Tromsø Internasjonale filmfestival er igang! Filmhjerte startet uken på best mulig måte, med to filmer på kino tidlig mandag 😀 Islandsk lammefødsel og sterk Binoche i fransk drama.
Her er kort om dagens to første utvalgte, som begge anbefales. Men først et par bilder ;p
Stemningsrapport fra Verdensteatret en mandags formiddag
Stemningsrapport fra Verdensteatret en mandags formiddag
BETWEEN TWO WORLDS
Franske “Between two worlds” (Ouistreham) på et “utsolgt” Verdensteatret, dvs annethvert sete tomt grunnet smittevernsreglene. Med en som alltid glimrende Juliette Binoche, denne gang som forfatter undercover som vaskedame. Tankevekkende og ganske fin om lavtlønnede og lavstatusjobber.
Vi kommer nært på livet til en gjeng lavtlønnede men hardt arbeidende rengjørere. Den ene er derimot ikke rengjører, men en forfatter som skal skrive bok. Kan hun holde det hemmelig for sine nye arbeidskamerater?
Her er mye man kan relatere seg til og kjenne seg igjen i fra arbeidslivet, i alt fra vennskap og bånd som knyttes mellom kollegaer, sosial status, håpløse diskusjoner med en rigid arbeidsformidling, til ubrukelige og urettferdige ledere som snakker nedsettende og frekt.
Absolutt verdt å se og kan såklart anbefales. Sterke rollefigurer og spill, selv om plottet er velkjent. Filmen føles realistisk i sin skildring av mennesker, livssituasjon og miljø.
Terningkast 5 høres ikke feil ut.
LAMB
Island+TIFF slår aldri feil, og først ut fra sagaøya kom et skikkelig mørkt eventyrdrama, basert på gammel islandsk overtro.
“Lamb” (Dýrið). Et mystisk lam ser dagens lys på en avsides bondegård, og mens paret som bor der tar skapningen til seg, lurer mørket et sted der ute. Bisarr, men munter, svært sjarmerende men skitten, og dypt tragisk!
En film som fascinerer og hvor idyll blandes med stille sorg og tragedie. Dog merkelig.
Et par som bor på en idyllisk avsidesliggende bondegård mellom fjellene opplever noe mirakeløst når et lam fødes. Paret som sørger over en tidligere hendelse, ser fødselen som en ny sjanse og et lyspunkt. Men merkelige og grufulle ting begynner å skje, alt omgitt av et dramatisk og nakent islandsk landskap med et vidt spenn som rammer inn handlingen på en nær naturpornografisk måte, det er dystert, det er lys, tjukk tåke, sorg og håp, mye moro men farer truer…
Det er noe med islandsk film som virkelig fascinerer, og naturen er – naturligvis – et fantastisk bakteppe, men på ingen måte i nærheten av overdrevet. Lamb har selvsagt et nokså bisarr premiss, og filmen er av den grunn plassert i programkategorien “Overdrive”. Selv om noen vil kalle dette skrekk/horror, er det en humanitet over historien som er både rørende og varm, samtidig som det uomtvistelig også er både skittent og la oss si, bisarr.
De to hovedrolleinnehaverne, Noomi Rapace fra Sverige (“Menn som hater kvinner”) og Hilmir Snær Guðnason gjør sine roller meget godt, og Björn Hlynur Haraldsson som er et velkjent fjes i islandsk film er god i sin birolle.
Festivalledelsen planlegger en trygg festival med over 250 filmvisninger spredt på hele 11 kinosaler, og som vil bli gjennomført i tråd med gjeldende råd og regler for smittevern, det vil si maks 200 personer tilstede på hver visning innendørs, etter at regjeringen torsdag hevet antallet fra 50.
En rekke andre arrangementer “off screen” er derimot avlyste, og hvordan utelivet og folkelivet ellers vil bli er høyst usikkert.
TIFF hadde planlagt for max 50 billetter til hver film, og gleden er naturligvis stor over at man nå får øke antallet til 200, som man hadde et håp om.
Den store festivalstemningen vil nok likevel ikke oppnåes. Folkelivet på kinoene, i gatene, på kafeene og pubene, og den sydende forventningen som ligger i en smekkfull sal minuttene før filmstart.
Uansett blir det iallefall fysisk filmfestival i Tromsø den kommende uka, fra mandag til søndag, med filmer på kino fra rundt 9-tida på morgenkvisten og helt frem til over midnatt, fordelt på Verdensteatret, Kulturhuset, Fokus kino (flere saler), Hålogaland teater, Driv, Alfheim svømmehall (!), samt utekinoen på torget. Det er ihvertfall veldig mye bedre enn i fjor, da kun et utvalg filmer ble gjort tilgjengelige for å se på nett.
Filmhjerte/undertegnede håper å få sett noen filmer i løpet av festivaluka, men restriksjonene gjør det usikkert. Går det som Filmhjerte håper på blir det imidlertid flere bloggposter med filmomtaler fra TIFF i løpet av uka.
(i urangert rekkefølge. Kilde programomtale i kursiv skrift: tiff.no)
BLOODY ORANGES
Frankrike, 2021
Gode forventninger til denne franske mørke komedien hvor flere skjebner veves sammen i en film som omtales som både morsom, skarp, eksentrisk, sarkastisk og tidvis ekstrem! Dessuten – siden vi befinner oss i Overdrive-programseksjonen – må jo filmtittelen gi noen hint?
“Ved siden av moroa og elendigheten, er Bloody Oranges i sin kjerne en skarp sosial kommentar som avslører sprekkene i det franske samfunnet, hykleriet til den politiske klassen og vanskelighetene som kan ramme eldre mennesker. Den er tidvis ekstrem og inneholder ubehagelige scener som ikke er for de med sarte hjerter. Både morsom og opprørende om hverandre, det er den typen film som er umulig å være likegyldig til. Den er tidvis ekstrem og inneholder flere ubehagelige og voldelige scener som ikke passer for alle”.
Ai ai, denne har jeg troen på! Foto: tiff.no
THE BOX
Mexico/USA, 2021
“The Box er en film med mange kontraster. Lyse farger på sommerdager og snødekte fjell når vinteren kommer. Store, endeløse landskaper som gjør menneskene små. Lengselen etter omsorg og tilknytning hos en gutt på terskelen til voksenlivet. Men først og fremst en rørende og hjerteskjærende historie om familiebånd, der grusomheten til produksjonsindustrien i Mexico utforskes”.
Jeg liker mye søramerikansk, deriblant særlig meksikansk, og denne filmen høres absolutt pirrende ut. Foto: tiff.no
BRIGHTON 4TH
Georgia/Russl/Bulg, 2021
Ikke mitt førstevalg, men denne filmen hvis tittel gir assosiasjoner mot britisk beinhard sosialrealisme, men som slett ikke er britisk, handler om en far på reise over kontinentet fra østeuropa til USA (til Brighton Beach i NY) for å hjelpe sønnen som har havnet i trøbbel.
“Brighton 4th er en følsomt gjengitt fortelling om overlevelse, fylt med både lystige georgiske drikkesanger og hjerteskjærende ensomhet. Familie og samhold virker å være et nødvendig sikkerhetsnett for karakterene i filmen som havner på feil kjør. På gripende vis kjemper Kakhi for at sønnen skal få en ny sjanse, selv om det setter hans eget liv i fare”.
