Dagbladet bragte onsdag en sak om at ingen norske skuespillere vil spille massedrapsmannen Breivik. Og ja, jeg har selvsagt sensurert bildet av Breivik. Foto: Skjermdump av Dagbladet 22.03.17, fra www.buyandread.com/next/pub.htm?pub=dagbladet
Dagbladet bragte onsdag en sak om at ingen norske skuespillere vil spille massedrapsmannen Breivik.
For hvorfor, hvorfor i det rødglødende, må man i det hele tatt lage film om denne sadistiske skapningen? Har ikke media gitt oss mer enn nok av denne galningen? Hva skal vi med en film?
Saken hos Dagbladet er bak betalingsmur på nett (samt i onsdagens papirutgave) så den har jeg ikke lest, men Hamar Arbeiderblad refererer til at skuespiller, og Hamarsing, Anders Baasmo Christiansen har sagt seg helt uinteressert.
– Man tenker at man kan spille alle karakterer, men jeg kjenner nå at jeg ikke vil være interessert. Det ville blitt for vanskelig å finne et sted å forsvare Breivik, fordi jeg må inn i hans ståsted, finne ut hvorfor han ble som han ble, og en slik fordypning må gjøres med kjærlighet, sier skuespilleren til Dagbladet.
Anders Baasmo Christiansen. Kongens nei-stjernen sier nei til å spille Norges verste drapsmann. Foto: Jarle Vines.
Heller ikke Christian Rubeck (Nobel), Pål Sverre Hagen (Valkyrien) eller Benjamin Helstad (Kongen av Bastøy) ser ut til å være særlig interesserte, i følge Dagbladet, som også skriver at en rekke norske skuespillere har sagt nei.
Men planer om film om 22. juli-terroren på Utøya og i regjeringskvartalet er det, desverre. Det er den 2007-Oscarnominerte britiske regissøren Paul Greengrass (61) som vistnok går med et ønske om å lage filmen. Greengrass er kjent for å stå bak store filmer som de tre Jason Bourne-filmene fra 2004, 2007 og 2016, Captain Phillips (2013) og United 93 (2006, som han ble Oscar-nominert for året etter for beste regi).
Nå er det naturligvis veldig vanskelig om ikke umulig å si hvilken type film det i så fall er snakk om, hva som er planen å vektlegge og så videre, men jeg som filmpublikummer må virkelig få lov til å spørre, er dette noe publikum har interesse av å få servert? Greit nok, det er jo laget filmer om Hitler og andre galninger, men jeg stiller meg likevel sterkt skeptisk og tvilende til om dette er en film vi trenger.
Jeg håper Greengrass og andre dropper en slik film. Går han videre med planene håper jeg alle norske skuespillere som blir spurt takker nei og sier som Børning- og Kongens nei-stjernen sa til Dagbladet.
– Jeg mener Breivik er en fjert, en reddhare, og han fortjener ikke mer oppmerksomhet, sier Anders Baasmo Christiansen.
Godt sagt, Anders! Som sagt, applaus. Du er en hedersmann 🙂
– Man tenker at man kan spille alle karakterer, men jeg kjenner nå at jeg ikke vil være interessert. Det ville blitt for vanskelig å finne et sted å forsvare Breivik, fordi jeg må inn i hans ståsted, finne ut hvorfor han ble som han ble, og en slik fordypning må gjøres med kjærlighet, sier Anders.
– Jeg mener Breivik er en fjert, en reddhare, og han fortjener ikke mer oppmerksomhet, fortsetter han overfor Dagbladet.
– See more at: http://www.h-a.no/kultur/film/–han-fortjener-ikke-mer-oppmerksomhet#sthash.CviKdrf2.dpuf
– Man tenker at man kan spille alle karakterer, men jeg kjenner nå at jeg ikke vil være interessert. Det ville blitt for vanskelig å finne et sted å forsvare Breivik, fordi jeg må inn i hans ståsted, finne ut hvorfor han ble som han ble, og en slik fordypning må gjøres med kjærlighet, sier Anders.
– Jeg mener Breivik er en fjert, en reddhare, og han fortjener ikke mer oppmerksomhet, fortsetter han overfor Dagbladet.
– See more at: http://www.h-a.no/kultur/film/–han-fortjener-ikke-mer-oppmerksomhet#sthash.CviKdrf2.dpuf
– Jeg mener Breivik er en fjert, en reddhare, og han fortjener ikke mer oppmerksomhet, fortsetter han overfor Dagbladet. – See more at: http://www.h-a.no/kultur/film/–han-fortjener-ikke-mer-oppmerksomhet#sthash.CviKdrf2.dpuf
Tafatt lokalbefolkning fra nord i følelsesløse Elven.
Anmeldelse basert på de 2 første episodene (av 8)
NY TV-SERIE: ELVEN Thriller, Norge, 2016 Ca 45 min pr episode (uten reklamen) TV 3 / viafree De to første episodene kan sees på TV 3 sin gratistjeneste Viafree (da får man se episodene, men med to-tre 3-4 minutters reklameavbrudd i og mellom de 40-45 minutter lange episodene).
TV 3 sin nye norske krimthriller “ELVEN” fra Indre Troms (innspilt i Målselv) som hadde premiere torsdag kveld er skuffende saker, som fremstiller folkene nordfra som hjelpesløse, tafatte, resignerte og passe følelseskalde. Med andre ord stikk i strid med den virkelige verden.
Plottet i Elven er i utgangspunktet spennende og uutforsket nok i norsk drama. I det fiktive tettstedet Djupvik i Indre Troms finner ei 10 år gammel jente fra en læstadiansk familie avkappede kroppsdeler i elva. Politiet koples naturlig nok inn, og kort tid etterpå forsvinner den lille jenta, før hun blir funnet omkommet inne på et avgrenset militært område.
Det skal snart vise seg at verken det lokale politiet, lokalbefolkningen eller Forsvaret er særlig innstilte på å gjøre noe for å nøste opp i hva som har skjedd, og de fleste virker nokså lite følelsesmessig påvirket. På lensmannskontoret maner lensmannen om at saken legges vekk, dette får Kripos ta seg av, hvis de gidder å komme vel og merke.
Det vil si, politimannen Thomas Lønnhøiden (selvsagt fra Oslo) ved lensmannskontoret, engasjerer seg sterkt i saken, og mener Forsvaret har svin på skogen, og lover å avsløre hva slags faenskap som bedrives. At noe skjules er åpenbart, her er lagt opp til antatte fiender fra andre siden av finskegrensa, en lokalbefolkning med flere læstadianere, og lensmannen og de øverste toppene fra stedets millitærforlegning har et eller annet de for alt i verden vil holde skjult, så en konspirasjon og mørke hemmeligheter ulmer under overflaten. Og i skauen hjorter en hittil ukjent fyr rundt med gevær med kikkertsikte, mens det på et forfallent sagbruk foregår lyssky aktivitet.
Seriens scenografi, interiør og produksjonsdesign fremstår som grelt, grått, fattigslig og gir et nokså stusselig og traurig, karrig bilde av Nord-Norge, og rollekarakterenes unnfallenhet og følelsesløse fjes setter selvsagt et negativt preg for oss som ser på. Når det i tillegg konstrueres konflikter ut av ingenting hjelper ikke det heller på inntrykket av at det mangler en del narrativt. Noen fine oversiktsbilder av snøkledde majestetiske fjell, skoger og en isende elv gir sammen med et litt pumpende soundtrack visuelt sett et løft, her må jeg nevne det positive som er å finne.
Det er selvsagt også et spenningselement i hvor eller hvem disse kroppsdelene stammer fra, selv om jeg begynner å ane mulige konturer.
Thomas Hayes er med i Elven. Foto: TV 3.
Men det som senker Elven mest er den elendige dialogen, den stive talen og de kjønnsløse ansiktsuttrykkene og skuespillerprestasjonene. Flere av de som antagelig skal fremstå som lokale fra Indre Troms høres ut som de har en potet i halsen og snakker gjennom nesa, og flere av skuespillerprestasjonene holder desverre heller ikke mål etter to episoder. Den lokale lensmannen virker dessuten som en riktig tafatt fjott på grensen til det komiske. Ikke i et sekund kjøper jeg han som lovens lange arms øverste hærfører.
Espen Reboli Bjerke i rollen som politimannen Thomas spiller godt nok, det gjør også Ingeborg Raustøl som den unge sersjanten i forsvaret. “Skam-William”, Thomas Hayes, skal også få godkjent, såvidt, men forhåpentligvis får han en større rolle senere i serien, for i de to første episodene har han vært veldig lite med som den unge førstegangssoldaten med kontakter som ankommer Indre Troms for å tjenestegjøre i etterretningsbataljonen. Roger Hilleren, oida, nok en skuespiller fra østlandet, gjør seg nok ikke direkte bort som øverste befal i bataljonen, men han har ikke overbevist meg nok enda. Resten av besetningen forran kamera setter jeg samlet på strykkarakter, for her er det mye skrøpelige saker. Dennis Storhøi har vi forresten bare såvidt sett i de to første episodene.
Jeg skal selvsagt se serien ferdig, da den fortsatt har et uforløst potensiale, og jeg har fortsatt troen på at serien kan bli bedre etterhvert som den går seg varmere, imidlertid er det ikke til å sveipe under teppet at jeg har blitt noe skeptisk etter de to episodene jeg har sett. Terningkast vil jeg ikke sette etter kun to episoder, men så langt befinner den seg nok ikke høyere enn i grenseland mellom 2 og 3. Hvilken vei Elven flyter vil tiden vise.
Det kan forhåpentligvis bare gå oppover for serien fra nå av, for akkurat nå renner mye motstrøms i Elven.
“Jeg, Daniel Blake”, sender en knyttneve rett i magen til den britiske velferdsstaten.
Nok en gang viser Storbritannia seg som et filmland med glimrende dramafilm.
I regissør Ken Loach sin Gullpalmen-vinner fra Cannes 2016, “I, Daniel Blake“, befinner vi oss i Newcastle, der håndtverkeren Daniel Blake, en 59 år gammel mann, etter hjerteproblemer har havnet i arbeidsledighet med arbeidsforbud (etter en håpløs test).
Mannen er desperat etter å enten komme seg i jobb igjen, eller få den økonomiske bistanden han har behov for, men han finner snart ut at å få hjelp av det offentlige er en tungrodd affære. Han får nemlig ikke trygd, og sendes som en kasteball frem og tilbake med motstridende beskjeder.
På en av sine fortvilte møter på “britiske NAV” (Jeg kaller det NAV, britisk jobbsenter etc) blir han kjent med alenemoren Katie og barna hennes, hun er en ung kvinne som nylig har måttet flytte fra London til Newcastle, og som befinner seg i samme fortvilte situasjon som han.
De to danner et vennskap som står sentralt i filmen, og gjennom Daniels unge nabo, en ung mørkhudet mann i 20-årene, males det et bilde av en velferdsstat som behandler alle som råtne frø, enten man er hvit, mørk, mann, kvinne, ung eller gammel. Og som til syvende og sist er årsak for de skjebnene det medfører, uten at noen tar ansvar.
Det offentlige velferdssystemet skildres som kaldt, upersonlig og maskinaktige, med mennesker ansatt som er regelrytterriende roboter uten et snev av verken vilje eller evne til å bistå, som ikke ser personene de er satt til å hjelpe som annet enn tall og problemer. Daniel og Katie blir nærmest henvist til å hjelpe seg selv.
Selv om det kanskje ikke er filmens hovedpoeng, setter den og søkelyset på et samfunn der stadig mer må gjøres online, enten folk kan bruke nett eller ikke. Men får de den hjelpen de trenger til å lære det?
Det er flere scener i filmen som opprører, og gir klump i halsen. Særlig en episode med Katie inne på en såkalt “matbank” (sted der vanskeligstilte/fattige får matvarer og dagligvarer utdelt) er sterke saker.
Daniel skildres som en mann som jakter rettferdighet og respekt. – “When you lose your self-respect, you`re done for“, sier han i en av samtalene med en av de ansatte på “jobbsenteret”. Og nettopp det tror jeg mange som har befunnet seg i en lignende situasjon kan gjenkjenne.
“Jeg, Daniel Blake“, er en historie om en mann med verdier, som blir verdiløs, en film om hvit fattigdom, der Newcastles småskitne og slitne gater står som bakteppe. Filmen oppleves kanskje litt langtekkelig i enkelte partier, men planter til slutt et sviende knyttneveslag rett i magen. Dette er beinhard britisk sosialrealisme, som er vanskelig å bli uberørt av.
Til det er nemlig skuespillerprestasjonene for sterke. Dave Johns i rollen som Daniel og Hayley Squires som Katie er strålende, særlig Johns gir Daniels frustrasjon og kamp et strippet og dønn ærlig ansikt. I tillegg er det solide biroller av Daniels nabo, og Katies datter. Filmen har dessuten en del hverdagslig lun humor, noe som vel passer seg godt, i og med at Dave Johns er en britisk komiker. Historien er varm, og tar oss tett inn på de to hovedrollekarakterene.
Noen steg filmen tar er nok litt overdramatiserte, og enkelte valg veldig typiske. Det trekker imidlertid ikke ned for mye.
Jeg har ikke tilstrekkelige kunnskaper om hvordan det britiske velferdssystemet fungerer, så det er vanskelig å vurdere hvor mye av filmen som er et velberettiget spark rett i mellomgulvet til systemet og staten, men historien er sterk, bevegende og svært provoserende, og noe er definitivt på sin plass.
Jeg ser selvsagt at “I, Daniel Blake” nok er en film med klare politiske budskaper, som klart tenderer til venstre eller mot sosialismen, men man trenger absolutt ikke ha slike politiske ståsteder for å synes at dette er en bra film.
Kanskje liker vi å tro at det står bedre til her hjemme, men selv om systemet nok er noe annerledes her til lands, så er det lett å kjenne igjen flere av mennesketypene fra de offentlige og kommunale instanser. De burde alle som en settes til å se slike filmer som dette, og ta lærdom. Da er det kanskje håp.
JEG, DANIEL BLAKE (I, DANIEL BLAKE)
♥
♥
♥
♥
♥
Terningkast 5
Filmen hadde premiere i Norge i januar, så de fleste steder er den ferdig på kino. I Oslo på Vika kino går den derimot fortsatt, for de som har sjansen å se film der, man-tirs-onsdag med start 15:30. Filmen dukker nok forhåpentligvis snart opp også på diverse strømmetjenester/iTunes Store for eksempel, eller på fysisk format. Keep an eye open 😉
“Fesk lukta ikkje møkk, det lukta pænga”. Slik lyder et av de mange gullkornene som sitter som et skudd fra unge Tobias i Solveig Melkeraaens nye norske dokumentarfilm, Tungeskjærerne.
