De burde ha snakket om Kevin… Den psykologiske dramathrilleren WE NEED TO TALK ABOUT KEVIN fra 2011 er en forstyrrende og opprørende film, som slett ikke er lettfordøyelig.
Den tar for seg forløpet for en skolemassakre, og tiden etterpå.

Jeg liker filmer som portretterer psykopater, selv om de kan være ekle, så når jeg nylig kom over et tips om denne som jeg ikke hadde sett før måtte jeg selvsagt sjekke den ut.

I Vi Må Snakke Om Kevin, som er den norske tittelen, handler det om Kevin, et uønsket problembarn helt fra fødselen av, moren Eva, og mor-sønn-forholdet dem imellom. Helt fra han ble født har Kevin vært en ufordragelig unge, ihvertfall sett gjennom Evas øyne,
som er den vi ser historien gjennom. Kunne hun gjort noe annerledes, er det hennes feil at Kevin har blitt som han har blitt? Kevin er nemlig ond, motbydelig, og manipulerende. Han er egosentrisk, tenker bare på seg selv, og han har tydeligvis viet livet sitt til å straffe moren, forholdet mellom de to har nemlig alltid vært anstrengt. Filmen gir ingen klare svar på det vi ser, man sitter tilbake med flere ubesvarte spørsmål, noen av de er opplagte, som “var det morens feil”, “hvorfor gjorde han det”, “kunne det vært unngått”, “er han født ond eller er det mangelen på moderlig omsorg sin skyld”?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tidlig forstår vi at Kevin har utført en massakre, og nå hater alle i lokalsamfunnet Eva, fordi hun er moren til en massemorder. Gjennom tilbakeblikk som veksler i tid, får vi et forstyrrende innblikk i Kevins oppvekst fra han er født, via oppførsel i “Damien”-stil i 8-9-årsalderen, og frem til han 15 år gammel utfører sine grusomheter, samt et par år etter. 

Handlingen i filmen er ikke kronologisk, den beveger seg stilfullt  frem og tilbake, og har også innslag av fantasi og mareritt fra Evas side. Filmen fokuserer aldri på voldshandlingene, det er ingen slike eksplisitte nærgående scener, istedet fokuserer den på Kevins stadige psykologiske krigføring mot moren, samfunnets holdninger mot henne etterpå, og hennes dystre anger. Forholdet til faren, spilt av John C. Reilly, er  tilsynelatende fint, han aner ingenting og nekter å tro på Evas bekymringer for sønnen. Evas skyldfølelse er som nevnt et sentralt tema gjennom hele filmen, det er som om hun straffer seg selv ved å bli boende i samme område som før sønnen ble arrestert,  nesten 16 år gammel. Vi ser henne besøke han i fengselet flere ganger, for å forstå. Men kanskje også fordi morsrollen ikke slipper taket i henne?

Tilda Swinton spiller moren Eva, noe hun på mesterlig vis gjør. Her har virkelig crewet bak castingen gjort en god jobb, for Swinton er som skapt for rollen. Ansiktsutrykkene og kroppsspråket hennes sitter perfekt i hver enkelt scene, jeg tviler faktisk på at noen andre kunne fylt denne rollen bedre. I rollen som Kevin ser vi stjerneskuddet Ezra Miller (18 år da filmen ble spilt inn), som imponerer stort i en vanskelig rolle som ung ond psykopat. Kevins ytre er lett å bli sjarmert av, der han oppfører seg som en gullunge og svigermors drøm i farens nærvær, men bak det pene og velpleide ytre befinner det seg en mørk og djevelsk sjel, alltid ute etter å ramme moren, og vi føler oss aldri trygg på hva han kan finne på. Miller spiller Kevin som ungdom, og gjør en strålende rolleinnsats, men jeg må også berømme innsatsen til barneskuespilleren som gjør rollen som Kevin i 8-10-årsalderen, for også det er strålende. Unge Jasper Newell (født 2002) har den rollen. Virkelig imponerende. Faktisk ser vi også Kevin som omtrent 3-4 år gammel, spilt av Rock Duer (som neppe kan ha vært stort eldre enn max 5), også det på oppsiktsvekkende bra måte.

