Årets store norske katastrofefilm Skjelvet ryster og er spektakulær, men ender opp som en liten skuffelse.

Dog ikke en så stor skuffelse at det ikke er verdt å ta turen på kino for å se filmen, hvor hovedstaden legges i ruiner i løpet av noen grufulle minutter, hvor vi får servert scener man naturligvis aldri før har sett i norsk films historie. For filmen leverer tidvis sitrende spenning og underholdning.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Skjelvet er forøvrig allerede en kassasuksess etter at kinoer landet rundt har hatt strie strømmer av besøkende siden premieren 31. august. Noe som ikke er annet enn ventet etter den massive omtalen filmen har fått over lang tid.

FILMANMELDELSE

SKJELVET

Katastrofefilm/spenning/action, Norge, 2018

Regi: John Andreas Andersen

Medvirkende: Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp, Edith Haagenrud-Sande, Jonas Hoff Oftebro,
Kathrine Thorborg Johansen, Stig Amdam, med flere

Det er nemlig noen spektakulære og voldsomme krefter i sving, forståelig nok, når et jordskjelv av enorme dimensjoner, knuser Oslo i fillebiter. Riktignok er det vel ikke umulig å se at noen av disse scenene er det vi på godt gammaldags norsk kaller filmtriks, eller som det på en mer moderne sjargong omtales som CGI, computer generated images – datagenererte bilder.

Akkurat det skal definitivt ikke Skjelvet få trekk for, da det nok er rimelig vanskelig å få bildene av jordskjelvbølgen som feier inn under Oslo til å se mere reell ut. Omfanget av dødstall kunne muligens kommet frem klarere?

Desverre er det flere andre deler av Skjelvet som langt fra sitter like godt. Viktigst av alt er handlingen, fremdriften, skjermtid (det vil si manglende skjermtid for enkelte), samt en strøm av klisjèer som avløser hverandre underveis, samt noen scener når etterskjelvene og bygningsmassene er i ferd med å gi etter som gir rene Titanic-flashback, noe som blir ørlite grann ufrivillig komisk.

Stemningen i filmen, særlig før katastrofen inntreffer, er dessuten såpass mye mere grå og trasig enn forløperen Bølgen, at det er markant. At nettopp Skjelvet er en oppfølger til Bølgen er da også et moment her. Den blir litt for mye oppfølger, med litt for mange scener vi vel egentlig så i Bølgen, bare da med masse vann i omløp.

Det svakeste med Skjelvet er nok oppbygningen mot klimaks, når det braker løs, for det går veeeeldig sakte fremover, og vi får det smurt inn at hovedpersonen Kristian (Kristoffer Joner) sliter med ettervirkningene av det som skjedde for tre år siden i Geiranger, der han og familien så vidt overlevde monsterbølgen. Det er selvsagt et menneskelig drama oppi det hele også, med forskeren og familiefaren som har mistet gnisten etter katastrofen med flodbølgen.

Historien i Skjelvet er da iallefall enkel. Geologen Kristian har forlatt familien og lever eremittens tilværelse langt oppi fjellsidene i Geiranger, men en ulykke i Oslofjordtunnellen hvor to personer omkommer – deriblant en forsker –  fører Kristian tilbake til familien i Oslo, der han nå er overbevist om at et enormt jordskjelv vil inntreffe når som helst.

Selvfølgelig er det ingen som tror han, og han avvises bryskt av jordskjelvekspertene som sitter foran maskinene sine og overvåker all slik aktivitet.

Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg ikke vet stort om målinger av jordskjelv, jeg aner ikke om hvorvidt det er mulig å forutse elller varsle om nært forestående naturkatastrofer av den art.

Kristian mener imidlertid at det er mulig, og geolog, ekspert og nasjonalhelt som han er etter ulykken i Geiranger, fremstår det som litt snålt at han nærmest avspises som en tusseladd når han forsøker å få frem bekymringene sine for hva som kan ramme Oslo. Dessuten, når man altså slik som i filmen har dette firmaet eller organet, kall det hva du vil, som sitter og overvåker jordskjelvaktivitet, hvorfor i pokker er de der egentlig?

Stig Amdam, som spiller lederen for dette jordskjelvsenteret, fremstår som en uvitende og nonchalant turist med lua i hånda. Riktignok syns jeg ikke filmens manus er god nok på å få oss til å forstå hvorfor Kristian er så urolig, selv om vi jo vet at han har rett.

Så var det disse klisjèene da, for de er det noen av. Eksperter som ikke vil høre og som portretteres som halvveis useriøse og litt sånn “pytt pytt dette var bare konstrueringsfeil” når et signalbygg i Oslo rystes i det som er et mildt forvarsel. Vi har noen melodramatiske scener som kunne vært nedtonet ørlite, og det er også noen scener hvor likhetene med den første filmen blir litt for åpenlyse.

Dessuten er det noen tilfeller av valg som oppleves som alt for enkle, ikke troverdige eller ikke henger på greip, slik som at Kristian uhindret kan kjøre inn i en avstengt tunnell etter en ulykke, eller at en bombetrussel ringes inn uten at vi hører noe som helst om det mer, og det er flere slike detaljer som er irriterende små nåler man trår på.

I Geiranger var familien Eikjord, bestående av Kristian, Idun (Ane Dahl Torp) og de to barna, tenåringsgutten Sondre (Jonas Oftebro) og den unge datteren Julia (Edith Haagenrud-Sande) innesperret i en dødsfelle på et vannfylt hotell, og jaggu er det ikke på et av landets digreste hoteller de ulykksalig nok befinner seg i denne gangen også, når skjelvet ryster.

Det vil si, Sondre er jo ikke der. Han har nemlig til stor skuffelse blitt redusert til næmest statist å regne i Skjelvet. I Bølgen hadde Jonas Oftebro en viktig rolle som sønnen Sondre, men i Skjelvet er han stort sett ikke å se, og jammen virker det som han ikke er fremst i tankene hos den ene av foreldrene heller når jorskjelvet starter sine herjinger og massive ødeleggelser.

I de scenene hvor vi derimot får se Sondre er han som ventet et sympatisk tilskudd til filmen. Nordnorsk kjæreste har han jaggu fått seg, og han har begynt å studere. Ekkel foreleser har han også pådratt seg. De har man jo opplevd noen av, ikke sant? De som anser telefonen som et forferdelig instrument, og som er klar til å kjeppjage enhver eier hvis mobil lager lyd.

Det er jo stygt å si det, men siden nå dette kun er film og fiksjon, så er det nesten som man håper at den oppblåste fyren får taket i skolten……

Joner og Dahl Torp spiller på de trygge strengene og gjør sine figurer gjennomført bra, så det er ikke spillet det står på. Skjelvets store styrke er det faktisk den desidert yngste av ensemblet som står for. Kristian og Iduns datter Julia, glimrende spilt av pur unge Edith Haagenrud-Sande, er nemlig uten sidestykke Skjelvets ener.

Den unge jenta med sine store øyne, som passer perfekt i denne settingen hvor hun skal få formidle både glede over å se faren igjen, uro, frykt, redsel og direkte grøss, er 12-13 år nå, men spiller yngre i filmen, leverer iallefall en kraftprestasjon. Særlig når det kommer til ansiktsuttrykk, og det å være behersket i en mildt sagt kaotisk omgivelse. Julia/Edith får velfortjent ros, for et funn (det så vi jo forsåvidt og i Bølgen).

Scenene med Julia i infernoet som oppstår, hvor det kjempes for livet, er filmens aller beste, og kanskje mest nervepirrende, for filmskaperne vet naturligvis at det å sette et barn i livsfare gir gysninger hos publikum.

En spoiler i dette avsnittet, så hopp over til neste hvis du ikke vil vite.

I Bølgen husker vi at alle filmens hovedpersoner kom fra det med livet i behold. Like gildt får vi det ikke denne gang, for en av karakterene det knyttes bånd til får en dramatisk utgang. Hvorvidt dette var nødvendig kan sikkert diskuteres. Iallefall er det derimot noe forutsigbart at det vil skje slik situasjonen utspiller seg.

—— Spoiler slutt ——-

Denne gang er det forresten skrevet inn en ny rollekarakter som blir Kristians gode hjelper i jakten på hva som egentlig skjedde i ulykken inne i Oslofjordtunellen, samt i kampen om overlevelse i det vaklevorne vraket som en gang var et luksuriøst og prangende hotell.

Etter den nevnte forskerens død oppsøker nemlig Kristian huset der denne bodde. Han blir der kjent med den forulykkedes voksne datter Marit, spilt av spillefilmsdebutant Kathrine Thorborg Johansen, som man kanskje husker fra rollen som fru Brattskjær i NRK-suksessen Heimebane. Skjelvet trengte et nytt ansikt med tanke på forløperen, så rollefiguren Marit tilfører filmen et moment som den nyter godt av. Marit har ingen bånd til familien Eikjord, derfor blir det et spenningsmoment i hvor langt hun er villig til å strekke seg.

Der Skjelvet også scorer, og som gjør at filmen ikke er dårlig, er at den, når det omsider begynner å bli dramatikk, trykker på noen effektive knapper som bidrar til å holde spenningen oppe. Dog må det igjen bemerkes at filmen bruker alt for lang tid på å komme igang. Selv om det ikke føles direkte kjedelig da heller kjennes de første 45 (opp mot 60?) minuttene som for lange og med ikke tilstrekkelig relevant innhold, særlig når vi jo tross alt vet hva som skal komme.

Som nevnt er det alltid en nerve når det dreier seg om et barneliv i fare, slik som når Julia står midt i katastrofen. Vi ser Oslos signaturbygg smuldre opp ett etter ett. Postgirobygget bukker under og dundrer inn i Plaza, slottet smuldrer vekk og på ødeleggelsesskalaen er dette av en art vi selvsagt aldri før har vært i nærheten av å se på norsk, eller forsåvidt skandinavisk film.

For å overgå dette må vel kanskje atombomben slippes. Likevel forskånes publikum fra mye voldsomme inntrykk av død og fordervelse, selv om vi forstår at her har masser omkommet, trolig også de barna vi så i fugleperspektiv på Ekebergsletta, før naturkreftene gjorde sletta noe mere uslett.

Den nesten overdramatiske musikken som gir en skrekkblandet fornemmelse av krig og grøsser er også med på å gjøre en del scener mer skremmende og dramatisk. Teknisk sett er det lite å sette fingeren på, her er raske klippinger og kameraføringer, det er dundrende brak (noen ganger løftet opp av musikkbruken), og det er faresignaler og snikende uro å spore. Selve dramatikken når katastrofen inntreffer er av høyt kaliber og godt for et kinoformat, men jeg kunne vel ønsket meg å se den fra fleres ståsted enn bare familien Eikjords.

Jeg kjedet meg som sagt ikke iløpet av de omlag 105 minuttene filmen varer, men jeg ble på ingen måte blåst av banen heller. Her er et knippe scener som er såkalte på kanten av kinosetet-scener, men når det hele er ved veis ende kan jeg ikke fatte og begripe hvordan og hvorfor et unisomt kobbel av norsk presse og filmanmeldere har lovprist Skjelvet som helt fantastisk. Fantastisk er nemlig dette slett ikke, men du kommer neppe til å kjede deg nevneverdig heller. Sjansen er derimot god for at filmen faller i smak som katastrofe-underholdning.

Når Filmhjerte skal sette vurderingen på filmen oppleves det som litt vanskelig. Filmen har en rekke sider ved seg som er langt fra å berøre toppen av skalaen. På den annen side er det formidabelt levert av unge Haagenrud-Sande, og de andre rollefigurene i fokus, minus Andam, gjør det bra. I tillegg fungerer de tekniske sidene ved filmen stort sett som bare juling, den er slående godt laget rent visuelt, og en nerve er det selvsagt.  Fire filmhjerter/Terningkast 4? Det kan greit forsvares. Jeg heller litt mot kun 3, men det vil være for kjipt etter en film som tross alt holdt oppe oppmerksomheten hele veien. Derfor får det bli 4 filmhjerter og øyne på terningen.

Forøvrig ble den umiddelbare trangen til å ønske seg bosatt i Oslo litt mindre etter å ha sett Skjelvet 😉

For som vi vet. Et stort jordskjelv kan teoretisk ramme hovedstaden.

♥   ♥   ♥   ♥   –   –

#skjelvet #kino #skjelvetfilm #film #filmer #filmtips #filmhjerte  #filmsnakk #kinofilm #jordskjelvfilm #oslofilm #fantefilm #nordiskfilm #Oslove