THE CLIMB
USA, 2019
Omtalt som en nådeløs komedie, om vennskapet mellom to menn på sykkel. Et vennskap som stadig settes på prøver, og som livet selv er full av opp- og nedturer.
Høres ut som en humoristisk og en anelse bitende buddy-dramakomedie som kan underholde.
COP SECRET
Island, 2021
Islandsk drama, krim og spenning har jeg et nært forhold til, islandsk crazykomikk er derimot nok så upløyd jord. Cop Secret, som er en actionkomedie om den røffe og tøffe actionglade politimannen Bussi, som forresten er skaphomofil, høres rett og slett festlig ut.
“Denne politifilmparodien er en lattermild komedie med mange absurde situasjoner, eksplosive øyeblikk og tullete kampscener. Regissør Hannes Þór Halldórsson bruker alle tropene for hypermaskulinitet og machofilmer og snur dem på hodet, og skaper morsomme scener som leker med sjangeren. Skurken Rikki Ferrari er også en permanent kilde til humor, med sin besettelse av dyremetaforer og amerikansk-engelsk. Så fest setebeltet og gjør deg klar for denne actionfylte komedien!”. Foto: tiff.no
Filmhjerte gleder seg!
DRIVE MY CAR
Japan, 2021
En av toppfilmene på årets TIFF og som garantert (?) får kinovisninger senere i år er den mye omtalte japanske filmen Drive My Car, som bl.a. vant pris for beste manus på Cannes-festivalen.
“Skuespilleren Kafuku elsker to ting: Kona hans, som er utro, og å kjøre rundt i bilen sin. På hans siste jobb blir en sjåfør tildelt ham, og han godtar motvillig at han fra nå av kun er passasjer. Men bilturene gir ham bedre tid til å reflektere over sin tilværelse, og bli bedre kjent med både seg selv og de rundt ham, ikke minst sjåføren, en ung kvinne.
Filmen handler om dette, og veldig mye mer. Med sin spilletid på nesten tre timer, er Drive My Car innom et bredt spekter av temaer, følelser og karakterer, og den er verdt hvert eneste minutt”, skriver tiff.no i programomtalen.
Foto: tiff.no
En må-se-film!
THE GOOD BOSS
Spania, 2021
Spansk mørk komedie om klasseskille på arbeidsplassen, med selveste Javier Bardem som The good boss.
“En fabrikk som produserer industrielle vekter venter besøk av en komité som potensielt kan gi dem en høythengende hederspris. Samtidig havner flere av de ansatte i trøbbel, og sjefen forsøker å kamuflere den ene katastrofen etter den andre”.
Dette virker lovende, og en film jeg må få med meg. Foto: tiff.no
LAMB
Island, 2021
Film fra Island slår aldri feil på TIFF! I programkategorien overdrive dukker denne omtalt som surrealistiske filmen opp. Filmen har allerede fått mye oppmerksomhet, og som fan av islandsk film er denne selvskreven, jeg tror det er en småbisarr skittendyster filmopplevelse i vente.
“Lamb er en surrealistisk film, som tar oss med på en reise inn i stillferdige og grufulle islandske omgivelser.
Handlingen i den nye horror-filmen Lamb er inspirert av gammel islandsk folklore. María (Noomi Rapace) og Ingvar (Hilmir Snær Guðnason), som nylig mistet sin lille datter, får besøk av en merkelig ånd i fjøset deres som skremmer dyrene: en søye blir gravid med en bisarr hybrid mellom dyr og menneske, og i sin store sorg danner Maria en kjærlig tilknytning til den merkelige skapningen som blir deres erstatningsbarn. På gården utspilles det ene grufulle mysteriet etter det andre.
Lamb er en forbløffende skrekkkomedie om ensomhet og sorg. Både makabert og rørende med sitt bisarre premiss, en surrealistisk nytelse for den tålmodige filmseer, filmet i vakre og dystre omgivelser på Island. I Cannes brakte filmens absurde form for horror suksess, og vant Un Certain Regard’s Prize of Originality”. Foto: tiff.no
LICORICE PIZZA
USA, 2021
Ny film fra Paul Thomas Anderson, mannen bak store filmer som Magnolia, den fantastiske There Will Be Blood, og Phantom Thread.
“Andersons morsomste og mest avslappede film hittil er en romantisk kjærlighetshistorie satt til 1973 om en tenåringsgutt som beiler en eldre kvinne.
Denne hypnotisk nydelige, morsomme, romantiske filmen raser avgårde fra scene til scene, fra karakter til karakter, og gjennom kulisser på en mesterlig måte. Du flyter og kruser rundt den som på en vannseng. Men hver replikk, kyss, biltur, oppsett og spøk er en fryd. Det er en så deilig film: skjær deg selv et stykke”.
Denne filmen har jeg også ganske gode forventninger til. Foto: tiff.no
OWLS
Island, 2021
Nok en annerledes film fra Island! Virker som et spennende parforholdsdrama.
“Regissør Teitur Magnusson spillefilmdebuter med denne underfundige fortellingen om et uventet vennskap. Filmen er kompleks med flere scener som blander både humor og alvor. De naturskjønne omgivelsene som bare Island kan by på, er dyktig fotografert som filmens vakre bakteppe.
Helt siden kona og datteren til Páll gikk bort, har han levd alene og isolert fra samfunnet. Verden hans blir uventet snudd på hodet når han blir venn med Elísabet, et offer for vold i hjemmet som søker tilflukt i huset hans. Men når den voldelige kjæresten hennes dukker opp, ser Páll seg nødt til å møte sin egen fortid mens han går mellom dem”.
♦ ♦ ♦
BERGMAN ISLAND
Frankrike, 2021, Regi Mia Hansen-Løve.
Kan være en poetisk perle, innspilt på vakre Fårö i Sverige, med en Ingmar Bergman-inspirert historie. Det var på Fårö den ikoniske regissøren i sin tid hadde mye av sitt virke. Flere av Hansen-Løves tidligere filmer vises på TIFF, bl.a. Eden fra 2014, og regissøren er selv tilstede i Tromsø på TIFF.
Til Tromsø kommer også vår egen velkjente skuespiller Anders Danielsen Lie, som er å se i nevnte Bergman Island, samt i spesialvisningen av den hyllede VERDENS VERSTE MENNESKE.
Erik Poppe sin nye storfilm UTVANDRERNE – om den skandinaviske utvandringen til Amerika på 1800-tallet – skulle være åpningsfilmen, ha verdenspremiere, og få massiv omtale, med planlagt ordinær premiere senere i januar. Men pga pandemien er kinolanseringen av filmen utsatt til høsten, og dermed valgte TIFF å bytte åpningsfilm. Utvandrerne vil nå på TIFF kun bli vist to ganger, og uten pressevisning.
HIT THE ROAD, en fersk roadmovie fra Iran (!), virker også spenstig. Gode vibber også for ZERO FUCKS GIVEN (et lavmælt (mørkt?) skarpt drama om en flyvertinne sin grå hverdag?), og VORTEX (Ny film fra den kontroversielle regissøren Gaspar Noè, som er kjent for sine volds-, sex- og dopsjokkfilmer. Her får vi derimot en helt annen type historie, hvor demens og tanker om døden står i fokus).
Som vanlig vil det nok dukke opp flere og uventede skatter, men de nevnte filmene er de undertegnede har størst forventninger til.
Filmhjerte har sett en del av årets nye serier, og kommer med noen betraktninger. Først ut er den amerikanske krimdramaserien «Mare of Easttown» som ble sluppet tilbake i april på HBO.
Krimdrama, USA, 2021 Sesong 1, 7 episoder Serieskaper/skrevet av: Brad Ingelsby Regi: Craig Zobel Cast: Kate Winslett, Julianne Nicholson, Jean Smart, Angourie Rice, Joe Tippett, Cameron Mann, Jack Mulhern, David Denman, Sosie Bacon, Enid Graham, Guy Pearce, James McArdle, John D. Thompson, med flere
Årets mest severdige krimmysterie!
Et smådystert amerikansk krimdrama som er langt mer laidback og rolig i sin fremferd enn mange tilsvarende serier.
“Mare of Easttown”, for å ta det først, er politietterforskeren Mare Sheenan, en sliten kvinnelig politietterforsker i Easttown i Pennsylvania, tynget med personlige demoner. Så kan man såklart se en dobbel betydning og ordspill i tittelen på serien, hvor de uløste sakene og familiære problemer henger som et vondt mareritt over Mare og lokalsamfunnet.
Kate Winsletgjør en imponerende jobb i hovedrollen som Mare, som i tillegg til å ha en ett år gammel uløst forsvinningssak av en ung lokal jente og familetragedier hengende over seg, får et drap av en ny lokal ungjente å hanskes med. Serien utforsker den mørke siden ved et lite amerikansk småbysamfunn der “alle kjenner alle”, og de fleste er enten venner, slekt, familie eller har affærer sammen – og den tar for seg hvordan familie og gamle tragedier kan påvirke vår nåtid.
Det er en gjennomgående smådyster sorgmunter tone gjennom de 7 episodene, ikke ulik såkalt “nordisk noir”-krim i stilen, men har også rom for familiedrama, foreldrerett, og tilmålte stunder med humoristiske betraktninger.
Serien har dessuten den nesten litt klamme men pirrende småbymentaliteten over seg der den så treffende og godt portretterer det lille samfunnet på godt og vondt.
Mare kjemper for foreldreretten til sitt 4 år gamle barnebarn, som hun frykter skal bli gitt til guttens rusavhengige mor. Mare har også andre personlige tragedier som tynger henne, og i tillegg dukker en grufull drapssak opp.
“Whodunit”-følelsene ligger ulmende over det lille lokalsamfunnet. Er det det unge drapsofferets ex som er morderen, har byens nylig overflyttede nye diakon (prest) sin kristne gjerning ubesudlet, har stedets småkriminelle boms en finger med i spillet, og hvem er faren til den dreptes barn?
«Mare of Easttown» tar seg god tid til å la oss bli kjent med de involverte, og bygger opp både sympatier og avsky på en sakte men effektiv måte. Serien holder spenningen oppe og lar seg aldri bli kjedelig.
Javisst har serien et par klisjeer, men den har også noen uventede twister liggende på lur. I tillegg har den både en velskrevet historie, og mye riktig strålende skuespill, først og fremst fra den alldeles utmerkede kvinnetrioen Kate Winslett, Julianne Nicholson og Jean Smart, der de to sistnevnte spiller henholdsvis Mares bestevenninne Lor (Nicholson), og Mares mor (Smart), som Mare har et trøblete forhold til. Dette er karakterskuespill som både gnistrer og skaper empati.
Trekkes frem må også det unge stjerneskuddet Cameron Mann (15 år, 13 under innspillingen), rutinerte Guy Pearce og David Denman, samt Evan Peters (spiller Mares nye kollega).
Under årets Emmy (prisutdelingen for TV-produksjoner og serier) ble det forøvrig tildelt fire Emmy-priser til serien. Beste kvinnelige skuespiller, beste kvinnelige birolle og beste mannlige birolle i kategoriene for “Limited series” gikk til trioen Winslett, Nicholson og Peters, mens Smart var nominert til prisen Nicholson fikk. Den fjerde var for beste produksjonsdesign. Vel fortjent.
Hva ordspill angår forresten, så var vel årets mest opplagte denne kjappe replikken sagt fort; “have a good night Mare” 😉
God fornøyelse
«Mare of Easttown» kan du se hos HBO, og den ligger også tilgjengelig på Riks-TV sin nett-TV og app.
Daniel Craig avslutter sin tid som James Bond med en gigantisk smell i den etterlengtede “James Bond – No Time to Die”.
FILMANMELDELSE: «JAMES BOND: NO TIME TO DIE» Storbritannia/USA, 2021, Action/spenning, 2t 43m Regi: Cary Joji Fukunaga Med: Daniel Craig, Léa Seydoux, Rami Malek, Naomi Harris, Ralph Fiennes, Lashana Lynch, Ben Whishaw, Ana de Armas, Rory Kinnear, David Dencik, Jeffrey Wright, Christopg Waltz, Billy Magnussen, Lisa-Dorah Sonnet, Coline Defaud, med flere
Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no, filmhjerte ætt 1337 dått no
Som kjent satte koronaviruset en stopper for Bond-filmen våren 2020, men endelig er filmen nå på kinoer verden over.
Ironisk nok, siden filmen var ferdigprodusert da Koronapandemien brøt ut, så jakter James Bond denne gangen på et dødelig virus.
I kjent stil blir det nok av både action, skuddvekslinger og biljakter, samt et par historiske grep i Bond-sammenheng.
James Bond har pensjonert seg og lever tilbaketrukket på Jamaica, men havner raskt midt i begivenhetenes sentrum når en gammel venn fra CIA ber om hjelp til å finne en forsker som er bortført av en gruppe styrt av en hevnlysten galning med store mørke planer. Bonds gamle arbeidsgiver MI6 har imidlertid samme planer om å finne det stjålne viruset, og setter sin nye agent på oppdraget.
Det mest oppsiktsvekkende for mange vil være å for første gang i historien se en kvinnelig agent 007, til og med en mørkhudet kvinnelig 007. Dette har vi dog vært klar over allerede fra da innspillingen av filmen startet for over to år siden, og etter min bedømmelse fungerte det helt fint. Bond-franchisen er i store endringer, noe denne filmen ettertrykkelig markerer.
Da er det verre med et annet omstridt grep filmen tar, et grep heller aldri før sett i James Bond-filmenes historie, som for min del både er skuffende, dårlig forankret og muligens ødeleggende for entusiasmen for Bond-filmenes videre ferd. Men inntil vi vet noe som helst om en kommende Bond-film er det vanskelig å mene for mye.
Imidlertid leverer den nye Bond-filmen på mange andre områder. Actionscenene er som vanlig både eksplosive, temporaske, ville og frådende underholdende til tider, selv om actionsekvensene i filmen på ingen måter er noe vi aldri før har sett lignende av. Noen av de er selvsagt også over the hill, eller FOR søkte. Slik vi er vant med i Bondfilmer. Ikke alt sitter der, men underholdningsverdien og fornøyelsesverdien i de actionfulle og tempoøkte scenene er likevel absolutt et kinobesøk verdig. James Bond er dessuten fortsatt tørrvittig og leverer en del treffende replikker.
Noe vi aldri før har sett lignende av i Bond-sammenheng, er det derimot flere ting av. At folkene bak har ønsket å modernisere Bond-filmene er selvsagt åpenbart. I «No Time To Die» får vi se en langt bredere kjønns- og karakterbredde enn tidligere. Flere og mange sterke kvinnelige rollefigurer, som alle absolutt leverer godt og pirrende, og vi kommer mer inn under huden enn før på ikke bare James Bond, men også en rollefigur som Q.
