Det er usikre og kjipe tider for kulturinteresserte i disse virustider.
Nei, jeg skal ikke plante bilde her på filmbloggen av den irriterende Corona-virusballen som nettet oversvømmes av for tiden (herregud så lei jeg er av å se den hårete piggballen), men ja, også her på Filmhjerte blir det noen ord om viruset som nå snart stopper omtrent alt som kan omfavnes av kulturbegrepet. Det blir litt om film, og mest om fotball, to av de største kulturbærerne.
Corona-viruset påvirker oss alle på en eller annen måte, noen mer enn andre, med stengte barnehager, skoler, og alt av idrett og kultur, for å nevne noe. For min del er det nettopp det kulturelle aspektet det først merkes, ved film og fotball.
Det startet med et forvarsel da den kommende nye James Bond-filmen “No Time to Die” fikk utsatt verdenspremieredato, på grunn av stengte kinoer i flere av verdens store kinoland. Nå er altså også alt av kulturelle arrangementer her hjemme avlyst eller utsatt, og alle kinoene har fått beskjed om å holde stengt. Da kunne kanskje en tur på biblioteket for å låne en bok eller film være noe, men nå stenger også bibliotekene. Jeg leste også en notis om at Spellemannsprisen avlyses.
Man må jo bare si man har forståelse for alt dette. Det er selvsagt ekstremt viktig å få bekjempet viruset og få redusert smitten.
Likevel. Den viktigste kulturen for min del er film og fotball. At filmverden stopper opp en periode er ikke det verste, sett utenfra. Filmene vil alltid være der når virusepidemien er over. Eller så finner distributørene andre kanaler og visningsplattformer. Ta den nye norske dokumentaren «iHuman» for eksempel, som skulle hatt kinolansering denne helgen med mye omtale rundt. Slik gikk det ikke, og dermed måtte distributøren Euforia Film kaste seg rundt på leting etter andre løsninger enn kinovisning, ettersom det blir vanskelig, kanskje umulig, for kinoene å sette opp alle filmene som “hoper seg opp” på vent mens kinoene er corona-stengte.
Selv hadde jeg sett frem til å se den nye «Klovn»-filmen på kino, samt den nye grøsseroppfølgeren «A Quiet Place 2», som begge skulle fått norsk premiere neste helg. De får jeg neppe sett med det første ettersom kinoene er stengt, foreløpig i 14 dager, men trolig lengre tipper jeg. Men når kinoene en gang åpner vil de være der, om ikke disse to filmene så andre nye filmer, og de filmene kinoene kanskje må droppe får man sett andre steder etterhvert eller rimelig tvert faktisk. For «iHuman» sin skjebne endte det med at filmen faktisk er historisk som den første filmen som lanseres direkte på VOD (“video on demand”) samme dag som filmen skulle hatt kinolansering. Distributøren har nemlig fått i stand avtaler rekordraskt med Get, Altibox og Telenor. Blir kinoene stengt i lang tid er nok slike ting med på å lette trykket for distributørenes del iallefall.
Kinoene vil igjen gå som normalt forhåpentligvis når viruset er under kontroll. De taper såklart en hel masse penger på å være stengt, men de klarer seg vel får man håpe. Ellers er jo også konserter avlyst, teatre er stengt, idrettsarrangementer utsatt og avlyst.
Med fotballen er det verre, fatisk helt for j*vlig følelsesmessig i verste fall. At den norske fotballen skal utsettes er helt greit, for den er ikke startet ennå. Men vi snakker engelsk ball. Som Liverpool-supporter i over 30 år har sesongen 2019/20 vært en fryd å være vitne til fra sofakroken, eller fra tribunene for de som har vært så heldige. Ingen har vært i nærheten av å kunne stoppe Liverpools taktfaste seiersmarsj mot sitt første ligamesterskap på 30 lange år. Riktignok ble det et ligatap til slutt, uten at det betyr stort, og i skrivende stund når 9 serierunder gjenstår er Liverpool 6 poeng, altså to seire, unna å offisielt vinne ligagull. Ingenting kan stoppe Liverpool nå, tenkte man så klart, og tanken om at endelig skjer det har fått vokse.
Men så er det noe med det der, at når man tillater seg å se et lys i enden av tunellen, når man tillater seg å tro at det er avgjort. Så får man plutselig ut av det blå muligens tidenes nedtur.
For så kom Corona-viruset. Også til England. Fredag ble Premier League utsatt i tre uker, foreløpig.
Frykten var tilstede før det engelske forbundet fredag heldigvis kun utsatte.
For etter at to klubber har fått påvist en virussmittet hver (med karantenefølgene det medfører), var frykten at Premier League-sesongen (samt divisjonene under) kunne bli avbrutt og annulert.
Nå ble det altså en utsettelse frem til 3. april i første omgang, noe som er helt forståelig, så lenge sesongen fullføres uansett når det blir. Det kan også hende sesongen fullføres uten publikum på tribunene. Det vil være “til å leve med”…
Hva som skjer etter 3. april er et åpent spørsmål. Jeg har fått søvnen ødelagt av denne usikkerheten de siste dagene. Hva hvis… Tenk hvis ligaen avbrytes og annuleres, slik at Liverpool ikke får ligatittelen sin? Den man har lengtet etter i 30 år.
Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre da, for en slik avgjørelse vil sende meg dypt, dypt ned i mørket. Vil jeg hylskrike, rive av meg håret, forbanne verden eller miste forstand? Tja, muligens alt sammen. Eller ingenting annet enn å fortvile?
Heldigvis har dagens signaler fra England gått ut på at man planlegger/håper å sette opp kampene når det igjen anses som forsvarlig, og at ingen klubber har lagt inn noe krav om å avbryte sesongen.
Film og (TV-)serier har flere ganger vært med på å få opp humøret når verden har vært kjip. Det er jo det fine med filmens verden, det er en virkelighetsflukt for en stakket stund. Skulle det gå som verst fryktet med tanke på fotballen vil det derimot ikke være verken den film eller serie i verden som vil få meg i bedre humør på ei stund. Jeg blir dårlig bare ved tanken på det. Smerten vil være tung å bære. For meg altså, og sikkert også for flere andre. Vi har alle noe man brenner for. Jeg håper selvsagt så få liv som mulig går tapt i virusepidemien, og de som mister noen er selvsagt de som vil få det verst, så at jeg fortviler over en mulig annulering av en fotballsesong er jo ikke tenkt på som å konkurrere om hvem som får det verst. For de som dør går ikke verden videre. For de etterlatte gjør den jo det, på et vis. For oss som eventuelt mister et ligagull i fotball går selvsagt livet videre, men…
“Det er jo bare fotball, det er vel ikke så farlig”, vil nok noen si. Til og med snart legendekronede Jürgen Klopp sier at fotball egentlig ikke betyr noe i denne sammenhengen. Nei, det er ikke “bare fotball”. Skulle man sportslig sett rote seg bort er saken en helt annen, da må man akseptere at man ikke var god nok, men hvis man var mer enn god nok men likevel blir snytt for den største gleden på 30 år, da vil fotballen for min del være ruinert i år framover. Utsettelsen stiller jeg meg bak altså, selv om det er fryktelig kjipt og kjedelig.
Det er såklart helt urasjonelt, men jeg klarer ikke la være å tenke litt tanken hvis og om det verste skjer med fotballen, at du verden som jeg kommer til å hate landet der viruset oppstod. Jeg gjør jo ikke det, men det er jo noe man sier fordi man syns verden er urettferdig .
Det var Liverpools legendariske manager Bill Shankley som sa de berømte ordene.
