Filmhjerte har sett en del av årets nye serier, og kommer med noen betraktninger. Først ut er den amerikanske krimdramaserien «Mare of Easttown» som ble sluppet tilbake i april på HBO.
MARE OF EASTTOWN
Krimdrama, USA, 2021 Sesong 1, 7 episoder Serieskaper/skrevet av: Brad Ingelsby Regi: Craig Zobel Cast: Kate Winslett, Julianne Nicholson, Jean Smart, Angourie Rice, Joe Tippett, Cameron Mann, Jack Mulhern, David Denman, Sosie Bacon, Enid Graham, Guy Pearce, James McArdle, John D. Thompson, med flere
Årets mest severdige krimmysterie!
Et smådystert amerikansk krimdrama som er langt mer laidback og rolig i sin fremferd enn mange tilsvarende serier.
“Mare of Easttown”, for å ta det først, er politietterforskeren Mare Sheenan, en sliten kvinnelig politietterforsker i Easttown i Pennsylvania, tynget med personlige demoner. Så kan man såklart se en dobbel betydning og ordspill i tittelen på serien, hvor de uløste sakene og familiære problemer henger som et vondt mareritt over Mare og lokalsamfunnet.
Kate Winsletgjør en imponerende jobb i hovedrollen som Mare, som i tillegg til å ha en ett år gammel uløst forsvinningssak av en ung lokal jente og familetragedier hengende over seg, får et drap av en ny lokal ungjente å hanskes med. Serien utforsker den mørke siden ved et lite amerikansk småbysamfunn der “alle kjenner alle”, og de fleste er enten venner, slekt, familie eller har affærer sammen – og den tar for seg hvordan familie og gamle tragedier kan påvirke vår nåtid.
Det er en gjennomgående smådyster sorgmunter tone gjennom de 7 episodene, ikke ulik såkalt “nordisk noir”-krim i stilen, men har også rom for familiedrama, foreldrerett, og tilmålte stunder med humoristiske betraktninger.
Serien har dessuten den nesten litt klamme men pirrende småbymentaliteten over seg der den så treffende og godt portretterer det lille samfunnet på godt og vondt.
Mare kjemper for foreldreretten til sitt 4 år gamle barnebarn, som hun frykter skal bli gitt til guttens rusavhengige mor. Mare har også andre personlige tragedier som tynger henne, og i tillegg dukker en grufull drapssak opp.
“Whodunit”-følelsene ligger ulmende over det lille lokalsamfunnet. Er det det unge drapsofferets ex som er morderen, har byens nylig overflyttede nye diakon (prest) sin kristne gjerning ubesudlet, har stedets småkriminelle boms en finger med i spillet, og hvem er faren til den dreptes barn?
«Mare of Easttown» tar seg god tid til å la oss bli kjent med de involverte, og bygger opp både sympatier og avsky på en sakte men effektiv måte. Serien holder spenningen oppe og lar seg aldri bli kjedelig.
Javisst har serien et par klisjeer, men den har også noen uventede twister liggende på lur. I tillegg har den både en velskrevet historie, og mye riktig strålende skuespill, først og fremst fra den alldeles utmerkede kvinnetrioen Kate Winslett, Julianne Nicholson og Jean Smart, der de to sistnevnte spiller henholdsvis Mares bestevenninne Lor (Nicholson), og Mares mor (Smart), som Mare har et trøblete forhold til. Dette er karakterskuespill som både gnistrer og skaper empati.
Trekkes frem må også det unge stjerneskuddet Cameron Mann (15 år, 13 under innspillingen), rutinerte Guy Pearce og David Denman, samt Evan Peters (spiller Mares nye kollega).
Under årets Emmy (prisutdelingen for TV-produksjoner og serier) ble det forøvrig tildelt fire Emmy-priser til serien. Beste kvinnelige skuespiller, beste kvinnelige birolle og beste mannlige birolle i kategoriene for “Limited series” gikk til trioen Winslett, Nicholson og Peters, mens Smart var nominert til prisen Nicholson fikk. Den fjerde var for beste produksjonsdesign. Vel fortjent.
Hva ordspill angår forresten, så var vel årets mest opplagte denne kjappe replikken sagt fort; “have a good night Mare”
God fornøyelse
«Mare of Easttown» kan du se hos HBO, og den ligger også tilgjengelig på Riks-TV sin nett-TV og app.
Filmhjerte minnes den svenske skuespilleren Anki Larsson som døde i august
Tekst og foto: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no
Svensk media meldte idag, 30. august, den triste nyheten om at den folkekjære skuespilleren Anki Larsson er død. Ifølge Aftonbladet sovnet hun inn etter kort tids sykdom med sin nærmeste familie ved sin side. Hun ble kun 67 år.
Jeg var selv så heldig å få et raskt møte med Anki Larsson så sent som i januar 2020 da hun gjestet Tromsø internasjonale filmfestival, der hun presenterte kinovisning av den fantastisk morsomme, og tragikomiske, «Revansch» (“The Comeback”), som egentlig ble spilt inn som og sendt på svensk TV som en 10 episoders serie (mørk komedie).
Undertegnede traff en smilende Anki Larsson i Tromsø på TIFF i januar 2020
Anki Larsson på “scenen” på Aurora Fokus Kino i Tromsø i januar 2020. Hun sa den gang om serien “Revansch” at det var første gang hun så den på stort format.
Hun er for mange mest kjent fra seriene «Eva & Adam», «Saltön», «Äkta människor», samt «Revansch», og Hollywoodfilmen “Midsommar” (2019), i tillegg til en rekke større og mindre roller. Blant annet vil sikkert noen huske henne fra en av «Beck»-filmene («Den svaga länken», 2007), og «Gåsmamman».
Filmhjerte kondolerer
Vila i frid, Anki ♥
Anki Larsson og Olle Sarri i serien «Revansch». Foto: Pressefoto fra tiff.no
En legende og en bauta, slik minnes Filmhjerte James Bond-helten Sean Connery
Sir Sean Connery (1930 – 2020)
Lørdag (31. oktober) kom den triste og sørgelige nyheten om at Sean Connery er død, 90 år gammel.
Rollen som James Bond på 60-tallet gjorde Sean Connery til en udiskutabel filmlegende, og selv nå godt over 50 år etter de fleste av Bond-filmene Connery spilte i er de fortsatt svært populære.
Sean Connerys status som legende, filmikon og en bauta innen film og særlig i Bond-universet vil alltid leve videre, også hos Filmhjerte, for det er ingen tvil om at det var Connery som gjennom sine filmer løftet Bond-filmene opp til den megasuksessen filmfranchisen ble. Det var han som var den originale James Bond, den macho og maskuline men samtidig silkemyke superagenten. Mann mer enn noen. Ingen har klart å være en mer stilfull og elegant Bond enn han.
Den skotske skuespilleren er selvsagt selve bildet på James Bond, og i følge min mening er nok flere av de syv filmene han spilte i blant topp 5 av Bond-filmer, kanskje også den aller beste er å finne blant de. «Goldfinger» og «From Russia With Love» muligens, det er vanskelig å velge en av de syv.
Sean Connerys syv filmer som James Bond er «Dr. No» (1962), «From Russia With Love» (1963), «Goldfinger» (1964), «Thunderball» (1965), «You Only Live Twice» (1967), «Diamonds are Forever» (1971) og «Never Say Never Again» (1983, denne filmen er en uoffisiell Bond-film).
HAN VAR DEN BESTE BOND!
Etter Roger Moores bortgang i 2017 skrev jeg her på filmbloggen at Moore såvidt er min Bond-favoritt. Han spilte i 7 av filmene mellom 1972 og 1985, og det har nok også litt å si for mitt vedkommende ettersom jeg liker 70- og 80-tallsfilmer generelt bedre enn de fra 60-tallet. Men etter å ha tatt et gjensyn med noen av Bond-filmene de siste årene fremstår det som nesten umulig å skulle velge en av de fremfor den andre, for begge tilførte noe eget. Men med Connery som den originale Bond er det kanskje han som likevel er min Bond-favoritt?
Uansett er Connery for meg også mye mer enn bare James Bond. Han er en av mine favorittskuespillere gjennom tidene. Stilen og elegansen fra Bond-perioden hadde han med seg videre, og han var samtidig både sjarmerende og nesten litt mystisk, og sammen med den særegne stemmen med en ørliten talefeil la man alltid merke til han.
Connerys 7 filmer som James Bond er selvsagt uforglemmelige, og man visste alltid at når Connery var med i en film ville det som oftest være vel verdt tiden å la seg underholde av filmen. Flere av hans øvrige filmer er blant mine absolutte action og thrillerfavoritter, og jeg nevner i fleng «Entrapment» (1999), som han gjorde i en alder av 68 år, «Jakten på Rød Oktober» (1990), «Rising Sun» (Blodrød sol, 1993), «The Rock» (1996, en glimrende action og herlig rolle av Connery), og selvsagt var det fantastisk moro med Connery som Indys far i Indiana Jones-filmen «Indiana Jones og det siste korstog» (1989). Det er muligens min personlige favorittrolle med Connery.
Nevnes må naturligvis også «De ubestikkelige» («The Untouchables», 1987), som han fikk Oscar for som beste birolle.
Til ære for Sean Connery, her er en minnevideo fra Youtube:
Rest in peace, Sir Sean, and thank you for your wonderful work.
I kveld er definitivt over 30 års ventetid over; Liverpool løfter pokalen som sesongens ligamestere i Premier League.
Det er altså ikke bare film og serie som opptar meg. Faktisk er jeg mer enn gjennomsnittlig fotballinteressert, og laget med en egen plass i hjertet er Liverpool (ja og Tromsø her hjemme bak der igjen, men det kan vi jo snakke om en annen gang…). Så dere får ha meg unnskyldt for å feire litt med en bloggpost på filmbloggen
25. juni var datoen ventetiden egentlig var over, det var dagen da Liverpool ble ligamestere, eller seriemestere om du vil, i England for første gang på 30 år! Jeg hylte høyt. Champisen ble sprettet. Jada, det kom noen gledestårer også
Imidlertid er det først nå i kveld, etter sesongens siste hjemmekamp, at Liverpool mottar det synlige beviset på at de er Champions of England – ligamestere – sesongen 2019-2020; det etterlengtede ligatrofèet skal deles ut. Øyeblikket vi som elsker Liverpool har ventet på i det som til tider har føltes som en endeløs ørkenvandring. Mange Liverpool-fans har aldri opplevd før at laget deres har tatt ligagull, mange var ikke født i 1990 da de røde sist tok ligatrofèet hjem, men mange har ventet og ventet og ventet. Next year, neste sesong, ble en frase som gikk igjen og som ble et årlig onde. Men i år skjedde det endelig. Ligamesterskapet 2020 ble og blir selvsagt veldig annerledes enn tidligere års feiringer.
Det blir gullmedaljer (som ironisk nok er laget av nesten bare sølv, slik det også er i OL osv), det blir fyrverkeri, det blir fargesprakende lysshow, det blir heidundrande musikk, det blir jublende Liverpool-spillere og en diger deilig pokal!