Mange av disse grepene for å modernisere Bond-universet er både fortreffelig, dristig og friskt. Vi får se Bond i situasjoner han aldri tidligere har befunnet seg i – blant annet foran en TV-skjerm som viser NRKs barne-TV-serie “Fantorangen”!
“NORSKE BOND”
Filmens foto og locations er slående vakre og eksepsjonelle, fra antikke byer i fjellene i Italia (Matera, for en visuell fryd!), til scener innspilt på Færøyene, Cuba, og ikke minst sentrale scener spilt inn i Norge, og ja, handlingen i de scenene foregår faktisk også i Norge på norsk jord, riktignok med noen geografiske friheter. Filmens åpningssekvens er spilt inn i de dype vinterkledde skoger i Nittedal, og senere er Bond innom både Atlanterhavsveien og Ørland. Filmens crew inkluderer et stort antall norske bidrag. Slikt er naturligvis spesielt for norske seere.
Her er også et eldorado for øyet (!) i den italienske antikke steinhusbyen, og Bondentusiaster kan ikke unngå å glise godt av hemmelige øyer hvor masseødeleggelser er under produksjon.
FARVEL TIL DANIEL CRAIG
Daniel Craig er som kjent ferdig som James Bond etter denne filmen, hans femte i rekken. Kvaliteten på filmene og Craig som Bond har vært variabel, men jeg syns han har gjort en minneverdig innsats og fortjener ovasjoner og takk for Bond-tiden. I «No Time To Die» er mye pumpet opp underveis, dog uten at regi og manus imponerer alt for mye.
Mange vil finne denne filmen for emosjonell, noe vi slett ikke er vant med at Bond-filmer har vært tidligere, noe av dette funker bra, annet ikke. Bonds forhold til Madeleine er for eksempel en viktig drivkraft i fortellingen. Jeg er heller ikke den eneste som mener at Daniel Craig hadde fortjent en bedre avslutning som James Bond, selv om den utvilsomt er minneverdig! Se og bedøm selv.
Spilletiden er også diskutert, for med sine hele 2 timer og 43 minutter går «No Time To Die» inn i historien som tidenes lengste James Bond-film. Filmen er aldri kjedelig, men noe mindre engasjerende noen ganger. Man får imidlertid valuta for pengene.
Skurkerollen er det årets Oscar-belønnede Rami Malek som har, og jeg hadde store forhåpninger. Rami Malek er den vansirete og hevntørste Safin, som truer med et virus verden ikke har sett før, men filmens antagorist skuffer stort, får lite skjermtid, er blass og på grensen til livløs, selv om han utvilsomt er en psykopat. Men mest ekkel.
Danske David Dencik gjør heller ingen enorm figur, men har i det minste fått noen småmorsomme replikker å lire ut av seg på “gebrokkent” engelsk, han spiller tross alt russisk forsker.
Lashana Lynch som den nye agent 007 i filmen kommer ut av det med æren i behold, men hennes rolle i filmen er egentlig ikke stor.
Daniel Craig gjør selvsagt en sterk jobb, jeg liker han som sagt.
Ben Whishaw som Q er veldig god. Q sitt personlige liv får vi et lite innblikk i, og hans Q er en langt mer omgjengelig Q enn sine forgjengere, men fortsatt med små referanser bakover. Ellers er det ikke noe å utsette på de andre birollene annet enn småplukk, selv om jeg ikke lar meg imponere overvettes over instrueringen som er gjort på den andre av filmens to barneroller, som utenom det er sjarmtroll.
Ralph Fiennes som M og Naomie Harris som Monneypenney, gjentar sine rollefigurer på vellykket vis, og jeg lar meg imponere av en elegant Ana de Armas, som spiller en ung CIA-agent “med tre ukers opplæring”, som hun påstår.
Léa Seydoux i sin tilbakevendende rolle som “Bondpiken” Madeleine, hvis vi kan kalle henne Bondpike, imponerer, og er faktisk den første som gjentar sin rollefigur som “Bondpike” i mer enn en Bond-film. Det er kanskje et av punktene filmskaperne vurderer der de sitter i tankeboksen, om hvorvidt Bonds dager som kvinnebedårer skal være talte.
Det er som kjent nye tider.
De tidene blir i alle tilfelle uten Daniel Craig, og med kvinnelig dobbel-O seven på trappene vil tiden vise om James Bond blir uten nettopp han, kommandør Bond.
«No Time To Die» er muligens den beste og mest fornøyelige Bond-filmen på lang tid, og var på god vei til å få et fjellstødig terningkast 5 fra Filmhjerte, men desverre trekker regissør og manus sin avslutning kraftig ned. En del for mye emosjonelt underveis er det også. Å gi bare 2 eller 3 ville dog vært barnslig, for «No Time To Die» underholder og engasjerer, og det er jo ikke verst bare det i 2021 av en Bondfilm. Et fint terningkast 4.
Forøvrig, herr- e – gud så artig og herlig det var å igjen se folk strømme til kinoen! Undertegnede så filmen på Aurora Fokus kino i Tromsø, i en nær fullsatt storsal, på en kveld der filmen ble vist flere ganger i kinoens 5-6 saler.
Viaplay sin nye originalserie Furia kjører på med norsk trollheim, radikalisering, fremmedfrykt, europeisk identitet og terror, men imponerer ikke nevneverdig, og mangler stø kurs.
SERIEOMTALE/ANMELDELSE: FURIA (sesong 1)
Norsk/tysk samproduksjon, politisk krimthriller, 2021, 8 episoder
Skrevet av Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no / filmhjerte ætt 1337 punktum no
Den norske (og tyske) krimthrillerserien «Furia» åpner omgitt av norske skoger, fjell og fjorder, kronglete veier, småbykriminalitet og en setting som kunne blitt en frisk nyvinning. Her er undercoveragenter, politi med hemmeligstemplet CV, trusler fra russisk mafia, og terrorplanlegging – men når handlingen iløpet av noen episoder forflytter seg til Berlin tappes mye av både spenning og originalitet ut, blir tidvis kjedelig, og prøver å fylle for store sko. Dessuten endrer serien totalt karakter etter 2-3-episoder.
Politimannen Asgeir flytter til det lille pittoreske tettstedet “Vestvik” (som egentlig er Åndalsnes), et sted på vestlandet, under ny identitet for å starte en ny tilværelse sammen med datteren sin. Men mørke krefter er i sving i bygda, og snart blandes Asgeir inn i noe langt større enn bare småbykriminalitet. Når han under en hendelse møter Ragna, starter en oppnøsting av en plan om en storstilt terroraksjon hvor sterke radikale høyreekstreme krefter står bak.
I de første episodene møter vi et bredt lag av velkjente norske skuespillere. I hovedrollene finner vi Ine Wilmann og Pål Sverre Hagen, mens navn som Henrik Mestad, Fridtjov Såheim, Trond Espen Seim, Preben Hodneland, Cecilie Mosli og Hallvard Holmen er å finne på rollelistene, samt et etterhvert knippe tyske skuespillere.
Ine Marie Wilmann som Ragna. Foto: Viaplay.
