Videointervju om «THE WATCHMAKER». Filmhjerte møtte de to hovedrolleinnehaverne Olle Sarri (54) og Otto Fahlgren (24) fra den splitter nye krimthrilleren «The Watchmaker» i Tromsø 21. januar, dagen etter verdenspremieren på filmfestivalen i Tromsø, i et to delers videointervju på tilsammen 20 minutter.
SE VIDEOENE NEDENFOR
Tekst, foto og video: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no. Kontakt: 0047-95-02-31-81
Olle Sarri kjenner mange fra en rekke filmer, serier og TV-opptredener, som komiserie-suksessen «c/o Segemyhr» helt tilbake i årene 1997-2004, og filmer og serier som blant annet «Tilsammans», et par «Beck»-filmer, «Ulvesommmer» («Vargasommar») og «Snabba Cash». Otto Fahlgren fikk sitt gjennombrudd med HBO-serien «Bjørnstad», og hadde hovedrollen i Nils Gaups «Sulis 1907».
Stillbilde fra The Watchmaker. Foto: Ludwig Eriksson/Pressefoto
I samtale med Lars Jørgen Grønli (undertegnede) fra Filmhjerte snakker de to veldig trivelige og populære skuespillerne fra Sverige om blant annet:
Verdenspremieren på filmen
Tromsø og TIFF
Innspillingen
Rollekarakterene de spiller
Otto forteller om hvordan det var å spille badguy for første gang i karrieren
Olle snakker om psykologiske aspekter ved det hans rollekarakter opplever i filmen
Det blir snakk om den vanskelige hverdagen for svensk filmproduksjon
Tidligere karriere. Har Olle jobbet med å bli oppfattet som en skuespiller som ikke bare kan spille komiske roller, men også håndtere mer seriøse og mørke roller? Opplever han at publikum fortsatt alltid forventer at han skal være morsom?
Og jada, når Filmhjerte hadde legenden Olle Sarri på besøk, måtte selvsagt den ikoniske komiserien «c/o Segemyhr» nevnes kort 😉
De forteller om hva de lærte av hverandre på sett
Det blir noen ord om Casper Berglund og Hanna Alstöm som også medvirker i filmen
Hvorfor publikum bør se «The Watchmaker»
Personer som nevnes i intervjuet i tillegg ved kun fornavn er regissør Jonas Lawes, filmfotograf Nicklas Åkerlund og produsent David Berglund.
Intervjuet fant sted på Bryggeriet Scene i Tromsø.
Den splitter nye svenske krimthrilleren THE WATCHMAKER hadde verdenspremiere i Tromsø!
På Kulturhuset under Tromsø International Film Festival markerte den svenske filmen åpningen av filmseksjonen film fra nord tirsdag. Se bilder under fra premieren, og les Filmhjerte.blogg.no’s vurdering av filmen under premierebildene.
FILMHJERTE PÅ TIFF:
Tekst og foto: Lars Jørgen Grønli
Foto fra filmen: Ludwig Eriksson — Pressefoto / Produksjonsselskapene Blue Snow Production og Seize The Frame
Regissør Jonas Lawes (grå dress), Otto Fahlgren, Olle Sarri (med TIFFs til nå kuleste — og sprøeste (?) festantrekk) og Casper Berglund i Tromsø på TIFF. Foto: Lars Jørgen GrønliTIFFs programdirektør for Films from north, Astrid Aure, og regissør Jonas Lawes (i midten), som har fått seg TIFF-lue. Herren til høyre er David Berglund, produsent. Foto: Lars Jørgen GrønliÅpning av Film fra nord og verdenspremiere på The Watchmaker. På bildet sees blant annet Jonas Lawes (nr 2 f.v.), Otto Fahlgren, Olle Sarri, Casper Berglund og Hanna Alström (nr 5, 6, 7 og 8 fra venstre, Alström i lys kjole). Foto: Lars Jørgen GrønliSelfietime! Legenden Olle Sarri, og Filmhjertes utsendte 😉
Til stede i Tromsø på premieren var regissør Jonas Lawes som blid som en sol introduserte filmen for publikum, og med seg hadde han mange fra filmens stab (produsent, osv) — og viktigst av alt, filmens fire stjerner, Olle Sarri, Otto Fahlgren, Casper Berglund og Hanna Alström var også på plass i Tromsø, og så filmen sammen med resten av publikum.
✅️ FILMANMELDELSE:
✔️ THE WATCHMAKER
• Sverige, 2026, Krimthriller, 1t 18m
• Regi: Jonas Lawes
• Skuespillere: Olle Sarri, Otto Fahlgren, Casper Berglund, Hanna Alström, Jarmo Mäkinen
• Sett på kino på Kulturhuset i Tromsø 20. januar under TIFF 2026
Vurdert av Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no
«The Watchmaker» som vel må kunne kalles, i mangel av bedre norsk ord, en “suspense thriller”, byr på mye tilfredsstillende underholdning og spenning — samt et par tre skikkelige twister! Det er en litt uvanlig type krimthriller. Faktisk er den både litt koselig, og brutal, men også mellommenneskelig og humoristisk, av typen mørk humor.
Året er 1968. Stedet er Sverige og Stockholm. Sebbe og Adam, to unge klokketyver, førstnevnte en liten råtass, har akkurat stjålet en verdifull klokke, et lommeur. Etter at klokka blir skadet, oppsøker de en urmaker for å få den reparert før de skal levere den til den som bestilte tyveriet, og innkassere betalingen.
Det haster med reparasjon. Men urmakeren Karl er på vei til å stenge for dagen. Et nervepirrende, bekmørkt humoristisk og ganske spennende kammerspill starter, og før rulleteksten tar over har gammel hevn og flere twister utspilt seg.
De fire hovedrolleinnehaverne i filmen gjør alle en strålende jobb.
Otto Fahlgren og Olle Sarri er uten tvil glimrende, mens Hanna Alström og fortsatt nokså ukjente Casper Berglund begge også gjør det veldig sterkt. Spillefilm-regidebutant Jonas Lawes leverer en film med masse mørk humor, og spenning. At filmen er en indiefilm, uavhengig film, med nærmest talt mikrobudsjett, er rent imponerende med tanke på hvor bra resultatet har blitt.
Fahlgren i rollen som den skruppelløse klokketyven og mer en småkriminelle Sebbe er en kul opplevelse i seg selv, og noe totalt motsatt av de to store rollene vi har blitt kjent med han fra; serien «Bjørnstad» der han sjarmerte, og i Sulitjelma-filmen «Sulis 1907» der han kjempet for rettferdighet. I «The Watchmaker» er han virkelig en bad guy, og det er morsomt å se på.
Samspillet hans med Olle Sarri som spiller den vennlige, men motvillige, urmakeren Karl byr på blant annet mange morsomme tørrvittigheter fra Sarris rollekarakter. Sarri er faktisk helt perfekt i rollen! Sarris komiske talenter er udiskutable, men han viser at han også passer like godt i seriøse roller.
De to har hovedrollene, mens Berglund og Alström har de to store birollene. Men de er som sagt svært gode. Casper Berglund spiller den andre tyven, den forsiktige og faktisk svært sympatiske Adam, som er Sebbes rake motsetning, mens Hanna Alström er urmakerens kjæreste, Hedda, som kommer innom for å hente gubben med på helgetur.
Putt i miksen en lurvete politimann, en stamkunde, og klokkens livsfarlige eier, og du har det denne filmen trenger.
Jonas Lawes’ spillefilmdebut er en tettpakket thriller om moral, lojalitet og overlevelse i en tid der grensene mellom rett og galt er uklare. Inspirert av 1960-tallets estetikk bygger filmskaperen mesterlig opp spenningen til den vibrerer som en fjær spent til bristepunktet. Filmen formidler effektivt den eskalerende frykten for det uunngåelige – når hvert sekund teller (tiffs programomtale).
Det hele er smakfullt satt til 1960-tallet. Filmens lydspor, eller soundtracket, musikken, kan gi noen små vibber av Tarantino, litt “The Hatefull Eight” kanskje? Men det er kun tilfeldigheter. Filmens originalskrevne musikk fra Mikael Israelsson, med blant annet tikkende klokker og lignende fungerer perfekt for å øke spenningen og gi det et mer nervepirrende preg.
Ellers kommer følelsen av hvem lurer hvem, for hvem er den mystiske bestilleren av tyveriet? Noe smårusk knyttet rundt at tyvene tilfeldigvis velger akkurat den urmakeren de kommer til er nok mulig å sette fingeren på, men det er lite viktig. For denne historien er laget for å underholde, og det gjør den.
