Svenskene kan dette med krimdrama og spenning. Springflo, som NRK har døpt serien, sin andre sesong er intet unntak, for også her får vi et severdig krimeventyr.
SPRINGFLODEN – sesong 2
Sverige, 2018, Krim/drama, 10 episoder. Original tittel: Springfloden. I Norge kjent som: Springflo.
Med: Julia Ragnarsson, Kjell Bergqvist, Dar Salim, Johan Widerberg, Cecilia Nilsson, Michael Segerström, Alexandra Rapaport, m. fl.
Tilgjengelig på NRK TV (NRKs nett-TV) og SVT Play (SVTs nett-TV, krever svensk IP-adresse) Sesong 1 er desverre ikke tilgjengelig hos NRK lengre. Sesong 2 er kun tilgjengelig hos NRK frem t.o.m. 21. januar 2019. SVT har begge sesongene liggende ute fortsatt, men kun frem til og med 18. desember i år, og du må fikse svensk IP for å omgå sperren.
OBS: Omtalen inneholder spoilere fra sesong 1, så har du ikke sett sesong 1 anbefales det å ikke lese videre om speningen skal bevares.
Den svenske krimspenningsserien Springfloden tok meg med bravur i sesong 1 fra 2015. Som vi husker fra den gang etterforsket den uredde og pågangsmotfulle politistudenten Olivia et 25 år gammelt uoppklart dødsfall på en kvinne i en strandlinje et sted på den svenske kysten. Sammen med den alkoholiserte og lurvete ex-politimannen Tom Stilton kommer hun til slutt frem til løsningen på drapsgåten, og får samtidig fram den sjokkerende sannheten om kvinnen som ble gravd ned i sanden for å drukne når tidevannet kom. Sesongfinalen av sesong 1 var en kjempeoverraskelse og gav hakeslepp, for den løsningen hadde jeg ikke sett for meg, men bidro til å sette hele sesongen i et nytt lys. Jeg elsket serien helt fra start av, og løsningen, den var virkelig såpass original i en krimserie at Springfloden i min krimbok skvulpet seg helt opp i toppsjiktet.
Julia Ragnarsson og Kjell Bergqvist leder an i hovedrollene, og gjør sterke rolletolkninger som Olivia Rönning og Stilton. I gode biroller finner vi Dar Salim som den egenrådige Abbas, i tillegg til en rekke svenske kjente navn. Springfloden er svensk krim av solid kvalitet, og har i kjent stil noen humoristiske innslag, først og fremst ved Stiltons tidligere informant, den mildt sagt eksentriske “Minken” (Johan Widerberg). Der “Beck” har grannen som alltid dukker opp, har Stilton sin pelskledde “sjarmør” 😉
Dar Salim og Kjell Bergqvist leverer rutinert spill.
I sesong 2, som i disse dager ligger ute på NRKs nett-TV en liten stund til (den siste av 10 episoder ble vist på vanlig TV 23. november), møter vi igjen politistudenten Olivia (Ragnarsson), som denne gangen får et mord å nøste opp i hjemme i Stockholm, selv om hun ikke er med i etterforskningsteamet. Når en nabo blir funnet hengt i sitt eget hjem er Olivia rask med å mistenke at det ikke var et selvmord, slik politiet først antar. Samtidig finner politiet i Frankrike restene av en partert kvinne som Abbas (Dar Salim) hadde en relasjon til, og fra den drepte mannens bolig har en PC forsvunnet. Olivia nøster seg mer og mer inn i saken, som blant annet fører henne på sporet av en multimillionær.
Mens Abbas og Stilton (Bergqvist) jager lysskye virksomheter i en pornofilmbule og havner i livsfare i Frankrike, må Olivia ta hånd om den drepte naboens tenåringsdatter, samtidig som etterforskningen ruller videre for å finne ut hvem som drepte jentas far. Intriger blir det også i polisens egne rekker når en gammel kjenning av etterforskningsleder Mette (Cecilia Nilsson) dukker opp og tar over styringen…
Olivia (Julia Ragnarsson) vikler seg inn i et farlig spill.
Sesong 2 er ikke så spesiell og like spennende som den første, imidlertid blir vi i sesong 2 mye bedre kjent med flere av rollefigurene, slik som Stilton og hva som drev han ut av politiet til et liv som uteligger, vi får mye tid sammen med sjefsetterforskeren Mette og den utpregede sympatiske ektemannen hennes (spilt av Michael Segerström, som vel er en av Sveriges koseligste skuespilleransikter å se, stemningen blir alltid så lun når han dukker opp), og det bygges videre på de ulike relasjonene mellom rollekarakterene.
Springfloden er basert på en rekke bøker skrevet av Cilla og Rolf Börjlind, og forfatterne har selv skrevet manus, noe de tidligere også har gjort på et tyvetalls “Beck”- og “Arne Dahl”-filmer. De skriver effektivt, flytter handlingen raskt mellom ulike tråder, og bygger spenning oppskriftsmessig (VG).
I sjangeren “nordisk noir” skiller Springfloden seg ut på flere områder, men først og fremst ved at flere aspekter av fargepaletten er tatt i bruk enn i diverse andre serier det er naturlig å sammenligne med. Det er et lysere univers som bres ut, selv om mørke hemmeligheter som ikke tåler dagslys avdekkes.
Spenningskurven holder seg på et bra nivå hele tiden, sidesporene dras ikke for mye ut og kledelig nok har man noen ganger klippet slik at mistankene om hvem gjerningsmannen er lever hele veien inn. Om løsningen på mysteriet denne gangen ikke er like sensasjonell som i sesong 1, er den imidlertid minst like skitten.
Sesong 2 får et solid terningkast 4 – eller fire filmhjerter (Sesong 1 vurderer jeg til fem, og totalt sett står femmeren).
Britisk tettpakket spenningsthriller! Netflix-serien Bodyguard gjorde braksuksess da den gikk på britisk TV tidligere i år, og ble på senhøsten endelig sluppet i Norge på Netflix.
Filmhjerte har noen serieanmeldelser/anbefalinger på lur denne uka, og den første kommer her.
Denne britiske miniserien på kun 6 episoder ble en kjempesuksess tidligere i år da den gikk på TV på BBC i Storbritannia, der den tok seerne med storm. Sesongfinalen ble til og med sett av et rekordstort publikum for en ny serie.
Forståelig nok, for Bodyguard, som kan kategoriseres som en politisk thriller, har klare elementer av krimserie, drama, action, konspirasjoner og overraskende twister helt til siste slutt.
Fra start av blir man sugd inn i en handling som starter med en 20 minutter lang intens sekvens på et tog hvor en selvmordsbomber har gått ombord. Tilfeldigvis fatter en politimann som er ombord mistanke. Politimannen er David Budd (Richard Madden), en hjemkommet Afghanistan-soldat, som nå sliter med ettervirkninger etter oppholdet i krigssonen. Sjelden starter en serie med den samme suggerende ingressen, for her er det så man formelig sitter på kanten av setet i spenning. Budd hylles for måten han håndterer bombeterroristen på toget, og belønnes med en helt ny oppgave når han settes til å være livvakt for en omstridt minister, innenriksministeren Julia Montague (Keeley Hawes), i den britiske regjeringen.
At Budd slett ikke deler de politiske synspunktene Montague står for gir et ekstra spenningsmoment.
Innenriksministeren som er i ferd med å tvinge igjennom en kontroversiell reform i kampen mot terrorisme, utsettes for flere attentatforsøk, og i kulissene er det sterke krefter innen sikkerhetstjeneste og toppolitikk som ønsker henne fjernet. Når mistanken rettes mot Budd havner han, naturlig nok, i store problemer. Samspillet mellom Julia og David Budd slår gnister av, og det føles aldri som kunstig. I høyt tempo pulserer handlingen med London som et levende bakteppe.
Richard Madden, best kjent fra HBO-suksessen Games of Thrones, spiller hovedrollen som David Budd på en overbevisende måte. Han gir Budds traumer et troverdig ansikt, og fremstår med all sin kunnskap innen personsikring som den fødte livvakt. Madden gjør en strålende jobb, og er Bodyguards sterkeste kort uten tvil. Noe som er en anerkjennelse verdig, for serien preges av gode skuespillerprestasjoner over hele linja, men jeg må også spesielt trekke frem Keeley Hawes som spiller innenriksministeren.
Bodyguard er en serie som er lett å følge med på, den er energisk og har en spenningskurve som aldri beveger seg ned i bølgedaler. Selv om konspirasjonsteoriene popper frem underveis er linjene greie å forholde seg til, og det dras ikke ut. Det må sies å være litt urealistisk i enkelte sekvenser, og når løsningen, som er en liten wow-opplevelse i seg selv, presenteres, kan jeg ikke komme fra å se at det finnes noen løse tråder som jeg ikke helt får til å passe inn 100 prosent. Forfriskende nok er det uansett, og det gjør ikke stort at det i en slik serie tas spenningsøkende friheter.
Serien tar midtveis en dystrere retning, og hvorvidt det blir et tragisk utfall for vår helt Budd, hvis han er det da, en helt, er hele veien et åpent spørsmål. Mot slutten sitter man igjen på nåler! Det rokker uansett ikke ved oppfatnigen av at Bodyguard er midt i blinken for de av oss som elsker britiske krim og dramaserier, som i dette tilfellet dreier seg om toppolitiske drakamper, konspirasjoner, løgner og bedrag, og tilmålte mengder action.
Det er forøvrig verdt å merke seg at Bodyguard i utgangspunktet var produsert som en èn-sesongs serie. Men, det er fortsatt gode muligheter for at Netflix (eller BBC) kommer til å kjøre i gang produksjon av en ny sesong.
Fra Filmhjerte får ihvertfall Bodyguard varme anbefalinger. Britene og BBC kan dette med krim og spenning. Jeg applauderer.
Den belgiske regidebutantfilmen GIRL vant fire priser under Cannes-festivalen i år, både for blant annet beste regidebut og beste hovedrolle.
FILMANMELDELSE
GIRL
Drama, Belgia/N.land, 2018, 1t 45 m Regi: Lukas Dhont Med: Victor Polster, Arieh Worthalter, med flere Aktuell: Hadde norsk kinopremiere 2. november
For nettopp den unge hovedrolleinnehaveren Victor Polster gjør det formidabelt i rollen som den 15 år gamle jenta Lara som gjennomgår hormonbehandling i påvente av en kjønnskorrigerende operasjon.
Laras største drøm er å bli ballerina – og kvinne på ekte. Hun het nemlig Victor før, er født som gutt og har “et tredje bein”. Laras største problemer er ikke omgivelsene eller vennene, som alle har godtatt og akseptert henne, men hennes egen utålmodighet over egen kropp, samt høye krav til seg selv, som fører med seg mye frustrasjon i et ungt sinn. Her er gjenkjennelsesfaktoren allmenn, i det å ville finne seg selv og den man er.
Filmen er ellers en fin og nær skildring av forholdet mellom far og datter, i en periode der Lara går gjennom en tøff tid hvor med mye indre og ytre påkjenninger og smerte. Laras mor nevnes aldri i filmen, noe som understreker hvordan filmen utfordrer ofte vante kjønnsroller.
Tematikken rundt mennesker som ønsker kjønnsoperasjoner er et i samfunnet ofte tabubelagt og på film underfortalt emne, som det egentlig er ekstremt vanskelig å sette seg inn i og fullt ut forstå for utenforstående. Seerne presenteres for sider unge personer som opplever og gjennomgår en slik prosess opplever både av fysiske og psykiske utfordringer, ting man kanskje ikke har tenkt på, eller blåst av tidligere? I Girl løftes temaet opp og belyses på en varsom men også direkte måte av regissør Lukas Dhont.
Og av hovedrolleinnehaver Victor Polster.
Det finnes utvilsomt personer som er sterke forbilder og gode ambassadører for temaet, mens andre ikke er det. Rollekarakteren Lara er udiskutabelt i førstnevnte kategori, både grunnet sitt sympatiske vesen, i hovedsak sunne gjennomtenkte verdier og intelligens.
Polster er nemlig direkte fantastisk og fascinerende i rollen som Lara – Han er med i hver eneste scene i den bortimot en time og tre kvarter lange filmen. All den smerte (og glede) Lara kjenner, de påkjenningene hun går gjennom, via tapre smil, svette, blod og tårer, klarer Polster med sin væremåte å formidle på en måte som får det til å gi frysninger nedover ryggen flere ganger.
Også Polster er spillefilmsdebutant, og må utvilsomt ha en lysende framtid foran seg som skuespiller hvis han vil. Han glir i alle tilfelle inn i rollen som Lara med største naturlighet, godt hjulpet av sitt androgyne utseende som gjør at det føles så ekte og nært at man nesten glemmer at det er film. Historien bygger da faktisk også på en sann historie, befriende fri for fordommer.
De daglige problemene Lara opplever både når det gjelder ønsket om å bli ballerina og rundt egen kropp gjør vondt å se på. For hennes sterke ønske om å lykkes med dansen fører med seg komplikasjoner. Innimellom fylles det også på med varme og småhumoristiske betraktninger, men er andre ganger skikkelig smertefulle. Som filmens klimaks mot slutten, som gjorde at noen kinopublikummere holdt seg for øynene.
Lara som bor sammen med faren (Arieh Worthalter), en av de mest sympatiske farsfigurer jeg har sett på film, og den 6 år gamle broren (fint spilt av Oliver Bodart), har også venninner og medstudenter som er støttende og forståelsesfulle. Helt uproblematisk for Lara er det dog ikke i vennekretsen.
Filmen kunne vært trimmet ned noen minutter, for det er noen seige sekvenser her og der. Lara og faren lærer vi godt å kjenne, men det er noen tråder ellers som ikke føles helt rasjonelle eller litt for lette, og slutten føles en anelse for lettvint utført.
Girl er en rørende, sår og øm film, som også sprer lys og håp. Det er en viktig film om et tema som er viktig å kunne snakke om. Det er kanskje ikke nødvendigvis en film for alle, da det jo er en ærlig sak å ikke ha så stor interesse av filmer om diverse temaer, men om noen ser på tematikken som snål eller idiotisk, eller noe mellom der et sted, kan kanskje Girl korrigere på tankene. For og om man har det minste snev av medmenneskelighet i seg forlater man filmens univers rikere på menneskelig input enn man var før man så Girl.
En solid hyllest til legendariske Freddie Mercury og Queen!
Det er hva den nye musikk- og dramafilmen “Bohemian Rhapsody” har blitt, til tross for sin lemfeldige omgang med fakta. I drøye 2 timer drar vi tilbake i tid til 70- og 80-årene, da Queen var dronningen av populærmusikk.
Biografisk (?) drama og musikk, Storbritannia / USA, 2018, 2t 14m
Regi: Bryan Singer
Med: Rami Malek, Mike Myers, Lucy Boynton, Gwilym Lee, med flere
Aktuell: Bohemian Rhapsody, som også er navnet på en av rockegruppa Queen sine største hits, er filmen som følger Queen og vokalisten Freddie Mercury gjennom 70- og 80-årene. Norsk kinopremiere var 2. november.
Jeg skal først som sist selvsagt si at jeg alltid har digget Queens suksesshiter, hvorav flere figurerer i filmen. Tidløse klassikere og udødelige monsterhits som We Are The Champions, Another One Bites The Dust, I Want To Break Free, Radio Ga Ga, Killer Queen og nettopp Bohemian Rhapsody. Blant andre. For noen mesterverk de i sannhet er – og for noen mesterlige entertainere som stod bak de. Så joda, jeg liker Queen. Naturligvis hjelper det således på interessen og gleden over filmen om man har sansen for Queen, men filmen er uansett såpass underholdende at den bør fenge for alle som har interesse av bandets sukessrike karriere og musikk, og som liker pop og rock. Det er et glansbilde av en film, med mye feelgood i seg.
Filmen tar oss med på en reise fra bandets spede start, nærmest via et tilfeldig møte i en lurvete bakgård, frem til den legendariske opptredenen deres på Live Aid-konserten på Wembley midt på 80-tallet som ble sett av utallige millioner av TV-seere verden over.
Vi blir med på bandets oppturer (og kanskje ene nedtur?) og får et humoristisk innblikk i menneskene og teamet som bevegde seg rundt Queen og Mercury. Videre viser filmen bruddstykker av hvordan de fire Queen-medlemmene ofte kranglet så busta føyk, og hvordan de likevel lagde revolusjonerende lyd og tekster.
Bohemian Rhapsody setter oss dessuten inn i et tidsbilde det nær alltid er stas å få servert på film, med en herlig tidsriktig koloritt og miljø.
Jeg skal glatt innrømme at jeg aldri før har tatt meg tid til å sette meg grundig inn i historien til bandet eller Mercury, slik at jeg ikke visste på forhånd så mye om hva i filmen som er basert på fakta og hva som er fiksjon for å få en mer severdig film. Med det som utgangspunkt fremstod iallefall Bohemian Rhapsody som en ganske så underholdende fortelling, med et manus hvor man har funnet plass til en god del humoristiske betraktninger.
Men som en slags biografisk beretning om bandet og Mercury har filmen mange historiske feil, altså ren fiksjon. Er det så farlig da? Nei, mener jeg. Dette er IKKE en dokumentar heller, derimot en fargesprakende hyllest. Jeg gidder ikke komme nærmere inn på detaljene, men VG trekker dette frem i sin anmeldelse (kar. 3), som er informativ om fakta og feil, men akk så surmaget ellers fra han skalla gubben. Jeg anbefaler derimot Dagbladet sin herlige og morsomme anmeldelse (4), der Tom Stalsberg velger å hylle filmen selv om også han trekker frem faktafeilene.
Vi får bli bedre kjent med legenden sjøl, en av rockehistoriens største ikoner og utvilsomt en mann med en av de beste sangstemmene verden har hørt; den überpopulære og sagnomsuste Queen-vokalisten, Freddie Mercury. Den eiendommelige fyren fra enkle kår som jobbet som bagasjesjauer oh som slo seg opp til å bli en av rockemusikkhistoriens aller største.
Riktignok tar ikke filmen oss tett nok under huden på Mercury, men jeg syns likevel vi gis et til tider brukbart portrett av en musiker med sine ekstravaganser og etterhvert utagerende og tidvis destruktive livsstil. Mercurys personlige private liv kunne vært portrettert grundigere for å gi en bedre forståelse, for utenom scenelivet forteller ikke filmen nok om han. Det er også noe overfladisk generelt sett, hvor man ikke går veldig dypt inn i verken biroller eller historien som helhet.
Filmen peker også på mange måter på hvordan resten av bandet til tider sterkt foraktet sin frontfigur (hvor mye sannhet som ligger i det vet jeg ikke), og hvordan bandet gikk i oppløsning (sannsynligvis styrt av grådige bakmenn rundt Mercury) før Mercury igjen fikk samlet bandet før den mye omtalte veldedighetskonserten Live Aid i 1985. Nå er ikke akkurat denne biten heller riktig rent historisk, men men…
Entertaineren! Og for en figur Mercury var, på godt og vondt. Og du all verden for en stemmeprakt, og evne til å ildne opp publikum. Det er nemlig ingen tvil om at Mertcurys fremtoning, slik filmen portretterer han, var både sær, ekstravagant og egenrådig. I motsatt ende av skalaen var han en fargerik entertainer av fremste sort.
Filmen viser også noe av Mercury sine vennlige og generøse sider, og forteller om at også han behøvde nærhet. Han trosset stereotyper og ble elsket av massene. Mercurys stil i bekledning og fakter var jo også på 70- og 80-tallet noe som vakte oppsikt. Han var seg selv som han ville, og brydde seg tilsynelatende ikke om hva andre mente om han, selv om han lenge skjulte legningen sin som homofil for de nærmeste (og offentligheten som han vel aldri bekreftet noe til, selv om ryktene svirret).
Rami Malek, fra før best kjent fra serien Mr. Robot, leverer iallefall en praktprestasjon i hovedrollen som Freddie Mercury. Uten å smøre for tjukt på kan jeg bare fastslå at Malek fortjener superlativene som har kommet i hans retning etter at filmen ble sluppet. Så har man da også (nesten) gjort han kliss lik Mercury, særlig utover i filmen med bart og tenner, i fakter og fære. Malek har mottatt gjennomgående hyllest fra filmkritikere for rollen sin, og det er han vel fortjent. Med grundige studier av opptak av rockelegenden før og under innspillingsperioden har Malek nærmest transplantert Mercurys bevegelser og uttrykk over til seg selv.
Forøvrig er også de andre skuespillerprestasjonene greie til gode. At tøvballen Mike Myers spiller i filmen er jo i seg selv litt komisk da, der han i cameorollen sin som platetoppen i EMI som mistet Queen er bortimot ugjenkjennelig forkledd.
De andre bandmedlemmene blir vi ikke særlig godt kjent med, men det var vel heller aldri baktanken med filmen… Rollene som bandets øvrige medlemmer, Bryan May, Roger Taylor og John Decon, spilles ihvertfall av henholdsvis Gwilym Lee (May, som er den av de andre man kommer tettest på), Ben Hardy (Taylor) og Joseph Mazello (Decon). Andre navn som kan nevnes er Tom Hollander (Jim “Miami ” Beach) og Aidan Gillen (John Reid) som bekler roller i teamet rundt gruppa, og Lucy Boynton og Aaron McCusker som Mercurys to livspartnere Mary Austin og Jim Hutton.
Så var det musikken da! Filmens soundtrack og lydbilde er utvilsomt glimrende. Soundtracket består av originalt Queen-materiale, slik at jeg vil mene fans av bandet bør bli fornøyd med den delen av “Bohemian Rhapsody“, selv om man noen ganger kunne ønsket mer.
Filmens store høydepunkt er “liveopptredenen” på Live Aid-konserten, en seanse hvor det er vanskelig å ikke trippe i takt med foten og juble med. Mercurys og Queens opptreden på Live Aid i 85 står fortsatt den dag i dag som en av de mest kraftfulle sceneopptredener i rockens historie, og dette er godt produsert og klippet til i filmen. Det er da også dette filmen bygger seg opp mot, og hvor filmen tar av.
Det er ellers noen rørende øyeblikk også, som etterlater oss seere med både nostalgi og varme. Selv om filmen også har triste og såre øyeblikk er også de ofte presentert med både ironi og humor. Imidlertid har filmen sine mindre interessante partier underveis, med vel mye snikksnakk som ikke er engasjerende å se på.
Det hindrer likevel ikke Bohemian Rhapsody fra å være en fornøyelig, rørende og leken hyllest til et populærkulturelt fenomen som stadig oppdages av nye lyttere. Filmen har altså sine historiske feil, men er en type “biopic”, på godt norsk biografisk fortelling, som evner å underholde.
På IMDB har forresten filmen i skrivende stund et skyhøyt snitt på hele 8,4 av 10 stjerner basert på over 28 000 brukerstemmer. Mange har med andre ord likt filmen om fantastiske Queen og Freddie Mercury, så også Filmhjerte som velvillig strør ut fem filmhjerter, som skulle samsvare rimelig godt med snittkarakteren hos filmdatabasen.
Regi: Marius Holst Med: Aksel Hennie, Tobias Santelmann, Ine Jansen, Dennis Storhøi, Tone Danielsen, m. fl.
Offisiell Norgespremiere 26. oktober
Vel, riktig slik er det vel ikke med Marius Holst sitt nye krimdrama “Mordene i Kongo“, som tar for seg historien vi etterhvert kjenner ganske godt til, om Joshua French og Tjostolv Moland, to norske leiesoldater i Kongo. Dog er det ikke helt feil å si det slik heller, om denne filmatiseringen. Holst sin nye film har møtt til dels sterk kritikk fra enkelte anmeldere, noe som for meg virker ufortjent. For så dårlig er den nemlig ikke. Tvert imot syns jeg Mordene i Kongo er en bra og severdig film som holder godt tempo, til tross for en del mangler, og at den føles litt for uambisiøs.
Selv har jeg alltid vært av den formening om den mye omtalte Kongo-saken at de to nordmennene ble dømt på et syltynt grunnlag. Rettssakene var en farse og de to ble holdt fengslet under til tider svært kummerlige forhold.
Mordene i Kongo forteller egentlig svært lite nytt, den har ingen større overraskelser på lur, rent bortsett fra at jeg, til tross for mitt syn på selve saken, lar meg overraske over hvor mye filmen sympatiserer med French og Moland, samt hvordan filmen egentlig ikke våger seg ut på å vise en “sannhet” om hva som skjedde.
For la det være sagt med en gang. Filmen forteller ikke noen ny sannhet, verken om hvordan sjåføren, som de ble dømt for å ha drept, faktisk ble drept, eller om hvorvidt Molands død var selvmord. Selve drapet på sjåføren får vi sågar visualisert tre (!) alternative versjoner av! French og Moland har hele tiden selv hevdet at myndighetene stod bak skuddet som drepte sjåføren, mens de to andre passasjerene på den innleide pickupen har pekt ut Moland som skytteren. Å hevde at det kun er de tre som fortsatt lever av de fem som var med bilen, blir naturligvis ikke riktig å hevde, slik noen kritikere har gjort. For OM skuddet kom fra jungelen, da er det vel flere som kan vite?
Filmen leder oss derimot mot å danne noen egne oppfatninger, men disse hadde nok mange av publikum allerede (?). Jeg overraskes videre en smule av hvor lite filmen egentlig går inn på bakgrunnen for at French og Moland var i Kongo, selv om det ikke er helt overfladisk. De to fremstilles muligens ikke som rendyrkede uskyldsrene helter, men selv om de heller ikke fremstilles som de aller smarteste er det liten tvil om hvilken side filmen står på, selv om man vistnok har forsøkt å skulle legge seg på en noe nøytral linje.
Der Mordene i Kongo scorer høyest er på den tette og impakte stemningen som hele tiden får filmen til å føles både intens, spennende (dvs severdig) nok og interessant. Vi får innblikk i et rettssystem og en behandling av mennesker som ikke er en rettsstat verdig, og vi får bruddstykker av en kultur ganske ulike de på det europeiske kontinent. Man må nok ellers se det hele som en aldri så liten “røverhistorie”, for her er nok sikkert nok politiske ukorrektheter og hull, for den som velger å fokusere på det.
Skuespillerprestasjonene er heldigvis bra. Aller best er Tobias Santelmann i rollen som Tjostolv Moland. Santelmann gir blant annet et skremmende portrett av Molands etterhvert skrantende psykiske tilstand, og leverer en minneverdig rolleprestasjon. Moland er også den av de to som klarest portretteres som en “killer”. Ikke som en morder, men en killer, som det sies.
Aksel Hennie som Joshua French er bra han også, selv om det ikke er til å komme fra at Aksel Hennie til tider er litt mye Aksel Hennie, om dere skjønner. Der Santelmann også er mer lik i stemmeleiet, er ikke Hennie like stødig, men det får passere. Vi må vel også snakke om hårmanken(e) hans i filmen, må vi ikke? 😉
Uansett, Hennie leverer tidvis godt han også, jeg vil si han vokser mer inn i rollefiguren etterhvert som historien skrider frem, gjennom et ikke kronologisk løp, men med stadige vekslinger i tid (noe som kler filmen forøvrig). Særlig i siste halvdel og mot slutten av spilletiden gjør han en solid figur som French, hvor likhetene er, om ikke slående, så iallefall tilstede mellom den ekte og den filmatiserte French.
De afrikanske rollene fylles greit, selv om de aller fleste fremstår som endimensjonale, stort sett som beintøffe hardhauser eller undertrykte.
Jeg savner derimot en del i manus rundt birollene. French sin mor burde for eksempel vært viet større plass enn den alt for lille rollen Tone Danielsen er gitt.
Om filmmakeren tegner et mer positivt enn negativt bilde av de to fengslede nordmennene i Kongo, så er det liten tvil om at UD, det norske utenriksdepartementet, ikke kommer veldig pent ut av historien. Særlig Ine Jansen, som en av to representanter fra UD som ankommer Kongo for å bistå French når han anklages for drapet på Moland, fremstår som et firkantet rigid norsk regelverk, dog mest av alt villig til å legge seg (eller French) på rygg for alt hva kongolesiske myndigheter måtte kreve. For, som French sier noen ganger i filmen, veldig mange europeiske land ville fått ut sine landsmenn kjapt. Men siden UD ikke betaler løs nordmenn i utlendighet, får de finne seg i mye elendighet, er iallefall hva French peker på. Kunne Norge gjort mere for sine to landsmenn? Ja mener nok Mordene i Kongo.
Filmen kunne gått dypere i de diplomatiske og politiske implikasjonene rundt saken, men det er heller ikke direkte feil at den retter det aller meste av fokuset på de to nordmennene og situasjonen deres i fengslene. Jeg har registrert en del kritikk mot Mordene i Kongo, for å tale den harde barske hvite manns sak, og for å forherlige en tid da Afrika lå som et eventyrland for slike med våpen i hånd. Jeg skal ikke begi meg inn i den debatten, men registrerer jo etter å ha sett filmen at den ikke graver særlig grundig i hva de to herrer hadde for seg i Kongo, og at det er veldig mye Joshua French sin versjon av virkeligheten vi presenteres.
Likevel er det en tvetydighet i denne filmatiseringen, hvor man gaper over for mange sider av saken på en for enkel måte ved å kun pirke i overflaten.
Filmens lengde fremstår for min del ikke som for lang. I overkant av to timer (2 timer og 8 minutter) er det oppgitt av filmen skal vare, en etappe som forløper uten at jeg føler at nå må det være over snart (riktignok syns jeg ikke det var gått to fulle timer når lyset i kinosalen kom på i det øyeblikk rulletekstene starter, jævlig irriterende det forresten, og inn fra sida kommer ryddemannskapet med kost som for å tydeliggjøre at nå peller du deg ut av salen..ups, ble en liten digresjon der ja).
Visuelt sett ser det bra ut kinematografisk, med pene landsskapsbilder, dype skoger og skumle jungler, pulserende liv, og musikken som pumpes inn med riktige mengder på de rette stedene.
At noen anmeldere faller ned på karakteren to skjønner jeg lite av. Alt i alt underholdt filmen meg i alle fall, men så er jeg jo heller ikke full av kunnskaper om Afrika og om de politiske tilstandene i Kongo, eller sykelig opptatt av at alt skal legges frem i dokumentarisk stil.
-“Jeg vil ikke være svak”, sier hovedpersonen Viljar i en av mange sterke scener i den nye Utøya-filmen 22 JULY, som ble tilgjengelig på Netflix 10. oktober.
Svak er han imidlertid definitivt ikke. Paul Greengrass sin veldig mye omtalte film om angrepet på regjeringskvartalet i Oslo og AUFs sommerleir på Utøya 22. juli 2011 er nemlig på veldig mange måter en veldig sterk film. Sterk er et gjennomgangsord her, for filmen etterlater seerne mange sterke inntrykk, særlig den første drøye halvtimen, hvor filmen bærer actionpreg.
Med: Anders Danielsen Lie, Jon Øigarden, Jonas Strand Gravli, Isak Bakli Aglen, Maria Bock, Thorbjørn Harr, Lena Kristin Ellingsen, Eindride Eidsvoll, Ola G. Furuseth, Mathias Eckhoff, Ulrikke Hansen Døvigen, Tone Danielsen, med flere
Aktuell: Filmen hadde verdenspremiere i september i Venezia, og Netflix-premiere 10. oktober
Filmen som varer omlag 2 timer og 20 minutter er etter den actionpregede starten et veldig velskrevet og velspilt drama, med mange både sterke og rørende øyeblikk. Når i tillegg skuespillerprestasjonene er solide stort sett over hele linja har resultatet blitt et gripende drama som yter de overlevende og ofrene rettferdighet. Det er tid for ettertanker underveis i filmen, som sikkert vil føles både nær, skremmende og sterk for de som ble berørt av angrepene. Det er godt kjent at filmen har vært omstridt og omdiskutert allerede lenge før den var en realitet, og diskusjonene vil nok fortsette.
Vi kjenner vel alle historien. I filmens første drøye halvtime ser vi terroristen Behring Breivik utføre sine iskalde angrep mot regjeringskvartalet, og ikke minst mot ungdommene på Utøya. Disse minuttene gir frysninger nedover ryggen, selv om Greengrass ikke serverer noen grensesprengende scener. Skildringene og actionsekvensen blir aldri spekulativ eller for grafiske, med unntak av nærbildene av en skadeskutt Viljar, som altså er filmens hovedperson. Vi følger Viljar og broren Torje gjennom intense minutter på Utøya når desperasjonen sprer seg som ild i tørt gress.
I 22 JULY følger vi Viljar Hanssen, som sammen med broren Torje overlevde angrepet på Utøya. Resten av filmen følger vi Viljars kamp tilbake til livet, og hvordan hendelsene på Utøya har satt merke i han, familien og samfunnet forøvrig. Vi følger samtidig opptakten mot rettssaken mot Breivik, og selve rettsdramaet som fulgte. Viljar og familien bodde i tiden rundt angrepet på Svalbard, og noe av handlingen i filmen foregår dermed der (skal nevnes at Svalbard-scenene er innspilt på Island).
Jonas Strand Gravli har rollen som Viljar.
En hovedrolle den unge skuespilleren til nå best kjent som småklein kjøkkenansatt i NRKs “Heimebane” utfører på en veldig imponerende måte. Ansiktsuttrykkene hans forteller både om frykt og fortvilelse. Rollefigurene Viljar og Torje, som altså er de virkelige personene også, formidles på en nær og sterk måte.
Hovedrolle har også selvsagt Anders Danielsen Lie, som heldigvis ikke deler annet med skapningen han spiller enn fornavn. En av våre beste skuespillere her til lands er nemlig den som har rollen som landets mest forhatte mann, terroristen Anders Behring Breivik. Å spille rollen som Breivik har vært ekstremt vanskelig for Danielsen Lie, men resultatet har blitt veldig bra. Jeg syns, heldigvis forsåvidt, dog at han ikke får frem de samme iskalde og følelsesløse blikkene vi husker fra Breivik under rettssaken. Men han imponerer han også, Danielsen Lie.
Kraftfulle prestasjoner leverer også unge og hittil ganske ukjente Isak Bakli Aglen, i rollen som Viljars lillebror Torje. Jeg skulle riktignok ønsket å sett mer av han i filmen, for det er åpenbart i filmen at også Torje sliter med etterdønningene av angrepet. Bakli Aglen, som er fra Tromsø (korriger meg om det er feil, og Viljar og Torje er fra Tromsø de også) fremviser iallefall at han er et talent foran kamera.
Også Maria Bock og Thorbjørn Harr som spiller Viljar og Torjes foreldre gjør etterhvert en meget god jobb i sine roller. Jon Øigarden gjør en bra rolletolkning som advokat Geir Lippestad, selv om han ikke fremstår med samme pondus og ansiktsuttrykk som den ekte Lippestad, men ut fra manus gjør han absolutt en god figur. For meg helt ukjente Ola G. Furuseth fyller rollen som daværende statsminister Jens Stoltenberg på en tilfredsstillende måte. Muligens kan man si at Furuseths toneleie ikke helt matcher Stoltenberg, uten at akkurat det har særlig å si.
22 JULY har derimot en svakhet som det som norsk er umulig å ikke bemerke. Filmens tale er som kjent på engelsk. Det er unektelig litt merkelig og snålt å se og høre at det i et norsk miljø snakkes engelsk. Ungdommene på Utøya, Breivik, Lippestad, ja alle sammen, snakker engelsk. Dette føles litt påtatt og legger utvilsomt en viss demper på filmen. Det oppleves en smule tåpelig at ungdommene tidlig i filmen sitter på Utøya og synger en sang, på norsk, men altså fortsetter å snakke engelsk! Ja ja.
Dog er denne engelske talen langt mindre skjemmende enn fryktet, fordi manus og særlig spill er såpass bra. Jeg klarer likevel ikke å unngå å føle at engelsk tale gir en større avstand fra de virkelige hendelsene, det blir rett og slett litt sjelløst, selv om grepet med engelsk tale absolutt er fullt forståelig ut fra ønsket om å gjøre filmen så tilgjengelig som mulig for et internasjonalt publikum.
Snålt er det jo allikevel å høre TV 2s Arill Riise lese nyheter på engelsk i bakgrunnen på en TV, og se VG og Dagbladet med engelske overskrifter. Vi ser også en fiktiv avis som skal vise at dette er i Norge. Litt teit akkurat det. Imidlertid heter det heldigvis ambulanse og politi, på biler og bekledning, slik at dette samtidig føles norsk. Jeg registrerer ellers at filmen tydeligvis har slått bedre an blant utenlandske filmkritikere enn hos norske, noe som forsåvidt er forståelig. Jeg er uansett av den formening at dette er en ut fra forutsetningene godt laget film.
22 JULY kunne muligens hatt et dypere fokus på Lippestad og hans kvaler rundt å ta saken, og jeg syns videre at Stoltenberg-rollen har blitt for anonym. Slik mange husker hendelsene fremsto Stoltenberg som veldig samlende, sterk og synlig i tiden etter angrepene. Kanskje kunne dette vært løftet bedre frem i filmen?
Nå er det riktignok de overlevende, ofrene, familiene deres og etterlatte filmen skal løfte frem, noe den klarer. For selv om 22 JULY for nordmenn nok fremstår som en historie og en bakgrunn vi kjenner veldig godt, og uten større overraskelser, har filmen blitt en hyllest til ofre og overlevende.
22 JULY yter nemlig etter mitt syn de overlevende og de som falt i Oslo og særlig Utøya, stor rettferdighet.
I motsetning til Erik Poppes Utøya-film fra tidligere i år får vi altså i Greengrass sin film visualisert terroristen Breivik, og vi kommer litt inn i hodet på fyren. Filmen rettferdiggjør derimot aldri Breiviks handlinger, eller gjør et forsøk på å rette noe sympati mot han. Sympatiene legges helt og holdent til de overlevende, ofrene og deres familier og etterlatte.
Som en liten kuriositet å nevne er det forresten Anders Danielsen Lies mor, Tone Danielsen, som spiller dommer i rettssaken mot Breivik.
(Spoiler i denne setningen) En av filmens mest overraskende kommentarer er det Breiviks mor som leverer, i en scene hvor hun snakker med Lippestad. Hvis hun virkelig sa dette, er det bare en ting å si. Du tar feil, frøken. Sønnen din hadde ikke litt rett.
Han er nemlig kun en feiging og en sadist. La oss aldri glemme det – filmen gjør heller ikke det. Greengrass ønsker kanskje mest av alt å advare verden mot folk som Breivik, men han gjør også et forsøk på å la publikum forstå noe av hva som drev Breivik til ugjerningene sine, selv om det kun pirkes litt lett i tematikken rundt høyreekstremisme, fremmedhat og slike momenter.
Viktig å huske er det at 22 JULY ikke er en dokumentarisk gjenfortelling av virkeligheten, men et filmatisert drama, som ligger nær virkeligheten, basert på virkelige hendelser. Filmen er basert på Åsne Seierstad sin bok “En av oss”. Hva som er virkelige hendelser og hva som er fiksjon ligger det naturligvis flere artikler ute på nett om, for eksempel hos Dagbladet.
Filmen kunne vært gjort bedre, men alt i alt er 22 JULY nok en kraftfull påminnelse om handlingene som rystet Norge, og verden, en sommerdag i juli 2011, og en gripende fortelling om uskyldige, unge, håpefulle og engasjerte ungdommer som aldri kom tilbake i live fra Utøya.
Filmen anbefales av Filmhjerte. 22 JULY ser du på Netflix.
OBS: Dette innlegget skrev jeg like i etterkant av at sesong 1 var ferdigsendt i vår, men saken forble upublisert fordi jeg skulle flikke på den bittelitt, og så ble det bortglemt. Men i og med at NRK denne uka har publisert et par artikler om den kommende sesong 2 av Heimebane velger jeg å legge dette ut nå, for de som måtte være spesielt interesserte i Heimebane ;)Litt morsomt å registrere at jeg traff på noen av spådommene, blant annet de jeg omtalte som litt søkte 😉
Sesongen er under innspilling og produksjon, men kommer ikke på NRK før neste år. Sesongavslutningen av sesong 1 hadde heller ingen store cliffhangere inn i den neste sesongen, åpne spørsmål som vil komme til å holde oss søvnløse i spenning fram mot premieren på sesong 2, men noen spørsmål er det jo, så i dag spekulerer jeg helt fritt her i denne bloggposten.
Så, hvilke muligheter finns for sesong 2?
Det mest åpenbare:
Vargs økonomi. Etter at Tangsrud nå har trukket seg helt ut som sponsor må klubben ha inn nye midler fra andre hold. Blir det så lett å finne nye sponsorer og ny hovedsponsor som det Espen tror? Hvordan vil økonomien påvirke spillerstallen? Her ligger det selvsagt utfordringer. Jeg vil allerede nå tippe at herr Tangsrud etterhvert skifter mening, at han kanskje forsones med Helena, og at han atter en gang trer inn som klubbsponsor, men med klubben mye mer i styresetet enn før over midlene han skyter inn. Men hvem vet? Kanskje kommer en helt ny sponsor istedet inn?
Hva skjer med Camilla? Vi så at sesong 1 sluttet med at hun forlot Ulsteinvik for å flytte “hjem” til Trondheim. Men hun dukker vel opp igjen? Forholdet hennes til Adrian kan jo kanskje bli noe mere ut av?
Adrians fotballfremtid vil vel bli et tema igjen.
Noe rundt Helena. Mer om det etterhvert.
Det litt mer usikre:
Michael og familien hans vil sikkert fortsatt foregå noe rundt. Har forholdet hans til kona bedret seg?
“Atlasmannen”. Jeg tenkte ikke så mye over han når jeg så episoden og skrev min egen recap her på bloggen, men Dagbladet sin recap hadde noen interessante tanker rundt han. Som vi så het atlaset han kom drassende med til Helena “Gundersens verdensatlas”, og som vi husker heter Varg-supporterne sin store helt gjennom tidene Lorry Gundersen. En sammenheng eller en pussig tilfeldighet? Jerg tipper på det første.
Er “Atlasmannen” Lorry eller i slekt med han? Vil ihvertfall ikke overraske for mye om vi ser et eller annet rundt dette i sesong 2, men hva aner jeg ikke. Kanskje kommer Lorry Gundersen tilbake og blir en syvende far i klubbhuset som “utfordrer” og skaper problemer for Helena? 😉
Jeg tippa i recapen at Varg kanskje spiller europacupkamper neste sesong (pga mulig Fair Play-pris som kan åpne for den muligheten). Varg i E-cup kan sikkert spinnes noe intriger og drama ut av, ved at det blir internasjonalt fokus på Helena som trener for et herrelag på toppnivå.
Siden sesong 1 var en kamp til døra for å berge plassen vil det kanskje ikke være så spennende med en ny sesong med bunnstrid? Eventuelt tar kanskje Varg seg til en cupfinale? Men er det bare velstand sportslig forsvinner kanskje et spenningsmoment rundt Helenas jobbsikkerhet? Det blir uansett spennende å se om Vargs sportslige prestasjoner heves 😉 Vil det ikke også med sportslig suksess være en serie som ender med en happy ending, og som da vil “bevise” at kvinnelige trenere i herrefotballen kan bety like mye suksess som med en mannlig trener?
Gjør Helena og Varg det bra sportslig får hun kanskje jobbtilbud fra større klubber? Det kan selvsagt åpne for en historielinje som gjør at det blir drama rundt klubbfølelser, og også være et mulig sluttscenario for Heimebane, hvis man ikke tenker på å lage også flere sesonger utover sesong 2? Kan sesong 2 avsluttes med Varg-suksess, og en Helena som tar overgang til en annen klubb? Tja, ikke umulig. Isåfall vil jeg tippe at Vålerenga kan være aktuelle. Der jobber jo Adrians far også, og dessuten har Vålerenga i virkeligheten også et kvinnelag som gjør det bra, og etter hva jeg vet har VIF-miljøet/supporterne et godt forhold til kvinnefotballen i klubben, så en kvinnelig hovedtrener ville vel kunne bli bra mottatt? Men da fordrer altså det at serien avsluttes slik, at hun kommer inn i et mer “aksepterende” miljø enn det Ulsteinvik i begynnelsen av sesong 1 ble fremstilt som iallefall…
Ja, Helena må selvsagt fortsatt være i hovedfokus. Kankje innleder hun et forhold med noen? Noe som jo vil kunne åpne for både kjærleik og intriger. Hvilke vanskeligheter vil hun kunne møte i sesong 2, som vi ikke allerede har sett i den første? Kanskje kan det fortsatt komme hets mot henne i en eller annen form? Kanskje kan Varg få inn en spiller som det blir virkelig klinsj med mellom spiller og trener muligens fordi spilleren ikke har respekt for en kvinne som trener?
Kommer Eivind Brattskjær tilbake? Jeg utelukker ikke det, han var jo en viktig figur i sesong 1, men muligens er den historielinja satt sluttstrek for når Brattskjær sin straffe for Aalesund til syvende og sist ble det som berget Varg fra nedrykk.
Det mer søkte:
Espens private liv har vi ikke sett så veldig mye av, bortsett fra en episode der han hadde den nykjøpte spilleren Mario boende hjemme hos seg i påvente av at de fant egnet bosted for Mario. Kanskje skjer det noe på det private plan med Espen? Espen er jo Helenas virkelig store støttespiller. Kanskje drar Espen av personlige årsaker? Vil det påvirke Helenas jobb? Så langt er kanskje ikke dette så søkt handling, men jeg spinner litt videre og da blir det vel et langskudd i blinde..
Som vi vet bor Espen alene, og for de som liker å spekulere kan man jo da spekulere i hvorfor han er enslig? Kanskje er Espen homofil? Kanskje er Mario også det, ettersom han virka ganske så komfortabel hos Espen, og heller ville bo der, på tross av lyder o.l. som han jo oppgav som grunner for å ikke kunne bo noen av de andre stedene de var og så på?
Siden serien er en barrierebryter med å skildre den første kvinnelige treneren for et herrelag på øverste nivå, og en serie som har tatt opp psykiske problemer hos unge spillere/press fra foreldre, temaer som vel også har vært nokså tabubelagte, ja så kan det vel tenkes at serien i sesong 2 vil ta opp andre temaer som er tabubelagte, og ingenting i norsk, og internasjonal fotball, er vel mer tabu rundt enn hvis en spiller i en toppklubb står fram som homofil? Det har ihvertfall sjeldent vært fortalt om på serie eller film, og langt mindre i virkeligheten. Det trenger selvfølgelig ikke dreie seg om verken Espen eller Mario (hm, afrikansk spiller som står frem? Enda mer sjeldent isåfall), kanskje kommer det en ny spiller inn, men jeg nevnte de to ettersom det er to rollefigurer vi nå har blitt kjent litt med allerede.
Sesong 2 ender med at Varg rykker ned og Helena av den grunn gir seg eller sparkes, igjen, og dermed er eliteserieeventyret over både for henne, Varg og serien. Dette scenarioet tror jeg derimot fint lite på.
Helena opplevde mye trakassering og hets underveis i sesong 1, men det aller meste var ting som var psykisk rettet mot henne, hun ble aldri direkte angrepet fysisk, unntatt når Aalesund-treneren grabba henne i skrittet. Kan det i sesong 2 bli et fysisk angrep mot henne? Fra en gal supporter, fra en gærning som ikke liker at kvinner stikker seg frem? Fra en spiller!? Tja, i en dramaserie som denne, ikke utenkelig, men jeg håper vi slipper en slik handling.
Hva tror du vil bli sesong 2 sine temaer? Er mine spådommer og alternativer helt bak mål, i beste fall et stolpeskudd, eller en fulltreffer midt i krysset? Kommentarfeltet er som vanlig åpent 😉
Årets store norske katastrofefilm Skjelvet ryster og er spektakulær, men ender opp som en liten skuffelse.
Dog ikke en så stor skuffelse at det ikke er verdt å ta turen på kino for å se filmen, hvor hovedstaden legges i ruiner i løpet av noen grufulle minutter, hvor vi får servert scener man naturligvis aldri før har sett i norsk films historie. For filmen leverer tidvis sitrende spenning og underholdning.
Skjelvet er forøvrig allerede en kassasuksess etter at kinoer landet rundt har hatt strie strømmer av besøkende siden premieren 31. august. Noe som ikke er annet enn ventet etter den massive omtalen filmen har fått over lang tid.
FILMANMELDELSE
SKJELVET
Katastrofefilm/spenning/action, Norge, 2018
Regi: John Andreas Andersen
Medvirkende: Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp, Edith Haagenrud-Sande, Jonas Hoff Oftebro, Kathrine Thorborg Johansen, Stig Amdam, med flere
Det er nemlig noen spektakulære og voldsomme krefter i sving, forståelig nok, når et jordskjelv av enorme dimensjoner, knuser Oslo i fillebiter. Riktignok er det vel ikke umulig å se at noen av disse scenene er det vi på godt gammaldags norsk kaller filmtriks, eller som det på en mer moderne sjargong omtales som CGI, computer generated images – datagenererte bilder.
Akkurat det skal definitivt ikke Skjelvet få trekk for, da det nok er rimelig vanskelig å få bildene av jordskjelvbølgen som feier inn under Oslo til å se mere reell ut. Omfanget av dødstall kunne muligens kommet frem klarere?
Desverre er det flere andre deler av Skjelvet som langt fra sitter like godt. Viktigst av alt er handlingen, fremdriften, skjermtid (det vil si manglende skjermtid for enkelte), samt en strøm av klisjèer som avløser hverandre underveis, samt noen scener når etterskjelvene og bygningsmassene er i ferd med å gi etter som gir rene Titanic-flashback, noe som blir ørlite grann ufrivillig komisk.
Stemningen i filmen, særlig før katastrofen inntreffer, er dessuten såpass mye mere grå og trasig enn forløperen Bølgen, at det er markant. At nettopp Skjelvet er en oppfølger til Bølgen er da også et moment her. Den blir litt for mye oppfølger, med litt for mange scener vi vel egentlig så i Bølgen, bare da med masse vann i omløp.
Det svakeste med Skjelvet er nok oppbygningen mot klimaks, når det braker løs, for det går veeeeldig sakte fremover, og vi får det smurt inn at hovedpersonen Kristian (Kristoffer Joner) sliter med ettervirkningene av det som skjedde for tre år siden i Geiranger, der han og familien så vidt overlevde monsterbølgen. Det er selvsagt et menneskelig drama oppi det hele også, med forskeren og familiefaren som har mistet gnisten etter katastrofen med flodbølgen.
Historien i Skjelvet er da iallefall enkel. Geologen Kristian har forlatt familien og lever eremittens tilværelse langt oppi fjellsidene i Geiranger, men en ulykke i Oslofjordtunnellen hvor to personer omkommer – deriblant en forsker – fører Kristian tilbake til familien i Oslo, der han nå er overbevist om at et enormt jordskjelv vil inntreffe når som helst.
Selvfølgelig er det ingen som tror han, og han avvises bryskt av jordskjelvekspertene som sitter foran maskinene sine og overvåker all slik aktivitet.
Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg ikke vet stort om målinger av jordskjelv, jeg aner ikke om hvorvidt det er mulig å forutse elller varsle om nært forestående naturkatastrofer av den art.
Kristian mener imidlertid at det er mulig, og geolog, ekspert og nasjonalhelt som han er etter ulykken i Geiranger, fremstår det som litt snålt at han nærmest avspises som en tusseladd når han forsøker å få frem bekymringene sine for hva som kan ramme Oslo. Dessuten, når man altså slik som i filmen har dette firmaet eller organet, kall det hva du vil, som sitter og overvåker jordskjelvaktivitet, hvorfor i pokker er de der egentlig?
Stig Amdam, som spiller lederen for dette jordskjelvsenteret, fremstår som en uvitende og nonchalant turist med lua i hånda. Riktignok syns jeg ikke filmens manus er god nok på å få oss til å forstå hvorfor Kristian er så urolig, selv om vi jo vet at han har rett.
Så var det disse klisjèene da, for de er det noen av. Eksperter som ikke vil høre og som portretteres som halvveis useriøse og litt sånn “pytt pytt dette var bare konstrueringsfeil” når et signalbygg i Oslo rystes i det som er et mildt forvarsel. Vi har noen melodramatiske scener som kunne vært nedtonet ørlite, og det er også noen scener hvor likhetene med den første filmen blir litt for åpenlyse.
Dessuten er det noen tilfeller av valg som oppleves som alt for enkle, ikke troverdige eller ikke henger på greip, slik som at Kristian uhindret kan kjøre inn i en avstengt tunnell etter en ulykke, eller at en bombetrussel ringes inn uten at vi hører noe som helst om det mer, og det er flere slike detaljer som er irriterende små nåler man trår på.
I Geiranger var familien Eikjord, bestående av Kristian, Idun (Ane Dahl Torp) og de to barna, tenåringsgutten Sondre (Jonas Oftebro) og den unge datteren Julia (Edith Haagenrud-Sande) innesperret i en dødsfelle på et vannfylt hotell, og jaggu er det ikke på et av landets digreste hoteller de ulykksalig nok befinner seg i denne gangen også, når skjelvet ryster.
Det vil si, Sondre er jo ikke der. Han har nemlig til stor skuffelse blitt redusert til næmest statist å regne i Skjelvet. I Bølgen hadde Jonas Oftebro en viktig rolle som sønnen Sondre, men i Skjelvet er han stort sett ikke å se, og jammen virker det som han ikke er fremst i tankene hos den ene av foreldrene heller når jorskjelvet starter sine herjinger og massive ødeleggelser.
I de scenene hvor vi derimot får se Sondre er han som ventet et sympatisk tilskudd til filmen. Nordnorsk kjæreste har han jaggu fått seg, og han har begynt å studere. Ekkel foreleser har han også pådratt seg. De har man jo opplevd noen av, ikke sant? De som anser telefonen som et forferdelig instrument, og som er klar til å kjeppjage enhver eier hvis mobil lager lyd.
Det er jo stygt å si det, men siden nå dette kun er film og fiksjon, så er det nesten som man håper at den oppblåste fyren får taket i skolten……
Joner og Dahl Torp spiller på de trygge strengene og gjør sine figurer gjennomført bra, så det er ikke spillet det står på. Skjelvets store styrke er det faktisk den desidert yngste av ensemblet som står for. Kristian og Iduns datter Julia, glimrende spilt av pur unge Edith Haagenrud-Sande, er nemlig uten sidestykke Skjelvets ener.
Den unge jenta med sine store øyne, som passer perfekt i denne settingen hvor hun skal få formidle både glede over å se faren igjen, uro, frykt, redsel og direkte grøss, er 12-13 år nå, men spiller yngre i filmen, leverer iallefall en kraftprestasjon. Særlig når det kommer til ansiktsuttrykk, og det å være behersket i en mildt sagt kaotisk omgivelse. Julia/Edith får velfortjent ros, for et funn (det så vi jo forsåvidt og i Bølgen).
Scenene med Julia i infernoet som oppstår, hvor det kjempes for livet, er filmens aller beste, og kanskje mest nervepirrende, for filmskaperne vet naturligvis at det å sette et barn i livsfare gir gysninger hos publikum.
En spoiler i dette avsnittet, så hopp over til neste hvis du ikke vil vite.
I Bølgen husker vi at alle filmens hovedpersoner kom fra det med livet i behold. Like gildt får vi det ikke denne gang, for en av karakterene det knyttes bånd til får en dramatisk utgang. Hvorvidt dette var nødvendig kan sikkert diskuteres. Iallefall er det derimot noe forutsigbart at det vil skje slik situasjonen utspiller seg.
—— Spoiler slutt ——-
Denne gang er det forresten skrevet inn en ny rollekarakter som blir Kristians gode hjelper i jakten på hva som egentlig skjedde i ulykken inne i Oslofjordtunellen, samt i kampen om overlevelse i det vaklevorne vraket som en gang var et luksuriøst og prangende hotell.
Etter den nevnte forskerens død oppsøker nemlig Kristian huset der denne bodde. Han blir der kjent med den forulykkedes voksne datter Marit, spilt av spillefilmsdebutant Kathrine Thorborg Johansen, som man kanskje husker fra rollen som fru Brattskjær i NRK-suksessen Heimebane. Skjelvet trengte et nytt ansikt med tanke på forløperen, så rollefiguren Marit tilfører filmen et moment som den nyter godt av. Marit har ingen bånd til familien Eikjord, derfor blir det et spenningsmoment i hvor langt hun er villig til å strekke seg.
Der Skjelvet også scorer, og som gjør at filmen ikke er dårlig, er at den, når det omsider begynner å bli dramatikk, trykker på noen effektive knapper som bidrar til å holde spenningen oppe. Dog må det igjen bemerkes at filmen bruker alt for lang tid på å komme igang. Selv om det ikke føles direkte kjedelig da heller kjennes de første 45 (opp mot 60?) minuttene som for lange og med ikke tilstrekkelig relevant innhold, særlig når vi jo tross alt vet hva som skal komme.
Som nevnt er det alltid en nerve når det dreier seg om et barneliv i fare, slik som når Julia står midt i katastrofen. Vi ser Oslos signaturbygg smuldre opp ett etter ett. Postgirobygget bukker under og dundrer inn i Plaza, slottet smuldrer vekk og på ødeleggelsesskalaen er dette av en art vi selvsagt aldri før har vært i nærheten av å se på norsk, eller forsåvidt skandinavisk film.
For å overgå dette må vel kanskje atombomben slippes. Likevel forskånes publikum fra mye voldsomme inntrykk av død og fordervelse, selv om vi forstår at her har masser omkommet, trolig også de barna vi så i fugleperspektiv på Ekebergsletta, før naturkreftene gjorde sletta noe mere uslett.
Den nesten overdramatiske musikken som gir en skrekkblandet fornemmelse av krig og grøsser er også med på å gjøre en del scener mer skremmende og dramatisk. Teknisk sett er det lite å sette fingeren på, her er raske klippinger og kameraføringer, det er dundrende brak (noen ganger løftet opp av musikkbruken), og det er faresignaler og snikende uro å spore. Selve dramatikken når katastrofen inntreffer er av høyt kaliber og godt for et kinoformat, men jeg kunne vel ønsket meg å se den fra fleres ståsted enn bare familien Eikjords.
Jeg kjedet meg som sagt ikke iløpet av de omlag 105 minuttene filmen varer, men jeg ble på ingen måte blåst av banen heller. Her er et knippe scener som er såkalte på kanten av kinosetet-scener, men når det hele er ved veis ende kan jeg ikke fatte og begripe hvordan og hvorfor et unisomt kobbel av norsk presse og filmanmeldere har lovprist Skjelvet som helt fantastisk. Fantastisk er nemlig dette slett ikke, men du kommer neppe til å kjede deg nevneverdig heller. Sjansen er derimot god for at filmen faller i smak som katastrofe-underholdning.
Når Filmhjerte skal sette vurderingen på filmen oppleves det som litt vanskelig. Filmen har en rekke sider ved seg som er langt fra å berøre toppen av skalaen. På den annen side er det formidabelt levert av unge Haagenrud-Sande, og de andre rollefigurene i fokus, minus Andam, gjør det bra. I tillegg fungerer de tekniske sidene ved filmen stort sett som bare juling, den er slående godt laget rent visuelt, og en nerve er det selvsagt. Fire filmhjerter/Terningkast 4? Det kan greit forsvares. Jeg heller litt mot kun 3, men det vil være for kjipt etter en film som tross alt holdt oppe oppmerksomheten hele veien. Derfor får det bli 4 filmhjerter og øyne på terningen.
Forøvrig ble den umiddelbare trangen til å ønske seg bosatt i Oslo litt mindre etter å ha sett Skjelvet 😉
For som vi vet. Et stort jordskjelv kan teoretisk ramme hovedstaden.
En fortvilet mor, en 6 år gammel hjerteknuser – og en syriskfødt gisseltager. Den svensk-danske ambisiøse spenningsserien GREYZONE fra 2018 som ligger på NRKs nett-TV frem til 3. oktober får varme anbefalinger fra Filmhjerte.
Produsert av Cosmo Film i samarbeid med TV 2 Danmark, TV4 Sverige, C More Sverige, ZDFneo Tyskland, NRK, SF Studios Sverige, Nadxon Film og ITV Global Entertainment.
Serieskapere: Oscar Söderlund, Morten Dragsted og Rasmus Thorsen.
Originaltittel: Gråzon
Medvirkende: Birgitte Hjort Sørensen, Ardalan Esmaili, Joachim Fjelstrup, Tova Magnusson, Lars Ranthe, Johan Rabaeus m.fl.
Multinasjonale selskaper som utvikler og selger utstyr til krigsbruk, gisseltaking, utpressing, planlegging av terror, politijakt på terrorister, høyt trusselnivå, dobbeltspill og et spenningsladet kammerdrama med en terrorist, en mor, og hennes 6 år gamle sønn, er hovedingrediensene i denne spenningsserien som blant annet utspilles i København og Stockholm. Ved havna i Göteborg stoppes en trailer med et stjålet missil ombord, og politiet frykter en terroraksjon på svensk eller dansk jord.
I form og tematikk er kanskje ikke Greyzone grensesprengende eller direkte original, for utgangspunktet virker velkjent, men serien ble for meg en stor positiv overraskelse. Handlingslinjene er lette å følge, plottet er ikke inviklet, og de menneskelige relasjonene som utvikles i løpet av serien gjør dette til en tidvis intens og veldig spennende affære. Det er likevel ikke til å unngå likhetene med en seersuksess som Broen og andre skandinaviske dramathriller-serier, med svensk og dansk politi som samarbeider i etterforskningen av en terrortrussel.
Serien som ble sendt på svensk og dansk TV vinteren 2018 og i sommer på NRK, er en avsluttende serie. Mottagelsen i dansk presse var ikke helt topp, med karakterer midt på treet og litt over. Filmhjerte mener imidlertid at Greyzone er nok en “nordic noir”-krim av god kvalitet.
En av faktorene som først og fremst gjør Greyzone til en liten rysare som raskt oppslukte meg i handlingen er Birgitte Hjort Sørensen, som spiller droneutvikleren Victoria, en alenemor i København med en toppstilling i en svensk hurtig voksende bedrift som er i ferd med å få et stort økonomisk gjennombrudd.
Når en gammel studiebekjent av henne, journalisten Iyad, tar henne og sønnen hennes som gisler i deres eget hjem og starter å presse henne til å hjelpe med å få en drone i lufta og inn på beskyttet område, starter et drama som svinger innom både klassisk kammerspill, psykologisk spill og relasjoner i utvikling.
Hjort Sørensen har av flere fått ord på seg for å her levere karrierens beste rolletolkning, og det forstår jeg. For hun er briljant i rollen der frykten lyser ut av øynene hennes, mens hun fortsatt klarer å beholde fatningen. Likevel er det hennes 6 år gamle sønn, Oskar, som står tilbake som Greyzone sitt definitive toppkort, ettersom den supersjarmerende guttungen blir en sentral brikke.
Oskar spilles av 7 år gamle Virgil Katring-Rasmussen, som på kort tid har blitt en av Danmarks mest ettertraktede barneskuespillere. Jeg vil faktisk dra visse sammenligninger i hans prestasjoner med høyt bejublede Jacob Tremblay i den Oscar-nominerte filmen Room fra 2016, uten videre sammenligning annet enn at de begge presterer ekte og har stålkontroll både på tale (fremføre replikkene troverdig og med innlevelse), mimikk, den barnlige forsiktigheten, nyskjerrighet, hengivenhet og tilstedeværelse.
Når terroristen Iyad tar Victoria som gissel i hennes eget hjem, mens sønnen er på ferietur til Paris sammen med faren, forkludres planene hans når Oskar kommer hjem til moren fra ferien.
Oskar senser raskt at forholdet mellom moren og Iyad, som angivelig bor hos Victoria noen dager mens han er på jobb i København, er anspent, og han misliker Iyad. Imidlertid starter det sakte men sikkert å utvikles en tett relasjon mellom de tre, særlig kommer Oskar tett på Iyad og knytter seg til han.
Samtidig er Victoria desperat, og klarer å komme i kontakt med politiet. Gjennom hemmelige og godt skjulte møter går Victoria med på å fortsette å være Iyads gissel, for å kunne hjelpe politiet med å ta de som står bak en planlagt terroraksjon hvor et stjålet missil er planlagt brukt. Disse hemmelige samtalene med politiet er en av de tingene som driver spenningen fremover, for hvor lenge klarer Victoria å holde kontakten med politiet skjult? Vi serveres noen scener hvor adrenalinet stiger og hvor en effektiv klipping og kameraføring bidrar til å øke magesuget.
En glimrende jobb gjør også svenske Ardalan Esmaili i rollen som terroristen Iyad. Sjelden har vi i en slik krimspenningsserie fått et så nyansert og nært bekjentskap med en skurkerolle. Hvis det nå er det han er da? Han er vitterlig gisseltager nå og med på å planlegge et angrep, men hva ligger bak?
Serien bygger seg sakte også opp mot å komme inn under huden på Iyad. Hva former en terrorist?
Den er god på det forresten, Greyzone, å komme inn under huden på rollefigurene som står i fokus, i første rekke Victoria, Oskar og Iyad.
Spørsmålene som melder seg underveis er mange rundt hvordan Victoria vil klare å opprettholde dobbeltspillet hvor hun må stjele sensitiv informasjon fra arbeidsplassen sin, samtidig som hun må holde skjult for terroristene at hun er i kontakt med politiet, hva skjer med henne og Oskar dersom de oppdages, og ikke minst, hvordan påvirkes Iyad av de stadig tettere båndene han knytter med 6 år gamle Oskar, og etterhvert Victoria? Vil publikums syn på Iyad snu fra vrede til sympati? En rystende hendelse midtveis fører også til opphetet stemning og redsel.
Det er nemlig de menneskelige relasjonene og samspillet mellom de nevnte tre som er Greyzone sitt pumpende hjerte. Det er tidvis nervepirrende.
Når det gjelder etterforskningen av det som er under utvikling er det mere så som så til tider. De to politietterforskerne; danske Jesper (Joachim Fjelstrup) og svenske Eva (Tova Magnusson), er mer fargeløst presentert av manus, uten veldig mye bakgrunnsmateriale å lage et fundament av for oss som ser på. Jesper er den sympatiske, lyttende og noen ganger egenrådige, men også med en forsiktig fremferd, mens Eva er mer strømlinjeformet, men med en god moral i bunn.
Som vi raskt erfarer har Jesper en trøblete fortid bak seg, og vi kommer litt under huden hans også, likevel fremstår bakgrunnshistorien hans som brukes litt tid på som et uvesentlig sidespor som mest av alt bare forstyrrer. Vi skjønner likevel at Jesper slites mellom sine vurderinger og den jobben som må utføres. Det er en tynn åre som stakes ut for å gi Eva litt bakgrunn også, uten at det sidesporet blir noe annet enn en avkjøring. Begge skuespillerene gjør imidlertid en god innsats og sørger for et bra samspill.
Samarbeidet mellom svenskenes SÄPO og danske PET (Politiets etterettningstjeneste) ledes av Pet-sjefen spilt på forbilledlig vis av rutinerte Lars Ranthe, som gjør en troverdig tolkning av en polititopp uten den arrogansen man mange ganger ser i slike roller. Johan Rabaeus derimot gir kombinasjonen topp og arrogant et typisk ansikt, i rollen som den selvgode millitærsjefen som er med i etterforskningsledelsen.
Ellers er handlingsløpet ganske rent og ukomplisert i Greyzone. Det kan selvsagt være både positivt og negativt, men de enorme overraskelsene får vi ikke underveis. Eller?
Broen-sammenligningen er allerede nevnt, men der Broen ofte var voldelig og brutal, er Greyzone skånet for den samme voldsbruken i det utstrakte omfanget, riktignok henger det stadig trusler i lufta om både vold og det som verre er. Men selve strukturen gir vibber til Broen, dog uten lederskikkelsene i etterforskningsbiten. For det er ingen tvil om at det i Greyzone er Victoria, sønnen Oskar, og terroristen Iyad, som er i hovedfokus.
Serien retter også et fokus på etikk og moral i den stadig grensesprengende utviklingen innen teknologi, både når det gjelder droneteknologi og overvåkning. Også disse faktorene gjør serien interessant. I tillegg vil man muligens kunne si at serien også spiller noen strenger på fremmedfrykt og forhåndsdømming?
Blåsone for Oskar og Iyad, mens det er anspent mellom Victoria og Iyad…
Ikke alt som foregår er like troverdig, og et par ganger blir det for spinkelt (som den scenen der ei katt løper ut ei dør, noe som skal vise seg å få stor betydning. Den ble både litt for opplagt og teit), men som jeg så ofte sier om serier og filmer, det er ikke en dokumentar, men en fiktiv serie. Visse kuntneriske friheter og små snarveier må være innafor, så lenge det ikke grenser til det latterlige. Det gjør ikke Greyzone som forøvrig først og fremst fremstår som et karakterdrevet spenningsdrama. Dog kunne man gått mer i dybden på politietterforskningen og de menneskene vi møter der. Disse karakterene blir for grå og intetsigende egentlig.
I sum holder Greyzone derimot i massevis til å holde spenningen oppe gjennom sine 10 episoder.
De 10 episodene er på 40-45 minutter hver, og funker perfekt for “bingwatching” over to-tre kvelder.
Jeg liker dette, og bedømmelsen, litt snill får man være, blir fem av seks filmhjerter.
En ny spillefilm om jævelskapet som rystet Norge 22. juli 2011 er like rundt hjørnet, en spillefilm som Filmhjerte ser frem til å se. Man kan vel ikke si det er noe man direkte gleder seg til. Det dreier seg naturligvis om den senere tids mye omtalte kommende Netflix-finansierte 22. JULY fra regissør Paul Greengrass, som vi jo vet tidligere har blitt Oscar-nominert for en film om en grufull og utenkelig terrorhandling (United 93, filmen om 9/11-terroren i USA).
Filmhjerte har nylig sett Erik Poppes norske dramafilm UTØYA 22. JULI (også kjent som U July 22), og har drodlet ned noen tanker om filmen, og om kommende filmer om samme tematikk. Dette er derfor ikke en tradisjonell filmanmeldelse og omtale, men en slags kombinasjon av filmomtale og snakk om en kommende film.
Eller, er spent på, er vel mer riktig å si enn at jeg ser frem til.
Jeg hadde egentlig ikke så veldig lyst heller til å se disse Utøya-filmene i utgangspunktet når jeg hørte om de for første gang, men nå har jeg jo et åpent sinn rundt mye av film, så jeg fattet vel interessen etterhvert, slik det nok var for mange andre også.
Etter at jeg nå omsider har sett Erik Poppes UTØYA 22. JULI, steg interessen for det som skal komme. Poppe sin film er nemlig såpass nennsomt behandlet for å ikke virke støtende eller upassende. Til tross for tendenser til pipekonsert og buing fra salen da den hadde verdenspremiere i Berlin, har filmen senere fått en stort sett gjennomgående god mottagelse fra presse, filmanmeldere og publikum.
Når det gjelder Greengrass sin film er det likevel stor spenning rundt hvorvidt den får samme stort sett positive mottagelse. Senhøsten 2017 signerte nemlig over 22 000 personer under på en underskriftskampanje mot den kommende Netflix-finansierte filmen, og oppfordret til boikott både mot filmen og Netflix (kilde: Aftenposten 7. nov. 2017), så det er utvilsomt en kontroversiell film som snart er premiereklar.
Tidligere i uka slapp Venezia-festivalen, der Greengrass-filmen skal ha verdenspremiere, tre stillbilder fra 22. JULY, tre stillbilder som gir en bitteliten pekepinn på hva vi har i vente. Jeg har dessuten fått tilgang på en ørliten titt på en uferdig trailer som ikke er sluppet ennå.
Men som vi allerede vet fra medieomtaler vil vi i Greengrass sin film få visualisert selve terroristen, som spilles av Anders Danielsen Lie. Han er en av norsk filmindustris sterkeste kort, og det er et modig valg av han å ta på seg rollen som Norges mest forhatte mann, kanskje gjennom alle tider (?), Anders Behring Breivik. Ikke minst vil det være knyttet betydelig spenning rundt hvordan beistet fremstilles. Vil filmen være spekulativ? Vil filmen gjøre et forsøk på å skildre historien sett fra Breiviks ståsted?
Det ene stillbildet som er sluppet fra filmen viser rettssalscener. Om det er noe det norske folk har sett mer enn nok av er det vel Breivik i retten, så forhåpentligvis er fokuset lagt på den overlevende fra Utøya, Viljar Hanssen og broren Torje fra Tromsø, som filmen etter sigende skal handle om. De to spilles av Jonas Strand Gravli (Viljar, til høyre på bildet under. Gravli huskes fra NRKs Heimebane der han spilte ekkel kjøkkengutt) og hittil relativt ukjente Isak Bakli Aglen (t.v. på bildet). Stillbildene fra Greengrass sin film har noe over seg som virker triggende for interessen.
At vi vet at de to brødrene heldigvis kom levende hjem fra Utøya er fint å tenke på, men hvordan filmen behandler ettervirkningene (hvis den gjør det) blir veldig interessant å se. Greengrass sin film er forøvrig basert på Åsne Seierstad sin bok om Utøya, “En av oss“.
Vil vi få se ihjelskutte ungdommer? Spørsmålene er naturligvis de samme rundt disse produksjonene. Poppes film, som jeg altså omsider har sett, er gledelig nok iallefall ikke spekulativ, selv om den viser et par veldig sterke close-up bilder av drepte barn/ungdommer. Men som sagt er ikke den filmen verken spekulativ eller laget i underholdningsøyemed slik jeg ser det. Om UTØYA 22. JULI er en fantastisk film vet jeg derimot ikke helt om jeg syns. Det er ikke umulig at den derimot er mer viktig enn den er bra. Altså, filmen er slett ikke dårlig, bare ikke helt som ventet.
I Erik Poppe sin UTØYA 22. JULI som hadde premiere tidligere i år får vi nemlig ikke se terroristen, annet enn i siluett på lang avstand i to-tre veldig kjappe blikk. Vi får ingen forståelse i filmen av hva som skjedde, eller hvorfor. Poppes film er utelukkende en, fiktiv, fortelling om hvordan de 72 minuttene Utøya-massakren foregikk kunne ha utartet seg for noen av ungdommene som var på øya.
Historien baserer seg likevel på vitnesbyrd fra overlevende som var på Utøya samt kjente fakta, og er således viktig.
Fra det første skuddet høres på Utøya omlag 10-15 minutter inn i filmen går UTØYA 22. JULI inn i en 72 minutter lang seanse der vi følger hovedpersonen Kaja tett på kroppen, gjennom det som oppleves som en eneste lang filmtagning (egentlig er det flere innspilte scener, riktignok filmet i kronologisk rekkefølge, som senere er flettet sømløst sammen slik at det ser ut som kamera følger hovedpersonen uten stopp i 72 minutter, ifølge filmnettstedet Montages sin analyse av filmen).
Tiden står stille.
Et av områdene UTØYA 22. JULI skildrer aller best eller sterkest er redselen og panikken hos noen av ungdommene, og filmen får oss mer enn noe annet til å virkelig undres over hvordan i Guds navn det var mulig at det kunne ta så lang tid før hjelpen nådde Utøya. Det er ikke til å komme fra at Poppe sender signaler til de ansvarlige for beredskapen, men det er da stort sett også det eneste spørsmålet filmen egentlig tar opp. Poppe kunne nok med stor fordel våget mere.
For i 72 minutter jaget terroristen livredde og vettskremte ungdommer på vill flukt på den lille hjerteforma øya, mens han slaktet for fote. Filmen er skånsom på det feltet. De fleste som ser filmen vet vel allerede hva som skjedde, så at dette ikke er en actiondrevet film er nok bra.
Andrea Berntzen i rollen som Kaja bærer hele den filmen på sine skuldre i form av å være filmens hovedkarakter, for selv om vi også får møte en håndfull andre rollefigurer er det først og fremst Berntzen som må berømmes for en fantastisk prestasjon. Redselen, godheten og styrken til Kaja. Alt så glimrende formidlet.
Det er litt varierende spill hos flere av de andre, selv om noe av poenget er å vise de ulike reaksjonene og sinnstemningene, men du store hvilken formidabel jobb av da 19 år gamle Andrea Berntzen.
Historien ellers blir etter mitt syn litt for…jeg vil ikke si tynn eller fjern, men det mangler noen elementer, som er litt vanskelig å beskrive. I filmens første scene fra Utøya ser vi Kaja se inn i kamera mens hun sier, “dere vil aldri forstå”. Og akkurat i det vi tror det er seerne hun henvender seg til, litt av en klisjè ville det vært, går hun “inn” i filmens univers igjen når vi ser at det slett ikke er oss hun snakker til, men til foreldrene i telefonen, foreldre som er engstelige etter å ha hørt om eksplosjonen i regjeringskvartalet.
Kajas ord kunne like gjerne vært rettet mot publikum, for Poppes film gir aldri publikum noen forståelse av hva som skjedde. Men så visste jo heller ikke ungdommene på Utøya hva det var som angrep dem, og derfor er filmens tekstplakater på slutten (og i begynnelsen), samt virkelige arkivklipp fra bombekaoset i Oslo, viktige, for å gi en forståelse.
UTØYA 22. JULI blir likevel aldri for meg en så ekstrem sterk opplevelse som jeg hadde trodd det kunne bli, selv om den fortsatt kverner litt i bakhodet noen dager etter at jeg har sett den. MEN – her kommer et par spoilere om du ikke har sett filmen – Selvsagt er det vondt, faktisk helt for jævlig, å se den unge gutten som sitter død i vannkanten mot slutten av filmen, selvsagt er det forferdelig med den gråtkvalte jenta som dør i Kajas armer mens Kaja prøver å trøste henne og holde liv i henne, og likeså er Kajas telefonsamtale til moren hjerteskjærende. Dette samt filmens sluttsekunder er kraftig kost som utfordrer publikum, og som sitter i kroppen.
En del av reaksjonenen fra ungdommene som har gått i skjul kan kanskje være vanskelig å ta inn over seg for oss utenforstående, som når noen sier at “det er ikke plass” til deg her, og lignende, når de står gjemt. Helt klisjefritt er det heller ikke, som når moren til ei jente ringer akkurat i det datteren har trukket sitt siste åndedrag.
UTØYA 22. JULI sitt aller sterkeste kort er som sagt rollefiguren Kaja, for nettopp Kaja er en billedliggjøring og personalifisering av de mange sympatiske, politisk engasjerte, flere av dem samfunnsbevisste og omsorgsfulle ungdommene som dro til Utøya en sommerdag i juni 2011, men aldri kom tilbake.
Har du ikke sett UTØYA 22. JULI ennå kan den anbefales. Jeg gir den et solid terningkast 4.
PS: UTØYA 22. JULI er nå tilgjengelig både på Blu-Ray, DVD, og digitalt kjøp hos f eks iTunes o.l.