I de første av de 8 episodene virker «Furia» slett ikke så ille (jeg skal dog komme tilbake til flere invendinger), selv om jeg ikke kan unngå å irritere og tidvis more meg over den tilgjorte brede dialekten av et eller annet merkelig møre og romsdalsklignende, eller tjukt vestlandsk. Den lokale politisjefen er forresten også intet annet enn ren karikatur, spilt av Henrik Mestad. Troverdigheten der skraper desverre bunnen. Alt av kriminalitet og dødsfall som måtte finne sted avskrives der i gården med “no må me tenkje på bygde”… Vel vel.
Nå er jeg ingen ekspert på de nevnte dialekter, men HenrikMestad, Fridtjov Såheim og Trond Espen Seim sin snøfting på en eller annen ubestemmelig slags grov ny dialekt er bare et irritasjonsmoment skråstrek ufrivillig komikk, og Hallvard Holmens påtatte Oslo/østlandsk-dialekt skurrer også.
Vi får gjennom korte flashback kjennskap til hvorfor Asgeir har kommet til til Vestvik, og dette gir et spenningsmoment rundt han, selv om det er for underfortalt. Elementer som fremmedfrykt, rasistiske undertoner og etterhvert planlegging av en stor terroraksjon tilfører spenning som kunne gjort «Furia» riktig spennende.
Men ett eller annet sted har man snublet. For når serien etter omlag tre episoder setter kursen ut av Norge og inn i Tyskland er det som om lufta sakte men sikkert siver ut av ballongen, og man må pumpe inn mer luft, det blir for slapt, uengasjerende og innimellom kjedelig, til tross for at det bygges opp mot noe stort.
Ah, no ser eg atter slike fjell og dalar… tenker sikkert Pål Sverre Hagen her, i rollen som Asgeir. Foto: Viaplay
Imidlertid har “del 2” av sesongen (etter at vi har kommet til Berlin) mer troverdighet og mere klassiske actionsekvenser i seg.
Vi trekkes inn i en handling hvor vi kommer inn i den tyske regjeringen der det nærmer seg valg, noe som både føles forsåvidt som både en ganske brå overgang fra det serien virket å være i starten, men som også blir for uengasjerende, tamt og kommunegrått. Slikt burde det ikke være, for med elementer som hatblogging, produksjon av falske fakta og nyheter, samt å røre inn de faktiske hendelsene på Utøya og 11. september-terroren for å underbygge «Furia» sitt mål, så burde det engasjere mer. Man har blitt for overambisiøs, det blir for mange kokker (og desto flere kokker…osv).
Etterhvert som handlingen skrider frem på tysk jord blir det dessuten både nok så forutsigbart og lite originalt. Det blir krimthriller som ikke skiller seg ut i mengden.
Nå skal jeg ikke påstå at de første episodene hvor vi befinner oss i Norge er supert sprengstoff til krimsjangeren, snarere tvert imot, tidvis blir det riktig så traust og innimellom kunne det nesten kjennes som en slags utvannet kombinasjon av “Nordic noir” og en dårlig Varg Veum-kopi eller noe i den gata. Ja, dårlig sammenligning, men det sitter ikke helt bare – og det er løse tråder som ikke gis tilstrekkelig tilfredsstillende svar på.
Dessuten må jeg si at det til tider føles som en ufrivillig parodi. Skildringen av det lille lokalsamfunnet og enkelte rollefigurer er over grensen for hva som kan gå som troverdig, selv om jeg finner den norske handlingen som lettbeint underholdning med et sjarmerende norsk natur-bakteppe. Like sjarmerende er dog ikke persongalleriet i den vesle “bygda”, vi treffer en brunmalt gjeng på hyttetur, trauste politimenn og andre klisjefulle typer.
Her er likevel noen interessante betraktninger, og noen kort man kanskje kunne vært utnyttet bedre eller annerledes. Som nevnt trekkes Utøya og 11. september inn, samt andre samfunnsaktuelle hendelser.
Serien er til tider nok så brutal, og har noen kraftkost-scener de med dårlig mage vil vri seg av – vold mot barn og unge er aldri pent uansett. Det er dessuten en brutalitet til tider som kan overraske, men slikt tåles vel. «Furia» har noen scener hvor adrenalinet pumpes opp, så selv om jeg finner noe av handlingen kjedelig utover i serien er det fortsatt en underliggende spenning der som gjør at man bevarer et fundament som holder serien oppreist.
Hva skuespillerprestasjonene angår så er seriens klare ener Ine Marie Wilmann, i rollen som Ragna, som med sin kvasse penn og skarpe ord blogger til opprør. Wilmann nagler rollen perfekt, løser ulike sinnstemninger fint, har punch og kraft i seg, og er seriens hovedperson. Preben Hodneland i skurkerolle passer også som hånd i hanske i «Furia». Han leverer godt.
Pål Sverre Hagen starter som seriens midtpunkt men blir senere redusert til en birolle, har en vanskelig rollefigur å gestalte. Asgeir er en plaget fyr, og Hagen leverer på det jevne, men det føles som det mangler glød. Men som sagt, rollefiguren er ikke særlig livlig av seg.
De tyske skuespillerne spiller pent og pyntelig, men ikke mer og ikke noe man legger på minnet. Ulrich Noethen (sett bl.a. som Himler i Der Untergang, 2004) er vel den av de tyske som gjør det best, i rollen som Brehme.
Ellers er det stort sett på det jevne, men Mestad som politi kunne jeg klart meg uten (jeg liker Mestad ellers altså).
«Furia» sesong 1 sin sesongavslutning åpner forsåvidt opp for muligheter for å gå videre med en sesong 2. Om det er så lurt vet jeg ikke, jeg føler meg nemlig mett på «Furia» etter 8 episoder.
Det er greit tidsfordriv, formatet på bare 8 episoder på 45 minutter hver er også helt greit her. Det er ikke bortkastet tid å se serien, men den lager neppe jubel og furore i heimen, og vil aldri gå inn i historiebøkene som særlig minneverdig.
Jeg plasserer ihvertfall «Furia» midt på furua, eller treet da. Det blir et terningkast 3, som aldri er i nærheten av fire.
Det ble sagt om denne fjorårets Neesonactionfilm at den strengt tatt ikke hadde noe på kino å gjøre, noe jeg bare kan skrive under på.
«Honest Thief» er den type film som ikke bare strengt tatt burde gått “rett på video”, som vi sa på 90-tallet og deromkring, den burde gått rett på streaming, eller strømming som vi vist kaller det nå. Punktum.
Så var det da også på strømming jeg så filmen, hos Viaplay.
Men var den da helt håpløs?
Nei. Og ja.
Liam Neeson er jo stort sett alltids underholdende og trivelig å se, og han kommer seg gjennom filmen med æren i behold, selv om «Honest Thief» ærlig talt er laaaaang unna 69-åringen (!) sine beste prestasjoner. Til sammenligning er årets Neeson-action «The Marksman» adskillig bedre og mer severdig.
I «Honest Thief» er Neeson den forhenværende bankraneren Tom, som etter å ha møtt kjærligheten (Kate Walsh) vil gjøre opp for seg, og levere tilbake pengene fra en rekke bankran han har begått gjennom flere år. Jada, han har ikke brukt en penny av de 9 millioner dollarene han har stjært serr`u. Allerede der er historien teit. Planene hans om å overgi seg går selvfølgelig rett vest når to FBI-agenter bestemmer seg for å stikke pengene i egen lomme, noe som fører vår ærlige helt ut på tynn is.
