefiguren for å ha utbytte av å se serien, for dette er nyskrevet materiale.

I sesongens første del, “Mens englene sover”, dør en ung sykepleierstudent på en avsidesliggende sykepleierskole. Dalgliesh (Carvel) og hans assistent Masterson (Jeremy Irvine) settes på saken. Året er 1975.

I del to, “Det svarte tårnet”, reiser Dalgliesh til en institusjon i smellvakre Dorset for å besøke sin gamle venn, fader Michael, men får der høre at han nylig døde. Han aner ugler i mosen og starter å etterforske dødsfallet, ved hjelp av en ung kvinnelig lokal politikvinne.

“Dragning mot død” avslutter sesong 1, et nyvalgt parlamentsmedlem og en uteligger blir funnet brutalt drept i en kirke i byen, og Dalgliesh får oppgaven med å finne gjerningsmannen.

Sesongen starter litt treigt syns jeg, de første to episodene er ikke engasjerende nok og fremstår noe blatte. Heldigvis tar det seg opp i sak to og tre, der den klart beste er den tredje mordgåten – alle med mørke hemmeligheter som gradvis avdekkes. Det er en noe sorgtynget stemning over serien, men også melankolsk og stemningsfullt tidvis.

Dalgliesh får fra og med episode 3 hjelp fra sin nye assistent DS Kate Miskin (Carlyss Peer), som veier godt opp for den klysete og glatte Masterson. Peer gjør en flott prestasjon og er et lyspunkt og stor styrke. I sesong 2 er Masterson ute, en andresesong markant bedre enn den første.

Sesong 2 som på TV2 Play består av tre 90 minutters lange episoder fortsetter med tre nye etterforskninger. Slik er også sesong 1, med avsluttende saker, men da med hver sak fordelt på to 45 minutters episoder.

En upopulær laboratoriumsekspert slås ihjel på laboratoriet der han etterforsker et drap. Dalgliesh må tråkle seg gjennom en lang liste potensielle skyldige. Flere mistenkte er det også etter at en iskald kvinnelig advokat blir funnet drept og ille tilredt kort tid etter å ha fått en antatt drapsmann frikjent. Samtidig har hennes 18-årige datter nylig blitt sammen med en ung mann mot sin mors ønske.

Sesongen avrundes med et mord på et kjent krigsmuseum, hvor overraskelser oppstår. Episoden med den drepte advokaten, “A Certain Justice”, er høydepunktet og saken med mest sitrende spenning.

Rollefiguren Dalgliesh selv syns jeg er god. En annerledes etterforsker enn i mange lignende serier, med en veldig rolig fremtoning, hever sjelden stemmen og med et klokt hode. Imidlertid kan han stramme grepet hardt når det trengs. Sorgen etter tapet av sønnen og kona tynger han, imidlertid kan også sorgerfaringene hans være til hjelp.

Assistenten Masterson og enkelte andre rollefigurer ser Dalgliesh som arrogant. Kanskje er han det til en viss grad, til og med en anelse sleip(?) – men Dalgliesh går aldri over noen grenser.

Bertie Carvel leverer en meget solid prestasjon i rollen. Carvel fremstår som et utmerket valg av skuespiller som passer perfekt for væremåten til Adam Dalgliesh. Jeg syns rollefiguren har en kompleks dybde som er både imponerende og spennende. Dalgliesh er i seg selv ganske enigmatisk, en gåtefull personlighet, og alle disse nyansene takler Carvel, som er svært behagelig å både iaktta og lytte til. Det som overrasket meg mest er å se at Carvel, som for meg er et nytt bekjentskap, er født i 1977 og dermed ikke er eldre enn midt i førtiårene i serien. Han ser eldre ut, men folk så jo generelt mye eldre ut før enn nå, så nok en gang godt levert av serien. Ellers drar noen sikkert kjensel på han fra The Crown.

Serien har mye fint foto og er en nostalgisk 70-tallskoloritt med tanke på alt av scenografi, det være seg inventar, kjøretøy, design med mere. Dessuten er også musikken med på å sette stemningene.

Jeg blir imidlertid ikke skikkelig grepet av handlingen, den er en smule tørr å følge og utover hovedfigurene Dalgliesh og Miskin er det stort sett ikke noen rollefigurer man bryr seg om. Det er en type serie jeg kan se en eller to episoder av på en kveld, og en eller to igjen neste kveld.

Likevel holder den som sagt trykket oppe tilstrekkelig til at man vil se løsningene, det er jo et “Whodunnit”-preg over mordgåtene der man kan gjette på hvem de skyldige er, og slikt trekker opp. Minneverdig krim er det nok ikke, men den oppfyller funksjonen sin som tidsfordriv og er tidvis spennende.

Jeg er av den oppfatning at når noe får terningkast 3 er det på det jevne, noe trygt uten store overraskelser, som er godt brukbart. Jeg hadde tenkt å sette en treer på Dalgliesh, imidlertid tar den seg bra opp utover i episodene. Etter imdb-stjerneskalaen ville jeg uansett satt 6/10, som jeg omregner til fire på terningen. Verdt å nevne er at på imdb.com har serien et pent snitt på hele 7,6/10 basert på ca 5400 stemmer.

Liker du «Dalglish» er det grunn til å glede seg. Sesong 3 kommer.

Kommentarfeltet er åpent for alt om Dalgliesh

Belfast – en by der det å være i politiets frontlinjer er forbundet med sterkt press og livsfarer!

En av årets påskekrim-serier jeg ikke rakk gjennom i løpet av påsken var «Blue Lights», men den britiske serien fra Nord-Irland kan heldigvis fortsatt nytes hos NRK TV – for den er så absolutt verdt å bruke tid på. Nok en høykvalitetskrim fra BBC.

Da den heller ikke er noe tradisjonell “påskekrim” fungerer den alldeles utmerket nå etter påske, ja kanskje enda bedre nå faktisk. Serien er allerede skamrost av diverse norske anmeldere, og får en porsjon sterke anbefalinger med seg på veien også fra Filmhjerte.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

️ SERIEANMELDELSE:
️ BLUE LIGHTS (sesong 1)
️ Storbritannia (Nord-Irland), 2023, krimdrama/politiserie
️ 6 episoder, spilletid ca 57-59 min per ep.
️ Med: Sian Brooke, Katherine Devlin, Nathan Braniff, Richard Dormer, m.fl.
️ Hvor: NRK TV (NRKs nettspiller)
️ Produsert av BBC

️ Vurdering: 9/10 Terningkast: 5

Sesong 1 ligger altså hos NRKs nett-tv; NRK TV. Sesong 2 er også like rundt hjørnet i Storbritannia, der den nye sesongen har premiere 15. april, men når sesong 2 blir tilgjengelig for seere i Norge er usikkert.

Tre svært ulike politirekrutter kastes ut i Belfasts trøblete gater. De er under enormt press i møte med gjengkriminalitet, sosiale problemer og tragedie. Mørkt, troverdig og nyansert politidrama.

«Blue Lights» er utvilsomt spennende krim, men også en kruttsterk miljøskildring fra dagens Nord-Irland. Som kjent er Belfast en by som gjennom årenes løp har vært preget av mye uro, og fortsatt nok er det, noe vi blant annet bevitner i denne krimserien, som vel egentlig mer enn ren krim er politidrama, som kan sammenlignes med den svenske suksessen «Den tynne blå linjen» som den har mange likhetstrekk med. Syns du «Den tynne blå linjen» var midt i blinken vil trolig også «Blue Lights» lukte på en innertier.

«Blue Lights» sesong 1 følger gjennom 6 omlag timeslange episoder politiet ved en (fiktiv) avdeling i Belfast sin kamp mot tøff og brutal dagligdags kriminalitet, noe som vanskeliggjøres ved at befolkningen verken har spesielt mye av verken tillit eller respekt for lovens lange arm.

De garvede politifolkene som mer enn bare gjerne snur ryggen til og lukker øynene for småkriminelle, ubekvemme situasjoner, gjenger og gangsterkonger står dessuten ofte i kontrast til de tre aspirantene, hvor i sær den ene av de involverer seg sterkere i sakene enn hun burde, i følge politihusets topper ihvertfall. I løpet av de seks episodene blir det familietragedier, vold og voldstrusler, dop, våpen, rasisme og andre lyssky aktiviteter, samt på sedvanlig vis interne stridigheter, gnisninger – og forhold (big sjokk!) – innad i politistyrken. Og drap.

Seriens største trumfkort ligger i de gode og ofte realistiske miljøskildringene, samt bunnsolide skuespillerprestasjoner og sterkt manus. Dessuten er det krydret med tilfredsstillende mengder humoristiske betraktninger, kommentarer og små lystige påfunn som bidrar til at stemningen i serien er gjennomgående mer ekte enn det ville føltes med et bekmørkt univers. Vi vet alle at hverdagen kan være både oppløftende og grå samtidig.

I sentrum for handlingen står tre politiaspiranter som er i prøveperioden sin, og deres tre veiledere. De tre rekruttene er den 41-årige alenemoren og tidligere sosialarbeideren Grace (Sian Brooke), samt de mye yngre Annie (Katherine Devlin) og Tommy (Nathan Braniff).

Spesielt Grace har en helt annen tilnærming til arbeidet enn de rutinerte politibetjentene er vant til, og bruker aktivt bakgrunnen sin som sosialarbeider for å nærme seg folk og situasjoner. Hadde det vært flere av henne i politiets rekker ville verden vært et litt bedre sted?

På hjemmebane har hun Cal (Matt Carver), hennes 17 år gamle kjekke men lettere opprørske sønn. Carvers birolle er ikke av de største, men derimot ganske viktig som en del av å kaste lys både på Graces’ privatliv, nord-irsk politi og miljø. Cal sliter nemlig med det mange gjerne omtaler som hverdagsrasisme, men også mer åpenlyst, som fra politiet. Et par av scenene med han er blant seriens mest provoserende og emosjonelle.

Annie er en litt rufsete ung voksen kvinne som ikke helt passer inn hun heller hele tiden i det satte vante hos politiet, likevel er hun både modig, tøff og med stor vilje, mens Tommy er den mer forsiktige og tydelig usikre av trekløveret. En veldig sympatisk ung mann som ønsker å gjøre det riktige, det er umulig å ikke like ham, men som sliter med å innfri kravene for å få fortsette i jobben.

Deres veiledere er også ganske så ulike på flere områder, men også noen av de har sider ved seg de ikke viser for alle. Rutinerte Stevie (Martin McCann) har alltid en småvittig kommentar, er en god grovarbeider, som han på sett og vis ser på seg selv som, og forstår ikke at Grace engasjerer seg så mye. Jen (Hannah McClean) vil helst ha skrivebordstjeneste og er tydelig ubekvem utenfor kontorets trygge vegger, men er ikke bare feig skal vi se, mens den veldig rutinerte Gerard, eller “Gerry” (Richard Dormer), er tøff, men har også et hjerte for å hjelpe. Også han en rollekarakter man raskt liker.

Avdelingens nestleder Helen (Joanne Crawford) styrer troppene med øye for rettferdighet men stiller klare krav, må gjøre harde prioriteringer og er ikke alltid i dus med de over henne i systemet. Deriblant førstebetjent David Johnston (Jonathan Harden), responsteamets leder, som selv er under konstant press. For i Belfast er det områder og folk som fra øverste hold har fått klistrelappen forbudt sone for politiet, noe vårt aspirant-trekløver ikke klarer å forholde seg til. Selvsagt gjør de ikke det!

Den store stygge ulven, sjefsskurken som drar i trådene, som er en rød tråd serien igjennom, er gjenglederen James McIntyre (John Lynch), en “Eric Cantona”-lignende type.

Særlig Sian Brooke – som blant annet også er å se i serien «Guilt» – briljerer i rollen som den godhjertede Grace, som så gjerne vil redde alle, med sin håndtering av situasjonene hun havner i. Desverre for Grace får hennes pågåendehet henne i trøbbel med folk på begge sider av loven, både jobbmessig og privat, og hun begynner å stille spørsmål ved om hun har gjort et riktig karrierevalg.

De to andre jeg liker aller best og som begge spiller utmerket er Martin McCann som Stevie, og Matt Carver som Cal. Jeg liker forøvrig spesielt godt bredden og diversiteten på rollefigurene blant særlig politifolkene, men også ellers i serien.

Skal man sett med norske øyne finne noe å trekke for er det at nord-irsk politi og miljø noen ganger er noe utfordrende å relatere seg til eller føle kjennskap til, spesielt dersom man ikke har en del kunnskaper om Belfast og Nord-Irland fra før når det gjelder landets historie og lovverk, for eksempel angående politikk og religion, selv om det ikke er direkte tematikk i serien. Det føles ihvertfall ved noen tilfeller som om man som seer ikke riktig har alle brikkene på rett plass. Imidlertid er ikke dette noe som rokker ved at denne serien er både engasjerende og spennende.

B L U E  L I G H T S

Det er ikke til å stikke under en stol at serien skildrer mye voldsbruk med nerve og intensitet, er rå og brutal. Særlig slutten på episode 5 er vond, dog er det ingen scener som verken kjennes unødvendige, overflødige eller kunstig opphetet, og dialogen sitter som ei kule.

Man har riktignok av dramaturgiske årsaker spisset historien og noen rollefigurers egenskaper ettersom det er fiksjon, men dette er et sjeldent vellykket politidrama som mestrer å menneskeliggjøre livene til de hardt prøvede politibetjentene i Nord-Irland uten sentimentalitet og med svært få klisjèer.

Riktignok snuser siste halvdel av den femte episoden litt på klisjèboksen og går i forutsigbarhetsfellen, for når et bestemt ord sies like etter at det er gjort et poeng av å ikke bruke det, er det et omen for hva vi har i vente… Serien byr neppe på de store sjokkene eller noe vi aldri har sett tidligere, imidlertid er den likevel et veldig frisk pust i sjangeren krim, spenning og politidrama med Belfast som et dunkelt pulserende bakteppe. Det er lett å følge handlingen og takket være et tight manus er serien engasjerende. Viktig er det også at hovedpersonene er interessante og levendegjort på et vis som gjør at vi blir trukket inn i livene deres og føler oss engasjert i hva som skjer med de.

«Blue Lights» utstråler solid påfyll spenning og underholdning. Et briljant politidrama som absolutt anbefales.

Legg gjerne igjen synspunter om serien i kommentarfeltet. Snakkes!

Populære «Shetland» er tilbake på skjermen! Samme værbitte landskap, men med ny værbitt etterforsker.

Er du på jakt etter et trygt påskekrimvalg er den nye sesongen av «Shetland» et godt valg. Ruth Calder vender hjem til barndomshjemmet Shetland. Hun leter etter Ellen Quinn, som er i fare som antatt vitne til drap begått av en kriminell gjeng.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

SERIEANMELDELSE:

️ «SHETLAND» (2023, Sesong 7*)

️ Krim/spenning, Storbritannia (Skottland), 2023

️ 6 episoder, ca 58 min pr episode

️ Med: Alison O’Donnell, Ashley Jensen, Steven Robertson, Maise Norma Seaton, Don Gilét, Arnas Fedaravičius, Jamie Sives, m.fl.

️ Hvor: NRKs nettspiller, NRK TV. De tidligere sesongene er ikke tilgjengelig hos NRK.

* Sesong 7 ifølge NRKs oppsett. Pga at sesong 1 som består av 4 episoder hos NRK mange andre steder er delt opp i to sesonger på tilsammen 8 episoder, gjør det at andre, deriblant IMDb.com, opererer med en annen nummerering av sesongene, og omtaler denne sesongen som nummer 8. 

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no 

Serien som, hva navnet forteller, har sin handling på Shetland, like nord for Skottland, byr på tradisjonelle krimsaker og et miljø i samme gate som “nordic noir krim”, som er så populært blant norske seere. NRK er veldig flinke til å gi oss kvalitetskrim fra de britiske øyer, og treffer også denne gangen selv om serien har gjennomgått renovering.

I det som er sesong 7 – eller 8 – av den skotske krimserien har det nemlig skjedd én vesentlig endring. Siden sist er D.I. Perez (D.I.=Detective Inspector) ute av serien, etter at skuespiller Douglas Henshall har takket for seg for å søke nye utfordringer.

«Shetland» uten Henshall som D.I. Perez er selvsagt ikke det samme som før, han etterlater et tomrom og blir savnet. Perez er iallefall ute av serien og de løse trådene etter han fra forrige sesong er ikke et tema. Det betyr imidlertid ikke at den nye sesongen på 6 episoder ikke er bra, for det er den absolutt.

Heldigvis er mye av det andre velkjente serien har vunnet publikum på stadig tilstede.

Den tidligere assistenten D.I. Alison ‘Tosh’ McIntosh (Alison O’Donnell) styrer showet nå på politistasjonen i Lerwick, og er en rollefigur og skuespiller veldig lett å like, som dermed holder interessen og engasjementet oppe. ‘Tosh’ er naturlig nok mer fremtredende nå og får skinne sterkere enn før.

Med fortsatt i rekkene på politikammerset er også den gode gamle pålitelige sliteren Sandy; D.C. (Detective Constable) Sandy Wilson (Steven Robertson), og Sgt (politioverkonstabel) Billy McCabe (Lewis Howden). Også Sandys rolle gis med hell mer rom enn tidligere.

