FILMANMELDELSE: WHERE MAN RETURNS (Hvor man vender tilbake) Åpningsfilm på TIFF 2019. Sett på Fokus 6 (Pressevisning) Dokumentar, 1t 11m, Regi: Egil Håskjold Larsen
Som ventet bejubles TIFFs åpningsfilm “Hvor man vender tilbake” (Where man returns) av lokalpressen, men her på Filmhjerte er det ikke mye ros å hente.
I filmen fra regissør Egil Håskjold Larsen fra Kirkenes følger vi 75 år gamle Steinar som holder til i ei værbitt jaktkoie en snau kilometer fra den norske grensa mot Russland. I det isolerte og nedisete området finner han roen og livskreftene sine. Der lever han av naturen, i total ensomhet sammen med hunden Tussi, i pakt med naturen kan man si.
Premisset er ikke så verst med tanke på å formidle en severdig historie. Dokumentaren blir likevel aldri engasjerende. Vi får aldri noen forklaring verken på hvor han har fått kunnskapene sine fra, eller hvorfor han elsker denne tilværelsen som ensom på det avsidesliggende området. Han snakker aldri i kamera eller utdyper noe.
Men det som for alvor dreper alt det denne filmen kunne hatt å by på er valget om å produsere den i svart-hvitt. For alt ser likt ut. Vinter. Høst? Vår? Sommer? Jeg hørte folk etter filmen som snakket om at de ikke klarte å skille årstidene i filmen. Regissøren har her hatt en alle tiders mulighet til å vise frem fargespekteret i det barske landsskapet langt der oppe i øst-Finnmark på grensa mot Russland, og vise hvilken rikdom som finnes der. Istedet bidrar han til (dog ikke med det som intensjon fra regissøren) å bygge opp under triste fordommer om hvor grått, trist og heidundrande gudsforlatt det er i Finnmark.
Mange filmer kler svart-hvitt, og mange ganger er det et kunstnerisk grep for å få frem eller forsterke noe, men i dette tilfellet ser jeg ingen grunn til å skyte filmen uten kulørte farger. Noen mener det forsterker opplevelsen av filmen. Det gjør det ikke, ikke i positiv retning i alle fall.
Når det i tillegg er ustødig (håndholdt?) kameraføring og kornete, uskarpe bakgrunner fremstår filmen som usannsynlig dårlig filmet, som grå, trist og kjedelig.
Filmen er riktignok ikke helt uten kvaliteter. Ser man bak de manglende fargene ser man et portrett av en mann som viser at det å leve enkelt ikke er å ikke leve, og at å leve i værharde øde omgivelser kan være et liv vel så godt som noe annet, om man liker den slags selvsagt.
Og Tussi da. I motsetning til sin matfar en riktig sjarmør.
For min del blir dette alt for upersonlig og traurig. Terningkast 2.
Det er endelig tid for vinterens høydepunkt i Tromsø. Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) starter mandag, for 29. år på rad.
Og i år som de to foregående årene har TIFF på ekte nordnorsk generøst vis gitt Filmhjerte presseakkreditering, så dermed blir det noen filmfestival-bloggposter også dette året. Jippi!
Imidlertid er det fortsatt mye krøll med den nye publiseringsløsningen til blogg.no etter at WordPress tok over hele sulamitten, så motivasjonen og lysten til å legge ut noe er ikke den beste for tida ettersom innleggene pga oppdeling av ord blir seende veldig uryddig ut på nettleserne på PC, mens det derimot ser tilnærmet normalt ut om man leser på mobil. Så, mobil er tingen!
Men nok klaging om det 😉 Det er snart filmfestival!!!
Filmhjerte kommer ihvertfall til å komme med noen filmanmeldelser iløpet av festivaluka, og anbefalinger, for flere av filmene som vises på TIFF vil være mulig å få med seg senere i vinter eller i år på kino og andre visningsplattformer.
Atter en gang skal sentrumsgatene – som ellers på denne tida av året (unntatt fredag og lørdagskveldene) for det meste fylles av utenlandske turister på souvenirjakt og pensjonister (selv de strømmer jo for det meste til jekta…) – igjen fylles opp med tusenvis av filminteresserte som vandrer mer eller mindre målrettet og full av inntrykk fra den ene filmvisningen til den neste i ei løype mellom Verdensteatret, Fokus og Kulturhuset, og hele veien bort til Driv og HT! (Om man da ikke er blant de heldige som får pressa seg inn i gratismaxitaxia TIFF tilbyr på distansen Fokus-HT). Igjen skal sentrumskafèene syde av filmsnakk og på utekinoen på torget, som værgudene bør behandle pent i år, skal forhåpentligvis en hærskare av unger velsignes med brukbart vær, mens de voksne hutrende søker varmen i kinomørket innendørs. Og igjen skal dagsmenyene av spiselig føde bestå av pølser i brød fra Narvesen, bananer, kjeks og nøtter fra en dagligvarebutikk, og et utall kopper med kaffe fra kinokafèen…
For undertegnedes del starter årets TIFF grytidlig mandag morgen. Kino klokka 08.30! Ja, så gær`n er man, og videre utover dagen blir det ytterligere fire kinoturer. Jeg tror den siste filmen klokker inn til rulletekster tett innpå midnatt. Haha for et liv 😀 Og tirsdag er det på`an igjen, men ikke før klokka 11!
Du kan følge Filmhjerte under årets TIFF på flere måter:
Lik Filmhjerte sin side på Facebook – alle lenker til bloggposter legges ut der. Husk å klikk på “Liker” og deretter velge på knappen “Følger” om du vil se innleggene som “standard” eller “se først” i nyhetsoppdateringen din på Facebook
Undertegnede finnes også på Instagram, og også der kan det dukke opp noe Kontoene mine på Twitter og Instagram er forøvrig ikke kun viet til film, men jeg skriver ellers litt der også av og til om film og serier, men det hender jeg raljerer om fotball og sånn, hehe…
Les også “10 ting vi lærte av TIFF 2018“, som er et humoristisk skråblikk (og akk så lærerikt) tilbakeblikk på fjorårets festival, og med noen gode festivaltips 😉
Les også saken om filmene du bør se: Filmhjertes TIFF 2019-tips.
