Husker dere NRKs nye ungdoms-nettserie Blank, som hadde premiere tidligere i år?
I serien som utspilles i Oslo ble vi kjent med hovedpersonen Ella fra Bergen, og blant andre venninnen Susanne, kjæresten Mats, og et par av arbeidskollegaene hennes på Plantasjen, deriblant den alltid joviale og småflirende Ragnar, og sjarmerende Simen, som hun til slutt ble sammen med.
OBS: Etter omleggingen av blogg.no med WordPress som ny publiseringsløsning er det for tiden en del problemer og krøll, noe som gjør at tekst/ordbrytingen ser helt borti natta ut. Siste bokstav eller siste del i et ord kan forsvinne og dukke opp på neste linje, og ord deles uten bindestrek osv. Ifølge support jobbes det med å gjøre noe med disse problemene, så vi får håpe på en snarlig bedring. Det ser nemlig jæ**** irriterende ut nå, jeg vet…
Fans av serien vil også huske at streiken som rammet NRK i vår også rammet Blank. Frustrerte fans reiv seg i håret, hyttet med nevene mot skjermen og ventet utålmodig på at nye klipp skulle legges ut, i serien som altså følger samme malen som SKAM var lagt opp etter, med innlegg og videoer lagt ut i “sanntid”.
Dagens Næringsliv presenterte i september en oversikt over seertallene for noen av dramaproduksjoner for ungdom i tiden etter SKAM-suksessen. For Blank har tallene for nett-tv-episodene ligget på i snitt ca 120 000 seere, fra 178 000 på episode 1 til bare 90 000 på den siste episoden, og rundt 60-70 000 seere i snitt for klippene på nettsida til serien. Tallene viste en jevn seernedgang gjennom hele sesongen. Det stopper heldigvis ikke NRK fra å altså lage en sesong 2.
I sommer ble det sagt at serien skulle komme tilbake til høsten, noe som viste seg å ikke stemme.
Med ujevne mellomrom har jeg sjekket innom seriens nettside på NRK for å se etter nytt, uten noe resultat. Men så idag dukker det opp en video på 9-10 sekunder som legger seg over forsida, som kun viser et brusende elvefall/liten foss (jeg er ikke så lokalkjent at jeg vet, men jeg tror vel det er et parti fra Akerselva vi ser?), og avslutningsvis den korte infoen om at Blank kommer våren 2019 med sesong 2.
Slik melder NRK Blanks retur. Foto: Skjermbilder fra blank.p3.no
Hvem som er hovedperson sies det intet om. Ei heller om vi følger historielinja fra sesong 1 over i en ny sesong, eller om det kommer et helt nytt persongalleri. Forhåpentligvis spinnes det videre på personene fra sesong 1, er mitt håp. Og hva – om noe – symboliserer fossefallet? Utfor stupet? På dypt vann? En brusende romanse?
Jeg likte iallefall sesong 1, det var periodevis både moro, småkoselig og kleint, akkurat slik en serie som Blank bør være.
Danske “Den Skyldige” og svenske “Grensen” shortlistet til Oscar.
Det nærmer seg unektelig neste års Oscar-utdeling, nummer 91 i rekken, som avholdes søndag 24. februar lokal tid (natt til 25. februar norsk tid). Nomineringen til de ulike kategoriene er i full gang, og nå har Oscar-akademiet annonsert shortlistene i 9 kategorier, blant annet for beste fremmedspråklige film, beste makeup/hår og beste filmmusikkk og sang.
De såkalte shortlistene er en oversikt over de som etter en eller flere runder med utvelging nå er de som står igjen før de endelige nominasjonene gjøres. I kategorien for beste fremmedspråklige film var 87 filmer med i racet, men etter de første stemmerundene er det nå 9 filmer som er shortlistet til å bli blant de 5 som til slutt blir nominert.
Særlig kategorien for beste fremmedspråklige film er høyinteressant. Norges bidrag “Hva vil folk si” nådde desverre ikke opp, men det gleder meg stort at det danske småklaustrofobiske spenningsdramaet Den Skyldige (The Guilty) er blant de 9 som nå er shortlistet.
En film som antagelig seiler opp som en favoritt er Mexicos bidrag Roma, av regissør Alfonso Cuaron, en film som den siste tiden har høstet mengder med ros – og som for få dager siden ble sluppet på Netflix. Jeg skal seff få med meg den. Filmen er løst basert på regissørens egen oppvekst i området Colonia Roma i Mexico by på 70-tallet. Ellers er det ganske moro at det er et norsk innslag i filmen! Den norske professoren Kjartan Halvorsen har en kreditert rolle i filmen. Han spiller norske “Ove Larsen” som fremfører sangen “Barndomsminne frå Nordland”. (Kilde: Wikipedia)
For kommende publikummere på Tromsø Internasjonale filmfestival i januar er det verdt å merke seg at tre av ni shortlistede filmer er å finne på TIFF 2019 sitt program; Birds of Passage (Colombia), Shoplifters (Japan) og Burning (Sør-Korea). Sistnevnte er høyaktuell for en nominasjon tipper jeg, ut fra buzzen som har vært rundt filmen.
De fire andre fillmene er fra Tyskland (Never Look Away), Polen (Cold War), Libanon (Capernaum) og Kasakhstan (Ayka).
Skal jeg tippe? Ja, det skal jeg, og da spår jeg at de fem nominerte blir Roma, Burning, Cold War, Capernaum (gutt på 12 som soner en voldsstraff saksøker sine foreldre for sviktende omsorg. Lest mye voldsomt ros av denne) og våre danske venner fra The Guilty.
Men egentlig tror jeg ikke danskene når frem, selv om jeg absolutt håper det.
Söta bror er også å finne på Oscar-shortlistene. I kategorien for makeup/hår er den etter sigende meget spesielle filmen Grensen (Border) en av 7 filmer som kjemper om å bli blant de tre som skal nomineres. Sveriges bidrag får konkurranse fra blant annet store produksjoner som Bohemian Rhapsody, Black Panther og Suspiria.
Om ikke SKAM-fansen allerede har fått det med seg er det bare å snarest ta turen innom NRKs nett-TV, for rikskringkastingen har nemlig satt sammen hittil upublisert og nytt SKAM-materiale, i form av bloopers fra sesong 1, 2 og 3 (4 kommer søndag).
Ekstramaterialet som er lagt ut består av 16 minutter fra sesong 1, 15 minutter fra sesong 2 og 20 minutter fra sesong 3, med bakomfilm med bloopers, eller korte klipp fra innspillingen, på godt norsk. De nye klippene gir et unikt og kjempemorsomt lite innsyn i innspillingen av suksess-serien, med små tabber og slettede scener, korte samtaler med skuespillerne, klipp fra auditionene, latter og mere.
Fantastisk moro er det iallefall å se Isak og Even, Eva og Jonas, Noora og William, Sana og de andre igjen, om enn altså “bare” i disse “bloopers”-innslagene.
Og selv om vi vel vet at det ikke hjelper å mase, men…gi oss meeeere SKAAAAM! 😉
Publiseringsplattformen blogg.no har den siste tiden fått nytt utseende og har gjennomgått en rekke forandringer ettersom man har gått for en annen publiseringsløsning enn før. Endringene har gjort at alt av tidligere artikler, innlegg og filmanmeldelser mm her på Filmhjerte.blogg.no har endret utseende da de automatisk har blitt flyttet inn i den nye versjonen, så de kan derfor se litt merkelige ut, med strekk i bilder, oppblåste bilder, uskarpe bilder, noen ord som har blitt delt, formateringer som nå ser rare ut og muligens noe tekst som er borte o.l. (Forhåndsvisningen av denne bloggposten så heller ikke ut til å være helt i vater…).
Disse tingene får jeg ikke gjort noe med (og om jeg kan det, så vet jeg ikke hvordan og gidder heller ikke gå gjennom en haug gamle poster for å redigere), så vi får leve med endringene. Kommentarfeltene er fortsatt åpne, så hvis noe ser helt borti natta ut er det bare å kommentere eller spørre, hvis noe ser uklart ut.
Kontrollpanelet bak bloggen har også blitt helt nytt, med mange funksjoner som er blitt fjernet, og sikkert noe nytt lagt til, så da får vi se hvordan dette blir seende ut fremover.
Filmhjerte.blogg.no fortsetter iallefall videre og prøver seg litt fram med det nye opplegget litt etter litt. Forhåpentligvis har dere som bruker å besøke bloggen tålmodighet og forståelse for at det tar tid å venne seg til endringene man har fått tredd nedover ørene 😉
Med: Pia Tjelta, Per Kjerstad, Vegar Hoel, Amund Harboe, Anne Regine Ellingsæter, Malene Wadel, Mads Sjøgård Pettersen, Bart Edwards, Laila Goody, Max Fowler, Adam Fergus, Marit Synnøve Berg, m. fl.
Tilgjengelig på: NRK 1 og NRKs nett-TV. Serien sendes på NRK 1 søndager, og har i skrivende stund tre episoder igjen på lineær TV. 5 av 8 episoder ligger i skrivende stund på nett på NRK TV (NRKs nett-TV). Nye episoder blir tilgjengelig på nett på morgenen samme dag som episoden sendes på vanlig TV.
Lykkeland er altså NRKs store norske dramasatsing denne høsten, med en handling lagt til 1969 og inn i 70-årene i serien som er basert på, merk dere det, basert på, virkelige hendelser om hvordan det første norske oljeeventyret startet på begynnelen av 70-tallet, og hvordan Stavanger ble Norges “oljehovedstad”. Serien har, som vanlig for norsk drama, høstet noe kritikk for norsk dramas evig returnerende nemesis; språk, og dialektkrøll. Eller for Lykkelands del, såkalt sosiolekt, eller mangel på det.
Som vanlig er det også de som setter fingeren på absolutt alt som ikke er historisk riktig, gjeesp, men siden jeg på forhånd, sikkert i likhet med ganske mange seere, ikke sitter med mye kunskaper om hvordan alt gikk til i virkeligheten, så betyr ikke seriens kunstneriske friheter allverden så lenge dette er underholdende og seervennlig skrudd sammen.
Det kan uansett anbefales å lese NRK sine “faktasjekk”-saker etter hver episode. Morsomt, underholdende og lærerikt lesestoff. Sakene ligger på NRKs nettsider.
Fredrik og Ingrid Nyman (Per Kjerstad og Pia Tjelta).
At Pia Tjelta ikke snakker “fint” nok Stavangerdialekt for rollekarakteren sin som tilhører det øvre samfunnslaget, er heller ikke noe jeg reagerer på, men at en av seriens hovedpersoner som kommer fra Nordland spiller tredjegenerasjons rogalending fra Stavanger er et ørlite irritasjonsmoment. Dog et ganske ørlite og. Jeg snakker om Per Kjerstad, som for all del er en god skuespiller, og en av Lykkelands mest sympatiske rollekarakterer, men Stavangerdialekten hans imponerer meg ikke (mulig jeg tar feil, stavangersk er ikke min spesialitet skal sies). Stavangersk med nordnorsk aksent er det iallefall. Imidlertid er Kjerstads vesen og uttrykksmåter nesten som skapt for rollen han har i serien, så dermed oppveies språkklusset langt på vei.
I serien spiller Kjerstad den svært så sympatiske fiskefabrikkeieren Fredrik Nyman, som opplever kraftige nedgangstider i familiebedriften han har arvet, for det er jo ikke fisk i havet, noe som resulterer i nedskjæringer. På hjemmebane sliter herr Nyman med sin luksuselskende kone (Tjelta), som slett ikke er lett å gjøre til laks (jepp, skrivefeil med vilje der hehe). Men om havet ikke har fisk å by på, er det de som mener det finns andre rikdommer under havets bunn, selv om amerikanske oljeselskapseiere har sendt sine folk til den lille fiskerlandsbyen uten puber (yeah right) for å avvikle oljeletingen.
Serien sentrerer rundt en av amerikanerne som kommer til Norge, pådriverne fra kommunen, samt familien Nyman, som også inkluderer sønnen Christian (Amund Harboe) som jobber som dykker på oljerigg, og kjæresten hans Anna (Anne Regine Ellingsæter), som han skal giftes med med halve kongeriket som gjester antageligvis. Når Anna får jobb som sekretær på rådhuset plukker hun både opp info som kan redde Nyman-navnet, og skape store problemer.
Anna (i midten) i begivenhetenes sentrum i Lykkeland. Rollen som den sjarmerende og alltid stilfulle unge kvinnen spilles av Anne Regine Ellingsæter.
Vi blir også kjent med tenåringsjenta Toril (Malene Wadel), fra en kristen menighet. Hendelser vikles selvsagt inn i hverandre underveis, og sørger for at det er både intriger, død og menneskelig ulykke i Lykkeland, forspilte sjanser og naturligvis mellommenneskelig drama og lykke, alt satt i en både yndig forførende og retro 70-tallskoloritt, befriende klinisk fri for nåtidens duppedingser. For selve tidsbildet som brettes ut i serien virker godt og detaljert gjennomført. Persongalleriet i serien spenner også vidt, og i løpet av episodene ser vi en fin karakterutvikling hos flere, og vi blir vitne til opptil flere rørende øyeblikk. Ett av de fineste sådan (en bitteliten spoiler i de to neste linjene) får vi i episode 5, hvor en mormor og en reservemormor møtes, eller i en av de tidligere episodene når Christian tar ansvar, på et vis, for noe han har stelt i stand.
Det er ikke til å koste under teppet at Vegar Hoel, som i Lykkeland spiller kommunestyrerepresentanten Arne Rettedal, en mann som stod veldig sentralt i kommunens arbeid med å legge til rette for oppstarten av Stavanger som oljeby, er en skuespiller jeg tidvis tidligere har hatt problemer med. Mest av alt fordi han i alt av tidligere serier eller filmer jeg har sett han i har snakket så jævla utydelig eller irriterende at jeg ikke har forstått mer enn halvparten av det han sa uten teksting, samt at han har tatt i bruk et ganske karakteristisk brautende målføre. Hoel har spilt i serier som blant annet Aber Bergen, Heimebane (Ålesunds trener, som ble tatt med buksa nede…) , Grenseland og Okkupert, og i flere filmer. Jeg har aldri likt han i det jeg har sett. Før nå. (OK, han var komisk i Heimebane, det skal han ha).
Vel blåst, Vegar Hoel! Her som kommunestyrepolitikeren Arne Rettedal.
I Lykkeland er det nemlig fullklaff for Hoel. Den grove røsten er der fortsatt, stendig med skarphet i seg som kler rollefiguren perfekt, og jammen er det null problemer med å forstå han når han snakker! Faktisk er det rent fascinerende å høre selvsikkerheten i røsten. Rollefiguren er kul, og Hoel gjør han kul. Faktisk briljerer Hoel i rollen sin som den besluttsomme, velartikulerte og framtidsrettede politikerpioneren, som så hvilken oljerikdom datidens innbyggere og andre politikere ikke hadde fått øye på. Jeg syns alltid det er spesielt morsomt når skuespillere jeg har hatt en “torn” i siden til plutselig briljerer. Tommel opp Vegar Hoel, dette var jysla bra!
Malene Wadel spiller den troskyldige, sympatiske og lettere undertrykte Toril.
Skuespillerprestasjonene i Lykkeland er forøvrig gjennomgående gode og hos noen imponerende. Særlig den hittil ganske ukjente trioen Amund Harboe (21) (spiller Christian Nyman), Anne Regine Ellingsæter (22) (spiller Anna, Christians kjæreste) og Malene Wadel (20) (spiller bibelbeltedatteren Toril Torstensen) gjør virkelig flotte prestasjoner foran kamera, som henholdsvis dykker og sønn fra en velstående familie, fremadstormende kontordame og sekretær med inside info, og 17 år gammel alenemor. Mens Harboe har både den kledelige kjekke guttesjarmen og den røffe tonen i seg trer Ellingsæter og særlig Wadel frem med både sjarm, pågangsmot og sårbarhet. En herlig trio å følge iallefall, og som det er lett å sympatisere med.
Amund Harboe fikser både gitaren og rollen som rikmannssønnen Christian. Her sammen med Max Fowler.
Ellers gjør de som spiller amerikanerne i serien et bra stykke arbeid de også. Uten at jeg skal si jeg har sjekket det grundig, så er vistnok de fleste fra de britiske øyer (med imdb som kilde), men det har null å si egentlig. Bart Edwards har iallefall rollen som amerikaneren Jonathan Kay, som sendes fra statene til Norge for å avvikle hele greia, men som istedet blir sentral i jobben med å få i gang ny leting. Sammen med Max Fowler (spiller dykker på oljeplattformen) er de to de klart beste ikke-norske bidragene.
