FILMHJERTE LARS JG – EN FILMBLOGG FRA NORD Blogg om film og TV-serier, skrevet av Lars Jørgen Grønli. Kontakt: larsgronli (@) hotmail . com

Filmfestivalen i Tromsø nærmer seg! Jepp, Filmhjerte er klar for også 2026-utgaven av Tromsø International Film Festival! Her er en drøy håndfull fete filmtips fra TIFFs program!

Skrevet av Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no. Kontakt:  larsgronli ætt hotmail dått com / 95 02 31 81
Alle filmfoto og logo (redigert logo) fra TIFF.NO

Med presseakreditering forlengst i boks er Filmhjerte-forberedelsene i full gang for den 36. Tromsø internasjonale filmfestival, TIFF 2026, som går av stabelen i perioden 19. — 25. januar.

I dag kommer noen omtaler av det jeg snaue to uker før festivalen braker løs anser som de 5-6-7 toppfilmene i min bok. Jeg har ikke sett noen av filmene, så dette er magefølelsene rundt hvilke filmer jeg tror blir de beste opplevelsene. Noen av filmene har jeg allerede brukt vår tids allemannseieredskap for å finne mer info om, googlet i vei!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter å ha skumlest raskt gjennom programmet før jul var det litt mindre filmer enn jeg hadde håpet som fanger interessen, førsteinntrykket var for lite interessante temaer, rollekarakterer og slikt – men jeg har uansett funnet et over tosifret antall filmer jeg helt klart ønsker å se – TIFF 26 blir garantert å by på flere highlights.

Det er en hel del mørke dagsaktuelle, viktige og seriøse temaer som fascisme, Palestina og Ukraina i flere av de omlag 80 spillefilmene og dokumentarene på programmet. Russiske og urfolkstemaer er heller ikke det som vekker størst filminteresse for min del akkurat nå. Heldigvis har TIFF flere strenger å spille på.

LOVENDE LOVEN KONGSLI…

Den norske filmen «Solomamma» er TIFFs åpningsfilm, med Lisa Loven Kongsli og Herbert Nordrum i hovedrollene, om en singel mor på 40 som får barn gjennom sæddonasjon. «Solomamma» virker spennende og interessant, men ikke som en film jeg ved første øyekast “må se”, men jeg kommer til å plotte den inn på programmet mitt ettersom den virker spennende nok, med en fire år gammel sønn som begynner å stille spørsmål om sitt faderlige opphav. For når moren oppsøker sæddonor-faren oppstår selvsagt uante konsekvenser.

Faktisk, etter å ha lest litt omtaler av filmen hos diverse kilder, virker den ganske lovende (neida, det er ikke bare et ordspill myntet på hovedrolleinnehaveren!).

Kanskje er den overraskende bra? Ihvertfall forventer jeg en kruttsterk prestasjon av Loven Kongsli, og en Herbert Nordrum i en ikke-komisk rolle blir spennende. Den er trolig også ganske stilistisk i foto, noe som er tiltalende.

«Solomamma» kommer uansett på norsk ordinær kino om ikke lenge (februar/mars), så du som skal på TIFF trenger ikke nødvendigvis prioritere den (åpningsfilmene blir ofte utsolgt raskt). TIFF byr imidlertid på Norgespremieren.

Et lite morsomt poeng siden sæddonasjon er det sentrale temaet i TIFFs hovedfilm om vi kan kalle den det, er at TIFF 2026 også setter opp den norske crazy animasjonsfilmen «Spermageddon», som skapte bibelbelte-opprør tidligere i år og fikk såvel kirkegjengere og enkelte foreldre til å sette kaffen i vranghalsen 😉

Når det gjelder den offisielle avslutningsfilmen er jeg derimot mer avventende. Man har gjerne brukt å sette opp en kommende amerikansk stor film med kjente navn foran og bak kamera som avslutningsfilm på lørdagskvelden etter prisutdelingen, men denne gang er jeg usikker på om avslutningsfilmen blir en suksess.

TIFF har valgt canadiske «Mile End Kicks», om en ung kvinnelig musikk-kritiker, som ikke kan et ord fransk, fra Toronto som flytter til Montreal i 2011, der hun skal skrive en bok om albumet «Jagged Little Pill» av Alanis Morissette, den ikoniske canadiske artisten som fikk sitt store gjennombrudd midt på 90-tallet med nevnte album.

Det som frister meg nok ved programomtalen av filmen til at jeg trolig vil se den er den korte lovnaden om at vi får oppleve “byens pulserende indierock-miljø” – og selvsagt at Alanis Morissette er en interessant artist. Albumet «Jagged Little Pill», med bl.a. særlig låten «Ironic» er jo dessuten dritkult! Filmens soundtrack (lydsporet), skal vistnok inneholde mye fet indierock, både nyskrevet materiale, og naturligvis Alanis Morissette-låter. Ørene vil sikkert like denne filmen!

At filmen er en romantisk komedie er derimot et mulig lite rødt flagg. Vel, OM jeg skal se filmen er vel en fullsatt sal under TIFF med lettere øl- og rødvins-marinerte publikummere i festivalstemning rette stedet å se en film som kanskje har småhumrende humor i seg.

Her er iallefall de 5 filmene jeg ser aller mest frem til fra TIFF 2026 sitt program (Link til TIFF i filmtittlene):

GOOD BOY (Storbritannia, 1t 50m)

Tommy er en tenåring som er helt ute av kontroll. Han fester, drikker og bruker kokain. Pengene har han tjent på kriminelle aktiviteter og suksess på sosiale medier. Men etter en hard fest våkner han fastlenket i kjelleren i et avsidesliggende hus. Mannen som holder ham fanget, den tilsynelatende milde Chris, er fast bestemt på å «omskolere» ham til den perfekte sønn – godt hjulpet av batong og elektrosjokkvåpen. Tommy tvinges til å føye seg for Chris, hans tause kone Kathryn og deres ti år gamle sønn. (omtale fra tiff.no)

Oh boy! Dette høres regelrett ellevillt ut! Mørkt og perverst umoralskt, eller perverst moralskt om man vil. En av hovedrollene, og som lovprises av flere, er ved Stephen Graham, som gjorde den helt fantastiske rollen som faren i Netflix-suksessen «Adolescence». Den kvinnelige hovedrollen, som også er løftet frem av flere som sterk, har Andrea Riseborough, som man kjenner fra flere mørke og kraftfulle roller. De to vet jeg vil levere.

De to jeg ser mest frem til er de to yngre hovedkarakterene. Kjekkassen Anson Boon (25) – kjent fra serier som «Pistol» og «MobLand», samt en mindre rolle i krigseposet «1917» – i rollen som den rufsete tenåringen Tommy ser jeg ekstremt mye fram til å se, og ikke minst pur unge Kit Rakusen (14) som spiller familiens unge sønn, som ifølge noen har en “merkelig uskyld” og skal være Tommys rake motsetning, er jeg enormt spent på å se. 14 år til tross, han har allerede spilt i Oscar-belønnede «Belfast» (2021), gjort stemmeskuespill i «Paw Patrol», og spilt en av hovedrollene i BBCs store barne- og familieeventyr-serie «The Famous Five».

Hva vi kan forvente her, har jeg faktisk ikke snøring om, men jeg håper det både blir ekkelt, overraskende, tankevekkende, småprovoserende, og kanskje en anelse feelgood til slutt? 19-åring fanget hos en dysfunksjonell familie som skal påtvinge han “rehabilitering”, og han må finne en utvei. Joda, det høres spenstig ut!

Ettersom filmen er en del av programbolken Horisonter, og ikke overdriv-programmet der de “rå” og overdrevne filmene finns, er det lov å forvente en film som ikke glir over i rene parodier ihvertfall. Men jeg er fryktelig spent på utfallet av denne historien! Filmen har ord på seg for å utforske temaer som forsoning, fremmedgjøring, identitetssøken, og ønsket om å bli sett i dagens samfunn. Den stiller spørsmålet om hva som definerer en “slem gutt” og om folk kan endres med tvang. En absolutt “Må-se-film”!

OMAHA (USA, 1t 24m)

En far tar sine to barn og hunden med på en uventet roadtrip gjennom USA, angivelig på vei til Omaha og en dyrehage. Til tross for filmens fine humor og morsomme scener, merker datteren at noe er galt, og en underliggende uro preger turen. Med sterkt spill fra barna skildres farens kamp mot sorg og pengemangel, en kamp som kulminerer i et hjerteskjærende valg (omtale fra tiff.no).

Dette høres utrolig forlokkende ut, og later til å være en midt i blinken film for alle som liker roadtrip-tematikk, og såkalte oppvekstsskildringer, er dette en real “coming of age”-skatt? To purunge barn, og en far på en tur mot ett eller annet. JA! Miljøet høres veldig spennende ut, med underliggende drama som trolig kommer til å slå sterkt fra seg.

Filmen er valgt ut til TIFF av ungdommer, som en del av programbolken “TIFF UNG”. Ihvertfall definitivt en “må-se-film”.

Desverre er denne filmen satt opp med kun EN (!) visning på TIFF, i en av de mindre salene, og er kun åpen for TIFFs unge publikummere i aldersgruppen 15 til 19 år. Dermed får verken undertegne eller andre over 20 sett denne filmen på stort format. Men filminteresserte tenåringer i Tromsø: løp til kinosalen 20. januar og se! Så får vi andre lete etter Omaha på nett…

Bare stillbildene fra disse to filmene («Omaha» og «Good Boy») roper imidlertid “LØP OG SE” for min del (og på TIFF må man gjerne løpe til kinoen for å komme først i køen om man vil ha spesifikke seter i salen ettersom det er free seating!).

PILLION (Storbritannia, 1t 43m)

Colin (Harry Melling) er en sjenert og retningsløs mann som bor hjemme hos sine foreldre. Livet hans blir fullstendig snudd på hodet når en gåtefull og umåtelig kjekk motorsyklist (Skarsgård) inviterer ham med på et BDSM-eventyr som hans submissive. Med det starter en ukonvensjonell kjærlighetshistorie som rommer både romantikk, hengivelse og tap (omtale fra tiff.no).