Filmen er ikke sjokkerende rent billedlig sett (volden er helt bevisst utelatt da man ser historien stort sett gjennom moren, som ikke selv har sett handlingene, man ser dog noen “forstyrrende” scener og stadig tilbakevendende rødfarge), men er likevel sjokkerende på et vis, om dere skjønner. Den er heller ikke skremmende i den forstand at man “holder seg for øynene” i frykt for hva man får se, for det bygges hele tiden opp på en måte slik at man nesten skjønner hva som er i gjære – for først og fremst handler den om den nærmeste pårørende til en massedrapsmann. Likevel blir den skremmende på en annen måte. I tillegg tar den opp et aldri så lite tabu-emne: en mor som ikke elsker sin sønn fra fødselen av.

Filmen er naturligvis mørk og dyster, og det er her mitt ankepunkt kommer inn,  jeg synest den blir for dyster, litt overdreven noen ganger – og litt lite forklarende (men her må vi også huske at vi ser dette fra morens ståsted). Det er heller ikke like enkelt å sympatisere med moren hele tiden heller, selv om det selvsagt er det man bør, eller bør man det? Liker man psykologiske ladede filmer er dette uansett et bra valg – og ja,  jeg er litt fascinert av filmen. Filmen har og et klimaks som kanskje er uventet?

Skuespillerprestasjonene til Swinton og Miller (og Newell) er som nevnt sterke, det er verdt å se filmen. Den gir et ubehag som gjør filmen severdig og bra. Kanskje mest fordi dette faktisk godt kan skje, og kanskje også delvis har skjedd, da filmen (og romanen den bygger på) skal være inspirert av hendelsene på Columbine High School i 1999, synest jeg at jeg leste et sted. Da filmen kom i 2011 ble handlingen faktisk sammenlignet med Utøya-massakren på grunn av flere likhetstrekk mellom medias rolle, og bl.a. drapsmennenes psyke, selvopptatthet, og mangel på empati og anger.

Denne koplingen med Utøya må ikke skremme nye seere bort fra filmen, for selv om det som beskrevet finnes likhetstrekk er den på ingen måte inspirert av Utøya-handlingene, den er produsert før det skjedde. Man skal huske på at filmen var premiereklar høsten 2011, og at den faktisk ble utsatt i Norge frem til vinter/våren 2012 pga denne sammenligningen. Med tanke på de følelsene nasjonen vår gikk gjennom høsten 2011 kan det muligens meget vel ha vært en klok beslutning å utsette releasen av den i Norge. Jeg må legge til at jeg når jeg i 2015 ser filmen for første gang, ikke ser disse likhetstrekkene som påtrengende store selv om de er der når man tenker på hendelsene.

We Need To Talk About Kevin har fått god omtale og kritikk internasjonalt, og har vunnet et par priser, men ble ikke Oscar-nominert i noen kategorier. I norsk presse har filmen fått gjennomgående svært gode karakterer. Bergens Tidende gav den terningkast 6, og det ble 5 på terningen hos Aftenposten, Dagbladet, VG, FilmMagasinet, NRK Filmpolitiet, Dagsavisen, Stavanger Aftenblad og Cinema, mens nettavisens Side 3 gav den 4.

Hos meg får den også det,  et solid terningkast 4. Jo mer jeg tenker på filmen tenker jeg at jeg liker dette, og at en femmer hadde vært riktig, men det får bli med fireren.

Er du interessert i en dyptgående analyse og debatt på norsk om filmen anbefales filmnettstedet MONTAGES.no, som antagelig er Norges grundigste og mest dyptgående når det gjelder analyser av film. Her er lenker til artikler om denne filmen:

http://montages.no/2012/04/skyldfolelser-i-vi-ma-snakke-om-kevin/

http://montages.no/2011/05/problematisk-we-need-to-talk-about-kevin/

http://montages.no/2012/04/lynne-ramsay-visuelle-verden-del-1-vi-ma-snakke-om-kevin/

http://montages.no/2012/04/et-blikk-pa-lynne-ramsays-visuelle-verden-vi-ma-snakke-om-kevin-del-2/

Men husk på, disse artiklene leser man best etter å ha sett filmen, siden de inneholder ganske mange spoilere som forklarer handlingen inngående 😉

Bildet: Alle “Kevinene” og Eva. Fra venstre mot høyre: Kevin (3-5 år), moren Eva, Kevin (nyfødt), Kevin (15-18 år) og Kevin (8-9 år)

Filmen er tilgjengelig hos flere veldig trygge filmsider, den er blant annet mulig å  leie digitalt hos filmarkivet.no (kr 39,-) og
digitalt hos film2home (kr 19,- , men krever at man laster ned en videoavspiller), begge steder har selvsagt norsk tekst. Men den er også lett å finne diverse andre steder, som ikke er like sikre.

Trailer fra filmen: