Seriegjensyn: Fargo – sesong 1 (2014)

Den første sesongen av «Fargo» fra 2014 hadde alt.

«Fargo», sesong 1, 2014, USA, krimdrama/krimthriller,
sett hos Viaplay

Spenning. Check. Krimplott. Check. Bad guy. Check. Mørk og beksvart humor. Check. Minneverdige rollekarakterer. Check. Og så mye mer, som vittige bemerkninger, komiske, absurde og makabre situasjoner, sidehistorier, rollekarakterer og hendelser som nensomt veves sammen til å krysse hverandre.

De fleste med interesse innen krim- thriller-, og spenningsserier har vel kjennskap til «Fargo», så jeg skal ikke bruke særlig tid på å forklare hva serien dreier seg om, annet enn i korte trekk.

«Fargo» er et mørkt kriminaldrama og beksvart krimkomedie hvor handlingen utspilles i vinterlige, norskamerikanske miljøer i Minnesota i 2006. I hovedrollene spiller Martin Freeman en høyst minneverdig rolle som den stakkarslige og mislykkede forsikringsagenten Lester Nygaard, Billy Bob Thornton har den legendariske rollen som den kyniske leiemorderen Lorne Malvo, Allison Tolman er den kloke og seige politietterforskeren Molly Solverson og Colin Hanks spiller den forsiktige politimannen Gus Grimly.

Sesong 1 som er en serieversjon i 10 deler som løst bygger på universet og karakterene fra filmen «Fargo» fra 1996 av Coen-brødrene sentrerer rundt den puslete, men etterhvert skal vi erfare ålesleipe, forsikringsselgeren Lester Nygaard, hvis liv tar en alvorlig U-sving etter et tilfeldig møte på legevakta. Hvordan Lester graver seg dypere og dypere inn i et nett av løgner som han til stadighet må åle seg ut av, er både spennende og underholdende. «Fargo», både filmen og sesong 1, er litt sånn at alt som kan gå galt, går galt, og at mange har sider ved seg man ikke ved første øyekast hadde trodd.

Fra VG sakset jeg dette, som godt oppsummerer mye av det jeg finner fascinerende ved sesong 1;

Det er blitt tv-serie av Coenbrødrenes 20 år gamle morbide storverk «Fargo». Historien er litt den samme, men ikke helt. Karakterene er litt de samme, men ikke helt. Et lite, lett tilbakeliggende samfunn av trege norskamerikanere, eksploderer plutselig i vold.

Det eneste som er helt det samme som i filmen, er måten hovedpersonene snakker på:

De sier «Ja» (eller kanskje heller «Ya») i stedet for «Yes», og de sier «Uff da» (eller kanskje heller «uff-dah», «oofda» eller «oofta») i stedet for «ouch», når noe går galt.

Og det gjør det. Absolutt. Hele. Tiden. (VG)

Hver og en av de ti episodene har et gjennomsnitt på mellom 8,5 og 9,4 av 10 stjerner på IMDB, basert på seervurderinger. Sesongen fikk terningkast 6 av Dagbladet og Filmfront, og toppscore også hos høyt anerkjente rogerebert.com. At serien er en av de mest populære seriene både generelt og innen krim er det ingen tvil om, men som med mye annet man ser har man en tendens til å glemme en del av detaljer, handling og slikt.

Selv om «Fargo» sesong 1 definitivt er en av mine favorittserier var gjensynet mitt med sesongen overraskende, på en svært positiv måte såklart.

Jeg så sesongen da den var ny, og jeg tok nå nettopp et gjensyn med seriens første sesong. Jeg ble faktisk overrasket over hvor mye av handlingen jeg ikke husket lengre, og hvor mye fabelaktig grim underholdning som ruller ut av de ti episodene. Det er faktisk veldig tilfredsstillende, selv når det er noe man har sett tidligere, at det stadig er nye twister og plottvridninger man ikke helt husker, eller som ny seer ikke hadde forutsett. Har du ikke sett «Fargo», som nå er ute med 4 sesonger (med en ny cast og historie i hver sesong – * Ses.1 og 2 overlapper hverandre dog litt) bør du absolutt få sett serien, og har du sett den tåler den helt klart et gjensyn.

At hver episode starter med de velkjente tekstbolkene om at serien er basert på virkelige hendelser, er faktisk både fascinerende og smått utrolig.

Noe jeg personlig ikke husket lengre var for eksempel at Bob Odenkirk («Better Call Saul», «Breaking Bad») er med som politisjef, og hvordan det tilslutt i sesongfinalen går med skurken hadde jeg nok heller ingen klare minner av. Som ekstra krydder i tillegg til de kruttsterke hovedrollene og største birollene er det mange andre gode og morsomme mindre biroller, blant andre Adam Goldberg, Oliver Platt, Gary Valentine (best kjent fra «Kongen av Queens») og ikke minst Jordan Peele, regissøren bak filmene «Get Out» og «Us».

Å se sesong 1 på nytt igjen nå var derfor veldig morsomt.

Sesong 1-3 av «Fargo» kan her til lands sees hos bl.a. Viaplay, mens HBO Nordic byr på sesong 4. Sesong 1-3 er også å få kjøpt på fysisk format på dvd.

Alle sesongene anbefales selvsagt av Filmhjerte 🙂

 

 

RÅDEBANK, SESONG 2 – SJOKKARTET OG VIKTIG

Sesong 2 av NRKs dramaserie «RÅDEBANK» ble noe helt annet enn jeg hadde forestilt meg.

Langt viktigere, langt mer hjerteskjærende, og langt mer dramatisk!

Denne omtalen er skrevet med mål om å ikke inneholde spoilere, dersom du som leser den ikke har sett sesong 2 ennå (en spoiler er lagt inn, men er godt advart om og i liten svakt leselig tekst).

Etter å ha sett sesong 1 av den nye ungdomsdramaserien «Rådebank» i fjor vinter var jeg solgt. Serien som tar for seg rånermiljøet i Bø i Telemark på en både humoristisk, virkelighetsnær og dramatisk måte hadde nylig slipp av sesong 2, som jeg hadde gledet meg stort til. Jeg hadde styrt unna å lese om sesongen før jeg har sett den, men jeg hadde lest noen overskrifter om at sesongen tar en mørk vending.

Likevel var det som traff oss i slutten av sesong 4 helt uventet. Det var et sjokk jeg sjelden før har blitt påført av en dramaserie.

For når en av seriens hovedpersoner i et lystig lag får en mildt sagt dyster telefonsamtale som snur opp ned på rånergjengens tilværelse, gikk det kaldt nedover ryggen på meg, og jeg ble sittende måpende.

Jeg må applaudere serieskaperne, som her virkelig evner å trekke frem noe av det mest uventede man har sett i et norsk drama (selv om det jo like før gis et ganske tydelig hint…men som man kanskje ikke tenker over før etterpå). Men mest skryt skal de selvsagt ha for å rette fokuset på et tema som både er underfortalt innen norsk film og seriefauna, og enormt viktig; psykisk helse blant unge menn, unge menns problemer de ofte brenner inne med alene, og den redselen mange kjenner på for å ta valget å snakke med noen om problemene sine.

Sentrale i sesong 2. Blir det god stemning mellom Hege (Maja E. Christiansen) og GT (Odin Waage), eller går de solo?

 

«Rådebank» er kanskje en serie der målgruppen er ungdom og unge voksne, eller bilfrelste rånere, men dette temaet bør ha en vidstrakt apell. Det gjelder ikke bare unge.

Dessuten gir sesong 2 ulike nyanser av sorgbearbeidelse, om ansvar, om ukloke valg og følger av det, om vennskap, familiære bånd, samt at også sesong 2 gir et sikkert velfortjent stikk til såvel politi og politikere, som i sin iver etter å jage bort bilkjørende ungdom og unge ikke alltid fremstår fra sin beste side… I likhet med det «SKAM» så glimrende gjorde, river også «Rådebank» på effektivt vis ned tabuer, forutinntatte holdninger og kverner i stykker stigmatisering av grupper.

Odin Waage, som allerede i ganske ung alder (han er jo fortsatt en ung kar) leverte strålende prestasjoner i først og fremst «Sammen» (film fra 2009) og serien «Øyevitne» (2014) gir oss det såreste, mest sorgtyngede, nære og beste mannsportrettet (eller ung mann) vi får se i år på norsk. Ex-barnestjernen, som han må sies å ha vært, har iallefall med sin innsats her definitivt tredd inn i de voksnes verden, for Waage er knallsterk i rollen.

Jeg innrømmer at jeg ble fuktig i øynene både i sekundene etter den dramatiske vendingen serien tok på slutten av episode 4, og av samtalene mellom Glenn-Tore, populært kalt GT (Waage), og Nilsen (Kasper Antonsen) fra vennegjengen. Også “Atle Antonsen Junior” imponerer meg i den nye sesongen, og viser et bredere spekter enn i sesong 1.

I sesong 1 var det forøvrig GTs kjærlighetssorg vi fikk stifte bekjentskap med. I sesong 2 må han deale med nok en sorgtung hendelse.

I den første sesongen lærte vi også å bli veldig glad i GTs bestevenn, Sivert (Sjur Vatne Brean), men som vi får se i den nye sesongen har også Sivert dype sår i sjelen. Brean gjør nok en gang en fantastisk jobb foran kamera.

En liten SPOILER: Hjertet gråter og blør for Siverts skjebne…

 

Skuespillerne fortjener forøvrig sin dose med skryt, med Waage, Brean og Antonsen i front som de aller beste i et meget sterkt lag av unge skuespillere.

Sesong 2 starter nok både helt straight og pyntelig, før alvoret og tungsinnet tar over. Likevel er det også i de mørkeste stundene øyeblikk av lunhet, mellommenneskelig varme og lys i tunellen.

Om jeg skal holde noe imot sesong 2 av «Rådebank» må det være at det kan føles vanskelig å forstå hvorfor noen ganger. Men akkurat den følelsen sitter vel også flere av rollekarakterene med underveis. Ellers er det også enkelte momenter her og der som kan gi noe småtrekk. Jeg liker forøvrig selvsagt Sven Nordin, selv om jeg slett ikke blir blåst av banen av rollefiguren hans som faren til GT, eller er det selveste Kjell Bjarne fra “Elling” som har tatt turen innom? Neida, Nordin gjør seg ikke bort, men en mild Elling-assosiasjon poppet iallefall opp for meg.

Kanskje tar jeg feil, men jeg aner også å sense at sesongen som er innspilt sommeren/ og høsten (?) 2020 har noen små merkbare trekk over seg som kan relateres til restriksjoner grunnet et visst virus?

Akkurat det blir uansett flisespikkeri.

Filmhjerte anbefaler nemlig «Rådebank» varmt.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Et glødende hett terningkast 5 til «Rådebank»

TIFF2021: LIFE WITHOUT SARA AMAT – SPANSK UNG SOMMERFORELSKELSE

Spansk ung sommerforelskelse i “Life Without Sara Amat”

Årets utgave av Tromsø International Film festival (TIFF) er igang og er i år desverre heldigital på grunn av  covid-19-restriksjonene. Filmhjerte hadde sett frem til et høydepunkt i januarmørket, men den gang ei. Imidlertid har altså TIFF valgt å gjøre årets festival heldigital, altså vise et redusert antall av filmene på nett (i tillegg til utekino på torget).

Filmhjerte har også dette året fått akkreditering til TIFF, så undertegnede har iallefall tenkt å se en håndfull visninger eller deromkring i løpet av uka. Mandag så jeg den splitter nye norske dramakomedien NINJABABY, som får ordinær kinopremiere senere i vinter, antagelig i februar. Det blir mer om den filmen senere, men den kan anbefales.

Tirsdagens utvalgte film ble en spansk “coming of age”-film, en sjarmerende oppveksthistorie.

LIFE WITHOUT SARA AMAT
(
La vida sense la Sara Amat)
Spania, 2019 (premiere feb. 2020), drama, 1t 14m, catalansk tale
Regi: Laura Jou.
I hovedrollene: Biel Rossell Pelfort, Maria Morera Colomer

Sommersola skinner over den spanske landsbyen, men mørket senker seg raskt når 14 år gamle Sara forsvinner sporløst. Særlig ett år yngre Pep som er på sommerferie hos bestemoren sin tar forsvinningen tungt, men når han kommer hjem til rommet sitt igjen venter en stor overraskelse.

Life Without Sara Amat er et romantisk sommereventyr og “coming-of-age”-historie om den første store forelskelsen og hvor vanskelig ung kjærlighet ofte kan være.

Hvor vi befinner oss tidsmessig er jeg ikke helt sikker på, og det nevnes heller aldri egentlig, men jeg kan tippe at historien er satt til en gang på 80-tallet. Bygutten pep er helt uforberedt på hva landsbyjenta Sara kan gjøre med en kropp som bobler av gryende pubertet. Mens resten av landsbyen fortviler og undres over Saras forsvinnning, vokser Peps hemmelighet i omfang for hver dag. Han erfarer raskt at kjærlighet får en til å gjøre hva som helst, som blant annet å snike seg inn i andres hjem og lyve til politiet…

De to unge hovedrolleinnehaverne er både sjarmerende og karismatiske, og utfyller hverandre godt. Særlig unge Biel Rossell Pelfort i rollen som Pep overbeviser, og også Maria Colomer (Sara) er veldig god. Der Pep er tilbakeholden, høflig og forsiktig, er Sara Amat den frigjorte og dristige. Regissør Laura Jou har jobbet som instruktør av barneskuespillere, og har truffet blink med den unge duoen i filmen.