Britisk drama leverer stort sett alltid høy kvalitet. Dette er imidlertid vistnok dramakomedie, og jeg er veldig spent på hva The Guardian mente med at filmen er som et møte mellom 50 Shades of Grey og Wallace and Gromit. Jeg har sett en kort trailer for filmen, men er usikker på hvilket inntrykk jeg fikk av den korte teaseren. Den virket kanskje sær og merkelig, eller en smule komi-surrealistisk, derav Wallace and Gromit referansen?

Vanity Fair på sin side nevner at “Few movies are both as emotionally resonant and as deeply horny as Pillion”. I artikkelen fremkommer det at det er en grafisk film, utvilsomt, men publikum trenger ikke frykte eller forvente en pornhub-produksjon; “It emerges that you can’t just chuck a load of dicks on screen”, har regissør Harry Lighton uttalt 😉 For filmen er nemlig også omtalt som en rom-kom – OG den vant Cannes-festivalens pris for beste manus, samt fått mange sterke anmeldelser fra seriøse og kjente filmkritikere. Dette blir spennende. Jeg tror den kan være “Hilarious”, som noen har kalt filmen. Og om den skulle provosere noen? Flott!

Iallefall er nok dette festivalens åpenbare LHBTQ-relaterte film. Og med en trolig frisk og lite brukt vri på temaet — sub-dom-forhold er ikke akkurat det som oftest er skildret i spillefilm, for å si det sånn. Filmen beskrives, ifølge Google sin AI, som er like forsiktig i svarene sine som en bestemor på glattisen, som en skeiv coming-of-age-historie og en “kinky” romantisk dramakomedie som utforsker et dominant/underdanig (sub/dom) forhold mellom de to mannlige hovedkarakterene. Filmen er iallefall på radaren og skal absolutt sees.

THE WATCHMAKER (Sverige, 1t 18m)

Stockholm, februar 1968. Sebbe og Adam har stjålet et lommeur på oppdrag fra en ukjent bakmann. Når uret ødelegges i et ubetenksomt øyeblikk, oppsøker de urmakeren Karl for en hastereparasjon. Men møtet blir ikke som forventet, og situasjonen tar en mørkere vending. I Karls trange verksted utvikler det som startetsom et kappløp mot tiden seg til et intenst psykologisk kammerspill, der mistillit og paranoia vokser. Når viserne nærmer seg midnatt, kommer skjulte sannheter og gammel hevn til overflaten (omtale fra tiff.no).

Verdenspremiere i Tromsø for denne (muligens snåle?) thrilleren fra Sverige! Svensk film er alltid i toppklasse etter min smak, og denne virker veldig lovende. Dog er den noe korte spilletiden på bare 78 minutter et ørlite rødt flagg, men jeg ser absolutt frem til filmen. Med velkjente Olle Sarri (fra bl.a. «C/O Segemyhr») og fremadstormende Otto Fahlgren («Sulis 1907») må jo dette bli bra, eller hur? Denne skal ihvertfall sees!

SIRÃT (Spania/Frankrike, 2t 0m)

En mann og hans sønn ankommer et rave langt inne i de marokkanske fjellene. De leter etter deres datter og søster, Marina, som forsvant for flere måneder siden på en av disse endeløse festene. Omringet av elektronisk musikk og en rå og fremmed følelse av frihet, deler de ut bildet hennes igjen og igjen. Selv om håpet om å finne henne gradvis svinner hen, følger de på til neste fest – dypere inn i det øde ørkenlandskapet (omtale fra tiff.no).

Kanskje den filmen som visuelt og audiovisuelt lokker mest, ut fra førsteinntrykket. Traileren jeg har sett fra filmen virker iallefall både suggerende, heseblesende og svettende! Jeg regner selvsagt med mye dramatikk og spenning, og et soundtrack som kanskje elll kanskje ikke kommer til å rive skikkelig i ørene. Absolutt en “må-se-film” dette også.

Filmhjerte.blogg.no kommer tilbake med flere filmtips likeæ før festivalen, blant annet er det film fra Island og Sør-Korea, nordsvensk ungdomsdokumentar og norske og svenske kortfilmer å finne på menyen, og det blir selvsagt filmanmeldelser og tips underveis under TIFF 2026 i januar. Følg Filmhjerte.blogg.no på Facebook for oppdateringer. 

Stjernespekkede «One Battle After Another» byr på det ene tilfredsstillende øyeblikket etter det andre, slag i slag, gjennom over to og en halv time. Er det årets beste film? 

FILMOMTALE:

«ONE BATTLE AFTER ANOTHER»

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

USA, 2025, Action, thriller, drama, 2t 41m

Regi: Paul Thomas Anderson

Skuespillere: 

Leonardo DiCaprio, Teyana Taylor, Sean Penn, Chase Infiniti, Benicio Del Toro,  Regina Hall, m.fl.

Sett på kino

Den mye omtalte filmen fra Paul Thomas Anderson, som både står for manus og regi, har Leonardo DiCaprio, Sean Penn og Benicio Del Toro i hovedrollene, og trekløveret leverer virkelig topp. Det gjør så til de grader også Teyana Taylor og Chase Infiniti i de to store kvinnelige rollene.

Den en gang så entusiastiske revolusjonæren Bob (DiCaprio) lever i en virkelighet av ruset paranoia, utenfor samfunnets rammer, med ny identitet sammen med sin egenrådige datter Willa (Infiniti). Når hans, eller egentlig ex’en hans sin, gamle erkefiende (Penn) dukker opp etter 16 år, og datteren forsvinner, må Bob kaste seg rundt for å finne henne, mens både far og datter kjemper med konsekvenser fra fortiden.

Det blir et villt eventyr, med høyt tempo, adrenalin, små twister og humor.

Historien starter imidlertid før datteren ble født, der vi følger den revolusjonære gruppen “French 75”, og er selvsagt en viktig del av forståelsen av filmen. Ellers skal det sies at «One Battle After Another» ikke er en komplisert film å følge.

Utdrag fra nrk.no: “Prologen viser hvordan paret Pat (Leonardo DiCaprio) og Perfidia (Teyana Taylor) lever som aktivister i den voldelige undergrunnsgruppa French 75.

16 år senere har Pat byttet identitet til Bob, og bor i skjul i en liten by sammen med datteren Willa (Chase Infiniti). De må imidlertid legge på rømmen når Bob igjen får Lockjaw og hans lojale menn etter seg” (kilde: NRK.no/ Filmpolitiet).

Det er en film spekket med action og spenning, med mange mørke humoristiske små hendelser og kommentarer. Og noen regelrett komiske små dialoger.

Med en spilletid på 2 timer og 41 minutter (inkludert rulleteksten) er det lett å frykte at man kan gå lei, men i «One Battle After Another» går det slag i slag hele veien uten at tempoet senkes.

Det er støvete veier, ørkenlandskap, bymiljø, rotete kåker, tøffe skumle typer, takflukt, nesten litt “Vertigo”-følelse, og en deilig fullstendig oppslukende og suggererende biljakt mot slutten av filmen, som er pur actionglede. Akkurat den delen er en fryd for øyet, med fantastisk foto, scenografi og lyd. 

Filmen tåler absolutt sammenligninger med for eksempel Cohen-brødrenes «No Country For Old Men», og kan i miljø innimellom gi noen vibber av «Breaking Bad». Riktignok syns jeg «No Country..» er en bedre og mer underholdende film, men med Leonardo DiCaprio i hovedrollen kan det nesten ikke bli annet en svært severdig og dypt tilfredsstillende. Selv når han i filmen etter prologen, der han er ung og kjekk, ser ut som en smårufsete boms er han attraktiv.

Rollefiguren Bob er sliten etter mange år med rus og alkohol, og i overkant overbeskyttende ovenfor datteren. Ikke en helt stueren karakter, men likevel en man klart sympatiserer med, som filmens protagonist, både “antihelt” og helt.

I tillegg får vi servert ei skikkelig villkatt i Teyana Taylor! (Bildet over). Hun spiller Pat/Bob sin ville partner Perfidia, i første delen av filmen, og er Willas mor. Det er ikke ofte vi får servert den slags råskinn av kvinnelige rollefigurer i slike historier, men Teyana Taylor er nesten alene verdt tiden det tar å se filmen.

Og hva med Chase Infiniti (Bildet under)? Rollen som Willa, Bobs 16 år gamle datter, er råtøff! Hun er dessuten sjarmerende.

Både Teyana Taylor og Chase Infiniti er nye bekjentskap for min del, men Wow, de to ser jeg gjerne mer av!

Aldri eller sjelden tidligere har jeg forøvrig sett Sean Penn (fremstilt) så stygg, ekkel og motbydelig som i denne filmen. Både på utsiden, og innsiden — Vel og merke som rollekarakteren Lockjaw, en interessant bad guy å se litt nærmere på.

Lockjaw fremstår som en “white supremacist” og vil være med i “Christmas Adventurers Club”, et elitistisk, rasistisk nettverk.

Han motsier sin egen ideologi gjennom seksuell tiltrekning, og forhold, til en eller flere svarte kvinner, hvilket gir en slags pervers dobbeltstandard: hat/raseideal + dragning/fetisj opp mot det han ideologisk hater.

Gjennom filmen er han sjef over folk, maktspillet er eksplisitt politisk og rasemessig: han gjør ting som inkluderer rasisme, utnyttelse, trusler og biologisk hån mot Willa.

Filmen sentrerer altså innom rasisme, rettere sagt hvit makt og overlegenhet, på en både subtil og åpenlys måte. Sammenligninger med KKK, jada, Ku klux og slikt griseri, er vel nesten umulig å ikke tenke? Eller diverse høyreekstreme miljøer. Og det sitter som helstøpt uten å bli verken for vulgært eller over grensen. Det er ihvertfall utvilsomt at manusforfatter og regissør Anderson vil si noe om temaet. Politiske strømninger i USA og sosiale forhold. Med vellykket resultat.

“Make America White Again” later til å være drømmen for Lockjaw og hans kamerater i Christmas Adventurers Club, som han så gjerne vil inn i. Det kan åpenbart oppfattes som et stikk mot MAGA/Trump, bare vridd om til å si det de “egentlig” mener (hvitt, ikke “great”).

Sånn satire er typisk Paul Thomas Anderson – han elsker å ta samtidspolitikk og gjøre det til noe grovt, nesten parodisk, men samtidig dypt ubehagelig.

Han har selv i intervjuer og gjennom filmene sine vist at han liker å pirke i maktstrukturer og avsløre hykleri, og «One Battle After Another» er intet unntak.

I «One Battle After Another» gjør han det faktisk ganske eksplisitt: Lockjaw + hvit makt kan sees som en satire over Trumps base, bare skrudd opp til en ekstrem karikatur.

Det er derfor rimelig å mene at PTA bruker filmen til å også kommentere Trump-æraen og det USA som kom ut av det.

O N E    B A T T L E    A F T E R    A N O T H E R

Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på om det også er noen få subtile homofobiske betraktninger i filmen, eller om det ikke er, og om det isåfall er utilsiktet (men ingenting ved regissør Anderson virker å ikke være tilsiktet). Ihvertfall er et par av Willas venner ikke-binære og transmann. Fargerike små birollekarakterer som er med på å både løfte historien og male et bilde av Willa som en åpen ungjente, som også er beintøff når det kreves. Og når Lockjaw brøler ut i en scene “I’m not gay”, er det undertoner av avsky i det.

Filmen fokuserer selvsagt også på trangen til å bryte ned og fjerne samfunnskritikere, og fungerer som en sosial kommentar også på det området enten man står på den ene eller andre sin side av saken.

Det jeg derimot ikke begeistres over tidvis er musikken, soundtracket, som noen ganger benytter “gospel/kor”-aktige låter som småirriterer meg litt. Imidlertid er ikke det av så stor betydning. Soundtracket er nemlig også tidvis suggererende og bidrar til å holde tempoet oppe, bygge opp spenningen, samt sette stemningen.

For «One Battle After Another» leverer stor kinoentertainment, har noe den vil si, og er rålekker på det store kinoformatet.

Verdt tiden? Absolutt.

Verdt å betale for å se? Absolutt.

Om den er verdt terningkast seks, slik NRK og en rekke andre norske mediehus har trillet ut, er jeg derimot ikke 100 prosent sikker på. Jeg bikker likevel over på sekseren og toppscore, fordi selv om jeg ikke elsker absolutt alt ved filmen, er det lite å trekke for, og «One Battle After Another» holder interessen i to og en halv time. Som actionthriller er den faktisk nær perfekt. Og ikke minst, det er Leonardo DiCaprio.

«Blücher» er fortsatt dagsaktuell og relevant,  der den viser viktigheten av forsvar.

FILMOMTALE: «BLÜCHER»

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Norge, 2025, Krigsdrama/action, 1t 34m

Regi: Daniel Fahre. Skuespillere: Bjørn Sundquist, Andrea Berntzen, Eldar Skar, Øystein Røger, Fridtjof Såheim, med flere.

Sett på kino

Tekst: Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no.

Alle foto: filmweb.no

Bedre sent enn aldri… Filmhjerte.blogg.no er tilbake fra en laaaang bloggepause. Her er vurderingen av årets største norske film. Allerede har over 100 000 sett «Blücher» på norsk kino, og det fortjener filmen.

Senkingen av det tyske krigsskipet Blücher natt til 9. april 1940 var en av de viktigste enkelthendelsene under andre verdenskrig sett med norske øyne, og i norsk krigshistorie. Det gav konge og regjering tid til å rømme landet og komme seg i sikkerhet innen tyske tropper inntok hovedstaden.

Filmen forteller den dramatiske historien om timene før og under beskytningen av krigsskipet Blücher, hvor over 500 tyske soldater mistet livet. Filmen viser hvordan oberst Birger Eriksen (Bjørn Sundquist) som kommandant ved Oscarsborg festing i Drøbaksundet alene måtte ta beslutningen som skulle vise seg å være så avgjørende for landet. Å stoppe skipet som var på vei inn Oslofjorden har blitt omtalt som ikke bare en av de viktigste enkelthendelsene under krigen, men kanskje den viktigste.

Filmen tar også for seg etterspillet i 1946 da en regjeringsutnevnt kommisjon gransket Eriksens beslutning om å overgi festningen og kapitulere.

Hvorvidt de historiske fakta er behandlet korrekt vet jeg ikke helt, om det strides vistnok de lærde, men filmen går ikke veldig dypt uansett, der den setter store viktige spørsmålstegn ved Norges mobiliseringsstyrke og evne til beredskap og å kunne forsvare seg.

Noe som stadig vekk er et dagsaktuelt tema i en tid med nedbygging (?) av Forsvaret, samt en, ihvertfall mulig, noe urolig verdenssituasjon.

Bjørn Sundquist bærer absolutt rollen som oberst Eriksen med full tyngde, og gjør som så mange ganger tidligere en kraftfull prestasjon det oser kruttrøyk av. Ansiktet hans som værbitt, småskeptisk, men med kampvilje er som støpt for rollen.

Filmen er ellers full av velkjente norske mannlige skuespillere i større og mindre biroller, som Eldar Skar (kjent fra bl.a. «Okkupert») som den mest fremtredende, som tvilte på Eriksens beslutninger, og Elias Holmen Sørensen (Kjell i «Olsenbanden – Siste skrik» fra 2022), samt navn som Fridtjof Såheim, Øystein Røger (bl.a. «Armand»), Håvard Bakke («Døden på Oslo S»-Pelle), Jon Øigarden, Terje Strømdahl, med flere.

Jeg må også innrømme at jeg ikke la merke til, eller gjenkjente, Mads Ousdal og Robert Skjærstad som visst også er med. Særlig Røger, Bakke, Skar og Sørensen gjør det bra.

Øigarden og Strømdahl gir et godt bilde av den skammelige behandlingen av Eriksen etter krigen, der regjeringen istedet for å ta ansvar selv, gikk etter offiserer, og mente Eriksen gav opp for tidlig. Spesielt Strømdahl får tydelig frem gjennom stemmebruk og mimikk at han og kommisjonen ikke anså Eriksen som noe helt, selv om han var hedret for sin innsats.

Ellers må nevnes de litt yngre — men store norske navn de siste 10-ish årene — Jonas Hoff Oftebro, Odin Waage og Axel Bøyum, i fine men overraskende bittesmå biroller. De er ikke viktige karakterer i historien, men alle tre gir filmen et litt “friskt pust”. Det gjør også han som roes ned og får en sigarett av Borghild, Eriksens datter, under bomberegnet, men som jeg ikke orker grave frem navnet på, ihvertfall var den lille scenen med samtalen veldig fin.

Midt oppi denne mannsbataljonen av en film finner vi faktisk én enslig ung kvinne.

Andrea Berntzen (fra bl.a. «Utøya 22. juli») gjør en varm og troverdig rolle som Birger Eriksens datter Borghild. Hun er den eneste kvinnen i hele filmen som har dialog, om jeg husker riktig! Kanskje med unntak av et par kontordamer… Men så er «Blücher» først og fremst en historie om én manns betydning.

«Blücher» er en både typisk og utypisk norsk krigsfilm, men egentlig mer en dramafilm med innslag av krig, action og thriller. Den viser ikke død, og nesten ikke engang blod, selv om det både bombes, skytes og torpederes. Fokuset er så godt som ikkeeksisterende på fysisk smerte, men gir heller redselen, uro og tvil spillerom. Riktignok kan det hende noen skvetter til en gang eller to likevel ;p

Den er likevel skremmende nok med tanke på de faktiske hendelsene man vet ligger til grunn for filmen, samt med tanke på hvilken beredskap landet faktisk har selv den dag i dag.

Kanskje er «Blücher» litt for polert og rund i kantene, den skiller seg ikke veldig ut, tar lite “spenstige friheter”, og muligens er den for mye på overflaten, men det gjør også at den godt kan sees av også barn sammen med voksne, og av publikum som ikke har mye kunnskap om andre verdenskrig i Norge. Imidlertid må det sies at filmen har svakheter angående tempo og muligens klipp. Foto, lyd og scenografi er derimot veldig godt levert

Med en spilletid på 1 time og 34 minutter som inkluderer rulleteksten er ihvertfall ikke Blücher for lang, for etter 90 minutter er filmen i mål.

Innertier og midt i blinken er «Blücher» ikke, men den fortjener å bli sett, og føyer seg inn i rekken av severdige norske krigsfilmer med tematikk fra andre verdenskrig, og gir rom for ettertanke.

Filmhjerte ønsker alle en riktig god påske! Gjerne en krimfull en, så lenge det forblir på skjermen! 

Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bilder: nrk.no, viaplay.no, og Filmhjerte/KI (*)

Finn noe godt å drikke, fyll opp godteskåla, plant deg godt tilrette i sofaen eller godstolen, og kjør igang en påskekrim på skjermen  – Hvem vet, kanskje blir dere like hekta som de to AI-fjolsene på illustrasjonsbildet* ovenfor? 😉

Her er uansett Filmhjertes topp 3 påskekrimtips, pluss to til, for de kommende dagene:

1. SHETLAND

Rykende fersk sesong av den populære britiske krimserien fra øygruppen ytterst i havgapet vest for Skottland.

McIntosh, Sandy og resten av gjengen er tilbake med nye mysterier i seks episoder fylt med spenning, intriger og mord, alt pakket inn i Shetlands ville, akk så vakre landskap. I sesongens åpning aner Tosh uro når en nær venninne forsvinner etter en fest.

Serien vises på NRK1 kl. 21:10 onsdag, torsdag og fredag (16.–18. april), og kan naturligvis også strømmes når det måtte passe hos NRK TV.
Tidligere sesonger er dessverre ikke tilgjengelige i nettspilleren hos NRK lengre. Det er mulig å hoppe rett inn i den nye sesongen selv om du ikke har sett de tidligere sesongene, men en viss forhåndskunnskap om rollefigurene og miljøet vil nok gjøre opplevelsen rikere.

2. WISTING

Den norske krimserien basert på Jørn Lier Horsts bøker om etterforsker William Wisting er tilbake med en ny fire episoders minisesong, i det som muligens er den siste sesongen, om ingen overtar etter Viaplay. Det er litt snaut med kun 4 episoder, men innholdet holder bra nivå.

Man trenger ikke nødvendigvis å ha sett de foregående sesongene, da hver sesong forteller en selvstendig historie, men et visst kjennskap til Wisting-universet er en fordel.

Denne femte sesongen er basert på boken “Sak 1569” – en spennende, lettlest og underholdende krimroman som jeg leste i fjor. Det bemerkelsesverdige her er, som omtalt i media, at den filmatiserte versjonen har gjort et dramatisk avvik: morderen er byttet ut(!). Det er altså ikke samme morder i boka som i serien! Flere andre sentrale endringer er også gjort. Om det er til det bedre kan sikkert diskuteres.

Boken var ihvertfall god – og i de to episodene jeg har sett i skrivende stund leverer serien en grei porsjon påskekrimstemning.

Sven Nordin er fortsatt stødig i rollen som William Wisting, selv om Wisting i denne runden fremstår mer sliten og nedbrutt enn sin litterære motpart i boka.

Hver episode varer i omtrent 45 minutter. Serien strømmes hos Viaplay, hvor også de tidligere sesongene er tilgjengelige.

3. BERGERAC

Klassisk britisk krim i moderne innpakning! Vi forflytter oss til idylliske Jersey, beliggende i Den engelske kanal, hvor politietterforskeren Jim Bergerac trer fram i ny drakt.

Den nye versjonen fra 2025 er en “reboot”, altså en slags nyinnspilling basert på den ikoniske serien med samme navn  som hadde stor suksess på 1980- og tidlig på 90-tallet, da med Jon Nettles i tittelrollen.

Nå er det Damien Molony som trer inn i rollen som en merket Bergerac, preget av sorg etter konas død. Han kjemper med alkoholproblemer, et anstrengt forhold til datteren, en innpåsliten svigermor – og kollegaer med skjulte agendaer. Når Jersey rystes av et brutalt drap og en dramatisk barnebortføring, trekkes han tilbake i tjeneste.

Serien består av seks episoder på cirka 45 minutter, ligger hos NRK TV, og er lett å sluke i løpet av påsken, i likhet med de andre nevnte miniseriene.

Jeg har sett de fire første episodene når dette skrives, og kan trygt anbefale serien – Ukomplisert, effektivt, passe spennende og tildels behagelig forutsigbar, krim som passer ypperlig på skjermen i påsken.

ANDRE KRIM- OG SPENNINGS-MINISERIER

Jeg vurderer også å sjekke ut “Agatha Christie: Towards Zero” på TV 2/TV 2 Play. Serien består av tre episoder, hver på rundt 55–60 minutter.

Det må dog sies at erfaringene med nyere Christie-filmatiseringer har vært blandet. Skulle du snuble over “Agatha Christie: Mord er ingen sak” som også dras frem i disse tider på TV 2 Play, er rådet klokkeklart: STYR UNNA! Det er et pinlig makkverk – en fornærmelse mot krimdronningens arv – som trolig ville fått Christie til å rotere i graven i avsky, om hun kunne!

Et siste tips, riktignok ikke en tradisjonell påskekrim og heller ikke helt fersk, men definitivt spennende, er den britiske miniserien “Playing Nice“, som hos NRK går under den langt tammere og anonyme tittelen “BEDRAGET“. Serien er produsert i 2023, men har nylig blitt tilgjengelig hos NRK TV.

Her tillates en liten digresjon og avsporing…

Dette med oversettelse av utenlandske og særlig engelske titler er en gjenganger som ofte irriterer litt. Den norske tittelen “Bedraget” er ikke direkte feil, den fanger handlingens kjerne, men den visker ut originalens særpreg og identitet. Igjen fordummer man sitt norske publikum med å anta at folk ikke forstår den engelske tittelen.

Det største problemet med å fjerne den engelske originaltittelen er likevel ikke at det føles gammeldags og en smule nedlatende å endre på engelske titler, men derimot at tittelen mister både sin egenart, identitet og særpreg. “Playing Nice” er en særpreget og litt ironisk tittel – det gir en annen stemning enn det generiske “Bedraget”. Man mister det språklige spillet i betydningen av uttrykket som spiller på å spille snill for å føre noen bak lyset, og den britiske tonen.

“Playing Nice” er nemlig en elegant og flertydig tittel, med en ironisk undertone som spiller på å “oppføre seg pent”, eller kanskje bare late som, mens man i virkeligheten manipulerer. Det meste av dette forsvinner når tittelen nøytraliseres til “Bedraget”.

Det er ikke nødvendigvis nedlatende å oversette for klarhetens skyld, jeg vet selvsagt at ikke alle som bruker NRK forstår engelsk, og at tilgjengelighet sikkert er et nøkkelord. Det finnes likevel bedre løsninger: hvorfor ikke beholde originaltittelen med en forklarende undertittel? Eksempelvis: “Playing Nice – Bedraget”, eller omvendt. Men nok om det! 😜

PLAYING NICE / BEDRAGET er i alle fall en intens, psykologisk dramathriller i fire episoder. Den følger to familier i en rolig kystby i England som får beskjed om at det ved en skjebnesvanger sykehustabbe ble byttet om på barna deres ved fødselen flere år tilbake i tid.
Det hele utvikler seg til et følelsesladet drama med et grusomt dillemma, og nervepirrende psykologisk spill med uforutsigbare konsekvenser. Serien holder høy britisk kvalitet og kombinerer emosjonell tyngde med psykologisk spenning. Anbefales varmt.

Har du egne påskekrimfavoritter? Påskekrimtips? Synspunkter om Shetland, Wisting eller Bergerac? Yeay or nay til AI-bilder? (LOL) Playing Nice eller ikke? Kommentarfeltet har påskeåpent for deg 😉

Er kinoens tid i ferd med å nå slutten?

Nei, la oss ikke håpe det, men faren for at tilbudene og tilgjengeligheten kan bli reduserte, er overhengende. Noen steder kommer nedleggelser. Mange kinoer sliter med sviktende og dårlige besøkstall, og dermed selvsagt sviktende og faretruende økonomi. Det koster å drifte en kino. Utstyr, oppgraderinger, vedlikehold, renhold, lønne ansatte, kinokiosk, og så videre.

Men kinoene har flere problemer. Her er de største, eller noen av de, presentert, med litt humoristisk vri.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Årsakene til lave kinotall er nok flere, selv om de fleste peker på strømmetjenestene. Vi sitter stadig oftere i hjemmet og ser film på egne skjermer, det være seg på Netflix, Disney, Prime, TV 2 Play, eller andre blant mengdene av streamingplattformer. Flere av disse produserer egne filmer, som i beste fall får et veldig begrenser kinovindu. Mange gidder dermed ikke dra på kino når de vet filmen straks er å se på egen skjerm. Slik er utviklingen.

Men flere årsaker finnes, og noe kan kinoene selv gjøre.

Det er dyrt å gå på kino, for mange er det svindyrt, og er det en familie som vil på kino er kostnadene i mange tilfeller for store. Med billettpriser på rundt 150 kroner pr billett, opp mot 200 og til og med over, er det åpenbart at kinoene priser publikum ut av kinosalene.

Tenker kinoene for kortsiktig dersom de tror at økte priser automatisk gir økt inntjening? Feiler de i å forstå at dersom prisene ble markant lavere ville trolig besøkstallene økt? Det ville vel vært verdt å forsøke?

Men det ser ut som de heller vil selge dyre billetter til 160-200 kroner og svindyrt kinogodt til 30 publikummere enn å senke prisene og dra inn langt flere publikummere.

Men ja, jeg forstår at å senke prisene blir sett på som et sjansespill.

ANDRE KINOPROBLEMER

“MOBILLYSTERRORISTENE”

Et sentralt moment jeg vet irriterer stort på kino er andre besøkendes mobilbruk under filmens gang. At besøkende lyser opp med mobilskjermen stjeler oppmerksomhet fra kinoskjermen enten man vil eller ikke, og er et stort irritasjonsmoment.

Selv har jeg stort sett konsekvent begynt å sitte på rad 1, eller i det minste langt fremme i salene, for å minimere faren for “mobillysterroristene” som jeg kaller de.

Jeg er sikker på at flere potensielle besøkende holder seg hjemme fordi de ikke orker disse forstyrrelsene. Her må folk skjerpe seg, eller så får kinoene begynne å ta dette problemet på alvor.

Mobilforbud i salen etter filmstart. Kast omså ut de som bryter forbudet! Ja, såpass må det være 😉

Det burde vel og være mulig å legge inn en “mobilsignaljammer” eller hva det nå kalles, som stenger mobilsignalene og umuliggjør all bruk av mobil som krever nett og mottak av signaler inne i salene, og som skrus på like før filmen starter.

Eller andre løsninger, blant annet har noen konsertarrangører begynt å innført mobilforbud, og det finns en slags dings som mobilene låses inn i. Jeg har ikke gidda google det, men det finnes.

Jeg ville bejublet et slikt tiltak ihvertfall. Må du sitte å chatte, snappe, skrive meldinger, lese nyheter og google har du vel strengt tatt ikke noe på kino å gjøre. Men igjen, jeg forstår litt at kinoene vegrer seg fordi et forbud fort kan skremme vekk særlig unge kinopublikummere, men _noe_ må gjøres…

BRÅKEBØTTENE

Noe som får meg over på neste punkt. Manglende folkeskikk og oppførsel hos en del ungdommer. Jeg digger selvsagt ungdommer, dog ikke akkurat de som bruker kinoen som sin private arena for å bevise for hverandre hvem som kan gaule høyest, være den tøffeste alfahannen i flokken og generelt lage støy.

Her må noen si et par pauli ord til bråkebøttene (hilsen gubbete fyr hehe) for enkelte ungdomsgjenger som teller tre eller flere har en lei tendens til å produsere bråk…

Og bråkebøttene er det ingen grunn til å ta på med silkehansker 😉

Forøvrig kan også godt voksne vel så ofte være de som irriterer med snakking og skvalder.

Vær så snill, tyst!

“OG SÅ NOEN ORD FRA VÅRE ANNONSØRER”

Et annet punkt som garantert holder folk vekke er den kolossale mengden reklame som trøkkes i trynet på publikum før filmene starter.

Jeg har full forståelse for at det må være noe reklame av økonomiske årsaker, men når det blir 20-30 minutter med reklame, og flere av reklamene vises flere ganger, er det ekstremt. Når oppsatt filmstart f eks er klokken 20 og filmen ennå ikke har startet 20:25 på grunn av reklamen er det ganske sikkert at det ikke føles fristende med snarlig kinobesøk igjen.

KINOENS FIENDE #1?

I tillegg utgjør nok også piratnedlasting og ulovlig streaming noe for kinoens besøkstall. Her skal jeg ikke skryte på meg å aldri noensinne ha benyttet piratbukta eller denslags, men vil man støtte filmindustrien enten det gjelder kinoer eller via kjøp av film og serier på ulike formater er neppe argumentasjon for hvorfor piratnedlasting er greit særlig effektivt.

Så årsakene til synkende besøkstall på kinoene er flere.

• Strømmetjenester, både de lovlige og pirat. – Filmbransjen må ta tak på dette feltet for å sikre flere filmer på kino – og her er det vel ting på gang for å forlenge filmenes kinovindu blant annet.
• Dyre kinobilletter og svindyrt kinogodt. Mange folks økonomi er strammere enn før. – Senk prisene!
• Mobilbruk i salen forstyrrer andre besøkendes filmopplevelse og er trolig nåtidens største problem på kinoen. -IKKE BRUK MOBILEN DIN PÅ KINO ETTER FILMSTART!
• Bråkete ungdomsgjenger og syklubbmøter med snikksnakk og gnål
• Mengden reklame før filmstart

Ps: du har vel sett det allerede, at alle bildene og illustrasjonene til denne teksten er KI-generert, laget av såkalt kunstig intelligens (hvor intelligent illustrasjonene er kan vel dog diskuteres 😉 ) – men all tekst er derimot vaskeekte og skrevet av Filmhjerte  🙂

NRKs nett-TV, NRK TV, har nylig fyllt opp med mange norske filmer på menyen.

Hvor lenge noen av filmene har ligget ute hos NRKs avspiller vet jeg ikke, men for øyeblikket er ihvertfall ca 30 norske filmer trukket frem og lagt ut på NRK TV, og flere av de er ferske filmer, ihvertfall hos NRK.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Flere av filmene er sterkt kritikerroste filmer, og noen skikkelige suksesser. Disse filmene vil kun ligge hos NRK TV i en svært begrenset periode frem til i slutten av april eller til i mai/juni etter hva jeg kan se, så benytt sjansen til å se disse norske filmklassikerene nå eller i påsken, som jo er over oss snart. Filmene skal vistnok også sendes på vanlig TV, men på NRK TV kan du selvsagt se de akkurat når det passer deg.

Blant filmfunnene du kan se hos NRK TV, selvsagt som alltid gratis, er blant annet Dag Johan Haugeruds mye omtalte og sterkt roste “Sex” fra 2024, og ikke minst Halfdan Ullmann Tønders suksess “Armand”, også den fra ifjor.

Her er 8 toppvalg å få med seg på NRK TV:

ARMAND (2024)

Alenemoren Elisabeth blir kalt inn til et hastemøte på skolen. Læreren forteller at sønnen Armand er anklaget for noe, men vil ikke fortelle hva.

Regi av Halfdan Ullman Tøndel. I hovedrollene spiller Renate Reinsve og Ellen Dorit Petersen regelrett fantastisk, og Endre Hellestveit (kjent bl.a. fra Varg Veum som politi) og Øyvind Røger er også i ledende roller.

Sterkt kritikerrost film, som lenge kjempet lengst framme i løypa for å bli Oscar-nominert for beste internasjonale film. Det aller beste med filmen er det ubehaget den maner frem, og den alldeles glimrende dialogen som fører filmen fremover. Selv fikk jeg flashback av Ruben Østlund sine filmer med tanke på den drivende dialogen og ubehaget som oppstår mellom rollekarakterene. En fabelaktig film.

BARN (2017)

Lykke hevder det er et uhell når klassekameraten dør. Men snart går ryktene som kaster henne og familien ut i et kaos av sorg, skyld og desperasjon.

Å se Henriette Steenstrup i en dyp, alvorlig og seriøs rolle er ikke så vanlig, men dette er hennes definitivt sterkeste prestasjon foran kamera. Thorbjørn Harr og Jan Gunnar Røise leverer også fantastisk i denne sterkt bevegende filmen i regi av Dag Johan Haugerud.

SEX (2024)

To feiere har lunsj sammen. Den ene har hatt sex med en mann, men forstår ikke konas utroskapsanklage. Den andre har hatt en drøm om David Bowie.

En av fjorårets mest omtalte filmer, ikke bare på grunn av den noe “dristige” tittelen. Tittelen er dog selvsagt bare en liten sjokkeffekt, for filmen har ingen satt aldersgrense – og absolutt ingen scener som tittelen kan antyde.

Dag Johan Haugerud leverte ikke mindre enn tre kinofilmer iløpet av 2024, “Sex”, “Kjærlighet” og “Drømmer”, som skal være en slags trilogi, men som ikke har noen sammenheng ellers så de kan alle sees uavhengig av om man har sett de andre. I “Sex” drar Haugerud nok en gang med seg parhestene Jan Gunnar Røise og Torbjørn Harr i hovedroller, og nok en gang leverer de strålende.

GULLTRANSPORTEN (2022)

Fredrik står plutselig overfor en enorm oppgave – å få hele den norske gullreserven vekk fra nazistene under invasjonen av Norge.

Den spennende, dramatiske og actionfulle historien om kampen om det norske gullet under andre verdenskrig, basert på virkelige hendelser. En knallfilm om man er ute etter spenning med historisk preg, og på plakaten glimrer det med kjente fjes og navn; Jon Øygarden, Ida Elise Broch, Axel Bøyum, Sven Nordin, samt en rekke andre.

HØR HER`A (2023)

DØDEN PÅ OSLO S (1990)

En av norsk films store klassikere! Pelle og Proffen er på jakt etter Filla og Stein. De støter på Lena på en hamburgerbar, og Pelle blir hodestups forelsket. Men så forsvinner også hun.

Den første av de tre filmene om Ingvar Ambjørnsens ikoniske romanhelter “Pelle og Proffen”. Regien stod Eva Isaksen for, mens Håvard Bakke og Tommy Karlsen leverte de legendariske rollene som henholdsvis Pelle og Proffen. Herlig Oslo-nostalgi er dette også, fra en vel nesten svunnen tid, grytidlig 90-tall.

MONGOLAND (2001)

Pia har vært i England i et halvt år og kommer hjem til jul for å finne ekskjæresten Kristoffer. Men Kristoffer er som sunket i jorden.

Denne filmen har vel med årene fått en liten kultstatus over seg, og nå kan du se og bedømme selv om dette er en av norsk films klassikere (ja, den er jo det, vel…). regi av Arild Østin Ommundsen, som for tiden er aktuell med den kinogående filmen “Alt skal bort”. I de fremste rollene kan vi se og nyte ganske så unge Pia Tjelta, Kristoffer Joner og (avdøde) Vegar Hoel.

OSLO 31. AUGUST (2011)

Anders er i Oslo for å søke jobb og møte gamle venner. Han er rusfri etter seks år som avhengig. Nå er det tid for å starte på nytt.

Anders Danielsen Lie var stor i denne dramafilmen regissert av Joachim Trier. Filmen har blitt omtalt av media og filmskaperne selv som en del av Triers Oslo-trilogi, sammen med “Reprise” (2006) og “Verdens verste menneske” (2021).

Et par skikkelige klassikere finnes også hos NRK TV: Farsen DEN FORSVUNDNE PØLSEMAKER (1941, Med Leif Juster), krigsdramaet NI LIV, og forviklingskomedien SKULLE DET DUKKE OPP FLERE LIK ER DET BARE Å RINGE (Aud Schønemann i et av sine livs roller, med er også Arve Opsahl).

Et knippe filmskatter også for barn og unge, familiefilmer og fartsfulle filmer, er også å finne, slik som KEEPER`N TIL LIVERPOOL, og BIRK & MAGNA GRUVENS MØRKE HEMMELIGHET.

I tillegg kan vi se en rekke andre kjente norske filmer fra nyere tid, jeg nevner i fleng “Få meg på for faen“, “Kyss meg for faen i helvete“, “Børning 2“, “Welcome to Norway“, “Den brysomme mannen“, “Reprise“, “Upperdog“, og “Uno“, samt flere andre.

Kommenaterer om noen av filmene? Ordet er fritt i kommentarfeltet! Vi preikes! 😉

Alle filmfoto: NRK TV / nrk.no

For en festaften det ble for regissør Sean Baker og hans “Anora”, som tok med seg hele 5 Oscar-priser og ble årets store vinner av årets Oscar-utdeling.

Selv fikk Sean Baker hele tre Oscarpriser alene, for beste originale manus, beste klipp og som beste regissør, før han altså også fikk den for beste film. I tillegg vant “Anora” for beste kvinnelige hovedrolle som ganske overraskende gikk til Mikey Madison. Dermed ble Demi Moore noe skuffende snytt for Oscarprisen mange trudde hun skulle få for “The Substance”. Men en søt og sympatisk Madison kunne ihvertfall tydelig overrasket entre scenen for å motta prisen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sean Baker som tidligere har gitt oss herlige “The Florida Project” og “Red Rocket” trodde vel nesten knapt det han opplevde da han gang på gang fikk entre scenen for å hente Oscarstatuetter på løpende bånd. Baker er både svært sympatisk og en alldeles glimrende regissør, så gratulasjoner i massevis til han og filmen.

Nattens største skuffelse for min del var at det ikke ble Oscar til Timotée Chalamet for beste mannlige hovedrolle. Når han så ikke fikk den var ivertfall en svært sympatisk og rørt Adrien Brody fra “The Brutalist” den nest mest verdige vinneren etter en glimrende prestasjon i “The Brutalist”. Brody får også “prisen” for den lengste takketalen, og ba bare likegodt produsentene stoppe musikken som skulle avrunde hans tid på scenen. Særlig spennende tale var det ikke, men han manet om samhold og fred, som selvsagt er beundringsverdig.

Showets mest følelsesladede takketale var det nok fantastiske Zoe Saldaña som stod for da hun mottok prisen for beste kvinnelige birolle for “Emilia Pérez”. En sterkt følelsesfull Zoe startet med å rope “mamma”, mens snørra og tårene rant! Ihvertfall en hundre prosent fortjent vinner.

At “Emilia Pérez” fikk to Oscar syns jeg er veldig hyggelig, for det er en både morsom, spennende og veldig annerledes film. Svært hyggelig også at “The Brutalist” fikk tre av de store prisene. Jeg har faktisk ikke fått sett “Anora”, men jeg er overbevist etter alt jeg har lest og hørt om filmen at jeg sikkert vil komme til å like den, og med Baker bak kamera vet jeg at det lukter kvalitet.

Den beste mannlige birollen var det som ventet Kieran Culkin fra “A Real Pain” som fikk prisen for. Hvem hadde vel trodd at Fuller fra “Alene Hjemme” skulle få en Oscar 😉

Anora ble som nevnt den store Oscar-vinneren med 5 Oscarpriser. Nærmest kom “The Brutalist” med 3 (Beste mannlige hovedrolle, foto(Kinematografi) og originalmusikk, så den fikk tre store priser), mens det ble 2 priser til “Emilia Pérez” (kvinnelige birolle og beste originale sang), og “Dune: Part Two” og “Wicked”.

Den norskproduserte norsk-palestinske dokumentaren “No Other Land” om Palestinakonflikten fikk litt overraskende (?) Oscar-prisen for beste dokumentarfilm. Historiske vinnere ble det også, da Brasil og Latvia fikk Oscar for første gang i historien, med “I`m Still Here” (beste internasjonale film / Brasil) og “Flow” (beste animasjonsfilm / Latvia). For første gang i historien vant også en farget/svart mann prisen for beste kostyme, som gikk til Paul Tazewell for “Wicked”.

Her er listen over antall Oscar hver film vant (ikke inkludert kortfilmene):
5: Anora
3: The Brutalist
2: Wicked, Emilia Perez, Dune: Part Two
1: A Real Pain, Flow, Conclave, The Substance, No Other Land, I`m Still Here

0: A Complete Unknown – Bob Dylan-hyllesten måtte altså gå tomhendt hjem til tross for mange nominasjoner. Selvsagt skuffende, men det er jo en ære å bli nominert, sies det…

Se alle vinnerene her, med bilder av vinnerne på scenen

Oscar-showet gikk ellers veldig pent og pyntelig for seg, med lite som kan kalles kontroversielt fra scenen. Ei heller var det mye av politiske stikk, selv om noen nevnte at vi lever i en gal verden, og lignende. Riktignok kom det sterk og direkte kritikk mot USAs utenrikspolitikk fra “No Other Land”-vinnerne.

Daryl Hannah høstet applaus da hun entret scenen for å dele ut pris og startet med å si “Slave Ukraina”. Kveldens Oscar-vert, talkshow-verten og komikeren Conan O `Brien, stod for showets verbale høydepunkt da han fikk sendt et velfortjent stikk til Trump da han kom med en kommentar om at “Anora” – som handler om en sexarbeider som til store protester gifter seg med en russisk rikmannssønn – gjorde det så sterkt. – “Anora har en god kveld. Det er flott. To seiere allerede. Jeg antar at amerikanerne er begeistret for å endelig se noen stå opp mot en mektig russer”, sa  O`Brien med en dønn seriøs mine fra scenen til stor applaus fra salen. Herlig, Conan, da flirte jeg ihvertfall godt!

Det var selvsagt filmstjerner på rekke og rad på scenen, ikke bare for å motta priser, men også for å dele de ut. Rekken var nesten endeløs og dette er bare et knippe av de; Robert Downey Jr, Andrew Garfield, en veldig sliten eller bare gammel (?) Goldie Hawn, Daryl Hannah, Ben Stiller (morsomste opptreden da han stod nedsenket i gulvet), Morgan Freeman (minnetale for nylig avdøde og legendariske Gene Hackman), Oprah Winfrey og Whoppi Goldberg (ikke prisutdelere), Penelope Cruz, Emma Stone, Quentin Tarantino, Samuel L. Jackson, og kanskje den største prisutdeleroverraskelsen, Mick Jagger, som selvsagt delte ut Oscar for beste sang.

Rop ut i kommentarfeltet om du har noe å melde om årets Oscar-show! Snaiks.

Natt til mandag norsk tid deles årets Oscar-priser ut!

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no

Undertegnede gleder seg selvsagt til å følge nattens show, om enn i en langt mer edruelig eufori enn tidligere. I denne Oscar-posten skriver Filmhjerte litt om synspunkter på noen av kategoriene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Atter en gang er det klart for glitter og glans, fjas og utdeling av Oscar-statuetter for filmåret som er lagt bak oss. Oscar 2025 finner altså sted i natt norsk tid, natt til mandag, med start ca klokka 01:00.

I år har ikke Filmhjerte tippet alle Oscar-vinnerene, men kun de største kategoriene, av flere årsaker. Den mest åpenbare er at undertegnede har sett for få av de nominerte filmene, men heller ikke har giddet å sette meg så nøye inn i Oscarracet i år.

Fascinasjonen min for deler av folket over dammen har forøvrig falmet sterkt, men det er fortsatt gledelig at filmindustrien i betydelig grad bidrar til å lage viktige historier og sette søkelyset på temaer, stiler og holdninger som ikke er særlig populært i visse kretser. Eller bare lager knakende gode og underholdende filmer!

Film fra USA vil nemlig alltid være noe jeg verdsetter høyt, Oscar er underholdning og i så måte noe en filmfrelst må ha med seg.

Vel. Av de 10 nominerte som beste film har jeg kun sett fire: “The Brutalist”, “A Complete Unknown”,  “Emilia Pérez”, og “Nickel Boys”. Sistnevnte var for min del bortkastet tid. “Emilia Pérez” er en snål film, men faktisk morsom og underholdende med en helt ny vri på musikalsjangeren. De to vinner uansett definitivt ikke.

“The Brutalist”, som tok Golden Globe-prisen for beste film, og Bob Dylan-biografidramaet “A Complete Unknown” likte jeg veldig godt.

Jeg digget Timothée Chalamet som musikkikonet Bob Dylan! Chalamet var faktisk fantastisk, og sang som en Gud, så jeg håper absolutt Timothée Chalamet drar hjem med en Oscar for beste mannlige hovedrolle. Jeg er jo Timothée-fan, så Oscar til Chalamet er nattens store håp for min del. Biografiske musikkfilmer vinner særdeles sjelden beste film, men stiller sterkere på skuespillerprisene.

Filmen som mange tror kan komme til å vinne beste film er “Anora”. Filmen som NRKs filmpolitiet kalte en “skarp og sexy sjarmbombe” – om sexarbeidere og russiske oligark-arvinger – er en film som få har sett. Den er litt “ukjent” selv om den har dratt inn flere store priser, men den har fått svært gode anmeldelser og er en film jeg skal se. Den ligger trolig godt an i vinnerløypa i natt sies det av ekspertene. At Sean Baker har regien på den er noe som ihvertfall lokker for min del.

Filmhjerte har som sagt ikke et fullt Oscartips-skjema i år, men jeg tipper vinnerne i de største kategoriene; beste film, de fire skuespillerprisene, regissør og internasjonale film, pluss litt til.

BESTE FILM: ANORA

Håper på “A Complete Unknown” eller “The Brutalist”, men har ikke noe særlig imot “Anora” som vinner. Det jeg har lest om filmen virker veldig bra. Som sagt vinner neppe en musikkbiografisk for beste film, og selv om “The Brutalist” er et storslått epos vil man kanskje ha en mer sprudlende film som vinner i år?

Øvrige nominerte: “Conclave” (kan den sjokkvinne?), “Wicked”, “Emilia Pérez”, “I’m Still Here”, “The Substance”, “Nickel Boys” og “Dune: Part Two”.

BESTE MANNLIGE HOVEDROLLE: TIMOTHÉE CHALAMET (“A Complete Unknown”)

Håper inderlig Chalamet vinner, men Adrien Brody fra “The Brutalist” kan fort vinne – og han var også strålende. Brody fikk Golden Globe-prisen, i konkurranse med Chalamet.

Skulle Sebastian Stan vinne hiver jeg TV’en ut vinduet 😉 Ikke fordi jeg ikke liker han, men pga fyren han spiller i “The Apprentice” 😉 Ralph Fiennes (“Conclave”) og Colman Domingo (“Sing Sing”) kan hygge seg med nominasjonen, men de er levnet minimal sjanse.

BESTE KVINNELIGE HOVEDROLLE: DEMI MOORE (“The Substance”)

Har kun sett “Emilia Pérez” av de fem filmene, men Karla Sofía Gascon har null vinnersjanse. De tre andre nominerte kjenner jeg for dårlig til, men herregud, Demi Moore som vinner vil jeg juble for! Hvem kan glemme Demi i “Ghost”, “G.I. Jane”, og “A Few Good Men” fra 1990-tallet. Hun er klar favoritt til Oscarstatuetten. Nattens andre store håp.

De øvrige tre nominerte er Fernanda Torres (“I’m Still Here”), Mikey Madison (“Anora”) og Cynthia Erivo (“Wicked”).

BESTE MANNLIGE BIROLLE: KIERAN CULKIN (“A Real Pain”)

Culkin har allerede vunnet en rekke priser for “A Real Pain” og tar trolig Oscaren. Men personlig håper jeg på Edward Norton som var strålende i “A Complete Unknown”, eller Guy Pearce fra “The Brutalist”, men han var kanskje litt for ensformig i den rollen.

Yura Borisov (“Anora”), som jeg har nær null kjennskap til, seiler opp som en utfordrer. Jeg har lenge hatt tenkt å se “Sovekupé nr 6” fra 2021 som han spiller i, men har ikke kommet så langt ennå. Den siste nominerte her er Jeremy Strong (“The Apprentice”).

BESTE KVINNELIGE BIROLLE: ZOE SALDAÑA (“Emilia Pérez”)

Gjør en flott og herlig figur i “Emilia Pérez” og vil være fortjent vinner. Trolig sterk konkurranse fra Ariana Grande (“Wicked”), som først og fremst er sanger og låtskriver, populær sådan.

Men, om ikke hashtaggen om oscarsowhite skal blomstre igjen har kanskje mange av Oscarstemmegiverne lagt sin stemne på latinamerikanske Zoe istedet? Ellers var jo både Felicity Jones og Monica Barbaro svært gode i henholdsvis “The Brutalist” og “A Complete Unknown”, men trolig ikke minneverdig nok for å dra masse stemmer.

Jeg håper på Zoe, men ingen av de andre fire vil opprøre meg som vinner. Ja, la oss heller ikke glemme den femte nominerte, den svenskitalienske veteranen Isabella Rosselini (“Conclave”), datter av legendariske Ingrid Bergman.

BESTE REGISSØR: BRADY CORBET (“The Brutalist”)

Vanskelig å spå, for om “Anora” blir beste film er Sean Baker en het kandidat her, men det slår meg som en mer monumental prestasjon å orkestrere en film som “The Brutalist” enn den lettere i stilen type film som “Anora” vel er?

Uansett, en av de to vinner nok. De tre øvrige er også tre sterke navn. Jacques Audiard (“Emilia Pérez”) og James Mangold (“A Complete Unknown”) har begge levert klassebidrag, og i år finner vi noe så sjeldent som en kvinnelig regissør blant de nominerte! Attpåtil en fransk kvinne. Coralie Fargeat, som i 2017 serverte den spinnville hevnorgien “Revenge” (som jeg digger), er nominert for skrekk/sci-fi-filmen “The Substance”, som også er en jeg har på lista over filmer å se.

BESTE INTERNASJONALE FILM: EMILIA PÉREZ (Jacques Audiard, Frankrike)

Blir nok veldig tett mellom “Emilia Pérez” og Brasils bidrag “I’m Still Here”. Pga kontroversene rundt “Emilia Pérez”-stjernen Karla Sofía Gascón sine skandaløse innlegg på sosiale medier, samt en del generell kritikk mot filmens fremstilling både av meksikanere og transer er det nokså usikkert om “Emilia Pérez” likevel har begeistret nok Oscarvelgere.

“Flow” fra Latvia og “The Seed of the Sacred Fig” fra Tyskland har også fått mye ros. Våre danske venner krysser fingrene for “The Girl With the Needle”, men den er nok uten vinnersjanse i dette selskapet.

NORSKE OSCAR-HÅP

Norske filmentusiasters Oscarhåp er selvsagt Mona Fastvold (sammen med Brady Corbet) i originalmanus-kategorien for “The Brutalist”, men de to er ikke vinnerfavoritter der sies det. Enten Sean Baker eller Coralie Fargeat er trolig vinneren her. Og det er helt greit, men hyggelig om “The Brutalist” tar den også. Jeg spår Baker.

Et norskprodusert bidrag finner vi i beste dokumentarfilm-klassen hvor vi har den norsk-palestinske “No Other Land”. Dokumentaren har kanskje en liten vinnersjanse, men den konkurrerer mot “Porcelain War”, som gir et bilde av livet i Ukraina etter russernes invasjon, og når neppe opp. Vanligvis ville jeg håpet på norsk heder og ære, men “Porcelain War” er klar favoritt, og bør vinne. Slava Ukraini!

HER SER DU OSCAR 2025

I Norge kan du se Oscar-utdelingen på TV2 Danmark via f.eks. Riks-TV og andre leverandører, eller hos Disney + som også viser direkte. På danske TV2 starter sendingen allerede klokka 22 i kveld, med studio, rød løper og mye mer. Selve Oscarshowet med prisutdeling starter 01:00, og overføringen hos Disney + starter også da.

♥ O S C A R N A T T ♥

Kommentarfeltet er åpent for Oscar-meninger 😉

Eller for å si det sånn;

Årets første (og største?) norsk-svenske krimfeilspor og krimkalkun er servert allerede. Miniserien «Blindspor» som er basert på Anne Holts etterforsker Hanne Wilhelmsen er en kraftig skuffelse.

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
Alle foto: PRIME VIDEO

• SERIEANMELDELSE

• BLINDSPOR

• Sverige/Norge, 2025
• 4 episoder, spilletid 46+47+45+45 min
• Regi: Erik Skjoldbjærg
• Skuespillere: Ida Engvoll, Pål Sverre Hagen, Sissela Kyle, Kjell Bergqvist, Fabian Penje, Elli Müller Osborne, Edvard Olsson, Nils Jørgen Kaalstad, med flere
• Hvor: Prime Video, hadde premiere 25. januar

Serien er kun å finne på strømmetjenesten Prime Video (Amazon Prime), noe som vel trolig gjør at seertallene ikke blir allverdens høye, for dette snøslapset kan trygt styres unna. Nå vet jeg ikke hvor mange nordmenn og svensker som har skaffet seg tilgang til Prime Video, annet enn at det er langt færre enn om det hadde dreid seg om Netflix, TV 2 Play, Max, NRK/SVT e.l. Prime har iallefall 7 dagers gratis prøve, så man kan se serien kostnadsfritt hvis man er interesserte, og Prime har også andre serier og filmer å by på.

Under en voldsom snøstorm kjører et tog fra Stockholm til Narvik inn i et snøskred, og passasjerene må søke tilflukt på et avsidesliggende hotell på norsk side av riksgrensen. Blant passasjerene er den midlertidig suspenderte svenske drapsetterforskeren Hanne Wilhelmsen (Ida Engvoll).

På hotellet begås det et mystisk drap, og togkonduktøren som døde i togulykken ble også tatt livet av viser det seg. Sammen med den norske legen Magnus (Pål Sverre Hagen), som er på reise med et jentelag i håndball, prøver Hanne å løse mysteriene. Hannes etterforskning vanskeliggjøres med at hun etter en skyteepisode har havnet i rullestol (som er en “fiffig” måte å hindre henne i å bevege seg fritt), samtidig som hun mangler jurisdiksjon siden de befinner seg i Norge, og redningstjenesten ikke kan nå frem på grunn av uværet.

I tillegg har en gjeng unge nynazister havnet under samme tak, sammen med en forøvrig broket forsamling “skipbrudne” togreisende

Plottet her kunne vært utgangspunkt for en mørk drapsgåte med spenning og underholdning, men desverre søles det bort i en salig graut. Handlingen er i hovedsak tam, sjelløs og kald. Rollefigurene er stort sett endimensjonelle, flate og merkelig følelsesløse – mens skuespillerprestasjonene som kunne løftet inntrykket bidrar istedet til at «Blindspor» virkelig på en negativ måte lever opp til navnet sitt.

Ida Engvoll som Hanne Wilhelmsen er riktignok til dels bra, selv om jeg ikke ser poenget med at Anne Holts etterforsker har blitt gjort svensk. At Hanne dessuten nesten gjennomgående virker både uempatisk, frekk og småsur, gjør rollekarakteren hennes langt mer uinteressant og uengasjerende enn den burde vært, og Engvolls uttrykksløse ansiktsuttrykk gjør figuren hennes grå.

Samtidig av positiv bemerkning så er Ida Engvoll, som vi blant annet husker som “Rebecka Martinsson”, veldig kul og behersket og er en av de to, tre i rollegalleriet som tross alt virker mest naturlig, selv om hun tydeligvis har fått streng beskjed om å kun ha ett ansiktsuttrykk hele tiden. Hun snakker ihvertfall naturlig med skikkelig flyt, og kaldheten hennes kler faktisk også Hanne Wilhelmsen-figuren litt. Dessuten liker jeg Engvoll godt fra før.

Ellers i rollegalleriet er det imidlertid mye grums og tøv.

Den som imidlertid skuffer meg mest er Pål Sverre Hagen. Skuespilleregenskapene hans ellers må ikke trekkes i tvil da han mang en gang tidligere har levert klasse, men i denne serien er han svak, nærmest en pinlig parodi.

Hagen er selvsagt en kvalitetsskuespiller, men jeg har sagt om han før at det er dialektkrøll. Måten han prater på i denne serien høres utrolig uekte ut, monoton, nesten som han står og leser en tekst uten verken flyt eller innlevelse. Dessuten er rollefiguren teit. Lege liksom, kjøper jeg overhodet ikke. Håndballtrener, neppe.

Som serieskaper er det å få publikum å kjøpe et serieunivers et premiss for å lykkes, noe man ikke klarer her. At alt er fiktivt er nå en ting, man skal ikke pirke for mye i detaljer, men hele hotellet og det geografiske henger dårlig på greip. At været også totalt hindrer norsk redningstjeneste, som vel må være i verdensklasse(?), og politi å ankomme stedet på dagevis, som sies være 34 kilometer unna nærmeste sted, virker heller ikke akkurat plausibelt.

Dessuten, og det er pirk, men vinter og tog til Narvik fra Sverige. Hvor er alle vinterturistene fra Asia? Jaja, vi lar den passere.

Seriens ånd føles litt inspirert som en ønsket miks av krimklassikere fra Agatha Christie, med et “whodunnit”-mysterie der pilen av mistanker peker i alle retninger, og typisk mørk nordic noir stil. Samtidig føles det påfallende  karikaturaktig ut, litt “tegneseri’ish”, som om det er gjort tydelig at dette faktisk bare er fiksjon og en fabel – noe det såklart er også – men det er som om serieskaperne ikke vil at seerne skal tro på historien, og da er man på feil spor.

Jeg undres også litt over hvilken visjon man har med serien, om den skal fremstå som en “seriøs” krim i Agatha Christie-stil, eller om det er meningen at det skal være et slags nivå av krimparodi eller humor. For her er mye tull blandet inn, blant annet en amatørradiogjøk som minner om en episode fra Fleksnes.

At man kan gjette underveis og spekulere på hvem og hva som ligger bak, er derimot et pluss, dog ikke veldig godt utført i dette tilfellet. Her er det nemlig vanskelig å skue noen løsning før siste episode. Løsningen da? Vel, den er ikke direkte overbevisende, og slett ikke særlig tilfredsstillende.

Det er dessuten også en del klisjèer man smører ut. Blant annet sur usympatisk forretningsmann som krever, hyler og gauler. Tro hvordan det går med han’a gitt…

Det er forresten ikke akkurat noe hotell i særklasse de togreisende må ta inn på. I velkjent krimstil er det selvfølgelig ikke bare velstand på dette hotellet, som skjuler noe, kanskje også noe mystisk på grensen til overnaturlig? Her er en kvinne som hører, ser og føler, nesten som en Lilli Bendriss light. Noe som forøvrig ikke funker særlig bra det heller. Hotellets eier (og personale) gidder jeg knapt nok nevne. Isolasjonsfølelsen kan man tildels si er til stede, men det kjennes likevel unødvendig falskt ut. Plotthull er det flere av, og tilfeldigheter.

Jeg er overrasket over at Erik Skjoldbjærg har regien etter å ha sett resultatet. Jeg hadde utvilsomt forventet noe langt bedre fra en regissør av Skjoldbjærgs kaliber.

Imidlertid er jo noe bra her.

Jentene i håndballaget som er strandet føles tilstrekkelig ekte og gjenkjennbare både i væremåte og gjerning, og tilfører en brokete forsamling i rollegalleriet noe svært positivt, og er kanskje nesten de eneste man virkelig bryr seg om av figurene? Riktignok er det vel bare to av jentene som er reelle birollekarakterer. Ellie Osborne som spiller trenerens datter gjør en solid innsats.

Aller best derimot syns jeg Fabian Penje (21) er i rollen som den 16 år gamle Adrian, som reiser sammen med den noe eldre gjengen med unge nynazister. Fabian Penje, som mange husker fra «Young Royals», er utvilsomt den som ser ut til å ha fått størst register å spille på, og han gjør det smakfullt og utmerket. Her er både frykt/redsel og sinne, samtidig som man ser tvilen hos han. Her er også noen interessante sider å spore rundt temaer som gruppepress, som gjør rollefiguren Adrian småspennende, og faktisk sympatisk på tross av hans mulige holdninger.

Selve togulykken med kræsjet inn i snøraset er det god regi på, og bra foto. Vi får se fra flere involvertes ståsted, noe som gjør spenningen bedre.

Noen vittige replikker som trekker litt i smilebåndet er det å spore her, blant annet fra veteranen Kjell Bergqvist som spiller en av de togreisende. Også han gjør en brukbar birolle.

At ikke bare usympatiske figurer ofres er vel også et pluss, som kan gjøre oss som ser på litt “opprørte” og få frem litt engasjement, men når ikke engang ektefellen til et av ofrene virker å bli særlig berørt, hvorfor skal vi seere gidde?

Nei, desverre folkens, jeg elsker jo norsk og svensk krim og skulle gjerne sagt at «Blindspor» var artig, moro, spennende og vel verdt å se, men det ville vært en hvit løgn.

Terningkast 3 kunne nok forsvares her, for om man legger godviljen til er det jo litt underholdende. Det som er av spenning blir heller ikke avslørt for tidlig, imidlertid syns jeg det er så mye svakt her at bedømmelsen blir av det strenge slaget.

Kanskje er den ikke som nevnt innledningsvis en direkte kalkun, og helt bortkastet tid er det heller ikke. Noe her er av verdi, som Engvoll, Penje og Osborne. Dog er «Blindspor» som krim både nettopp et blindspor og feilspor, eller i beste fall litt tidtrøyte om man går til serien uten høye forventninger.

Kommentarer om Blindspor? Fyr løs i kommentarfeltet 😉

«Når høsten kommer» er en film med stor emosjonell kraft om alltid dagsaktuelle temaer.

Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no. Kilder: Filmweb.no.

Alle foto/stillbilder: Pressefoto / Tromsø International Film Festival. Filmplakat fra Fidalgo Films / fidalgo.no

• FILMANMELDELSE:

• NÅR HØSTEN KOMMER

• Original tittel: Quand vient l’automne (Internasjonal tittel: When Fall is Coming)
• Frankrike, drama, 2024, 1t 42m
• Regi: François Ozon
• Skuespillere: Hélène Vincent, Josiane Balasko, Ludivine Sagnier, Pierre Lottin, Garlan Erlos, Paul Beaurepaire, med flere 

• Kinopremiere 31. januar (Norge). Sett på Tromsø Internasjonale Filmfestival 15. januar.

Den franske dramafilmen Når høsten kommer er regissert av François Ozon, som også står bak den flotte «Sommeren’ 85» (2020). Ozon har også skrevet manus til “Når høsten kommer” (sammen med en annen). Den nye filmen hans utforsker temaer som skyldfølelse, tap, tilgivelse, forsoning familieforhold, vennskap og hvordan fortidens synder stadig har innvirkning på livene våre.

Temaene er universelle og alltid dagsaktuelle, selv om de aller fleste selvsagt heldigvis ikke har en fortid som filmens hovedkarakter. At “målet helliger middelet” er det et ordtak som sier, og nettopp det er også et sentralt spørsmål i filmen. For stemmer det, at bare målet er godt kan veien dit tilgis? Hvilken vei filmen peker i så måte er kanskje ikke alltid det riktige(?), så et lite etisk spørsmål kan man kanskje stille ved et par av scenene. De er iallefall åpne for diskusjon.

Filmen er virkelig god på å sette perspektiver, og på å utfordre oss rundt den åpenbare sympatien vi har fått for hovedpersonen og et par av birollene når fortidens (og nåtidens) gjerninger blir kjent for oss.

Da jeg så filmen på filmfestivalen i Tromsø tidligere i januar hadde jeg moderate forventninger til denne filmen, men opplevelsen ble en kraftig positiv overraskelse.

Historien er full av varme, glede, og noen vidunderlige rollefigurer, til tross for at den også er en trist, mørk og vemodig fortelling som garantert vil legge press på tårekanalene hos mange seere ved et par situasjoner. Den tar flere overraskende vendinger, og er også både lun og presentert med litt mørk humor, og ikke minst skrus intensiteten opp når handlingen dreies inn på et spor hvor historien føles som en kald og mørk spenningsthriller.

Regissøren trykker på de riktige emosjonelle knappene, uten at det på noe tid glir over i verken melodrama, sødmesøl eller overspill, og det holdes hele tiden nøkternt.

«Når høsten kommer» finner sted i de rolige og smellvakre landskapene i Burgund i Frankrike, der de to pensjonerte eldre kvinnene og bestevennene gjennom mange år, Michelle (Hélène Vincent) og Marie-Claude (Josiane Balasko), lever rolige liv.

Michelles liv og hverdag endres brått når datteren hennes, Valérie (Ludivine Sagnier), dør under uoversiktlige omstendigheter kort tid etter å ha blitt uforskyldt soppforgiftet og etter å ha nektet moren å treffe barnebarnet sitt – og Marie-Claudes rufsete sønn, Vincent (Pierre Lottin), kommer hjem etter fengselsopphold. Filmen utfordrer også synet på om en ex-kriminell kan skikke seg.

Etter hvert som fortellingen skrider frem, orkestrerer Ozon på mesterlig vis en historie med emosjonell kraft og familiære spenninger, som på gripende vis innbyr publikum til refleksjon over fortidens synder og gjerninger.

Tempoet i filmen er behagelig rolig og nøye iscenesatt, ingenting føles overlatt tilfeldighetene. Ozon skaper et sitrende underliggende spenningsnivå, som forsterkes og møter kontraster av den vakre høsten i de landlige omgivelsene.

Skuespillerprestasjonene til veteranene Hélène Vincent og Josiane Balasko er strålende, og får på imponerende vis fram både varmen og sårbarheten i rollekarakterenes forhold.

Spesielt Vincent er fantastisk, hun utstråler en varme og omsorg, som står i sterk kontrast til skyldfølelsen som gnager henne – og i kontrast til fortiden hennes.

Takket være en varsom men nøye posjonert “blanding av humor og emosjonell åpenhet, fremstår «Når høsten kommer» som et intimt drama som berører kompleksiteten i menneskelige forbindelser, tap og den evig tilstedeværende skyggen av tidligere feil”(“filmweb”).

Purunge Garlan Erlos leverer en alldeles nydelig prestasjon som Michelles unge barnebarn Lucas.

Den gjensidige barnebarn/bestemor-kjærligheten mellom Lucas og bestemoren, hans godhet, valg, nyskjerrighet og gjennomførte sympatiske personlighet er filmens store hjertevarmer. Garlan Erlos spiller rollen med den største ro, som en ekte proff. Lucas er riktignok ikke bare søt, men kan også være tverr, men hvem på den alderen er ikke det? For en hjerteknuser.

Mye ros har også blitt Pierre Lottin til del for hans tolkning av den tidligere straffedømte Vincent. Lottin fyller rollekarakteren med et pågangsmot som går en hårfin balansegang mellom rett og galt, mens han også får et nært og rørende forhold til unge Lucas. Absolutt skuespill av høy klasse også fra Lottin.

Paul Beaurepaire i rollen som Lucas i såvidt voksen alder er også helskjønn, i likhet med Michelle. Når filmens siste punch treffer, dog etter et par overtydelige varsler, og høsten kommer for alvor, er det han som får levere filmens siste kraftfulle emosjonelle øyeblikk.

Akkurat det, at man blir så glad i Michelle, på tross av fortiden hennes, er også et krafttrekk ved filmen som viser at mennesker kan forandre seg og legge fortiden bak seg, bare de får lov til det av de rundt seg.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –