Filmhjerte har satt opp listen over favorittfilmene fra i fjor. Filmåret 2019 er  “for lengst” over, men bedre sent enn aldri: her er Filmhjertes personlige toppliste for filmer fra 2019.

2019 ble et år med for lite ny film for undertegnede da det desverre koster å se film, og listen kunne dermed fort sett annerledes ut. Dog har jeg klart å snekre sammen en best of-liste av det jeg fikk med meg, og det er jo uansett kun for moro skyld at topplista er satt opp.

Jeg har definert filmer fra 2019 som stort sett basert på oversikten hos IMDb over filmer fra 2019, men i tillegg også komplettert etter eget forgodtbefinnende med enten filmer som hadde norsk kinopremiere/cinematek-premiere i 2019, filmer som ikke gikk på kino men som enten ble sluppet for streaming eller kjøpefilm i 2019, nye filmer sett på festival i 2019, og det viktigste kriteriet; at undertegnede så filmen i 2019 (eller i januar 2020 dersom det var filmer som hadde premiere i 2019 ut fra nevnte kriterier). Jeg har også sett på Filmhjertes liste for 2018, og filmer som den gang ble utelatt fordi jeg da regnet de som 2019-filmer er dermed i noen tilfeller tatt med på denne lista.

1. PARASITT (Gisaengchung)

Sett på kino (TIFF 2020)

Å plassere Parasitt kun på 2. plass ville vært ufortjent, men som den beste filmopplevelsen fra filmåret 2019 får den såvidt førsteplassen min, rett og slett fordi Parasitt er så original, forskrudd og mesterlig. Bong Joon-ho sin fire ganger Oscar-vinnende beksvarte dramakomedie fortjener prisregnet og all skryt, selv om en president med begrensede lesekunnskaper ikke har sett den.

For den sør-koreanske filmen er en samfunnskritisk, underfundig, morsom, rørende, ekkel grotesk og briljant fabel om klasseskille og jakten på å stige i rang. Vi følger den fattige Kim-familien som bruker alle triks for å tilrive seg en smak av det gode liv gjennom familien Park sin rikdom.

Her på filmhjerte.blogg.no fikk Parasitt tidligere i vinter terningkast 6.

Etter hva jeg kan bedømme er skuespillerinnsatsene glimrende. Særlig Choi Woo-shik som spiller sønnen i Kim-familien syns jeg gjør det strålende.

Som jeg har sagt noen ganger, Parasitt må oppleves. Og opplevd den har til gangs det norske kinopublikum. Parasitt har nemlig når dette skrives (23. februar) passert 100 000 kinobesøkende i Norge. Takk folkens!

2. CLIMAX

Sett på kino (TIFF 2019)

For en opplevelse det var å se Climax utfolde sin elektriske galskap på kinolerretet. Den hypnotiske, suggerende og intense kraftpakken av en lavbudsjettsfilm fra regissør Gaspar Noé gjorde meg bokstavlig talt svett i kinosetet. Det er ikke sikkert denne filmen ville havnet på topp hvis jeg ikke hadde sett den på kino der særlig det psykedeliske lydsporet pumpet ustanselig, og hvor de kontrastfulle fargene formelig strømmet ut over salen. Filmen så jeg i en stappfull sal under filmfestivalen i Tromsø i januar 2019, med regissør Noé tilstede for Q & A fra salen etter filmen.

Climax er egentlig en ganske enkel historie og film, om en gjeng dansere som trener på en avsidesliggende nedlagt skole, og hvor en bolle sangria får de alle til å totalt miste alle hemninger. Særlig dansesekvensen tidlig i filmen er gåsehudfremkallende der det dundres på med lyd og bilde.

“Så blir det uhyggelig, der sadisten Noé lar sjalusien, angsten og paranoiaen få slippe løs. Climax tar form som en renselsesprosess, med Benoît Debies vekselsvis autonome og statiske kamera blant frie kropper som gradvis blir innesperret i seg selv.” (sitat Sveinung Wålengen, montages.no)

Climax er jo ikke en bedre film enn de jeg har på de nærmeste plassene på listen, men likevel ble den for meg årets kinoopplevelse i 2019. Climax er til fulle en audiovisuell rødblinkende og ikke spekulativfri helvetesreise der lyd og bilder fosskoker ut!

3. 1917

Sett på kino

Som de fleste andre krigsfilmer er også 1917 som skapt for å utfolde seg på det største formatet, på kino. Med et alldeles pustfrarøvende foto (cinematography, som den vant Oscar for) og produksjonsdesign er den rå og brutale krigen nærmest blitt utrolig vakker – og ekstremt nært på kroppen.

Det  sies at filmen er en såkalt “one shot” movie, altså at den er filmet som en eneste lang uavbrutt scene. Eller iallefall nesten. Måten den er klippet sammen på er iallefall helt sømløst, og må jeg få legge til, helt fantastisk.

I tillegg er det en nerve som holdes oppe hele filmen og aldri slipper seg ned. I 1917 tas vi med tilbake til første verdenskrig, der to fotsoldater får et tilsynelatende umulig oppdrag; bring en beskjed til en tropp i krigens frontlinjer. Mislykkes de vil hele troppen, inkludert den ene soldatens bror, dø.

Et mesterlig heseblesende og dundrende kraftepos fra Sam Mendes.

4. JOJO RABBIT

Sett på kino (TIFF 2020)

Det er ikke alles kopp med te denne humoren, fra den snodige filmskaperen Taika Waititi. For meg fungerte det derimot, humoren sitter og de urkomiske figurene i Waititis Oscar-vinnende (beste tilrettelagte manus) er…ja akkurat, urkomiske.

Historien som på parodisk og satirisk vis harselerer med jødehat, Hitlerjugend, nazister, krig og ikke minst Hitler, er i min bok ustyrtelig morsom til tider. Det får passere at det er en smule sentimentalt og småklissete noen få ganger.

I tillegg til at Jojo Rabbit både er morsom og litt rørende, har den også dette filmårets kanskje aller mest sjarmerende bekjentskap; purunge Roman Griffin Davies, i tittelrollen som “Jojo”, gutten som sååå gjerne vil være en supergod nazist.

5. BARN

Sett på kino (TIFF 2020)

Heldigvis fikk jeg sjansen til å se Barn, en av de aller beste norske filmene jeg har sett, på kino. Med ektefølt og bunnsolid dialog, noe som ofte har vært et problem i norsk film, har regissør Dag Johan Haugerud med sin fantastiske Barn lagt et helstøpt grunnlag for utforskelsen sin av hvordan lokalsamfunn, skole og berørte håndterer etterdønningene i etterkant av en grusom ulykksalig hendelse der en 13 år gammel gutt dør på skolen.

Det er bunnsolid skuespill med karrierebeste prestasjoner fra flere. Særlig gjør Henriette Steenstrup, Jan Gunnar Røise, Thorbjørn Harr og Andrea Bræin Hovig sine beste prestasjoner (Hovig gjør det riktignok faktisk enda sterkere i den splitter nye “Lyset fra sjokoladefabrikken“). Steenstrup er kanskje den som imponerer mest, ettersom jeg aldri hadde sett for meg henne, som jo nesten kun er kjent for sine komiske roller, gjøre en så dyp og dønn seriøs rolletolkning så sterkt. Jeg må også si at forfatter – og skuespiller – Hans Olav Brenner imponerer stort.

En film som både sterkt berører og samtidig “irriterer” ettersom man aldri helt vet hvor man skal legge sympatien sin. En soleklar anbefaling.

6. MONOS

Sett på kino (TIFF 2020)

Storslått og monumental visuell opplevelse i tåkeheimen, med et foto som veksler mellom fantastiske betagende og forbløffende majestetiske naturbilder, fjellandskap, og mørke. Når filmen halvveis skifter stil fra treningscampen vi introduseres for oppe i fjellet og vi tas inn i en heseblesende jungel øker nerven og spenningen. Det er både fascinerende og nær hypnotisk.

Jeg gidder ikke translate synopsisen som jeg sakset fra somewhere, så jeg lar den stå på engelsk, som uansett klinger godt her (klipp-og-lim-heeei):

On a remote mountaintop, a rebel group of commandos perform military training exercises while watching over a prisoner (Julianne Nicholson) for a shadowy force known only as ‘The Organization’. After a series of unexpected events drives them deep into the jungle, fracturing their intricate bond, their mission slowly begins to collapse. Set against a stunningly beautiful but dangerous landscape, Alejandro Landes’s awe-inspiring film is a breathtakingly epic vision that will leave you both mesmerised and utterly gripped.

Flere for et norsk publikum mindre kjente skuespillere i denne filmen fra Colombia, selv om noen av de er amerikanske. Julianne Nicholson vil nok en del dra kjensel på etter bl.a. serien “Eyewitness” og filmen “I, Tonya“, samt en rekke småroller. Hun har ikke den viktigste rollen i Monos, men gjør det godt. Moises Arias kjenner nok sikkert også noen fra en rekke engelskspråklige filmer, men trolig mest fra “Hannah Montana“-serien der han spilte som barn.

Legg merke til (mulig filmdebutant ifølge IMDb) Sofia Buenaventura som spiller rollefiguren “Rambo”. Hun er strålende.

7. MARRIAGE STORY

Sett på Netflix

Et hjerteskjærende, varmt, nært og opprivende skilsmissedrama, som i tillegg til et veldig velskrevet manus havner helt oppe blant kremen takket være strålende spill av det som for meg burde vært Oscar-vinnerne for beste kvinnelige og mannlige hovedrolle: Scarlett Johansson og Adam Driver var nemlig helt enorme. De fikk ingen Oscar. Det gjorde derimot omsider Laura Dern, for sin birolle.

Noah Baumbach har både skrevet manus og regissert denne skatten av en livskriseskildring. Scenen med den utagerende krangelen mellom paret er filmens absolutte klimaks og kanskje den mest følelsesladde, emosjonelle og sterkeste enkeltscenen fra 2019.

8. ONCE UPON A TIME… IN HOLLYWOOD

Sett på kino

Quentin Tarantinos hyllest til en forgjengen tid i Hollywood er lenge en ganske rolig historie før den eksplosive slutten tar av. Kontrastene mellom det underfundige og de mange små fortellingene som holdes sammen med en rød tråd hvor Manson-drapene og mytene rundt det bobler under og på overflaten, og den mildt sagt overraskende twisten dopet av adrenalinsyre på slutten gjør filmen til en å huske.

En falmende TV-skuespiller og stuntmannen hans strever etter å oppnå berømmelse og suksess i filmindustrien under de siste årene av Hollywoods “gullader” i Los Angeles anno 1969.

Filmen er først og fremt en imponerende tidskoloritt med flott scenografi og produksjonsdesign på alle felt, men også en kuriøs fortelling med flere vittige populærkulturelle referanser, som endelig også besørget at Brad Pitt ble Oscar-belønnet. Sammen med Leonardo DiCaprio utgjør han en snål og humørfull “partners in crime”-duo.

Er den på bildet ovenfor forresten årets lekreste filposter? Den scorer høyt.

9. SHOPLIFTERS

Sett på kino (TIFF 2019)

Hva er egentlig en familie, og hvem bestemmer hvordan man definerer en familie? Det er blant de sentrale spørsmålene i den herlige japanske dramafilmen Shoplifters, hvor en familie som livnærer seg på små daglige butikktyverier tar til seg en foreldre- og hjemløs liten guttunge.

10. THE FAREWELL

Sett på kino (TIFF 2020, norsk kinopremiere våren2020)

Den kinesisk-amerikanske dramakomedien The Farewell er en film basert på en ekte løgn!

Til tross for sitt alvorstunge bakteppe med en døende bestemor – som ikke får vite av familien sin, som vil skåne henne for sannheten, at legene har gitt beskjed om at hun ikke har lenge igjen å leve – er dette en film full av humor, kjappe replikker og mye varme. En triumf av en feelgood-film.

11. LITTLE WOMEN

Sett på kino (TIFF 2020)

Mange mener at Greta Gerwig ble snytt for en regi-Oscarnominasjon for hennes adapsjon av den klassiske 1700-talls-romanen med samme navn som filmen, som følger fem søstre fra barndommen av og flere år frem i tid gjennom oppturer, nedturer, lykke og sorg.

Filmen fikk Oscar for beste kostymedesign.

12. GREEN BOOK

Sett på kino og Blu-ray

Mye er sagt og skrevet om fjorårets Oscar-vinner for beste film, men jeg fant den iallefall både underholdende, nokså fartsfull og rørende der den skraper i overflaten på raseproblematikken i USA fra 60-tallet og utover.

Viggo Mortensen er den amerikansk-italienske sjåføren som kjører en svart konsertpianist, spilt av Mahershala Ali, rundt fra sted til sted i sørstatene, et område hvor raseskillet var stort.

13. BLINDSPOTTING

Hovedrolleduoen Daveed Diggs (Collin) og Rafael Casal (Miles) står selv bak manuset til Blindspotting – en kjærlighetserklæring til hjembyen Oakland i California, samt en lidenskapelig kommentar til problemene innbyggerene står overfor.

Blindspotting konfronterer tunge temaer som rasisme, politivold og gentrifisering samtidig som den hele tiden flommer over av dynamisk energi. Fra 2018, men gikk på TIFF i januar 2019, og kom på norsk kjøpefilm i 2019.

14. MOFFIE

Sett på kino (TIFF, ikke hatt ord. kinodistribusjon pr nå)

Regi av Oliver Hermanus som har laget en kontroversiell og kraftfull beretning om en skammelig historisk periode i det sørafrikanske regimet, der rasisme og homofobi fikk fritt spillerom.

Filmen følger en gruppe vernepliktige soldater som kjempet en krig de ikke forstod, og som ble tynt til det ytterste gjennom rekruttperioden. Filmens tittel spiller på et kraftig sørafrikansk homofobisk skjellsord, og filmen har dessuten klare og tydelige linjer til krigsfilmer som eksempeltvis “Full Metal Jacket“.

15. THE LIGHTHOUSE

Sett på kino

To sjøulker på en værhard og øde beliggende holme med et fyrtårn de skal vokte, havner i klammeri og et psykisk destruktivt spill utvikler seg. Et skrekkinngytende og sjokkartet soundtrack og foto, skutt i svarthvitt, gjør opplevelsen til et klaustrofobisk kammerspill mellom de to mennene, ypperlig spilt av Willem Dafoe og Robert Pattinson. Er de to de herrene de som de utgir seg for å være?

Selv om dialogen er engelsk anbefales det å se filmen med undertekster enten de er på norsk eller engelsk. Dialogen, og den er det en god del av, preges av alkoholinfisert sjøulk i attenhundreogbrødmangelsnøfting og er innimellom sjøslagene inni h….. vanskelig å forstå. Aksenten og ordfloden fra særlig Dafoes rollefigur er av og til ekstremt vanskelig å forstå og språket er både akademisk og, ikke overraskende, artikulert på erke-1700-tallsvis med mange innfløkte fraser. Men problemet er først og fremst å skille ordlydene underveis.

Men pusser man ørene og konser helt og fullt er dette en film med sitrende spenning der alt det skremmende ligger i menenskets natur, selvsagt hjulpet av effekter som tutende skip i det fjerne, grått og værhardt miljø, myter og det mystiske fyrtårnet.

16. MY MASTERPIECE (Mi obra maestra)

Sett på kino og senere på Netflix

En historie om svindel… vennskap!

En klassisk men likevel særegen “buddy-komedie” fra Argentina, som også er en bitende satire over dagens kunstverden. Mye humor, kjappe replikker og en original historie. En aldrende grinebiter av en kunstmaler har begynt å miste grepet og lysten. Hva kan hans venn den småarrogante kunsthandleren finne på for å få de to mot gamle høyder? Noen uventede twister piffer opp en morsom og spenstig historie.

17. THE HATE U GIVE

Sett på kino

En farget tenåringsgutt blir drept av en hvit politimann, og venninnen hans starter et opprør for rettferdighet. Hardtslående og kraftfull ungdoms-spenningsfilm med et viktig budskap i bunn.

18. WHY DON`T YOU JUST DIE! (Papa, sdokhni)

Sett på kino (TIFF)
Tilgj. for leie og/eller kjøp på bl.a. iTunes, YouTube, Google Play og sfanytime.com)

Russisk splætter, slasher og kølsvart hevnkomedie. Full av Tarantinoiske vibber, blod, mer blod og enda mere blod. Matvei, en ung mann i tyveårene, tropper opp hos svigerfaren, Andrei – en korrupt politimann som i tillegg er verdens verste farsfigur – med en hammer bak ryggen. Han er der for å drepe han, på oppdrag fra kjæresten.

Why Don’t You Just Die! er en spinnvill, actionfylt og beksvart komedie, men bak den massive gladvolden skjuler det seg også samfunnskritiske stikk mot det moderne Russland. En film for de med god mage som elsker faenskap på film. God fornøyelse!

19. BURNING

Sett på kino

Psykologisk spenningsdrama fra Sør-Korea som byr på mystikk, symbolikk og nerve.

NRK skrev “Lidenskap, begjær og sjalusi vaker under en mistenkelig stille overflate (…). Historien er løst basert på Haruki Murakamis 1983-novelle “Brenne låver”, som hadde visse tematiske paralleller til William Faulkners 1939-novelle med samme navn. Filmen skildrer et anspent trekantforhold, der uavklarte relasjoner skaper indre spenninger og ender opp i et mysterium som kan tolkes på flere måter. Dette er filmkunst av høy klasse, der stemninger får utspille seg i sitt eget tempo, der figurenes motivasjoner holdes skjult, og der publikum må dekode signalene som blir gitt for å finne ut hva som egentlig kan ha skjedd. “Burning” er et kvalitetsdrama der lavmælte konflikter vekker sterke følelser”

20. MATTHIAS & MAXIME (Matthias et Maxime)

Sett på kino (TIFF 2020, norsk kino sommer2020)

Nært og personlig portrett av et vennskap som settes på prøve, fra regissør og hovedrolleinnehaver Xavier Dolan.

Deler plass nummer 20 på lista.

20. PADDLETON

Sett på Netflix

Rørende best buddy-dramakomedie om to umake middelaldrende bestevenner som får livet snudd opp ned når den ene av de får vite at han snart skal dø av kreft.

Deler plass nummer 20 på lista.

◊  ◊  ◊  ◊

Klapp på skuldra: “Us”, “The Irishman”, “Angel Has Fallen”, “Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile”, “J`accuse”, “Light Of My Life”, “The Mule”

Nja, sånn passe: “El Camino: A Breaking Bad Movie”, “Cold Pursuit”, “Atlantique”, “4 Latas”, “Vox Lux”, “Yesterday”

Tommel ned: “Escape Room”, “Tunnelen”, “Uncut Gems”, “6 Underground”, “Triple Frontier”

Rett i dass: “Ready or Not”, “The Poison Rose”, “The House That Jack Built”

Filmer fra 2019 jeg ikke har sett ennå, men gjerne vil se: “Knives Out”, “Ford v Ferrari”, “Ad Astra” (har på BR, skal se), “Rocketman”, “Portrett av en kvinne i flamme” (“Portrait de la jeune fille en feu”), “Smerte og ære” (Pain and Glory), “Richard Jewell”, “Booksmart”, “De elendige” (“Les Miserables”), “Joker” (egentlig ikke så interessert, men burde jo se den…), “Sorry We Missed You”, “Corpus Christie”, “Midsommar”, “Håp”, “Mid90s”, “I morgen danser vi”

Beste TV-serier/nettserier: Jeg så ikke mange nye serier i 2019, og ser mest krim eller nordisk, men jeg likte ihvertfall veldig godt “Heimebane” – sesong 2, “Exit” og “Wisting” av de norske. Ellers “Mindhunter” – sesong 2 (USA), “Wild Bill” (Storbritannia), “The Bay” (Storbritannia), “Innesperret” (Island) – sesong 2, “Klovn” (Danmark) – sesong 7, og “The Comeback” (Sverige). Sistnevnte serie så jeg satt sammen som filmvisning som spesialvisning på kino.

Jada, jeg vet at jeg har et bilde fra “Joker” i bildet øverst, selv om jeg ikke har sett filmen ennå. Men Joaquin Phoenix dro Oscar`n med seg hjem, jeg skal nok se filmen, og de klippene jeg har sett så jo ganske brukbare ut for hans del.

Kommentarfeltet er åpent for synspunkter, kommentarer og dine favoritter fra 2019. Vi preikes 😉