Selv om spilletiden bare er på litt beskjedne en time og 18 minutter føles det som om filmen er litt lengre, fordi det er fornøyelig og rekker aldri bli kjedelig.
Filmhjerte gir «The Watchmaker» en klokkeklar anbefaling, tommel opp – og klasker til med toppscore, terningkast 6!
VIDEOINTERVJU KOMMER
Filmhjerte/Undertegnede har også gjort et ca 20 minutters videointervju med Olle Sarri og Otto Fahlgren, som kommer etterhvert. De to snakker der og forteller om The Watchmaker, forteller om innspillingen og jobben de gjorde, om tidligere karriere, om den svenske filmhverdagen som byr på store utfordringer, om Tromsø og om TIFF. Fahlgren forteller om utfordringene sine rundt å spille en skikkelig badguy, og Sarri er innom noen av de psykiske aspektene knyttet rundt hans rollefigur, hvordan tenker et menneske i en slik presset situasjon?
The Watchmaker vises også lørdag på TIFF, på Verdensteateret. Det er fortsatt noen ledige billetter der.
Norske «SOLOMAMMA» hadde Norgespremiere mandag i Tromsø på Tromsø International Film Festival!
Tekst og foto: Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no
Fullt hus på Kulturhuset, Fokus 1, 2 og 4 mandag kveld da Janicke Askevold sin nye dramafilm SOLOMAMMA endelig nådde Norsk kino, under åpningen av TIFF 2026.
Til stede var selvsagt regissør Askevold, og med seg hadde hun hovedrolleinnehaver Lisa Loven Kongsli, og Trude Anthonsen som også spiller i filmen. Festivaldirektør Lisa Hoen introduserte filmen og trioen kort, forran et fullsatt Kulturhuset.
Mer om SOLOMAMMA kommer senere, men kort fortalt er SOLOMAMMA en både underholdende, litt ubehagelig og veldig god film, om sæddonasjon og det å velge å få barn “alene”. Hva skjer når moren til lille Sigurd på 4 år ønsker å vite mer om sønnens biologiske far, som var sæddonor. Filmen er både spennende og underholdende, og gir rom til ettertanke både om etikk og samfunnets oppfatning av aleneforeldre.
Stilistisk foto, småtriggende soundtrack, god dialog og enkle grep. Noe smårusk og mangler er det nok, og kanskje ikke helt som ønsket, men slett ikke langt unna heller.
Glimrende levert av Herbert Nordrum som sæddonor-faren. Nordrum gjør nok karrierens beste til nå. Lisa Loven Kongsli som solomammaen leverer utmerket spill, og gud så sjarmerende av den lille sjarmøren på 4-5 år som har en relativt liten, men likevel stor, birolle som den lille gutten “uten far”, spilt av August Heger-Bratterud.
Filmfestivalen i Tromsø nærmer seg! Jepp, Filmhjerte er klar for også 2026-utgaven av Tromsø International Film Festival! Her er en drøy håndfull fete filmtips fra TIFFs program!
Skrevet av Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no. Kontakt: larsgronli ætt hotmail dått com / 95 02 31 81 Alle filmfoto og logo (redigert logo) fra TIFF.NO
Med presseakreditering forlengst i boks er Filmhjerte-forberedelsene i full gang for den 36. Tromsø internasjonale filmfestival, TIFF 2026, som går av stabelen i perioden 19. — 25. januar.
I dag kommer noen omtaler av det jeg snaue to uker før festivalen braker løs anser som de 5-6-7 toppfilmene i min bok. Jeg har ikke sett noen av filmene, så dette er magefølelsene rundt hvilke filmer jeg tror blir de beste opplevelsene. Noen av filmene har jeg allerede brukt vår tids allemannseieredskap for å finne mer info om, googlet i vei!
Etter å ha skumlest raskt gjennom programmet før jul var det litt mindre filmer enn jeg hadde håpet som fanger interessen, førsteinntrykket var for lite interessante temaer, rollekarakterer og slikt – men jeg har uansett funnet et over tosifret antall filmer jeg helt klart ønsker å se – TIFF 26 blir garantert å by på flere highlights.
Det er en hel del mørke dagsaktuelle, viktige og seriøse temaer som fascisme, Palestina og Ukraina i flere av de omlag 80 spillefilmene og dokumentarene på programmet. Russiske og urfolkstemaer er heller ikke det som vekker størst filminteresse for min del akkurat nå. Heldigvis har TIFF flere strenger å spille på.
LOVENDE LOVEN KONGSLI…
Den norske filmen «Solomamma» er TIFFs åpningsfilm, med Lisa Loven Kongsli og Herbert Nordrum i hovedrollene, om en singel mor på 40 som får barn gjennom sæddonasjon. «Solomamma» virker spennende og interessant, men ikke som en film jeg ved første øyekast “må se”, men jeg kommer til å plotte den inn på programmet mitt ettersom den virker spennende nok, med en fire år gammel sønn som begynner å stille spørsmål om sitt faderlige opphav. For når moren oppsøker sæddonor-faren oppstår selvsagt uante konsekvenser.
Faktisk, etter å ha lest litt omtaler av filmen hos diverse kilder, virker den ganske lovende (neida, det er ikke bare et ordspill myntet på hovedrolleinnehaveren!).
Kanskje er den overraskende bra? Ihvertfall forventer jeg en kruttsterk prestasjon av Loven Kongsli, og en Herbert Nordrum i en ikke-komisk rolle blir spennende. Den er trolig også ganske stilistisk i foto, noe som er tiltalende.
«Solomamma» kommer uansett på norsk ordinær kino om ikke lenge (februar/mars), så du som skal på TIFF trenger ikke nødvendigvis prioritere den (åpningsfilmene blir ofte utsolgt raskt). TIFF byr imidlertid på Norgespremieren.
Et lite morsomt poeng siden sæddonasjon er det sentrale temaet i TIFFs hovedfilm om vi kan kalle den det, er at TIFF 2026 også setter opp den norske crazy animasjonsfilmen «Spermageddon», som skapte bibelbelte-opprør tidligere i år og fikk såvel kirkegjengere og enkelte foreldre til å sette kaffen i vranghalsen 😉
Når det gjelder den offisielle avslutningsfilmen er jeg derimot mer avventende. Man har gjerne brukt å sette opp en kommende amerikansk stor film med kjente navn foran og bak kamera som avslutningsfilm på lørdagskvelden etter prisutdelingen, men denne gang er jeg usikker på om avslutningsfilmen blir en suksess.
TIFF har valgt canadiske «Mile End Kicks», om en ung kvinnelig musikk-kritiker, som ikke kan et ord fransk, fra Toronto som flytter til Montreal i 2011, der hun skal skrive en bok om albumet «Jagged Little Pill» av Alanis Morissette, den ikoniske canadiske artisten som fikk sitt store gjennombrudd midt på 90-tallet med nevnte album.
Det som frister meg nok ved programomtalen av filmen til at jeg trolig vil se den er den korte lovnaden om at vi får oppleve “byens pulserende indierock-miljø” – og selvsagt at Alanis Morissette er en interessant artist. Albumet «Jagged Little Pill», med bl.a. særlig låten «Ironic» er jo dessuten dritkult! Filmens soundtrack (lydsporet), skal vistnok inneholde mye fet indierock, både nyskrevet materiale, og naturligvis Alanis Morissette-låter. Ørene vil sikkert like denne filmen!
At filmen er en romantisk komedie er derimot et mulig lite rødt flagg. Vel, OM jeg skal se filmen er vel en fullsatt sal under TIFF med lettere øl- og rødvins-marinerte publikummere i festivalstemning rette stedet å se en film som kanskje har småhumrende humor i seg.
Her er iallefall de 5 filmene jeg ser aller mest frem til fra TIFF 2026 sitt program (Link til TIFF i filmtittlene):
I denne psykologiske thrilleren møter vi et par som prøver å omskolere en kriminell tenåring med et brutalt regime.
Tommy er en tenåring som er helt ute av kontroll. Han fester, drikker og bruker kokain. Pengene har han tjent på kriminelle aktiviteter og suksess på sosiale medier. Men etter en hard fest våkner han fastlenket i kjelleren i et avsidesliggende hus. Mannen som holder ham fanget, den tilsynelatende milde Chris, er fast bestemt på å «omskolere» ham til den perfekte sønn – godt hjulpet av batong og elektrosjokkvåpen. Tommy tvinges til å føye seg for Chris, hans tause kone Kathryn og deres ti år gamle sønn. (omtale fra tiff.no)
Oh boy! Dette høres regelrett ellevillt ut! Mørkt og perverst umoralskt, eller perverst moralskt om man vil. En av hovedrollene, og som lovprises av flere, er ved Stephen Graham, som gjorde den helt fantastiske rollen som faren i Netflix-suksessen «Adolescence». Den kvinnelige hovedrollen, som også er løftet frem av flere som sterk, har Andrea Riseborough, som man kjenner fra flere mørke og kraftfulle roller. De to vet jeg vil levere.
