Fredag den trettende februar byr på to klassikere på norske TV-skjermer. Datoen betyr i gammel overtro (?) uhell, ulykke, og skremmende hendelser. Fredag 13. februar byr i alle fall på to populære filmer som går inn i kategorien klassiske filmer. Dagens TV-anbefalinger må vi helt tilbake til 70-tallet for å finne, men disse to filmene er ikoniske filmer som har holdt interessen levende i flere tiåar, og fortsatt fascinerer publikum.
ALIEN (1979)
Alien fra 1979 er muligens tidenes science fiction-klassiker, ihvertfall med verdensrom og aliens som tema.
Romfergen Nostromo mottar et nødsignal fra en ukjent planet. Etter å ha søkt etter overlevende setter mannskapet kursen hjemover, men med seg på ferden har de fått en uønsket passasjer (derav den uoffisielle undertittelen: Alien – den åttende passasjer); en dødelig bioform – eller en alien, som setter hele menneskeheten i fare.
Det er veldig lenge siden jeg så denne filmen, men jeg husker godt at den var skremmende nok 😉 I så måte passer den vel bra på en fredag den trettende? Sigourney Weaver i hovedrollen som Ripley leverer utenomjordisk godt spill (he he, men seriøst, hun leverte glimrende spill i Alien), og filmens popularitet er det heller ikke særlig tvil om. På IMDb.com (Internet Movie Database) har over 450 000 brukere rangert filmen, og på stjerneskalaen fra 1 til 10 har Alien et gjennomsnitt på sterke 8,5 – for øyeblikket er den på 51. plass over verdens mest populære filmer. Alien vant også Oscar for beste visuelle effekter. Hos Dagbladet har Alien fått terningkast 6.
Jepp, dette blir nok kveldsfilmen her i gården. Jeg må jo se hvordan det gikk med Jonesy! Ja, katta altså 😉 Se den du også, hvis du tør!
Romferden starter på TV 2 ZEBRA klokken 21:00
TAXI DRIVER (1976)
Hvis katter og mennesker i kamp for livet mot romudyr ikke er det du er ute etter en fredagskveld, kan du kanskje vurdere å heller se Robert De Niro som frustrert taxi-sjåfør i New York, i denne thrilleren regissert av Martin Scorsese.
De Niro spiller en sliten, desillusjonert, pillemisbrukende, ensom og paranoid Vietnamveteran som tjener til livets opphold med å kjøre taxi i New York på nattestid. Etter en mislykket date legger han om livsstilen. Han trener opp skyteferdighetene sine og kroppen, ettersom han forbereder et attentat mot en av presidentkandidatene.
Filmen har ord på seg for å være en av de mest kontroversielle filmene fra USA, fordi den på en virkelighetstro måte forteller om en av Vietnamkrigens veteraner sin uro og problemer. Taxi Driver er fortsatt en populær film, på imdb har den en stjernerating på 8,4 av 10, basert på over 410 000 stemmer. Filmen vant ingen Oscars, men var nominert som beste film, beste mannlige hovedrolle (De Niro) og beste kvinnelige bi-rolle (Jodie Foster), og også beste originalmusikk. Terningkastet fra Dagbladet er 6.
Ekstremt lenge siden jeg så denne filmen også, men De Niro i hovedrollen minnes jeg gjorde en strålende jobb. På rollelista finner vi også nevnte Jodie Foster, i tillegg til blant andre Cybill Sheperd og Harvey Keitel. Dessuten, noen av filmens mange movieposters er virkelig noen godbiter, for de av oss som setter pris på filmstæsj, slik som filmplakater og sånn. Jeg tror jaggu jeg må fikse meg en – jeg håper dessuten jeg får sett filmen på nrk.no etter at Alien er ferdig på Zebra.
Drosjeturen på NRK 2 starter klokken 22:25, og er helt reklamefri 🙂
Rekker du ikke de fastlåste TV-tidene, finner du garantert filmene et eller annet sted på nettet.
Ha en forrykende filmfredag!
PS: Til tross for at det er fredag 13. i dag, er det ingen kanaler som viser filmen som vel burde vært selvskrevet på en slik dato: Friday The 13th (USA, 1980), som muligens er tidenes mest kjente slasher-movie. DEN er det i alle fall evigheter siden jeg har sett.
Robin Williams (1951-2014) døde som kjent i fjor høst på tragisk vis, men filmene hans lever videre.
11. februar er det et halvt år siden hans bortgang. Filmhjerte har derfor en liten Williams spesial i dag. Williams var aldri blant mine fremste favoritter, men jeg likte han, han var alltid morsom å se på i rollene sine, selv om filmene ikke alltid var av beste sort.
Williams var kanskje mest kjent for sine komiske roller, men han hadde absolutt også et talent for seriøse roller. Her er min høyst uhøytidelige personlige liste over de beste filmene han spilte i, som jeg har sett. Jeg har rangert de fra 9 til topps, men rekkefølgen her er ikke hoggd i stein og fastlåst
I denne bobil-komedien spiller Williams Bob Munro, en familiefar som drar på roadtrip, eller nærmere bestemt familieferietur, i en diger koloss av en bobil, sammen med resten av sin dysfunksjonelle familie. Underveid møter de naturligvis på en gjeng merkelige skruer, med Jeff Daniels i spissen.
Den dag i dag synest jeg ikke denne filmen er noe særlig, det er en ganske tøysete film om et brettspill som våkner til liv og skaper en flodbølge av sinnsjuke hendelser og galskap fra jungelen. Men, da filmen var ny husker jeg at jeg lot meg underholde av denne eventyr-komedien, og det er en ganske original/spesiell historie, dessuten gjør Williams en grei innsats også, så derfor tar jeg den med på lista.
Williams spiller her Seymour Parrish, en ansatt på en fotobutikk som fremkaller bilder. Rollekarakteren har klare psykopat-trekk, han blir sykelig opptatt av en av familiene som er kunder i butikken.
Den amerikanske nyinnspillingen av den originalt norske filmen med samme navn fra 1997. Her spiller Williams den smått psykopatiske Walter Finch. En bra film, men selvsagt er den norske versjonen bedre.
Neppe en av hans mest kritikerroste filmer, men jeg syns denne var litt morsom og søt. Williams er Dale Putley, i denne komedien, en noe depressiv og rufsete mann som en dag får vite av ex-kjæresten sin at han har en tenåringssønn. Men ex`en har fortalt akkurat det samme til en annen av sine tidligere mannebeinbekjentskaper, en suksessrik advokat, spilt av Billy Crystal. Dermed starter jakten på sønnen.
En av de aller beste seriøse rollene hans, der han verken er komisk eller psykopat. Sean Maguire heter Williams rollekarakter i denne filmen, der han spiller mot en ung Matt Damon (som har tittelrollen som Will Hunting). Williams fikk Oscar for sin innsats her, i kategorien beste mannlige birolle, og filmen vant også i kategorien beste originale manus, samt at den var nominert i flere kategorier (bl.a beste film og beste mannlige hovedrolle). Det er ganske lenge siden jeg så denne filmen selv om den befinner seg i dvd-hylla her, så et kort resymè har jeg lånt fra wikipedia: “Filmen forteller historien om Will Hunting, en problemrik men talentfull ung mann som arbeider som vaktmester på Massachusetts Institute of Technology, selv om han har kunnskaper innen matematikk som er langt større enn de hos studentene ved skolen. Den viser historien til en ung mann, og hans kamp mot både seg selv om personlige forhold, der han forsøker å arbeide seg gjennom problemene sine slik at han kan åpne seg til andre, og slik at han kan bruke sitt enorme intellekt til noe nyttig”.
Robin Williams som “missis Doubtfire”/Daniel Hillard er kanskje den filmen flest vil huske Williams for. Slett ikke alle finner denne filmen spesielt morsom, men jeg likte den, den er sprø. Daniel Hillard (Williams) er en eksentrisk skuespiller som har som spesialitet dubbing av stemmer for tegnefilmkarakterer, han er også en snill men sprø far, som skilles fra sin kone, og som blir knust når ex-kona får foreldreretten og han kun får møte de tre ungene sine en gang i uka. Men han vet råd. Kona skal nemlig ansette hushjelp og barnepasser, og fra det store intet dukker Fru Doubtfire opp.
2: DAGEN ER DIN (1989, ORIGINAL TITTEL: DEAD POETS SOCIETY)
“Grip dagen”! “Carpe Diem”! Dette begrepet husker nok mange som har sett denne filmen. Williams spiller den eksentriske professoren og engelsklæreren John Keating, som inspirerer studentene sine til å oppdage poesien, og å gripe dagen. Studentene hans elsker han, mens de andre lærerne er skeptiske. Noen studenter danner en gruppe de kaller “Dead poets society”. Williams ble Oscar-nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle, men vant ikke. Som en av Williams studenter ser vi en tenåringsung Ethan Hawke (som nå er 44 år). Det er lenge siden jeg har sett denne filmen også, men jeg husker godt at jeg synest det var en veldig god film. Og, den er kritikerrost av de aller fleste.
De som ikke husker Williams best for rollen som utkledd sprø gammel kjerring, husker han kanskje best i rollen som Adrian Cronauer i denne komedien, der han spiller en veldig uortodoks DJ og radioprogramleder som i 1965 blir sendt til Vietnam for å jobbe i en amerikansk millitær radiokanal. Han blir raskt superpopulær blant troppene med sin rappkjefta stil, vågale musikk og elleville påfunn bak mikrofonen, men de overordnede liker det ikke. Williams ble nominert til Oscar for rollen, men vant ikke.
Som vanlig hvis du vil se filmene her og nuh, så er det bare å lete rundt på nettet, så finner du kanskje. Noen tips kan være å sjekke ut Netflix, Viaplay, HBO, film2home, iTunes store, SFAnytimes, og hva de nå heter alle disse strømmetjenestene. Vil du ikke betale for å se filmen, tja, det finnes selvsagt som oftest et alternativ da også, for de som tar sjansen.
Enig/uenig? Hva er dine beste Robin Williams-minner? Klikk på kommentarer-linken like under dette, og skriv i vei.
De burde ha snakket om Kevin… Den psykologiske dramathrilleren WE NEED TO TALK ABOUT KEVIN fra 2011 er en forstyrrende og opprørende film, som slett ikke er lettfordøyelig. Den tar for seg forløpet for en skolemassakre, og tiden etterpå.
Jeg liker filmer som portretterer psykopater, selv om de kan være ekle, så når jeg nylig kom over et tips om denne som jeg ikke hadde sett før måtte jeg selvsagt sjekke den ut.
I Vi Må Snakke Om Kevin, som er den norske tittelen, handler det om Kevin, et uønsket problembarn helt fra fødselen av, moren Eva, og mor-sønn-forholdet dem imellom. Helt fra han ble født har Kevin vært en ufordragelig unge, ihvertfall sett gjennom Evas øyne, som er den vi ser historien gjennom. Kunne hun gjort noe annerledes, er det hennes feil at Kevin har blitt som han har blitt? Kevin er nemlig ond, motbydelig, og manipulerende. Han er egosentrisk, tenker bare på seg selv, og han har tydeligvis viet livet sitt til å straffe moren, forholdet mellom de to har nemlig alltid vært anstrengt. Filmen gir ingen klare svar på det vi ser, man sitter tilbake med flere ubesvarte spørsmål, noen av de er opplagte, som “var det morens feil”, “hvorfor gjorde han det”, “kunne det vært unngått”, “er han født ond eller er det mangelen på moderlig omsorg sin skyld”?
