Hjertevarm, humoristisk, sår og levende dokumentar fra bygde-Norge
✅️ DOKUMENTARFILM: BRØDRENE JOHANSEN
✅️ Norge, 2023, 1t 22m, ingen aldersgrense
✅️ Kan sees på NRK TV (Nett-TV) og vanlig lineær TV på NRK
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
TV-premiere for den nordnorske dokumentaren «Brødrene Johansen», som hadde kinopremiere i fjor. Undertegnede så filmen på TIFF i fjor, og endelig er den klar for TV nå.
Dette er en flott dokumentar hvor vi følger to brødre i en stor søskenflokk gjennom 10 år. Filmen handler som tittelen avslører, om familien Johansen fra den fraflytningstrua lille bygda Kråkrøhamn på øya Andørja i Troms.
Fra tiff.no sin omtale: Brødrene Johansen er en film om brorskap og tilhørighet. En varm og annerledes oppvekstfortelling, der bygdemenn blomstrer, både ved å bryte og bevare tradisjoner.
I den før så folkerike bygda, som nå huser kun 25 innbyggere, bor familien Johansen. Fem brødre har i et halvt århundre delt gode og onde dager på slektsgården sammen med mor og far. Brødrene Johansen er et hjertevarmt portrett av brødrene, sterkt krydret av høvdingen i huset, mor Kjellrun, som samtidig viser et nord-norsk kystsamfunn og den tradisjonelle fisker- og geitbondens plass i tida vi lever i nå (tiff.no).
Det er en film som løfter det å bo og leve på bygda og i distriktene, om vennskap på tvers av alder, om brorskap, tradisjoner og forhold til foreldre og heimplass. Filmen har mye lun humor samtidig som den er både hverdagslig og ekte på godt og vondt.
Regissør Trude Ottersen sin første film, «Ishavsblod», fra 2016, ble en stor suksess, og ble bl.a. sendt som en serie på NRK. Nå er også endelig «Brødrene Johansen» klar for TV og nett-TV hos NRK. Dokumentaren hadde premiere i januar 2023, da den gjorde suksess og vant publikums hjerter på filmfestivalen i Tromsø.
Filmen følger i all hovedsak to av brødrene: Fiskeren og morroklumpen Jan Ivar, som liker livet slik det alltid har vært, og geitbonden Idar, som drømmer om kjærlighet, gjennom flere år i det lille bygdesamfunnet langs kysten på Andørja i Troms.
Seerne får følge arbeid, fritid og familielivet på gården, med fokus på de to brødrenes håp for fremtiden. Dokumentaren er både munter og underholdende, samtidig som den på en nær måte skildrer triste hendelser i livet. Det er likevel en lettbeint og ukontroversiell historie som berettes, uten verken store topper eller bunner. Det mest “kontroversielle” i så måte må vel være en viss bok den ene av brødrene i løpet av filmen arbeider med 😉
Jeg fascineres litt gjennom 82 minutter med familien Johansen. Det er rett og slett en hyggelig, trivelig og melankolsk stund du får servert. Vel verdt tiden.
Jippi! Endelig er den norske filmskatten «Piratene» ute på Blu-Ray! “Radio Feskslog” er klar for nye og gamle seere og lyttere!
12. august ble omsider klassikeren «Piratene» fra 1983 for første gang sluppet i salg på Blu-Ray eller DVD. I denne bloggposten kan du se en håndfull bilder av blu-ray-discen og innpakningen.
Tekst og foto: Lars Jørgen Grønli/Filmhjerte.blogg.no
PIRATENE (1983) [BLU-RAY].
For en barnslig glede som melder seg, når godt over 30 års ventetid for min del på å få «Piratene» (1983) i hus på fysisk format, endelig er ved veis ende! Tirsdag fikk jeg nemlig denne norske 80-tallsskatten på Blu-Ray. For meg som filmfrelst en jubeldag!
«Piratene» er nemlig en av mine absolutte norske filmfavoritter gjennom tidene, og den filmen jeg i en mannsalder har ønsket sterkest å få på fysisk format. En fartsfull og spennende film, med kjappe replikker, fengende musikk og fabelaktige Lofoten som scene.
Ukjent med «Piratene»? Tre arbeidsløse og samfunnstrøtte ungdommer i Svolvær starter piratradio der de spiller rølpete rock og angriper maktstrukturen i byen og gjør opprør mot makteliten. Myndighetene setter alle styrker inn for å bringe de til taushet.
Utover 90-tallet var håpet å finne filmen på VHS, men fant den aldri, da DVDen tok over var håpet at den skulle dukke opp på disc, men ikke der heller kom den. Riktignok har jeg sett filmen på nett i en noe slitt versjon, men å få den på fysisk format virket å forbli en drøm.
Først da Norske Filmklassikere-prosjektet på Facebook/Platekompaniet (ved crowdfunding på bidra.no) startet ifjor fikk jeg for første gang et skikkelig håp om at nå skjer det vel, og jeg så «Piratene» t.o.m. på kino (!) ifjor høst for første gang i kinoformat, på filmklubb-visning, i nyoppusset versjon, og forstod at filmen sannsynligvis ble å komme på Blu-Ray.
Men jammen var det Nasjonalbiblioteket som omsider gav ut «Piratene», og det syns jeg faktisk er tipp topp, for med filmen følger et 48 siders lite hefte (ca 35-36 sider tekst/bilder, pluss en del med engelsk tekst) med mye artig lesestoff om filmen og norsk film på 80-tallet, skrevet av Gunnar Iversen, professor i filmvitenskap ved Carleton University i Ottawa, Canada.
I heftet er også blant annet mange fantastiske stillbilder fra filmen (noen fra nye vinkler ikke vist i filmen) og bak-kamera-bilder fra innspillingen. Flere bilder jeg aldri har sett før. Fantastisk!
Bilde og lyd er pusset opp og digitalisert, og fremstår bedre enn noen gang. Ut fra min bedømmelse er ihvertfall kvaliteten på både lyd og bilde veldig god, det er kun noen få scener med litt kornete bilde, som antagelig skyldes kvaliteten på originalmaterialet fra tidlig 80-tall.
For de som forstår seg på det; Bilde er ifølge opplysningene på coveret AVC 1080p 24fps 1.67:1. Lyd er DTS-HD Master Audio 2.0 Dolby Digital 2.0.
Formatet på blu-rayens innpakning, eller coveret, er såkalt digipak, altså et utbrettbart hardpappomslag. Litt som et gammeldags mini vinylplatealbum, med lomme til heftet og en plastplate som holder blu-ray-discen på plass.
Piratene kan kjøpes hos Platekompaniet og Nasjonalbiblioteket og koster 249 kroner.
En jubeldag for en filmfrelst! Til høsten kommer den nordnorske filmen «Piratene» fra 1983 endelig på Blu-Ray!
I over 30 år har jeg ventet på å få «Piratene» på fysisk format! Endelig er ventetiden snart over 😉
Da prosjektet “Norske Filmklassikere” som Christer Falch og Platekompaniet står bak ble lansert på Facebook i fjor høst fikk mange håp om å få favorittene sine blant norske eldre filmer utgitt på fysisk format i tida framover, via såkalt crowdfunding, folkefinansiering, på bidra.no. Men det er ikke der «Piratene» omsider skal ut til folket og filmhyller land og strand rundt.
Tidligere i år leste jeg til begeistring at Nasjonalbiblioteket til høsten skal gi ut to eldre norske filmer på Blu-Ray, hvorav den ene er kultklassikeren «Piratene» fra 1983. Jubelen stod nesten i taket, hehe, selv om det da var en ubekreftet melding skrevet av en privatperson som hadde kontaktet Nasjonalbiblioteket med forespørsel om kommende utgivelser av film i år.
Men det er ingen grunn til å tvile, for «Piratene» kommer og slippes i høst. Platekompaniet.no tar nemlig nå imot forhåndsbestillinger av filmen. Klikk og kjøp!
Som du sikkert forstår er «Piratene» en film jeg virkelig liker. Ja jeg vil faktisk si at den kanskje er min personlige norske favorittfilm, og iallefall blant topp 5, gjennom tidene. Filmen som er regissert av Morten Kolstad kom ut i 1983, og har vært sendt på NRK noen ganger.
Ifjor fikk jeg endelig også sett den på kino(!) i restaurert utgave med flott bilde og lyd, da det i forbindelse med filmens 40-årsjubileum ble satt opp en visning i Tromsø i samarbeid med Tromsø Filmklubb og podcasten Norsk Kultfilm. Det var utrolig kult! Da var hovedrolleinnehaverne Trond Petter Stamsø Munch og Kristian Fr. Figenschow, og filmmusikkkomponisten Odd A. Eilertsen på plass for samtale om filmen med podcasten Norsk Kultfilm. Podcasten om filmen ligger sikkert også ute på nett fortsatt.
Fra kinovisningen av Piratene i november 2023. Nederst ser vi komponist Odd A. Eilertsen, skuespillerene Trond Petter Stamsø Munch og Kristian Figenschow, samt podcasterne Norsk Kultfilm. Foto: Lars Jørgen Grønli
At den, som en av veldig få filmer, er innspilt i fantastiske omgivelser i Lofoten er selvsagt en av grunnene til at jeg digger filmen, men også fordi den er actionfull, fartsfull og har en skikkelig kul handling som både er lett å relatere seg til og er nokså tidløs i grunn. Dessuten har filmen en rekke morsomme og friske replikker, samt noen av datidens store norske navn på rollelisten, og den tidløse filmmusikken som bidrar til å pumpe opp stemningen gir et realt kick.
Det jeg ikke er like begeistret for er filmens dramatiske sluttscene, men det var vel slik det måtte bli. Uansett en herlig 80-tallsklassiker er dette.
Filmens handling er enkel og grei; en liten gjeng arbeidsløse ungdommer i en mindre nordnorsk by som er lei av å gå å drive dank, bestemmer seg for å starte piratradio. Der kommer de med freske spark mot både politikere, myndigheter, og byens elite. Det går ikke lang tid før de havner i trøbbel. Det blir Radio Feskslog, ungdomsopprør, vill båtjakt og helikopter.
Filmen følger en gjeng arbeidsløs ungdom i småbyen Svolvær i Lofoten. Forholdene i den lille fiskebyen er skrale for ungdommene, og mangel på arbeid gjør at de bare blir gående å drive dank. De blir etterhvert frustrerte over sin perspektivløse livssituasjon og starter derfor en illegal nærradio. Radioen er ment å være et supplement til trauste NRK. Raskt utarter radiodriften til ungdommene til en mobil piratradio som angriper byens samfunnsstøtter og de håpløse arbeidsmulighetene for ungdommen.
Gjennom sine radiosendinger provoserer ungdommene både lokalsamfunn og myndigheter. Etterhvert settes både peilebiler og politistyrker inn for å få kneblet den mobile radioen. Dette er imidlertid lettere tenkt enn gjort, og til slutt mobiliseres alle krefter i en avgjørende jakt på ungdommene. Filmen får en dramatisk slutt.
Filmen inneholder mye norsk pop- og rockemusikk fra tidlig 1980-tall.
Blir det suksess for Tobias Santelmann som krim-antihelten Harry Hole?
Rollen som Harry Hole i den kommende Netflix-krimserien skal altså spilles av Tobias Santelmann, melder media.
Foto (utsnitt): Netflix/Francisco Munoz
Santelmann var et av de fire fremste forslagene undertegnede tippet til rollen for et par måneder siden da nyhetene om at Netflix skal lage Harry Hole-krim ble sluppet. Nå er det altså kjent at det blir nettopp Tobias Santelmann som skal spille den rufsete etterforskeren Hole, basert på Jo Nesbøs krimromaner.
Som jeg antok vil man i serien antagelig gjøre Holes karakter til å være i 40-årene, eller kanskje 38 slik Hole er i boka “Marekors” som den første sesongen skal baseres på. Santelmann er ihvertfall 43 år, og kan utmerket godt fylle en rolle i et aldersspenn fra rundt 35 til opp mot 50, uten å måtte oversminkes 😉
Selv kan jeg knapt huske å ha sett Santelmann gjøre noe som ikke er bra, så forventningene mine til Hole-serien vokser. Jo Nesbø har selv sagt man ikke bare skal lage en Hole slik han er i bøkene, men også ut fra Santelmanns forutsetninger og evner. Noe jeg tror blir vellykket. Santelmann har absolutt mye ved seg som kan passe til en slik rollefigur, blant annet det å kunne fremstå både som rufsete, værbitt, hard, eller myk, og som jeg så nevnt et sted, by på det styggpene men også sårbare. Dessuten har han karisma.
Da er spenningen større rundt valgene av birollene. Svenske Joel Kinnaman skal spille Holes korrupte kollega Tom Waaler, og Pia Tjelta spiller Holes kjæreste, men det bør også gå relativt knirkefritt. Kinnaman er, som Santelmann, en tøffing, og Tjelta har også et bredt register å spille på. Tjelta er jeg likevel litt avventende til, men tror egentlig hun vil levere bra der.
Om Santelmann blir en god Harry Hole får vi dog smøre oss godt med tålmodighet for å få se, serien er først ventet å være klar i løpet av 2026.
«Baby Reindeer» er en av årets store seriesnakkiser! Den mye omtalte nye Netflix-miniserien som bygger på en ekte historie om en amatørkomiker og bartender som blir “stalket” av en psykotisk steike gal kvinne er alt annet enn behagelig å se på.
✅️ SERIEANMELDELSE: ✅️ «BABY REINDEER» ✅️ TV-/miniserie, Storbritannia, 2024, drama/sort komedie ✅️ 7 episoder på ca 30 min pr ep. ✅️ Serieskaper: Richard Gadd ✅️ Skuespillere: Richard Gadd, Jessica Gunning, Nava Mau, Tom Goodman-Hill, med flere ✅️ Tilgjengelig hos Netflix
Skrevet av Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no / larsgronli ætt hotmail dått com
Tvert om er serien vekselsvis både forstyrrende, vemmelig, motbydelig, klam og egentlig en smule “sjokkerende”. Likevel er det umulig å ikke engasjere seg i serien, for den er både svært god og faktisk spennende og underholdende. En absolutt annerledes serieopplevelse.
Til tross for at serien bare består av 7 litt over halvtimeslange episoder klarte jeg ikke se alle i et jafs, til det ble serien litt for tung å fordøye, for det er innimellom drøy kost vi får servert. Serien er dog slett ikke farlig, slik enkelte har hevdet.
Historien følger forfatteren, amatørkomikeren og bartenderen Richard Gadd, eller Donny som han heter i serien, sitt forvrengte og komplekse forhold til en kvinnelig stalker og påvirkningen det har på ham når han til slutt blir tvunget til å møte et dypt, mørkt begravet traume.
Donny er en helt vanlig fyr som ved en tilfeldighet blir kjent med en kvinnelig gjest, Martha, på puben der han jobber i London. En vennlig gest, og vips er et levende helvete igang. Han har fått en stalker.
Denne kvinnen viser seg nemlig å være en tidligere straffedømt stalker, eller på godt norsk en forfølger. En plageånd som vier hele sin tilværelse på å forfølge Donny. For dette kvinnemennesket, som er svært overvektig, blir fullstendig oppslukt av Donny – Fullstendig – og starter med å regelrett stalke han.
Hun overøser han med e-postmeldinger i alle sinnsstemninger, dukker opp overalt der han befinner seg, følger etter han, sitter utenfor hjemmet hans i timesvis, og legger seg opp i alt han foretar seg. Det som starter som et nokså hyggelig men snålt bekjentskap hvor Donny lar seg sjarmere av rosen hennes, utvikler seg raskt i en særdeles mørk retning, og endrer Donnys liv for alltid.
Serien er basert på hovedrolleinnehaver og serieskaper Richard Gadd sine egne opplevelser av å bli forfulgt og seksuelt overfalt da han var i tjueårene, og viser hvordan livet hans påvirkes av at Martha starter med å forfølge han.
Stalkeren – Martha – er et regelrett beist, og noe av det vemmeligste av plageånder jeg har sett portrettert. Ikke fordi Martha ser ut som hun ser ut, selv om det vel er vanskelig å ikke tenke at det forsterker inntrykket av henne som en person det feiler noe, og det sier jeg på ingen måte for å stigmatisere overvektige, men fordi Martha fremstilles som et digert beist, og da er det vanskelig å ikke også se det visuelle. Det er likevel utvilsomt i form av hennes handling, språk og oppførsel samt hennes totale mangel på både sosiale antenner og selvbeherskelse, som gjør Martha til en motbydelig skapning.
Men selv om Martha er et regelrett sinnsykt vesen, er det bortimot umulig å ikke på et eller annet plan synes synd på henne. Og det er faktisk noe som er forstyrrende. Skuespillerprestasjonen fra Jessica Gunning er derimot enestående og enorm. Hvordan hun mestrer alt fra både de rolige stadiene der Martha virker normal, når hun formelig koker av raseri, til når hun er på det dypeste depresive, er dypt imponerende.
Det skal noe ekstraordinært til for å klare å gjøre Martha både troverdig og til å føles ekte, men Gunning nagler rollen på glimrende vis. Richard Gadd, som vel må sies å spille seg selv, selv om rollefiguren heter Donny, leverer også en voldsomt overbevisende prestasjon i hovedrollen, men er ikke på langt nær like intens som Gunning, som det formelig spruter alle slags sinnsstemninger ut av!
– – – B A B Y R E I N D E E R – – –
Det som er mest skitten-fascinerende med serien er å se hvordan en besettelse kan utarte seg, slik som Marthas besettelse for Donny, hvor “creepy” en stalker kan være, hvor farlig og altoppslukende en slik situasjon kan være å stå i, men også å se hvordan den som blir stalket faktisk også utvikler sympatier for den han blir stalket av. For Donny blir selv helt oppslukt av forfølgeren sin, i en destruktiv runddans nærmest.
Stalkingen medfører også at Donnys forhold til en transkvinne han innleder et intimt forhold til utfordres og skaper problemer. Særlig en scene hvor en for anledningen virkelig hatsk og blodilter Martha med mord i blikket konfronterer Donny og hans nye kjæreste på et utested er virkelig intenst.
Familien hans slipper heller ikke unna Marthas galskap. Serien viser også hvordan Donnys liv tar en mørk vending etter at han blir kjent med en mannlig eldre tekstforfatter, Darrien, som han blir utnyttet på det groveste av.
Når Donny til slutt velger å oppsøke politiet for hjelp til å få en slutt på stalkingen er det et halvhjertet besøk han avlegger på politistasjonen – noe man som seer må stille seg både undrende, hoderystende og frustrert til. Donnys traumatiske opplevelser med både Martha, Darrien og tidligere livserfaringer, stikker dypere enn både han selv vil innrømme, og enn hva vi først skjønner konturene av.
Det er mye mørke i denne historien, men også mye humor, og fine ømme øyeblikk, for eksempel mellom Donny og foreldrene, Teri, ex-kjæresten og hennes mor, og kanskje også Martha (!). Og det er noen virkelig sterke emosjonelle øyeblikk, som når Donny under en standup-opptreden knekker sammen og deler av traumene sine.
Det er scener i serien som om ikke er direkte sjokkerende, ihvertfall er opprørende, vemmelige motbydelige, og nok så skremmende, krydret med et saftig språkbruk som garantert ikke hadde fått passert på søndagsskolen. Serien er altså ikke for sarte sjeler som lett lar seg bli støtt. Det er ikke bare Marthas oppførsel som er sjokkerende og som man hoderystende iakttar – også Donnys mange valg underveis gir god grunn til å både bli en smule sjokkert, eller kanskje mest av alt oppgitt hoderystende?
Serien er en viktig fortelling om hvordan det å bli utsatt for en stalker kan endre livet totalt, men også en viktig fortelling om deler av den menneskelige psyke, som både oppleves forstyrrende og underholdende. Kanskje er den også lærerik og får oss som ser på til å undres på hvordan vi selv ville taklet å måtte håndtere en person som Martha.
Serien tar ikke bare opp det å bli forfulgt, et annet viktig traumatisk tema serien behandler, dog med mangler, er å som mann bli utsatt for seksuelle overgrep. Et par andre punkter som blir noe litt for lett skrapet i overflaten på muligens er kjønnsidentitet og legning, som begge så definitivt er blant de viktige elementene i serien.
Seriens mørke fronthistorie til tross, dette er også en beksvart komedie med både satire og vittigheter samtidig som det er et spenningsdrama med innslag av psykologiske thrillerelementer. Imidlertid er vel det mest fascinerende at historien altså er sann, ettersom den bygger på en sann historie. Hvem trenger vel fiksjon når man har virkelige historier som dette…
Transkvinnen Teri, som Donny innleder et forhold til, er forresten seriens beste birollekarakter, glimrende bragt til live av Nava Mau. Rollekarakteren Teri er både interessant og varm, og bidrar nok i positiv grad som fordomsnedbryter.
«Baby Reindeer» er en bra serie, selv om den nok ikke er for alle å bli fanget av så er den som Netflix selv lover, fengslende. Imidlertid når den ikke helt opp til topps for min del. Den har et noe for kjedelig midtparti og et fortellergrep som ikke alltid funker helt etter min smak, og oppleves i noen sekvenser som noe sær og seig. At det er en annerledes serie som vil forfølge deg rakt inn i minneboka er dog ganske så sikkert.
Karakteren er ikke klokkeklar og det står og vipper mellom 4 og 5, men det må vel bli fem øyne opp på terningen, og fem filmhjerter.
«Dalgliesh» tilbyr klassisk britisk krim i 70-tallsstil. Helt vellykket er denne «Dalglish»-versjonen ikke, men den klarer akkurat, og litt til, å holde trykket tilstrekkelig oppe til å være verdt å se.
✅️ SERIE: ✅️ «DALGLIESH» ✅️ Storbritannia, 2021-2023, Krimdrama ✅️ 2 sesonger, 9 (12) episoder, spilletid 45min/ep. ✅️ Med: Bertie Carvel, Carlyss Peer, Jeremy Irvine, Alistair Brammer, med flere ✅️ IMDb karakter: 7,6/10 ✅️ Filmhjerte karakter: Terningkast 4 (6/10⭐️) ✅️ Hvor: TV 2 Play
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no Alle foto: imdb.com
70-tallets England danner bakteppet der etterforsker og poet, politiinspektør Adam Dalglish fra Scotland Yard løser uvanlige mordsaker på den idylliske landsbygda samtidig som han sørger over sin avdøde kone og sønn.
Figuren Adam Dalgliesh er et kjent navn for krimbevandrede blant både lesere og TV-seere. Karakteren er som kjent basert på novellene til P.D. James, som har skrevet et x antall noveller med etterforsker Dalgliesh i sentrum av begivenhetene. Særlig på 80- og 90-tallet briljerte detektiven fra P.D. James sitt univers på norske TV-skjermer rundt påsketidene. Roy Marsden bar rollen som Dalgliesh i en årrekke, denne gang er det Bertie Carvel som med stoisk ro, kløkt og kunnskap nøster opp en rekke mord.
I denne versjonen av krimhelten fra 2021/2023 foregår handlingen på midten av 1970-tallet i både rurale og bynære strøk av England.
Om den nye serien er direkte basert på noen bøker eller om den kun er basert på rollefigur/miljø fra bøkene har jeg ikke sjekket.
Serien har pr nå to sesonger, med tilsammen seks ulike krimgåter fordelt på 9 episoder (egentlig 12, men TV 2 har de oppdelt i 9). Det er verdt å gjøre oppmerksom på at man ikke behøver noe som helst tidligere kjennskap til rollefiguren for å ha utbytte av å se serien, for dette er nyskrevet materiale.
I sesongens første del, “Mens englene sover”, dør en ung sykepleierstudent på en avsidesliggende sykepleierskole. Dalgliesh (Carvel) og hans assistent Masterson (Jeremy Irvine) settes på saken. Året er 1975.
I del to, “Det svarte tårnet”, reiser Dalgliesh til en institusjon i smellvakre Dorset for å besøke sin gamle venn, fader Michael, men får der høre at han nylig døde. Han aner ugler i mosen og starter å etterforske dødsfallet, ved hjelp av en ung kvinnelig lokal politikvinne.
“Dragning mot død” avslutter sesong 1, et nyvalgt parlamentsmedlem og en uteligger blir funnet brutalt drept i en kirke i byen, og Dalgliesh får oppgaven med å finne gjerningsmannen.
Sesongen starter litt treigt syns jeg, de første to episodene er ikke engasjerende nok og fremstår noe blatte. Heldigvis tar det seg opp i sak to og tre, der den klart beste er den tredje mordgåten – alle med mørke hemmeligheter som gradvis avdekkes. Det er en noe sorgtynget stemning over serien, men også melankolsk og stemningsfullt tidvis.
Dalgliesh får fra og med episode 3 hjelp fra sin nye assistent DS Kate Miskin (Carlyss Peer), som veier godt opp for den klysete og glatte Masterson. Peer gjør en flott prestasjon og er et lyspunkt og stor styrke. I sesong 2 er Masterson ute, en andresesong markant bedre enn den første.
Sesong 2 som på TV2 Play består av tre 90 minutters lange episoder fortsetter med tre nye etterforskninger. Slik er også sesong 1, med avsluttende saker, men da med hver sak fordelt på to 45 minutters episoder.
En upopulær laboratoriumsekspert slås ihjel på laboratoriet der han etterforsker et drap. Dalgliesh må tråkle seg gjennom en lang liste potensielle skyldige. Flere mistenkte er det også etter at en iskald kvinnelig advokat blir funnet drept og ille tilredt kort tid etter å ha fått en antatt drapsmann frikjent. Samtidig har hennes 18-årige datter nylig blitt sammen med en ung mann mot sin mors ønske.
Sesongen avrundes med et mord på et kjent krigsmuseum, hvor overraskelser oppstår. Episoden med den drepte advokaten, “A Certain Justice”, er høydepunktet og saken med mest sitrende spenning.
Rollefiguren Dalgliesh selv syns jeg er god. En annerledes etterforsker enn i mange lignende serier, med en veldig rolig fremtoning, hever sjelden stemmen og med et klokt hode. Imidlertid kan han stramme grepet hardt når det trengs. Sorgen etter tapet av sønnen og kona tynger han, imidlertid kan også sorgerfaringene hans være til hjelp.
Assistenten Masterson og enkelte andre rollefigurer ser Dalgliesh som arrogant. Kanskje er han det til en viss grad, til og med en anelse sleip(?) – men Dalgliesh går aldri over noen grenser.
Bertie Carvelleverer en meget solid prestasjon i rollen. Carvel fremstår som et utmerket valg av skuespiller som passer perfekt for væremåten til Adam Dalgliesh. Jeg syns rollefiguren har en kompleks dybde som er både imponerende og spennende. Dalgliesh er i seg selv ganske enigmatisk, en gåtefull personlighet, og alle disse nyansene takler Carvel, som er svært behagelig å både iaktta og lytte til. Det som overrasket meg mest er å se at Carvel, som for meg er et nytt bekjentskap, er født i 1977 og dermed ikke er eldre enn midt i førtiårene i serien. Han ser eldre ut, men folk så jo generelt mye eldre ut før enn nå, så nok en gang godt levert av serien. Ellers drar noen sikkert kjensel på han fra The Crown.
Serien har mye fint foto og er en nostalgisk 70-tallskoloritt med tanke på alt av scenografi, det være seg inventar, kjøretøy, design med mere. Dessuten er også musikken med på å sette stemningene.
Jeg blir imidlertid ikke skikkelig grepet av handlingen, den er en smule tørr å følge og utover hovedfigurene Dalgliesh og Miskin er det stort sett ikke noen rollefigurer man bryr seg om. Det er en type serie jeg kan se en eller to episoder av på en kveld, og en eller to igjen neste kveld.
Likevel holder den som sagt trykket oppe tilstrekkelig til at man vil se løsningene, det er jo et “Whodunnit”-preg over mordgåtene der man kan gjette på hvem de skyldige er, og slikt trekker opp. Minneverdig krim er det nok ikke, men den oppfyller funksjonen sin som tidsfordriv og er tidvis spennende.
Jeg er av den oppfatning at når noe får terningkast 3 er det på det jevne, noe trygt uten store overraskelser, som er godt brukbart. Jeg hadde tenkt å sette en treer på Dalgliesh, imidlertid tar den seg bra opp utover i episodene. Etter imdb-stjerneskalaen ville jeg uansett satt 6/10⭐️, som jeg omregner til fire på terningen. Verdt å nevne er at på imdb.com har serien et pent snitt på hele 7,6/10 basert på ca 5400 stemmer.
Liker du «Dalglish» er det grunn til å glede seg. Sesong 3 kommer.
Belfast – en by der det å være i politiets frontlinjer er forbundet med sterkt press og livsfarer!
En av årets påskekrim-serier jeg ikke rakk gjennom i løpet av påsken var «Blue Lights», men den britiske serien fra Nord-Irland kan heldigvis fortsatt nytes hos NRK TV – for den er så absolutt verdt å bruke tidpå. Nok en høykvalitetskrim fra BBC.
Da den heller ikke er noe tradisjonell “påskekrim” fungerer den alldeles utmerket nå etter påske, ja kanskje enda bedre nå faktisk. Serien er allerede skamrost av diverse norske anmeldere, og får en porsjon sterke anbefalinger med seg på veien også fra Filmhjerte.
✅️ SERIEANMELDELSE: ✅️ BLUE LIGHTS (sesong 1) ✅️ Storbritannia (Nord-Irland), 2023, krimdrama/politiserie ✅️ 6 episoder, spilletid ca 57-59 min per ep. ✅️ Med: Sian Brooke, Katherine Devlin, Nathan Braniff, Richard Dormer, m.fl. ✅️ Hvor: NRK TV (NRKs nettspiller) ✅️ Produsert av BBC
✅️ Vurdering: 9/10⭐️ Terningkast: 5
Sesong 1 ligger altså hos NRKs nett-tv; NRK TV. Sesong 2 er også like rundt hjørnet i Storbritannia, der den nye sesongen har premiere 15. april, men når sesong 2 blir tilgjengelig for seere i Norge er usikkert.
Tre svært ulike politirekrutter kastes ut i Belfasts trøblete gater. De er under enormt press i møte med gjengkriminalitet, sosiale problemer og tragedie. Mørkt, troverdig og nyansert politidrama.
«Blue Lights» er utvilsomt spennende krim, men også en kruttsterk miljøskildring fra dagens Nord-Irland. Som kjent er Belfast en by som gjennom årenes løp har vært preget av mye uro, og fortsatt nok er det, noe vi blant annet bevitner i denne krimserien, som vel egentlig mer enn ren krim er politidrama, som kan sammenlignes med den svenske suksessen «Den tynne blå linjen» som den har mange likhetstrekk med. Syns du «Den tynne blå linjen» var midt i blinken vil trolig også «Blue Lights» lukte på en innertier.
«Blue Lights» sesong 1 følger gjennom 6 omlag timeslange episoder politiet ved en (fiktiv) avdeling i Belfast sin kamp mot tøff og brutal dagligdags kriminalitet, noe som vanskeliggjøres ved at befolkningen verken har spesielt mye av verken tillit eller respekt for lovens lange arm.
De garvede politifolkene som mer enn bare gjerne snur ryggen til og lukker øynene for småkriminelle, ubekvemme situasjoner, gjenger og gangsterkonger står dessuten ofte i kontrast til de tre aspirantene, hvor i sær den ene av de involverer seg sterkere i sakene enn hun burde, i følge politihusets topper ihvertfall. I løpet av de seks episodene blir det familietragedier, vold og voldstrusler, dop, våpen, rasisme og andre lyssky aktiviteter, samt på sedvanlig vis interne stridigheter, gnisninger – og forhold (big sjokk!) – innad i politistyrken. Og drap.
Seriens største trumfkort ligger i de gode og ofte realistiske miljøskildringene, samt bunnsolide skuespillerprestasjoner og sterkt manus. Dessuten er det krydret med tilfredsstillende mengder humoristiske betraktninger, kommentarer og små lystige påfunn som bidrar til at stemningen i serien er gjennomgående mer ekte enn det ville føltes med et bekmørkt univers. Vi vet alle at hverdagen kan være både oppløftende og grå samtidig.
I sentrum for handlingen står tre politiaspiranter som er i prøveperioden sin, og deres tre veiledere. De tre rekruttene er den 41-årige alenemoren og tidligere sosialarbeideren Grace (Sian Brooke), samt de mye yngre Annie (Katherine Devlin) og Tommy (Nathan Braniff).
Spesielt Grace har en helt annen tilnærming til arbeidet enn de rutinerte politibetjentene er vant til, og bruker aktivt bakgrunnen sin som sosialarbeider for å nærme seg folk og situasjoner. Hadde det vært flere av henne i politiets rekker ville verden vært et litt bedre sted?
På hjemmebane har hun Cal (Matt Carver), hennes 17 år gamle kjekke men lettere opprørske sønn. Carvers birolle er ikke av de største, men derimot ganske viktig som en del av å kaste lys både på Graces’ privatliv, nord-irsk politi og miljø. Cal sliter nemlig med det mange gjerne omtaler som hverdagsrasisme, men også mer åpenlyst, som fra politiet. Et par av scenene med han er blant seriens mest provoserende og emosjonelle.
Annie er en litt rufsete ung voksen kvinne som ikke helt passer inn hun heller hele tiden i det satte vante hos politiet, likevel er hun både modig, tøff og med stor vilje, mens Tommy er den mer forsiktige og tydelig usikre av trekløveret. En veldig sympatisk ung mann som ønsker å gjøre det riktige, det er umulig å ikke like ham, men som sliter med å innfri kravene for å få fortsette i jobben.
Deres veiledere er også ganske så ulike på flere områder, men også noen av de har sider ved seg de ikke viser for alle. Rutinerte Stevie (Martin McCann) har alltid en småvittig kommentar, er en god grovarbeider, som han på sett og vis ser på seg selv som, og forstår ikke at Grace engasjerer seg så mye. Jen (Hannah McClean) vil helst ha skrivebordstjeneste og er tydelig ubekvem utenfor kontorets trygge vegger, men er ikke bare feig skal vi se, mens den veldig rutinerte Gerard, eller “Gerry” (Richard Dormer), er tøff, men har også et hjerte for å hjelpe. Også han en rollekarakter man raskt liker.
Avdelingens nestleder Helen (Joanne Crawford) styrer troppene med øye for rettferdighet men stiller klare krav, må gjøre harde prioriteringer og er ikke alltid i dus med de over henne i systemet. Deriblant førstebetjent David Johnston (Jonathan Harden), responsteamets leder, som selv er under konstant press. For i Belfast er det områder og folk som fra øverste hold har fått klistrelappen forbudt sone for politiet, noe vårt aspirant-trekløver ikke klarer å forholde seg til. Selvsagt gjør de ikke det!
Den store stygge ulven, sjefsskurken som drar i trådene, som er en rød tråd serien igjennom, er gjenglederen James McIntyre (John Lynch), en “Eric Cantona”-lignende type.
Særlig Sian Brooke – som blant annet også er å se i serien «Guilt» – briljerer i rollen som den godhjertede Grace, som så gjerne vil redde alle, med sin håndtering av situasjonene hun havner i. Desverre for Grace får hennes pågåendehet henne i trøbbel med folk på begge sider av loven, både jobbmessig og privat, og hun begynner å stille spørsmål ved om hun har gjort et riktig karrierevalg.
De to andre jeg liker aller best og som begge spiller utmerket er Martin McCann som Stevie, og Matt Carver som Cal. Jeg liker forøvrig spesielt godt bredden og diversiteten på rollefigurene blant særlig politifolkene, men også ellers i serien.
Skal man sett med norske øyne finne noe å trekke for er det at nord-irsk politi og miljø noen ganger er noe utfordrende å relatere seg til eller føle kjennskap til, spesielt dersom man ikke har en del kunnskaper om Belfast og Nord-Irland fra før når det gjelder landets historie og lovverk, for eksempel angående politikk og religion, selv om det ikke er direkte tematikk i serien. Det føles ihvertfall ved noen tilfeller som om man som seer ikke riktig har alle brikkene på rett plass. Imidlertid er ikke dette noe som rokker ved at denne serien er både engasjerende og spennende.
🚔B L U E L I G H T S🚔
Det er ikke til å stikke under en stol at serien skildrer mye voldsbruk med nerve og intensitet, er rå og brutal. Særlig slutten på episode 5 er vond, dog er det ingen scener som verken kjennes unødvendige, overflødige eller kunstig opphetet, og dialogen sitter som ei kule.
Man har riktignok av dramaturgiske årsaker spisset historien og noen rollefigurers egenskaper ettersom det er fiksjon, men dette er et sjeldent vellykket politidrama som mestrer å menneskeliggjøre livene til de hardt prøvede politibetjentene i Nord-Irland uten sentimentalitet og med svært få klisjèer.
Riktignok snuser siste halvdel av den femte episoden litt på klisjèboksen og går i forutsigbarhetsfellen, for når et bestemt ord sies like etter at det er gjort et poeng av å ikke bruke det, er det et omen for hva vi har i vente… Serien byr neppe på de store sjokkene eller noe vi aldri har sett tidligere, imidlertid er den likevel et veldig frisk pust i sjangeren krim, spenning og politidrama med Belfast som et dunkelt pulserende bakteppe. Det er lett å følge handlingen og takket være et tight manus er serien engasjerende. Viktig er det også at hovedpersonene er interessante og levendegjort på et vis som gjør at vi blir trukket inn i livene deres og føler oss engasjert i hva som skjer med de.
«Blue Lights» utstråler solid påfyll spenning og underholdning. Et briljant politidrama som absolutt anbefales.
❤️
❤️
❤️
❤️
❤️
🤍
Legg gjerne igjen synspunter om serien i kommentarfeltet. Snakkes! 😉
Populære «Shetland» er tilbake på skjermen! Samme værbitte landskap, men med ny værbitt etterforsker.
Er du på jakt etter et trygt påskekrimvalg er den nye sesongen av «Shetland» et godt valg. Ruth Calder vender hjem til barndomshjemmet Shetland. Hun leter etter Ellen Quinn, som er i fare som antatt vitne til drap begått av en kriminell gjeng.
🟨 SERIEANMELDELSE:
✅️ «SHETLAND» (2023, Sesong 7*)
✅️ Krim/spenning, Storbritannia (Skottland), 2023
✅️ 6 episoder, ca 58 min pr episode
✅️ Med: Alison O’Donnell, Ashley Jensen, Steven Robertson, Maise Norma Seaton, Don Gilét, Arnas Fedaravičius, Jamie Sives, m.fl.
✅️ Hvor: NRKs nettspiller, NRK TV. De tidligere sesongene er ikke tilgjengelig hos NRK.
* Sesong 7 ifølge NRKs oppsett. Pga at sesong 1 som består av 4 episoder hos NRK mange andre steder er delt opp i to sesonger på tilsammen 8 episoder, gjør det at andre, deriblant IMDb.com, opererer med en annen nummerering av sesongene, og omtaler denne sesongen som nummer 8.
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no
Serien som, hva navnet forteller, har sin handling på Shetland, like nord for Skottland, byr på tradisjonelle krimsaker og et miljø i samme gate som “nordic noir krim”, som er så populært blant norske seere. NRK er veldig flinke til å gi oss kvalitetskrim fra de britiske øyer, og treffer også denne gangen selv om serien har gjennomgått renovering.
I det som er sesong 7 – eller 8 – av den skotske krimserien har det nemlig skjedd én vesentlig endring. Siden sist er D.I. Perez (D.I.=Detective Inspector) ute av serien, etter at skuespiller Douglas Henshall har takket for seg for å søke nye utfordringer.
«Shetland» uten Henshall som D.I. Perez er selvsagt ikke det samme som før, han etterlater et tomrom og blir savnet. Perez er iallefall ute av serien og de løse trådene etter han fra forrige sesong er ikke et tema. Det betyr imidlertid ikke at den nye sesongen på 6 episoder ikke er bra, for det er den absolutt.
Heldigvis er mye av det andre velkjente serien har vunnet publikum på stadig tilstede.
Den tidligere assistenten D.I. Alison ‘Tosh’ McIntosh (Alison O’Donnell) styrer showet nå på politistasjonen i Lerwick, og er en rollefigur og skuespiller veldig lett å like, som dermed holder interessen og engasjementet oppe. ‘Tosh’ er naturlig nok mer fremtredende nå og får skinne sterkere enn før.
Med fortsatt i rekkene på politikammerset er også den gode gamle pålitelige sliteren Sandy; D.C. (Detective Constable) Sandy Wilson (Steven Robertson), og Sgt (politioverkonstabel) Billy McCabe (Lewis Howden). Også Sandys rolle gis med hell mer rom enn tidligere.
Det fascinerende golde landskapet på øygruppen danner stadig et vekselvis klamt og fascinerende bakteppe for handlingen, mens miljøskildringene og krimplott holder samme høye kvalitet som tidligere. Det er fortsatt skruppelløse mordere og hardbarka kriminelle vandrende på de tilsynelatende fredfulle øyene, så politiet får som vanlig nok å henge fingrene i, og må håndtere både døde mennesker, og dyr…
S H E T L A N D
Den nye sesongen starter imidlertid i London, der den unge småkriminelle kvinnen Ellen (Maise Norma Seaton) blir vitne til en ren henrettelse. Hun flykter fra stedet og går i skjul på Shetland hvor hun har bakgrunn fra og familie. Hakk i hæl følger selvsagt gjerningsmennene Howell og Nowak (Don Gilét og Arnas Fedaravičius) som vil ha tilbake penger hun har stjålet, og bringe vitnet til taushet. Jakten får fatale konsekvenser for flere, tar overraskende vendinger og involverer flere enn politiet først mistenker.
Mannen som ble drept var informant for politiet, noe som fører til at etterforskeren D I. Ruth Calder (Ashley Jensen), som denne sesongen introduserer, motvillig sendes til Shetland for å lete etter vitnet. Hun er nemlig selv oppvokst på Shetland, men har ingen videre lyst til noe gjensyn med verken sted eller befolkning der.
Calder er på flere måter litt lik rollekarakteren Perez som hun skal fylle tomrommet etter. En etterforsker som liker gå egne veier, som er både værbitt, litt rufsete i kantene og med en bakgrunn det kan spinnes rundt. Men også ulik, både angående humør og samarbeidsevner. Hun vikles også mer personlig inn i saken gjennom familiære forhold og gamle bekjente, blant andre en gammel flamme (Jamie Sives) fra ungdomstiden. Sives tilfører episodene litt munterhet på en fin måte.
S H E T L A N D
Ashley Jensen har fått god mottagelse og mye gode kritikker for sin inntreden i «Shetland». Det knyttes som alltid spenning rundt at en series hovedrolle slutter og erstattes av en ny rollefigur og skuespiller, men også undertegnede syns Jensen gjør en svært god figur som kan være med å utvikle serien videre om ønskelig.
«Shetland» gir det man kan forvente, og har solide skuespillerprestasjoner i alle rollene. Noe nytt og kreativt er det dog ikke, litt forutsigbare hendelser av og til, og en smule traust kan det sikkert innvendes mot den at det er. Dessuten har plottet noen okkulte fenomener som ikke faller helt i smak.
Det mest merkbare minuset er at serien er noe alvorstung, noe som ikke i seg selv er negativt, men det mangler litt på balansen med små muntre eller oppløftende øyeblikk som løser opp stemningen litt. For mitt vedkommende er det likevel god og lettfulgt krimdrama som holder en jevn flyt hele veien.
Krimplottet i sesongen er relativt tradisjonelt og forholdsvis ukomplisert å følge, tempo og driv er godt, og gir solid påfyll av både underholdning og spenning i påsken.
Det er en fordel om du har sett «Shetland» tidligere og kjenner til rollekarakterene McIntosh og Sandy, miljøet og stilen, imidlertid kan man helt fint se sesongen uten tidligere kjennskap til serien også.
«Shetland» sin nye sesong ser du hos NRK TV og NRK.
❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ 🤍
Kommentarfeltet er åpent for meninger om «Shetland» eller annet relevant du har å melde 😉
En av årets beste og samtidig mest bisarre påskekrimer er den britiske miniserien «I famnen til ein mordar» (Originaltittel: «The Sixth Commandment»)
🟨 PÅSKEKRIM-ANMELDELSE: ✅️ «I FAMNEN TIL EIN MORDAR» (The Sixth Commandment) ✅️ Miniserie, krimdrama, Storbritannia, 2023 ✅️ 4 episoder, ca 58 minutter ganger fire ✅️ Med: Timothy Spall, Éanna Hardwicke, Anne Reid, Annabel Scholey, Conor MacNeill, m.fl. ✅️ Hvor: NRK TV
Oppdatert 25.03.2024, 07:45/08:25
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no
Serien er en av flere såkalte påskekrim du kan se i år hos NRK og NRK TV, og består av kun fire omlag timelange episoder, så dette er krim som er lett å pløye gjennom på en kveld eller to. Dette er ingen krim i klassisk forstand slik man gjerne forbinder med tradisjonell påskekrim, men er en serie som utrolig nok er en bisarr dramatisert historie fra virkeligheten, hvor uhyggen ligger i at man egentlig skjønner hva som er i gjære.
Serien som altså er basert på grufulle virkelige hendelser, handler om en ung mann som sjarmerte seg inn i livene til eldre, sårbare og ensomme personer, for så å manipulere de for egen vinning på umenneskelig vis.
Peter Farquhar og Ann Moore-Martin er nok navn de færreste drar kjennskap til her på berget, men i virkeligheten er sakene om dem blant de mest komplekse og sjokkerende i nyere britisk kriminalhistorie. At serien er en dramatisert fortelling fra virkeligheten er selvsagt skremmende å vite, men ekstra grøssende blir det når man googler frem bilder av de virkelige personene fra saken, for noen av skuespillerne er nemlig gjort skremmende lik originalen!
Den første episoden forteller historien om Peter Farquar (spilt av Timothy Spall), en eldre snart pensjonsklar lærer og universitetsforeleser som gjennom hele livet har levd alene. Peter er en klok herre, høyt respektert og avholdt, men som alltid har manglet noen ved sin side.
Når han så blir kjent med den mye yngre studenten Ben Field (spilt av Éanna Hardwicke) som skrur på sjarmen og vet nøyaktig hvilke knapper han skal trykke på, lar Peter seg forføre – noe som fører til at undertrykte følelser han aldri før har kjent på blomstrer, og en livsendring han tidligere bare har drømt om blir virkelig. Imidlertid går det ikke lang tid før det tilsynelatende vakre vennskapet tar en bekmørk vending.
Ben, som også er kirkeverge, må virkelig være en skruppelløs, iskald psykopat og morder, for etter å ha tvinnet Peter rundt lillefingeren, går han videre til sitt neste prosjekt, Peters aldrende nabo Ann (spilt av Anne Reid), en eldre kvinne som også er enslig. På samme måte som med Peter innynder Ben seg hos også henne og kurtiserer henne på en måte som får henne til å føle seg elsket og mer verdifull enn noen gang før.
Serien er særlig god på å skildre bekymringene og frykten de to sine nærmeste familier går gjennom, samt forvirringen som gradvis river tak i Peter og Ann, og effektfullt kryper inn under huden på seerne, ihvertfall i de to første episodene.
Det er hjerteskjærende gripende å se Peter og Ann manipuleres til å føle seg elsket, før forvirringen og mørket rykker inn hos dem selv og deres nærmeste familiemedlemmer. Hva er det som skjer med de? Spenningen i serien ligger mest i den konstant ulmende uhyggen som ligger latent under overflaten gjennom historien, med en vedvarende nerve som holder bra tak.
Naturligvis kan man argumentere med at den virkelig store spenningen ikke er der, ettersom dette er en sann historie med kjent utfall, men som en dramatisert true crime er dette veldig bra.
Serien er en rystende dramatisert true crime historie, med først og fremst imponerende og sterkt manus, samt kruttsterke skuespillerprestasjoner. Særlig Timothy Spall og Anne Reid er forrykende gode, som de to svært elskverdige Peter og Ann, hvor de på glimrende vis klarer å levendegjøre den komplekse balansen mellom det å leve som enslig, å begge være oppegående mennesker, til å bli manipulert og lurt i døden av en ulv i fåreklær.
Og selvsagt, Éanna Hardwick, som den virkelig beregnende og slu Ben, gir kalde gys nedover ryggen. En annen sterk prestasjon leveres av Annabel Scholey, i rollen som Ann-Marie, som Ann er tanten til. Hennes mistenksomhet og bekymring for tanten er et sterkt kort. Seriens fortellertekniske grep er ganske god, dog med noen innslag jeg syns forvirrer litt eller ikke passer helt, men det ødelegger ikke helhetsinntrykket
Til slutt vil jeg komme med et lite hjertesukk, eller et lite spark i retning NRK (eller de ansvarlige), angående den norske tittelen (NRK har satt) på serien. Dette avsnittet er redigert etter publisering pga feil i opprinnelig innlegg. Navnet serien har fått på statskanalen er som vi vet «I famnen til ein mordar». At tittelen er nynorsk er nå en ting (nei, jeg liker ikke nynorsk men akkurat det betyr ikke noe), men når jeg ser at originaltittelen er «The Sixth Commandment», blir den norske tittelen både svak og malplassert, og drar tankene tilbake til flaue norske titler på utenlandske filmer og serier før i tiden. Rett oversatt til norsk heter altså serien “det sjette budet”, noe som da hinter til de ti bud, hvor det sjette bud er “Du skal ikke bryte ekteskapet” (Kilde: Store Norske Leksikon, og bibel.no). I enkelte andre trosretninger er det sjette bud “Du skal ikke drepe”, noe som er direkte sitat også brukt av Ben Field i serien da han taler fra prekestolen i en scene i kirken i serien.
Hvorfor kunne ikke serien bare fått beholdt sitt originale navn, enten på engelsk eller oversatt til norsk?
Originaltittelen er nemlig ekstremt mye mer beskrivende for serien enn det den norske tittelen er. For her handler det om på sitt grufulle vis om nettopp hva det sjette budet formaner.
Det var en leser som oppdaterte meg på at det sjette bud lyder “du skal ikke drepe”, og etter litt research så jeg da at det er forskjell på rekkefølgen på de ti budene ulike steder. I følge den norske kirke er det sjette budet om ekteskap mens innen noen andre trosretninger er det om å ikke drepe. Men poenget mitt om den norske tittelen på serien står likevel.
NRK tror kanskje nordmenn ikke forstår den originale tittelen og mistolker den, så dermed har de istedet kokt sammen en tåpelig nynorsk. Om NRK mente det ville forvirre pga at rekkefølgen den norske kirke bruker på de ti bud er annerledes enn i England/i serien, kunne de heller kalt serien “Det femte bud” isåfall, da det omhandler å ikke drepe, etter norsk budnummerering. Ordene “I famnen” tror jeg faktisk langt flere sliter med å forstå isåfall.
Men, NRKs navnevalg fremstår litt mer forståelig etter at jeg ble gjort obs på dette.
Uansett tittelkrøll, «I famnen til ein mordar» er vel anvendt tid og en solid påskekrim som brer seg som en kald klam klut på ryggen.
Serien kan du se hos NRK TV.
❤️
❤️
❤️
❤️
❤️
🤍
Ps: Jeg er ingen religionskjenner, så om begrepet mitt “innen andre trosretninger” er uklart/feil håper jeg likevel dere forstår poenget, at det eksisterer ulike versjoner med nummerering av de ti bud.
Hyl gjerne ut i kommentarfeltet om du har meninger om serien eller noe annet å melde. Preikes! 😉
Filmhjertes nye spalte 🔁FILMGJENSYNET starter med den danske dramafilmen «BRØDRE» fra 2004.
✔️FILM: BRØDRE ✔️Drama, Danmark, 2004 ✔️1time 57minutter ✔️7,5/10 på IMDb (12 000 stemmer)
🔁FILMGJENSYNETheter den nye bloggpost-spalten hvor jeg med ujevne mellomrom vil skrive om litt eldre filmer jeg har et forhold til, som minimum må være over 10 år gamle. Først ut er den bejublede regissør Susanne Bier sin kritikerroste «Brødre», som er en av filmene som ligger hos TV 2 Play – og ettersom jeg liker danske filmer og serier tok jeg et gjensyn med denne filmen som jeg ikke har sett på veldig mange år. Har filmen tålt de 20 årene som har gått, og er den like aktuell?
Filmen er et sterkt familiedrama som forteller en viktig historie om hva krigstraumer kan gjøre med hjemvendte soldater. Den er et engasjerende drama om en manns kamp for å vinne tilbake livet og kjærligheten etter et traumatisk fangenskap og voldsom tragedie.
I «Brødre» møter vi søskenparet Michael og Jannik. Michael er FN-soldat, befal sådan, og foreldrenes store stolthet, mens Jannik er en fengselsfugl som stadig sitter inne for diverse lovbrudd.
På jobb i Afghanistan skytes helikopteret med Michael i ned, og han blir etterhvert erklært død. Etter å ha kjempet seg gjennom sorgen blir Jannik tvunget til å få skikk på livet sitt, og ta seg av Michaels kone og to unge døtre. Jannik kommer nærmere på familien enn han hadde trodd, men ettersom broren er antatt død er ingen skade skjedd.
Men Michael er ikke død, han har overlevd helikopterstyrten og er tatt til fange. Etter flere måneders fangenskap hos afghanerene kommer redningen, og Michael kan omsider reise hjem til Danmark. Der har tingene endret seg og dynamikken mellom de to brødrene endres for alltid. Michael har gått lang over de moralske grensene sine i fangeleiren, hendelser han ikke klarer å dele med noen. Når han vel hjemme igjen også opplever en familie som har blitt vant med Jannik i hus, kombinert med minnene fra Afghanistan som tærer på han, renner begeret over etterhvert i et intenst klimaks.
🔁Filmgjensynet****filmhjerte.blogg.no
Fotoet i filmen er noe kornete og kameraføring og stil virker innimellom som en slags dokumentar eller hjemme-hos-film. Kanskje kan man si at filmen har noen innslag av dogme-stil over seg? Jeg er heller ikke riktig sikker på om jeg syns samspillet mellom Michael og hans kone er utpreget bra, ihvertfall tar hun nyhetene om mannens død forbausende bra syns jeg. Jeg liker ikke helt stemningen i familien verken før, eller etter at de tror familiefaren er død.
Når det er sagt, filmen har en råhet i seg, et bra driv, og en intensitet som gjør den veldig verdt å se. Den har noen gripende scener, og er både spennende og dramatisk, selv om fortellerteknikken noen ganger føles en smule flat. Filmen er uansett en av la meg si topp 10-15 av alle de danske filmene jeg har sett. Temaet i filmen er like aktuelt nå som da, både angående familiære problemer, de dype spor krigstraumer kan sette, og sider rundt de nordiske landenes tilstedeværelse i land som Afghanistan, mens filmens foto og lyd bærer litt preg av å ikke oppleves helt moderne, muligens.
Ulrich Thomsen og Nikolaj Lie Kaas gjør utmerkede prestasjoner i rollene som de to brødrene. Thomsen og Lie Kaas er da også to av Danmarks absolutt fremste skuespillere, noe de både var den gang i 2004 da filmen kom, og nå. Særlig Thomsen som spiller den traumatiserte Michael gjør en imponerende jobb. Rollen som Michaels kone spilles av ingen ringere enn den danske Hollywood-stjernen Connie Nielsen, som her gjorde sin første danske film, hvor også hun tidvis spiller bra, dog noe varierende. Imidlertid er nok dama en av årsakene til at filmen slo an “over dammen” i statene.
«Brødre» ble nemlig godt mottatt også i USA, hvor de – selvsagt – måtte lage en amerikansk remake av filmen, som kom i 2009. Der spilles trekløveret av Jake Gyllenhaal, Tobey Maguire og Natalie Portman. Jeg husker den amerikanske versjonen som litt svakere, dog med gode skuespillere, men forskjellen på IMDb er ikke særlig stor, der har «Brothers» (2009) et snitt på 7,1/10, med hele 145 000 brukerstemmer, mens den danske har 7,5/10, riktignok med kun 12 000 brukerstemmer.
Fra Filmhjerte blir det terningkast 5, eller fem filmhjerter 😉 – tilsvarende omtrent 8/10⭐️
Danske «Brødre» kan blant annet sees hos TV 2 Play.