I tillegg har det dukket opp flere interessante filmer etter at jeg skrev den saken. Som f eks The second mother og Anna and the apocalypse (grøssergyserkomimusikal!).
Filmer som er plottet inn på mandag for Filmhjerte: THE SECOND MOTHER BLINDSPOTTING (ventet et år på å få se…) AMERICAN ANIMALS (hvis tidsskjema holder! 9 min å gå på fra forrige film slutter, haha) ULYSSES & MONA (Eric Cantona i hovedrolle!) THE HOUSE THAT JACK BUILT (von Triers nye kontroversielle film, med Matt Dillon)
Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) 2019 er snart igang.
Like før jul ble hele programmet for TIFF 2019 sluppet, og som vanlig er det uoppdagede godbiter å finne blant 96 langfilmer i hovedprogrammet, i tillegg til 39 kortfilmer og dokumentarer fra nord.
I dagens bloggpost vil jeg trekke frem de filmene jeg etter et dykk ned i programmet syns virker mest spennende og interessante å få med seg på Norges herligste filmfestival; Tromsø International Film Festival.
TIFF 2019 arrangeres forøvrig en uke til ende i perioden 14. – 20. januar.
Blogg-nytt. For tiden er det endel krøll på blogg.no etter at WordPress har overtatt som publiseringsløsning. Leses bloggene på PC er det mye rare delinger av ord og ordbrytinger hvor ord deles uten bindestrek og for eksempel kommer siste bokstav i ordet på neste linje osv. Ifølge support jobbes det med utbedringer. På mobil virker det derimot å være normalt.
TIFF 2019
Først må jeg dog surke litt angående TIFF 😉 For selve fokusområdene i programmet virker for min del ikke så spennende, slik det ofte har vært. De røde trådene er politisk polarisering, kald krig, østblokkfilm, midtøsten og et særlig fokus på kvinners plass i samfunnet. Sistnevnte er jo bra, men ellers syns jeg ikke de fokusområdene er interessante nok på film. But that`s me. Flere andre liker det vel.
Derimot er det interessant når man snakker om andre gjennomgående temaer som identitet og tilhørighet. Slikt virker med en gang både mer forlokkende og spennende enn alt dette maset om politiske ståsteder. Jeg liker ellers filmer som omhandler raseskille og urettferdighet. Det er TIFF gode på å løfte frem.
Jeg kan heller ikke skjønne hvorfor man drar opp en masse filmer hvor noen inntil ganske nylig har vært på ordinær kinodistribusjon. Man har et program med 96 spillefilmer og sier man har problemer med å velge hvilke filmer man skal ta med og hvilke man må vrake, men likevel finner man plass til flere filmer som har gått på kino så sent som i høst/senhøst. Dessuten, James Bond-film, og Orions Belte, på TIFF 2019! Og gamle støvete østblokkfilmer fra nittenhundreogbrødmangel. Tenk så mye herlig ny film man heller kunne valgt å servert oss istedet for filmer man allerede har hatt nok av sjanser til å se på norsk kino, eller på cinemateker og filmklubber.
Vel vel, jeg digger jo fortsatt TIFF, og om det ikke hadde kollidert med andre planer ville jeg nok benyttet sjansen til å se EN AFFÆRE med “Skam-Isak” i en av hovedrollene siden jeg gikk glipp av den på kino nå i høst *haha*…. (og siden den kun vises èn gang på TIFF mister jeg den der og). Men helt seriøst, jeg hadde foretrukket flere nye filmer enn den bolken med filmer som både er tilårskomne og de som allerede har gått på norsk kino.
Her er iallefall 11 filmer du bør få med deg på TIFF 2019 – og 8 til som bør vurderes.
GREEN BOOK
USA, 2018, Norsk premiere på TIFF.
Festivalens avslutningsfilm. Viggo Mortensen og Mahershala Ali i hovedrollene i denne allerede kritikerroste filmen om amerikansk urettferdighet og raseskille på 60-tallet. Norsk premiere under TIFF, og har etter planen ordinær kinopremiere i Norge 1. februar. Viggo Mortensen spiller Tony Lip – en italiensk-amerikaner fra arbeiderklassen, som ser seg nødt til å takke ja til en jobb som sjåfør for den klassiske pianisten Dr. Don Shirley (Mahershala Ali). Shirley skal på konsertturné i sørstatene, et område som ikke er særlig trygt for en vellykket, svart mann i 1962.
GREEN BOOK er basert på den sanne historien om Don Shirley og “Tony Lip” Vallelonga, et umake par som satte ut på sin reise med «The Negro Motorist Green Book» som guide. Boka var en reell guide for afroamerikanere til relativt sikre hotell og restauranter langs veien. Etter hvert finner de to reisende en ny respekt for hverandre, ansikt til ansikt med Amerikas urettferdige virkelighet.
Dette er definitivt en “Må-se-film”. Jeg gleder meg ihvertfall.
THE HOUSE THAT JACK BUILT
Da/Fr/Ty/Sver, 2018, Norsk premiere under TIFF.
Ai ai ai, dette er garantert ikke for sarte sjeler! Lars von Triers selvfølgelig kontroversielle horrorfilm “The House That Jack Built” er plassert i bolken for “Overdrive” på TIFF, og er en film der den danske filmkunstneren med sine mange “skandaleombruste” filmer bak seg nok en gang sjokkerer. Matt Dillon har hovedrollen som seriemorderen Jack. THE HOUSE THAT JACK BUILT er delt opp i fem kapitler, der vi følger ingeniøren Jacks utvikling som seriemorder i USA på 1970- og 80-tallet. Drapene er sterkt forbundet med Jacks tvangsmessige behov for å konstruere “det perfekte hus”.
Jeg har hørt en del om filmen fra før i og med at det har vært en del buzz rundt den, men jeg aner virkelig ikke hva jeg her har i vente, annet enn at dette SKAL jeg ha med meg 😀
GENESIS
Canada, 2018. Norsk premiere. 1 av 12 filmer i konkurranseprogrammet, som kjemper om bl.a. festivalens hovedpris.
Denne er også en av de jeg på forhånd har størst forventninger til, sammen med Green Book og et par til.
Neida, dette er ikke filmen om Phil Collins og det geniale bandet han en gang var en del av, men derimot et nytt forhåpentligvis glitrende tilskudd til coming-of-age-rekken av filmer. En takk til TIFF for å ha funnet plass til denne filmen. I en festival med et stort fokus på jenter/Girlpower og (undertrykte?) kvinner, vil kanskje denne filmen bringe inn en annen tematikk, som ellers naturligvis og krysser av for kategorier som identitet og tilhørighet, da den ut fra omtalen er en film som både utforsker ting folk fortsatt ser på som tabu, gutt liker gutt, og ung jente treffer eldre mann. Høres ut som en spenstig kinostund for en oppvekstfilm-fan.
Fra Canada har det dessuten tidligere kommet flere herlige, sterke, råe og underholdende filmer i sjangeren rundt oppvekst, identitet og tilhørighet, som bl.a. C.R.A.Z.Y. (2005, også vist på TIFF), Mamma (2014), It`s not me, I swear (2008, også vist på TIFF), og flere Xavier Dolan-filmer f. eks. Regissøren av Genesis er Philippe Lesage, som også i 2016 hadde en film på TIFF som handlet om oppvekst; The Demons (2015), som jeg den gang gav terningkast 4.
AMERICAN ANIMALS
USA, 2018
Film som jeg allerede i desember 2017 trakk fram som en jeg hadde lyst å se, ettersom den da ble presentert for programmet til Sundance-festivalen i januar 2018. Ett år senere når den endelig Norge.
Vistnok et krimdrama, og med flere spennende unge skuespillere. The unbelievable but mostly true story of four young men who mistake their lives for a movie and attempt one of the most audacious art heists in U.S. history.
BLINDSPOTTING
USA, 2018
Blindspotting – A buddy comedy in a world that won’t let it be one.
Også dette en film jeg omtalte i desember 2017 (deltok på Sundance 2018) og som ENDELIG har nådd Norge! Da jeg omtalte den i 2017 hadde jeg store forventninger til denne, og har det fortsatt.
Hovedrolleduoen Daveed Diggs (Collin) og Rafael Casal (Miles) står selv bak manuset til BLINDSPOTTING – en kjærlighetserklæring til hjembyen Oakland i California, samt en lidenskapelig kommentar til problemene som dens innbyggere står overfor. BLINDSPOTTING konfronterer tunge temaer som rasisme, politivold og gentrifisering samtidig som den hele tiden flommer over av dynamisk energi, skriver TIFF.
Høres ut som en litt sånn type “ting går galt på en svart humor-måte-aktig” film. Eller et mørkt og ironisk univers. Wayne Knight, Newman fra Seinfeld, har en av birollene i filmen! Ofte er et stillbilde nok til å sette en viss forventning opp mot en film, og dette er en slik.
ROJO
Argentina (+Bra/Fra/Ned/Tys), 2018
Jadda, også argentinsk film fant veien til TIFF! Jeg liker jo sør-amerikanske filmer (ironisk nok liker jeg ikke noe særlig brasilianske, som TIFF har et sterkt fokus på i år), og særlig liker jeg de fra Argentina. Da jeg også elsker krim høres denne ut som en veldig interessant film.
Vi befinner oss i 70-årenes Argentina. Advokaten Claudio havner i et basketak under et restaurantbesøk. Det ender i tragedie og han må ta hånd om og bli kvitt en døende fremmed mann. Desverre for Claudio vedvarer problemene for han, uhyggen stiger, og når han både involveres i en ulovlig eiendomsoverdragelse og en privatetterforsker begynner å grave i forsvinningen får han det hett, ifølge omtalene.
Uroen i landet setter speningen i filmen, som karakteriseres som en noe mystisk thriller.
WINTER FLIES
Tsjekkia, 2018
Tsjekkisk roadmovie! En film jeg har gode forhåpninger til, med tematikk som ungt opprør og vennskap. Disse såkalte roadmovie`ene er også filmer jeg tradisjonelt setter stor pris på, og når det også er i en setting med oppvekstskildring, høres det veldig spennende ut. Tankene flyr litt til en glimrende film som COP CAR (USA, 2015), hvor det også var to purunge gutter (dog yngre enn her) som la ut på en mer eller mindre formålsløs run away from home-trip. Jeg har ikke hørt om denne filmen før, og selv om traileren ikke er helt “Cop Car”, men likevel visse likheter, så ser dette veldig forlokkende ut.
Men TIFF, dere kunne vel spart dere for å nevne i programomtalen at “Reisen ender på en politistasjon i en grå by langt unna der den startet”. WTF? En spoiler?
To fjortenåringer rømmer i en stjålet Audi. Olmo Omerzus tsjekkiske road movie gir oss et innblikk i ungdommelig uskyld, undring, lekenhet, impulsivitet og ikke minst i hvor tøft det kan være å vokse opp. Filmen er vakkert og nært filmet og vi glir gjennom vinterlige, åpne landskap mens vi samtidig får innblikk i ungdommenes verden inni denne stjålne bilen, sammen med noen sløve vinterfluer, melder TIFF.
WINTER FLIES beskrives som en tøff og vakker film om to unge kameraters rebelske, men uskyldige reise til ingensteds.
EIGHT GRADE
USA, 2018. En av filmene i kategorien “Girlpower”.
15 år gamle Elsie Fisher ble oppsiktsvekkende nok nylig Golden Globe-nominert for hovedrollen i denne filmen som skildrer den moderne ungdomstiden. En ungdomstid unektelig knyttet til sosiale medier, en stadig kamp for å unngå ydmykelser og være tøff og kul nok. Å være ung i dag er på mange måter likt slik det alltid har vært, men også samtidig så forskjellig. 13 år gamle Kayla (E. Fisher) må, slik vi alle har vært nødt til, forsøke å finne sin plass i verden, være kulere og unngå ydmykelse, og EIGHTH GRADE skildrer denne reisen med stor varme og innsikt, kan TIFF lokke med.
Jeg regner med at gjenkjennelsesfaktoren her er stor, samt at filmen trykker på noen følelses-knapper. Jeg ser sjeldent trailere til filmer annet enn de jeg må se før kinovisninger, men jeg har sett noen få av TIFF-filmene sine trailere. Denne blant annet. Litt særegen virket den vel, med hovedpersonen som fortellerstemme også, noe som er velkjente grep, så jeg er litt spent på originaliteten.
AQUARIUS
Brasil, 2016
En av filmene fra TIFFS “Fokus: Brasil”. Clara, en enke i 60-årene er eneste beboer igjen i et idyllisk beliggende leilighetsbygg ved stranden i storbyen Recife. Bygget planlegges jevnet med jorden av utbyggere, som går til stadig mer kyniske virkemidler for å presse Clara til å flytte ut av hjemmet hun har tilbragt store deler av livet sitt i. Gjennom Claras historie utforsker regissør Kleber Mendonça Filho spørsmål knyttet til gentrifikasjon (at arbeiderklassestrøk omgjøres til bydeler for mer velstående befolkningsgrupper, mens den opprinnelige befolkningen forsvinner grunnet høye boligpriser o.l.) og klassetematikk, og kampen for å bevare visse verdier fra jaget etter økonomisk og politisk gevinst, ifølge programomtalen.
Hovedrolleinnehaver Sônia Braga (68) er en av Brasils største filmstjerner. Hun er tre ganger Golden Globe-nominert, og har medvirket i en del amerikanske produksjoner av ymse slag, men jeg vil tippe hun for et yngre norsk publikum kun er kjent for en gjesterolle i noen episoder av “Luke Cage” på Netflix. Mange regner rollen i Aquarius som hennes karrierehøydepunkt, i det som betegnes som et mektig karakterportrett. Jeg har en god følelse for denne filmen.
MAKI`LA
Den dem. rep. Kongo, 2018. Med i kategorien “Girlpower”.
Film fra Afrika er meg et ganske ukjent fenomen i grunn, og noe som definitivt vises sjeldent på norsk kino – og nettopp derfor også virker denne filmen om Kinshasas gatebarn som en film verdt å få med seg, da den utvilsomt vil åpne opp for nye inntrykk fra en verden veldig fjern fra det trygge vi er kjent med.
Debutregissør Machérie Ekwa Bahango (25) har hatt et uttalt mål om å menneskeliggjøre Kinshasas gatebarn (som anslås å bestå av rundt 200.000 mennesker). Hun har skapt en hovedperson som ikke er utelukkende sympatisk, men som gjør det hun må for å overleve; selv om livet i den kongolesiske slummen kan være hardt, utelukker det ikke drømmer om kjærlighet og vennskap. MAKI’LA er en intim og dypt autentisk skildring som anerkjenner både de lyse og og de dystre sidene av dette krevende livet, skrives det i programomtalen.
IN THE MIDDLE OF THE RIVER
USA, 2017
Filmer som tar oss inn i små amerikanske samfunn og viser de såkalte skyggesidene er filmer jeg alltid fatter interesse for.
Gabe er krigsveteran med fem års tjeneste i Irak bak seg. Etter å ha fått avskjed i unåde vender han hjem og forsøker å finne tilbake til et liv med familien – med sine krigstraumer og senskader i bagasjen. Vi befinner oss i Navajo Nation, et indianerreservat i New Mexico. Hverdagslivet i det lille samfunnet er preget av alkoholisme, vold og arbeidsledighet. Mens Gabe har vært borte, har tvillingsøsteren blitt drept. Han blir fortalt at bestefaren står bak drapet, og bestemmer seg for å drepe den gamle mannen.
Regissør Damian John Harper velger å følge tett på karakterene med håndholdt kamera. Dette skaper en intens atmosfære der vi hele tiden frykter at volden kan eskalere. IN THE MIDDLE OF THE RIVER er et smertefullt og realistisk drama, som viser oss en av skyggesidene i det amerikanske samfunnet, ifølge omtalen fra TIFF.
Noen flere titler som fanger min umiddelbare oppmerksomhet:
BURNING (Sør-Korea, 2018, distribuert av Arthaus, psyk. thriller, vært mye omtale og forventninger av denne filmen, som muligens kan være bra?)
MY MASTERPIECE (Argentina, 2018, fra regissørene bak “Æresborgeren” (2016), satire over kunstverden og klassisk “buddykomedie” om to aldrende menn. Høres ikke så verst ut)
SHOPLIFTERS (Japan, 2018, Gullpalmevinner fra Cannes i år. En japansk familiefar på vei hjem sammen med sønnen etter å ha stjålet matvarer fra en butikk tar med seg hjem en ung jente fra gata, og familien tar etterhvert jenta til seg. Sikkert en film med mye følelser i sving. Virker og litt varm. Mulig godbit fra Japan)
ULYSSES & MONA (Frankrike, 2018, Overhodet ikke fotballrelatert film, men som Liverpool-supporter er det med sterk vegring jeg drar frem en film hvor hovedrollen innehas av den en gang i tiden ufordragelige villmannen Eric Cantona! Vel, ihvertfall spiller den tidligere MU-profilen en livstrøtt kunstner som har trukket seg tilbake, men som i møte med en ung jente full av pågangsmot, ser lyset igjen, eller noe i den duren. Jeg ville dog neppe festet blikket mot denen filmen om ikke Cantona hadde vært å skue bak skjeggstubbene, og historien som beskrives som varm og morsom virker faktisk litt, vel…varm og morsom kanskje…)
THE HATE U GIVE (USA, 2018, raseskille/motsetninger, med i “Girlpower”-bolken og har etter sigende fått en del ros)
VOX LUX (USA, 2018, popstjerner, rampelys, hvor går skillet mellom privat, offentlig, tragedie og underholdning? Ifølge rapporter jeg har sett skal Natalie Portman gjøre en fabelaktig hovedrolle i en sterk film, så denne vurderes helt klart)
THE MOST BEAUTIFUL COUPLE (Tyskland, 2018, en kvinne voldtas av en ukjent mens hennes mann holdes av to andre. Senere oppdager de overgriperen igjen. En slags hevnthriller?)
EN AFFÆRE (Norge, 2018) får jeg vel også ta med da, siden jeg nevnte den innledningsvis. Den norske dramafilmen med Andrea Bræin Hovig og Tarjei Sandvik Moe i dampende hete hovedroller som hadde premiere i høst er en av filmene som er plukket ut i bolken “Kritikeruka”, hvor 9 filmer er plukket ut til TIFF av ulike filmkritikere både fra Norge og utlandet. Da filmen premierte i høst handlet de aller fleste anmeldelsene om det tabubelagte temaet som et lærer-elev-forhold gjerne er, men TIFF (eller egentlig Montages.no) har her fått frem en annen side ved filmen, som gjør den ekstra interessant.
“i EN AFFÆRE får vi en regissert virkelighet – inntil det komiske – som synes å stamme mer fra konvensjonell filmerotikk enn fra det levde livets lidenskap. Læreren i EN AFFÆRE, glimrende spilt av Andrea Bræin Hovig, er ikke et gammelt menneske, men i vår kultur vil hun raskt betegnes som aldrende, og i filmen representeres hun som manisk opptatt av ting som ofte knyttes til ungdomsliv: trening, sportsbil, teksting, knulling og fnising”. – Endre Eidsaa Larsen (Utdrag fra Analysen, Montages.no)
EN AFFÆRE klarer på sitt eget vis å tegne et komisk bilde av vår opptatthet av det å være ung, det å bli sett og det å bli elsket med lidenskap.
Jeg anbefaler ellers festivalpublikum å ta sjansen på et av kortfilmprogrammene (FFN – Shorts) fra Film fra nord (FFN), eller kortfilmprogrammet FFN – Young directors/Student films. I disse dukker det ofte opp kortfilmer som fester seg. I kortfilmene er som kjent ofte ting komprimert ned til margen for å få fram et poeng raskt og effektivt. Riktignok kan man måtte ta på kjøpet 3-4 dørgende kjedelige eller uforståelige filmer for å få med seg den ene kanonfilmen på 10-20 minutter. Og ofte er det verdt det.
Hele programmet, visningstider og mere finner du på tiff.no
Har du synspunkter på filmtipsene mine, ris/ros, eller andre tips til filmer verdt å få med seg fra TIFF 2019 sitt program? Bruk kommentarfeltet, eller kommenter på Filmhjertes facebook-innlegg. Chattes! 😉
Takk til alle lesere her på filmhjerte.blogg.no for at dere har tatt turen innom i løpet av året. Filmhjerte er kanske tilbake i romjulen med noe, og er iallefall garantert tilbake igjen i januar med nye sprell!
Filmhjerte ved undertegnede ønsker dere alle sammen en riktig god og fredfull jul, med mye hygge, god mat og drikke, og mengder med gode filmer og serier 🙂
Husker dere NRKs nye ungdoms-nettserie Blank, som hadde premiere tidligere i år?
I serien som utspilles i Oslo ble vi kjent med hovedpersonen Ella fra Bergen, og blant andre venninnen Susanne, kjæresten Mats, og et par av arbeidskollegaene hennes på Plantasjen, deriblant den alltid joviale og småflirende Ragnar, og sjarmerende Simen, som hun til slutt ble sammen med.
OBS: Etter omleggingen av blogg.no med WordPress som ny publiseringsløsning er det for tiden en del problemer og krøll, noe som gjør at tekst/ordbrytingen ser helt borti natta ut. Siste bokstav eller siste del i et ord kan forsvinne og dukke opp på neste linje, og ord deles uten bindestrek osv. Ifølge support jobbes det med å gjøre noe med disse problemene, så vi får håpe på en snarlig bedring. Det ser nemlig jæ**** irriterende ut nå, jeg vet…
Fans av serien vil også huske at streiken som rammet NRK i vår også rammet Blank. Frustrerte fans reiv seg i håret, hyttet med nevene mot skjermen og ventet utålmodig på at nye klipp skulle legges ut, i serien som altså følger samme malen som SKAM var lagt opp etter, med innlegg og videoer lagt ut i “sanntid”.
Dagens Næringsliv presenterte i september en oversikt over seertallene for noen av dramaproduksjoner for ungdom i tiden etter SKAM-suksessen. For Blank har tallene for nett-tv-episodene ligget på i snitt ca 120 000 seere, fra 178 000 på episode 1 til bare 90 000 på den siste episoden, og rundt 60-70 000 seere i snitt for klippene på nettsida til serien. Tallene viste en jevn seernedgang gjennom hele sesongen. Det stopper heldigvis ikke NRK fra å altså lage en sesong 2.
I sommer ble det sagt at serien skulle komme tilbake til høsten, noe som viste seg å ikke stemme.
Med ujevne mellomrom har jeg sjekket innom seriens nettside på NRK for å se etter nytt, uten noe resultat. Men så idag dukker det opp en video på 9-10 sekunder som legger seg over forsida, som kun viser et brusende elvefall/liten foss (jeg er ikke så lokalkjent at jeg vet, men jeg tror vel det er et parti fra Akerselva vi ser?), og avslutningsvis den korte infoen om at Blank kommer våren 2019 med sesong 2.
Slik melder NRK Blanks retur. Foto: Skjermbilder fra blank.p3.no
Hvem som er hovedperson sies det intet om. Ei heller om vi følger historielinja fra sesong 1 over i en ny sesong, eller om det kommer et helt nytt persongalleri. Forhåpentligvis spinnes det videre på personene fra sesong 1, er mitt håp. Og hva – om noe – symboliserer fossefallet? Utfor stupet? På dypt vann? En brusende romanse?
Jeg likte iallefall sesong 1, det var periodevis både moro, småkoselig og kleint, akkurat slik en serie som Blank bør være.
Danske “Den Skyldige” og svenske “Grensen” shortlistet til Oscar.
Det nærmer seg unektelig neste års Oscar-utdeling, nummer 91 i rekken, som avholdes søndag 24. februar lokal tid (natt til 25. februar norsk tid). Nomineringen til de ulike kategoriene er i full gang, og nå har Oscar-akademiet annonsert shortlistene i 9 kategorier, blant annet for beste fremmedspråklige film, beste makeup/hår og beste filmmusikkk og sang.
De såkalte shortlistene er en oversikt over de som etter en eller flere runder med utvelging nå er de som står igjen før de endelige nominasjonene gjøres. I kategorien for beste fremmedspråklige film var 87 filmer med i racet, men etter de første stemmerundene er det nå 9 filmer som er shortlistet til å bli blant de 5 som til slutt blir nominert.
Særlig kategorien for beste fremmedspråklige film er høyinteressant. Norges bidrag “Hva vil folk si” nådde desverre ikke opp, men det gleder meg stort at det danske småklaustrofobiske spenningsdramaet Den Skyldige (The Guilty) er blant de 9 som nå er shortlistet.
En film som antagelig seiler opp som en favoritt er Mexicos bidrag Roma, av regissør Alfonso Cuaron, en film som den siste tiden har høstet mengder med ros – og som for få dager siden ble sluppet på Netflix. Jeg skal seff få med meg den. Filmen er løst basert på regissørens egen oppvekst i området Colonia Roma i Mexico by på 70-tallet. Ellers er det ganske moro at det er et norsk innslag i filmen! Den norske professoren Kjartan Halvorsen har en kreditert rolle i filmen. Han spiller norske “Ove Larsen” som fremfører sangen “Barndomsminne frå Nordland”. (Kilde: Wikipedia)
For kommende publikummere på Tromsø Internasjonale filmfestival i januar er det verdt å merke seg at tre av ni shortlistede filmer er å finne på TIFF 2019 sitt program; Birds of Passage (Colombia), Shoplifters (Japan) og Burning (Sør-Korea). Sistnevnte er høyaktuell for en nominasjon tipper jeg, ut fra buzzen som har vært rundt filmen.
De fire andre fillmene er fra Tyskland (Never Look Away), Polen (Cold War), Libanon (Capernaum) og Kasakhstan (Ayka).
Skal jeg tippe? Ja, det skal jeg, og da spår jeg at de fem nominerte blir Roma, Burning, Cold War, Capernaum (gutt på 12 som soner en voldsstraff saksøker sine foreldre for sviktende omsorg. Lest mye voldsomt ros av denne) og våre danske venner fra The Guilty.
Men egentlig tror jeg ikke danskene når frem, selv om jeg absolutt håper det.
Söta bror er også å finne på Oscar-shortlistene. I kategorien for makeup/hår er den etter sigende meget spesielle filmen Grensen (Border) en av 7 filmer som kjemper om å bli blant de tre som skal nomineres. Sveriges bidrag får konkurranse fra blant annet store produksjoner som Bohemian Rhapsody, Black Panther og Suspiria.
Vel, ihvertfall har NRK nå i desember lagt ut noen herlige innslag som alle SKAM-fans sikkert vil like å se.
Om ikke SKAM-fansen allerede har fått det med seg er det bare å snarest ta turen innom NRKs nett-TV, for rikskringkastingen har nemlig satt sammen hittil upublisert og nytt SKAM-materiale, i form av bloopers fra sesong 1, 2 og 3 (4 kommer søndag).
Ekstramaterialet som er lagt ut består av 16 minutter fra sesong 1, 15 minutter fra sesong 2 og 20 minutter fra sesong 3, med bakomfilm med bloopers, eller korte klipp fra innspillingen, på godt norsk. De nye klippene gir et unikt og kjempemorsomt lite innsyn i innspillingen av suksess-serien, med små tabber og slettede scener, korte samtaler med skuespillerne, klipp fra auditionene, latter og mere.
Fantastisk moro er det iallefall å se Isak og Even, Eva og Jonas, Noora og William, Sana og de andre igjen, om enn altså “bare” i disse “bloopers”-innslagene.
Og selv om vi vel vet at det ikke hjelper å mase, men…gi oss meeeere SKAAAAM! 😉
Publiseringsplattformen blogg.no har den siste tiden fått nytt utseende og har gjennomgått en rekke forandringer ettersom man har gått for en annen publiseringsløsning enn før. Endringene har gjort at alt av tidligere artikler, innlegg og filmanmeldelser mm her på Filmhjerte.blogg.no har endret utseende da de automatisk har blitt flyttet inn i den nye versjonen, så de kan derfor se litt merkelige ut, med strekk i bilder, oppblåste bilder, uskarpe bilder, noen ord som har blitt delt, formateringer som nå ser rare ut og muligens noe tekst som er borte o.l. (Forhåndsvisningen av denne bloggposten så heller ikke ut til å være helt i vater…).
Disse tingene får jeg ikke gjort noe med (og om jeg kan det, så vet jeg ikke hvordan og gidder heller ikke gå gjennom en haug gamle poster for å redigere), så vi får leve med endringene. Kommentarfeltene er fortsatt åpne, så hvis noe ser helt borti natta ut er det bare å kommentere eller spørre, hvis noe ser uklart ut.
Kontrollpanelet bak bloggen har også blitt helt nytt, med mange funksjoner som er blitt fjernet, og sikkert noe nytt lagt til, så da får vi se hvordan dette blir seende ut fremover.
Filmhjerte.blogg.no fortsetter iallefall videre og prøver seg litt fram med det nye opplegget litt etter litt. Forhåpentligvis har dere som bruker å besøke bloggen tålmodighet og forståelse for at det tar tid å venne seg til endringene man har fått tredd nedover ørene 😉
NRK dramas oljestorsatsing Lykkeland innfrir, og serverer oss flere kommende stjerner? Har du ikke begynt å se serien ennå er det slett ikke for sent.
LYKKELAND
Norge, 2018, Drama, 8 episoder
Original tittel: Lykkeland. Også kjent som: State of Happiness
Regi: Pål Jackman og Petter Næss
Med: Pia Tjelta, Per Kjerstad, Vegar Hoel, Amund Harboe, Anne Regine Ellingsæter, Malene Wadel, Mads Sjøgård Pettersen, Bart Edwards, Laila Goody, Max Fowler, Adam Fergus, Marit Synnøve Berg, m. fl.
Tilgjengelig på: NRK 1 og NRKs nett-TV. Serien sendes på NRK 1 søndager, og har i skrivende stund tre episoder igjen på lineær TV. 5 av 8 episoder ligger i skrivende stund på nett på NRK TV (NRKs nett-TV). Nye episoder blir tilgjengelig på nett på morgenen samme dag som episoden sendes på vanlig TV.
Lykkeland er altså NRKs store norske dramasatsing denne høsten, med en handling lagt til 1969 og inn i 70-årene i serien som er basert på, merk dere det, basert på, virkelige hendelser om hvordan det første norske oljeeventyret startet på begynnelen av 70-tallet, og hvordan Stavanger ble Norges “oljehovedstad”. Serien har, som vanlig for norsk drama, høstet noe kritikk for norsk dramas evig returnerende nemesis; språk, og dialektkrøll. Eller for Lykkelands del, såkalt sosiolekt, eller mangel på det.