Desverre har koronaviruset og alle restriksjonene rundt det gjort at fotballkamper som kjent spilles for tomme tribuner i England etter at sesongen ble startet igjen etter tre måneders stillstand. Dermed er det på et tilskuertomt Anfield at Liverpool i kveld får ligatrofèet. Over 50 000 feststemte supportere skulle omkranset gressmatta inne på Anfield, og i seiersparaden gjennom byen skulle flere hundre tusen mennesker ha strømmet ut i gatene. Da Liverpool i fjor vant Champions League var anslagsvis over en halv million (!) mennesker med på feiringen da bussen med Liverpools spillere og Jürgen Klopp kjørtr seiersparade gjennom byen. Det skjer ikke nå med det første.
Fest og feiring har det riktignok allerede vært i Liverpools gater og utenfor Anfield, hvor flere tusen trosset restriksjoner og råd og jublet hemningsløst, men det gikk heldigvis bra og scenene som utspant seg var ubetalelig deilig å få se bilder og klipp fra. Og når det før eller senere løses opp i England blir det både feiring og parade i Liverpools gater for de av fansen som er så heldige å være tilstede.
Inntil videre er det imidlertid hjemme eller i små grupper at de fleste skal feire kveldens begivenhet. I 30 år har vi Liverpool-supportere ventet på å få se en Liverpool-kaptein løfte ligatrofèet. I kveld skjer det!
Herligheten den ser vi på TV 2 Premium eller TV 2 Sumo i kveld. Kampstart klokken 21:15.
For det var han, en sann legende innen særlig komikk. For meg vil Jerry Stiller for alltid huskes med enorm glede for den fullstendig spinnville, eksentriske, nevrotiske og psykotiske faren til George i «Seinfeld»; Frank Costanza.
Rollen han hadde i komiserien «Kongen av Queens» der han spilte Dougs svigerfar, Arthur Spooner, vil nok mange trekke frem, det var flere hysteriske øyeblikk der også. I tillegg har han selvsagt en lang og minnerik karriere bak seg fra en rekke filmer.
Det er likevel den komplett uforglemmelige rollefiguren hans som Frank Costanza gjennom 9 sesonger i «Seinfeld» som uten sidestykke troner øverst på merittlisten hans, og som for alltid gjorde Jerry Stiller til en komediens legende.
Jeg har her forsøkt å sette opp en Topp 6-liste over de mest minnerike Frank Costanza-øyeblikkene. Det er naturligvis en bortimot umulig oppgave, all den tid Frank ALLTID var helt gæ`rn Kanskje husker jeg ikke i farta når dette skrives all galskapen og komikken Frank leverte, men denne “Topp 6”-lista kan iallefall sees på som seks elleville og geniale sitcom-øyeblikk fra Jerry Stillers Frank Costanza:
6. Episoden der Frank ringer Jerrys far Morty, fordi Morty, ifølge Frank, har forsøkt å holde han borte fra Del Boca Vista, Florida. Da er han psycho da! “You think you can keep us out of Florida?”
5. Episoden der Frank og Kramer får den fikse idèen om å lage en manne-BH, “The Bro“, eller “Manssiere“. Uforglemmelige øyeblikk
4. “I Stop short!” – Krangelen mellom Frank og Kramer etter at Kramer har benyttet seg av Franks “move”, å bråstoppe med Estelle. En krangel som forøvrig kuliminerer med at Frank ramler overende i Jerrys leilighet og får Fusilli-figuren av Jerry, “The fusilli Jerry” opp i …. ja, der ja. Muligens et av de aller mest komiske øyeblikkene i serien!
3. Scenen der Frank kommer på politistasjonen for å hente George, og havner i ordkløyveri med Elaine; “You want a piece of me?”. Et legendarisk sitat fra serien.
2. Episoden med George og Lloyd Braun der Frank gauler “Serenity Now” og “Hoochie Mama”!
1. FESTIVUS!
På topp er selvsagt Franks egenoppfunnede julehøytid, Festivus – A festivus for the rest of us!
Flere av disse klippene samt flere kan du se i YouTube-videoen jeg har funnet.
Rest in peace, Jerry Stiller ♥
Foto: Filmweb.no (nederste bilde) og screenshots fra Seinfeld
Koronaviruset har krevd (sitt første?) kjendisdødsfall i Sverige. Den svenske TV-kjendisen Adam Alsing er død i en alder av kun 51 år, etter å ha blitt rammet av koronasmitte, melder flere svenske (og norske) nyhetsformidlere.
Nyheten kommer som et sjokk selvsagt, og er selvsagt dypt tragisk og sørgelig. Under denne koronatiden vi befinner oss midt i har det vært et oppsving av lesere på denne bloggen, og jeg tenkte litt ironisk en dag at noe “positivt” er det jo midt oppi elendigheten. Men nei det er det ikke, ingenting positivt, dagens triste nyheter fra Sverige viser nok en gang det.
Selv husker jeg Adam Alsing som en veldig hyggelig, morsom, stødig og solid programleder med karisma på svensk TV. Jeg minnes han nok aller best fra den norsk-svenske samproduksjonen av Big Brother i 2005, da han ledet showet sammen med Brita Møystad Engseth, men også fra Jeopardy som han ledet noen sesonger, samt fra en rekke andre programmer jeg har svitsja innom opp gjennom årene.
Det er usikre og kjipe tider for kulturinteresserte i disse virustider.
Nei, jeg skal ikke plante bilde her på filmbloggen av den irriterende Corona-virusballen som nettet oversvømmes av for tiden (herregud så lei jeg er av å se den hårete piggballen), men ja, også her på Filmhjerte blir det noen ord om viruset som nå snart stopper omtrent alt som kan omfavnes av kulturbegrepet. Det blir litt om film, og mest om fotball, to av de største kulturbærerne.
Corona-viruset påvirker oss alle på en eller annen måte, noen mer enn andre, med stengte barnehager, skoler, og alt av idrett og kultur, for å nevne noe. For min del er det nettopp det kulturelle aspektet det først merkes, ved film og fotball.
Det startet med et forvarsel da den kommende nye James Bond-filmen “No Time to Die” fikk utsatt verdenspremieredato, på grunn av stengte kinoer i flere av verdens store kinoland. Nå er altså også alt av kulturelle arrangementer her hjemme avlyst eller utsatt, og alle kinoene har fått beskjed om å holde stengt. Da kunne kanskje en tur på biblioteket for å låne en bok eller film være noe, men nå stenger også bibliotekene. Jeg leste også en notis om at Spellemannsprisen avlyses.
Man må jo bare si man har forståelse for alt dette. Det er selvsagt ekstremt viktig å få bekjempet viruset og få redusert smitten.
Likevel. Den viktigste kulturen for min del er film og fotball. At filmverden stopper opp en periode er ikke det verste, sett utenfra. Filmene vil alltid være der når virusepidemien er over. Eller så finner distributørene andre kanaler og visningsplattformer. Ta den nye norske dokumentaren «iHuman» for eksempel, som skulle hatt kinolansering denne helgen med mye omtale rundt. Slik gikk det ikke, og dermed måtte distributøren Euforia Film kaste seg rundt på leting etter andre løsninger enn kinovisning, ettersom det blir vanskelig, kanskje umulig, for kinoene å sette opp alle filmene som “hoper seg opp” på vent mens kinoene er corona-stengte.
Selv hadde jeg sett frem til å se den nye «Klovn»-filmen på kino, samt den nye grøsseroppfølgeren «A Quiet Place 2», som begge skulle fått norsk premiere neste helg. De får jeg neppe sett med det første ettersom kinoene er stengt, foreløpig i 14 dager, men trolig lengre tipper jeg. Men når kinoene en gang åpner vil de være der, om ikke disse to filmene så andre nye filmer, og de filmene kinoene kanskje må droppe får man sett andre steder etterhvert eller rimelig tvert faktisk. For «iHuman» sin skjebne endte det med at filmen faktisk er historisk som den første filmen som lanseres direkte på VOD (“video on demand”) samme dag som filmen skulle hatt kinolansering. Distributøren har nemlig fått i stand avtaler rekordraskt med Get, Altibox og Telenor. Blir kinoene stengt i lang tid er nok slike ting med på å lette trykket for distributørenes del iallefall.
Kinoene vil igjen gå som normalt forhåpentligvis når viruset er under kontroll. De taper såklart en hel masse penger på å være stengt, men de klarer seg vel får man håpe. Ellers er jo også konserter avlyst, teatre er stengt, idrettsarrangementer utsatt og avlyst.
Med fotballen er det verre, fatisk helt for j*vlig følelsesmessig i verste fall. At den norske fotballen skal utsettes er helt greit, for den er ikke startet ennå. Men vi snakker engelsk ball. Som Liverpool-supporter i over 30 år har sesongen 2019/20 vært en fryd å være vitne til fra sofakroken, eller fra tribunene for de som har vært så heldige. Ingen har vært i nærheten av å kunne stoppe Liverpools taktfaste seiersmarsj mot sitt første ligamesterskap på 30 lange år. Riktignok ble det et ligatap til slutt, uten at det betyr stort, og i skrivende stund når 9 serierunder gjenstår er Liverpool 6 poeng, altså to seire, unna å offisielt vinne ligagull. Ingenting kan stoppe Liverpool nå, tenkte man så klart, og tanken om at endelig skjer det har fått vokse.
Men så er det noe med det der, at når man tillater seg å se et lys i enden av tunellen, når man tillater seg å tro at det er avgjort. Så får man plutselig ut av det blå muligens tidenes nedtur.
For så kom Corona-viruset. Også til England. Fredag ble Premier League utsatt i tre uker, foreløpig.
Frykten var tilstede før det engelske forbundet fredag heldigvis kun utsatte.
For etter at to klubber har fått påvist en virussmittet hver (med karantenefølgene det medfører), var frykten at Premier League-sesongen (samt divisjonene under) kunne bli avbrutt og annulert.
Nå ble det altså en utsettelse frem til 3. april i første omgang, noe som er helt forståelig, så lenge sesongen fullføres uansett når det blir. Det kan også hende sesongen fullføres uten publikum på tribunene. Det vil være “til å leve med”…
Hva som skjer etter 3. april er et åpent spørsmål. Jeg har fått søvnen ødelagt av denne usikkerheten de siste dagene. Hva hvis… Tenk hvis ligaen avbrytes og annuleres, slik at Liverpool ikke får ligatittelen sin? Den man har lengtet etter i 30 år.
Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre da, for en slik avgjørelse vil sende meg dypt, dypt ned i mørket. Vil jeg hylskrike, rive av meg håret, forbanne verden eller miste forstand? Tja, muligens alt sammen. Eller ingenting annet enn å fortvile?
Heldigvis har dagens signaler fra England gått ut på at man planlegger/håper å sette opp kampene når det igjen anses som forsvarlig, og at ingen klubber har lagt inn noe krav om å avbryte sesongen.