De to jeg ser mest frem til er de to yngre hovedkarakterene. Kjekkassen Anson Boon (25) – kjent fra serier som «Pistol» og «MobLand», samt en mindre rolle i krigseposet «1917» – i rollen som den rufsete tenåringen Tommy ser jeg ekstremt mye fram til å se, og ikke minst pur unge Kit Rakusen (14) som spiller familiens unge sønn, som ifølge noen har en “merkelig uskyld” og skal være Tommys rake motsetning, er jeg enormt spent på å se. 14 år til tross, han har allerede spilt i Oscar-belønnede «Belfast» (2021), gjort stemmeskuespill i «Paw Patrol», og spilt en av hovedrollene i BBCs store barne- og familieeventyr-serie «The Famous Five».
Hva vi kan forvente her, har jeg faktisk ikke snøring om, men jeg håper det både blir ekkelt, overraskende, tankevekkende, småprovoserende, og kanskje en anelse feelgood til slutt? 19-åring fanget hos en dysfunksjonell familie som skal påtvinge han “rehabilitering”, og han må finne en utvei. Joda, det høres spenstig ut!
Ettersom filmen er en del av programbolken Horisonter, og ikke overdriv-programmet der de “rå” og overdrevne filmene finns, er det lov å forvente en film som ikke glir over i rene parodier ihvertfall. Men jeg er fryktelig spent på utfallet av denne historien! Filmen har ord på seg for å utforske temaer som forsoning, fremmedgjøring, identitetssøken, og ønsket om å bli sett i dagens samfunn. Den stiller spørsmålet om hva som definerer en “slem gutt” og om folk kan endres med tvang. En absolutt “Må-se-film”!
DEL AV TIFF UNG SOM KUN ER ÅPEN FOR ALDERSGRUPPEN 15-19 ÅR.
En nostalgisk og ekte skildring av barndom, med et nydelig lydspor, som vil røre publikum.
En far tar sine to barn og hunden med på en uventet roadtrip gjennom USA, angivelig på vei til Omaha og en dyrehage. Til tross for filmens fine humor og morsomme scener, merker datteren at noe er galt, og en underliggende uro preger turen. Med sterkt spill fra barna skildres farens kamp mot sorg og pengemangel, en kamp som kulminerer i et hjerteskjærende valg (omtale fra tiff.no).
Dette høres utrolig forlokkende ut, og later til å være en midt i blinken film for alle som liker roadtrip-tematikk, og såkalte oppvekstsskildringer, er dette en real “coming of age”-skatt? To purunge barn, og en far på en tur mot ett eller annet. JA! Miljøet høres veldig spennende ut, med underliggende drama som trolig kommer til å slå sterkt fra seg.
Filmen er valgt ut til TIFF av ungdommer, som en del av programbolken “TIFF UNG”. Ihvertfall definitivt en “må-se-film”.
Desverre er denne filmen satt opp med kun EN (!) visning på TIFF, i en av de mindre salene, og er kun åpen for TIFFs unge publikummere i aldersgruppen 15 til 19 år. Dermed får verken undertegne eller andre over 20 sett denne filmen på stort format. Men filminteresserte tenåringer i Tromsø: løp til kinosalen 20. januar og se! Så får vi andre lete etter Omaha på nett…
Bare stillbildene fra disse to filmene («Omaha» og «Good Boy») roper imidlertid “LØP OG SE” for min del (og på TIFF må man gjerne løpe til kinoen for å komme først i køen om man vil ha spesifikke seter i salen ettersom det er free seating!).
Alexander Skarsgård briljerer som dominant motorsykkel-kjekkas i denne britiske dramakomedien om røff kjærlighet mellom sårbare menn.
Colin (Harry Melling) er en sjenert og retningsløs mann som bor hjemme hos sine foreldre. Livet hans blir fullstendig snudd på hodet når en gåtefull og umåtelig kjekk motorsyklist (Skarsgård) inviterer ham med på et BDSM-eventyr som hans submissive. Med det starter en ukonvensjonell kjærlighetshistorie som rommer både romantikk, hengivelse og tap (omtale fra tiff.no).
Britisk drama leverer stort sett alltid høy kvalitet. Dette er imidlertid vistnok dramakomedie, og jeg er veldig spent på hva The Guardian mente med at filmen er som et møte mellom 50 Shades of Grey og Wallace and Gromit. Jeg har sett en kort trailer for filmen, men er usikker på hvilket inntrykk jeg fikk av den korte teaseren. Den virket kanskje sær og merkelig, eller en smule komi-surrealistisk, derav Wallace and Gromit referansen?
Vanity Fair på sin side nevner at “Few movies are both as emotionally resonant and as deeply horny as Pillion”. I artikkelen fremkommer det at det er en grafisk film, utvilsomt, men publikum trenger ikke frykte eller forvente en pornhub-produksjon; “It emerges that you can’t just chuck a load of dicks on screen”, har regissør Harry Lighton uttalt 😉 For filmen er nemlig også omtalt som en rom-kom – OG den vant Cannes-festivalens pris for beste manus, samt fått mange sterke anmeldelser fra seriøse og kjente filmkritikere. Dette blir spennende. Jeg tror den kan være “Hilarious”, som noen har kalt filmen. Og om den skulle provosere noen? Flott!
Iallefall er nok dette festivalens åpenbare LHBTQ-relaterte film. Og med en trolig frisk og lite brukt vri på temaet — sub-dom-forhold er ikke akkurat det som oftest er skildret i spillefilm, for å si det sånn. Filmen beskrives, ifølge Google sin AI, som er like forsiktig i svarene sine som en bestemor på glattisen, som en skeiv coming-of-age-historie og en “kinky” romantisk dramakomedie som utforsker et dominant/underdanig (sub/dom) forhold mellom de to mannlige hovedkarakterene. Filmen er iallefall på radaren og skal absolutt sees.
En nervepirrende thriller der et lite tyveri får store konsekvenser.
Stockholm, februar 1968. Sebbe og Adam har stjålet et lommeur på oppdrag fra en ukjent bakmann. Når uret ødelegges i et ubetenksomt øyeblikk, oppsøker de urmakeren Karl for en hastereparasjon. Men møtet blir ikke som forventet, og situasjonen tar en mørkere vending. I Karls trange verksted utvikler det som startetsom et kappløp mot tiden seg til et intenst psykologisk kammerspill, der mistillit og paranoia vokser. Når viserne nærmer seg midnatt, kommer skjulte sannheter og gammel hevn til overflaten (omtale fra tiff.no).
Verdenspremiere i Tromsø for denne (muligens snåle?) thrilleren fra Sverige! Svensk film er alltid i toppklasse etter min smak, og denne virker veldig lovende. Dog er den noe korte spilletiden på bare 78 minutter et ørlite rødt flagg, men jeg ser absolutt frem til filmen. Med velkjente Olle Sarri (fra bl.a. «C/O Segemyhr») og fremadstormende Otto Fahlgren («Sulis 1907») må jo dette bli bra, eller hur? Denne skal ihvertfall sees!
Et slående audiovisuelt verk av Oliver Laxe. En av de store prisvinnerne under årets Cannes-festival.
En mann og hans sønn ankommer et rave langt inne i de marokkanske fjellene. De leter etter deres datter og søster, Marina, som forsvant for flere måneder siden på en av disse endeløse festene. Omringet av elektronisk musikk og en rå og fremmed følelse av frihet, deler de ut bildet hennes igjen og igjen. Selv om håpet om å finne henne gradvis svinner hen, følger de på til neste fest – dypere inn i det øde ørkenlandskapet (omtale fra tiff.no).
Kanskje den filmen som visuelt og audiovisuelt lokker mest, ut fra førsteinntrykket. Traileren jeg har sett fra filmen virker iallefall både suggerende, heseblesende og svettende! Jeg regner selvsagt med mye dramatikk og spenning, og et soundtrack som kanskje eller kanskje ikke kommer til å rive skikkelig i ørene. Absolutt en “må-se-film” dette også.
Filmhjerte.blogg.no kommer tilbake med flere filmtips like før festivalen, blant annet er det film fra Island og Sør-Korea, nordsvensk ungdomsdokumentar og norske og svenske kortfilmer å finne på menyen, og det blir selvsagt filmanmeldelser og tips underveis under TIFF 2026 i januar. Følg Filmhjerte.blogg.no på Facebook for oppdateringer.
Stjernespekkede «One Battle After Another» byr på det ene tilfredsstillende øyeblikket etter det andre, slag i slag, gjennom over to og en halv time. Er det årets beste film?
Leonardo DiCaprio, Teyana Taylor, Sean Penn, Chase Infiniti, Benicio Del Toro, Regina Hall, m.fl.
Sett på kino
Den mye omtalte filmen fra Paul Thomas Anderson, som både står for manus og regi, har Leonardo DiCaprio, Sean Penn og Benicio Del Toro i hovedrollene, og trekløveret leverer virkelig topp. Det gjør så til de grader også Teyana Taylor og Chase Infiniti i de to store kvinnelige rollene.
Den en gang så entusiastiske revolusjonæren Bob (DiCaprio) lever i en virkelighet av ruset paranoia, utenfor samfunnets rammer, med ny identitet sammen med sin egenrådige datter Willa (Infiniti). Når hans, eller egentlig ex’en hans sin, gamle erkefiende (Penn) dukker opp etter 16 år, og datteren forsvinner, må Bob kaste seg rundt for å finne henne, mens både far og datter kjemper med konsekvenser fra fortiden.
Det blir et villt eventyr, med høyt tempo, adrenalin, små twister og humor.
Historien starter imidlertid før datteren ble født, der vi følger den revolusjonære gruppen “French 75”, og er selvsagt en viktig del av forståelsen av filmen. Ellers skal det sies at «One Battle After Another» ikke er en komplisert film å følge.
Utdrag fra nrk.no: “Prologen viser hvordan paret Pat (Leonardo DiCaprio) og Perfidia (Teyana Taylor) lever som aktivister i den voldelige undergrunnsgruppa French 75.
De får imidlertid store problemer når den knallharde og utrettelige oberst Lockjaw (Sean Penn) kommer på sporet av dem.
16 år senere har Pat byttet identitet til Bob, og bor i skjul i en liten by sammen med datteren Willa (Chase Infiniti). De må imidlertid legge på rømmen når Bob igjen får Lockjaw og hans lojale menn etter seg” (kilde: NRK.no/ Filmpolitiet).
Leonardo DiCaprio is on 🔥 og klar for nye slag!
Det er en film spekket med action og spenning, med mange mørke humoristiske små hendelser og kommentarer. Og noen regelrett komiske små dialoger.
Med en spilletid på 2 timer og 41 minutter (inkludert rulleteksten) er det lett å frykte at man kan gå lei, men i «One Battle After Another» går det slag i slag hele veien uten at tempoet senkes.
Det er støvete veier, ørkenlandskap, bymiljø, rotete kåker, tøffe skumle typer, takflukt, nesten litt “Vertigo”-følelse, og en deilig fullstendig oppslukende og suggererende biljakt mot slutten av filmen, som er pur actionglede. Akkurat den delen er en fryd for øyet, med fantastisk foto, scenografi og lyd.
Filmen tåler absolutt sammenligninger med for eksempel Cohen-brødrenes «No Country For Old Men», og kan i miljø innimellom gi noen vibber av «Breaking Bad». Riktignok syns jeg «No Country..» er en bedre og mer underholdende film, men med Leonardo DiCaprio i hovedrollen kan det nesten ikke bli annet en svært severdig og dypt tilfredsstillende. Selv når han i filmen etter prologen, der han er ung og kjekk, ser ut som en smårufsete boms er han attraktiv.
Rollefiguren Bob er sliten etter mange år med rus og alkohol, og i overkant overbeskyttende ovenfor datteren. Ikke en helt stueren karakter, men likevel en man klart sympatiserer med, som filmens protagonist, både “antihelt” og helt.
I tillegg får vi servert ei skikkelig villkatt i Teyana Taylor! (Bildet over). Hun spiller Pat/Bob sin ville partner Perfidia, i første delen av filmen, og er Willas mor. Det er ikke ofte vi får servert den slags råskinn av kvinnelige rollefigurer i slike historier, men Teyana Taylor er nesten alene verdt tiden det tar å se filmen.
Og hva med Chase Infiniti (Bildet under)? Rollen som Willa, Bobs 16 år gamle datter, er råtøff! Hun er dessuten sjarmerende.
Både Teyana Taylor og Chase Infiniti er nye bekjentskap for min del, men Wow, de to ser jeg gjerne mer av!
Aldri eller sjelden tidligere har jeg forøvrig sett Sean Penn (fremstilt) så stygg, ekkel og motbydelig som i denne filmen. Både på utsiden, og innsiden — Vel og merke som rollekarakteren Lockjaw, en interessant bad guy å se litt nærmere på.
Lockjaw fremstår som en “white supremacist” og vil være med i “Christmas Adventurers Club”, et elitistisk, rasistisk nettverk.
Han motsier sin egen ideologi gjennom seksuell tiltrekning, og forhold, til en eller flere svarte kvinner, hvilket gir en slags pervers dobbeltstandard: hat/raseideal + dragning/fetisj opp mot det han ideologisk hater.
Gjennom filmen er han sjef over folk, maktspillet er eksplisitt politisk og rasemessig: han gjør ting som inkluderer rasisme, utnyttelse, trusler og biologisk hån mot Willa.
Filmen sentrerer altså innom rasisme, rettere sagt hvit makt og overlegenhet, på en både subtil og åpenlys måte. Sammenligninger med KKK, jada, Ku klux og slikt griseri, er vel nesten umulig å ikke tenke? Eller diverse høyreekstreme miljøer. Og det sitter som helstøpt uten å bli verken for vulgært eller over grensen. Det er ihvertfall utvilsomt at manusforfatter og regissør Anderson vil si noe om temaet. Politiske strømninger i USA og sosiale forhold. Med vellykket resultat.
Sean Penn som Lockjaw
“Make America White Again” later til å være drømmen for Lockjaw og hans kamerater i Christmas Adventurers Club, som han så gjerne vil inn i. Det kan åpenbart oppfattes som et stikk mot MAGA/Trump, bare vridd om til å si det de “egentlig” mener (hvitt, ikke “great”).
Sånn satire er typisk Paul Thomas Anderson – han elsker å ta samtidspolitikk og gjøre det til noe grovt, nesten parodisk, men samtidig dypt ubehagelig.
Han har selv i intervjuer og gjennom filmene sine vist at han liker å pirke i maktstrukturer og avsløre hykleri, og «One Battle After Another» er intet unntak.
I «One Battle After Another» gjør han det faktisk ganske eksplisitt: Lockjaw + hvit makt kan sees som en satire over Trumps base, bare skrudd opp til en ekstrem karikatur.
Det er derfor rimelig å mene at PTA bruker filmen til å også kommentere Trump-æraen og det USA som kom ut av det.
O N E B A T T L E A F T E R A N O T H E R
Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på om det også er noen få subtile homofobiske betraktninger i filmen, eller om det ikke er, og om det isåfall er utilsiktet (men ingenting ved regissør Anderson virker å ikke være tilsiktet). Ihvertfall er et par av Willas venner ikke-binære og transmann. Fargerike små birollekarakterer som er med på å både løfte historien og male et bilde av Willa som en åpen ungjente, som også er beintøff når det kreves. Og når Lockjaw brøler ut i en scene “I’m not gay”, er det undertoner av avsky i det.
Filmen fokuserer selvsagt også på trangen til å bryte ned og fjerne samfunnskritikere, og fungerer som en sosial kommentar også på det området enten man står på den ene eller andre sin side av saken.
Det jeg derimot ikke begeistres over tidvis er musikken, soundtracket, som noen ganger benytter “gospel/kor”-aktige låter som småirriterer meg litt. Imidlertid er ikke det av så stor betydning. Soundtracket er nemlig også tidvis suggererende og bidrar til å holde tempoet oppe, bygge opp spenningen, samt sette stemningen.
For «One Battle After Another» leverer stor kinoentertainment, har noe den vil si, og er rålekker på det store kinoformatet.
Verdt tiden? Absolutt.
Verdt å betale for å se? Absolutt.