Tidlig forstår vi at Kevin har utført en massakre, og nå hater alle i lokalsamfunnet Eva, fordi hun er moren til en massemorder. Gjennom tilbakeblikk som veksler i tid, får vi et forstyrrende innblikk i Kevins oppvekst fra han er født, via oppførsel i “Damien”-stil i 8-9-årsalderen, og frem til han 15 år gammel utfører sine grusomheter, samt et par år etter.
Handlingen i filmen er ikke kronologisk, den beveger seg stilfullt frem og tilbake, og har også innslag av fantasi og mareritt fra Evas side. Filmen fokuserer aldri på voldshandlingene, det er ingen slike eksplisitte nærgående scener, istedet fokuserer den på Kevins stadige psykologiske krigføring mot moren, samfunnets holdninger mot henne etterpå, og hennes dystre anger. Forholdet til faren, spilt av John C. Reilly, er tilsynelatende fint, han aner ingenting og nekter å tro på Evas bekymringer for sønnen. Evas skyldfølelse er som nevnt et sentralt tema gjennom hele filmen, det er som om hun straffer seg selv ved å bli boende i samme område som før sønnen ble arrestert, nesten 16 år gammel. Vi ser henne besøke han i fengselet flere ganger, for å forstå. Men kanskje også fordi morsrollen ikke slipper taket i henne?
Tilda Swinton spiller moren Eva, noe hun på mesterlig vis gjør. Her har virkelig crewet bak castingen gjort en god jobb, for Swinton er som skapt for rollen. Ansiktsutrykkene og kroppsspråket hennes sitter perfekt i hver enkelt scene, jeg tviler faktisk på at noen andre kunne fylt denne rollen bedre. I rollen som Kevin ser vi stjerneskuddet Ezra Miller (18 år da filmen ble spilt inn), som imponerer stort i en vanskelig rolle som ung ond psykopat. Kevins ytre er lett å bli sjarmert av, der han oppfører seg som en gullunge og svigermors drøm i farens nærvær, men bak det pene og velpleide ytre befinner det seg en mørk og djevelsk sjel, alltid ute etter å ramme moren, og vi føler oss aldri trygg på hva han kan finne på. Miller spiller Kevin som ungdom, og gjør en strålende rolleinnsats, men jeg må også berømme innsatsen til barneskuespilleren som gjør rollen som Kevin i 8-10-årsalderen, for også det er strålende. Unge Jasper Newell (født 2002) har den rollen. Virkelig imponerende. Faktisk ser vi også Kevin som omtrent 3-4 år gammel, spilt av Rock Duer (som neppe kan ha vært stort eldre enn max 5), også det på oppsiktsvekkende bra måte.
Filmen er ikke sjokkerende rent billedlig sett (volden er helt bevisst utelatt da man ser historien stort sett gjennom moren, som ikke selv har sett handlingene, man ser dog noen “forstyrrende” scener og stadig tilbakevendende rødfarge), men er likevel sjokkerende på et vis, om dere skjønner. Den er heller ikke skremmende i den forstand at man “holder seg for øynene” i frykt for hva man får se, for det bygges hele tiden opp på en måte slik at man nesten skjønner hva som er i gjære – for først og fremst handler den om den nærmeste pårørende til en massedrapsmann. Likevel blir den skremmende på en annen måte. I tillegg tar den opp et aldri så lite tabu-emne: en mor som ikke elsker sin sønn fra fødselen av.
Filmen er naturligvis mørk og dyster, og det er her mitt ankepunkt kommer inn, jeg synest den blir for dyster, litt overdreven noen ganger – og litt lite forklarende (men her må vi også huske at vi ser dette fra morens ståsted). Det er heller ikke like enkelt å sympatisere med moren hele tiden heller, selv om det selvsagt er det man bør, eller bør man det? Liker man psykologiske ladede filmer er dette uansett et bra valg – og ja, jeg er litt fascinert av filmen. Filmen har og et klimaks som kanskje er uventet?
Skuespillerprestasjonene til Swinton og Miller (og Newell) er som nevnt sterke, det er verdt å se filmen. Den gir et ubehag som gjør filmen severdig og bra. Kanskje mest fordi dette faktisk godt kan skje, og kanskje også delvis har skjedd, da filmen (og romanen den bygger på) skal være inspirert av hendelsene på Columbine High School i 1999, synest jeg at jeg leste et sted. Da filmen kom i 2011 ble handlingen faktisk sammenlignet med Utøya-massakren på grunn av flere likhetstrekk mellom medias rolle, og bl.a. drapsmennenes psyke, selvopptatthet, og mangel på empati og anger.
Denne koplingen med Utøya må ikke skremme nye seere bort fra filmen, for selv om det som beskrevet finnes likhetstrekk er den på ingen måte inspirert av Utøya-handlingene, den er produsert før det skjedde. Man skal huske på at filmen var premiereklar høsten 2011, og at den faktisk ble utsatt i Norge frem til vinter/våren 2012 pga denne sammenligningen. Med tanke på de følelsene nasjonen vår gikk gjennom høsten 2011 kan det muligens meget vel ha vært en klok beslutning å utsette releasen av den i Norge. Jeg må legge til at jeg når jeg i 2015 ser filmen for første gang, ikke ser disse likhetstrekkene som påtrengende store selv om de er der når man tenker på hendelsene.
We Need To Talk About Kevin har fått god omtale og kritikk internasjonalt, og har vunnet et par priser, men ble ikke Oscar-nominert i noen kategorier. I norsk presse har filmen fått gjennomgående svært gode karakterer. Bergens Tidende gav den terningkast 6, og det ble 5 på terningen hos Aftenposten, Dagbladet, VG, FilmMagasinet, NRK Filmpolitiet, Dagsavisen, Stavanger Aftenblad og Cinema, mens nettavisens Side 3 gav den 4.
Hos meg får den også det, et solid terningkast 4. Jo mer jeg tenker på filmen tenker jeg at jeg liker dette, og at en femmer hadde vært riktig, men det får bli med fireren.
Er du interessert i en dyptgående analyse og debatt på norsk om filmen anbefales filmnettstedet MONTAGES.no, som antagelig er Norges grundigste og mest dyptgående når det gjelder analyser av film. Her er lenker til artikler om denne filmen:
Men husk på, disse artiklene leser man best etter å ha sett filmen, siden de inneholder ganske mange spoilere som forklarer handlingen inngående 😉
Bildet: Alle “Kevinene” og Eva. Fra venstre mot høyre: Kevin (3-5 år), moren Eva, Kevin (nyfødt), Kevin (15-18 år) og Kevin (8-9 år)
Filmen er tilgjengelig hos flere veldig trygge filmsider, den er blant annet mulig å leie digitalt hos filmarkivet.no (kr 39,-) og digitalt hos film2home (kr 19,- , men krever at man laster ned en videoavspiller), begge steder har selvsagt norsk tekst. Men den er også lett å finne diverse andre steder, som ikke er like sikre.
Trailer fra filmen:
Hva synest du om We Need To Talk About Kevin? Har du lyst til å snakke om Kevin? 😉
Skriv gjerne noen ord ved å først klikke på kommentarer-lenken like under dette.
Her er 10 filmtips fra Viaplay.no, som du kan se gratis på i en måned. Film- og serie-strømmetjenesten Viaplay, driftet av Viasat, tilbyr nye og gamle kunder en måneds gratis abonnement. Som filmelsker anbefaler jeg absolutt dette tilbudet, for viaplay byr på en rekke ganske nye meget gode og underholdende filmer, og serier – og selvsagt også en del litt eldre.
Viaplays største konkurrent er Netflix, men Netflix har ikke så mye nye filmer som det jeg nå fant hos Viaplay. Viaplay er også generelt sett kjent for å ha flere nye titler enn Netflix, men Netflix har derimot et større antall filmer å by på. Månedsprisen hos Viaplay er 89 kroner pr måned, men de har altså et tilbud der du får første måneden gratis. Du registrerer et betalingskort, men ingenting trekkes før en måned er gått, og sier du opp abonnementet innen den ene gratismåneden er over, betaler du ingenting.
Jeg har sjekket litt av filmtilbudet på Viaplay, og funnet flere nye spennende og underholdende filmer. Jeg har ikke sett alle selv ennå, men her skal jeg definitivt kose meg med noen av disse filmene. I dette innlegget har jeg trukket frem 10, pluss kort nevnt 10 til.
Og husk, ALLE disse filmene kan du nå se hos VIAPLAY.no, med norske tekster, helt gratis, og selvsagt 100 % trygt og lovlig. Tjenesten støttes på PC, Mac, Android, iOS, Playstation 3, Playstation 4, Xbox 360 og enkelte Smart TV-apparater.
THE WAY, WAY BACK (Komedie/drama, 2013)
Supersjarmerende bittersøt komedie.
THE WAY, WAY BACK er en morsom og gripende oppvekstskildring om 14 år gamle Duncans pinlige, morsomme og til tider smertefulle sommerferie sammen med sin mor Pam, hennes nedlatende kjæreste Trent og hans datter Steph. Den introverte Duncan sliter med å finne sin plass i den nye familiekonstellasjonen, men finner et uventet vennskap og en mentor i den vennlige Owen, lederen av vannparken Water Wizz. Gjennom sitt sprudlende vennskap med Owen, begynner Duncan å åpne seg opp og finner sakte men sikkert sin rolle, alt i løpet av en sommer han aldri vil glemme (kilde: viaplay.no)
Jeg så nettopp denne filmen, og jeg elsker den. Liam James er bare så sjarmerende og herlig i rollen som den usikre, stille og litt keitete fjortisen som sliter med familien, men virkelig får slått seg løs på Water Wizz. Sam Rockwell i rollen som den sprø, men godhjertede Owen er også herlig, mens Steve Carell i rollen som Trent er filmens drittsekk. Filmen er kallt “Den ultimate sommerkomedien”, men passer også utmerket å hygge seg med en kald vinterdag godt planta i sofaen foran skjermen. Jeg innrømmer det, jeg storkoste meg med denne filmen, jeg både lo godt flere ganger, kjente klumpen i halsen og kjente den velkjente “tears of joy”-følelsen et par ganger. En såkalt “coming-of-age-film”, siden vi jo selvsagt ikke har noen norske ord som kan brukes……. På prisutdelingen Young Hollywood Awards i 2013 vant James prisen for “Breakthrough Performance – Male”. NRK Filmpolitiet P3 gav filmen terningkast 4. FilmMagasinet gav terningkast 5. THE WAY WAY BACK vil nok finne veien inn i DVD-/B-ray-samlingen min etterhvert.
Hos meg blir det et soleklart terningkast 5. En varm anbefaling.
En lengre artikkel om The Way, Way Back (på engelsk) finner du her.
THE WOLF OF WALL STREET (Komedie, 2013)
Leonardo DiCaprio briljerer i denne 3 timer lange (!) komedien. Filmen er basert på den sanne historien om den spektakulære oppturen og dramatiske nedturen til den beryktede amerikanske aksjemegleren Jordan Belfort.
