«Blücher» er fortsatt dagsaktuell og relevant, der den viser viktigheten av forsvar.
FILMOMTALE: «BLÜCHER»
Regi: Daniel Fahre. Skuespillere: Bjørn Sundquist, Andrea Berntzen, Eldar Skar, Øystein Røger, Fridtjof Såheim, med flere.
Sett på kino
Tekst: Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no.
Alle foto: filmweb.no
Bedre sent enn aldri… Filmhjerte.blogg.no er tilbake fra en laaaang bloggepause. Her er vurderingen av årets største norske film. Allerede har over 100 000 sett «Blücher» på norsk kino, og det fortjener filmen.
Senkingen av det tyske krigsskipet Blücher natt til 9. april 1940 var en av de viktigste enkelthendelsene under andre verdenskrig sett med norske øyne, og i norsk krigshistorie. Det gav konge og regjering tid til å rømme landet og komme seg i sikkerhet innen tyske tropper inntok hovedstaden.
Filmen forteller den dramatiske historien om timene før og under beskytningen av krigsskipet Blücher, hvor over 500 tyske soldater mistet livet. Filmen viser hvordan oberst Birger Eriksen (Bjørn Sundquist) som kommandant ved Oscarsborg festing i Drøbaksundet alene måtte ta beslutningen som skulle vise seg å være så avgjørende for landet. Å stoppe skipet som var på vei inn Oslofjorden har blitt omtalt som ikke bare en av de viktigste enkelthendelsene under krigen, men kanskje den viktigste.
Filmen tar også for seg etterspillet i 1946 da en regjeringsutnevnt kommisjon gransket Eriksens beslutning om å overgi festningen og kapitulere.
Hvorvidt de historiske fakta er behandlet korrekt vet jeg ikke helt, om det strides vistnok de lærde, men filmen går ikke veldig dypt uansett, der den setter store viktige spørsmålstegn ved Norges mobiliseringsstyrke og evne til beredskap og å kunne forsvare seg.
Noe som stadig vekk er et dagsaktuelt tema i en tid med nedbygging (?) av Forsvaret, samt en, ihvertfall mulig, noe urolig verdenssituasjon.
Bjørn Sundquist bærer absolutt rollen som oberst Eriksen med full tyngde, og gjør som så mange ganger tidligere en kraftfull prestasjon det oser kruttrøyk av. Ansiktet hans som værbitt, småskeptisk, men med kampvilje er som støpt for rollen.
Filmen er ellers full av velkjente norske mannlige skuespillere i større og mindre biroller, som Eldar Skar (kjent fra bl.a. «Okkupert») som den mest fremtredende, som tvilte på Eriksens beslutninger, og Elias Holmen Sørensen (Kjell i «Olsenbanden – Siste skrik» fra 2022), samt navn som Fridtjof Såheim, Øystein Røger (bl.a. «Armand»), Håvard Bakke («Døden på Oslo S»-Pelle), Jon Øigarden, Terje Strømdahl, med flere.
Jeg må også innrømme at jeg ikke la merke til, eller gjenkjente, Mads Ousdal og Robert Skjærstad som visst også er med. Særlig Røger, Bakke, Skar og Sørensen gjør det bra.
Øigarden og Strømdahl gir et godt bilde av den skammelige behandlingen av Eriksen etter krigen, der regjeringen istedet for å ta ansvar selv, gikk etter offiserer, og mente Eriksen gav opp for tidlig. Spesielt Strømdahl får tydelig frem gjennom stemmebruk og mimikk at han og kommisjonen ikke anså Eriksen som noe helt, selv om han var hedret for sin innsats.
Ellers må nevnes de litt yngre — men store norske navn de siste 10-ish årene — Jonas Hoff Oftebro, Odin Waage og Axel Bøyum, i fine men overraskende bittesmå biroller. De er ikke viktige karakterer i historien, men alle tre gir filmen et litt “friskt pust”. Det gjør også han som roes ned og får en sigarett av Borghild, Eriksens datter, under bomberegnet, men som jeg ikke orker grave frem navnet på, ihvertfall var den lille scenen med samtalen veldig fin.
Midt oppi denne mannsbataljonen av en film finner vi faktisk én enslig ung kvinne.
Andrea Berntzen (fra bl.a. «Utøya 22. juli») gjør en varm og troverdig rolle som Birger Eriksens datter Borghild. Hun er den eneste kvinnen i hele filmen som har dialog, om jeg husker riktig! Kanskje med unntak av et par kontordamer… Men så er «Blücher» først og fremst en historie om én manns betydning.
«Blücher» er en både typisk og utypisk norsk krigsfilm, men egentlig mer en dramafilm med innslag av krig, action og thriller. Den viser ikke død, og nesten ikke engang blod, selv om det både bombes, skytes og torpederes. Fokuset er så godt som ikkeeksisterende på fysisk smerte, men gir heller redselen, uro og tvil spillerom. Riktignok kan det hende noen skvetter til en gang eller to likevel ;p
Den er likevel skremmende nok med tanke på de faktiske hendelsene man vet ligger til grunn for filmen, samt med tanke på hvilken beredskap landet faktisk har selv den dag i dag.
Kanskje er «Blücher» litt for polert og rund i kantene, den skiller seg ikke veldig ut, tar lite “spenstige friheter”, og muligens er den for mye på overflaten, men det gjør også at den godt kan sees av også barn sammen med voksne, og av publikum som ikke har mye kunnskap om andre verdenskrig i Norge. Imidlertid må det sies at filmen har svakheter angående tempo og muligens klipp. Foto, lyd og scenografi er derimot veldig godt levert
Med en spilletid på 1 time og 34 minutter som inkluderer rulleteksten er ihvertfall ikke Blücher for lang, for etter 90 minutter er filmen i mål.