Historien brer ellers ut en døsig melankolsk sommerstemning og gyllent lys, samt at filmen er en fortelling også om ungdommelig lengsel etter å komme seg bort og vekk fra det vante og hverdagslige. Både sterke og nære familieforhold samt mindre varme bånd mellom familiemedlemmer skildres også varsomt og fint. Den første store kjærligheten fanges godt inn, og sammen med bruk av både humor og gjenkjennelsesfaktoren blir Life Without Sara Amat en liten perle. Det er ikke den perfekte film, og svakheter finnes, men alt i alt gir filmen 74 behagelige minutter.

Det er synd jeg ikke fikk sett filmen i en kinosal, for den spanske landsbygda sjarmerer. Kommer du over denne filmen anbefaler jeg den gjerne.

Terningkast 4

Sean Connery (1930 – 2020) – en legende og en bauta

En legende og en bauta, slik minnes Filmhjerte James Bond-helten Sean Connery

Sir Sean Connery (1930 – 2020)

Lørdag (31. oktober) kom den triste og sørgelige nyheten om at Sean Connery er død, 90 år gammel.

Rollen som James Bond på 60-tallet gjorde Sean Connery til en udiskutabel filmlegende, og selv nå godt over 50 år etter de fleste av Bond-filmene Connery spilte i er de fortsatt svært populære.

Sean Connerys status som legende, filmikon og en bauta innen film og særlig i Bond-universet vil alltid leve videre, også hos Filmhjerte, for det er ingen tvil om at det var Connery som gjennom sine filmer løftet Bond-filmene opp til den megasuksessen filmfranchisen ble. Det var han som var den originale James Bond, den macho og maskuline men samtidig silkemyke superagenten. Mann mer enn noen. Ingen har klart å være en mer stilfull og elegant Bond enn han.

Den skotske skuespilleren er selvsagt selve bildet på James Bond, og i følge min mening er nok flere av de syv filmene han spilte i blant topp 5 av Bond-filmer, kanskje også den aller beste er å finne blant de. «Goldfinger» og «From Russia With Love» muligens, det er vanskelig å velge en av de syv.

Sean Connery i 2008. Foto: Stuart Crawford / wikipedia cc lisens

Sean Connerys syv filmer som James Bond er «Dr. No» (1962), «From Russia With Love» (1963), «Goldfinger» (1964), «Thunderball» (1965), «You Only Live Twice» (1967), «Diamonds are Forever» (1971) og «Never Say Never Again» (1983, denne filmen er en uoffisiell Bond-film).

HAN VAR DEN BESTE BOND!

Etter Roger Moores bortgang i 2017 skrev jeg her på filmbloggen at Moore såvidt er min Bond-favoritt. Han spilte i 7 av filmene mellom 1972 og 1985, og det har nok også litt å si for mitt vedkommende ettersom jeg liker 70- og 80-tallsfilmer generelt bedre enn de fra 60-tallet. Men etter å ha tatt et gjensyn med noen av Bond-filmene de siste årene fremstår det som nesten umulig å skulle velge en av de fremfor den andre, for begge tilførte noe eget. Men med Connery som den originale Bond er det kanskje han som likevel er min Bond-favoritt?

Uansett er Connery for meg også mye mer enn bare James Bond. Han er en av mine favorittskuespillere gjennom tidene. Stilen og elegansen fra Bond-perioden hadde han med seg videre, og han var samtidig både sjarmerende og nesten litt mystisk, og sammen med den særegne stemmen med en ørliten talefeil la man alltid merke til han.

Connerys 7 filmer som James Bond er selvsagt uforglemmelige, og man visste alltid at når Connery var med i en film ville det som oftest være vel verdt tiden å la seg underholde av filmen. Flere av hans øvrige filmer er blant mine absolutte action og thrillerfavoritter, og jeg nevner i fleng «Entrapment» (1999), som han gjorde i en alder av 68 år, «Jakten på Rød Oktober» (1990), «Rising Sun» (Blodrød sol, 1993), «The Rock» (1996, en glimrende action og herlig rolle av Connery), og selvsagt var det fantastisk moro med Connery som Indys far i Indiana Jones-filmen «Indiana Jones og det siste korstog» (1989). Det er muligens min personlige favorittrolle med Connery.

Nevnes må naturligvis også «De ubestikkelige» («The Untouchables», 1987), som han fikk Oscar for som beste birolle.

Til ære for Sean Connery, her er en minnevideo fra Youtube:

 

Rest in peace, Sir Sean, and thank you for your wonderful work.

SERIEANMELDELSE: BJØRNSTAD – iskaldt og solid svensk drama

Iskaldt hockeydrama, bitende kulde, dramatikk, sterke følelser og mørke i den nye svenske HBO Nordic-serien «Bjørnstad» der unge stjerneskudd leverer.


SERIEOMTALE/ANMELDELSE: BJØRNSTAD

Drama/ungdomsdrama

Sverige, 2020, svensk tale, 5 episoder/ca 55 min pr episode

Regi: Peter Grönlund

Med: Ulf Steberg, Tobias Zilliacus, Oliver Dufåker, Otto Fahlgren, Miriam Ingrid, Gustav Lindh, Aliette Opheim, m. fl.

Produsert for HBO Nordic, kan sees hos HBO, og Riks-TV Nett-TV

I skrivende stund (31.10.20) er 3 av 5 episoder publisert. Den nest siste og siste episoden slippes på HBO søndag 1. og 8. november


Filmhjerte har når dette skrives sett 3 av 5 episoder

To ungdommer langt ute i det snødekte vinterlandskapet. Den ene sikter på den andre med et skytevåpen. HVA har skjedd? Slik starter senhøstens nye svenske dramaserie.

«Bjørnstad» er en svensk dramaserie på kun fem episoder som hadde HBO-premiere i oktober (Om dette er en serie som det skal bygges videre på eller om det kun er en miniserie på fem episoder vet jeg faktisk ikke. Rop gjerne ut om du vet :D)

«Bjørnstad» som er basert på den populære skjønnlitterære romanen med samme navn skrevet av Fredrik Backman, tar oss med til det fiktive stedet Bjørnstad, et sted i den nordlige delen av Sverige. Regien er i trygge hender hos Peter Grönlund, som kan vise til filmer som «Tjuvheder» (Flukten) og «Goliat» de siste årene.

Serien er innspillt i Norrbotten-regionen i Sverige i løpet av vinteren 2019, og snø,  is og kulde får vi så det holder. Den første episoden er en nokså gjennomsnittlig åpningsepisode, men i episode 2 begynner det å dra seg skikkelig til.

Den tidligere ishockeystjernen Peter Andersson vender hjem til den slitne lille byen Bjørnstad sammen med kone og to barn etter flere år i Canada som proff. Han har vendt nesen hjemover for å ta over byens a-lag i ishockey og for å redde byen. Det lille stedet skriker etter en opptur og hockeyklubbens eksistens står i fare. Når tingene i klubben viser seg å ikke være slik Peter har blitt forespeilet, ender han istedet opp med å heller ta på seg oppgaven med å bygge opp juniorlaget, som har flere talentfulle unggutter, til byens stolthet. Imidlertid er det slett ikke alle som setter pris på hans hjemkomst.

“Boken Björnstad är den första delen i en serie om en liten plats med stora drömmar. Den handlar om 15-åriga flickors odödliga vänskap och 17-åriga pojkar som spelar hockey med en hel stad på sina axlar. Men den handlar också om ett oförlåtligt brott, hur snabbt ett samhälle kan lära sig att blunda, och de fruktansvärda saker vi ibland är redo att göra för framgång” (Piratforlaget.se).

Med hockeyklubens juniorlag i forgrunnen av historien blir det naturligvis et hockeydrama, men bakom truer mørke skyer, for når lagets stjernespiller Kevin går langt over streken med trenerens datter på en fest hives det lille samfunnet ut i kaos. Men vil noen si noe om hva som har skjedd?

Vi blir også kjent med Kevins bestevenn og lagkamerat Benji, som bærer på en hemmelighet som ikke er lett for han å stå frem med i et testosteronfullt tenåringsmiljø.

Den forhenværende hockeystjernen Peter spilles av Ulf Stenberg (kjent fra bl.a. småroller i «Johan Falk», «Beck», «Springfloden», og filmene «Tjyvheder» (Flukten) og «Äterträffen»). Han møter motstand i stjernespiller Kevins far, Mats Erdal, som spilles av finske Tobias Zilliacus, som man drar kjensel på fra «Gåsmamman», og gjesteroller i «Wallander», «Beck», «Johan Falk» og «Fortitude».

I sentrum av begivenheten havner også Peters datter Maya, spilt på meget solid vis av ferske Miriam Ingrid, som vi skal få se traumatiseres.

Seriens hovedfigur i tillegg til Peter er juniorlagets store stjerne, Kevin Erdal, spilt av nykommer Oliver Dufåker (18) fra Piteå, som leverer både sterkt og troverdig spill som hockeykille som bærer byens håp på skuldrene. Kevin som er lagets store profil har det dog ikke like enkelt på hjemmebane privat som på isen, med en streng farsfigur og en ikke helt grei selvbeherskelse.

Bjørnstads mest komplekse rollefigur er det Skellefteå-unggutt og debutant Otto Fahlgren (18) som har fått i oppgave å gi liv til. Den sympativinnende 18-åringen spiller rollen som Benji Ovich, en oppgave han løser alldeles strålende. Benji er en av hockeylagets viktigste spillere, men som på privaten bærer på en hemmelighet han ikke har turt å fortelle noen om. Bortsett fra den hemmelige vennen Lukas, spilt av mer velkjente Gustav Lindh (25). Benji er seriens uten tvil mest sympatiske rollekarakter, og hans historielinje retter et viktig søkelys mot et desverre tabubelagt tema innen toppidrett og særlig lagidrett generelt.

Forhåpentligvis satser både Dufåker og særlig Fahlgren på en videre karriere innen skuespill, for jeg ser gjerne mer av de to. Forøvrig spiller begge to ishockey i virkeligheten også, men fikk ikke rollene på grunn av det. Mange av de på isen kunne knapt nok stå på et par skøyter, har Dufåker fortalt svensk presse. Men med litt filmtriks og effekter løser man slikt ;p

Serien scorer best på solid skuespill og en god historie, dog ikke plettfri, det er til og med noe overfladisk her og der, mens det visuelle ikke alltid er av det mest spennende. Det er snødekket landskap så langt øyet ser, og det er mye mørke skyer hengende over det lille samfunnet, både billedlig og bokstavlig talt. Når fotoet fanger inn frostrøyk, rykende fabrikkpiper og snødekte skoger er det fascinerende, typisk “nordisk noir”, men kanskje litt i overkant for å tiltrekkes internasjonale seere med kamera som ruller over grå skoger, isbelagte vann og hvite skoger.

Først og fremst vil jeg nok kalle «Bjørnstad» et ungdomsdrama som mest er tilpasset unge seere, men serien favner likevel også langt bredere. For om ungdom står i fokus er det vel så mye en serie om holdninger blant lokalsamfunnet, om oppdragelse og om hvor langt en er villig til å strekke seg for å vinne, hva man er villig til å se gjennom fingrene med, idrettens heltedyrkelse og hvordan man takler en voldshendelse.

Det er både hockeydrama og skildring av en traumatiserende voldtekt, men også en fin og varm skildring av to unge gutters nære relasjon. Selv om serien nok har hentet mye inspirasjon fra et knippe andre serier, som NRK helt riktig nevner; «Heimebane», «13 Reasons Why» og «Friday Night Lights», har den sitt særpreg der det typisk nordiske og særlig nordsvenske skinner gjennom. Slike små punkter er morsomme å registrere.

Norsk riksavispresse, dvs verdens undergang og dvaskbladet (Okei da, VG og Dagbladet), var svært lunkne til serien og gav bare terningkast 3. NRK var langt mer positive og rullet ut en fin firer og mange godord. Filmhjerte syns definitivt at «Bjørnstad» fortjener ihvertfall 4 på terningen, for selv om serien gir noen alt for åpenbare frampek og for tidlige avsløringer, og ikke treffer klokkereint på sportsbiten, så byr «Bjørnstad» på både mye spenning, dramatikk, hendelser som ikke tåler dagslys, og varme, midt i det iskalde nordsvenske klimaet.

Ut fra de tre episodene jeg har sett ligger «Bjørnstad» svært nært terningkast 5.

 

PS: «Bjørnstad» og en del andre serier fra HBO kan du også se ved å logge deg inn på (blant andre) Riks-TV sin nett-TV (da må du riktignok ha et Riks-TV-abonnement såklart, men har du allerede Riks-TV, og muligens også hos Get o.a., er innhold fra HBO inkludert). HBO tilbyr forøvrig 2 ukers gratis prøve for tiden.