Film og (TV-)serier har flere ganger vært med på å få opp humøret når verden har vært kjip. Det er jo det fine med filmens verden, det er en virkelighetsflukt for en stakket stund. Skulle det gå som verst fryktet med tanke på fotballen vil det derimot ikke være verken den film eller serie i verden som vil få meg i bedre humør på ei stund. Jeg blir dårlig bare ved tanken på det. Smerten vil være tung å bære. For meg altså, og sikkert også for flere andre. Vi har alle noe man brenner for. Jeg håper selvsagt så få liv som mulig går tapt i virusepidemien, og de som mister noen er selvsagt de som vil få det verst, så at jeg fortviler over en mulig annulering av en fotballsesong er jo ikke tenkt på som å konkurrere om hvem som får det verst. For de som dør går ikke verden videre. For de etterlatte gjør den jo det, på et vis. For oss som eventuelt mister et ligagull i fotball går selvsagt livet videre, men…
“Det er jo bare fotball, det er vel ikke så farlig”, vil nok noen si. Til og med snart legendekronede Jürgen Klopp sier at fotball egentlig ikke betyr noe i denne sammenhengen. Nei, det er ikke “bare fotball”. Skulle man sportslig sett rote seg bort er saken en helt annen, da må man akseptere at man ikke var god nok, men hvis man var mer enn god nok men likevel blir snytt for den største gleden på 30 år, da vil fotballen for min del være ruinert i år framover. Utsettelsen stiller jeg meg bak altså, selv om det er fryktelig kjipt og kjedelig.
Det er såklart helt urasjonelt, men jeg klarer ikke la være å tenke litt tanken hvis og om det verste skjer med fotballen, at du verden som jeg kommer til å hate landet der viruset oppstod. Jeg gjør jo ikke det, men det er jo noe man sier fordi man syns verden er urettferdig .
Det var Liverpools legendariske manager Bill Shankley som sa de berømte ordene.
“Some people believe football is a matter of life and death. I’m very disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that.”
Et sted på midten møtes nok jeg og de to henholdvis nåværende og tidligere Liverpool-managerene om synet på fotballen. Viktig er den. Dog er den vel ikke verdt å dø for.
Du og dere der ute. Ta vare på hverandre og deg selv. God helg.
PS: litt humor i disse virustidene?
Ingen blir sjukere av virus som går enn Marve Fleksnes
Filmhjerte sørger. Den trasige nyheten slo mot meg på en nettavis; Jahn Teigen er død.
70 år gammel ble han, den folkekjære artisten, den mest folkekjære norske artisten vi har hatt her til lands vil jeg våge å påså. Ihvertfall en av de absolutt fremste.
På en filmblogg som denne der kultur også er involvert er det selvsagt passende å minnes Jahn Teigen (1949 – 2020). Scenekunstner som han var. Årene med Prima Vera, gruppa som parodierte og lagde komikk av sang. Men det er først og fremst som seriøs artist jeg elsker Teigen mest. Det var alltid stas når Teigen dukka opp i TV-ruta eller på radio og hvor det nå enn var.
Jahn Teigen var mitt store idol som barn utover 80-tallet. Jeg husker og har blitt fortalt om de utallige ganger jeg stod med badmintonracket som jeg lekte var gitar mens jeg sang, mimet og nynnet på en Jahn Teigen-låt. Jeg var tidlig glad i Jahn Teigen altså. Jahn Teigens lyd fulgte meg gjennom oppveksten, han var dermed på mange måter et sentralt lydspor hos meg.
Mitt beste minne fra Grand Prix var da han med “Optimist” ikke vant den norske finalen. Det var jeg selvsagt misfornøyd med, for “Optimist” er min norske favorittlåt gjennom tidene tror jeg. Men måten publikum i salen reagerte vil for alltid stå som et minne om hvor populær han var. At Teigen ikke vant ble nemlig møtt med kraftig pipekonsert fra publikum.
Det er vanskelig å finne en favoritt blant alle de fantastiske låtene fra Jahn Teigen. Den følsomme “Adieu” med Anita Skorgan, den urkomiske “Ha ha he he ho” med Prima Vera, “Bli bra igjen”, “Optimist”, “Min første kjærlighet”, “Mil etter mil”, “Do re mi”, “Det vakreste som fins”, og så videre.
Nå er Jahn Teigen borte og kultur-Norge har mistet en av sine største. Teigen døde i Ystad i Sverige mandag, den 24. februar, 70 år gammel.
“Vi har våre minner De vil aldri dø Nå er tiden inne Til å si adjø…”
I dag kom den triste nyheten om at Marie Fredriksson fra den tidligere svenske popduoen Roxette er død. Hun ble 61 år.
Jeg husker godt at på begynnelsen av 90-tallet var Roxette et av mine favorittband, selvsagt mye takket være Marie Fredriksson (og naturligvis også Per Gessle) sin strålende sangrøst, tøffe sceneopptredener og karisma. Mange av de mest ikoniske låtene deres har i alle år senere strømmet ut av høytalerne mine med ujevne mellomrom.
Med megahitene «Joyride» (1991), «The Look» (1988), «It Must Have Been Love» (1986), og «Listen To Your Heart» (1988) gjorde Fredriksson og Gessle braksuksess både hjemme i Sverige og internasjonalt, og selv nå over 30 år etter popduoens oppstart i 1986 er en lang rekke av låtene fortsatt veldig populære. Roxettes musikk har også vært å finne på film, mest kjent er nok Pretty Woman (1990) hvor «It Must Have Been Love» var å finne på soundtracket.
