Fredagen er her igjen, og med den et par gode filmtips fra kveldens TV-meny, som inkluderer fart og spenning, og et musikalskt stortalent.
SPEED
En av de aller mest fartsfylte actionfilmene fra 90-tallet er SPEED fra 1994, der Sandra Bullock og Keanu Reeves havner ombord på en løpsk buss. Reeves er politimannen som må berge passasjerene på en buss hvor det er plassert en bombe, problemet er bare at hvis bussen kjører under 80 km/t detoneres bomben! Dermed er det bare å feste setebeltene, her blir det full fart!
I rollen som gal bombemann finner vi en glimrende Dennis Hopper. På rollelista finner vi også bl.a. Jeff Daniels, og nevnte Reeves og Bullock gjør meget gode prestasjoner her. Dette er en av mine absolutte actionfavoritter. Adrenalinkick, og mange kvikke kommentarer.
Velger du å se SPEED på TV i kveld er TV 3 kanalen som sender den. Avgang 21:00.
RAY
Er du ute etter noe kanskje litt mere avslappende enn en buss ute av kontroll, og er i det musiklaske hjørnet, kan filmen RAY, om soulmusikeren Ray Charles sitt liv være verdt å ta en titt på. Filmen skildrer oppveksten hans fra fattige kår i Florida og frem til han gjør suksess innen musikken, men viser også de mørke sidene av livet hans, som hvordan han som guttunge mistet synet og ble blind, og rusavhengigheten.
Jamie Foxx spiller hovedrollen, en innsats han fikk Oscar for i kategorien beste mannlige hovedrolle. Filmen er fra USA, 2004, og er en biografisk dramafilm.
Kanalen er NRK 2, start klokka 22:30. Og halleluja: Ingen reklameavbrudd 😉
Har du tilgang til VIASAT FILM kan du i kveld se de to amerikanske storfilmene AMERICAN HUSTLE med bl.a. Bradley Cooper og Christian Bale klokka 21:10, og THE WOLF OF WALL STREET med Leonardi Di Caprio klokka 23:30. Begge filmene er fra 2013. En annen film verdt å vurdere for de action/thrillerinteresserte kan være PHONE BOOTH på TV2 ZEBRA KL. 21:00. En telefon ringer, du svarer, i andre enden får du beskjeden; “Legger du på er du død”. Med Colin Farrell og Kiefer Sutherland.
Fasandreperne er den andre filmen i filmatiseringen av Jussi Adler-Olsens kriminalromaner, og det er duket for et nytt møte med den noe umake duoen i Avdeling Q i København-politiet, avdelingen bestående av Carl Mørck (Nicolaj Lie Kaas) og assistenten Assad (Fares Fares), som tar seg av gamle kriminalsaker, både oppklarte, uoppklarte og henlagte.
Jussi Adler-Olsen er kanskje Danmarks mest populære krimbokforfatter. Det har blitt solgt godt over 11 millioner av bøkene hans verden over, og også her til lands gjør han det godt. Han har til nå skrevet fem bøker om Avdeling Q, som er Danmarks mest leste krimserie. De to første bøkene, “Kvinnen i buret” og “Fasandreperne”, er allerede filmatisert og gikk på kino i 2014, og to nye kommer på film.
I Fasandreperne (Fasandræberne) er det en 20 år gammel dobbeldrapssak av to tenåringssøsken som kommer opp igjen i lyset, billedlig talt vel og merke, for stemningen i filmen er bekmørk og dyster. Det er mange voldelige scener i filmen, og et plott som nok mangler litt på troverdigheten. Selv om ikke alt trenger å være “ekte” i en krimfilm, er det likevel enkelte scener som ikke blir troverdig i det hele tatt. At en drapsmistenkt skal klare å rømme fra fengselscella en time før fengslingsmøte (eller noe slikt) når vedkommende skal hentes på cella, blir for meg ihvertfall for usannsynlig.
Om selve handlingen skrev VG i sin anmeldelse av filmen i fjor høst dette:
Denne gang pløyer Mørck/Assad ned i en gammel sak som viser seg å involvere noen av samfunnets solide støttespillere. Tre av elevene ved en kostskole, og en av de lokale gutta, møtes jevnlig for felles hygge; som altså innebærer å påføre andre ulidelige smerter. Som voksne er to av dem blitt samfunnstopper, en av dem holder hus i rusmiljøet. Problemet er at sistnevnte, godt spilt av talentfulle Danica Curcic, er den som kan avsløre fortidens farlige spor. For både politi og skurker haster det å finne henne først. (kilde: VG.no: http://www.vg.no/rampelys/film/filmanmeldelser/filmanmeldelse-ekstremvold/a/23344188/).
Se trailer fra Fasandreperne i YouTube-videoen under. Innlegget fortsetter under videoen:
“Fasandreperne” klarer ikke å matche den første filmen med Mørck/Assad, “Kvinnen i buret”, men den kølsvarte dystre stemningen er beholdt (positivt). Duoen har også fått tilført en kvinnelig sekretær denne gang, noe som er et lite lysglimt. Den til tider bestialske voldsutøvelsen er ikke sterkt nok forankret troverdighetsmessig, og den deprimerende humørløse stemningen trekker ned helhetsinntrykket. Lie Kaas og Fares gjør derimot en solid innsats både med tanke på å være troverdige i rollen og på det menneskelige plan. De er interessante karakterer. Mørck (Lie Kaas) lever opp til navnet, han er virkelig dark, en ensom ulv, mens Assad er den sympatiske av de to. Jeg liker de, “araberen og drankeren”, som de kalles av onde tunger innad i politiet.
Avslutningen på filmen falt nok ikke helt i smak for min del, men i thrillere og spenningsfilmer er det ikke alltid man får det som man ønsker. Spenningen holder seg på et akseptabelt nivå, filmen er grei underholdning en kveld man vil se en actionkrim, men som sagt er dette et hakk eller to ned sammenlignet med “Kvinnen i buret”, som var en veldig god kriminalfilm. Filmen varer tett innpå 2 timer, her kunne litt strammere regi hjulpet på, den perfekte lengden på denne filmen ville ligget på max 100 minutter.
Til tross for en del rusk i maskineriet er dette en filmserie jeg har sansen for. Så du den første filmen (noe du bør gjøre om du ikke har sett den, for den var god dansk krim), da bør du også se denne. Jeg ser fortsatt frem mot de kommende filmene i denne filmserien.
Fasandreperne får likevel ikke mer enn midt-på-treet-pluss-rating hos meg. Terningkast 3.
Har du en kommentar eller synspunkter? Klikk på kommentarer-linken under dette innlegget, og skriv i vei! 🙂
Melodramatisk lavbudsjettskliss. Å reise tilbake i tid, til paralelle universer, har alltid vært et av menneskets uoppnåelige drømmer. Bortsett fra på film så klart, hvor vi har vært med på diverse reiser i tid med mer eller mindre fantastiske tidskapsler og maskiner.
Film: I`LL FOLLOW YOU DOWN. År: 2014. Land: Canada. Engelsk tale. Spilletid: 93 minutter.
De fleste husker vel de smått legendariske “Tilbake til fremtiden“-filmene der Michael J. Fox gjorde tidsreiser i en av filmhistoriens snåleste farkoster, en flyvende bil som var en tidsmaskin, eller hva med “Brødrene Dal” sine ville reiser i tid? Men det er ikke disse filmene det skal handle om. Jeg har nettopp sett en film med liknende tema, I`LL FOLLOW YOU DOWN, en reise tilbake i tid, for å endre en hendelse som fikk store ringvirkninger, slik at alt skal bli bra igjen.
Historien handler ihvertfall om en familiefar på vei til en forskerkonferanse som forsvinner sporløst. Tilbake sitter moren og deres lille sønn (Erol), spilt av henholdsvis “X-files”-stjernen Gillian Anderson og den tidligere barnestjerna Joel Haley Osment (som nå er midt i 20-årene, han spiller Erol i voksen alder). Historien hopper så 12 år frem i tid etter forsvinningen. Erol har blitt voksen og er i et forhold, han er et matematisk geni, mora sliter fortsatt etter ektemannens forsvinning, og en dag tar hun en overdose og dør. Heller ikke Erols forhold går det bra med, men han og bestefaren, som naturligvis også er forsker og geni, har funnet ut at det kan være mulig å finne faren. De har nemlig gjort et sjokkerende funn som viser at Erols far har reist tilbake i tiden, til 1946, for å møte Albert Einstein (!) for å utvikle noen oppfinnelser, blablabla, men har endt opp med å bli skutt på åpen gate helt tilfeldig. Disse planene viste ingen noe om selvsagt, og Erols mor vet heller ikke noe om sønnens og faren hennes sine planer om å dra tilbake og finne Erols far.
Nå har det alltid vært min grunntanke om slike filmer at de bør være morsomme og ha en humoristisk undertone, eller være eksepsjonelt godt laget hvis de plasserer seg i en annen sjanger enn den komiske, hvis ikke blir de for meg for svevende, J-filmpreget (altså ikke fra øverste hylle filmatisk) og teite, ettersom tidsreiser er så fjernt at det tilhører en annen galakse nærmest, for å si det litt klisjefylt. Men når man lager en tidsreisefilm som tar mål av seg å være seriøs, da er veien tilbake og fram igjen slett ikke like lang, men derimot full av fallgruver og humper filmen må styre unna.
Filmen “I`ll Follow You Down” fra 2013 er en spenningsthriller, det er filmen som går i mange fallgruver, regissøren er for ambisiøs, og det faller igjennom på grunn av sin kraftige mangel på – ja hva skal jeg si, ikke troverdighet, for tidsreiser kan selvsagt aldri bli troverdige (jepp, der har du meg, tror ikke på teknologiens mirakler ;p), men kanskje sin totale mangel på vittighet, og “logikk” (om man skal kunne kalle det logisk) og som har en rollebesetning der regissøren tydeligvis prøver å skape en virkelighet vi skal tro på gjenom å forsøke å kreere karakterskuespilleri. Men der min godeste Richie Mehta, som er filmens kanadiske regissør, der feiler du. Ikke bare er selve historien i seg selv tynn, her pøses det på med meningsløse formler, ord og tabeller, som selvsagt skal forsøke å forvirre publikum til å ikke kunne si at dette er tøys fra ende til annen, og ikke minst serveres vi en tidsmaskinklokke som er til å le av.
Filmen er full av selvmotsigelser, og “logiske” brister, for eksempel ble man i “Tilbake til fremtiden”-filmene forklart at en hendelse ville påvirke en annen osv hvis de ble utført osv, mens her er det tydeligvis mange løse tråder og mye uoversiktig tullball. Her er dog ingen slemme skurker som prøver å utnytte teknologiens mirakel, her er ingen bad gays som ligger og lurer, tidsreisen som gjøres utføres utelukkende av emosjonelle grunner; i et forsøk på å redde familien fra sin triste skjebne. Skuespillerprestasjonene i filmen er heller ikke nevneverdig gode.
Denne filmen som ble gitt ut i 2014 en gang har så vidt jeg vet ikke vært satt opp på kino her i Norge, jeg vet faktisk ikke engang om den er gitt ut på det norske dvd- og blu-ray-markedet. Et raskt søk på google gir ingen norske treff om denne filmen, men kanskje har jeg ikke lett grundig nok. Grunnen til at jeg i det hele tatt vet om den er at jeg på filmfestivalen i Tromsø i januar 2014 var med på en visning av en helt annen film fra denne regissøren på filmfestivalen (“Siddharth“, om en indisk gutt som forsvant, forøvrig en god film), der regissør Richie Mehta var tilstede, og hvor han fortalte litt om sin kommende film, som involverte Gillian Anderson og Joel Haley Osment.
Jeg fant filmen på et nettsted, men om den finnes tilgjengelig andre steder på nett vet jeg ikke. Uansett, denne kan du trygt styre unna. Se heller den klassiske tidsreise-trilogien “Tilbake Til Fremtiden” (“Back To The Future“). I`ll Follow You Down er nemlig nokså bortkasta tid. Farlig nær 1. Terningkastet blir 2.
Under traileren får du en spoiler på hva som skjer.
SPOILER – IKKE LES NESTE AVSNITT OM DU SKAL SE FILMEN –
Her følger en avsløring som forteller om hvordan filmen ender, for det har mye å si for hvordan denne filmen vil oppfattes etter å ha sett den. Det som imidlertid gjør at dette ikke blir bare tull og terningkast 1, er at historiens slutt på flere måter gjør at man får betalt for å ha sett på dette halvannen times lange tøyset. Erol har altså reist tilbake til 1946 for å prøve å berge faren, og dermed opprette tilstanden slik de var da han forsvant for 12 år siden, og slette de 12 årene som har gått, for å overbevise faren om å komme hjem, slik at mora også kan berges. Han tar drastiske virkemidler i bruk, men filmen får sin lykkelige slutt når faren kommer hjem, i år 2001 da han dro på konferansen – og alle lever lykkelig videre, antagelig.
Russisk sosialrealisme. LEVIATAN, den Oscar-nominerte storfilmen fra Russland, tar oss med til en trist og grå liten russisk kystby, der korrupsjon, maktmisbruk, håpløshet og urettferdighet er sentrale temaer.
FILM: Leviatan (Original tittel: Leviathan). LAND/ÅR: Russland, 2014. REGI: Andrej Zvjagintsev. SPILLETID: 2 T, 21 MIN.
Leviatan har fått stort sett gjennomgående knallkritikker, og er kalt et russisk mesterverk, de fleste norske anmeldere har trillet terningen til 5 og 6, og filmen er altså nominert til Oscar i kategorien beste utenlandske film. Nettstedet Natt&Dag gav den derimot kun 3, og har en anmeldelse jeg liker litt, selv om jeg gir et annet terningkast. Også VG, som gir 5, har en anmeldelse med noen bra poeng.
Men er Leviatan så fantastisk? Nei, jeg synest ikke det. Ikke et mesterverk, men okey. Virkeligheten skildres fint her, den er realistisk hevder de aller fleste som har sett filmen. Vi får se korrupte brautende politikere, korrupte samfunnstopper ellers, selv i kirka, lite samarbeidsvillige og strømlinjeformede autoriteter (politi, rettsvesen m.fl.), og med fine bilder av det kalde/nakne russiske landskapet, bestående av hav, knauser, fjell, lite vekst og øde strekninger, grå fasader og et traust samfunn, og selvfølgelig vodka. Mye vodka. Men jeg synest dette er ting vi kjenner litt til fra før, det er en virkelighet vi vet eksisterer og den forteller egentlig ikke så veldig mye nytt.
Handlingen sentreres rundt Kolya, en mann som lever et enkelt fredelig liv, han eier en villa (gammel rønne er vel mer riktig å si) plassert på byens beste tomt, med en flott utsikt mot havet og resten av bebyggelsen. Der bor han sammen med den unge konen sin, og en tenåringssønn fra et tidligere forhold. Byens svin av en borgermester er ute etter tomta, og har gått til rettslige skritt for å frariste Kolya huset og tomten til spottpris. Tomten har gått i generasjoner i arv i familien hans, så han gir seg ikke uten kamp. Han har nemlig fått tak i en advokat fra Moskva, en gammel venn av seg, som skal grave opp grums om borgermesteren. Problemer dukker selvfølgelig opp, både i kampen mot den kvalmende maktsjuke borgermesteren, og på det private plan. For borgermesteren har makt, og vet å (mis)bruke den.
Filmen viser som sagt et bra portrett på den russiske hverdagen, og kan selvsagt tolkes som en kritikk mot det autoritære styresettet, der det er vanskelig å bli hørt. Blant annet er scenen der bilder av russiske statsoverhoder skal brukes som blink et morsomt poeng. Jeg finner altså likevel ikke dette som noe mesterverk, men dårlig er det heller ikke. Jeg har en mistanke om at Leviatan kommer til å bli vinneren av Oscar-statuetten, selv om jeg kun har sett to av de fem nominerte foreløpig (Wild Tales, som er den andre jeg har sett, er en glimrende film, en beksvart komedie fra Argentina, men jeg tror ikke den type film kommer til å vinne prisen).
Skuespillerprestasjonene i Leviatan er bra over hele linja, det er intet overspill eller rollekarakterer som ikke er troverdige, men rollekarakterene i seg selv blir tidvis litt grå eller litt usjarmerende/usympatiske, bortsett fra venninnen til Kolyas kone, som er den varmeste karakteren i filmen. Kolyas sønn Roma, er også en det er lettere å sympatisere med/forstå, selv om han ikke alltid fremstår sympatisk, han er da også en unggutt i tidlig tenåringsalder. Filmens regissør har latt seg inspirere av en fortelling fra bibelen, fra Jobs bok, om en ærlig mann som settes på en rekke pinefulle prøver av sin Gud. Tittelen “Leviathan” er også fra Jobs bok, om sjøuhyret Leviatans kamp mot Gud. Det er en stillferdig fortalt film, musikkbruken er nedtonet og bidrar til å gi filmen et dystert preg. Man kan ihvertfall forstå hvorfor mange russere søker etter et bedre liv utenfor hjemlandet.
Leviatan blir til tider litt kjedelig etter min smak. I tillegg er den for lang. 2 timer og et kvarter “effektiv spilletid” er for lenge (med rulleteksten varer den 2 timer og 21 minutter). Slutten på filmen likte jeg heller ikke. Jeg liker egentlig heller ikke så godt russiske filmer generelt sett, imidlertid er jeg sikker på at mange vil synest Leviatan er en sterk filmopplevelse, og den er blant de bedre russiske filmene jeg har sett, kanskje den beste. I sum blir dette et sted på vippen mellom 3 og 4 på terningen hos meg. Det ender med terningkast 4, litt under tvil.
Filmen går for tiden på norske kinoer landet rundt.
Handlinga er forsåvidt enkel i den norske filmen “Børning”, som hadde premiere i 2014. Kappkjøring, bilrace, førstemann fra Oslo til Nordkapp. Reglene er enkle. Det er kun lov å kjøre i Norge, og ellers er det ingen regler.