Netflix Original: The Devil All The Time


Tom Holland og Robert Pattinson i storslag!

Liker du spenningsdramaer satt til etterkrigstidens og 50-60-tallets USA kan Netflix-filmen «The Devil All The Time» passe deg godt.


FILMOMTALE: THE DEVIL ALL THE TIME

Krimdrama/thriller, USA, 2020, 2 t 18 m

Regi: Antonio Campos

Med: Tom Holland, Bill Skarsgård, Robert Pattinson, Michael Banks Repeta, Sebastian Stan, Eliza Scanlen, med flere

Hvor: Netflix


Filmhjerte har ikke akkurat pumpet ut bloggposter dette merkelige året, men en av filmene jeg nylig valgte å se var den nok så nye Netflix Original-filmen «The Devil All The Time» , som hadde premiere i midten av september.

I den nesten 2 timer og et kvarter lange fortellingen som bygger på romanen med samme navn av Donald Ray Pollock, dras vi inn i et nettverk av historier som kuliminerer i Ohio og West Virginia sommeren 1965. Da har vi vært gjennom en reise som strekker seg fra slutten av andre verdenskrig og frem mot Vietnamkrigen.

Filmen er i bunn og grunn aller fremst et krimdrama, med ingredienser av spenning, thriller og små religiøse undertoner, samt et ikke ubetydelig portrett av hvordan vold avler vold. I hovedrollen har regissør Antonio Campos truffet blink med Tom Holland.

Nevnte Pollock har forøvrig også filmens fortellerstemme, et grep man kan diskutere om er så vellykket, det å ha en fortellerstemme/voiceover altså. Jeg er generelt ingen tilhenger av en “nøytral” fortellerstemme som forteller oss hva rollefigurene tenker og slikt, og ihvertfall ikke når denne fortellerstemmen ikke tilhører en av filmens portretterte karakterer. Men greit nok, det funker ok denne gang. Pollocks fortellerstemme oppleves som fyldig og interessant nok, og det gir nesten en følelse av at man sitter og leser boka man ser filmatisert, men stemmen er også ekstremt statisk og viker ikke et sekund i stemmeleiet.

«The Devil All The Time» tar sitt utgangspunkt i en ung mann (Bill Skarsgård) som returnerer hjem etter andre verdenskrig fysisk uskadd, men med mentale sår i sjelen som føres videre inn i sønnen Arvin (M. Banks Repeta og T. Holland), som blir filmens hovedperson.

Vi blir vitne til hvordan vold avler vold, hvordan undertrykt raseri vanskelig kan stagges, og det ligger sikkert noen hentydninger her rundt religion og krigens mentale påkjenninger.

Flere snodige personer dukker opp underveis, som en steike gal predikant, en sleip jævel av en pastor (Pattinson), en korrupt deputy (eller hva pokkern det heter på norsk?) på vei inn i sheriffstilling, og et par fotoglade seriemordere, for å nevne noen. Selvsagt sys alle disse sammen til å få innvirkning på hverandres skjebner.

Til tider er filmen glitrende i sin fremstilling av hvordan unge Arvin dras lenger og lenger ned i problemer grunnet voldsbruk. Det som likevel trekker ned er at filmens klimaks(er) er unnagjort ganske lenge før rulleteksten tar over, samt at spilletiden på omlag to timer og et kvarter er i lengste laget. Jeg syns ikke det ble direkte kjedelig underveis, selv om det er noen mindre interessante sekvenser og et saktegående tempo, så kuttesaksa kunne med fordel vært benyttet. Dessuten vet jeg ikke helt om regissør Campos får ned alle ballene han har i lufta, og det blir noe forutsigbart og repeterende etterhvert.

Filmens store stjerne er Tom Holland, som storspiller i sin nærmest underspilte rolle, der vi ser hvordan det bobler under overflaten hans. Samtidig er Arvin (og Holland) så sympatisk at det er nær umulig å ikke like han, selv hvor trøblete han enn ender opp med å være. For selv om han tar loven i egne hender er han en god person.
Robert Pattinson i birollen som sleip og slesk pastor er regelrett innertier. Med slående sørstatsdialekt og sine sleipe metoder for å utnytte Guds ord for å tilfredsstille egne lyster er Pattinson herlig ufyselig!

I tillegg er så godt som alle birollene godt utført. Bill Skarsgård som Arvins traumatiserte far er absolutt av de fremste. Eliza Scanlen som Arvins stesøster, Sebastian Stan som sheriff, og duoen Riley Keogh og Jason Clarke som “fristerinne og kunstfotograf” kan også trekkes frem, samt ikke minst Harry Melling som hysterisk predikant.

«The Devil All The Time» er ikke årets beste film, men Holland og Pattinson sitt spill er blant det beste fra filmåret 2020, og historien holder greit mål som filmvalg for kvelden.

Filmen er tilgjengelig på Netflix.

 

Kommentarer til filmen? Peis på i kommentarfeltet! Vi preikes 😉

Foto: Netflix

 

NRK TV: «FØRSTEGANGSTJENESTEN» – GRØNNKLEDD FLESVIG-GALSKAP

Endelig er Herman Flesvig og NRK tilbake med flere episoder av komiserien «Førstegangstjenesten», der kompani Herman Flesvig fortsetter å plage vettet av medsoldater og befal i Flesmoen leir.


NETTSERIE/KOMISERIE: FØRSTEGANGSTJENESTEN

Humor, Norge, 2020

Sesong 1, episode 3-7 (sluppet 2. oktober), ep. 8-12 kommer 9. okt.

Med: Herman Flesvig, Mikkel Niva, Jonas Kinge Bergland, Sjur Vatne Brean, med flere

Hvor: NRKs nett-TV, tv.nrk.no


Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte alfakrøll 1337 dått no

De to pilotepisodene som ble lagt ut på NRKs nett-TV en gang før jul i fjor, ble en gigasuksess. Så kom et ikke så lite nevnt virus fra Kina hit til lands også, og satte innspilling av nye episoder på vent. Men endelig, nå er 10 nye episoder klare, slik at sesong 1 dermed teller 12 episoder. I skrivende stund er 7 episoder tilgjengelige på NRK TV (Nett-TV`en til NRK), og de fem siste slippes førstkommende fredag.

Flesvigs figurgalleri er selvsagt karikert, mange ganger i overkant, men det er morsomt.

Rambo Lillehagen har muligens sett en krigsfilm for mye…

Vi treffer Ola Halvorsen, den identitetsforrvirra karen med erkenorsk navn og rastahår fra null ni søtti sju, Haugenstua, som knapt nok vet hva en skog er, men mye om “brooor” og sånn. Tilbake er selvsagt også krigselskeren – men uhelbredelig klossete – Ahre-Ketil Lillehagen fra et eller annet hillbillyhøl i Østfold (jada, det heter ikke Østfold lengre), hvis største drøm er å få komme i forsvaret for å drepe. Det er forresten Fredrikstad han er fra, men Ahre-Ketil er neppe den byen burde sette fremst i festningene eller reklamere med ;p

Den bortskjemte sosserussebleien Preben Lohrengren fra Asker er selvsagt med, og plager de andre rekruttene med munndiareen sin, og sist men ikke minst er den nordnorske kvinnelige “mannssjåvinisten” og sexfikserte panservogna Tanja-Laila Gaup ute i skauen, til stor fortvilelse for medrekrutt Lauritzen (Mikkel Niva).

Troppen er nemlig på øvelse i skog og mark i de nye episodene, og det bygger seg opp mot beretløpet, der rekruttene skal gjøre seg fortjent til å bytte feltlua ut med den svarte bereten.

Rollefigurene er som sagt omtrent så karikerte som de får blitt. Ikke absolutt alt er supermorsomt, det er slett ikke alt jeg ler av eller trekker på smilebåndet av, men mye er veldig moro.

Tanja-Laila vet å tilfredsstille seg selv… (bare ikke spør hvordan!)

Å se en overtrøtt Ahre-Ketil snuble seg gjennom hinderløypa i beretløpet for eksempel ler jeg noen ganger høyt av, alene foran skjermen, eller når Tanja-Laila er som grovest i kjeften til Lauritzen, som hun – ordrett gjengitt – både truer med å grave nytt r**høl til og kvele med f****…

Hohoho, jeg dævver. Pinlig? Kleint? Barnslig underbuksehumor? Å jada, så absolutt noen ganger, men akkurat slikt kan gjøres så komisk at det blir festlig.

Urkomisk, og innimellom kleint, er det når Ahre-Ketils ekstreme påfunn gang på gang fører til grå hår i hodet til troppssjefen sersjant Støland (som tydeligvis har mer tålmodighet og selvbeherskelse enn han sadistiske tosken en annen person en gang i tida hadde som troppssjef….vel, det var jo en digresjon men jeg syns den passa j*vlig godt inn her….). Humoristisk er det også når selvdiggeren Preben får bragt inn en festivaldass og Foodora på øvelse, og når Ola Halvorsen viser nærkampteknikker fra Haugenstua vil nok mange flire, le, skratte, hikste, fnise eller i det minste tenke at det var morsomt 😉

En ny rollefigur som derimot ikke er morsom er der Flesvig spiller en amerikansk overlevelsesinstruktør, eller noe i den duren. Det er bare teit.

Ola mener skotøyet er lø..

De nye episodene har merkbar mye bedre manus og strammere regi enn de to første, og virker mer proffesjonelt laget. Rollekarakterene har fått noe mer dybde. Ahre-Ketils figur fremstår en god del tristere nå enn før for eksempel (men urkomisk!). Det er referanser til filmer og musikk som er morsomme og småkule.

Det er selvsagt Herman Flesvig som bærer hele serien, men et par av birollene er også stødige. Sjur Vatne Brean (blant annet sett i «Rådebank») som Preben deler rom med, og sersjant Støland spilt av Jonas Kinge Bergland er bra rollefigurer, særlig sistnevnte.

Episodene er fortsatt kun mellom 11 og 14 minutter lange, eller korte bør man vel si, noe som vel har å gjøre med målgruppa serien først og fremst retter seg mot – og så må det vel nevnes at dette er et nettfenomen som det så pent kalles. De to pilotepisodene gjorde braksuksess for NRKs nett-TV. Og det er på NRK sin nett-TV episodene er sluppet (ifølge infoen inne på NRK TV skal episodene også vises på vanlig TV på NRK 3 iløpet av de nærmeste dagene). Selv om seriens skyts først og fremst nok rettes mot et publikum av den noe yngre garde når den likevel absolutt også ut til de som har vært ute en vinterdag før, for å si det sånn.

Jeg registrerer at kompani Flesvig pepres av terningkast 5 og 6 av rikspressen, og at «Førstegangstjenesten» bombarderes med ros. Og så kommer jeg her og heller kaldt vann i blodet? Nja, for det er ikke all humoren som treffer blink på min vegg. Noe blir for tåpelig, umorsomt og ikke innafor, eller føles litt for enmannsshowaktig, i den forstand at omgivelsene liksom bare står og ser på. At omgivelsene ikke reagerer mer på Ahre-Ketils sinnsyke innfall blir for døvt, at ingen klarere ber Preben holde kjeft blir for tamt (selv om det til slutt kommer en befriende kommentar fra en av “romkameratene” hans), og dialogen mellom de to herrer i befalet er stive greier.

Men jeg liker jo denne galskapen og den drøye timen de fem nye episodene tilsammen varer slukes fort. Jeg liker Herman Flesvig og hans barnslige, hysteriske, tullete, karikerte, ville og blaute påfunn som tar ting på kornet, setter det på spissen og køddes med.

«Førstegangstjenesten»er selvsagt helt useriøs, og kun pur humor og komikk, og er hva den utgir seg for å være; grønnkledd galskap til å le av 😀

Terningkast 5.

Fyr løs i kommentarfeltet her eller på Facebook hvis du har synspunkter og meninger. Preikes!

 

Alle foto: NRK

NYE FILMTIPS HOS VIAPLAY

Her er et knippe nye filmer verdt å se hos Viaplay

…og noen litt eldre.

Det er litt småkjedelige tider på de ulike strømmetjenestene, med smått av nytt materiale, men Filmhjerte har gravd litt hos Viaplay for å se etter noen nylig tilagte filmer der.

Det gjøres oppmerksom på at filmene er tilgjengelige når dette skrives i juli 2020, så om du ramler innom denne siden i 2021 er det ikke sikkert filmene ligger der lengre 😉

Alle filmene omtalt i denne bloggposten er filmer tilgjengelig med normalt Viaplay-abonnement.

Dette er de fem filmene Filmhjerte fant mest interessante og aktuelle akkurat nå, pluss noen flere som kan underholde og engasjere. Filmhjerte har forsøkt å kun trekke frem filmer som ikke tidligere har vært omtalt på filmbloggen som aktuelle hos Viaplay.

GOOD BOYS (USA, 2019)

«Room» (2015)-barnestjernen Jacob Tremblay (f. 2006) i ny sjarmørrolle!

Tolvåringene Max, Thor og Lucas bestemmer seg for å skulke skolen i et forsøk på å lære seg å kysse før en fest. Det blir en dag preget av dårlige valg, politijakt og skremmende tenåringsjenter.

Uskyldig (?) moro med tre 12 år gamle gutter på vift 😉

ONCE UPON A TIME… IN HOLLYWOOD (USA, 2019)

Tarantinos mye omtalte dramakomedie (!) som kom i fjor høst. En falmet TV-stjerne og hans stuntmann, streber etter å oppnå berømmelse og suksess i Hollywood. Året er 1969, gullalderen nærmer seg slutten og Manson-sekten herjer i Los Angeles.

Brad Pitt og Leonardo DiCaprio topper den stjernespekkede rollelista. En film som lenge føles som noe helt annet enn Quentin Tarantino – før den eksplosive sluttsekvensen som alene er verdt tidsbruken 😀

AD ASTRA (USA, 2019)

Brad Pitt tar turen ut i verdensrommet!

Astronauten Roy reiser til utkanten av solsystemet på jakt etter sin forsvunnede far og for å avdekke et mysterium som truer jordens overlevelse. På reisen avdekkes hemmeligheter som utfordrer menneskets eksistens og vår plass i kosmos.

Sci-Fi-thrillerdrama som har fått en del gode anmeldelser. I tillegg til Pitt er også blant andre Tommy Lee Jones og Donald Sutherland med.

STUBER (USA, 2019)

Veldig lettbeint “buddy cop” actionkomedie. En Uber-sjåfår havner midt i skuddlinja når en for tiden nesten blind (!) politimann på skurkejakt tvinger han til å være sjåfør for han.

Den rolige Uber-sjåføren Stu plukker opp en politimann som er på sporet av en terrorist, og før han vet ordet av det så må han forsøke å klare seg med både livet og sine fem stjerner i behold.

Ikke veldig god film, men underholdende nok til å ha på skjermen mens man slanger seg i sofaen eller godstolen, og småhumoristisk nok til at man kan trekke på smilebåndet av og til.

Kumail Nanjiani i hovedrollen som Stu er veldig lettlikt og sympatisk av natur, ja både rollefigur og skuespiller gjelder det for, mens Dave Bautista sin rollefigur, politidetektiven Vic, er nok en smule “over-the-top”-overdrevet?

THE HATE U GIVE (USA, 2018)

Engasjerende og sterkt amerikansk krimdrama, som vel også kan kategoriseres som ungdomskrimdrama. Filmen er basert på den bestselgende romanen med samme navn som filmen.

Når tenåringen Starr blir vitne til at den uskyldige barndomsvennen Khalil på fatalt vis blir skutt og drept av en politimann, må hun finne sin stemme og kjempe for rettferdighet samtidig som hun opplever press fra ulike hold i samfunnet.

En film som gikk under radaren hos massene her hjemme da den kom, da den ikke har de aller mest kjente skuespillerne. Stjerneskuddet Amandla Stenberg (21), kjent fra «Colombiana» og «The Hunger Games» sees i hovedrollen.

Med dagens pågående debatter rundt temaer som politivold, flerkulturelle samfunn og ikke minst “Black Lives Mather”-aksjonen er THE HATE U GIVE absolutt aktuell, i tillegg til at den i seg selv er en knakende god film, som passer spesielt godt for ungdom og unge voksne, men også for de fleste andre voksne.

Her er flere raske filmtips, selvsagt å finne hos Viaplay de også:

SKJELVET (Norge, 2018) – Hva, har du ikke sett den ennå? I oppfølgeren til «Bølgen» rammes Oslo av et helvetes jordskjelv. Hold deg fast!

JOURNAL64 (Danmark, 2018) – Den fjerde filmen om Carl Mørch og Assad fra Københavnpolitiets “Avdeling Q”, avdelingen for gamle kriminalsaker. I Journal64 må de grave frem sannheten om tre mumifiserte lik bak en vegg.

BLINDSONE (Norge, 2018) – Glimrende og gripende! Pia Tjelta i sin livs beste rolle som en mor som fortvilet forsøker å forstå sin datters krise. Hvordan kan vi som voksne, foreldre og samfunn hjelpe barn og ungdom å åpne opp om vanskelige tanker og psykiske lidelser?

ANGRY BIRDS FILMEN 2 (2019)  – Familiekomedie og noe for de minste også. Sinte fugler og sleipe griser tar kampen mot nyehøyder når fugle- og griseøya trues av fare. Med bl.a. norsk tale.

ISLE OF DOGS (2018) – Animasjon/komedie for et mer voksent publikum i dette (regissør) Wes Anderson-universet. Alle hunder i en by har blitt forvist til en øde øy som flyter over av søppel.  En 12 år gammel gutt legger ut på en eventyrlig reise for å finne den savnede livvakthunden sin.

Se også Kvinne på krigsstien (Særegen islandsk dramakomedie), Ut og stjæle hester (nydelig og rørende norsk drama basert på boksuksess, den anbefales absolutt), Lean on Pete (veldig fin film om en gutts nære forhold til en hest), Bohemian Rhapsody (Den herlige filmen om Freddie Mercury og Queen!) og Hell or High Water (2016, glimrende amerikansk actionthriller av både den gode gamle stilen og med mening. Oscarnominert for beste film).

Er du på utkikk etter noen action”klassikere” fra 90-tallet og tilfeldigvis liker Nicolas Cage-action sier du? Tja, da kan du jo ta et gjensyn med «Face/Off», «The Rock», «Con Air» og «Gone in 60 Seconds» (OK, sistnevnte kom i 2000 da).

Viaplay har noen filmskatter i arkivet sitt, og også flere interessante/severdige filmer av nyere dato – det vil si fra de siste to-tre årene enn f. eks. Netflix har, så om ingen av disse tipsene falt i smak er det bare å lete. En av mine favorittfilmer forresten, som også er å se hos Viaplay, er den fantastiske BABEL (med Brad Pitt og Cate Blanchett fra 2006).

Legg gjerne igjen tips og synspunkter i kommentarfeltet. Vi preikes! 😉

LIVERPOOL – CHAMPIONS OF ENGLAND

I kveld er definitivt over 30 års ventetid over; Liverpool løfter pokalen som sesongens ligamestere i Premier League.

Det er altså ikke bare film og serie som opptar meg. Faktisk er jeg mer enn gjennomsnittlig fotballinteressert, og laget med en egen plass i hjertet er Liverpool (ja og Tromsø her hjemme bak der igjen, men det kan vi jo snakke om en annen gang…). Så dere får ha meg unnskyldt for å feire litt med en bloggpost på filmbloggen 😉

25. juni var datoen ventetiden egentlig var over, det var dagen da Liverpool ble ligamestere, eller seriemestere om du vil, i England for første gang på 30 år! Jeg hylte høyt. Champisen ble sprettet. Jada, det kom noen gledestårer også 😀

Imidlertid er det først nå i kveld, etter sesongens siste hjemmekamp, at Liverpool mottar det synlige beviset på at de er Champions of England – ligamestere – sesongen 2019-2020; det etterlengtede ligatrofèet skal deles ut. Øyeblikket vi som elsker Liverpool har ventet på i det som til tider har føltes som en endeløs ørkenvandring. Mange Liverpool-fans har aldri opplevd før at laget deres har tatt ligagull, mange var ikke født i 1990 da de røde sist tok ligatrofèet hjem, men mange har ventet og ventet og ventet. Next year, neste sesong, ble en frase som gikk igjen og som ble et årlig onde. Men i år skjedde det endelig. Ligamesterskapet 2020 ble og blir selvsagt veldig annerledes enn tidligere års feiringer.

Det blir gullmedaljer (som ironisk nok er laget av nesten bare sølv, slik det også er i OL osv), det blir fyrverkeri, det blir fargesprakende lysshow, det blir heidundrande musikk, det blir jublende Liverpool-spillere og en diger deilig pokal!

Desverre har koronaviruset og alle restriksjonene rundt det gjort at fotballkamper som kjent spilles for tomme tribuner i England etter at sesongen ble startet igjen etter tre måneders stillstand. Dermed er det på et tilskuertomt Anfield at Liverpool i kveld får ligatrofèet. Over 50 000 feststemte supportere skulle omkranset gressmatta inne på Anfield, og i seiersparaden gjennom byen skulle flere hundre tusen mennesker ha strømmet ut i gatene. Da Liverpool i fjor vant Champions League var anslagsvis over en halv million (!) mennesker med på feiringen da bussen med Liverpools spillere og Jürgen Klopp kjørtr seiersparade gjennom byen. Det skjer ikke nå med det første.

Fest og feiring har det riktignok allerede vært i Liverpools gater og utenfor Anfield, hvor flere tusen trosset restriksjoner og råd og jublet hemningsløst, men det gikk heldigvis bra og scenene som utspant seg var ubetalelig deilig å få se bilder og klipp fra. Og når det før eller senere løses opp i England blir det både feiring og parade i Liverpools gater for de av fansen som er så heldige å være tilstede.

Inntil videre er det imidlertid hjemme eller i små grupper at de fleste skal feire kveldens begivenhet. I 30 år har vi Liverpool-supportere ventet på å få se en Liverpool-kaptein løfte ligatrofèet. I kveld skjer det!

Herligheten den ser vi på TV 2 Premium eller TV 2 Sumo i kveld. Kampstart klokken 21:15.

YNWA!

22. JULI PÅ FILM OG SERIE

I dag er det 9 år siden de grufulle hendelsene på Utøya og i Oslo som berørte en hel nasjon. Hva har de ulike filmatiseringene av 22. juli-terroren gitt oss?

To spillefilmer basert på terroren og en dokumentarfilm kom i 2018, og en dramaserie for TV ble sluppet i januar i år.

Mest kontroversiell og omtalt er Netflix-filmen 22 JULY (2018) av regissør Paul Greengrass, som viste brutaliteten og råskapen ganske eksplisitt i en voldsom intens første halvtime av filmen, men som som videre også fokuserte på etterdønningene og det å gå videre i livet. En sterk film, men jeg skjønner at mange ikke har lyst å se akkurat denne filmen, som forståelig nok fikk en del kritiske røster mot seg, blant annet for å inneholde grove feil. Personlig syns jeg filmen er verdt å se, jeg “likte” den, i den forstand man kan si man liker filmer som dramatiserer virkelige hendelser som dette om dere forstår hva jeg mener. Man skal derimot naturligvis ikke ta den som en kilde til sannhet om hva som skjedde, selv om flere ting stemmer.

Nærmest på Utøya kom vi i den norske filmen UTØYA 22. JULI (2018) av Erik Poppe. En film med en ganske sterk intensitet siden vi i filmen som foregår i “sanntid” eller som en eneste lang tagning følger en av de livredde ungdommene på Utøya. Filmen skiller seg klart fra Netflix-produksjonen både med tanke på at Poppes film både behandler temaet langt mer ømfintlig og mer respektfullt, men også fordi den ikke gir terroristen verken noe ansikt eller forklaring, og er en dramatisering av hvordan minuttene på Utøya kunne ha gått for seg. En fiksjonsfortelling i grunn, mens Netflix-filmen er tettere på de virkelige hendelsene, slik jeg har forstått det? (til tross for kritikken om feil).

Poppes film er så absolutt sterk den også, men lider noe av svakere skuespill enn Netflix-filmen hvor spillet er gjennomgående meget solid (det er bl.a. slike ting  jeg mener med at jeg liker den). Det “trygge” valget for den som ikke har sett noen av disse to filmene er definitivt UTØYA 22. JULI, selv om også den er kraftkost. Les Filmhjertes omtale av filmen her.

At de snakker engelsk i Netflix-filmen er såklart en svakhet.

 

Dokumentarfilmen REKONSTRUKSJON UTØYA (2018) er en skikkelig solid og gripende dokumentar, hvor vi møter fire av de overlevende fra Utøya som ved hjelp av et nakent gulv i et filmstudio i  indre Troms, noen få rekvisitter og statister gjenforteller sin historie fra Utøya. En virkelig råsterk dokumentar som gir mye rom for ettertanker.

Dokumentarfilmen har trolig gått under radaren hos mange, men for den som vil se og høre historier fra Utøya uten dramatiseringen i spillefilmene og TV-seriene er REKONSTRUKSJON UTØYA et bra valg.

NRK sin dramaserie 22. JULI (2020) som kom rundt årsskiftet i år viser andre sider av terroren som rammet landet, og er fiksjon basert på virkeligheten om hvordan terroren satte spor hos personer som var på jobb dagen terroristen angrep og slik ble trukket inn, og personer som på andre måter opplevde hendelsene. Ingen av hovedpersonene i serien er basert på ekte personer, men serien ligger tett på virkeligheten. Serien som er på 6 episoder ligger hos NRK sin nett-TV NRK TV.

Her kan du lese alt om serien (Link til nrk.no).

Jeg synes NRKs 22. JULI er meget god, og veldig både reell og ektefølt, samt at den gir et reflektert og nyansert bilde på hvordan terroren også rammet mange som i utgangspunktet ikke var direkte var berørt av hendelsene i Oslo og på Utøya. Noen er selvsagt kritisk også til NRK-serien, men slik vil det nok alltid være med filmer og serier med utgangspunkt i en slik. Helt klart en serie verdt å få med seg.

Filmene og seriene kan være omdiskuterte og kontroversielle, men de bidrar iallefall til at 22. juli 2011 aldri må glemmes.