Nok en blockbuster fra 2013. Svindleren Irving Rosenfeld og hans vakre partner tvinges til å samarbeide med en vill FBI-agent som presser dem inn i en farlig verden full av politikere og mafia. På rollelista finner vi solide navn som Christian Bale, Amy Adams, Bradley Cooper, Jennifer Lawrence, Jeremy Renne. Se den hos Viaplay: http://viaplay.no/filmer/american-hustle-2013
THE AMAZING SPIDERMAN 2 (Action, 2014)
Andrew Garfield er tilbake i rollen som Peter Parker/Spiderman. Igjen svinger han seg rundt mellom skyskraperne i New York, mens han redder byens innbyggere fra skumle skurker. I tillegg til en god Garfield ser vi bl.a Sally Field og Jamie Foxx.
Reinspikka action med tonnevis av eksplosjoner, bomber, smell og skyteorgier. Det hvite hus er under angrep. Kun en mann (Channing Tatum) kan redde presidenten (Jamie Foxx). Selvsagt ikke troverdig for fem flate øre, but who the hell cares? Dette er likevel helt grei action som du ikke trenger fordype tankene i, det er ren underholdningsvoldsorgie. Jeg har sett filmen, og ser den sikkert igjen før eller senere 😉 Se den hos Viaplay: http://viaplay.no/filmer/white-house-down-2013
HER (Drama/romantisk/Sci-fi, 2013)
Kritikerroste HER er her (haha, morsomt ordspill?). En ensom forfatter stifter et usannsynlig vennskap med sitt nyinnkjøpte operativsystem, som er utviklet for å oppfylle alle hans behov. Filmen fikk fem Oscar-nominasjoner, deriblant i kategorien beste film, og det ble pris i kategorien beste originalmanus. Joaquin Phoenix spiller hovedrollen. Jeg har ikke sett denne filmen ennå, men jeg skal helt klart sjekke “her” 😉
Bruce Willis er John McClane. I den femte Die Hard-filmen er McClane i Moskva og banker russiske gangstere. Jeg så filmen på kino, ettersom Die Hard er favorittactionfilmene mine. Selv om denne på langt nær er så bra som de tre første Die Hard-filmene får man servert nok halsbrekkende action i alle fall 😉
“Livet med Pi”, regissert av Ang Lee, er en film jeg absolutt anbefaler. En veldig spesiell film, som er utrolig godt laget. Alle dyrene i filmen er faktisk dataanimerte, men det skulle man ikke tro.
En mann ved navn Pi forteller en historie som hendte ham da han var 16 år. Da familien hans bestemmer seg for å flytte dyrehagen sin fra India til Canada, ender Pi opp som eneste overlevende menneske etter at lasteskipet deres forliser. I livbåten havner han sammen med en vill tiger, med det eiendommelige navnet Richard Parker, en sjimpanse og et par andre dyr. Reisen blir utrolig, for utrolig? Life Of Pi får et knallsterkt terningkast 5 fra meg, og er ikke langt unna sekseren, for dette er en eventyrlig reise.
Oscar-nominert i klassen beste film. Den sanne historien om kaptein Richard Phillips og somaliske piraters kapring av et amerikansk lasteskip i 2009 – det første amerikanske skipet til å bli kapret på 200 år. Tom Hanks gjør en veldig solid innsats som kaptein Phillips. Se den hos Viaplay: http://viaplay.no/filmer/captain-phillips-2013
THE SHAWSHANK REDEMPTION (NORSK TITTEL: FRIHETENS REGN, Drama/spenning, 1994)
Dette er selvsagt ingen nyhet – men en av tidenes aller beste filmer! Frihetens Regn, som den heter på norsk, er et gripende spenningsdrama hvor Tim Robbins og Morgan Freeman kanskje gjør sine livs beste roller, i denne klassiske perlen av en film.
På IMDB.com har over 1,2 millioner brukere ratet filmen på en skala fra 1 til 10, og The Shawshank Redemptions posisjon som en av historiens mest populære filmer gjenspeiles i at den har et snitt der på 9,3, av 10. Den fikk 7 Oscar-nominasjoner, blant annet for beste film og beste skuespiller (Freeman), men ble skammelig nok ikke tildelt noen av prisene.
Livet til Andy Dufresne, en ung og vellykket bankmann, forandres dramatisk da han dømmes til fengsel på livstid for å ha drept sin kone og hennes elsker. Handlingen er lagt til 1940-tallet, og filmen viser hvordan Andy, med hjelp fra sin venn Red, fengselets forretningsmann, viser seg å være en særdeles uvanlig fange.
10 andre filmtips fra viaplay som viser bredden og som kan være av interesse er for eksempel den norske nazizombie-komedien DØD SNØ, Kevin Costner som døende Secret Service-agent i thrilleren 3 DAYS TO KILL (2014), den norske familiefilmen KNERTEN (2009), Daniel Day-Lewis som USAs president Abraham LINCOLN (2012), fotball-filmene GOAL (2005) og GOAL II (2007) som jeg tidligere en gang skrev litt om, den kritikerroste indiske romantiske dramafilmen THE LUNCHBOX (2013) som har vært en stor suksess verden over på en rekke filmfestivaler blant annet, Disney-animasjonen BILER (2006), BRICK MANSIONS (2014) som er en av avdøde Paul Walker (1973-2013) sine aller siste filmer (denne ble sluppet etter hans død), eller rett og slett en av Oscar-historiens mestvinnende filmer; TITANIC (1997).
Disse filmene og mange andre finner du på www.viaplay.no
En av de aller mest fartsfylte actionfilmene fra 90-tallet er SPEED fra 1994, der Sandra Bullock og Keanu Reeves havner ombord på en løpsk buss. Reeves er politimannen som må berge passasjerene på en buss hvor det er plassert en bombe, problemet er bare at hvis bussen kjører under 80 km/t detoneres bomben! Dermed er det bare å feste setebeltene, her blir det full fart!
I rollen som gal bombemann finner vi en glimrende Dennis Hopper. På rollelista finner vi også bl.a. Jeff Daniels, og nevnte Reeves og Bullock gjør meget gode prestasjoner her. Dette er en av mine absolutte actionfavoritter. Adrenalinkick, og mange kvikke kommentarer.
Velger du å se SPEED på TV i kveld er TV 3 kanalen som sender den. Avgang 21:00.
RAY
Er du ute etter noe kanskje litt mere avslappende enn en buss ute av kontroll, og er i det musiklaske hjørnet, kan filmen RAY, om soulmusikeren Ray Charles sitt liv være verdt å ta en titt på. Filmen skildrer oppveksten hans fra fattige kår i Florida og frem til han gjør suksess innen musikken, men viser også de mørke sidene av livet hans, som hvordan han som guttunge mistet synet og ble blind, og rusavhengigheten.
Jamie Foxx spiller hovedrollen, en innsats han fikk Oscar for i kategorien beste mannlige hovedrolle. Filmen er fra USA, 2004, og er en biografisk dramafilm.
Kanalen er NRK 2, start klokka 22:30. Og halleluja: Ingen reklameavbrudd 😉
Har du tilgang til VIASAT FILM kan du i kveld se de to amerikanske storfilmene AMERICAN HUSTLE med bl.a. Bradley Cooper og Christian Bale klokka 21:10, og THE WOLF OF WALL STREET med Leonardi Di Caprio klokka 23:30. Begge filmene er fra 2013. En annen film verdt å vurdere for de action/thrillerinteresserte kan være PHONE BOOTH på TV2 ZEBRA KL. 21:00. En telefon ringer, du svarer, i andre enden får du beskjeden; “Legger du på er du død”. Med Colin Farrell og Kiefer Sutherland.
Fasandreperne er den andre filmen i filmatiseringen av Jussi Adler-Olsens kriminalromaner, og det er duket for et nytt møte med den noe umake duoen i Avdeling Q i København-politiet, avdelingen bestående av Carl Mørck (Nicolaj Lie Kaas) og assistenten Assad (Fares Fares), som tar seg av gamle kriminalsaker, både oppklarte, uoppklarte og henlagte.
Jussi Adler-Olsen er kanskje Danmarks mest populære krimbokforfatter. Det har blitt solgt godt over 11 millioner av bøkene hans verden over, og også her til lands gjør han det godt. Han har til nå skrevet fem bøker om Avdeling Q, som er Danmarks mest leste krimserie. De to første bøkene, “Kvinnen i buret” og “Fasandreperne”, er allerede filmatisert og gikk på kino i 2014, og to nye kommer på film.
I Fasandreperne (Fasandræberne) er det en 20 år gammel dobbeldrapssak av to tenåringssøsken som kommer opp igjen i lyset, billedlig talt vel og merke, for stemningen i filmen er bekmørk og dyster. Det er mange voldelige scener i filmen, og et plott som nok mangler litt på troverdigheten. Selv om ikke alt trenger å være “ekte” i en krimfilm, er det likevel enkelte scener som ikke blir troverdig i det hele tatt. At en drapsmistenkt skal klare å rømme fra fengselscella en time før fengslingsmøte (eller noe slikt) når vedkommende skal hentes på cella, blir for meg ihvertfall for usannsynlig.
Om selve handlingen skrev VG i sin anmeldelse av filmen i fjor høst dette:
Denne gang pløyer Mørck/Assad ned i en gammel sak som viser seg å involvere noen av samfunnets solide støttespillere. Tre av elevene ved en kostskole, og en av de lokale gutta, møtes jevnlig for felles hygge; som altså innebærer å påføre andre ulidelige smerter. Som voksne er to av dem blitt samfunnstopper, en av dem holder hus i rusmiljøet. Problemet er at sistnevnte, godt spilt av talentfulle Danica Curcic, er den som kan avsløre fortidens farlige spor. For både politi og skurker haster det å finne henne først. (kilde: VG.no: http://www.vg.no/rampelys/film/filmanmeldelser/filmanmeldelse-ekstremvold/a/23344188/).
Se trailer fra Fasandreperne i YouTube-videoen under. Innlegget fortsetter under videoen:
“Fasandreperne” klarer ikke å matche den første filmen med Mørck/Assad, “Kvinnen i buret”, men den kølsvarte dystre stemningen er beholdt (positivt). Duoen har også fått tilført en kvinnelig sekretær denne gang, noe som er et lite lysglimt. Den til tider bestialske voldsutøvelsen er ikke sterkt nok forankret troverdighetsmessig, og den deprimerende humørløse stemningen trekker ned helhetsinntrykket. Lie Kaas og Fares gjør derimot en solid innsats både med tanke på å være troverdige i rollen og på det menneskelige plan. De er interessante karakterer. Mørck (Lie Kaas) lever opp til navnet, han er virkelig dark, en ensom ulv, mens Assad er den sympatiske av de to. Jeg liker de, “araberen og drankeren”, som de kalles av onde tunger innad i politiet.
Avslutningen på filmen falt nok ikke helt i smak for min del, men i thrillere og spenningsfilmer er det ikke alltid man får det som man ønsker. Spenningen holder seg på et akseptabelt nivå, filmen er grei underholdning en kveld man vil se en actionkrim, men som sagt er dette et hakk eller to ned sammenlignet med “Kvinnen i buret”, som var en veldig god kriminalfilm. Filmen varer tett innpå 2 timer, her kunne litt strammere regi hjulpet på, den perfekte lengden på denne filmen ville ligget på max 100 minutter.
Til tross for en del rusk i maskineriet er dette en filmserie jeg har sansen for. Så du den første filmen (noe du bør gjøre om du ikke har sett den, for den var god dansk krim), da bør du også se denne. Jeg ser fortsatt frem mot de kommende filmene i denne filmserien.
Fasandreperne får likevel ikke mer enn midt-på-treet-pluss-rating hos meg. Terningkast 3.
Har du en kommentar eller synspunkter? Klikk på kommentarer-linken under dette innlegget, og skriv i vei! 🙂
Melodramatisk lavbudsjettskliss. Å reise tilbake i tid, til paralelle universer, har alltid vært et av menneskets uoppnåelige drømmer. Bortsett fra på film så klart, hvor vi har vært med på diverse reiser i tid med mer eller mindre fantastiske tidskapsler og maskiner.
Film: I`LL FOLLOW YOU DOWN. År: 2014. Land: Canada. Engelsk tale. Spilletid: 93 minutter.
De fleste husker vel de smått legendariske “Tilbake til fremtiden“-filmene der Michael J. Fox gjorde tidsreiser i en av filmhistoriens snåleste farkoster, en flyvende bil som var en tidsmaskin, eller hva med “Brødrene Dal” sine ville reiser i tid? Men det er ikke disse filmene det skal handle om. Jeg har nettopp sett en film med liknende tema, I`LL FOLLOW YOU DOWN, en reise tilbake i tid, for å endre en hendelse som fikk store ringvirkninger, slik at alt skal bli bra igjen.
Historien handler ihvertfall om en familiefar på vei til en forskerkonferanse som forsvinner sporløst. Tilbake sitter moren og deres lille sønn (Erol), spilt av henholdsvis “X-files”-stjernen Gillian Anderson og den tidligere barnestjerna Joel Haley Osment (som nå er midt i 20-årene, han spiller Erol i voksen alder). Historien hopper så 12 år frem i tid etter forsvinningen. Erol har blitt voksen og er i et forhold, han er et matematisk geni, mora sliter fortsatt etter ektemannens forsvinning, og en dag tar hun en overdose og dør. Heller ikke Erols forhold går det bra med, men han og bestefaren, som naturligvis også er forsker og geni, har funnet ut at det kan være mulig å finne faren. De har nemlig gjort et sjokkerende funn som viser at Erols far har reist tilbake i tiden, til 1946, for å møte Albert Einstein (!) for å utvikle noen oppfinnelser, blablabla, men har endt opp med å bli skutt på åpen gate helt tilfeldig. Disse planene viste ingen noe om selvsagt, og Erols mor vet heller ikke noe om sønnens og faren hennes sine planer om å dra tilbake og finne Erols far.
Nå har det alltid vært min grunntanke om slike filmer at de bør være morsomme og ha en humoristisk undertone, eller være eksepsjonelt godt laget hvis de plasserer seg i en annen sjanger enn den komiske, hvis ikke blir de for meg for svevende, J-filmpreget (altså ikke fra øverste hylle filmatisk) og teite, ettersom tidsreiser er så fjernt at det tilhører en annen galakse nærmest, for å si det litt klisjefylt. Men når man lager en tidsreisefilm som tar mål av seg å være seriøs, da er veien tilbake og fram igjen slett ikke like lang, men derimot full av fallgruver og humper filmen må styre unna.
Filmen “I`ll Follow You Down” fra 2013 er en spenningsthriller, det er filmen som går i mange fallgruver, regissøren er for ambisiøs, og det faller igjennom på grunn av sin kraftige mangel på – ja hva skal jeg si, ikke troverdighet, for tidsreiser kan selvsagt aldri bli troverdige (jepp, der har du meg, tror ikke på teknologiens mirakler ;p), men kanskje sin totale mangel på vittighet, og “logikk” (om man skal kunne kalle det logisk) og som har en rollebesetning der regissøren tydeligvis prøver å skape en virkelighet vi skal tro på gjenom å forsøke å kreere karakterskuespilleri. Men der min godeste Richie Mehta, som er filmens kanadiske regissør, der feiler du. Ikke bare er selve historien i seg selv tynn, her pøses det på med meningsløse formler, ord og tabeller, som selvsagt skal forsøke å forvirre publikum til å ikke kunne si at dette er tøys fra ende til annen, og ikke minst serveres vi en tidsmaskinklokke som er til å le av.
Filmen er full av selvmotsigelser, og “logiske” brister, for eksempel ble man i “Tilbake til fremtiden”-filmene forklart at en hendelse ville påvirke en annen osv hvis de ble utført osv, mens her er det tydeligvis mange løse tråder og mye uoversiktig tullball. Her er dog ingen slemme skurker som prøver å utnytte teknologiens mirakel, her er ingen bad gays som ligger og lurer, tidsreisen som gjøres utføres utelukkende av emosjonelle grunner; i et forsøk på å redde familien fra sin triste skjebne. Skuespillerprestasjonene i filmen er heller ikke nevneverdig gode.
Denne filmen som ble gitt ut i 2014 en gang har så vidt jeg vet ikke vært satt opp på kino her i Norge, jeg vet faktisk ikke engang om den er gitt ut på det norske dvd- og blu-ray-markedet. Et raskt søk på google gir ingen norske treff om denne filmen, men kanskje har jeg ikke lett grundig nok. Grunnen til at jeg i det hele tatt vet om den er at jeg på filmfestivalen i Tromsø i januar 2014 var med på en visning av en helt annen film fra denne regissøren på filmfestivalen (“Siddharth“, om en indisk gutt som forsvant, forøvrig en god film), der regissør Richie Mehta var tilstede, og hvor han fortalte litt om sin kommende film, som involverte Gillian Anderson og Joel Haley Osment.
Jeg fant filmen på et nettsted, men om den finnes tilgjengelig andre steder på nett vet jeg ikke. Uansett, denne kan du trygt styre unna. Se heller den klassiske tidsreise-trilogien “Tilbake Til Fremtiden” (“Back To The Future“). I`ll Follow You Down er nemlig nokså bortkasta tid. Farlig nær 1. Terningkastet blir 2.
Under traileren får du en spoiler på hva som skjer.
SPOILER – IKKE LES NESTE AVSNITT OM DU SKAL SE FILMEN –
Her følger en avsløring som forteller om hvordan filmen ender, for det har mye å si for hvordan denne filmen vil oppfattes etter å ha sett den. Det som imidlertid gjør at dette ikke blir bare tull og terningkast 1, er at historiens slutt på flere måter gjør at man får betalt for å ha sett på dette halvannen times lange tøyset. Erol har altså reist tilbake til 1946 for å prøve å berge faren, og dermed opprette tilstanden slik de var da han forsvant for 12 år siden, og slette de 12 årene som har gått, for å overbevise faren om å komme hjem, slik at mora også kan berges. Han tar drastiske virkemidler i bruk, men filmen får sin lykkelige slutt når faren kommer hjem, i år 2001 da han dro på konferansen – og alle lever lykkelig videre, antagelig.
Russisk sosialrealisme. LEVIATAN, den Oscar-nominerte storfilmen fra Russland, tar oss med til en trist og grå liten russisk kystby, der korrupsjon, maktmisbruk, håpløshet og urettferdighet er sentrale temaer.
FILM: Leviatan (Original tittel: Leviathan). LAND/ÅR: Russland, 2014. REGI: Andrej Zvjagintsev. SPILLETID: 2 T, 21 MIN.
Leviatan har fått stort sett gjennomgående knallkritikker, og er kalt et russisk mesterverk, de fleste norske anmeldere har trillet terningen til 5 og 6, og filmen er altså nominert til Oscar i kategorien beste utenlandske film. Nettstedet Natt&Dag gav den derimot kun 3, og har en anmeldelse jeg liker litt, selv om jeg gir et annet terningkast. Også VG, som gir 5, har en anmeldelse med noen bra poeng.
Men er Leviatan så fantastisk? Nei, jeg synest ikke det. Ikke et mesterverk, men okey. Virkeligheten skildres fint her, den er realistisk hevder de aller fleste som har sett filmen. Vi får se korrupte brautende politikere, korrupte samfunnstopper ellers, selv i kirka, lite samarbeidsvillige og strømlinjeformede autoriteter (politi, rettsvesen m.fl.), og med fine bilder av det kalde/nakne russiske landskapet, bestående av hav, knauser, fjell, lite vekst og øde strekninger, grå fasader og et traust samfunn, og selvfølgelig vodka. Mye vodka. Men jeg synest dette er ting vi kjenner litt til fra før, det er en virkelighet vi vet eksisterer og den forteller egentlig ikke så veldig mye nytt.
Handlingen sentreres rundt Kolya, en mann som lever et enkelt fredelig liv, han eier en villa (gammel rønne er vel mer riktig å si) plassert på byens beste tomt, med en flott utsikt mot havet og resten av bebyggelsen. Der bor han sammen med den unge konen sin, og en tenåringssønn fra et tidligere forhold. Byens svin av en borgermester er ute etter tomta, og har gått til rettslige skritt for å frariste Kolya huset og tomten til spottpris. Tomten har gått i generasjoner i arv i familien hans, så han gir seg ikke uten kamp. Han har nemlig fått tak i en advokat fra Moskva, en gammel venn av seg, som skal grave opp grums om borgermesteren. Problemer dukker selvfølgelig opp, både i kampen mot den kvalmende maktsjuke borgermesteren, og på det private plan. For borgermesteren har makt, og vet å (mis)bruke den.
Filmen viser som sagt et bra portrett på den russiske hverdagen, og kan selvsagt tolkes som en kritikk mot det autoritære styresettet, der det er vanskelig å bli hørt. Blant annet er scenen der bilder av russiske statsoverhoder skal brukes som blink et morsomt poeng. Jeg finner altså likevel ikke dette som noe mesterverk, men dårlig er det heller ikke. Jeg har en mistanke om at Leviatan kommer til å bli vinneren av Oscar-statuetten, selv om jeg kun har sett to av de fem nominerte foreløpig (Wild Tales, som er den andre jeg har sett, er en glimrende film, en beksvart komedie fra Argentina, men jeg tror ikke den type film kommer til å vinne prisen).
Skuespillerprestasjonene i Leviatan er bra over hele linja, det er intet overspill eller rollekarakterer som ikke er troverdige, men rollekarakterene i seg selv blir tidvis litt grå eller litt usjarmerende/usympatiske, bortsett fra venninnen til Kolyas kone, som er den varmeste karakteren i filmen. Kolyas sønn Roma, er også en det er lettere å sympatisere med/forstå, selv om han ikke alltid fremstår sympatisk, han er da også en unggutt i tidlig tenåringsalder. Filmens regissør har latt seg inspirere av en fortelling fra bibelen, fra Jobs bok, om en ærlig mann som settes på en rekke pinefulle prøver av sin Gud. Tittelen “Leviathan” er også fra Jobs bok, om sjøuhyret Leviatans kamp mot Gud. Det er en stillferdig fortalt film, musikkbruken er nedtonet og bidrar til å gi filmen et dystert preg. Man kan ihvertfall forstå hvorfor mange russere søker etter et bedre liv utenfor hjemlandet.
Leviatan blir til tider litt kjedelig etter min smak. I tillegg er den for lang. 2 timer og et kvarter “effektiv spilletid” er for lenge (med rulleteksten varer den 2 timer og 21 minutter). Slutten på filmen likte jeg heller ikke. Jeg liker egentlig heller ikke så godt russiske filmer generelt sett, imidlertid er jeg sikker på at mange vil synest Leviatan er en sterk filmopplevelse, og den er blant de bedre russiske filmene jeg har sett, kanskje den beste. I sum blir dette et sted på vippen mellom 3 og 4 på terningen hos meg. Det ender med terningkast 4, litt under tvil.
Filmen går for tiden på norske kinoer landet rundt.
