TIFF 2019: Where Man Returns – Grå og traurig åpningsfilm


Grå, trist og kjedelig åpningsfilm fra nord.

FILMANMELDELSE: WHERE MAN RETURNS (Hvor man vender tilbake)
Åpningsfilm på TIFF 2019. Sett på Fokus 6 (Pressevisning)
Dokumentar, 1t 11m, Regi: Egil Håskjold Larsen

Som ventet bejubles TIFFs åpningsfilm “Hvor man vender tilbake” (Where man returns) av lokalpressen, men her på Filmhjerte er det ikke mye ros å hente.

I filmen fra regissør Egil Håskjold Larsen fra Kirkenes følger vi 75 år gamle Steinar som holder til i ei værbitt jaktkoie en snau
kilometer fra den norske grensa mot Russland. I det isolerte og nedisete området finner han roen og livskreftene sine. Der lever han
av naturen, i total ensomhet sammen med hunden Tussi, i pakt med naturen kan man si.

Premisset er ikke så verst med tanke på å formidle en severdig historie. Dokumentaren blir likevel aldri engasjerende. Vi får aldri noen forklaring verken på hvor han har fått kunnskapene sine fra, eller hvorfor han elsker denne tilværelsen som ensom på det
avsidesliggende området. Han snakker aldri i kamera eller utdyper noe.

Men det som for alvor dreper alt det denne filmen kunne hatt å by på er valget om å produsere den i svart-hvitt. For alt ser likt ut.
Vinter. Høst? Vår? Sommer? Jeg hørte folk etter filmen som snakket om at de ikke klarte å skille årstidene i filmen. Regissøren har
her hatt en alle tiders mulighet til å vise frem fargespekteret i det barske landsskapet langt der oppe i øst-Finnmark på grensa mot
Russland, og vise hvilken rikdom som finnes der. Istedet bidrar han til (dog ikke med det som intensjon fra regissøren) å bygge opp
under triste fordommer om hvor grått, trist og heidundrande gudsforlatt det er i Finnmark.

Mange filmer kler svart-hvitt, og mange ganger er det et kunstnerisk grep for å få frem eller forsterke noe, men i dette tilfellet ser jeg ingen grunn til å skyte filmen uten kulørte farger. Noen mener det forsterker opplevelsen av filmen. Det gjør det ikke, ikke i positiv
retning i alle fall.

Når det i tillegg er ustødig (håndholdt?) kameraføring og kornete, uskarpe bakgrunner fremstår filmen som usannsynlig dårlig filmet,
som grå, trist og kjedelig.

Filmen er riktignok ikke helt uten kvaliteter. Ser man bak de manglende fargene ser man et portrett av en mann som viser at det
å leve enkelt ikke er å ikke leve, og at å leve i værharde øde omgivelser kan være et liv vel så godt som noe annet, om man liker den slags selvsagt.

Og Tussi da. I motsetning til sin matfar en riktig sjarmør.

For min del blir dette alt for upersonlig og traurig. Terningkast 2.

♥  ♥ –  –  –  –

Foto: Pressefotos TIFF / tiff.no

Følg Filmhjerte på Tromsø Int. filmfestival!

Det er endelig tid for vinterens høydepunkt i Tromsø. Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) starter mandag,
for 29. år på rad.

Og i år som de to foregående årene har TIFF på ekte nordnorsk generøst vis gitt Filmhjerte presseakkreditering, så dermed blir det
noen filmfestival-bloggposter også dette året. Jippi!

Imidlertid er det fortsatt mye krøll med den nye publiseringsløsningen til blogg.no etter at WordPress tok over hele sulamitten, så motivasjonen og lysten til å legge ut noe er ikke den beste for tida ettersom innleggene pga oppdeling av ord blir seende veldig uryddig ut på nettleserne på PC, mens det derimot ser tilnærmet normalt ut om man leser på mobil. Så, mobil er tingen!

Men nok klaging om det 😉 Det er snart filmfestival!!!

Filmhjerte kommer ihvertfall til å komme med noen filmanmeldelser iløpet av festivaluka, og anbefalinger, for flere av filmene som
vises på TIFF vil være mulig å få med seg senere i vinter eller i år på kino og andre visningsplattformer.

Atter en gang skal sentrumsgatene – som ellers på denne tida av året (unntatt fredag og lørdagskveldene) for det meste fylles av
utenlandske turister på souvenirjakt og pensjonister (selv de strømmer jo for det meste til jekta…) – igjen fylles opp med
tusenvis av filminteresserte som vandrer mer eller mindre målrettet og  full av inntrykk fra den ene filmvisningen til den neste i ei løype mellom Verdensteatret, Fokus og Kulturhuset, og hele veien bort til Driv og HT! (Om man da ikke er blant de heldige som får pressa
seg inn i gratismaxitaxia TIFF tilbyr på distansen Fokus-HT). Igjen skal sentrumskafèene syde av filmsnakk og på utekinoen på torget, som værgudene bør behandle pent i år, skal forhåpentligvis en hærskare av unger velsignes med brukbart vær, mens de voksne
hutrende søker varmen i kinomørket innendørs. Og igjen skal dagsmenyene av spiselig føde bestå av pølser i brød fra Narvesen,
bananer, kjeks og nøtter fra en dagligvarebutikk, og et utall kopper med kaffe fra kinokafèen…

For undertegnedes del starter årets TIFF grytidlig mandag morgen. Kino klokka 08.30! Ja, så gær`n er man, og videre utover dagen
blir det ytterligere fire kinoturer. Jeg tror den siste filmen klokker inn til rulletekster tett innpå midnatt. Haha for et liv 😀
Og tirsdag er det på`an igjen, men ikke før klokka 11!

Du kan følge Filmhjerte under årets TIFF på flere måter:

  • Her på filmhjerte.blogg.no – Du kan jo bokmerke forsida så er det i boks 😉
  • Lik Filmhjerte sin side på Facebook – alle lenker til bloggposter legges ut der.
    Husk å klikk på “Liker” og deretter velge på knappen “Følger” om du vil se innleggene som “standard” eller “se først”
    i nyhetsoppdateringen din på Facebook
  • Du kan også følge undertegnedes konto på Twitter, hvor det også blir litt film”tweets”
  • Undertegnede finnes også på Instagram, og også der kan det dukke opp noe

    Kontoene mine på Twitter og Instagram er forøvrig ikke kun viet til film, men jeg skriver ellers litt der også av og til om
    film og serier, men det hender jeg raljerer om fotball og sånn, hehe…

Les også “10 ting vi lærte av TIFF 2018“, som er et humoristisk skråblikk (og akk så lærerikt) tilbakeblikk på fjorårets festival, og med noen gode festivaltips 😉

Les også saken om filmene du bør se: Filmhjertes TIFF 2019-tips.

I tillegg har det dukket opp flere interessante filmer etter at jeg skrev den saken. Som f eks The second mother og Anna and the apocalypse (grøssergyserkomimusikal!).

Filmer som er plottet inn på mandag for Filmhjerte:
THE SECOND MOTHER
BLINDSPOTTING (ventet et år på å få se…)
AMERICAN ANIMALS (hvis tidsskjema holder! 9 min å gå på fra forrige film slutter, haha)
ULYSSES & MONA (Eric Cantona i hovedrolle!)
THE HOUSE THAT JACK BUILT (von Triers nye kontroversielle film, med Matt Dillon)

Snakkes!

 

Lars 😀

 

TIFF 2019: FILMENE DU BØR SE


Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) 2019 er snart igang.

Like før jul ble hele programmet for TIFF 2019 sluppet, og som vanlig er det uoppdagede godbiter å finne blant 96 langfilmer
i hovedprogrammet, i tillegg til 39 kortfilmer og dokumentarer fra nord.

I dagens bloggpost vil jeg trekke frem de filmene jeg etter et  dykk ned i programmet syns virker mest spennende og interessante å få med seg på Norges herligste filmfestival; Tromsø International Film Festival.

TIFF 2019 arrangeres forøvrig en uke til ende i perioden 14. – 20. januar.

Blogg-nytt. For tiden er det endel krøll på blogg.no etter at WordPress har overtatt som publiseringsløsning. Leses bloggene på PC er det mye rare delinger av ord og ordbrytinger hvor ord deles uten bindestrek og for eksempel kommer siste bokstav i ordet på neste linje osv. Ifølge support jobbes det med utbedringer. På mobil virker det derimot å være normalt.

TIFF 2019

Først må jeg dog surke litt angående TIFF 😉 For selve fokusområdene i programmet virker for min del ikke så spennende, slik det ofte har vært. De røde trådene er politisk polarisering, kald krig, østblokkfilm, midtøsten og et særlig fokus på kvinners plass i samfunnet.  Sistnevnte er jo bra, men ellers syns jeg ikke de fokusområdene er interessante nok på film. But that`s me. Flere andre liker det vel.

Derimot er det interessant når man snakker om andre gjennomgående temaer som identitet og tilhørighet. Slikt virker med en gang både mer forlokkende og spennende enn alt dette maset om politiske ståsteder. Jeg liker ellers filmer som omhandler raseskille og urettferdighet. Det er TIFF gode på å løfte frem.

Jeg kan heller ikke skjønne hvorfor man drar opp en masse filmer hvor noen inntil ganske nylig har vært på ordinær kinodistribusjon. Man har et program med 96 spillefilmer og sier man har problemer med å velge hvilke filmer man skal ta med og hvilke man må vrake, men likevel finner man plass til flere filmer som har gått på kino så sent som i høst/senhøst. Dessuten, James
Bond-film, og Orions Belte, på TIFF 2019! Og gamle støvete østblokkfilmer fra nittenhundreogbrødmangel. Tenk så mye herlig ny film man heller kunne valgt å servert oss istedet for filmer man allerede har hatt nok av sjanser til å se på norsk kino, eller på
cinemateker og filmklubber.

Vel vel, jeg digger jo fortsatt TIFF, og om det ikke hadde kollidert med andre planer ville jeg nok benyttet sjansen til å se
EN AFFÆRE med “Skam-Isak” i en av hovedrollene siden jeg gikk glipp av den på kino nå i høst *haha*…. (og siden den kun vises èn gang på TIFF mister jeg den der og). Men helt seriøst, jeg hadde foretrukket flere nye filmer enn den bolken med filmer som både er tilårskomne og de som allerede har gått på norsk kino.

Her er iallefall 11 filmer du bør få med deg på TIFF 2019 – og 8 til som bør vurderes.

GREEN BOOK

USA, 2018, Norsk premiere på TIFF.

Festivalens avslutningsfilm. Viggo Mortensen og Mahershala Ali i hovedrollene i denne allerede kritikerroste filmen om amerikansk urettferdighet og raseskille på 60-tallet. Norsk premiere under TIFF, og har etter planen ordinær kinopremiere i Norge 1. februar. Viggo Mortensen spiller Tony Lip – en italiensk-amerikaner fra arbeiderklassen, som ser seg nødt til å takke ja til en jobb som sjåfør for den klassiske pianisten Dr. Don Shirley (Mahershala Ali). Shirley skal på konsertturné i sørstatene, et område som ikke er særlig trygt for en vellykket, svart mann i 1962.

GREEN BOOK er basert på den sanne historien om Don Shirley og “Tony Lip” Vallelonga, et umake par som satte ut på sin reise med «The Negro Motorist Green Book» som guide. Boka var en reell guide for afroamerikanere til relativt sikre hotell og restauranter langs veien. Etter hvert finner de to reisende en ny respekt for hverandre, ansikt til ansikt med Amerikas urettferdige virkelighet.

Dette er definitivt en “Må-se-film”. Jeg gleder meg ihvertfall.

THE HOUSE THAT JACK BUILT

Da/Fr/Ty/Sver, 2018, Norsk premiere under TIFF.

Ai ai ai, dette er garantert ikke for sarte sjeler! Lars von Triers selvfølgelig kontroversielle horrorfilm “The House That Jack Built” er plassert i bolken for “Overdrive” på TIFF, og er en film der den danske filmkunstneren med sine mange “skandaleombruste” filmer bak seg nok en gang sjokkerer. Matt Dillon har hovedrollen som seriemorderen Jack. THE HOUSE THAT JACK BUILT er delt opp i fem kapitler, der vi følger ingeniøren Jacks utvikling som seriemorder i USA på 1970- og 80-tallet. Drapene er sterkt forbundet med Jacks tvangsmessige behov for å konstruere “det perfekte hus”.

Jeg har hørt en del om filmen fra før i og med at det har vært en del buzz rundt den, men jeg aner virkelig ikke hva jeg her har i vente, annet enn at dette SKAL jeg ha med meg 😀

GENESIS

Canada, 2018. Norsk premiere. 1 av 12 filmer i konkurranseprogrammet, som kjemper om bl.a. festivalens hovedpris.

Denne er også en av de jeg på forhånd har størst forventninger til, sammen med Green Book og et par til.

Neida, dette er ikke filmen om Phil Collins og det geniale bandet han en gang var en del av, men derimot et nytt forhåpentligvis glitrende tilskudd til coming-of-age-rekken av filmer. En takk til TIFF for å ha funnet plass til denne filmen. I en festival med et stort fokus på jenter/Girlpower og (undertrykte?) kvinner, vil kanskje denne filmen bringe inn en annen tematikk, som ellers naturligvis og krysser av for kategorier som identitet og tilhørighet, da den ut fra omtalen er en film som både utforsker ting folk fortsatt ser på som tabu, gutt liker gutt, og ung jente treffer eldre mann. Høres ut som en spenstig kinostund for en oppvekstfilm-fan.

Fra Canada har det dessuten tidligere kommet flere herlige, sterke, råe og underholdende filmer i sjangeren rundt oppvekst, identitet og tilhørighet, som bl.a. C.R.A.Z.Y. (2005, også vist på TIFF), Mamma (2014), It`s not me, I swear (2008, også vist på TIFF), og flere Xavier Dolan-filmer f. eks.
Regissøren av Genesis er Philippe Lesage, som også i 2016 hadde en film på TIFF som handlet om oppvekst; The Demons (2015), som jeg den gang gav terningkast 4.

AMERICAN ANIMALS

USA, 2018

Film som jeg allerede i desember 2017 trakk fram som en jeg hadde lyst å se, ettersom den da ble presentert for programmet til Sundance-festivalen i januar 2018. Ett år senere når den endelig Norge.

Vistnok et krimdrama, og med flere spennende unge skuespillere. The unbelievable but mostly true story of four young men who mistake their lives for a movie and attempt one of the most audacious art heists in U.S. history.

BLINDSPOTTING

USA, 2018

Blindspotting – A buddy comedy in a world that won’t let it be one.

Også dette en film jeg omtalte i desember 2017 (deltok på Sundance 2018) og som ENDELIG har nådd Norge!  Da jeg omtalte den i 2017 hadde jeg store forventninger til denne, og har det fortsatt.

Hovedrolleduoen Daveed Diggs (Collin) og Rafael Casal (Miles) står selv bak manuset til BLINDSPOTTING – en kjærlighetserklæring til hjembyen Oakland i California, samt en lidenskapelig kommentar til problemene som dens innbyggere står overfor. BLINDSPOTTING konfronterer tunge temaer som rasisme, politivold og gentrifisering samtidig som den hele tiden flommer over av dynamisk energi, skriver TIFF.

Høres ut som en litt sånn type “ting går galt på en svart humor-måte-aktig” film. Eller et mørkt og ironisk univers. Wayne Knight, Newman fra Seinfeld, har en av birollene i filmen! Ofte er et stillbilde nok til å sette en viss forventning opp mot en film, og dette er en slik.

ROJO

Argentina (+Bra/Fra/Ned/Tys), 2018

Jadda, også argentinsk film fant veien til TIFF!  Jeg liker jo sør-amerikanske filmer (ironisk nok liker jeg ikke noe særlig brasilianske, som TIFF har et sterkt fokus på i år), og særlig liker jeg de fra Argentina. Da jeg også elsker krim høres denne ut som en veldig interessant film.

Vi befinner oss i 70-årenes Argentina. Advokaten Claudio havner i et basketak under et restaurantbesøk. Det ender i tragedie og han må ta hånd om og bli kvitt en døende fremmed mann. Desverre for Claudio vedvarer problemene for han, uhyggen stiger, og når han både involveres i en ulovlig eiendomsoverdragelse og en privatetterforsker begynner å grave i forsvinningen får han det hett, ifølge omtalene.

Uroen i landet setter speningen i filmen, som karakteriseres som en noe mystisk thriller.

WINTER FLIES

Tsjekkia, 2018

Tsjekkisk roadmovie! En film jeg har gode forhåpninger til, med tematikk som ungt opprør og vennskap. Disse såkalte roadmovie`ene er også filmer jeg tradisjonelt setter stor pris på, og når det også er i en setting med oppvekstskildring, høres det veldig spennende ut. Tankene flyr litt til en glimrende film som COP CAR (USA, 2015), hvor det også var to purunge gutter (dog yngre enn her) som la ut på en mer eller mindre formålsløs run away from home-trip. Jeg har ikke hørt om denne filmen før, og selv om traileren ikke er helt “Cop Car”, men likevel visse likheter, så ser dette veldig forlokkende ut.

Men TIFF, dere kunne vel spart dere for å nevne i programomtalen at “Reisen ender på en politistasjon i en grå by langt unna der den startet”. WTF? En spoiler?

To fjortenåringer rømmer i en stjålet Audi. Olmo Omerzus tsjekkiske road movie gir oss et innblikk i ungdommelig uskyld, undring, lekenhet, impulsivitet og ikke minst i hvor tøft det kan være å vokse opp. Filmen er vakkert og nært filmet og vi glir gjennom vinterlige, åpne landskap mens vi samtidig får innblikk i ungdommenes verden inni denne stjålne bilen, sammen med noen sløve vinterfluer, melder TIFF.

WINTER FLIES beskrives som en tøff og vakker film om to unge kameraters rebelske, men uskyldige reise til ingensteds.

EIGHT GRADE

USA, 2018. En av filmene i kategorien “Girlpower”.

15 år gamle Elsie Fisher ble oppsiktsvekkende nok nylig Golden Globe-nominert for hovedrollen i denne filmen som skildrer den moderne ungdomstiden. En ungdomstid unektelig knyttet til sosiale medier, en stadig kamp for å unngå ydmykelser og være tøff og kul nok. Å være ung i dag er på mange måter likt slik det alltid har vært, men også samtidig så forskjellig. 13 år gamle Kayla (E. Fisher) må, slik vi alle har vært nødt til, forsøke å finne sin plass i verden, være kulere og unngå ydmykelse, og EIGHTH GRADE skildrer denne reisen med stor varme og innsikt, kan TIFF lokke med.

Jeg regner med at gjenkjennelsesfaktoren her er stor, samt at filmen trykker på noen følelses-knapper. Jeg ser sjeldent trailere til filmer annet enn de jeg må se før kinovisninger, men jeg har sett noen få av TIFF-filmene sine trailere. Denne blant annet. Litt særegen virket den vel, med hovedpersonen som fortellerstemme også, noe som er velkjente grep, så jeg er litt spent på originaliteten.

AQUARIUS

Brasil, 2016

En av filmene fra TIFFS “Fokus: Brasil”. Clara, en enke i 60-årene er eneste beboer igjen i et idyllisk beliggende leilighetsbygg ved stranden i storbyen Recife. Bygget planlegges jevnet med jorden av utbyggere, som går til stadig mer kyniske virkemidler for å presse Clara til å flytte ut av hjemmet hun har tilbragt store deler av livet sitt i. Gjennom Claras historie utforsker regissør Kleber Mendonça Filho spørsmål knyttet til gentrifikasjon (at arbeiderklassestrøk omgjøres til bydeler for mer velstående befolkningsgrupper, mens den opprinnelige befolkningen forsvinner grunnet høye boligpriser o.l.) og klassetematikk, og kampen for å bevare visse verdier fra jaget etter økonomisk og politisk gevinst, ifølge programomtalen.

Hovedrolleinnehaver Sônia Braga (68) er en av Brasils største filmstjerner. Hun er tre ganger Golden Globe-nominert, og har medvirket i en del amerikanske produksjoner av ymse slag, men jeg vil tippe hun for et yngre norsk publikum kun er kjent for en gjesterolle i noen episoder av “Luke Cage” på Netflix. Mange regner rollen i Aquarius som hennes karrierehøydepunkt, i det som betegnes som et mektig karakterportrett. Jeg har en god følelse for denne filmen.

MAKI`LA

Den dem. rep. Kongo, 2018. Med i kategorien “Girlpower”.

Film fra Afrika er meg et ganske ukjent fenomen i grunn, og noe som definitivt vises sjeldent på norsk kino – og nettopp derfor også virker denne filmen om Kinshasas gatebarn som en film verdt å få med seg, da den utvilsomt vil åpne opp for nye inntrykk fra en verden veldig fjern fra det trygge vi er kjent med.

Debutregissør Machérie Ekwa Bahango (25) har hatt et uttalt mål om å menneskeliggjøre Kinshasas gatebarn (som anslås å bestå av rundt 200.000 mennesker). Hun har skapt en hovedperson som ikke er utelukkende sympatisk, men som gjør det hun må for å overleve; selv om livet i den kongolesiske slummen kan være hardt, utelukker det ikke drømmer om kjærlighet og vennskap. MAKI’LA er en intim og dypt autentisk skildring som anerkjenner både de lyse og og de dystre sidene av dette krevende livet, skrives det i programomtalen.

IN THE MIDDLE OF THE RIVER

USA, 2017

Filmer som tar oss inn i små amerikanske samfunn og viser de såkalte skyggesidene er filmer jeg alltid fatter interesse for.

Gabe er krigsveteran med fem års tjeneste i Irak bak seg. Etter å ha fått avskjed i unåde vender han hjem og forsøker å finne tilbake til et liv med familien – med sine krigstraumer og senskader i bagasjen. Vi befinner oss i Navajo Nation, et indianerreservat i New Mexico. Hverdagslivet i det lille samfunnet er preget av alkoholisme, vold og arbeidsledighet. Mens Gabe har vært borte, har tvillingsøsteren blitt drept. Han blir fortalt at bestefaren står bak drapet, og bestemmer seg for å drepe den gamle mannen.

Regissør Damian John Harper velger å følge tett på karakterene med håndholdt kamera. Dette skaper en intens atmosfære der vi hele tiden frykter at volden kan eskalere. IN THE MIDDLE OF THE RIVER er et smertefullt og realistisk drama, som viser oss en av skyggesidene i det amerikanske samfunnet, ifølge omtalen fra TIFF.

Noen flere titler som fanger min umiddelbare oppmerksomhet:

 

BURNING (Sør-Korea, 2018, distribuert av Arthaus, psyk. thriller, vært mye omtale og forventninger av denne filmen, som muligens kan være bra?)

MY MASTERPIECE (Argentina, 2018, fra regissørene bak “Æresborgeren” (2016), satire over kunstverden og klassisk “buddykomedie” om to aldrende menn. Høres ikke så verst ut)

SHOPLIFTERS (Japan, 2018, Gullpalmevinner fra Cannes i år. En japansk familiefar på vei hjem sammen med sønnen etter å ha stjålet matvarer fra en butikk tar med seg hjem en ung jente fra gata, og familien tar etterhvert jenta til seg. Sikkert en film med mye følelser i sving. Virker og litt varm. Mulig godbit fra Japan)

ULYSSES & MONA (Frankrike, 2018, Overhodet ikke fotballrelatert film, men som Liverpool-supporter er det med sterk vegring jeg drar frem en film hvor hovedrollen innehas av den en gang i tiden ufordragelige villmannen Eric Cantona! Vel, ihvertfall spiller den tidligere MU-profilen en livstrøtt kunstner som har trukket seg tilbake, men som i møte med en ung jente full av pågangsmot, ser lyset igjen, eller noe i den duren. Jeg ville dog neppe festet blikket mot denen filmen om ikke Cantona hadde vært å skue bak skjeggstubbene, og historien som beskrives som varm og morsom virker faktisk litt, vel…varm og morsom kanskje…)

THE HATE U GIVE (USA, 2018, raseskille/motsetninger, med i “Girlpower”-bolken og har etter sigende fått en del ros)

VOX LUX (USA, 2018, popstjerner, rampelys, hvor går skillet mellom privat, offentlig, tragedie og underholdning? Ifølge rapporter jeg har sett skal Natalie Portman gjøre en fabelaktig hovedrolle i en sterk film, så denne vurderes helt klart)

THE MOST BEAUTIFUL COUPLE (Tyskland, 2018, en kvinne voldtas av en ukjent mens hennes mann holdes av to andre. Senere oppdager de overgriperen igjen. En slags hevnthriller?)

EN AFFÆRE (Norge, 2018) får jeg vel også ta med da, siden jeg nevnte den innledningsvis. Den norske dramafilmen med Andrea Bræin Hovig og Tarjei Sandvik Moe i dampende hete hovedroller som hadde premiere i høst er en av filmene som er plukket ut i bolken “Kritikeruka”, hvor 9 filmer er plukket ut til TIFF av ulike filmkritikere både fra Norge og utlandet. Da filmen premierte i høst handlet de aller fleste anmeldelsene om det tabubelagte temaet som et lærer-elev-forhold gjerne er, men TIFF (eller egentlig Montages.no)  har her fått frem en annen side ved filmen, som gjør den ekstra interessant.

“i EN AFFÆRE får vi en regissert virkelighet – inntil det komiske – som synes å stamme mer fra konvensjonell filmerotikk enn fra det levde livets lidenskap. Læreren i EN AFFÆRE, glimrende spilt av Andrea Bræin Hovig, er ikke et gammelt menneske, men i vår kultur vil hun raskt betegnes som aldrende, og i filmen representeres hun som manisk opptatt av ting som ofte knyttes til ungdomsliv: trening, sportsbil, teksting, knulling og fnising”.
– Endre Eidsaa Larsen (Utdrag fra Analysen, Montages.no)

EN AFFÆRE klarer på sitt eget vis å tegne et komisk bilde av vår opptatthet av det å være ung, det å bli sett og det å bli elsket med lidenskap.

Jeg anbefaler ellers festivalpublikum å ta sjansen på et av kortfilmprogrammene (FFN – Shorts) fra Film fra nord (FFN), eller kortfilmprogrammet FFN – Young directors/Student films. I disse dukker det ofte opp kortfilmer som fester seg. I kortfilmene er som kjent ofte ting komprimert ned til margen for å få fram et poeng raskt og effektivt. Riktignok kan man måtte ta på kjøpet 3-4 dørgende kjedelige eller uforståelige filmer for å få med seg den ene kanonfilmen på 10-20 minutter. Og ofte er det verdt det.

Hele programmet, visningstider og mere finner du på tiff.no

Har du synspunkter på filmtipsene mine, ris/ros, eller andre tips til filmer verdt å få med seg fra TIFF 2019 sitt program? Bruk kommentarfeltet, eller kommenter på Filmhjertes facebook-innlegg.  Chattes!  😉

Kilder: Tiff.no, imdb
Foto (unntatt Blindspotting): TIFF / tiff.no