Det fascinerende golde landskapet på øygruppen danner stadig et vekselvis klamt og fascinerende bakteppe for handlingen, mens miljøskildringene og krimplott holder samme høye kvalitet som tidligere. Det er fortsatt skruppelløse mordere og hardbarka kriminelle vandrende på de tilsynelatende fredfulle øyene, så politiet får som vanlig nok å henge fingrene i, og må håndtere både døde mennesker, og dyr…

Den nye sesongen starter imidlertid i London, der den unge småkriminelle kvinnen Ellen (Maise Norma Seaton) blir vitne til en ren henrettelse. Hun flykter fra stedet og går i skjul på Shetland hvor hun har bakgrunn fra og familie. Hakk i hæl følger selvsagt gjerningsmennene Howell og Nowak (Don Gilét og Arnas Fedaravičius) som vil ha tilbake penger hun har stjålet, og bringe vitnet til taushet. Jakten får fatale konsekvenser for flere, tar overraskende vendinger og involverer flere enn politiet først mistenker.

Mannen som ble drept var informant for politiet, noe som fører til at etterforskeren D I. Ruth Calder (Ashley Jensen), som denne sesongen introduserer, motvillig sendes til Shetland for å lete etter vitnet. Hun er nemlig selv oppvokst på Shetland, men har ingen videre lyst til noe gjensyn med verken sted eller befolkning der.

Calder er på flere måter litt lik rollekarakteren Perez som hun skal fylle tomrommet etter. En etterforsker som liker gå egne veier, som er både værbitt, litt rufsete i kantene og med en bakgrunn det kan spinnes rundt. Men også ulik, både angående humør og samarbeidsevner. Hun vikles også mer personlig inn i saken gjennom familiære forhold og gamle bekjente, blant andre en gammel flamme (Jamie Sives) fra ungdomstiden. Sives tilfører episodene litt munterhet på en fin måte.

Ashley Jensen har fått god mottagelse og mye gode kritikker for sin inntreden i «Shetland». Det knyttes som alltid spenning rundt at en series hovedrolle slutter og erstattes av en ny rollefigur og skuespiller, men også undertegnede syns Jensen gjør en svært god figur som kan være med å utvikle serien videre om ønskelig.

«Shetland» gir det man kan forvente, og har solide skuespillerprestasjoner i alle rollene. Noe nytt og kreativt er det dog ikke, litt forutsigbare hendelser av og til, og en smule traust kan det sikkert innvendes mot den at det er. Dessuten har plottet noen okkulte fenomener som ikke faller helt i smak.

Det mest merkbare minuset er at serien er noe alvorstung, noe som ikke i seg selv er negativt, men det mangler litt på balansen med små muntre eller oppløftende øyeblikk som løser opp stemningen litt. For mitt vedkommende er det likevel god og lettfulgt krimdrama som holder en jevn flyt hele veien.

Krimplottet i sesongen er relativt tradisjonelt og forholdsvis ukomplisert å følge, tempo og driv er godt, og gir solid påfyll av både underholdning og spenning i påsken.

Det er en fordel om du har sett «Shetland» tidligere og kjenner til rollekarakterene McIntosh og Sandy, miljøet og stilen, imidlertid kan man helt fint se sesongen uten tidligere kjennskap til serien også.

«Shetland» sin nye sesong ser du hos NRK TV og NRK.

Kommentarfeltet er åpent for meninger om «Shetland» eller annet relevant du har å melde

En av årets beste og samtidig mest bisarre påskekrimer er den britiske miniserien «I famnen til ein mordar» (Originaltittel: «The Sixth Commandment»)

PÅSKEKRIM-ANMELDELSE:
️ «I FAMNEN TIL EIN MORDAR»
(The Sixth Commandment)
️ Miniserie, krimdrama, Storbritannia, 2023
️ 4 episoder, ca 58 minutter ganger fire
️ Med: Timothy Spall, Éanna Hardwicke, Anne Reid, Annabel Scholey, Conor MacNeill, m.fl.
️ Hvor: NRK TV

Oppdatert 25.03.2024, 07:45/08:25

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no

Serien er en av flere såkalte påskekrim du kan se i år hos NRK og NRK TV, og består av kun fire omlag timelange episoder, så dette er krim som er lett å pløye gjennom på en kveld eller to. Dette er ingen krim i klassisk forstand slik man gjerne forbinder med tradisjonell påskekrim, men er en serie som utrolig nok er en bisarr dramatisert historie fra virkeligheten, hvor uhyggen ligger i at man egentlig skjønner hva som er i gjære.

Serien som altså er basert på grufulle virkelige hendelser, handler om en ung mann som sjarmerte seg inn i livene til eldre, sårbare og ensomme personer, for så å manipulere de for egen vinning på umenneskelig vis.

Peter Farquhar og Ann Moore-Martin er nok navn de færreste drar kjennskap til her på berget, men i virkeligheten er sakene om dem blant de mest komplekse og sjokkerende i nyere britisk kriminalhistorie. At serien er en dramatisert fortelling fra virkeligheten er selvsagt skremmende å vite, men ekstra grøssende blir det når man googler frem bilder av de virkelige personene fra saken, for noen av skuespillerne er nemlig gjort skremmende lik originalen!

Den første episoden forteller historien om Peter Farquar (spilt av Timothy Spall), en eldre snart pensjonsklar lærer og universitetsforeleser som gjennom hele livet har levd alene. Peter er en klok herre, høyt respektert og avholdt, men som alltid har manglet noen ved sin side.

Når han så blir kjent med den mye yngre studenten Ben Field (spilt av Éanna Hardwicke) som skrur på sjarmen og vet nøyaktig hvilke knapper han skal trykke på, lar Peter seg forføre – noe som fører til at undertrykte følelser han aldri før har kjent på blomstrer, og en livsendring han tidligere bare har drømt om blir virkelig. Imidlertid går det ikke lang tid før det tilsynelatende vakre vennskapet tar en bekmørk vending.

Ben, som også er kirkeverge, må virkelig være en skruppelløs, iskald psykopat og morder, for etter å ha tvinnet Peter rundt lillefingeren, går han videre til sitt neste prosjekt, Peters aldrende nabo Ann (spilt av Anne Reid), en eldre kvinne som også er enslig. På samme måte som med Peter innynder Ben seg hos også henne og kurtiserer henne på en måte som får henne til å føle seg elsket og mer verdifull enn noen gang før.

Serien er særlig god på å skildre bekymringene og frykten de to sine nærmeste familier går gjennom, samt forvirringen som gradvis river tak i Peter og Ann, og effektfullt kryper inn under huden på seerne, ihvertfall i de to første episodene.

Det er hjerteskjærende gripende å se Peter og Ann manipuleres til å føle seg elsket, før forvirringen og mørket rykker inn hos dem selv og deres nærmeste familiemedlemmer. Hva er det som skjer med de? Spenningen i serien ligger mest i den konstant ulmende uhyggen som ligger latent under overflaten gjennom historien, med en vedvarende nerve som holder bra tak.

Naturligvis kan man argumentere med at den virkelig store spenningen ikke er der, ettersom dette er en sann historie med kjent utfall, men som en dramatisert true crime er dette veldig bra.

Serien er en rystende dramatisert true crime historie, med først og fremst imponerende og sterkt manus, samt kruttsterke skuespillerprestasjoner. Særlig Timothy Spall og Anne Reid er forrykende gode, som de to svært elskverdige Peter og Ann, hvor de på glimrende vis klarer å levendegjøre den komplekse balansen mellom det å leve som enslig, å begge være oppegående mennesker, til å bli manipulert og lurt i døden av en ulv i fåreklær.

Og selvsagt, Éanna Hardwick, som den virkelig beregnende og slu Ben, gir kalde gys nedover ryggen. En annen sterk prestasjon leveres av Annabel Scholey, i rollen som Ann-Marie, som Ann er tanten til. Hennes mistenksomhet og bekymring for tanten er et sterkt kort. Seriens fortellertekniske grep er ganske god, dog med noen innslag jeg syns forvirrer litt eller ikke passer helt, men det ødelegger ikke helhetsinntrykket

Til slutt vil jeg komme med et lite hjertesukk, eller et lite spark i retning NRK (eller de ansvarlige), angående den norske tittelen (NRK har satt) på serien. Dette avsnittet er redigert etter publisering pga feil i opprinnelig innlegg. Navnet serien har fått på statskanalen er som vi vet «I famnen til ein mordar». At tittelen er nynorsk er nå en ting (nei, jeg liker ikke nynorsk men akkurat det betyr ikke noe), men når jeg ser at originaltittelen er «The Sixth Commandment», blir den norske tittelen både svak og malplassert, og drar tankene tilbake til flaue norske titler på utenlandske filmer og serier før i tiden. Rett oversatt til norsk heter altså serien “det sjette budet”, noe som da hinter til de ti bud, hvor det sjette bud er “Du skal ikke bryte ekteskapet” (Kilde: Store Norske Leksikon,  og bibel.no). I enkelte andre trosretninger er det sjette bud “Du skal ikke drepe”, noe som er direkte sitat også brukt av Ben Field i serien da han taler fra prekestolen i en scene i kirken i serien.

Hvorfor kunne ikke serien bare fått beholdt sitt originale navn, enten på engelsk eller oversatt til norsk?