Særlig låten «Joyride» og albumet med samme navn var favoritter i ungdomstiden for min del, og i tillegg til «The Look» og de to øvrige nevnte låtene er andre legendariske Roxette-favoritter i mine ører blant andre «Spending My Time», «Fading Like a Flower (Every Time You Leave)», «How Do You Do?», «Dressed for Success», «Sleeping in My Car», «Wish I Could Fly» og «Dangerous».
Marie Fredriksson ble rammet av hjernesvulst i 2002, men vant kampen mot sykdommen noen år senere, og Roxette hadde i årene 2010-2016 igjen flere konserter og sceneopptredener, før legene frarådet henne å fortsette i 2016 grunnet ettervirkninger av sykdommen. I pressemeldingen fra hennes management-byrå Dimberg Jernberg blir det opplyst at Fredriksson døde mandag 9. desember av følgene av sin tidligere sykdom.
En stor artist var hun, Marie Fredriksson. En av Sveriges aller beste har gått bort. Hvil i fred.
13 Reasons Why ruller videre på Netflix. Her er Filmhjertes omtale og vurdering av sesong 3 som ble sluppet i august.
Det var med stor spenning Filmhjerte så frem mot den tredje sesongen av Netflix sitt banebrytende ungdomsdrama, som ble sluppet 23. august. I den veldig populære men også kontroversielle dramaserien har tunge temaer som selvmord, voldtekt, narkotikaavhengighet og mobbing blitt tatt opp på imponerende vis.
I den tredje sesongen er vi tilbake på Liberty High et eller annet sted i California (Evergreen, ble det sagt i ep. 1, Everglades County står det står bl.a. på en søppelkasse i e10. Fiktive navn? Vet ikke) der det fortsetter å dreie seg om blant annet disse temaene, i en sesong som først og fremst fokuserer på det traileren for sesongen avslører.
Sesongens hovedfokus er nemlig jakten på hvem som stod bak drapet på badguyen Bryce Walker, som vi husker gikk fri for voldtektsanklagene i sesong 2. I tillegg er viktige og tunge temaer som dopmisbruk, skolemobbing, maskulinitet, deportering, seksualitet og legning, tilgivelse, familie og vennskap blant den øvrige tematikken.
Desverre er Filmhjerte litt skuffet etter å ha sett de 13 episodene iløpet av en knapp uke, for den tredje sesongen tilfører serien for lite nytt. Det går for treigt fremover og sesongen ebber egentlig ut på en veldig utilfredsstillende måte. Nå vet vi også at Netflix har varslet at det kommer en fjerde og avsluttende sesong, så noen løse tråder nå er vel sånnsett akseptabelt.
Filmhjerte liker nemlig fortsatt serien og skal garantert se sesong 4 også. Miljøet, rollefigurene og temaene er fortsatt spennende å følge utviklingen av. Det er likevel for mye som skurrer i sesong 3. Filmhjerte har derfor satt opp en liste, ikke overraskende bestående av 13 utfyllende punkter (Jøss, den så du ikke komme?). Noen av punktene er ting i sesong 3 som trekker ned inntrykket, mens andre punkter er pluss ved sesongen.
Så her er 13 Reasons Why: 13 gode grunner for at sesong 3 i sum kommer ut midt på treet sånn cirka
1. “The new girl” / Den nye fortellerstemmen
I sesong 3 har en helt ny rollefigur, Amorowat/”Ani” (Nana Mensah), datteren av familien Walkers nye hjelpepleier, kommet inn i serien, og blitt sesongens fortellerstemme. Ani har liksom skjønt alt hun, og vet alt, om alle, selv om hun nettopp har ankommet Liberty. Hun tilfører iallefall serien veldig lite nytt og er heller ikke en tilstrekkelig troverdig eller interessant karakter.
2. Den grå og triste stemningen
Nå innbyr riktignok ikke tematikk som drap, dop, voldtekter, mobbing og andre gjerninger fra menneskets mørkeste sinn til lystige beskrivelser og dans, men for ungdommene på Liberty må det virkelig være et mareritt og trasig å leve. Det skildres iallefall som om absolutt alle sliter med tunge destruktive tanker og problemer, og med svært lite gleder i tilværelsen.
Man skal ikke på noen måte heve seg over at unge mennesker opplever hverdagen som dyster og tung gitt seriens premisser, men når vi nå har kommet opp i 39 episoder burde man kanskje vurdert å legge inn noen lyspunkter. Det finnes selvsagt også håp og lys i enden av tunellen for flere av rollekarakterene, så det er ikke det jeg mener, men lys opp stemningen litt, la Clay smile litt for eksempel!
13 Reasons Why feat. X-Files – Du tror det ikke før du ser det; Clay Jensen smiler
3. Løgnene og hemmelighetene
De florerer det av, og beklageligvis later det til at sesongens store mantra er at selv om løgner avler flere løgner og til slutt får deg ned i en verden av dritt, så er flere løgner, gjerne samkjørte, veien ut av problemene. Her kolliderer serien litt med seg selv all den tid seriens klare budskap også er “Snakk med noen om problemene eller hvis du har det vanskelig” (og akkurat det skal de ha ros for, å sette dagsorden for viktige temaer og åpenhet rundt de).
Selvsagt kan ikke en serie som 13 RW heller være uten løgner og hemmeligheter, men det blir for mye av det, brukt feil og for mye surr.
4. Kjernekaren Bryce Walker
Ja, for han er er menneske han også, med empatiske kvaliteter, gode tanker og et hjerte. Ihvertfall prøver sesong 3 å fortelle oss det. I de to første sesongene av serien fikk vi ettertrykkelig se hvilket svin Bryce Walker var og hvor destruktiv og ødeleggende han var for de fleste rundt seg. I sesong 3 får vi en ganske annen side av han. Desverre for han post mortem, gjennom tilbakeblikk til før han blir funnet død.
På en måte funker det ettersom sesongen viser at selv en voldtektsmann kan ha menneskelige egenskaper, og kan vise tegn på å ville endre seg. Serien og sesongen prøver absolutt ikke å forsvare Bryce Walkers ugjerninger bare så det er sagt, men det er vel litt for åpenbart at man forsøker å trykke på noen knapper her hvor vi skal få et nytt syn på Bryce. Men på sitt siste rykker han vel litt tilbake til start igjen, eller?
Uansett stiller sesongen en del moralske og etiske spørsmål rundt skyld, tilgivelse, endring og om muligheten for å få en ny sjanse.
5. Tyler Down ♥
En som trekker ganske godt opp intrykket i sesong 3 er Tyler Down, kraftig underspilt, hvis man kan beskrive det slik, av en gulle god Devin Druid. Som vi husker fra slutten av sesong 2 ble Tyler i siste liten stoppet fra å utføre en skolemassakre, en hendelse vennene hans, selv om han påstår han ikke har noen venner, har lagt et tjukt røykteppe over. Mobbeofferet Tyler er iallefall en rollefigur som virker både ekte og veldig sympativinnende. Druid er den som imponerer mest foran kamera av alle i serien.
Når Tyler i løpet av sesong 3 åpner seg om den voldsomme voldsepisoden/voldtekten han ble utsatt for (i sesong 2) er det antagelig sesong 3 sine sterkeste øyeblikk på det følelsesmessige plan.
6. Alle gutter og menn er svin, ihvertfall de som driver med idrett
Ja det er iallefall det Jessica Davis og aksjonistgruppa hennes er ute etter å poengtere. Eller, vel, jeg overdriver jo litt nå. De vil ha slutt på voldtektskulturen i idrettsmiljøet på skolen, som de mener er så machodominerende at det avler voldtekter, et budskap de går langt for å fremme. For langt spør du meg, som når de tropper opp i en minnestund, blant annet.
Som folkene bak serien har sagt dreier også sesongen seg om at det tas valg, også feil valg, av ungdommene. Jeg er selvsagt fundementalt enig i budskapet Jessica og gruppa hennes kjemper for, bare så det er sagt. Fremgangsmåten derimot kan nok diskuteres i det vide og brede, og som sesongen og viser er det slett ikke bare drittsekker i skolens “fotball”-miljø. En av hendelsene gruppa steller i stand får også sterk innvirkning på det tragiske utfallet rundt Bryce Walker.
7. Hvem er morderen?
Svaret på det skal selvsagt ikke spoiles her, det ville jo vært psycho, men kan vel avsløre at de fleste er mistenkte helt fra avspark for sesongen og opp mot sesongfinalen. Et pluss kan legges inn ved dette punktet for sesong 3, for det er relativt vanskelig å i løpet av de 13 episodene skulle klare å gjette seg frem til hva som skjedde med Bryce, hvorfor, og hvem som gjorde det. Likevel blir løsningen også utilfredsstillende, da den absolutt vil gi liv til mange moralske og etiske spørsmål som jeg ikke kan komme inn på her uten å røpe for mye.
8. Mangelen på empati
Det finnes såklart flere rollefigurer her man føler sterkt empati og sympati med, som Tyler først og fremst, og etterhvert også Justin Foley (Brandon Flynn), som begge ved noen anledninger får en til å ville hoppe inn i flatskjermen, omfavne de og gråte en skvett sammen med de…
Imidlertid er det for mange av rollefigurene som blir for overfladisk fremstilt. Selv Clay Jensen (Dylan Minette) som er seriens hovedperson kommer vi ikke nært nok innpå. Det vil si, vi ser han veldig mye i sesong 3 også, men han får vise lite eller ingen følelser, annet enn sinne og et veldig bekymret ansikt. Men vi vet jo at Clay er en god gutt.
(Mulig spoilere i de to neste avsnittene før punkt 9) Så har vi de som er så endimensjonale at det er vanskelig å finne noe å like ved de i det hele tatt. Som Montgomery “Monty” de la Cruz, som er en forferdelig type gjennom nær sagt hele sesongen, men som helt på tampen både våger å stå opp mot faren, samt vise noen menneskelige sider ved seg selv. Desverre så alt for sent…
I og med at Bryce nå er død kan vi anta at han er ute av seriens fjerde sesong, skjønt det vet vi jo ikke med tanke på seriens bruk av tilbakehopp i tid. Bryce sin dødsscene må man kunne kalle nok en kontroversiell scene i serien, både angående empatiske sider, etikk og moral, ikke bare rundt omstendighetene som førte til det og selve hendelsen, men også det som skjer etterpå. Se og bedøm selv.
9. Voksne som spiller tenåringer
Et gjennomgående trekk ved flere amerikanske serier. Jeg liker absolutt både rollefiguren Tony Padilla og skuespilleren Christian Navarro, som spiller Tony. Jeg tror imidlertid ikke et sekund på at Tony i serien er 18 år. Kanskje ikke så rart ettersom Navarro er 28 år. Sjarmerende Brandon Flynn som spiller mindreårige Justin Foley kan kanskje såvidt med sitt litt yngre utseende passere som mindreårig (17 år), men Foley fyller snart 26. Justin Prentice som spiller Bryce (18) og Miles Heizer som spiller 17-18-årige Alex er begge 25, og jeg syns heller ikke Bryce ser ut som en tenåring. Og det stopper ikke i midten av 20-årene. Ross Butler (spiller Zach Dempsey) er faktisk 29 år!
Men denne seriens “aldersversting” er Timothy Granaderos som spiller Bryce Walkers tidligere bestevenn Monty/Montgomery de la Cruc. I serien er Monty 18 år, noe jeg heller ikke i brøkdelen av et sekund kan tro. Timothy er nemlig 32 år!
Dylan Minette (22, Clay), Devin Druid (21, Tyler), og Alisha Boe (22, Jessica Davis) er de yngste av gjengen, og skal få passere, de ser ung nok ut til å være 17. Det vil og si at i serien som har en masse tenåringsrollekarakterer er det ikke en eneste av skuespillerne som faktisk er tenåring.
Altså, de spiller veldig godt alle sammen og jeg liker alle, men serien taper likevel noe på troverdighet føler jeg når flere av de som spiller såpass unge som 17-18 år er langt opp i 20-åra og attpåtil noen som har bikka 30.
10. Dårlig oppbygging
Der sesong 1 hadde en finurlig fortellerteknikk og scorte høyt på sine mange tilbakeblikk og flashbacks funker det heller dårlig i sesong 3 med dette. Ikke bare fordi den nye fortellerstemmen Adi ikke er interessant nok, men også fordi all hoppingen og forflytninger på tidslinjen er rotete og uoversiktlig i sesong 3. Et annet vesentlig minus er at vi tidlig i sesongen får vite om en slåsskamp som fant sted etter et idrettsarrangement på skolen, men vi får ikke se noe av det som skjedde der før i de siste episodene. Dermed føler man et mindre engasjement, interesse og selvsagt kjennskap til hva som har skjedd.
Et annet minus ved sesongen er at Tylers planlagte skoleskyting som ble avverget i siste liten er viet liten plass i sesong 3. Her hadde man vel forventet et større fokus på alt av omstendigheter rundt det. Kanskje kommer det dog noe i sesong 4 om dette?
Serien som fra starten av fokuserte på å gi, ja nettopp, 13 reasons why, som på norsk selvsagt heter 13 gode (!) grunner, har fjernet seg fra dette i sesong 3, hvor vi egentlig ikke før helt mot slutten, via fortellerstemmen (nok et dårlig og uinteressant valg av serieskaperne), får ramset opp en masse grunner til hvorfor alle de mistenkte hadde sine grunner til å kunne ha tatt livet av Bryce.
(Spoilervarsel) Ellers er som sagt Bryce død og dermed antagelig ute av serien. Bryce`s død var sikkert nødvendig for å ta serien videre, men et annet dødsfall i sesong 3 irriterer meg mer med tanke på at når vi får se en rollefigur myke opp skrives vedkommende ut av serien på nokså trist vis i grunn.
11. Politiet i serien
Hadde det ikke vært for at det er en seriøs serie kunne jeg mistenkt at de to politimennene var Helan og Halvan. De er jo ikke komiske altså, ikke på den måten. Det er umulig å forklare nærmere uten å spoile en vesentlig detalj, men hvis det er sånn at en av de egentlig har skjønt mer enn han sier, så syns jeg det er skuffende for både han og seriens del. Mulig at jeg er på bærtur her? Forøvrig er det jo tydeligvis gått sport i for skolens elever å innta rollen som privatdetektiver, særlig for Ani og Clay med sine kryssforhør…
12. Glansbildene som sprekker
Her tenker jeg på utseendet til rollekarakterene, for nær sagt alle som en av de unge rollekarakterene er jo nærmest som et strøkent glansbilde sånn at det jo er behagelig å hvile øyet på de. Man tar seg jo og nesten i å tenke tanken at det er en baktanke i at alle disse ungdommene med sine feilfrie glansete ytre har sine mørke indre demoner eller store problemer i hverdagen. Men er det ikke litt rart at på skolen der de går er det vel knapt en kvise eller fregne å se i mils omkrets? Noen blåøyne, systing og ødelagte knær i ny og ne etter slåssing er det riktignok…;p Vel vel, en slags kontrast er det jo i det og beviser at selv de pene har problemer. Store problemer.
13. Noen interessante nye rollekarakterer og gamle kjente
Riktignok lar jeg meg ikke overbevise helt av sesong 3 sin nye fortellerstemme, Adi (godt spilt av Nana Mensah), dog har årets sesong flere interessante nye og returnerende biroller. Blant annet er Hannah Bakers mor Olivia (Kate Walsh, bildet nedenfor) tilbake i byen, den sparkede skolerådgiveren Kevin Porter (Derek Luke) får vi et gjensyn med, og Brenda Strong gjør en sterk prestasjon (jippi, endelig et ordspill på navn!) som Bryce Walkers mor. Av nye ansikter i ganske små men viktige biroller vil jeg trekke frem Montys skolefotballkompis Charlie St George (Tyler Barnhardt), den opprørske punkete jenta Casey (Bex Taylor-Klaus), og Winston (Deakan Bluman, bildet over), som får en overraskende (?) venn.
Summa summarum….
I sum er 13 Reasons Why sesong 3 fortsatt verdt å få med seg for de/oss som har fulgt seriens to første sesonger, selv om det går merkbart tregere i den nye sesongen. Temaene og problemstillingene som tas opp er som alltid dagsaktuelle og nær universelle, slik at både unge og voksne seere kan finne en gjenkjennelsesfaktor.
Fra Filmhjerte blir det kun såvidt terningkast 4 denne gang. Såvidt vippa opp fra tre terningøyne og hjerter, for som fans av 13 Reasons Why finns det fortsatt mange gode grunner for å se både årets sesong og den neste. Og noen for å la være, men da er du vel ikke så interessert i serien heller?