Som vanlig er det også de som setter fingeren på absolutt alt som ikke er historisk riktig, gjeesp, men siden jeg på forhånd, sikkert i likhet med ganske mange seere, ikke sitter med mye kunskaper om hvordan alt gikk til i virkeligheten, så betyr ikke seriens kunstneriske friheter allverden så lenge dette er underholdende og seervennlig skrudd sammen.
Det kan uansett anbefales å lese NRK sine “faktasjekk”-saker etter hver episode. Morsomt, underholdende og lærerikt lesestoff. Sakene ligger på NRKs nettsider.
Fredrik og Ingrid Nyman (Per Kjerstad og Pia Tjelta).
At Pia Tjelta ikke snakker “fint” nok Stavangerdialekt for rollekarakteren sin som tilhører det øvre samfunnslaget, er heller ikke noe jeg reagerer på, men at en av seriens hovedpersoner som kommer fra Nordland spiller tredjegenerasjons rogalending fra Stavanger er et ørlite irritasjonsmoment. Dog et ganske ørlite og. Jeg snakker om Per Kjerstad, som for all del er en god skuespiller, og en av Lykkelands mest sympatiske rollekarakterer, men Stavangerdialekten hans imponerer meg ikke (mulig jeg tar feil, stavangersk er ikke min spesialitet skal sies). Stavangersk med nordnorsk aksent er det iallefall. Imidlertid er Kjerstads vesen og uttrykksmåter nesten som skapt for rollen han har i serien, så dermed oppveies språkklusset langt på vei.
I serien spiller Kjerstad den svært så sympatiske fiskefabrikkeieren Fredrik Nyman, som opplever kraftige nedgangstider i familiebedriften han har arvet, for det er jo ikke fisk i havet, noe som resulterer i nedskjæringer. På hjemmebane sliter herr Nyman med sin luksuselskende kone (Tjelta), som slett ikke er lett å gjøre til laks (jepp, skrivefeil med vilje der hehe). Men om havet ikke har fisk å by på, er det de som mener det finns andre rikdommer under havets bunn, selv om amerikanske oljeselskapseiere har sendt sine folk til den lille fiskerlandsbyen uten puber (yeah right) for å avvikle oljeletingen.
Serien sentrerer rundt en av amerikanerne som kommer til Norge, pådriverne fra kommunen, samt familien Nyman, som også inkluderer sønnen Christian (Amund Harboe) som jobber som dykker på oljerigg, og kjæresten hans Anna (Anne Regine Ellingsæter), som han skal giftes med med halve kongeriket som gjester antageligvis. Når Anna får jobb som sekretær på rådhuset plukker hun både opp info som kan redde Nyman-navnet, og skape store problemer.
Anna (i midten) i begivenhetenes sentrum i Lykkeland. Rollen som den sjarmerende og alltid stilfulle unge kvinnen spilles av Anne Regine Ellingsæter.
Vi blir også kjent med tenåringsjenta Toril (Malene Wadel), fra en kristen menighet. Hendelser vikles selvsagt inn i hverandre underveis, og sørger for at det er både intriger, død og menneskelig ulykke i Lykkeland, forspilte sjanser og naturligvis mellommenneskelig drama og lykke, alt satt i en både yndig forførende og retro 70-tallskoloritt, befriende klinisk fri for nåtidens duppedingser. For selve tidsbildet som brettes ut i serien virker godt og detaljert gjennomført. Persongalleriet i serien spenner også vidt, og i løpet av episodene ser vi en fin karakterutvikling hos flere, og vi blir vitne til opptil flere rørende øyeblikk. Ett av de fineste sådan (en bitteliten spoiler i de to neste linjene) får vi i episode 5, hvor en mormor og en reservemormor møtes, eller i en av de tidligere episodene når Christian tar ansvar, på et vis, for noe han har stelt i stand.
Det er ikke til å koste under teppet at Vegar Hoel, som i Lykkeland spiller kommunestyrerepresentanten Arne Rettedal, en mann som stod veldig sentralt i kommunens arbeid med å legge til rette for oppstarten av Stavanger som oljeby, er en skuespiller jeg tidvis tidligere har hatt problemer med. Mest av alt fordi han i alt av tidligere serier eller filmer jeg har sett han i har snakket så jævla utydelig eller irriterende at jeg ikke har forstått mer enn halvparten av det han sa uten teksting, samt at han har tatt i bruk et ganske karakteristisk brautende målføre. Hoel har spilt i serier som blant annet Aber Bergen, Heimebane (Ålesunds trener, som ble tatt med buksa nede…) , Grenseland og Okkupert, og i flere filmer. Jeg har aldri likt han i det jeg har sett. Før nå. (OK, han var komisk i Heimebane, det skal han ha).
Vel blåst, Vegar Hoel! Her som kommunestyrepolitikeren Arne Rettedal.
I Lykkeland er det nemlig fullklaff for Hoel. Den grove røsten er der fortsatt, stendig med skarphet i seg som kler rollefiguren perfekt, og jammen er det null problemer med å forstå han når han snakker! Faktisk er det rent fascinerende å høre selvsikkerheten i røsten. Rollefiguren er kul, og Hoel gjør han kul. Faktisk briljerer Hoel i rollen sin som den besluttsomme, velartikulerte og framtidsrettede politikerpioneren, som så hvilken oljerikdom datidens innbyggere og andre politikere ikke hadde fått øye på. Jeg syns alltid det er spesielt morsomt når skuespillere jeg har hatt en “torn” i siden til plutselig briljerer. Tommel opp Vegar Hoel, dette var jysla bra!
Malene Wadel spiller den troskyldige, sympatiske og lettere undertrykte Toril.
Skuespillerprestasjonene i Lykkeland er forøvrig gjennomgående gode og hos noen imponerende. Særlig den hittil ganske ukjente trioen Amund Harboe (21) (spiller Christian Nyman), Anne Regine Ellingsæter (22) (spiller Anna, Christians kjæreste) og Malene Wadel (20) (spiller bibelbeltedatteren Toril Torstensen) gjør virkelig flotte prestasjoner foran kamera, som henholdsvis dykker og sønn fra en velstående familie, fremadstormende kontordame og sekretær med inside info, og 17 år gammel alenemor. Mens Harboe har både den kledelige kjekke guttesjarmen og den røffe tonen i seg trer Ellingsæter og særlig Wadel frem med både sjarm, pågangsmot og sårbarhet. En herlig trio å følge iallefall, og som det er lett å sympatisere med.
Amund Harboe fikser både gitaren og rollen som rikmannssønnen Christian. Her sammen med Max Fowler.
Ellers gjør de som spiller amerikanerne i serien et bra stykke arbeid de også. Uten at jeg skal si jeg har sjekket det grundig, så er vistnok de fleste fra de britiske øyer (med imdb som kilde), men det har null å si egentlig. Bart Edwards har iallefall rollen som amerikaneren Jonathan Kay, som sendes fra statene til Norge for å avvikle hele greia, men som istedet blir sentral i jobben med å få i gang ny leting. Sammen med Max Fowler (spiller dykker på oljeplattformen) er de to de klart beste ikke-norske bidragene.
Heldigvis har serieskaperne forresten også funnet plass til en norlending som får snakke “morsmålet” sitt (he he). Mads Sjøgård Pettersen, opprinnelig fra Straumen i Sørfold kommune i Nordland, har siden han for snart 10 år siden slo seg fram via filmer som North og Upperdog aldri gjort seg bort (i det jeg har sett), og nordlendingen leverer en ny god birolle her, som Christians dykkerkollega og venn. Og siden jeg ikke egentlig har nevnt det allerede, Per Kjerstad og Pia Tjelta leverer også solid spill.
Man kunne sikkert “boret dypere” i materien og skapt flere konfliktnivåer for en mer spennende serie, og det er selvsagt synd at det bare er 8 episoder. Imidlertid er det viktigste inntakt. Godt severdig norsk drama som byr på absolutt severdig underholdning tas alltid imot med glede – Det er Lykkeland.
Basert på Lykkeland sine fem første av åtte episoder vipper det akkurat over til et finfint terningkast 5.
Tilgjengelig på: NRKs Nett-TV (frem til 31. okt. 2020), og på dvd (skynd deg å bestill fra utlandet før den grådige staten kommer og stjeler penger fra deg når 350kr-grensa forsvinner…)
En bro kopi av den dansksvenske braksuksessen Broen! Jada, ordspillet er nok ikke oppfunnet av meg og er brukt andre steder før. So what?
Denne fransk-britiske nyinnspillingen av Broen er ikke ny den heller akkurat, den første sesongen ble nemlig produsert i 2013, men det er først nå i høst at den har nådd det norske markedet, og NRK, som har hele serien på tre sesonger liggende på sitt nett-TV. Sesong 1 kom altså med 10 episoder i 2013, og senere har det kommet nye episoder både i 2016 (sesong 2 med 8 episoder) og i 2017/2018 (sesong 3 med 6 episoder).
For de av oss som husker den første sesongen av Broen, så er likhetene mange i Tunnelen. Som vi husker startet mysteriet i Broen midt ute på Öresundsbroen på grensen mellom Sverige og Danmark, hvor liket av en partert kvinne ble funnet, og hvor en mystisk gjerningsmann fortsatte å terrorisere mer eller mindre uskyldige ofre.
I den fransk-britiske nyversjonen starter historien med samme makabre funn, men her undersjøs, i en servicetunnell under den britiske kanal i tilknytning til den undersjøiske Eurotunnellen mellom England og Frankrike. Som i originalen blir det et politisamarbeid mellom de to landene, når to umake etterforskere må samarbeide i jakten på en som kaller seg “Sannhetsterroristen”. I Broen var det Saga Norèn “landskrim Malmö” og Martin Rohde (Sofia Helin og Kim Bodnia), mens det her er en fransk kvinnelig etterforsker, og en mannlig britisk, som blir kompanjonger.
Skuespillerne i serien har jeg ganske begrenset kjennskap til fra før, men de gjør det ihvertfall bra her. Stephen Dillane er den “britiske Martin Rohde”, og har fått det engelskklingende navnet Karl Roebuck (hehe…), mens Clèmence Poèsy er “Frankrikes svar på Saga Norèn”, Elise Wassermann. Ellers viser en rask kikk på rollelista at jeg gjenkjenner Jack Lowden, som spiller Karls tenåringssønn (Spilte bl.a. pilot i Dunkirk) og Keeley Hawes som nylig var å se i Netflix- / BBC-suksessen Bodyguard. Jeg antar også at Games of Thrones-fansen drar kjensel på Joseph Mawle, som var med i noen episoder der for noen år siden. Ja, det var forresten Dillane også, i 24 episoder faktisk, melder imdb. Han var også med i filmer som Goal! (2005) og Darkest Hour i fjor, så jeg har jo sett fyren før 😉 Det er uansett bare forfriskende å stifte bekjentskap med nye filmtryner, for de fleste gjør det som sagt (veldig) bra.
Karaktertrekkene til The Tunnel sitt rollegalleri har mange likheter med originalene i Broen, men de er jo kopier. Likevel sitter spillet bra, og det er et godt spenningsnivå og framdriv i serien – og siden det tross alt er en del år nå siden den første sesongen av Broen (Fy som tida flyr!) så føles det faktisk ikke som om alt er noe man har sett før – men det er det jo, mye ihvertfall, siden det er en nyinnspilling og ikke en alternativ versjon. Uansett er her både noen nye vinklinger og andre justeringer, og satt inn i en annen kulturell ramme som gjør det morsomt og spennende å se, og gjenkjenne fra Broen.
For det meste utspilles serien naturlig nok på hver sin side av Eurotunnellen, i britiske Dover (hvor tunnellen starter på britisk side) og Folkestone (og muligens omkringliggende steder) og franske Calais. Bakteppet for handlingen er noen hakk mindre iøynefallende og mindre spennende enn i den dansksvenske serien, men scener med klipper, sjø og mindre britiske og franske byer er ikke så ille det heller. Tvert om faktisk nokså betagende innimellom, særlig det som foregår på britisk side.
Jeg har når dette skrives kun sett 8 av 10 episoder av sesong 1, og kan ihvertfall slå fast at det virker lovende, så jeg skal nok se de to andre sesongene også etterhvert – og slenger på en anbefaling til dere mordelskende krimsjåarar der ute. Ta en tur inn i Tunnelen!
Jeg setter et solid terningkast 4, basert på episodene 1-8 av sesong 1.