Originaltittelen er nemlig ekstremt mye mer beskrivende for serien enn det den norske tittelen er. For her handler det om på sitt grufulle vis om nettopp hva det sjette budet formaner.

Det var en leser som oppdaterte meg på at det sjette bud lyder “du skal ikke drepe”, og etter litt research så jeg da at det er forskjell på rekkefølgen på de ti budene ulike steder. I følge den norske kirke er det sjette budet om ekteskap mens innen noen andre trosretninger er det om å ikke drepe. Men poenget mitt om den norske tittelen på serien står likevel.

NRK tror kanskje nordmenn ikke forstår den originale tittelen og mistolker den, så dermed har de istedet kokt sammen en tåpelig nynorsk. Om NRK mente det ville forvirre pga at rekkefølgen den norske kirke bruker på de ti bud er annerledes enn i England/i serien, kunne de heller kalt serien “Det femte bud” isåfall, da det omhandler å ikke drepe, etter norsk budnummerering. Ordene “I famnen” tror jeg faktisk langt flere sliter med å forstå isåfall.

Men, NRKs navnevalg fremstår litt mer forståelig etter at jeg ble gjort obs på dette.

Uansett tittelkrøll, «I famnen til ein mordar» er vel anvendt tid og en solid påskekrim som brer seg som en kald klam klut på ryggen.

Serien kan du se hos NRK TV.

Ps: Jeg er ingen religionskjenner, så om begrepet mitt “innen andre trosretninger” er uklart/feil håper jeg likevel dere forstår poenget, at det eksisterer ulike versjoner med nummerering av de ti bud.

Hyl gjerne ut i kommentarfeltet om du har meninger om serien eller noe annet å melde. Preikes!

Filmhjertes nye spalte FILMGJENSYNET starter med den danske dramafilmen «BRØDRE» fra 2004.

FILM: BRØDRE
Drama, Danmark, 2004
1time 57minutter
7,5/10 på IMDb (12 000 stemmer)

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

FILMGJENSYNET heter den nye bloggpost-spalten hvor jeg med ujevne mellomrom vil skrive om litt eldre filmer jeg har et forhold til, som minimum må være over 10 år gamle. Først ut er den bejublede regissør Susanne Bier sin kritikerroste «Brødre», som er en av filmene som ligger hos TV 2 Play – og ettersom jeg liker danske filmer og serier tok jeg et gjensyn med denne filmen som jeg ikke har sett på veldig mange år. Har filmen tålt de 20 årene som har gått, og er den like aktuell?

Filmen er et sterkt familiedrama som forteller en viktig historie om hva krigstraumer kan gjøre med hjemvendte soldater. Den er et engasjerende drama om en manns kamp for å vinne tilbake livet og kjærligheten etter et traumatisk fangenskap og voldsom tragedie.

I «Brødre» møter vi søskenparet Michael og Jannik. Michael er FN-soldat, befal sådan, og foreldrenes store stolthet, mens Jannik er en fengselsfugl som stadig sitter inne for diverse lovbrudd.

På jobb i Afghanistan skytes helikopteret med Michael i ned, og han blir etterhvert erklært død. Etter å ha kjempet seg gjennom sorgen blir Jannik tvunget til å få skikk på livet sitt, og ta seg av Michaels kone og to unge døtre. Jannik kommer nærmere på familien enn han hadde trodd, men ettersom broren er antatt død er ingen skade skjedd.

Men Michael er ikke død, han har overlevd helikopterstyrten og er tatt til fange. Etter flere måneders fangenskap hos afghanerene kommer redningen, og Michael kan omsider reise hjem til Danmark. Der har tingene endret seg og dynamikken mellom de to brødrene endres for alltid. Michael har gått lang over de moralske grensene sine i fangeleiren, hendelser han ikke klarer å dele med noen. Når han vel hjemme igjen også opplever en familie som har blitt vant med Jannik i hus, kombinert med minnene fra Afghanistan som tærer på han, renner begeret over etterhvert i et intenst klimaks.

Filmgjensynet****filmhjerte.blogg.no

Fotoet i filmen er noe kornete og kameraføring og stil virker innimellom som en slags dokumentar eller hjemme-hos-film. Kanskje kan man si at filmen har noen innslag av dogme-stil over seg? Jeg er heller ikke riktig sikker på om jeg syns samspillet mellom Michael og hans kone er utpreget bra, ihvertfall tar hun nyhetene om mannens død forbausende bra syns jeg. Jeg liker ikke helt stemningen i familien verken før, eller etter at de tror familiefaren er død.

Når det er sagt, filmen har en råhet i seg, et bra driv, og en intensitet som gjør den veldig verdt å se. Den har noen gripende scener, og er både spennende og dramatisk, selv om fortellerteknikken noen ganger føles en smule flat. Filmen er uansett en av la meg si topp 10-15 av alle de danske filmene jeg har sett. Temaet i filmen er like aktuelt nå som da, både angående familiære problemer, de dype spor krigstraumer kan sette, og sider rundt de nordiske landenes tilstedeværelse i land som Afghanistan, mens filmens foto og lyd bærer litt preg av å ikke oppleves helt moderne, muligens.

Ulrich Thomsen og Nikolaj Lie Kaas gjør utmerkede prestasjoner i rollene som de to brødrene. Thomsen og Lie Kaas er da også to av Danmarks absolutt fremste skuespillere, noe de både var den gang i 2004 da filmen kom, og nå. Særlig Thomsen som spiller den traumatiserte Michael gjør en imponerende jobb. Rollen som Michaels kone spilles av ingen ringere enn den danske Hollywood-stjernen Connie Nielsen, som her gjorde sin første danske film, hvor også hun tidvis spiller bra, dog noe varierende. Imidlertid er nok dama en av årsakene til at filmen slo an “over dammen” i statene.

«Brødre» ble nemlig godt mottatt også i USA, hvor de – selvsagt – måtte lage en amerikansk remake av filmen, som kom i 2009. Der spilles trekløveret av Jake Gyllenhaal, Tobey Maguire og Natalie Portman. Jeg husker den amerikanske versjonen som litt svakere, dog med gode skuespillere, men forskjellen på IMDb er ikke særlig stor, der har «Brothers» (2009) et snitt på 7,1/10, med hele 145 000 brukerstemmer, mens den danske har 7,5/10, riktignok med kun 12 000 brukerstemmer.

Fra Filmhjerte blir det terningkast 5, eller fem filmhjerter – tilsvarende omtrent 8/10

Danske «Brødre» kan blant annet sees hos TV 2 Play.

DENNE SAKEN INNEHOLDER SPOILERE FRA SISTE EPISODE AV YOUNG ROYALS

YOUNG ROYALS ER HISTORIE! Mandag ble den siste episoden av Young Royals sluppet, og vi fikk endelig svaret på hvordan det gikk med kronprins Wilhelm og Simon. Ble det Wille og Simon, eller vant plikten og monarkiets tradisjoner?

SERIEOMTALE:
YOUNG ROYALS
– Episode 6, sesong 3
Drama, Sverige, 2024
Serieskapere: Lisa Ambjörn, Lars Beckung, Camilla Holter
Manus: Lisa Ambjörn, Sofie Forsman, Tove Forsman
Skuespillere: Edvin Ryding (Wilhelm/Wille), Omar Rudberg (Simon), Pernilla August (Dronningen),
Malte Gårdinger (August), Frida Argento (Sara), Nikita Uggla (Felice), med flere

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Dette er ingen episodeanmeldelse i ordets rette forstand, ei heller er det en skikkelig recap av episoden, det er noe rotete og sikkert usammenhengende her og der, men det er en gjennomgang med synspunkter på den siste episoden av denne strålende ungdomsserien fra Netflix. Young Royals fortjener toppkarakterer, og etter denne terningkast 6-sesongen, legger serien seg helt oppe i det edleste selskap av dramaserier.

Les også Filmhjertes tidligere anmeldelse av Young Royals sesong 3, episode 1-5

Gjennom tre sesonger har de to unge turtelduene gått gjennom et aldri så lite følelsesmessig helvete der de har måttet kjempe for kjærligheten sin, de har måttet holde seg i skjul og de har møtt motstand, barrierer, hets og problemer.

Ettersom det forutsettes at dere som nå leser dette har sett episoden, så vet vi nå at det endte med jubel og lykke!

I den siste episoden som varer nesten en time er det likevel publikum som må gjennom en følelsesmessig berg og dalbanetur, innen vi får den forløsende slutten.

Før den tid har vi vært vitne til en episode full av vidunderlig forsoning og et mantra om at alle fortjener en ny sjanse. Og en episode der det lenge ser ut til å ende med at de to går hver sin vei. Oppbyggingen av den siste episoden er virkelig et mesterverk, for flere ganger i løpet av finaleepisoden er det slik at i det ene øyeblikket aner man at dette går skeis, mens man i det neste tvert om begynner å tro at joda det kommer til å ende godt, så er man sikker på at nå er det over, før man igjen tror det går bra. Og selv når man ser som mørkest på seriens kommende ultimate avslutning har man begynt å akseptere at slik blir det, fordi det virker som om de har innfunnet seg med at slik blir det.