Filmanmeldelse opprinnelig publisert etter Norgespremieren på TIFF i januar, Oppdatert 9. mars ifm ordinær kinopremiere 10. mars
Storfangst på kroken
I Tungeskjærerne tas vi med til Myre i Øksnes kommune i Vesterålen, der unger helt ned i femårsalderen entusiastisk springer på kaiene og med like stor iver utfører en nord-norsk tradisjon gjennom generasjoner; skjæring av torsketunger. Ikke bare syns de det er gøy, de tjener nemlig også gode penger på det.
Vi følger Oslojenta Ylva som drar til morens hjemsted Myre på besøk til besteforeldrene og vennen Tobias, som hun ble kjent med under sitt forrige besøk i nord. På Myre skal nemlig Ylva følge i morens fotspor, og lære seg å skjære torsketunger.
Regissør Solveig Melkeraaen, som selv er fra Øksnes, har virkelig fått storfangst på kroken med denne perlen fra kyst-Norge, der vennskapet mellom de to purunge Ylva og og Tobias står i sentrum, de begge er rundt 10 år gamle. Det er en ikke rent lite fascinerende reise Melkeraaen tar publikum med på, en reise med flust av livsvisdom fra barnemunn, særlig i de sekvensene av filmen der Tobias og Ylva får være seg selv uten for mye innblanding utenfra.
Filmen er en fornøyelse fra start til slutt, og er nok uten tvil en av de beste dokumentarene jeg har sett som skildrer barn og oppvekst, samtidig som det er en strålende god reklame for Nord-Norge, og Myre i særdeleshet.
Barnas voksenverden
Vi serveres treffende kommentarer på løpende bånd filmen igjennom, Tobias er virkelig en sprudlende guttunge med mye humor og velposjonerte doser av alvor. Selvsagt er da også filmens hovedrolleinnehavere, de unge tungeskjærerne Ylva, Tobias og Matteus, som vi også blir litt kjent med, full av sjarme.
Filmen lar oss se det fine vennskapet mellom Ylva og Tobias, vi ser hvordan selv unge barn tar ansvar og hjelper hverandre, hvordan de inkluderes i en “voksenverden”, og ikke minst hvor viktig tungeskjæring, av torsk altså om noen skulle lure, er for et lite lokalsamfunn som Myre. Tungeskjærerne viser også på en herlig måte gleden av å oppnå noe, det er en film med massevis av optimisme og drømmer, fint pakket inn med Myre som ramme. Tungeskjærerne viser også litt av kontrastene såklart, mellom storbyliv og et fiskevær i Vesterålen, alt på en delikat men santidig rå måte. For det er et røft miljø, hvor Melkeraaen har klart å formidle varmen.
Full av torskehau og fiskeblod
Tungeskjærerne er en film alle unge som voksne bør få med seg, det er en dokumentasjon som viser at ikke alle av dagens barn bare sitter inne forran en skjerm, slik det ofte gis inntrykk av.
Et lite apropos. Etter filmen gikk jeg tilfeldigvis forbi de tre unge tungeskjærerne, som var tilstede i Tromsø i anledning premieren. Når man ser hvor små de faktisk er, blir faktisk opplevelsen av filmen enda litt større.
Dette var virkelig morsomt, en veldig positiv overraskelse og noe av det mest underholdende jeg har sett av dokumentarer. Publikum i salen virket ihvertfall å fryde seg høylydt over denne lille perlen, full av torskehau og fiskeblod, som for det meste er spillt inn i nord. Om noe skal sies å trekke ned må det være noen små fortellergrep innledningsvis og mot slutten, der vi blant annet treffer Madcon-Tchawe, som er en god bekjent av Ylva og faren hennes, samt at noen få av scenene muligens kan virke litt i overkant rigga. Men slikt er flisespikkeri.
Hatten av for Melkeraaen, Tobias, Ylva og Matteus. For Myre. Nord-Norge. Kystfisket. Og barna.
Sesong 3 av denne glimrende britiske krimserien, med sin fabelaktige location fra en liten kystby i England, er faktisk allerede i gang. Episode 1 (og 2?) av 8 i den nye sesongen, som avslutter Broadchurch, er allerede sluppet i UK.
I Norge kommer serien på NRK (og muligens Netflix etterhvert. De to første sesongene ligger ihvertfall på Netflix).
FARGO (sesong 3)
Jeg digget filmen. Jeg elsket sesong 1 av TV-serien, og sesong 2 var glimrende den også. Sesong 3 kommer i april, og gir oss dobbel dose Ewan McGregor!
Serien kommer på HBO Nordic, noe som desverre for min del betyr at det blir å finne “andre steder” å se den, da HBO bare hakker noe reint for j***** på min maskin….
TWIN PEAKS (sesong 3)
Jeg grugleder meg til denne legendariske serien gjør sitt comeback langt over 20 år etter at Twin Peaks-mysteriene skremte oss sist! Dale Cooper er tilbake i mai.
Når og hvor serien blir tilgjengelig i Norge er ikke klart. Sesong 1 og 2 skal vistnok ligge ute hos HBO Nordic, og ettersom de har flere serier fra Showtime er det nærliggende å anta at HBO Nordic vil vise den nye sesongen.
PRISON BREAK (sesong 5)
Den største gleden her er vel at Michael Scofield ikke var dau likevel. Sesong 1 av denne serien var banebrytende, og selv om plottet ble fryktelig utvannet til slutt er en ny sesong av Prison Break noe jeg tar imot med åpne armer. Prison Breaks comeback skal vistnok være en eventserie på 9 episoder.
Den nye sesongen, nummer 5 i rekka, har premiere i april, og vil i Norge etter hva jeg har funnet ut vises på Viasat 4 / Viaplay. De 4 første sesongene kan sees hos Netflix.
SKAM (sesong 4)
Jeg gleder meg ellevilt til en ny sesong. De 3 første sesongene av nettserie-fenomenet Skam var regelrett fantastiske, særlig den uforglemmelige sesong 3 som gikk inn i norsk TV-historie som en av tidenes seer-suksesser. Sesong 4 kan umulig overgå det vi allerede har fått servert, men det er definitivt mere skam i vente fra NRK / skam.p3.no.
Som ventet holdes kortene tett til brystet hos statskanalen, som ikke har røpet noe om når sesong 4 sparkes igang. Sesong 1-3 ligger selvsagt tilgjengelig hos NRK Nett-TV og p3.skam.no. Foto: NRK.no.
ELVEN
Helt splitter ny krimserie på TV 3, som er innspilt i Nord-Norge, nærmere bestemt Indre Troms, på FilmCamp i Øverbygd i Målselv kommune, og på diverse steder i området rundt. Serien har ellers fått en god del oppmerkosmhet fordi tidligere Skam-skuespiller Thomas Hayes er med i en av rollene i Elven. Serien har premiere 16. mars på TV 3.
Jeg holder også øynene åpen for et par nye svenske krimserier, blant annet “Hassel”, og norske “Okkupert” skal vistnok også være i anmarsj med en ny sesong etterhvert.