Moralen er nok også temmelig tvilsom, da vi skal legge all vår sympati på en bankraner. Men la gå, Neeson er både sympatisk, empatisk og passe sjarmerende.
Kort oppsummert; Historien er syltynn, birollene er lite interessante, handlingen er vaklende, og full av klisjeer. Tempoet er ikke av det beste, spesialeffektene på grensen til å være kjøpt på Rema (billig, ikke sant?), og det føles mer interessant å ta opp mobilen og sjekke om noe nytt har skjedd i verden.
Det som likevel holder «Honest Thief» på beina er Liam Neeson, selv om han virker mer sliten enn ofte før.
Som sofaunderholdning en sløv kveld funker dette likevel brukbart. 69 år gamle Neeson kan fortsatt samlebåndsaction av denne typen omså han har begge hendene bakbundet og bind for øynene. Det er også litt bad guy vs good guy-opplegg, en dose kuleregn, en dæsj biljakter og nevekamper. Sånn ungdommen liker 😉 Er du Liam Neeson-fan, som meg, klarer du nok å la deg underholde nok til at filmen går unna, før vi legger den i glemmeboka.
På karakterskalaen havner «Honest Thief» ikke på mer enn 4 av 10 stjerner, et syltynt terningkast 3. Og da er jeg mer snill enn ærlig føles det som.
Filmhjerte minnes den svenske skuespilleren Anki Larsson som døde i august
Tekst og foto: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no
Svensk media meldte idag, 30. august, den triste nyheten om at den folkekjære skuespilleren Anki Larsson er død. Ifølge Aftonbladet sovnet hun inn etter kort tids sykdom med sin nærmeste familie ved sin side. Hun ble kun 67 år.
Jeg var selv så heldig å få et raskt møte med Anki Larsson så sent som i januar 2020 da hun gjestet Tromsø internasjonale filmfestival, der hun presenterte kinovisning av den fantastisk morsomme, og tragikomiske, «Revansch» (“The Comeback”), som egentlig ble spilt inn som og sendt på svensk TV som en 10 episoders serie (mørk komedie).
Undertegnede traff en smilende Anki Larsson i Tromsø på TIFF i januar 2020
Anki Larsson på “scenen” på Aurora Fokus Kino i Tromsø i januar 2020. Hun sa den gang om serien “Revansch” at det var første gang hun så den på stort format.
Hun er for mange mest kjent fra seriene «Eva & Adam», «Saltön», «Äkta människor», samt «Revansch», og Hollywoodfilmen “Midsommar” (2019), i tillegg til en rekke større og mindre roller. Blant annet vil sikkert noen huske henne fra en av «Beck»-filmene («Den svaga länken», 2007), og «Gåsmamman».
Filmhjerte kondolerer
Vila i frid, Anki ♥
Anki Larsson og Olle Sarri i serien «Revansch». Foto: Pressefoto fra tiff.no
Sesong 2 av NRKs dramaserie «EXIT» er som den første full av fyll, dop, sex, horer og penger – store penger. Samt en tre, fire drittsekker og sosiopater av rang og deres trofèkoner, men denne gangen slår ihvertfall den ene av de tilbake. Dessuten er det enda mørkere. Enda mere føkka opp! Enda mere pumpet opp tempo.
Cast: Jon Øigarden, Tobias Santelmann, Pål Sverre Hagen, Simon J. Berger, Agnes Kittelsen, Ine Wilmann, Bente Børsum, Anders Baasmo, Sofia Helin, Rolf Lassgård, Frank Kjosås, Maria Bonnevie, med flere
Sluppet på nett-TV 5. mars
Allerede har NRK opplevd strømmerekord for den nye «Exit»-sesongen, men for nye sjåarar, som statskanalen ofte sier, her er Filmhjertes vurdering av sesong 2, som er både like rå, brutal og god som den første.
“De er mangemillionærer og småbarnsfedre – med en umettelig appetitt på dop, vold, sex og grov innsidehandel.” Slik fronter NRK suksesserien «Exit».
Vi befinner oss altså igjen tilbake i Oslos øverste overklasse, i hovedstadens finansverden hvor insidehandelen florerer, penger gror som gress, og hvor det avreageres med festing, sniffing av hvitt pulver, drekking, puling og slåssing.
Vi har Jeppe, som tyr til vold for å få utløp, som når det dreier seg om en ubedd sengegjest hos kona.
Det er den åleglatte sleipe svensken Adam, som kommer unna med nesten hva som helst, ifølge han selv.
William derimot, som forsøkte å skyte huet av seg selv forrige sesong, men mislyktes, har det ikke like lett i sin nye alkoholfrie hverdag skal vi raskt erfare. Han unslipper verken sitt eget hode eller gamle demoner.
Også er det søtnosen Henrik da, som skyter sprøyter inn i penisrota for å få festen til å vare lengre.
Flotte fyrer? Faktisk med menneskelige trekk i all galskapen.
Opp i alt dette sitter fire forsmådde og underdanige koner. Vel, ihvertfall sist vi møtte dem. Denne gangen må Williams “bedre (?) halvdel” kjempe med han om foreldrerett for barna, mens Hermine, Adams ex-kone, legger ut på et hevntokt mot den smørglatte og følelseskalde svenske psykopaten.
Ellers er alt ved det gamle, det jaktes dophøner (!), vi får et par monologer med innføring i insidehandel og investeringer, det etes snitter av et kvinnelig serveringsfat, og det dundres selvsagt på med noen eksplisitte scener vi ikke så ofte ser i denne type serier, noe som er gjort med tanke på å sjokkere.
For vi lar oss vel det fortsatt, sjokkere, av å se mannlig oral sex, nakne rumper, sprøyter, piller og pulver. Blod. Døde engler og jævelskap fra virkeligheten. Serien er altså basert på et virkelig miljø, men antagelig er det verre, sies det. Mye verre.
Likevel lar vi oss fascinere. Er det vi eller de som er gærne?
På Hevntokt! Foto: NRK
Sesong 2 er dog ikke like sjokkerende sånnsett som sesong 1 var, men «Exit» leverer fortsatt solid underholdning som man blir både vemmet og tilfredsstilt av å se på, og det er minst like rått og brutalt som sist.
Det er litt familiedramatikk såklart, men sesongens store nerve ligger ved siden av en nervepirrende insidehandel mest i Hermines tokt. Hermine jakter sin exit, sin vei ut av avhengigheten hennes for Adams penger. Det er ubehagelige scener. Av og til hjertebristende. Hermines graviditet serveres oss på ingen måte på et sølvfat, og sesongens sterkeste enkeltøyeblikker er det hun som står for, blant annet en samtale med moren.
Skuespillerprestasjonene fra firkløveret Jon Øygarden (Jeppe), Tobias Santelmann (Henrik), Simon J. Berger (Adam) og Pål Sverre Hagen (William) er som vanlig eksellente, tildels supre. Men igjen, som jeg og sa etter sesong 1, Hagens østlandsdialekt virker påtatt og stakato, og det irriterer meg litt, men rollefiguren hans er uansett drivende godt spilt.
Ellers gjør Agnes Kittelsen (Hermine) en råsterk prestasjon, og de aller fleste birollene er gode. Sofia Helin (ja, hun fra «Broen») er småmorsom faktisk, mens jeg ikke skjønner all verdens av Rolf Lassgårds lille rolle. Det skal sies, jeg elsker Lassgård, men rollen hans i «Exit» er ikke av det aller beste.