Om den er verdt terningkast seks, slik NRK og en rekke andre norske mediehus har trillet ut, er jeg derimot ikke 100 prosent sikker på. Jeg bikker likevel over på sekseren og toppscore, fordi selv om jeg ikke elsker absolutt alt ved filmen, er det lite å trekke for, og «One Battle After Another» holder interessen i to og en halv time. Som actionthriller er den faktisk nær perfekt. Og ikke minst, det er Leonardo DiCaprio.
Regi: Daniel Fahre. Skuespillere: Bjørn Sundquist, Andrea Berntzen, Eldar Skar, Øystein Røger, Fridtjof Såheim, med flere.
Sett på kino
Tekst: Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no.
Alle foto: filmweb.no
Bedre sent enn aldri… Filmhjerte.blogg.no er tilbake fra en laaaang bloggepause. Her er vurderingen av årets største norske film. Allerede har over 100 000 sett «Blücher» på norsk kino, og det fortjener filmen.
Senkingen av det tyske krigsskipet Blücher natt til 9. april 1940 var en av de viktigste enkelthendelsene under andre verdenskrig sett med norske øyne, og i norsk krigshistorie. Det gav konge og regjering tid til å rømme landet og komme seg i sikkerhet innen tyske tropper inntok hovedstaden.
Filmen forteller den dramatiske historien om timene før og under beskytningen av krigsskipet Blücher, hvor over 500 tyske soldater mistet livet. Filmen viser hvordan oberst Birger Eriksen (Bjørn Sundquist) som kommandant ved Oscarsborg festing i Drøbaksundet alene måtte ta beslutningen som skulle vise seg å være så avgjørende for landet. Å stoppe skipet som var på vei inn Oslofjorden har blitt omtalt som ikke bare en av de viktigste enkelthendelsene under krigen, men kanskje den viktigste.
Filmen tar også for seg etterspillet i 1946 da en regjeringsutnevnt kommisjon gransket Eriksens beslutning om å overgi festningen og kapitulere.
Hvorvidt de historiske fakta er behandlet korrekt vet jeg ikke helt, om det strides vistnok de lærde, men filmen går ikke veldig dypt uansett, der den setter store viktige spørsmålstegn ved Norges mobiliseringsstyrke og evne til beredskap og å kunne forsvare seg.
Noe som stadig vekk er et dagsaktuelt tema i en tid med nedbygging (?) av Forsvaret, samt en, ihvertfall mulig, noe urolig verdenssituasjon.
Bjørn Sundquist bærer absolutt rollen som oberst Eriksen med full tyngde, og gjør som så mange ganger tidligere en kraftfull prestasjon det oser kruttrøyk av. Ansiktet hans som værbitt, småskeptisk, men med kampvilje er som støpt for rollen.
Filmen er ellers full av velkjente norske mannlige skuespillere i større og mindre biroller, som Eldar Skar (kjent fra bl.a. «Okkupert») som den mest fremtredende, som tvilte på Eriksens beslutninger, og Elias Holmen Sørensen (Kjell i «Olsenbanden – Siste skrik» fra 2022), samt navn som Fridtjof Såheim, Øystein Røger (bl.a. «Armand»), Håvard Bakke («Døden på Oslo S»-Pelle), Jon Øigarden, Terje Strømdahl, med flere.
Jeg må også innrømme at jeg ikke la merke til, eller gjenkjente, Mads Ousdal og Robert Skjærstad som visst også er med. Særlig Røger, Bakke, Skar og Sørensen gjør det bra.
Øigarden og Strømdahl gir et godt bilde av den skammelige behandlingen av Eriksen etter krigen, der regjeringen istedet for å ta ansvar selv, gikk etter offiserer, og mente Eriksen gav opp for tidlig. Spesielt Strømdahl får tydelig frem gjennom stemmebruk og mimikk at han og kommisjonen ikke anså Eriksen som noe helt, selv om han var hedret for sin innsats.
Ellers må nevnes de litt yngre — men store norske navn de siste 10-ish årene — Jonas Hoff Oftebro, Odin Waage og Axel Bøyum, i fine men overraskende bittesmå biroller. De er ikke viktige karakterer i historien, men alle tre gir filmen et litt “friskt pust”. Det gjør også han som roes ned og får en sigarett av Borghild, Eriksens datter, under bomberegnet, men som jeg ikke orker grave frem navnet på, ihvertfall var den lille scenen med samtalen veldig fin.
Midt oppi denne mannsbataljonen av en film finner vi faktisk én enslig ung kvinne.
Andrea Berntzen (fra bl.a. «Utøya 22. juli») gjør en varm og troverdig rolle som Birger Eriksens datter Borghild. Hun er den eneste kvinnen i hele filmen som har dialog, om jeg husker riktig! Kanskje med unntak av et par kontordamer… Men så er «Blücher» først og fremst en historie om én manns betydning.
«Blücher» er en både typisk og utypisk norsk krigsfilm, men egentlig mer en dramafilm med innslag av krig, action og thriller. Den viser ikke død, og nesten ikke engang blod, selv om det både bombes, skytes og torpederes. Fokuset er så godt som ikkeeksisterende på fysisk smerte, men gir heller redselen, uro og tvil spillerom. Riktignok kan det hende noen skvetter til en gang eller to likevel ;p
Den er likevel skremmende nok med tanke på de faktiske hendelsene man vet ligger til grunn for filmen, samt med tanke på hvilken beredskap landet faktisk har selv den dag i dag.
Kanskje er «Blücher» litt for polert og rund i kantene, den skiller seg ikke veldig ut, tar lite “spenstige friheter”, og muligens er den for mye på overflaten, men det gjør også at den godt kan sees av også barn sammen med voksne, og av publikum som ikke har mye kunnskap om andre verdenskrig i Norge. Imidlertid må det sies at filmen har svakheter angående tempo og muligens klipp. Foto, lyd og scenografi er derimot veldig godt levert
Med en spilletid på 1 time og 34 minutter som inkluderer rulleteksten er ihvertfall ikke Blücher for lang, for etter 90 minutter er filmen i mål.
Innertier og midt i blinken er «Blücher» ikke, men den fortjener å bli sett, og føyer seg inn i rekken av severdige norske krigsfilmer med tematikk fra andre verdenskrig, og gir rom for ettertanke.
Finn noe godt å drikke, fyll opp godteskåla, plant deg godt tilrette i sofaen eller godstolen, og kjør igang en påskekrim på skjermen – Hvem vet, kanskje blir dere like hekta som de to AI-fjolsene på illustrasjonsbildet* ovenfor? 😉
Her er uansett Filmhjertes topp 3 påskekrimtips, pluss to til, for de kommende dagene:
1. SHETLAND
Rykende fersk sesong av den populære britiske krimserien fra øygruppen ytterst i havgapet vest for Skottland.
McIntosh, Sandy og resten av gjengen er tilbake med nye mysterier i seks episoder fylt med spenning, intriger og mord, alt pakket inn i Shetlands ville, akk så vakre landskap. I sesongens åpning aner Tosh uro når en nær venninne forsvinner etter en fest.
Serien vises på NRK1 kl. 21:10 onsdag, torsdag og fredag (16.–18. april), og kan naturligvis også strømmes når det måtte passe hos NRK TV. Tidligere sesonger er dessverre ikke tilgjengelige i nettspilleren hos NRK lengre. Det er mulig å hoppe rett inn i den nye sesongen selv om du ikke har sett de tidligere sesongene, men en viss forhåndskunnskap om rollefigurene og miljøet vil nok gjøre opplevelsen rikere.
2. WISTING
Den norske krimserien basert på Jørn Lier Horsts bøker om etterforsker William Wisting er tilbake med en ny fire episoders minisesong, i det som muligens er den siste sesongen, om ingen overtar etter Viaplay. Det er litt snaut med kun 4 episoder, men innholdet holder bra nivå.
Man trenger ikke nødvendigvis å ha sett de foregående sesongene, da hver sesong forteller en selvstendig historie, men et visst kjennskap til Wisting-universet er en fordel.
Denne femte sesongen er basert på boken “Sak 1569” – en spennende, lettlest og underholdende krimroman som jeg leste i fjor. Det bemerkelsesverdige her er, som omtalt i media, at den filmatiserte versjonen har gjort et dramatisk avvik: morderen er byttet ut(!). Det er altså ikke samme morder i boka som i serien! Flere andre sentrale endringer er også gjort. Om det er til det bedre kan sikkert diskuteres.
Boken var ihvertfall god – og i de to episodene jeg har sett i skrivende stund leverer serien en grei porsjon påskekrimstemning.
Sven Nordin er fortsatt stødig i rollen som William Wisting, selv om Wisting i denne runden fremstår mer sliten og nedbrutt enn sin litterære motpart i boka.
Hver episode varer i omtrent 45 minutter. Serien strømmes hos Viaplay, hvor også de tidligere sesongene er tilgjengelige.
3. BERGERAC
Klassisk britisk krim i moderne innpakning! Vi forflytter oss til idylliske Jersey, beliggende i Den engelske kanal, hvor politietterforskeren Jim Bergerac trer fram i ny drakt.
Den nye versjonen fra 2025 er en “reboot”, altså en slags nyinnspilling basert på den ikoniske serien med samme navn som hadde stor suksess på 1980- og tidlig på 90-tallet, da med Jon Nettles i tittelrollen.
Nå er det Damien Molony som trer inn i rollen som en merket Bergerac, preget av sorg etter konas død. Han kjemper med alkoholproblemer, et anstrengt forhold til datteren, en innpåsliten svigermor – og kollegaer med skjulte agendaer. Når Jersey rystes av et brutalt drap og en dramatisk barnebortføring, trekkes han tilbake i tjeneste.
Serien består av seks episoder på cirka 45 minutter, ligger hos NRK TV, og er lett å sluke i løpet av påsken, i likhet med de andre nevnte miniseriene.
Jeg har sett de fire første episodene når dette skrives, og kan trygt anbefale serien – Ukomplisert, effektivt, passe spennende og tildels behagelig forutsigbar, krim som passer ypperlig på skjermen i påsken.
ANDRE KRIM- OG SPENNINGS-MINISERIER
Jeg vurderer også å sjekke ut “Agatha Christie: Towards Zero” på TV 2/TV 2 Play. Serien består av tre episoder, hver på rundt 55–60 minutter.
Det må dog sies at erfaringene med nyere Christie-filmatiseringer har vært blandet. Skulle du snuble over “Agatha Christie: Mord er ingen sak” som også dras frem i disse tider på TV 2 Play, er rådet klokkeklart: STYR UNNA! Det er et pinlig makkverk – en fornærmelse mot krimdronningens arv – som trolig ville fått Christie til å rotere i graven i avsky, om hun kunne!
Et siste tips, riktignok ikke en tradisjonell påskekrim og heller ikke helt fersk, men definitivt spennende, er den britiske miniserien “Playing Nice“, som hos NRK går under den langt tammere og anonyme tittelen “BEDRAGET“. Serien er produsert i 2023, men har nylig blitt tilgjengelig hos NRK TV.
Her tillates en liten digresjon og avsporing…
Dette med oversettelse av utenlandske og særlig engelske titler er en gjenganger som ofte irriterer litt. Den norske tittelen “Bedraget” er ikke direkte feil, den fanger handlingens kjerne, men den visker ut originalens særpreg og identitet. Igjen fordummer man sitt norske publikum med å anta at folk ikke forstår den engelske tittelen.
Det største problemet med å fjerne den engelske originaltittelen er likevel ikke at det føles gammeldags og en smule nedlatende å endre på engelske titler, men derimot at tittelen mister både sin egenart, identitet og særpreg. “Playing Nice” er en særpreget og litt ironisk tittel – det gir en annen stemning enn det generiske “Bedraget”. Man mister det språklige spillet i betydningen av uttrykket som spiller på å spille snill for å føre noen bak lyset, og den britiske tonen.
“Playing Nice” er nemlig en elegant og flertydig tittel, med en ironisk undertone som spiller på å “oppføre seg pent”, eller kanskje bare late som, mens man i virkeligheten manipulerer. Det meste av dette forsvinner når tittelen nøytraliseres til “Bedraget”.
Det er ikke nødvendigvis nedlatende å oversette for klarhetens skyld, jeg vet selvsagt at ikke alle som bruker NRK forstår engelsk, og at tilgjengelighet sikkert er et nøkkelord. Det finnes likevel bedre løsninger: hvorfor ikke beholde originaltittelen med en forklarende undertittel? Eksempelvis: “Playing Nice – Bedraget”, eller omvendt. Men nok om det! 😜
PLAYING NICE / BEDRAGET er i alle fall en intens, psykologisk dramathriller i fire episoder. Den følger to familier i en rolig kystby i England som får beskjed om at det ved en skjebnesvanger sykehustabbe ble byttet om på barna deres ved fødselen flere år tilbake i tid. Det hele utvikler seg til et følelsesladet drama med et grusomt dillemma, og nervepirrende psykologisk spill med uforutsigbare konsekvenser. Serien holder høy britisk kvalitet og kombinerer emosjonell tyngde med psykologisk spenning. Anbefales varmt.
Har du egne påskekrimfavoritter? Påskekrimtips? Synspunkter om Shetland, Wisting eller Bergerac? Yeay or nay til AI-bilder? (LOL) Playing Nice eller ikke? Kommentarfeltet har påskeåpent for deg 😉
Nei, la oss ikke håpe det, men faren for at tilbudene og tilgjengeligheten kan bli reduserte, er overhengende. Noen steder kommer nedleggelser. Mange kinoer sliter med sviktende og dårlige besøkstall, og dermed selvsagt sviktende og faretruende økonomi. Det koster å drifte en kino. Utstyr, oppgraderinger, vedlikehold, renhold, lønne ansatte, kinokiosk, og så videre.
Men kinoene har flere problemer. Her er de største, eller noen av de, presentert, med litt humoristisk vri.
Årsakene til lave kinotall er nok flere, selv om de fleste peker på strømmetjenestene. Vi sitter stadig oftere i hjemmet og ser film på egne skjermer, det være seg på Netflix, Disney, Prime, TV 2 Play, eller andre blant mengdene av streamingplattformer. Flere av disse produserer egne filmer, som i beste fall får et veldig begrenser kinovindu. Mange gidder dermed ikke dra på kino når de vet filmen straks er å se på egen skjerm. Slik er utviklingen.
Men flere årsaker finnes, og noe kan kinoene selv gjøre.
Det er dyrt å gå på kino, for mange er det svindyrt, og er det en familie som vil på kino er kostnadene i mange tilfeller for store. Med billettpriser på rundt 150 kroner pr billett, opp mot 200 og til og med over, er det åpenbart at kinoene priser publikum ut av kinosalene.
Tenker kinoene for kortsiktig dersom de tror at økte priser automatisk gir økt inntjening? Feiler de i å forstå at dersom prisene ble markant lavere ville trolig besøkstallene økt? Det ville vel vært verdt å forsøke?
Men det ser ut som de heller vil selge dyre billetter til 160-200 kroner og svindyrt kinogodt til 30 publikummere enn å senke prisene og dra inn langt flere publikummere.
Men ja, jeg forstår at å senke prisene blir sett på som et sjansespill.
ANDRE KINOPROBLEMER
“MOBILLYSTERRORISTENE”
“Skal bare sjekke snapchat”…
Et sentralt moment jeg vet irriterer stort på kino er andre besøkendes mobilbruk under filmens gang. At besøkende lyser opp med mobilskjermen stjeler oppmerksomhet fra kinoskjermen enten man vil eller ikke, og er et stort irritasjonsmoment.
Selv har jeg stort sett konsekvent begynt å sitte på rad 1, eller i det minste langt fremme i salene, for å minimere faren for “mobillysterroristene” som jeg kaller de.
Jeg er sikker på at flere potensielle besøkende holder seg hjemme fordi de ikke orker disse forstyrrelsene. Her må folk skjerpe seg, eller så får kinoene begynne å ta dette problemet på alvor.
Petter har nå lært at mobilbruk på kinoen ikke er smart!
Mobilforbud i salen etter filmstart. Kast omså ut de som bryter forbudet! Ja, såpass må det være 😉
Det burde vel og være mulig å legge inn en “mobilsignaljammer” eller hva det nå kalles, som stenger mobilsignalene og umuliggjør all bruk av mobil som krever nett og mottak av signaler inne i salene, og som skrus på like før filmen starter.
Eller andre løsninger, blant annet har noen konsertarrangører begynt å innført mobilforbud, og det finns en slags dings som mobilene låses inn i. Jeg har ikke gidda google det, men det finnes.
Jeg ville bejublet et slikt tiltak ihvertfall. Må du sitte å chatte, snappe, skrive meldinger, lese nyheter og google har du vel strengt tatt ikke noe på kino å gjøre. Men igjen, jeg forstår litt at kinoene vegrer seg fordi et forbud fort kan skremme vekk særlig unge kinopublikummere, men _noe_ må gjøres…
BRÅKEBØTTENE
Det femhodete trollet på bakre rad, Gutta Boys. Neida, gutta ser ikke det minste bortimot eksakt like ut…well done AI 🤣
Noe som får meg over på neste punkt. Manglende folkeskikk og oppførsel hos en del ungdommer. Jeg digger selvsagt ungdommer, dog ikke akkurat de som bruker kinoen som sin private arena for å bevise for hverandre hvem som kan gaule høyest, være den tøffeste alfahannen i flokken og generelt lage støy.
Her må noen si et par pauli ord til bråkebøttene (hilsen gubbete fyr hehe) for enkelte ungdomsgjenger som teller tre eller flere har en lei tendens til å produsere bråk…
Og bråkebøttene er det ingen grunn til å ta på med silkehansker 😉
Per, Pål og Espen Bråkeladd fikk kun sett en halvtime av filmen. PS: Filmhjerte henger selvsagt ikke ut ungdommer med bilde, så om noen skulle være i tvil, bildet er bare oppspinn (og småslurvete AI!) 🤭 Bilde: KI-generert illustrasjonsbilde
Forøvrig kan også godt voksne vel så ofte være de som irriterer med snakking og skvalder.
Vær så snill, tyst!
“OG SÅ NOEN ORD FRA VÅRE ANNONSØRER”
Heldigvis bare før filmen starter i det minste…kjære kinosjefer, ikke få noen fikse idéer nå om som de sier på tv, “og nå noen ord fra våre annonsører” 😉
Et annet punkt som garantert holder folk vekke er den kolossale mengden reklame som trøkkes i trynet på publikum før filmene starter.
Jeg har full forståelse for at det må være noe reklame av økonomiske årsaker, men når det blir 20-30 minutter med reklame, og flere av reklamene vises flere ganger, er det ekstremt. Når oppsatt filmstart f eks er klokken 20 og filmen ennå ikke har startet 20:25 på grunn av reklamen er det ganske sikkert at det ikke føles fristende med snarlig kinobesøk igjen.
KINOENS FIENDE #1?
I tillegg utgjør nok også piratnedlasting og ulovlig streaming noe for kinoens besøkstall. Her skal jeg ikke skryte på meg å aldri noensinne ha benyttet piratbukta eller denslags, men vil man støtte filmindustrien enten det gjelder kinoer eller via kjøp av film og serier på ulike formater er neppe argumentasjon for hvorfor piratnedlasting er greit særlig effektivt.
Frank Filfrekk har ikke vært på kino etter at han fikk sin første datamaskin
Så årsakene til synkende besøkstall på kinoene er flere.
Strømmetjenester, både de lovlige og pirat. – Filmbransjen må ta tak på dette feltet for å sikre flere filmer på kino – og her er det vel ting på gang for å forlenge filmenes kinovindu blant annet.
Dyre kinobilletter og svindyrt kinogodt. Mange folks økonomi er strammere enn før. – Senk prisene!
Mobilbruk i salen forstyrrer andre besøkendes filmopplevelse og er trolig nåtidens største problem på kinoen. -IKKE BRUK MOBILEN DIN PÅ KINO ETTER FILMSTART!
Bråkete ungdomsgjenger og syklubbmøter med snikksnakk og gnål
Mengden reklame før filmstart
Ps: du har vel sett det allerede, at alle bildene og illustrasjonene til denne teksten er KI-generert, laget av såkalt kunstig intelligens (hvor intelligent illustrasjonene er kan vel dog diskuteres 😉 ) – men all tekst er derimot vaskeekte og skrevet av Filmhjerte 🙂
NRKs nett-TV, NRK TV, har nylig fyllt opp med mange norske filmer på menyen.
Hvor lenge noen av filmene har ligget ute hos NRKs avspiller vet jeg ikke, men for øyeblikket er ihvertfall ca 30 norske filmer trukket frem og lagt ut på NRK TV, og flere av de er ferske filmer, ihvertfall hos NRK.
Flere av filmene er sterkt kritikerroste filmer, og noen skikkelige suksesser. Disse filmene vil kun ligge hos NRK TV i en svært begrenset periode frem til i slutten av april eller til i mai/juni etter hva jeg kan se, så benytt sjansen til å se disse norske filmklassikerene nå eller i påsken, som jo er over oss snart. Filmene skal vistnok også sendes på vanlig TV, men på NRK TV kan du selvsagt se de akkurat når det passer deg.
Blant filmfunnene du kan se hos NRK TV, selvsagt som alltid gratis, er blant annet Dag Johan Haugeruds mye omtalte og sterkt roste “Sex” fra 2024, og ikke minst Halfdan Ullmann Tønders suksess “Armand”, også den fra ifjor.
Her er 8 toppvalg å få med seg på NRK TV:
ARMAND (2024)
Alenemoren Elisabeth blir kalt inn til et hastemøte på skolen. Læreren forteller at sønnen Armand er anklaget for noe, men vil ikke fortelle hva.
Regi av Halfdan Ullman Tøndel. I hovedrollene spiller Renate Reinsve og Ellen Dorit Petersen regelrett fantastisk, og Endre Hellestveit (kjent bl.a. fra Varg Veum som politi) og Øyvind Røger er også i ledende roller.
Sterkt kritikerrost film, som lenge kjempet lengst framme i løypa for å bli Oscar-nominert for beste internasjonale film. Det aller beste med filmen er det ubehaget den maner frem, og den alldeles glimrende dialogen som fører filmen fremover. Selv fikk jeg flashback av Ruben Østlund sine filmer med tanke på den drivende dialogen og ubehaget som oppstår mellom rollekarakterene. En fabelaktig film.
BARN (2017)
Lykke hevder det er et uhell når klassekameraten dør. Men snart går ryktene som kaster henne og familien ut i et kaos av sorg, skyld og desperasjon.
Å se Henriette Steenstrup i en dyp, alvorlig og seriøs rolle er ikke så vanlig, men dette er hennes definitivt sterkeste prestasjon foran kamera. Thorbjørn Harr og Jan Gunnar Røise leverer også fantastisk i denne sterkt bevegende filmen i regi av Dag Johan Haugerud.
SEX (2024)
To feiere har lunsj sammen. Den ene har hatt sex med en mann, men forstår ikke konas utroskapsanklage. Den andre har hatt en drøm om David Bowie.
En av fjorårets mest omtalte filmer, ikke bare på grunn av den noe “dristige” tittelen. Tittelen er dog selvsagt bare en liten sjokkeffekt, for filmen har ingen satt aldersgrense – og absolutt ingen scener som tittelen kan antyde.
Dag Johan Haugerud leverte ikke mindre enn tre kinofilmer iløpet av 2024, “Sex”, “Kjærlighet” og “Drømmer”, som skal være en slags trilogi, men som ikke har noen sammenheng ellers så de kan alle sees uavhengig av om man har sett de andre. I “Sex” drar Haugerud nok en gang med seg parhestene Jan Gunnar Røise og Torbjørn Harr i hovedroller, og nok en gang leverer de strålende.
GULLTRANSPORTEN (2022)
Fredrik står plutselig overfor en enorm oppgave – å få hele den norske gullreserven vekk fra nazistene under invasjonen av Norge.
Den spennende, dramatiske og actionfulle historien om kampen om det norske gullet under andre verdenskrig, basert på virkelige hendelser. En knallfilm om man er ute etter spenning med historisk preg, og på plakaten glimrer det med kjente fjes og navn; Jon Øygarden, Ida Elise Broch, Axel Bøyum, Sven Nordin, samt en rekke andre.
HØR HER`A (2023)
Endelig sommerferie! Tenåringen Mahmoud vil bare slappe av. Men når onkel Ji kommer på besøk fra Pakistan, må Mahmoud være hans Oslo-guide.
Utrolig morsom, underholdende, komisk og ikke minst forfriskende annerledes. Regi av Kaveh Tehrani, og manus av blant andre Erlend Loe. Purunge Liza Haider sjarmerte publikum i rollen som Ali, Mahmouds bror (!). “Pakistanske tradisjoner krasjer mykt med norske verdier i «Hør her’a!», basert på Gulraiz Sharifs kritikerroste roman fra 2020 med samme navn.Regissør Kaveh Tehrani har laget en småfrekk, fornøyelig og fargerik film, som springer ut av startblokka med spreke stilgrep og rebelsk energi” (Fra NRK sin filmanmeldelse).
Da jeg selv så filmen på kino var det iallefall en svært så fornøyelig og morsom opplevelse.
DØDEN PÅ OSLO S (1990)
En av norsk films store klassikere! Pelle og Proffen er på jakt etter Filla og Stein. De støter på Lena på en hamburgerbar, og Pelle blir hodestups forelsket. Men så forsvinner også hun.
Den første av de tre filmene om Ingvar Ambjørnsens ikoniske romanhelter “Pelle og Proffen”. Regien stod Eva Isaksen for, mens Håvard Bakke og Tommy Karlsen leverte de legendariske rollene som henholdsvis Pelle og Proffen. Herlig Oslo-nostalgi er dette også, fra en vel nesten svunnen tid, grytidlig 90-tall.
MONGOLAND (2001)
Pia har vært i England i et halvt år og kommer hjem til jul for å finne ekskjæresten Kristoffer. Men Kristoffer er som sunket i jorden.
Denne filmen har vel med årene fått en liten kultstatus over seg, og nå kan du se og bedømme selv om dette er en av norsk films klassikere (ja, den er jo det, vel…). regi av Arild Østin Ommundsen, som for tiden er aktuell med den kinogående filmen “Alt skal bort”. I de fremste rollene kan vi se og nyte ganske så unge Pia Tjelta, Kristoffer Joner og (avdøde) Vegar Hoel.
OSLO 31. AUGUST (2011)
Anders er i Oslo for å søke jobb og møte gamle venner. Han er rusfri etter seks år som avhengig. Nå er det tid for å starte på nytt.
Anders Danielsen Lie var stor i denne dramafilmen regissert av Joachim Trier. Filmen har blitt omtalt av media og filmskaperne selv som en del av Triers Oslo-trilogi, sammen med “Reprise” (2006) og “Verdens verste menneske” (2021).
Et par skikkelige klassikere finnes også hos NRK TV: Farsen DEN FORSVUNDNE PØLSEMAKER (1941, Med Leif Juster), krigsdramaet NI LIV, og forviklingskomedien SKULLE DET DUKKE OPP FLERE LIK ER DET BARE Å RINGE (Aud Schønemann i et av sine livs roller, med er også Arve Opsahl).
Et knippe filmskatter også for barn og unge, familiefilmer og fartsfulle filmer, er også å finne, slik som KEEPER`N TIL LIVERPOOL, og BIRK & MAGNA GRUVENS MØRKE HEMMELIGHET.
I tillegg kan vi se en rekke andre kjente norske filmer fra nyere tid, jeg nevner i fleng “Få meg på for faen“, “Kyss meg for faen i helvete“, “Børning 2“, “Welcome to Norway“, “Den brysomme mannen“, “Reprise“, “Upperdog“, og “Uno“, samt flere andre.
Kommenaterer om noen av filmene? Ordet er fritt i kommentarfeltet! Vi preikes! 😉
For en festaften det ble for regissør Sean Baker og hans “Anora”, som tok med seg hele 5 Oscar-priser og ble årets store vinner av årets Oscar-utdeling.
Selv fikk Sean Baker hele tre Oscarpriser alene, for beste originale manus, beste klipp og som beste regissør, før han altså også fikk den for beste film. I tillegg vant “Anora” for beste kvinnelige hovedrolle som ganske overraskende gikk til Mikey Madison. Dermed ble Demi Moore noe skuffende snytt for Oscarprisen mange trudde hun skulle få for “The Substance”. Men en søt og sympatisk Madison kunne ihvertfall tydelig overrasket entre scenen for å motta prisen.
Sean Baker som tidligere har gitt oss herlige “The Florida Project” og “Red Rocket” trodde vel nesten knapt det han opplevde da han gang på gang fikk entre scenen for å hente Oscarstatuetter på løpende bånd. Baker er både svært sympatisk og en alldeles glimrende regissør, så gratulasjoner i massevis til han og filmen.
Nattens største skuffelse for min del var at det ikke ble Oscar til Timotée Chalamet for beste mannlige hovedrolle. Når han så ikke fikk den var ivertfall en svært sympatisk og rørt Adrien Brody fra “The Brutalist” den nest mest verdige vinneren etter en glimrende prestasjon i “The Brutalist”. Brody får også “prisen” for den lengste takketalen, og ba bare likegodt produsentene stoppe musikken som skulle avrunde hans tid på scenen. Særlig spennende tale var det ikke, men han manet om samhold og fred, som selvsagt er beundringsverdig.
Showets mest følelsesladede takketale var det nok fantastiske Zoe Saldaña som stod for da hun mottok prisen for beste kvinnelige birolle for “Emilia Pérez”. En sterkt følelsesfull Zoe startet med å rope “mamma”, mens snørra og tårene rant! Ihvertfall en hundre prosent fortjent vinner.
At “Emilia Pérez” fikk to Oscar syns jeg er veldig hyggelig, for det er en både morsom, spennende og veldig annerledes film. Svært hyggelig også at “The Brutalist” fikk tre av de store prisene. Jeg har faktisk ikke fått sett “Anora”, men jeg er overbevist etter alt jeg har lest og hørt om filmen at jeg sikkert vil komme til å like den, og med Baker bak kamera vet jeg at det lukter kvalitet.
Den beste mannlige birollen var det som ventet Kieran Culkin fra “A Real Pain” som fikk prisen for. Hvem hadde vel trodd at Fuller fra “Alene Hjemme” skulle få en Oscar 😉
Anora ble som nevnt den store Oscar-vinneren med 5 Oscarpriser. Nærmest kom “The Brutalist” med 3 (Beste mannlige hovedrolle, foto(Kinematografi) og originalmusikk, så den fikk tre store priser), mens det ble 2 priser til “Emilia Pérez” (kvinnelige birolle og beste originale sang), og “Dune: Part Two” og “Wicked”.
Den norskproduserte norsk-palestinske dokumentaren “No Other Land” om Palestinakonflikten fikk litt overraskende (?) Oscar-prisen for beste dokumentarfilm. Historiske vinnere ble det også, da Brasil og Latvia fikk Oscar for første gang i historien, med “I`m Still Here” (beste internasjonale film / Brasil) og “Flow” (beste animasjonsfilm / Latvia). For første gang i historien vant også en farget/svart mann prisen for beste kostyme, som gikk til Paul Tazewell for “Wicked”.
Her er listen over antall Oscar hver film vant (ikke inkludert kortfilmene): 5: Anora 3: The Brutalist 2: Wicked, Emilia Perez, Dune: Part Two 1: A Real Pain, Flow, Conclave, The Substance, No Other Land, I`m Still Here
0: A Complete Unknown – Bob Dylan-hyllesten måtte altså gå tomhendt hjem til tross for mange nominasjoner. Selvsagt skuffende, men det er jo en ære å bli nominert, sies det…
Oscar-showet gikk ellers veldig pent og pyntelig for seg, med lite som kan kalles kontroversielt fra scenen. Ei heller var det mye av politiske stikk, selv om noen nevnte at vi lever i en gal verden, og lignende. Riktignok kom det sterk og direkte kritikk mot USAs utenrikspolitikk fra “No Other Land”-vinnerne.
Daryl Hannah høstet applaus da hun entret scenen for å dele ut pris og startet med å si “Slave Ukraina”. Kveldens Oscar-vert, talkshow-verten og komikeren Conan O `Brien, stod for showets verbale høydepunkt da han fikk sendt et velfortjent stikk til Trump da han kom med en kommentar om at “Anora” – som handler om en sexarbeider som til store protester gifter seg med en russisk rikmannssønn – gjorde det så sterkt. – “Anora har en god kveld. Det er flott. To seiere allerede. Jeg antar at amerikanerne er begeistret for å endelig se noen stå opp mot en mektig russer”, sa O`Brien med en dønn seriøs mine fra scenen til stor applaus fra salen. Herlig, Conan, da flirte jeg ihvertfall godt!
Det var selvsagt filmstjerner på rekke og rad på scenen, ikke bare for å motta priser, men også for å dele de ut. Rekken var nesten endeløs og dette er bare et knippe av de; Robert Downey Jr, Andrew Garfield, en veldig sliten eller bare gammel (?) Goldie Hawn, Daryl Hannah, Ben Stiller (morsomste opptreden da han stod nedsenket i gulvet), Morgan Freeman (minnetale for nylig avdøde og legendariske Gene Hackman), Oprah Winfrey og Whoppi Goldberg (ikke prisutdelere), Penelope Cruz, Emma Stone, Quentin Tarantino, Samuel L. Jackson, og kanskje den største prisutdeleroverraskelsen, Mick Jagger, som selvsagt delte ut Oscar for beste sang.
Rop ut i kommentarfeltet om du har noe å melde om årets Oscar-show! Snaiks.
