Det islandske oppvekstdramaet Hjartasteinn som har norgespremiere fredag 7. april er en fantastisk øm og strålende film som vil sette spor etter seg. At filmen som har blitt en filmfestivalsuksess i en rekke land allerede kan utropes til en av årets definitivt beste filmer er det ingen tvil om.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

   FILMANMELDELSE: HJARTASTEINN (Internasjonal tittel: Heartstone)

   Island, 2016
Spilletid 2t 09m
Regi: Gudmundur Arnar Gudmundsson
  Med: Baldur Einarsson, Blær Hinriksson, Søren Malling, m.fl.
Sett på Fokus kino, Tromsø
                   Aktuell: Har premiere på kino i Norge 7. april 

I Tromsø vises Hjartasteinn i hele april på Verdensteatret. Det er ellers i hovedsak i de største byene at filmen settes opp på kino nå, og er garantert å se i Oslo (Klingenberg), Bergen, Trondheim, Drammen og Kristiansand. Sjekk din kino for ev. visningstider.

Denne filmanmeldelsen ble opprinnelig publisert etter filmfestivalen i Tromsø i januar – der filmen ble vist under den internasjonale tittelen Heartstone – og er nå oppdatert.

Heartstone har gjort suksess på en rekke store og mindre filmfestivaler rundt om i verden de siste månedene. I januar var den en av de mest sette filmene under filmfestivalen i Tromsø, og den har bemerket seg såvel i Toronto, Stockholm, Marokko, som i Venezia, samt en rekke andre steder, samt trukket mye publikum på Island etter den ordinære kinopremieren der. Nylig fikk den også hele 10 priser i den islandske filmprisutdelingen Edda, som tilsvarer norske Amanda-prisen. Fredag er det klart for ordinær kinopremiere for filmen i Norge. Dette er noe du bør få med deg!

UNGDOMMELIG OPPBLOMSTRING I DRAMATISK SOMMER

I Hjartasteinn befinner vi oss i et avsidesliggende tettsted på Island der de to bestevennene Kristjan og Thor som henger sammen hele tiden, begge om lag 13-14 år gamle, den ene ørlite lengre frem i puberteten enn den andre, skal oppleve en dramatisk sommer de aldri vil komme til å glemme. Begge har sine problemer på hjemmebane, Kristjan med foreldre som krangler og en voldelig, lite åpen far, Thor med to søstre som plager han, og alenemora som sliter. De to guttene får oppmerksomhet fra to jevnaldrende jenter etter hvert, og i løpet av en sommer hvor mye skjer må de to også finne ut av følelsene de har for hverandre. På det lille stedet råder det også tilsynelatende en lite aksepterende kultur for det som ikke er innenfor de “vante og trygge” rammene.

Som jeg spådde etter å ha lest en kort forhåndsomtale er Hjartasteinn en film jeg liker. Såkalte oppvekstfilmer med skildringer av ungdomstiden og brytningstiden mellom barndom/ungdomstid og voksenlivet er noe jeg alltid har satt stor pris på. At jeg kom til å like filmen hadde jeg for så vidt rett i, men at denne islandske coming-of-age-filmen skulle være en så til de grader velkomponert mix av fantastisk, hjerteskjærende, varm, emosjonell, morsom, hard og øm hadde jeg ikke kunnet forutse.

Regissør Gudmundsson behandler de ungdommelige oppvekstdriftene på en aldeles utmerket sensitiv og øm måte, som gjør at man blir oppriktig interessert og glad i de to hovedrollekarakterene og vil dem det beste. Og ikke minst er de nære fotoene, hvor kamera er tett på hovedrollekarakterene, med på å skape en veldig nærhet til de vi ser. Derfor er det også så hjerteskjærende å følge det som utspiller seg, men også så godt. Den skal være rimelig kaldhjertet for å ikke mykne opp av Hjartasteinn.

Filmen bygger seg opp uten de store dramatiske virkemidlene, men med en hele tiden voksende energi, noe som forsterker inntrykkene når filmen i andre halvdel og mot slutten trykker på noen svært effektfulle og dramatiske eksplosive knapper, som nok vil generere noen tårer og en uro i hjertet blant publikum.

KVALITET BÅDE FORAN OG BAK KAMERA

At regissøren har fått tak i de to unge skuespillerne Baldur Einarsson (Thor, rød genser) og Blær Hinriksson (Kristjan, lys genser) er intet annet enn et funn. Skuespillet de leverer er førsteklasses og direkte imponerende av så unge og uerfarne skuespillere. Spesielt Hinriksson imponerer voldsomt med et følelsesregister og en indre kamp som krever mye å få frem foran kamera. Men begge to spiller med en kraft og energisk innlevelse som jeg sjeldent har sett fra så unge skuespillere. Her har tydeligvis regissør Gudmundur Arnar Gudmundsson gjort en strålende jobb med å instruere de unge skuespillerene. For både Einarsson og Hinriksson briljerer og leverer regelrett utrolig glimrende. Intet mindre.

I tillegg må det nevnes utpreget godt spill også av de unge jentene i filmen, særlig Thors søstrer Hafdis (Rán Rágnarsdóttir) og en av de to kurtiserende ungpikene (Beta, spilt av Diljá Valsdóttir), mens de få voksne innslagene også leverer solid. Har du sett en del filmer eller serier fra Island drar du nok kjensel på blant andre Nina Dögg Fillipusdóttir (TV-serien Innesperret/Trapped som er vist på NRK), og danske Søren Malling er også med.

Som nevnt er også det visuelle i Hjartasteinn briljant. Den nære Close-up-kameraføringen er nevnt, der vi kommer tett på ansiktene i flere scener, også var det dette islandske landskapet da, som er så ubeskrivelig fascinerende og fortryllende, som får utfolde seg som et effektfullt bakteppe. Regissør Gudmundsson har forklart at han ikke ønsket å bruke den spektakulære naturen på Island for mye i filmen, med mindre det hadde sin naturlige plass i scenene. Balansegangen er perfekt, med det særpregede landskapet som setter en egen stemning og forutsetning. For øvrig er Hjartasteinns fotograf /cinematograf den svært dyktige Sturla Bergh Grøvlen fra Norge.

GJENKJENNELSESFAKTOREN

Denne islandske perlen har et universelt budskap om vennskap, aksept, miljøpåvirkning og tilgivelse, og gir et ærlig innblikk i hvordan mennesker i alle aldre, men særlig unge, som sliter med tematikk portrettert i filmen har det, samt hvordan familiære forhold og samfunnets holdninger kan være utfordrende.