Seriens soundtrack må man også stort sett berømme NRK for, selv om det blir vel klisjè med Cohens New York-låt så snart vi befinner oss i NY. Vel, det ødelegger ikke noe, så da så.
Livets glade gutter… Foto: Stephen Butkus og NRK
Sesong 2 byr på både familiedramatikk, fest, fyll, vold, spenning, fart, hevn og personlige problemer. At Aker Brygges finansfiff er sleipe haier og ufyselige selvgode fysakker med stor kontrolltvang er ikke serien snau på å formidle. Status betyr alt, å opprettholde fasaden og holde maska, selv på maskeradeball…, penger er målestokken, og familie er underordnet.
Imidlertid er det og nok av stikk også til seriens kvinnefigurer, for selv om vi opplagt skal synes synd på de viser også de at de ikke bare er søte som sukker på bollen, som når setningen og begrepet “da blir jeg mor til Cubusbarn” ramler ut av en av dem som frykter hva senket levestandard vil gjøre for henne.
Noen fiffige referanser til populærkulturen finner vi også, blant annet en ihvertfall i noen små sekunder creepy referanse til 80-tallsgrøsseren «The Shining» («Ondskapens hotell»), og noen kule små vink til «Joker» og «Kill Bill», blant mange. Koronaen har til og med fått sitt (ikke at det er populærkultur, men en samfunnsreferanse iallefall…), og jeg lurer på om det vel ikke også ligger en eller annen Caligula-referanse et sted eller noe til Kubricks orgiescener?
Sesongen har kun 8 episoder som hver har bare en drøy halvtimes spilletid. Det er snaut, for vi vil ha mer. Mer galskap, mer intime avsløringer, mer konspirering, mer hevn, mer løgn og faenskap, mer av det meste. Hva erigerte kjønnsorganer og blødende underliv angår derimot, der tror jeg vi er forsynt i denne omgang.
Vi kommer riktignok i løpet av de 8 episodene tettere på alle de fire “gutta”, hvorav faktisk iallefall to-tre av dem også evner å vise medmenneskelige kvaliteter, sånn av og til ihvertfall. Det er altså effektiv bruk av minuttene til rådighet, det er ingen eller veldig lite dødtid i de ca 4 timene sesongen varer totalt.
«Exit» sesong 2 er ikke for sarte sjeler, ja det er motbydelig og innimellom ekkelt, men det er det som gjør Exit så dønn underholdende.
♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –
Foto: Fremantle/NRK (bilde 1 og 2) og Stephen Butkus
«Queen & Slim» er en liten film i store former, fasong, farger og landskap om et av amerikanernes største problemer i samfunnet, den daglige politirasismen. Det er en stilistisk politisk roadmovie, som skiller seg ut i mengden.
FILMOMTALE/ANMELDELSE: QUEEN & SLIM
Rom. road-krimdrama, USA/Canada, 2019, 2 t 12m
Regi: Melina Matsoukas
Med: Daniel Kaluuya, Jodie Turner-Smith, Bokeem Woodbine, Chloë Sevigny, med flere
Tilgjengelig i Norge hos bl.a. Viaplay
Et afroamerikansk par på en seig tinderdate sitter på en sliten veikafeteria et sted i Ohio. Han, “Slim”, en ettergivende, godtroende og forsiktig predikant-eller-noe som jobber i en butikk. Hun, “Queen”, en mer bein i nesa-aktig advokat, som ikke legger bånd på meningene sine.
Kjemien dem imellom slår ikke gnister, men de er iallefall på vei hjem til hver sitt i samme bil, når de stoppes av en overivrig trafikkpolitibetjent for en mer eller mindre betydningsløs trafikkforseelse.
De skjønner at politimannen, som er ute på patrulje alene, og er hvit som kritt, langt fra har tenkt å la de to få kjøre videre.
Situasjonen eskalerer basert på frykt, aggresjon og misforståelser, og ender ikke bedre enn at snuten skadeskyter Queen, og i selvforsvar ender Slim opp med å drepe politibetjenten.
De bestemmer seg, det vil si hun bestemmer seg, for at det riktige å gjøre selvsagt er å legge på flukt, siden de aldri i verden vil bli trodd, sier hun, advokaten.
Dermed starter en nasjonal etterlysning etter de to drapsmistenkte rømlingene som nå anses som både væpnet og ekstremt farlige.
Gjennom åpne landskaper, grønnkledde skoger, romantiske scenarioer, solnedganger og morgengryinger, slitne småbyer og dunkelt belyste nattklubber legger de ut på en roadtrip mot friheten, Cuba via Florida hvor kun et digert hav skiller dem og friheten. Hvordan de skal nå målet vet de ikke, det leves dag for dag og planen tar form underveis.
Det som også tar form underveis som følge av hendelsen som selvsagt ble filmet av politibilens kamera og lekket til media, er en voldsom protestaksjon mot politivold. Det viser seg at den drepte politibetjenten tidligere i tjeneste har sluppet unna etter å ha tatt livet av en mørhudet på særs syltynt grunnlag. Når videoen raskt spres på nett blir de to uskyldige på flukt et symbol for traume, terror, anger og sinne, for mennesker over hele landet. To legender begynner å spire.
Queen og Slim ruller gjennom stat etter stat, og møter hjelpende hender, både der de venter det og der de minst forventer hjelp.
Under flukten deres sørover fra Ohio tvinges de to til å bli nærmere kjent med både hverandre og seg selv – noe som kanskje vel så mye er hva filmen handler om? Samtidig er filmen også til tider en reise gjennom afroamerikansk historie i USA. På reisen møter de mange andre veldig forskjellige personer, som representerer ulike sider ved afroamerikansk kultur og det sammensatte spekteret av USAs befolkning.
Premisset for «Queen & Slim» er den systematiske urettferdigheten – filmskaperne selv kaller det traumet – som USAs afroamerikanske befolkning har vært utsatt for i generasjoner. I dag, i kjølvannet av drapet på George Floyd og de massive reaksjonene det utløste, vil nok Queen & Slim resonnere enda sterkere, for mange har fått en ny forståelse av problemet (cinemateket.no).
Men opptøyene jakten etter de to har utløst har også sine tragiske utfall.
Jeg føler at man her drar den litt for langt ved et par tilfeller, eller at det iallefall mangler noe for å underbygge visse scener.
Filmen gir nok selvsagt et kraftig spark mot politivolden, rasismen og den urettferdighet den mørke delen av USAs befolkning daglig utsettes for av politiet, i en tid da nettopp problemstillingen har blitt svært aktualisert gjennom aksjoner som Black Lives Mather.
Filmens fasong skiller seg fra mange lignende historier, her bygges egentlig ikke et utpreget og ensporet tog av sympati for de mørkhudedets kamp, filmen gir noen smarte stikk i motsatt retning også.
Selv om alt egentlig tyder på at dette skal være en plain krimdramahistorie om to svarte på flukt fra loven, er filmens form likevel noe langt mer. Det er lett å la tankene fare til at dette er en moderne «Bonnie and Clyde»-story, hvilket faktisk også ved et tilfelle nevnes av en birollefigur (!), eller en ny «Thelma and Louise», men «Queen & Slim» er ikke det.