Dermed er premissene satt for denne roadkomedien, der vi får oppleve styla biler, rånekjøring, grom motorlyd (har jeg latt meg fortelle 😉 ), råkjøring, en og annen rånebil, humoristiske bemerkninger, skitne triks og bilstunts som vanligvis ikke er å se i filmer fra Norge.
Handlinga i seg selv er ikke den store, storyen og troverdigheten er noe tynn, det er et ganske komisk preg over politiet i filmen, men dette er en komedie laget for å underholde publikum, noe den gjør, så akkurat det andre er ikke så viktig. Bilfrelste Roy utfordres av rivalen “”TT” til et illegalt streetrace fra et eller annet sted i Oslo til Sinsen, men Roy blir kun med hvis det blir fra Oslo til Nordkapp, en rekke biler blir med fra start, og dermed er racet i gang.
Det er også funnet plass til et far-datter-forhold som i løpet av filmen pleies, noe som gir det hele et noe sentimentalt preg, men som også gir filmen litt mere dybde (begge deler er positive trekk). Anders Baasmo Christiansen i rollen som Roy, er filmens hovedperson, som rett før et lovlig gateløp, plutselig får den bilinteresserte datteren sin på 14 år på uventet toukersbesøk, noe han ikke er overbegeistret for.
Se traileren fra Børning i YouTube-videoen under. Innlegget fortsetter under videovinduet.
I hovedrollene ser vi Anders Baasmo Christiansen, Otto Jespersen, Sven Nordin, Jenny Skavlan, Henrik Mestad, Trond Halbo og unge Ida Husøy. I tillegg er det flere mindre rollefigurer som er morsomme og skrudde. Særlig Jespersen strør om seg med sine tørrvittigheter på sedvanlig vis, noe som bidrar til å løfte filmen. Spesielt kommentaren hans når de akkurat har sluppet av en haiker, og når de såvidt rekker ferga er gullkorn, mens Mestad spiller politimannen som tar opp jakten på råkjørerne. Verdt å nevne er innsatsen til de to ungdommene i filmen. Særlig Ida Husøy, som spiller datteren til Roy (Baasmo Christensen), og også Oskar Lundevold, som spiller sønnen til Sven Nordins rollefigur.
Strømlinjeformet film uten de store overraskelsene, men det viktigste likevel er at “Børning” er morsom og underholdende, den blir ikke kjedelig i løpet av sine 92 minutter, men den mangler likevel litt. Jeg savner for eksempel litt flere holdepunkter underveis på kjøreturen nordover, slik at man ser hvor de er (ikke at det betyr allverdens, men likevel…) og kanskje litt mere action. Uansett, dette er helt grei underholdning, bilrace langs norske smale veier er ikke dagligdags på film, så dette funker greit med tanke på forutsetningene.
Mitt terningkast da. 5 og 6 er aldri aktuelt å gi, så god er ikke filmen. 3 blir for lite, for det er humoristisk og artig, dermed lander jeg på terningkast 4 til Børning. Grei underholdning.
PS: Filmen er selvsagt for tiden å få kjøpt på dvd og blu-ray de fleste steder der film selges, eller den kan leies eller kjøpes og lastes ned digitalt på nett. Det er også mulig å finne den for streaming, men jeg gidder ikke å reklamere for det 😉
Enig? Uenig? Kommentarfeltet er åpent for deg, klikk på kommentarer-linken under dette innlegget.
Endelig er det freda`n igjen, og på tide å slenge seg på sofaen og finne første og beste film kanskje.
TV-mediet utfordres stadig vekk fra mer moderne måter å se film på, men forhåpentligvis dør ikke film på TV ut. Det har jo sin sjarm, du slipper å slepe deg bort fra sofaen for å skifte skive i spilleren, du slipper å laste ned noe, du slipper eventuell hakking på grunn av ustabilt nett, og så har du jo de alltid like populære reklamepausene som kanalene pusher inn i filmene, de elsker vi jo, ikke sant? Bildet ovenfor er for øvrig hentet fra en av kveldens filmer.
Her er ihvertfall noen filmtips blant det som er å finne på de tradisjonelle TV-kanalene denne kvelden.
Selv om den ikke er blant mine favoritter, vil jeg likevel trekke frem kveldens film på NRK 2, klokka 21:30. Da vises den svært kritikerroste SCHINDLERS LISTE med Liam Neeson i hovedrollen, fra 1993. Steven Spielbergs dramafilm tar for seg historien om Oscar Schindler som under andre verdenskrig gjorde en heroisk innsats som reddet livet til et tusentalls jøder. Det er naturligvis en noe tung film, krigsdrama er gjerne det, men liker du filmer med krigstematikk (noe jeg personlig vanligvis ikke gjør) er denne vel verdt å se. Jeg så filmen i sin tid på kino ettersom hele klassen min på skolen ble sendt i kinosalen for å se den, og kanskje tar jeg en titt på denne igjen i kveld. Jeg har nemlig de siste årene fått mer og mer sansen for nettopp Liam Neeson, som jeg før ikke synest var så god. Schindlers liste varer i hele 3 timer og 10 minutter, og her er det bare å gjøre unna kaffetrakting og tacolaging før filmen starter om man planlegger å få med seg alt. For med NRK får du nemlig en stor fordel. Null reklamepauser 🙂
Liker du derimot litt lettere fordøyelige filmer, action, litt spenning og humor? Da kan TV 4 Sverige, klokka 21:30, være et greit valg. Der vises actionfilmen SPEED 2: CRUISE CONTROLL fra 1997. Sandra Bullock fra den første Speed-filmen er tilbake. I Speed ble hun utsatt for en løpsk buss og en gal terrorist, denne gangen havner hun ombord i et luksusskip som rammes av en like gal terrorist, spilt av Willem Dafoe. Jason Patrick er politimannen som spiller rollen som Bullocks nye kjæreste. Langt fra like god som Speed, men Speed 2 er fortsatt action med fart og mye smell. Helt grei fredagsunderholdning. Men et stort minus her er TV 4 sitt opplegg, der de starter filmen 21:30, så avbryter de filmen 21:55 med reklame, TV4Nyheterna og vädret kl 22, før de starter opp filmen igjen kl 22:15. I tillegg blir det selvsagt de vanlige reklameavbruddene underveis, og svensk tekst 😉
Har du tilgang til “tvåan”, SVT2, kl 21:45, kan du se en relativt ny film, fra 2014, den kinesiske thrilleren “BLACK COAL, THIN ICE”. Jeg har ikke sett filmen selv, men den var på programmet under Tromsø International Film Festival tidligere denne måneden, og den vant Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin i fjor. Filmen handler om gjenopptakningen av etterforskningen av en rekke mystiske og grufulle mord, som gjorde at to politietterforskere sa opp. Filmen virker interessant, men kinesiske filmer er ikke noe jeg ser til vanlig. Hos SVT2 forblir det ihvertfall reklamefritt, men du må leve med at dette er kinesisk tale med svensk tekst 😉
Tiff.no skriver i sin omtale dette: “BLACK COAL, THIN ICE leker elegant med film noir-sjangeren. Men den er også en skitten-sosialrealistisk skildring av dagens Kina, noe som gjør filmen til noe langt mer enn en hollywoodsk detektivfilm. En samme tid sexy, ubehagelig og hardkokt fortelling”.
Siden det er fredag kveld, er det vel passende med en film som heter FRIDAY NIGHT LIGHTS. Jeg har ikke sett denne heller, men i omtalen hos Dagbladet som har gitt filmen 5 på terningen skrives det at “Odessa er en liten og nedbrutt by i Texas der innbyggerne lever på fattigdomsgrensen. Likevel er det en ting byen lever og ånder for: Fredag kveld. Da er det nemlig duket for fotballkamp med byens high school-lag”. Men selvsagt oppstår problemer. Forøvrig, fotball og fotball fru Blom, fotball er det amerikanerne kaller soccer. Dette er det amerikanerne kaller football. Actionfilm fra 2004, basert på en sann historie, med Billy Bob Thornton i hovedrollen. Sendes på Viasat 4 klokka 23:00.
Er du Die Hard-fan og har tilgang til Viasat Film, kan du klikke innom der klokka 21:00. Da vises A GOOD DAY TO DIE HARD, fra 2013. I denne femte Die Hard-filmen er John McClane i Russland og banker skiten ut av terroristene. Det er nok action ihvertfall, selv om den ikke kan måle seg med de tre første Die Hard-filmene som alle er glimrende, særlig de to første som er noe av det aller beste som er laget av actionfilmer. Men den er bedre enn fireren i filmrekka. Bruce Willis er uansett nesten alltid verdt å se på.
Kveldens siste og beste anbefaling går til TV 2 FILMKANALEN, KLOKKA 22:50. Der kan du se den meget gode, mørke og rå thrilleren AMERICAN PSYCHO. Grøsser/thriller/kriminalfilm fra 2000, basert på den omstridte boka fra 1991 med samme navn som filmen, skrevet av Brett Easton Ellis. Jeg husker godt boka, jeg grøssfrydet meg med de bestialske og eksplisitte detaljene av seksualisert og brutal vold boka beskrev (Nei, jeg har ikke noe ønske om å selv utføre slikt, men boka var god og særegen :D). Selv om filmen har måttet moderere seg en del i forhold til boka er den fortsatt litt ekstrem i sin portrettering av psykopaten Patrick Bateman, som er en suksessrik børsmegler i New Yorks øvre sjikt. Han er ekstremt selvopptatt og utseendefiksert, opptatt av status, og han har lyster han verken kan eller vil styre.
“Romanen er lagt til et miljø av unge børsmeglere som jobber på Wall Street mot slutten av 1980-tallet. Den regnes for å være en kritikk av grådighetssamfunnet i det moderne USA, og skildrer en hovedperson som er så sterkt engasjert i sitt forbruk av statusvarer at han utvikler en psykose” (kilde: wikipedia).
Tidsriktig soundtrack med låter av Phil Collins, Huey Lewis and the News (It`s hip to be square), David Bowie, Genesis og Katrina & The Waves. Christian Bale i rollen som Bateman er glimrende, Willem Dafoe, Jared Leto, Reese Witherspoon og flere av de andre i birollene gjør også denne filmen god. Filmen fikk en variert mottagelse hos presse og filmkritikere, de fleste lå på terninkkast 4 og 3, og det er en omstridt film.“American Psycho ble omstridt i deler av verden på grunn av dens autentiske skildringer av sex og drap, samt dens moralske aspekt” (wikipedia). Jeg gir den terningkast 5.
Har du lyst å se noen av disse filmene men får det ikke til å passe med TV-tidene eller kanalene? Leter du på nett finner du de nok, som for eksempel Netflix (har ikke sjekket om de er der), iTunes, andre strømmetjenester, eller YouTube (de har flere av filmene mot betaling pr film) osv. Den som leter finner kanskje 😉
Taken 3 – It ends here. Ja, la oss håpe det stemmer.
Taken 3, den tredje filmen med Liam Neeson som ex-agenten Brian Mills, går for tiden på norske kinoer. Den første Taken-filmen var en god actionfilm, og Taken 2 var passe severdig. Etter å ha sett Taken 3 sitter jeg med et inntrykk av at man kunne fått servert en mye bedre slutt. På filmplakaten proklameres det at historien er slutt nå (It ends here), og det gjør filmskaperne rett i, for nå er det på tide å gi seg før leken går over styr. Eller mer over styr.
I Taken 3 blir Mills anklaget for et mord han ikke har begått. Politiet tar han på åstedet, men selvsagt klarer han å rømme. Han må ta i bruk hele overlevelsesregisteret sitt for å renvaske seg og holde datteren Kim i sikkerhet mens han på sedvanlig Taken-stil tar opp jakten på de skyldige, hele tiden et skritt foran politistyrkene ledet av Forest Whitaker.
Halsbrekkende typisk action med bilkrasj, slåsskamper i alkoholbutikken (sjelden har jeg sett en film med mere åpenlyst produktplasseringer forresten), eksplosjoner, skyteorgier og forutsigbare hendelser er i gang. Faktisk sier Mills til datteren sin tidlig i filmen når han overraskende kommer på besøk at han ville overraske henne for å ikke være så forutsigbar hele tiden. Lite visste jeg da at han like gjerne kunne snakket om det som kom til å skje videre. For dette er verken troverdig eller spennende nok, man skjønner vel egentlig tegninga tidlig, actionscenene blir for lite sannsynlige, og Mills evner til å hele tiden komme seg usett inn og ut steder er ganske så lite troverdig.
Jeg er nok noe negativ til denne filmen etter å ha sett den, men den har sine pluss også. Jeg synest Liam Neeson gjør en god innsats i rollen sin. Han passer godt i denne type rolle, som den (litt slitne) fighteren som aldri gir opp og som nærmest på egen hånd jager skurkene, som en type man sympatiserer med. Neeson er kul. Maggie Grace som spiller datteren Kim gjør også en bra figur, mens resten av ensemblet nok har “hatt bedre dager på kontoret”.
Har du sett de to første Taken-filmene kan det vel være greit å få med seg denne også. Men det finnes mye bedre filmer på kino for tida enn denne. Terningen vipper mellom 3 og 2, jeg føler litt på 3 på grunn av at Neeson og Grace er god og at en del scener er bra , men strengt tatt fortjener den ikke bedre enn 2. Så i dag er jeg streng og litt slem. Jeg kunne like gjerne sagt 3.
Traileren kan du se her (som så ofte med trailere er det selvsagt noen små spoilere, du ser f eks hvem Mills anklages for å ha drept, så noen ganger vil jeg ikke se traileren for å kunne “go in fresh” når jeg ser filmen).
Har du en kommentar? Klikk på konnentarer-linken under dette innlegget.
Liker du animasjonsfilm kan kanskje Madagaskarpingvinene være noe for deg.
Pingvinene fra Madagaskar-filmene er tilbake i en egen film, der de herjer verden rundt. Den starter på en morsom måte på Sydpolen, beveger seg til Venezia via Fort Knox, der vi får oppleve kanalbyen som vi nok aldri før har gjort, før turen går videre til New York, Shanghai, ørkenen, og flere andre steder, her går det unna i raskt tempo. Muligens bør man ha sett de tidligere Madagaskar-filmene for å helt “være med”, ikke vet jeg, men jeg tror det vil være en fordel om man kjenner litt til disse pingvinene fra før. Det er ikke nødvendig for å forstå historien, men den starter litt “rett på” liksom.
Superagentene bestående av pingvinene Skipper, Rico, Kowalski og Private (Menig) må ut på nye eventyr når de kidnappes av en ond blekksprut ved navn Dave, som har klekket ut en skummel plan om å utrydde alle pingviner. De fire pingvinheltene er både høyt og lavt, og tar oss med på fullstendig absurde eventyr med mye action og sprø påfunn (og knasende sprø ostepops!), hjulpet av en hemmelig agentgruppe som hjelper dyr.
Madagaskarpingvinene er en familiefilm, som passer veldig godt for barna, familiens yngste filmtittere vil nok finne mye underholdning og spenning i disse helsprøe figurene og den absurde historien. Men her er nok av morsomheter til å underholde voksne også, om man da liker denne type film da såklart. Jeg skal legge til at animasjonsfilmer er noe jeg sjeldent ser på. Jeg har nemlig, med noen unntak, aldri funnet animasjonsfilm som noe som interesserer meg så veldig, men jeg fikk lyst til å sjekke ut denne pingvinfilmen etter å ha sett traileren. For min egen del hadde jeg ikke det største utbyttet av å se filmen, det var en del morsomme kommentarer fra disse pingvinene, noen fornøyelige hendelser, ansiktsuttrykkene på våre fire helter er tidvis ubetalelige og veldig artige, og de minner jo litt om folk der de vagger avgårde, men for meg blir dette universet litt for tøysete og historien litt for kjedelig, selv om pingviner alltid har fascinert meg litt 😉
Rent teknisk sett er den godt laget, animasjonene er dyktig tillaget vil jeg si. Jeg så forøvrig versjonen som har original engelsk tale. Filmen går fortsatt på kino her i Norge, i 2D og 3D (husk 3D-briller isåfall!), og med norsk tale. Å gi terningkast syns jeg vil være litt urettferdig ettersom animasjonsfilm ikke er min greie egentlig, men filmen er helt OK, og jeg tror de som liker animasjonsfilmer vil synest den er morsom. Skal jeg likevel trille terning, vil den nok ende på 4.
I dag er det politisk streik her til lands, der fagbevegelsene streiker og har markeringer og går i tog mot foreslåtte endringer i arbeidsmiljøloven. I filmens verden er det meste portrettert, så også streik, fagbevegelser og arbeidsrelaterte aksjoner.
Er du inspirert av dagens aksjoner, kan kanskje disse filmtipsene være noe å ta en titt på? Er du ikke enig med de streikende i dag er noen av filmene uansett sikkert ikke så dumt å ta en titt på likevel, mens noen av videoene jeg her har trukket frem kanskje er mest for spesielt interesserte 😉
Jeg fikk denne idèen ganske seint, så jeg har på ingen måte gjort noe dypdykk i filmhavet for å finne filmer der streiker og arbeidskonflikter står sentralt, men jeg ramlet over tre spillefilmer jeg syns passer å nevne, pluss en liten morsomhet og et annet videoinnslag som kan ha relevans. Det finnes selvsagt et stort antall filmer der denne tematikken taes opp. Hva er din favoritt?
Hva passer vel bedre enn en norsk film kalt nettopp Streik? Klassisk retromimring tilbake til en tid da arbeidsforhold og -problematikk var et hett tema. Filmen er løst basert på Tor Obrestads roman Sauda! Streik! som handler om Saudastreiken i 1970. I 1970 gikk ovnshusarbeiderne i Sauda til full streik for å presse gjennom en bedring av lønns- og arbeidsforholdene i ovnshusene. (kilder: wikipedia, dagbladet, nrk).
Storbritannia 1984. Margareth Thatcher styrer på øyriket med jernhånd. Det er gruvestreik, Thatcher-regjeringen gir ikke etter (“Thatcher to starve the minors to work“, meldes det i nyhetene i løpet av filmen), og eneste inntektskilde for de streikende gruvearbeiderne er donasjoner og gaver de får inn. En gruppe bestående av homofile og lesbiske i London danner en støttegruppe for streikende gruvearbeidere, men ingen vil ha pengene fra de homofile.
Ikke før de får ja fra velgjøringskomiteen i en liten landsby i Wales. Pengene strømmer inn, og den lille gruppa fra London setter seg i sin fargerike minibuss for å reise til Wales. Motsetningene kunne knapt vært større, men den eneglske filmen PRIDE som ble sluppet i fjor og hadde norsk kinopremiere i jula, er en film som langt flere enn homofile og lesbiske vil ha stor glede av å se, for det er en tvers gjennom fornøyelig filmopplevelse. Til tross for at vi får være vitne både til urettferdighet, stereotype fordommer og enkelte triste hendelser er dette en feelgoodmovie, som kanskje også knuser noen fordommer?
Filmen baserer seg på virkelige hendelser, den er kritikerrost av de aller fleste, det er fargerike, morsomme, gode og sjarmerende rollekarakterer, og ikke minst har filmen et par av Englands beste karakterskuespillere på rollelista, samt ellers en rollebesetning som gjør en glimrende jobb. Det er også et tidsriktig soundtrack i filmen, og ja selv om den også portretterer den homofile kampen for aksept er dette også absolutt en film som omhandler sider ved en streik, solidaritet og fellesskapets interesser. De to absolutt vidunderlige Imelda Staunton og Manna Trussler spiller filmens to eldre damer, og gjør et uforglemmelig inntrykk, glimrende spill av de to. Også strålende skuespill av Paddy Considine (i rollen som fagforeningsleder), Andrew Scott,Dominic West, Bill Nighy, George “Bromley” Mackay og Ben Schnetzer med flere. Denne filmen har jeg sett, og kan anbefale på det varmeste. Den er forøvrig basert på en sann historie. Terningkast 5.
Filmen går fortsatt på kino i Oslo, og du finner den kanskje også på nett enkelte steder dersom du leter…
Se traileren i videovinduet under:
NORMA RAE (USA,1979)
Norma Rae heter denne klassiske amerikanske dramafilmen fra 1979, som handler om en fabrikkarbeider i en liten by i Nord-Carolina, som blir innvolvert i fagbevegelsens aktiviteter på tekstilfabrikken der hun jobber. Sally Field spiller hovedrollen som Norma Rae, en rolle hun ble belønnet med Oscar for i kategorien beste kvinnelige hovedrolle. Den var også nominert i kategorien beste film.
Filmen er basert på en sann historie. Jeg vet ikke om filmen ligger fritt tilgjengelig på nett. Let sjøl! 😉
Trailer fra filmen kan jeg imidlertid by på, takket være YouTube:
“Samhold må til”
I denne kavalkade-videoen satt sammen av Arbeiderbevegelsens arkiv og Bibliotek i samarbeid med LO-media får vi et historisk tilbakeblikk på reelle opptak og norske arbeidsfilmer fra 1930-tallet. Kilde: http://www.arbark.no/film.htm#nil
SEINFELD, Sesong 9, episode 10, “THE STRIKE” (TV-episode, 1997)
Streik er selvsagt en seriøs ting, men det kan også være vannvittig morsomt, som i Seinfeld-episoden “The strike”, der Kramer streiker!
Har du sett noen filmer som handler om fotball og supporterliv?
(Innlegget er oppdatert en gang etter publisering)
VG er stappfullt av det i disse dager. Dagbladet også. Og TV 2. Marca også sikkert. Og nå også her! Ikke engang på en filmblogg slipper du unna å se Martin Ødegaard nevnt 😀 Men det har sin årsak. Med Martins overgang til Real Madrid kom jeg til å tenke på min andre store lidenskap, som er fotball. Jeg hadde ikke tenkt å blande fotballen inn her, men nå er det jo faktisk relevant. For fotball og film går selvsagt enkelte ganger hand i hand, i likhet med så mange andre temaer eksisterer og lages det også fotball-filmer, der handlinga dreier seg om fotball eller fotballrelaterte hendelser. Derfor fikk jeg lyst til å nevne noen slike filmer jeg har sett. Jeg har valgt å strekke begrepet fotball-film etter eget forgodtbefinnende, så filmer som er litt løselig relatert til fotball er også med 😉 Jeg skal innrømme at jeg ikke har sett så mange slike filmer, rett og slett fordi filmene ikke har fristet nok ut fra omtalene, likevel har det blitt noen slike på sett-listen min, og noen av de er verdt en anbefaling.
Det skal dreie seg om spillefilmer, fiksjon, og ikke sesonghighlights-filmer eller fantastiske kamper som den glimrende fotball-dvd-en fra Istanbul 2005 da Liverpool slo Milan i Champions Leeague-finalen (sånn, da fikk jeg nevnt også det, hehe, men hey, også dette har faktisk sin relevans, bare vent og se), og heller ikke dokumentarer og portrettfilmer om spillere, klubber og lignende, men som sagt spillefilmer. Jeg trekker her frem noen få som jeg har sett, og funnet verdig å nevnes her, i urangert rekkefølge.
Jeg har også funnet trailere til hver film, klikk på YouTube-videoene for å se.
Denne kommer jeg selvsagt ikke utenom. “Lange flate ballær” er som mange nok vet, en norsk komedie om en gjeng fotballsupportere fra et verksted i Fredrikstad som drar på fotballtur til fotball-VM i Tyskland. Produsert av Harald Zwart, og inneholder en haug av minneverdige gjesteroller, blant andre Jose Mourinho, Ari Behn, Carola og Åge Hareide. Morsom film, sære typer 😀 I 2008 kom toeren, Lange Flate Ballær 2, som ikke var særlig morsom. Jeg husker faktisk ikke om toeren engang handler om fotball…
“HOOLIGANS” (2005) Også kjent under navnet “GREEN STREET HOOLIGANS”
En amerikansk 20 år gammel Harvard-student som har blitt utvist fra Universitetet flytter til London. Den fra før ikke voldelige Matt dras med inn i en gruppe casuals som holder med West Ham, og blir snart en del av det voldelige hooligansmiljøer i undergrunns-London. Ringenes Herre-stjernen Elijah Woods som fotballhooligan er et morsomt syn. Passe spennende og bra film. Hooligans har oppnådd 7,5 av 10 stjerner på imdb.com blant over 100 000 stemmer.
“GOAL” (2005)
Jeg har sett Goal, men husker egentlig ganske lite fra den. Jeg husker imidlertid at jeg syns filmen var grei nok. Goal handler om Santiago, en meksikansk unggutt som bor i USA, sin drøm om å bli fotballproff. Han oppdages og får sjansen for Newcastle United i England. Det ble også laget to oppfølgere, som jeg til dags dato er usikker på om jeg har sett. Goal II: Living The Dream, der Santiago har havnet i Real Madrid (og der kom rettferdiggjøringen av at jeg nevnte Martin Ødegaard innledningsvis, som jeg selvsagt digger ;p). Filmen handler om alt den nye tilværelsen i Real Madrid medfører, og Goal III: Taking On The World, der vi er med på VM-sluttspill, en hver fotballspillers store drøm.
I den tredje filmen medvirker, som seg selv, blant andre fotballstjerner som Steven Gerrard, David Beckham, Frank Lampard, Jamie Carragher, Wayne Rooney, Gary Neville, Ronaldo, Cristiano Ronaldo, Ruud van Nistelrooy, Henrik Larsson, og en rekke andre ekte fotballprofiler. Også i film nr 2 er en rekke stjernespillere, fra Real Madrid, med som seg selv. På imdb.com sin filmrating sank filmene fra 6,8 av 10 i den første filmen, til bare litt over 3 av 10 i den siste. Kanskje jeg skal oppfriske minnet litt med å ta en titt på disse, hm…
“MEAN MACHINE” (2001)
Røfft fengselsdrama/komedie med alltid hardtspillende Vinnie Jones (ex Wimbledon og Chelsea) i hovedrollen. Jones spiller en tidligere fotballstjerne som havner i fengsel, der må han lede et lag av innsatte i fotballkamp mot fengselsbetjentene.
Platekompaniet.no omtaler handlingen slik: Vinnie Jones er Danny Meehan, en fotballstjerne som hadde alt: penger, raske biler og supermodellkjæreste. Nå er han imidlertid satt ut av spill og når han settes i fengsel for å ha slått ned en politimann, går ting fra vondt til verre. Den fotballgale fengselsdirektøren organiserer én kamp – fengselsbetjentene mot de innsatte – og han må gjøre en gjeng forbrytere med dårlig kondis til et vinnerlag. Hvis han taper må han møte forbannede forbrytere. Hvis han vinner, kan han glemme prøveløslatelsen. Men en ting er sikkert – det kommer til å bli en helvetes kamp!
“THE 51.ST STATE” (2002)
“The 51.st state” er ikke en fotballfilm. Det er en actionkomedie om dopsalg og gangstermiljø i Liverpool, men Robert Carlyle som spiller hovedrollen (sammen med Samuel L. Jackson) spiller en småkriminell Liverpool-fan, han går kledd med Liverpool-drakten under skinnjakka, en kamp mellom Liverpool-Manchester United (ingen ekte spillere er med i filmen) står sentralt i handlinga, og noe av det som utspiller seg foregår på Anfield. Så jeg tar egentlig denne med kun fordi jeg er Liverpool-fan selv 😉 Filmen fikk terningkast 3 i VG. Personlig mener jeg 3 høres helt greit ut, 3 pluss kanskje, men filmen er noe morsommere enn det han sure typen i VG skrev en gang for snart 13 år siden, så den er severdig.
“ONE NIGHT IN ISTANBUL” (One Night In Istanbul: The Movie) er tittelen på en film fra 2014. Jeg har ikke sett filmen, vet egentlig lite om den, men dette er en fotballfilm jeg definitivt skal se når jeg får sjansen.
Liverpool FC er som du kanskje nå har forstått mitt favorittlag (sammen med Tromsø, der ble også det nevnt ja). I 2005 vant Liverpool Champions League (mesterligaen) etter en historisk kamp mot Milan i Istanbul. Liverpool kom sterkt tilbake etter å ha ligget under 3-0 ved pause, de hentet inn ledelsen og etter 90 minutter stod det 3-3, og det hele endte til slutt i en straffesparkkonkurranse som Liverpool vant. En kamp jeg selv fulgte på TV, og holdt på å besvime av i gledesrus. Nesten 10 år senere ble det laget en krimkomedie med handling lagt til rundt denne bragden. Filmen gikk på en del kinoer i England i 2014. Den er ventet utgitt på dvd i starten av februar.
Like etter at jeg publiserte dette innlegget fikk jeg et godt tips om en fotballfilm, som jeg bare måtte få med her. Jeg har et vagt minne om å ha sett den, men det er isåfall veldig lenge siden. Filmen kan by på stjerner både fra filmens og fotballens verden, som Sylvester Stallone og Michael Caine, og fotballstjerner som Pelè, Osvaldo Ardiles, Bobby Moore og vår egen Hallvar Thoresen, med flere. Filmen er “VICTORY” eller “ESCAPE TO VICTORY” (FLUKTEN TIL SEIER, 1981), som utspiller seg under andre verdenskrig der en gjeng nazi-offiserer braker løs i fotballkamp mot krigsfanger. Mens nazistene ser på kampen som propaganda ser krigsfangene sin sjanse til å benytte kampen som en fluktplan.
Det er naturligvis laget korte fotballhumoristiske greier også. Hvem kan vel glemme den klassiske Monty Python-sketsjen “Philosopher Football” fra Pythons The Flying Circus. Se sketsjen i YouTube-videoen:
Sånn. Da skal filmbloggen igjen bli fotballfri sone (ihvertfall helt til en fotballfilm av interesse dukker opp 😉 ).
Hvis noen av dere som leser her vet om noen filmer i denne sjangeren som er verdt å se, kom gjerne med en anbefaling. Kommentarer kan du skrive inn ved å klikke på kommentarer-linken like under dette innlegget.