Derfor er Hjartasteinn en film alle bør se, ikke bare de som enten nå eller en gang i tiden har vært eller er usikker på egen legning, for dette er og en film der vennskap spiller en av de viktigste hovedrollene, og som generelt også viser sider ved det å vokse opp på Island – men det meste kan overføres til nærmest hvor som helst av små steder, gjenkjennelsesfaktoren er slående i mange tilfeller. Imidlertid er Hjartasteinn selvsagt særegen grunnet det dramatiske landskapet handlingen innringes av, og Islands geografiske plassering.

Hjartasteinn har noen dramatiske kraftfulle scener, hvorav den ene, mest dramatiske, er veldig hard, men uten å røpe noe kan jeg ikke gå nærmere inn på den. Filmen er ikke feilfri, og noen valg ville jeg gjort annerledes, men det gir ingen trekk, for filmen leverer.

Den islandske filmbølgen har igjen skapt en ny perle. Hjartasteinn er en film som fester seg ved hjerterota, og der blir den.

Fra filmhjerte.blogg.no, som så filmen to ganger (!) på filmfestivalen i Tromsø, får Hjartasteinn full pott, seks av seks bankende filmhjerter og terningkast 6.

Andre norske filmanmeldelser av Hjartasteinn:
NRK Filmpolitiet: Terningkast 5

#heartstone #hjartasteinn #kino #film #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #filmer #filmanmeldelser #islandfilm

Foto: filmweb.no, pressebilder fra tiff.no og heartstone-thefilm.com sitt presskit.

Før helga kom nominasjonene til årets utgave av “Gullruten”.

Gullruten, som er norsk TV-bransjes årlige prisutdeling, går av stabelen fredag 12. mai, og vises på TV 2. I mars måneds siste dag ble de nominerte i 18 kategorier offentliggjort. Ettersom film og TV naturlig henger sammen, har jeg selvsagt noen meninger om årets norske TV-prisutdeling.

Mest gledelig og selvsagt 100 prosent ventet og fortjent er det at Tarjei Sandvik Moe (17), “Skam-Isak”, er nominert som beste mannlige skuespiller i TV-drama, og at Skam som seg hør og bør er nominert for beste TV-drama.

Selv om Sandvik Moe kjemper mot Aksel Hennie og Anders Danielsen Lie, som begge gjorde det glimrende i Nobel, så vil det være flaut og hårreisende om denne Gullruten havner i andres hender enn Tarjeis. Jeg venter med å gratulere med prisen, men vinneren her bør være en soleklar bankers! Jeg kan bare si som i åpningssekvensen av Skams sesong 3, “Lykke til, Isak” 😉

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

I konkurranse med Nobel, Aber Bergen og Valkyrien skal også Skam (Foto: NRK) være en udiskutabel vinner for beste TV-drama.

Ellers er det svært hyggelig å registrere nominasjonen til Ellen Dorrit Petersen for hennes flotte innsats i advokatdramaserien Aber Bergen fra TV 3. Den prisen skal hun så definitivt ha!

Et par andre hyggelige nominasjoner som gleder er NRK-dokumentarserien Flukt med Leo Ajkic, som er nominert både for beste dokumentarserie og beste mannlige programleder.

Nedenfor er de nominerte i de kategoriene jeg bryr meg om eller i det minste mener noe om.

I tillegg er det nominert kandidater i kategoriene Beste underholdningsprogram, Beste konkurransedrevne reality, Beste dokusåpe, Beste barne- eller ungdomsprogram, Beste livsstilsprogram, Beste TV-dokumentar, Årets deltaker og Beste event eller sportssending.

Ingen av disse øvrige prisene engasjerer meg nevneverdig, eller jeg har ikke noe grunnlag for å mene noe, annet enn at jeg håper “Jegertvillingene” (dokusåpe) ikke vinner. Jegertvillingene serverer litt for mye banalt bannskap.

I tillegg til de 18 kategoriene er det også en seksjon kalt Fagprisen, som har 15 kategorier innen bl.a. Beste foto, Beste regi, Beste manus, Beste design, osv. Fagprisene inngår ikke i selve Gullruten-showet 12. mai i Bergen, men deles ut 26. april i Oslo.

Her er Julie Andam nominert for beste regi og manus for Skam, priser hun selvfølgelig bør hanke inn, og Renate Henrikshaugen bør få prisen Beste klipp TV-drama for Skam, mens Nobels Ulf Brantås bør få prisen for Beste foto – drama (Her er faktisk en pris noen andre enn Skam fortjener å få!). Nobel bør også få prisen for Beste grafisk design/VFX (visuelle effekter).

Se Gullruten.no for alle nominerte til Gullruten og Fagprisen, samt mye info om programmet og utdelingen.

#gullruten #TV #prisutdeling #filmhjerte #gullruten2017

Etter å ha skrapt bunnen i forrige uke tok episode 4 av “Elven” en sving mot riktig retning.

Jeg fortsetter å følge Elven, den første(?) krimserien fra mitt hjemfylke Troms, tett og med argusøyne 😉 Noen såkalt “recap”, som det så fint heter, av episoden er ikke dette direkte, men noen synspunkter og meninger, med et kritisk blikk og kanskje øye for det som også er bra 😉

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Innlegget inneholder spoilere, så hvis du vil se episoden uten avsløringer ikke les før etter at du har sett episode 1-4.

FRAMGANG

De tre første episodene av TV 3 sin nye krimserie fra Indre Troms har fått slakt her på filmbloggen, og videre ramponering av serien var ventet i de påfølgende episodene. Torsdag (30/3) ble episode 4 sluppet for publikum, og omsider har serien klart å gå en hel episode uten en foss av de helt håpløse scenene som enkelt kunne dissekeres bit for bit. Altså, spesielt bra er det ikke i luke 4 heller, men sammenlignet med episode 1-3 er det som om natt har blitt dag. Ergo er det framgang altså.

Skjønt, noen pinlige sekvenser er det også i det fjerde avsnittet. Alt det den lokale lensmannen er med i av scener er å betrakte som ren tragikomikk, slik som den beint fram talentløse scenen der han kommer hjem til kona (slekter hun på tause Birgitte eller?) og sutrer over hvor ryddig det er hjemme. En lensmann som liker rot der altså. Det gir vel dog mening all den tid han anslagsvis er rotet noe jævlig inn i noe grums på jobben dakars. Og whiskey liker han visst også. På kontoret er den nok også aller best. Dialogen og spillet hans er fortsatt helt bak mål, bortsett fra at jeg skvetter skikkelig til når det sørgmodige nedbrutte vesenet preget av total resignasjon plutselig serverer et par nordnorske kraftgloser med innlevelse nok til at man så smått kan mistenke rollefiguren for å faktisk mene det. Er det tross alt likevel et snev av moral, samvittighetskvaler og tiltak hos den hjelpesløse vokteren av lover og regler? Det vil isåfall ikke være et sekund for tidlig.

