Russlands grufulle invasjon i Ukraina er nemlig så umenneskelig og barbarisk, og i denne dokumentaren som igjen er blitt aktuell etter Oscarhederen får vi skildret et sant helvete på nært hold. Et sant helvete orkestrert av despoten Putin og Russland. Dokumentaren «20 dager i Mariupol» etterlater uforglemmelige innntrykk som vil fortsette å kverne i hode og underbevisthet lenge etter filmens slutt.
Dokumentar, Ukraina, 2023, 1t 34m, 15 års aldersgrense
Årets Oscarvinner for beste dokumentarfilm
Tilgjengelig gratis hos NRK TV
Uten tvil kan jeg si at dette er en av de aller mest grusomme, brutale og tyngste filmer jeg noensinne har sett. Da Russland for to år siden startet sin barbariske invasjon av Ukraina bestemte et ukrainsk team bestående av tre videojournalister fra det internasjonale nyhetsbyrået Associated Press (AP) seg for å dokumentere angrepet på storbyen Mariupol. Resultatet er en skildring så hjerteskjærende, brutal og opprivende at det er smertefullt å se på.
Arbeidet deres med å filme og dokumentere de massive ødeleggelsene satte dem selv i livsfare flere ganger, og er i så måte en kraftig hyllest verdig for deres uselviske oppofrende mot og sterke vilje for å gi verden informasjon. Da angrepet brøt ut for fullt var nemlig regissøren og hans to kollegaer de eneste internasjonale journalistene som var tilstede i byen, og fikk i løpet av tiden der sendt ut korte videoklipp fra mobil med rapporter som ble kringkastet verden rundt.
Sjelden eller aldri før har en advarsel om sterke bilder vært mer relevant. Forsyningslinjer stopper opp. Strømmen forsvinner. Mangelen på mat, vann og medisiner er forbi kritisk. Informasjonstilgangen blir borte. Befolkningen plyndrer sine egne, og setter spørsmål ved hvem som angriper dem. Desperasjonen, redselen, frykten og det totalt knusende sjokket oppstår etterhvert som angrepene og tragedien eskalerer.
For i krig finns ingen regler. Dette er grufulle krigshandlinger mot sivile. Barn dør og lemlestes. Hjem bombes og gruses til pinneved. Sivile blir drept, skadet, hjemløse og i beste fall drevet på flukt. Sykehus og fødeklinikker bombes og skytes i grus. Luftangrep, missiler og raketter truer døgnet rundt, og de russiske styrkene nærmer seg dag for dag gjennom filmen.
Ja visst har man gjennom de to siste årene sett nyhetsinnslag fra de utbombede kraterene som en gang utgjorde den sikkert stolte byen Mariupol, og man har sett utallige krigsfilmer. Men dette er virkeligheten, med en nærhet, autentitet og tilstedeværelse gjennom omlag 90 minutter som gir en helt annen dybde enn gjennom nyhetsinnslag. Det er en råhet som ufiltrert vises frem.
Det er umulig å ikke bli rystet, sjokkert og sterkt berørt av bildene og hendelsene vi blir vitne til, selv om man naturligvis egentlig allerede fra før vet godt hvor brutalt krigshandlinger kan være, så er det noe med at når man får det så nært servert som her forsterkes inntrykkene. Midt i dette infernoet er det likevel et snev av håp – et av filmens mest emosjonelt sterkeste øyeblikk, jeg vil egentlig si det sterkeste, er en nyfødt baby, født inn i en verden omgitt av død og elendighet.
Til tross for filmens dystre skildringer, er det nemlig også noen elementer av håp og tro på lysere tider å spore, filmen er sånnsett ikke totalt helsvart.
Selv om bildene skjærer seg gjennom marg og bein er det nesten uvirkelig, og vanskelig å fullt ut ta inn over seg de lidelsene befolkningen i Mariupol og Ukraina gikk gjennom disse første ukene av russernes invasjon, og gjennom de siste to årene. Riktignok har det siste året vært mer “stille”, nettopp derfor er denne dokumentaren så viktig.
Det er en uhyggelig stemning, sterkt underbygget av regissørens svært lavmælte, uerfarne og muligens bevisst følelseskalde voiceover (med engelsk tale) på sitt eget bildemateriale filmen igjennom, som nærmest står som et tegn på oppgittheten og fortvilelsen som råder i den beleirede byen.
Å se barn som dør, å se og høre foreldre oppløst i hysterisk sorg, redde barn som gråtende roper etter mamma eller pappa, en liten jente med tårer rennende formidle sin frykt inn i kamera, rådville og hjelpesløse gråtende voksne i alle aldre, å se frykten i øynene på innbyggerne, leger og helsepersonell som gråter, å se de døde kroppene lempes i massegraver, er opprivende og gjør vondt, ord blir fattige.
Og å se russiske kjøtere, umenneskelige myndighetsbeist og propagandamaskineri benekte virkeligheten og deres påstander om fake news og iscenesettelse, hvor det hevdes at skuespillere har blitt hentet inn for å spille angrepet blant annet på en fødeklinikk, er selvsagt så hjerneblåst og provoserende på samme tid at det nesten ikke er til å tro.
Det finnes åpenbart flere etiske aspekter man kunne grepet tak i ved filmen, som jeg ikke skal gå særlig inn på. Dog kan det kort anmerkes diverse eksponering som er i grenseland eller ikke alltid er helt innafor, for eksempel med tanke på hva mennesker i desperasjon og i overlevelsesinstinkt kan gjøre. Måten regissøren, som fører kamera og samtale, opptrer på føles dessuten ved noen tilfeller for pågående (jeg tenker her ikke på at grufullhetene vises grafisk ufiltrert, men å presse frem følelser og svar fra folk føles ikke rett). Heller ikke riktig all språkbruken fra enkelte føles bra, noe forøvrig filmen ikke kan klandres for, akkurat det dreier seg i så måte om enkelte ukraineres holdninger (?).
Da regissør og journalist Mstyslav Chernov mottok Oscar-prisen for Beste dokumentarfilm for 20 Days In Mariupol, fremførte han en gripende takketale der han sa at han var den første prisvinnende regissøren som skulle ønske at han aldri hadde lagd filmen sin (Min bemerkning; fordi i en fredelig verden hadde det selvsagt aldri blitt nødvendig eller aktuelt med en slik film). Jeg skulle selv nesten ønske jeg ikke hadde sett filmen, samtidig som jeg er glad for å ha sett den. Viktigheten av denne dokumentasjonen av Russlands angrep på fullstendig uskyldige sivile ukrainere er nemlig av monumental verdi.
Slava ukraini!
♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –