Her er 5 glimrende filmtips til nye filmer du bør eie.
Akkurat nå er det mye digg å finne på det digitale kjøpe- (og leie-)markedet hos iTunes, samt av fysisk format hos f eks Cdon og Platekompaniet. Filmhjerte har sjekka siste nytt hos iTunes.
Alle 5 topptips-filmene kan lastes ned for digitalt kjøp hos iTunes nå (og snart for leie), og noen av de er også ute i salg på Blu-ray og/eller DVD.
For ordens skyld nevner jeg at denne bloggposten på ingen måte er sponset av verken iTunes eller andre, men kun skrevet i folkeopplysningens tjeneste
EIGHTH GRADE
Det absolutte topptipset for alle som elsker oppvekstfilmer.
EIGHTH GRADE er en fantastisk herlig film som tar den moderne tenåringstiden på kornet med høy gjenkjennelsesfaktor om jaget etter sosial status, det å bli likt og om overgangen fra ungdomsskole til videregående.
På fysisk format er den foreløpig ikke å finne i norsk utgave, men kan bestilles hos Amazon. Faretruende nær toppscore. Les anmeldelsen av Eighth Grade her
GREEN BOOK
Foto: Platekompaniet.no
Årets Oscarvinner for beste film får en soleklar anbefaling fra meg, selv om den har fått en del kritikk for å ta for lett på rasismen og raseproblematikken den skildrer.
GREEN BOOK er basert på den sanne historien om pianisten Don Shirley og Tony Vallelonga, to rake motsetninger som la ut på reise med “The Negro Motorist Green Book” som guide. Boka var en guide for afroamerikanere til sikre hoteller, overnattingssteder og restauranter.
I en slags roadmoviestil finner de to bilfarende etterhvert en ny respekt for hverandre, konfrontert med Amerikas grove urettferdighet på 60-tallet.
Er også i salg nå på Blu-ray/DVD hos Cdon, Platekompaniet og OBS (Coop OBS).
Superveteran Clint Eastwoods (foreløpig) siste film, der han har både regi og hovedrolle.
THE MULE er en spenningsfilm der Clintern spiller en ensom og fattig mann i åttiårene som er i ferd med å miste forretningen sin på tvangssalg. Han takker derfor ja til en lett jobb som sjåfør. Det han ikke vet er at kjørejobben har gjort at han har blitt rekruttert som dopkurèr for et meksikansk kartell.
Kommer også på fysisk format fra 13. mai.
CLIMAX
Foto: Platekompaniet.no
En adrenalinpumpende helvetesreise av en fest! Se den med lyden HØYT, og lyset av. Regissør Gaspar Noès nyeste film vil sjokkere noen, og holder et tempo du blir svett av!
CLIMAX er først og fremst mer en noe annet en audiovisuell opplevelse av de sjeldne, med sine prangende sterke farger, pulserende dans i stadig økende tempo, og et suggerende lydbilde som pumper ut 80- og 90-talls elektronika, dance og house. Høyt!
Selve historiefortellingen er derimot ganske enkel. En gjeng dansere øver på en avsidesliggende skole, og avslutter med en fest. Trivelige samtaler og dansende rytmer. Forfriskende sangria i glassene og god stemning. Helt til de skjønner at sangriaen inneholder LSD! Det som startet som en hyggelig sammenkomst utvikler seg til en helvetesnatt, med hallusinasjoner, vold og manisk oppførsel når danserne mister all kontroll.
En herlig krimdramakomedie, og en liten “skjult” skatt som går under radaren hos mange.
Hovedrolleduoen Daveed Diggs (Collin) og Rafael Casal (Miles) står selv bak manuset til BLINDSPOTTING – en kjærlighetserklæring til hjembyen Oakland i California, samt en lidenskapelig kommentar til problemene som dens innbyggere står overfor. BLINDSPOTTING konfronterer tunge temaer som rasisme, politivold og gentrifisering samtidig som den hele tiden flommer over av dynamisk energi (tiff.no).
Cdon har den på Blu-ray for kun 99 spenn. Jeg fikk den nettopp i posten derfra, og gleder meg stort til å se den igjen, selv om jeg så den på filmfestival i januar. Filmen fikk desverre ikke norsk kinodistribusjon, men får varme anbefalinger på veien inn i de tusen hjem.
Den engelske/amerikanske Blu-ray-utgaven ser forøvrig litt tøffere ut enn det noe kjedelige norske coveret, så jeg slenger med bildet av det.
Foto: Platekompaniet.no
Som vanlig klarer jeg jo ikke å begrense meg til å bare nevne 5 filmer når jeg skal lage en bloggpost om 5 filmtips, så her er 10 raske tips til, som nå er å finne digitalt på iTunes:
En homofil eliteseriespiller står frem foran folket, en høydramatisk cupfinale, et cupgull, en klubb i store omveltninger og oppsigelser i fleng. Det ble sesongavslutning med et brak! I Ulsteinvik blir ting aldri det samme igjen som før.
Så skjedde det. Heimebane sluttet med et TV-historisk øyeblikk da landet fikk sin første åpne homofile eliteseriespiller servert i beste kjerketid en søndags ettermiddag. Riktignok bare på TV, hvis dere skjønner, og det gjør dere jo.
Dette er Filmhjertes recap av Heimebanes sesongavslutning, som idag garantert har flere spoilere enn det antall minutter som ble viet det mange før sesongen omtalte som sesong 2 sin “store tematikk”, homofobien i fotballen.
Ja, og Varg ble cupmestere. Igjen banka de RBK. GRATTIS!
Sesong 8 av Heimebane markerte også slutten på Heimebane, ihvertfall i denne omgang. Hvorvidt det blir en sesong 3 er nemlig fortsatt i det blå. Det er med andre ord ikke avgjort hva som blir seriens videre skjebne.
Finnes det en seriegud der oppe og folk med baller (eeh*) i NRK og produksjonsselskapet, så blir det en tredje sesong.
(* Jada, jeg innrømmer at den var en overraskende lite kjønnsnøytral bemerkning fra meg i en serie, om ball riktignok, hvor en kvinne har stått i front. Vi sier ryggrad istedet. Bare få på sesong 3!)
(PS: samtidig er det bare å beklage de hårreisande dårlige bildetekstene i dag, heldigvis gadd jeg ikke lage så mange…hirrhirr)
Men vi fikk det altså da til slutt. Det mange har ventet på. Unge modige og herlige Kasper. Vargs keeperhelt, som springer opp i angrep på overtid når Varg jager utligning i cupfinalen, og får seg assist til 1-1 (målgivende pasning), som på overtid i ekstraomgangene på ny blir keeperhelt de lux da han på stillingen 1-1 redder straffespark og sender Varg i angrep, som ender med scoring og Varg-cupgull. Som på direktesendt fjernsyn etter kampen sier “Han” der han “skulle” sagt “hun” da intervjueren spør om kjæresten hans. Kasper Fleten folkens. Det er mulig navnet nevnes noen ganger i dagens recap altså.
Men mer om det senere.
Sesong 2 av NRK-suksessen har vært en sesong som i grove trekk har handlet om verdier. Om hvilke valg man tar, profesjonelt, jobbmessig og privat. Som har tatt opp moralske dilemmaer. Om hvilke veier man går for å nå et mål. Og om når det sier stopp. Det har vært en sesong som har trykket samhold og kameratskap til brystet, og vist oss viktigheten av gode og ubrytelige støttespillere. Det har vært en sesong som har tatt personlige relasjoner og mellommenneskelig kontakt på agendaen.
Hvor var det nå de henta inspirasjoen til den scenen tro? Enkelte scener går aldri av moten. Men det er ingen Skam å ikke kunne matche den utsikten
En sesong som har vridd om på kjønnsroller. Så mye fotball har det egentlig ikke vært, men i siste episode fikk vi levert også de varene. Og det har altså, vært en sesong som gjennom 7 episoder egentlig i det ganske stille har dvelet litt via små drypp om et av fotballens store “tabuer”, det faktum at det ikke finnes en eneste åpen homofil fotballspiller på toppnivå, før det i episode 8 åpnet seg et imaginært skap hvor en nybakt cupmester steg ut.
Det er 7 dager igjen til cupfinalen.
I Ulsteinvik ser Helena ut over grasmatta, som hun i ensomhet trer ut på. De eneste som møter henne er høstens første forsiktige snøfnugg som blåser inn over Ulsteinvik. Helena pakker snusklysa på plass. Hun har vært ute en vinterdag før hun.
I garderoben er Mons tilbake, heldigvis er både spillere og inventar det samme (jf forrige episodes delirium der Mons vandret hvileløst rundt i en tom garderobe). Mons som vi vet ble skada sist har fått tilbud om å være med i TV-studio som gjest under cupfinalen, noe Otto syns er en fantastisk idè, for da får jo Mons det som plommen i egget når han kan spre morsomhetene sine ut til folket. Selv er dog Otto mest bekymret for om han må stå over cupfinalen etter det røde kortet mot Ålesund.
Ifølge ryktene er Mons høyaktuell for en serie om et fiktivt fotballag, med arbeidstittelen “Jernfoten”
Bekymra er også Helena, som ikke finner Espen for å spørre om anken er tatt til følge. En uvanlig uopplagt Eddie, som vanlig antrukket i en ny Leeds-trøye, kan fortelle Helena at han har prolaps. Eddie altså. Espen er derimot hjemme han, forteller Eddie.
Dermed drar Helena hjem til Espen. Ikke så mye som et “hei” får hun, men derimot “ka du vil”. En kald og lite interessert Espen sier han avspaserer, og at anken angående Otto er tatt til følge av NFF. Otto får spille cupfinalen. Helena skjønner dog at Espen ikke bare avspaserer, og begynner å røre i gryta.
Hun spør om det er på grunn av Peder, og sier hun fikk med seg hva som skjedde mellom han og Peder etter kampen mot Kristiansund inne på kontoret. Espen, som nesten litt dramaturgisk morsomt går ut med søpla med Helena på slep, avslører hva som skjedde. Helena tilbyr seg å være vitne, for det var jo seksuell trakassering.
Espen innser at han ikke kan ta imot flere husløse Varg-spillere… ” – Det e hårreisande at ikkje den klubben kan betale spelerane høg nok løn så dei kan betale leia!”
Men Espen vil ikke. Han er lei av at folk snakker. Han frykter hva som vil skje om de går videre med saken mot Peder. Da vil all skiten og søpla komme opp igjen. Han er redd folk da vil få vite at han og Peder satt og drakk alkohol sammen, and so on. Før han avslutter med det tristeste budskapet jeg har hørt i årets Heimebane; “Det e ikkje plass til meg her lengre”.
Ikke bare på grunn av ryktene, men og fordi han jo hadde advart om hva som ville skje med klubben om Peder og Petronella fikk styre.
Petronella planlegger på sin side store forandringer. Større organisasjon rundt klubben, og nevner på klubbhuset for Helena at Espen ikke akkurat har vært tilpasningsdyktig. Helena forteller henne om hva hun vet om måten Peder har oppført seg på. Petronella forsvarer først broren, men ser ut til å tilsynelatende ta inn over seg hva Helena sier, og lover at hun skal ta tak i Peder igjen.
Så er vi der igjen, i et av sesongens velbrukte motiver. Gjerdet som omkranser treningsfeltet. Og en, i dette tilfellet mann, på utsiden. Espen bivåner treninga på avstand. Han ser Peder ute på feltet (!), som driver og snakker med Kasper og skyter en ball mot han. Peder drømmer seg bort til Champions League, men uffda, han blir våt på tåa. Fotballspiller skal han visst ikke bli.
Inne på klubbhuset møtes de to igjen, Espen og Peder. Sistnevnte konfronterer førstnevnte med at Helena har snakka med Petra, som han kaller søsteren, og ber Espen snakke med Helena for å unngå de problemene sleipingen (Ja da er det Peder slimål vi snakker om) ser for seg hvis det de fire vet skal komme ut til folket.
Det er en rolig samtale, men du allverden så intenst likevel. Espens blikk forteller alt. Det er, ja jeg vet ikke hva. Forakt mest. Avsky og litt resignasjon, før han sier han skal snakke med Helena.
Morten Svartveit har kun en kommentar til at ingen gullrutenominasjoner kom Heimebane 2 til del. – Det e hårreisande!
Han blir stående der Espen, og se seg rundt. På bildene av fordums storhet og minner. Vi aner det nå hva som er i gjære. Dette er velkjent grep når noen gjør det Espen nå er på vei til å gjøre. Det er som han tar farvel med veggene og alle minnene de rommer. Stille plukker han ned noen av bildene, og når han går har han med seg ei pappeske. Espen er på vei ut. Bokstavlig talt.
Ute drilles det inn mot cupfinalen mot RBK. Helenas plan er å stoppe en gammel kjenning (gjett hvem), og kjører hardt på for å få Aron opp dit hun vil.
Helena har glemt timen hos øyelegen. Ubestemt dame denne Helena, det var ikke lenger enn et par uker siden hun spesifik uttalte: Tommy Gabrielsen e ikke Adrian Austnes! Hehe.. Legg merke til Tommys parodi forresten.
Etter treninga huker Espen tak i Kasper og spør om han har litt tid. Det har han. Du vil aldri høre Kasper si nei til en han bryr seg om. Og her er noe av det Heimebane har scoret aller finest mål på denne sesongen, for å tale litt billedlig. De nære små samtalene som senere skal vise seg å ha stor betydning, og som også i øyeblikket betyr mye.
Espen drar opp et av bildene han har tatt med seg, og viser det til Kasper, mens han forteller en historie om da han selv spilte midtstopper, og om en av lagkameratene, Mathias, fra den tida, som var keeper, som Kasper, og hvordan Mathias som var en tvers gjennom fantastisk kar alltid småsnakket under kamp. Espen forteller at hver gang Mathias så at Espen var stressa ute på banen, så hørte han stemmen hans bak seg, der keeperen snakket til Espen om helt hverdagslige ting, om koselige ting, ting de kunne gjøre sammen på fritida for eksempel. Kasper lytter. Han gjør alltid det, Kasper. Og her står de, to av Vargs beste karer. Espens poeng er at slike små kommentarer underveis i kampene fra lagkameraten fikk han til å roe seg, og spille bedre, og gir det som et råd til Kasper inn mot cupfinalen.
Kasper lurer på hvorfor Espen egentlig slutta som spiller. Dårlig kne, svarer Espen. Men jeg la merke til de sekundene hvor han tenkte over svaret. Jeg tror det var helt andre ting som gjorde at Espen gav seg, men det blir jo bare antagelser.
MATCHDAY EXPERIENCE!
Et opplyst Ullevaal stadion, med lett snødekkede Oslo som ramme, lyser mot oss. Varg-bussen stopper, ut stiger dresskledde popstjerner til øredøvende mottagelse fra ventende fans.
Buss for tog feires i hovedstaden
Det er jammen meg klart for årets cupfinale dere!
Som seg hør og bør har de klart å spikre sammen ei cupfinalelåt også! (Seriens kjenningsmelodi). Steikje bra riff på den!
Carina Olset er pinadø og der, klar for cupfinalesending med Mons som studiogjest sammen med Anniken, hun dama som var gjest i den episoden hvor Helena var studioekspert under landskampen.
Mons frykter å måtte drikke av kvinnekoppen (høh…den vitsen er temmelig oppbrukt nå vel)
Ved spillerinngangen står Camilla, som kjører dobbelt løp, ikledd både Varg- og RBK-skjerf. Helena kommer, og får vite at hun aldri fortalte Adrian om at hun var gravid og aborten. Helena blir brått alvorspreget, og klemmer henne. Hun hadde jo lovet å ikke gå gjennom det alene. Adrian kommer og overtar samtalen med Camilla, og veksler to ord med ex-treneren. “God kamp”, var det vel.
Han konfronterer Camilla med at hun klemte moren. For slikt er da uhørt! Særlig når man hater moren! Dernest har de seg en fin liten pre-match-peptalk (Les: Krangel), hvor Adrian får vite at hun var gravid. Som i “Var”. Bra utpsykingstaktikk, Camilla, den ville nok mora di vært stolt av ;p Han går, men stoppes av TV-folkene som vil ha intervju.
Til å være kvinne har Helena taklet kvinnerollen oppsiktsvekkende bra, slår en ikke i det hele tatt bitter Adrian fast.
Og i beste sendetid – fortsatt ukonsentrert etter å ha fått vite at spermene hans har vært bortkasta (?) – sier han først at han planlegger å score begge målene for vinnerlaget slik han gjorde sist lagene møttes (da han scora begge for Varg som vant 2-1) og at han ikke frykter de grepene Helena og Varg har å komme med, før han trashtalker Helena og sier hun bare har fått skryt fordi hun er kvinne men egentlig er en helt ordinær trener. OOOOh så bittert! Ai aia ai for en bitter sutrepave.
I studio lurer frøken Olset på hva gjestene mener om den uttalelsen. Mons virker som han aldri har sett et kamera før og får stotret fram noe om at Helena er kul og at Adrian tar feil, før han berges av sidekvinnen som forteller at Helena fortjener skrytet hun har fått og nominasjonen som årets trener. Jeg fryktet at også hun fortsatt skulle ha en torn i siden til Helena, men heldigvis sa hun det som trengtes.
Ullevaal er fortsatt folketomt idet Aron vandrer alene ut mot banen. Men han går ikke alene ut og skuer over graset. Kasper kommer like bak. Tommy følger på. Og Otto. El capitane. Stemninga er god og dressene stramme.
Den nye Dressmann-kolleksjonen, på en Dressmann nær deg! Endelig har Dressmann-modellene blitt yngre og mindre skjeggete ;p
På tribunen har Nils, Sissel Renate og Camilla tatt plass, før Sissel Renate stikker i kiosken etter øl. Yeah, right. Øl på cupfinalen, den var god. Adrian er visst den som har fiksa billettene sier de. Jaha, han fikk av Vargs billettkvote? Mhm.. Håper “ølet” på landskamparenaen smakte… Ullevøl?
God er ikke beskjeden Helena får fra en oppglødd Peder i tunellen før kamp. Når Helena lurer på hvor Espen er kan han fortelle henne at Espen dagen i forveien leverte oppsigelse, selv om Peder skal ha tilbudt seg å trekke seg tilbake (som om noen tror på det). Litt av en beskjed å få minutter før avspark (men bra likevel!). Peder, den sleipe ålen har gjort det igjen. Overlevd Petronellas alvorsord. Eller “alvorsord”. For hun sparker jo aldri den mannegrisen. Pent kledd er han dog, der han viser frem skjorta med den deilige teksten “Jævla RBK”. Jaja, dere får tåle den
Dagens mest velkledde!
Det er kamp! Varg-RBK. Fullsatt Ullevaal stadion. Og hundretusener av TV-tittere. Deriblant Espen, som hjemme i Ulsteinvik står med oppvasken, før han finner ut at, tja, eg får slå på TV`en. Han har nok sett litt fram mot denne dagen han også. Selv om han har tatt et vanskelig valg om å si opp og forlate alt han har brent for i alle år, så er han fortsatt Varg i hjertet. Espen er klar for kamp, alene foran TV`en…Det mangler likevel ikke på engasjement hos Espen, når han først setter seg foran tittekassa.
Det går som Helena og vi har fryktet. Unge Austnes vender bort yngre Aron, og sender RBK i føringen, jubler vilt mot sin gamle klubb, mens Aron ligger utslått på gressteppet, alene. Pause. 0-1.
Da ser vi det endelig. En Helena som trykker på nøyaktig de rette moralske knappene. Som tar for seg lagånd, Vargs sjel (selv om hun ikke har funnet helt ut av hva den er som hun sier), og bruker Espen som motivasjon overfor spillerne. Hvorfor var det ingen som rakte Aron ei hånd når han lå alene etter scoringa, spør hun anklagende. For det er det som er Vargs sjel, at når noen ligger nede hjelper man hverandre opp. Man er der for hverandre, og hun forteller spillergruppa at Espen ikke er der fordi han har fått følelsen av at det ikke er noe mere å kjempe for. Hun maner spillerne til å gi det de har for å vise Espen at det fortsatt er mye å kjempe for. Det er en herlig pause-pep-talk, og hvis ikke den talen førte motivasjonen i taket ville ingenting hjulpet.
Det er ihvertfall ikke bilde tå`n Ivers!
Men det hjalp. Laget løfter seg. Espens ord lever i tankene hos Kasper, som ser at Aron er i ferd med å miste konsentrasjonen og at han er stressa. Før en corner imot hører plutselig Aron en rolig stemme bak seg si “Aron! Blir du med og ser den nye Star Wars-filmen”. Han snur seg undrende med et “hæ?”. Det er Kasper, som gjentar spørsmålet, og sier de må bestemme seg nå (Heldigvis løp de ikke rett til billettluka, det sku` tatt seg ut, hva?).
Kom igjen Aron, kanskje vi får nåke spesialeffekttips så dei kan gjere bakgrunnsbilete her meir levande!
“I blir med”, sier Tommy. Aron roer seg, og konser. Han er reine luftas baron der oppe på corneren som han header unna. Han har fått en ny giv, Aron nå. Han takler Adrian, som er i ferd med å surne, og som hevner seg med å felle Aron etter at Aron tar tunell på han. Dommeren, heldigvis ikke han fra Ylvingen, innfrir Adrians ønske om gult kort. Otto skryter til Aron og sier han er god.
At skryt fra de rundt deg hjelper på er nok neppe feil, for det gjør det. De fleste av oss yter bedre hvis man vet at man har støtte fra omgivelsene, hvis man får et klapp på skuldra når noe gjøres bra, eller et oppmuntrende ord når man trenger et motivasjonskick. For Aron er det som bensin i en tom tank. Gutten er enorm. I noen små sekunder som går som i sakte film er Vargs cupdrøm i ferd med å knuses idet Adrian sender ballen mot mål, men på strek kommer redningsmannen til unnsetning. Super-Aron får avverget 0-2 i siste liten.
Imidlertid nærmer det seg 90 minutter og RBK leder fortsatt, så Vargs initiativ etter pausen har ikke medført den livsnødvendige utligningen. Det er overtid, og på tide å sende mann og mus i angrep. Nå skal det briste eller bære. Jeg hater lag som holder keeperen tilbake når de jager utligning eller (viktig seiersmål) på overtid, men det gjør ikke Varg. Kasper manes opp i angrep på en corner. Og for en genistrek. Kasper har kanskje virket litt småtung i bevegelsene noen ganger, men idet han stiger til værs er jeg sikker på at Norwegians fly til, ja hvor enn det nå måtte være på vei, måtte svinge unna.
Kasper vinner hodeduellen og header ballen mot mål, der kommer Aron, og feier ballen over streken. I et sekund tror vi det er over sidelinja. Det var mållinja! 1-1! Espen jubler som besatt hjemme i TV-stua.
Også Helena har jubeltryne
Men det er nå jeg tenker at med kun 20 minutter igjen av episoden har vi fortsatt ikke fått den mye forhåndsomtalte katta ut av sekken. Hvilken fotballspiller hos Varg er….?
Iallefall er det drama. Litt for mye for Mons som har stukket av fra TV-studio (og så “ekkel” som TV-anker Carina Olset var med han kan jeg ikke laste han for det) og er på vei bort fra skuffelsen han tror er i gjære på 0-1.
I gangene inne på stadion treffer han på Eddie som har Varg-drakta på seg.
Et TV-historisk øyeblikk. Per Jan Vinje, aka Eddie, uten Leeds-drakt!
Ja, det er faktisk sant. Eddie. Uten Leeds-drakt på seg! Mons trur knapt det han ser siden han aldri har sett Eddie uten Leeds-drakt, og de to slår av en prat. Eddie sier det er 1-1 nå og ekstraomganger, og de snakker om at ikke noe blir som før. At ting alltid endrer seg. Som da den første afrikanske spilleren for massevis av år siden entret Vargs stall. Han var en steikje bra fyr, kan en stolt Eddie fortelle. Eddie. Han har vært der alltid han. Sett endringene. Sett at det alltid har blitt bra til slutt uansett. Mons blir værende, selv om taxisjåføren sikkert blei sur over bomtur.
Espen har jammen meg funnet seg litt voksenbrus i kjøkkenskapet, etter å ha leita høyt og lavt, og skjenker seg en liten en, med ja er det champagne eller konjakk (?), i det flotte dramglasset sitt (Ja, særlig at han har dramglass…). Han har en liten tåre i øyekroken etter 1-1-goalen. Det skal bli flere. Goaler. Og tårer av glede. Blant annet.
RBK-Ola (treneren) kjefter på Adrian som han frykter skal bli utvist. Helena får med seg det. Skal hun prøve seg på å terge på Adrian et rødt? Hun gjør heldigvis ikke det.
Det går mot 120 minutter og lukter straffesparkkonkurranse lang vei. Adrian lukter straffe han også, og hjelper godt på når han deiser i bakken som en melsekk som slippes ned fra tiende etasje. Det er over-overtid, og RBK får straffe! Skal Vargs drøm briste? Det er Adrian som skal ta straffen sjøl.
Adrian Austnes mot Kasper Fleten. Dramaet er til å ta og føle på. Skal Adrian, av alle, senke Helena, Kasper og Varg? Neida. Kasper gjør et tigersprang, går til rett side og redder, fanger ballen, til ellevill jubel fra Varg-fansen og på heimebane hos Espen, men det er ikke over.
“KJØØØØR!”, gauler Helena! Kasper sender ballen framover og Varg stormer rett i angrep, et siste, via Aron, nystjerna Kidane, og Otto, som halser framover med opprevet flagrende kapteinsbånd (Otto Halsen halser fremover, jaja ble et ordspill der gitt og jeg er sikker på at det røde flagrende bindet må kunne lages et poeng av?).
Innlegget kommer. Ballen møtes perfekt, kontrollert og nevnte jeg PERFEKT, resolutt, målrettet og kontant av Tommy, som banker kula i mål. JAAAAADDDAAAA! For et mønsterangrep! 2-1 Varg!
“Tommy Gabrielsen”, hyler, viner og roper TV-kommentator Kasper Wikestad, som av onde tunger har blitt omdøpt Kasper Skrikestad! Kan dere skjønne slikt? ;p
Det er euforiske tilstander! Ute på banen ses en haug av Varg-spillere og støtteapparat oppå hverandre i ei herlig klynge.
Espen jubler hemningsløst foran TV-skjermen. Han slår i vegger og stoler, springer en æresrunde og hyler i jubelrus. Tårene triller.
Ubetalelige ansiktsuttrykk av pur glede. Men også mye tristhet. Espen. Lagspilleren fremfor noen, mutters aleine.
Her også kjennes a tear of joy. Jeg veit det bare er en TV-serie, men fy flate for et eldorado det er utpå der. Helgarderte Camilla er i full jubel på tribunen, og sender et blikk mot moren på indre bane. Blikket møtes av Helena, som er i ferd med å ta inn over seg at hun ikke bare er i ferd med å oppnå et cupmesterskap (for det er seriøst ikke mer tid for RBK å gå i angrep), men også datterens ektefølte glede på hennes vegne.
Pipeblåseren piper for siste gang. VARG ER CUPMESTERE!
Kanskje best av alt; lagets tre-fire matchavgjørende spillere, Kasper, Tommy og Aron, samt Otto, er lokale unggutter, samt en klubbveteran. Bedre kan det faen ikke bli, sett fra et supporterperspektiv.
Espens hjemme alene-fest er forresten intet for meg ukjent fenomen. Jeg har jo glodd på fotball alene foran TV`en noen ganger. Som da mitt norske favorittlag Tromsø en gang i forrige årtusen vant cupfinalen, etter å ha scoret seiersmålet på overtid. Reaksjonene til Espen satte minnene litt tilbake til den gang. Da ble det banket i stoler og vegger, før man havna halvveis ut vinduet etter luft. Jeg hadde nemlig den gang sett det meste av kampen i stua med foreldra mine til stede, men gikk for meg selv og så slutten av kampen når det fortsatt stod 0-1 (Litt som med Mons som ville være alene hvis skuffelsen kom). Tromsø vant 2-1 den gangen. Da jeg for noen år siden stod ringside på Ullevaal på cupfinale med Tromsø gikk det ikke like bra, men det trenger vi jo ikke snakke om nå som vi skal hygge oss…
Grattis med cupsølvet Adrian. Hilsen Helena.
Nå er det Adrians tur å ligge utslått nede, og når ingen fra trønderklubben er der med et trøstens ord (OK, det var en der, men han gikk) kommer det en uventet hånd. Helenas. Hun klemmer han. Litt rørende, og deilig. Hun vant den kampen, forsåvidt.
Her må jeg avbryte handlingen litt. For vi må snakke litt om det fotballtekniske i en serie som dette. Det har ikke alltid vært ståkarakter rundt de punktene som vedrører dette. Derfor gleder det meg at dagens episode har tatt dette på alvor. Såklart kan man se at det er film og ikke ekte kamp, hvis man pirker i det, men dette er så naturtro som det kan få blitt i en fiktiv serie. Actionsekvensene på banen føles ekte nok til at det sitter som ei kule. Tommel opp til dere…hva kalles dere, spesialeffektsstab?
Foran skjermen hjemme i Ulsteinvik er Espen stolt og rørt, og umenneskelig glad. Det er så jævla trist å tenke på at på det som er Vargs største dag i klubbhistorien, så er det uten Espen til stede. Det er pinadø til å grine av.
Det skal imidlertid bli flere muligheter for våte øyelokk.
Varg-gjengen er i den syvende himmel. Aron. Otto. Kasper. Helena som går rundt og deler ut klemmer og smiler som om hun aldri har gjort annet (vi som har fulgt serien vet at det har hun definitivt gjort…). Hun klemmer Kasper, som spør henne om hun tror Espen ser på TV. “- Ja det gjør han garrantert”, svarer hun til en nikkende Kasper (når vi ser hva som deretter skjer er det jo bare å bli rørt, Kasper håper som sagt Espen ser på TV).
KASPER
TV-folka har fått keeperhelten og Vargs nybakte cupmester i tale. Med verdens mest fornøyde smil om munnen forteller Kasper om den matchvinnende strafferedningen, at han gikk riktig vei fordi han visste etter råd fra Helena hvor Adrian ville skyte når han tok kort oppløp. Hvordan skal dette feires, spør intervjueren videre.
Det er da det skjer. Øyeblikket vi aldri før har sett i norsk fotball. Ikke i særlig mange andre steders fotball heller for den saks skyld.
Og riktig, Helena, hjemme sitter Espen, med gledestårer og bredt smil, og ser på TV.
NRK-reporter: ” – Korleis ska detta her feiras”, spør NRKs reporter fra sporten (som faktisk jobber i NRK-sporten på ordentlig også), som seff kledelig nok snakker en eller annen “vestlands- eller møredialekt.
Kasper: ” – Det blir ut på byen i dag da med gutta, men eg glede meg til å komme heim te Ulsteinvik å feire med kjæresten min”, svarer keeperkjempen smilende
NRK-reporter: ” – ..for ho va ikkje her på cupfinalen?”
Kasper:” – Nei han he (har) eksamen, så han kunne ikkje vær her, men eg veit at han e glad på mine vegne”, svarer han fortsatt like smørblid.
!!!! STOPP EN HALL! Eller halv! Sa han “han” om kjæresten? Ja så visst gjorde han det. Tre ganger! På direktesendt TV! Homofobene rundt omkring setter kaffen i halsen nå sikkert (til pass for de isåfall). Ved første “han” tror man bare Kasper sier feil. Før han gjentar ordet to ganger i samme setning. Og gjentar seg selv til en tunghørt reporter….
NRK-reporter (som nå er skikkelig sjokka, for et scoop du har gjort mann!): ” – Ka saaa du no egentlig!”
Kasper: ” – Ja han hadde eksamen så han kunne ikkje komme, men eg veit at han e glad på mine vegne. Heia Varg”, sier han i kamera og løper tilbake på banen for å juble videre, mens NRK-mannen står tilbake som om han var månebedotten (som da uten at jeg orker utdype det ordet betyr måpende og målløs, haha).
NRKs Ole Rolfsrud har akkurat falt ned fra månen, mens den kvinnelige fotografen sjekker om linsa spilte henne et puss
I den Eide`ske heim brister Espen i gråt. Av glede og av lettelse sikkert, og fordi han er rørt, på Kaspers vegne. Og i tanker om seg selv, vil man tro.
Og jada, denne scenen på Ullevaal er rørende, så absolutt.
Hvor troverdig den er skal jeg ikke våge meg veldig ut på å si alt for mye om, siden det jo som kjent aldri har skjedd til dags dato at en spiller i norsk øverste serie har stått fram som homofil. Kanskje er det nettopp slik det i virkeligheten en dag vil utfolde seg? Det er faktisk mulig, men også samtidig litt vanskelig å kjøpe, siden ikkeno`lignende har skjedd. Men hadde Varg tapt cupfinalen hadde nok dette aldri hendt.
For all del, det er glimrende TV dette, og jeg sier meg enig i det noen på twitter har meldt, det er en av de fineste scenene i norsk seriehistorie, selv om man kan ta seg i å tenke at det altså måtte en heltestatus til først.
Når du skjønner at den nye Varg-helten ikke vil gå i dine fotspor
Dette er en glad mann!
Scenen, og den påfølgende utpå banen (kommer snart dit) er definitivt godt TV såklart, og både rørende og hjertevarmt men tematikken rundt dette som det før sesongstart ble fokusert på at serien skulle fokusere på, har vært viet for liten plass. Kaspers veldig modige og sterke steg ut i indre frihet vil nok neppe få den samme påvirkning og betydning som det SKAM i sin tid fikk og har.
Uansett, bra TV, men for lite av det. Her skulle nok vært fokusert mer på de valg som underveis gjorde at Kasper stod fram.
For det er ute på banen i jubelen sammen med kompisene at det virkelig rørende øyeblikket skjer. Har Kasper faktisk gjort dette foran folket helt alene uten noen å falle tilbake på om det skulle gå ad undas? Neida.
Den beste scenen i Heimebanes sesongavslutning.
Ute på banen finner han bestisene sine, Aron og Tommy, og sier “jeg gjorde det, jeg sa det på TV, jeg fortalte om Øystein”. ” – !! Det e så jævlig kult!!”, bryter Tommy ut i like stor jubel som da han scora seiersmålet, ” – kødder du”, skyter Aron like glad inn, mens begge to omfavner og klemmer bestekompisen hardt, kjærlig og lenge. De har altså begge visst om det. Kasper har fortalt de to om legningen sin, og de begge er fjellstødige støttepillarer som blir glad til hjerterota over Kaspers valg. Her har selvsagt ting skjedd “off screen” som det på godt norsk heter. Kasper vet at han fortsatt er like respektert og like godt likt blant vennene sine som før. Og det er selve essensen i det hele.
Så er det opp til kongen (som vi ikke fikk se merkelig nok gitt…), kongepokal, gullskjerf og hele pakka.
Så glad blir kapteinen når han har ført skuta til topps!
Camilla og Adrian jubler/depper sammen på tribunen som nå er tomme for tilskuere, mens Sissel Renate og Nils kommer med små velfortjente (vennskapelige) stikk til Adrian, som prøver seg med at han er Varg-fans han også så han bomma med vilje på straffen. LOL. Adrians mesterplan om å gå til RBK for å sabotere har lykkes, hihi tjhihi.
Det ordner seg nok med turtellduene Camilla og Adrian, og firerbanden drar ut på byen, der Sissel Renate til og med backer opp Nils litt som sutrer over damemangelen sin. Du er ikke aleine, sier hun til han, før de fester til Adrian spyr.
DAGEN DERPÅ
Det er høst i Ulsteinvik, der Helena sitter alene og skuer ut over arenaen. Petronella kommer, gir henne ei lefse med ark og tilbudet om å bli eliteseriens best betalte trener, samt lovnader om nye midler til spillere. Varg går nye tider i møte, med Europa neste sesong i vente. Og nye fjes inn. I pausegarderoben husker vi Helena sa til Otto at han er den siste. Han er den eneste som er igjen av laget som var der da hun startet i jobben sin. Vil Helena dette, nå som også Espen har forlatt skuta?
Utpå grasmatta holder Peder foredrag for den fremmøtte pressen, og han er flankert av Kasper og Petronella. Varg har innkalt til pressekonferanse om framtiden, og for å fortelle om at de er stolte over Kasper som Norges første åpne homofile eliteseriespiller, så derfor har de laget et nytt såkalt klubbinitiativ, for å øke bevistheten rundt temaet.Det må jo roses.
“Ja kjære presse, slik ser en homo sapiens ut. Han har to bein, armer og er renslig av seg”.
og med ekte tekst…
At Peder er den som står der og forteller om dette, ja, det er vel dog litt som om Trond Giske skal åpne MeToo-konferanse med Tonning Rise, Leirstein, Øygard og co på gjestelista. Litt. Eller muligens var sammenligninga bare teit. Sorry isåfall. Humoren min er sliten i aften. Direkte sørgelig er det iallefall å se at Petronella ikke har sparket han derre Peder dit pepper`n gror (som iallefall er et godt stykke unna Ulsteinvik stadion). I tillegg har de en treneroppdatering forresten….Uffda.
Imens ser vi Helena atter en gang avlegge Espen en visitt i heimen hans. Helena er litt spakere enn vanlig, hun ruller seg ikke engang ei kule snus før hun sier unnskyld til Espen, for at ting har blitt som de har blitt – og avslører at hun har sagt opp! Jepp.
Har du sett på makan! Espen kan smile uten å grine!
Og der sitter de da, Espen og Helena. Arbeidsledige, men med et vennskap i gryende gjenfødelsesstadie i det minste. Espen må le litt han, og spør om det er noe vits at de begge skal være arbeidsledige og hva de skal finne på nå.
Tja, sier Helena, og sier det må være grenser for hvor lenge han får lov å holde på han svensken. Espen smiler lurt.
Hører du, Lars Lagerbäck*? Helena Mikkelsen har fått ferten av større oppgaver…
(*Treneren for Norges herrelandslag).
Med Espen og Helena vandrende ved vannkanten hjemme hos Espen – og en litt sorgmodig sluttvignett – forlater vi Heimebane.
Dette kaller jeg en heim! Akk!
– – – –
Men for svingende, det kan ikke ende slik! Sesong 3 er altså ikke tatt noen beslutning om, men dere kan seriøst ikke la det slutte nå! Her er masse tråder å spinne videre på. Hvordan blir Vargs nye hverdag? Kommer Espen og Helena tilbake i klubben? (Jaaa Please!), kan Varg fortsette utviklingen sin som klubb, basert på ekte verdier og ikke styrt av utenforstående tullinger som Peder, og fru Nagelsmidts uuttømmelige pengebinge? Hvordan går det med Vargs “klubbinitiativ” rundt arbeidet med homofobi i fotballen? Den tematikken kunne vært dypere belyst, og med Varg i Europa vil det kunne bli brennbar tematikk. Vi skulle sett mer av Kaspers indre kamp gjennom sesongen, selv om jeg jo ser poenget med at overraskelsesmomentet i siste episode rundt dette da ikke ville vært det samme.
Jeg må forresten si noen ord om noen av rollekarakterene vi har møtt og trykket til våre bryst i løpet av sesong 2.
Kasper. Selvsagt et forbilde både hva angår holdninger, det å stille opp for andre og det å være en venn. Alle burde ha en venn som Kasper.
Og som Tommy og Aron. Det demrer for meg at det i en tidligere recap ble sådd tvil om hvorvidt Tommy er en god gutt, bra kar eller en homofobisk dust. Nå har selvsagt serieskaperne lagt ut slike små torn på veien der man som seer har lurt litt på dette, men du allverden for en kjernekar han også egentlig er. Gleden hans for Kasper var herlig, hvor det formelig lyste ut av øynene hans.
Ikke bare ble Aron cupmester. Han vant også den interne balansere-på-krittlinja-konkurransen mot Adrian på hengende håret!
Aron har hele tiden vært bare god. Og reservert. At nettopp han var den som putta det “livsviktige” 1-1-målet etter å ha spilt en kjempekamp var selvsagt digg.
Den som har vokst mest fra sesong 1 til slutt 2 er Otto. Som starta sesongen ifjor som en potensiell uromaker, men ender opp som kapteinen, som den som står opp mot jævla Ålesunds Hestenes etter skrekktaklinga i semifinalen.
Også Mons da. Klubbens muntrasjonsråd, alltid med en morsom kommentar på lur, ja bortsett fra da han havna i TV-studioet… Han som fortjente så mye mer enn en ødelagt fot som fratok han cupfinalen. Dog er jo fotballen slik. Skader kan råke den beste.
Helena har fått en del pepper gjennom året for sine valg, for å selge sjela for suksess. Hun har vunnet tilbake datterens respekt og vennskap, og hun har vunnet cupgull. Likevel står hun nå uten jobb, etter å ha, i likhet med Espen, etterhvert innsett at måten Varg nå skal driftes på ikke er noe hun kan stille seg bak. Det er selvsagt trist for Varg.
Michael har naturligvis også forandret personlighet totalt fra sesong 1-starten til sesong to sin slutt. Fra å være ansvarsløs har han blitt alenepappa, droppa karrieren som spiller, og blitt en lagspiller utenfor banen. Historielinja hans har likevel føltes litt som et sidespor som har vært viet for mye plass.
Sist, men overhodet ikke minst; Espen. Med fare for å gjenta meg selv fra en tidligere recap; Espen er klubblederen som står for respekt, redelighet (vel, han gikk vel på noen blemmer rundt kontrakter, men men…), verdighet og med et brennende engasjement og et ønske om å drive på fornuftig vis, ta vare på ildsjeler og kjerneverdier. Han kunne kanskje vært mer åpen om hva som foregikk med Peder, muligens kunne ting vært annerledes om det hadde blitt tatt tak i umiddelbart. Men man skjønner han jo. Morten Svartveit har iallefall levert til gull i rollen som “Mr. Varg”.
Gulle gode er selvsagt også særlig trioen Ståle Remøy Pettersen (Kasper), Bendik Mauseth (Tommy), og Nivethan Senthurvasan (Aron), samt også Nader Khademi (Mons), Andrè Sørum (Otto), Ane Dahl Torp (Helena), Axel Bøyum (Adrian), Ole Christoffer Ertvaag (Peder), Emma Bones (Camilla), Per Jan Vinje (Eddie), John Carew (Michael) og resten av gjengen. Ingen glemt selv om de ikke nå ble nevnt
Det ble i lengste laget denne sesongfinalerecapen, så jeg tror vi sier det er nok “recaping” nå.
Heimebane er det dog slettes ikke nok av, så NRK må bare se til å hute seg å bruke av sine ventende nye skattemilliarder til å bestille sesong 3.
Mere Heimebane! Sååh!
PS: Håper noen har lest disse recapene mine, og at noen har funnet ihvertfall litt glede og underhodning av det
Ja før jeg glemmer det. Gullruten. Ta dere en bolla`a! INGEN nominasjoner til Heimebane sesong 2? Lattis!
Kommentarfeltet er åpent! Peis på!
Alle foto: NRK / Skjermbilder fra NRK TV på tv.nrk.no
Senjatrollet som brant ned torsdag var et eventyr for “eventyrøya Senja”, som nå er en stor attraksjon fattigere. (oppdatert 30.mars)
Det populære “Senjatrollet” forsvant torsdag, i en alder av kun snart 26 år, etter å ha blitt flammenes rov i en katastrofal brann som la både trollet og trollkjerringa i ruiner. En sørgelig dag for Senja, der Senjatrollet i en årrekke har vært nærmest som en kulturbærer.
Hva har dette med filmbloggen å gjøre, spør kanskje noen?
Kultur i et vidt begrep? Eventyr og troll har jo inspirert til både sang, skuespill, og film, blant annet, og i Senjatrollet foregikk det også spill, sang og lek.
Filmhjerte, som dessuten har sine røtter og oppvekst på Senja, har derfor gravd i NRK-arkivet og på YouTube for å finne noen “levende klipp” for å minnes det legendariske trollet, som altså var verdens største troll, der det stod som et nær 18 meter høyt landemerke, Senjaikon og populær turistattraksjon på Finnsæter på Senja. Det er selvsagt uendelig trist at Senjatrollet nå er borte, kanskje for alltid, selv om minnene om det lever videre. Nyhetsbildene og videoene fra brannruinene er et sørgelig skue, og selvsagt er det aller verst for “trollfar” Rubach som på et blunk mistet livsverket sitt – og for alle ungene i regionen som har lagt sin elsk på Senjatrollet.
Hvem er trollet her egentlig? Fra et av undertegnedes besøk hos trollet for noen år siden. Foto: Privat
Det var i 1993 at “trollfar” Leif Rubach åpnet attraksjonen Senjatrollet, og gjennom årenes løp har han stadig oppgradert trollparken. Inni trollet og trollkjerringa var det blant annet både konsertscene og arrangeringer av trollshow for ungene.
Senjatrollet bygger på et gammelt sagn om at det bodde et troll på Senja. Allerede i 1981 hadde NRK et innslag der teatergruppa Hålogaland Teater fremførte viser, sagn og fortellinger fra Nord-Norge, deriblant den legendariske visa “Sangen om troillet i Senja”, av Arvid Hanssen og Jack Berntsen (med refrenget “Det bor et troll i Senja”), her sunget av Sverre Kjeldsberg (dere vet, han med “Sami ædnan” og Tromsø ILs “TIL-sangen”), mens Helge Jordal var trollet. Et nostalgisk gjensyn etter de triste nyhetene om at Senjatrollet har brent ned til grunnen. Sangen ble forøvrig også fremført, da av Jack Berntsen, som er den jeg forbinder med sangen, da Senjatrollet åpnet i 93.
Et litt artig poeng er at ved siden av der Senjatrollet stod inntil torsdag, står også en av togvognene fra Barne-TV-serien “Sesam stasjon”, som de senere årene har blitt brukt som utleie for overnatting i trollparken.
Se og hør sangen ved å klikke på bildet nederst i bloggposten (åpnes i nytt vindu hos NRK).
Ellers fant jeg også noen videoer på YouTube, som presenterer hva Senjatrollet var, på en god måte.
Et fabelaktig skue altså. Etter sjokkbrannen torsdag er det derimot nå bare ruinene igjen av det en gang så storslåtte Senjatrollet.
Selv om det mest trolig ikke skjer: Filmhjerte håper likevel “trollfar” Leif Rubach reiser trollet og trollkjerringa på ny.
Inntil det eventuelt skjer; kvil i fred, Senjatrollet♥
Se sangen fra 1981 ved å klikke i bildet (åpnes i nytt vindu, innslaget starter ca 23:10 i videoen)
Den franske dramahorrorfilmen CLIMAX er en suggerende og intens opplevelse, med et tempo man blir småsvett av!
FILMANMELDELSE & OMTALE: CLIMAX Frankrike (Belgia, USA, 2018), Drama/horror/musikk, 1t 35 m Regi: Gaspar Noè Sett på Tromsø Intern. Film Festival Fokus kino, Norsk premiere Planlagt ordinær norsk kinopremiere 8. februar
Kontroversielle Gaspar Noè sin nye film Climax hadde norsk premiere under TIFF tirsdag kveld, med regissøren tilstede i en fullsat Fokus sal 2. Etter filmen svarte den argentinskfødte franske regissøren på spørsmål om filmen fra TIFFs Sveinung Wålengen og fra salen, samt snakket og utdypte en del rundt produksjonen.
Climax er først og fremst mer en noe annet en audiovisuell opplevelse av de sjeldne, med sine prangende sterke farger, pulserende dans i stadig økende tempo, og et suggerende lydbilde som pumper ut 80- og 90-talls elektronika, dance og house. Høyt!
Selve historiefortellingen er derimot ganske enkel. En gjeng dansere øver på en avsidesliggende skole, og avslutter med en fest. Trivelige samtaler og dansende rytmer. Forfriskende sangria i glassene og god stemning. Helt til de skjønner at sangriaen inneholder LSD! Det som startet som en hyggelig sammenkomst utvikler seg til en helvetesnatt, med hallusinasjoner, vold og manisk oppførsel når danserne mister all kontroll.
Gaspar Noè sa etter filmvisningen noe om baktankene ved filmen, som egentlig i utgangspunktet ble påtenkt som en måte å få betalt regningene sine på (!), men den overraskende lavmælte mannen som står bak kontroversielle filmer som Irreversible (2002) og Love (2015) fortalte at han først og fremst ville ha en film med best mulig dansere, ettersom dansen er et sentralt element.
I tillegg har et poeng vært å vise at hyggelige mennesker oppfører seg stikk motsatt under påvirkning. Sånn omtrentlig ihvertfall, for det virket og på det Noè sa at handlingen gikk seg til litt etter litt. Iallefall en veldig interessant i overkant av en halvtimes lang Q&A med regissøren, som blant annet utdypet både om bruken av musikk og det faktum at handlingen er lagt til midt på 90-tallet.
Smarttelefonfravær er et stikkord
Regissør Gaspar Noè (til høyre) i samtale med TIFFs Sveinung Wålengen på Fokus. Foto: Lars Jørgen Grønli
Climax er en intens film, og drar oss inn i en klaustrofobisk psykedelisk stemning som øker i takt med at filmen skrider fram, samtidig som det dundrende soundtracket pisker opp blodomløpet fra start til mål.
På grunn av filmens utvikling i siste halvdel vil nok noen finne den både kontroversiell og grenseutforskende. Det er ikke en film for alle, den er noe sær, men dette funker som juling, billedlig talt og på en positiv (!) måte. Faktisk er dette en kritikerrost film, som vant en av hovedprisene i sideseksjonene under fjorårets Cannes-festival.
Climax kler kinoformatet, eller omvendt, for skal man se Gaspar Noès siste verk bør det gjøres i mørket, og med lydvolumet høyt! For Climax er en steike gal filmfest – se den på kino!
Du kan se Climax på TIFF fredag 11:15 og lørdag 15:30. Ordinær norsk kinopremiere 8. februar.
♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –
Foto: Pressefoto fra filmen; TIFF / tiff.no, og Lars Jørgen Grønli
Takk til alle lesere her på filmhjerte.blogg.no for at dere har tatt turen innom i løpet av året. Filmhjerte er kanske tilbake i romjulen med noe, og er iallefall garantert tilbake igjen i januar med nye sprell!
Filmhjerte ved undertegnede ønsker dere alle sammen en riktig god og fredfull jul, med mye hygge, god mat og drikke, og mengder med gode filmer og serier
Om ikke SKAM-fansen allerede har fått det med seg er det bare å snarest ta turen innom NRKs nett-TV, for rikskringkastingen har nemlig satt sammen hittil upublisert og nytt SKAM-materiale, i form av bloopers fra sesong 1, 2 og 3 (4 kommer søndag).
Ekstramaterialet som er lagt ut består av 16 minutter fra sesong 1, 15 minutter fra sesong 2 og 20 minutter fra sesong 3, med bakomfilm med bloopers, eller korte klipp fra innspillingen, på godt norsk. De nye klippene gir et unikt og kjempemorsomt lite innsyn i innspillingen av suksess-serien, med små tabber og slettede scener, korte samtaler med skuespillerne, klipp fra auditionene, latter og mere.
Fantastisk moro er det iallefall å se Isak og Even, Eva og Jonas, Noora og William, Sana og de andre igjen, om enn altså “bare” i disse “bloopers”-innslagene.
Og selv om vi vel vet at det ikke hjelper å mase, men…gi oss meeeere SKAAAAM!
Publiseringsplattformen blogg.no har den siste tiden fått nytt utseende og har gjennomgått en rekke forandringer ettersom man har gått for en annen publiseringsløsning enn før. Endringene har gjort at alt av tidligere artikler, innlegg og filmanmeldelser mm her på Filmhjerte.blogg.no har endret utseende da de automatisk har blitt flyttet inn i den nye versjonen, så de kan derfor se litt merkelige ut, med strekk i bilder, oppblåste bilder, uskarpe bilder, noen ord som har blitt delt, formateringer som nå ser rare ut og muligens noe tekst som er borte o.l. (Forhåndsvisningen av denne bloggposten så heller ikke ut til å være helt i vater…).
Disse tingene får jeg ikke gjort noe med (og om jeg kan det, så vet jeg ikke hvordan og gidder heller ikke gå gjennom en haug gamle poster for å redigere), så vi får leve med endringene. Kommentarfeltene er fortsatt åpne, så hvis noe ser helt borti natta ut er det bare å kommentere eller spørre, hvis noe ser uklart ut.
Kontrollpanelet bak bloggen har også blitt helt nytt, med mange funksjoner som er blitt fjernet, og sikkert noe nytt lagt til, så da får vi se hvordan dette blir seende ut fremover.
Filmhjerte.blogg.no fortsetter iallefall videre og prøver seg litt fram med det nye opplegget litt etter litt. Forhåpentligvis har dere som bruker å besøke bloggen tålmodighet og forståelse for at det tar tid å venne seg til endringene man har fått tredd nedover ørene
Avicii, den svenske DJ-superstjernen, som så tragisk døde fredag satte spor etter seg.
Filmhjerte er selvsagt først og fremst en blogg om det som rører seg innen film og serier, men musikk er jo en del av den pakka, med filmmusikk, samt naturligvis musikkvideoer. Ikke at jeg trenger noen unnskyldninger for å skrive noen ord om Avicii på en dag som dette.
Ihvertfall var det tragiske nyheter som ble meldt fredag om at Tim Bergling, bedre kjent som artisten Avicii, en av verdens beste DJ innen EDM og elektronisk house, en musikkstil jeg liker godt å høre på, er død, i en alder av bare 28 år.
De siste årene har flere av Aviciis låter vært blant de jeg har hørt mest på, som de fantastiske “Wake Me Up”, “The Nights”, “Hey Brother” og “Levels”. Det er låter med adrenalin, bekymringsløst gladparty og en følelse av euforisk lykke og fellesskap, som traff mengder av stadig nye fans, i et stort aldersspenn.
I en konsertanmeldelse fra 2015 skrev VG dette:
Han er en popartist mer enn en klubbfyr, opptatt av det melodiøse og pene.
De egne sangene hans – det er som oftest nettopp sanger – henter mye fra den typen meloditemaer som preget softrock- og metal, samt filmmusikk, i første halvdel av 1980-tallet (sitat fra VG).
Foto: Av The Perfect World Foundation
Avicii var uansett i hovedsak kjent for DJ-karrieren, som remixer, sine adrenalinpumpende låter, som musikkprodusent og live-DJ-konsertene som samlet store mengder fans.
Han er imidlertid også kreditert for soundtrack på ikke mindre enn 52 filmer og TV-serieepisoder/programmer (ifølge IMDB).
De mest kjent filmene Aviciis musikk har vært å høre i er muligens “Min pappa Tony Edmann”, “Pitch Perfect 3” og “How To Be Single”, samt selvsagt “Avicii: True Stories”, en dokumentarfilm hvor han medvirket.
Avicii har siden gjennombruddet i 2011 nærmest gjort kometkarriere, og vil for alltid ha en plass i veldig manges hjerter. Desverre slet han også med mye sykdom. Etter et par intensive år valgte han i 2012 å innstille liveshowopptredene sine noen år på grunn av helseproblemer, og i 2016 valgte han å sette foten ned for liveopptredenene sine og legge DJ-karrieren på hylla av helsemessige årsaker, og fortsatte istedet som produsent – et valg han har høstet ros for fra flere hold, at han stod imot presset fra omgivelsene om å fortsette som DJ, noe dokumentaren “Avicii True Stories” vistnok skal vise.
På et tidspunkt var “Wake me up” DEN mest spilte låten på Spotify, og hadde i 2014 sinnsyke 200 millioner avspillinger.
En av de aller best kjente strofene fra låtene hans (som også er brukt i filmene nevnt ovenfor) er “wake me up when it`s all over…”.
Bloggpostren fortsetter under YouTube-videoen.
Fredag var desverre alt slutt da Avicii ble funnet død i Muskat, Oman, der han var for å besøke venner, har talspersonen hans uttalt. Det muligens siste kjente foto av Avicii ble publisert på hotellet Muscat Hills Resort sin Instagram-konto bare noen få dager før han døde, skriver Aftonbladet.
Ifølge SVT har politiet i Oman meldt om at de har funnet dødsårsaken. Ingenting kriminelt mistenkes, kun familien har blitt underrettet om årsaken, og dette vil ikke bli sluppet til media. Og det er vel egentlig veldig bra at ikke skjer, for dette er bare sørgelig.
Filmhjerte føyer seg inn i den lange rekken av beundrere som sender kondolanser til Berglings familie, venner, fans og andre tilknyttet han.
Hvil i fred, Tim “Avicii” Bergling
Foto øverst: Licensed from ImageCollect / yayimages.com Foto nederst: Originalt foto Av The Perfect World Foundation – http://www.mynewsdesk.com/se/the-perfect-world-foundation/images/avicii-2-340970, CC BY 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=39154478 brukt under Creative Commons-lisensen Kilder: Aftonbladet, VG, SVT, Wikipedia, Dagbladet, imdb
Husker du disse julenissene? Det er dagen før dagen, Grevinnen serveres av hovmesteren, og filmhjerte setter opp 10 På Topp Filmnisse-Liste!
Ja, jeg VET at julenissen ikke kommer før imårra, imidlertid kommer 10 skuespilere som i karrieren har gjort minneverdige opptredener på film eller serie i julenissedrakt allerede i dag i denne bloggposten.
Det er egentlig vanskelig å kalle det en 10 På Topp Filmnisse-liste, siden det er bortimot umulig å huske alle gærne opptredener som julenisse på film og TV, men lista viser ihvertfall 10 skuespillere jeg syns har gjort, la oss si minneverdige, opptredener foran kamera som julenisse eller utkledd som nissen, enten i en film eller en TV-serie, og la oss si at plasseringene fra 10 til 3 egentlig er urangerte. Ha i bakhodet at lista er ganske humoristisk og småironisk, og på ingen måte er ei liste over hvem som har vært den beste filmnissen (selv om noen kan aspirere til den tittelen).
Som vanlig har me joksa litt…så det er egentlig 11 nisser på lista.
Ho! Ho! Ho! Da ruller vi igang.
10 (delt)
TIM ALLEN, Nå er det jul – igjen (The Santa Claus, 1994).
Ho! Ho! Ho! Tim Allen i en av signaturrollene sine…
10 (delt)
Edward Asner, Elf (2003)
Veteranen Asner huskes nok av mange fra rollen som selveste julenissen i 2003-komedien Elf. Han ligner litt, gjør han ikke?
9
Paul Giamatti, Fred Claus (2007)
Paul Giamatti som Nick “Santa” Clause i filmen Fred Clause, her flankert av Kevin Spacey. Og da venter vi vel bare på nye # MeeToo avsløringer? (OK, den var litt stygg i en sådan hyggelistestund, sorry, klarte ikke dy meg).
8
Edmund Gwenn, Miracle on 34th Street (1947, Norsk tittel: Mirakelet på Manhattan).
Klassisk julenisselook, slik som dette ser man nok gjerne for seg som barn at nissefar ser ut som. Gwenn spiller Kris Kringle, som iherdig vil overbevise om at han er den virkelige julenissen. Og det skulle jaggu ikke forundre meg om han det er
7
Dan Aykroyd, Rollebyttet (Trading Places, 1983).
Og dette, er nok slik man helst ikke ser han for seg, som suicidal, møkkete, fordrukket og med en stjålet laks på innsiden av frakken Men du store så minneverdig rolle
6
Ryan Phillippe, 54 (1998)
*Kremt*….joda, Ryan Phillippe tok seg godt ut i nissedrakten sin
5
Chevy Chase, Hjelp, det er juleferie! (National Lampoons Christmas Vacation, 1998).
Chevy har seff spilt julenisse, eller ihvertfall spilt i julenissekostyme Her som Clark Griswold, hans morsomste rollefigur?
4
Jake Gyllenhaal, Jarhead (2005)
Ikke særlig minneverdig julenissekostyme, men det gav da i det minste en unnskyldning for å servere bloggleserne et bilde av en baris Gyllenhaal….
Julenissen kommer som regel med reinsdyr og slede, men ikke “Hawkeye” Pearce i M*A*S*H. Dog kom han riktignok luftveien, i helikopter. M*A*S*H er en udødelig favoritt for meg, Alda likeså, så nisseepisoden hans må seff med!
2
Ed O`Neill, Married With Children (TV-serie, også kjent som “Våre verste år”, eller “Bundy”. Episode fra 1992, tror jeg)
Urkomiske Ed O`Neill i den hysteriske rollen som Al Bundy. Dette må vel være en av de mest absurde nissene jeg har sett, Bundy som julenisse liksom. LOL!
1
Michael Richards, som Kramer i komiserien Seinfeld (episode “The Race”, ses. 6, ep. 10, 1994)
Favorittnissen min bare må bli Kramer! I denne Seinfeld-episoden husker vi Kramer som kommunistinspirert kjøpesenternisse. Hillarious! Hysterisk moro!
På topplista ble det desverre ikke plass til mer eller mindre flotte nisser som Ben Affleck (Reindeer Games / Dobbeltspill), Billy Bob Thornton (Bad Santa, legendarisk rolle selvsagt, men den er allerede omtalt flere ganger i julekalenderen, nemlig!), Danny Kaye og Bing Crossby (White Christmas, som kanskje var de mest stilfullt dressede?), Atle Antonsen, Espen Eckbo og de andre “Nissene på låven”, samt en rekke andre kjente skuespillere som har ikledd seg julenissens trikot. Noen nevnt, mange glemt…
Har du noen film- og serie-favorittjulenisser, eller noe å si om dagens luke? Rop ut i kommentarfeltet
Kilder til inspirasjon: popsugar.com, vanityfair.com, flavorwire.com, imdb.