Videre får vi – ikke sjokkerende akkurat – vite at enda flere står i ledtog med slemmingene i Forsvaret og politiet som forsøker å feie lik under tepper og holde skapene fulle av skjeletter. Journalisten er selvsagt “en av gutta” (får vi høre brigadesjefen instruere han til over telefon), brigadesjefen (Roger Hilleren) sender ellers væpnede soldater for å finne tak i sersjanten (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) som han ikke stoler på at ikke skal avsløre de mørke hemmelighetene han bærer på (så flott å ha tilgang til soldater med skarpe våpen man fritt kan benytte seg av ass`).

STORHØI BEHOLDER ROEN

Dennis Storhøi som er kommet nordover i rollen som Kripos-etterforsker er tilsynelatende mest av alt bare på plass for å legge et enda tettere lokk på fortiden, og for å rydde opp. Storhøi er iallefall helproff og leverer sine linjer med stoisk ro både hva dialog og mimikk angår, selv om plottet i seg selv kan være søkt rundt hans tilstedeværelse også, samt at rollefiguren hans mangler den forhistorien jeg syns seerne bør få kjennskap til (noe som i bunn og grunn gjelder de fleste i “Djupelv”). “Den kalde krigen” er heller ikke slutt, kan han melde, ikke her i nord, for det kryr av russiske agenter i området, beretter han videre. Gledelig altså; Storhøi er en styrke for serien.

Nettopp dette russerkortet (ja, jeg sa russer-kort, ikke russekort ;p) er noe jeg har ventet på, og fortsatt venter på, at Elven skal spille ut. Mye snakk om russere og alt det der, men så langt er de eneste langveisfarne i Elven alle “søringan” som florerer (og takke meg til det, for uten de ville det sett ille ut, av de nordnorske skuespillerene er det så langt svært få som har kommet tørrskodd fra det).

FRISKT PUST FRA HAGA

Episoden tar oss ellers i noen øyeblikk bort fra “Djupelv” og Indre Troms, da den starter opp i Tromsø faktisk, hvor vi får kjennskap til at en gammel kvinne på dødsleiet ligger med en hel del opplysninger, og konvulutter som ifølge henne inneholder “sannheta”. “Besta” (bestemor) overtaler barnebarnet sitt, en ung kvinnelig student (Hanne Mathisen Haga), til å ta saken som handler om barnebarnets bestefar videre, ettersom hennes egen datter og studentjentas mor (Guro Johnson) ikke er interessert. Og ja, endelig dukket det opp et par nord-norske innslag i Elven som ikke høres ut som enten tatt rett fra en pompøs teaterscene, eller som forvridde kaklehøns og “gråtekoner”, og som ei heller er stive som is i blikket.

Hanne Mathisen Haga har jeg ikke hørt om fra før, men i motsetning til flere av de andre som er eller spiller nordnorske i Elven, klarer 28-åringen med teaterskole-/aspirant-bakgrunn fra Samovarteateret i Kirkenes og skuespillerutdanning fra Göteborg og Paris seg godt. Etter å ha hørt på jamringa fra Grace og mora hennes, de to lokale fjottene på lensmannskontoret, den såkalte journalisten, til dels presten og også til dels “Onkel Lønnhøiden”, så trengte Elven sårt en liten nordnorsk opptur.

Tilbake i Djupelv har Lønnhøiden (Espen Reboli Bjerke) fått et mystisk brev lagt på bilen sin, og begynner å stille spørsmålstegn ved hva som egentlig skjedde med foreldre sine som han alltid har trodd døde i en sivil flyulykke for mange år siden i nord. Det er åpenbart en kobling mellom Lønnhøidens fortid og familie, og hendelsene på sagbruket og alt “jævelskapet” Forsvaret og lokalsamfunnet skjuler.

I episode 4 klarer faktisk Elven å til en viss grad, hjulpet av en småpirrende dirrende bakgrunnsmusikk som kun har for øyet å virke skummel, begynne å bygge opp konturene av spenning og uro for hva som kan ligge bak likene på sagbruket og den lille jentas forsvinning og død i episode 1, selv om de følelsesmessige aspektene ved serien og rollekarakterene for meg som seer for lengst har gått dukken. Imidlertid er det fortsatt naturlig nok mange løse tråder hengende i lufta. Hva er skjegghipsteren på puben sin rolle (Stig Henrik Hoff) for eksempel? Og hva er greia med denne såkalte Grace, mora til jenta som døde.

HØYT HENGER DE…

Politimann Lønnhøiden når sin onkel såvidt over sokkelesten.... Foto: TV3/Viafree
 

En annen som også henger, bokstavlig talt, er Lønnhøidens onkel, den Forsvaret-pensjonerte John Sigurd Kristensen. Han trengte å ta seg “fri”. Ok…..sikkert lurt trekk, man skriver ut den ene nordfra som ikke har gjort seg helt bort så langt, for joda, Kristensen likte jeg brukbart i denne serien, selv om dialogen hans ikke satt. Og for en klisjè da, mannen sitter og pusser medaljene sine fra konge og fedreland før han takker av. Vel vel… Begynner alliansen av hemmelighetskremmere å gå i oppløsning? Lensmannstomsingen har kvaler, og onkel Lønnhøiden melder seg ut. Weeee…

Episoden er ellers malt med bøtter og spann i grått, hvitt og sort, og gitt en kald dunkel belysning, for å understreke at det er en dyster historie som brettes ut og for å sikre seg anerkjennelse som nordisk noir. Fargepaletten klarer den ihvertfall å følge, troverdighetsgradene, manus og spill står det verre til med.

Her er dog fortsatt rikelig med både potensielle fallgruber som kan sende serien til bunns og muligheter for å komme seg opp på et middels nivå. Noe bedre enn det blir nemlig ikke denne serien. Kommer den seg opp på et terningkast 3 til slutt i boken min, vil det være bra gjort etter de tre innledende episodenes elendighet.

Fire episoder er unnagjort, men noe bedre enn et terningkast 2 med en mulig treer i kikkertsikte ligger ikke serien på foreløpig. Episode 4 ledet imidlertid skuta unna de verste skjærene som truet med totalhavari og djup(elv) skuffelse.

De av Skam-fansen som i åndeløs spenning satt klistret til skjermen for et nytt glimt av Thomas Hayes, ble derimot etterlatt i skuffelse denne episoden. For Hayes, han var der ikke. Jeg liker han jo, og håper han er mere med. Men etter hva han har fått vist i de foregående episodene er ikke fraværet i episode 4 noen skam.

Episode 1-4 av ELVEN kan du se gratis (med reklameavbrudd) på nett-tv`en til TV 3, Viafree.no.

Foto: Skjermdumper fra Viafree.no / TV 3.

Krimserien “Elven”, innspilt i Indre Troms, som går på TV 3 / Viafree for tiden, fortsetter å skuffe.

Etter de to første episodene skrev jeg en anmeldelse av serien så langt der serien fikk mye slakt, men jeg hadde et lønnlig håp om at serien som utspilles i det fiktive tettstedet Djupelv skulle ta seg opp. Etter at episode 3 av 8 er konsumert har det derimot desverre gått motsatt vei. Dagens tekst inneholder spoilere.

Jeg burde vel helhjertet støttet opp om en krimserie innspilt i Indre Troms, nærmere bestemt Øverbygd og på FilmCamp Øverbygd, samt andre locations i Målselv kommune i Troms. Jeg har jo selv mine røtter på Senja i nabokommunen Lenvik, og bor i Tromsø, og som mer enn normalt krim-, film- og serieinteressert er det naturligvis ekstra artig når såpass store produksjoner legges til Troms fylke. Flere av Elvens locations, eller innspillingssteder på godt norsk, kjenner jeg jo igjen, og har selv vandret på iløpet av førstegangstjenesten min da vi var innom Øverbygd, og senere vært innom, men der stopper også i stor grad fascinasjonen min for denne serien desverre.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Inntrykket etter episode 3 er bare en forsterkning av de negative strømmene fra de to første episodene. Dialogen suger knallhardt, og de få nord-norske innslagene i serien skuffer stort. Erik Smith-Meyer er nok en veldig god sjef for Kulturhuset i Tromsø der han jobber til daglig, men jaggu er det lenge siden jeg har sett svakere skuespillerinnsats enn det han leverer i Elven som den lokale polititoppen. I de to første episodene fikk tre stykker av seriens cast godkjent.

Etter episode 3 står jeg tilbake med kun Espen Reboli Bjerke som har levert bra. Han kan selvsagt ikke lastes for den dialogen han har blitt utdelt, for det er ikke alt der heller som er like bra, men rollefiguren hans lever ihvertfall fortsatt i min bok.

Det gjør desverre ikke Thomas Hayes lengre, mens Ingeborg Sundrehagen Raustøl såvidt holder hodet over elvebredden. Hayes som var kanon i Skam sesong 2 faller nesten helt igjennom i episode 3, og Raustøl svekkes av syltynn dialog. Men han er vel barsk i uniform da, “Skam-William”…. Jeg håper rollefiguren hans kan bli gitt ihvertfall et snev av dybde etterhvert, for Hayes`skyld. Og det samme kan selvsagt sies om flere av rollefigurene.

Du vet at noe er galt med en krimserie når høydepunktet er å se den lokale Coop-butikken du sjøl har vært innom...

...eller se gata du sjøl har trødd i. Og hei, der er jammen kiosken fra Øverbygd også der borte.

Ellers er det dårlig våpenstillinger blant soldatene i serien, har jeg latt meg fortelle, og flere hendelser i handlingen har litt for store troverdighetsbrister, ja faktisk rene digre hull i isen.

Altså. Politimannen (Bjerke) finner en haug med lik på et sagbruk inne på Forsvarets område, hvorpå en fyr, anslagsvis et vitne/ansvarlig for den unge jentas død (fra episode 1), plaffes rett ned og drepes av en førstegangstjenestegjørende (Hayes), som bare fulgte ordre sier han, med politimannen (Bjerke) som vitne, men tar politiet saken? Neida, politimannen får fortsatt beskjed fra sjefen sin (Smith-Meyer) at “dette e ikkje mitt bord”, det tas internt i Forsvaret og likene er antagelig noen russerdauinger gærningen på sagbruket har gravd opp, sier politisjefen (nei, ikke ordrett sånn, men akkurat samme mening), før han fornøyd klukker og knegger. LOL. Nei, LOL holder ikke her. Jeg ler til jeg griner.

Selvsagt er også grunnen til at lokalbefolkningen ikke vil snakke med politimannen at han er søring, fra østlandet. Ok, da vet vi det liksom, lenge leve den nordnorske gjestfriheten. Det holder ikke at han er født og oppvokst på stedet, for han snakker jo annerledes, sier John Sigurd Kristensens rollefigur til han (jeg har forlengst sluttet å bry meg om hvem Kristensen sin rollefigur er. For de som ikke er så godt kjent med navnet, så var han med i suksessforestillinga “Den Fordømte Nordlendingen” for en del år siden, hvis det hjelper på minnet?).

I tillegg har vi journalisten, som sikkert (NEI!) er en av kandidatene til Pulitzerprisen, selv om han “faen ikke e Washington Post”. Her skal forresten serien jammen få et lite plusspoeng, da de faktisk har benyttet avisa “Nye Troms”, som er en virkelig lokalavis som gis ut i området der serien foregår.

Deretter sitter Raustøl og forteller Hayes at han er drapsmann og at hver gang han passerer en bompengering vil det lyse “drapsmann”. Jadda. Joda. Klart det. Kanskje det står drapsmann på kassalappen også når han går på butikken?

Og ellers har manusforfatterne av denne serien det bra?, lurer nå jeg på.

Stemninga er ellers mørk, dyster og like følelsesløst som før, men med de gjennkjennelige gråskjærene og fargesparsommelighetene som kjennetegner krim av typen “nordisk noir”. Akkurat det er jo ikke så dumt med serien, selv om lokalsamfunnet virker veldig karrig og usselt.

Men for all del, helsvart er det jo ikke og nå kan det vel bare gå oppover i de neste episodene? Jeg ser iallefall med spenning frem til hvilke nye påfunn manusforfatterne drar frem fra ermet…..Dette kan bli virkelig komisk fremover. Elven ser nemlig ut til å bli en aldri så liten serie(kult)kalkun 😀 Og det er da noe…

Torsdag slippes episode 4. De allerede viste episodene kan sees på gratistjenesten viafree.no.

Alle fotos: Skjermdumper fra Viafree.no / TV 3

Dagbladet bragte onsdag en sak om at ingen norske
skuespillere vil spille massedrapsmannen Breivik.
Og ja, jeg har selvsagt sensurert bildet av Breivik.    
Foto: Skjermdump av Dagbladet 22.03.17,
fra www.buyandread.com/next/pub.htm?pub=dagbladet

Dagbladet bragte onsdag en sak om at ingen norske skuespillere vil spille massedrapsmannen Breivik.

Umiddelbart tenker jeg: Applaus!

For hvorfor, hvorfor i det rødglødende, må man i det hele tatt lage film om denne sadistiske skapningen? Har ikke media gitt oss mer enn nok av denne galningen? Hva skal vi med en film?

Saken hos Dagbladet er bak betalingsmur på nett (samt i onsdagens papirutgave) så den har jeg ikke lest, men Hamar Arbeiderblad refererer til at skuespiller, og Hamarsing, Anders Baasmo Christiansen har sagt seg helt uinteressert.

– Man tenker at man kan spille alle karakterer, men jeg kjenner nå at jeg ikke vil være interessert. Det ville blitt for vanskelig å finne et sted å forsvare Breivik, fordi jeg må inn i hans ståsted, finne ut hvorfor han ble som han ble, og en slik fordypning må gjøres med kjærlighet, sier skuespilleren til Dagbladet. 

Anders Baasmo Christiansen. Kongens nei-stjernen sier nei til å
spille Norges verste drapsmann. Foto: Jarle Vines.

Heller ikke Christian Rubeck (Nobel), Pål Sverre Hagen (Valkyrien) eller Benjamin Helstad (Kongen av Bastøy) ser ut til å være særlig interesserte, i følge Dagbladet, som også skriver at en rekke norske skuespillere har sagt nei.

Men planer om film om 22. juli-terroren på Utøya og i regjeringskvartalet er det, desverre. Det er den 2007-Oscarnominerte britiske regissøren Paul Greengrass (61) som vistnok går med et ønske om å lage filmen. Greengrass er kjent for å stå bak store filmer som de tre Jason Bourne-filmene fra 2004, 2007 og 2016, Captain Phillips (2013) og United 93 (2006, som han ble Oscar-nominert for året etter for beste regi).

Nå er det naturligvis veldig vanskelig om ikke umulig å si hvilken type film det i så fall er snakk om, hva som er planen å vektlegge og så videre, men jeg som filmpublikummer må virkelig få lov til å spørre, er dette noe publikum har interesse av å få servert? Greit nok, det er jo laget filmer om Hitler og andre galninger, men jeg stiller meg likevel sterkt skeptisk og tvilende til om dette er en film vi trenger.

Jeg håper Greengrass og andre dropper en slik film. Går han videre med planene håper jeg alle norske skuespillere som blir spurt takker nei og sier som Børning- og Kongens nei-stjernen sa til Dagbladet.

– Jeg mener Breivik er en fjert, en reddhare, og han fortjener ikke mer oppmerksomhet, sier Anders Baasmo Christiansen.

Godt sagt, Anders! Som sagt, applaus. Du er en hedersmann 🙂

Foto av Anders Baasmo Christiansen fra Wikipedia (Foto: Jarle Vines), brukt under Creative Commons Navngivelse-Del på samme vilkår 3.0-lisensen.

Tafatt lokalbefolkning fra nord i følelsesløse Elven.

Anmeldelse basert på de 2 første episodene (av 8)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

NY TV-SERIE:
ELVEN
Thriller, Norge, 2016
Ca 45 min pr episode (uten reklamen)
TV 3 / viafree
De to første episodene kan sees på TV 3 sin gratistjeneste Viafree (da får man se episodene, men med to-tre 3-4 minutters reklameavbrudd i og mellom de 40-45 minutter lange episodene).

TV 3 sin nye norske krimthriller “ELVEN” fra Indre Troms (innspilt i Målselv) som hadde premiere torsdag kveld er skuffende saker, som fremstiller folkene nordfra som hjelpesløse, tafatte, resignerte og passe følelseskalde. Med andre ord stikk i strid med den virkelige verden.

Plottet i Elven er i utgangspunktet spennende og uutforsket nok i norsk drama. I det fiktive tettstedet Djupvik i Indre Troms finner ei 10 år gammel jente fra en læstadiansk familie avkappede kroppsdeler i elva. Politiet koples naturlig nok inn, og kort tid etterpå forsvinner den lille jenta, før hun blir funnet omkommet inne på et avgrenset militært område.

Det skal snart vise seg at verken det lokale politiet, lokalbefolkningen eller Forsvaret er særlig innstilte på å gjøre noe for å nøste opp i hva som har skjedd, og de fleste virker nokså lite følelsesmessig påvirket. På lensmannskontoret maner lensmannen om at saken legges vekk, dette får Kripos ta seg av, hvis de gidder å komme vel og merke.

Det vil si, politimannen Thomas Lønnhøiden (selvsagt fra Oslo) ved lensmannskontoret, engasjerer seg sterkt i saken, og mener Forsvaret har svin på skogen, og lover å avsløre hva slags faenskap som bedrives. At noe skjules er åpenbart, her er lagt opp til antatte fiender fra andre siden av finskegrensa, en lokalbefolkning med flere læstadianere, og lensmannen og de øverste toppene fra stedets millitærforlegning har et eller annet de for alt i verden vil holde skjult, så en konspirasjon og mørke hemmeligheter ulmer under overflaten. Og i skauen hjorter en hittil ukjent fyr rundt med gevær med kikkertsikte, mens det på et forfallent sagbruk foregår lyssky aktivitet.

Seriens scenografi, interiør og produksjonsdesign fremstår som grelt, grått, fattigslig og gir et nokså stusselig og traurig, karrig bilde av Nord-Norge, og rollekarakterenes unnfallenhet og følelsesløse fjes setter selvsagt et negativt preg for oss som ser på. Når det i tillegg konstrueres konflikter ut av ingenting hjelper ikke det heller på inntrykket av at det mangler en del narrativt. Noen fine oversiktsbilder av snøkledde majestetiske fjell, skoger og en isende elv gir sammen med et litt pumpende soundtrack visuelt sett et løft, her må jeg nevne det positive som er å finne.

Det er selvsagt også et spenningselement i hvor eller hvem disse kroppsdelene stammer fra, selv om jeg begynner å ane mulige konturer.

Thomas Hayes er med i Elven. Foto: TV 3.

Men det som senker Elven mest er den elendige dialogen, den stive talen og de kjønnsløse ansiktsuttrykkene og skuespillerprestasjonene. Flere av de som antagelig skal fremstå som lokale fra Indre Troms høres ut som de har en potet i halsen og snakker gjennom nesa, og flere av skuespillerprestasjonene holder desverre heller ikke mål etter to episoder. Den lokale lensmannen virker dessuten som en riktig tafatt fjott på grensen til det komiske. Ikke i et sekund kjøper jeg han som lovens lange arms øverste hærfører.

Espen Reboli Bjerke i rollen som politimannen Thomas spiller godt nok, det gjør også Ingeborg Raustøl som den unge sersjanten i forsvaret. “Skam-William”, Thomas Hayes, skal også få godkjent, såvidt, men forhåpentligvis får han en større rolle senere i serien, for i de to første episodene har han vært veldig lite med som den unge førstegangssoldaten med kontakter som ankommer Indre Troms for å tjenestegjøre i etterretningsbataljonen. Roger Hilleren, oida, nok en skuespiller fra østlandet, gjør seg nok ikke direkte bort som øverste befal i bataljonen, men han har ikke overbevist meg nok enda. Resten av besetningen forran kamera setter jeg samlet på strykkarakter, for her er det mye skrøpelige saker. Dennis Storhøi har vi forresten bare såvidt sett i de to første episodene.

Jeg skal selvsagt se serien ferdig, da den fortsatt har et uforløst potensiale, og jeg har fortsatt troen på at serien kan bli bedre etterhvert som den går seg varmere, imidlertid er det ikke til å sveipe under teppet at jeg har blitt noe skeptisk etter de to episodene jeg har sett. Terningkast vil jeg ikke sette etter kun to episoder, men så langt befinner den seg nok ikke høyere enn i grenseland mellom 2 og 3. Hvilken vei Elven flyter vil tiden vise.

Det kan forhåpentligvis bare gå oppover for serien fra nå av, for akkurat nå renner mye motstrøms i Elven.

Kom gjerne med kommentarer om Elven.

#Elven #serier #TVserier #TV #TV3 #viafree

“Jeg, Daniel Blake”, sender en knyttneve rett i magen til den britiske velferdsstaten.

Nok en gang viser Storbritannia seg som et filmland med glimrende dramafilm.

I regissør Ken Loach sin Gullpalmen-vinner fra Cannes 2016, “I, Daniel Blake“, befinner vi oss i Newcastle, der håndtverkeren Daniel Blake, en 59 år gammel mann, etter hjerteproblemer har havnet i arbeidsledighet med arbeidsforbud (etter en håpløs test).

Mannen er desperat etter å enten komme seg i jobb igjen, eller få den økonomiske bistanden han har behov for, men han finner snart ut at å få hjelp av det offentlige er en tungrodd affære. Han får nemlig ikke trygd, og sendes som en kasteball frem og tilbake med motstridende beskjeder.

På en av sine fortvilte møter på “britiske NAV” (Jeg kaller det NAV, britisk jobbsenter etc) blir han kjent med alenemoren Katie og barna hennes, hun er en ung kvinne som nylig har måttet flytte fra London til Newcastle, og som befinner seg i samme fortvilte situasjon som han.

De to danner et vennskap som står sentralt i filmen, og gjennom Daniels unge nabo, en ung mørkhudet mann i 20-årene, males det et bilde av en velferdsstat som behandler alle som råtne frø, enten man er hvit, mørk, mann, kvinne, ung eller gammel. Og som til syvende og sist er årsak for de skjebnene det medfører, uten at noen tar ansvar.

Det offentlige velferdssystemet skildres som kaldt, upersonlig og maskinaktige, med mennesker ansatt som er regelrytterriende roboter uten et snev av verken vilje eller evne til å bistå, som ikke ser personene de er satt til å hjelpe som annet enn tall og problemer. Daniel og Katie blir nærmest henvist til å hjelpe seg selv.

Selv om det kanskje ikke er filmens hovedpoeng, setter den og søkelyset på et samfunn der stadig mer må gjøres online, enten folk kan bruke nett eller ikke. Men får de den hjelpen de trenger til å lære det?

Det er flere scener i filmen som opprører, og gir klump i halsen. Særlig en episode med Katie inne på en såkalt “matbank” (sted der vanskeligstilte/fattige får matvarer og dagligvarer utdelt) er sterke saker.

Daniel skildres som en mann som jakter rettferdighet og respekt.  – “When you lose your self-respect, you`re done for“, sier han i en av samtalene med en av de ansatte på “jobbsenteret”. Og nettopp det tror jeg mange som har befunnet seg i en lignende situasjon kan gjenkjenne.

“Jeg, Daniel Blake“, er en historie om en mann med verdier, som blir verdiløs, en film om hvit fattigdom, der Newcastles småskitne og slitne gater står som bakteppe. Filmen oppleves kanskje litt langtekkelig i enkelte partier, men planter til slutt et sviende knyttneveslag rett i magen. Dette er beinhard britisk sosialrealisme, som er vanskelig å bli uberørt av.

Til det er nemlig skuespillerprestasjonene for sterke. Dave Johns i rollen som Daniel og Hayley Squires som Katie er strålende, særlig Johns gir Daniels frustrasjon og kamp et strippet og dønn ærlig ansikt. I tillegg er det solide biroller av Daniels nabo, og Katies datter. Filmen har dessuten en del hverdagslig lun humor, noe som vel passer seg godt, i og med at Dave Johns er en britisk komiker. Historien er varm, og tar oss tett inn på de to hovedrollekarakterene.

Noen steg filmen tar er nok litt overdramatiserte, og enkelte valg veldig typiske. Det trekker imidlertid ikke ned for mye.

Jeg har ikke tilstrekkelige kunnskaper om hvordan det britiske velferdssystemet fungerer, så det er vanskelig å vurdere hvor mye av filmen som er et velberettiget spark rett i mellomgulvet til systemet og staten, men historien er sterk, bevegende og svært provoserende, og noe er definitivt på sin plass.

Jeg ser selvsagt at “I, Daniel Blake” nok er en film med klare politiske budskaper, som klart tenderer til venstre eller mot sosialismen, men man trenger absolutt ikke ha slike politiske ståsteder for å synes at dette er en bra film.

Kanskje liker vi å tro at det står bedre til her hjemme, men selv om systemet nok er noe annerledes her til lands, så er det lett å kjenne igjen flere av mennesketypene fra de offentlige og kommunale instanser. De burde alle som en settes til å se slike filmer som dette, og ta lærdom. Da er det kanskje håp.

Terningkast 5

Filmen hadde premiere i Norge i januar, så de fleste steder er den ferdig på kino. I Oslo på Vika kino går den derimot fortsatt, for de som har sjansen å se film der, man-tirs-onsdag med start 15:30. Filmen dukker nok forhåpentligvis snart opp også på diverse strømmetjenester/iTunes Store for eksempel, eller på fysisk format. Keep an eye open 😉

#film #filmhjerte #filmtips #filmsnakk #britiskfilm #jegdanielblake #danielblake

Legg gjerne igjen kommentarer om filmen 🙂

“Fesk lukta ikkje møkk, det lukta pænga”. Slik lyder et av de mange gullkornene som sitter som et skudd fra unge Tobias i Solveig Melkeraaens nye norske dokumentarfilm, Tungeskjærerne.

   FILMANMELDELSE

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

TUNGESKJÆRERNE

   Norge, 2017, dokumentar

  Spilletid: 1t 22m

  Regi: Solveig Melkeraaen

Filmanmeldelse opprinnelig publisert etter Norgespremieren på TIFF i januar,
Oppdatert 9. mars ifm ordinær kinopremiere 10. mars

Storfangst på kroken

I Tungeskjærerne tas vi med til Myre i Øksnes kommune i Vesterålen, der unger helt ned i femårsalderen entusiastisk springer på kaiene og med like stor iver utfører en nord-norsk tradisjon gjennom generasjoner; skjæring av torsketunger. Ikke bare syns de det er gøy, de tjener nemlig også gode penger på det.

Vi følger Oslojenta Ylva som drar til morens hjemsted Myre på besøk til besteforeldrene og vennen Tobias, som hun ble kjent med under sitt forrige besøk i nord. På Myre skal nemlig Ylva følge i morens fotspor, og lære seg å skjære torsketunger.

Regissør Solveig Melkeraaen, som selv er fra Øksnes, har virkelig fått storfangst på kroken med denne perlen fra kyst-Norge, der vennskapet mellom de to purunge Ylva og og Tobias står i sentrum, de begge er rundt 10 år gamle. Det er en ikke rent lite fascinerende reise Melkeraaen tar publikum med på, en reise med flust av livsvisdom fra barnemunn, særlig i de sekvensene av filmen der Tobias og Ylva får  være seg selv uten for mye innblanding utenfra.

Filmen er en fornøyelse fra start til slutt, og er nok uten tvil en av de beste dokumentarene jeg har sett som skildrer barn og oppvekst, samtidig som det er en strålende god reklame for Nord-Norge, og Myre i særdeleshet.

Barnas voksenverden

Vi serveres treffende kommentarer på løpende bånd filmen igjennom, Tobias er virkelig en sprudlende guttunge med mye humor og velposjonerte doser av alvor. Selvsagt er da også filmens hovedrolleinnehavere, de unge tungeskjærerne Ylva, Tobias og Matteus, som vi også blir litt kjent med, full av sjarme.

Filmen lar oss se det fine vennskapet mellom Ylva og Tobias, vi ser hvordan selv unge barn tar ansvar og hjelper hverandre, hvordan de inkluderes i en “voksenverden”, og ikke minst hvor viktig tungeskjæring, av torsk altså om noen skulle lure, er for et lite lokalsamfunn som Myre. Tungeskjærerne viser også på en herlig måte gleden av å oppnå noe, det er en film med massevis av optimisme og drømmer, fint pakket inn med Myre som ramme. Tungeskjærerne viser også litt av kontrastene såklart, mellom storbyliv og et fiskevær i Vesterålen, alt på en delikat men santidig rå måte. For det er et røft miljø, hvor Melkeraaen har klart å formidle varmen.

Full av torskehau og fiskeblod

Tungeskjærerne er en film alle unge som voksne bør få med seg, det er en dokumentasjon som viser at ikke alle av dagens barn bare sitter inne forran en skjerm, slik det ofte gis inntrykk av.

Et lite apropos. Etter filmen gikk jeg tilfeldigvis forbi de tre unge tungeskjærerne, som var tilstede i Tromsø i anledning premieren. Når man ser hvor små de faktisk er, blir faktisk opplevelsen av filmen enda litt større.

Dette var virkelig morsomt, en veldig positiv overraskelse og noe av det mest underholdende jeg har sett av dokumentarer. Publikum i salen virket ihvertfall å fryde seg høylydt over denne lille perlen, full av torskehau og fiskeblod, som for det meste er spillt inn i nord. Om noe skal sies å trekke ned må det være noen små fortellergrep innledningsvis og mot slutten, der vi blant annet treffer Madcon-Tchawe, som er en god bekjent av Ylva og faren hennes, samt at noen få av scenene muligens kan virke litt i overkant rigga. Men slikt er flisespikkeri.

Hatten av for Melkeraaen, Tobias, Ylva og Matteus. For Myre. Nord-Norge. Kystfisket. Og barna.

Tungeskjærerne. Løp og se! Terningkast 5.

Trailer for Tungeskjærerne:

Flere nye spennende serier slippes i løpet av nær framtid.

Dette er de jeg venter mest i spenning på for tiden, i urangert rekkefølge. Felles for de alle, med ett selvsagt unntak, er at de er krimserier.

BROADCHURCH (sesong 3)

Sesong 3 av denne glimrende britiske krimserien, med sin fabelaktige location fra en liten kystby i England, er faktisk allerede i gang. Episode 1 (og 2?) av 8 i den nye sesongen, som avslutter Broadchurch, er allerede sluppet i UK.

I Norge kommer serien på NRK (og muligens Netflix etterhvert. De to første sesongene ligger ihvertfall på Netflix).

FARGO (sesong 3)

Jeg digget filmen. Jeg elsket sesong 1 av TV-serien, og sesong 2 var glimrende den også. Sesong 3 kommer i april, og gir oss dobbel dose Ewan McGregor!

Serien kommer på HBO Nordic, noe som desverre for min del betyr at det blir å finne “andre steder” å se den, da HBO bare hakker noe reint for j***** på min maskin….

TWIN PEAKS (sesong 3)

Jeg grugleder meg til denne legendariske serien gjør sitt comeback langt over 20 år etter at Twin Peaks-mysteriene skremte oss sist! Dale Cooper er tilbake i mai.

Når og hvor serien blir tilgjengelig i Norge er ikke klart. Sesong 1 og 2 skal vistnok ligge ute hos HBO Nordic, og ettersom de har flere serier fra Showtime er det nærliggende å anta at HBO Nordic vil vise den nye sesongen.

PRISON BREAK (sesong 5)

Den største gleden her er vel at Michael Scofield ikke var dau likevel. Sesong 1 av denne serien var banebrytende, og selv om plottet ble fryktelig utvannet til slutt er en ny sesong av Prison Break noe jeg tar imot med åpne armer. Prison Breaks comeback skal vistnok være en eventserie på 9 episoder.

Den nye sesongen, nummer 5 i rekka, har premiere i april, og vil i Norge etter hva jeg har funnet ut vises på Viasat 4 / Viaplay. De 4 første sesongene kan sees hos Netflix.

SKAM (sesong 4)

Jeg gleder meg ellevilt til en ny sesong. De 3 første sesongene av nettserie-fenomenet Skam var regelrett fantastiske, særlig den uforglemmelige sesong 3 som gikk inn i norsk TV-historie som en av tidenes seer-suksesser. Sesong 4 kan umulig overgå det vi allerede har fått servert, men det er definitivt mere skam i vente fra NRK / skam.p3.no.

Som ventet holdes kortene tett til brystet hos statskanalen, som ikke har røpet noe om når sesong 4 sparkes igang. Sesong 1-3 ligger selvsagt tilgjengelig hos NRK Nett-TV og p3.skam.no. Foto: NRK.no.

ELVEN

Helt splitter ny krimserie på TV 3, som er innspilt i Nord-Norge, nærmere bestemt Indre Troms, på FilmCamp i Øverbygd i Målselv kommune, og på diverse steder i området rundt. Serien har ellers fått en god del oppmerkosmhet fordi tidligere Skam-skuespiller Thomas Hayes er med i en av rollene i Elven. Serien har premiere 16. mars på TV 3.

Les mer om Elven hos TV 3. Foto: TV3.no.

Jeg holder også øynene åpen for et par nye svenske krimserier, blant annet “Hassel”, og norske “Okkupert” skal vistnok også være i anmarsj med en ny sesong etterhvert.

STRANGER THINGS (sesong 2)

Den amerikanske spenningsserien med overnaturlige mysterier var langt fra så fenomenal som jeg hadde håpet på, men den var underholdende og satte tankene helt klart tilbake i tid til 80-tallets filmer og serier, samt bød på saftig spenning. Sesong 2 er derfor absolutt velkommen.

Serien er en Netflix-serie, og den nye sesongen kommer senere i år.

Serier i sikte – men fortsatt et langt stykke unna:

BROEN (sesong 4)

Den siste sesongen av Broen – sesong 4 – må vi vente en stund på, den kommer ikke før neste år en gang.

NRK viser serien i Norge. På Netflix ligger kun sesong 1.

HAPPY VALLEY (sesong 3)

Sesong 3, også det ventet å være den avsluttende sesongen – av denne strålende britiske krimserien med handling fra Yorkshire kommer, det er bekreftet, men når er uklart. Sesong 1 og 2 kan sees på Netflix.

Trolig vil NRK vise den nye sesongen som kommer med tid og stunder.

TRAPPED (Innesperret  / Ófærð, sesong 2)

YES! Denne krimserien fra Island –  sendt på NRK1 i 2016 – returnerer med en sesong 2. I sesong 1 var det et bestialskt mord og trafficking som var plottet i serien som finner sted i dramatiske og fascinerende omgivelser i den avsidesliggende lille pittoreske byen Siglufjörður langt nord på Island.

Innspillingen av sesong 2 er ventet å starte til høsten, så det blir nok 2018 minst før serien er klar for publikum.

Det skal også komme nye sesonger av “Narcos” og “House of Cards“, men der må jeg vel snart komme igang med å få sett de første sesongene, som ligger på Netflix, før jeg roper for høyt etter nye sesonger 😉 “Bloodline“, også det en Netflix-serie som anbefales sterkt, skal være bekreftet med en tredje og siste sesong, men den kommer nok ikke med det aller første.

Den glimrende amerikanske krimserien “Eyewitness” (ikke vist på norske kanaler eller tjenester) er derimot desverre kansellert av kanalen USA Network etter kun èn sesong, som forsåvidt ikke var uventet ettersom sesong 1 fikk en avslutning på historien uten en “cliffhanger” i krimplottet, og også er omtalt på forhånd som en serie med kun en sesong. Imidlertid har ikke seriens mange blodfans gitt opp håpet om en ny sesong, serieskaperne har vist vilje til å fortsette, og fansen har vistnok satt igang med å prøve på å få Netflix til å overta seriens videre liv.  Jeg tror nok ikke at serien returnerer, men håpe kan man jo alltids 😉

Har du serietips? Særlig gode krimserietips mottas gjerne. Del gjerne tips og andre kommentarer i kommentarfeltet!

#TV #serier #TVserier #krim #film #filmhjerte #krimserie

Den franske voldtektsfilmen ELLE kommer sent til å glemmes! Ikke bare fordi den er sjokkerende og rystende i seg selv, men fordi regissøren har laget en bekmørk thrillerkomedie som lverer på alle plan!

FILMANMELDELSE

ELLE

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Frankrike, 2016, spilletid 2t 10m

Regi: Paul Verhoeven

Norgespremiere på kino 3. mars

Filmanmeldelse skrevet etter kinovisning på Tromsø Int. Filmfestival i januar, og oppdatert 3.mars.

På forhånd hadde jeg en noe skeptisk holdning til Elle etter å ha sett traileren, men fy fader jeg er glad jeg valgte å se denne filmen som på forhånd var omtalt som en kontroversiell voldtekstskomedie satt i regi av Paul Verhoeven, som har rykte på seg for å være en provokativ filmskaper.

Michele (Elle) er en videospillprodusent som lager voldsspill. En dag overfalles hun og voldtas brutalt i sitt eget hjem. Hendelsen ser ikke ut til å gå særlig inn på henne, og hun forteller vennene sine om hva som har hendt uten å fortrekke en mine. Politiet vil hun ikke ha noe med å gjøre, men selv om hun tilsynelatende ikke har latt seg affektere av overgrepet legges det hele tiden inn tegn på at hun ikke kommer over det. I Elle serveres publikum et bekmørkt tema spedd på med mengder satire og nærmest surrealisme i en livsfarlig katt og mus-lek.

Og voldtektene fortsetter. Det virker som om Elle tiltrekkes av volden, ihvertfall er hun ikke nevneverdig redd den. Har faren hennes som er en dømt drapsmann noe å gjøre med sinnsstemningen hennes? Når hun begynner å motta creepye sms`er fra voldsmannen skjønner hun at vedkommende må være en hun kjenner, og alle er mistenkte. Når hun identifiserer voldsmannen starter et nervepirrende psykologisk spill, i denne “rape-revenge”-thrilleren.

Filmen er uten diskusjon kontroversiell, skitten og tyr til noen eksplisitte sjokkerende voldtekts- og voldsscener, som nok vil ryste publikum, til tross for at volden fremstår en smule parodisk. Samtidig løses stemningen opp med Elles beherskede ro, feminisme og en hverdag som fortsetter som før med jobb og selskaper i øvre deler av samfunnslaget, samt flere humoristiske undertoner hele veien. Et annet gjennomgående element er nerven som hele tiden ligger i bunn. Publikum vil også måtte spørre seg til tider om hvem sympatien ligger hos.

Foto: Pressebilde fra TIFF.NO

Isabelle Huppert i tittelrollen som Elle briljerer, og viser at Golden Globe-prisen og Oscar-nominasjonen hun nylig fikk for beste kvinnelige hovedrolle er henne fullt ut fortjent. Huppert glir inn i rollen med største selvfølgelighet og tegner et sylskarpt portrett av en kvinne som både vet hva hun vil og som har det i seg for å få det som hun vil. I tillegg presenteres vi for et vidt persongalleri med gjennomførte solide rolleprestasjoner.

I et sidespor av filmens sentrale plot følger vi også Elles sønn som er en slentrende type som sliter med forholdet sitt, og forholdet til moren. Elles mor treffer vi også, hun er litt av en karakter, og både blant kollegene på jobb, ex-er og naboer finner vi karakterer det males dybde i.

Blandingen av de repeterende voldtektene og den lette tilnærmingen til det i utgangspunktet tunge temaet, sammen med Micheles iskalde psyke, sørger for en ekstremt overraskende, bitende, dynamisk og underholdende kraftpakke av en film, som forøvrig også vant Golden Globe for beste utenlandske film.

ELLE er ikke uten feil, og noen ting kunne man vel gjort på en annen måte, blant annet er filmen litt lang. Uansett, Elle er et mesterlig og originalt verk.

Terningkast 6.

#film #filmtips #filmhjerte #elle

Bruk gjerne kommentarfeltet for kommentarer om Elle.