Wille og August slutter fred, i en scene som faktisk presser frem noe i øyekroken, for det er ikke så ofte i serier og filmer vi ser tenåringsgutter i disse type scener, men det er en av seriens varmeste øyeblikk når Wille på den siste festen ved skolen trekker seg litt tilbake for å klarne tankene sine og tilfeldigvis sitter August inne i rommet han går inn i. Wille sier til August at han er lei seg for at August måtte oppleve det fornedrende innvielsesritualet der broren hans, Erik, som da var kronprins, var sentral, og at det ikke er greit med slikt, og en tydelig berørt August svarer med å si til Wille at han vet at Erik elsket Wille over alt annet, og at han ville gjort det fortsatt uavhengig av om han hadde sett videoen av Wille og Simon, før han nok en gang sier unnskyld for alt han har gjort mot Wille. Man ser at August angrer, og det har vi sett gjennom hele sesongen egentlig. August har vært en sleip figur, men han har vokst og han har vist anger og vært en glimrende rollefigur i Young Royals.

Scenen med samtalen mellom Sara og Simon der Sara finner bilen faren deres har gitt til henne er en viktig scene i avslutningsepisoden. Selv om Sara innser at faren kanskje ikke kommer til å forandre seg, vil hun fortsatt ha kontakt med han og hun snakker om at Simon jo har snakket om det å gi folk en ny sjanse og så videre. Dermed forsones de to søsknene på sett og vis litt med deres forhold til faren, som de nok sikkert kommer til å omgås litt med i fremtiden.

Forsoning blir det også mellom Felice og Sara, i nok en nydelig scene fra festen, der de minnes gamle hendelser og hvorfor de i utgangspunktet ble venner. Felice dropper til og med New York-tur med gjengen for å heller dra på roadtrip sammen med Sara. Et par skikkelig nydelige øyeblikk der også, fra to strålende rollefigurer og skuespillere.

Nils, som vi i samtaler mellom han og Wille har fått vite at også er homofil, i skjul for alle andre ved skolen, forteller til gjengen på festen de er på, at han har ligget med gutter, og håper at ingen skal le av han. Det gjør de ikke, han får akkurat den støtten han håpet på fra tøffingen Vincent og de andre.

Episoden er ikke bare lykkelig, for Hillerska-skolen får nemlig den tunge beskjeden om at det er besluttet at skolen skal legges ned på grunn av skandalene som har funnet sted der. Hvilket betyr at alle elevene må ta farvel med vennene sine og flytte fra skolen. Trist såklart. Om skolen består videre får vi likevel intet helt endelig svar på ettersom skoleledelsen beslutter seg for å anke avgjørelsen.

Forsoningen mellom Wille og moren er selvsagt et øyeblikk man trykker til hjertet. Dronningen sier unnskyld for at hun ikke har vært der for sønnen sin, og Wille tilgir henne. Slike scener er alltid fine.

Før dette har vi sett den allerede nevnte store siste festen ved skolen, etter at nedleggingsvarselet kom. Der også Wille og Simon treffes, og hvor det egentlig blir slutt mellom dem. Simon sier til Wille at han aldri gav opp Wille, men at han gav opp kongehuset. Han kan ikke være en del av det. De skilles som venner ihvertfall til slutt på skoleavslutningen, mens hjertene brister hos seerne idet wille sier “Ha det, Simon”, Simon svarer “Ha det”, selvsagt akkompagnert av bakgrunnsmusikken med hjertebankende lyder.

Men så er det selvsagt ikke over likevel. Skoleavslutningen. Wille har truffet foreldrene igjen, og alle er på vei til å forlate skolen, når Wille sittende i bilen sammen med foreldrene tar den livsendrende avgjørelsen. Han sier til sin mor, dronningen, at han alltid har hatt problem med rollen, at man ikke har et valg, og at han ikke vil bli konge. Dronningen aksepterer det, med tungt hjerte selvsagt, men hun aksepterer det, at Wilhelm ikke vil og at monarkiet ikke er noe for han, endelig har hun sett ham som sønn og seg selv som mamma, ikke som en hun er sjef over, så når Wille åpner døren og forlater bilen sier dronningen til sikkerhetsvaktene at de skal la ham gå. Allerede da er selvsagt gleden så stor hos seriens fans at tårene nok renner.

Wille løper etter bilen som Simon sitter i. Simon kommer ut, Wille forteller hva han har gjort, at han har sagt til dronningen at han verken vil være kronprins eller konge, at hun har akseptert det, at han har gjort det for seg selv og de forenes som et par. Simon, i lykkerus, innser at Wille har valgt han, og en like lykkelig Wille vet at han er fri.
Det er Wilmon forever! Seriens siste bilder er av de to bak i Saras bil, smilende, leende, hånd i hånd, og Wille med hodet halvveis ut vinduet med vind i håret. Det er selvsagt avslutningen alle fans av serien har foldet sine hender og bedt om, og skulle noen lure på hvilken betydning serien har hatt for den mest fanatiske fansen eller reaksjonene på avslutningen kan man jo ta turen innom X og gjøre noen søk på serien…

Hvordan det går videre med det svenske kongehus og monarkiet får vi selvsagt ikke et svar på, men før han går ut av bilen ser Wille bort mot August og sier til moren at “Hvis du fortsatt tror på monarkiet, så er det din arvtager”.

Kong August altså, hvis monarkiet overlever? August har iallefall i løpet av de siste episodene endret karakter betraktelig, og myknet vesentlig opp. For han ble det inget lykkelig utkomme med Sara, hun gjør det slutt med han på festen, og en gråtkvalt – og litt full – August må akseptere det. “Det går over”, sier Sara etter å ha kysset han. August kommer nok ikke til å være komfortabel i sin nye rolle med alle sine personlige problemer, men jeg er sikker på at han faktisk, om monarkiet skulle leve videre, en dag faktisk skulle kunne være verdig som arvtager, med hjelp, rådgivning og støtte, på veien dit. Om det virkelig for alltid er over mellom August og Sara vet vi nok heller ikke helt…

Wille blir i alle fall aldri konge. Det store spørsmålet serien igjennom har vært om det er mulig å kombinere rollen som kongelig med å kunne følge kjærligheten når det dreier seg om skeiv kjærlighet, når en arvtager til tronen er homofil. I Young Royals konkluderes det med at nei, det er ikke mulig. Noe en av seriens tekstforfattere også selv sier, i bakgrunnsdokumentaren “Young Royals Forever”. Wille har innsett det han også, derfor gir han fra seg kronprinstittelen, og en fremtidig rolle som konge. Han velger kjærligheten, han velger å kunne leve fritt, som den han er, sammen med den han vil. Egen lykke og følelser istedet for folkets forventninger.

Det er naturligvis en fantastisk og fabelaktig slutt for Young Royals, som ikke kunne endt på en bedre måte.

Eller kunne den det, endt på en bedre måte? Seriens fans vil nok unisont synge Nei, og jeg er enig, slutten er strålende og fyller hjertet med varme. Likevel, for å være litt kranglete, er det jo litt synd at rollene som en del av monarkiet og kongehuset ikke kunne kombineres med det å leve i et likekjønnet forhold. Men det er vel i dette tilfellet det realistiske. Monarkiet er ikke klart for en slik omveltning – heller ikke i en serie som har som ønske å oppleves autentisk og reell, selv om vi alle vet at det er fiksjon.

Man lurer kanskje på om noen tenker at det kanskje er synd at Simon fant ut at han ikke kunne være sammen med Wille dersom Wille fortsatt skulle være en del av kongehuset? Nå har riktignok Wille gjennom serien mildt sagt ikke vært spesielt positiv til rollen sin verken som kronprins eller tanken på å bli konge, men det har jo vært stunder der han har virket å tenke på at han en dag skal bli konge og ta over tronen, og ikke har sett bare negative sider ved monarkiet. Innerst inne og ofte også utad til familien har dog Wille aldri hatt noe ønske om å bli verken konge eller være kronprins. Han gjorde til slutt det ultimate offer for kjærligheten. Simon forsøkte å ofre mye han også, det må man i rettferdighetens navn aldri glemme heller, han forsøkte å tilpasse seg, men hatytringene mot han fra omverden ble nok for mye. Dessuten, hadde Wille blitt konge samtidig som han var sammen med Simon ville det alltid vært en mur rundt han, en fasade å opprettholde og usynlige vegger som hadde lagt hindringer for ham, og for dem, så nei det ville ikke vært en bedre slutt på serien om han fortsatt skulle være framtidens konge.

Akkurat disse mulige ankepunktene bryr nok seriens fans seg heldigvis fint lite om, og det skal man heller ikke. For når våre to helter Wilhelm og Simon med sommer og sol i bakgrunnen kyssende rir sammen inn i solnedgangen, sittende i baksetet på en litt eldre Volvo – hva er vel mer folkelig enn det eller hur – har man fått det man gjennom 18 episoder, tre sesonger og tre år, har håpet på; “Wilmon” forever!