STRANGER THINGS (sesong 2)
Den amerikanske spenningsserien med overnaturlige mysterier var langt fra så fenomenal som jeg hadde håpet på, men den var underholdende og satte tankene helt klart tilbake i tid til 80-tallets filmer og serier, samt bød på saftig spenning. Sesong 2 er derfor absolutt velkommen.
Serien er en Netflix-serie, og den nye sesongen kommer senere i år.
Serier i sikte – men fortsatt et langt stykke unna:
BROEN (sesong 4)
Den siste sesongen av Broen – sesong 4 – må vi vente en stund på, den kommer ikke før neste år en gang.
NRK viser serien i Norge. På Netflix ligger kun sesong 1.
HAPPY VALLEY (sesong 3)
Sesong 3, også det ventet å være den avsluttende sesongen – av denne strålende britiske krimserien med handling fra Yorkshire kommer, det er bekreftet, men når er uklart. Sesong 1 og 2 kan sees på Netflix.
Trolig vil NRK vise den nye sesongen som kommer med tid og stunder.
TRAPPED (Innesperret / Ófærð, sesong 2)
YES! Denne krimserien fra Island – sendt på NRK1 i 2016 – returnerer med en sesong 2. I sesong 1 var det et bestialskt mord og trafficking som var plottet i serien som finner sted i dramatiske og fascinerende omgivelser i den avsidesliggende lille pittoreske byen Siglufjörður langt nord på Island.
Innspillingen av sesong 2 er ventet å starte til høsten, så det blir nok 2018 minst før serien er klar for publikum.
Det skal også komme nye sesonger av “Narcos” og “House of Cards“, men der må jeg vel snart komme igang med å få sett de første sesongene, som ligger på Netflix, før jeg roper for høyt etter nye sesonger 😉 “Bloodline“, også det en Netflix-serie som anbefales sterkt, skal være bekreftet med en tredje og siste sesong, men den kommer nok ikke med det aller første.
Den glimrende amerikanske krimserien “Eyewitness” (ikke vist på norske kanaler eller tjenester) er derimot desverre kansellert av kanalen USA Network etter kun èn sesong, som forsåvidt ikke var uventet ettersom sesong 1 fikk en avslutning på historien uten en “cliffhanger” i krimplottet, og også er omtalt på forhånd som en serie med kun en sesong. Imidlertid har ikke seriens mange blodfans gitt opp håpet om en ny sesong, serieskaperne har vist vilje til å fortsette, og fansen har vistnok satt igang med å prøve på å få Netflix til å overta seriens videre liv. Jeg tror nok ikke at serien returnerer, men håpe kan man jo alltids 😉
Har du serietips? Særlig gode krimserietips mottas gjerne. Del gjerne tips og andre kommentarer i kommentarfeltet!
Den franske voldtektsfilmen ELLE kommer sent til å glemmes! Ikke bare fordi den er sjokkerende og rystende i seg selv, men fordi regissøren har laget en bekmørk thrillerkomedie som lverer på alle plan!
Filmanmeldelse skrevet etter kinovisning på Tromsø Int. Filmfestival i januar, og oppdatert 3.mars.
På forhånd hadde jeg en noe skeptisk holdning til Elle etter å ha sett traileren, men fy fader jeg er glad jeg valgte å se denne filmen som på forhånd var omtalt som en kontroversiell voldtekstskomedie satt i regi av Paul Verhoeven, som har rykte på seg for å være en provokativ filmskaper.
Michele (Elle) er en videospillprodusent som lager voldsspill. En dag overfalles hun og voldtas brutalt i sitt eget hjem. Hendelsen ser ikke ut til å gå særlig inn på henne, og hun forteller vennene sine om hva som har hendt uten å fortrekke en mine. Politiet vil hun ikke ha noe med å gjøre, men selv om hun tilsynelatende ikke har latt seg affektere av overgrepet legges det hele tiden inn tegn på at hun ikke kommer over det. I Elle serveres publikum et bekmørkt tema spedd på med mengder satire og nærmest surrealisme i en livsfarlig katt og mus-lek.
Og voldtektene fortsetter. Det virker som om Elle tiltrekkes av volden, ihvertfall er hun ikke nevneverdig redd den. Har faren hennes som er en dømt drapsmann noe å gjøre med sinnsstemningen hennes? Når hun begynner å motta creepye sms`er fra voldsmannen skjønner hun at vedkommende må være en hun kjenner, og alle er mistenkte. Når hun identifiserer voldsmannen starter et nervepirrende psykologisk spill, i denne “rape-revenge”-thrilleren.
Filmen er uten diskusjon kontroversiell, skitten og tyr til noen eksplisitte sjokkerende voldtekts- og voldsscener, som nok vil ryste publikum, til tross for at volden fremstår en smule parodisk. Samtidig løses stemningen opp med Elles beherskede ro, feminisme og en hverdag som fortsetter som før med jobb og selskaper i øvre deler av samfunnslaget, samt flere humoristiske undertoner hele veien. Et annet gjennomgående element er nerven som hele tiden ligger i bunn. Publikum vil også måtte spørre seg til tider om hvem sympatien ligger hos.
Foto: Pressebilde fra TIFF.NO
Isabelle Huppert i tittelrollen som Elle briljerer, og viser at Golden Globe-prisen og Oscar-nominasjonen hun nylig fikk for beste kvinnelige hovedrolle er henne fullt ut fortjent. Huppert glir inn i rollen med største selvfølgelighet og tegner et sylskarpt portrett av en kvinne som både vet hva hun vil og som har det i seg for å få det som hun vil. I tillegg presenteres vi for et vidt persongalleri med gjennomførte solide rolleprestasjoner.
I et sidespor av filmens sentrale plot følger vi også Elles sønn som er en slentrende type som sliter med forholdet sitt, og forholdet til moren. Elles mor treffer vi også, hun er litt av en karakter, og både blant kollegene på jobb, ex-er og naboer finner vi karakterer det males dybde i.
Blandingen av de repeterende voldtektene og den lette tilnærmingen til det i utgangspunktet tunge temaet, sammen med Micheles iskalde psyke, sørger for en ekstremt overraskende, bitende, dynamisk og underholdende kraftpakke av en film, som forøvrig også vant Golden Globe for beste utenlandske film.
ELLE er ikke uten feil, og noen ting kunne man vel gjort på en annen måte, blant annet er filmen litt lang. Uansett, Elle er et mesterlig og originalt verk.
Terningkast 6.
#film #filmtips #filmhjerte #elle
Bruk gjerne kommentarfeltet for kommentarer om Elle.
Du vet den filmen du aldri går lei av? Den du ser om og om og om igjen. Er det slik med deg også?
Hvilken film eller filmer kan du se flere ganger og fortsatt ikke miste lysten på å se igjen?
Det er ikke nødvendigvis slik at det er de filmene man syns er de beste man har sett som er de filmene man gjerne ser om og om igjen, men filmer som på en eller annen måte har noe ved seg som gjør at man bare ikke kan la være og se de gang etter gang.
Her er 10 av filmene som er slik for meg, i urangert rekkefølge.
PS: Klikk på IMDB-logoen for all filmfakta. Ratingen oppdateres forøvrig fortløpende ved ev. endringer.
FRIHETENS REGN (THE SHAWSHANK REDEMPTION, 1994)
Den fortryllende fengselsfilmen om Andy Dufresne, som havner i fengsel selv om han er uskyldig, og som følger det harde livet – og vennskapet – bak murene er en av de absolutte favorittfilmene mine. Rettferdighetsfølelsen, håpet om frihet og den pirrende spenningen i fluktplanen er nesten, ja kan jeg si fengslende? 😉 Morgan Freeman og Tim Robbins er briljante. Freemans fortellerstemme er da også ekstremt bærende. I tillegg har jeg nylig blitt fan av Gil Bellows, som også er med i en birolle, så der kom enda en grunn for et gjensyn for min del! Som om det skulle være nødvendig med flere grunner vel og merke 😉
Illustrasjon: Slik som dette ser mine første filmminner ut. Et av videocoverene fra Olsenbanden. Foto: norskvhs.com.
OLSENBANDEN-FILMENE (1969-1984, og 1999), her representert ved “OLSENBANDEN GIR SEG ALDRI” (1981)
Ok, det er 14 Olsenbanden-filmer, men jeg tar de med under ett her. Jeg har jo sikkert bare sett hver film minst ørtenogfjørti ganger, så jeg tåler vel noen ganger til 😉 Forøvrig er filmene fra nr 3-13 de jeg gjerne ser flere ganger, mens 1,2 og 14 ikke er like mange ganger ute av DVD-boksen. Fantastisk nostalgi og retrominner om et Oslo slik det fremstod på 70- og 80-tallet. Olsenbanden er dessuten en av Norgeshistoriens største kulturskatter innen populærkulturen.
Helmax!
WEEKEND AT BERNIE`S (1989)
En real guilty pleasure-film, akkurat så fjollete, uestetisk og urkomisk komedie at den tåler mange gjensyn. Bernie kan gjerne være dau som en stein, festens midtpunkt er han likevel, og mens morderne blir mer og mer gærne etter å kverke han (igjen!), gjør Bernies husgjester Larry og Richard alt for å holde liv i stivpinnen. Morbid slapstickhumor etter alle kunstens regler, i det som ble en smashing hit og senere er regnet som en kultfilm. Jeg flirer fortsatt av denne galskapen som nå utrolig nok begynner å nærme seg 30 år! 😀
Er Weekend at Bernie`s en kultklassiker, ja da er oppfølgeren Weekend at Bernie`s 2 (1990) en kultkalkun. Og jeg elsker jo kalkun 😉
DIE HARD (1988)
Jeg våger påstanden tidenes, om ikke absolutt beste, så ihvertfall absolutt mest underholdende actionfilm. Bruce Willis, fy fader han er konge som John McClain. Jo pokker`n heller, for meg er Die Hard den beste actionfilmen 🙂 Die Hard 2 som kom i 1990 er selvsagt også en nær sagt like stor klassiker. Die Hard With a Vengeance (1995, “Die Hard 3” / Die Hard i New York) er ganske grei den også, mens oppfølgerne fra 2007 og 2013 strengt tatt var litt seige, selv om det var et kult gjensyn med Willis som McClain.
“Yippee-ki-yay, motherfucker”!
SPEED (1994)
Hvorfor Speed er en av de filmene jeg liksom aldri går lei av vet jeg ikke. Den bare er det. Kanskje er det en barsk Keanu Reeves, en frisk og rappkjeftet Sandra Bullock, og en gal, etterhvert helt hodeløs, Dennis Hopper? Det er ellers litt rart å tenke på at Bullock og Reeves begge er godt over 50 år den dag i dag… Og nei, oppfølgeren Speed 2: Cruise Controll (1997) er definitivt ikke av de filmene jeg ikke er lei.
NO COUNTRY FOR OLD MEN (2007)
Hele settinga i denne filmen er så rå, ugjestmild, røff og spennende at jeg kan se den gang etter gang etter gang. Det er Coen-brødrenes geniale regi. Josh Brolin og Tommy Lee Jones. Woody Harrelson. Dessuten har filmen en av filmhistoriens skumleste bad guys i Javier Bardem! Åpningssekvensen er forøvrig uforglemmelig, den setter oss rett inn i filmens eget særegne mikrokosmos.
JAGET (THE FUGITIVE, 1993)
En av moderne tids absolutt beste og mest spennende thrillere. For det første er Harrison Ford glimrende, for det andre er Tommy Lee Jones på grensen til glimrende han også, for det tredje er filmen fortsatt spennende.
PIRATENE (1983)
Denne norske spenningsfilmen der store deler av filmen er innspilt i akk så vakre Svolvær tidlig i 1980-årene, og resten på diverse nærliggende lokasjoner får jeg aldri nok av. I Svolvær sitt småbyliv på første halvdel av 80-tallet, tidsriktig tematikk og Lofotens alltid fascinerende natureldorado liggende som et bakteppe for det ungdommelige opprøret mot makteliten ligger mye av min fascinasjon for Piratene, som gjør filmen til en av mine absolutte norske favoritter. Mye av beundringen ligger selvsagt og i et glitrende soundtrack, med mye rocka 80-tallsmusikk, og en fartsfull spennende historie med mye humor, samt alvor. Piratene er på en måte nord-norsk “80-tallspornografisk retro” 😀
Filmen er aldri gitt ut på DVD/Blu-Ray, men den ligger tilgjengelig på bl.a. YouTube, eller mot betaling på filmarkivet.no.
COP CAR (2015)
Cop Car er en av de filmene som har blitt alt for lite omtalt, en litt underrata film som er strålende. Den er mystisk, den er underholdende og leken, den er spennende, mørk og betagende absurd. Den har to glimrende barneskuespillere og en drivende god Kevin Bacon, som henholdsvis de to ungene som stjeler en forlatt politibil, og den frynsete snuten som tar opp jakten på de. Locations her har mye å si, jeg får klare vibber til “No Country For Old Men”.
A PERFECT WORLD (1993)
En av Kevin Costners absolutt aller beste roller. Handlingen utspilles på tidlig 60-tall, der en guttunge kidnappes av to kriminelle på rømmen. I tillegg til at storyen i seg selv er spennende er det også en roadmovie, det er litt coming-of-age over den og ikke minst er det et svært rørende vennskap som oppstår mellom den lille gutten og Costners rollefigur, mens gamlefar Clint`ern er like i hælene på rømlingene.
Alle filmene får selvsagt mine varmeste anbefalinger.
Det var dagens 10 utvalgte. En annen gang kommer det mer.
Bill Paxton har lenge vært en skuespiller jeg har likt,og nyheten om hans brå bortgang er sørgelig. De største og mest fremtredende rollene hadde han kanskje ikke så ofte, men jeg minnes han absolutt med mange positive filmminner, fordi han var en av de skuespillerene jeg likte fremtoningen til, en godt likanes og sympatisk type, og selvsagt fordi han gjorde mange gode rolleprestasjoner og taklet mange ulike roller. Med andre ord en veldig god skuespiller. Han er også faren til den svært så sympatiske skuespilleren James Paxton (22), og i tillegg har han også en datter (Lydia) født i 1997.
For tiden var Hollywood-stjernen midt i innspillingen av TV-serien Training Day som hadde premiere i februar, en serie der hans veldig talentfulle sønn James skal være med i en gjesterolle i en senere episode.
For mitt vedkommende vil jeg huske og minnes Paxton aller best fra Aliens (1986), Titanic (1997), Twister (1996), Apollo 13 (1995) og Nightcrawler (2014), samt flere andre opptredener.
One False Move (1992, en detektiv-thriller med bl.a. Billy Bob Thornton), A Simpe Plan (1998, også den med Thornton) og Frailty (2001, som han også hadde regi på) er andre filmer som trekkes frem som hans beste. Disse må jeg selvsagt se.
Under årets Oscar-show natt til mandag norsk tid ble naturligvis Paxton minnet. Han ble aldri Oscar-nominert, men fire ganger Golden Globe-nominert, og tre av de for dramaserien Big Love (2006-2011).
….AND THE WINNER IS…LA LA LAND…..MOONLIGHT IS THE WINNER!
Årets Oscar-utdeling for filmåret 2016 fant sted natt til søndag norsk tid, og vil for all fremtid huskes for skandaleutdelingen av beste film, som førte til en sjokkert sal, og minst like sjokkerte TV-seere verden over. For prisutdeler Warren Beatty hadde fått feil konvulutt, og leste opp feil vinner! Sammen med Faye Dunaway var veteranene de som skulle lese opp hvem som fikk Oscar for beste film, noe som endte i det totale kaos.
Beatty hadde nemlig av en eller annen grunn fått konvulutten fra prisen som ble delt ut før beste film-prisen, nemlig den der det stod “Emma Stone – La La Land”, og til tross for at Beatty virket å være forfjamset da han så i konvolutten, og kastet et blikk på Dunaway, som også så på kortet, så ropte Dunaway ut La La Land som vinner.
Gjengen fra La La Land kom på scenen til applaus fra salen, og var i gang med takketalene da feilen ble rettet opp. La La Land-produsent Jordan Horowitz som allerede hadde holdt takketalen avbrøt en av de andre i teamet, og dro opp kortet fra den riktige konvulutten som Beatty nå hadde fått, holdt den mot kamera som zoomet inn, og der stod det svart på hvitt:
MOONLIGHT
Best Picture
Noe slikt har selvsagt aldri før skjedd, og at det skjer på direktesendt TV til millioner av seere verden over må regnes som en av historiens største TV-tabber. La La Lands produsent Jordan Horowitz skal forresten ha mye cred for måten han håndterte kaoset på. Ro og klasse!
Det tok forøvrig overraskende lang tid før tabben ble rettet opp… Se hele det utrolige innslaget i YouTube-videoen nederst i denne saken.
Scenene kommer ihvertfall til å gå verden over i lange tider.
En tydelig skjemmet Beatty fikk forklart seg, og sa at han så det stod “Emma Stone, La La Land”, på kortet han leste, og da trodde han La La Land var vinner. Som TV-bildene viste var han øyensynlig i tvil da han leste kortet før Dunaway ropte ut vinneren. Og kanskje er det forståelig at de ikke reagerte med å spørre showets produsenter om det var riktig, det var direktesendt til millioner av seere, og noe slikt har aldri skjedd før….vel vel.
Når så det er sagt, jeg synest det er fantastisk flott at MOONLIGHT, etter mye rot, ble Oscar-vinner for beste film, for det er en glimrende film. Selvsagt synest jeg litt synd på La La Land-gjengen som var kommet opp på scenen, men det er utrolig hyggelig at Moonlight nå har fått Oscar-prisen for beste film. Gratulerer til regissør Barry Jenkins, som også fikk Oscar for beste adapterte manus. Moonlight fikk også Oscar for beste mannlige birolle, som gikk til Mahershala Ali, som svært rørt mottok prisen.
Løp til nærmeste kino og se filmen (hvis den fortsatt går?)!
GODE TIPS OG FORTJENTE VINNERE
Ellers er jeg fornøyd med Oscar-tipsene mine, der jeg hadde 17 av 24 riktige. Jeg bommet på de to lydprisene, live action kortfilm, kostymedesign, filmklipp, beste kvinnelige skuespiller (nevnte dog at Stone trolig ble å vinne, der tippa jeg mest med hjertet) og heldigvis tippa jeg feil film som beste film, for selv om jeg liker La La land så var det flere filmer jeg syns er bedre og fortjente prisen mer. At Moonlight ble vinneren er sånnsett glimrende.
Spesielt fornøyd er jeg med å ha blinket ut riktige vinnere av produksjonsdesign, animerte kortfilm og kortfilm-dokumentar, manuspriser og regi, og selvsagt beste mannlige skuespiller og birolle, samt kvinnelige birolle, som gikk til de jeg syns var best.
Casey Affleck fikk en høyst fortjent Oscar for beste mannlige hovedrolle i Manchester by the Sea, filmen som også fikk en like høyst fortjent Oscar for beste originale manus, som ble mottatt av Kenneth Lonergan, som stod for både regi og manus. Beste kvinnelige birolle gikk til Viola Davis, for filmen Fences, fortjent det også.
Helt fornøyd med vinnere av regi, beste fremmedspråklige film og beste kvinnelige hovedrolle er jeg derimot ikke. Både Damien Chazelle og Emma Stone er en henholdsvis regissør og skuespillerinne jeg absolutt liker godt, men beste regi burde gått til enten Moonlight eller Manchester by the Sea, og beste kvinnelige hovedrolle burde selvsagt Isabelle Huppert fått for Elle. Alt kaoset rundt beste film tatt i betraktning er det dog fint at Chazelle fikk denne regiprisen.
Som jeg tippet så vant The Salesman prisen for beste fremmedspråklige film, noe som trolig skyldes en god del sympatistemmer på bakgrunn av president Trumps innreiseforbud. For den danske Under sanden (Land of Mine) burde vært en soleklar vinner. The Salesman var mitt tredjevalg av de jeg håpet på.
Men det ble ingen dansk vinner. Sverige kan derimot glede seg over at filmfotograf Linus Sandgren mottok prisen for beste kinematografi (beste foto) for La la Land, som jeg også syns er en fortjent pris.
Til tross for at La La Land altså bare nesten, og virkelig bokstavlig talt bare nesten, ble kåret til beste film, altså til tross for at La La Land IKKE fikk Oscar for beste film, så ble La la Land årets mestvinnende film, med 6 priser – noe som er helt greit.
Kun fire filmer fikk flere enn 1 Oscar, dette var La La Land med 6, Moonlight 3, Manchester by the Sea 2 og Hacksaw Ridge 2.
Det var på forhånd mye snakk om at årets show kanskje ville bli preget av mye anti-Trump-taler og stikk til den upopulære presidenten. Fra scenen var det derimot ikke noen av prismottagerne som fokuserte særlig på Trump, bortsett fra takketalen fra The Salesmans regissør som ble lest opp av kvinnen fra NASA som mottok prisen på vegne av regissøren. Ellers var det vel kun skuespiller og prisutdeler Gael Bernal Garcia som snakket noe politisk om motstand mot barrierer og grenser. Showets vert (programleder), talkshow-verten og komikeren, Jimmy Kimmel hadde derimot mengder av morsomheter, vitser og stikk mot Trump underveis i hele showet, men alt på en underholdende måte. Særlig en twitter-greie der han tvitret til Trump med spørsmålet “Hey @realDonaldTrump u up?” var morsom.
Årets show var absolutt underholdende, men det som alle snakker om er selvsagt hvordan i he***** kunne feil vinner av showets viktigste pris utropes?
