Den nye Netflix-julefilmen «Snøsøsteren», med Tromsø som kulisser, er en ganske så rørende, sjarmerende og fin familiefilm, som kommer til å stå seg godt i den norske julefilmarven.

•FILMOMTALE: 
•SNØSØSTEREN (Intern. tittel: The Snow Sister)
•Familiefilm/barn/drama, Norge, 2024
•Med: Mudit Gupta, Celina Meyer Hovland, Jan Sælid,
Samsaya Sampda Sharma, Gunnar Eiriksson, m.fl.
•Regi: Cecilie Mosli
•Hvor: Bare på Netflix

Litt varierende skuespillerprestasjoner, en noe banal stil og en ganske forutsigbar historie trekker ikke særlig ned, jeg syns årets norske Netflix-julefilm både er trivelig, severdig, rørende og litt emosjonell, dog kanskje med for lite av julens “magi”, selv om også det er bakt inn på en noe underfundig måte. Jeg har forøvrig ikke lest boka filmen er basert på, men det sies at de som har lest den nok vil kjenne seg igjen.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

«Snøsøsteren» er ingen klassisk feelgood julefilm i den forstand at den oser av forventning om julens gleder, det er nemlig et ganske så sorgtungt bakteppe for historien, om familien som nylig har opplevd en tragedie, som har tatt vekk all livsgnist fra foreldrene. Med julen nært forestående er det ingenting som tyder på at familien skal feire jul, til Julian og lillesøsteren hans sin skuffelse. Tidligere på året døde nemlig storesøsteren deres, som bare ble 16 år.

Filmens hovedperson er sønnen i familien, 11 år gamle Julian, født på selveste julaften, men som nå sier han ikke bryr seg om julen. Hverdagen hans endres da han like før jul blir kjent med den sprudlende unge jenta Hedvig, som er på hans egen alder. Hun bor i et digert overdådig julepyntet hus og den alltid smilende jenta får myket opp i Julian sitt tungsinn – men det viser seg etterhvert at både huset og Hedvig har sine hemmeligheter hun ikke vil fortelle en nyskjerrig Julian om. Samtidig sliter Julian med vennskapet med skolekompisen sin, et vennskap som har møtt veggen den siste tiden.

Tematikken i filmen er i all hovedsak sentrert rundt forsoning, med død og savn sentralt – og å kunne legge ting bak seg, snakke om også det vanskelige, og gå videre, samt betydningen av tilhørighet og vennskap. Det er en rørende historie, selvsagt helt eventyraktig, men karakterene i filmen er lette å relatere seg til og like, særlig unge Julian.

Regissør (og skuespiller) Cecilie Mosli, kjent fra flere norske filmer og serier, som selv er fra Malangen i Troms, lykkes med å gi oss en lettfattelig historie på tross av det sorgtunge temaet, samtidig som det etterhvert også blir rom for humor litt jul, en god del ettertanke, og mye varme. Mosli lykkes også stort med det visuelle uttrykket i «Snøsøsteren», som er basert på Maja Lunde og Lisa Aisatos sin suksessbok fra 2018.

Det nevnes aldri noe stedsnavn i filmen, men «Snøsøsteren» er innspilt i vinterkledde Tromsø, som byr seg frem på en forførende måte, og gir filmen et ekstra krydder. De snøfylte gatene med gammel trehusbebyggelse, den julepynta delen av juletravle Storgata, og scenene fra ærverdige Alfheim svømmehall, gir virkelig filmen mye preg av både nostalgi, melankoli og det den trenger av julefølelser. Scenene i de mer landlige Tromsø-omgivelsene, samt fra Hedvigs villa, er også veldig vakre og fremstår sammen med byscenene som rene julekortmotiver. Visuelt sett er nemlig «Snøsøsteren» vakker, og filmen er vistnok også inspirert av mange av bokas illustrasjoner.

Skuespillerprestasjonene syns jeg er noe varierende, særlig barna har jeg et inntrykk av at har blitt for dårlig instruert, dialogen er innimellom i overkant stiv, men de to frontfigurene spilt av Mudit Gupta (Julian) og Celina Meyer Hovland (Hedvig) er veldig sjarmerende, utpreget sympatiske og løfter absolutt filmen. Så her får manus og andre ta ansvaret for stiv dialog og andre minuser. De voksne rollefigurene leverer ikke allverdens, men Jan Sælid er bra i rollen som den gamle mannen Julian blir kjent med.

Historien er forsåvidt ganske særegen og med en spesiell vri, for det er ikke veldig vanlig at sorgprosesser etter død bakes inn i slike familiefilmer med juletematikk. Det er likevel en universell tematikk med høy gjenkjenbarhet, så filmen vil sikkert underholde et bredt publikum også utenfor landegrensene. Filmen blir dog raskt forutsigbar og man skjønner tidlig hvor historien bærer. Med tanke på at dette er en film for hele familien, med aldersgrense satt til 10 år, er det vel imidlertid slik det bør være, og ikke en svakhet.

Filmen har heller ingen egentlig skumle scener, men et alvorlig tema, som er presentert på en både gjenkjenbar og enkel måte trygt også for barn, som gjør det fint å se på, men også litt stikkende i hjertet. Det er en emosjonell historie, som kanskje mangler litt på å trykke inn alle knappene. For min del blir nok historien og stilen litt for enkel, selv om den har noen viktige budskap, men jeg liker likevel «Snøsøsteren» og kommer garantert til å ta et gjensyn med den. Filmhjerte.blogg.no velger å la seg beruse av filmens varme fremfor en mer edruelig bedømmelse, og faller ned på et sterkt terningkast 5, eller fem pulserende av seks filmhjerter.

Alle foto: Netflix

Kommentarfeltet er åpent for innspill, meninger og hvasomhelst om Snøsøsteren. Syng ut! 😉