Grå, trist og kjedelig åpningsfilm fra nord.

FILMANMELDELSE: WHERE MAN RETURNS (Hvor man vender tilbake)
Åpningsfilm på TIFF 2019. Sett på Fokus 6 (Pressevisning)
Dokumentar, 1t 11m, Regi: Egil Håskjold Larsen

Som ventet bejubles TIFFs åpningsfilm “Hvor man vender tilbake” (Where man returns) av lokalpressen, men her på Filmhjerte er det ikke mye ros å hente.

I filmen fra regissør Egil Håskjold Larsen fra Kirkenes følger vi 75 år gamle Steinar som holder til i ei værbitt jaktkoie en snau
kilometer fra den norske grensa mot Russland. I det isolerte og nedisete området finner han roen og livskreftene sine. Der lever han
av naturen, i total ensomhet sammen med hunden Tussi, i pakt med naturen kan man si.

Premisset er ikke så verst med tanke på å formidle en severdig historie. Dokumentaren blir likevel aldri engasjerende. Vi får aldri noen forklaring verken på hvor han har fått kunnskapene sine fra, eller hvorfor han elsker denne tilværelsen som ensom på det
avsidesliggende området. Han snakker aldri i kamera eller utdyper noe.

Men det som for alvor dreper alt det denne filmen kunne hatt å by på er valget om å produsere den i svart-hvitt. For alt ser likt ut.
Vinter. Høst? Vår? Sommer? Jeg hørte folk etter filmen som snakket om at de ikke klarte å skille årstidene i filmen. Regissøren har
her hatt en alle tiders mulighet til å vise frem fargespekteret i det barske landsskapet langt der oppe i øst-Finnmark på grensa mot
Russland, og vise hvilken rikdom som finnes der. Istedet bidrar han til (dog ikke med det som intensjon fra regissøren) å bygge opp
under triste fordommer om hvor grått, trist og heidundrande gudsforlatt det er i Finnmark.

Mange filmer kler svart-hvitt, og mange ganger er det et kunstnerisk grep for å få frem eller forsterke noe, men i dette tilfellet ser jeg ingen grunn til å skyte filmen uten kulørte farger. Noen mener det forsterker opplevelsen av filmen. Det gjør det ikke, ikke i positiv
retning i alle fall.

Når det i tillegg er ustødig (håndholdt?) kameraføring og kornete, uskarpe bakgrunner fremstår filmen som usannsynlig dårlig filmet,
som grå, trist og kjedelig.

Filmen er riktignok ikke helt uten kvaliteter. Ser man bak de manglende fargene ser man et portrett av en mann som viser at det
å leve enkelt ikke er å ikke leve, og at å leve i værharde øde omgivelser kan være et liv vel så godt som noe annet, om man liker den slags selvsagt.

Og Tussi da. I motsetning til sin matfar en riktig sjarmør.

For min del blir dette alt for upersonlig og traurig. Terningkast 2.

♥  ♥ –  –  –  –

Foto: Pressefotos TIFF / tiff.no