Kom gjerne med kommentarer 🙂
Se videoen der beste film-prisen deles ut:
PS: Takk og lov at det finnes noe kalt VPN, som berget Oscar-natta for mange norske seere på nett 😉 Ingen norske kanaler sendte nemlig showet (skandale), men danske TV 2 hadde sending (og da kunne mange nordmenn med Riks-TV, Get, Altibox se), mens de uten tilgang til det kunne se nett-TV hos svenske Aftonbladet, men kun de med svensk IP-adresse 😉
I løpet av januar og februar har jeg gjennom flere innlegg diskutert en del av kategoriene og lagt frem synspunkter, så for en grundigere omtale av diverse kategorier kan dere lete i arkivet her 😉 De siste to årene har jeg hatt mye rett i tipsene, men i år er jeg mere skeptisk til spådommene mine, ettersom det har vært vanskelig å vurdere mange av kategoriene.
Dette er mine Ocar-prediksjoner for 2017, med vinnertips (Uthevet skrift), hvem jeg håper på, og korte kommentarer. Natt til mandag sitter vi med fasiten 😉
Skrevet av Lars Jørgen Grønli, filmhjerte♥1337.no (bytt ut hjertet med @)
BESTE FILM (Best picture)
Arrival
Fences
Hacksaw Ridge
Hell or High Water
Hidden Figures
La La Land
Lion
Manchester By the Sea
Moonlight
– La La Land er så massivt omtalt og suksessfull at den nok vinner, og med sine retrominner til Hollywoods storhetstid vil den nok også falle i smak hos mange av de som bestemmer. Moonlight og Manchester by the Sea største utfordrere, men se opp for Hidden Figures også, den er en dark horse.
Håper vinner: Manchester by the Sea, Hell or High Water, Moonlight, Hidden Figures, La La Land, Lion, Arrival. Alle unntatt Fences og HR er ok vinnere. Vinnersjanser: LLL, Moonlight, MbtS, Hidden Figures.
BESTE KINOMATOGRAFI / FOTO (Best cinematography)
Arrival
La La Land
Lion
Moonlight
Silence
– La La Land er nok en opplagt vinnerkandidat her. Og den er forsåvidt også en fortjent nok vinner isåfall. Arrival er ikke utenkelig som vinner, ei heller Moonlight. Men pris til La La Land og vår svenske venn filmfotograf Linus Sandgren.
BESTE MANNLIGE BIROLLE (Best supporting actor)
Mahershala Ali (Moonlight)
Jeff Bridges (Hell or High Water)
Lucas Hedges (Manchester By the Sea)
Dev Patel (Lion)
Michael Shannon (Nocturnal Animals)
– Knallhardt felt. Personlig likte jeg Hedges best, men Ali er strålende. Bridges bør man også se opp for.
BESTE MANNLIGE HOVEDROLLE (Best actor)
Casey Affleck (Manchester By the Sea)
Andrew Garfield (Hacksaw Ridge)
Ryan Gosling (La La Land)
Viggo Mortensen (Captain Fantastic)
Denzel Washington (Fences)
– Gosling er kanskje forhåndsfavoritten her hos mange, men Affleck og Garfield er også sterke kandidater, derfor settes kronene på Affleck, som gjør en fantastisk sterk innsats. Washington likte ikke jeg i Fences, men han nevnes som en sterk utfordrer. Jeg håper enten Affleck eller Garfield vinner, men Gosling er OK som vinner ettersom jeg syns han er bra.
BESTE KVINNELIGE BIROLLE (Best supporting actress)
Viola Davis (Fences)
Naomie Harris (Moonlight)
Nicole Kidman (Lion)
Octavia Spencer (Hidden Figures)
Michelle Williams (Manchester By the Sea)
– Like jevnt som i mennenes birolle-felt. Davis imponerte meg mest, Williams briljerer (men har en veldig liten birolle) og Spencer er og knallgod. Harris bør ikke avskrives.
BESTE KVINNELIGE HOVEDROLLE (Best actress)
Isabelle Huppert (Elle)
Ruth Negga (Loving)
Emma Stone (La La Land)
Natalie Portman (Jackie)
Meryl Streep (Florence Foster Jenkins)
– Stone og Portman er muligens de største favorittene? Jeg tar likevel en sjanse på Huppert, som leverte en glitrende rolle.
BESTE FREMMEDSPRÅKLIGE FILM (Best foreign language film)
Under Sanden (Land of Mine, Danmark)
En mann ved navn Ove (A Man Called Ove, Sverige)
The Salesman (Forushande, Iran)
Tanna (Australia/Vanuatu)
Min pappa Toni Erdmann (Toni Erdmann, Tyskland/Østerrike)
– Flere vinnerkandidater her. The Salesman får tipset pga Trumps innreiseforbud som kan ha påvirket stemmegiverne til å stemme den iranske filmen fram. Toni Erdmann vil nok også sanke stemmer. En mann ved navn Ove er også med i kategorien beste sminke, men jeg håper virkelig den råsterke danske Land of Mine vinner.
BESTE KOSTYMEDESIGN (Best costume design)
Allied
Fantastic Beasts and Where to Find Them
Florence Foster Jenkins
Jackie
La La Land
– Jackie Kennedy var jo et stilikon, så Jackie er en favoritt hos mange. Jeg tipper likevel på La La Land. Fantastic Beasts kan heller ikke utelukkes.
BESTE ORIGINALMUSIKK (Best score)
Jackie
La La Land
Lion
Moonlight
Passengers
– Åpenbart vinnervalg. Langt fra enestående eller uforglemmelig musikk i La La Land, men denne prisen tar den, noe annet ser jeg på som ganske utenkelig. Har ikke sett Passengers forøvrig.
BESTE ORIGINALE SANG I EN FILM (Best song)
Audition (La La Land)
Can`t Stop the Feeling! (Trolls)
City of Stars (La La Land)
The Empty Chair (Jim: The James Foley Story)
How Far I`ll Go (Moana)
– “La La Land” sin klart beste sang og eneste som vel egentlig fester seg på minnet. Sangen fra “Moana” er nevnt som utfordrer, og også den andre sangen fra LLL kan vinne. Min soleklare favoritt er Justin Timberlakes “Can`t Stop the Feeling” fra “Trolls”, men den vinner ikke.
BESTE LYDREDIGERING (Best sound editing)
Arrival
Deepwater Horizon
Hacksaw Ridge
La La Land
Sully
– Musikaler står vanligvis sterkt her, men også filmer med “mye” lyd av stort omfang, så noe sier meg at Hacksaw Ridge kan stikke av med prisen. Jeg sjanser litt og velger den, da den har fått flere lydpriser allerede, og lydklipp er den vel god på, mens ikke like spenstig på lydmiksen. Jeg håper egentlig mest på La La Land.
BESTE LYDMIX (Best sound mixing)
Arrival
Hacksaw Ridge
La La Land
Rogue One: A Star Wars Story
13 Hours
– Står trolig mellom samme to her som i den andre lydkategorien. Så da får de vel hver sin pris? Men Star Wars-filmen er en outsider. Personlig syns jeg også lyden i 13 Hours er bra.
BESTE DOKUMENTAR (Best documentary)
Fire at Sea
I Am Not Your Negro
Life, Animated
OJ: Made in America
13th
– Her har jeg ikke sett noen av dokumentarene, men OJ-filmen, som varer i utrolige 7 timer og 47 minutter (fordelt på 5 deler riktignok) får tipset. Den saken dør aldri ut, og filmen (eller er det en TV-serie? Derav strides de lærde) skal vistnok være ekstremt bra. 13th som omhandler afro-amerikansk slaveri og moderne (?) “Jim Crow” kan kanskje overraske? (Tilgjengelig på Netflix). “Havet brenner” (Fire at Sea) fra Italia er en mye omtalt film om immigrasjon (den var Italias bidrag til beste fremmedspråklige film).
BESTE KORTFILM-DOKUMENTAR (Best documentary short)
4.1 Miles
Extremis
Joe`s Violin
Watani: My Homeland
The White Helmets
– The White Helmets har jeg sett på Netflix, av de andre har jeg kun sett trailere. Syria-krisen er tema i 4.1, Watani og The White Helmets, og en av de to sistnevnte vinner trolig, begge har et par sterke scener. The White Helmet viser de lokale mannskapene som er de første som kommer til unnsetning etter bombinger. Traileren inneholder sangen “When the saints go marching in”, men den er ikke i filmen. Jeg gidder ikke google hvorfor, annet enn at jeg leser at traileren skapte diskusjon…
Hvis filmen er kontroversiell (? aner ikke om den er det) så kan kanskje Watani ta prisen. Joe`s Violin er noe om en 92-åring som overlevde Holocaust, som donerer bort familiens fiolin (javel…), og Extremis handler om et sykehus med kampen mellom liv og død.
BESTE “LIVE ACTION” KORTFILM (Best live-action short)
Ennemis Interieurs
La Femme et le TGV
Silent Nights
Sing
Timecode
– Her har jeg kun sett trailere (I.E. bare 16 sek…). Jeg heier uten tvil på den danske Silent Nights, som er en imigrasjonshistorie om en dansk kvinnes kjærlighetsforhold med en ghanesisk immigrant, vakkert tonesatt med, ja selvsagt; Silent nights. Imidlertid er kanskje Ennemis Interieurs favoritten, også det en immigrasjonshistorie, satt til tidlig 90-tall der en fransk politimann forhører en fransk-algerisk mann som søker statsborgerskap under den algeriske borgerkrigen.
Sing, med sitt sjarmerende barnekor og steppelignende takter, virker å være bra, og har ord på seg for å være gripende. Timecode er en (litt fascinerende virker det som) film om en ung vekter-kvinnes ensomhet, mens La Femme et le TGV er en film om en kvinne som forelsker seg i en mann hun aldri har møtt. Sikkert noe for gamle Oscar-gubber, men bra foto i den ihvertfall.
Jeg vil iallefall se Silent Night, Sing og kanskje Timecode.
BESTE PRODUKSJONSDESIGN (Best production design)
Arrival
Fantastic Beasts and Where to Find Them
Hail, Caesar!
La La Land
Passengers
– Jeg skulle helst sett at LLL ikke vinner tosifret antall av de 13 prisene den kan vinne, men den er favoritt her også. Og, den har et bra produksjonsdesign. Det har definitivt også Fantastic Beasts og sikkert Hail, Caesar! også, og da på en fantasifull og original måte for begge to. Jeg likte filmen Arrival, men vinner den produksjonsdesignet må jeg likevel flire litt 😉
BESTE ORIGINALE MANUS (Best original screenplay)
Hell or High Water
La La Land
The Lobster
Manchester By the Sea
20th Century Women
– Kenneth Lonergan fortjener denne prisen for Manchester by the Sea, men får hard konkurranse fra Damien Chazelle (La La Land). Mest originalt (dog ikke best) er kanskje The Lobster? Kult også hvis Hell or High Water får priser.
BESTE TILRETTELAGTE/ADAPTERTE MANUS (Best adapted screenplay)
Arrival
Fences
Hidden Figures
Lion
Moonlight
– Barry Jenkins og T.A. McCraneys manus ble satt i kategorien for adapterte manus istedet for i originale, noe som gjør den til en trolig vinner. Arrival er også en film med et smart manus, og (desverre) er vel heller ikke Fences helt sjanseløs.
BESTE ANIMASJONSFILM (Best animated feature)
Kubo and the Two Strings
Moana
My Life As a Zucchini
The Red Turtle
Zootopia
– Disneys påkostede produksjon Zootopia en klar favoritt her. Moana (eller Vaiana som den kalles i mange land), også den fra Disney, er en utfordrer, og kanskje også Kubo. Jeg har forøvrig ikke sett noen av filmene, men de tre nevnte har jeg selvsagt hørt mye om.
BESTE ANIMERTE KORTFILM (Best animated short)
Blind Vaysha
Borrowed Time
Pear Cider and Cigarettes
Pearl
Piper
– Ettersom det digre Pixar studios i år ikke nådde opp til å bli nominert for beste animasjonsfilm, får de nøye seg med beste animerte kortfilm, om en liten fugleunge som overvinner frykt. Sikkert rørende nok for de som liker det. Får dog hard konkurranse fra Oscar-grossist-studio National Film Board of Canada sin mørke Blind Vaysha, i en tegnet animert stil jeg hater, eller Pearl, som er en far-datter-roadmovie i en spesiell filmstil i virtual reality. Den sistnevnte virker nok så fascinerende.
Borrowed Time er vistnok en melankolsk western-animasjon, og Pear Cider and Cigarettes en dyster historie. Jeg er absolutt ingen fan av animasjonsfilm, det er kun unntaksvis jeg liker det, men Pearl så interessant ut.
BESTE FILMREDIGERING/KLIPP (Best film editing)
Arrival
Hacksaw Ridge
Hell or High Water
La La Land
Moonlight
– Vanskelig å vurdere. Jeg håper alle unntatt Hacksaw Ridge får pris, da alle er bra klippet (også HR, men Gibson kan jeg styre min begeistring for). La La Land får tipset.
BESTE REGI (Best director)
Denis Villeneuve (Arrival)
Mel Gibson (Hacksaw Ridge)
Damien Chazelle (La La Land)
Kenneth Lonergan (Manchester By the Sea)
Barry Jenkins (Moonlight)
– Sannsynligheten for at Chazelle vinner anser jeg som ihvertfall 60%. Jenkins største utfordrer, og Lonergan kan også vinne. Jeg håper på Lonergan, eventuelt Jenkins, mens Chazelle blir mitt tredjevalg hva håp angår.
BESTE VISUELLE EFFEKTER/SPESIALEFFEKTER (Best visual effects)
Deepwater Horizon
Doctor Strange
The Jungle Book
Kubo and the Two Strings
Rogue One: A Star Wars Story
– Har ikke sett noen av disse fem, kun korte klipp, men The Jungle Book virker imponerende nok og klart best sammen med Star Wars-filmen. En av de to vinner garantert, og jeg håper på Jungelboka. Men HVA gjør en animasjonsfilm, Kubo and the two strings, i denne kategorien?
BESTE SMINKE OG HÅR (Best makeup and hairstyling)
En mann ved navn Ove (A Man Called Ove)
Star Trek Beyond
Suicide Squad
– Ikke at jeg syns En mann ved navn Ove fortjener denne prisen, men når jeg ser hva den er oppe imot her, så sier jeg heia Sverige! Dessuten synest jeg det er en bra film, men ikke så bra at den skal være Oscar-vinnende. Uansett kult hvis den vinner. Jeg frykter imidlertid at det blir søppelet Suicide Squad som får prisen for sminke og hår. Den vant nylig pris på “The Makeup Artists and Hair Stylists Guild Awards” i kategorien den var med i, noe også Star Trek Beyond gjorde.
Slik er ihvertfall tipsene mine. Enig? Uenig? Kommentarer? Slå deg løs i kommentarfeltet! 🙂