Og helt til slutt, for et bokstavlig talt øyeblikk det er når Wilhelm for en siste gang bryter den fjerde veggen (heter det det på norsk? Anyway…”breaking the 4th wall”, når en skuespiller med sin rollefigur henvender seg til publikum ved å for eksempel se rett inn i kamera). Når Wille i seriens absolutt siste scene ser rakt inn i kamera, og for første gang med blikket i kamera smiler, er det fordi han er fri. Da er det bare å si tusen takk Young Royals, det har vært en fryd å følge dere.

Les også Filmhjertes tidligere anmeldelse av sesong 3, episode 1-5

Kommentarfeltet er åpent for alle kommentarer du måtte ha om Young Royals, kjør på!

ENDELIG ER DEN HER, DEN ETTERLENGTEDE SESONG 3 AV DEN FABELAKTIGE OG HERLIGE NETFLIX-SUKSESSEN «YOUNG ROYALS»  – MEN BLIR DET EN LYKKELIG SLUTT?

SERIEOMTALE/ANMELDELSE:
YOUNG ROYALS (Sesong 3, seriens avsluttende sesong)
Drama, Sverige, 2024, 6 episoder på ca 45 min hver
Serieskapere: Lisa Ambjörn, Lars Beckung, Camilla Holter
Manus: Lisa Ambjörn, Sofie Forsman, Tove Forsman
Skuespillere: Edvin Ryding, Omar Rudberg, Pernilla August, Malte Gårdinger, Frida Argento, Nikita Uggla, m.fl.
Sesong 3 er nylig sluppet på Netflix. Seriens avsluttende episode (ep. 6) publiseres 18. mars
Denne omtalen baserer seg på episode 1-5 av sesong 3. Episode 6 er ikke sluppet og således ikke sett ennå.
Oppdatert 18. 03. 2024, 21:55, terningkast oppdatert til 6.

OBS: INNEHOLDER VISSE SPOILERE OM EPISODE 5

Skrevet av Filmhjerte.blogg.no. Alle fotos: Netflix og Nexico AB

Desverre er det som kjent også den siste sesongen, hvilket betyr at vi etter de seks nye episodene tar farvel med royale, kongelige, blått blod, Bjärstad, og alle elevene ved den prestisjefulle privatskolen Hillerska. I den tredje sesongen følger vi den spennende utviklingen i det romantiske forholdet mellom de to 16-årige kronsprins Wilhelm, eller bare Wille, og flerkulturelle Simon. I en dramatisk sesong debatteres blant mange temaer monarkiets rolle i et moderne samfunn.

Tilbake på skjermen er fantastiske Edvin Ryding som den trøblete og opprørske kronprins Wilhelm, og like fantastiske Omar Rudberg som Simon, en helt vanlig tenåring fra den lille byen privatskolen ligger i utkanten av. Ryding og Rudberg som med sine roller har fått sitt store nasjonale og internasjonale gjennombrudd, har gjennom de 12 episodene i de to første sesongene med sjarm, karisma, innlevelse og bunnnsolide prestasjoner sjarmert seerne i senk, og er selvsagt en knallsterk årsak til seriens enorme popularitet.

Den store spenningen før sesong 3 har selvsagt naturligvis vært knyttet til veien videre etter at kronprinsen i avslutningsepisoden av sesong to i skolens jubileumstale foran hele skolen, kongehus og presse, innrømmet at den som var med i den “intime” videoen, fra sesong 1, som ble lekket, var han, og Simon, og at han tidligere hadde løyet da han sa det ikke var han, for å beskytte seg selv. Og ikke minst har det vært knyttet spenning til det anstrengte forholdet mellom Wille og hans litt eldre slektning August, som forrige sesong av kongehuset ble utpekt som kronprinsens reserve.

I sesong 3 hvor nå 5 av 6 episoder er sluppet på Netflix følger vi Wilhelm og Simon videre nå som katta er ute av sekken angående kjærlighetsforholdet deres. De har bestemt seg for å nyte forholdet sitt, men skolens tradisjonsbundne restriksjoner og slottets rigide politikk legger selvsagt hindringer i veien, skjær i sjøen og sur malurt i begeret – i bakgrunnen lurer dessuten August, fortsatt like sleipsjarmerende brakt til live av Malte Gårdinger. Simons introverte søster Sara – nydelig spilt av Frida Argento – er også med og har en god del skjermtid med fokus på hennes skam og personlige problemer. Med er selvsagt også den glimrende Nikita Uggla i rollen som den godhjertede klassekameraten Felice.

De er der alle sammen, internatelevene Vincent (Nils Wetterholm), Henry (Fabian Penje), Stella (Felicia Truedsson), Fredrika (Mimmi Cyon), Nils (Samuel Astor), Madison (Nathalie Varli), Simons mor (Carmen Perez), Simons venner Ayub (Inti Z. Sobrado) og Rosh (Beri Gerwise), Simons far Micke (Leonard Terfeldt), hoffsjef Jan-Olof (Magnus Ehrner), Willes far (Magnus Roosmann), og dronningen sjøl (Pernilla August), for å nevne de mest fremtredende av de øvrige birollene.

Alle, og spesielt de unge skuespillerne, leverer utmerkede prestasjoner, men en av seriens eldste er en jeg også syns fortjener massevis av ros, både skuespilleren og rollefiguren. Jeg tenker på Claes Hartelius (født 1959) i den lille men viktige rollen som den særdeles tillitvekkende, empatiske og kunnskapsrike skoleterapeuten Boris.

Imidlertid er det ikke bare skolen og hoffet som skaper problemer, snarerer er deres innblandinger et resultat av problemer skapt av pressen og media, som har begynt å grave i den unge kronprinsens fortid, og i ting som har foregått på skolen. Skandaleoppslag om elevenes festkultur og innvielsesritualer der homofobi har foregått når forsidene, og fører til stramme tøyler fra skolen, som grunnet oppslagene frykter nedlegging.

Sesong 3 endrer karakter fra de to foregående sesongene ved å implisere aspekter som sterk homofobi, nett-troll og hat, ved å skildre noen av Simons opplevelser etter at forholdet til kronprinsen ble kjent.

Klarer Wilhelm å tilpasse seg etter familiens og folkets forventninger til han? Like essensielt er spørsmålet om Simon er i stand til å tilpasse seg den nye hverdagen? Simon får stadige stygge hatmeldinger, stygge blikk og kommentarer på nett, klarer han å forstå hvordan hans rolle må være?

At paret nå slipper å smyge seg rundt og holde kjærligheten skjult er ikke bare en velsignelse for de. Presset og forventningene rundt hvordan man som en del av et kongehus må oppføre seg, hvilke meninger man kan ha og hvordan dette påvirker forholdet dem imellom blir nemlig sterkt utfordret. Forskjellene mellom de to blir veldig synlige i sesong 3.

Man håper såklart på en lykkelig slutt, og det kan på den ene siden virke opplagt at serien skal slutte lykkelig, for la oss være ærlige og si at mye av poenget for seriens fans er jo å se en ung kongelig prins forelske seg i en vanlig arbeiderklassegutt. Når kun siste episode av serien gjennstår kan det likevel ikke bare være slutten på «Young Royals», men også slutten for “Wilmon” – Wilhelm og Simons forhold.

Serien har vært veldig opptatt av kongelige privilegier, noe Simon ikke er tilhenger av. Legg til at de fleste ungdomsromanser ikke varer inn i voksen alder, pluss at serien har vært opptatte av å skape et univers som føles autentisk, derfor er det godt mulig at utfallet blir å splitte paret. Om denne historien kommer til å ende med et godt eller trist resultat for de to – og seriens store fanbase – vet vi ikke før i seriefinalen som slippes 18. mars.

«Young Royals» har i alle tilfeller vært fin å følge, med elementer og sider ved seg som treffer i hjerterota. På samme måte som i «Skam», som man i «Young Royals» ser klare likhetstrekk med og inspirasjoner fra, har serien vært banebrytende, og brutt ned barrierer. «Young Royals» har vært og er “en ektefølt kjærlighetshistorie i konflikt med en verden der det å opprettholde fasaden betyr alt” (siste setning lånt fra NRK Filmpolitiets omtale).

Selv for mange som ikke liker verken kongehus, slott eller monarki, har serien vært både fascinerende og underholdende. Serien har selvsagt utfordret monarkiets rolle den dagen det viser seg at tronarvingen er homofil og ikke heterofil. Hvordan vil monarkiet og omgivelsene reagere?

Gjennom de tre sesongene har vi delvis fått svar på hvordan det kunne utfoldet seg, og naturligvis har vi i denne type coming-of-age-serier, oppvekst- og ungdomsdrama, fått masse påfyll av forventede temaer som vennskap, lojalitet, krangler, intimitet, forsoning, kjærlighet og dramatikk på skolen og elevene seg imellom. Ikke bare kronprinsens forhold til familie og Simon, men historien har også skildret kompliserte forhold for Sara, August, Felice og flere, på en varm måte.

«Young Royals» er en strålende ungdomsserie med flere temaer, men noen spesiell god reklame for monarkiet er den kanskje ikke. Hvor mange ganger i løpet av serien man lar seg irritere over dronningen av Sverige (veldig troverdig spilt av Pernilla August) og hennes hoff har jeg mistet tellingen på  – men nettopp det er også en av seriens styrker, å skulle balansere og holde nyanser ved like i forholdet mellom kongehus, monarki og personlig frihet til å leve livet som man ønsker. Man kan derfor forstå, med tanke på medienes rolle, at dronningen og hoffet har monarkiet å tenke på.

Det rettes tidlig et fokus på at Wilhelms åpenhet nå kan bidra til å modernisere monarkiet og være en døråpner for et tolerant Sverige med en generasjon av nye monarkister som tenker annerledes. Når Wilhelm ser Simon i øynene og sier at “jag har fortalt slottet at jag vil vara både kronprins och din pojkvänn”, er det et nært og varmt øyeblikk, men er det også et frempek på at tronen nærmer seg for den unge kronprinsen?

For tronen “truer” kanskje nærmere i horisonten enn han aner når vi ser en sliten dronning si til sin sønn at han om ett år når han fyller 18 må være istand til å overta om han må. Dronningens helse er svekket. Man kan se på dronningen, som slett ikke er noen spesielt gammel kvinne, at den siste tids hendelser med tapet av sin eldste sønn, Erik, og Wilhelms opprør har tæret på henne.

Den store vesentlige forskjellen i forhold til mange andre lignende dramaer er at det i «Young Royals» dreier seg om landets kronprins, tronarvingen til å en gang i fremtiden ta over som konge, etter sin mor, den svenske dronningen  – og alle forventninger knyttet til det, og de problemene det medfører for Wilhelm, som aldri har hatt noe ønske om å ta over tronen.

«Skam»-likhetene er allerede nevnt. De er innimellom slående, både i valg av scener og tematikk, og som i «Skam» er det også her at åpenhet rundt et likekjønnet forhold står sentralt. Likhetene er flere, som at musikken pumpes opp, i lysbruk og farger, det glitrende samspillet mellom hovedrollekarakterene, og de nære små intime øyeblikkene.

«Young Royals» har absolutt også sin egenart og særegenhet i mange av disse situasjonene, som gjør det til en serie lett å trykke til hjertet. Den melankolske stemningen som av og til både føles øm og sorgtynget er for eksempel veldig fin – og ikke minst når Wilhelm ved noen få tilfeller i serien ser rett i kamera mens grafikken lyser og musikken pumpes opp er et visuelt sjakktrekk som virkelig fungerer.

Den stemningssettende musikken er et annet sterkt kort ved serien som fortjener å trekkes frem.

Sesong 3 holder samme høye kvalitet og intensitet som de to første, og bedømmingen får stå som en karakter på hele serien, frem til den avsluttende episoden som i skrivende stund ikke er publisert ennå. Netflix har virkelig klart å være “ondskapsfulle” mot seriens fans, som må vente en uke på avslutningen… Ender dette bra, er det en sekser på terningen både for sesong 3 og for YOUNG ROYALS totalt sett også.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

SESONGFINALEN SLIPPES PÅ NETFLIX MANDAG 18. MARS KLOKKEN 18.

Har du kommentarer om Young Royals? Slå deg løs i kommentarfeltet!  

PS: Forøvrig er denne bloggposten et jubileumsinnlegg for Filmhjerte, dette er nemlig innlegg nummer 500 her på filmhjerte.blogg.no, weeeeee!

Den sjokkerende dokumentaren 20 Dager i Mariupol som fikk Oscar for beste dokumentar kunne like gjerne hett 20 dager i helvete!

Russlands grufulle invasjon i Ukraina er nemlig så umenneskelig og barbarisk, og i denne dokumentaren som igjen er blitt aktuell etter Oscarhederen får vi skildret et sant helvete på nært hold. Et sant helvete orkestrert av despoten Putin og Russland. Dokumentaren «20 dager i Mariupol» etterlater uforglemmelige innntrykk som vil fortsette å kverne i hode og underbevisthet lenge etter filmens slutt.

DOKUMENTARFILM: «20 DAGER I MARIUPOL» (20 Days In Mariupol)
Dokumentar, Ukraina, 2023, 1t 34m, 15 års aldersgrense
Årets Oscarvinner for beste dokumentarfilm

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Tilgjengelig gratis hos NRK TV

Uten tvil kan jeg si at dette er en av de aller mest grusomme, brutale og tyngste filmer jeg noensinne har sett. Da Russland for to år siden startet sin barbariske invasjon av Ukraina bestemte et ukrainsk team bestående av tre videojournalister fra det internasjonale nyhetsbyrået Associated Press (AP) seg for å dokumentere angrepet på storbyen Mariupol. Resultatet er en skildring så hjerteskjærende, brutal og opprivende at det er smertefullt å se på.

Arbeidet deres med å filme og dokumentere de massive ødeleggelsene satte dem selv i livsfare flere ganger, og er i så måte en kraftig hyllest verdig for deres uselviske oppofrende mot og sterke vilje for å gi verden informasjon. Da angrepet brøt ut for fullt var nemlig regissøren og hans to kollegaer de eneste internasjonale journalistene som var tilstede i byen, og fikk i løpet av tiden der sendt ut korte videoklipp fra mobil med rapporter som ble kringkastet verden rundt.

Sjelden eller aldri før har en advarsel om sterke bilder vært mer relevant. Forsyningslinjer stopper opp. Strømmen forsvinner. Mangelen på mat, vann og medisiner er forbi kritisk. Informasjonstilgangen blir borte. Befolkningen plyndrer sine egne, og setter spørsmål ved hvem som angriper dem. Desperasjonen, redselen, frykten og det totalt knusende sjokket oppstår etterhvert som angrepene og tragedien eskalerer.

For i krig finns ingen regler. Dette er grufulle krigshandlinger mot sivile. Barn dør og lemlestes. Hjem bombes og gruses til pinneved. Sivile blir drept, skadet, hjemløse og i beste fall drevet på flukt. Sykehus og fødeklinikker bombes og skytes i grus. Luftangrep, missiler og raketter truer døgnet rundt, og de russiske styrkene nærmer seg dag for dag gjennom filmen.

Ja visst har man gjennom de to siste årene sett nyhetsinnslag fra de utbombede kraterene som en gang utgjorde den sikkert stolte byen Mariupol, og man har sett utallige krigsfilmer. Men dette er virkeligheten, med en nærhet, autentitet og tilstedeværelse gjennom omlag 90 minutter som gir en helt annen dybde enn gjennom nyhetsinnslag. Det er en råhet som ufiltrert vises frem.

Det er umulig å ikke bli rystet, sjokkert og sterkt berørt av bildene og hendelsene vi blir vitne til, selv om man naturligvis egentlig allerede fra før vet godt hvor brutalt krigshandlinger kan være, så er det noe med at når man får det så nært servert som her forsterkes inntrykkene. Midt i dette infernoet er det likevel et snev av håp – et av filmens mest emosjonelt sterkeste øyeblikk, jeg vil egentlig si det sterkeste, er en nyfødt baby, født inn i en verden omgitt av død og elendighet.

Til tross for filmens dystre skildringer, er det nemlig også noen elementer av håp og tro på lysere tider å spore, filmen er sånnsett ikke totalt helsvart.

Selv om bildene skjærer seg gjennom marg og bein er det nesten uvirkelig, og vanskelig å fullt ut ta inn over seg de lidelsene befolkningen i Mariupol og Ukraina gikk gjennom disse første ukene av russernes invasjon, og gjennom de siste to årene. Riktignok har det siste året vært mer “stille”, nettopp derfor er denne dokumentaren så viktig.

Det er en uhyggelig stemning, sterkt underbygget av regissørens svært lavmælte, uerfarne og muligens bevisst følelseskalde voiceover (med engelsk tale) på sitt eget bildemateriale filmen igjennom, som nærmest står som et tegn på oppgittheten og fortvilelsen som råder i den beleirede byen.

Å se barn som dør, å se og høre foreldre oppløst i hysterisk sorg, redde barn som gråtende roper etter mamma eller pappa, en liten jente med tårer rennende formidle sin frykt inn i kamera, rådville og hjelpesløse gråtende voksne i alle aldre, å se frykten i øynene på innbyggerne, leger og helsepersonell som gråter, å se de døde kroppene lempes i massegraver, er opprivende og gjør vondt, ord blir fattige.

Og å se russiske kjøtere, umenneskelige myndighetsbeist og propagandamaskineri benekte virkeligheten og deres påstander om fake news og iscenesettelse, hvor det hevdes at skuespillere har blitt hentet inn for å spille angrepet blant annet på en fødeklinikk, er selvsagt så hjerneblåst og provoserende på samme tid at det nesten ikke er til å tro.

Det finnes åpenbart flere etiske aspekter man kunne grepet tak i ved filmen, som jeg ikke skal gå særlig inn på. Dog kan det kort anmerkes diverse eksponering som er i grenseland eller ikke alltid er helt innafor, for eksempel med tanke på hva mennesker i desperasjon og i overlevelsesinstinkt kan gjøre. Måten regissøren, som fører kamera og samtale, opptrer på føles dessuten ved noen tilfeller for pågående (jeg tenker her ikke på at grufullhetene vises grafisk ufiltrert, men å presse frem følelser og svar fra folk føles ikke rett). Heller ikke riktig all språkbruken fra enkelte føles bra, noe forøvrig filmen ikke kan klandres for, akkurat det dreier seg i så måte om enkelte ukraineres holdninger (?).

Da regissør og journalist Mstyslav Chernov mottok Oscar-prisen for Beste dokumentarfilm for 20 Days In Mariupol, fremførte han en gripende takketale der han sa at han var den første prisvinnende regissøren som skulle ønske at han aldri hadde lagd filmen sin (Min bemerkning; fordi i en fredelig verden hadde det selvsagt aldri blitt nødvendig eller aktuelt med en slik film). Jeg skulle selv nesten ønske jeg ikke hadde sett filmen, samtidig som jeg er glad for å ha sett den. Viktigheten av denne dokumentasjonen av Russlands angrep på fullstendig uskyldige sivile ukrainere er nemlig av monumental verdi.

En kraftanstrengelse av en dokumentar som gang på gang setter knyttneven i magen. Selvfølgelig en klokkeklar anbefaling, imidlertid er den overhodet ikke for seere som ikke tåler ekstreme inntrykk og forferdelige bilder.

Slava ukraini!

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –

“Avgrunnen” er Sveriges første katastrofefilm, og viser hva som kan* skje den dagen den nordsvenske gruvebyen Kiruna raser sammen på grunn av gruvevirksomheten under byens overflate. Kiruna har aldri vært mer brutal!

FILM: AVGRUNNEN
Original tittel: Avgrunden (Intern. tittel: The Abyss)
Sverige, 2023, Katastrofefilm/thrillerdrama, 1t 43m
Regi: Richard Holm
Skuespillere: Tuva Novotny, Edvin Ryding, Peter Franzèn, Felicia Maxime, med flere
Aktuell: Ny film på Netflix

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Til info. Denne filmanmeldelsen er overhodet ikke sponset eller betalt av Netflix, selv om blogg.no har merket bloggposten som reklame.

(*) Det vil si, kan og kan, det er såklart et av “i verste fall-scenarioer” som brettes ut, for når den tid kommer i den virkelige verden at jordgrunnen kollapser har man i Kiruna forhåpentligvis fått flyttet unna både mennesker og bebyggelse slik at liv ikke går tapt. Men i en fiksjonsfortelling skal det selvsagt ofres både kjøtt og blod!

Det er iallefall fakta fra virkelighetens verden at (store) deler av Kiruna, Sveriges nordligste by, som har omlag 23 000 innbyggere, med stor sannsynlighet kommer til å synke sammen ned i jorden på grunn av jernmalmgruvedriften. En gruvedrift som paradoksalt nok er årsaken til at byen i det hele tatt eksisterer. Gruven er Kirunas livsnerve, men også store bekymring. På grunn av de dystre prognosene for at byen vil rase sammen er en massiv flytting av bysentrum iverksatt, og allerede har deler av sentrum blitt flyttet til et rassikkert sted. Det sies at det ikke er et spørsmål OM, men NÅR Kiruna blir å synke.

I den nye svenske Netflix-filmen «Avgrunnen», som hadde svensk kinopremiere i fjor høst, får vi se hva som skjer når grunnen bokstavlig talt raser sammen under Kiruna.

Tuva Novotny spiller hovedrollen som Frigga. Hun er sikkerhetssjefen i verdens største underjordiske jernmalmgruve, under fjellet Kiirunavarra. Samtidig som den risikable jobben hennnes skaper utfordringer både jobbmessig og privat, forsøker hun også å balansere familielivet sitt, der et samlivsbrudd og et nytt forhold kræsjer sammen med hennes to barn.

Velkjente Novotny gjør sine saker bra, hun er proff og takler selvsagt også katastrofefilmens følelsesregister. Hun flankeres av et velfungerende lag svenske (og finske) skådisar, blant annet Angela Kovacs, Kardo Razzazi (spiller Friggas nye flamme, og er en av filmens beste), Peter Franzèn og Jakob Hultcrantz Hansson.

Ett av de største trekkplasterene til filmen er nok «Young Royals»-stjernen Edvin Ryding – men desverre er Ryding gitt en blass – og alt for liten – rolle, som Friggas sønn Simon, som (selvsagt) er forsvunnet den dagen helvete bryter løs under gruvebyen. Ryding er en av mine svenske yndlinger, sammen med Novotny, så det var en smule skuffende at rollen ikke var mer fremtredende og gitt mer liv, selv om Ryding gjør en proff innsats og jobb.

Også Felicia Maxime Truedsson er kjent fra «Young Royals». I «Avgrunnen» spiller hun Friggas opprørske datter Mika, som leder korstoget av unge plakatveivende demonstranter som vil bevare en lokal kafè som trues av riving i forbindelse med byflyttingen. Hun har en stor rolle i filmen, og leverer godt spill.

«Avgrunnen» er forsåvidt spennende nok, men byr ikke på noe særlig vi ikke har sett flere ganger før, og fremstår litt som en noe blekere slektning av norske «Skjelvet», hvor også jorden åpnet seg og slukte det den klarte. Imidlertid er det utvilsomt både særegent og spesielt at dette skjer i lille Kiruna. Det er klaustrofobisk til tider, og filmen holder et greit tilfredsstillende tempo. Actionsekvensene i «Avgrunnen» er dog ikke spesielt mange eller dypt imponerende, selv om det er en uggen stemning og skremmende scener noen ganger er flere av de nokså forutsigbare og tegnet i for liten skala.

Noe melodramatisk må det også sies å være, og uten klisjeer er det definitivt ikke. På plusskontoen skal det legges til at filmen har humoristiske sider som gjør at den ikke bare fremstår mørk og guffen, og noen gode kvaliteter som blant annet gode doser med mellommenneskelighet.

Filmen treffer ikke midt i blinken verken på nerven eller oppbygging, men fungerer likevel bra som litt smådyster sofaunderholdning – og joda, noe nerve har den selv om den ikke er 100 tettpakkede minutter med intensitet. Noen scener skvatt jeg faktisk til, noe som er et pluss som gir et kaldt gufs, og det er flere små forvarsler om hva som er i gjære.

Ellers er oversiktsbildene over Kiruna fine og fascinerende å se på film, og for de av oss som har vært i Kiruna, gått der og kjenner til bysentrum er det så klart ikke fritt for at det er småskummelt å se gatene sprekke og landemerker kollapse når moder jord åpner seg. Riktignok må det sies at jeg syns utendørsscenene som skal være fra Kiruna ikke er mange nok av, det blir litt innestengt (som er negativt sånnsett, men positivt ved å bygge opp klaustrofobiske vibber), og scenene dypt nede i gruven makter muligens ikke å fremstå riktig troverdige nok?

Det er også noen scener som virker litt for lettvinte, litt for “billig” laget, og noen tråder og enkelthendelser som blir dinglende ubesvarte. Det er ikke bare i bakken det er hull i historien, uten at jeg gidder grave nærmere i det annet enn å si at det både burde vært adskillig flere statister med, og offentlige/lokale myndigheter som glimter med sitt nær totale fravær fremstår en smule for enkelt løst. Det fine er uansett at filmen aldri blir kjedelig, selv om den ikke på noen måte finner opp kruttet og viser noe splitter nytt. Det er bra samspill, og spilletiden på rundt 1 time og 40 minutter er finfint.

Kiruna kan sikkert fremstå som et grått, trist og lite innbydende sted med sitt karakteristiske ruvende gruvefjell som rager mot en når man ankommer byen, men for meg har gamle Kiruna alltid vært et sted som har fascinert litt, selv om byen ikke er direkte pen heller. Derfor er det moro med Kiruna på film, også når katastrofen skildres, for som med lignende norske katastrofefilmer fra de senere årene får vi håpe at beredskapen er bedre når det virkelig gjelder. Stålsett dere, Kiruna!

Jeg har sett noen nærmest panegyriske omtaler og hyllester av filmen blant sitater fra publikum, men i min bok blir det nok en langt mer edruelig dom. Jeg vil uansett helt klart anbefale «Avgrunnen», den er verdt tiden om man liker sjangeren og som underholdning fungerer filmen greit. Det knaker, braker og rister godt når Kiruna rystes til grunnvollene! Terningkastet lander på en fin firer. (4/6)

Hyl ut i kommentarfeltet om du er enig, uenig, eller har noe annet av interesse å melde om filmen