Heldigvis har serieskaperne forresten også funnet plass til en norlending som får snakke “morsmålet” sitt (he he). Mads Sjøgård Pettersen, opprinnelig fra Straumen i Sørfold kommune i Nordland, har siden han for snart 10 år siden slo seg fram via filmer som North og Upperdog aldri gjort seg bort (i det jeg har sett), og nordlendingen leverer en ny god birolle her, som Christians dykkerkollega og venn. Og siden jeg ikke egentlig har nevnt det allerede, Per Kjerstad og Pia Tjelta leverer også solid spill.
Man kunne sikkert “boret dypere” i materien og skapt flere konfliktnivåer for en mer spennende serie, og det er selvsagt synd at det bare er 8 episoder. Imidlertid er det viktigste inntakt. Godt severdig norsk drama som byr på absolutt severdig underholdning tas alltid imot med glede – Det er Lykkeland.
Basert på Lykkeland sine fem første av åtte episoder vipper det akkurat over til et finfint terningkast 5.
Tilgjengelig på: NRKs Nett-TV (frem til 31. okt. 2020), og på dvd (skynd deg å bestill fra utlandet før den grådige staten kommer og stjeler penger fra deg når 350kr-grensa forsvinner…)
En bro kopi av den dansksvenske braksuksessen Broen! Jada, ordspillet er nok ikke oppfunnet av meg og er brukt andre steder før. So what?
Denne fransk-britiske nyinnspillingen av Broen er ikke ny den heller akkurat, den første sesongen ble nemlig produsert i 2013, men det er først nå i høst at den har nådd det norske markedet, og NRK, som har hele serien på tre sesonger liggende på sitt nett-TV. Sesong 1 kom altså med 10 episoder i 2013, og senere har det kommet nye episoder både i 2016 (sesong 2 med 8 episoder) og i 2017/2018 (sesong 3 med 6 episoder).
For de av oss som husker den første sesongen av Broen, så er likhetene mange i Tunnelen. Som vi husker startet mysteriet i Broen midt ute på Öresundsbroen på grensen mellom Sverige og Danmark, hvor liket av en partert kvinne ble funnet, og hvor en mystisk gjerningsmann fortsatte å terrorisere mer eller mindre uskyldige ofre.
I den fransk-britiske nyversjonen starter historien med samme makabre funn, men her undersjøs, i en servicetunnell under den britiske kanal i tilknytning til den undersjøiske Eurotunnellen mellom England og Frankrike. Som i originalen blir det et politisamarbeid mellom de to landene, når to umake etterforskere må samarbeide i jakten på en som kaller seg “Sannhetsterroristen”. I Broen var det Saga Norèn “landskrim Malmö” og Martin Rohde (Sofia Helin og Kim Bodnia), mens det her er en fransk kvinnelig etterforsker, og en mannlig britisk, som blir kompanjonger.
Skuespillerne i serien har jeg ganske begrenset kjennskap til fra før, men de gjør det ihvertfall bra her. Stephen Dillane er den “britiske Martin Rohde”, og har fått det engelskklingende navnet Karl Roebuck (hehe…), mens Clèmence Poèsy er “Frankrikes svar på Saga Norèn”, Elise Wassermann. Ellers viser en rask kikk på rollelista at jeg gjenkjenner Jack Lowden, som spiller Karls tenåringssønn (Spilte bl.a. pilot i Dunkirk) og Keeley Hawes som nylig var å se i Netflix- / BBC-suksessen Bodyguard. Jeg antar også at Games of Thrones-fansen drar kjensel på Joseph Mawle, som var med i noen episoder der for noen år siden. Ja, det var forresten Dillane også, i 24 episoder faktisk, melder imdb. Han var også med i filmer som Goal! (2005) og Darkest Hour i fjor, så jeg har jo sett fyren før 😉 Det er uansett bare forfriskende å stifte bekjentskap med nye filmtryner, for de fleste gjør det som sagt (veldig) bra.
Karaktertrekkene til The Tunnel sitt rollegalleri har mange likheter med originalene i Broen, men de er jo kopier. Likevel sitter spillet bra, og det er et godt spenningsnivå og framdriv i serien – og siden det tross alt er en del år nå siden den første sesongen av Broen (Fy som tida flyr!) så føles det faktisk ikke som om alt er noe man har sett før – men det er det jo, mye ihvertfall, siden det er en nyinnspilling og ikke en alternativ versjon. Uansett er her både noen nye vinklinger og andre justeringer, og satt inn i en annen kulturell ramme som gjør det morsomt og spennende å se, og gjenkjenne fra Broen.
For det meste utspilles serien naturlig nok på hver sin side av Eurotunnellen, i britiske Dover (hvor tunnellen starter på britisk side) og Folkestone (og muligens omkringliggende steder) og franske Calais. Bakteppet for handlingen er noen hakk mindre iøynefallende og mindre spennende enn i den dansksvenske serien, men scener med klipper, sjø og mindre britiske og franske byer er ikke så ille det heller. Tvert om faktisk nokså betagende innimellom, særlig det som foregår på britisk side.
Jeg har når dette skrives kun sett 8 av 10 episoder av sesong 1, og kan ihvertfall slå fast at det virker lovende, så jeg skal nok se de to andre sesongene også etterhvert – og slenger på en anbefaling til dere mordelskende krimsjåarar der ute. Ta en tur inn i Tunnelen!
Jeg setter et solid terningkast 4, basert på episodene 1-8 av sesong 1.
Svenskene kan dette med krimdrama og spenning. Springflo, som NRK har døpt serien, sin andre sesong er intet unntak, for også her får vi et severdig krimeventyr.
SPRINGFLODEN – sesong 2
Sverige, 2018, Krim/drama, 10 episoder. Original tittel: Springfloden. I Norge kjent som: Springflo.
Med: Julia Ragnarsson, Kjell Bergqvist, Dar Salim, Johan Widerberg, Cecilia Nilsson, Michael Segerström, Alexandra Rapaport, m. fl.
