Mandag åpnet årets utgave av Tromsø International Film Festival, TIFF. Som vanlig med flere stappfulle kinosaler på enkelte filmer.
Filmen som definitivt dro mest publikum mandag var den offisielle åpningsfilmen på TIFF25, den norske dramakomedien «ALT SKAL BORT», regissert av mannen bak den smått ikoniske «Mongoland» fra 2001, Arild Østin Ommundsen.
Utsolgte saler både på Fokus 1, 2 og 4, og Kulturhuset betyr at over 1200-1300 publikummere mandag fikk med seg filmen i fire av festivalens kinosaler. Ytterligere to visninger senere i uka er allerede utsolgte.
På TIFF:
Skrevet av Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no – larsgronli ætt hotmail. com
Drama, Norge, 2025, 1t 43m
Regi: Arild Østin Ommundsen
Med: Silje Salomonsen, Thomas Alf Larsen, Thorbjørn Bergland Eriksen,
Liv Bernhoft Osa, Billie Østin, med flere
Sett på Tromsø Internasjonale Filmfestival, Kulturhuset, Tromsø, 13. januar 2025
Ordinær kinopremiere 14. mars
Den nye filmen hans som hadde sin Norgespremiere på TIFF kommer på ordinær kino i midten av mars. Selv lot jeg meg delvis underholde av Ommundsens nye verk, men feid av banen ble jeg langt fra.
Filmen som tar for seg et arveoppgjør mellom tre voksne søsken er en tidvis underholdende film, men med en del sekvenser jeg oppfatter som kjedelige, eller i beste fall langtekkelige. Det er blant annet veldig mye intetsigende og irriterende pianoklamping og lytting på klassiske verker. Jeg liker klassiske toner, men det blir for mye. Filmmusikken er forøvrig delvis skapt av Thomas Dybdahl, så det ER kvalitet her også.
Historien i seg selv har et bra plott, men filmen blir alt for uforløst og kanskje sågar litt overfladisk. Mye som kunne sporet opp til konflikter, blir istedet dempet og skuslet bort. En film med utgangspunktet der tre søsken skal rydde opp i dødsboet etter sin nylig avdøde far, som var komponist, kunne vært gjort mer med, det mangler noen emosjonelle knapper og følelsene kommer vi aldri skikkelig i dypet på.
Når det er sagt har filmen heldigvis et mye mindre mørke og tungsinn over seg enn man kunne fryktet med en slik tematikk, for i «Alt skal bort» er det mye humoristiske replikker, kommentarer, betraktninger og små og store hendelser å finne. I sentrum i så måte står den midterste i søskenflokken, flott spilt av Thomas Alf Larsen, som etter min mening er filmens klart beste, og definitivt morsomste. Dynamikken mellom de tre ulike søskenene er innimellom ganske bra og med på å gi en severdig film.
Det er sagt om Ommundsens tidlige filmografi at den er en del av starten på en såkalt “Rogalandsbølge” (eller var det “Stavangerbølgen”?) i norsk film, og i likhet med flere av sine tidligere filmer er det i Rogaland vi befinner oss. Både i handling og dialog. Noe jeg må nevne ved «Alt skal bort» er nettopp det, for stavangerdialekten og rogalandsdialekten er faktisk utfordrende på film og serie i noen tilfeller, for oss uinnvidde i “stavangersk”, eller så er det lyden eller uttalen i filmen som er for dårlig, for når jeg ved noen tilfeller underveis sliter med å rett og slett forstå en del av dialogen som jo er på norsk og må støtte meg på filmens engelske undertekster, er det et lite irritasjonsmoment. Imidlertid er det befriende også, å få servert en film der rollefigurenes dialekt virker ekte og ikke tilgjort på noen måte, og der skuespillerne ikke må stotre seg gjennom en dialekt de ikke behersker fullt ut.
Forøvrig var det artig å se Liv Bernhoft Osa i rollen som søskentrioens forhatte morsfigur, som stakk fra familien for 30 år siden, men som nå blander seg inn i arveoppgjøret med sine egne baktanker. Det er lenge siden jeg sist så henne, så det var et morsomt gjensyn.
Ellers gjør de andre frontfigurene i filmen det også fint. Silje Salomonsen, regissørens kone forøvrig, og for meg ganske ukjente Torbjørn Bergland Eriksen, er søskentrioens eldste og yngste, mens allerede nevnte Thomas Alf Larsen er den jeg likte klart best i filmen. En veldig fin prestasjon er det også fra purunge Billie Østin (som vel uten at jeg har sjekket vel må være i slekt med regissøren?), som helt klart tilfører mye på det følelsesmessige aspektet når det gjelder savn etter morfaren, relasjonen til moren, og nyskjerrighet og lyst til å være tilstede.
En stort sett sympatisk film med flere situasjoner og ting man kan kjenne seg igjen i, og en tematikk veldig mange før eller siden havner i selv, å måtte rydde opp i dødsbo, arv og gamle minner. Noe jeg lot meg imponere over, eller fascinere over, er scenografien i filmen, og rekvisittene, som alt gir prov på et levd liv, og som det tydeligvis er gjort et svært grundig arbeid med. Detaljrikdomen er stor.
Etter min smak blir det i sum for stillestående og en anelse for følelseskaldt (selv om det også er varme), og jeg skulle ønsket et noe høyere konfliktsnivå, men på den annen side føles filmen kanskje mer realistisk slik den er, uten de dramatiske toppene. Noen små sidespor føles litt som avsporinger selv om de ikke er plagsomme heller, men det ene der den ene av brødrene møter gubben til ei han en gang var forelska i er et kræsj av en scene. I Filmhjertes karakterbok lander ihvertfall uansett «Alt skal bort» på beina, med et terningkast 4, men et godt stykke unna høyere karakter.
Stas at så mange trekker fram scenografien! Det setter jeg og rekvisittørene mine stor pris på, så tusen takk for det 🙂
🙂 Takk sjøl for respons, bare hyggelig, godt arbeid fortjener ros.