Etter å ha skrapt bunnen i forrige uke tok episode 4 av “Elven” en sving mot riktig retning.
Jeg fortsetter å følge Elven, den første(?) krimserien fra mitt hjemfylke Troms, tett og med argusøyne 😉 Noen såkalt “recap”, som det så fint heter, av episoden er ikke dette direkte, men noen synspunkter og meninger, med et kritisk blikk og kanskje øye for det som også er bra 😉
Innlegget inneholder spoilere, så hvis du vil se episoden uten avsløringer ikke les før etter at du har sett episode 1-4.
FRAMGANG
De tre første episodene av TV 3 sin nye krimserie fra Indre Troms har fått slakt her på filmbloggen, og videre ramponering av serien var ventet i de påfølgende episodene. Torsdag (30/3) ble episode 4 sluppet for publikum, og omsider har serien klart å gå en hel episode uten en foss av de helt håpløse scenene som enkelt kunne dissekeres bit for bit. Altså, spesielt bra er det ikke i luke 4 heller, men sammenlignet med episode 1-3 er det som om natt har blitt dag. Ergo er det framgang altså.
Skjønt, noen pinlige sekvenser er det også i det fjerde avsnittet. Alt det den lokale lensmannen er med i av scener er å betrakte som ren tragikomikk, slik som den beint fram talentløse scenen der han kommer hjem til kona (slekter hun på tause Birgitte eller?) og sutrer over hvor ryddig det er hjemme. En lensmann som liker rot der altså. Det gir vel dog mening all den tid han anslagsvis er rotet noe jævlig inn i noe grums på jobben dakars. Og whiskey liker han visst også. På kontoret er den nok også aller best. Dialogen og spillet hans er fortsatt helt bak mål, bortsett fra at jeg skvetter skikkelig til når det sørgmodige nedbrutte vesenet preget av total resignasjon plutselig serverer et par nordnorske kraftgloser med innlevelse nok til at man så smått kan mistenke rollefiguren for å faktisk mene det. Er det tross alt likevel et snev av moral, samvittighetskvaler og tiltak hos den hjelpesløse vokteren av lover og regler? Det vil isåfall ikke være et sekund for tidlig.
Videre får vi – ikke sjokkerende akkurat – vite at enda flere står i ledtog med slemmingene i Forsvaret og politiet som forsøker å feie lik under tepper og holde skapene fulle av skjeletter. Journalisten er selvsagt “en av gutta” (får vi høre brigadesjefen instruere han til over telefon), brigadesjefen (Roger Hilleren) sender ellers væpnede soldater for å finne tak i sersjanten (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) som han ikke stoler på at ikke skal avsløre de mørke hemmelighetene han bærer på (så flott å ha tilgang til soldater med skarpe våpen man fritt kan benytte seg av ass`).
STORHØI BEHOLDER ROEN
Dennis Storhøi som er kommet nordover i rollen som Kripos-etterforsker er tilsynelatende mest av alt bare på plass for å legge et enda tettere lokk på fortiden, og for å rydde opp. Storhøi er iallefall helproff og leverer sine linjer med stoisk ro både hva dialog og mimikk angår, selv om plottet i seg selv kan være søkt rundt hans tilstedeværelse også, samt at rollefiguren hans mangler den forhistorien jeg syns seerne bør få kjennskap til (noe som i bunn og grunn gjelder de fleste i “Djupelv”). “Den kalde krigen” er heller ikke slutt, kan han melde, ikke her i nord, for det kryr av russiske agenter i området, beretter han videre. Gledelig altså; Storhøi er en styrke for serien.
Nettopp dette russerkortet (ja, jeg sa russer-kort, ikke russekort ;p) er noe jeg har ventet på, og fortsatt venter på, at Elven skal spille ut. Mye snakk om russere og alt det der, men så langt er de eneste langveisfarne i Elven alle “søringan” som florerer (og takke meg til det, for uten de ville det sett ille ut, av de nordnorske skuespillerene er det så langt svært få som har kommet tørrskodd fra det).
FRISKT PUST FRA HAGA
Episoden tar oss ellers i noen øyeblikk bort fra “Djupelv” og Indre Troms, da den starter opp i Tromsø faktisk, hvor vi får kjennskap til at en gammel kvinne på dødsleiet ligger med en hel del opplysninger, og konvulutter som ifølge henne inneholder “sannheta”. “Besta” (bestemor) overtaler barnebarnet sitt, en ung kvinnelig student (Hanne Mathisen Haga), til å ta saken som handler om barnebarnets bestefar videre, ettersom hennes egen datter og studentjentas mor (Guro Johnson) ikke er interessert. Og ja, endelig dukket det opp et par nord-norske innslag i Elven som ikke høres ut som enten tatt rett fra en pompøs teaterscene, eller som forvridde kaklehøns og “gråtekoner”, og som ei heller er stive som is i blikket.
Hanne Mathisen Haga har jeg ikke hørt om fra før, men i motsetning til flere av de andre som er eller spiller nordnorske i Elven, klarer 28-åringen med teaterskole-/aspirant-bakgrunn fra Samovarteateret i Kirkenes og skuespillerutdanning fra Göteborg og Paris seg godt. Etter å ha hørt på jamringa fra Grace og mora hennes, de to lokale fjottene på lensmannskontoret, den såkalte journalisten, til dels presten og også til dels “Onkel Lønnhøiden”, så trengte Elven sårt en liten nordnorsk opptur.
Tilbake i Djupelv har Lønnhøiden (Espen Reboli Bjerke) fått et mystisk brev lagt på bilen sin, og begynner å stille spørsmålstegn ved hva som egentlig skjedde med foreldre sine som han alltid har trodd døde i en sivil flyulykke for mange år siden i nord. Det er åpenbart en kobling mellom Lønnhøidens fortid og familie, og hendelsene på sagbruket og alt “jævelskapet” Forsvaret og lokalsamfunnet skjuler.
I episode 4 klarer faktisk Elven å til en viss grad, hjulpet av en småpirrende dirrende bakgrunnsmusikk som kun har for øyet å virke skummel, begynne å bygge opp konturene av spenning og uro for hva som kan ligge bak likene på sagbruket og den lille jentas forsvinning og død i episode 1, selv om de følelsesmessige aspektene ved serien og rollekarakterene for meg som seer for lengst har gått dukken. Imidlertid er det fortsatt naturlig nok mange løse tråder hengende i lufta. Hva er skjegghipsteren på puben sin rolle (Stig Henrik Hoff) for eksempel? Og hva er greia med denne såkalte Grace, mora til jenta som døde.
HØYT HENGER DE…
Politimann Lønnhøiden når sin onkel såvidt over sokkelesten.... Foto: TV3/Viafree
En annen som også henger, bokstavlig talt, er Lønnhøidens onkel, den Forsvaret-pensjonerte John Sigurd Kristensen. Han trengte å ta seg “fri”. Ok…..sikkert lurt trekk, man skriver ut den ene nordfra som ikke har gjort seg helt bort så langt, for joda, Kristensen likte jeg brukbart i denne serien, selv om dialogen hans ikke satt. Og for en klisjè da, mannen sitter og pusser medaljene sine fra konge og fedreland før han takker av. Vel vel… Begynner alliansen av hemmelighetskremmere å gå i oppløsning? Lensmannstomsingen har kvaler, og onkel Lønnhøiden melder seg ut. Weeee…
Episoden er ellers malt med bøtter og spann i grått, hvitt og sort, og gitt en kald dunkel belysning, for å understreke at det er en dyster historie som brettes ut og for å sikre seg anerkjennelse som nordisk noir. Fargepaletten klarer den ihvertfall å følge, troverdighetsgradene, manus og spill står det verre til med.
Her er dog fortsatt rikelig med både potensielle fallgruber som kan sende serien til bunns og muligheter for å komme seg opp på et middels nivå. Noe bedre enn det blir nemlig ikke denne serien. Kommer den seg opp på et terningkast 3 til slutt i boken min, vil det være bra gjort etter de tre innledende episodenes elendighet.
Fire episoder er unnagjort, men noe bedre enn et terningkast 2 med en mulig treer i kikkertsikte ligger ikke serien på foreløpig. Episode 4 ledet imidlertid skuta unna de verste skjærene som truet med totalhavari og djup(elv) skuffelse.
De av Skam-fansen som i åndeløs spenning satt klistret til skjermen for et nytt glimt av Thomas Hayes, ble derimot etterlatt i skuffelse denne episoden. For Hayes, han var der ikke. Jeg liker han jo, og håper han er mere med. Men etter hva han har fått vist i de foregående episodene er ikke fraværet i episode 4 noen skam.
Episode 1-4 av ELVEN kan du se gratis (med reklameavbrudd) på nett-tv`en til TV 3, Viafree.no.
Foto: Skjermdumper fra Viafree.no / TV 3.