Tilgjengelig på NRK TV (NRKs nett-TV) og SVT Play (SVTs nett-TV, krever svensk IP-adresse) Sesong 1 er desverre ikke tilgjengelig hos NRK lengre. Sesong 2 er kun tilgjengelig hos NRK frem t.o.m. 21. januar 2019. SVT har begge sesongene liggende ute fortsatt, men kun frem til og med 18. desember i år, og du må fikse svensk IP for å omgå sperren.
Sesong 2
OBS: Omtalen inneholder spoilere fra sesong 1, så har du ikke sett sesong 1 anbefales det å ikke lese videre om speningen skal bevares.
Den svenske krimspenningsserien Springfloden tok meg med bravur i sesong 1 fra 2015. Som vi husker fra den gang etterforsket den uredde og pågangsmotfulle politistudenten Olivia et 25 år gammelt uoppklart dødsfall på en kvinne i en strandlinje et sted på den svenske kysten. Sammen med den alkoholiserte og lurvete ex-politimannen Tom Stilton kommer hun til slutt frem til løsningen på drapsgåten, og får samtidig fram den sjokkerende sannheten om kvinnen som ble gravd ned i sanden for å drukne når tidevannet kom. Sesongfinalen av sesong 1 var en kjempeoverraskelse og gav hakeslepp, for den løsningen hadde jeg ikke sett for meg, men bidro til å sette hele sesongen i et nytt lys. Jeg elsket serien helt fra start av, og løsningen, den var virkelig såpass original i en krimserie at Springfloden i min krimbok skvulpet seg helt opp i toppsjiktet.
Julia Ragnarsson og Kjell Bergqvist leder an i hovedrollene, og gjør sterke rolletolkninger som Olivia Rönning og Stilton. I gode biroller finner vi Dar Salim som den egenrådige Abbas, i tillegg til en rekke svenske kjente navn. Springfloden er svensk krim av solid kvalitet, og har i kjent stil noen humoristiske innslag, først og fremst ved Stiltons tidligere informant, den mildt sagt eksentriske “Minken” (Johan Widerberg). Der “Beck” har grannen som alltid dukker opp, har Stilton sin pelskledde “sjarmør” 😉
Dar Salim og Kjell Bergqvist leverer rutinert spill.
I sesong 2, som i disse dager ligger ute på NRKs nett-TV en liten stund til (den siste av 10 episoder ble vist på vanlig TV 23. november), møter vi igjen politistudenten Olivia (Ragnarsson), som denne gangen får et mord å nøste opp i hjemme i Stockholm, selv om hun ikke er med i etterforskningsteamet. Når en nabo blir funnet hengt i sitt eget hjem er Olivia rask med å mistenke at det ikke var et selvmord, slik politiet først antar. Samtidig finner politiet i Frankrike restene av en partert kvinne som Abbas (Dar Salim) hadde en relasjon til, og fra den drepte mannens bolig har en PC forsvunnet. Olivia nøster seg mer og mer inn i saken, som blant annet fører henne på sporet av en multimillionær.
Mens Abbas og Stilton (Bergqvist) jager lysskye virksomheter i en pornofilmbule og havner i livsfare i Frankrike, må Olivia ta hånd om den drepte naboens tenåringsdatter, samtidig som etterforskningen ruller videre for å finne ut hvem som drepte jentas far. Intriger blir det også i polisens egne rekker når en gammel kjenning av etterforskningsleder Mette (Cecilia Nilsson) dukker opp og tar over styringen…
Olivia (Julia Ragnarsson) vikler seg inn i et farlig spill.
Sesong 2 er ikke så spesiell og like spennende som den første, imidlertid blir vi i sesong 2 mye bedre kjent med flere av rollefigurene, slik som Stilton og hva som drev han ut av politiet til et liv som uteligger, vi får mye tid sammen med sjefsetterforskeren Mette og den utpregede sympatiske ektemannen hennes (spilt av Michael Segerström, som vel er en av Sveriges koseligste skuespilleransikter å se, stemningen blir alltid så lun når han dukker opp), og det bygges videre på de ulike relasjonene mellom rollekarakterene.
Springfloden er basert på en rekke bøker skrevet av Cilla og Rolf Börjlind, og forfatterne har selv skrevet manus, noe de tidligere også har gjort på et tyvetalls “Beck”- og “Arne Dahl”-filmer. De skriver effektivt, flytter handlingen raskt mellom ulike tråder, og bygger spenning oppskriftsmessig (VG).
I sjangeren “nordisk noir” skiller Springfloden seg ut på flere områder, men først og fremst ved at flere aspekter av fargepaletten er tatt i bruk enn i diverse andre serier det er naturlig å sammenligne med. Det er et lysere univers som bres ut, selv om mørke hemmeligheter som ikke tåler dagslys avdekkes.
Spenningskurven holder seg på et bra nivå hele tiden, sidesporene dras ikke for mye ut og kledelig nok har man noen ganger klippet slik at mistankene om hvem gjerningsmannen er lever hele veien inn. Om løsningen på mysteriet denne gangen ikke er like sensasjonell som i sesong 1, er den imidlertid minst like skitten.
Sesong 2 får et solid terningkast 4 – eller fire filmhjerter (Sesong 1 vurderer jeg til fem, og totalt sett står femmeren).
Britisk tettpakket spenningsthriller! Netflix-serien Bodyguard gjorde braksuksess da den gikk på britisk TV tidligere i år, og ble på senhøsten endelig sluppet i Norge på Netflix.
Filmhjerte har noen serieanmeldelser/anbefalinger på lur denne uka, og den første kommer her.
Denne britiske miniserien på kun 6 episoder ble en kjempesuksess tidligere i år da den gikk på TV på BBC i Storbritannia, der den tok seerne med storm. Sesongfinalen ble til og med sett av et rekordstort publikum for en ny serie.
Forståelig nok, for Bodyguard, som kan kategoriseres som en politisk thriller, har klare elementer av krimserie, drama, action, konspirasjoner og overraskende twister helt til siste slutt.
Fra start av blir man sugd inn i en handling som starter med en 20 minutter lang intens sekvens på et tog hvor en selvmordsbomber har gått ombord. Tilfeldigvis fatter en politimann som er ombord mistanke. Politimannen er David Budd (Richard Madden), en hjemkommet Afghanistan-soldat, som nå sliter med ettervirkninger etter oppholdet i krigssonen. Sjelden starter en serie med den samme suggerende ingressen, for her er det så man formelig sitter på kanten av setet i spenning. Budd hylles for måten han håndterer bombeterroristen på toget, og belønnes med en helt ny oppgave når han settes til å være livvakt for en omstridt minister, innenriksministeren Julia Montague (Keeley Hawes), i den britiske regjeringen.
At Budd slett ikke deler de politiske synspunktene Montague står for gir et ekstra spenningsmoment.
Innenriksministeren som er i ferd med å tvinge igjennom en kontroversiell reform i kampen mot terrorisme, utsettes for flere attentatforsøk, og i kulissene er det sterke krefter innen sikkerhetstjeneste og toppolitikk som ønsker henne fjernet. Når mistanken rettes mot Budd havner han, naturlig nok, i store problemer. Samspillet mellom Julia og David Budd slår gnister av, og det føles aldri som kunstig. I høyt tempo pulserer handlingen med London som et levende bakteppe.
Richard Madden, best kjent fra HBO-suksessen Games of Thrones, spiller hovedrollen som David Budd på en overbevisende måte. Han gir Budds traumer et troverdig ansikt, og fremstår med all sin kunnskap innen personsikring som den fødte livvakt. Madden gjør en strålende jobb, og er Bodyguards sterkeste kort uten tvil. Noe som er en anerkjennelse verdig, for serien preges av gode skuespillerprestasjoner over hele linja, men jeg må også spesielt trekke frem Keeley Hawes som spiller innenriksministeren.
Bodyguard er en serie som er lett å følge med på, den er energisk og har en spenningskurve som aldri beveger seg ned i bølgedaler. Selv om konspirasjonsteoriene popper frem underveis er linjene greie å forholde seg til, og det dras ikke ut. Det må sies å være litt urealistisk i enkelte sekvenser, og når løsningen, som er en liten wow-opplevelse i seg selv, presenteres, kan jeg ikke komme fra å se at det finnes noen løse tråder som jeg ikke helt får til å passe inn 100 prosent. Forfriskende nok er det uansett, og det gjør ikke stort at det i en slik serie tas spenningsøkende friheter.
Serien tar midtveis en dystrere retning, og hvorvidt det blir et tragisk utfall for vår helt Budd, hvis han er det da, en helt, er hele veien et åpent spørsmål. Mot slutten sitter man igjen på nåler! Det rokker uansett ikke ved oppfatnigen av at Bodyguard er midt i blinken for de av oss som elsker britiske krim og dramaserier, som i dette tilfellet dreier seg om toppolitiske drakamper, konspirasjoner, løgner og bedrag, og tilmålte mengder action.
Det er forøvrig verdt å merke seg at Bodyguard i utgangspunktet var produsert som en èn-sesongs serie. Men, det er fortsatt gode muligheter for at Netflix (eller BBC) kommer til å kjøre i gang produksjon av en ny sesong.
Fra Filmhjerte får ihvertfall Bodyguard varme anbefalinger. Britene og BBC kan dette med krim og spenning. Jeg applauderer.
Drama, Belgia/N.land, 2018, 1t 45 m Regi: Lukas Dhont Med: Victor Polster, Arieh Worthalter, med flere Aktuell: Hadde norsk kinopremiere 2. november
For nettopp den unge hovedrolleinnehaveren Victor Polster gjør det formidabelt i rollen som den 15 år gamle jenta Lara som gjennomgår hormonbehandling i påvente av en kjønnskorrigerende operasjon.
Laras største drøm er å bli ballerina – og kvinne på ekte. Hun het nemlig Victor før, er født som gutt og har “et tredje bein”. Laras største problemer er ikke omgivelsene eller vennene, som alle har godtatt og akseptert henne, men hennes egen utålmodighet over egen kropp, samt høye krav til seg selv, som fører med seg mye frustrasjon i et ungt sinn. Her er gjenkjennelsesfaktoren allmenn, i det å ville finne seg selv og den man er.
Filmen er ellers en fin og nær skildring av forholdet mellom far og datter, i en periode der Lara går gjennom en tøff tid hvor med mye indre og ytre påkjenninger og smerte. Laras mor nevnes aldri i filmen, noe som understreker hvordan filmen utfordrer ofte vante kjønnsroller.
Tematikken rundt mennesker som ønsker kjønnsoperasjoner er et i samfunnet ofte tabubelagt og på film underfortalt emne, som det egentlig er ekstremt vanskelig å sette seg inn i og fullt ut forstå for utenforstående. Seerne presenteres for sider unge personer som opplever og gjennomgår en slik prosess opplever både av fysiske og psykiske utfordringer, ting man kanskje ikke har tenkt på, eller blåst av tidligere? I Girl løftes temaet opp og belyses på en varsom men også direkte måte av regissør Lukas Dhont.
Og av hovedrolleinnehaver Victor Polster.
Det finnes utvilsomt personer som er sterke forbilder og gode ambassadører for temaet, mens andre ikke er det. Rollekarakteren Lara er udiskutabelt i førstnevnte kategori, både grunnet sitt sympatiske vesen, i hovedsak sunne gjennomtenkte verdier og intelligens.
Polster er nemlig direkte fantastisk og fascinerende i rollen som Lara – Han er med i hver eneste scene i den bortimot en time og tre kvarter lange filmen. All den smerte (og glede) Lara kjenner, de påkjenningene hun går gjennom, via tapre smil, svette, blod og tårer, klarer Polster med sin væremåte å formidle på en måte som får det til å gi frysninger nedover ryggen flere ganger.
Også Polster er spillefilmsdebutant, og må utvilsomt ha en lysende framtid foran seg som skuespiller hvis han vil. Han glir i alle tilfelle inn i rollen som Lara med største naturlighet, godt hjulpet av sitt androgyne utseende som gjør at det føles så ekte og nært at man nesten glemmer at det er film. Historien bygger da faktisk også på en sann historie, befriende fri for fordommer.
De daglige problemene Lara opplever både når det gjelder ønsket om å bli ballerina og rundt egen kropp gjør vondt å se på. For hennes sterke ønske om å lykkes med dansen fører med seg komplikasjoner. Innimellom fylles det også på med varme og småhumoristiske betraktninger, men er andre ganger skikkelig smertefulle. Som filmens klimaks mot slutten, som gjorde at noen kinopublikummere holdt seg for øynene.
Lara som bor sammen med faren (Arieh Worthalter), en av de mest sympatiske farsfigurer jeg har sett på film, og den 6 år gamle broren (fint spilt av Oliver Bodart), har også venninner og medstudenter som er støttende og forståelsesfulle. Helt uproblematisk for Lara er det dog ikke i vennekretsen.
Filmen kunne vært trimmet ned noen minutter, for det er noen seige sekvenser her og der. Lara og faren lærer vi godt å kjenne, men det er noen tråder ellers som ikke føles helt rasjonelle eller litt for lette, og slutten føles en anelse for lettvint utført.
Girl er en rørende, sår og øm film, som også sprer lys og håp. Det er en viktig film om et tema som er viktig å kunne snakke om. Det er kanskje ikke nødvendigvis en film for alle, da det jo er en ærlig sak å ikke ha så stor interesse av filmer om diverse temaer, men om noen ser på tematikken som snål eller idiotisk, eller noe mellom der et sted, kan kanskje Girl korrigere på tankene. For og om man har det minste snev av medmenneskelighet i seg forlater man filmens univers rikere på menneskelig input enn man var før man så Girl.
En solid hyllest til legendariske Freddie Mercury og Queen!
Det er hva den nye musikk- og dramafilmen “Bohemian Rhapsody” har blitt, til tross for sin lemfeldige omgang med fakta. I drøye 2 timer drar vi tilbake i tid til 70- og 80-årene, da Queen var dronningen av populærmusikk.
Biografisk (?) drama og musikk, Storbritannia / USA, 2018, 2t 14m
Regi: Bryan Singer
Med: Rami Malek, Mike Myers, Lucy Boynton, Gwilym Lee, med flere
Aktuell: Bohemian Rhapsody, som også er navnet på en av rockegruppa Queen sine største hits, er filmen som følger Queen og vokalisten Freddie Mercury gjennom 70- og 80-årene. Norsk kinopremiere var 2. november.
Jeg skal først som sist selvsagt si at jeg alltid har digget Queens suksesshiter, hvorav flere figurerer i filmen. Tidløse klassikere og udødelige monsterhits som We Are The Champions, Another One Bites The Dust, I Want To Break Free, Radio Ga Ga, Killer Queen og nettopp Bohemian Rhapsody. Blant andre. For noen mesterverk de i sannhet er – og for noen mesterlige entertainere som stod bak de. Så joda, jeg liker Queen. Naturligvis hjelper det således på interessen og gleden over filmen om man har sansen for Queen, men filmen er uansett såpass underholdende at den bør fenge for alle som har interesse av bandets sukessrike karriere og musikk, og som liker pop og rock. Det er et glansbilde av en film, med mye feelgood i seg.
Filmen tar oss med på en reise fra bandets spede start, nærmest via et tilfeldig møte i en lurvete bakgård, frem til den legendariske opptredenen deres på Live Aid-konserten på Wembley midt på 80-tallet som ble sett av utallige millioner av TV-seere verden over.
Vi blir med på bandets oppturer (og kanskje ene nedtur?) og får et humoristisk innblikk i menneskene og teamet som bevegde seg rundt Queen og Mercury. Videre viser filmen bruddstykker av hvordan de fire Queen-medlemmene ofte kranglet så busta føyk, og hvordan de likevel lagde revolusjonerende lyd og tekster.
Bohemian Rhapsody setter oss dessuten inn i et tidsbilde det nær alltid er stas å få servert på film, med en herlig tidsriktig koloritt og miljø.
Jeg skal glatt innrømme at jeg aldri før har tatt meg tid til å sette meg grundig inn i historien til bandet eller Mercury, slik at jeg ikke visste på forhånd så mye om hva i filmen som er basert på fakta og hva som er fiksjon for å få en mer severdig film. Med det som utgangspunkt fremstod iallefall Bohemian Rhapsody som en ganske så underholdende fortelling, med et manus hvor man har funnet plass til en god del humoristiske betraktninger.
Men som en slags biografisk beretning om bandet og Mercury har filmen mange historiske feil, altså ren fiksjon. Er det så farlig da? Nei, mener jeg. Dette er IKKE en dokumentar heller, derimot en fargesprakende hyllest. Jeg gidder ikke komme nærmere inn på detaljene, men VG trekker dette frem i sin anmeldelse (kar. 3), som er informativ om fakta og feil, men akk så surmaget ellers fra han skalla gubben. Jeg anbefaler derimot Dagbladet sin herlige og morsomme anmeldelse (4), der Tom Stalsberg velger å hylle filmen selv om også han trekker frem faktafeilene.
Vi får bli bedre kjent med legenden sjøl, en av rockehistoriens største ikoner og utvilsomt en mann med en av de beste sangstemmene verden har hørt; den überpopulære og sagnomsuste Queen-vokalisten, Freddie Mercury. Den eiendommelige fyren fra enkle kår som jobbet som bagasjesjauer oh som slo seg opp til å bli en av rockemusikkhistoriens aller største.
Riktignok tar ikke filmen oss tett nok under huden på Mercury, men jeg syns likevel vi gis et til tider brukbart portrett av en musiker med sine ekstravaganser og etterhvert utagerende og tidvis destruktive livsstil. Mercurys personlige private liv kunne vært portrettert grundigere for å gi en bedre forståelse, for utenom scenelivet forteller ikke filmen nok om han. Det er også noe overfladisk generelt sett, hvor man ikke går veldig dypt inn i verken biroller eller historien som helhet.
Filmen peker også på mange måter på hvordan resten av bandet til tider sterkt foraktet sin frontfigur (hvor mye sannhet som ligger i det vet jeg ikke), og hvordan bandet gikk i oppløsning (sannsynligvis styrt av grådige bakmenn rundt Mercury) før Mercury igjen fikk samlet bandet før den mye omtalte veldedighetskonserten Live Aid i 1985. Nå er ikke akkurat denne biten heller riktig rent historisk, men men…
Entertaineren! Og for en figur Mercury var, på godt og vondt. Og du all verden for en stemmeprakt, og evne til å ildne opp publikum. Det er nemlig ingen tvil om at Mertcurys fremtoning, slik filmen portretterer han, var både sær, ekstravagant og egenrådig. I motsatt ende av skalaen var han en fargerik entertainer av fremste sort.
Filmen viser også noe av Mercury sine vennlige og generøse sider, og forteller om at også han behøvde nærhet. Han trosset stereotyper og ble elsket av massene. Mercurys stil i bekledning og fakter var jo også på 70- og 80-tallet noe som vakte oppsikt. Han var seg selv som han ville, og brydde seg tilsynelatende ikke om hva andre mente om han, selv om han lenge skjulte legningen sin som homofil for de nærmeste (og offentligheten som han vel aldri bekreftet noe til, selv om ryktene svirret).
Rami Malek, fra før best kjent fra serien Mr. Robot, leverer iallefall en praktprestasjon i hovedrollen som Freddie Mercury. Uten å smøre for tjukt på kan jeg bare fastslå at Malek fortjener superlativene som har kommet i hans retning etter at filmen ble sluppet. Så har man da også (nesten) gjort han kliss lik Mercury, særlig utover i filmen med bart og tenner, i fakter og fære. Malek har mottatt gjennomgående hyllest fra filmkritikere for rollen sin, og det er han vel fortjent. Med grundige studier av opptak av rockelegenden før og under innspillingsperioden har Malek nærmest transplantert Mercurys bevegelser og uttrykk over til seg selv.
Forøvrig er også de andre skuespillerprestasjonene greie til gode. At tøvballen Mike Myers spiller i filmen er jo i seg selv litt komisk da, der han i cameorollen sin som platetoppen i EMI som mistet Queen er bortimot ugjenkjennelig forkledd.
De andre bandmedlemmene blir vi ikke særlig godt kjent med, men det var vel heller aldri baktanken med filmen… Rollene som bandets øvrige medlemmer, Bryan May, Roger Taylor og John Decon, spilles ihvertfall av henholdsvis Gwilym Lee (May, som er den av de andre man kommer tettest på), Ben Hardy (Taylor) og Joseph Mazello (Decon). Andre navn som kan nevnes er Tom Hollander (Jim “Miami ” Beach) og Aidan Gillen (John Reid) som bekler roller i teamet rundt gruppa, og Lucy Boynton og Aaron McCusker som Mercurys to livspartnere Mary Austin og Jim Hutton.
Så var det musikken da! Filmens soundtrack og lydbilde er utvilsomt glimrende. Soundtracket består av originalt Queen-materiale, slik at jeg vil mene fans av bandet bør bli fornøyd med den delen av “Bohemian Rhapsody“, selv om man noen ganger kunne ønsket mer.
Filmens store høydepunkt er “liveopptredenen” på Live Aid-konserten, en seanse hvor det er vanskelig å ikke trippe i takt med foten og juble med. Mercurys og Queens opptreden på Live Aid i 85 står fortsatt den dag i dag som en av de mest kraftfulle sceneopptredener i rockens historie, og dette er godt produsert og klippet til i filmen. Det er da også dette filmen bygger seg opp mot, og hvor filmen tar av.
Det er ellers noen rørende øyeblikk også, som etterlater oss seere med både nostalgi og varme. Selv om filmen også har triste og såre øyeblikk er også de ofte presentert med både ironi og humor. Imidlertid har filmen sine mindre interessante partier underveis, med vel mye snikksnakk som ikke er engasjerende å se på.
Det hindrer likevel ikke Bohemian Rhapsody fra å være en fornøyelig, rørende og leken hyllest til et populærkulturelt fenomen som stadig oppdages av nye lyttere. Filmen har altså sine historiske feil, men er en type “biopic”, på godt norsk biografisk fortelling, som evner å underholde.
På IMDB har forresten filmen i skrivende stund et skyhøyt snitt på hele 8,4 av 10 stjerner basert på over 28 000 brukerstemmer. Mange har med andre ord likt filmen om fantastiske Queen og Freddie Mercury, så også Filmhjerte som velvillig strør ut fem filmhjerter, som skulle samsvare rimelig godt med snittkarakteren hos filmdatabasen.