Filmen er mer enn noe annet en roadmovie, en romantisk roadmovie faktisk, med et dystert bakteppe, krydret opp med et rikt fargespekter, og miljøskildringer undervies som de skrider frem gjennom statene, alltid en hårsbredd i forkant av politiets jakt. Det er en bittersøt stemning over filmen, og filmens effektive bruk av lys og farger setter en magisk stemning som både understreker og forsterker. Ikke alle delene av filmens over 2 timer lange spilletid funker helt, noen scener kunne vært litt nedklippet, men gir oss likevel tid til å bli mer kjent med de to.
Om historien er helt troverdig kan diskuteres, og hvorvidt den gir et korrekt eller feilaktig bilde av rasekampen i dagens amerikanske samfunn er også et tema som er dissens rundt.
Hovedrollene spilles på gnistrende og imponerende vis av Daniel Kaluuya (Oscar-nominert for «Get Out»), og filmnykommer Jodie Turner-Smith. Kaluuyas rollekarakter er ingen enkel rolle å fylle i den settingen den er gitt, men Kaluuya bryter aldri ut av den forsiktige personligheten rollefiguren hans har, og det er en balansegang han takler utmerket. Turner-Smith minner meg til tider om Grace Jones (kjent bl.a. fra en James Bond-film), hennes flamboyante stil gjør henne umulig å ikke legge merke til nærmest hele tiden. Begge to har dessuten en karisma som gjør at de utfyller hverandre og filmens setting godt. Turner-Smith med sitt tøffe men likevel sårbare image, Kaluuya med sin sjarme.
«Queen & Slim» retter søkelyset på et viktig politisk tema, og kunne lett blitt tung og trist, men har så mye både humor og varme, at hele filmen sitt triste bakteppe til tross føles både melankolsk, vittig, sørgmodig, lys, håpefull, spennende og dramatisk på samme tid – samt at det er en kjærlighetshistorie for evigheten…
Queen & slims roadtrip er en biltur du vil være med på, og aldri vil skal komme til veis ende.
Premiere på NRK TV søndag 24. januar (5 av 10 episoder publisert, de 5 siste kommer en og en de neste søndagene fremover), sendes også på NRK1
Serieskaper: Cilla Jackert
Manus: Cilla Jackert, Erik Ahrnbom, Malin Marmgren
Regi: Anders Hazelius, Sanna Lenken, Mikael Hansson
Med: Amanda Jansson, Oscar Töringe, Gizem Erdogan, Per Lasson, Sandra Stojiljkovic, Anna Sise, m. fl
Denne omtalen er basert på de fem første episodene av i alt ti. Serien er å se på NRK1 og NRKs nett-TV (NRK TV), og når dette skrives er kun 5 av episodene sluppet.
Malmø har for mange de seneste årene blitt synonymt med vold, dop, “svenske tilstander”, annen kriminalitet og bråk – en by der politiet har nok å henge fingrene i og hvor det flyter over av jævelskap.
Riktig så ille er det nok ikke.
I den nye laidbacke svenske politidramaserien «Den tynne blå linjen» følger vi gjennom 10 episoder politiet i Malmø gjennom hverdagslige oppdrag, som blant annet søk etter forsvunnede småbarn, papirløse utlendinger, utnyttelse av mennesker, narkotika, gjengkriminalitet, rebelske ungdommer, familiebråk, traficking, og mye annet. Tradisjonelle temaer, med andre ord, som vi har sett før, men like fullt blir serien interessant og passe spennende.
Om serien ikke er direkte nyskapende original, så har den likevel noen punkter hvor den scorer på originalitetssskalaen, som twitter-meldinger som popper opp på skjermen mens sakene pågår, skrevet av Malmøboere som har meninger om politiets innsats, eller har mer eller mindre gode tips, hvorav det meste er rykter, sladder, sludder og vås.
Serien er først og fremst en dramaserie, av typen politiserie, på et vis, den vil nok kunne sammenlignes mye mere med eksempelvis norske «Fox Grønland», i stil eller forsøk på stil i sistnevntes tilfelle, enn mer rene krimserier med politi i fokus, som «Beck», «Wallander», «Broen» og den type serier.
For «Den tynne blå linjen» er til sammenligning ganske mere tilbakelent og hverdagslig, uten de sjokkerende og spektakulære actionsekvensene og mordutredningene man vil finne i mange krimserier. Malmø portretteres dessuten vennligere enn hva man kanskje ville trodd, om man skal ta medienes krigsrapporter fra den sørsvenske byen til betraktning. Men akkurat det er positivt.
Det er lagt opp til å fremstå med realisme, uglamorøst og uten å grave for dypt i problemstillingenes røtter. Manus er velskrevet og serien makter å formidle flere av Malmøs utfordringer og komplekse sider, noe man også kan overføre til andre byer av en viss størrelse.
Seriens hovedperson er den stillferdige, snille, unge og nyutdannede Sara (Amanda Jansson) fra Umeå, som prøver å finne seg til rette i Malmø-politiet. Hun settes opp i bil med partneren Magnus (Oscar Töringe), en erfaren politimann med en tøffere tone i tjenesten. Mens Sara er den kristne gode samaritan fra gudsfryktige Norrland som ønsker å strekke ut en hjelpende hånd til flere av de hun treffer på gjennom jobben, nærmest som en sosialarbeider, er Magnus langt mere brysk. Deres ulike tilnærning til jobben er et av seriens interessante punkter, og en mulig spire til konfrontasjoner.
Vi følger samtidig Leah (Gizem Erdogan), en ung fremadstormende politikvinne, og hennes jødiske morfar Jurek, som driver en liten butikk hvor pøblene og langere frekventerer, til Jureks forargelse.
«Den tynne blå linjen» er gjennomgående godt håndtverk. Handlingen virker troverdig, ihvertfall for mitt vedkommende som ikke har dyptpløyende kjennskap til Malmø og kriminaliteten der, dialogen er for det aller meste naturlig og bra (ikke så mye Malmødialekt kanskje?), og de to-tre viktigste rollekarakterene – Sara, Magnus og Leah – gis dybde og blir med det helt klart interessante nok til å bry seg om. De er aldri helter eller heltinner, ei heller blir de aldri tegnet som antihelter. Det er også gode skuespillerprestasjoner, og mange fra før mindre kjente fjes.
At serien har sine svakheter skal man ikke benekte, for eksempel vil jeg anta at mange blant søta bror har et mer kritisk syn på politiet enn hva serien formidler og vil ha oss til å føle. Noe er også nevnt rundt originalitet, og noe av handlingen er mindre interessant, det liksom flyter litt forbi på skjermen og jeg multitasker litt i noen minutter – men undertegnede liker absolutt totalen, det er en type “true crime”-følelse som pirrer.
Serien har et menneskelig preg over seg i form av at vi ser noen ulike sider ved hovedpersonene, og ved at handlingen, ihvertfall i de fem første episodene, er low key, selv om det er intensive sekvenser som fyrer opp.
Det er mulig svenske tilstander ikke alltid er å trakte etter, men politiserier enten det er krim, spenning eller drama, det kan de på andre sida av grensen.
Filmhjerte anbefaler selvsagt «Den tynne blå linjen», og klasker et terningkast 5 ut på bordet. Litt snillt muligens, men godt håndtverk verdsettes.
Legg gjerne igjen en kommentar eller mening om serien i kommentarfeltet. Preikes!
